Regjeringen tegner i stortingsmeldingen et bredt bilde
av norske storbyer og storbyregioner, og trekker opp perspektiver
for en langsiktig storbypolitikk.
Storbyene spiller en viktig rolle for verdiskaping
og hele landets utvikling, og for internasjonalt samarbeid og kontakt.
Samtidig møter storbyene betydelige sosiale utfordringer
og må løse oppgaver og problemer som følger
av vekst knyttet til infrastruktur, boligtilbud, arealbruk, miljø,
levekår, mv. Derfor vil Regjeringen sette fokus på storbyenes
utvikling ut fra ulike hensyn - sosiale, kulturelle, økonomiske
og miljømessige.
Storbyene er mer og mer knyttet sammen med sitt omland.
Både i økonomisk og sosial forstand er storbyene
og deres nære omland deler av samme funksjonelle storbyregion.
Dette er et perspektiv Regjeringen vil legge
vekt på i utviklingen av en storbypolitikk. Regjeringen
vil utvikle en storbypolitikk der staten fokuserer på storbyene
og storbyregionenes muligheter og utfordringer i sammenheng.
Storbypolitikkens mål er:
– Gi alle
likeverdige muligheter til å leve det gode liv i storbyen
gjennom sosial og økonomisk velferd og en hverdag i trygghet.
– Sikre bedre balanse mellom landsdeler
og regioner i forhold til befolkningsvekst og velferdsutvikling.
– Bedre utnyttelse av storbyenes
fortrinn og muligheter for å oppnå større
verdiskaping og grunnlag for økt velferd i hele landet.
Storbyer i norsk forstand er de seks store landsdelssentrene
Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Tromsø.
Vel halvparten av Norges befolkning bor i disse seks storbyregionene.
Regjeringen har lagt vekt på å utvikle
storbypolitikken sammen med storbyene, og har også invitert Drammen
og Fredrikstad med i dette samarbeidet. De to er store byer som
har spesielle roller i forhold til utviklingen i Oslo-regionen.
Storbymeldingen skal også ses i sammenheng
med de stortingsmeldinger og handlingsplaner denne regjeringen for øvrig
har lagt fram siste år, som har tatt fatt på de
flere av de viktigste utfordringer storbyene står overfor.
Det tas utgangspunkt i de planene som er lagt på de enkelte
sektorområdene, og i storbymeldingen er den særlige
relevansen for storbyene innen disse sektorområdene løftet
fram og drøftet.
Det vises til St.meld. nr. 17 (2002-2003) Om
statlige tilsyn, St.meld. nr. 6 (2002-2003) Tiltaksplan mot fattigdom,
St.meld. nr. 17 (1999-2000) Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet
og St.meld. nr. 39 (2001-2002) Oppvekst- og levekår for
barn og ungdom i Norge og St.meld. nr. 23 (2001-2002) Bedre miljø i byer
og tettsteder og St.meld. nr. 26 (2001-2002) Bedre kollektivtransport.
Videre St.meld. nr. 14 (2002-2003) Samordning av Aetat, trygdeetaten
og sosialtjenesten og Ot.prp. nr. 54 (2002-2003) Om lov om endringer
i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester mv. (Rusreform
II og rett til individuell plan). Stortinget har vedtatt å sende
St.meld. nr. 14 (2002-2003) tilbake til Regjeringen som vil arbeide
videre med å få frem et nytt beslutningsunderlag
for Stortinget. I forbindelse med oppfølgingen av St.meld.
nr. 19 (2001-2002) Nye oppgaver for lokaldemokratiet, har Regjeringen
invitert til forsøk med kommunal oppgavedifferensiering.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og
Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark,
Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn
Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen
og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun
Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet, lederen
Magnhild Meltveit Kleppa, viser til at komiteen under
saksbehandlingen har besøkt og hatt møter med
Oslo kommune, Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune, samt Drammen
kommune og Buskerud fylkeskommune. Dessuten har komiteen hatt åpne
høringer med Fredrikstad kommune og Østfold fylkeskommune,
Tromsø kommune og Troms fylkeskommune, Kristiansand kommune
og Vest-Agder fylkeskommune, Trondheim kommune og Sør-Trøndelag
fylkeskommune, Stavanger kommune og Rogaland fylkeskommune, Kommunenes
Sentralforbund, Norske Boligbyggelags Landsforbund, Fellesorganisasjonen
for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere, Norges Handikapforbund
og Opplysningsrådet for veitrafikken.
Komiteen legger til grunn at
storbyer i norsk forstand er de seks store landsdelssentrene Oslo,
Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Tromsø. Storbyene
er kjerne i en større storbyregion med felles bolig-, arbeids-
og tjenestemarked. De ivaretar også viktige landsdelsfunksjoner
utover selve storbyregionen.
Komiteen viser til den avgrensning
av de enkelte storbyregioner som er foretatt i meldingen. Komiteen har
merket seg at Ringerike som har svært stor pendling til
og fra Oslo, ikke er medregnet i Oslo-regionen. Tilsvarende er Orkdal
ikke medregnet i Trondheims-regionen. Komiteen finner
sterke argumenter for at disse burde vært medregnet.
Komiteenviser
også til at endringer i kommunikasjonsmønsteret
kan innebære at flere kommuner regnes inn som del av en
storbyregion. Ryfylke-kommunenes tilhørighet til Stavanger
er et av flere eksempler på det.
Komiteen ber departementet vurdere
regionavgrensningene nærmere.
Komiteen viser til at også en
del andre byer og byområder spiller en stor rolle for utviklingen
i sin region, men at utfordringene her er av en noe annen karakter
enn i storbyene. Komiteen viser til at Drammen og
Fredrikstad har en spesiell rolle som følge av at de både
er regionale sentra på størrelse med storbyene,
og samtidig inngår i den større hovedstadsregionen
rundt Oslo.
Komiteen mener at storbyene har
en særskilt rolle for den nasjonale verdiskapingen og for å tilby
et bredt velferds-, service- og kulturtilbud til befolkningen. Komiteen vil
understreke at det er storbyregionen selv - i samspill med fylkeskommunen
og landsdelen - som må trekke opp målene for utvikling
av storbyregionen, og som er ansvarlig for gjennomføringen
av de mål de selv trekker opp. Komiteen viser
i den forbindelse til merknader under kap. 4.2 og 5.2.
Komiteen mener det er viktig
for hele landet å ha vekstkraftige storbyer som fungerer
som en drivkraft i den nasjonale og regionale verdiskapingen, og
som er internasjonalt konkurransedyktige kompetanse- og næringslivssentra. Komiteen mener
derfor at statens engasjement i forhold til utvikling av storbyene
må styrkes, som et viktig ledd i den samlede regionalpolitikken.
Komiteen viser til Stortingets
tidligere behandling av storbypolitikken i tilknytning til de to
stortingsmeldingene fra regjeringen Harlem Brundtland; Norge trenger
storbyene (St.meld. nr. 11 (1991-1992)) og Om levekår og
boforhold i storbyene (St.meld. nr. 14 (1994-1995)).
Komiteen viser for øvrig
til at Utjamningsmeldingen St.meld. nr. 50 (1998-1999) inneholdt
vesentlige elementer i storbypolitikken.
Komiteen mener at staten må støtte
opp under det verdiskapingspotensialet som er i storbyene og bidra
til å løse de særskilte utfordringene
som følger med veksten. Samtidig mener komiteen at
staten må legge til rette for en balansert regional utvikling
ut fra målet om å opprettholde hovedtrekkene i
bosettingsmønsteret og skape likeverdige levekår
i alle deler av landet.
Komiteen legger til grunn at
storbypolitikkens mål er å:
– Gi alle
likeverdige muligheter til å leve et godt liv i storbyen
gjennom sosial og økonomisk velferd og en hverdag i trygghet.
– Sikre bedre balanse mellom landsdeler
og regioner når det gjelder befolkningsvekst og velferdsutvikling.
– Bedre utnyttelsen av storbyens
fortrinn og muligheter for å oppnå større
verdiskaping og grunnlag for økt velferd i hele landet.
Flertallet mener at
meldingen i liten grad gir svar på de utfordringene storbyene
står overfor. For å nå målene
for storbypolitikken mener disse medlemmer at det må lages
en handlingsplan for storbyene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at en handlingsplan for storbyene blant annet bør
inneholde følgende elementer:
Økt innsats i storbyregionene må komme
som et tillegg til - og ikke istedenfor - innsats i distriktene. Omfanget
må avklares ved behandlingen av de årlige budsjettene.
Flertallet fremmer derfor følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram en handlingsplan for storbyene i samsvar med flertallets merknader
i kommunalkomiteens innstilling om storbymeldingen".
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at meldingens intensjon
er at det er storbyenes hovedansvar å legge til rette for
utvikling i egen by. Statlige handlingsplaner på detaljnivå vil
være et brudd både med meldingens intensjon og
tilliten til lokaldemokratiet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på at meldingen ikke gir noen bred drøfting
av styringsproblemene i hovedstadsregionen. I denne regionen bor over
1,2 millioner innbyggere, regionen omfatter 46 kommuner og spenner
over 4 fylker. Det er åpenbare samordningsproblemer. I
andre storbyregioner kan plan- og styringsutfordringene langt på veg
løses ved prosesser fram mot en fylkesdelsplan. Flertallet mener
at det i hovedstadsområdet vil være behov for
at staten tar initiativ til en fylkesoverskridende områdeplan.
Det er behov for en bredere drøfting av dette som rommer
alt fra spørsmålet om styring innenfor dagens strukturer
til vurdering av behovet for endret styringsstruktur.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener at Oslos spesielle rolle som toneangivende storby
og hovedstad ikke er tilstrekkelig behandlet i meldingen, og etterlyser
en nærmere vurdering av Oslos fremtid som hovedstad og
i mange tilfeller Norges ansikt utad.
Dette flertallet mener Regjeringen
bør legge fram en særskilt gjennomgang av styringsutfordringene
i hovedstadsregionen i en egen stortingsmelding. Herunder må vurderes
hvordan samordningen av både utviklingsarbeidet, områdeplanleggingen,
velferdstilbudet og samferdselstilbudet kan bli bedre i den samlede
hovedstadsregionen.
Komiteen er enig med
Regjeringen i at det i Norge er noen byer som må sees på som
storbyer, og at disse har egenskaper som er særegne. Komiteen understreker
at Oslo har en særegen rolle som storby, og at det for
Oslo kan vurderes flere oppgaver og roller som er spesielle kun
for denne storbyen kontra de fem andre.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser i denne sammenheng bl.a. til Stortingets behandling av Rusreform II.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å legge
frem en egen hovedstadsmelding."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at spørsmålet
om samarbeid i Oslo-regionen har vært utredet tidligere.
I NOU 1997:12 "Grenser til besvær" ble disse tema berørt. Disse
medlemmer viser til at utvalget ikke kunne enes om noen
entydig konklusjon og at verken sentrumsregjeringen eller regjeringen
Stoltenberg fulgte opp meldingen.
Disse medlemmer ser svært
positivt på at det er lagt frem en samlet melding om en
helhetlig storbypolitikk.
Disse medlemmer mener meldingen
er en god oppfølging av Sem-erklæringens løfte
om en aktiv og positiv storbypolitikk. Det er ingen motsetning mellom gode
vilkår for byene og vekstkraftige regioner, tvert imot
er også regionene avhengige av fungerende byer og regionsentre. Disse
medlemmer legger stor vekt på meldingens fokus
på et fungerende samarbeid mellom storbyene og regionene.
Storbyene spiller en sentral rolle for vårt mål
om å videreutvikle vekstkraftige regioner i alle deler
av landet for å sikre en balansert utvikling.
Disse medlemmer mener at alle
skal ha frihet til å bosette seg der de ønsker. Disse
medlemmer vil understreke betydningen av at byene kan gi
alle sine innbyggere mulighet til et godt liv. Det forutsetter attraktive,
funksjonelle og miljøvennlige storbyer.
Disse medlemmer ønsker
velkommen meldingens fokus på bedre samordning av statlig
politikk overfor storbyen. Disse medlemmer viser
til at meldingen følger opp prinsippene for Regjeringens moderniseringsarbeid.
Det er kommunene selv som skal prioritere ressursbruken. De har
hovedansvaret for sin egen utvikling og framtid.
Disse medlemmer støtter
Regjeringens syn om at storbyene er i stand til å ta hånd
om flere oppgaver på egen hånd og at byene dermed
kan gis et større helhetsansvar for tjenestetilbudet. Disse
medlemmer støtter at Regjeringen gjennom forsøk
prøver ut ulike former for oppgavedifferensiering.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet registrerer at storbyane i Noreg, med Oslo
i spissen, veks kraftig. Dette fylgjer ein internasjonal trend med
sterkare urbanisering av både økonomisk og sosial
karakter. Det medfører omveltingar i samfunnet og auka
problem på fleire stader. Distrikta slit med fråflytting
og utarming, byane opplever pressproblem av ulikt slag. Byane blir viktigare
i samfunnsutviklinga både gjennom veksten og gjennom strukturelle
grep i både offentleg og privat sektor. Desse medlemene meiner
difor det er bra med ei ny stortingsmelding om storbyproblematikken. Desse
medlemene vil peike på at det var gjennom handsaminga
av den førre storbymeldinga den felles satsinga frå staten
og Oslo kommune vart sett i gang.
Desse medlemene viser til at
desse partia ønskjer at det skal vere gode vilkår
for både folk og næringsliv over heile landet,
inkludert storbyane. Utviklinga i storby og landdistrikt heng saman
og er avhengige av kvarandre. Desse medlemene vil hevde
at rask tilflytting til storbyane frå landdistrikta ikkje
tener storbyane fordi det skaper pressproblem og vekstsmerter t.d.
i form av manglande velferdstilbod.
Desse medlemene meiner meldinga
er eit vonbrot ut frå kva forventningar Regjeringa i forkant prøvde å skape.
Meldinga inneheld lite nytt. Regjeringa legg heller ikkje opp til å løyve
ei einaste krone for å følgje den opp. På side
139 i meldinga blir det uttalt direkte at meldinga berre skal trekkje
opp nye perspektiv for Regjeringa sin framtidige storbypolitikk. Perspektiva
avgrensar seg i stort til å gje "handlingsrom" for storbyane
og skape ein god dialog mellom staten og storbyane. Ut av denne
dialogen skal eventuelle resultat kome. Desse medlemene meiner det
bør takast politiske grep på fleire område
for å medverke til å løyse dei problema
storbyane våre står overfor, ikkje minst for å medverke
til ein meir velfungerande regionalpolitikk.
Desse medlemene meiner vi treng
ein politikk som gir høve til vekst og utvikling i alle
deler av landet. Desse partia ynskjer ein framtidsretta regionalpolitikk. Denne
politikken må ta utgangspunkt i dei komparative fortrinn
dei ulike regionane har - naturgitte og kompetansemessige - og utvikle
desse som basis for ny verdiskaping, næringsverksemd og
velfungerande lokalsamfunn. Ny verdiskaping gir inntektsmoglegheiter
for innbyggjarane og auka skatteinntekter for kommunane.
Ein framtidsretta regionalpolitikk må omfatte
byområde i like stor grad som spreiddbygde område. Storbyregionane
har like store behov for ein regionalpolitikk som Finnmark. Den
riktige eininga for ein velfungerande region vil variere frå stad
til stad. I ein storbyregion vil det vere eit naturleg vekselspel
mellom byen som møteplass, marknadsplass og kompetansesenter
og distrikta omkring.
Desse medlemene vil peike på at
storbyane òg må ta eit eige ansvar for ein tettare
interaksjon mellom byen og distriktet omkring. Desse medlemene vil åtvare
mot at grensene for kva som er "den omkringliggende region" vert
sette for snevert. Dei største byane våre har
tenester og tilbod som påverkar tilhøva i ein svært
stor omkrins, fleire har og eit regionalt ansvar for store regionar.
Desse medlemene vil framheve
den næringspolitiske rolla storbyane spelar som
senter i næringsregionar og for næringsklynger.
Styresmaktene skal leggje til rette for ei vidareutvikling av denne
funksjonen, og då er det om å gjere å føre
ein aktiv og differensiert næringspolitikk. Desse
medlemene har merka seg at Storbymeldinga er blotta for
slike strategiar. Dette føyer seg inn i den lange rekkja
av erklæringar frå Regjeringa om såkalla
"næringsnøytralitet", og som i praksis inneber
at Regjeringa ikkje har nokon næringspolitikk.
Desse medlemene vil framheve
at sjølv om også storbyane består av
ei rekkje lokalsamfunn, er det særlege sosiale problem
i storbyane. Desse treng særlege løysingar. Det
er eit faktum at dei sosiale strukturane i storbyane er annleis.
Mange fleire lever heilt utan eller med berre lite nær
kontakt med familie eller vener. Det er i storbyane, og særleg
i Oslo, at vi finn dei største sosiale skilnadene i Noreg.
Her finn ein både dei rikaste og dei fattigaste i landet. Desse medlemene meiner
den aller største utfordringa i storbypolitikken er å finne
betre løysingar på dette feltet.
Desse medlemene vil i samband
med dei sosialpolitiske utfordringane i storbyane vise til St.meld.
nr. 50 (1998-1999) (Utjamningsmeldinga). Dette dokumentet set i
særleg grad søkelyset på dei veksande sosiale
skilnadene i det norske samfunnet og peikar også på tiltak
for å bøte på situasjonen. Desse medlemene finn
det påfallande at det ikkje er referert til denne stortingsmeldinga
i Storbymeldinga.
Desse medlemene vil vise til
at vi har eit regionalt nivå i Noreg med folkevald styring.
Regjeringa legg for forsøksverksemda sterke føringar
for å svekkje fylkeskommunen utan å stille opp
noko alternativ på regionalt nivå. Desse
medlemene meiner Regjeringa sitt opplegg for oppgåvedifferensiering
medverkar til å undergrave det regionale folkevalde nivået i
Noreg. Desse medlemene meiner det er naudsynt å klårgjere
grensene for den regionale staten. Det er viktig å styrke
det folkevalde regionale nivået, avklare oppgåver
og midler samt avklare korleis samspelet mellom lokalt, regionalt
og sentralt nivå skal utvekslast. Desse medlemene er
kjend med at det låg føre søknader frå fleire
fylkeskommunar om å ta over større oppgåver
utan at desse blei innvilga. Desse medlemene er forundra
over det.
Desse medlemene vil peike på at
storbyregionane står overfor ulike problemstillingar. Det
er store skilnader på kva utfordringar hovudstadregionen
har i høve til dei andre regionane som er omtala i meldinga. Desse
medlemene viser til ei innleiing Knut Halvorsen,
dagleg leiar i Oslo Teknopol IKS hadde under ein storbykonferanse
Forskningsrådet heldt i september 2002. Der uttalte Halvorsen:
"Utfordringen i dag -og legg merke til at dette kommer
fra en som har som oppgave å stimulere veksten i Osloregionen-
er altså at Osloregionen vokser for raskt, og at veksten
er feil sammensatt. Infrastrukturutviklinga i Osloregionen holder
ikke følge, enten vi snakker om vei- og kollektivutbyggingen
eller boligbyggingen. Det gir et sterkt press på priser
og lønninger og truer regionenes konkurransedyktighet internasjonalt
på sikt. (…) Mangel på effektiv regionalpolitikk
er i ferd med å bli et nasjonalt økonomisk problem."
Desse medlemene er samd i denne
analysen. Desse medlemene meiner utfordringane no
må løysast ved å ta i bruk dei verkemidlane
vi rår over og å utvikle nye.
Desse medlemene meiner derfor
det er behov for eit kollektivløft i storbyregionane i
form av satsing på jernbane, andre skinnegåande
transportmiddel og tilrettelegging for anna kollektivdrift. Desse medlemene viser
til sine respektive merknader og forslag i Innst. S. nr. 228 (2001-2002)
om betre kollektivtransport.
Desse medlemene viser til at
styrking og betre samordning av kollektivtrafikken i hovudstadsområdet er
viktig. Desse medlemene meiner Regjeringa må medverke
til betre framdrift i arbeidet med dette gjennom det etablerte Samordningsorgan
for kollektivtrafikken i det sentrale Østlandsområdet.
Desse medlemene viser til at
Regjeringa på fleire område har lagt fram forslag
som forsterkar ei sentralisering. Fristilling av statleg verksemd
har tappa mange distriktskommunar for arbeidsplassar og tenester.
Stripping av midlane til SND og reduksjon av fylkeskommunane sine
midlar til regional utvikling, samt ein stram kommuneøkonomi
kombinert med ei omlegging av inntektssystemet, verkar i same retning.
Desse medlemene vil peike på at
mange næringslivsleiarar no tek til orde for ei styrking
av kommunikasjonane framfor auka skattelette. Desse medlemene vil
oppmode Regjeringa til å ta desse signala på alvor
ved rulleringa av Nasjonal transportplan.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner
det er avgjerande viktig for ei meir balansert regional utvikling
at dei økonomiske rammene vert monaleg auka, og at ein
får ei anna fordeling av midlane enn dei signala som så langt
har kome frå Vegdirektoratet.
Denne medlemen meiner staten
si eiga verksemd medverkar til sterk sentralisering og auka press på hovudstaden.
Senterpartiet tar derfor til orde for ei vidare utflytting av statlege
arbeidsplassar frå Osloregionen. Gjennom å flytte
i alt 5 000 arbeidsplassar over ein 5-årsperiode vil ein
dempe presset i hovudstadsområdet, samstundes medverkar
ein til breiare arbeidsmarknader andre stader i landet. Denne
medlemen viser til forslag i Budsjett-innst. S. I (2003-2004).
Denne medlemen meiner at sterk
konsentrasjon av makt og kapital i Oslo-området er ei avgrensing
for utvikling i andre deler av landet. Det er påviseleg
ein klår geografisk samanheng mellom kor investeringskapitalen
er og kor det blir investert. Denne medlemen viser
til at reduksjonen av næringspolitiske verkemidlar, særleg
gjennom SND-systemet, medverkar til at tilgangen på investeringskapital
i andre deler av landet blir mindre. Det medfører igjen
auka press på Oslo-området.
Denne medlemen vil vise til at
Senterpartiet sitt arbeidsmål i denne perioden er "Ta heile
Noreg i bruk". Denne medlemen meiner det er ei særs
dekkjande formulering for dei utfordringar Noreg står framfor.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet meiner den næringspolitiske verktøykassen
må fyllast, ikkje minst med kapitalinstrument som har ei
regional forankring og som kan bidra til vekst i dei respektive
regionane.
