Arbeidskraftbehovet i årene som kommer,
er omtalt i kapittel 3 i meldingen. Kapittel 4.5 gjør rede
for betydningen av å kunne rekruttere utenlandsk arbeidskraft. Befolkningsutviklingen,
som bl.a. innebærer en økende andel pleietrengende
eldre i tiårene framover, tilsier at behovet for slik arbeidskraft
kan bli større på lengre sikt. Også på kort
sikt kan det bli behov for å rekruttere arbeidskraft fra
utlandet på enkelte områder, trass i arbeidsledighet
innenlands.
Det er et mål for Regjeringen å fjerne
hindringer for rekruttering av arbeidskraft som er nødvendig
for norsk næringsliv og for offentlig virksomhet. Regelverket
er i løpet av de siste par årene endret på flere
punkter for å legge bedre til rette for arbeidsinnvandring
fra land utenfor EØS.
Behovet for ytterligere oppmyking og forenkling
av regelverket blir løpende vurdert, i påvente
av den grundige gjennomgangen som utlendingslovutvalget foretar.
Behovet for ytterligere oppmyking må ses
i forhold til målsettingen om regulert innvandring som
bidrar til stabil økonomisk og sosial utvikling, og målet
om å redusere ledigheten innenlands, særlig blant
innvandrere. Endring av regelverket skal ikke føre til
at arbeidsledige innenlands fortrenges gjennom rekruttering fra
utlandet. Det skal heller ikke svekke avtaler og regelverk i norsk
arbeidsliv.
På det nåværende
tidspunkt er det dessuten nærliggende å legge
vekt på endringene som utvidelsen av EU og EØS-avtalen
innebærer og hvilke konsekvenser utvidelsen faktisk får
for tilgangen på arbeidskraft fra utlandet.
Kapittel 5 i meldingen inneholder Regjeringens
svar på Stortingets anmodningsvedtak nr. 7 (2003-2004):
"Stortinget ber Regjeringen innen utgangen av 2003 legge
fram sak for Stortinget om konsekvenser ved overgangen til et fritt
arbeidsmarked innenfor det nye EØS-området hvor
spørsmålet om bruk av overgangsordninger og andre
tiltak for å forberede landet på arbeidskraftinnvandring
fra de nye medlemsland i EU drøftes."
I meldingen redegjøres det for regelverket
for arbeidsinnvandring, både for borgere fra land utenfor og
innenfor EØS-området. Etter at utvidelsesavtalen har
trådt i kraft vil borgere fra de nye medlemslandene regnes
som EØS-borgere og trenger ikke arbeidstillatelse. Hvis
Norge ikke endrer utlendingsloven som ledd i en overgangsordning,
gjelder EØS-regelverket om fri personbevegelse også for
arbeidstakere fra de nye medlemslandene.
Den viktigste endringen gjelder utvidelsen av
Den europeiske union, EU, og dermed av Det europeiske økonomiske
samarbeidsområdet, EØS. Estland, Kypros, Latvia,
Litauen, Malta, Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Slovenia
og Ungarn blir medlemmer av EU 1. mai 2004.
Utvidelsen av EU vil, med en ny EØS-avtale
på plass, legge til rette for betydelig lettere tilgang
på arbeidskraft fra de nye medlemslandene. Det betyr muligheter
for økt mobilitet som kan være utgangspunkt for
en positiv økonomisk og sosial utvikling i alle deler av
EU/EØS. Det gir dessuten arbeidstakere og tjenesteytere
fra disse landene langt bedre rettigheter og en sterkere stilling
når de drar til et annet EU/EØS-land
for å arbeide.
EUs nye medlemsland blir med avtalen om EØS-utvidelsen
parter i selve EØS-avtalen, jf. omtale i St.prp. nr. 3
(2003-2004) om samtykke til ratifikasjon av
utvidelsesavtalene med de nye medlemslandene.
Den forestående utvidelsen av EU og
EØS vil innebære at borgere fra de nye EU/EØS-
og EFTA-landene får adgang til Norge i kraft av reglene
om fri bevegelighet for personer fra 1. mai 2004. Det sentrale i
retten til fri bevegelighet for personer er adgangen til å slå seg
ned i en annen EU/EØS-stat og utøve økonomisk
virksomhet som arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende
eller tjenesteytere. På nærmere betingelser vil
også familiemedlemmer til disse gruppene, uansett deres
statsborgerskap, kunne komme til Norge.
Borgere fra de nye medlemslandene kan også komme
hit som arbeidssøkere. Mens de søker arbeid, må de
kunne forsørge seg selv. De har begrensete sosiale rettigheter
i henhold til gjeldende regelverk. Hvis de finner en jobb innen
seks måneder, vil de få tillatelse til å bo
her over lengre tid, vanligvis for fem år av gangen. De
blir arbeidstakere i henhold til EU-regelverket og har da som hovedregel
samme rettigheter og plikter som andre arbeidstakere i Norge. Det
gjelder for eksempel tilgang på ulike velferdsordninger,
samordning av trygderettigheter og gjensidig anerkjennelse av yrkeskvalifikasjoner.
Norge har under pågående forhandlinger
om tjenester i Verdens handelsorganisasjon tilbudt å utvide sine
forpliktelser mht. midlertidig arbeidstillatelse ved at varigheten
for ansatte som flytter innen samme konsern utvides fra 2 til 4 år,
og at adgangen til 3 måneders arbeidsopphold for selvstendige
spesialister utvides til alle typer yrker. Dette tilbudet går
ikke lenger enn eksisterende norske regler for arbeidstillatelser.
Tilbudet kan både forbedres og trekkes tilbake i løpet
av forhandlingene.
Sluttresultatet av forhandlingene vil være
avhengig både av resultatet av tjenesteforhandlingene som sådan,
men også av resultatet på øvrige områder
i den pågående WTO-runden.
Eksisterende nettverk av innvandrere eller sesongarbeidere
i et land vil ofte føre til økt innvandring av arbeidskraft.
Nettoinnvandringen fra de nye medlemslandene til Norge, i all hovedsak
Polen og de baltiske landene, har økt jevnt de siste ti årene.
Den utgjorde likevel ikke mer enn vel 1 000 personer i 2002 hvorav
de aller fleste fra Polen og Baltikum, en økning på ca.
300 fra 2001. Mange av innvandrerne er familiegjenforente på grunnlag
av ekteskap inngått med norsk borger. I 2002 var det i
underkant av 11 000 personer med bakgrunn fra de nye medlemslandene
som bodde i Norge. Over 60 pst. av disse var fra Polen. Det var
vel 4 000 utenlandske borgere fra de samme landene.
Det store flertallet av personer fra Polen og
de baltiske land som årlig oppholder seg i Norge, er i
landet kortere enn 6 måneder, og vil derfor ikke være
registrert som bosatte her. De fleste har en midlertidig arbeidstillatelse.
I 2002 ble det innvilget nærmere 20 000 slike tillatelser,
hovedsakelig til sesongarbeid. I tillegg arbeider hvert år
en del personer fra de nye medlemslandene innenfor ulike næringer
uten arbeidstillatelse og i strid med regelverket for tredjelandsborgere.
