Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og
Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark,
Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn
Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen
og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun
Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet, lederen
Magnhild Meltveit Kleppa, viser til enighet i komiteen om å behandle
St.meld. nr. 19 (2003-2004) kapittel 5 sammen med de tre private
forslagene som er fremmet på dette området: Dokument nr.
8:12 (2003-2004), Dokument nr. 8:14 (2003-2004) og Dokument nr.
8:24 (2003-2004). Komiteen foreslår at alle
de tre private forslagene vedlegges protokollen.
Komiteen viser samtidig til at
kommunal- og regionalministeren i brev av 12. februar 2004 varsler
at Regjeringen før påske vil fremlegge en odelstingsproposisjon
om endringer i utlendingsloven og utlendingsforskriften som følge
av EØS-utvidelsen. Komiteen viser også til
kommunal- og regionalministerens brev til komiteen av 30. januar
og 12. februar 2004 og til brev fra arbeids- og administrasjonsministeren
av 3. februar og 8. mars 2004.
Komiteen viser dessuten til sine
respektive fraksjoners merknader i Innst. S. nr. 103 (2003-2004).
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at det alt tidleg i haust var
avklart at verken Finland, Tyskland, Austerrike, Frankrike eller Italia
ynskte å opne for fri flyt av arbeidstakarar frå 1. mai
2005 og ville nytte overgangsordningar. Fleirtalet meiner
det er oppsiktsvekkjande at Regjeringa har forhalde seg så passiv
i forhold til kva utfordringar utvidinga av arbeidsmarknaden kunne
medføre for Noreg. Fleirtalet finn det underleg
at det var først da Sverige varsla overgangsordningar at
den norske regjeringa fann grunn for å reagere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at utvidelsen av arbeidsmarkedet i EU/EØS
fra 1. mai i år reiser betydelige utfordringer. Flertallet viser
både til behovet for tiltak som hindrer utnyttelse av utenlandsk
arbeidskraft og tiltak som hindrer at norske lønns- og
arbeidsvilkår undergraves.
Flertallet finner det oppsiktsvekkende
at Regjeringen i stortingsmeldingen om et velfungerende arbeidsmarked
som ble lagt fram vel 4 måneder før utvidelsen
av arbeidsmarkedet finner sted, fortsatt hadde til vurdering om
det var behov for tiltak for å møte disse utfordringene.
Regjeringen la på det tidspunkt til grunn at det ikke var
behov for overgangsordninger som utvidelsesavtalen gir adgang til.
Først lenge etter at denne stortingsmeldingen var lagt
fram for Stortinget, etter at det var lagt fram tre private forslag
om tiltak fra henholdsvis Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, og etter at alle medlemslandene i det nåværende
EU med unntak av Irland hadde varslet at de ville iverksette overgangsordninger
i ulik form, informerte Regjeringen i brev til komiteen at den så behov
for overgangsordninger.
Flertallet har merket seg at
på det tidspunkt denne innstillingen avgis - en og en halv
måned før utvidelsen finner sted - har Regjeringen
ennå ikke klargjort og presentert for Stortinget sitt endelige
forslag til tiltak.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at det i stortingsmeldingen
ble varslet at det kunne bli aktuelt med overgangsordninger dersom
flere andre land gjorde det. Disse medlemmer har
også merket seg at Storbritannia varslet overgangsordninger
etter Norge. Disse medlemmer viser til at proposisjonen ventes
om meget kort tid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har
merket seg at Regjeringen viser til kontakt med partene i arbeidslivet. Flertallet konstaterer
at det er betydelig avstand mellom de forslag til tiltak som er
foreslått fra fagbevegelsen og de begrensede tiltak som
Regjeringen har varslet.
Flertallet har videre merket
seg at daværende statsråd Norman på vegne
av Regjeringen i brev til komiteen 8. mars d.å. viste til
at overgangsreglene vil kunne bidra til å forebygge sosial
dumping. Videre uttalte han:
"De største utfordringene her
vil imidlertid trolig gjelde tjenesteyting fra selvstendig næringsdrivende
og utsendte arbeidstakere på tjenesteoppdrag."
Samtidig konkluderte fagstatsråden
med at Regjeringen ikke ville iverksette tiltak for å motvirke
en slik utvikling før arbeidsmarkedet utvides 1. mai.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at det i henhold til EUs
tiltredelsestraktat og EØS-utvidelsesavtalen ikke gis mulighet
for overgangsordninger for selvstendig næringsdrivende
eller utsendte arbeidstakere på tjenesteoppdrag. Disse
medlemmer vil derfor påpeke at det er urimelig å framstille
det som om Regjeringen og fagstatsråd kunne ha iverksatt
diskriminerende tiltak på dette området.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at Regjeringens behandling av saken har vært preget
av famling og mangel på handlekraft. Dette er åpenbart
uheldig.
Komiteen mener at
det i vurderingen av ulike politiske tiltak er viktig å skille
mellom forskjellige typer arbeidsinnvandring:
1. individuelle arbeidssøkere
som kommer til Norge for å finne arbeid,
2. utstasjonerte arbeidstakere i forbindelse
med tjenesteoppdrag, anbud, entrepriser mv.,
3. selvstendig næringsdrivende
som kommer for å etablere egen virksomhet.
Komiteen er kjent med at EØS-avtalen
gir anledning til overgangsordninger bare for individuelle arbeidstakere,
mens fri bevegelighet for selvstendige næringsdrivende
og tjenester vil tre i kraft fra 1. mai 2004. Komiteen er
av den oppfatning at midlertidig arbeidskraftsimport trolig vil
utgjøre en større utfordring når det
gjelder å videreutvikle et inkluderende arbeidsliv basert
på høye sosiale standarder og lik lønn
for likt arbeid - enn ordinær arbeidsinnvandring. Det er
også rimelig å anta at jo sterkere begrensningene blir
for individuell arbeidsinnvandring, desto større kan interessen
bli for å organisere arbeidskraftsimport gjennom tjenesteoppdrag,
entrepriser og "outsourcing" av oppgaver. På denne bakgrunn
mener komiteen det er viktig at myndighetene og partene
i arbeidslivet umiddelbart forbereder tiltak for å håndtere
den nye situasjonen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti har merket seg at det har vært
viktig for Regjeringen å trekke inn partene i arbeidslivet
underveis i prosessen på dette feltet. Disse medlemmer støtter
dette og er innforstått med at dette har lagt premisser
for framdriften i saken.
Komiteen viser til
at utvidelsen av EU/EØS med ti nye medlemsland
fra 1. mai 2004 markerer et skille i forhold til den kalde krigens
deling av Europa. For de 75 millioner innbyggerne i de nye medlemslandene betyr
dette nye muligheter til å delta i et samarbeid for å fremme økonomisk
og sosial framgang. Et av de største fremskrittene for
innbyggerne i de nye medlemslandene er den personlige friheten til å kunne reise
og søke arbeid, studier og opphold i hele EU og EØS-området.
Komiteen meiner det er positivt
med ei viss utveksling av arbeidskraft mellom land. Det at nordmenn
kan reise ut for å ta arbeid og utlendingar kan kome hit
for å ta arbeid, gir folk nyttig kompetanse, fører
til auka kulturforståing, og gjer at dei kan tilføre nye
impulsar og kompetanse når dei kjem heim.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er kjent med at allerede i mars
2001 uttrykte regjeringen Stoltenberg overfor Europakommisjonen
at Norge, sammen med de andre EØS/EFTA-landene,
så positivt på å ta i bruk EØS-reglene
for fri bevegelighet for personer fra de nye medlemslandene i EØS
fra tiltredelsespunktet. Disse medlemmer har merket
seg at Samarbeidsregjeringen har sluttet opp om denne linjen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen har markert
en offensiv holdning til de mulighetene EU/EØS-utvidelsen
innebærer for Norge. Disse medlemmer viser
i den forbindelse til St.prp. nr. 3 (2003-2004) der Regjeringen
gjør rede for sitt prinsipielle syn på overgangsperioden
og tiltak fra norsk side i den forbindelse, og viser til brev til
komiteen fra kommunal- og regionalminister Erna Solberg av 30. januar 2004
om endringer i utlendingslovgivningen.
Disse medlemmer er enig i betydningen
av å legge til rette for at norske interesser og bedrifter
skal ta aktivt del i mulighetene som følger av globaliseringen
og den økte integrasjonen i vår egen verdensdel. Disse
medlemmer viser til at dette har virkninger for både
tilbudet og etterspørselen etter arbeidskraft. Disse
medlemmer viser til meldingens omtale av det fremtidige
arbeidskraftbehovet, og er enig i at befolkningsutviklingen tilsier
at behovet for arbeidskraft vil øke.
Disse medlemmer viser til at
utvidelsen av EU og EØS gir oss nye muligheter for å styrke
tilgangen på arbeidskraft. Disse medlemmer mener
dette på sikt vil ha betydning for Norge. Et utvidet europeisk arbeidsmarked
gir større muligheter for å rekruttere velutdannet
arbeidskraft, både innenfor offentlig og privat virksomhet.
Komiteen viser til
at det innenfor dagens regler på utlendingsfeltet finnes
vide muligheter for å rekruttere kompetent arbeidskraft
fra utlandet, og at kvotene for slik arbeidsinnvandring på langt
nær er oppbrukt.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener det viktigste, derimot, er å sørge for å iverksette
rekrutteringskampanjer i relevante utenlandske fagmiljøer
for å utfylle det norske arbeidsmarkedet med kompetanse
vi i dag ikke innehar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
derfor det ikke er nødvendig å innta en offensiv
holdning for å raskt liberalisere dagens reguleringer på arbeidsinnvandring
for å sikre seg høykvalifisert arbeidskraft.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Norge har vært en
del av et åpent arbeidsmarked i mange år. Innen Norden
har vi hatt et åpent arbeidsmarked helt siden 1950-tallet.
Vi har også hatt et felles arbeidsmarked innen EØS
siden 1994. Disse medlemmer har notert at utvidelsen
av EØS dermed ikke innebærer noe nytt som sådan.
Det er en utvidelse i antall, hvor vårt felles arbeidsmarked
nå går fra å omfatte 375 millioner innbyggere
til over 450 millioner innbyggere. Disse medlemmer ser
at det er forskjeller i velferdsnivå mellom landene, og
at dette i en overgangsperiode vil kunne føre til et press
på arbeidsmarkedet i dagens EU/EØS-land.
Disse medlemmer mener at
– Utvidelsen
kan bli positiv for Norge fordi vi har et vesentlig arbeidskraftbehov
i årene som kommer grunnet vår demografiske utvikling.
– Utvidelsen kan bli positiv for
Norge ettersom vi til tross for dagens arbeidsledighet ser antydninger
til manglende kompetanse innen enkelte næringer og yrker.
– Utvidelsen er positiv for arbeiderne
fra de nye EU-landene som i dag arbeider i Norge. I dag er det en ubalanse
i avtaleforholdet ved at arbeidstakeren er prisgitt en arbeidsgiver
for å få arbeidstillatelse. Etter utvidelsen vil
disse arbeidstakerne stå friere til å skifte arbeidsgiver
uten å måtte søke om ny tillatelse og
dermed stå mye sterkere.
– Utvidelsen er positiv for den
norske forbrukeren som får bedre tilgang til og utvalg
av tjenester.
– Utvidelsen er positiv for den
enkelte norske borger som får nye valgmuligheter for eget
arbeid og karriere i en rekke nye land.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
ikke enig i betraktningen at kommende EU-utvidelse ikke representerer
noe nytt for Norge. Disse medlemmer mener utvidelsen
representerer noe helt nytt med tanke på at utfordringen
med ufordelaktig arbeidsinnvandring nå er langt mer reell enn
tidligere. Disse medlemmer viser til at tidligere
EU-utvidelser har skjedd med land som har hatt et sammenlignbart
kostnadsnivå med Norge, eller med land hvis arbeidstagere
som på grunn av grunnleggende underliggende faktorer ikke
har representert noen nevneverdig trussel for stabiliteten i det norske
arbeidsmarkedet.
Disse medlemmer viser til at
Norge i lang tid har vært vertsland for et stort antall
sesongarbeidere fra de nye EU-medlemslandene. Disse medlemmer bemerker
at dette kan og vil, på godt og vondt, fungere som et viktig
rekrutteringsgrunnlag overfor arbeidsinnvandrere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet deler ikke oppfatningen at EU-utvidelsen
er betingelsesløs positiv. Disse medlemmer viser
til hvordan utvidelsen nå får de aller fleste
vesteuropeiske land til å stramme inn i velferdsytelsene
i frykt for at de skal bli misbrukt av velferdsturister fra de nye
medlemslandene. Disse medlemmer konstaterer derfor
at utvidelsen på sikt kan medføre at norske borgere
står i fare for å få et dårligere
velferdstilbud. Dette er klart en uheldig konsekvens.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil hevde at Norge trenger den kulturelle
og økonomiske stimulans som immigrasjon og emigrasjon gir.
Sett i lys av et stadig mer globalt kunnskaps-, arbeids- og varemarked,
er behovet for langt bredere og mangfoldig kompetanse udiskutabel. Åpenhet
og globalisering har til nå vært for ensidig på finanskapitalens
og industriens premisser, med negative konsekvenser for mange. Globaliseringen
må møtes med spilleregler og regelverk både nasjonalt
og internasjonalt og må kombineres med tiltak mot sosial
dumping, arbeidsløshet og utstøting fra arbeidslivet.
Disse medlemmer viser til at
Norge har en liten, åpen og internasjonalisert økonomi
som presses av dereguleringer og liberalisering på stadig
flere områder. Store endringer i arbeidsmarkedet, både
nasjonalt og internasjonalt, økt bruk av utleie og privat arbeidsformidling
gjør at det kreves et sterkere politisk grep enn det vi
har i dag om virkemidlene for et godt og sivilisert arbeidsmarked.
Dette gjelder både generelt og overfor grupper som har
spesielt høy ledighet.
Disse medlemmer mener det er
behov for en mer åpen innvandringspolitikk. En streng og
lukket innvandringspolitikk er ingen garanti for nok satsing på tiltak
og opplæring til arbeidsledige, men en mer åpen
innvandringspolitikk er heller ingen unnskyldning for ikke å legge
nok ressurser i arbeidsmarkedspolitikken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
opptatt av å begrense skadevirkningene av utvidelsen mest
mulig. Den aller verste situasjonen som Norge kan stille seg opp
i er slik Regjeringen opprinnelig hadde lagt opp til, nemlig at det
ikke skulle tas i bruk overgangsordninger i det hele tatt. Disse
medlemmer er opprørt over hvordan en samlingsregjering
så lemfeldig og uten videre betenkeligheter så ut
til å sette stabiliteten på arbeidsmarkedet i
fare som følge av troen på internasjonalisering
av arbeidsmarkedet.
Disse medlemmer vil bemerke at
de klart er for en internasjonalisering, men at dette ikke kan skje
for enhver pris, og at overganger og tilpasning må skje gradvis.
Disse medlemmer er videre kritisk
til hvordan Regjeringen konkret har håndtert spørsmålet
om EU-utvidelsen og fri arbeidsinnvandring. Disse medlemmer viser
til at våre naboland for lengst er ferdige med den prosessen
som Regjeringen nå så vidt har satt i gang. Disse
medlemmer avviser at det har vært hendelser i den
siste tiden som har gitt Regjeringen grunner for å snu
i sitt syn på overgangsordninger. Disse medlemmer fastslår
at det i lang tid har vært svært tydelig hvordan
våre naboland har sett på arbeidsinnvandring fra
de nye EU-medlemslandene. Samtidig som det helt tydelig har vært
Regjeringens åpenbare holdning at Norge uten opphold skulle åpne for
fri arbeidsinnvandring så fort utvidelsen var et faktum.
