I dag er det i prinsippet ikke ulovlig å drive
en forretningsvirksomhet som baserer seg på å kjøpe
opp billetter til ulike arrangementer, som konserter, fotballkamper
e.l., og videreselge billettene til en betydelig høyere pris.
Den forretningsideen er en fordyrende mellommannsvirksomhet populært
kalt svartebørshandel. Denne type virksomhet har ekspandert
de seneste år.
Slik virksomhet strider mot tanken om at kultur-
og underholdningstilbud skal være et tilbud til det brede lag
av befolkningen. En forutsetning for denne målsetningen
må være at man sikrer at prisene holdes på et rimelig
nivå.
Forslagsstillerne viser til at Danmark helt
siden 1919 har hatt et lovfestet forbud mot videresalg av billetter med
sikte på økonomisk fortjeneste.
Forslagsstillerne fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
et lovforbud mot videresalg av billetter til offentlige arrangementer
i vinnings hensikt med utgangspunkt i den danske loven på området."
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre,
Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen,
fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra
Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig
Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet,
Eli Sollied Øveraas, er enig med forslagsstillerne
i at organisert svarebørssalg til ulike konserter og idrettsarrangementer
er et økende problem. En rekke aktører fremstår
på dette markedet på en slik måte at
publikum blir villedet og påføres tap. Samlet
sett oppnår disse aktørene betydelig fortjeneste,
ofte i spekulasjon om at den enkelte kunde ikke orker å forfølge
saken. På bakgrunn av de opplysninger som har kommet frem
i saken, mener komiteen også det er grunn
til å anta at enkelte aktører også driver
regulert svart omsetning uten regnskap og skatt. Komiteen fremmer
derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere
ulike tiltak mot svartebørshandel, herunder en vurdering
av et lovforbud, og på egnet måte komme tilbake
til Stortinget med en sak om dette."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig med forslagsstillerne i at kultur- og underholdningstilbud
skal være et tilbud til det brede lag av befolkningen. Disse
medlemmer ser klare negative trekk ved den virksomheten
enkelte firmaer og personer driver innenfor mellommannsvirksomhet
med oppkjøp av billetter til ulike arrangementer, som konserter,
fotballkamper eller lignende og videreselger billettene til en betydelig
høyere pris enn det opprinnelige. Disse medlemmer har
imidlertid liten tro på at en lov mot såkalt "svartebørshandel"
vil kunne fjerne dette problemet.
Disse medlemmer vil henvise til
lederartikkel i bladet Dine Penger hvor temaet svartebørs
er behandlet:
"Dette er latterlig bruk av tid og skattepenger.
Politiet har andre og viktigere oppgaver enn å arrestere
billettselgere. Dessuten er svartebørshandel ikke et problem,
det er en fordel for forbrukerne. Svartebørsen er det frie
annenhåndsmarked. Det er i dette markedet den riktige prisen
på billetter blir fastsatt.
Kultur- og sportsarrangement
blir utsolgt, og noen må stå skuffet utenfor.
De mest ivrige er da villige til å betale mye mer for billettene
enn det de er solgt for. Dobbel og tredobbel pris er slett ikke
uvanlig. Til den utsolgte EM-kvalifiseringskampen mot Danmark i begynnelsen
av september, gikk billetter til pålydende 400 kroner for
900 kroner.
Problemet er at etterspørselen
er større enn antall tilgjengelige billetter til den fastsatte
prisen. Og forklaringen på denne ubalansen er en for lav
pris. Hadde Norges Fotballforbund forlangt 800 kroner billetten
for en landskamp, ville Ullevål vært et glissent
skue kampkvelden. På fire timer solgte arrangøren
40 000 Bruce Springsteen-billetter til 490 kroner. Dagen etter dukket annonsene
om billetter til over dobbel pris opp i avisen. Hadde arrangøren
forlangt 1 000 kroner for å se Bruce Springsteen, ville
det tatt lang tid å selge unna 40 000 billetter. Da hadde
det heller ikke vært noe marked for svartebørsselgerne.
Det er kun når prisen er kunstig lav i forhold til markedets
betalingsvillighet, at det oppstår en mulighet for svartebørshaiene
til å tjene gode penger.
Hvorfor setter arrangøren
en for lav pris? Den mest åpenbare grunnen er at det på forhånd
er umulig å gjette hva markedet er villige til å betale.
Man får bare en sjanse til å selge flest mulige
billetter, og da legger man seg ofte litt lavt for å sikre
fullt hus. Dessuten priser svartebørsen bare det marginale
forholdet mellom tilbud og etterspørsel. At en liten andel
av billettene kan selges for astronomiske summer, betyr ikke at alle
kan selges til en slik pris. Noen ganger velger til og med arrangøren
en pris han vet er for lav i forhold til hva han kunne tatt, fordi
han tenker langsiktig. Melker Fotballforbundet eller konsertarrangører
kundene sine ved spesielt populære arrangementer, kan det
hende at de mest lojale betakker seg i neste runde. Dessuten vil for
eksempel Fotballforbundet kunne tape stort i andre markeder, les
sponsormarkedet, hvis de ble stemplet som grådige. Prisfastsettelse
er med andre ord ingen enkel øvelse."