Desse medlemene viser til at
arbeidsmarknadsregionane kring dei største byane har blitt
monaleg større med åra. Dette skuldast betre kommunikasjonslinjer
og auka mobilitet blant folk. Desse medlemene meiner
lokale, regionale og sentrale styresmakter i byregionane må arbeide
aktivt for å samordne infrastruktur og kollektivtilbod
og såleis leggje til rette for eit best mogleg tilbod for
arbeidsreisande. Her er det i særleg grad naudsynt å vurdere tiltak
som reduserer nærpendling med privatbil.
Desse medlemene meiner bustadspolitikken
er eit særs viktig område i ein god storbypolitikk.
Det gjeld å sikre ein god og variert bustadmarknad med
eit prisnivå som gjer at ikkje store grupper blir ekskluderte frå å etablere
seg med eigen bustad. Det handlar også om å utvikle
gode og inkluderande bumiljø. Desse medlemene viser
i så høve til dei forslaga som blei fremja i NOU
2002:2 Boligmarkedene og boligpolitikken, og vil komme tilbake til
dette i samband med bustadmeldinga.
Regjeringen ønsker en bedre koordinering
av statlig politikk, og vil etablere en ny ordning for bedre samordning
av statlig politikk i storbyregionene.
Kommunal- og regionaldepartementet får
et nytt ansvar overfor storbyene når det gjelder avklaring
av økonomiske rammebetingelser som hindrer planlegging
eller gjennomføring av byutviklingsprosjekter. Konflikter
som gjelder areal- og lokaliseringsspørsmål skal
fortsatt løses gjennom plansystemet. Prosessen i slike
saker vil bli at fylkesmannen administrerer megling regionalt, og
vurderer og anbefaler om saken skal forelegges Kommunal- og regionaldepartementet. Kommunal-
og regionaldepartementet forelegger saken for berørte departementer,
og samarbeider med Arbeids- og administrasjonsdepartementet og berørte sektordepartementer
i saker som berører statlig eiendomsforvaltning.
Regjeringen vil måtte foreta videre
utredninger og konkretiseringer av en slik ordning, og vil komme tilbake
med en nærmere presisering.
Bedre dialog og samarbeid med byene er viktig
fordi mange av storbyenes utfordringer ikke kan løses innenfor
en sektor alene, men krever samarbeid mellom ulike offentlige sektorer
og private aktører.
Regjeringen mener Samarbeidsforum for storbyutvikling
fortsatt er et egnet forum for diskusjon om rammebetingelser og
prinsipper for byutvikling.
Miljøverndepartementet leder og har
sekretariatsfunksjonen for dette forumet. Regjeringen vil vurdere hvordan
dette forumet for byutviklingsspørsmål og andre
ordninger for dialog mellom storbyene og staten skal videreutvikles.
Regjeringen ønsker å gi storbyene
større ansvar gjennom økt rammefinansiering, redusert
detaljstyring og kommunal oppgavedifferensiering.
Regjeringen har allerede foreslått
reformer når det gjelder rus, jf. Ot.prp. nr. 54 (2002-2003)
Om lov om endringer i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester
mv. (Rusreform II og rett til individuell plan), og endringer som
følge av arbeidet med Nasjonal Transportplan for 2006-2015.
Dette vil styrke samordningen av statlig politikk, og på en
del områder gi storbyene mer ansvar.
Viktige prosesser er:
– Forsøk
med kommunal oppgavedifferensiering.
– Utrede endringer i inntektssystemet.
– Kommunal- og regionaldepartementet
legger opp til at det skal settes ned et utvalg i 2004 som skal foreta
en total gjennomgang av inntektssystemet. For utvalget vil det være
aktuelt å vurdere om dagens kostnadsnøkkel på en
god nok måte fanger opp variasjoner i utgiftsbehov kommunene
imellom.
– Rusreform II. Kommunene vil
overta ansvaret for de av rusbehandlingsinstitusjonene som ikke
yter spesialiserte tjenester.
– I arbeidet med Nasjonal transportplan
2006-2015 gjennomføres en planprosess med medvirkning fra berørte
myndigheter, brukergrupper og interesseorganisasjoner.
– Forsøk med endret ansvarsdeling
for transportsektoren i byområder.
Komiteen viser til
at staten har ulike roller i forhold til storbyene, dels som ansvarlig
for å trekke opp nasjonal politikk og fordele nasjonale
ressurser, dels som forvaltningsmyndighet, dels som eiendomseier
og dels som arbeidsgiver og aktør. Komiteen viser
til at storbyene derfor i utgangspunktet må forholde seg
til ulike statlige interesser representert ved ulike statlige organer,
fagetater og selskaper. Dette innebærer også at
staten i sine ulike roller kan representere motstridende interesser.
Dette kompliserer storbyenes arbeid.
Komiteen vil peke på at
staten som nasjonal myndighet skal ivareta de samlede nasjonale
hensyn og skal fordele sine ressurser mellom ulike regioner med ulike
behov og utfordringer. Hensynet til utvikling av storbyene er et
viktig hensyn som blant annet må avveies mot ressursinnsatsen
for å nå ulike sektorpolitiske mål og
mot målet om en balansert regional utvikling mellom storbyene,
andre regionale sentra og mellom senter og distrikt. Tilsvarende
vil komiteen peke på at statlige sektormyndigheter
har i oppgave å ivareta nasjonale interesser som kan gå på tvers
av lokale ønsker. Komiteen vil bemerke at
i avveiing av slike ulike interesser er det ikke gitt at lokale ønsker
og prioriteringer skal vinne fram i forhold til overordnede nasjonale
mål og prioriteringer. Like fullt vil komiteen framheve
at det er viktig å ha nær og god dialog mellom
staten og storbyen hvor en kan ta hensyn til de ulike vurderingene
og søke å komme fram til størst mulig
grad av enighet.
Komiteen understreker viktigheten
av at statlige organer tidligst mulig redegjør for hva
som er nasjonale og regionale interesser i en sak eller i et planarbeid.
Komiteen viser til at staten
i tillegg til å være forvaltningsmyndighet også har
en rolle som stor eiendomsforvalter, arbeidsgiver og aktør
i storbyene. Komiteen legger til grunn at statlige
etater og selskaper som forvalter eiendom eller som ønsker å oppføre
nybygg, skal bidra til koordinering og samordning av ulike interesser
knyttet til byutvikling. Komiteen mener at det må være
løpende kontakt med lokale myndigheter, og at informasjon
og dialog må skje så tidlig som mulig både
ved spørsmål om nybygg, eiendomsutvikling og avhending.
Komiteen understreker betydningen
av at staten evner å samordne ulike statlige interesser
både mellom statlige sektormyndigheter og mellom statens
interesser som myndighet og aktør. Komiteen mener
at samordningen av statlig politikk overfor storbyene må styrkes.
Fylkesmannen må som den fremste statlige regionale myndighet
ha et særskilt ansvar for slik samordning.
Komiteen tar til etterretning
at Regjeringen vil tillegge Kommunal- og regionaldepartementet ansvar for
samordning av statlig politikk overfor storbyregionene, og at departementet
gis ansvar for å finne løsninger på konflikter
som er knyttet til økonomiske rammebetingelser for planlegging
og gjennomføring av byutviklingsprosjekter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, finner imidlertid ordningen meget uklar. Flertallet viser
i den forbindelse til statsrådens brev til Arbeiderpartiets
stortingsgruppe 23. januar 2004 hvor det står:
"Ordningen som er foreslått i storbymeldingen
skal ikke erstatte plansystemet, men skal derimot sikre at vedtatte
planer kan gjennomføres. Ordningen skal gjelde samordning
av økonomiske rammebetingelser for planlegging og utvikling.
Storbyene har erfaringer med at berørte statlige økonomiske
interesser, endringer og omprioriteringer i statlige budsjetter,
eller andre statlige føringer, hindrer eller gjør
planlegging og gjennomføring av utviklingsprosjekter i
byene vanskelig. Dette skjer på tross av omfattende prosesser
og beslutninger innenfor plansystemets rammer. Storbyene oppfatter
dette som et betydelig problem.
Gjennom en ny samordningsfunksjon
vil Kommunal- og regionaldeparementet få ansvar for å tilrettelegge
en prosess som gir avklaring i slike konflikter. KRD skal få ansvar
for samordning når det foreligger godkjente utbyggingsplaner,
men hvor mangelfull medvirkning fra enkelte statlige aktører
hindrer gjennomføring. Eksistensen av slike konflikter
viser også behovet for at staten blir bedre til å synliggjøre
de økonomiske rammebetingelsene, nasjonale og regionale
interesser i planområdet og kommunenes reelle handlingsrom
tidlig i prosesser. Departementets utredning (i samarbeid med berørte
departementer) vil omfatte alle nødvendige aspekter ved
den samordning storbyene ser behov for."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens forslag om å utvikle
en modell for helhetlig statlig styring overfor storbyene.
Disse medlemmer viser til at
ordningen som er foreslått i storbymeldingen ikke skal
erstatte plansystemet, men sikre at vedtatte planer kan gjennomføres. Ordningen
skal gjelde samordning av økonomiske rammebetingelser for
planlegging og utvikling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at samordningsordningen slik den er beskrevet i proposisjonen, virker
byråkratiserende og bærer preg av å være
et skalkeskjul. Disse medlemmer viser til at det
nettopp er mangelen på lokal råderett over blant
annet plan- og arealsaker og Regjeringens iver etter å kontrollere
storbyene, som faktisk gir behov for samordning. Disse medlemmer er
særlig skeptisk til at ordningen kun skal være supplerende
i forhold til eksisterende maktstruktur. Det betyr at vedtak fortsatt
skal fattes av byråkrater, over hodene på lokalpolitikere.
Disse medlemmer mener at det
er til ordningens ytterligere disfavør at den kun skal
behandle saker der alle lokale tilpasninger er utprøvd,
altså mer som en sisteinstans der alle muligheter for å overholde
statens krav er gjort. Disse medlemmer mener dette
blir en institusjonell forankring av hva som må være
statens antatte rett til å styre uten et helhetlig og samordnet perspektiv.
Videre at mangelen på slik helhetlig og samordnet styring
ikke skal utløse krav om ny forbedret styring, men kun
sekundære bøtende ordninger. Disse medlemmer er
svært kritisk til en slik utvikling.
Disse medlemmer viser til at
ordningen ikke representerer hva en intuitivt legger til beskrivelsen samordningsordning,
og at ordningen i sin organisering minner mer om et konfliktråd. Disse
medlemmer mener at dette også er en mer passende
beskrivelse av forholdet mellom sentralmakt og lokalmakt i forvaltningsnivåene.
Disse medlemmer viser til at
dersom Regjeringen virkelig ønsket å oppnå de
mål de setter for denne ordningen, kunne de ha økt
innsatsen for å gjøre departementet til en serviceorganisasjon
overfor kommunene. En organisasjon som jobbet for å finne
grunner til å si ja til kommuner som drev med byutvikling og
lokal tilpasning av statlige krav, fremfor å oppkonstruere
ordninger som skal bøte på mangelen av statlig service.
Disse medlemmer mener at dersom
problemet med skiftende statlig politikk kan spores tilbake til politiske
organer, er dette utfordringer som ligger til politiske myndigheter å løse
innenfor det politiske systemet.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide
en modell for å omlegge Kommunal- og regionaldepartementets arbeidsmetoder
slik at departementet får en økt rolle som serviceorganisasjon
for kommunene."
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartietviser til vedtak i
Stortinget om fylkeskommunen si oppgåve som regional utviklingsaktør. Desse
medlemene viser vidare til vellukka erfaringar med fylkesdelsplanlegging
initiert av fylkeskommunen, til dømes fylkesdelsplan for
Nord-Jæren.
Desse medlemene fremjar difor
følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa syte for
at fylkeskommunen si rolle som planstyresmakt vert styrkt."
Komiteen vil peke
på at statlige etater synes å vurdere sine regionale
inndelinger og lokaliseringer uten en helhetlig gjennomtenkning
av de samlede virkningene av de enkelte etatenes beslutninger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
forutsetter at Regjeringen legger opp til en samordning av dette,
og på egnet måte redegjør overfor Stortinget
for de prinsipper som den vil legge til grunn.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti forutsetter at Regjeringen legger
til rette for en helhetlig, hensiktsmessig og brukertilpasset statlig
regional forvaltning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at den statlige lokaliseringspolitikken må brukes aktivt. Disse
medlemmer viser til at regjeringen Stoltenberg vedtok reviderte
retningslinjer for lokalisering av statlig virksomhet. Retningslinjene skulle
bidra til å sikre en regional fordeling av statlige arbeidsplasser
og publikumsrettede tjenester. Når staten oppretter nye
virksomheter, vil disse medlemmer generelt legge
til grunn at nye statlige oppgaver skal lokaliseres utenfor Oslo.
Unntak fra dette prinsippet må etter disse medlemmers syn
begrunnes særskilt. Disse medlemmer legger
i tråd med dette til grunn at det ved alle vurderinger
av statlig tjenesteproduksjon og statlige arbeidsplasser skal søkes
etter lokaliseringsalternativer i mindre byer og regionsentre som
har tilstrekkelig stort arbeidsmarked til at virksomheten kan fungere,
og hvor virksomheten kan bidra til å bygge opp eller forsterke
eksisterende fagmiljøer.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til NOU 2004:2 "Effekter og effektivitet",
der det mellom anna heiter:
"Fra 1980 til 1990 var sysselsettingsutviklingen
relativt balansert, men på 1990-tallet var det en sentralisering
til Oslo-området. Antallet årsverk gikk da ned
i småbyer og distriktsregioner, men det økte med
7 prosent i landsdelssentra og 15 prosent i Osloregionen. Hovedstadsregionen
hadde i 2000 45 prosent av årsverkene i statlig kjernevirksomhet.
Sentraliseringen kan forklares av teknologiske endringer, omorganiseringer
og deregulering."
Desse medlemene viser vidare
til at Effektutvalet peikar på behovet for ei betre geografisk
fordeling av statleg engasjement, både regionane imellom og
innan regionane, mellom anna som ein strategi for å dempa
presset på hovudstadsregionen. Auka satsing på tradisjonell
distriktspolitikk, infrastrukturutbygging og overføring
av makt frå staten til regionane kan vere element i ein
slik strategi.
Desse medlemene fremjar følgjande
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa leggje
fram ein plan for ei samordna og balansert regional fordeling av
statleg engasjement, herunder vurdering av utflytting av statleg
verksemd frå hovudstadsregionen."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at NOU 2004:2 Effekter
og effektivitet kommer til å ligge til grunn for videre
arbeid i Distriktskommisjonen. Den vil også være
et grunnlagsdokument for Regjeringens arbeid med ny regionalpolitisk
melding som fremlegges våren 2005.
Komiteen mener det
er viktig at den enkelte kommune løpende vurderer hvordan
ulike oppgaver kan løses på en best mulig måte
slik at en får et best mulig samlet tjenestetilbud ut av
de ressurser som settes inn. Kommunene må derfor hele tiden
være opptatt av å fornye og forbedre de kommunale
tjenestene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på at det er et overordnet mål å sikre
alle innbyggere et likeverdig velferdstilbud. For å oppnå dette
må de grunnleggende velferdstjenestene organiseres gjennom
fellesskapet og finansieres gjennom skatte- og avgiftssystemet.
Flertallet mener det er grunn
til å advare mot en utvikling der alle, uansett behov,
får utbetalt likt grunnbeløp som de kan bruke
til barnepass, helse, skole osv. En slik politikk er ikke utjevning,
men gir større forskjeller.
Flertallet viser til at flere
kommunale tjenester gir stort rom for valg for brukerne. I grunnskolen
er det eksempelvis lovfestet frihet til å gå på andre
skoler i kommunen enn nærskolen. Samtidig er det en rett
til å gå på nærskolen. Friheten
avgrenses derfor av om det er plasser ledig etter at de som bor
i nærmiljøet er sikret plass. Dette gir etter
komiteens syn en frihet kombinert med en fornuftig rettighet som
avgrenser friheten.
Komiteen viser til
at vi i Norge har valgt å organisere velferdstilbudet slik
at vesentlige deler tilbys gjennom kommunene. Dette skyldes at kommunene både
er det nivå som er nærmest brukerne, og som derfor
har best kunnskap om de lokale behov, og at innbyggerne gjennom
kommunens folkevalgte organer selv kan påvirke utformingen
av de kommunale tilbudene, og derigjennom selv velge hvordan de
skal utformes.
Kommunenes mulighet til å tilby tjenester
av tilstrekkelig omfang og av god kvalitet er svært viktig både
for den enkeltes velferd og for å sikre en rettferdig fordeling
i samfunnet. Dette understreker betydningen av at kommunene har
et økonomisk handlingsrom som gir mulighet til å gi
innbyggerne et godt tilbud. Et slikt handlingsrom er også nødvendig
for reelt å kunne foreta lokale valg om utformingen av
tilbudet. Samtidig understreker det betydningen av at de ressursene som
kommunen råder over, må utnyttes på en
slik måte at en kan gi befolkningen et best mulig tilbud
innenfor de ressursene som er til disposisjon. Dette gjør
det nødvendig med en kontinuerlig omstilling og fornyelse
av den kommunale virksomheten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er viktig å forsvare og forsterke de offentlige
velferdsordningene. Derfor må vi evne å forandre
og forbedre der det trengs. Står vi fast på gamle
løsninger som ikke fungerer bra nok og ikke gir noen god
utnyttelse av ressursene, svekker vi tilliten til fellesskapsløsningene.
Flertallet vil understreke viktigheten
av at det offentlige har ansvaret for at alle får likeverdige velferdstilbud.
Ryggraden i vår felles velferd er tjenester som utføres
av offentlig ansatte. Her må tyngdepunktet fortsatt ligge. Flertallet er
imot privatisering av grunnleggende velferdstjenester fordi det innebærer
at det offentlige fraskriver seg ansvaret for at alle får
et likt tilbud. Det er avgjørende at kommunene ikke organiserer
seg bort fra styring og kontroll over velferden.
Kommunene er imidlertid forskjellige både
i areal, befolkningsstruktur og infrastruktur. Derfor må kommunene
selv få bestemme hvordan dette ansvaret skal ivaretas.
Offentlige tjenester må utgjøre tyngdepunktet i
tilbudet på viktige velferdsområder, ellers vil
private etter hvert kunne få et overtak på det
offentlige, og bestemme pris og utforming av tjenestene.
Flertallet mener at det viktigste
verktøyet for å utføre en tjeneste best
mulig og kostnadseffektivt, ikke er konkurranseutsetting og privatisering,
men satsing på egne ansatte gjennom motivasjon, skolering,
tillit og rammebetingelser. På den måten kan de
ansatte selv være med på å styrke de
offentlige velferdstilbudene. Med dette som grunnlag, må en
sterk offentlig sektor fortsatt kunne gjøre bruk av frivillige
og private tjenester som et tillegg.
Flertallet viser for øvrig
til samarbeidet med frivillige, humanitære og private aktører
på en rekke områder. Slik vil disse partier også i
framtida arbeide for gode velferdstilbud og effektiv ressursutnyttelse.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil vise til at det er opp til den
enkelte kommune å bestemme hvordan oppgavene skal løses. Disse
medlemmer vil ta avstand fra de forsøk på sentraldirigering
som Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet
legger opp til. Disse medlemmer vil videre understreke
det lokale selvstyrets rett til selv å velge, men vil påpeke
at lokale myndigheter også har et ansvar for å bruke
ressursene på en god måte.
Disse medlemmer støtter
helhjertet opp om et samarbeid med frivillige aktører.
Dette vil gi et mer mangfoldig Norge med ansvarliggjøring
av det enkelte mennesket.
Komiteen har merket
seg at Regjeringen legger opp til å prøve ut en
differensiering av oppgavene som er tillagt ulike kommuner. Komiteen mener
at dette er et spørsmål som må drøftes
på bredere basis i tilknytning til spørsmålet
om oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene. Komiteen ser
at større kommuner ofte har bredere ressurser og kompetanse
til å løse tyngre oppgaver enn mindre kommuner.
Samtidig vil differensiering av oppgavene - blant annet ved at de
største byene tillegges andre funksjoner enn mindre - også virke
inn på hvilke funksjoner som ligger i de ulike fylkeskommunene,
ved at fylkeskommuner som rommer de største byene da har
mer begrensede funksjoner enn andre fylkeskommuner.
Komiteen mener ut fra dette at
det er behov for et bredere grunnlag for å vurdere spørsmålet
om kommunal oppgavedifferensiering. Komiteen mener
imidlertid at det kan være nyttig å høste
erfaring gjennom forsøk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter ikke de igangsatte forsøk med kommunal
drift innen videregående opplæring. Dersom dette
opplæringstilbudet skal få den faglige bredde
som er nødvendig, må den favne om et større
geografisk område. Kommunenivået blir i denne
sammenhengen for snevert.
Flertallet er bekymret for at
kommunal drift av den videregående opplæringen
særlig vil ramme det yrkesfaglige tilbudet, noe som er
uakseptabelt for de utdanningssøkende og for næringslivet
som har behov for kvalifisert arbeidskraft.
Komiteen viser for øvrig
til de ulike fraksjonenes merknader i Innst. S. nr. 268 (2001-2002).
Komiteen viser til merknader
fra de respektive partifraksjoner i sosialkomiteens innstillinger
om rusreformene I og II, SATS og fattigdomsmeldingen, og i samferdselskomiteens
innstilling om kollektivtransportmeldingen.
Komiteen har for øvrig
ikke merknader til de forsøk som omtales i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti ser at kommunene, avhengig av størrelse,
vil være i ulik stand til å utføre oppgaver.
Store kommuner eller kommuner i interkommunalt samarbeid vil ha
bedre forutsetninger til å ta på seg flere oppgaver
enn det små kommuner har. Disse medlemmer mener
oppgaver bør løses nærmest mulig brukerne. Disse
medlemmer støtter derfor Regjeringens arbeid for å desentralisere økt
ansvar og myndighet til kommunesektoren, slik at kommunene selv
kan utforme tjenestetilbudet i forhold til lokale utfordringer.
Disse medlemmer støtter
Regjeringens forsøk med kommunal oppgavedifferensiering.
Dette vil etter disse medlemmerssyn
bidra til erfaring om hvordan en kan videreutvikle oppgavefordelingen
og til å vurdere kommunenes videre ansvar med tanke på å bedre
tjenestetilbudet for innbyggerne.
Disse medlemmer mener at de forsøkene Regjeringen
har iverksatt og som beskrives i storbymeldingen, er spennende og
vil bidra til å kunne bedre tjenestetilbudet for innbyggerne.