Disse medlemmer er sterkt kritisk
til den informasjon Stortinget har fått i sakens anledning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
St.meld. nr. 19 (2003-2004) i beste fall er mangelfull når
det gjelder å vurdere følgene av fri arbeidsinnvandring. Disse
medlemmer viser til den svenske SOU 2002:116. Dette er den utredningen
som Sverige hadde som grunnlag for å behandle spørsmålet
om fri arbeidsinnvandring fra de nye EU-medlemslandene. Disse
medlemmer konstaterer at den norske utredningen om saken
knapt kunne tjent som et kapittel i den svenske.
Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at Regjeringen må bære det totale ansvaret
for det hastverksarbeid som nå gjøres for å sikre
seg mot utfordringene med arbeidsinnvandring.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen har nedsatt
en tverrdepartemental arbeidsgruppe som i august 2003 og januar
2004 har levert rapporter om utvidelsens utfordringer, særlig
med tanke på velferdsordningene. Disse medlemmer vil
peke på at våre nabolands posisjoner i disse spørsmål
har utviklet seg hurtig i den seneste tid. Disse medlemmer mener
at Regjeringen har vært proaktiv i denne saken, midt i
en krevende prosess hvor utviklingen i andre land har vært
viktige å hensynta.
Disse medlemmer viser til at
Sverige har kommet kortere enn oss både med hensyn til
politiske avklaringer og i forhold til utforming av overgangsregler. Disse
medlemmer vil understreke at Sveriges holdning ennå ikke
er avklart i Riksdagen. I forhold til SOU 2002:116 vil disse
medlemmergjøre oppmerksom
på at de fleste høringsinstansene, samt den svenske
regjeringen, uttalte seg negativt til forslagene om overgangsordninger.
Dette gjaldt både arbeidsgiverorganisasjonene og arbeidstakerorganisasjonene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Regjeringen holdt tilbake rapporten fra den interdepartementale
gruppen som hadde vurdert konsekvensene av fri arbeidsinnvandring. Disse
medlemmer er kritiske til at Regjeringen ville unnta konklusjonene
om at utvidelsen hadde negative konsekvenser fra offentligheten.
Disse medlemmer mener dette er
en statlig informasjonspolicy som ikke hører hjemme i Norge,
og konstaterer videre at de andre nordiske landene, i rak motsetning
til Norge, hele tiden har hatt en åpen prosess med fokus
på felles utfordringer.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
mener det ikke er EØS-utvidelsen i seg selv, men mangel
på effektive kontrolltiltak og regler mot sosial dumping
som er problemet. Mangelen på slike tiltak gjør
at sosial dumping er et økende problem i Norge. Dette rammer
enkeltmennesker økonomisk og helsemessig, svekker respekten
for lovverk og spilleregler med svært alvorlige konsekvenser
for seriøse bedrifter som ikke kan hevde seg i konkurranse med
de useriøse. Eksempler finnes i flere bransjer og har oppstått
uavhengig av økt arbeidsinnvandring.
Disse medlemmervil
derfor understreke at varige og sterke tiltak mot sosial dumping
trengs og at overgangsordninger kun er et midlertidig tiltak inntil nytt
og effektivt regime mot sosial dumping er etablert. Mer kontroll
er ikke nok. Brudd på norsk lov må føre til
en straff som avskrekker.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at det i stortingsmeldingen
ble varslet at det kunne bli aktuelt med overgangsordninger dersom
andre land innførte slike. Disse medlemmer har
også merket seg at Storbritannia varslet overgangsordninger
etter Norge.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at Senterpartiet i november fremja
forslag om å be om overgangsordningar fordi det vil gjere
det mogleg med langt betre førebuing av informasjon, naudsynte
presiseringar i aktuelt lovverk samt styrking av kontrollregime
og eventuell oppretting av nye samarbeids- og kontrollinstansar. Desse
medlemene er tilfreds med at eit samla storting no går
for overgangsordningar. Desse medlemene vektlegg
at ein slik kan førebyggje at utvidinga svekkar tilhøva
og arbeidet med å skape meir ordna høve i dei
mest utsette delane av arbeidslivet.
Desse medlemene vil også peike
på at det i løpet av perioden er venta ei positiv
utvikling i dei nye medlemslanda, noko som også kan redusere
migrasjonen.
Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke
at ein open og fri arbeidsmarknad i utgangspunktet er eit gode både
for arbeidstakarar og arbeidsgjevarar, men at dette forutset at
det er balanse i forholdet mellom arbeidsplassar og arbeidstakarar. Desse
medlemene meiner det er naudsynt å sjå på den
nasjonale arbeidsmarknadssituasjonen. Desse medlemene viser
til at det i Noreg i dag er over 100 000 personar registrerte arbeidsledige og
at dette svingar over tid.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at til tross for at arbeidsledigheten
i dag er for høy, er det mange næringer og regioner
som likevel mangler enkelte kategorier arbeidskraft. Disse
medlemmer vil samtidig påpeke de langsiktige perspektivene
hvor det er behov for flere arbeidstagere, slik som innenfor helse- og
pleiesektoren.
Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet meiner det er
særleg grunn til å uroe seg over den arbeidskraftsressursen
vi ikkje greier å mobilisere verken i dårlege
eller gode tider. Dette gjeld til dels innvandrargrupper som over
lang tid har vore kraftig overrepresenterte på ledigstatistikkane. Desse medlemene viser
til at etter Statistisk sentralbyrå er 20 000 fleire funksjonshemma
sett utanfor arbeidslivet siste året. Det gjeld også alle
dei som gjennom ulike utstøytingsmekanismar blir ståande
på utsida av arbeidsmarknaden. Desse medlemene vil
peike på at det på dette området er ein
stor jobb å gjere.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til at det samstundes som mange er utan arbeid, også er
bransjar som strevar med å skaffe kvalifisert arbeidskraft. Denne
medlemen meiner ein primært bør løyse
dette betre enn i dag ved ein kombinasjon av incentiv for å nytte
fleire av dei som er ledige i Noreg, samt ei utviding av dei avtalane
ein i dag har mellom styresmaktene og partane i arbeidslivet om årlege
kvotar av arbeidstakarar frå andre land.
Denne medlemen fremjar følgjande
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa legge
til rette for arbeidskraft frå land i og utanfor EØS-området
etter nærare avtale mellom partane i arbeidslivet."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
i den anledning til Sosialistisk Venstreparti og Venstres forslag
om en Green card-ordning, Dokument nr. 8:18 (1999-2000) for å gi
et antall mennesker fra land utenfor EØS-området arbeids-
og oppholdstillatelse i Norge.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti presiserer at den årlige
spesialistarbeidskvoten fastsettes av Regjeringen.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet meiner det må finnast nokre ordningar
for arbeidsløyve også for personar utanom EØS-området.
Desse medlemene meiner det er
behov for å praktisere lovverket meir fleksibelt for arbeidssøkjarar frå land
utanfor EØS-området som alt oppheld seg i landet,
slik som utanlandsstudentar og asylsøkjarar. Desse
medlemene ser det som eit paradoks at det er einskildpersonar
og familiar i dag i Noreg som har fått avslag på søknad
om asyl eller opphald på humanitært grunnlag,
men som på grunn av lang sakshandsamingstid i UDI i mellomtida
er godt integrerte i norske kommunar. Denne gruppa har arbeid som arbeidsgjevaren
gjerne vil dei skal halde fram i. Dei har lært norsk og
er omslutta av lokalsamfunn som har eit sterkt engasjement for denne
form for arbeidsutveksling. Desse medlemene meiner
personar som er i Noreg no og som fyller visse kriteriar til butid
og arbeid i Noreg men som ikkje har behov for beskytting, bør
gjevast høve til å søkja om arbeidstillating.
Desse medlemene vil presisere
at forslaget ikkje er meint å uthole dagens asylinstitutt,
men må i staden vurderast som eit forsøk på å gi
høve til eit verdig punktum for saker der nokre få einskildpersonar
og familiar er involverte.
Desse medlemene meiner det same
også bør gjelde for einskildpersonar som anten
har utdanning i Noreg eller tilknyting til landet.
Desse medlemene fremjar følgjande
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa gi opning
for å søkje om arbeidsløyve frå Noreg
for personar som etter nærare kriteriar anten har opphalde
seg i Noreg eller på annan måte har tilknyting
til landet og som er heimehøyrande i land utanfor EØS-området."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at en slik ordning som Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet
her åpner for, vil undergrave asylinstituttet. Det er et
viktig grunnlag for asylinstituttet at det skal foreligge et behov
for beskyttelse eller sterke menneskelige hensyn for å få asyl
eller opphold på humanitært grunnlag. Det er derfor
etter disse medlemmers syn svært viktig
at asylinstituttet ikke skal brukes som et verktøy for arbeidssøkende.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, konstaterer at mangelen på avklaring
av hvilke retningslinjer som vil gjelde etter 1. mai har skapt problemer
for aktørene i arbeidsmarkedet. Flertallet har merket
seg at det for næringer som normalt sysselsetter utenlandsk
arbeidskraft i sommersesongen er viktig med snarlig avklaring av
hvilke retningslinjer de skal forholde seg til. Flertallet forutsetter
at Regjeringen snarest sørger for at nødvendig
informasjon blir gitt.
Komiteen mener det
er nødvendig å iverksette forenklede prosedyrer
for sesongarbeidskraft for sommeren 2004 snarest.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i samråd
med berørte bransjer foreta nødvendige forenklinger
i prosedyrene for tilsetting av sesongarbeidskraft til landbruket
og grøntsektoren for sommeren 2004."
Medlemene i komiteen frå Høgre,
Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet meiner
at når det gjeld sesongarbeidskraft er det behov for fristar
for sakshandsaming, samt ei oppmjuking i rigide krav om kva arbeid
som kan gjerast slik at ein kan supplere med t.d. førefallande
arbeid. Desse medlemene meiner ein også bør
kunne gi rom for arbeid hos fleire arbeidsgjevarar for å nytte
ev. ledig kapasitet. Desse medlemene vil peike på at
ein med desse døma på forenkling, vil kunne frigjere
ressursar til kontroll på område der det verkeleg
er naudsynt å forsterke innsatsen.
Komiteen viser til
at ved siden av retten til 6 måneders opphold på eget
underhold for å søke arbeid, innebærer
EU/EØS-regelverket for fri bevegelse av arbeidskraft
(EØS 1612/68 artikkel 1-6) at de som finner jobb
av en viss varighet har krav på oppholdstillatelse i inntil
5 år, med rett til forlengelse dersom man fortsatt er i
arbeid, er blitt ufrivillig arbeidsledig, eller er gått
i gang med yrkesrelevant utdanning. Under visse vilkår
kan oppholdstillatelsen også forlenges om man går
over til å motta trygd, attføring, i pensjon eller liknende. Komiteen viser
til kravet til likebehandling med vertslandets innbyggere når
det gjelder velferdsytelser.
Komiteen er kjent med at arbeidsforhold
inntil 90 dager ikke forutsetter oppholdstillatelse. Dette betyr
at sesongarbeid under 90 dagers varighet for EU/EØS-borgere
ikke krever noen form for registrering eller godkjenning, og at
myndighetene dermed ikke vil ha noen oversikt over hvem og hvor
mange som oppholder seg i landet i forbindelse med slikt arbeid. Komiteen er
kjent med at regelverket i dag praktiseres slik at hvis EU/EØS-borgere
skal få oppholdstillatelse for arbeid utover 90 dager,
er det krav om at arbeidsforholdet må være reelt,
av en viss varighet, og normalt omfatte minst 50 pst. stilling for å gi
oppholdstillatelse (som også gir rett til arbeid) (utlendingsloven § 51,
jf. Utlendingsforskriften §§ 175-78). EU/EØS-reglene
hjemler også krav til at utenlandske arbeidstakere skal
kunne underholde seg selv og eventuelle familiemedlemmer.
For øvrig viser komiteen til
at EØS-avtalen også inneholder en beskyttelsesmekanisme
som gir adgang til å stoppe den frie bevegelighet for arbeidstakerne
for en periode. Dette gjelder i situasjoner der det oppstår vesentlige
forskyvelser i deler av eller hele arbeidsmarkedet.
Komiteen er kjent med at arbeidsmobiliteten
mellom landene i EU tradisjonelt har vært lav, også etter den
forrige store utvidelsen da Hellas, Portugal og Spania ble medlemmer.
Blant annet det store velferdsgapet mellom de gamle og nye medlemslandene,
hvor folk i mange tiår har vært forhindret fra å reise
fritt, kan likevel tilsi at arbeidsvandringene i en overgangsperiode
kan bli større enn ved tidligere høve. Dette gjelder også såkalt
utstasjonering av arbeidstakere i forbindelse med tjenester og entrepriser,
hvor EU/EØS-virksomheter medbringer egne ansatte
som kan lønnes etter hjemlandets satser.
Komiteen viser til at tilstrømmingen
av arbeidstakere fra det nåværende EØS-området
hittil har vært begrenset (ca. 4 000 i året),
selv om det er grunn til å regne med en underrapportering.
Høy ledighet og store forskjeller i nivået for
lønn (10-15 pst. av vårt), velferdsytelser og
kjøpekraft (25-30 pst. av vårt) mellom flere av
de nye medlemslandene og Norden, er drivkrefter for arbeidsutvandring.
Komiteen vil påpeke
at ettersom det mangler historiske paralleller til nedbyggingen
av grensene mellom landene i Øst- og Vest-Europa - bortsett
fra gjenforeningen av Tyskland som førte til forbausende
liten mobilitet - er alle prognoser for framtidig arbeidsutvandring
beheftet med stor usikkerhet.
Komiteen viser til at etablerte
migrasjonsnettverk og forholdsvis små geografiske, klimatiske
og kulturelle barrierer, kan tilsi at antallet arbeidssøkere
fra de nye medlemslandene vil øke de første årene.
Men etter hvert kan økt vekst og utjevning av levestandarden
mellom øst og vest dempe motivasjonen for arbeidsutvandring,
samtidig som demografiske faktorer gjør at også de
nye medlemslandene vil få knapphet på arbeidskraft.
I lys av behovene for utvikling og vekst i disse landenes økonomi,
vil en høy arbeidsutvandring verken være ønskelig
eller realistisk, selv om økt mobilitet over landegrensene
kan gi nyttige bidrag til kompetanseutvikling.
Komiteen viser til at undersøkelser
beregner en årlig totalutvandring på drøyt
300 000 årlig til hele Vest-Europa de kommende 10-15 år
(til sammen 3,75 millioner), hvorav 70-80 pst. til Tyskland og Østerrike. Ut
fra slike beregninger skulle den årlige immigrasjonen til
Norge utgjøre under 1 000 personer i året, og studier
av flytteønsker/planer i befolkningen i de nye medlemslandene
bekrefter at Skandinavia ikke er blant de mest attraktive flyttemålene. Komiteen vil
imidlertid presisere at dette er usikre tall.
Komiteen vil hevde at det er
grunn til å anta at slike anslag for varig utvandring kan
undervurdere interessen for midlertidig arbeidsvandring til de nordiske
landene. Ved siden av forventet høy etterspørsel etter
arbeidskraft er lønningene for ufaglært arbeidskraft
i Norden gode i internasjonal sammenlikning, i likhet med velferdsordningene
for arbeidstakere. Slike forhold kan gjøre det attraktivt å arbeide
her i en periode for å legge opp penger som vil utgjøre
verdifull kapital hjemme. Tilstrømmingen av sesongarbeidere
til landbruket de seinere årene (15-20 000 i 2002), samt
et visst omfang av illegalt korttidsarbeid, har skapt nettverk og
kontakter for rekruttering, og tyder på at interessen for
kortvarig ufaglært arbeid i Norge er betydelig. På den
annen side har Norge ikke fylt den årlige kvoten for spesialistarbeidskraft.
