Finansdepartementet legg med dette fram Kredittmeldinga
2002.
Meldinga gjeld for år 2002. Omtalen
på nokre punkt er utvida til også å ta
med utviklinga i 2003. Årsmeldingane frå Noregs
Bank, Kredittilsynet og Folketrygdfondet for år 2002 følgjer
som vedlegg til meldinga. Noregs Bank sin rapport Beretning om pengepolitikken
2003 - de første åtte månedene følgjer òg
som vedlegg til meldinga.
Det er i avsnitt 1.2 i meldinga gitt oversyn
over utviklinga på finansmarknaden i 2002.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Ranveig Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Tomas
Norvoll og Torstein Rudihagen, frå Høgre, Svein Flåtten,
Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan Tore Sanner, frå Framstegspartiet, Gjermund
Hagesæter, leiaren Siv Jensen og Per Erik Monsen, frå Sosialistisk Venstreparti, Øystein
Djupedal, Audun Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys, frå Kristeleg
Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg Tørresdal,
frå Senterpartiet, Morten Lund, frå Venstre, May Britt
Vihovde, og frå Kystpartiet, Steinar Bastesen,
tek det som står i meldinga om utviklinga på finansmarknaden
til orientering.
Styresmaktene sitt arbeid med finansiell stabilitet
er delt mellom Finansdepartementet, Kredittilsynet og Noregs Bank.
Finansdepartementet arbeider særleg med rammevilkåra,
Kredittilsynet fører tilsyn med aktørane i den
finansielle sektoren, medan Noregs Bank skal medverke til robuste
og effektive betalingssystem og finansmarknader. Både nasjonale
styresmakter og internasjonale organ er involverte i arbeidet med å sikre
finansiell stabilitet, og internasjonalt samarbeid på området
har blitt utvida. Det internasjonale valutafondet (IMF) er ein sentral
aktør i det internasjonale arbeidet. Verksemda til IMF
blir omtala nærare i kapittel 8 i meldinga.
Talmaterialet og delar av bakgrunnsinformasjonen
til kapitlet er i stor grad henta frå rapportar og publikasjonar
frå Noregs Bank og Kredittilsynet, mellom anna rapportane
frå Noregs Bank om finansiell stabilitet og rapportane
frå Kredittilsynet om finansinstitusjonar og rapporten
Tilstanden i Finansmarkedet 2002.
Kredittveksten til føretaka har blitt
redusert det siste året, medan kredittveksten til hushalda
framleis er relativt sterk. Kredittvekst over fleire år
gjer at gjeldsbelastninga no er relativt høg både
i føretakssektoren og i hushaldssektoren. Nedgangen i rentene
medverkar til redusert rentebelastning både for føretak
og hushald og reduserar såleis kredittrisikoen på kort
sikt. Auken i arbeidsløyse trekkjer i motsett retning.
På lengre sikt medverkar òg den høge
kredittveksten til hushaldssektoren til auka kredittrisiko ved lån
til hushalda. Betring i konkurranseevna i eksportretta næringar
som følgje av svekt kronekurs har positiv verknad på føretaka
si evne til å betale gjeld. Samstundes førte den
generelt svake økonomiske utviklinga og den svekka innteninga i
konkurranseutsett sektor gjennom 2002 til at talet på konkursar
auka det siste året. Dersom det låge rentenivået
gjer at hushald og føretak tilpassar seg ved å auke
gjeldsbelastninga si ytterlegare, kan renteauke gi fleire låntakarar
problem med å handtere gjelda. Auka rente kan òg
medverke til fall i bustadprisane, og såleis redusere verdien
av sikkerheita for låna.
Bankane er som gruppe godt kapitaliserte. Enkelte bankar
har hatt ei klart svakare utvikling enn det som er tilfellet for
bankane samla. Uvissa kring framtidige tap i bankane er særleg
knytt til konjunkturutviklinga framover. Situasjonen i livsforsikringsselskapa
har blitt betra den siste tida, men soliditeten målt ved bufferkapitalen
er framleis forholdsvis låg, og avgrensar risikoen selskapa
kan ta på seg. Departementet vil understreke at kvart einskild
livsforsikringsselskap må tilpasse risikoen knytt til kapitalplasseringane
til soliditetssituasjonen.
Komiteen tek det som
står i meldinga om finansiell stabilitet til orientering.
Det er under pkt. 3.1 i meldinga gitt ei oversikt
over dei viktigaste endringane i regelverket på finansmarknadsområdet,
hovudsakleg for perioden frå 1. juni 2002 til 1. juni 2003.
Framstillinga kan gå noko ut over dette tidsrommet. Vidare
blir det gitt ei oversikt over sentrale forvaltningssaker for same
periode. Kredittmeldinga 2001 inneheld òg ei framstilling
som på enkelte punkt omfattar endringar i 2002. Enkelte
av desse sakene blir kort omtala på ny her. Sjå elles Kredittmeldinga
2001 kapittel 5.
Under pkt. 3.2 i meldinga er det gitt oversikt
over viktige forvaltningssaker.
Komiteen viser til at informasjonen
som blir gitt i årsrekneskapen er sentral for mange og
viktige økonomiske disposisjonar i økonomien.
Det er difor svært viktig at informasjonen er korrekt og
at brukarane av rekneskapen kan ha tillit til den. Revisoren har
ei viktig oppgåve i å sjå til at årsrekneskapen
er gjort i samsvar med lover, forskrifter og god rekneskapsskikk.