Storbyene har en rekke utfordringer, men også kompetanse
og muligheter til å løse dem. Økt myndighetsansvar
på enkeltområder til byene vil derfor kunne bidra
til å utvikle tjenestetilbudet overfor innbyggerne, særlig
de svakest stilte. Disse medlemmer vil derfor også se positivt
på eventuelt ytterligere forsøk knyttet til oppgavedifferensiering.
Komiteen vil peke
på at statlige myndigheter må se til at storbyene
har handlingsrom til å kunne utføre sine oppgaver,
og for å kunne gjennomføre de mål de selv
har trukket opp for utviklingen i regionen. Komiteen mener
at tilstrekkelige økonomiske ressurser er helt avgjørende
for at storbykommunene, så vel som andre kommuner, skal
kunne løse sine oppgaver.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener videre at økt
bruk av rammefinansiering framfor øremerkede statlige bevilgninger, kan
bidra til å gi storbykommunene og andre kommuner større
frihet til å prioritere mellom midler til ulike formål,
men at dette forutsetter samsvar mellom oppgaver og midler.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at kommunenes økonomiske handlingsrom må økes. Flertallet viser
for storbyenes del til at flere av storbykommunene har et betydelig
oppsamlet underskudd. Kommunesektorens underskudd har økt
sterkt de siste årene. Flertallet har derfor
fremmet forslag om betydelige økninger i de økonomiske
rammene for kommunesektoren utover Regjeringens forslag for 2004. Flertallet viser
til sine respektive partifraksjoners merknader og forslag i finanskomiteens
innstilling om stats- og nasjonalbudsjettet for 2004, Budsjett-innst.
S. nr. I (2003-2004).
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen i statsbudsjettet
for 2004 foreslo den kraftigste veksten i kommuneøkonomien
på flere år, og da særlig de frie inntektene.
Disse medlemmer vil understreke
at kommunenes handlingsrom ikke bare handler om det økonomiske
handlingsrommet. Like viktig er handlingsrommet til selv å disponere
de pengene man faktisk har til rådighet. Disse medlemmer viser
til kommuneproposisjonen for 2004 hvor Regjeringen la frem en samlet
plan for å redusere detaljstyringen gjennom øremerking
av midler. Disse medlemmer vil minne om at opposisjonspartiene
gikk imot mange av forslagene i planen. I motsetning til opposisjonen
vektlegger disse medlemmer å følge
opp i praktisk politikk troen på kommunens egenverdi som
lokalt og demokratisk valgt fellesorgan. Til tross for at mange partier
kan mene kommunens handlingsfrihet er svært viktig, kommer
det dessverre stadig ønsker fra de ulike opposisjonspartiene
om sentrale standarder, statlige stykkprisordninger og øremerking
av midler.
Disse medlemmer mener det er
viktig å sikre lokal handlefrihet og at dette gjøres
best gjennom rammefinansiering og redusert statlig detaljstyring. Disse medlemmer støtter
derfor Regjeringens forslag til redusert øremerking av
midler, enklere og færre regler overfor kommunesektoren,
helhetlig tilsyn samt forslaget om nøytralt momssystem,
slik at det lokale handlingsrommet øker.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Arbeiderpartiet i sitt alternative statsbudsjett foreslo å øke
kommunenes frie inntekter med til sammen 3,5 mrd. kroner i 2004,
sammenlignet med Regjeringens framlegg. Disse medlemmer mener det
er bra at forliket med regjeringspartiene førte til en betydelig
styrking av kommuneøkonomien på 2,2 mrd. kroner,
men at det ikke er nok tatt i betraktning den svært anstrengte økonomiske
situasjonen det er i mange av landets kommuner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil påpeke viktigheten av at kommunenes økonomi
i størst mulig grad samsvarer med de oppgaver de skal utføre. Flertallet konstaterer
at regjeringen Bondevik II fører en politikk som ikke tar
høyde for dette. Dette har ført til at det politiske
handlingsrommet i kommunene har blitt betydelig redusert, og at
det har blitt et sprik mellom de ressurser kommunene har til rådighet
og de oppgaver de skal utføre. Det akkumulerte underskuddet
i kommunesektoren er nå på om lag 12 mrd. kroner. Nesten
25 pst. av kommunene er satt på den såkalte ROBEK-listen
og er dermed under sterk statlig styring. Flertallet mener
dette med all tydelighet viser behovet for en helt annen satsing
på kommunene som tjenesteprodusenter enn det Regjeringen
står for.
Flertallet er enig i at det ikke
bare er økonomi som bidrar til å øke
det lokale handlingsrommet, og vil understreke at det er en utstrakt
vilje og evne i landets kommuner til å drive omstillingsarbeid
for å få mer ut av ressursene. Samtidig er det
et ubestridelig faktum at underskuddet i kommunesektoren er historisk
høyt og at dette har ført til en betydelig svekkelse
av det lokalpolitiske handlingsrommet. Med dette som bakgrunn mener flertallet det
er underlig at Regjeringen ikke gjør mer for å få kommuneøkonomien
i balanse, og at den ensidig peker på omstilling og konkurranseutsetting
som tiltak for å bedre kommunenes handlingsrom.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Dokument nr. 8:123 (2002-2003) hvor det åpenbart mangelfulle
med dagens rammefinansierings anskueliggjøres. Disse
medlemmer mener det er viktig at alle innbyggere uansett bosted
sikres et solid og trygt velferdstilbud.
Disse medlemmer understreker
at kommuners frihet innenfor rammetilskuddet gjør at viktige
og grunnleggende velferdstilbud kan lide under politikeres manglende
evne til å prioritere. Disse medlemmer er
motstandere av at grunnleggende velferdstjenester skal være
i konkurranse om de samme midlene som goder til eksempelvis politikere. Disse medlemmer viser
til at et statlig finansielt ansvar for grunnleggende velferdsoppgaver
i et stykkprissystem ville sikret alle innbyggere solide og trygge
velferdsgoder uansett bosted.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil vise til at i Innst. S. nr. 253 (2001-2002)
kommuneøkonomien for 2003 skrev disse medlemmer om
prinsipper for øremerking og rammefinansiering. Disse
medlemmer viser videre til sine respektive merknader i Innst. S.
nr. 259 (2002-2003) Kommuneproposisjonen for 2004, der disse
medlemmer påpeker at det er Regjeringens opplegg
for kommunenes økonomi og ikke øremerking, som
er den største trussel mot lokaldemokratiet og friheten
for kommunene. Disse medlemmer vil gi kommunene reell
frihet og sikre finansiering av de oppgavene kommunene har.
Disse medlemmer viser til sine
respektive partiers budsjettopplegg for 2004, der det fremgår
at Sosialistisk Venstreparti foreslo 4,6 mrd. kroner og Senterpartiet
4 mrd. kroner mer i frie inntekter enn Regjeringens opplegg.
Disse medlemmer vil påpeke
at det er i de største byene vi finner de største
forskjellene mellom rik og fattig. Der er uutløste økonomiske
ressurser som kan omfordeles lokalt.
Disse medlemmer vil vise til
at andre nordiske land har ulike ordninger med friere kommunalt
skattøre enn Norge har. Disse medlemmer vil
vise til at friere kommunalt skattøre kan egne seg godt
for forsøk i noen kommuner. Disse medlemmer ønsker å gi
kommunen mulighet til å ta inn mer skatt etter evne og
viser til merknader og forslag i Innst. S. nr. 259 (2002-2003) om
kommuneøkonomien for 2004 og Innst. S. nr. 37 (2003-2004).
Komiteen har merket
seg at de endringer som er under gjennomføring i det kommunale
inntektssystemet medfører at storbyene vil få økte
inntekter framover.
Komiteen viser til at storbykommunene
har enkelte utfordringer som andre kommuner ikke har i samme grad.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Regjeringen i Kommuneøkonomiproposisjonen
for 2004 foreslo nye kostnadsnøkler for rus og psykiatri.
Som følge av betydelige svakheter i Regjeringens forslag, foreslo
flertallet i Innst. S. nr. 259 (2002-2003):
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag i statsbudsjettet
for 2004 om ny kostnadsnøkkel for sosiale tjenester."
Flertallet konstaterer at Regjeringen
til tross for dette har fremmet forslag i tilknytning til statsbudsjettet
for 2004 om å legge de samme kriteriene til grunn som ble
foreslått i Kommuneøkonomiproposisjonen for 2004.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at Stortinget ved behandling
av Innst. S. nr. 80 (2003-2004) vedtok objektive kriterier for kommunenes
utgiftsbehov knyttet til rus og psykiatri. Disse medlemmer viser
dessuten til at departementet er bedt om å gjennomgå konsekvensene
for kommuner som kommer særlig dårlig ut av endringen, og
at departementet er bedt om å kompensere slike kommuner
for ekstraordinære utgifter gjennom skjønnsmidler,
i den grad øvrige endringer og tiltak ikke veier opp for
tap. Disse medlemmer ser det også som viktig
at Stortinget har bedt departementet om å be det nedsatte
inntektssystemutvalget gjøre en egen vurdering av om og
hvordan objektive kriterier kan fange opp særskilt store
utgifter forbundet med rus og psykiatri uavhengig av kommunens størrelse.
Disse medlemmer vil for øvrig
peke på at alle storbyene, med unntak av Kristiansand som
går omtrent i null, vil tjene penger på denne
endringen. De store byene har en større andel av personer
med rus og psykiatriproblemer enn det befolkningstallet skulle tilsi.
Dette skyldes blant annet at mange tiltrekkes av storbyens anonymitet
og miljøer. Disse medlemmer vil vise til
at Oslo alene har over halvparten av rusmisbrukerne i Norge. Det
er derfor rimelig at inntektssystemet gjenspeiler disse utfordringene
som storbyene har.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at Regjeringen i meldingen uttaler at en relativ
forbedring av storbyenes situasjon krever reduserte regionalpolitiske
overføringer. Flertallet er ikke enig i
dette. Med økte rammer for kommunesektorens økonomi ville
det være mulig med en relativ styrking av storbyenes økonomi
uten at det måtte føre til reduksjoner i de økonomiske
rammene for mindre kommuner. Også av den grunn mener flertallet at
det er nødvendig med en vesentlig styrking av kommunesektorens økonomi.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens politikk
som legger opp til en balansert vekst i alle landsdeler. Storbyene
er en viktig del av disse regionene, og i mange tilfeller motoren
i den regionale utviklingen, og storbypolitikken må være
en viktig del av regionalpolitikken. Disse medlemmer viser også til
at Regjeringen har lagt opp til en høyere vekst i kommunenes
frie inntekter enn hva som har vært tilfellet tidligere år,
slik at kommunesektoren har kommet styrket ut, samt at Regjeringen
foreslår å redusere den statlige detaljstyringen
av kommunesektoren.
Alle de seks storbyregionene har i løpet
av de siste 30 årene hatt en befolkningsvekst på 20
pst. eller mer. Veksten har relativt sett vært sterkest
i Stavanger-regionen, med 50 pst., fulgt av Tromsø-regionen
med 48 pst. og Kristiansands-regionen med 33 pst. De øvrige
har hatt en vekst på omkring 20 pst. I absolutte tall har Oslo-regionen
hatt den største veksten, med 230 000 nye innbyggere, fulgt
av Stavanger-regionen, med 86 000 nye innbyggere. Veksten har kommet
både i storbyene og i omegnskommunene.
Omegnskommunene har de siste 30 år
hatt en gjennomsnittlig vekst som er høyere enn storbykommunene,
enkelte med svært høy vekst - også over
90 pst. Statistisk sentralbyrås (SSB) befolkningsprognoser
for perioden 2002 til 2020 tyder også på at veksten
vil fortsette i alle storbyregionene.
Urbaniseringen har også ført
til at større områder rundt byene får
bymessig karakter eller blir oppfattet som by- og forstadsområder.
Denne utviklingen følger ikke nødvendigvis samme
mønster som veksten i befolkning og arbeidsplasser.
Blant de sentrale årsakene til storbyenes
vekst er den økende andel unge som tar høyere
utdanning og flytter derfor til storbyene. I tillegg etablerer folk
seg senere, slik at de unge som flytter inn til storbyene venter lenger
før de eventuelt flytter videre for å etablere
familie.
De store byene kan også tilby et stort,
variert og mangfoldig arbeidsmarked, både for ufaglærte
og folk med høy kompetanse.
I Norge går det sterke og konsentrerte
strømmer i klare geografiske mønstre, som sterkt
blir farget av gjøremål i ulike livsfaser. Dette
blir også betegnet som livsfaseflytting.
Omtrent 60 pst. av alle som melder flytting
inn til de store byene i løpet av ungdomsfasen, har flyttet
ut igjen til omegnen eller andre deler av landet når de
er etablert med arbeid og familie. Særlig gjelder dette
familier med barn. Over 90 pst. av de som flytter ut av storbyene
er personer som ikke vokste opp der. Dette er et forholdsvis stabilt
mønster.
Storbyregionene i Norge har ulike sentrumperiferi strukturer.
Kartene for pendling viser at det er store forskjeller i pendlingsandelen
mellom omegnskommuner. I Oslo og Stavanger kommer nesten halvparten
av arbeidsstyrken fra kommuner utenfor storbygrensene. I Bergen,
Trondheim og Kristiansand kommer ca. 25 pst. av arbeidskraften fra
områder utenfor kommunen, mens Tromsø og de andre
storbyene er mer "selvforsynte".
Ved urbanisering og befolkningsvekst blir mer
areal bebygd. Ofte bygges det i byenes randsoner, særlig
ved de største innfartsårene. Byene spres på den
måten utover, og transportavstandene øker. Byspredning henger
også sammen med at arealkrevende virksomheter flytter ut
fra bebygde områder til randsonene, og med boligbygging
med stort arealbehov. Avstander mellom bolig og arbeidsplasser fører
til store belastninger på veinettet og kollektivtransporten,
og skaper forurensingsproblemer. Verdifulle jordbruks- og naturarealer
nedbygges gjennom byspredning.
Fortetting av byområder kan forhindre
byspredning, bidra til mer effektiv arealbruk og lavere transportbehov.
Samtidig kan fortetting også skape lokale miljøproblemer
i form av dårlig luftgjennomstrømming, støy,
mangel på grøntområder og lys. Bieffektene
ved bilkjøring og annen forurensende og støyende
virksomhet vil også gå utover flere personer,
og transport fører lettere til kødannelser i tettbebygde
områder. Fortetting med kvalitet tar hensyn til behov for
bl.a. grøntområder og gode, sunne boforhold.
Sammenhengene mellom miljøeffekter
og ulike former for byvekst er kompliserte. Storbyregionene bygger
bl.a. sine strategier på utvikling av kollektivknutepunkter
hvor det legges opp til høy utnyttelsesgrad nær
kollektivtilbud. Dette blir i mange forskningsmiljøer framhevet
som et utgangspunkt for en mer miljøvennlig byutvikling
samtidig som det kan bidra til å knytte regionen tettere
sammen.
For mange er det fortsatt slik at god boligkvalitet
og bomiljø best kan oppnås utenfor de store bysentra. Likevel øker
interessen for å bo i områder med sentrumskvaliteter
som bl.a. nærhet til ulike tilbud og fasiliteter. Mange
sentrumsområder er rustet opp og gjort mer attraktive,
slik at det er enklere å oppnå god bokvalitet
i sentrumsnære områder. Folk som bor i de øvrige
delene av storbyregionene kan også dra nytte av å bo
i nærheten av mer attraktive sentrumsområder. Attraktive
sentrumsområder bidrar derfor til at regionen som helhet
blir mer attraktiv.
Et nyskapende og variert kulturliv er vesentlig
for at byene oppfattes som attraktive og levende.
Storbyenes funksjoner og roller har blitt vesentlig endret
gjennom de strukturendringer som har pågått i næringslivet
og i samfunnet generelt i løpet av de siste tiårene.
I likhet med mange andre europeiske byer har
de norske storbyene i løpet av de siste tiårene
hatt til dels sterk vekst i arbeidsplasser. Selv om bedre kommunikasjonsteknologi
har bidratt til at virksomheter har flyttet ut av byområdene,
har en annen effekt av denne teknologiutviklingen etter hvert også bidratt
til å styrke byene. Det har blitt enklere å splitte
opp produksjonskjedene, og dette innebærer at det har blitt
mer attraktivt å lokalisere deler av virksomhetene til
byene.
Bedriftenes styrings-, utviklings- og kontrollfunksjoner,
som hovedkvarter, FoU-virksomhet og markedsføring, blir
i større grad lagt til byene, sammen med forretningsmessig
tjenesteyting.
Andre sterke vekstnæringer med tilknytning
til byene har vært undervisningssektoren og detaljhandel. Både
innen forretningsmessig tjenesteyting og bygg og anlegg har alle
storbyregionene hatt en vekst på over 24 pst. i perioden
1995-2000. Alle storbyregionene unntatt Oslo har hatt vekst i industrisysselsetting
i perioden 1995-2000.
Selv om alle storbyregionene har hatt vekstkraft
de siste årene, er det likevel stor forskjell mellom Oslo
og de andre regionene. Dette kan illustreres ved å se på det totale
antall nye arbeidsplasser i regionene i perioden 1995-2000. Oslo-regionen
har hatt en økning på 85 300 nye arbeidsplasser
i perioden. Deretter følger Bergens-regionen med 13 500
og Stavanger-regionen med 11 800 nye arbeidsplasser.
I takt med globaliseringen og storbyenes endrede roller
og funksjoner har lokale myndigheter i økende grad sett
på sin økonomiske utvikling som en del av en konkurranse
mellom byer om å tiltrekke seg attraktiv arbeidskraft og
næringsliv. Storbyene kan gjennom markedsføring
og utvikling av positive kvaliteter og konkurransefortrinn påvirke
bedriftenes valg. Kommunene kan m.a.o. fremme økonomisk
utvikling gjennom å være aktive aktører,
i partnerskap med lokale bedrifter og organisasjoner, og ikke kun
fungere som en regulator. Gjennom sine muligheter til å spille
en aktiv rolle i lokal økonomisk utvikling, har storbykommunenes
nasjonale betydning mht. verdiskapning økt. Det ser vi
både i Norge og andre deler av Europa.
Ulike bedrifter legger vekt på ulike
kvaliteter, og byene kan respondere på dette gjennom sin
utvikling av konkurransefortrinn.
Storbyregionene har sine særtrekk som
kan danne grunnlag for regionale konkurransefortrinn.
Innvandring påvirker kulturen på flere
måter. Forandringer oppstår blant annet fordi
både grupper av nyinnvandrete og den eksisterende innvandrerbefolkning
er bærere av kulturelle uttrykk og preferanser som skiller seg
fra flertallets. De blir et tillegg til det kultur- og samfunnsliv
som finnes allerede. Dessuten bringer de impulser til forandring
av det vi opplever som norsk kultur. Dermed utfordres status quo.
Befolkningssammensetningen i de norske storbyene er
preget av en større andel enslige og aleneboende enn befolkningen
for øvrig. Dette gjelder for storbyene, mens det i storbyenes
omland er relativt få som bor alene. Også innenfor
storbykommunene følger fordelingen av enslige og aleneboende
et sentrum-periferimønster. Storbyenes innvandrerbefolkning
skiller seg fra dette bildet, ettersom flere bor i store husholdninger.
Andelen som bor i flerfamiliehusholdninger, det vil si husholdninger
med to eller flere familier, er over dobbelt så stor for
ikke-vestlige innvandrere sammenlignet med personer uten innvandrerbakgrunn.
Oslo er den byen som har flest enslige og de
minste husholdningene, men her er det også store interne
variasjoner mellom bydelene.
Det har vært hevdet at storbyene har
en høyere andel personer med levekårsproblemer
fordi en del av dem tiltrekkes av storbyenes anonymitet og fordi
storbyenes kostnadsnivå bidrar til å forverre
levekårene til utsatte grupper. Dette er foreløpig
lite dokumentert. Studier fra Statistisk sentralbyrå kan
imidlertid gi en viss støtte til påstanden om
tiltrekking til storbyene (se "Sosiale utfordringer i storbyene"
i kap. 6).
Nyankomne flyktninger har en tendens til å flytte
til storbyer gjennom egenetableringer, til tross for at myndighetene
i en lang periode har forsøkt å styre bosettingen
av nyankomne flyktninger til kommuner over hele landet. En av årsakene
er at det er enklere å få jobb i storbyene.
Antallet studenter i de største byene
har økt dramatisk siden slutten av 80-tallet, og setter
sitt preg på alle de største byene.
Mange personer i storbyene har høy
utdannelse, men samtidig er det forholdsvis store variasjoner i
utdanning og inntektsnivå innen regionene.
Boligstandarden i Norge er blant de beste i
verden, både i og utenfor storbyene. Standarden har blitt
stadig bedre. En kartlegging foretatt i de tre største
byene viser at det fremdeles er boliger med dårlig standard, blant
annet sanitærstandard, men andelen er betydelig redusert.
God brannsikring er en stor utfordring for mange av storbyene med
gammel bebyggelse, spesielt den tette trehusbebyggelsen og de gamle
murgårdene, og her er det fortsatt en god del som gjenstår.
Støy og forurensning er også problematisk i en
del boligområder. Videre er det et problem at et stort
flertall av norske boliger ikke er tilgjengelige for funksjonshemmede.
87 pst. av boligene er ikke tilgjengelige for rullestolbrukere.
Meldingen utdyper flere forhold knyttet til
boligsituasjonen i storbyregionene som boligsammensetting, drabantbyer,
etablering og utleie og boligbygging og boligmarked.
Storbyene har noe dårligere levekår
samlet sett enn andre kommuner, men er ikke langt fra landsgjennomsnittet.
Levekårsdata viser dessuten at det både i 1996 og
2001 er en svak tendens til opphopning av levekårsproblemer
i storbyene. Den største byregionen, Oslo-regionen, er
på linje med landsgjennomsnittet. Grenlands-regionen, Nedre
Glomma- og Kristiansand-regionen skårer dårligst
på indeksen av byregionene, men heller ikke de er påfallende
mye dårligere enn landsgjennomsnittet. Bergen, Trondheim
og Stavanger har en verdi som så vidt er dårligere
enn gjennomsnittet.
Det er derimot en tydelig tendens til en konsentrasjon av
bosatte med levekårsproblemer i bestemte deler av de større
byene, framfor alt sentrumsbydelene.