Dette kan tyde på at sysselsettingsmulighetene i Norge
for denne typen arbeidskraft hittil har vært lite kjent,
men også at konkurransen om kvalifisert arbeidskraft fra
de nye medlemslandene vil være sterk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, viser til at tilgang på arbeidskraft
i de kommende tiår kan bli en hindringsfaktor for vekstevnen
i norsk økonomi og for mulighetene til å løse
de økende velferdsoppgavene når befolkningen aldres. Flertallet er kjent med
at ved konstant yrkesdeltaking og innvandring er veksten i arbeidsstyrken
beregnet til 11 000 årlig fram til 2010 for deretter å synke
til 6-7 000 fram mot 2030. Til sammenlikning hadde Norge i vekstperioden
utover på 90-tallet en økning i sysselsettingen
på 20 000-60 000 per år.
Flertallet viser til at i lys
av den forventete mangelen på arbeidskraft i for eksempel
pleie- og omsorgssektoren, vil vi kunne ha behov for flere som ønsker å komme
hit for å arbeide. Samtidig vil den viktigste strategien
for å øke arbeidsstyrken være å bedre
sysselsettingsmulighetene for grupper med lav yrkesdeltaking (kvinner,
eldre, innvandrere, handikappede).
Komiteen mener, til
tross for dette, at i en situasjon med ledighet og undersysselsetting
på kort sikt, som gjør det vanskelig for utsatte
grupper å komme inn i arbeidslivet, vil økt innvandring
av arbeidssøkere de første årene kunne
bidra til sterkere konkurranse om jobbene. Internasjonal forskning
tyder på at varige arbeidsinnvandrere vanligvis raskt tilpasser
seg vertslandets lønnsnivå. For dem som primært
kommer for å arbeide en kortere periode og spare penger
til bruk i hjemlandet, vil det imidlertid kunne være rasjonelt å akseptere
noe lavere lønn enn norske arbeidstakere for å få jobb
raskest mulig. Dette vil kunne skape et visst press på lønns-
og arbeidsvilkårene i enkelte bransjer med høy
gjennomtrekk. I hvilken grad dette vil bli et problem, vil avhenge
av veksten i norsk økonomi, sysselsetting og ledighet,
men vil også kunne påvirkes av hvordan sysselsettingsmulighetene
blir i de andre nordiske og europeiske landene.
Komiteen er kjent med at EU/EØS-regelverket innebærer
at utenlandske leverandører av tjenester til norske kunder
kan medbringe egen arbeidskraft for å utføre oppdraget.
Med mindre vertslandet har lovgivning som pålegger tjenesteleverandører å følge
nasjonal minstelønn eller allmenngjort tariffavtale, kan
slike utsendte arbeidstakere avlønnes etter hjemlandets vilkår.
Definisjonen av tjenester omfatter også tidsbegrensete
oppdrag i bygg- og anleggsbransjen, underentrepriser av ulike slag,
samt firma som driver arbeidsutleie eller formidling av vikarer.
Med unntak for visse typer veitransport, gjelder ingen overgangsordning
for utstasjonering av arbeidstakere ved tjenesteleveranser. Komiteen er
kjent med at i henhold til Utstasjoneringsdirektivet (96/71EC)
er utsendte arbeidstakere omfattet av de sentrale beskyttelsesreglene
i arbeidsmiljøloven (jf. XII.B), samt eventuelle bestemmelser
i allmenngjort tariffavtale, men de er ikke omfattet av vertslandets
trygde- og velferdsordninger.
Komiteen viser til at uavhengig
av EU-utvidelsen har man i Norge sett en betydelig vekst i bruken
av anbud, underentrepriser og utkontraktering av tjenester både
i privat og offentlig sektor de seinere år. Man vet imidlertid
lite om hvor omfattende denne typen tjeneste- og arbeidsmobilitet
fra EU/EØS-området er. Det er lite som
tyder på at det generelle omfanget er stort, men særlig
i bygg- og anleggsbransjen rapporteres om et betydelig innslag av
utenlandske underentreprenører. I deler av industrien og
bygg- og anleggsbransjen er det heller ikke noe nytt at slike oppdrag utføres
av firma fra de nye EU-landene. Utlendings- og arbeidskraftsmyndighetene
har de seinere år fulgt en relativt liberal praksis når
det gjelder å gi gruppe- eller spesialistarbeidstillatelser
i slike tilfeller, forutsatt at de ansatte mottar norsk tarifflønn
eller tilsvarende (Utlendingsforskriften § 2-2).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at det imidlertid er mange eksempler
på at disse reglene brytes og at kontroll- og tilsynsapparat ikke
har kapasitet til å gripe inn overfor sosial dumping, svart
arbeid, skatteunndragelser og brudd med lov- og avtaleverket.
Flertallet vil påpeke
at med fri bevegelse av kapital og tjenester kan det i et tøft
oppdragsmarked være grunn til å regne med at både
norske og utenlandske firma vil søke konkurransefordeler
ved å utkontraktere flere oppgaver til egne datterselskaper
eller underleverandører i de nye EU-landene hvor lønningene
er langt lavere enn de norske, framfor å benytte egne ansatte.
Det kan bety kroken på døra for mange norske bedrifter
og ansatte, samtidig som det vil kunne skape press på lønns-
og arbeidsvilkår i en del bransjer med økende
bruk av anbud.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er kjent med at det er eksempler
på sosial dumping, svart arbeid, skatteunndragelser og
brudd på lov- og avtaleverket. Disse medlemmer er
videre kjent med at samordningen mellom ulike offentlige instanser
ikke alltid er optimal. Disse medlemmer understreker
betydningen av å bedre samordningen og viser i denne sammenheng
til brev fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet 8. mars 2004.
Disse medlemmer mener at fri
konkurranse er positivt. Disse medlemmer er enige
i at det vil gi økt konkurranse i det norske arbeidsmarkedet.
Komiteen viser til
brev fra kommunal- og regionalministeren av 12. februar 2004 der
det fremgår at Regjeringen har avklart sitt syn på overgangsregler etter
at meldingen ble lagt frem.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at andre europeiske lands
tiltak også har virkninger for Norge. Det er en av grunnene til
at det i en periode er nødvendig å ha overgangsregler.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti, er kjent med at overgangsregler midlertidig
vil begrense den frie bevegeligheten for arbeidstakere i det utvidede arbeidsmarkedet
noe. Flertallet vil presisere at selv med overgangsregler
vil arbeidstakere fra de nye medlemslandene ha vesentlig enklere
adgang til det norske arbeidsmarkedet fra 1. mai 2004 enn dagens regelverk
gir mulighet for.
Komiteen konstaterer
at EU har åpnet for at i de første 2 årene
etter utvidelsen kan de nåværende EØS-landene
fortsette å benytte nasjonale bestemmelser for å regulere
adgangen til arbeidsmarkedet for borgere av de nye medlemslandene,
med unntak av Kypros og Malta. Denne perioden kan utvides med ytterligere
3 år uten at det stilles ytterligere vilkår. Videre
kan de nasjonale bestemmelsene forlenges i ytterligere 2 år,
dersom det konstateres alvorlige forstyrrelser på arbeidsmarkedet
eller er fare for dette.
Komiteen er kjent med at selv
om EUs tiltredelsestraktat og EØS-utvidelsesavtalen åpner
for en overgangsperiode på totalt syv år, er det
begrensninger på hvor lang tidsperiode det er adgang til å benytte overgangsordninger
overfor de nye medlemslandenes enkelte arbeidstakere som er eller
blir gitt adgang til arbeidsmarkedet. Komiteen viser
til brev fra departementet hvor det framgår at i henhold
til tiltredelsestraktat og EØS-utvidelsesavtalen er det
etter alt å dømme ikke adgang til å benytte
overgangsordninger overfor de nye medlemslandenes arbeidstakere som
før utvidelsesdatoen er blitt innvilget arbeidstillatelse
i Norge for en sammenhengende periode på minst 12 måneder.
Disse arbeidstakerne vil, etter å ha arbeidet lovlig og
sammenhengende i Norge i 12 måneder, kunne hevde rettigheter
i henhold til EØS-regelverket, på lik linje med
arbeidstakere fra nåværende medlemsland. Komiteen har
merket seg at det samme må gjelde for arbeidstakere fra
de nye medlemslandene som etter utvidelsesdatoen blir gitt arbeidstillatelse
for en sammenhengende periode på minst 12 måneder.
Komiteen har videre merket seg
at at for begge ovennevnte tilfeller gjelder at hvis vedkommende arbeidstaker
frivillig forlater det norske arbeidsmarked på et senere
tidspunkt, det vil si etter at vedkommende har fått rettigheter
etter EØS-avtalen på lik linje med arbeidstakere
fra nåværende medlemsland, vil en eventuell ny
søknad om arbeidstillatelse bli behandlet på lik linje
med tidligere søknad, i henhold til de vilkårene som
følger av overgangsreglene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at i en forbigående tilpasningsfase vil det nasjonale
regelverket avpasses til EU/EØS-regimet. I de
første 2-5 årene har hvert enkelt land stor handlefrihet
til å foreta en gradvis innføring av EU/EØS-regimet,
og myndighetene vil kunne justere de foreslåtte ordningene
i mer/mindre liberal retning i lys av de erfaringene man
høster. Det er videre grunn til å forvente at
det i lys av erfaringene med økende arbeidsvandringer over
landegrensene vil skje en løpende politikk- og rettsutvikling
i EU/EØS når det gjelder hvilke spesifikke
krav som kan stilles til et arbeidsforhold for å få opphold
og adgang til velferdsytelser.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil påpeke at det er flere
grunner som taler for å innføre overgangsregler.
Hovedgrunnen er at slike regler vil dempe presset på velferdsordningene som
arbeidstakere fra alle EØS-land i henhold til EØS-regelverket
har rett til. Videre vil dette redusere et mulig press på arbeidsmarkedet
i enkelte næringer eller regioner i en overgangsperiode.
Selv om faren for sosial dumping ventelig vil være større
ved import av tjenester, vil overgangsregler gjøre at vi
gradvis kan utvikle mekanismer og kontrollrutiner som kan bidra til å hindre
sosial dumping. Det er likevel viktig å merke seg at overgangsreglene
kan frafalles på kort varsel om situasjonen gjør
dette ønskelig. I så tilfelle skal Stortinget
først konsulteres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i vurderingen at nabolandenes tiltak i aller høyeste
grad påvirker hvordan Norge må innrette sin innvandringspolitikk. Disse medlemmer er
glad for at flertallet i komiteen erkjenner dette. Disse
medlemmer vil imidlertid påpeke at det er trist
at flertallet ellers, når det gjelder asyl- og flyktningpolitikken,
ikke erkjenner dette faktumet.
Disse medlemmer er ikke enig
i at vi i overgangsperioden skal legge til rette for vesentlig lemping av
kravene for tilgang til det norske arbeidsmarkedet. Disse
medlemmer viser til at innretningen av overgangsordningene
er avgjørende for den regulative funksjonen de skal ha. Disse
medlemmer finner det derfor merkelig at flertallet ønsker
en såpass omfattende lemping av kravene for tilgang til
det norske arbeidsmarkedet, når dette gjør at
overgangsordningene langt på veg mister sin intenderte
funksjon.
Disse medlemmer mener alle tiltak
for å sikre oss mot ulempene ved arbeidsinnvandring burde
ha vært gjennomført mens vi fortsatt hadde full
nasjonal styring av arbeidsinnvandringen. Disse medlemmer mener
derfor det er galt av Regjeringen å liberalisere reglene
for arbeidsinnvandring uten å ha gjenomgått og
eventuelt iverksatt tiltak mot sosial dumping.
Disse medlemmer mener det aller
viktigste i overgangsperioden er å få tid til å sikre
velferdsordningene mot misbruk fra arbeidsinnvandrere. Dersom det legges
opp til en vesentlig lemping av kravene for innreise og arbeid i
landet, vil vi miste denne siste anledningen vi har til å sikre
oss mot velferdsturister fra Øst-Europa.
Disse medlemmer viser til at
vi ikke kan vedta strengere lover i løpet av overgangsperioden
enn det vi har pr. 1. mai 2004. Dette medfører at Regjeringens forslag
til endringer, dersom de blir vedtatt, er irreversible. Samtidig
påpeker disse medlemmer at beskyttelsesklausulen
om midlertidige begrensninger vil være utilstrekkelig i
det øyemed å gi landet tilstrekkelig tid til å sikre
velferdsordningene mot misbruk.
Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at Norge foreløpig må legge opp til å videreføre
alle gjeldende begrensninger for arbeidsinnvandring fra de nye EU-medlemslandene
i fem år. Det innebærer at vi fortsatt har full
kontroll på arbeidsinnvandringen slik vi i dag har.
Disse medlemmer mener videre
overgangsperioden må brukes til å gjennomgå alle
velferdsordningene som kan stå i fare for å bli
misbrukt.
Disse medlemmer viser til at
det på en alvorlig måte vil undergrave folks respekt
for velferdsstaten, og ikke minst tiltroen til kvalifisert utenlandsk
arbeidskraft, dersom velferdsturister innenfor et snillistisk regelverk
kan nye godt av velferdsordninger som de norske borgerne gjennom
lang tid har opparbeidet og betalt for.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i proposisjon
komme tilbake med forslag som legger til grunn videreføring av
alle dagens gjeldende restriksjoner på arbeidsinnvandring
og innreise for borgere fra de nye EU-medlemslandene."
"Stortinget ber Regjeringen om å umiddelbart
iverksette en bred gjennomgang av alle velferdsordninger, med sikte
på å sikre dem mot misbruk fra utenlandske arbeidstakere,
og at dette gjøres innenfor den avgrensede perioden landet
fortsatt har suverenitet til å bestemme sin egen innvandringspolitikk."
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av å få en gradvis og styrt overgang
til et friere arbeidsmarked, og konstaterer at flertallet ønsker
det motsatte.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til eigne merknader under kap. 2.1 og kap. 2.8.
Komiteen viser til
meldingen som sier at personer på arbeidsoppdrag i landet
med en varighet over 3 måneder med dagens ordning skal
registrere seg hos politiet for å få en EØS-oppholdstillatelse. Komiteen er
kjent med at Regjeringen planlegger å innføre
utvidet meldeplikt for EØS-borgere som er her på kortvarige
arbeidsoppdrag og som ikke trenger oppholdstillatelse. Komiteen er
enig i at en slik meldeplikt vil bidra til å fremskaffe
informasjon som er nødvendig for å vurdere om
ytterligere beskyttelsestiltak skal iverksettes. Komiteen er
oppmerksom på at en slik meldeplikt vil gjelde alle EØS-borgere,
men at de ikke vil få noen praktisk betydning for arbeidstakere fra
de nye medlemslandene så lenge overgangsregler gjelder.
Dette skyldes at de vil måtte ha arbeidstillatelse også for
kortvarig arbeid og vil bli registrert i den sammenheng. Komiteen er
enig i at en slik hjemmel om meldeplikt kan gis i utlendingsforskriften.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det må legges opp til at arbeidssøkere fra
de nye EU/EØS-landene skal registrere seg så snart
de tar opphold i landet og at man i en overgangsperiode praktiserer
en ordning hvor nye EU/EØS-borgere som i løpet
av den 6 måneders arbeidssøkerperioden finner
høvelig arbeid, får tidsbegrenset oppholds- og
arbeidstillatelse.
Komiteen viser til
at i tilfelle av vesentlige forstyrrelser i deler av arbeidsmarkedet
vil sikkerhetsmekanismene i utvidelsesavtalen, samt beskyttelsesklausulene
i EØS-avtalen, gi adgang til å stoppe fri bevegelighet
for arbeidstakere for en periode. I henhold til utvidelsesavtalen
i EU/EØS kan landene vente med full innføring
av EU/EØS-regelverket for individuelle arbeidstakere
i en overgangsperiode på 2-7 år. I denne perioden
kan man videreføre hele eller deler av dagens regelverk,
med sikte på en fleksibel og styrt overgang til EU/EØS-regimet.