Det eneste vi kan si med sikkerhet er at det
høyst sannsynlig vil bli en økning av innvandringen
til Norden, inkludert Norge, særlig fra Polen og de baltiske landene. Økningen
vil antakeligvis være størst de første årene
etter utvidelsen, noe avhengig av om overgangsordninger tas i bruk
eller ikke. En betydelig del av økningen kan komme til å bli
arbeidskraftvandring av midlertidig karakter.
EUs tiltredelsestraktat og EØS-utvidelsesavtalen åpner
for en overgangsperiode på syv år hvor de nåværende
EØS-landene har adgang til å sette begrensninger
vedrørende fri bevegelighet for arbeidstakere fra de nye
medlemslandene, med unntak av arbeidstakere fra Kypros og Malta.
Det er ingen overgangsperiode for fri bevegelse
av tjenester. Det innebærer at EU/EØS-reglene
om fri bevegelighet må gjelde for tjenesteytere og de arbeidstakerne
en tjenesteyter bringer med seg for å utføre et
oppdrag. Eneste unntak er særregler for Tyskland og Østerrike
når det gjelder enkelte typer tjenester.
I de to første årene etter
utvidelsen skal EØS-landene benytte nasjonale bestemmelser
i forhold til borgere fra de nye medlemslandene. Landene kan ikke
innføre mer restriktive nasjonale regler enn de som gjaldt
ved undertegningen av hhv. tiltredelsestraktaten (for dagens EU-land)
og EØS-utvidelsesavtalen (for EØS/EFTA-landene).
Det er mulig å forlenge anvendelsen
av nasjonale bestemmelser om adgangen til arbeidsmarkedet for tre nye år
uten nærmere vilkår. Dersom de nåværende EØS/EFTA-land
ikke velger å forlenge nasjonale ordninger, trer EØS-avtalens
generelle regler om fri personbevegelse i kraft med virkning også for
borgere fra de nye medlemslandene.
Anvendelsen av nasjonale bestemmelser kan videre forlenges
i ytterligere to år, dvs. fram til syv år etter utvidelsen.
Dette forutsetter at det konstateres eller er fare for alvorlige
forstyrrelser på arbeidsmarkedet.
Hvis de nåværende medlemslandene
ved utløpet av den første toårsperioden
beslutter ikke å videreføre nasjonalt regelverk,
har de til rådighet en spesiell beskyttelsesmekanisme,
jf. kapittel 5.6.3 i meldingen. For EØS/EFTA-landenes
vedkommende kan en slik beslutning om å sette EØS-reglene
til side, og varigheten og omfanget av denne, tas på nasjonalt grunnlag
i henhold til gjeldende framgangsmåter i EØS-avtalen
artikkel 112, 113 og 114.
Både EUs nåværende
medlemsland og EØS/EFTA-landene har avgitt erklæringer
i forbindelse med utvidelsen, som gir uttrykk for vilje til å åpne
arbeidsmarkedene for borgere fra tiltredelseslandene på et
så tidlig tidspunkt som mulig.
I proposisjonen om utvidelsesavtalene med de
nye EU-landene (St.prp. nr. 3 (2003-2004)) gjør Regjeringen
rede for sitt prinsipielle syn på overgangsperioden og
tiltak fra norsk side i den forbindelse.
Regjeringen vil på bakgrunn av tidligere
avgitte erklæringer, hvilket standpunkt andre land inntar
og det pågående utredningsarbeidet om velferdsordninger
og kontroll- og beskyttelsestiltak, vurdere hvorvidt muligheten
til å iverksette tiltak hjemlet i en beskyttelsesmekanisme
er tilstrekkelig, eller om det også skal vurderes iverksatt
overgangsregler som gjelder fri bevegelighet for arbeidstakere fra
de nye medlemslandene.
Kontakten med partene i arbeidslivet vil fortsette.
Det er stor usikkerhet om omfanget av arbeidsinnvandringen
framover. Denne avhenger av den økonomiske utviklingen
i nåværende og nye EU-land og i Norge. Svakere
konjunkturutvikling og åpning av de andre europeiske arbeidsmarkedene
er en av faktorene som kan medføre lavere arbeidsinnvandring
til Norge.
Sysselsettingssituasjonen i Norge for bosatte
innvandrere fra de nye medlemslandene er relativt god sammenliknet
med andre innvandrergrupper, og kan antakelig tjene som et incitament
for flere til å komme hit når de får
enklere adgang til arbeidsmarkedet. Arbeidsledigheten er mellom
to og fire pst. for de ulike nasjonalitetene, langt mindre enn for
innvandrere fra andre land i Sentral- og Øst-Europa, hovedsakelig
land i tidligere Jugoslavia.
I 2002 kom 49 pst. av spesialistene fra de nye
EU-landene. Også kortere arbeidsopphold i Norge domineres
av statsborgere fra disse landene. 91 pst. av alle sesongarbeidere
i 2002 kom fra de nye EU-landene.
I forhold til utsikten til en stagnerende arbeidsstyrke og
større behov for tjenester på grunn av en aldrende befolkning,
vil økt arbeidsinnvandring fra de nye EØS-medlemslandene
kunne bety et verdifullt tilskudd av arbeidskraft. Blant annet kan økt
tilgang på utenlandsk arbeidskraft bidra til reduksjon
i flaskehalser når det gjelder rekruttering til enkelte
typer yrker.
Forventninger om bedre tilgang på arbeidskraft
vil også kunne påvirke bedriftsetableringene og
sysselsettingen i eksisterende bedrifter.
I meldingen påpekes det at økt
arbeidsinnvandring fra de nye medlemslandene vil virke positivt
for norsk arbeidsliv på lengre sikt. Det er imidlertid
enkelte risikofaktorer de første årene etter utvidelsen.
For å kunne vurdere konsekvensene av
utvidelsen for det norske arbeidsmarked er det etter Regjeringens
syn viktig å etablere en beredskap for å overvåke
utviklingen. Fokus for denne vil være eventuell ubalanse
i arbeidsmarkedet knyttet til arbeidsinnvandring fra de nye EU-landene.
Aetat vil kunne ha en naturlig rolle i denne overvåkningen.
Overvåkningen skal fange opp om det er en fare for vesentlig
ubalanse som kan føre til negative konsekvenser for sysselsetting
eller arbeidsledigheten. Aetat vil også kunne følge
utviklingen i ledigheten blant utsatte arbeidssøkergrupper. Forutsetningen
for å kunne gripe inn overfor ett eller flere av de nye
EU-landene er at en kan knytte en negativ og uønsket utvikling
i arbeidsmarkedet til tilstrømmingen av arbeidstakere fra
dette/disse landene. Et mulig beskyttelsestiltak kan være
på målrettet vis å gjeninnføre
krav til arbeidstillatelse med de samme vilkår som gjelder
for tredjelandsborgere.
Personer på arbeidsoppdrag i landet
med en varighet over tre måneder skal registrere seg hos
politiet for å få en EØS-oppholdstillatelse.
Effektiv overvåking av utviklingen på arbeidsmarkedet
vil innebære at en også kan få informasjon
om tilstrømningen av personer til landet med arbeid i korte
perioder som tjenesteytere, selvstendig næringsdrivende,
sesongarbeidere eller pendlere, og som derfor ikke trenger noen
EØS-tillatelse. Det vil i tilfelle kreve at myndighetene
får tilgang på løpende informasjon om
slike arbeidsoppdrag. Det vil bli vurdert om informasjon fra skattemyndighetene kan
dekke dette behovet. En ordning med meldeplikt og registrering hos
politiet også for kortere arbeidsoppdrag vil bli vurdert.