Bydelene i Oslo indre øst skiller seg
ut, også ved sitt høye innbyggertall. Av andre
områder med mer enn 10 000 innbyggere er det Storhaug i
Stavanger, Sentrum i Kristiansand, Saupstad i Trondheim og Stovner
i Oslo som ligner mest på Oslo indre øst mht.
konsentrasjon av levekårsproblemer. I mellomstore byer
som Gjøvik, Moss, Drammen, Porsgrunn, Larvik og Ålesund
finner vi mindre distrikter med lignende konsentrasjoner.
Alt i alt er det en betydelig stabilitet fra
1996 til 2001 i hvilke områder som har mange innbyggere
med store levekårsproblemer. Den tydeligste endringen i
negativ retning gjelder de nye drabantbyene i Oslo ytre øst. Særlig
nedgangen i arbeidsledigheten i disse bydelene var mindre enn i
landet for øvrig, utviklingen i tallet på voldstilfeller
har også vært mer negativ, og det har vært en
noe sterkere vekst i tallet på uførepensjonerte
i aldersgruppen 50-66 år enn i landsmålestokk.
De nye drabantbyene har en økende overrepresentasjon av
personer med bakgrunn fra ikke-vestlige land og personer med lav
utdanning.
Konsentrasjonen av personer med levekårsproblemer
i Oslo indre øst er enestående i landsmålestokk. Bare
fire finnmarkskommuner hadde høyere verdi på indeksen
for levekårsproblemer i 2001 enn bydelene i indre øst.
I den andre enden av fordelingen (levekårsindeksverdi 2,5
eller bedre) er det en stor overvekt av småkommuner i Rogaland,
Hordaland, Sogn og Fjordane samt Møre og Romsdal. Av de
27 bydelene i denne kategorien er over halvparten lokalisert i Bærum,
Asker og Oslo ytre vest.
Fordelingen av personlig inntekt er skjevere
i storbyene enn i resten av landet, skjevest i Oslo. For lavinntektsgrupper
blir levekårene ofte vanskeligere på steder med
store inntektsforskjeller. Dette kan bl.a. skape problemer i forhold
til sosiale aktiviteter, ikke minst for barn. I storbyene er pris-
og kostnadsnivået også høyere fordi stor
etterspørsel og mange personer med høy inntekt
bidrar til å heve nivået. Boligmarkedet gir sannsynligvis
det tydeligste eksempelet på denne effekten, men også på andre
områder, som innen tjenesteyting, kan vi finne tilsvarende.
På andre områder enn bolig er det ofte enklere å øke
tilbudet slik at effektene blir mindre.
Komiteen har merket
seg Regjeringens redegjørelse om særpreg og utviklingstrekk
i storbyregionene, og tar dette til orientering. Komiteen viser til
sine merknader om aktuelle tiltak under kapitlene 4, 5 og 6.
Storbyene har tradisjonelt ikke vært
en del av regional- og distriktspolitikken i Norge. Dette vil Regjeringen
endre på. For både å styrke norsk internasjonal
konkurransekraft og samtidig fremme balansert regional utvikling
må storbypolitikken være en del av en helhetlig
regionalpolitikk. Et avgjørende utgangspunkt for en slik
politikk vil imidlertid være at storbyene selv tar initiativ
og sammen med de omkringliggende kommunene definerer innhold og
strategier for regionens utvikling. Det er i denne sammenheng behov for
et nærmere samarbeid mellom storbyregionene, de berørte
fylkeskommunene og staten.
Regjeringen mener det er viktig for hele landet å ha vekstkraftige
byer som fungerer som drivkraft i den nasjonale og regionale verdiskapingen.
Byene er innfallsporten til mange internasjonale trender og er sentre
for kunnskap, kapital og innovasjon. Regjeringen vil bidra til utviklingen
av vekstkraftige regioner i alle deler av landet. Dette vil sikre
en mer balansert utvikling der alle landsdelene har befolkningsvekst. Byene
spiller en viktig rolle i en slik utvikling, og Regjeringen forventer
at storbykommunen definerer sine roller i samspill med så vel
den nære storbyregionen som det fylket og den landsdelen
storbykommunen er en del av. Regjeringens storbypolitikk skal bygge opp
under og styrke storbyenes regionale og nasjonale rolle.
Regjeringen ønsker at:
Byene utgjør kraftsenteret i større
sammenhengende arbeids-, bo- og serviceregioner. Tett samspill med omlandet,
både når det gjelder næringsrelasjoner
og transportmønstre, forsterker regionenes vekstkraft. Dette
samspillet vil Regjeringen støtte opp under.
Regjeringen vil legge til rette for vekstkraftige regioner
og styrke regionsentrenes rolle blant annet ved å
– føre
en mer aktiv by- og regionpolitikk,
– binde den enkelte region ytterligere
sammen kommunikasjonsmessig,
– styrke kompetansemiljøene
gjennom satsing på utdanning og forskning,
– føre en offensiv statlig
lokaliseringspolitikk.
Regjeringen har på denne bakgrunn følgende
mål og perspektiver for storbyene som drivkrefter i den regionale
utviklingen:
– Storbyene
må ut fra sin økonomiske tyngde og nyskapingsevne
bidra til en langsiktig balansert regional utvikling.
– Storbyene er regioner som går
på tvers av kommune- og fylkesgrenser. Storbyregionenes
utstrekning og kjennetegn vil danne viktige utgangspunkt for utformingen
av politikken.
– Storbyene ønsker å spille
internasjonale, nasjonale og regionale roller. Storbyene må selv
definere innholdet i disse rollene. Staten vil, med utgangspunkt
i nasjonale og regionale interesser, medvirke i utvikling av disse
rollene. Fylkeskommunene forventes å medvirke aktivt.
Meldingen peker på at det er viktig å erkjenne
betydningen av identitetsdiskusjon og visjonsdiskusjon for å mobilisere
befolkningen i en region, og da kanskje spesielt ungdom. Dette engasjementet
er en avgjørende faktor for fremtidig utvikling. Storbyene
bør tenke igjennom hvilke utfordringer en står
overfor, og utforme visjoner for å møte disse.
Det finnes mange gode eksempler både nasjonalt og internasjonalt
som bør kunne inspirere.
Komiteen vil peke
på at utvikling av ny teknologi, økt spesialisering
av produksjonen og en mer global handel med varer og tjenester har
ført til at vår evne til å utvikle nye
ideer (kreativitet) og til å sette ideene ut i livet (innovasjon)
betyr stadig mer for verdiskaping, sysselsetting og velferd. Tilgang
på kunnskap blir derfor stadig viktigere, mens tilgang
på råvarer og arealer betyr relativt mindre enn
før. Denne utviklingen har forsterket byenes rolle for
verdiskapingen. Komiteen har merket seg at bedriftenes
styrings-, utviklings- og kontrollfunksjoner, som hovedkontor, FoU-virksomhet
og markedsføring, i større grad blir lagt til
byene. Likeså skjer størstedelen av veksten i forretningsmessig
tjenesteyting i de største byene. Samtidig er kampen om
lokalisering av næringsvirksomhet økt. Bedrifter
trekkes dit hvor det allerede finnes kompetanse og en bredde i fagmiljøet.
Dette reiser etter komiteens syn
to utfordringer. For det første hvordan vi i Norge kan
utvikle miljøer som også er internasjonalt konkurransedyktige
for lokalisering av næringsvirksomhet. Og, for det andre, hvordan
vi kan utvikle miljøer i ulike deler av landet som er attraktive
for lokalisering. Komiteen ser de store byene som
motorer for en slik utvikling både nasjonalt og regionalt.
Dette gjelder ikke minst storbyenes rolle for nyskapning, blant
annet som følge av at de tyngste universitets-, forsknings-
og utviklingsmiljøene finnes der.
Komiteen vil videre peke på at økt
utdanningsnivå og endringer i familiemønsteret
gjør at unge mennesker stiller andre krav til arbeidsplasser
og bosteder enn tidligere. Både for næringsliv
og privatpersoner vil tilgang på arbeidsplasser for begge
kjønn, gode boliger, velferdstilbud, kulturtilbud og kommunikasjonsløsninger
og et bredt spekter av servicetilbud være avgjørende
for om stedet er attraktivt for lokalisering. Mange steder vil ikke
kunne gi et så bredt og variert tilbud som ønskelig.
Imidlertid vil det ofte være tilstrekkelig at bredden av
tilbud finnes i regionen. Komiteen ser derfor utvikling
av robuste arbeids-, bolig- og tjenesteregioner som viktig for å kunne
gi en region som helhet større kraft. Komiteen ser utvikling
av regionale sentra som viktig i en slik sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti påpeker betydningen av
at regionale sentra utvikles slik at disse settes i stand til å være
regionale lokomotiv. Storbyene og regionene må være
seg bevisst ansvaret for å skape sin egen fremtid. Storbyenes
fortrinn og muligheter må utnyttes best mulig for å oppnå større
verdiskaping og grunnlag for velferd i hele landet. Storbymeldingen
gir viktige signaler i denne sammenheng.
Komiteen viser til
at i forhold til andre regionale sentra, vil de største
byene som følge av sitt befolkningsgrunnlag og/eller
sin rolle som landsdelssentra, kunne tilby mer spesialiserte funksjoner.
Det gjelder innen offentlige velferdstjenester som utdanning og helsevesen
- hvor de største byene også er vertskommuner
for universitetene og de største regionale høgskolene,
innen kultur - hvor de største byene også rommer
de tunge kulturmiljøene og kulturinstitusjonene i de ulike
landsdelene, og innen varehandel og privat tjenesteyting - hvor
de meste spesialiserte tilbudene oftest finnes i de største
byene.
Komiteen har merket seg at arbeid
og utdanning er den viktigste årsaken til at folk flytter
til storbyene. Komiteen har samtidig merket seg at
det er en økt interesse for andre kvaliteter ved storbyene
som tette sentra med arenaer for opplevelser og sosial aktivitet, et
nyskapende og variert kulturliv, og et mangfold i kultur og levesett.
Komiteen legger derfor til grunn
at storbyene har en særskilt rolle for den nasjonale verdiskapingen
og for å tilby et bredt velferds-, service- og kulturtilbud
til befolkningen. For å sikre tilgang til disse funksjonene i
alle deler av landet er det viktig at det er store byer som rommer
disse funksjonene i alle deler av landet. Dette vil i seg selv være
et viktig bidrag til en balansert regional utvikling. Komiteen mener
det er viktig for hele landet å ha vekstkraftige storbyer
som fungerer som en drivkraft i den nasjonale og regionale verdiskapingen,
og som er internasjonalt konkurransedyktige kompetanse- og næringslivssentra. Komiteen mener derfor
at statens engasjement i forhold til utvikling av storbyene må styrkes,
som et viktig ledd i den samlede regionalpolitikken.
Komiteen har merket seg at alle
de seks storbyregionene Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand
og Tromsø har hatt en befolkningsvekst på 20 pst.
eller mer de siste 30 årene, og at Statistisk sentralbyrås
befolkningsprognoser tyder på at veksten vil fortsette
i alle disse regionene. Komiteen har også merket
seg at veksten har vært særlig sterk i omegnskommunene
rundt storbyene.
Komiteen har merket seg at veksten
i storbyregionene dels kan forklares ved en urbaniseringstrend hvor
blant annet en økende andel unge flytter inn til storbyene
for å ta høyere utdanning, og dels ved en regionaliseringstrend
hvor bedre kommunikasjonstilbud knytter regionens innbyggere tettere
sammen. Komiteen konstaterer at dette over tid har
bidratt til en sterkere sentralisering av befolkningen.
Komiteen vil peke på at
urbaniseringstrenden på den ene siden kan forsterke storbyregionens
utviklingskraft, mens sterk tilflytting på den annen side
kan gi levekårsutfordringer blant annet som følge
av økende etterspørsel etter boliger og transporttjenester. Komiteen mener
at dette både må møtes gjennom en aktiv
politikk for å utvikle det verdiskapingspotensialet som
er i storbyregionene og for å møte de levekårsutfordringene
som finnes der, og gjennom en aktiv politikk for å dempe
presset på storbyene gjennom en balansert utvikling i ulike
regioner og landsdeler.
Komiteen viser til at enkelte
store byregioner som f.eks. Nedre Glommaregionen og Grenlandsregionen har
utfordringer som er likeartet med storbyregionene.
Komiteen viser til at storbyene
har helt utpregede roller i forhold til distriktsutvikling. Regjeringen påpeker
i meldingen den pendlingen som skjer mellom byer og regionene rundt,
og at slagkraftige storbyer med et solid næringsliv skaper
ringvirkninger for hele området rundt. Dette er komiteen enig
i. Derfor er det viktig at infrastruktur rundt og i byene legger
til rette for pendling og mobilitet i arbeidskraften.
Komiteen viser til sine respektive
merknader og forslag om egen næringspolitikk i budsjettinnstillingene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på at svekkelse av distriktspolitikken bidrar
til å forsterke problemene i storbyene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil framheve at et
livskraftig senter normalt er en forutsetning for utvikling også i
omlandet rundt senteret. På den annen side er et livskraftig
senter normalt avhengig av utviklingen også i omlandet.
Et senter må ha noe å være senter for.
Tilbakegang eller stagnasjon i omlandet vil føre til at
etterspørselen etter varer og tjenester fra senteret reduseres.
Dette svekker vekstkraften også for senteret. Dette viser
etter dette flertallets syn en gjensidig avhengighet
mellom by og omland.
Dette flertallet viser til at
muligheten til bosetting i livskraftige distrikter også bidrar
til et mangfold i bosettingstilbudet.
Dette flertallet mener derfor
at en aktiv storbypolitikk og en aktiv distriktspolitikk ikke står
i motsetning til hverandre, men tvert imot vil være til
gjensidig nytte. Også derfor mener dette flertallet at den
samlede regionalpolitikken både må romme en målrettet
storbypolitikk og en målrettet distriktspolitikk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
finner det uheldig at de distriktspolitiske virkemidlene er blitt
betydelig svekket de siste årene. Også av hensyn
til en balansert utvikling mellom storbyene, de andre regionsentrene og
distriktene er det viktig med en mer offensiv distriktspolitikk.
Flertallet legger til grunn at
hovedmålet for norsk distrikts- og regionalpolitikk er å sikre
hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og skape likeverdige
levekår i alle deler av landet. Flertallet mener
at utvikling av vekstkraftige storbyer i alle deler av landet er
et viktig, men ikke tilstrekkelig, tiltak for å sikre en
balansert regional utvikling. Flertallet har merket
seg at regjeringen Bondevik II har redusert ambisjonen i distriktspolitikken
til et mål om vekst i alle deler av landet den neste 20-årsperioden. Flertallet har
merket seg at det har vært vekst i alle landsdeler i de
20 årene som ligger bak oss. Denne utviklingen rommer imidlertid betydelige
ulikheter innen landsdelene. I Nord-Norge har det for eksempel vært
nedgang i folketallet både i Finnmark og Nordland, men
veksten i Tromsø by er alene større enn nedgangen
i Finnmark, Nordland og resten av Troms til sammen. Flertallet vil
sterkt advare mot en utvikling hvor hele den regionale balansen
skal sikres gjennom vekst i storbyene, mens omlandet rundt tynnes
ut. Flertallet vil derfor understreke betydningen
av en offensiv distriktspolitikk som bidrar til å opprettholde
hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Sterke storbyer i
de ulike landsdelene må sees som ledd i en slik strategi
hvor storbyen bidrar som motor for næringsutvikling og som
tilbyder av spesialiserte tjenester som ellers ikke ville vært
tilgjengelig.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringens målsetting
i distriktspolitikken kan oppsummeres i fire hovedmålsettinger
slik det ble gjort i den regionalpolitiske redegjørelse
av 30. april 2002:
– "Vi vil
sikre grunnlaget for gode levevilkår i alle deler av landet.
– Vi vil etablere rammebetingelser
som er så gode at bedrifter, kapital og arbeidskraft blir
i Norge, og at vi fremstår som attraktive for utenlandske
investeringer.
– Vi vil prioritere virkemidler
som kan bidra til å styrke vår evne til innovasjon
og nyetablering i alle deler av landet,
– Vi vil satse sterkere på regioner
og sentra som har vekstpotensial. Vi vil styrke vekstkraften der
den allerede finnes."
Disse medlemmer anser dette som
ambisiøse, men likevel realistiske mål. Disse
medlemmer vil igjen påpeke at storbypolitikken
utgjør en viktig del av den samlede politikken. Disse
medlemmer vil også vise til at Regjeringen har
styrket fylkeskommunene som regional utviklingsaktør gjennom
den såkalte ansvarsreformen og at kommunene skal overta ansvaret
for den del av miljø- og landbrukspolitikken som krever
lokalpolitisk skjønn. Disse medlemmer støtter
også Regjeringens aktive politikk for utflytting av statlige
arbeidsplasser, som et viktig bidrag for å styrke de ulike
regionene.
Disse medlemmer viser også til
at Regjeringen, i tråd med Sem-erklæringen, har
sendt ut på høring et forslag om å tilbakeføre
deler av selskapsskatten til kommunene. Disse medlemmer avventer
høringsuttalelsene, men støtter prinsippet fordi
dette vil bidra til at kommunene vil kunne se økt gevinst
av en aktiv næringspolitikk, noe som vil styrke regionene.
Disse medlemmer viser også til
at Regjeringens politikk har bidratt til en lavere rente og lavere
kronekurs, samt skattelettelser overfor næringslivet. Dette gir
næringslivet, særlig i distriktene, bedrede rammevilkår.
I tillegg vil disse medlemmer vise til at Regjeringen
har lagt frem forslag om en helhetlig innovasjonspolitikk samt etablert
nytt såkornfond. Alle disse elementene bidrar, etter disse
medlemmers syn, til en offensiv regionalpolitikk.
Disse medlemmerviser
til at hovedårsakene til den sterke arbeidsledigheten har
vært internasjonale konjunkturer og det særnorske
kostnadsnivået. Disse medlemmer er svært
tilfreds med at Regjeringens økonomiske politikk har bidratt
til å fjerne viktige årsaker til den høye
arbeidsledigheten. Disse medlemmer vil for øvrig
vise til vår økonomiske politikk i Budsjett-innst.
S. I (2003-2004).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener det er uriktig å påstå at
det er Regjeringens politikk som har ført til lavere rente
og kronekurs og vil vise til at etter omleggingen av pengepolitikken
våren 2001 har vi sett en pengepolitikk med svært
sterk fokus på faren for høyere inflasjon enn
målet på 2,5 pst. Dermed er det konkurranseutsatt
næringsliv som rammes når det er behov for innstramminger
i norsk økonomi.
Disse medlemmer viser til at
Norges Bank siden omleggingen har satt rentenivået høyt,
og holdt det der lenge. Resultatet var en rask og sterk styrking
av den norske krona, særlig gjennom 2002. Dette rammet lønnsomheten
til konkurranseutsatt næringsliv hardt, med utflytting,
konkurser og raskt økende ledighet som konsekvens. Samtidig
viser det seg at inflasjonen nå er blitt altfor lav.
Disse medlemmer påpeker
at pengepolitikken har vært mislykket og er derfor glade
for at også Regjeringen i budsjettet for 2004 ga en klar
kritikk av Norges Bank og at det nå skal legges økt
vekt på hensynet til arbeidsledighet og konkurranseutsatt
sektor i utøvelsen av pengepolitikken.
Disse medlemmer vil også understreke
at mens det ikke finnes empirisk grunnlag for sammenheng mellom
for eksempel fjerning av skatt på aksjeutbytte, er det
en klar sammenheng mellom skatteletter og skattesvikt i kommunene.
Dette rammer store byer hardt.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
utvikle norsk næringsliv og sikre arbeidsplasser ved å satse
på forskning, innovasjon og utdanning. Norsk næringsliv
skal konkurrere på kvalitet, ikke på lavest mulig
pris. Skal vi holde ledigheten nede, må vi skape et framtidsretta
og grønt næringsliv med høy kompetanse.
Derfor er satsing på kunnskap og nyskapning - og ikke skattelette
- oppskriften på norsk konkurranseevne og verdiskapning.
På kort sikt ser disse medlemmer et
akutt behov for å koble flere ledige hender med mange uløste
samfunnsoppgaver. Derfor vil vi sette i gang bygging av skoler,
barnehager og sosiale boliger, og ansette folk i omsorgs- og miljøarbeid
i kommunene. Slik løser vi viktige oppgaver samtidig som
vi får folk i jobb.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner
det trengst ein langt meir aktiv distriktspolitikk og næringspolitikk,
der ein ser verdiskaping, lokal velferd og samferdsel i samanheng.
Denne medlemen viser til at Regjeringa
over fleire år har bygd ned næringspolitiske og
distriktspolitiske verkemidlar på ein svært lite
framtidsretta måte. Det gjer at ein no står dårlegare
rusta til å kome ut av lågkonjunkturen landet
er inne i. Erfaring viser at dei næringsretta distriktspolitiske
verkemidlane har lagt grunnlag for tusenvis av arbeidsplassar og
bedrifter. Denne medlemen viser til Senterpartiet
sine merknader i Innst. S. nr. 7 (2003-2004) der Senterpartiet sin
samla politikk for utvikling av eit framtidsretta næringsliv
er omtala.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det er en viktig erkjennelse i norsk distriktspolitikk at byene,
store som små, fungerer som viktige tilknytningselementer
i distriktene. Det er i form av sine knutepunktfunksjoner blant
annet samferdselsmessig og næringsmessig som gjør
at det utvikles tyngdepunkt i befolkningssammensetningen.
Disse medlemmer mener det er
et stort paradoks i norsk distriktspolitikk at samtidig som det årlig
bevilges enorme summer til det hovedsakelig distriktsutviklingsbegrunnede
Nord-Norge og regionaltilskuddet i inntektssystemet, at vi samtidig
opplever en flyttestrøm fra periferi til sentrum.
Disse medlemmer mener norsk distriktspolitikk har
spilt fallitt. Virkemidlene er sementert inn i en triviell og lite
fremtidsrettet tankegang at dersom distriktene skal bestå,
så må distriktene vektlegges. Da spesielt med
konkret overfinansiering av tjenesteproduksjon i rurale områder. Disse
medlemmer peker på at teknisk beregningsutvalg
for kommunesektoren konkret fastslo at det er ingen andre områder
hvor det er et så bredt kommunal tjenestetilbud som i nordlige
strøk. Dette spores selvfølgelig tilbake til den overfinansiering
som skjer via bl.a. Nord-Norge-tilskuddet.
Disse medlemmer mener at den
nye vegen for distriktsutvikling må være å satse
på byene og regionsentrene som utviklingsaktører.
Det er byene og regionsentrene som skaper grunnlaget for befolkningen
i distriktene, og det må være statens rolle å sørge for
at byene kan vokse utover og ikke bare innover, som ser ut til å være
Regjeringens motiv.