Disse medlemmer mener at det
er mye fornuftig i det syn som trekkes frem i denne artikkelen signert magasinets
ansvarlige redaktør Tom Staavi. Disse medlemmer mener
at svartebørsselgere selvfølgelig ikke bør
få fri tilgang å melke markedet, og svartebørsselgerne
må med andre ord ikke gis fortrinn i billettkøen.
Dette kan arrangørene selv gjøre mye med ved å begrense
antallet billetter hver enkelt kunde får kjøpt,
ved å legge andre begrensninger ved kjøp, spredning
av salget i tid, egne salgskanaler for å treffe de mest
interesserte publikumsgruppene, etc. Slike tiltak vil etter disse
medlemmers syn være meget kloke og i vesentlig
bidra til å komme uheldige konsekvenser til livs. Et slikt
spredningssalg sørger for å fordele knapphetsgodet
blant de interesserte på en mest mulig tilfeldig måte.
Disse medlemmer har også registrert
at flere og flere arrangører følger denne oppskriften,
hvilket er svært bra. Disse medlemmer vil
imidlertid også i likhet med bladet Dine Penger påpeke
fordelene ved å ha etablert et visst annenhåndsmarked
i etterkant av arrangørenes fordeling av billetter. Selvfølgelig
er det surt å måtte betale dobbel eller tredobbel
pris for en billett, men for noen vil det være langt verre å måtte
ta til takke med å se fotballkampen på TV eller
stå utenfor når konserten med ens favoritt er
i gang.
Disse medlemmer ser at falske
billetter kan være et problem som forekommer på svartebørsen. Disse
medlemmer tror imidlertid at dette problemet kommer til å bli
enda større hvis man jager svartebørsselgerne
under jorden, slik forslaget fra Sosialistisk Venstreparti-representantene
vil føre til. Dersom annenhåndsomsetningen foregår
helt åpent, tror disse medlemmer at det
vil være lettere å kontrollere de involverte selgerne
hvis politiet har ressurser. Samtidig kan myndighetene bruke andre
deler av loven for å slå ned på direkte
svindel. Disse medlemmer konstaterer at det finnes
en del useriøse aktører, blant annet virksomheter
som gjennom internettsider utgir seg for å være
offisielle salgssteder for arrangementer og på den måte
villeder forbrukerne til å bestille billetter hos dem. Disse
medlemmer mener at andre deler av norsk lovverk må komme
til anvendelse i forhold til disse virksomhetene. Disse medlemmer ser
mye av denne virksomheten som ren svindel og vil mene at det må påtales
i en slik sammenheng.
Disse medlemmer mener at et spørsmål
man bør stille seg er om Danmarks forbud mot svartebørsbilletter,
som ifølge Dokument nr. 8:124 (2002-2003) har vært
i dansk lov siden 1919, har ført til at det i Danmark ikke
skjer svartebørssalg av billetter.
Disse medlemmer vil henvise til
at de fleste av oss, dersom vi blir tilbudt en landskampbillett
for 1 500 kroner, vil ta til takke med TV-skjermen. At noen imidlertid
frivillig betaler slike summer må være opp til den
enkeltes vurderinger.
Disse medlemmer ser det også slik
at svartebørsselgerne i enkelte tilfeller kan gjøre
forbrukerne en tjeneste. For dem som ikke har praktisk mulighet
til å ligge to døgn i sovepose for å få billetter
til det kulturarrangementet man bare MÅ ha med seg, vil
det være en fordel at noen lager et marked der man likevel
kan få realisert sin drøm. Svartebørsselgerne
lager faktisk dette markedet.
Konklusjonsmessig vil disse medlemmer påpeke
følgende:
Svært mye av svartebørssalg
kan unngås ved enkle tiltak fra de enkelte arrangørene,
blant annet ved å begrense antall billetter hver kunde
kan få kjøpt, spredning av salget i tid, egne
salgskanaler for å treffe de mest interesserte publikumsgruppene,
etc. Arrangørene kan også velge å holde
svartebørsselgere fysisk borte fra de områder
hvor kulturarrangementet foregår. Disse medlemmer vil
også mene at de enkelte arrangørene kan slå hardere
ned på dem som videreselger billetter til en for høy
pris gjennom de krav arrangøren stiller til videresalg
av billettene. Disse medlemmer mener også at
arrangørene har et selvstendig ansvar for å politianmelde
dem som forsøker å utgi seg for å representere
disse gjennom nettsider etc. Politiet må selvfølgelig
forutsettes å følge opp dette temaet.
Komiteen har ellers
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Stortinget ber Regjeringen vurdere ulike tiltak
mot svartebørshandel, herunder en vurdering av et lovforbud,
og på egnet måte komme tilbake til Stortinget
med en sak om dette.
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 16. desember 2003
Sonja Irene Sjøli
leder |
Olemic Thommessen
ordfører |