Det er avgjerande at brukarane kan ha tillit til at revisor ikkje tek
utanforliggjande omsyn når rekneskapen blir kontrollert. Komiteen viser
til at gjeldande føresegner har strenge reglar om revisor
si uavhengige stilling. Revisorane og revisorbransjen har eit sjølvstendig
ansvar for at desse reglane vert fylgd. Komiteen vil samstundes
understreke kor viktig eit effektivt og uavhengig tilsyn er på dette
området.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til NOU 2000:9 Hopeutvalgets utredning, hvor den generelle anbefaling
var at det norske regelverket på finansområdet
bør være konkurransedyktig i forhold til øvrige
EØS-land. Etter disse medlemmers vurdering
er det nødvendig at denne type spørsmål
gjøres til gjenstand for en løpende politisk vurdering,
slik at det norske regelverket til enhver tid er best mulig tilpasset
internasjonale rammebetingelser. Først og fremst bør
virksomhetsregler og egenkapitalkrav i livsforsikring vies oppmerksomhet
i nærmeste fremtid. Disse medlemmer viser
til brev fra Finansnæringens Hovedorganisasjon til finanskomiteen
av 1. desember 2003 hvor det fremkommer:
"Regelverket er tilpasset gårsdagens virkelighet
og begrenser livsforsikringsselskapenes mulighet til å tilby
produkter og forvalte pensjonsmidler i tråd med kundenes
behov og internasjonal konkurranse. En modernisering av regelverket
aktualiseres også av at selskapene står foran
store utfordringer i lys av et mulig lavrentescenario fremover."
Disse medlemmer slutter seg til
denne vurderingen og forutsetter at Regjeringen snarlig følger
dette opp på egnet måte.
Komiteen tek elles
det som står i meldinga om regelverksutvikling og forvaltningssaker
på finansmarkedsområdet til orientering.
Årsmeldinga 2002 for Noregs Bank blei
handsama og godkjend i hovudstyremøte 19. mars 2003. Etter § 28
i "lov av 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet" (sentralbanklova)
skal årsmelding og årsrekneskap sendast til departementet,
som så skal leggje dei fram for Kongen og gjere dei kjende
for Stortinget. Etter § 5 i instruks skal Riksrevisjonen sende
"et eksemplar av de i § 2 nevnte dokumenter til Stortinget
sammen med sine mulige bemerkninger om resultatet av kontrollen". Årsmeldinga
følgjer denne meldinga som vedlegg. Det følgjer
av sentralbanklova § 2 siste ledd at "Riksrevisjonen fører
kontroll med statsrådens myndighetsutøvelse etter
instruks fastsatt av Stortinget". Stortinget har fastsett ein slik
instruks 10. april 1987 "for Riksrevisjonens kontroll vedrørende
Norges Bank". Etter § 2 i denne instruksen "skal statsråden,
snarest mulig etter at Norges Banks årsregnskap og årsberetning
er mottatt i departementet, oversende til Riksrevisjonen:
1. Bankens årsregnskap,
fastsatt av representantskapet, med revisjonens beretning
2. Hovedstyrets årsberetning
3. Representantskapets uttalelse om hovedstyrets protokoller
og eventuelt om andre forhold vedrørende banken
4. Statsrådens beretning vedrørende
departementets og regjeringens myndighetsutøvelse i saker
som gjelder Norges Bank."
Departementet sender dokumenta som er nemnde
i instruksen § 2 nr. 1-3, til Riksrevisjonen når
departementet har motteke dei frå Noregs Bank. Riksrevisjonen
får også gjenpart av den korrespondansen som skjer
mellom departementet og Noregs Bank i saker om instruksjon og saker
der ein let vere å instruere.
I Finansdepartementet sitt brev til Riksrevisjonen
4. juli 2003 heiter det:
"Norges Bank ble ikke instruert med hjemmel i sentralbankloven § 2
tredje ledd i år 2002. Noregs Bank forela i 2002 en sak
for departementet etter bestemmelsen i sentralbankloven § 2
annet ledd."
Kopi av departementet sitt svarbrev 13. juni
2002 til Noregs Bank i saka som blei lagt fram for departementet,
blei lagt ved brev av 9. september 2002 frå Finansdepartementet
til Riksrevisjonen.
Det er under pkt. 4.1.1 i meldinga gjort greie
for leiing og administrasjon i Noregs Bank i 2002. Under pkt. 4.1.2
i meldinga er det gjort nærare greie for verksemda til
Noregs Bank i 2002.
Under pkt. 4.3 i meldinga er det gitt oversyn
over Noregs Banks rekneskap og budsjett for 2003.
Komiteen tek det som står
i meldinga under pkt. 4.1 om verksemda til Noregs Bank i 2002 og
under pkt. 4.3 om Noregs Banks rekneskap og budsjett for 2002 til
orientering.
Det er i meldinga gitt ei vurdering av utøvinga
av pengepolitikken for 2002 og dei første åtte
månadene i 2003. Omtalen er utvida i forhold til tidlegare.
Departementet viser i den samanhengen til brev frå Finansdepartementet
til Noregs Bank av 13. juni 2003 om utvida omtale i Kredittmeldinga
2002 og til Ot.prp. nr. 81 (2002-2003) der det mellom anna heiter
at:
"Mandatet for pengepolitikken gitt ved forskrift
29. mars 2001 gir etter departementets oppfatning et godt grunnlag
for å vurdere Norges Banks virkemiddelbruk. […]
Forskriften
av 29. mars 2001 gjør det naturlig at departementets vurdering
av Norges Banks utøvelse av pengepolitikken i kredittmeldingene
videreutvikles."
Finanskomiteen var i Innst. O. nr. 101 (2002-2003) positiv
til ein slik utvida omtale av pengepolitikken i Kredittmeldinga.
Komiteen meiner òg det er naturleg at Stortinget ved finanskomiteen
gjennom behandlinga av Kredittmeldinga held ei open høyring
der sentralbanksjefen kan møte.
Det er under pkt. 4.2.2 i meldinga ein omtale
av retningslinjene for pengepolitikken. I pkt. 4.2.3 følgjer
så ein omtale av Noregs Banks eiga vurdering av utøvinga av
pengepolitikken for 2002 og dei første åtte månadene
i 2003. Omtalen i dette punktet er basert på Noregs Banks årsmelding
for 2002, og dessutan brev frå Noregs Bank til Finansdepartementet
av 5. juni 2003 om verksemda i 2002 og Noregs Banks Beretning om
pengepolitikken 2003 - de første åtte månedene, som
blei oversendt til departementet med brev av 17. september 2003.
Pkt. 4.2.4 gir ein omtale av andre analysar og vurderingar av pengepolitikken.
