1. Sammendrag

I forbindelse med en større filminnspilling i Kautokeino knyttet til det opprøret som fant sted på kirkestedet i 1852, har filmskaperne planlagt gjenskapning av bebyggelsen i Kautokeino slik denne var i 1852, med tanke på etterbruk av bygningene etter avsluttet filminnspilling. Stortinget har tidligere, i forbindelse med behandling av Utjamningsmeldinga i juni 2000, tatt til orde for statlige tiltak i indre Finnmark som ledd i å oppnå alternativ aktivitet i regionen til erstatning for reindriften, som er i sterk tilbakegang. Forslagsstillerne viser i denne forbindelse til flertallets uttalelse i Innst. S. nr. 222 (1999-2000).

Forslaget som fremmes gjelderikkemidler til selve filminnspillingen, men kun bygningene og etterbruken knyttet til disse. Finansieringen av filmen er på det nærmeste klar.

Etter at Stortinget sluttet seg til sosialkomiteens innstilling, ble det satt ned en egen gruppe bestående av representanter fra de ulike kommunene i indre Finnmark som skulle se på tiltak som kunne bidra til å virke utjevnende på levekårene. Gruppen avga sin innstilling "Oppfølging indre Finnmark" overfor Kommunal- og regionaldepartementet i februar 2002. Ett av de tiltak som gruppen har foreslått igangsatt er det nedenfor omtalte.

Indre Finnmark har vært preget av høy arbeidsledighet betinget av nedgangen i sysselsetting innen reindriften. Det har derfor vært et stort behov for kreative forslag til alternative aktiviteter i kommunene.

Filmskaperne ønsker at det skal stå igjen et varig minne etter at filmen er innspilt, og har planer om at Kautokeino kirkested bygges opp slik det så ut under opprøret i 1852.

Man skal ha i mente at hele Kautokeinos bebyggelse ble brent ned i forbindelse med evakueringen av fylket høsten 1944. En gjenskapelse av deler av den samiske og Finnmarks historie gjennom oppbyggingen av det gamle kirkestedet Kautokeino vil dermed også være tjenlig i et historisk og kulturelt perspektiv overfor Finnmarks befolkning.

Det er fra filmskapernes side høsten 2001 hentet inn anbud for bygging fra selskaper i Finnmark, Polen og Russland. Filmskapernes søknad til Kommunal- og regionaldepartementet datert 5. september 2001 gjaldt "kun bygningenes yttervegger og tak" med en kostnadsramme på kr 4 164 000. Responsen på regissør Nils Gaups ønske om å etterlate seg noe varig i sitt hjemfylke har vært stor, og filmskaperne har derfor ønske om å legge mer enn et "skall" av en by bak seg. De økonomiske forutsetningene for bygging av byen er dermed endret siden filmskaperne i september 2001 sendte søknad til Kommunal- og regionaldepartementet, og hele prosjektet med en permanent bygningsmasse estimeres av filmskaperne til å koste ca. 20 mill. kroner.

Siden filmskaperne skyter inn kapitalen som ellers hadde gått med til kulisser (ca. 5 mill. kroner), innebærer forslaget kun de merutgifter en permanent bygningsmasse vil representere. Filmskaperne vil ikke kunne bære disse kostnadene selv, siden det vil være stedet Kautokeino, og ikke filmskaperne, som vil ha nytte av etterbruken. Til gjengjeld vil man under innspillingen kunne ta i bruk skikkelige bygninger i stedet for kulisser. Siden filminnspillingen er planlagt oppstartet i løpet av det kommende året, er det nå mulighetene er til stede for å realisere etterbruksprosjektet, siden filmskaperne ellers vil ta i bruk kulisser som vil bli revet når innspillingen er over.

Gjennom offentlig tilskudd til selve filminnspillingen vil det alternativt bli skapt kulisser til en kostnad av omtrent 5 mill. kroner. Dersom bebyggelsen gjøres permanent vil disse midlene gi varige verdier for lokalsamfunnet, i stedet for at investeringen kun kan nyttiggjøres til selve innspillingen, med påfølgende destruksjon av kulissene.

Forslagsstillerne viser til at en permanent bygningsmasse vil kunne nyttiggjøres til en rekke formål, herunder bl.a. for Beaivvás Sami Teahters ulike oppsetninger, lokalene vil kunne brukes i turismeøyemed, som bevertningssted, museum, undervisning etc.