Komiteen viser til at EUs regime
for fri bevegelse for arbeidstakere, når det er fullt innført,
ikke gir grunnlag for å stille andre vilkår for
oppholdstillatelse for arbeidstakere fra de nye EØS-landene
enn de som vil gjelde for dagens EØS-borgere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at i dag er EU/EØS-kravene
at arbeidsforholdet skal være reelt og av en viss varighet
for å gi rett til oppholdstillatelse i Norge definert til
arbeid som normalt skal være minst halvtid og kunne sikre
underhold. Siden man i Norge ikke har noen lovfestet minstelønn og
ikke har praktisert allmenngjøring av tariffavtaler, vil
man etter dagens regelverk ikke ha grunnlag for å stille
bestemte krav til lønnsnivå for EU/EØS-borgere -
slik man i dag gjør for arbeidsinnvandrere fra land utenfor
EØS.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at for å hindre at arbeidsgivere utnytter eller forskjellsbehandler nye
EU/EØS-borgere er det viktig at myndighetene stiller
krav om at arbeidstakere fra de nye EU-landene skal ha lønns-
og arbeidsvilkår i tråd med gjeldende tariffavtale
eller det som er vanlig på samme sted og innen samme yrkesområde.
Dette vil også være i tråd med behandlingen
av arbeidsinnvandrere fra såkalte 3. land og de nye EØS-landene
i dag.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener det skal stilles krav til
fulltidsarbeid og vanlige lønns- og arbeidsvilkår. Disse
medlemmer viser likevel til at det er ulike jobbkategorier
hvor det normale lønnsnivået allerede i dag ligger
på et nivå som mange vil oppfatte som meget lavt.
Disse medlemmer poengterer at
det er flere eksempler på arbeidsforhold som ikke må forstås
som sosial dumping selv om kompensasjonen for arbeidet isolert sett
er lav. Dette gjelder særlig ulike former for internasjonal
ungdomsutveksling og arbeidserfaring hvor arbeidet kan være
motivert ut fra kulturelle eller språklige opplevelser
eller som praksis for utdanning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener
at det i tråd med behandlingen av arbeidsinnvandrere fra
såkalte 3. land og de nye EØS-landene i dag, fortsatt
må stilles krav til bolig.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at Arbeidstilsynet allerede
i dag har tilsyn med innkvartering som arbeidsgiver stiller til rådighet
for arbeidstakerne. Slik innkvartering skal i henhold til arbeidsmiljøloven
være forsvarlig utført, innredet og vedlikeholdt. Disse
medlemmer viser til at dette også gjelder i forhold
til utsendte arbeidstakere.
Komiteen mener at
det som hovedregel må stilles krav til heltidsarbeid, men komiteen har
imidlertid merket seg at det for enkelte yrker og bransjer ikke
vil være det nøyaktige antall timer som er utslagsgivende.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener atovergangsregler
skal bidra til at de som kommer hit, får en inntekt som
arbeidstakeren selv, eventuelt også arbeidstakerens familie,
kan leve av.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at det må foreligge konkret
tilbud om arbeid fra arbeidsgiver, eventuelt fra flere arbeidsgivere
som til sammen tilsvarer heltidsarbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at en av de største utfordringene i forbindelse med
fri arbeidsinnvandring ligger i det EU-regelverket legger i definisjonen
"arbeid". Disse medlemmer viser til at det ikke er
korrekt å fremstille det slik som at vertslandet kan sette
egne krav for hva som anses som arbeid, og som derigjennom skal
utløse oppholdstillatelse og rettigheter i folketrygden. Disse
medlemmer viser til at Regjeringen har unnlatt å vurdere
dette på et bredt grunnlag i St.meld. nr. 19 (2003-2004)
og i den forutgående interdepartementale rapporten.
Disse medlemmer viser til at
EU-domstolen gjennom rettspraksis har fastslått at den
som arbeider i 10 timer i uken er å anse som arbeidstaker,
og dermed har fulle retter som arbeidstakere ellers i landet. Videre har
domstolen fastslått at det er irrelevant om det utbetales
lønn, eller om ytelsene til arbeidstakeren kommer som kost
og losji. Det er også rettsavgjørelser som fastslår
helt konkret at personer som har et så marginalt ansettelsesforhold
at de er fullstendig avhengig av sosialhjelp fra vertslandet for å overleve,
er å betrakte som arbeidstakere og har full rett til oppholdstillatelse
(jf. SOU 2002:116, 139/85 R.H. Kempf mot Staatssecretaris
van Justitie, REG 1986 s. 1741).
Disse medlemmer konstaterer på denne
bakgrunnen at EUs regelverk for fri arbeidsinnvandring legger til
rette for utbredt velferdsturisme. Disse medlemmer er
kritiske til at dette bagatelliseres av Regjeringen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at vilkåret for utstedelse av tidsbegrenset oppholds-
og arbeidstillatelse, i tillegg til overnevnte krav til lønn
samt underholdsevne, må være at ansettelsen i
utgangspunktet skal være på heltid. Flertallet mener
dette vil motvirke fragmentering av arbeidsforhold, skjult omgåelse av
lønnsvilkårene ved oppstykking av jobber, og utnyttelse
av nye EU/EØS-borgere som marginal arbeidskraft.
Under hensyntaken til underholdskravet og hva som er vanlig i angjeldende
type arbeid, kan vilkåret om fulltidsarbeid fravikes ut
fra en helhetsvurdering.For at utenlandske
arbeidstakere fra EØS-land skal kunne få oppholdstillatelse
i Norge må de dokumentere at de har arbeid. I kravet til
dokumentasjon må inngå at arbeidstakeren er registrert
i Arbeidstakerregisteret, og det må dokumenteres hvem som
er arbeidsgiver med registrering i foretaksregisteret og arbeidsgiverregisteret.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det er håpløst å tro at vi kan
sette nasjonale begrensninger for hva som skal regnes som arbeidstakere
etter at overgangsperioden er over. Disse medlemmer registrerer
at flertallet baserer fremtidssynet på trusselen ovenfor
velferdsordningene våre på eventualiteter innenfor
EU-systemet. Disse medlemmer mener dette er i overkant
optimistisk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at for at politiet, Aetat og/eller utlendingsmyndighetene
skal kunne innvilge tidsbegrenset oppholds- og arbeidstillatelse,
må det fremlegges skriftlig arbeidskontrakt med informasjon
om lønn, arbeidstid, varighet, henvisning til eventuell
tariffavtale mv., samt informasjon om boforhold.
Flertallet mener at når
EØS-regelverket er fullt gjennomført skal oppholdstillatelse
til arbeidstakere normalt utstedes for 5 år, men i lys
av de ordningene som utformes i de andre nordiske land, bør
tidsbegrensete oppholds- og arbeidstillatelser i en tilpasningsperiode
utstedes for kortere perioder.For et dokumentert
varig arbeidsforhold over 90 dager som tilfredsstiller kravene til
lønn og arbeidstid mv. skal oppholds - og arbeidstillatelse
gis for arbeidskontraktens varighet oppad begrenset til 2 år,
med rett til forlengelse såfremt vilkårene for
tillatelsen fortsatt er til stede. Dersom arbeidsforholdet opphører,
gis videre rett til inntil 6 måneders opphold for å søke
nytt arbeid, samt rett til velferdsytelser og ledighetstrygd på ordinære
vilkår (jf. Aetats vilkår om ufrivillighet, rådighet,
fremmøteplikt mv.) i denne perioden.
Flertallet mener at for lovlig
inngåtte midlertidige arbeidskontrakter, sesongarbeid mv.
av varighet inntil 90 dager som tilfredsstiller kravene til lønn
og arbeidstid, bør oppholds- og arbeidstillatelsen gis
kun for arbeidsforholdets avtalte varighet. Deretter vil vedkommende
igjen kunne være arbeidssøker på eget underhold
- dvs. uten rettigheter til sosialhjelp. Hvis vedkommende ikke finner
nytt arbeid i løpet av denne perioden, må han/hun
forlate landet. Sammenliknet med dagens regler for sesongarbeid
for 3. landsborgere, vil nye EU/EØS-borgere dermed
få langt bedre rettigheter både til å søke
og ta arbeid, samt til velferdsytelser, enn i dag.
Flertallet vil påpeke
viktigheten av at det stimuleres til varige ansettelser, som gir
ryddigere forhold og bredere rettigheter, samt forebygger framvekst
av et uregistrert korttidsarbeidsmarked. For å sikre at regelverket,
inklusive ovennevnte vilkår om lønn og arbeidstid
og krav til sikret bolig, blir fulgt, bør Arbeidstilsynet
og andre relevante tilsyn få lovhjemlet fullmakt, samt økte
ressurser, til kontroll og iverksettelse av sanksjoner overfor virksomheter
som bryter regelverket.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at i høringsbrevet om
EØS-utvidelsen har Kommunal- og regionaldepartementet foreslått
at tillatelse gis for ett år av gangen. Forlengelse av
tillatelsen skal være uproblematisk så lenge man
er i jobb. I tilfeller hvor arbeidsforholdet er av kortere varighet
gis tillatelsen samme varighet som arbeidsforholdet.
Disse medlemmer viser til at
retten til inntil seks måneders opphold som arbeidssøkende
gjelder alle EØS-borgere. Hovedregelen er at arbeidssøkere skal
klare seg selv. Arbeidssøkende vil for eksempel ikke kunne
motta ytelser som sosialhjelp. De som allerede har arbeidet her
en periode, vil imidlertid kunne ha opparbeidet seg rettigheter
til velferdsytelser.
Disse medlemmer mener at arbeidstillatelse med
inntil 1 års varighet kun bør gis for arbeidsforholdets
varighet for arbeidstillatelser som tilfredsstiller krav til lønns-
og arbeidsvilkår som ikke er vesentlig dårligere
enn tariffavtaler eller det som er vanlig i det bestemte yrket eller
i den aktuelle region. Disse medlemmer vil påpeke
at den aktuelle EØS-borger deretter vil kunne oppholde
seg i landet i nye 6 måneder for å finne nytt
arbeid på egen bekostning. Hvis vedkommende ikke finner
nytt arbeid i løpet av denne perioden, må hun/han
forlate landet. Disse medlemmer vil understreke at
sammenliknet med dagens regler for sesongarbeid for tredjelandsborgere, vil
nye EU/EØS-borgere dermed få langt bedre
rettigheter både til å søke og ta arbeid,
samt til velferdsytelser, enn i dag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil framheve at økt arbeidsinnvandring fra de nye EØS-landene,
som følge av fri bevegelse for arbeidstakere, i seg selv
vil føre til økte oppgaver for utlendings- og
arbeidskraftsmyndighetene med innhenting, registrering, kontroll
og vurdering av opplysninger i forbindelse med utstedelse, fornyelse
og opphør av oppholdstillatelser. I tillegg vil det være
behov for å styrke kapasiteten til å undersøke
at vilkårene i hvert enkelt tilfelle er til stede (jf.
krav til arbeidsforholdet, lønn, skriftlig arbeidskontrakt,
arbeidsgivers forhold, underholdsevne, overholdelse av vilkår
for å oppebære trygd, studiestøtte mv.).
Det er en viktig forutsetning at de berørte instanser (UDI,
politiet og Aetat) tilføres tilstrekkelige ressurser til
disse oppgavene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, vil i denne sammenheng understreke behovet
for mest mulig smidige og hurtige prosedyrer for å søke
og få arbeidstillatelse. Økt byråkrati
bør unngås, både av hensyn til den enkelte
arbeidstaker og for den enkelte arbeidsgiver. Dette flertallet påpeker
betydningen av tilnærmet automatikk i å få arbeidstillatelse
så snart arbeid er sikret. Hurtigheten vil være
vesentlig. Dette er svært viktig for begge parter. Dette
flertallet ville se det som svært uheldig om det
blir en lengre byråkratisk prosess knyttet til tildeling
av arbeidstillatelser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil påpeke at dersom regelverket for midlertidige ansettelser
og innleie av arbeidskraft blir ytterligere liberalisert, vil det
kunne skape nye kanaler for organisert korttidsimport av lavtlønnet
arbeidskraft i et bredere spekter av bransjer. Siden vilkårene
for midlertidige ansettelser også regulerer vilkårene
for arbeidsinnleie (jf. arbeidsmiljøloven § 58A, § 55K),
vil en oppmykning av arbeidsmiljølovens § 58A
gi arbeidsgivere økte muligheter til å skjære ned
andelen fast ansatte på norsk lønnsnivå og
håndtere svingninger i aktivitetsnivå ved midlertidige
ansettelser eller innleie av billigere arbeidstakere fra de nye medlemslandene.
Taperne vil i så fall være utsatte grupper i arbeidsmarkedet,
stikk i strid med målet om å utvikle et mer inkluderende
arbeidsliv. Disse medlemmer går derfor imot
at det åpnes for økt bruk av midlertidig ansettelser.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til NOU 2004:5 - Arbeidslivslovutvalgets
innstilling - hvor et stort flertall går inn for oppmyking
i reglene om midlertidig ansettelse. Disse medlemmer viser
til at økt bruk av midlertidige ansettelser vil være
svært viktig for å gi utsatte grupper sjansen
til å komme inn i arbeidsmarkedet. Dette gjelder særlig
ungdom, innvandrere og funksjonshemmede. Disse medlemmer har
merket seg at mange bedrifter nå er forsiktige med nyrekruttering
til tross for at økonomien er i bedring.
Disse medlemmer viser til at
et bredt flertall i Arbeidslivslovutvalget i innstillingen går
inn for en oppmykning i reglene for midlertidige ansettelser. Disse
medlemmer forutsetter at Regjeringen følger opp
flertallsforslaget fra Arbeidslivslovutvalget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at arbeidsutleiebyrå ikke lenger er forpliktet
til å registrere seg i Brønnøysundregisteret. Flertallet mener at
dette var en viktig del av forutsetningen for en større åpning
for arbeidsutleie. Flertallet viser til at det i Innst.
O. nr. 34 (1999-2000) ble vedtatt en evaluering av lovendringen. Flertallet kan
ikke se at det er foretatt en evaluering av arbeidsutleie. Flertallet forutsetter
at den vedtatte evalueringen blir gjennomført, og ber Regjeringen
legge den fram i løpet av 2004.
Flertallet ser ikke at det er
framført gode argumenter for å oppheve denne plikten
til rapportering og mener at det er viktig at det offentlige har
anledning til å følge utviklingen på dette
området. Når private firmaer får rett
til å formidle personer til arbeid, så bør
det offentlige også ha innsyn i virksomheten. På denne bakgrunn
går flertallet inn for gjeninnføring
av registreringsplikten.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at inn- og utleiereglenes
innvirkning på arbeidsmarkedet ble redegjort for i St.prp.
nr.1 (2002-2003) fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Flertallet
i Stortinget sa seg i den forbindelse fornøyd med evalueringen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet viser til at det i lys av usikkerheten
knyttet til konsekvensene av økt arbeidsinnvandring fra
EØS-området de nærmeste årene,
ikke bør foretas en liberalisering av lovverket som regulerer
arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS i denne perioden.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til forslag og merknader under kap.
2.1.
Komiteen viser til
at en beskyttelsesmekanisme kan brukes i overgangsperioden på inntil
7 år, også når overgangsregler er i bruk. Komiteen mener
at det i overgangsperioden kan være aktuelt å anvende
en slik beskyttelsesmekanisme.
