Konvensjonen forplikter de kontraherende statene
til å kriminalisere alle former for korrupsjon, både
i privat og offentlig sektor. I konvensjonen er det nedfelt bestemmelser
som retter seg mot korrupsjon begått av eller overfor nasjonale
og utenlandske offentlige tjenestemenn, medlemmer av nasjonale og
utenlandske offentlige forsamlinger, personer som utøver
næringsvirksomhet, tjenestemenn i internasjonale organisasjoner,
medlemmer av internasjonale parlamentariske forsamlinger og dommere
og tjenestemenn ved internasjonale domstoler. Konvensjonspartene
pålegges en plikt til å kriminalisere både
den som gir og den som tar imot bestikkelser (såkalt aktiv
og passiv korrupsjon).
Tilleggsprotokollen utvider, for enkelte medlemsstaters
del, anvendelsesområdet til konvensjonen hva gjelder voldgiftsdommere
og jurymedlemmer. Årsaken til at det ble fremforhandlet
en tilleggsprotokoll var at det under arbeidet med hovedkonvensjonen
var uenighet om hvorvidt voldgiftsdommere ville være omfattet
av de persongruppene som er nevnt i hovedkonvensjonen. I tillegg
oppdaget man at også jurymedlemmer i enkelte stater ville
falle utenfor hovedkonvensjonen. I hvor stor grad protokollen vil innebære
en utvidelse, avhenger til en viss grad av den enkelte stats definisjon
av "offentlig tjenestemann" og "dommer".
I proposisjonens kap. 2 er de enkelte artiklene
i konvensjonen og tilleggsprotokollen nærmere omtalt. Her nevnes
særlig at artikkel 2 til 12 angår
ulike former for aktiv og passiv korrupsjon som partene forplikter
seg til å kriminalisere. Hva som er korrupsjon i konvensjonens
forstand, er ikke nærmere definert, men følger av
beskrivelsen i de enkelte artiklene. Kjernen ligger i det å tilby,
love, gi, anmode om eller ta imot en uberettiget fordel - for seg
selv eller for andre - for å få mottakeren til å handle
eller unnlate å handle under utøvelsen av sine
funksjoner. Medvirkning til korrupsjon reguleres av artikkel 15.
Også foretak skal gjøres ansvarlige for korrupsjonshandlinger,
jf. artikkel 18.
I et internasjonalt perspektiv er norsk lovgivning
om økonomisk kriminalitet vel utviklet. Den oppfyller allerede
en rekke av de kravene som konvensjonen stiller. Det vil likevel
være nødvendig med endringer i straffeloven for å gjennomføre
konvensjonen og tilleggsprotokollen fullt ut.
Straffelovrådet ble i september 2000
gitt i oppdrag å utrede hvilke tilpasninger som er nødvendige
i norsk rett for å kunne ratifisere konvensjonen og undertegne tilleggsprotokollen.
Straffelovrådet avga sin utredning 18. desember 2002. Straffelovrådet
går inn for å regulere alle former for korrupsjon
i én generell straffebestemmelse, som tar for seg aktiv
og passiv korrupsjon i både offentlig og privat sektor.
Bestemmelsen foreslås inntatt i straffeloven kapittel 26
som ny § 276 a.
Justisdepartementet følger opp Straffelovrådets forslag
i Ot.prp. nr. 78 (2002-2003) der departementet fremmer forslag om
nye straffebud mot korrupsjon. Det foreslås en egen bestemmelse
om grov korrupsjon, og forslaget omfatter også et straffebud
mot utilbørlig påvirkningshandel. Bestemmelsene
er utformet med sikte på å fange opp alle de former
for korrupsjon som er beskrevet i konvensjonen og i tilleggsprotokollen, og
går på flere punkter lenger i å kriminalisere
korrupt atferd enn konvensjonen krever. Det vises for øvrig
til kap. 3 i proposisjonen som omhandler forholdet til norsk rett.