Rapportane frå mellom anna Holden II-utvalet (NOU 2003:13 Konkurranseevne,
lønnsdannelse og kronekurs), frå IMF og frå Noregs
Bank Watch er omtala under dette punktet.
Mandatet for pengepolitikken gitt ved forskrift
29. mars 2001 gir etter departementet si oppfatning eit godt grunnlag
for å vurdere Noregs Banks utøving av pengepolitikken.
Det var brei støtte i Stortinget til dei nye retningslinjene.
Forskrifta for pengepolitikken ligg fast. Departementet meiner at
gjeldande retningslinjer utgjer eit godt rammeverk for Noregs Banks
utøving av pengepolitikken. Det synest i dag generelt å vere
tillit til pengepolitikken, både blant marknadsaktørar,
i dei akademiske miljøa og generelt i opinionen. Retningslinjene
for pengepolitikken er i stor grad i tråd med det som gjeld
internasjonalt for land med inflasjonsstyring. Innanfor forskrifta
skal Noregs Bank utøve eit sakleg avgrensa skjønn.
Ansvarsfordelinga mellom dei politiske myndigheitene og Noregs Bank, og
det avgrensa skjønnet dagens retningslinjer overlet til
Noregs Bank, er etter departementet si meining formålstenleg.
I tråd med forskrifta skal pengepolitikken
sikte mot stabilitet i den norske kronas nasjonale og internasjonale
verdi. Noregs Banks operative gjennomføring av pengepolitikken
skal i samsvar med dette rettast inn mot låg og stabil
inflasjon, definert som ein årsvekst i konsumprisane som
over tid er nær 21/2 pst. Av forskrifta følgjer
det at Noregs Bank skal medverke til å stabilisere forventningane
om valutakursutviklinga og samtidig også medverke til stabil
utvikling i produksjon og sysselsetjing. Noregs Bank skriv om dette
i Beretning om pengepolitikken 2003 - de første åtte månedene:
"Normalt vil Norges Bank sette renten med sikte på at
inflasjonen skal være 21/2 prosent to år
fram i tid. Det hadde imidlertid generelt vært mulig å nå inflasjonsmålet
på kortere sikt ved å endre renten raskere og sterkere.
Norges Bank har derfor lagt til grunn et fleksibelt inflasjonsmål,
hvor både variasjon i produksjon og inflasjon tillegges
vekt. Bak valget av horisonten på to år ligger
det en oppfatning av hvordan renten påvirker forløpet
for inflasjon og produksjon, samt sentralbankens avveining mellom
variasjonen i disse to størrelsene.
Inflasjonsmålet
er en ramme, ikke et hinder, for at pengepolitikken vil bidra til å stabilisere
utviklingen i produksjon og sysselsetting."
Noregs Bank skriv vidare at heile forløpet
for inflasjonen og realøkonomien framover vil vere med
i vurderingane som ligg til grunn for rentesetjinga.
Departementet er einig med Noregs Banks forståing av
at forskrifta etablerer eit fleksibelt inflasjonsmål for pengepolitikken.
Budsjettpolitikken og pengepolitikken må verke saman
for å medverke til ei stabil utvikling i produksjon og
etterspørsel. Retningslinjene for den økonomiske
politikken inneber at pengepolitikken har fått ei klar
rolle i å stabilisere den økonomiske utviklinga. Dette
betyr at ein bør utnytte handlingsromma i pengepolitikken
dersom utsiktene for økonomien blir endra. I tillegg kan
det oppstå situasjonar der ein aktiv bruk av budsjettpolitikken
er naudsynt, anten fordi kapasitetsutnyttinga er særleg
låg, eller fordi presset i økonomien er svært
høgt.
Forskrifta for pengepolitikken gir også eit
godt grunnlag for å evaluere Noregs Banks skjønnsutøving. I
Nasjonalbudsjettet 2004 har departementet gitt ei vurdering av Noregs
Banks utøving av pengepolitikken i relasjon til prisutviklinga,
valutakursutviklinga og omsynet til ei stabil utvikling i produksjon
og sysselsetjing. Vurderingane nedanfor er i tråd med vurderingane
i Nasjonalbudsjettet.
Verdien av norske kroner styrkte seg markert
gjennom andre halvdel av 2000 og fram til utgangen av 2002. Målt
ved industriens effektive kronekurs 79 (konkurransekursindeksen)
styrkte krona seg i denne perioden med vel 16 pst., der to tredelar
kom gjennom 2002. Så langt i år har kronekursen
svekt seg med rundt 11 pst. Dette er forholdsvis markerte kursutslag
samanlikna med utviklinga gjennom store delar av 1990-talet.
Høg rentedifferanse i forhold til utlandet
var truleg hovudforklaringa på styrkinga av krona. Internasjonal økonomi
var gjennom 2001 og 2002 prega av låg vekst og aukande
arbeidsløyse. Gjennom pengepolitikken har sentralbankane
prøvd å motverke dette, og internasjonale renter
har kome ned på eit historisk sett svært lågt
nivå. I Noreg var kapasitetsutnyttinga høg og arbeidsløysa
låg gjennom 2001 og første halvår 2002. Samtidig
heldt oljeprisen seg høg. Ein stram arbeidsmarknad resulterte
i sterk lønnsvekst i 2002. Dette førte til at
Noregs Bank heldt norske renter på eit høgt nivå.
Ein vedvarande sterk kronekurs, på det
nivået ein opplevde gjennom 2002, er etter departementet
si vurdering ikkje i samsvar med balansert vekst i fastlandsøkonomien.
Utslaga i kronekursen kom truleg til ein viss grad av overdrivne
oppfatningar hos marknadsaktørane av omstillingsbehovet
i økonomien knytt til gradvis auke i bruken av oljeinntekter.
Sidan hovudstyremøtet 11. desember
i fjor har Noregs Bank redusert renta med til saman 4,5 prosentpoeng.
Foliorenta er dermed nede i 2,5 pst. Grunngivinga for rentenedsetjingane
har mellom anna vore knytt til at veksten i konsumprisane har blitt
klart lågare enn venta. Noregs Bank har i denne samanhengen
lagt vekt på den sterke kronekursen, svak vekst i internasjonal økonomi
og utsikter til svakare vekst også i norsk økonomi.