På bakgrunn av forskjellene i lønns-
og kostnadsnivået mellom de nye medlemslandene og Norge
er det uttrykt bekymring for om det kan oppstå såkalt sosial
dumping i det norske arbeidsmarkedet. Med sosial dumping menes i
denne sammenheng at utenlandske arbeidstakere kommer til Norge og
utfører arbeid på lønns- og arbeidsvilkår
som er vesentlig dårligere enn norske. Det kan således
innebære sosial dumping selv om de aktuelle arbeidstakerne
opplever at de får vesentlig bedre lønns- og arbeidsvilkår
i Norge enn i sitt hjemland. I meldingen gis en framstilling av hvilke
regler som gjelder for utenlandske arbeidstakere i Norge, og en
drøfting av mulige tiltak som eventuelt kan settes i verk
for å forhindre sosial dumping.
Norsk lovregulering får i all hovedsak
også anvendelse på ansettelses- og arbeidsvilkår
for utenlandske arbeidstakere som utfører arbeid i Norge.
Direktivet om utsendte arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting
og de tilsvarende reglene i arbeidsmiljøloven skal bidra
til å skape klarere regler og mer ensartet praksis innenfor
EØS-området. Dette sammen med muligheten for å allmenngjøre
tariffavtaler gjør at Norge kan sies å ha virkemidler
som kan bidra til å forhindre sosial dumping. Det kan imidlertid
ikke utelukkes at det kan oppstå situasjoner i forbindelse
med utvidelsen av EØS-området, som kan gjøre
det nødvendig med ytterligere virkemidler. Nedenfor gis
det derfor en vurdering av mulige tiltak som eventuelt kan være
aktuelle.
Allmenngjøringsinstituttet har til
formål å sikre arbeidstakere likeverdige lønns-
og arbeidsvilkår, samt forhindre useriøs konkurranse.
Allmenngjøringsloven vil kunne være
et virkemiddel ved brudd på lønns- og arbeidsvilkår,
fordi et vedtak vil få virkning for alle arbeidstakere
som arbeider innenfor vedtakets gyldighetsområde, uavhengig
av om de er her som arbeidsinnvandrere med eller uten arbeidstillatelse,
eller som del av en tjenesteavtale.
Allmenngjøringsinstituttet vil være
blant de virkemidler Regjeringen ønsker å drøfte
videre med partene.
I meldingen konstateres det etter en nærmere
drøfting at det synes lite hensiktsmessig for norsk arbeidsliv å lovfeste
minstelønnsbestemmelser for å forhindre at utenlandske
arbeidstakere får en lønn som ligger under grensen
for hva som er tilstrekkelig til vedkommendes underhold. Dette vil
likevel være et av de tiltakene det kan være aktuelt å se
nærmere på, og som vil bli drøftet med
partene i arbeidslivet.
For arbeidsmiljø- og sikkerhetsmyndighetene
blir det viktig å følge utviklingen i arbeidslivet
nøye i tiden etter utvidelsen av EØS-avtalen.
Særlig blir det viktig å overvåke om
det vil etableres mange nye og useriøse aktører
som i liten grad tar hensyn til norsk regelverk og fastlagte normer
i norsk arbeidsliv. Tilsvarende må tilsynsmyndighetene
være opptatt av hvorvidt problemstillinger knyttet til
blant annet språkproblemer, manglende informasjon og kjennskap
til norsk arbeidsliv og regelverk, samt ulik HMS-kultur, tilsier økt
oppmerksomhet og prioritering av enkelte bransjer, prosjekter og
lignende med stort innslag av utenlandsk arbeidskraft.
I tillegg til mer tradisjonelt tilsyn gjennomfører Arbeidstilsynet
en rekke kampanjer rettet mot utsatte bransjer eller typer virksomheter.
Som et ledd i oppfølgingen av St.meld. nr. 17 (2002-2003)
om statlige tilsyn, skal også Arbeidstilsynets rolle som
koordineringsansvarlig for HMS-tilsynene for landbasert næringsliv
formaliseres og styrkes. Det arbeides for tiden med gjennomføringen
av dette.
I den grad Arbeidstilsynet får mistanke
om svart arbeid eller brudd på andre etaters regelverk
kontaktes politiet og/eller de andre etatene som har tilsynsansvaret
for det aktuelle området.
Departementet vil også peke på det
særskilte ansvaret byggherrer har fått for å sikre
og bedre arbeidstakernes sikkerhet og helse på midlertidige
eller mobile arbeidsplasser.
Tilsyn og en sterk offensiv i forhold til arbeidsgivers oppfølging
av HMS-regelverket bidrar til høyere seriøsitet
i utsatte bransjer.
Etter arbeidsmiljølovens regler om
utsendte arbeidstakere har Direktoratet for arbeidstilsynet, som såkalt
samarbeidskontor, ansvar for å informere om hvilke arbeids-
og ansettelsesvilkår som kommer til anvendelse for utsendte
arbeidstakere.
Utenlandske arbeidsgivere og arbeidstakere som arbeider
i Norge vil ha et stort informasjonsbehov. Utvidelsen av EØS-avtalen
vil kreve ytterligere informasjonstiltak og større innsats
på dette området, rettet mot de nye medlemslandenes
virksomheter og arbeidstakere som kan tenkes å komme til
Norge. I tillegg vil det være behov for målrettet
informasjon i Norge til norske arbeidsgivere og oppdragsgivere (tjenestemottakere)
som benytter seg av utenlandske arbeidstakere eller tjenester.
Det er avgjørende at norske myndigheter
og partene i arbeidslivet samarbeider for å sikre at dette
viktige informasjonsarbeidet kommer i gang i tide.
Det vises ellers til at Petroleumstilsynet har
et ansvar tilsvarende Arbeidstilsynets på den norske kontinentalsokkelen.
Fra 1. januar 2004 utvides dette ansvaret til også å gjelde
enkelte petroleumsanlegg på land.
Det fremgår av St.prp. nr. 3 (2003-2004)
at Regjeringen skal vurdere om det eventuelt bør gis en
hjemmel i arbeidsmiljøloven for at Arbeidstilsynet skal
kunne gripe inn mot lønns- og arbeidsvilkår som
er vesentlig dårligere enn det som er gjengs i det norske
markedet.
For at en slik bestemmelse ikke skal komme i
strid med EØS-avtalens likebehandlingsprinsipp, må den gjelde
for alle arbeidstakere i Norge og ikke bare for utenlandske arbeidstakere.
Prinsipielt vil en slik regel kunne innebære at alle arbeidstakere
kan få Arbeidstilsynet til å prøve om
de lønns- og arbeidsvilkår arbeidstakeren har,
er vesentlig dårligere enn gjengs i den aktuelle bransjen.
I dag er det Utlendingsdirektoratet som utsteder arbeidstillatelser
for utenlandske arbeidstakere og stiller krav til lønns-
og arbeidsvilkår etter utlendingslovgivningen.
Spørsmålet om å innføre
en lovhjemmel for Arbeidstilsynet, eventuelt andre tilsyns- og kontrollmyndigheter,
til å gripe inn mot lønns- og arbeidsvilkår
som er vesentlig dårligere enn det som er gjengs i det
norske markedet, vil også være et av de tiltakene det
må ses nærmere på og som vil bli drøftet
med partene.