Komiteen er kjent med at vilkåret
for å ta i bruk beskyttelsestiltak er at et medlemsland
utsettes for, eller forventer, forstyrrelser på arbeidsmarkedet,
og at disse vil kunne utgjøre en vesentlig risiko for levestandarden
eller sysselsettingen i en bestemt region eller et bestemt yrke. Komiteen viser
til at den kommende lovproposisjonen skal inneholde forslag til
en hjemmel om en beskyttelsesmekanisme i utlendingsloven. Komiteen vil
påpeke at dersom arbeidsinnvandringen fra noen av de nye medlemslandene
skulle føre eller forventes å føre til betydelige
problemer, kan et krav om arbeidstillatelse på de vilkår
som anses nødvendige være et egnet virkemiddel.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet, vil bemerke at beskyttelsesmekanismen i den
næring eller region dette eventuelt innføres,
vil kunne innebære en strengere begrensning på arbeidsinnvandring
enn overgangsreglene pr. 1. mai 2004, men at de likevel ikke kan
være strengere enn reglene før EU-utvidelsen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til forslag om å opprette en felles arbeidsgruppe
mellom partene i arbeidslivet og myndighetene for å overvåke
utviklingen i arbeidslivet og for å anbefale tiltak, herunder eventuell
innføring av beskyttelsesmekanismer.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at Arbeidspolitisk råd
samordner arbeidstagere, arbeidsgivere og myndigheter i slike spørsmål.
Komiteen mener at
det norske arbeidsmarkedet skal være et åpent
og ryddig arbeidsmarked uten sosial dumping.
Komiteen mener det må være
et overordnet mål at det legges til rette for at økt
arbeidsinnvandring skjer i verdige og ryddige former til beste for
arbeidstakerne og samfunnet i både avsender- og mottakerland.
Det er derfor en viktig oppgave å sørge for at
arbeidstakere som kommer til Norge tilbys likeverdige lønns-
og arbeidsvilkår, og at myndighetene og partene i arbeidslivet
samarbeider for å hindre at useriøse aktører
utnytter situasjonen til egen kortsiktig vinning. Dette gjelder
også utstasjonerte arbeidstakere i forbindelse med tjenesteoppdrag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil framheve betydningen av at arbeidstakere fra de nye medlemslandene som
jobber i Norge har lønns- og arbeidsvilkår i samsvar
med gjeldende tariffavtale eller på nivå med det som
er vanlig for samme sted og yrkesområde.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at dersom vi liberaliserer dagens regelverk slik Regjeringen
intenderer, og samtidig ikke er forberedt på det press
som kan komme på velferdsordningene fra utenlands arbeidstakere,
så vil mye av arbeidet med å innføre
overgangsordninger være fåfengt. Disse
medlemmer er kritiske til at Regjeringen ikke tidligere
har igangsatt et helhetlig arbeid for å sikre velferdsordningene
ettersom det har vært allment kjent at dette ville være
en åpenbar og uunnværlig konekvens av den frie
arbeidsinnvandringen.
Disse medlemmer mener det ikke
vil være forsvarlig å liberalisere regelverket
for arbeidsinnvandring før en slik gjennomgang og sikring
av velferdsordningene er gjennomført. Disse medlemmer viser videre
til sine forslag omtalt i kapitel 2.4.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil understreke at det for arbeidsgivere er
både tillatt og sunt å konkurrere på pris,
innen arbeidsmiljølovens grenser. Dette er likevel vesensforskjellig
fra sosial dumping.
Ut fra innspill fra arbeidslivets parter har disse medlemmer merket
seg at utfordringen om sosial dumping i første rekke vil
gjelde i avgrensede bransjer og i stor grad vil være knyttet
til tjenesteimport, hvor det ikke er mulighet for overgangsordninger. Disse medlemmer mener
vanlige lønns- og arbeidsvilkår kan settes som
vilkår. Slike regler vil imidlertid ikke gjelde for tjenesteytere/utsendte
arbeidstakere. Disse medlemmer er enig i at enhver
arbeidstaker i en bedrift i Norge skal lønnes etter bedriftens
til enhver tid gjeldende lønnssystem.
Disse medlemmer er innforstått
med at utenlandske arbeidstakere i all hovedsak er omfattet av arbeidsmiljøloven
og dens bestemmelser om arbeidstid og arbeidsvilkår. Disse
medlemmer er videre innforstått med at lønnsbetingelser
ikke er en del av arbeidsmiljøloven, men at dette er opp
til partene i arbeidslivet. Disse medlemmer mener
det fortsatt skal være slik.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti erkjenner samtidig at det kan oppstå situasjoner
i forbindelse med EØS-utvidelsen som gjør at ytterligere
virkemidler må vurderes. Disse medlemmer viser
til at meldingen åpner for å innføre
en lovhjemmel for å kunne gripe inn mot lønns-
og arbeidsvilkår som er vesentlig dårligere enn
"gjengs". Disse medlemmer har også merket seg
at Regjeringen vil drøfte tiltak i nært samarbeid med
partene i arbeidslivet, herunder eventuell styrking av Arbeidstilsynets
kontroll og tilsyn.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er kjent med at tiltak mot sosial
dumping som krever lovendring ikke trenger være vedtatt
før utvidelsen ettersom dette er ikke-diskriminerende tiltak
som vil gjelde hele det norske arbeidsmarkedet uavhengig av arbeidstakers
nasjonalitet. Disse medlemmer er også innforstått
med at aktuelle tiltak mot sosial dumping derfor ikke vil bli omtalt
i lovproposisjonen om overgangsregler som ventes før påske.
Disse medlemmer viser til at
den norske utredningen om EU-utvidelsen så vel som utenlandske, entydig
konkluderer med at flere av velferdsordningene vil stå i
fare for å bli utnyttet av arbeidsinnvandrere fra de nye
EU-medlemslandene. Disse medlemmer er opptatt av å sikre
velferdsordningene mot slikt press.
Disse medlemmer finner det prinsipielt
vanskelig at østeuropeere bosatt i hjemlandet skal motta norske
velferdsordninger, og mener det bør arbeides med å sikre
ordningene på en slik måte at de ikke kan eksporteres
ut av Norge.
Disse medlemmer mener det er
viktig at Arbeids- og administrasjonsdepartementet fører
en løpende dialog med partene i arbeidslivet om mulige tiltak
mot sosial dumping. Disse medlemmer viser til brev
til komiteen fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet av 8.
mars 2004.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til forslag fra Sosialistisk
Venstreparti i Dokument nr. 8:12 (2003-2004) om tiltak for å fjerne
sosial dumping i arbeidslivet og til liknende forslag fra Arbeiderpartiet
i Dokument nr. 8:24 (2003-2004). Disse medlemmer er
enig i at det innen enkelte bransjer kan være behov for å vurdere tiltak
for å skape større åpenhet og ryddigere
konkurranseforhold. Disse medlemmer mener likevel
det ikke er riktig å gi de tillitsvalgte rett til innsyn
i lønns- og arbeidsvilkår hos underentreprenører.
Dette bryter blant annet med prinsippet om arbeidsgivers styringsrett. Disse
medlemmer mener at andre virkemidler bør prøves
ut før man eventuelt vurderer slike skritt. Slik innsynsrett
ville etter disse medlemmers mening også føre
til vesentlig merarbeid, enda mer krevende anbudsprosesser og forsinkelser
i arbeidet.
Disse medlemmer viser dessuten
til at norsk lovregulering i all hovedsak får anvendelse
også overfor utenlandske arbeidstakere som utfører
arbeid i Norge. Videre vil disse medlemmer peke på at direktivet
om utsendte arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting og de
tilsvarende reglene i arbeidsmiljøloven skal bidra til å skape
klarere regler og mer ensartet praksis innenfor EØS-området.
Dette sammen med muligheten for å allmenngjøre
tariffavtaler er etter disse medlemmers mening et godt
utgangspunkt for å forhindre sosial dumping. Disse
medlemmer ser likevel at utvidelsen av EØS-området
kan medføre en ny situasjon som kan nødvendiggjøre
nye tiltak. Det er etter disse medlemmers mening
viktig at Regjeringen drøfter en slik situasjon med partene
i arbeidslivet. Både allmenngjøringsinstituttet
og minstelønnsbestemmelser er mulige tiltak mot sosial
dumping. Disse medlemmer vil understreke at det ikke
bare er myndighetene, men også partene selv, som må avveie forholdet
mellom det offentliges kontrollbehov og partenes frihet til å avtale
lønn og arbeidsvilkår.
Det er etter disse medlemmers mening
viktig å hindre fremvekst av et B-arbeidsmarked som kan undergrave
respekten for lov- og avtaleverket i arbeidslivet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser for øvrig til at
Hovedavtalen mellom LO og NHO gir tillitsvalgte muligheter for informasjon,
uttalelse og drøfting, jf. spesielt § 9-3. Disse medlemmer viser
dessuten til at behandlingen av Arbeidslivslovutvalgets innstilling
ytterligere vil avklare forholdet mellom partene i arbeidslivet. Disse medlemmer mener
dette følges opp gjennom praksis i arbeidslivet med drøfting
med tillitsvalgte når det gjelder eventuell bruk av innleie-
og underentrepriser.
Disse medlemmer mener at tiltak
for å bekjempe svart arbeid og brudd på arbeidsmiljøloven
i stor grad vil fange opp problemene knyttet til sosial dumping.
Slike lovbrudd er ofte sammensatte og knyttet til useriøse
aktører i enkelte bransjer. Disse medlemmer vil
derfor understreke betydningen av å intensivere innsatsen
mot organisert kriminalitet også for å få bukt
med problemer som følger av EØS-utvidelsen.
Komiteen vil vise
til at arbeidstakere fra de nye EU-landene vil ha samme rettigheter
som andre arbeidstakere i Norge. Komiteen viser til
at arbeidsmiljøloven inneholder et eget kapittel om utsendte
arbeidstakere. Reglene gjennomfører EU-direktivet om utsending
av arbeidstakere i forbindelse med tjeneseteyting. Dette skal blant
annet sikre arbeidstakernes rettigheter og forhindre sosial dumping.
Komiteen viser til at det ikke
er noen overgangsregler for velferdsordninger og at disse vil gjelde
fullt ut fra første dag.
Komiteen viser til den såkalte
"stand still"-klausulen hvor det ikke er adgang til å oppstille
strengere vilkår enn det som følger av tredjelandsregelverket. Dette
innebærer at arbeidstakere fra de nye EU-landene ikke skal
stilles i dårligere posisjon enn ved dagens ordninger når
det gjelder å få arbeid i Norge.
Komiteen viser til at EU-rettens
prinsipp om likebehandling og forbud mot diskriminering etter nasjonalitet
innebærer på velferdsområdet (jf. Rådsforordning
EØF 1408/71) radikale forbedringer i rettighetene for
EU/EØS-borgere - både utenlandske og
norske - som bor og arbeider utenfor hjemlandet.
Komiteen er kjent med at i en
6 måneders arbeidssøkerperiode har EØS-borgere
ikke rettigheter til velferdsytelser fra vertslandet. Men for de
som finner arbeid og dermed innlemmes i Folketrygden, vil forbudet
mot forskjellsbehandling av arbeidstakere fra EØS-land
mht. sosiale rettigheter, samt EØS-regler for sammenlegging
av opptjente rettigheter i andre EØS-land, gi tilgang til
velferdsytelser på lik linje med nordmenn. Dette omfatter
blant annet ledighetstrygd, sykepenger, attføring og rehabilitering,
barnetrygd og kontantstøtte, fødsels- og adopsjonspenger,
uføre- og alderspensjon, samt sosialstøtte, bostøtte
og studiestøtte. Kravene til hvor lenge man må ha
arbeidet i Norge for å få rett til trygd og stønad
er gjennomgående ganske lave. Beregningsreglene for sammenlegning
av rettigheter fra andre land vil trolig likevel føre til
at nye EØS-borgere med kort opptjeningstid i Norge nok
ofte vil ende opp som minstepensjonister. EØS-arbeidstakere
vil normalt også ha rett til å hente familie man
har forsørgeransvar for til Norge. Enkelte ytelser, så som
kontantstøtte og barnetrygd, kan også eksporteres
til hjemlandet.
Komiteen viser til at arbeidsmarkedet
kan være inngangsporten til den norske velferdsstaten.
For enkelte kan det være en drivkraft for å søke
arbeid her. I en rapport utarbeidet av en interdepartemental arbeidsgruppe
framholdes at det er rimelig å forvente en økning
i velferdsmotivert innvandring av arbeidssøkere. Siden
tildeling av velferdsytelser i stor grad er basert på tillit
til at den informasjon som gis er korrekt og kontrollkapasiteten
er begrenset - spesielt i forhold til søkeres forhold i
andre land - kan man heller ikke utelukke en viss økning
i misbruk av slike ordninger.
Komiteen mener det er en felles
utfordring at sjenerøse og i stor grad skattefinansierte
velferdsordninger i nordiske og andre europeiske land kan være
attraktive for nye EØS-borgere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti, viser til prinsippene for likebehandling
i EU/EØS. Flertallet ønsker
ikke å utløse en negativ konkurranse mellom landene
om å stramme til i velferdspolitikken som rammer de svakeste
uansett nasjonalitet. Men flertallet mener dette
ikke forhindrer at man bør se på om enkelte velferdsordninger
er utformet på en måte som kan oppmuntre til strategiske
tilpasninger som kan gi utilsiktete eller urimelige gevinster for
enkelte arbeidstakergrupper.
Komiteen viser til
at en arbeidsgruppe fra ni departementer har gjennomgått
aktuelle velferdsordninger, inkludert eventuelle eksportmuligheter. Komiteen viser
til de to rapportene gruppen har avgitt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser videre til
at det i henhold til EØS-avtalen ikke er mulig å innføre
restriksjoner når det gjelder sosiale rettigheter og velferdsordninger
som kun rammer de nye medlemslandene. Flertallet vil understreke
at eventuelle tiltak og regelendringer vil måtte innebære
generelle innstramninger i nasjonale regler. Komiteen konstaterer
at Regjeringen på dette grunnlag ikke har foreslått
generelle innstramninger i sosiale rettigheter og velferdsordninger.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at det må vurderes om støtten til barnefamilier
kan knyttes sterkere til bruk av barnehager, skoler og andre velferdstjenester. Dette
flertallet mener at særlig spørsmål
om kontantstøtten må vurderes. Samtidig mener flertallet at
velferdssystemets kompetanse og kapasitet til å hindre
misbruk må styrkes, at koordineringen mellom ulike offentlige
instanser må bli bedre, og at kontrollen med at Utlendingsforskriftens
regler for boligstandard overholdes, må forsterkes.
Dette flertallet mener norske
myndigheter og partene i arbeidslivet bør utvikle aktive
strategier for i samarbeid med aktører i de nye medlemslandene å bruke
EØS-utjevningsmidlene fra Norge til tiltak som kan bidra
til å løfte velferds- og arbeidslivsstandardene i
de nye EU-landene.
Dette flertallet mener at det
langsiktige svaret på de velferdspolitiske utfordringene
knyttet til fri bevegelse av arbeidskraft, er å styrke
det politiske samarbeidet i Europa for å utvikle felles
minstestandarder og bidra til å løfte velferdsnivået
i de nye medlemslandene i EU/EØS.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti deler Regjeringens bekymring over
at velferdsordninger i ulik grad kan misbrukes. Dette gjelder ordninger
som dagpenger, sykepenger, uførepensjon, alderspensjon,
kontantstøtte og barnetrygd. Disse medlemmer vil
likevel påpeke at det er variasjoner i hvor stor grad ordningene kan
misbrukes. Slikt misbruk kan dessuten også forekomme i
dag.