Den stramme pengepolitikken gjennom fjoråret
må vi sjå på bakgrunn av lønnsoppgjeret
i 2002, som resulterte i svært høge tillegg. Dette
var femte året på rad med klart høgare
lønnskostnadsvekst i Noreg enn hos handelspartnarane. Lønnsveksten
i 2002 blei på 5,7 pst., og dette gav den høgaste
reallønnsveksten sidan midt på 1970-talet. Den
høge lønnsveksten skapte store utfordringar for
pengepolitikken. Det var stor uvisse knytt til kor raskt kostnadsveksten
igjen ville kome ned på eit nivå som var i samsvar
med inflasjonsmålet. Holden II-utvalet (NOU 2000:13) uttala
mellom anna at endringane i retningslinjene for pengepolitikken inneber
eit endra reaksjonsmønster dersom lønnsveksten
blir for høg, fordi det no i større grad vil vere pengepolitikken,
og i mindre grad finanspolitikken, som må reagere for å forhindre
auka inflasjon. Lønnsvekst som er høgare enn det
som er i samsvar med inflasjonsmålet, kan leie til renteauke,
noko som vanlegvis vil medføre ei styrking av kronekursen.
Utvalet understreka derfor kor viktig det er at lønnsveksten ikkje
kjem ut av kurs, men ligg på eit nivå som sikrar konkurranseevna
og ikkje skaper behov for innstrammingar i pengepolitikken. I Nasjonalbudsjettet
2004 sa departementet seg einig i denne beskrivinga, og understreka
samtidig at dette viser kor viktig det er at lønnsveksten
ikkje blir for høg.
Holden II-utvalet peika òg på at
pengepolitikken må ta omsyn til at vedvarande store utslag
i valutakursen kan innebere betydelege og langvarige realøkonomiske kostnader
for konkurranseutsett sektor, og etter kvart også for heile økonomien.
I Nasjonalbudsjettet 2004 heiter det vidare om dette:
"Departementet er enig i disse vurderingene. Pengepolitikken
skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon, men forskriften fastlegger
samtidig at pengepolitikken skal bidra til å stabilisere
utviklingen i produksjon og sysselsetting. Det vil i de fleste situasjoner
være samsvar mellom hensynet til å stabilisere
prisstigningen og hensynet til en stabil utvikling i produksjon
og sysselsetting. Dersom konflikt oppstår, vil skjønnsutøvelsen i
pengepolitikken måtte foreta en avveining mellom disse
to hensynene."
Veksten i konsumprisane korrigert for avgifter
og utanom energiprisar er no nede på eit lågt
nivå. Normalt blir det forventa at konsumprisveksten vil
liggje innanfor prismålet med eit intervall på +/-
1 prosentpoeng, men sidan mai i år har den underliggjande prisstigninga
målt over dei siste tolv månadene lege utanfor
dette intervallet.
Noregs Banks skriv i rapporten av 17. september
at det store avviket mellom faktisk prisstigning og bankens inflasjonsprognosar
reflekterer at norsk økonomi har vore utsett for store
og uventa forstyrringar. Valutakursen styrkte seg meir gjennom 2002
enn det som var lagt til grunn i prognosane frå sentralbanken.
Dette hadde mellom anna samanheng med uventa svak utvikling i internasjonal økonomi,
som førte til lågare rente ute og auka rentedifferanse
mellom Noreg og utlandet. Vidare peikar sentralbanken mellom anna
på at utviklinga i dei internasjonale aksjemarknadene og risiko
for auka oljeprisar medverka til å styrkje krona.
I Nasjonalbudsjettet 2004 seier departementet
seg i hovudsak einig i dei vurderingane Noregs Bank gir uttrykk
for når det gjeld årsakene til at prisstigninga
har kome ned på eit lågt nivå. Departementet
peikar òg på at det alltid vil vere uvisse rundt
anslag for den økonomiske utviklinga. Etterprøving
av anslag kan likevel gi ny innsikt og vere ein del av arbeidet
med å forbetre prognoseverktøyet og forståinga
av dei økonomiske samanhengane.
I rapporten sin for utøvinga av pengepolitikken
skriv Noregs Bank at veksten i norsk økonomi truleg vil
ta seg opp mot eit meir normalt nivå neste år.
Dette er i tråd med anslaga i Nasjonalbudsjettet 2004.
Lettane i pengepolitikken er ei viktig drivkraft for at veksten
i fastlandsøkonomien no er venta å ta seg opp
igjen. Noregs Bank la i samband med rentemøtet 17. september
til grunn at den underliggjande prisveksten gradvis kjem opp i 21/2
pst. i løpet av dei komande to åra. I Nasjonalbudsjettet
2004 heiter det om dette:
"Departementet antar som Norges Bank at sterkere vekst
og en svakere krone vil bidra til at prisstigningen gradvis tar
seg opp, selv om det er usikkerhet knyttet til når den
underliggende prisstigningen når opp mot 21/2 pst.
Av hensyn til etterprøvbarhet og enkelhet i kommunikasjonen
omkring utøvelsen av pengepolitikken kan det i utgangspunktet
være en fordel å legge til grunn en fast horisont
for når prisstigningen skal nå inflasjonsmålet.
I praksis vil det imidlertid oppstå situasjoner som kan
gjøre det hensiktsmessig å benytte både
en kortere og en lengre horisont enn to år som grunnlag
for rentesettingen. I de skjønnsmessige avveininger Norges
Bank må foreta i denne sammenheng, må det også legges
betydelig vekt på hensynet til stabil utvikling i produksjon
og sysselsetting, herunder hensynet til å unngå unødig
ustabilitet i kronekursen og dermed i rammevilkårene for
konkurranseutsatt sektor."
I tråd med forskrifta skal pengepolitikken òg
medverke til stabile forventningar om valutakursutviklinga. I rapporten
om pengepolitikken seier Noregs Bank følgjande om dette:
"Vi må vente at kronekursen vil svinge i
verdi på linje med valutaer til andre små økonomier
med flytende valutakurs. Vi har fritt vare- og tjenestebytte og frie
kapitalbevegelser. Kronen flyter. Siden 1997 har kronen målt
mot euro/ecu svingt mellom 9,24 og 7,22 kroner per euro/ecu.