Med bakgrunn i ovenstående argumentasjon fremmes følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å bevilge 15 mill. kroner til bygging av byen Kautokeino 1852 i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2002."

2. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, er meget positiv til at det blir laget en film som omhandler det religiøse opprøret som fant sted på kirkestedet i Kautokeino den 8. november 1852, der to mennesker ble drept. Handlingen er av stor historisk verdi, og komiteener glad for initiativet fra både produksjonsselskapet Borealis og regissør Nils Gaup.

Komiteen har gjennom budsjettproposisjonen for 2002 sagt seg enig i en investeringsplan over tilskudd til nasjonale kulturbygg der det ikke er rom for nye byggeprosjekt før tidligst i 2006.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, kan ikke imøtekomme idéskaperne og forslagsstillerne med hensyn til å bygge opp en permanent rekonstruksjon av Kautokeinos bebyggelse slik den var i 1852, til en anslått pris av 20 mill. kroner, der staten skulle bidra med 15 mill. kroner.

Flertallet kan, i likhet med Kultur- og kirkedepartementet (se vedlegg), ikke tilrå at dette prosjektet prioriteres foran samiske kulturbygg som er omtalt i investeringsplanen.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Saken vedlegges protokollen."

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at dersom prosjektplanene skal videreføres må disse eventuelt utvikles videre, og vurderes på nytt i forbindelse med prioriteringslisten etter 2006.

Dette flertallet vil peke på muligheten å se dette prosjektet som et næringsprosjekt, rettet mot indre Finnmark, jf. St.meld. nr. 50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga, og ber Regjeringen komme tilbake med en vurdering på egnet måte så raskt som mulig.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til sosialkomiteens merknader i forbindelse med behandlingen av Utjamningsmeldinga i juni 2000, samt til at Sosial- og helsedepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet seinere satte ned en gruppe for å følge opp Stortingets merknad om egne, målrettede tiltak overfor indre Finnmark. Gruppen besto av representanter (inklusive ordførerne) fra kommunene i indre Finnmark (Kautokeino, Karasjok, Tana, Nesseby og Porsanger), og arbeidet ble koordinert av Finnmark fylkeskommune. Også Sametinget har vært konsultert angående gruppens arbeid.

Gruppens rapport ("Prosjekt Oppfølging av indre Finnmark") ble ferdig utarbeidet den 21. januar 2002. Under tiltak 16 i denne rapporten er oppbygging av Kautokeino anno 1852 et prioritert forslag, og dette er beskrevet slik i rapporten:

"Kautokeino er i ferd med å bygge opp et lite filmmiljø, hvor planene om filmatisering av Kautokeino-opprøret i 1852 vil være et stort løft for Kautokeino og hele Sàpmi. Her inngår planer om oppbygging av Kautokeino ànno 1852, som kan brukes i reiselivsformål senere."

Etter disse medlemmers syn bør midlene til det foreliggende prosjektet ikke primært tas fra investeringstilskudd til kulturbygg, men i stedet knyttes opp til omstillingsmidler for indre Finnmark, som i dette tilfelle bør målrettes mot Kautokeino kommune i regi av Kommunal- og regionaldepartementet.

Etter disse medlemmers syn bør midlene bevilges i forbindelse med statsbudsjettet for 2003 innenfor en totalramme på 20 mill. kroner, men slik at Kommunal- og Regionaldepartementet søker å oppnå et samarbeid med andre aktuelle aktører (Kautokeino kommune selv, Finnmark fylkeskommune, Sametinget, mulige framtidige investorer, filmskaperne), slik at Regjeringens bevilgning utgjør en andel av, men ikke hele summen på 20 mill. kronene som tenkes brukt til prosjektet.

Disse medlemmer vil også peke på muligheten å se dette prosjektet som et næringsprosjekt rettet mot Indre Finnmark, jf. St.meld. nr. 50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga.

Disse medlemmer ser det ikke som realistisk å finne midler til Kautokeino 1852 innenfor rammene av revidert nasjonalbudsjett, men mener at det er fullt mulig å få til en bevilgning i forbindelse med statsbudsjettet for 2003. Selv om midlene ikke bevilges nå, vil da filmskaperne, Kautokeino kommune og framtidige drivere kunne arbeide videre med planene, fordi man i så fall vet at det vil foreligge en statlig medvirkning på kostnadssiden.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2003 om å bevilge midler til bebyggelsen Kautokeino 1852 i et samarbeid med andre aktører, og innenfor en samlet kostnadsramme på 20 mill kroner, slik at det kan bygges opp en permanent bebyggelse tilnærmet slik denne var i Kautokeino i 1852."