Disse medlemmer vil vise til
at selv om Norge har gode velferdsordninger, så vil dette
i stor grad motveies av et høyt kostnadsnivå for
personer som oppholder seg i Norge over noe tid. Etter disse
medlemmers syn er de største farene for misbruk
knyttet til eksport av velferdsordninger. Dette skyldes at velferdsordninger
beregnet på norsk kostnadsnivå vil ha betydelig
større verdi i et av de nye medlemslandene enn i Norge.
På sikt vil, etter disse medlemmers oppfatning,
utjevning av levestandard blant medlemslandene redusere denne forskjellen,
og dermed vil også faren for misbruk av velferdsordninger reduseres.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen har iverksatt flere kontrolltiltak og støtter
Regjeringens arbeid med å etablere ytterligere kontrollrutiner
samt å styrke registreringsordninger og bedre informasjonsflyten
mellom ulike offentlige instanser. Disse medlemmer mener
det er særlig viktig å fokusere på kontrolltiltak
som kan forhindre ulovlig eksport av ulike velferdsordinger.
Disse medlemmer ber Regjeringen
foreta en foreløpig evaluering av eventuelle konsekvenser
av utvidelsen for ulike velferdsordninger allerede ved førstkommende årsskifte
og ytterligere evaluering på senere tidspunkt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine forslag i kapittel 2.4 og videre omtale i kapitel 2.7,
og konstaterer det absurde i at flertallet åpent uttaler
faren for misbruk av velferdsordninger, men samtidig liberaliserer
regelverket for arbeidsinnvandring uten å ha sikret én
eneste velferdsordning. Disse medlemmer mener denne
atferden grenser til det uansvarlige.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til eige forslag om kvoteordning og meiner det ville gitt norske
styresmakter meir tid til å føreta naudsynte vurderingar
og førebuingar i forhold til eventuelle endringar i velferdsordningane.
Komiteen viser til
at myndighetene kun har en tilsynsrolle i forhold til lovens minstekrav
når det gjelder arbeidsvilkår. Arbeidstilsynet
har i tråd med dette som oppgave å føre
tilsyn med at virksomhetene følger arbeidsmiljølovens
krav, og komiteen er kjent med at det drives et systematisk
forebyggende arbeid innenfor helse, miljø og sikkerhet. Komiteen er videre
kjent med at det foretas risikobaserte tilsyn og at utsatte bransjer
vies mest oppmerksomhet. Mange yrker, bransjer og arbeidsplasser
vil etter komiteens mening både trenge og
ha stor nytte av utenlandsk arbeidskraft. Komiteen er
likevel kjent med at enkelte bransjer med stort innslag av utenlandsk arbeidskraft
i noen grad er sammenfallende med bransjer som allerede prioriteres
fra Arbeidstilsynets side, for eksempel bygg- og anlegg og hotell-
og restaurantbransjen. Dette vil etter komiteens mening
kreve nøye oppfølging.
Komiteen ser det som positivt
at Arbeidstilsynet gjennomfører en rekke kampanjer rettet
mot utsatte bransjer eller virksomheter slik det er beskrevet ovenfor. Komiteen vil
bemerke at Arbeidstilsynet også i dag har fullmakter til
kontroll og sanksjoner overfor virksomheter som bryter regelverket.
I den grad Arbeidstilsynet får mistanke om svart arbeid
eller brudd på andre etaters regelverk er komiteen oppmerksom
på at politiet, eventuelt andre etater med tilsynsansvar,
kontaktes. Komiteen har også merket seg
at det foregår ulike samarbeidstiltak mellom tverrdepartementale
myndigheter og partene i arbeidslivet. Komiteen slutter
seg til at det i tiden fremover vil bli lagt vekt på å utføre
kampanjerettede fellesprosjekter om tilsyn i spesielt utsatte bransjer
og virksomheter. Komiteen er videre enig i at slike
prosjekter vil være viktige bidrag også til å forhindre
sosial dumping av lønns- og arbeidsvilkår.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti slutter seg til meldingens presisering
av at det blir viktig for arbeidsmiljø- og sikkerhetsmyndighetene å følge
utviklingen i arbeidslivet nøye i tiden etter utvidelsen
av EØS-avtalen. Særlig blir det viktig å overvåke
om det vil etableres mange nye og useriøse aktører
som i liten grad tar hensyn til norsk regelverk og fastlagte normer
i norsk arbeidsliv. Disse medlemmer mener situasjonen
tilsier økt oppmerksomhet og prioritering av enkelte bransjer
og prosjekter med stort innslag av utenlandsk arbeidskraft.
Disse medlemmer vil presisere
viktigheten av at vi har et seriøst arbeidsmarked. Dette
for å kunne møte utfordringene etter 1. mai på best
mulig måte. Noen bransjer har større utfordringer
enn andre, ikke minst gjelder dette i bygg og anlegg. Disse
medlemmer vil bemerke at bransjen har særlige kjennetegn
ved at det er mange kontraktsledd, stramme tidsfrister, små marginer
og stor kostnadsbevissthet. Det er dessuten en resultatorientert
næring. Det offentlige har etter disse medlemmers mening
ikke alltid god nok kommunikasjon mellom etatene. Disse medlemmer erfarte dessuten
under den åpne høringen den 11. februar 2004 at
taushetsplikten ble betraktet som et hinder. Særlig ble
UDIs strenge praktisering av taushetsplikten av flere opplevd som
et hinder for effektiv samordning.
Disse medlemmer mener at dette
til sammen gir et spillerom for useriøse aktører
og forutsetter derfor at myndighetene fortsetter sitt arbeid med å forenkle
og bedre rutiner og tilsynsordninger.
Komiteen viser til
at det gjennom initiativet "Spor-oss.no" er etablert et samarbeid
mellom en rekke etater og registre. Komiteen mener
dette bør videreutvikles slik at man dekker alle etater
som har registre av betydning for de ulike tilsyn. Komiteen mener
tilsynet bør kunne skje direkte på arbeidsplass/byggeplass
ved elektronisk kontroll mot registrene. Dermed oppnår
man en raskere kontroll på stedet, og tilsynene kan arbeide
mer effektivt, for å kontrollere om bedrifter og arbeidstakere
er registrert på lovlig måte. Komiteen legger
vekt på at dette vil fremme samordning mellom tilsynene
og derved den totale effektiviteten.
Utfordringene er mange, men komiteens
medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er
tilfreds med at Regjeringen har tatt tak i utfordringene og iverksatt
et arbeid med å foreta en grundig gjennomgang av utsatte
bransjer som bygg og anlegg samt restaurantbransjen. Disse
medlemmer viser dessuten til at forenkling av regelverket
er en av Regjeringens hovedmålsettinger.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at et slikt system om mulig
bør inngå i Regjeringens "Alt inn-prosjekt" og
slik bedra til å skape et enklere Norge. Disse medlemmer viser videre
til alle de konkrete forslag til tiltak for bedre kontroll og økt
samordning som fremmes i brosjyren "Seriøsitet i byggenæringen".
Dette er forslag som fremmes av fagbevegelse, arbeidsgivere og myndighetsorgan
samlet. Disse medlemmer ser positivt på dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er nødvendig med mer tilsyn med arbeidslivet
for å unngå sosial dumping, og dårlige
arbeidsvilkår er en stor utfordring. Flertallet vil
vise til de gode erfaringene man har fra bygg- og anleggsbransjen
med regionale verneombud og mener dette bør innføres
også i andre bransjer for å fremme seriøsitet
og ordnede forhold.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at myndighetene i dag
ikke har noen rolle når det gjelder lønn. Disse
medlemmer vil understreke betydningen av det grunnleggende prinsipp
at det er opp til partene i arbeidslivet å forhandle frem
de lønns- og arbeidsvilkår som skal gjelde i Norge. Disse
medlemmer legger stor vekt på at denne praksis
videreføres. Lønnsfastsettelse er partenes ansvar
og reguleres gjennom tariffavtaler og/eller individuelle
avtaler. Disse medlemmer er kjent med at dette er
et av de punktene som nå drøftes med partene i
Arbeidslivspolitisk råd.
Disse medlemmer viser til at
allmenngjøring nå er til behandling i Tariffnemnda. Disse
medlemmer mener det er viktig å avvente denne prosessen.
I Dokument nr. 8:12 (2003-2004) fra Sosialistisk Venstreparti
foreslås det at Arbeidstilsynet også skal få ansvar
for oppfølging og kontroll av allmenngjøringsvedtak. Disse
medlemmer vil bemerke at det hittil er lite erfaringsmateriale å bygge på når
det gjelder allmenngjøringsvedtak.
Disse medlemmer viser derfor
til at Regjeringen mener det først vil være aktuelt å vurdere
andre håndhevingsmekanismer, dersom det gjennom praktiske
erfaringer med allmenngjøringsvedtak etter hvert viser
seg å være behov for det.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
går imot Regjeringens forslag om å gi Arbeidstilsynet
pålegg om å slå ned på lønninger
som er "vesentlig dårligere" enn norske. En slik ordning
vil i virkeligheten gi Arbeidstilsynet muligheten til å fastsette
et minstelønnsnivå for arbeid utført
i Norge, noe som ville innebære et brudd med praksis om
at lønnsfastsettelse foretas av partene i arbeidslivet.
Flertallet mener i stedet at
Arbeidstilsynet må gis myndighet til å slå ned
på brudd på allmenngjorte tariffavtaler. Flertallet avventer
den første avgjørelsen i tariffnemnda i løpet
av våren.
Flertallet viser til at det i
dag i svært begrenset omfang føres tilsyn med
at vilkårene for innvilgelse av sesong- og spesialistarbeidstillatelser
overholdes. Flertallet mener at Arbeidstilsynet må overta
ansvar for tilsyn med at vilkårene for innvilgelse av arbeidstillatelser
av UDI følges, og at det gjøres lovendring for å gi
Arbeidstilsynet mulighet til å føre kontroll med
lønnsvilkår etter paragraf 2.2 i utlendingsforskriften,
som slår fast at "Lønns- og arbeidsvilkår
må ikke være dårligere enn gjeldende
tariffavtale, regulativ eller det som ellers er normalt for vedkommende sted
og yrke".
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen i 2002
har gjennomført en generell oppmykning av reglene for arbeidsinnvandring. Disse
medlemmer vil her vise til såkalte spesialistarbeidstillatelser
og den varslede utvidelsen av tidsrommet for sesongarbeidstillatelse
fra tre til seks måneder. I tillegg viser disse medlemmer til
at EU-utvidelsen gir lettere tilgang for arbeidstakere fra de nye
EU-landene til å ta arbeid i Norge. Disse medlemmer støtter
Regjeringens linje, blant annet med bakgrunn i Norges framtidige behov
for arbeidskraft og den økte konkurransen vi vil møte
fra andre land om både faglært og ufaglært arbeidskraft.
Disse medlemmer er enig med Regjeringen
i at det på nåværende tidspunkt ikke
er aktuelt med en prøveordning knyttet til ufaglært
arbeidskraft fra de andre kandidatlandene til EU, men at man bør
avvente en evaluering av konsekvensene av de endringer som allerede
er foretatt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til sine merknader om ufaglært
arbeidskraft under kap. 2.3.
Komiteenvil vise til at Norge ratifiserte ILO-konvensjonen
i 1996. Videre viser komiteen til at Nærings-
og handelsdepartementet som ansvarlig for regelverket for offentlige
innkjøp har varslet at de i løpet av sommeren
2004 vil komme tilbake til eventuell implementering av ILO-konvensjonen
i ny statlig instruks.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at offentlige instanser har et særlig ansvar for å sikre
like konkurransevilkår ved anbud og at disse ikke må stimulere
til konkurranse basert på underminering eller omgåelse
av etablerte sosiale ordninger (f.eks. pensjoner). Flertallet mener
derfor at ILO-konvensjon 94, som hjemler at offentlig virksomhet
i stat og kommune kan kreve at anbydere overholder lønns-
og arbeidsvilkår som er fastsatt i relevante tariffavtaler
eller det som normalt gjelder ved slikt arbeid, snarest må implementeres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,vil påpeke at både
i tilpasningsperioden fra 1. mai 2004 fram til EU/EØS-regelverket
er fullt innført, og etterpå, må arbeidet
for å fremme integrasjon og motvirke forskjellsbehandling og
utnyttelse av utenlandske arbeidstakere skje langs flere akser.
Flertallet mener at endringer
i arbeidsmarkedets virkemåte av den typen som er beskrevet
over vil kunne føre til forskjellsbehandling av utenlandsk arbeidskraft,
omgåelse av tariffavtaler, og dårligere lønns-
og arbeidsvilkår i deler av arbeidslivet. Ettersom utstasjonering
i hovedsak dreier seg om avgrensete og kortvarige oppdrag, er innføring
av en generell lovfestet minstelønn for alle arbeidstakere
et lite hensiktsmessig virkemiddel for å håndtere
slike problemer.
Flertallet mener det primært
må være opp til partene i arbeidslivet å vurdere
hvilke tiltak de mener er nødvendige for å håndtere
eventuelle problemer med urimelig forskjellsbehandling, konkurransevridning eller
sosial dumping. Loven om allmenngjøring av tariffavtaler
gir partene et redskap som det er mulig å anvende på en
målrettet og fleksibel måte. Under visse vilkår
har tariffnemnda også anledning til å knesette egne
minstelønnsstandarder ut fra allmenne hensyn.
Flertallet mener at en vekst
i utstasjonering av utenlandske arbeidstakere i Norge vil stille økte
krav til kontroll med overholdelsen av allmenngjorte tariffavtaler,
reglene for arbeidstid mv. i arbeidsmiljøloven, samt standarder
for bolig- og brakkeforhold. Arbeidstilsynet må tilføres tilstrekkelige
ressurser til å ivareta disse oppgavene og få ansvar
for håndheving av regler nedlagt i allmenngjorte tariffavtaler.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at fagbevegelsen i de tilfeller den finner det hensiktsmessig, bør
benytte allmenngjøringsinstituttet til allmenngjøring
av hele eller deler av overenskomster for å sikre lønns-
og arbeidsvilkår over mindre eller større geografiske
områder. I realiteten gir dette partene i arbeidslivet
mulighet til å etablere minstelønnsnivåer
der de finner det hensiktsmessig i kampen mot sosial dumping.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil påpeke at det, i lys av vanskene med å håndheve
lov- og avtaleverk ved kortsiktige entrepriser, er nødvendig å utvikle
en bredere strategi for å motvirke sosial dumping. Flertallet mener
derfor at det i forbindelse med tjenesteleveranser, anbud og underentrepriser
må vedtas en lovhjemmel som gir tillitsvalgte rett til
innsyn i lønns- og arbeidsvilkår hjemlet i lov
(jf. arbeidsmiljøloven § 55C) hos underentreprenører.
For å motvirke uønskete strategiske tilpasninger,
for eksempel ved at bedrifter kvitter seg med norske ansatte for å leie
inn billig utenlandsk arbeidskraft, må det gis en lovhjemmel
som gir tillitsvalgte rett til drøfting i forbindelse med
beslutninger om innleie og underentrepriser. Flertallet mener
at hovedentreprenør må gjøres ansvarlig
for at underentreprenører betaler skatter og avgifter,
og følger gjeldende lov og regelverk. Byggherrens ansvar
for å sikre lovlige forhold på bygg- og anleggsplass
må innskjerpes. Som ledd i å motvirke useriøs
virksomhet bør myndighetene evaluere erfaringene med liberaliseringen
av arbeidsformidling, utleie og vikarbyråer, og det må innføres
en ordning for kontroll, godkjenning og registrering av byråer
som driver formidling eller utleie av arbeidskraft i Norge. For å styrke
tilsynsmyndighetenes mulighet til kontroll må det innføres
bestemmelserom at arbeidstakere skal
kunne vise fram identitetskort, samt at hovedentreprenør
skal kunne legge fram mannskapslister og dokumentasjon av lønnsforhold
og utbetalt lønn.