De foreslåtte lovtiltakene mot korrupsjon
vil trolig medføre en viss økning i antallet korrupsjonssaker. Tiltakene
antas også å bidra til å fremme internasjonalt samarbeid
på dette området, blant annet ved at utlevering
av lovovertredere gjøres enklere.
Forslagene innebærer en merkbar heving
av strafferammene ved korrupsjon. Forutsatt at straffebudet blir benyttet,
vil det kunne føre til en økning i antallet fengselsdøgn.
Samtidig antas den økte strafferammen å virke
preventivt, og vil forhåpentligvis bidra til å redusere
korrupsjonsproblemet i Norge, eller i det minste å bidra
til at det ikke vokser i omfang. Utover dette antas lovforslaget
ikke å få nevneverdige økonomiske eller
administrative konsekvenser. Tilslutning til konvensjonen og protokollen
vil heller ikke ha andre vesentlige økonomiske eller administrative
konsekvenser.
De siste årene har det i internasjonale
fora vært gjort en økende innsats mot korrupsjon.
Korrupsjon synes å øke i omfang og har betydelige
skadevirkninger. Det er vesentlig at kampen mot korrupsjon skjer
gjennom et internasjonalt samarbeid. Norge har deltatt aktivt i dette
arbeidet, både innenfor Europarådet og OECD, og
deltar også aktivt i det arbeidet som nå pågår
innenfor FN.
Europarådskonvensjonen innebærer
en viktig nyvinning i kampen mot økonomisk kriminalitet
i form av korrupsjon. Den er generelt utformet og omfatter derfor
de fleste former for korrupsjon. Det er grunn til å anta
at konvensjonen vil føre til en harmonisering og skjerping
av partenes straffelovgivning rettet mot korrupsjon. En internasjonal
samordning er viktig for å hindre at forskjeller i lovgivningen
mot korrupsjon fører til konkurranseforskjeller mellom
statene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Reidun Gravdahl, Martin Kolberg, Jens Stoltenberg og Gunhild Øyangen,
fra Høyre, Julie Christiansen, Inge Lønning, Oddvard
Nilsen og Finn Martin Vallersnes, fra Fremskrittspartiet, Morten
Høglund og Christopher Stensaker, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin
Halvorsen og Bjørn Jacobsen, fra Kristelig Folkeparti,
Sigmund Kroslid og Lars Rise, og fra Senterpartiet, Åslaug Haga,
understreker viktigheten av at Norge deltar aktivt i arbeidet mot
korrupsjon. For å lykkes med dette er et internasjonalt
forpliktende samarbeid avgjørende.
Komiteen er enig i at Europarådskonvensjonen innebærer
en viktig nyvinning i kampen mot korrupsjon, og imøteser
at konvensjonen vil føre til en harmonisering og skjerping
av partenes straffelovgivning på dette området.
Tilleggsprotokollen er også avklarende i forhold til konvensjonens
anvendelse overfor voldgiftsdommere og jurymedlemmer.
Komiteen slutter seg til Utenriksdepartementets tilråding
om at Norge ratifiserer Europarådets strafferettslige konvensjon
om korrupsjon og undertegner tilleggsprotokollen. Komiteen er
kjent med at også Justisdepartementet har sluttet seg til
dette, og at de nødvendige endringer av lovgivningen er
fremmet for Stortinget gjennom lov om endringer i straffeloven mv. (straffebud
mot korrupsjon) (Ot.prp. nr. 78 (2002-2003)).
I brev til utenrikskomiteen av 23. mai 2003
uttaler justiskomiteen at den ikke har noen merknader til utkastet
til innstilling.
Komiteens tilråding er enstemmig.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget
til å gjøre følgende
vedtak:
Stortinget samtykker i ratifikasjon av Europarådets strafferettslige
konvensjon om korrupsjon av 27. januar 1999 og undertegning av tilleggsprotokollen.
Oslo, i utenrikskomiteen, den 28. mai 2003
Inge Lønning
fung. leder |
Finn Martin Vallersnes
ordfører |