Etter komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstrepartis syn er det et funn for indre Finnmark at det gjennom planene for en filmatisering av Kautokeinoopprøret dukker opp et prosjekt som "Kautokeino 1852". Alternativt skulle man tenke seg år med arbeid i regi av diverse departementer, i forsøket på å komme opp med tilsvarende prosjekter, men uten at disse i utgangspunktet nødvendigvis verken hadde noen lokal forankring, eller ildsjeler og investorer med ønske om å bidra til en realisering.

Disse medlemmer er kjent med at Kautokeino kommune har avsatt nødvendig areal, det er utarbeidet bebyggelsesplan i det terrenget som er tenkt brukt, det er utarbeidet ferdige skisser for den aktuelle bebyggelsen som det også er hentet inn kostnadsoverslag på, og det foreligger konkrete planer for etterbruken i regi av lokalt etablerte foretak (bl.a. lokalt etablerte virksomheter som sølvsmia Juhls og hotellkjeden Norlandia). Det foreligger også vilje fra filmskaperne til å bruke kulisseutgiftene som en andel av totalsummen til en permanent bebyggelse, samt at filmens øvrige rekvisitter stilles til rådighet for etterbruken.

Etter disse medlemmers syn blir et slikt prosjekt en utfordring for Storting og regjering, fordi den synliggjør i hvilken grad folkevalgte organer og det statlige byråkratiet er/ikke er i stand til å foreta raske omstillinger når dette er påkrevet, for å unngå at muligheter går tapt, og for å sikre at de folkevalgtes forutsetninger (jf. Stortingets behandling av Utjamningsmeldinga) også kan ivaretas gjennom ideer som ikke Storting eller regjering selv har kommet opp med.

Med bakgrunn i en slik utfordring blir kulturministerens svarbrev til komiteen, etter disse medlemmers syn, begredelig lesning. Selv om det av forslagsstillerne er understreket at forslaget ikke gjelder bevilgning til selve filmen om Kautokeinoopprøret, gjør statsråden likevel dette til et eget tema i sitt svarbrev. Disse medlemmer vil påpeke at det er helt naturlig å knytte statlig støtte til bebyggelsen opp til forutgående forutsetninger om at selve filminnspillingen realiseres. Manglende sluttfinansiering av filmen på dette tidspunkt burde dermed ikke være til hinder for støtte til selve etterbruksprosjektet, så lenge midlene ikke kommer til utbetaling før filmen realiseres.

Disse medlemmer merker seg at statsråden bekriver kostnadsrammen som

"… et lite realistisk estimat dersom antikvariske prinsipper skal legges til grunn for rekonstruksjonen av bygningene. For at disse skal ha en kulturvernfaglig formidlingsverdi i fremtiden vil det måtte bevilges investeringstilskudd av et langt større omfang."

Disse medlemmer er kjent med at det er utarbeidet tegninger over de bygg som skal bygges, og innhentet kostnadsoverslag for bygging av disse som omtalt av forslagsstillerne. Det er statsråden selv som bringer inn begreper som "antikvariske prinsipper" og "kulturvernfaglig formidlingsverdi", mens de instanser som har vært engasjert i å få prosjektet realisert så langt disse medlemmer har kunnet registrere, ikke har hatt ambisjoner som har gått på en eksakt historisk korrekthet, noe som også tydelig kommer fram i te­ksten fra forslagsstillerne (bl.a. i form av at størrelsen på byggene bør tilpasses dagens forhold).

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:

Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2003 om å bevilge midler til bebyggelsen Kautokeino 1852 i et samarbeid med andre aktører, og innenfor en samlet kostnadsramme på 20 mill. kroner, slik at det kan bygges opp en permanent bebyggelse tilnærmet slik denne var i Kautokeino i 1852.

4. Komiteens tilråding

Komiteen har ellers ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

Dokument nr. 8:102 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentantene Olav Gunnar Ballo, Magnhild Meltveit Kleppa, Ågot Valle og Odd Roger Enoksen om en bevilgning til bygging av Kautokeino anno 1852 - vedlegges protokollen.

Vedlegg: Brev fra Kultur- og kirkedepartementet til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, datert 8. mai 2002

Dokument nr. 8:102 (2001-2002) om bevilgningtil bygging av Kautokeino anno 1852

Kultur  og kirkedepartementet (KKD) viser til komiteens brev av 19. april 2002 vedrørende ovennevnte.