I 1996 ratifiserte Norge ILO-konvensjonen nr.
94 om arbeidsklausuler i offentlige arbeidskontrakter. Nærings-
og handelsdepartementet vil vurdere å implementere ILO-konvensjonen
i en ny statlig innkjøps-instruks, som ventes ferdig i
løpet av sommeren 2004.
Det er betydelig forskjell mellom de nye medlemslandene
og for eksempel de nordiske landene når det gjelder omfang
av velferdsordninger og nivå på ulike sosiale
ytelser. Dette kan i seg selv føre til økt innvandring,
både av personer som ønsker å arbeide, og
personer som primært vil få del i velferdsordninger.
En tverrdepartemental arbeidsgruppe ledet av
KRD, drøftet konsekvenser for norske velferdsordninger
i rapporten EU-utvidelsen, arbeidstakere og velferdsordninger, Kommunal-
og regionaldepartementet 2003. Rapporten ble offentliggjort i august
2003.
Arbeidsgruppa la bl.a. fram følgende
anbefalinger:
– For å forebygge
direkte misbruk bør kontrollsystemet på enkelte
områder forbedres. Det gjelder særlig i forhold
til sykepenger, dagpenger og økonomisk sosialhjelp.
– Utlendingsmyndighetene bør,
i samarbeid med instanser med ansvar for aktuelle ytelser, kontrollere
bedre at vilkårene for en EØS-tillatelse, også for
familiemedlemmer, oppfylles under oppholdet i Norge.
– Dersom Danmark og Sverige skulle
velge å bruke nasjonal lovgivning i en periode for å begrense
den frie bevegeligheten for arbeidstakere, vil det etter arbeidsgruppas
vurdering være naturlig at Norge gjør det samme.
– Forbedring av gjeldende regelverk
og mer effektiv kontroll er viktig. Utilsiktede, negative konsekvenser
av EU-utvidelsen i deler av arbeidslivet og for enkelte velferdsordninger,
vil skape negative reaksjoner.
Regjeringen har vurdert anbefalingene i rapporten
og vil følge opp med konkrete tiltak for å motvirke
utilsiktede konsekvenser og misbruk.
Det er allerede foreslått å endre
vilkårene for rett til sykepenger i budsjettforslaget for
2004, jf. St.prp. nr. 1 (2003-2004) for Sosialdepartementet.
Videre oppfølging av arbeidsgrupperapporten
i berørte departementer samordnes av Kommunal- og regionaldepartementet.
Departementene skal foreta en ny gjennomgang av ordninger på egne
ansvarsområder og rapportere hvilke regelendringer som
er planlagt og hvordan kontrolltiltak kan gjennomføres.
Spørsmål i tilknytning til eksport av ytelser
skal særlig vurderes.
På bakgrunn av den nye gjennomgangen
vil Regjeringen i begynnelsen av 2004 bli forelagt departementenes
planer om oppfølging og ta stilling til om det er behov
for ytterligere samordning. Jevnlig vurdering av behovet for regelendringer
og kontrolltiltak er for øvrig en del av den generelle
virksomheten på ulike forvaltningsområder.
Et forslag til en ny ordning for innvandring
av ufaglært arbeidskraft fra land utenfor EØS
ble sendt på bred høring i juni 2002.
Et viktig premiss for forslaget var at arbeidstillatelse til
ufaglærte bare vil være aktuelt dersom det ikke
er mulig å skaffe arbeidskraft innenlands eller innen EØS. Arbeidsmarkedssituasjonen
burde være avgjørende for i hvilket omfang ordningen
skulle brukes.
Et annet premiss var at arbeidstillatelse til
ufaglærte skal kunne danne grunnlag for bosettingstillatelse,
dvs. varig opphold. Videre ble det lagt vekt på at også ufaglærte
arbeidstakere bør ha mulighet til å delta i det norske
samfunnet på linje med andre innvandrere.
Regjeringen vil foreløpig ikke sette
i verk en prøveordning for ufaglært arbeidskraft
fra kandidatland til EU. Det er ønskelig å avvente
EØS-utvidelsen, utvidelsen av perioden for sesongarbeid
fra 3 til 6 måneder, og en evaluering av konsekvensene
av disse endringene. På denne bakgrunn vil det bli vurdert
når det kan være aktuelt å iverksette
prøveordningen. Departementet vil i mellomtida utforme
forslag til regelendringer som vil bli sendt på alminnelig
høring.
Økonomisk-administrative konsekvenser
av forslag til regelendringer og kontrolltiltak som gjelder velferdsordninger,
overvåkingsberedskap og tiltak mot sosial dumping er under
utredning i flere sammenhenger. Regjeringen og berørte
departementer vil komme tilbake til spørsmålet
i den ordinære budsjettprosessen.
I dokumentet fremmes følgende forslag:
"1. Stortinget
ber Regjeringen ta initiativ til at det opprettes en arbeidsgruppe
mellom partene i arbeidslivet og myndighetene. Gruppen vurderer løpende
tiltak for å bekjempe ulovligheter og useriøsitet
i arbeidslivet.
2. Stortinget ber Regjeringen gjennomgå tilsyns-
og kontrollordningene i den hensikt å gi Arbeidstilsynet
et sterkt og enhetlig tilsynsansvar for å hindre sosial
dumping. Ansvar for oppfølging og kontroll av allmenngjøringsvedtak
legges til samme organ.
3. Stortinget ber Regjeringen på egnet
måte fremme forslag til at hovedentreprenør/oppdragsgiver gjøres
ansvarlig for at underentreprenører følger loven,
slik at brudd medfører sanksjoner.
4. Stortinget ber Regjeringen på egnet
måte fremme forslag om implementering av ILO-konvensjon
nr. 94 i norsk lov, slik at arbeid som er satt bort på enterprise
av staten, statlige foretak, fylkeskommuner og kommuner skal baseres
på lønns- og arbeidsvilkår som er vanlig
for sammenlignbart arbeid, og i tillegg at bedrifter som er tatt
for sosial dumping ekskluderes fra å delta i offentlige
anbudskonkurranser.
5. Stortinget ber Regjeringen meddele Stortinget
om hvordan endringene i lovverket i 2000, hva angår inn-
og utleie av arbeidskraft (AML 55 K og L), har virket inn på den
beskrevne situasjonen på arbeidsmarkedet, samt vurdere
en autorisasjonsordning og nærmere regler for inn- og utleie."
I dokumentet vert det fremja følgjande
forslag:
"1. Stortinget
ber Regjeringa leggje fram for Stortinget forslag til naudsynte
endringar i utlendingslovgjevinga slik at Noreg kan nytte overgangsordningar
frå 1. mai neste år for å avgrense fri rørsle
av arbeidskraft frå nye EU-land.
2. Stortinget ber Regjeringa leggje til
rette for kvotar for arbeidskraft frå andre land etter
nærare avtale mellom partane i arbeidslivet."
I dokumentet fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om tiltak i forbindelse med utvidelsen av arbeidsmarkedet
i EØS-området i tråd med Dokument nr.
8:24 (2003-2004)."