Samtidig
har det vært sterke tilbakevendingsmekanismer i kronekursen.
Kronen har styrket seg når aktiviteten i økonomien
har vært høy og det har vært forventninger
om høy rentedifferanse. Kronen har svekket seg når
aktiviteten og rentedifferansen har avtatt.
Ut fra
erfaringene så langt har vi ikke holdepunkter for å si
at tilbakevendingsmekanismene i kronekursen vil være svekket
med et inflasjonsmål for pengepolitikken. Erfaringene peker
i retning av at et inflasjonsmål gir et godt ankerfeste
for forventningene til valutakursen. Men forventningene vil også avhenge
av grunnleggende forhold som utviklingen i offentlige utgifter og
inntekter, produktivitetsutviklingen, oljeprisen og det øvrige
bytteforholdet mellom eksport- og importprodukter."
I Nasjonalbudsjettet 2004 seier departementet
seg einig i desse vurderingane. Samtidig understrekar departementet
at sentralbanken gjennom analysar og kommunikasjon omkring slike
tilbakevendingsmekanismar kan medverke til å stabilisere
forventningane om valutakursutviklinga.
Av Innst. O. nr. 101 (2002-2003) til Ot.prp.
nr. 81 (2002-2003) om endringar i sentralbanklova går det fram
at
"Komiteen mener det er viktig at det jevnlig
gjennomføres uavhengige vurderinger av Norges Banks utøvelse
av pengepolitikken".
Slike vurderingar av pengepolitikken er dei
siste åra gjennomførte av Centre for Monetary
Economics, som gjennom oppnemning av ekspertgrupper har vore initiativtakar
til Noregs Bank Watch-rapportane. For å medverke til at
arbeidet med eksterne rapportar på det pengepolitiske området
held fram, har departementet vore med på å finansiere
Noregs Bank Watch 2003. Departementet vil også delfinansiere
utarbeidinga av rapporten til Noregs Bank Watch 2004. Dette vil
etter departementet si oppfatning støtte opp om kontinuitet og
kvalitet i det vidare arbeidet med Noregs Bank Watch-rapportane,
og medverke til uavhengige vurderingar av Noregs Banks utøving
av pengepolitikken. Liknande gjennomgangar av sentralbankars pengepolitikk
er òg blitt gjort i andre land med inflasjonsstyring, mellom
anna i Sverige og New Zealand.
Komiteen viser til at komiteen
1. desember 2003 hadde høyring med sentralbanksjef Svein
Gjedrem om utøvinga av pengepolitikken.
Fleirtalet i komiteen,
alle med unntak av medlemene frå Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet, tek det som står i meldinga
om utøvinga av pengepolitikken i 2002 og dei første åtte
månadene i 2003 til orientering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til omleggingen av pengepolitikken våren 2001, og at disse
medlemmer advarte mot omleggingen og det ensidige fokuset
på inflasjonen omleggingen medførte. Mandatet
til Norges Bank inneholder i tillegg til hensynet til lav inflasjonen,
klare føringer både for stabil valuta, sysselsetting
og produksjon. I finanskomiteens åpne høring med
sentralbanksjefen 1. desember 2003 fremkom det klart at Norges Bank
har valgt å tolke sitt mandat som et ensidig inflasjonsmål.
Etter disse medlemmers syn er dette feilaktig i forhold
til mandatet og er uriktig i forhold til den økonomiske
politikken. For en liten økonomi er det nødvendig
at alle forhold trekker i samme retning og at lav inflasjon bare
er ett av flere forhold som til enhver tid må vektlegges.
Etter disse medlemmers syn er det en årsak
til at man kunne feilbedømme situasjonen våren
2002.
Disse medlemmer viser til at
det har vært reist kritikk av håndteringen av
pengepolitikken, særlig avgjørelsene om å heve
renten våren 2002. Det kan ikke være tvil om at
de to siste rentehevelsene våren 2002 var uriktige og bidro
sterkt til at kronen styrket seg utover sommeren og påførte
særlig eksportindustrien kostnader mange bedrifter ikke
klarte å bære. Slik det pengepolitiske regime
nå fungerer, med en sterk fokus på å ikke
komme over 2,5 pst. inflasjon på 2 års sikt, er
det det konkurranseutsatte næringsliv som rammes når
det er behov for innstramminger i norsk økonomi.
Disse medlemmer mener at omleggingen
av pengepolitikken ikke har vært en suksess, og omleggingen
har ikke bidratt til stabil valuta og stabil økonomisk
utvikling. Hovedsakelig skyldes dette et altfor ensidig fokus på inflasjonen
istedenfor å se på helheten i økonomien. Disse
medlemmer er derfor tilfreds med at Regjeringen gir en klar
korreks av utøvelsen av pengepolitikken i Nasjonalbudsjettet
for 2004, med beskjed om å legge om på tre områder.
Det skal legges større vekt på arbeidsledighet
og konkurranseutsatt sektor i utøvelsen av pengepolitikken.
Tidshorisonten for justering av inflasjonen kan gjøres
lengre eller eventuelt kortere enn 2 år, hvis det er nødvendig
av hensyn til ledighetsutviklingen. Regjeringen antyder også at
Norges Bank bør legge vekt på stabil valutakurs.
Etter disse medlemmers syn er
det gledelig at Regjeringen nå ser det samme som disse
medlemmer har påpekt helt siden omleggingen av
pengepolitikken. Det er etter disse medlemmers syn
helt avgjørende at pengepolitikken og finanspolitikken trekker
i samme retning, og at Norges Banks hovedoppgave er å understøtte
den politikk som føres i Storting og regjering.