Flertallet mener at for å styrke
det seriøse arbeidslivet bør organisasjonene i
aktuelle bransjer arbeide med å innføre bransjenormer
som fastsetter krav som skal stilles i forbindelse med utlysing
av anbud og inngåelse av kontrakt. Det bør være
klare krav til prekvalifisering som gjør at useriøse
aktører ikke kommer i posisjon til å oppnå kontrakt.
Flertallet viser til innspill
fra byggenæringen om at informasjon om skatteforhold, registrering
av utenlandske arbeidstakere, godkjenning i opprinnelsesland og
annen informasjon om selskaper som vurderes som underentreprenører,
er for vanskelig tilgjengelig. Flertallet mener at
slik informasjon må gjøres lettere tilgjengelig
slik at seriøse entreprenører har anledning å foreta
prekvalifisering og undersøkelser av seriøsiteten
hos underentreprenører.
Flertallet mener at offentlige
instanser har et særlig ansvar for å sikre like
konkurransevilkår ved anbud og at disse ikke må stimulere
til konkurranse basert på underminering eller omgåelse
av etablerte sosiale ordninger (f.eks. pensjoner). Flertallet mener
derfor at ILO-konvensjon 94, som hjemler at offentlig virksomhet
kan kreve at anbydere overholder lønns- og arbeidsvilkår
som er fastsatt i relevante tariffavtaler eller det som normalt
gjelder ved slikt arbeid, snarest må implementeres.
Flertallet er kjent med at i
tillegg til utstasjonering av arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting, gir
EØS-avtalen anledning for selvstendig næringsdrivende
innen frie yrker, håndverk mv. til å etablere
virksomhet i Norge fra 1. mai 2004. Ettersom det ikke er mulig å benytte
overgangsordninger for selvstendige næringsdrivende, kan
dette gi økt tilgang på personer som etablerer
seg som enkeltmannsfirmaer i Norge. I den forbindelse er det viktig
at myndighetene er forberedt på de økte informasjons-,
opplærings- og kontrolloppgaver dette kan medføre.
Det er nødvendig at personer som har begrenset kjennskap
til det norske arbeidsmarkedet, raskt får innsikt i hvordan
de skal forholde seg til norsk lov- og avtaleverk. Det er også viktig å forhindre
at personer som kommer hit opererer under dekke av å være
selvstendig næringsdrivende, når de i realiteten
er arbeidstakere.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at i Dokument nr. 8:24
(2003-2004) fra Arbeiderpartiet og i Dokument nr. 8:12 (2003-2004)
fra Sosialistisk Venstreparti fremmes det forslag om utvidet ansvar
for hovedentreprenører. Disse medlemmer finner
det riktig at hovedentreprenør etter dagens regelverk ikke
pålegges et ansvar for at underentreprenør
betaler skatter og avgifter og følger gjeldende lov- og
regelverk. Det kan etter disse medlemmers mening
ikke være slik at entreprenørene skal være
statens "politi". Bedrifter har ingen hjemmel til å kontrollere
andre bedrifter, for ikke å snakke om den mangelen på legitimitet
en slik generell "politi"-rolle ville innebære.
Disse medlemmer vil bemerke at
det imidlertid finnes eksempler på varianter av en slik
type lovregulering rettet mot enkelte bransjer og virksomheter hvor særskilte
hensyn gjør seg gjeldende. Disse medlemmer viser
til brev fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet av 8. mars
2004 der statsråd Victor D. Norman utdyper dette. Disse
medlemmer er enig med statsråden i at å pålegge
hovedentreprenør et slikt totalansvar vil kunne undergrave
prinsippet om at den enkelte virksomhet selv står ansvarlig
for å følge norsk regelverk. Dersom spesielle
situasjoner skulle tilsi at hovedentreprenør innenfor særskilte
bransjer skal ha et større ansvar enn i dag, mener også disse medlemmer at
dette må bero på en konkret vurdering innenfor
den enkelte sektor og i forhold til det enkelte regelverk.
Disse medlemmer er kjent med
at entreprenørene i dag har et ansvar for å kontrollere
skatter og avgifter i forbindelse med arbeidsinnleie, men ikke ved
underentreprise. Disse medlemmer er også kjent
med at hovedentreprenør har et betydelig ansvar når
det gjelder arbeidsmiljø og sikkerhet på arbeidsplassen.
Disse medlemmer vil vektlegge
betydningen av tilsyn og en offensiv holdning i forhold til arbeidsgivers
oppfølging av HMS-regelverket. Dette bidrar etter disse
medlemmers mening til høyere seriøsitet
i utsatte bransjer. Dette er også viktig for at arbeidsgivere
som opererer i Norge velger å innrette seg etter gjeldende
regelverk og normer, også ved ansettelse av utenlandsk
arbeidskraft.
Disse medlemmer støtter
ikke forslaget i Dokument nr. 8:24 (2003-2004) om å opprette
en egen strategisk, operativ enhet på høyt nivå.
Når det gjelder tilsynsmyndighetenes oppgave med informasjon,
kontroll og håndheving av regelverket viser disse
medlemmer bl.a. til det omfattende sett av forslag fra Seriøsitetsprosjektet
i byggenæringen. Disse medlemmer mener disse
tiltakene vil gi mer konkret effekt.
Disse medlemmer vil for øvrig
vise til forslagene 5,6,7 og 8, hovedpunkt II i Dokument nr. 8:24 (2003-2004)
og vil bemerke at disse allerede ivaretas gjennom dagens praksis.
Komiteen vil styrke
tilsynsmyndighetenes kapasitet til informasjon, kontroll og håndheving
av lover, slik at regler i arbeidslivet og velferdssystemet blir overholdt.
Komiteen mener det er viktig
med gode tiltak for å fremme integrasjon av arbeidsinnvandrere.
De representerer en ressurs for norsk verdiskapning. Derfor er det
av stor betydning at arbeidsinnvandrerne opplever å være
velkommen slik at de velger å bli her over tid. Tiltak
for å motvirke forskjellsbehandling på arbeidsmarkedet
vil være viktige. Komiteen vil videre understreke
at arbeidsinnvandrere ikke bare representerer en ressurs i kraft
av sin arbeidskraft. Med ulike fagtradisjoner og ulik bakgrunn har
de kompetanse som det norske arbeidslivet har behov for, for å ytterligere
forbedre nyskapingsevnen. Komiteen vil også understreke
at arbeidsinnvandrere utgjør en bro til sine hjemland.
Norske bedrifter og arbeidsgivere får dermed muligheten
til å nå nye markeder og internasjonalisere sin
virksomhet videre. Komiteen vil understreke betydningen
for norsk økonomi og verdiskapning av denne forbedringen
av mangfoldet i norsk arbeidsliv. Komiteen vil understreke
viktigheten av at bedriftene gjennomfører gode tiltak som
gjør at arbeidsinnvandrerne blir best mulig integrert.
Komiteen forutsetter at myndighetene
iverksetter aktive informasjonsstrategier overfor arbeidssøkere
fra nye EØS-land. Komiteen er kjent med
at det pågår et betydelig arbeid med å legge
til rette for at partene i arbeidslivet kan informere nye arbeidstakere
om rettigheter og plikter.
På den enkelte arbeidsplass må det
også legges til rette for opplæring og integrasjon
av arbeidsinnvandrerne. Komiteen viser videre til
at det gjennomføres omfattende konsultasjoner mellom de
berørte bedrifter og bransjeforeninger/landsforeninger/NHO.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener arbeidsinnvandrere fra EØS-landene
må ha rett til norskopplæring og er uenig med
stortingsflertallet som har fjernet språkopplæring
for borgere i EØS-området. En fjerning av retten
kan ha alvorlige konsekvenser for integreringen av EØS-borgere
som kommer til Norge med arbeids- og oppholdstillatelse, samtidig
som overslag fra de største norskopplæringsinstitusjonene anslår
andelen EØS-borgere blant dem som følger norskundervisning
til en fjerdedel. Norskopplæringen blir særlig
aktuelt dersom antallet EØS-borgere som kommer til Norge
vil øke som følge av EØS-utvidelsen. Etter disse
medlemmers oppfatning er en språkopplæring
viktig for integreringen på arbeidsmarkedet og særlig
viktig for utlendingenes muligheter til å bli kjent med
og hevde sine rettigheter. Dermed er det også viktig i
kampen mot useriøsitet og sosial dumping.
Disse medlemmer viser til merknader
i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2003-2004).
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gi EØS-borgere
samme rett til norskopplæring som andre utenlandske statsborgere
med arbeids- og oppholdstillatelse i Norge."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det må gjennomføres
aktive informasjonsstrategier overfor arbeidssøkere fra
de nye EØS-landene (særlig Baltikum og Polen),
med vekt på å orientere om mulighetene og vilkårene
for å finne arbeid i Norge, hvilke rettigheter, lønns-
og arbeidsvilkår som gjelder, bolig og kostnadsnivå,
samt samarbeids- og partsforhold i norsk arbeidsliv. Aetat og samarbeidet
gjennom dens europeiske nettverk (Eures) vil naturlig ha en viktig
rolle i denne sammenheng, inkludert informasjon om rettigheter ved
bruk av arbeidsformidlings- og vikarbyråer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,vil framheve betydningen avsamarbeid mellom partene i arbeidslivet
for å informere nye arbeidstakere om rettigheter og plikter i
norsk arbeidsliv, stimulere til fagorganisering og god tariffavtaledekning,
sørge for overholdelse av lov- og avtaleverk, og legge
til rette for opplæring og integrasjon av innvandrere i
fellesskapet på arbeidsplassene. Jo flere av arbeidstakerne
fra de nye EU-landene som innlemmes i faste jobber med tarifflønn
og ordnete vilkår, desto færre av dem vil ha behov
for støtte fra sosial- og velferdsapparatet. Hvorvidt det
i enkelte bransjer vil være behov for allmenngjøring
av tariffavtaler, eller innføring av andre ordninger for å fastsette
minimumslønninger som kan hindre sosial dumping, vil partene
i arbeidslivet være de beste til å vurdere. I tillegg
vil gjennomføring av tiltakene for å styrke tillitsvalgtes
rolle i forhold til innsyn i lønnsvilkår hos underentreprenører,
rett til høring ved arbeidsinnleie og underentrepriser
mv. kunne motvirke forskjellsbehandling og misbruk av nye arbeidsinnvandrere.
Flertallet foreslår
at i den innledende fasen opprettes en egen strategisk, operativ
enhet på høyt nivå, som skal ha ansvar
for å koordinere og målrette de ulike instansenes
innsats på dette området. Dette bør også omfatte
ansvar for særskilt opplæring og kompetanseutvikling
overfor de berørte etatene. Ved siden av skjerpet kontroll
med at arbeidskontrakt, lønn og arbeidsgivers forhold til
skattemyndighetene og andre offentlige instanser er i orden ved
utstedelse av oppholds- og arbeidstillatelse, gjelder dette særlig Arbeidstilsynets
innsats for å motvirke og slå ned på brudd
med arbeidsmiljølovens regler og Aetats oppfølging
av arbeidsledige (jf. rådighetskrav, tiltak, dagpenger
mv.). For å kontrollere at lønnsvilkårene
er i samsvar med gjeldende regler bør Arbeidstilsynet (og andre
relevante tilsyn) som nevnt gis fullmakt til å utøve
kontroll og ta i bruk sanksjonsmidler overfor bedrifter som bryter
med eksisterende normer. For å bekjempe framveksten av
useriøse bedrifter og konkurransevridene forhold i utsatte
bransjer må slik opptrapping samkjøres med partene
i arbeidslivet, politiet, utlendingsmyndighetene, skattemyndighetene
og andre offentlige instanser, slik det er gjort i flere vellykkete
pionerprosjekt mot illegale arbeidsforhold innen bl.a. hotell- og
restaurantbransjen og bygg- og anleggsbransjen de siste årene.
Flertallet vil framheve at det
særlig de første par årene vil av preventive
hensyn være viktig å trappe opp informasjonsvirksomheten,
gjøre nye arbeidstakere rustet til å motstå forsøk
på utnyttelse, og styrke beredskapen, kombinert med strategisk
innrettete, synlige og kraftfulle kampanjer for å slå ned
på tendenser til skjevutvikling. I gjennomføringen
av en slik strategi mener flertallet at det også bør
vurderes muligheter for mer effektiv informasjonsflyt mellom berørte
instanser i forbindelse med mistanke om misbruk.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener det er unødvendig å foreslå "en egen
strategisk, operativ enhet på høyt nivå",
også i en overgangsfase. En styrket og mer samordnet kontroll må kunne
løses ved hjelp av de eksisterende kontrollapparater. Disse
medlemmer viser til at utlendingsmyndighetene spiller en
viktig rolle i den sammenheng, for å sikre at vilkår
for EØS-borgeres opphold er oppfylt. Når det gjelder
Arbeidstilsynets rolle, har etaten som oppgave å føre
tilsyn med at virksomhetene følger arbeidsmiljølovens
minimumskrav til arbeidsvilkår og arbeidstid. Som nevnt
i stortingsmeldingen vil tilsynet, i den grad det får mistanke
om svart arbeid eller brudd på andre etaters regelverk,
kontakte politiet og/eller andre etater som har tilsynsansvar
for det aktuelle området. Arbeidstilsynet vil dessuten
fortsette og ytterligere videreutvikle sine kampanjerettede fellesprosjekter
rettet mot spesielt utsatte bransjer og virksomheter, som f.eks.
samarbeidsprosjektet med NHO, LO-forbund i byggebransjen, Tolldirektoratet,
Skattedirektoratet og Politidirektoratet. Disse medlemmer er
positive til dette samarbeidsprosjektet og siktemålet om å skape
mer ryddige forhold i byggebransjen.
Disse medlemmer vil videre understreke
at Direktoratet for arbeidstilsynet har, som såkalt samarbeidskontor,
ansvar for å informere om hvilke arbeids- og ansettelsesvilkår
som kommer til anvendelse for utsendte arbeidstakere. Som samarbeidskontor
deltar etaten i informasjonsutveksling med de tilsvarende kontorene
i de andre EU/EØS-landene. Disse medlemmer påpeker
at utvidelsen av EØS-avtalen vil kreve ytterligere innsats
på informasjonsområdet rettet mot de nye medlemslandenes
virksomheter og arbeidstakere som kan tenkes å komme til
Norge. I tillegg vil det være behov for målrettet
informasjon i Norge til norske arbeidsgivere og oppdragsgivere (tjenestemottakere)
som benytter seg av utenlandske arbeidstakere eller tjenester.
Disse medlemmer viser for øvrig
til brev fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet 8. mars 2004.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er viktig å forebyggeillegalt
arbeid. Flertallet mener derfor at det bør
opprettes lokale/regionale nettverk mellom fagforeninger,
arbeidsgivere, politi og andre offentlige myndigheter for å avsløre
illegalt arbeid og sikre utveksling av opplysninger. Videre foreslår flertallet at
det bør opprettes en sentral enhet under Politidirektoratet
som gis ansvar for bekjempelse av illegalt arbeid, samt støtte
til lokale/regionale myndigheters arbeid. Flertallet mener
at virksomheter som benytter arbeidstakere uten arbeidstillatelse
skal anmeldes, og at de skal idømmes betydelige bøter
og konfiskering av fortjenesten.