Forslagsstillerne mener det er behov for følgende tiltak:
I. Det utarbeides en handlingsplan for å motvirke
forskjellsbehandling og sosial dumping i forbindelse med fri bevegelse
av tjenester og utstasjonering av arbeidstakere. Handlingsplanen
bør omfatte følgende:
1. Arbeidstilsynet tilføres
tilstrekkelige ressurser og fullmakter til håndheving av
regler nedlagt i allmenngjorte tariffavtaler og styrket kontroll
med overholdelsen av reglene om arbeidstid og andre aktuelle vilkår
i arbeidsmiljøloven, samt standarder for bolig- og brakkeforhold,
i forbindelse med utstasjonering av arbeidstakere.
2. Det vedtas en lovhjemmel som i forbindelse
med tjenesteleveranser, anbud og underentrepriser gir tillitsvalgte
rett til innsyn i lønns- og arbeidsvilkår hjemlet
i lov og arbeidsavtale (jf. arbeidsmiljøloven § 55C)
hos underentreprenører, men slik at det ikke omfatter rett
til innsyn i personlige forhold eller andre fagforeningers kollektivavtale.
3. Det vedtas en lovhjemmel som gir tillitsvalgte
rett til drøfting i forbindelse med beslutninger om innleie
og underentrepriser.
4. Hovedentreprenør, eller den
som har kontrakt med byggherren, må gjøres ansvarlig
for at underentreprenører betaler skatter og avgifter,
og følger gjeldende lov- og regelverk. Byggherrens ansvar
for å sikre lovlige forhold på bygg- og anleggsplass innskjerpes.
5. Erfaringene med liberaliseringen av
arbeidsformidling, utleie og vikarbyråer evalueres, og
det innføres en ordning for kontroll, godkjenning og registrering
av byråer som driver formidling eller utleie av arbeidskraft
i Norge.
6. Tilsynsmyndighetenes mulighet til kontroll
styrkes ved at det innføres bestemmelser om at arbeidstakere
skal vise fram identitetskort, samt at hovedentreprenør,
eller den som har kontrakt med byggherren, skal legge fram mannskapslister
og doku-mentasjon av lønnsforhold og utbetalt lønn.
7. Organisasjonene i arbeidslivet oppfordres
til å innføre bransjenormer som fastsetter krav
som skal stilles i forbindelse med utlysing av anbud og inngåelse
av kontrakt. Det skal stilles klare krav til prekvalifisering som
gjør at useriøse aktører ikke kommer
i posisjon til å oppnå kontrakt.
8. ILO-konvensjon 94, som hjemler at offentlig
virksomhet kan kreve at anbydere overholder lønns- og arbeidsvilkår
som er fastsatt i relevante tariffavtaler eller det som normalt
gjelder ved slikt arbeid, implementeres i norsk lovgivning snarest mulig.
II. I forbindelse med åpningen av arbeidsmarkedet for
individuelle arbeidssøkere fra 1. mai 2004 bør
følgende bestemmelser iverksettes:
1. Arbeidssøkere
fra de nye EU-landene får rett til 6 måneders
opphold for egen regning til å søke arbeid i Norge
og må registrere seg så snart de tar opphold i
riket.
2. Alle arbeidssøkere fra de nye
EU-landene som finner arbeid som tilfredsstiller gitte vilkår,
gis adgang til å arbeide i Norge.
3. Arbeidstakere fra de nye EU-landene
skal sikres lønns- og arbeidsvilkår etter gjeldende
tariffavtale eller det som er vanlig på samme sted og yrkesområde
(jf. utlendingsforskriften § 2-2) og være sikret bolig
som tilfredsstiller helsemyndighetenes krav (jf. utlendingsforskriften § 20).
4. Vilkåret for å få tidsbegrenset
oppholds- og arbeidstillatelse er i tillegg til ovennevnte krav
til lønn og bolig, samt underholdsevne, at ansettelsen i
utgangspunktet skal være på heltid. Under hensyntaken
til underholdskravet og hva som er vanlig i angjeldende type arbeid,
kan vilkåret om fulltidsarbeid fravikes ut fra en helhetsvurdering.
5. Det framlegges skriftlig arbeidskontrakt
med informasjon om lønn, arbeidstid, varighet, henvisning
til eventuell tariffavtale mv., samt informasjon om boforhold.
6. Arbeidet kan ikke opptas før
oppholds- og arbeidstillatelsen er utstedt, og at saksbehandlingen
i ordinære saker i førsteinstans skal være
avsluttet innen 4 uker.
7. Arbeidstakere fra de nye EU/EØS-landene
skal ha de samme velferdsrettigheter som andre EU/EØS-borgere
så lenge oppholds- og arbeidstillatelsen varer.
8. For et dokumentert varig arbeidsforhold
over 90 dager, som tilfredsstiller kravene til lønn og arbeidstid
mv., gis oppholds- og arbeidstillatelse for arbeidskontraktens varighet,
oppad begrenset til 2 år, med rett til forlengelse, såfremt
vilkårene for tillatelsen fortsatt er til stede. Dersom
arbeidsforholdet opphører, gis rett til inntil 6 måneders opphold
for å søke nytt arbeid, samt rett til velferdsytelser
og ledighetstrygd på ordinære vilkår
i denne perioden.
9. For lovlig inngåtte midlertidige
arbeidskontrakter, sesongarbeid mv. av varighet inntil 90 dager
som tilfredsstiller kravene til lønn og arbeidstid, gis oppholds-
og arbeidstillatelsen kun for arbeidsforholdets avtalte varighet.
Og at vedkommende kan bruke den gjenværende ubenyttete
delen av perioden som arbeidssøker på eget underhold
- dvs. uten rettigheter til velferdsytelser - oppad begrenset til
6 måneder samlet. Hvis vedkommende ikke finner nytt arbeid
i løpet av arbeidssøkeperioden, må han/hun
forlate landet.
10. Arbeidstilsynet og andre relevante
tilsyn gis lovhjemlet fullmakt, samt økte ressurser, til
kontroll og iverksettelse av sanksjoner overfor virksomheter som
bryter regelverket, slik at regelverket, inklusive ovennevnte vilkår
om lønn, arbeidstid og boforhold blir fulgt.
11. Det gjennomføres ikke liberalisering
av reglene for arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS
i de nærmeste årene.
III. For å fremme integrasjon og motvirke
forskjellsbehandling og utnyttelse av utenlandske arbeidstakere
foreslås følgende:
1. Aktive informasjonsstrategier
overfor arbeidssøkere fra de nye EØS-landene (særlig
Baltikum og Polen) for å orientere om mulighetene og vilkårene
for å finne arbeid i Norge, hvilke rettigheter, lønns-
og arbeidsvilkår som gjelder, bolig og kostnadsnivå,
samt samarbeids- og partsforhold i norsk arbeidsliv. Sentral informasjon
om det norske arbeidsmarkedet må forefinnes på de
nye EØS-landenes språk.
2. Legge til rette for at partene i arbeidslivet
kan informere nye arbeidstakere om rettigheter og plikter i norsk
arbeidsliv, legge til rette for god tariffavtaledekning, sørge
for overholdelse av lov- og avtaleverk, og legge til rette for opplæring
og integrasjon av innvandrere i fellesskapet på arbeidsplassene.