Disse medlemmer er opptatt av
at byenes rolle i distriktspolitikken vektlegges. Sett i sammenheng
med at flere viktige byer og byregioner ikke er omtalt i Storbymeldingen,
fremmer disse medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å legge
frem en egen bymelding som særlig tar for seg byenes og
regionsentrenes rolle i distriktspolitikken."
Disse medlemmer er ikke enig
at storbyene skal ha som hovedmål å vokse innover.
I en distriktssammenheng er det tvert imot viktig at byene gis anledning til å vokse
utover og på den måten gi positive ringvirkninger
til regionene. Disse medlemmer viser til de negative
forholdene som oppstår når det legges opp til at
byer bare skal vokse innover, som eksempelvis i Oslo hvor det politiske
flertallet nekter å bruke omkringliggende områder. Disse
medlemmer viser til at dette gir utslag i fortetting av
bymiljøet, som igjen gir utslag i kunstig høye
boligpriser og dermed hindrer unge å etablere seg i bynære
områder. Disse medlemmer konstaterer at
en slik storbypolitikk ikke er til fordel for verken storbyene selv
eller innbyggerne.
Disse medlemmer er videre kritisk
til økt bruk av bomringer og manglende investeringer i
samferdselstiltak. Dette virker mobilitetshemmende og hindrer effektiv
pendling mellom storbyer og regionene rundt.
Komiteen ser det som
viktig at storbykommunen bevisst definerer sin rolle i samspill
med så vel storbyregionen som det fylket og den landsdelen
som storbykommunen er en del av.
Komiteen vil understreke at storbyen
for å kunne være en drivkraft i den regionale
og nasjonale utviklingen bør ha en langsiktig strategi
for sin utvikling. Komiteen vil generelt framheve
at de enkelte regioner må gripe tak i sine naturgitte og
utviklede (komparative) fortrinn, og skape en utvikling ut fra disse.
Det gjelder også de store byene. Dette kan også bety
en spesialisering i forhold til andre storbyer. Komiteen vil
eksempelvis peke på det fortrinn Trondheim har som landets
nasjonale tyngdepunkt for teknologisk utdanning og forskning, det
fortrinn Tromsø har som landets nasjonale tyngdepunkt for aktivitet
i nordområdene og det fortrinn Stavanger har som landets
nasjonale tyngdepunkt for petroleumsvirksomhet. Komiteen ser
det først og fremst som viktig at storbyene selv avklarer
hva de ønsker å satse på, og at de legger
opp til en langsiktig strategisk satsing. Komiteen mener
samtidig at staten må støtte opp under utvikling
av slike fortrinn, slik at storbyene får den nødvendige
utviklingskraft og kan være internasjonalt konkurransedyktig
på utvalgte områder. Komiteen mener
at dette også må iakttas i forhold til hvordan
staten planlegger utviklingen av ulike utdannings-, forsknings-
og kompetansemiljøer.
Komiteen vil understreke betydningen
av at storbyen har en bevisst holdning til egen identitet. Komiteen ser
identitet som det som gjør en by til noe spesielt i egen
og andres oppfatning. Samtidig kan en by ha flere identiteter knyttet
til ulike sider ved byen. Identiteten eller særpreget kan
formes av byens beliggenhet og dens offentlige rom og utforming,
slik for eksempel Bergen preges av sitt sentrum og sin sjøtilknytning.
Den kan være kulturell, som Tromsøs nordnorske åpenhet.
Men identiteten kan også preges av slitasje og miljømessige
eller sosiale belastninger. Komiteen vil framheve
betydningen av at storbyene bygger på sin kultur, sine
kulturminner og sine tradisjoner. Men komiteen mener
også at storbyene må ha et bevisst forhold til
om den ønsker å skape et annet bilde av seg selv
enn det som finnes. Komiteen viser for eksempel til
Oslos ønske om å framstå som en by mer åpen
mot sjøen - "Fjordbyen" - og Drammens arbeid for å forskjønne
byen blant annet ved avlastning for gjennomgangstrafikken.
Komiteen viser til at norske
storbyer satser bevisst på kultur både for å utvikle
sin identitet og for å skape positiv byutvikling i særskilte
områder. Komiteen viser likeså til
betydningen av at kulturmiljøer og kulturminner bidrar
til forankring og særpreg.
Komiteen ser det som svært
viktig at storbyene systematisk har arbeidet for utvikling av sentrumsområdene,
gjennom å skape vakre byrom med vekt på kvalitet
og estetikk, bevaring av kulturminner og bygningsmasse med historiske
og arkitektoniske verdier, begrense biltrafikken og bedre tilgjengeligheten
for fotgjengere og kollektivtrafikk.
Komiteen vil framheve at storbyene
må være seg bevisst hvordan identitet og visjoner
virker inn både for egne innbyggere, for regionen omkring
og i forhold til de som vurderer å lokalisere seg i byen. Komiteen mener
at staten må støtte opp under strategiske planer
i storbyene for utvikling og styrking av identitet. Dette må selvsagt
avveies mot overordnede styringsbehov, slik en blant annet må gjøre
i forhold til havnestrukturen i Indre Oslofjord.
Komiteen vil peke på at
storbyen ikke kan sees isolert fra omlandet omkring. Dels følger
dette direkte ved at storbyen er kjernen i en større bolig-,
arbeids- og tjenesteregion. I hovedstadsregionen viser departementet
til at hele 46 kommuner må regnes å inngå i regionen,
men at det innen denne også er delregioner som har andre
store byer som nærsentra, som for eksempel Drammen. Dels
følger dette også av at regionen rundt storbyen
har en felles identitet, som knytter seg til storbyen som senter
og til funksjoner og aktiviteter i storbyen, men hvor også befolkningen
i storbyen identifiserer seg med funksjoner og aktiviteter i omlandet
slik for eksempel befolkningen i Trondheim har en "trønderidentitet"
også utover identitet i forhold til selve Trondheims-regionen. Komiteen mener derfor
det er viktig med et nært og gjensidig samspill mellom
storbyen og omlandet omkring, og hvor storbyens utviklingsdynamikk
kan bidra til utvikling også utenom regionsenteret.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil understreke betydningen
av nært samarbeid og partnerskap mellom storbykommunen, kommunene
i storbyregionen, berørte fylkeskommuner og landsdelen.
Strategier for utvikling og oppbygging av identitet vil ha størst
slagkraft når hele regionen drar i samme retning. Flertallet vil
peke på betydningen av at storbykommunen, kommunene omkring,
fylkeskommunen og landsdelen klarer å oppnå størst
mulig enighet om sine ulike roller. Det kan tidvis være
stor debatt i en region om hvorvidt man skal støtte opp
under utvikling i senteret eller om denne utviklingen skal søkes
bremset til fordel for andre områder i regionen. Slik uenighet
kan svekke utviklingskraften for hele regionen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, ser det som viktig at fylkeskommunens
rolle som regional utviklingsaktør ikke avgrenses til å forvalte
de distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene. Dersom en skal
utvikle et sterkt næringsliv i regionen, er også utvikling
av kompetanse, kommunikasjoner og kultur av stor viktighet. Fylkeskommunen
må derfor i det regionale utviklingsarbeidet ha ansvar
for og fokus mot en bred utviklingspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti understreker betydningen av at storbyene
og regionene må være seg bevisst ansvaret for å skape
sin egen fremtid. En bevisst holdning til egen identitet bør
derfor lede til en aktiv bevisstgjøring og merkevarebygging,
både internt og eksternt. I en slik prosess må naturligvis
dagens oppfattelse vurderes videreutviklet. Intern merkevarebygging
er viktig for å videreforedle den lokale bevissthet og
slik fremme langsiktig utvikling og verdiskapning innen næringsliv
så vel som samfunnsliv. Eksternt vil en slik bevisstgjøring
være viktig for storbyen og regionen som lokaliseringssted.
Dette er særlig viktig i forhold til internasjonal lokalisering.
Slik er storbyenes og regionenes internasjonale aktivitet med på å legge grunnlag
for en langsiktig verdiskapning knyttet til bedre utnyttelse av
mulighetene i dagens åpne globale økonomi.
Disse medlemmer vil påpeke
at en helhetlig strategi for utvikling først og fremst
må skapes lokalt og regionalt. Denne samkjøringsprosessen
kan være utfordrende. Eksisterende geografiske, sosiale
eller sektorielle identiteter kan være sterkt hemmende
for utvikling og i verste fall effektivt blokkere for felles strategier.
Samordning er nødvendig for utvikling av storbyer og regioner
ettersom identitet er en så sentral faktor for hvordan
man oppfattes av omverdenen, i Norge og internasjonalt.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet meiner at det er viktig at fylkeskommunen
får ei rolle som regional utviklingsaktør som
ikkje er avgrensa til forvaltning av nokre distrikts- og regionalpolitiske
virkemidlar. Desse medlemene vil hevde at om ein
skal utvikle eit sterkt næringsliv i regionane er kompetansenivået, kommunikasjonane
og kulturen i regionen minst like viktig som dei spesielle tilretteleggjande
verkemidlane innanfor regional- og distriktspolitikken. Det er difor av
avgjerande tyding at Stortinget slår fast at det er ein brei
næringsretta regional utviklingspolitikk fylkeskommunen
skal ha ansvar for.
Desse medlemene ber Regjeringa
bidra til å utvikle regionale partnerskap, der fleire statsinstitusjonar
deltek med sine ressursar og sin kompetanse.
Desse medlemene peiker difor
på at den overordna politikken for regional utvikling må tillate
ein betydeleg fleksibilitet i prioriteringar, arbeidsformer og tiltak.
Desse medlemene vil foreslå:
"Stortinget ber Regjeringa medverke
til ein modell som skaper reelle partnarskap mellom fylkeskommunane
og ulike statlege aktørar, der partane deltek forpliktande
i ulike regionale utviklingsprosjekt."
Komiteen mener at
storbyene må legge til rette for en dialog med andre regionale
sentra i landsdelen og med ulike samordningsorganer i landsdelen,
slik at en i størst mulig utstrekning kan fremme samspill
og støtte til gjensidig utvikling i stedet for konflikt.
Nord-Norge trenger et sterkt Tromsø, men også et
utviklingskraftig Bodø, på samme måte
som Sørvestlandet trenger et sterkt Stavanger, men også utviklingskraften i
Haugesund. Utvikling av ulike sentra er ikke gjensidig utelukkende.
Derimot mener komiteen at uklarhet om roller og uklarhet
om betydningen av utvikling både i storbyen og i andre
regionale sentra, kan ta fokus bort fra de oppgavene en står
overfor. Komiteen ser det som viktig at staten medvirker
til denne type dialog om storbyens rolle for utvikling både
i nærområdet og i landsdelen.
Komiteen viser til at det er
viktig å påpeke at det er det lokale og regionale
folkevalgte nivået som har hovedansvar for en slik dialog.
Komiteen viser til at enkelte
store byregioner består av flere sentra som har klare likhetstrekk.
Dette gjelder Nedre Glomma-regionen, hvor Fredrikstad er særskilt
omtalt i meldinga - men hvor dynamikken i stor grad bygger på samspillet
mellom Fredrikstad og Sarpsborg. Tilsvarende har andre regionale
sentra en flerkjernestruktur. Det gjelder blant annet "Mjøsbyen" og
Grenland. I slike regioner er det etter komiteens syn
særlig viktig at en får til et samspill til beste
for den samlede regionen.
Komiteen har merket seg at det
på Østlandet har vært debatt om forholdet
mellom Oslo og andre regionale sentra som også ligger utenfor
selve hovedstadsregionen, men i rimelig nærhet av den. Komiteen mener
at en ikke må undervurdere betydningen av at hovedstaden
i seg selv framstår med den dynamikk og kraft som er nødvendig
for å fylle sin funksjon. Hovedstaden må derfor
gis mulighet til videre utvikling. Komiteen mener
imidlertid at et for sterkt press i hovedstaden og dens umiddelbare
nærhet, ikke bare kan svekke balansen i utviklingen, men
også vil være uheldig for byen selv ved at det
oppstår betydelige pressproblemer. Komiteen mener
derfor at det vil være fornuftig at omlandet og de øvrige
byene på Østlandet avlaster presset på Oslo. Komiteen mener
at staten må legge vekt på dette i sin politikk
både i forhold til lokalisering av statlig virksomhet og
i vurderingen av behovet for kommunikasjon mellom hovedstaden og
resten av Østlandsområdet.
Komiteen viser for øvrig
til sine merknader foran om betydningen av en balansert regional
utvikling mellom de ulike deler av landet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil be Regjeringen
om å vurdere tiltak for å styrke de andre byene
i Østlandsområdet som avlastningsbyer til Oslo.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Stortinget har sluttet
seg til Regjeringens forslag om å flytte statens medietilsyn
til Fredrikstad og direktoratet for sivil beredskap til Tønsberg,
og at dette vil gi avlastning for Oslo og styrke andre byer i Østlandsområdet. Disse medlemmer viser
videre til at det er vedtatt å flytte Husbankens hovedkontor
til Drammen. Disse medlemmer mener dette er i samsvar
med Storbymeldingens strategi om at byene i Østlandsområdet
skal kunne avlaste Oslo.
Komiteen viser til
at beslutninger som tas i storbykommunens folkevalgte organer i
flere sammenhenger vil kunne ha stor betydning for befolkningen
i kommunene omkring, uten at disse har formelle folkevalgte kanaler
for deltakelse i beslutningen. Motsatt vil omegnskommunene kunne
vegre seg mot å ta ansvar for tiltak som åpenbart
også er viktig for befolkningen der, og overlate ansvaret
til storbykommunen. Komiteen viser til at dette reiser
spørsmål om demokrati og delaktighet i beslutninger
som berører en selv.
Komiteen mener ut fra dette at
storbyregionene selv bør utvikle formelle samarbeidsfora
hvor det tas gjensidig hensyn til hverandres interesser. Det er
samtidig også viktig at staten følger opp gjennom
sin politikk for å utvikle slikt samarbeid.
Komiteen vil peke på at
storbyen som følge av sin rolle og sin utviklingskraft
vil være et naturlig midtpunkt for utviklingsarbeidet i
regionen. Komiteen slår imidlertid fast
at det er fylkeskommunene som er tillagt oppgaven å koordinere
og lede det regionale utviklingsarbeidet. For at fylkeskommunene
skal kunne fylle denne rollen på en best mulig måte
er det imidlertid avgjørende viktig at storbykommunen er
en sentral deltaker i det regionale partnerskapet og at fylkeskommunen
legger stor vekt på å medvirke til avklaring av
roller og til samspill mellom fylkeskommunen, storbykommunen og
de andre kommunene i fylket. Fylkeskommunen må etter komiteens syn også ta
et særlig ansvar for at hensynet til kommunene rundt storbykommunen
blir ivaretatt og at byens utviklingsdynamikk kan stimulere utvikling
i størst mulig områder.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil peike på at storbyane spelar
ei viktig rolle for eit stort geografisk omland. Det er difor særs
viktig at ein ser heile dette omlandet i samanhang.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at de er motstandere av at fylkeskommunene har fått
rollen som regional utviklingsaktør jf. St.meld. nr. 19
(2001-2002).
Disse medlemmer mener at storbyenes
administrasjon og politiske miljø innehar betydelig kompetanse.
De sitter til daglig med utfordringene som knytter seg til storbyenes
vekst og fremtid. I fortsettelsen av Regjeringens resonnement om
at storbyene er en svært viktig del av utviklingen innen
sine regioner, er det naturlig at de seks storbyene som nevnes i
meldingen, gis nye oppgaver. Disse medlemmer mener
at oppgaven som regional utviklingsaktør er en naturlig oppgave
for storbyene, særlig sett i lys av at fylkeskommunen lever
på kunstig åndedrett og sårt trenger
permanente avløsere. Disse medlemmer mener
derfor at det er et steg i riktig retning å overføre deler
av ansvaret for den regionale utviklingen til storbyene.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om at de seks norske storbyene gis konkrete roller i forhold
til regional utvikling, på bekostning av fylkeskommunens rolle."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkepartier enig
med Regjeringen i at storbyene er i stand til å ta hånd
om flere oppgaver på egen hånd og at byene dermed
kan gis et større helhetsansvar for tjenestetilbudet. Disse
medlemmer støtter at Regjeringen gjennom forsøk
prøver ut ulike former for oppgavedifferensiering. Disse
medlemmer viser videre til den varslede evalueringen av
"den nye fylkeskommunen".
Norske storbyområder er i forandring
og vekst. I kap. 5 i meldingen er fokus på statens rolle
som tilrettelegger for storbyenes byutviklingspolitikk. Kommunene er
hovedansvarlige for byutvikling - blant annet gjennom sin myndighet
etter plan- og bygningsloven. Staten skal legge best mulig til rette
for kommunene og ivareta nasjonale mål og interesser. Det
kreves et effektivt samspill på et område som
er viktig for landet. Regjeringen vil derfor legge økt
vekt på dialog og samarbeid mellom staten og storbyene
og mellom offentlige og private parter. Gjennom gode samarbeidsprosesser
er målet bedre koordinering av statlige, regionale og lokale
prioriteringer.
Regjeringen ønsker at norske storbyer
skal være attraktive, funksjonelle og miljøvennlige
og vil arbeide for at statlige sektorer og aktører bidrar
til en bærekraftig byutvikling i samarbeid med storbyene. Regjeringen
har i St.meld. nr. 23 (2001-2002) Bedre miljø i byer og
tettsteder, trukket opp planprinsipper for mer funksjonelle og attraktive
byer og tettstedsstrukturer, som også legges til grunn
for storbyenes utvikling. Byene ble her invitert til pilotprosjekter innenfor
viktige tema i miljøvennlig byutvikling.
Byvekst gir utfordringer for arealutviklingen, bymiljø og
trafikkproblemer. Sterk vekst er også en utfordring for
kommuner som har ansvaret for utbygging av sosial og teknisk infrastruktur.
Tilbudet av boliger i storbyene har vært lavere enn etterspørselen. Prisene
har økt og lavinntektsgrupper har fått problemer
på boligmarkedet. Kommunene er plan- og reguleringsmyndighet,
men prosjekter foreslås og bygges ut i privat regi. Modernisering
av lovgivningen er et viktig tema, bl.a. i lys av statens og kommunenes
påvirkning av boligbygging og bokostnader.
Regjeringen vil konsentrere sin innsats om å:
– Bidra
til at lokale, regionale og statlige myndigheter i storbyregionene
blir i bedre stand til å samarbeide om areal- og transportplanlegging.
– Bedre kollektivtilbudet gjennom
statlige finansieringsordninger.
– Bidra til bedre samordning og
samarbeid med storbyene om gode transportløsninger og øke
andelen for kollektivtransport i forhold til personbil.
– Arbeide for bedre balanse i
storbyenes boligmarked og legge til rette for gode boliger og bomiljø.
– Samarbeide med storbyene og
utbyggere for å finne gode løsninger på vekstkommuners
problemer og avklare rammene for bruk av utbyggingsavtaler.
– Fortsette arbeidet med å forenkle
og modernisere plan- og bygningsloven.
– Arbeide for økt kvalitet
på byggverk, både mht. estetikk, helse, miljø og
sikkerhet.
– Legge til rette for at fortetting
og omforming skjer med kvalitet og at lokalområder utvikles
i et helhetsperspektiv.
– Bidra til at utbygging av infrastruktur,
utemiljø og bygninger skjer etter prinsippet om universell utforming
med god tilgjengelighet for mennesker med funksjonsnedsettelser.
– Gjennomføre pilotprosjekter
sammen med storbyene for å fremme miljøvennlig
byutvikling.
Regjeringens storbypolitikk skal baseres på:
– Samordnet
areal- og transportplanlegging.
– At statlige virksomheter i størst
mulig grad skal ta hensyn til lokale strategiske areal- og transportplaner,
ved lokalisering, prosjekt- og eiendomsutvikling, avhending og utvikling
av transportsystemet.
– At det skal prøves
ut ulike partnerskapsmodeller for byutvikling.
– Samarbeid og dialog med storbyene
for å finne fram til gode virkemidler som er tilpasset
lokale behov.
Komiteen vil peke
på at storbyenes rolle som en motor for nasjonal og regional
utvikling må underbygges ved at staten legger til rette
for oppbygging av kompetanse gjennom utbygging av høyere
utdanning og forskning på områder hvor den enkelte
storby har fortrinn og ønsker å utvikle disse,
legger til rette for utvikling av kulturinstitusjoner som både
skaper opplevelser og gir identitet, legger til rette for gode transporttilbud
som både binder sammen de enkelte delene av storbyregionen
og som gir effektive transportløsninger mellom storbyregionen
og andre sentra, og legger til rette for at staten både
som forvaltningsmyndighet og som stor arbeidsgiver og eiendomseier
medvirker til god byutvikling.
Komiteen vil understreke at det
er storbyregionene selv i samspill med fylkeskommunen og landsdelen,
som må trekke opp målene for utvikling i storbyregionen,
og som er ansvarlig for gjennomføringen av de mål
de selv trekker opp. Likeså vil komiteen understreke
at det er storbykommunene selv som er hovedansvarlig for byutviklingsarbeidet når
det gjelder planlegging og arealdisponering blant annet gjennom
sin myndighet etter plan- og bygningsloven. Komiteen vil
likevel framheve at dette både krever et nært
samspill mellom kommunen og private aktører, og mellom
storbykommunen, de andre kommunene i storbyregionen, fylkeskommunen
og staten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at flertallet i komiteen vil at storbyene selv i samarbeid med
andre forvaltningsinstanser skal trekke opp målene for
utvikling i regionen. Disse medlemmer viser til at
dette er en kreert og ikke-reell fremstilling av mulighetene for
utvikling innenfor rådende forhold. Disse medlemmer viser til
at flertallet i Stortinget har forrokket mulighetene for slikt samarbeid
forvaltningsinstansene imellom ved å gi fylkeskommunen
overordnet myndighet.
Disse medlemmer konstaterer videre
at Regjeringen ikke har som mål å avvikle fylkeskommunen. Disse
medlemmer fastslår at det er dette som har medført
at fylkeskommunen har blitt tillagt nye roller slik at dens eksistensgrunnlag
ikke altfor åpenbart skal synes som grunnløst. Disse
medlemmer er svært kritisk til at fylkeskommunene
har blitt tildelt overkommunal myndighet i plan- og arealsaker,
og mener at dette ødelegger storbyenes rolle som selvstendig aktør
innenfor sine egne områder.