Medlemene i komiteen frå Senterpartiet og
Kystpartiet viser til endringa av den norske pengepolitikken
våren 2001. Noregs Bank si operative gjennomføring
av pengepolitikken skal no rettast inn mot låg og stabil
inflasjon. Over tid skal inflasjonen vere 2,5 pst., men kan avvike
med 1 prosentpoeng i båe retningar. Samstundes inneber
det nye mandatet til Noregs Bank at pengepolitikken skal sikte mot
stabilitet i valutakursen, og understøtte finanspolitikken
i å stabilisere utviklinga i produksjon og sysselsetjing.
I høyringa hjå finanskomiteen den 1. desember
gav sentralbanksjefen like fullt uttrykk for at Noregs Bank primært
tolkar sitt mandat som eit inflasjonsmål.
Desse medlemene seier seg derimot
nøgd med at Regjeringa i Nasjonalbudsjettet for 2004 uttaler
at
".. det også må legges betydelig
vekt på hensynet til stabil utvikling i produksjon og sysselsetting".
Dette er i samsvar med Senterpartiets
syn, og denne medlemen viser til representantane
Arnstad, Enoksen og Lund sitt forslag om at mandatet til Noregs Bank
lyt presiserast slik at omsynet til stabil valutakurs, sysselsetjing
og produksjon vert balansert i forhold til inflasjonsmålet,
jf. Dokument nr. 8:4 (2002-2003).
Denne medlemen meiner at røynslene
med inflasjonsstyring så langt ikkje er tilfredsstillande. Rentepolitikken
gjennom 2002 har i høg grad påverka landets kostnadsmessige
konkurranseevne i negativ lei grunna den uvanleg sterke styrkinga
av kronekursen. Til saman har høg rente og kronekurs medført
svekka marginar og redusert innteninga, målt i norske kroner, i
konkurranseutsett sektor. Dette har ført til nedlegging og
utflagging av norske bedrifter, og dermed auka arbeidsløyse.
Samstundes har inflasjonen blitt for låg, og ligg no vesentleg
under det intervallet som Noregs Bank styrer etter.
Tidsseriar for arbeidsløyse, konsumprisindeks
og prosentvis endring i industriens effektive kronekurs i tidsrommet
1990-2002 er framstilte i figuren. Denne viser for det fyrste at
inflasjonen no ligg under gjennomsnittet i 90-åra; 2,4
pst. I tillegg illustrerer den at kronekursen etter omlegginga til
inflasjonsstyring generelt har variert meir og spesielt appresiert
sterkare enn i noko år på 90-talet. Fram til omlegginga
av pengepolitikken var kronekursen derimot relativt stabil. Tida
med inflasjonsstyring fell også saman med ein markert auke
i arbeidsløysa.
Figur 1. Arbeidsløyse,
inflasjon og kronekurs,
1990-2002
[Figur:]
Kjelde: Finansdepartementet.
Denne medlemen viser til at Noregs
Bank motiverte det høge rentenivået
gjennom 2002 med utgangspunkt i den stramme arbeidsmarknaden og
den høge lønsveksten i norsk industri relativt
til våre handelspartnarar, målt i felles valuta.
Den kontraktive pengepolitikken var såleis ein reaksjon
på faren for løn-løn-spiralar og auka
inflasjon, og ein freistnad på å vinne forståing
mellom partane i arbeidslivet for at lønsdaninga må ta
omsyn til inflasjonsmålet. Denne medlemen vil
vise til Holden II-utvalet, som også peikar på at
ei pengepolitisk innstramming fyrst og fremst inneber at konkurranseutsett
sektor ber kostnadene ved ein slik politikk grunna effekten på kronekursen
som fylgjer av høg rentedifferanse overfor utlandet. Erfaringane
frå dei siste to åra gjev difor grunn til å drøfte
nærmare i kva grad inflasjonsstyringa - slik den har blitt
gjennomført - er optimal med tanke på omsynet
til konkurranseevna og behovet for ein sterk og berekraftig konkurranseutsett
sektor. Ein slik sektor er viktig for å sikre balanse i
utanriksøkonomien over tid.
I teorien kan Noregs Bank derimot intervenere
i valutamarknaden for å motvirke markerte endringar i kronekursen. Denne
medlemen registrerer at slike marknadsoperasjonar ikkje
vart gjennomførte i 2002. Det er likevel openbert at kjøp
av utanlandsk valuta ville ha dempa den sterke appresieringa av
den norske krona, og dermed betra den kostnadsmessige konkurranseevna
til industrien. På same tid hadde slike marknadsoperasjonar
gjort at inflasjonen isolert sett hadde kunna blitt høgare,
og i større grad i samsvar med inflasjonsmålet.
Denne medlemen viser til at Noregs
Bank sitt reaksjonsmønster overfor lønsdaninga
i og for seg er i tråd med ei snever inflasjonsmålstolking
av mandatet, men at denne åtferda aukar sannsynet for at
sentralbanken vert oppfatta som ein "overdommar" i forhold til både
inntekts- og finanspolitikken. Dette problemet aktualiserer ein
debatt om korvidt sentralbanken bør vere mest mogeleg uavhengig
av folkevalde styresmakter, og klokskapen i å lyfte pengepolitikken
ut av - eller bort ifrå - den "(parti-)politiske sfæren".
Internasjonalt har overgangen til uavhengig
sentralbank og inflasjonsmål botna i eit overordna ynske
om å løyse vedvarande inflasjonsproblem, og/eller
gjere pengepolitikken meir "tidskonsistent", og/eller ei
overtyding om at pengepolitikk - i minsto over tid - ikkje har realøkonomiske
effektar, og difor like gjerne lyt vere regelbunden og partipolitisk
ubunden. Som figuren ovanfor illustrerer, har derimot ikkje inflasjonen representert
eit vesentleg samfunnsøkonomisk problem i Noreg dei siste
13 åra. Generelt sett er det heller ingen klar empirisk
samanheng mellom lite variabel og låg inflasjon og graden
av sentralbankuavhengnad dersom ein kontrollerer for graden av korporativisme
og sentralisering i lønsdaninga (jf. Syrstad (2003): Sentralbankens
uavhengighet). Samstundes vil det typisk vere slik at ein uavhengig
sentralbank ikkje er naudsynt dersom folkevalde styresmakter har
ein sams og sterk preferanse for låg inflasjon, gjeve at
inflasjonen i utgangspunktet vert oppfatta som for høg.