3. Styrking av tilsynsmyndighetenes kapasitet
til informasjon, kontroll og håndheving av at lover og regler
i arbeidslivet og velferdssystemet blir overholdt; det opprettes
en egen strategisk, operativ enhet på høyt nivå med
ansvar for å samordne og målrette de ulike instansenes
innsats på feltet, inklusive ansvar for særskilt
opplæring og kompetanseutvikling; for å bekjempe
framveksten av useriøse bedrifter og konkurransevridende
forhold bør dette arbeidet samkjøres med partene
i arbeidslivet, politiet, utlendingsmyndighetene, skattemyndighetene
og andre offentlige instanser.
IV. For å forebygge illegalt arbeid
foreslås følgende tiltak:
1. Det opprettes lokale/regionale
nettverk mellom fagforeninger, arbeidsgivere, politi og andre offentlige
myndigheter for å avsløre illegalt arbeid og sikre
utveksling av opplysninger.
2. En sentral enhet under Politidirektoratet
gis ansvar for bekjempelse av illegalt arbeid, samt støtte
til lokale/regionale myndigheters arbeid.
3. At virksomheter som benytter arbeidstakere
uten arbeidstillatelse skal anmeldes og de skal idømmes betydelige
bøter og konfiskering av fortjenesten.
4. At det utvikles en mer presis statistisk
kartlegging, overvåking og analyse av utviklingen i ulike
deler av arbeidsmarkedet for å kunne utforme målrettete tiltak
og kunne anvende beskyttelsesklausulen i EØS-avtalen.
5. At det iverksettes særskilte
prosjekter for å kartlegge og analysere omfanget av sosial
dumping, illegale arbeidsformer og eventuelt misbruk av velferdsordninger.
6. At kompetansen og kapasiteten til tilsynsmyndighetene
for å hindre misbruk av velferdssystemets styrkes.
7. At koordineringen mellom ulike offentlige instanser
bedres.
8. At kontrollen med utlendingsforskriftens
regler for boligstandard bedres.
V. Det foretas en helhetlig vurdering samt fremmes forslag
om endringer av utsatte velferdsordninger, for å motvirke
uønskete strategiske tilpasninger til velferdsordningene.
Særlig gjelder dette muligheten for å eksportere
ytelser.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og
Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark,
Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn
Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen
og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun
Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet, lederen
Magnhild Meltveit Kleppa, viser til enighet i komiteen om å behandle
St.meld. nr. 19 (2003-2004) kapittel 5 sammen med de tre private
forslagene som er fremmet på dette området: Dokument nr.
8:12 (2003-2004), Dokument nr. 8:14 (2003-2004) og Dokument nr.
8:24 (2003-2004). Komiteen foreslår at alle
de tre private forslagene vedlegges protokollen.
Komiteen viser samtidig til at
kommunal- og regionalministeren i brev av 12. februar 2004 varsler
at Regjeringen før påske vil fremlegge en odelstingsproposisjon
om endringer i utlendingsloven og utlendingsforskriften som følge
av EØS-utvidelsen. Komiteen viser også til
kommunal- og regionalministerens brev til komiteen av 30. januar
og 12. februar 2004 og til brev fra arbeids- og administrasjonsministeren
av 3. februar og 8. mars 2004.
Komiteen viser dessuten til sine
respektive fraksjoners merknader i Innst. S. nr. 103 (2003-2004).
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at det alt tidleg i haust var
avklart at verken Finland, Tyskland, Austerrike, Frankrike eller Italia
ynskte å opne for fri flyt av arbeidstakarar frå 1. mai
2005 og ville nytte overgangsordningar. Fleirtalet meiner
det er oppsiktsvekkjande at Regjeringa har forhalde seg så passiv
i forhold til kva utfordringar utvidinga av arbeidsmarknaden kunne
medføre for Noreg. Fleirtalet finn det underleg
at det var først da Sverige varsla overgangsordningar at
den norske regjeringa fann grunn for å reagere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at utvidelsen av arbeidsmarkedet i EU/EØS
fra 1. mai i år reiser betydelige utfordringer. Flertallet viser
både til behovet for tiltak som hindrer utnyttelse av utenlandsk
arbeidskraft og tiltak som hindrer at norske lønns- og
arbeidsvilkår undergraves.
Flertallet finner det oppsiktsvekkende
at Regjeringen i stortingsmeldingen om et velfungerende arbeidsmarked
som ble lagt fram vel 4 måneder før utvidelsen
av arbeidsmarkedet finner sted, fortsatt hadde til vurdering om
det var behov for tiltak for å møte disse utfordringene.
Regjeringen la på det tidspunkt til grunn at det ikke var
behov for overgangsordninger som utvidelsesavtalen gir adgang til.
Først lenge etter at denne stortingsmeldingen var lagt
fram for Stortinget, etter at det var lagt fram tre private forslag
om tiltak fra henholdsvis Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, og etter at alle medlemslandene i det nåværende
EU med unntak av Irland hadde varslet at de ville iverksette overgangsordninger
i ulik form, informerte Regjeringen i brev til komiteen at den så behov
for overgangsordninger.
Flertallet har merket seg at
på det tidspunkt denne innstillingen avgis - en og en halv
måned før utvidelsen finner sted - har Regjeringen
ennå ikke klargjort og presentert for Stortinget sitt endelige
forslag til tiltak.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at det i stortingsmeldingen
ble varslet at det kunne bli aktuelt med overgangsordninger dersom
flere andre land gjorde det. Disse medlemmer har
også merket seg at Storbritannia varslet overgangsordninger
etter Norge. Disse medlemmer viser til at proposisjonen ventes
om meget kort tid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har
merket seg at Regjeringen viser til kontakt med partene i arbeidslivet. Flertallet konstaterer
at det er betydelig avstand mellom de forslag til tiltak som er
foreslått fra fagbevegelsen og de begrensede tiltak som
Regjeringen har varslet.
Flertallet har videre merket
seg at daværende statsråd Norman på vegne
av Regjeringen i brev til komiteen 8. mars d.å. viste til
at overgangsreglene vil kunne bidra til å forebygge sosial
dumping. Videre uttalte han:
"De største utfordringene her
vil imidlertid trolig gjelde tjenesteyting fra selvstendig næringsdrivende
og utsendte arbeidstakere på tjenesteoppdrag."
Samtidig konkluderte fagstatsråden
med at Regjeringen ikke ville iverksette tiltak for å motvirke
en slik utvikling før arbeidsmarkedet utvides 1. mai.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at det i henhold til EUs
tiltredelsestraktat og EØS-utvidelsesavtalen ikke gis mulighet
for overgangsordninger for selvstendig næringsdrivende
eller utsendte arbeidstakere på tjenesteoppdrag. Disse
medlemmer vil derfor påpeke at det er urimelig å framstille
det som om Regjeringen og fagstatsråd kunne ha iverksatt
diskriminerende tiltak på dette området.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at Regjeringens behandling av saken har vært preget
av famling og mangel på handlekraft. Dette er åpenbart
uheldig.
Komiteen mener at
det i vurderingen av ulike politiske tiltak er viktig å skille
mellom forskjellige typer arbeidsinnvandring:
1. individuelle arbeidssøkere
som kommer til Norge for å finne arbeid,
2. utstasjonerte arbeidstakere i forbindelse
med tjenesteoppdrag, anbud, entrepriser mv.,
3. selvstendig næringsdrivende
som kommer for å etablere egen virksomhet.