Disse medlemmer viser til at
storbyens administrasjon faglig på mange områder
er klart sterkere enn fylkeskommunens, og at den i mange tilfeller
er mer kompetent til å treffe gode avgjørelser
for storbyen. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen ønsker
at slike avgjørelser kan bli overprøvd av fylkeskommunale
byråkrater.
Disse medlemmer fastslår
på denne bakgrunn at Regjeringens kunstige åndedrett
til fylkeskommunene er med på å ødelegge
storbyenes handlingsrom.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil påpeke at fylkeskommunen
ikke har overkommunal myndighet. Dette var en viktig premiss i St.meld.
nr. 19 (2001-2002) om oppgavefordelingen.
Komiteen understreker
betydningen av at staten evner å samordne ulike statlige
interesser både mellom ulike statlige sektormyndigheter
og mellom statens interesser som myndighet og aktør. Fylkesmannen
må som den fremste statlige regionale myndighet ha et særskilt
ansvar for slik samordning. Komiteen viser til merknader
under kapittel 2 foran.
Komiteen viser til at det har
vært sterk vekst i storbyregionene de siste ti årene,
og at det må forventes videre vekst i tiårene
framover. Komiteen vil peke på at byutviklingspolitikken
må forholde seg til denne veksten på en slik måte
at veksten er bærekraftig, at en begrenser press på arealer
og trafikksystemer og begrenser sosiale problemer. Komiteen viser
i denne forbindelse også til merknadene foran om betydningen av
en balansert regional utvikling som kan dempe presset på storbyene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på at god byutvikling forutsetter en helhet og
balanse mellom infrastruktur, grøntanlegg og friområder,
plass til kultur, idrett og friluftsliv, tilgang på varierte
tjenester, boliger av ulike slag, forretninger og næringseiendommer.
Dette tilsier igjen at det ikke alene kan være verdsetting
av tomtegrunn til ulike formål som bestemmer bruken. Tvert
imot kan en arealutnyttelse som for sterkt vektlegger eiendomsprosjekter
med høy forventet avkastning føre til en samlet
arealbruk som både forsterker press, skaper sosiale skiller
og som reduserer attraktiviteten også for de som i utgangspunktet
vurderte arealene som mest verdifulle. Dette understreker etter flertallets syn
betydningen av god byplanlegging. Kommunene må gjennom
dette sikre at verdier for hele samfunnet ikke tapes som følge
av utbyggingsinteressers ensidige fokus på enkeltprosjekter.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil påpeke at det er kommunene
som har hovedansvaret for arealplanlegging. Disse medlemmer vil
videre peke på at god byutvikling forutsetter en helhet
og balanse mellom infrastruktur, grøntanlegg og friområder,
plass til kultur, tilgang på varierte tjenester, boliger
av ulike slag, forretninger og næringseiendommer. Det er
etter disse medlemmers synspunkt viktig at kommunene
legger denne helhetsbetraktningen til grunn i sin arealpolitikk.
Særlig er dette viktig i de større byene, som
møter mange arealmessige utfordringer. Dette understreker
etter disse medlemmers syn betydningen av god byplanlegging,
som avveier de ulike interesser i en storby på en balansert
måte.
Komiteen vil streke
under behovet for grøne lunger i byområda. Dette
er etter komiteen si oppfatning viktig å bevare
og utvikle grøne lunger, parsell- og kolonihagar som levande
og opne rekreasjonsområde til glede og nytte for brukarar
og nærområda.
Komiteen vil òg peike
på dei initiativa som er tekne i einskilde kommunar for å styrkje
og bevare det bynære landbruket, der hovudmålsetjingane
er å synleggjere og vidareutvikle landbruket i bynære
område som næring og miljøfaktor. Gjennom å stimulere
til etablering av verksemder i tillegg til dei tradisjonelle driftsformene,
kan ein sikre desse jordbruksmiljøa som aktive miljøfaktorar
i bylandskapet. Døme på slik satsing kan vere
omsorgstilbod, besøksgardar, tilrettelagt friluftsliv, økologisk
produksjon for direktesal, gardsbutikkar og ridesentra.
Komiteen mener at byggverk og
utearealer i storbyene som er i alminnelig bruk, så langt
mulig bør utformes slik at de kan brukes av alle uten spesiell tilrettelegging,
såkalt universell utforming.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil vise til Manneråkutvalgets
innstilling, NOU 2001:22, som anbefaler planmessig gjennomføring
med tidsfrister.
Komiteen har merket
seg at verdien av tomtegrunn påvirkes av reguleringsformål. Komiteen legger
vekt på å utvikle virkemidler som kan bidra til bedre
samordning av de ulike berørte utbyggingsinteressene. Komiteen mener
at "urbant jordskifte" er et slikt virkemiddel. På denne
måten kan interessen til flere grunneiere og utbyggere
sees i sammenheng med overordnede offentlige interesser, slik at
man får bedre helhetsløsninger i stedet for at
hver enkelt forfølger sin interesse og verdiene fordeles
på en tilfeldig måte.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen har bedt
bygningslovutvalget om å se på jordskifte som
et virkemiddel, bl.a. som alternativ til ekspropriasjon.
Komiteen viser til
at staten i tillegg til å være forvaltningsmyndighet
også har en rolle som stor eiendomsforvalter, arbeidsgiver
og aktør i storbyene. Komiteen legger til
grunn at statlige etater og selskaper som forvalter eiendom eller
som ønsker å oppføre nybygg, skal bidra
til koordinering og samordning av ulike interesser knyttet til byutvikling. Komiteen mener
at statens eiendommer skal utgjøre et positivt bidrag til
kvaliteten på det offentlige rom både i storbyene
og ellers. Dette må vektlegges ved valg av arkitektoniske
løsninger, krav til tilgjengelighet, ved lokalisering og
i forhold til vedlikehold både av bygningsmasse og utearealer. Komiteen vil spesielt
understreke behovet for nær dialog ved spørsmålet
om lokalisering av nye statlige bygg, hvor lokale myndigheters ønske
om plassering sett i forhold til ønsket byutvikling må tillegges
svært stor vekt. Komiteen mener at informasjon
og dialog må skje så tidlig som mulig både
ved spørsmål om nybygg, eiendomsutvikling og avhending.
Komiteen viser til at staten
som følge av omstillingene i statlig virksomhet står
foran betydelige omdisponeringer av eiendom, blant annet i de store
byene. Komiteen vil sterkt understreke at statlige
etater og statlige selskaper i slike situasjoner - hvor det ofte
er snakk om betydelige lokale omstillinger både i forhold til
arbeidsmarked og eiendomsmasse - må ha en særlig aktsomhet
og respekt for at det er kommunene som planmyndighet som har hovedansvaret
for byutvikling eller annen tettstedsutvikling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at hovedregelen er at når staten avhender eiendom,
skal en normalt selge til markedspris. Flertallet viser likevel
til at Stortinget ved flere anledninger har framholdt at det kan
gjøres unntak fra dette. Flertallet mener
dette dels er aktuelt i forhold til lokalsamfunn som står
overfor store omstillinger og hvor den statlige bygningsmassen kan
medvirke til lettere omstilling til ny virksomhet ved en fornuftig
anvendelse. Flertallet mener også at dette
er aktuelt for å legge til rette for utbygging av rimelige
boliger til ungdom og personer med særskilte boligbehov,
ikke minst i storbyene.
Flertallet viser til at statens
eiendomsvirksomhet de siste årene i større grad
er skilt ut i egne enheter og selskaper. Flertallet har
merket seg at det fra storbyene er påpekt fordeler med
en mer direkte politisk styring. Flertallet vil understreke
at utskillelse i egne selskaper ikke må være til
hinder for at statlig eiendomsforvaltning ivaretar de hensyn og
opptrer på den måte som er nevnt foran.
Flertallet forutsetter at Regjeringen
påser dette gjennom retningslinjer for statens eiendomsdrift. Flertallet viser
videre til at også statlige selskaper er underlagt muligheter
for styring gjennom statlig eierskap og retningslinjer gitt av eier.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkepartier av
den oppfatning at fordelene ved en slik profesjonalisering av statlig
eiendomsvirksomhet er vesentlig større enn ulempene. Også statlige
eiendomsselskaper viser en klar interesse for å delta i samarbeidsprosjekter
der de er en naturlig part. Selskapene har dessuten den fordel at
de som regel kan handle raskere enn ordinære statlige etater
når det gjelder å fatte beslutninger, herunder
avklare finansieringsmuligheter.
Disse medlemmer vil videre understreke behovet
for en effektiv samordning av ulike statlige sektorers eiendommer
på lokalt plan, slik at staten i sterkere grad kan vurdere
sin samlede eiendomsmasse i lys av statlige behov og som mulig virkemiddel
i statlig politikk, enten dette fører til eiendomsutvikling eller
avvikling og salg.
Disse medlemmer vil også betone
viktigheten av at de ulike statlige etater og selskaper som forvalter eiendom
i utviklingsområder i storbyregionene, er positive til å inngå i
samarbeidsfora for koordinering og samordning av ulike interesser
og planer. Disse medlemmer legger stor vekt på statens
aktive samarbeid med lokale myndigheter i denne sammenheng.
Komiteen vil peke
på at arealbruk og lokalisering av bygg og anlegg har stor
betydning for utviklingen i behovet for transport og behovet for
utbygging av ulike tjenester. Komiteen viser til
at storbyene er trafikknutepunkter både for person og godstrafikk,
og at mange av dem også er belastet med stor gjennomgangstrafikk. Komiteen vil
peke på at en bedre balanse mellom boliger og arbeidsplasser
kan bidra til reduksjon i daglige arbeidsreiser. Dette forutsetter
dels økt boligbygging der det er mange arbeidsplasser,
og dels en bedre fordeling av arbeidsplasser i forhold til hvor boligene
ligger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er nødvendig
med en mer samordnet areal- og transportplanlegging med fortetting
i eksisterende bolig- og næringsområder og gode knutepunkter
for kollektivtransport. Det forutsetter samtidig at en begrenser
byspredningen, og at byutviklingsarbeidet skjer i nært
samspill mellom storbyen og resten av storbyregionen. Flertallet legger
til grunn at statlige virksomheter utvikles i tråd med
lokale planer for byutvikling, og ikke bidrar til ytterligere byspredning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til sine respektive fraksjoners
merknader i samferdselskomiteens innstilling om bedre kollektivtransport (Innst.
S. nr. 228 (2001-2002)) hvor det bl.a. ble foreslått at
Regjeringen så snart som mulig skulle legge fram en tiltakspakke
for å redusere luftforurensningen og øke kollektivandelene
i Groruddalen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at Groruddalen i Oslo står
overfor formidable miljøutfordringer, og at det derfor
er behov for et opprustningsprogram slik det ble gjort for Indre
Oslo øst. Staten eier store tomtearealer, utviklingen i
området er av nasjonal interesse og de økonomiske
utfordringene er av en slik karakter at staten må bidra økonomisk.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til forslag i Innst. S. nr. 246 (2001-2002) om å gjøre
Groruddalen til miljøsone.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at styringsgruppa for utredningsprosjektet "Boligutvikling
i Oslo-Akershus" foreslår at det vurderes etablert en felles
strategi for boligplanlegging i regionen.
Flertallet mener det er behov
for å vurdere om planlovgivningen bør endres slik
at det er rom for mer samordnet planlegging i en sammenhengende
storbyregion. Storbyen og kommunene omkring kan tidvis ha motstridende
interesser. Dette gjelder ikke minst i spørsmålet
om fortetting i byområdet sett i forhold til nabokommunenes
areal- og boligpolitikk. Likeså er det viktig å ivareta
de demokratiske prinsippene om delaktighet for alle som bor i det
berørte område.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristielig Folkeparti vil vise til at det allerede i
dag foregår samarbeid knyttet til boligbygging i Oslo-regionen. Disse
medlemmer vil påpeke at slike initiativ til samarbeid
må komme fra kommunene selv.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at ordførerne i Bergen, Trondheim, Stavanger,
Kristiansand og Tromsø i brev til komiteen har pekt på at det
er behov for at storbyregionene selv i fellesskap kan komme fram
til og vedta en bindende plan for de grove trekk i arealbruken innenfor
regionen. Flertallet mener at dette i mange sammenhenger
kan skje gjennom prosesser som leder fram til fylkesdelplaner som
omfatter hele storbyregionen. Utformingen av disse må skje
i nært samspill mellom fylkeskommunen, storbykommunen og
de andre kommunene i regionen. For flere av storbyregionene er imidlertid
behovet fylkesoverskridende fordi deler av flere fylker inngår
i regionen. I slike sammenhenger vil ikke fylkesdelplaner være
tilstrekkelig. Dette gjelder i særlig grad hovedstadsregionen. Flertallet mener
derfor at staten må ta initiativ til en fylkesoverskridende områdeplan
i slike tilfeller.
Flertallet understreker betydningen
av et godt utbygd kollektivtransporttilbud i storbyregionene slik at
det blir mindre køer, bedre framkommelighet for næringslivets
transporter og redusert behov for nye veiinvesteringer. Flertallet mener
det er behov for økt statlig innsats for å bedre
kollektivtransporttilbudet.
Flertallet mener økt
satsing på kollektivtransporten er avgjørende
for å løse miljø- og køproblemer i
byområdene. Et godt kollektivtilbud som bidrar til et bedre
miljø og reduserte køproblemer, krever økt statlig
innsats.
Flertallet mener at nasjonale
målsettinger om å øke kollektivtransportens
markedsandel bør følges opp med at staten bidrar
mer direkte i finansiering av den lokale kollektivtransporten.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil peke på at det i oppfølgingen
av NOU 2003:14 er viktig å fokusere på behovet
for gode planløsninger som går over kommune- og
fylkesgrenser. Det er flere måter å ivareta dette
på, blant annet et system med interkommunale planer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at arbeiderpartiregjeringene på 90-tallet
kuttet 350 mill. kroner i overføringer til fylkeskommunene,
ut fra en forventning om innsparing ved innføring av anbud
eller tilsvarende effektivisering i kollektivtransporten.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at det i statsbudsjettet
for 2004 er foreslått en kraftig vekst i bevilgningene
til kollektivtransport, blant annet gjennom en endring i regelverket
for merverdiavgift for persontransport. Denne veksten er særlig
rettet mot storbyene, bl.a. gjennom en belønningsordning
for byer som legger til rette for vekst i kollektivtransporten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
kritisk til at flertallet i Stortinget ikke har sett viktigheten
av å ha et godt utbygd samferdselsnett inn til storbyene. Disse
medlemmer mener at dette legger mobilitetshindre for friere
flyt av arbeidskraft mellom omland og storbyene. Disse medlemmer viser
videre til sine merknader under avsnitt 4.2.
Komiteen viser for øvrig
til de enkelte partiers merknader i samferdselskomiteens innstilling
til St.meld. nr. 26 (2001-2002) Bedre kollektivtransport.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ser det som viktig å avlaste
godstransporten på veg, og mener det må legges
til rette for at en større del av godstransporten foregår
med skip og bane. Dette gjør det nødvendig med
gode terminal- og knutepunktfunksjoner for skip og jernbane i storbyenes nærhet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet er oppmerksom på at det for den
enkelte storby kan være ønskelig å frigjøre
arealer som i dag brukes som havn, og skape åpnere byrom
mot sjøen. Dette må imidlertid etter disse medlemmers syn
avveies mot konsekvensene i form av økt veitransport gjennom
og rundt storbyene og de belastningene som eventuelt må overføres
til andre kommuner i storbyens nærhet.
Komiteen vil peke
på at gode boliger og godt bomiljø er blant de
viktigste elementer for å sikre et godt liv for dem som
bor i storbyregionene. Komiteen ser det som mål
for boligpolitikken at alle skal kunne disponere en god bolig i
et godt bomiljø.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at dette målet ikke kan nås alene gjennom
markedet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at i utgangspunktet fungerer markedet
godt, men at de offentlige støtteordningene først
og fremst må rettes mot dem som faller utenfor. I tillegg
må det offentlige legge til rette for et velfungerende
marked.
Komiteen viser til
at prisnivået på boliger i storbyregionene er
svært høyt, sett i forhold til gjennomsnittet
for landet. Komiteen viser til at prisnivået
på boliger i stor grad bestemmes av forholdet mellom tilbud
og etterspørsel etter bolig. En høy nybygging
av boliger er derfor avgjørende viktig for å dempe
presset på boligprisene.
Komiteen viser til at dette også er
helt sentralt for bokostnadene for ungdom og grupper med særskilte utfordringer.
Det skyldes at nybygging frigjør brukte og rimelige boliger
på markedet. Komiteen er enig med Regjeringen
i at lav nybygging reduserer denne effekten. Komiteen har
også merket seg at Regjeringen i meldingen uttaler at boligbyggingen
i de største byene og deres omegnskommuner gjennom flere år
har ligget på et lavt nivå "og derved gitt grunnlag
for en sterk prisstigning på både nye og brukte
boliger". Komiteen mener ut fra dette at det er et
helt sentralt siktemål å øke nybyggingen
av boliger i storbyregionene.
Komiteen viser til at Stortinget
har vedtatt endringer i plan- og bygningsloven med tanke på å redusere
kostnadene ved boligbygging og bedre balansen mellom tilbud og etterspørsel
i boligmarkedet. Dette har særlig betydning for storbyene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser i tillegg til at Regjeringen
har igangsatt et samarbeid med ulike grupper innenfor byggebransjen
med henblikk å redusere byggekostnader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at dette er en storbymelding og finner det underlig å her
komme med forslag som det er naturlig å fremme i kommende
boligmelding. Disse medlemmer viser til sine merknader
under avsnitt 4.2, og bemerker at de boligpolitiske utfordringene
hadde vært av en helt annen karakter og dimensjon dersom
man lot byene få anledning til å vokse utover.
På denne måten ville de verste tendensene til fortetting
og dertil høye boligpriser flatet ut.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Husbanken er statens viktigste virkemiddel for å fremme økt
boligbygging. Flertallet har derfor gått
inn for økte utlånsrammer for Husbanken.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at Husbankens låneramme
er godt tilpasset situasjonen på boligmarkedet. Disse
medlemmerviser også til
at Regjeringens politikk har bidratt til et klart lavere rentenivå,
noe som gjør bokostnadene lavere for de fleste samt gjør
det lettere for førstegangsetablerere å komme
inn på boligmarkedet. Disse medlemmer viser
til at Husbankens låneordninger må bidra til tilgjengelige
og miljøvennlige boliger. For øvrig viser disse
medlemmer til den varslede boligmeldingen, som vil foreta
en total gjennomgang av Husbankens låneordninger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at utlånsreglene i Husbanken i større grad
må være utformet slik at de reflekterer de høye
byggekostnadene i storbyområdene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at regjeringen Stoltenberg endret reglene for låneutmåling
i år 2000 slik at Husbanken i sterkere grad tok inn over
seg at byggekostnadene i Oslo er særlig høye og
som følge av dette gav en romsligere låneutmåling.
Dette ga som resultat at fra 2000 til 2001 økte antallet
boliger i Oslo som fikk tilsagn om lån i Husbanken fra
ca. 300 i 2000 til 1 745 i 2001 (en økning på 584
pst.).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser
til at Husbanken over tid har en rente som ligger ca. 0,6 pst. lavere
enn det man får i private banker. En slik lettelse i renteutgiftene
er derfor særlig viktig i storbyer hvor mange av de med
dårligst levekår bor. Flertallet mener
dette viser betydningen av at Husbanken kan gi lån til
flere boliger i storbyene.
Komiteen har merket
seg at flere av storbyene fører en aktiv tomtepolitikk
for å sikre tilstrekkelige nye arealer for å dekke
framtidige behov, først og fremst til boligformål.
En del storbyer erverver eksempelvis tomtegrunn til dette formålet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ser det som viktig at kommuner erverver tomtereserver som legger
til rette for framtidig boligbygging. For å skape grunnlag
for et slikt kommunalt engasjement og lette den økonomiske belastningen
på kommunene, mener flertallet at det bør
etableres en låneordning gjennom Husbanken hvor kommunene
kan få rente- og avdragsutsettelse på lån til
tomtekjøp.
Flertallet mener at statlige
tomter skal kunne selges under markedspris når tomtene
skal nyttes for å bygge boliger for særlig prioriterte
grupper, i tråd med merknader over.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at kommunene gjennom Kommunalbanken
har muligheter til å sikre seg en rimelig finansiering
av tomtekjøp for tilrettelegging for boligbyg-ging. For øvrig
viser disse medlemmer til den kommende boligmeldingen
for en gjennomgang av statens tilrettelegging for kommunal boligpolitikk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at kommunene bør stimuleres til å legge
til rette for økt boligbygging. Flertallet mener
derfor at det bør innføres et tilskudd til delvis
dekning av infrastrukturkostnadene som følger med dette. Flertallet mener
at dette tilskuddet bør gis ved bygging utover et minstenivå i
forhold til kommunens størrelse slik at det gir stimulans
til en boligbygging utover det normale.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at en finansieringsordning
til delvis dekning av infrastrukturkostnadene, som skissert over,
ville være et brudd på prinsippet om nøytralitet
i inntektssystemet, da kommunene ved en slik ordning ville kunne
påvirke sitt eget inntektsnivå gjennom egne handlinger. Disse
medlemmer viser til at inntektssystemet for kommunene skal
være basert på objektive kriterier.
Komiteen viser til
at Stortinget har vedtatt endringer i inntektssystemet gjennom å endre
telletidspunktet for befolkningen, som skal bidra til bedre å ivareta
de utfordringer vekstkommunene har. Komiteenviser også til at Regjeringen
har satt ned et nytt inntektssystemutvalg, ledet av professor Lars-Erik
Borge. Dette utvalget skal gjennomgå hele inntektssystemet
for kommunesektoren og fremme sin innstilling innen juli 2005. Utvalget
er bl.a. bedt om å vurdere kommunenes kapitalkostnader
og i hvilken grad kommunene i dag får tilskudd i tråd
med utgiftsbehovet.
Komiteen viser til sine merknader
om boligtiltak for prioriterte grupper under kapittel 6.
Komiteen har merket seg at kommunene
har tatt i bruk utbyggingsavtaler med private utbyggere av boligområder. Komiteen ser
at slike avtaler kan være et nyttig supplement til reguleringsplaner,
blant annet for å sikre planens gjennomføring. Komiteen har
også merket seg at avtalene kan innebære at utbygger
pålegges å bekoste hele eller deler av den tekniske
infrastruktur som er nødvendig for dette. Komiteen mener imidlertid
det er nødvendig at det settes grenser for hva som kan
avtales, slik at ikke de som tilfeldigvis bor i det nye området
belastes med kostnader til utbygging av sosial infrastruktur som
skoler, barnehager mv. Komiteen mener derfor at kostnader
ved sosial infrastruktur som normalt betales av fellesskapet ikke skal
kunne belastes utbygger, utover former for forskuttering av kommunens
utgifter mot senere tilbakebetaling.