Denne medlemen meiner at ein
uavhengig sentralbank og einsidig inflasjonsstyring kan representere eit
demokratisk problem dersom dei folkevalde aktørane - det
politiske miljøet - har ulike preferansar overfor inflasjon
og makroøkonomisk stabilisering; stabil sysselsetjing og
produksjon. I slike tilfelle bør pengepolitikken ideelt
sett spegle fleirtalets avveging mellom inflasjon og arbeidsløyse.
Motsatsen til dette kan fort verte at pengepolitikken manglar eit
demokratisk anker, og ikkje maktar å respondere adekvat
på fundamentale og eventuelt nye politiske utfordringar og
problem.
I røynda kan ein seie at overgang til
ein uavhengig sentralbank og inflasjonsstyring impliserer ei langsiktige
skjerming av pengepolitikken frå kontinuerleg, folkevald
innverknad. Slike djuptgåande reformer krev ideelt sett
ein særleg høg grad av demokratisk legitimitet.
I litteraturen finn ein då også argument for at
slike institusjonelle endringar lyt tuftast på støtte
frå anten eit kvalifisert fleirtal i nasjonalforsamlinga,
eller godkjennast av veljarane i ei folkerøysting (jf.,
t.d., Alesina (1989)). Denne medlemen minner om at innføring
av uavhengig sentralbank og inflasjonsstyring i Polen og Sverige
i 1999 botna i grunnlovsendringar, og at denne reforma i Polen sitt
tilfelle også vart sanksjonert av eit fleirtal i ei folkerøysting.
Både Sverige og Danmark har dessutan gjennomført
folkerøystingar om institusjonelle endringar i pengepolitikken
i samband med spørsmålet om deltaking i EUs økonomiske
og monetære union.
Det er i meldinga gjort greie for verksemda
til Kredittilsynet, Statens Banksikringsfond og Folketrygdfondet
i 2002.
Komiteen tek dette
til orientering.
Det internasjonale valutafondet (International
Monetary Fund, forkorta IMF) har 184 medlemsland og er ein sentral
aktør i det internasjonale økonomiske samarbeidet.
Organisasjonen har eit hovudansvar for å fremme stabiliteten
i det internasjonale monetære systemet og er eit forum
for internasjonalt samarbeid om penge- og valutapolitiske spørsmål.
IMF si verksemd er konsentrert om tre hovudaktivitetar:
overvaking av økonomien i medlemslanda, lån ved
betalingsbalanseproblem og i krisesituasjonar og teknisk assistanse.
Saman med Verdsbanken spelar IMF ei viktig rolle i arbeidet for å lette
gjeldsbetalingane for fattige land og setje dei i stand til betre å motarbeide
fattigdom. Styresmaktene i land som ber om hjelp frå IMF,
skal utarbeide ein eigen strategi for kampen mot fattigdom, i eit
nært samarbeid med det sivile samfunnet. IMF yter assistanse,
lån og eventuelt gåvemidlar.
For generell omtale av organiseringa av og oppgåvene
til IMF, sjå kap. 9 i St.meld. nr. 6 (2001-2002) Kredittmeldinga
2000.
Det er i meldinga gjort nærare greie
for oppgåvene til IMF på verksemda frå dei
fattige landa og tilgang og bruk av finansielle ressursar. Under
pkt. 8.5 i meldinga er det gjort ei evakuering av verksemda til
IMF og under pkt. 8.6 er det gjort greie for særskilde
forhold som gjeld Noreg.
Fleirtalet i komiteen,
alle med unntak av medlemene frå Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet, tek det som står i meldinga
om verksemda til Det internasjonal valutaforndet (IMF) til orientering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet ser positivt på at
Det internasjonale pengefondets virksomhet får bred omtale
i Kredittmeldingen. Disse medlemmer er også fornøyd
med at Norges opptreden, gjennom den nordisk-baltiske valgkrets,
i IMFs styre i forbindelse med en del viktige saker, denne gangen
er referert i meldingen. Institusjonen spiller en sentral rolle
i de politiske og økonomiske omdanningsprosesser som nå foregår
i verden, og besitter betydelig makt. Disse medlemmer er
på mange områder svært kritiske til hvordan
denne makten blir brukt.
Disse medlemmer peker på at
IMF de siste årene har blitt møtt med skarp kritikk
fra sosiale bevegelser i utviklingslandene og vært gjenstand
for omfattende protester, blant annet i form av en rekke store demonstrasjoner
i tilknytning til ulike møter og konferanser i pengefondets
regi. Sosiale bevegelser i mange u-land hevder IMF anbefaler politiske
grep som ikke fremmer utvikling, men i stedet øker fattige
lands avhengighet av de rike landene og av store private selskaper.
Men IMF har også blitt kritisert fra helt andre hold. Den
fagøkonomiske kritikken av pengefondets politiske prioriteringer
har tiltatt i styrke etter Asia-krisen i 1997-98, og den økonomiske
kollapsen i Argentina. Til tross for at IMFs innflytelse har økt,
mer enn sytti land har i dag økonomiske programmer ledet av
pengefondet, har tendensen de siste årene vært økende
ustabilitet i verdensøkonomien. Stadig flere fagøkonomer
stiller derfor spørsmål ved om denne utviklingen
forsterkes gjennom den deregulerings-, privatiserings- og liberaliseringspolitikk
som blant annet IMF har vært en internasjonal pådriver
for. Joseph Stiglitz, Nobelprisvinner i økonomi i 2001
og tidligere sjeføkonom i Verdensbanken, har ved flere anledninger
gjort seg til talsmann for deler av denne kritikken. Det gjorde
også Meltzer-kommisjonen, som den amerikanske kongressen
satte ned i 1998. I kommisjonens rapport hevdes det at IMF ofte
gir dårlige og kostbare råd, og at betingelsene
som knyttes til IMFs lån og krisehåndteringsprogrammer
ikke har skapt økonomisk framgang. Disse medlemmer er
overrasket over at den omfattende kritikken som har rammet IMF også i år
er lite omtalt i Kredittmeldingen.
