I kapittel 2 i St.meld. nr. 32 (2001-2002) vert
det sett nærmare på, samt gjort ei vurdering av,
marknads- og konkurransetilhøva i den norske mobilmarknaden.
Offentlege system for mobilkommunikasjon vart introduserte
i den norske marknaden på byrjinga av 1980-talet. Internasjonalt
sett var Noreg mellom dei første landa som gjorde automatiserte
system for mobilkommunikasjon allment tilgjengelege, og heilt frå introduksjonen
og fram til i dag har Noreg vore i fremste rekkje med omsyn til å ta
i bruk mobile teletenester. Veksten i bruk av mobilkommunikasjon
har vore spesielt sterk frå midten av 1990-talet, og utviklinga
når det gjeld pris, kvalitet og tenesteomfang har gjort
at mobiltelefonen i dag står fram som eit stadig viktigare
kommunikasjonsverktøy både for næringsliv og
folk flest.
Med omgrepet nettoperatørar vert det
sikta til verksemder som står for utbygging, drift og vedlikehald
av mobilnetta.
Tilgang til radiofrekvensar er ein føresetnad
for å kunne etablere og drive mobilnett. Av omsyn til at radiofrekvensar
er ein knapp naturressurs er talet på operatørar
som får høve til å etablere offentlege
system for mobilkommunikasjon, difor avgrensa. Sjølv om
det per i dag berre er to operatørar som har bygd ut eigen infrastruktur
for offentleg mobilkommunikasjon, NetCom GSM as og Telenor Mobil
AS, er tilhøva etter departementet si vurdering lagt godt
til rette for at det kan verte etablert konkurrerande infrastruktur.
Tenesteleverandørane tilbyr sluttbrukarar
tilgang til mobilnetta gjennom eit fast abonnement eller eit kontantkort.
Dei faste abonnementa blir i privatmarknaden tilbode av dei fleste
tenesteleverandørane i to-tre variantar som rettar seg
inn mot ulike bruksmønster.
Når det gjeld marknadstilhøva,
har Telenor Mobil AS og NetCom GSM as inntil nyleg vore åleine
om å tilby mobiltenester til sluttbrukarane. Sjølv
om framveksten av fleire tenesteleverandørar har medført
auka konkurranse, er mobilmarknaden framleis dominert av dei to nettoperatørane
som samla sett har ein marknadsdel på over 90 pst. målt
i omsetnad i sluttbrukarmarknaden per første halvår
2001 (Telenor Mobil AS 61 pst. og NetCom GSM as 30 pst.).
Samanlikna med situasjonen i andre europeiske
land, er prisane for bruk av mobiltelefoni i Noreg låge.
Dei underliggjande kostnadene, forskjell i nettverka og utviklinga
i marknaden kan gje opphav til prisforskjellar som ikkje treng å samsvare
direkte med konkurransenivået i dei ulike landa. Statistikk
frå Post- og teletilsynet syner at samtaleprisane innanfor
eitt og same nett vart meir enn halverte frå midten av
1990-talet og fram til 1998, men at det deretter har vore liten
nedgang. Prisane for samtalar mellom netta vart også redusert
heilt på slutten av 1990-talet, men ikkje i same omfang
som prisane for samtalar innanfor same nett. Abonnementsprisane
har vore tilnærma uendra dei siste seks-sju åra.
Noreg er mellom dei landa i heile verda med
størst mobiltettleik. Om lag 70 pst. av befolkninga er
aktive kundar, medan 78 pst. er abonnentar.
Når det gjeld konkurransetilhøva,
meiner departementet at det er fleire teikn som tyder på at
konkurransen i den norske mobilmarknaden ikkje er tilfredsstillande.
Etter departementet sitt syn er hovudårsaka
til dette at det er for få aktørar av ein viss
storleik som konkurrerer i den norske mobilmarknaden. Det låge
talet på aktørar av ein viss storleik, er eit
resultat av etableringsbarrierane i mobilmarknaden.
Sjølv om det har vore ein framvekst
av fleire tenesteleverandørar, er marknadsdelane til nettoperatørane framleis
så store at det må kunne seiast å eksistere
ein såkalla "duopolsituasjon" i den norske mobilmarknaden.
Departementet meiner at konkurransetilhøva
og marknadsstrukturen i mobilmarknaden ikkje er unaturlege fordi
det er ein bransje der det er ein føresetnad at selskapa
er store for at dei skal kunne vere lønsame. I tillegg
er den norske marknaden relativt liten. I slike marknader vil det
eksistere vesentlege etableringsbarrierar, og ein vil ikkje finne
mange aktørar. Men departementet meiner like fullt at det
i framtida bør liggje til rette for at nye, større
aktørar kan kome inn i marknaden, at eksisterande konkurrentar
til Telenor Mobil AS og NetCom GSM as kan styrkje seg og at vi kan
få alternative nisjeaktørar i marknaden.
Kapittel 2 i St.meld. nr. 18 (2002-2003) viderefører vurderingene
i St.meld. nr. 32 (2001-2002) om markeds- og konkurransesituasjonen
i det norske mobilmarkedet og om virkemidler for å styrke
konkurransen.
Det langsiktige telepolitiske målet
skal være å legge til rette for bærekraftig
konkurranse i mobilmarkedet.
Utvikling av bærekraftig konkurranse
er en forutsetning for at sektorspesifikk teleregulering kan avvikles på sikt.
For å nå målet må de regulatoriske
virkemidlene innrettes mot å legge til rette for, og belønne,
aktører og virksomhet som bidrar til at markedet blir mer effektivt.
Dette innebærer at staten gjennom sine inngrep i mobilmarkedet,
må stimulere til økt selvstendighet hos flere
aktører i forhold til operatører med sterk markedsstilling
bl.a. ved å oppfordre til investeringer i egen infrastruktur.
Komiteen har merket
seg departementets og Post- og teletilsynets (PTs) vurdering av
at konkurransen i mobilmarkedet (GSM) ikke er tilfredsstillende
og at vi ikke har virksom konkurranse på dette området.
Vi har i dag et duopol, hvor Telenor og NetCom er alene med landsdekkende
nett, mens det i tillegg er aktører som selger tjenester
i Telenors og NetComs nett.
Selv om det er tildelt flere GSM-lisenser, og
det fortsatt er mulig å få tildelt nye, har det
så langt ikke ført til utbygging av nye landsdekkende
GSM-nett og styrking av nettverkskonkurransen i betydelig grad.
Komiteen deler departementets
målsetting om å styrke nettverkskonkurransen.
Det vil redusere behovet for sektorregulering og i beste fall føre
til at behovet for regulering av mobilområdet bortfaller
på sikt.