Flertallet mener at en viktig
forutsetning for utforming av målrettete tiltak er utvikling
av bedre og mer presis statistisk kartlegging, overvåking
og analyse av utviklingen i ulike deler av arbeidsmarkedet. Dette
er også nødvendig for å kunne gjøre
bruk av beskyttelsesklausulen i EØS-avtalen i tilfelle
av vesentlige forstyrrelser i arbeidsmarkedet. Ettersom irregulære
utviklingstrekk kan være vanskelige å avdekke ved
generelle/konvensjonelle metoder, bør man iverksette
særskilte prosjekter for å kartlegge og analysere omfanget
av sosial dumping og illegale arbeidsformer. Før overgangen
til fri arbeidskraftsbevegelighet mener flertallet at
det må foretas en nøye gjennomgang av hvilken
statistisk informasjon som trengs både når det gjelder
arbeidsmarkedet og bruken av ulike velferdsordninger; hvilke metoder
og datainnsamlingsformer som er hensiktsmessige for å fange
opp irregulære utviklingstrekk, og hvilke instanser og
rapporteringsformer som er egnet til å sikre et godt beslutningssystem.
I utgangspunktet synes det uansett ønskelig å supplere
den løpende arbeidsmarkedsstatistikken med mer finsiktet
statistikk og analyser over den regionale og bransjemessige utviklingen
i sysselsetting, ledighet, arbeidstid, ansettelsesformer og lønn
for ulike kategorier arbeidskraft (etter utdanning, nasjonalitet
mv.). Flertallet mener at det bør settes
av nødvendige midler til evaluering, forskning og sammenliknende studier
av utviklingen i lønnsdannelsen og arbeidsmarkedets virkemåte
de kommende årene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet,
er kjent med at en viktig grunn til at Norge sluttet seg til Schengen-samarbeidet
var å styrke evnen til å demme opp for de voksende
internasjonale nettverkene av organisert kriminalitet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at Sosialistisk
Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre gikk
imot medlemskap i Schengen. Disse medlemmer vil påpeke
det faktum at nedbygget grensekontroll innad i Schengen gjør
grensekontrollen og kontroll med internasjonal kriminalitet vanskeligere.
Komiteen viser til
Rapport fra tverrdepartemental arbeidsgruppe om EU-utvidelsen, arbeidstakere
og velferdsordninger der det framgår at man i økende
grad ser at baltiske, russiske og polske kriminelle organisasjoner
driver smugling av narkotika, sigaretter, alkohol, samt prostitusjon,
bil- og butikktyverier i de nordiske land. I tilknytning til slik
virksomhet følger ofte forsøk på hvitvasking
av penger, banksvindel mv. Man har også sett at en del
personer med kriminelle hensikter har utgitt seg for å være
arbeidssøkere. Selv om grensekontrollen overfor de nye
medlemslandene vil bestå, er det grunn til å regne
med at fri bevegelighet av arbeidskraft kan gi økt spillerom
for organisert kriminalitet på tvers av landegrensene.
Komiteen er kjent med at kriminelle
internasjonale nettverk søker mot markeder hvor det er
gevinster å hente ved å omgå regelverket.
I lys av hvor attraktiv en arbeidskontrakt og tilgang til nordiske
velferdsytelser vil være for mange østeuropeere,
må man regne med at det også kan oppstå et
marked for betalt formidling av jobber og omsetning av dokumenter
som kan tjene som inngangsbillett. Dette kan omfatte mer eller mindre
fiktive arbeidskontrakter i stråselskaper, lønnsslipper, skatteattester,
legeerklæringer, dokumentasjon av yrkesaktivitet, opparbeidete
trygderettigheter og husleieutgifter mv., til falske pass og identitetspapirer fra
nye EØS-land som i dag omsettes i Ukraina og Hviterussland.
Komiteen viser til at samtidig
som et åpent, fritt arbeidsmarked kan underminere grunnlaget
for en del av dagens illegale og svarte arbeid - og styrke arbeidstakernes
posisjon - vil større lovlig innflyt av arbeidssøkere
og arbeidstakere fra EØS-landene også utvide antallet
som ikke finner ordinært arbeid eller blir ledige. En del
av disse vil kunne fristes til å forlenge oppholdet ved
illegale midler. Risikoen for økt organisert kriminalitet,
illegalt arbeid og forsøk på urettmessig utnyttelse
av velferdsordningene vil kreve opprusting av politiet og tolletaten,
samtidig som det vil bli behov for bedre samordning og økt
kapasitet og kompetanse hos de ulike tilsynsmyndighetene og velferdsapparatet.
Komiteensflertall,
medlemmenefra Arbeiderpartiet, SosialistiskVenstreparti
og Senterpartiet, mener at Arbeidstilsynet må tilføres
tilstrekkelige ressurser og fullmakter til håndheving av
regler nedlagt i allmenngjorte tariffavtaler og styrket kontroll
med overholdelsen av reglene om arbeidstid og andre aktuelle vilkår
i Arbeidsmiljøloven, samt standarder for bolig- og brakkeforhold,
i forbindelse med utstasjonering av arbeidstakere.
Flertallet mener at det må vedtas
en lovhjemmel som i forbindelse med tjenesteleveranser, anbud og underentrepriser
gir tillitsvalgte rett til innsyn i lønns- og arbeidsvilkår
hjemlet i lov og arbeidsavtale (jf. arbeidsmiljøloven § 55C)
hos underentreprenører, men slik at det ikke omfatter rett
til innsyn i personlige forhold eller andre fagforeningers kollektivavtale.
Flertallet mener at det må vedtas
en lovhjemmel som gir tillitsvalgte rett til drøfting i
forbindelse med beslutninger om innleie og underentrepriser.
Flertallet mener at hovedentreprenør,
eller den som har kontrakt med byggherren, må gjøres
ansvarlig for at underentreprenører betaler skatter og
avgifter, og følger gjeldende lov- og regelverk, og at
byggherrens ansvar for å sikre lovlige forhold på bygg-
og anleggsplass må innskjerpes.
Flertallet mener at erfaringene
med liberaliseringen av arbeidsformidling, utleie og vikarbyråer
må evalueres, og at det må innføres en
ordning for kontroll, godkjenning og registrering av byråer
som driver formidling eller utleie av arbeidskraft i Norge.
Flertallet viser til at arbeidsgiver
i bygge- og anleggsbransjen og oljevirksomheten har rapporteringsplikt
innen 14 dager til Sentralskattekontoret for utenlandssaker i Stavanger
av utenlandske arbeidstakere. Flertallet mener rapporteringsplikten
må utvides til å gjelde alle utenlandske arbeidstakere
innen alle bransjer.
Flertallet mener at tilsynsmyndighetenes mulighet
til kontroll må styrkes ved at det innføres bestemmelserom at arbeidstakere skal vise fram identitetskort,
samt at hovedentreprenør eller den som har kontrakt med
byggherren, skal legge fram mannskapslister og dokumentasjon av
lønnsforhold og utbetalt lønn. Lignende ordninger
må vurderes også i andre bransjer enn bygge- og
anleggsnæringen.
Flertallet mener at ordningen
med regionale verneombud må utvides til flere bransjer.
Flertallet mener at organisasjonene
i arbeidslivet skal oppfordres til å innføre bransjenormer
som fastsetter krav som skal stilles i forbindelse med utlysing
av anbud og inngåelse av kontrakt, og at det skal stilles klare
krav til prekvalifisering som gjør at useriøse aktører
ikke kommer i posisjon til å oppnå kontrakt.
Flertallet mener at ILO-konvensjon
94, som hjemler at offentlig virksomhet, både i stat og
kommune, kan kreve at anbydere overholder lønns- og arbeidsvilkår
som er fastsatt i relevante tariffavtaler eller det som normalt
gjelder ved slikt arbeid, skal implementeres i norsk lovgivning
snarest mulig.
Flertallet mener Regjeringen
må ta initiativ til at det opprettes en arbeidsgruppe mellom
partene i arbeidslivet og myndighetene. Gruppen skal overvåke utviklingen
i arbeidslivet og vurderer løpende tiltak for å bekjempe
ulovligheter og useriøsitet i arbeidsmarkedet, derunder
iverksettelse av beskyttelsesmekanismer.
I samsvar med merknadene foran mener flertallet at
det må utarbeides en handlingsplan for å motvirke forskjellsbehandling
og sosial dumping i forbindelse med fri bevegelse av tjenester og
utstasjonering av arbeidstakere.
Flertallet mener at det bør
iverksettes reguleringsbestemmelser i forbindelse med åpningen
av arbeidsmarkedet for individuelle arbeidssøkere fra 1. mai
2004.
Flertallet mener at arbeidssøkere
fra de nye EU-landene skal få rett til 6 måneders
opphold for egen regning til å søke arbeid i Norge
og at de må registrere seg så snart de tar opphold
i riket.
Flertallet mener at alle arbeidssøkere
fra de nye EU-landene som finner arbeid som tilfredsstiller gitte vilkår,
skal gis adgang til å arbeide i Norge.
Flertallet mener at arbeidstakere
fra de nye EU-landene skal sikres lønns- og arbeidsvilkår
etter gjeldende tariffavtale eller det som er vanlig på samme sted
og yrkesområde (jf. utlendingsforskriften § 2-2) og
være sikret bolig som tilfredsstiller helsemyndighetenes
krav (jf. utlendingsforskriften § 20).
Flertallet mener at vilkåret
for å få tidsbegrenset oppholds- og arbeidstillatelse
er i tillegg til ovennevnte krav til lønn og bolig, samt
underholdsevne, at ansettelsen i utgangspunktet skal være
på heltid. Under hensyntaken til underholdskravet og hva
som er vanlig i angjeldende type arbeid, kan vilkåret om
fulltidsarbeid fravikes ut fra en helhetsvurdering.
Flertallet mener at det må fremlegges
skriftlig arbeidskontrakt med informasjon om lønn, arbeidstid, varighet,
henvisning til eventuell tariffavtale mv., samt informasjon om boforhold.
Flertallet mener at arbeidet
ikke kan opptas før oppholds- og arbeidstillatelsen er
utstedt, og at saksbehandlingen i ordinære saker i førsteinstans
skal være avsluttet innen 4 uker.
Flertallet mener at arbeidstakere
fra de nye EU/EØS-landene skal ha de samme velferdsrettigheter
som andre EU/EØS-borgere så lenge oppholds-
og arbeidstillatelsen varer.
Flertallet mener at for et dokumentert
varig arbeidsforhold over 90 dager, som tilfredsstiller kravene
til lønn og arbeidstid med videre, skal det gis oppholds-
og arbeidstillatelse for arbeidskontraktens varighet, oppad begrenset
til 2 år, med rett til forlengelse såfremt vilkårene
for tillatelsen fortsatt er til stede. Dersom arbeidsforholdet opphører,
gis rett til inntil 6 måneders opphold for å søke
nytt arbeid, samt rett til velferdsytelser og ledighetstrygd på ordinære vilkår
i denne perioden.
Flertallet mener at for lovlig
inngåtte midlertidige arbeidskontrakter, sesongarbeid med
videre av varighet inntil90 dager som
tilfredsstiller kravene til lønn og arbeidstid, skal oppholds-
og arbeidstillatelsen kun gis for arbeidsforholdets avtalte varighet.
Vedkommende kan bruke den gjenværende ubenyttete delen
av perioden som arbeidssøker på eget underhold
- dvs. uten rettigheter til velferdsytelser - oppad begrenset til 6
måneder samlet. Hvis vedkommende ikke finner nytt arbeid
i løpet av arbeidssøkeperioden, må han/hun
forlate landet.
Flertallet mener at Arbeidstilsynet
må overta ansvar for tilsyn med at vilkårene for
innvilgelse av arbeidstillatelser gitt av UDI følges.
Flertallet mener at Arbeidstilsynet
og andre relevante tilsyn skal gis lovhjemlet fullmakt, samt økte
ressurser, til kontroll og iverksettelse av sanksjoner overfor virksomheter
som bryter regelverket, slik at regelverket, inklusive ovennevnte
vilkår om lønn, arbeidstid og boforhold blir fulgt.
Flertallet mener at det bør
iverksettes tiltak for å fremme integrasjon og motvirke
forskjellsbehandling og utnyttelse av utenlandske arbeidstakere.
Flertallet mener at det må iverksettes
aktive informasjonsstrategier overfor arbeidssøkere fra
de nye EØS-landene (særlig Baltikum og Polen)
for å orientere om mulighetene og vilkårene for å finne
arbeid i Norge, hvilke rettigheter, lønns- og arbeidsvilkår
som gjelder, bolig og kostnadsnivå, samt samarbeids- og partsforhold
i norsk arbeidsliv. Sentral informasjon om det norske arbeidsmarkedet
må forefinnes på de nye EØS-landenes
språk.
Flertallet mener at det må legges
til rette for at partene i arbeidslivet kan informere nye arbeidstakere om
rettigheter og plikter i norsk arbeidsliv, for god tariffavtaledekning,
samt at det sørges for overholdelse av lov- og avtaleverk,
og legges til rette for opplæring og integrasjon av innvandrere
i fellesskapet på arbeidsplassene.
Flertallet mener at tilsynsmyndighetenes
kapasitet til informasjon, kontroll og håndheving av at
lover og regler i arbeidslivet og velferdssystemet blir overholdt
må styrkes; at det må opprettes en egen strategisk,
operativ enhet på høyt nivå med ansvar
for å samordne og målrette de ulike instansenes
innsats på feltet, inklusive ansvar for særskilt
opplæring og kompetanseutvikling; for å bekjempe
framveksten av useriøse bedrifter og konkurransevridende
forhold bør dette arbeidet samkjøres med partene
i arbeidslivet, politiet, utlendingsmyndighetene, skattemyndighetene og
andre offentlige instanser. Hovedansvaret for myndighetenes oppfølging
må ligge hos Arbeidstilsynet.
Flertallet mener at illegalt
arbeid må forebygges.
Flertallet mener at det må opprettes
lokale/regionale nettverk mellom fagforeninger, arbeidsgivere,
politi og andre offentlige myndigheter for å avsløre
illegalt arbeid og sikre utveksling av opplysninger.
Flertallet mener at en sentral
enhet under Politidirektoratet må gis ansvar for bekjempelse
av illegalt arbeid, samt gi støtte til lokale/regionale
myndigheters arbeid.
Flertallet mener at virksomheter
som benytter arbeidstakere uten arbeidstillatelse skal anmeldes
og at de skal idømmes betydelige bøter og konfiskering
av fortjenesten.
Flertallet mener at det må utvikles
en mer presis statistisk kartlegging, overvåking og analyseav utviklingen i ulike deler av arbeidsmarkedet
for å kunne utforme målrettete tiltak og kunne
avvende beskyttelsesklausulen i EØS-avtalen.
Flertallet mener at det må iverksettes
særskilte prosjekter for å kartlegge og analysere
omfanget av sosial dumping, illegale arbeidsformer og eventuelt misbruk
av velferdsordninger.
Flertallet mener at kompetansen
og kapasiteten til tilsynsmyndighetene må styrkes for å hindre
misbruk av velferdssystemet.
Flertallet mener at koordineringen
mellom ulike offentlige instanser må bedres.
Flertallet mener at kontrollen
med utlendingsforskriftens regler for boligstandard må bedres.
Flertallet mener at det bør
foretas en helhetlig vurdering samt fremmes forslag om endringer
av utsatte velferdsordninger, for å motvirke uønskete strategiske
tilpasninger til velferdsordningene. Særlig gjelder dette
muligheten for å eksportere ytelser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram forslag til tiltak i tråd med merknadene fra komiteens
flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, i Innst. S. nr. 149 (2003-2004)."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet mener at det ikke skal gjennomføres
liberalisering av reglene for arbeidsinnvandring fra land utenfor
EØS i de nærmeste årene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine respektive merknader under
kapittel 2.1.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti har merket seg de foreslåtte
tiltak fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
og viser til sine merknader under tidligere kapitler i denne innstillingen. Disse
medlemmer viser til at Regjeringen vil komme tilbake til
Stortinget med en lovproposisjon med tiltak om meget kort tid. Disse medlemmer finner
det mest hensiktsmessig å avvente Regjeringens proposisjon
vedrørende dette.