Komiteen viser til at Stortinget ønsker
en innstramning i dagens bruk av utbyggingsavtaler og at Regjeringen
har bedt bygningslovutvalget om å vurdere bruken av utbyggingsavtaler.
Dette forslaget er nå på høring, og komiteen viser til at Regjeringen vil fremme
en egen proposisjon om dette.
Komiteen ser det som viktig at
slike partnerskapsbaserte tiltak ikke på forhånd
må binde opp folkevalgte organers beslutningsmyndighet,
holdes utenfor offentlighet eller gå på bekostning
av bredere hørings- og medvirkingsprosedyrer. Komiteen understreker også betydningen
av at kommunen må legge samfunnsmessige premisser tidlig
i planleggingsfasen.
Komiteen vil peke på at
ulike særtrekk mellom de forskjellige deler av en by kan
bidra til spennende bymiljøer. Høye boligpriser
og husleier kan imidlertid føre til at personer med dårlig økonomi
ser seg nødt til å bosette seg i områder
hvor kostnadene er lavest. Lavere boligpriser i et område
kan skyldes belastninger fra trafikk eller andre miljømessige
ulemper, eller at et strøk av andre grunner er ansett som
mindre attraktivt. Dette kan føre til økt konsentrasjon
av personer med dårlig økonomi og/eller
sosiale problemer i visse områder.
Komiteen legger stor vekt på at
en skal søke å unngå sosial lagdeling
i norske storbyer. Et viktig tiltak for å oppnå det
er at en bygger varierte boliger i alle deler av byen, og at en
bevisst søker å utvikle gode bomiljøer
med gode uterom og plass til kultur, idrett og fellesarealer.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil likevel påpeke at dette
er kommunenes ansvar, men at Husbanken bør kunne veilede kommunene
til å utvikle gode bomiljøer.
Komiteen viser til
at det fortsatt er mer enn 10 000 boliger med understandard i Norge,
og at de fleste av disse finnes i storbyene. Komiteen mener
dette viser behov for å videreføre byfornyelsen
i de største byene. Komiteen mener at byfornyelse
i prinsippet er et kommunalt ansvar, som ledd i byutviklingsarbeidet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil likevel peke på at opprustning av eldre boligmasse
også bærer i seg betydelige fordelingsmessige
utfordringer og at dette er et viktig tiltak for å skape
gode bomiljøer og forhindre sosial lagdeling. Flertallet mener
derfor at Husbanken må ha tilgjengelig tilskuddsmidler
til utbedring av eldre boligmasse og som tilskudd til planmessig byfornyelse
i Oslo, Bergen og Trondheim.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at utbedring av eldre
boligmasse bidrar til en kraftig verdistigning for eier. Utover
dette vil disse medlemmer understreke at byutvikling
i all hovedsak er den enkelte kommunes ansvar, men vil påpeke
at Husbanken kan bidra med mindre tilskudd til opprustning, samt
lån og veiledning knyttet til utbedring og områdefornyelse
i de tre største byene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser videre til at det er et økende behov for opprustning
av boligområdene som ble bygget ut i storbyene like etter
krigen. Flertallet mener at det i en del tilfeller
kan være nødvendig at det offentlige bidrar til å utløse
større moderniseringstiltak som bidrar til en mer variert leilighetsstruktur
med flere større leiligheter enn i dag, bedre tilgjengelighet
blant annet ved installasjon av heis og mer ordnede trafikk- og
parkeringsforhold. Slike større fornyelsestiltak forutsetter
etter flertallets syn en tett samordning mellom blant
andre boligeiere, kommunen og vegmyndighetene gjennom områdeplaner
og områderettede tiltak.
Flertallet mener at det må legges
til rette økonomiske stimuleringstiltak gjennom Husbanken
for å fremme denne typen områdefornyelse, for
eksempel i tilknytning til eldre drabantbyer i Groruddalen og øst
i Oslo.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at opprustning av borettslag
eller sameier først og fremst er andelshavernes eget ansvar. Opprustning
av boliger bidrar til økt verdistigning. Disse medlemmer viser
til at Husbanken kan gi noe bidrag til denne typen arbeid, samt
at man kan få lån til ombygging og opprustning
i Husbanken. Disse medlemmer viser for øvrig
til viktigheten av samarbeid mellom ulike lokale aktører
og myndigheter i forbindelse med områdeopprustning.
Disse medlemmer viser til at
stimulering av enkelte bydeler i de største byene i hovedsak
er storbyenes eget ansvar, i samarbeid med beboere og eiendomsbesittere.
Alle vil ha en felles interesse av å skape mer levende
bydeler. Disse medlemmer viser også til
at staten også kan bidra til utvikling i ulike bydeler
gjennom ulike tiltak. Det vises her særlig til Regjeringens
forslag til bedre samordning av statlig politikk bl.a. i tilknytning
til byutviklingsprosjekt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er enig med departementet i at det store innslaget av brukerstyrte
borettslag kan være en viktig årsak til at det
er mindre sosiale problemer og bedre bomiljøer i norske
drabantbyer enn det en ofte ser i andre land. Flertallet mener
dette understreker verdien av boligsamvirkets rolle i norsk boligpolitikk,
og at det må legges til rette for videre utvikling av dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til den store grad av eierboliger
vi finner i Norge. Dette er et resultat av det fokus norsk boligpolitikk
har hatt på eierskap siden krigen, gjennom ulike eierformer
som selveie, sameie og borettslag. Dette er en viktig årsak
til mindre sosiale problemer og bedre bomiljøer enn det
vi ser i andre land.
Komiteen vil peke
på at lokalisering av nye bygg, anlegg og institusjoner
kan brukes strategisk for å fremme positiv utvikling i
et område. Komiteen viser i den forbindelse
både til pålegget om at statlige virksomheter
i Oslo måtte vurdere lokalisering i Oslo indre øst,
og Stortingets vedtak om å lokalisere den nye operaen til
Bjørvika som slike strategiske tiltak for byutvikling i
Oslo. Komiteen mener at staten ved lokalisering av
statlige institusjoner på denne måten må spille
sammen med kommunens strategiske byutvikling.
Kulturelle og sosiale forskjeller bidrar til
et positivt mangfold i storbyene. Samtidig viser undersøkelsene av
levekår i storbyene at storbykommunene står overfor
alvorlige sosiale utfordringer. Dette er først og fremst
utfordringer knyttet til barns og unges oppvekst og levekår,
rus, psykisk helse og sosiale tjenester, trygghet og tilbud om bolig
til alle, språk og kultur. Det etniske mangfold i dagens
Norge setter preg på storbyene, spesielt Oslo. Spørsmål
om integrering av innvandrere gir omfattende utfordringer som gjelder
kultur, oppvekst, arbeid, bolig og brukerorienterte tjenester.
I kap. 6 i meldingen blir det satt fokus på de
sosiale utfordringene storbykommunene står overfor, og
på variasjon og ulikhet innad i storbyene og mellom dem. Oslo
har både de beste og de dårligste levekår
i Norge og de største sosiale utfordringene. Andre storbyer
og mellomstore byer har også sin andel av sosiale storbyproblemer.
For hver utfordring er det nødvendig å se den
enkelte bruker og hans eller hennes situasjon i sammenheng. Siden
noen byområder har opphoping av levekårsproblemer,
har erfaringer vist at det er både viktig og effektivt å se
utfordringene i sammenheng og arbeide helhetlig med områderettede
tiltak.
På det sosiale området er
storbypolitikkens mål å sikre alle mennesker likeverdige
muligheter og en grunnleggende sosial og økonomisk velferd,
gode levekår og en hverdag i trygghet. Da kan vi best utnytte hvert
enkelt menneskes ressurser til kulturell og økonomisk vekst
og gi alle muligheter for det gode liv. Dette er derfor en integrert
del av en moderne, utviklingsorientert storbypolitikk.
Regjeringen vil:
– Arbeide
for å forhindre opphopning av levekårsproblemer
i dårlige bomiljøer.
– Bekjempe kriminalitet, utrygghet
og diskriminering i storbyene.
– Bekjempe fattigdom i storbyene.
– Øke deltakelsen for
etniske minoriteter i samfunnet.
– Følge opp likestillingsperspektivet
i storbypolitikken aktivt i samarbeid med storbyene i årene som
kommer.
– Bidra til et godt boligtilbud
for vanskeligstilte og unge i etableringsfasen, og bedre oppfølging
for å mestre en bosituasjon for de som trenger det.
– Legge til rette for gode oppvekstvilkår
for barn og unge i storbyene.
– Legge til rette rammevilkårene
for en god pleie- og omsorgstjeneste. Dette behandles i den planlagte stortingsmeldingen
om bedre kvalitet i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene som
skal legges frem i 2003.
Regjeringens storbypolitikk skal baseres på:
– At storbyenes økonomiske
rammebetingelser skal gjøre dem i stand til å håndtere
og løse egne sosiale utfordringer.
– At staten skal koordinere sin
innsats overfor sammensatte sosiale utfordringer i storbyene bedre.
– Å prøve ut
ny ansvarsfordeling og nye samarbeidsformer mellom forvaltningsnivåene
og de berørte sektorene gjennom forsøk med kommunal
oppgavedifferensiering.
Regjeringen har de senere år i flere
stortingsmeldinger og handlingsplaner tatt fatt på de største sosiale
utfordringene; fattigdom, rusproblemer, psykisk helse, folkehelse,
barnevern, barns og unges oppvekst og levekår, og bostedsløse.
Regjeringen vil legge fram en boligmelding i løpet av høsten
2003 som tar opp ulike sider ved boligpolitikken. Ulike problemstillinger
knyttet til det flerkulturelle samfunn vil bli drøftet
i en melding som vil bli framlagt i 2004.
I meldingen vises det til at det er kommunenes
oppgave å se byutvikling og sosial utvikling i lokalsamfunnet
i sammenheng og møte disse utfordringene. For Regjeringen
er det et mål å unngå opphoping av levekårsproblemer
i områder med dårlig bymiljø. Regjeringen
vil støtte utviklingen av områderettet politikk
i storbyene. Regjeringen vil bidra blant annet ved å videreføre
støtten til Handlingsprogrammet for bedre levekår
i Oslo indre øst og storbytiltak for ungdom. Oslo kommune
har foreslått at organiseringen av Handlingsprogrammet
for Oslo indre øst revurderes og at tiltakstypene også anvendes
i andre bydeler enn Oslo indre øst. Regjeringen vil sammen
med Oslo kommune gjennomføre en slik vurdering.
Regjeringen forutsetter at statlige instanser
bidrar til en positiv sosial og fysisk utvikling når statens
oppgaver og interesser blir berørt i et byområde.
I statlige budsjetter er det i dag enkelte tilskudd som har som formål å bidra
til løsning av sosiale utfordringer i storbyene. Det er
viktig at slike tilskudd bidrar til en helhetlig politikk for å møte
levekårsutfordringene. Regjeringen vil se nærmere
på hvordan staten i land som Danmark og Storbritannia stimulerer
utviklingen i utsatte byområder, og vil vurdere hvordan
staten kan støtte opp om en helhetlig kommunal politikk
for å fremme gode levekår, oppvekstforhold og
bomiljø.
Komiteen har merket
seg at storbyene i gjennomsnitt har noe dårligere levekår
enn andre kommuner, men at det ikke er store avvik fra landsgjennomsnittet. Derimot
er det en sterk konsentrasjon av bosatte med levekårsproblemer
i enkelte bydeler i de største byene, særlig i
sentrumsbydelene. Komiteen vil spesielt peke på at
konsentrasjonen av personer med levekårsproblemer i Oslo
indre øst står i en særstilling. Bare kommunene
i indre Finnmark er målt å ha dårligere levekår
enn bydelene i Oslo indre øst.
Komiteen viser til at det er
betydelige levekårsproblemer i avgrensede områder
også i enkelte andre byer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener derfor det er behov for et forsterket program for levekårsforbedring i
de indre delene av Oslos østlige bydeler.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til programmet for Oslo indre øst som
er midt i programperioden. Disse medlemmer mener
at dette programmet har gitt mange positive bidrag, noe som også kan
leses av utviklingen i befolkningssammensetning i de aktuelle bydelene
samt utviklingen i boligmarkedet.
Komiteen legger til
grunn at storbypolitikken skal innrettes for å sikre alle
mennesker likeverdige muligheter og en grunnleggende sosial og økonomisk velferd,
gode levekår og en hverdag i trygghet. Komiteen mener
at gode fellesskapsløsninger er avgjørende viktig
for å kunne nå et slikt mål.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener derfor at fellesskapsløsningene i storbyene må styrkes
slik at de kan bidra til bedre levekår og mer rettferdig
fordeling.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil samtidig understreke at hver
enkelt av oss har et ansvar for å utvikle et godt nærmiljø og
en god og trygg by å leve i.
Komiteen viser til
at grunnlaget både for samfunnets og den enkeltes velferd
ligger i de verdier som skapes gjennom arbeid. Komiteen mener
at det viktigste tiltaket for å forebygge og motvirke sosiale problemer
er å sikre arbeid for alle. Komiteen mener det
dels må skje ved en politikk for å skape varierte arbeidsplasser
som er egnet for alle sosiale grupper i storbyregionene, og dels
ved målrettede tiltak for å bistå dem
som er uten arbeid til å komme tilbake i arbeidslivet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener dette må skje gjennom en målrettet næringspolitikk
og en kraftig utbygging av arbeidsmarkedstiltak for de ledige.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at dette gjøres best
gjennom en helhetlig politikk som legger til rette for nyskapning gjennom
en ansvarlig økonomisk politikk som bidrar til fortsatt
lav rente og kronekurs, samt skattelette. I tillegg må dette
suppleres med målrettede arbeidsmarkedstiltak, og det vises
her til at Aetat nå er styrket.
Disse medlemmer vil også understreke
betydningen av Regjeringens handlingsplan mot fattigdom. I rammen
av handlingsplanen går det tiltaksmidler spesielt til oppfølging
av langtidsmottakere av sosialstønad. Disse midlene går
blant annet til tiltaks- og kvalifiseringsplasser i regi av sosialtjenesten
og Aetat i samarbeid. I tillegg er det avsatt midler til kompetansehevende
tiltak for sosialtjenestens arbeid med disse brukerne.
Komiteen vil peke
på at forverringen av situasjonen på arbeidsmarkedet
de siste årene i særlig grad kan ramme grupper
som er spesielt sårbare for endringer i arbeidsmarkedet,
bl.a. ikke-vestlige innvandrere og personer med helseproblemer. Komiteen mener
derfor det er behov for særskilt oppmerksomhet bl.a. for å kvalifisere
utsatte grupper for aktuelle arbeidsplasser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er bekymret for at en eventuell åpning for økt
bruk av midlertidige ansettelser vil kunne gjøre det enda
vanskeligere for slike utsatte grupper å få fast
jobb.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens forslag om å åpne for
midlertidige ansettelser. Dette ville gjort det lettere for folk å komme
i jobb. Særlig ville dette bidratt til at unge og innvandrere
lettere ville komme ut i arbeidslivet. Disse medlemmer mener
at en midlertidig jobb er langt å foretrekke fremfor ingen jobb,
og at all erfaring tilsier at midlertidig ansatte med stor sannsynlighet
kommer over i fast ansettelse etter en stund. Forslaget om midlertidig
ansettelse ville hatt stor betydning for sysselsetting både
i byene og i distriktene.
Komiteen mener at
en god bolig i et godt bomiljø er en nødvendig
forutsetning for å sikre et godt liv for den enkelte. Komiteen viser
til sine merknader under kap. 5 om betydningen av økt nybygging
av boliger for å dempe presset på boligprisene
og gjøre det letter å komme inn i boligmarkedet. Komiteen vil peke
på at de høye bokostnadene i storbyene gjør
det særlig vanskelig for ungdom som skal etablere seg og for
andre med små økonomiske ressurser å finne
et godt sted å bo. Samtidig har komiteen merket
seg at mange ungdommer ser det attraktivt å leie bolig
en tid før de etablerer seg fast.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener derfor at det bør bygges vesentlig flere utleieboliger
og lavinnskuddsboliger for ungdom ved at det innføres finansieringsordninger
slik disse partier foreslo i Innst. S. nr. 95 (2002-2003).
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil påpeke den påfallende
avstand det er mellom løfter og oppfølging i Arbeiderpartiets
boligpolitikk. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet
i Dokument nr. 8:141 (2002-2003) fremmet en rekke tiltak som etter
deres mening ville styrke boligpolitikken. Disse medlemmer vil
påpeke at Arbeiderpartiet i sine alternative statsbudsjetter
ikke er i nærheten av å følge opp egne
løfter om en opptrappingsplan, og at man bare for 2003
og 2004 ligger i overkant av 500 mill. kroner på etterskudd
i forhold til egne løfter.
Disse medlemmer vil vise til
at det svekker tilliten til politikken om partier lover mer enn
det de holder i sine egne alternative budsjetter. I tillegg vil disse
medlemmer vise til at Regjeringen har gjennomført
en rekke av de tiltak Arbeiderpartiet har foreslått.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Arbeiderpartiet i Dokument nr. 8:141 (2001-2002) fremmet
en rekke forslag om boligtiltak for ungdom og økonomisk
vanskeligstilte. Forslagene forutsatte en opptrapping over flere år. Disse
medlemmer viser til at Arbeiderpartiet i alternativt statsbudsjett
for 2003 foreslo betydelige styrkinger i boligpolitikken - i form
av økt låneramme i Husbanken og økte
bevilgninger. I alternativt statsbudsjett for 2004 foreslo Arbeiderpartiet
likeså en betydelig økning av låneramma
i Husbanken og økte bevilgninger til boligpolitiske formål. Disse
medlemmer vil for øvrig bemerke at Regjeringen
selv har foreslått og innarbeidet enkelte av forslagene
i Dokument nr. 8:141 (2001-2002) i Regjeringens forslag til statsbudsjett
for 2003 og 2004.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at en del personer, særlig
unge, velger å bo i leid bolig i enkelte perioder. Det
kan ha ulike årsaker. Disse medlemmer vil
påpeke at sosiale utleieboliger og klausulerte lavinnskuddsboliger
kan være fattigdomsfeller og dermed virke mot sin hensikt. Disse
medlemmer mener det er å foretrekke at flest mulig
eier egen bolig i det ordinære boligmarkedet. Disse
medlemmer viser videre til Regjeringens varslede boligmelding
og ber Regjeringen legge til rette for at flest mulig kan settes
i stand til å eie sin egen bolig, gjennom Husbankens tilskudds- og
låneordninger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at utlån av Startlån er markert
lavere enn summen av de tidligere ordningene etableringslån
og kjøpslån. Flertallet mener at
risikodelingen mellom staten og kommunene bør endres til
en 50/50 pst. risikodeling fra første krone, og
at Startlån gradvis bør utvikles i retning av
et rettighetslån for alle som ønsker å etablere seg
i eid bolig.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at Startlånet som
ble innført fra 2003 har vært en god ordning.
Dette vises bl.a. gjennom at kommunenes innlåning har vært
langt høyere for Startlånet enn for den gamle
etableringslånsordningen og flere kommuner deltar. Startlånet
er etter disse medlemmers oppfatning et viktig virkemiddel
i kommunenes boligpolitikk, blant annet gjennom at den er svært
fleksibel i forhold til lokale forhold og individuelle behov. Disse
medlemmer merker seg at storbyene er blant de mest aktive
brukerne av Startlånet. Disse medlemmer vil
likevel be Regjeringen styrke veiledningen overfor kommunene når
det gjelder bruk av Startlånet overfor unge i etableringsfasen
og andre som for eksempel mangler egenkapital.
Disse medlemmer vil vise til
at Startlånsordningen i stor grad fungerer som toppfinansiering,
mens kjøpslånet var grunnfinansiering. Det er
derfor lite hensiktsmessig direkte å sammenligne lånebeløp
i de to ordningene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,vil understreke at Startlånet
skulle avløse ordningene med etableringslån og
kjøpslån. Det kan derfor ikke brukes som målestokk for
om man har lyktes, at kommunenes innlåning har vært
høyere for Startlånet enn for den gamle etableringslåneordningen
alene. Når man bruker volumet på den nye låneordningen
som kriterium, må man måle dette opp mot begge
de to låneordningene Startlånet har avløst. Disse
medlemmer viser til Husbankens foreløpige statistikk
pr. 31. desember 2003. Av statistikken fremgår at 3 671,3
mill. kroner i Startlån er tildelt kommunene og at 214,2
mill. kroner er tildelt av Husbanken, til sammen 3 885,5 mill. kroner. Disse medlemmer vil
påpeke at dette er 19,8 pst. lavere enn den samlede bruken
av etableringslån og kjøpslån i 2002
og 30,3 pst. lavere enn i 2001.
Komiteen har merket
seg at det i 1997 var om lag 6 200 bostedsløse i Norge,
og at 70 pst. av disse holdt til i storbyene. Komiteen vil
peke på at for særlig vanskeligstilte grupper
er manglende boevne ofte et tilleggsproblem til sviktende betalingsevne.
Det gjelder ikke minst grupper med rusproblemer. Komiteen har
merket seg at mange bostedsløse over lengre periode bor
i dyre og dårlige hospitser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at hospits er et dårlig botilbud, som gir dårlige
rammer for rehabilitering og dårlig økonomisk
ressursbruk. Staten gir allerede i dag opp til 60 pst. tilskudd
til kjøp eller bygging av utleieboliger til særlig
vanskeligstilte. De store ressursene som storbykommunene i dag benytter
til hospits vil bedre kunne brukes til gode boligløsninger finansiert
med statlige tilskudd. Dette vil samtidig frigjøre betydelige økonomiske
midler som i stedet kan settes inn for å gi den enkelte
en sosialfaglig oppfølging som kan gjøre det lettere å etablere
tilknytning til arbeid og et meningsfullt sosialt liv. Flertallet mener
derfor at bruk av hospits må opphøre.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at hospitsbruken bør
reduseres til et minimum. Hospits er først og fremst et
storbyfenomen. Disse medlemmer mener at hospits er
et dårlig egnet botilbud over tid og mener at dette bør unngås
så langt som råd er. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen har gitt topp prioritet på bekjempelse
av bostedsløse og at kommunene gjennom Husbanken kan få tilskudd
til boliger for bostedsløse og vanskeligstilte. Disse
medlemmer viser også til at Regjeringen i den varslede
boligmeldingen vil komme tilbake med et forslag til en nasjonal
strategi for bekjempelse av bostedsløshet, blant annet
på grunnlag av erfaringene fra prosjekt bostedsløse.