Dokument nr. 8:102 (2001 2002) konkluderer med følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å bevilge 15 mill. kroner til bygging av byen Kautokeino 1852 i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2002".

Når det gjelder realiteten i forslaget, vil vi kommentere to forhold:

1) Vurderinger av prosjektet som kulturbygg

En permanent rekonstruksjon av Kautokeinos bebyggelse slik den var i 1852 anslås av filmskaperne til å koste ca. 20 mill. kroner. Av denne summen utgjør merutgiftene ved å lage en permanent bebyggelse sammenlignet med kostnadene forbundet med å lage kulisser ca. 15 mill. kroner.

Etter KKDs vurdering er dette et lite realistisk estimat dersom antikvariske prinsipper skal legges til grunn for rekonstruksjonen av bygningene. For at disse skal kunne ha en kulturvernfaglig formidlingsverdi i fremtiden vil det måtte bevilges investeringstilskudd av et langt større omfang.

KKD finner i denne sammenhengen grunn til å nevne at prioritering av investeringstilskudd til nasjonale kulturbygg skjer etter en investeringsplan som ble lagt frem for Stortinget i budsjettproposisjonen for 2002. Av denne fremgår det at det ikke er budsjettmessig rom for nye byggeprosjekt før tidligst i 2006. Når det gjelder samiske kulturbygg, forholder Kultur  og kirkedepartementet seg til Sametingets Samlet plan for samiske kulturhus   ny prioritering (vedtatt juni 1999). Ett av de 28 prosjektene som departementets investeringsplan 2002 2005 omfatter er samisk   Østsamisk museum i Neiden som er det samiske tusenårsstedet. Samtidig presenteres en rekke byggeprosjekter som er lagt frem for KKD og som skal vurderes for årene 2006 og fremover. Aja samisk senter i Kåfjord og samisk kunstmuseum i tilknytning til De Samiske Samlinger i Karasjok er blant disse.

Kautokeinopprøret har tilknytning til Kautokeino og Alta. Staten har medvirket til finansiering av nye museumsbygg på begge disse stedene i løpet av de siste 15 årene. I tillegg kan det nevnes at Kautokeino bygdetun har en friluftsavdeling med gamle bygninger.

Dersom dette prosjektet skal vurderes under kap. 320 post 73 Nasjonale kulturbygg, bør et investeringstilskudd i den størrelsesorden det her er snakk om, ses i sammenheng med Sametingets prioritering av samiske kulturhus og utviklingen av de samiske museene.

2) Vurderinger av filmprosjektet

Som det går fram av Dok. 8   forslaget gjelder forslaget som fremmes "ikke midler til selve filminnspillingen, men kun bygningene og etterbruken av disse". KKD har imidlertid enkelte kommentarer til opplysningene om filmprosjektet.

Til innspillingen av filmen "Kristin Lavransdatter" ble det oppført en middelaldergård i Sel, Jørundgard, som trolig danner forbilde for det foreliggende prosjektet. Jørundgard Middelaldersenter AS driver gården i sommersesongen som et opplevelsessenter.

I Dok. 8 forslaget heter det at "finansieringen av filmen er på det nærmeste klar". I den grad finansieringen av prosjektet baserer seg på offentlige tilskudd er dette ikke riktig. Norsk filmfond opplyser at det er gitt tilskudd til videreutvikling av prosjektet. Vi går ut fra at produsenten for filmen vil søke om tilskudd til produksjon av filmen på et tidspunkt der den er kommet til et stadium der den er moden for å bli satt i produksjon.

I Dok. 8 forslaget oppgis 5 millioner kroner som kostnadene for kulissene til filmproduksjonen. Vi presiserer for ordens skyld at Norsk filmfond ikke kan gå god for tallet, siden prosjektet ennå ikke har nådd et stadium der det har vært naturlig å diskutere forhold som berører produksjon av filmen. Tallet står derved kun for produsentens regning.

Konklusjon

Under KKDs budsjett er det mest naturlig å vurdere forslaget som et investeringstilskudd i kulturbygg. Det bør derfor etter KKDs oppfatning ses i sammenheng med investeringsplanen for kulturbygg som legges fram for Stortinget i de årlige budsjettproposisjoner. KKD kan for sin del ikke tilrå at dette prosjektet prioriteres foran samiske kulturbygg som er omtalt i investeringsplanen.