Komiteen er kjent med at EØS-avtalen
gir anledning til overgangsordninger bare for individuelle arbeidstakere,
mens fri bevegelighet for selvstendige næringsdrivende
og tjenester vil tre i kraft fra 1. mai 2004. Komiteen er
av den oppfatning at midlertidig arbeidskraftsimport trolig vil
utgjøre en større utfordring når det
gjelder å videreutvikle et inkluderende arbeidsliv basert
på høye sosiale standarder og lik lønn
for likt arbeid - enn ordinær arbeidsinnvandring. Det er
også rimelig å anta at jo sterkere begrensningene blir
for individuell arbeidsinnvandring, desto større kan interessen
bli for å organisere arbeidskraftsimport gjennom tjenesteoppdrag,
entrepriser og "outsourcing" av oppgaver. På denne bakgrunn
mener komiteen det er viktig at myndighetene og partene
i arbeidslivet umiddelbart forbereder tiltak for å håndtere
den nye situasjonen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti har merket seg at det har vært
viktig for Regjeringen å trekke inn partene i arbeidslivet
underveis i prosessen på dette feltet. Disse medlemmer støtter
dette og er innforstått med at dette har lagt premisser
for framdriften i saken.
Komiteen viser til
at utvidelsen av EU/EØS med ti nye medlemsland
fra 1. mai 2004 markerer et skille i forhold til den kalde krigens
deling av Europa. For de 75 millioner innbyggerne i de nye medlemslandene betyr
dette nye muligheter til å delta i et samarbeid for å fremme økonomisk
og sosial framgang. Et av de største fremskrittene for
innbyggerne i de nye medlemslandene er den personlige friheten til å kunne reise
og søke arbeid, studier og opphold i hele EU og EØS-området.
Komiteen meiner det er positivt
med ei viss utveksling av arbeidskraft mellom land. Det at nordmenn
kan reise ut for å ta arbeid og utlendingar kan kome hit
for å ta arbeid, gir folk nyttig kompetanse, fører
til auka kulturforståing, og gjer at dei kan tilføre nye
impulsar og kompetanse når dei kjem heim.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er kjent med at allerede i mars
2001 uttrykte regjeringen Stoltenberg overfor Europakommisjonen
at Norge, sammen med de andre EØS/EFTA-landene,
så positivt på å ta i bruk EØS-reglene
for fri bevegelighet for personer fra de nye medlemslandene i EØS
fra tiltredelsespunktet. Disse medlemmer har merket
seg at Samarbeidsregjeringen har sluttet opp om denne linjen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen har markert
en offensiv holdning til de mulighetene EU/EØS-utvidelsen
innebærer for Norge. Disse medlemmer viser
i den forbindelse til St.prp. nr. 3 (2003-2004) der Regjeringen
gjør rede for sitt prinsipielle syn på overgangsperioden
og tiltak fra norsk side i den forbindelse, og viser til brev til
komiteen fra kommunal- og regionalminister Erna Solberg av 30. januar 2004
om endringer i utlendingslovgivningen.
Disse medlemmer er enig i betydningen
av å legge til rette for at norske interesser og bedrifter
skal ta aktivt del i mulighetene som følger av globaliseringen
og den økte integrasjonen i vår egen verdensdel. Disse
medlemmer viser til at dette har virkninger for både
tilbudet og etterspørselen etter arbeidskraft. Disse
medlemmer viser til meldingens omtale av det fremtidige
arbeidskraftbehovet, og er enig i at befolkningsutviklingen tilsier
at behovet for arbeidskraft vil øke.
Disse medlemmer viser til at
utvidelsen av EU og EØS gir oss nye muligheter for å styrke
tilgangen på arbeidskraft. Disse medlemmer mener
dette på sikt vil ha betydning for Norge. Et utvidet europeisk arbeidsmarked
gir større muligheter for å rekruttere velutdannet
arbeidskraft, både innenfor offentlig og privat virksomhet.
Komiteen viser til
at det innenfor dagens regler på utlendingsfeltet finnes
vide muligheter for å rekruttere kompetent arbeidskraft
fra utlandet, og at kvotene for slik arbeidsinnvandring på langt
nær er oppbrukt.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener det viktigste, derimot, er å sørge for å iverksette
rekrutteringskampanjer i relevante utenlandske fagmiljøer
for å utfylle det norske arbeidsmarkedet med kompetanse
vi i dag ikke innehar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
derfor det ikke er nødvendig å innta en offensiv
holdning for å raskt liberalisere dagens reguleringer på arbeidsinnvandring
for å sikre seg høykvalifisert arbeidskraft.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Norge har vært en
del av et åpent arbeidsmarked i mange år. Innen Norden
har vi hatt et åpent arbeidsmarked helt siden 1950-tallet.
Vi har også hatt et felles arbeidsmarked innen EØS
siden 1994. Disse medlemmer har notert at utvidelsen
av EØS dermed ikke innebærer noe nytt som sådan.
Det er en utvidelse i antall, hvor vårt felles arbeidsmarked
nå går fra å omfatte 375 millioner innbyggere
til over 450 millioner innbyggere. Disse medlemmer ser
at det er forskjeller i velferdsnivå mellom landene, og
at dette i en overgangsperiode vil kunne føre til et press
på arbeidsmarkedet i dagens EU/EØS-land.
Disse medlemmer mener at
– Utvidelsen
kan bli positiv for Norge fordi vi har et vesentlig arbeidskraftbehov
i årene som kommer grunnet vår demografiske utvikling.
– Utvidelsen kan bli positiv for
Norge ettersom vi til tross for dagens arbeidsledighet ser antydninger
til manglende kompetanse innen enkelte næringer og yrker.
– Utvidelsen er positiv for arbeiderne
fra de nye EU-landene som i dag arbeider i Norge. I dag er det en ubalanse
i avtaleforholdet ved at arbeidstakeren er prisgitt en arbeidsgiver
for å få arbeidstillatelse. Etter utvidelsen vil
disse arbeidstakerne stå friere til å skifte arbeidsgiver
uten å måtte søke om ny tillatelse og
dermed stå mye sterkere.
– Utvidelsen er positiv for den
norske forbrukeren som får bedre tilgang til og utvalg
av tjenester.
– Utvidelsen er positiv for den
enkelte norske borger som får nye valgmuligheter for eget
arbeid og karriere i en rekke nye land.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
ikke enig i betraktningen at kommende EU-utvidelse ikke representerer
noe nytt for Norge. Disse medlemmer mener utvidelsen
representerer noe helt nytt med tanke på at utfordringen
med ufordelaktig arbeidsinnvandring nå er langt mer reell enn
tidligere. Disse medlemmer viser til at tidligere
EU-utvidelser har skjedd med land som har hatt et sammenlignbart
kostnadsnivå med Norge, eller med land hvis arbeidstagere
som på grunn av grunnleggende underliggende faktorer ikke
har representert noen nevneverdig trussel for stabiliteten i det norske
arbeidsmarkedet.
Disse medlemmer viser til at
Norge i lang tid har vært vertsland for et stort antall
sesongarbeidere fra de nye EU-medlemslandene. Disse medlemmer bemerker
at dette kan og vil, på godt og vondt, fungere som et viktig
rekrutteringsgrunnlag overfor arbeidsinnvandrere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet deler ikke oppfatningen at EU-utvidelsen
er betingelsesløs positiv. Disse medlemmer viser
til hvordan utvidelsen nå får de aller fleste
vesteuropeiske land til å stramme inn i velferdsytelsene
i frykt for at de skal bli misbrukt av velferdsturister fra de nye
medlemslandene. Disse medlemmer konstaterer derfor
at utvidelsen på sikt kan medføre at norske borgere
står i fare for å få et dårligere
velferdstilbud. Dette er klart en uheldig konsekvens.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil hevde at Norge trenger den kulturelle
og økonomiske stimulans som immigrasjon og emigrasjon gir.