Disse medlemmer mener at hvis
hospits må tas i bruk, skal dette kun være for
kortere tidsrom, og disse medlemmer vil be kommunene
om kun å benytte hospits hvor man har inngått
kvalitetsavtaler, på linje med de Oslo kommune har inngått.
Disse medlemmer vil i denne sammenheng
vise til fattigdomsmeldingen og Sosialdepartementets bevilgning
av penger til oppfølgingstjenester i bolig.
Komiteen mener det
er viktig å styrke samspillet med organisasjoner som Frelsesarmeen
og Kirkens Bymisjon som på frivillig grunnlag gjør
en stor innsats på dette området. Komiteen mener
at det gjennom Sosialdepartementet bør utvikles en støtteordning
for kommuner og frivillige organisasjoner som tar et ansvar for
særlig vanskeligstilte, hvor de kan få dekket deler
av kostnadene ved boligsosial oppfølging.
Komiteen mener at bostøtten
er et viktig virkemiddel for å bidra til at eldre, uføre
og barnefamilier med svak økonomi skal kunne bo i en god
og hensiktsmessig bolig. Komiteen viser til at boutgiftene
er langt høyere i storbyene enn i gjennomsnitt for landet. Komiteen mener
det er behov for å heve boutgiftstaket, særlig
i de største byene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har videre merket seg at barnefamiliene som mottar bostøtte
har klart høyere totale boutgifter i prosent av inntekt
etter bostøtte enn gruppen pensjonister som mottar bostøtte.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener derfor at bostøtteordningen
bør deles med en ordning for pensjonister og en for barnefamilier
og andre mottakere av bostøtte.
Samtidig mener komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
at det er et klart behov for å styrke bostøtten
for barnefamiliene. Ved en økning av både inntektsgrensen
og boutgiftstaket mener flertallet at belastningen
av bokostnadene vil kunne begrenses vesentlig for barnefamilier i
storbyene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen har styrket
bostøtteordningen kraftig, mens det i regjeringen Stoltenbergs
statsbudsjettforslag for 2002 var en nulløkning. Disse
medlemmer viser bl.a. til at Regjeringen i statsbudsjettet
for 2004 har foreslått å heve boutgiftstaket i
de store byene med hhv. 10 000 for Oslo og 5 000 for Bergen, Trondheim
og Stavanger samt å fjerne 40 m2-grensen
for kommunale utleieboliger. Regjeringen har i tillegg besluttet
at boutgiftstaket skal heves med 5 000 kroner også i storbyene Kristiansand,
Drammen, Tromsø og Fredrikstad fra og med 2004. Dette er
tiltak som gjør det lettere for personer med dårlig
råd å kunne etablere seg i egen bolig eller beholde
sin bolig. Disse medlemmer støtter disse
forslagene fra Regjeringen. For øvrig vil disse medlemmer vise
til Regjeringens varslede boligmelding for en helhetlig gjennomgang
av bostøtteordningen.
Disse medlemmer vil vise til
behovet for ytterligere målretting av de boligpolitiske
virkemidlene mot vanskeligstilte.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet vil
vise til at stadig fleire innbyggjarar i samfunnet generelt og i
storbyane spesielt er åleinebuande. Dette medfører
nye politiske utfordringar, mellom anna i bustad-, skatte- og avgiftspolitikken.
Einslege har andre behov og problem enn tradisjonelle familiar. Ensliges
Landsforbund viser til at einslege toppar statistikkane for gjeldsbyrde
og betalingsvanskar. Einpersonshushald har òg ofte langt
høgare buutgifter pr. person enn andre hushald. Denne
medlemen meiner Regjeringa bør utpeike ein statsråd
som har samordningsansvaret for politikken overfor einpersonshushald.
Denne medlemen viser til at mange
kommunar tek omsyn til einpersonshushald i måten dei innrettar avgiftene
på. Avgifter etter forbruk vil både når
det gjeld renovasjon og vatn kome einpersonshushald til gode. Denne
medlemen meiner det er behov for å gjere kjent
dei gode døma frå kommunane slik at fleire kommunar
fylgjer opp. Denne medlemen ber departementet medverke
til det.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
desse partia i lag med Kystpartiet i samband med handsaminga av
Dokument nr. 8:3 (2003-2004) frå Senterpartiet om eit eige
skattefrådrag for einpersonshushald, ba Regjeringa utgreie
levekåra til åleinebuande og einslege forsørgjarar.
Komiteen har merket
seg at det er lite statistikk som underbygger at utbredelsen av
rusmiddelproblemer er vesentlig større i storbyene enn
i landet for øvrig. Komiteen har imidlertid
merket seg at det er grunn til å anta at det er en viss
opphoping av personer med langvarig og etablert misbruk, og med
de tyngste og sammensatte problemene, i de større byene. Komiteen vil
understreke at det overfor personer med sammensatte sosiale problemer,
eksempelvis knyttet til rusmiddelbruk, psykiske lidelser og bostedsløshet,
er behov for en tiltakskjede med tett samarbeid mellom ulike etater
og organisatoriske nivåer. Komiteen understreker
derfor at reformer og omorganiseringer av de ulike tjenestesektorene
ikke må føre til oppsplitting av tjenestetilbudet
i forhold til brukerne.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener at det er gode grunner til at Oslo
ikke skal ha den samme modell for organisering og finansiering av
rusfeltet som øvrige norske kommuner. Flertallet viser til
at Oslo har utviklet et samvirke mellom flere aktører i
arbeidet for rusmiddelmisbrukere, for eksempel bolig, arbeid, skole,
barnevern, sosialhjelp og de ulike institusjonene. I dette ligger
en mulighet til fleksibilitet mellom de oppgaver kommunen utfører,
og det som er institusjonenes oppgaver. Flertallet forutsetter
at statlige tiltak som settes inn for å styrke den generelle behandlingen
av rusmiddelmisbrukere, fordeles slik at Oslo kommune ikke kommer økonomisk
svekket ut sammenlignet med det som var situasjonen før
Rusreform II. Flertallet forutsetter også at
det skapes en finansiering for de rusmiddelinstitusjoner som Oslo kommune
får ansvaret for å drive, som medfører
at statens dekning av kostnadene blir lik den dekning av kostnadene
som statlige institusjoner vil få.
Komiteen viser for øvrig
til sine respektive merknader i Innst. O. nr. 4 (2003-2004).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
Regjeringen etter Stortingets behandling av Rusreform II på nytt
må vurdere søknader fra enkelte storbyer om forsøk
med å overta den statlige rusomsorgen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen gjennomfører
og har foreslått en rekke endringer knyttet til bedre samordning
av barnevernet, av rusvernet samt en bedre samordning av SATS. Disse
medlemmer er glade for lovfestingen av retten til en individuell
plan etter lov om sosiale tjenester. Det er særlig viktig
at byene gis en mulighet til en helhetlig oppfølging av
ulike klienter, og disse medlemmer ser frem til å høste
erfaring med de forsøk som Regjeringen har satt eller vil
sette i verk knyttet til personer med ulike utfordringer og behov
for oppfølging.
Komiteen vil understreke
at tiltak for å få flere i arbeid og tiltak for å sikre
alle en god bolig er de to viktigste enkelttiltakene for å forebygge
og motvirke fattigdom. Komiteen vil samtidig peke
på betydningen av målrettet sosialt arbeid. Dette
gjelder ikke minst for å bistå arbeidsledige sosialhjelpmottakere
til å få arbeid gjennom bistand til kvalifisering
og jobbsøking.
Komiteen har merket seg at det
er i Oslo og Oslo-regionen at hovedtyngden av innvandrerne bor,
men at det er mange innvandrere også i de andre storbyene.
En tredjedel av alle landets innvandrere bor i Oslo. Av alle ikke-vestlige
innvandrere bor over 40 pst. i Oslo, og de utgjør 17 pst.
av Oslos befolkning. 28,5 pst. av elevene i grunnskolen i Oslo har
annet morsmål enn norsk og samisk.
Komiteen vil framheve at dette
bidrar til mangfoldige og kulturelt spennende storbyer.
Komiteen vil like fullt peke
på at dette representerer betydelige utfordringer for storbyene
for å sikre tilhørighet, integrering og fellesskap.
Komiteen vil peke på at
det er store ulikheter mellom ulike innvandrergrupper og mellom
de enkelte innvandrere. Som gruppe kommer imidlertid personer med
innvandrerbakgrunn dårligere ut i forhold til de fleste
kriterier man måler levekår etter enn resten av befolkningen. Komiteen understreker
derfor betydningen av tiltak knyttet til arbeid og bolig for innvandrere.
Komiteen vil også vise
til Budsjett-innst. S. nr. 5 (2003-2004) der komiteen ber om en
snarlig avklaring på den varslede supplerende stønadsordningen
for pensjonister med kort botid i Norge.
Komiteen mener at den flerkulturelle
kompetansen hos ansatte i ulike samfunnsinstitusjoner må styrkes
for at befolkningen med minoritetsbakgrunn skal kunne nyttiggjøre
seg offentlige tjenester på en like god måte som
befolkningen for øvrig. Komiteen ser det
som et mål at flere med minoritetsbakgrunn skal rekrutteres
til ulike offentlige tjenester. Dette vil også bidra til
at minoritetsbefolkningen i større grad identifiserer seg
med det norske samfunnet og dets tjenester.
Komiteen understreker at arbeidet
mot diskriminering og rasisme må ha høy prioritet,
ikke minst i ungdomsmiljøene. Komiteen mener
at offentlige myndigheter, herunder også storbykommunene,
må kartlegge, planlegge, tilpasse og gjennomføre
tiltak innen sine ulike sektorer for å sikre alle like
muligheter og rettigheter uavhengig av etnisitet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen nå gjennomfører
sin offensive handlingsplan mot rasisme og diskriminering innenfor
de ulike sektorer som bolig, arbeidsliv, skole og utdanning, uteliv
og fritidsaktiviteter. Disse medlemmervil også vise til at Regjeringen
skal legge frem en stortingsmelding om det flerkulturelle Norge
høsten 2004.
Komiteen understreker
betydningen av at det legges til rette for aktiv deltakelse fra
innvandrerne i alle deler av samfunnslivet. Dette er en viktig forutsetning for
tilhørighet og integrasjon. Komiteen mener kunnskaper
i norsk og kunnskaper om det norske samfunnet er viktige forutsetninger
for deltakelse. Komiteen understreker derfor viktigheten
av introduksjonsprogrammet for nyankomne innvandrere som nylig er
vedtatt, og viktigheten av at flyktninger, personer med opphold
på humanitært grunnlag og familiegjenforente til
disse gruppene har rett og plikt til å delta i programmet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, vil vise til at introduksjonsordningen ble gjort
gjeldende fra og med 1. september 2003 som en frivillig ordning,
og obligatorisk fra og med 1. september 2004. Flertallet mener
at introduksjonsordningen vil virke positivt med tanke på integrering,
også i storbyene og storbyregionene hvor de fleste personer
med innvandrerbakgrunn bor. Det er etter flertallets syn
viktig at introduksjonsordningen også tar for seg spørsmål
knyttet til bolig og kunnskap om det å bo.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil understreke at å beherske språk er nøkkelen
til inkludering og til deltakelse. En opphopning av levekårsproblemer
slik vi ser dem i enkelte deler av Oslo indre øst, kan
bare løses gjennom å løfte gruppen gjennom økt
kvalifisering og utjamning av levekår. Nyankomne flyktninger
og asylsøkere, samt de som kommer på familiegjenforening som
en følge av disse, er i dag sikret norskopplæring gjennom
introduksjonsprogrammet. Dette flertallet mener at
også innvandrere som allerede bor i landet og som mangler
norskkunnskaper, bør få tilbud om opplæring.
Opplæringstilbudet må tilpasses den enkelte, være
intensivt og ta sikte på å nå et målbart nivå.
Hovedvekten må ligge på språkopplæring,
men også samfunnskunnskap og arbeidspraksis skal ha en plass
i opplæringen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til det allerede pågående
handlingsprogrammet for Oslo indre øst.
Komiteen viser til
at Regjeringen har sendt på høring et forslag
om plikt og rett til norskopplæring. Komiteen slutter
seg til dette prinsippet og avventer Regjeringens forslag til gjennomføring
av en ordning med rett og plikt til norskopplæring. Komiteen vil understreke
den betydning en slik ordning vil ha for integreringen i storbyene.
Komiteen vil peke på at
foreldrenes, og særlig mødrenes, norskkunnskaper
har stor betydning for barnas skoleprestasjoner. Komiteen mener
derfor at norskopplæringen for mødre må styrkes. Komiteen viser
til at kvinner med innvandrerbakgrunn er en like mangfoldig gruppe
som innvandrerbefolkningen som helhet. De har, som alle andre, rett
til deltakelse i samfunnet, i språkopplæring og
kvalifisering for arbeid, dersom det er nødvendig. For
at mulighetene skal være reelle for kvinnene, må det
imidlertid gis tilbud om barnepass.
Komiteen vil peke på at
deltakelse i barnehage gir barn med minoritetsbakgrunn et bedre
grunnlag for språkutvikling, skolegang og integrering i
samfunnet. Barnehagene fungerer samtidig som et bindeledd mellom
innvandrerforeldre og det norske samfunnet. Komiteen er
derfor bekymret over at barn med innvandrerbakgrunn er underrepresentert
i barnehagene, særlig i storbyene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ser det som særdeles
viktig at det settes i verk særskilte tiltak for at barn
med innvandrerbakgrunn skal gå i barnehage.
Flertallet mener at det ikke
bare er viktig å sikre barnehageplass. Erfaringer fra forsøk
med kartlegging av 4-åringer i Groruddalen viser at egne
språkstimuleringstiltak er viktig i barnehager med stor
grad av innvandrerbarn, slik at disse kan lære seg norsk
på en god måte.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ser det som viktig å videreføre tilbudet om gratis
kjernetid i barnehage i Oslo Indre Øst. Dette flertallet mener
videre at finansiering av dette tilbudet bør avklares.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Oslo kommune selv har
finansiert et lignende tilbud etter avslutningen sommeren 2003 av
prosjektet med statlig finansiering av gratis korttidstilbud i barnehager
i bydel Gamle Oslo. Også innenfor handlingsplanen for Oslo
indre øst har det pågått prosjekter.
Bare barnehage er ikke nødvendigvis nok. Disse medlemmer viser
til at kartlegging på fireårskontrollen gir mulighet
for en mer individuelt tilpasset oppfølging.
Komiteen mener også at
det er behov for særskilte tiltak for å sikre
tilpasset opplæring i skolen for barn med innvandrerbakgrunn,
bl.a. gjennom tilbud om leksehjelp og styrket kontakt mellom hjem
og skole bl.a. gjennom mødregrupper.
Komiteen vil framheve viktigheten
av å ha kvalitet på opplæringen i den
offentlige fellesskolen som sikrer et godt tilbud for alle uansett
bakgrunn.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at utbygging av et heldagstilbud i skolen vil være viktig
for barn og unge med minoritetsbakgrunn.
Disse medlemmer viser til Arbeiderpartiets
initiativ for å øke timetallet i småskolen
(1.-4. klasse). Arbeiderpartiet vil styrke kvaliteten i grunnopplæringen,
ved blant annet å øke det totale timetallet for småskolen
med tre ekstra undervisningstimer per uke fra høsten 2004,
og at disse timene blant annet skal brukes til lese- og skrivetrening
og mer undervisning i matematikk. Disse medlemmer mener
at skolen og skolefritidsordningen (SFO) bør sees i sammenheng.
Barna må gis mer undervisning ved å øke
timetallet, men det må også sørges for å sikre
god kvalitet i SFO. SFO må styrkes i innhold og foreldrebetalingen må bli
lavere slik at flere foreldre kan benytte seg av ordningen. Disse
medlemmer vil framheve at det er svært positivt
at en økning i timetallet betyr et redusert behov for SFO,
og dermed lavere utgifter for foreldre og kommunene.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Arbeiderpartiets merknader i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2003-2004).
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til Sem-erklæringens mål
om å øke timetallet blant annet på barnetrinnet. Disse
medlemmer er glad for at budsjettavtalen mellom regjeringspartiene
og Arbeiderpartiet sikrer økt timetall allerede fra høsten
2004. Disse medlemmer er spesielt tilfreds med at
timetallsøkningen skal gå til styrket undervisning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, holder fast på at skolefritidsordningene
fortsatt skal være et frivillig tilbud i elevenes fritid.
SFO er ikke en del av skolens undervisning, og innholdet i skolefritidsordningene bør
derfor utformes lokalt, og i samråd med foreldrene.
Både for å forebygge
rusmisbruk og ungdomskriminalitet, vil komiteen understreke
betydningen av forebyggende ungdomsarbeid både i offentlig
og privat regi. Komiteen vil bl.a. peke på viktigheten
av gode møteplasser gjennom fritidsklubber og fritidshus,
der det koster lite å delta, støtte til det frivillige
barne- og ungdomsarbeidet og tilgang på arenaer for idrett
og kulturell utfoldelse.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
barn i dag opplever å bli avvist fra idrettstilbud fordi
det er mangel på baner og haller. Disse medlemmer vil
ikke at mangel på plass skal hindre barn i å drive
idrett. Derfor må det satses på utbygging av flerbrukshaller
og idrettsanlegg.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at større byer
og tettsteder må prioriteres.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at større byer
og pressområder tradisjonelt har hatt lavere anleggsdekning
enn resten av landet. Disse medlemmer er derfor glad
for at anlegg i pressområder nå blir prioritert ved
tildeling av anleggsmidler. Dette er viktig for å sikre
alle barn og unge økt tilgang til idrett og fysisk aktivitet.
Komiteen er bekymret
for økningen i grov, umotivert vold i storbyene. Komiteen viser
til at slik vold ofte skjer i kombinasjon med rusmiddelbruk eller
at det skyldes psykisk ubalanse. Komiteen understreker betydningen
av bedre tilbud for behandling av rus- og psykiatriproblemer i påvente
av og under soning. Komiteen mener at det forebyggende
barne- og ungdomsarbeid og tiltak for å sikre arbeid for
alle er viktige tiltak for å forebygge årsakene
til kriminalitet. Komiteen ser det som viktig å skape
større trygghet mot voldskriminalitet i storbyene. Komiteen mener det
må legges fram en vurdering av ressurssituasjonen for politiet
i hovedstaden som tar hensyn til de særskilte hovedstadsfunksjonene
knyttet til statsbesøk, ambassadevakthold og lignende.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at budsjettet for Oslo
politidistrikt årlig har fått betydelige påplusninger siden
11. september 2001. Disse medlemmer viser videre
til at Oslo kommune i samarbeid med politiet har etablert et eget
barneransprosjekt med tett oppfølging overfor de aktuelle
barn og deres familier. Disse medlemmer er godt fornøyd
med at prosjektet har medvirket til at antall barneran har gått kraftig
ned i Oslo.
De konkrete visjonene og handlingene som følge
av de nye perspektivene for Regjeringens fremtidige storbypolitikk
vil komme som resultater av dialogen mellom staten og storbyene
som skal bygges opp. Administrative, økonomiske og miljømessige
konsekvenser som følger av denne prosessen, vil bli tatt
opp underveis i samarbeidet når konkrete tiltak med slike
konsekvenser vurderes. De vil på de aktuelle tidspunktene bli
innpasset i de økonomiske og miljømessige rammene
som da foreligger.
Det vises i meldingen til at Regjeringen har
iverksatt mange viktige tiltak med stor betydning for storbyenes utvikling.
Tiltakene er i regi av de departementene som har faglig ansvar for
dem, og de er innarbeidet i de respektive departementenes budsjettrammer.
Denne meldingen tar ikke opp noen tiltak som ligger utenfor disse
rammene.
Når det gjelder forsøkene
med oppgavedifferensiering, vil det i tråd med prinsipper
for finansiering varslet i St.meld. nr. 19 (2001-2002) skje en overføring
av midler fra det forvaltningsorgan som mister en oppgave til det
forvaltningsorgan som skal overta ansvaret for oppgaven. Det har
blitt signalisert i St.meld. nr. 19 (2001-2002) at Kommunal- og
regionaldepartementet vil vurdere å bidra til å dekke
nødvendige engangskostnader ved igangsetting av forsøk.
Opplegget for finansiering av forsøk med kommunal oppgavedifferensiering
er provenynøytralt med unntak av midler knyttet til engangskostnader.
Midler som skal dekke engangskostnader ved igangsetting av forsøk,
foreslås utbetalt som skjønnsmidler (kap. 571
post 64). Det er ikke lagt opp til å øke skjønnsrammen
for 2004 som følge av forsøk med kommunal oppgavedifferensiering.
Komiteen viser til
sine respektive merknader om administrative, økonomiske
og miljømessige konsekvenser under de enkelte kapitler
foran.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringa medverke til ein modell som skaper reelle partnarskap mellom fylkeskommunane og ulike statlege aktørar, der partane deltek forpliktande i ulike regionale utviklingsprosjekt.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringa syte for at fylkeskommunen si rolle som planstyresmakt vert styrkt.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringa leggje fram ein plan for ei samordna og balansert regional fordeling av statleg engasjement, herunder vurdering av utflytting av statleg verksemd frå hovudstadsregionen.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen utarbeide en modell for å omlegge Kommunal- og regionaldepartementets arbeidsmetoder slik at departementet får en økt rolle som serviceorganisasjon for kommunene.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen om å legge frem en egen bymelding som særlig tar for seg byenes og regionsentrenes rolle i distriktspolitikken.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at de seks norske storbyene gis konkrete roller i forhold til regional utvikling, på bekostning av fylkeskommunens rolle.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget
til å gjøre følgende
vedtak:
I
St.meld. nr. 31 (2002-2003) - Storbymeldingen
- vedlegges protokollen.
II
Stortinget ber Regjeringen om å legge
fram en egen hovedstadsmelding.
III
Stortinget ber Regjeringen legge fram en handlingsplan
for storbyene i samsvar med flertallets merknader i kommunalkomiteens
innstilling om storbymeldingen – Innst. S. nr. 117 (2003-2004).
Oslo, i kommunalkomiteen, den 5. februar 2004
Magnhild Meltveit Kleppa
leder |
Karl Eirik Schjøtt-Pedersen
ordfører |