Disse medlemmer viser til at
representanter for IMF ved flere anledninger har uttalt at tempoet
i strukturtilpasningspolitikken skal skrus ned. Disse medlemmer vil
imidlertid hevde at det er nødvendig med en langt mer grunnleggende
snuoperasjon, hvor det stilles spørsmålstegn ved
selve retningen i politikken og de virkemidler som tas i bruk. Disse
medlemmer viser til at selv om strukturtilpasningsordningen
er omdannet til en ny type låneordning hvor fattigdomsbekjempelse
er en erklært målsetting, er de økonomiske
hovedgrep som anbefales i samarbeidsprogrammene mellom IMF og Verdensbanken
i hovedtrekk de samme som før. Viktige elementer ved disse
har vært deregulering av finansmarkeder, privatisering,
eksportretting av lokalt næringsliv, nedbygging av beskyttelse
av innenlandsk produksjon og en kontraktiv finanspolitikk. Disse
medlemmer stiller seg kritisk til at de såkalte
PRSP (Poverty Reduction Strategy Papers) i mange tilfeller overstyres
av IMFs PRGF (Poverty Reduction Growth Facility). På denne måten
stilles krav om strukturelle endringer i retning mer markedsliberalisme
foran PRSP-målsettingene om fattigdomsbekjempelse. Disse
medlemmer mener Norge må jobbe for at fattigdomsbekjempelse
får hovedprioritet ved bruk av alle verktøy innenfor
Verdensbanken og IMF. Disse medlemmer registrerer at
vår valgkrets ikke synes å ha opptrådt
i tråd med slike målsettinger når PRGF
har vært til styrebehandling i IMF.
Gjeldsnedbetaling er et sentralt mål
for mange IMF-programmer i u-land, men disse medlemmer vil påpeke
at mange av disse landene er i en så håpløs gjeldssituasjon
at noen fullstendig nedbetaling ikke er realistisk. Disse
medlemmer viser til at stor gjeld er en av hovedårsakene
til at det mangler ressurser til fattigdomsbekjempelse og utvikling
i mange fattige land, og at gjelden skaper avhengighetsforhold til
rike land og til institusjoner som IMF. Disse medlemmer viser
til at det internasjonalt foregår en debatt om hvorvidt
deler av u-landsgjelden er illegitim, for eksempel fordi den ble
tatt opp av tidligere diktatorer eller på åpenbart
urettferdige premisser. Disse medlemmer viser til
at det norske gjeldstribunalet høsten 2002 bedømte
deler av Norges utestående hos u-land som slik illegitim
gjeld, og mente denne gjelden burde slettes uten vilkår. Disse
medlemmer mener at Norge må jobbe aktivt for økt
gjeldsslette, og at det må foretas en vurdering av hvorvidt
deler av u-landsgjelden til Norge kan kalles illegitim.
Disse medlemmer viser til at
Norge offentliggjør rapporten som blir laget i forbindelse
med den årlige vurdering IMF gjør av norsk økonomi. Disse medlemmer ser
positivt på at denne rapporten blir offentliggjort. Disse
medlemmer vil imidlertid påpeke at rapportene inneholder
råd som viser tydelig hvilken type økonomisk politikk
IMF anbefaler. Det er høyst tvilsomt om det hadde vært
mulig å samle noe politisk flertall i Norge om de prioriteringer
som IMFs eksperter ønsker seg. Disse medlemmer mener dette
er en god illustrasjon på hvor problematisk det er at kondisjonalitetskravene
pålegger land som får støtte fra IMF å gjennomføre
denne typen reformer, uavhengig av hva slags politikk det i utgangspunktet
ville vært flertall for i disse landene. Disse medlemmer mener
Norge må arbeide for at IMF ikke hindrer gjeldstyngede
land i å forsøke andre økonomiske strategier
enn de som til nå har blitt anbefalt av pengefondet.
Disse medlemmer understreker
at manglende demokrati er et grunnleggende problem i styringen av IMF.
Medlemslandenes innflytelse avgjøres av deres økonomiske
tyngde. Slik får for eksempel USA en stemmevekt på 17,1
pst. Konsekvensen er at makten i pengefondet er samlet hos rike
kreditorland, mens debitorlandene, landene hvor IMF har mest innflytelse,
har minst å si i institusjonen. Et slikt system fører
til at det sjelden vil bli utviklet strategier som går
på tvers av de rikeste landenes interesser. Disse
medlemmer er derfor glad for at Norge støtter en økning
i antallet basisstemmer i styret, og oppfordrer til at denne saken prioriteres. Disse
medlemmer registrerer likeledes med skuffelse at vår
valgkrets har gått imot å gi u-landene sterkere
representasjon i IMFs styre.
Disse medlemmer mener mer åpenhet,
debatt og kontroll med Norges opptreden i IMF er nødvendig. Disse
medlemmer ser det som problematisk at det i dag i hovedsak
er Norges Bank som representerer Norge i IMF-sammenheng, og som
er ansvarlig for å utforme instruks overfor den felles
nordisk-baltiske styrerepresentanten. Dette bidrar til å skyve
IMF-relaterte spørsmål lavere på den
politiske dagsorden, og til uklare ansvarsforhold. Disse
medlemmer mener Regjeringen bør ha et tydeligere
ansvar for Norges opptreden og stemmegivning. Disse medlemmer foreslår
derfor at hovedansvaret for Norges opptreden i IMF skal overføres
fra Norges Bank til Finansdepartementet eller Utenriksdepartementet.
Disse medlemmer viser til behandlingen
av St.meld. nr. 19 (2002-2003) Globaliseringsmeldingen. Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet vil i den forbindelse fremme forslag
om en slik flytting av ansvar.
Komiteen viser til meldinga og til det som står framføre, og rår Stortinget til å gjere slikt
vedtak:
St.meld. nr. 7 (2003-2004) - Kredittmeldinga 2002 - vert å leggje ved protokollen.
Oslo, i finanskomiteen den 12. desember 2003
Siv Jensen
leiar |
Ingebrigt S. Sørfonn
ordførar |