Sett i lys av et stadig mer globalt kunnskaps-, arbeids- og varemarked,
er behovet for langt bredere og mangfoldig kompetanse udiskutabel. Åpenhet
og globalisering har til nå vært for ensidig på finanskapitalens
og industriens premisser, med negative konsekvenser for mange. Globaliseringen
må møtes med spilleregler og regelverk både nasjonalt
og internasjonalt og må kombineres med tiltak mot sosial
dumping, arbeidsløshet og utstøting fra arbeidslivet.
Disse medlemmer viser til at
Norge har en liten, åpen og internasjonalisert økonomi
som presses av dereguleringer og liberalisering på stadig
flere områder. Store endringer i arbeidsmarkedet, både
nasjonalt og internasjonalt, økt bruk av utleie og privat arbeidsformidling
gjør at det kreves et sterkere politisk grep enn det vi
har i dag om virkemidlene for et godt og sivilisert arbeidsmarked.
Dette gjelder både generelt og overfor grupper som har
spesielt høy ledighet.
Disse medlemmer mener det er
behov for en mer åpen innvandringspolitikk. En streng og
lukket innvandringspolitikk er ingen garanti for nok satsing på tiltak
og opplæring til arbeidsledige, men en mer åpen
innvandringspolitikk er heller ingen unnskyldning for ikke å legge
nok ressurser i arbeidsmarkedspolitikken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
opptatt av å begrense skadevirkningene av utvidelsen mest
mulig. Den aller verste situasjonen som Norge kan stille seg opp
i er slik Regjeringen opprinnelig hadde lagt opp til, nemlig at det
ikke skulle tas i bruk overgangsordninger i det hele tatt. Disse
medlemmer er opprørt over hvordan en samlingsregjering
så lemfeldig og uten videre betenkeligheter så ut
til å sette stabiliteten på arbeidsmarkedet i
fare som følge av troen på internasjonalisering
av arbeidsmarkedet.
Disse medlemmer vil bemerke at
de klart er for en internasjonalisering, men at dette ikke kan skje
for enhver pris, og at overganger og tilpasning må skje gradvis.
Disse medlemmer er videre kritisk
til hvordan Regjeringen konkret har håndtert spørsmålet
om EU-utvidelsen og fri arbeidsinnvandring. Disse medlemmer viser
til at våre naboland for lengst er ferdige med den prosessen
som Regjeringen nå så vidt har satt i gang. Disse
medlemmer avviser at det har vært hendelser i den
siste tiden som har gitt Regjeringen grunner for å snu
i sitt syn på overgangsordninger. Disse medlemmer fastslår
at det i lang tid har vært svært tydelig hvordan
våre naboland har sett på arbeidsinnvandring fra
de nye EU-medlemslandene. Samtidig som det helt tydelig har vært
Regjeringens åpenbare holdning at Norge uten opphold skulle åpne for
fri arbeidsinnvandring så fort utvidelsen var et faktum.
Disse medlemmer er sterkt kritisk
til den informasjon Stortinget har fått i sakens anledning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
St.meld. nr. 19 (2003-2004) i beste fall er mangelfull når
det gjelder å vurdere følgene av fri arbeidsinnvandring. Disse
medlemmer viser til den svenske SOU 2002:116. Dette er den utredningen
som Sverige hadde som grunnlag for å behandle spørsmålet
om fri arbeidsinnvandring fra de nye EU-medlemslandene. Disse
medlemmer konstaterer at den norske utredningen om saken
knapt kunne tjent som et kapittel i den svenske.
Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at Regjeringen må bære det totale ansvaret
for det hastverksarbeid som nå gjøres for å sikre
seg mot utfordringene med arbeidsinnvandring.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen har nedsatt
en tverrdepartemental arbeidsgruppe som i august 2003 og januar
2004 har levert rapporter om utvidelsens utfordringer, særlig
med tanke på velferdsordningene. Disse medlemmer vil
peke på at våre nabolands posisjoner i disse spørsmål
har utviklet seg hurtig i den seneste tid. Disse medlemmer mener
at Regjeringen har vært proaktiv i denne saken, midt i
en krevende prosess hvor utviklingen i andre land har vært
viktige å hensynta.
Disse medlemmer viser til at
Sverige har kommet kortere enn oss både med hensyn til
politiske avklaringer og i forhold til utforming av overgangsregler. Disse
medlemmer vil understreke at Sveriges holdning ennå ikke
er avklart i Riksdagen. I forhold til SOU 2002:116 vil disse
medlemmergjøre oppmerksom
på at de fleste høringsinstansene, samt den svenske
regjeringen, uttalte seg negativt til forslagene om overgangsordninger.
Dette gjaldt både arbeidsgiverorganisasjonene og arbeidstakerorganisasjonene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Regjeringen holdt tilbake rapporten fra den interdepartementale
gruppen som hadde vurdert konsekvensene av fri arbeidsinnvandring. Disse
medlemmer er kritiske til at Regjeringen ville unnta konklusjonene
om at utvidelsen hadde negative konsekvenser fra offentligheten.
Disse medlemmer mener dette er
en statlig informasjonspolicy som ikke hører hjemme i Norge,
og konstaterer videre at de andre nordiske landene, i rak motsetning
til Norge, hele tiden har hatt en åpen prosess med fokus
på felles utfordringer.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
mener det ikke er EØS-utvidelsen i seg selv, men mangel
på effektive kontrolltiltak og regler mot sosial dumping
som er problemet. Mangelen på slike tiltak gjør
at sosial dumping er et økende problem i Norge. Dette rammer
enkeltmennesker økonomisk og helsemessig, svekker respekten
for lovverk og spilleregler med svært alvorlige konsekvenser
for seriøse bedrifter som ikke kan hevde seg i konkurranse med
de useriøse. Eksempler finnes i flere bransjer og har oppstått
uavhengig av økt arbeidsinnvandring.
Disse medlemmervil
derfor understreke at varige og sterke tiltak mot sosial dumping
trengs og at overgangsordninger kun er et midlertidig tiltak inntil nytt
og effektivt regime mot sosial dumping er etablert. Mer kontroll
er ikke nok. Brudd på norsk lov må føre til
en straff som avskrekker.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at det i stortingsmeldingen
ble varslet at det kunne bli aktuelt med overgangsordninger dersom
andre land innførte slike. Disse medlemmer har
også merket seg at Storbritannia varslet overgangsordninger
etter Norge.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at Senterpartiet i november fremja
forslag om å be om overgangsordningar fordi det vil gjere
det mogleg med langt betre førebuing av informasjon, naudsynte
presiseringar i aktuelt lovverk samt styrking av kontrollregime
og eventuell oppretting av nye samarbeids- og kontrollinstansar. Desse
medlemene er tilfreds med at eit samla storting no går
for overgangsordningar. Desse medlemene vektlegg
at ein slik kan førebyggje at utvidinga svekkar tilhøva
og arbeidet med å skape meir ordna høve i dei
mest utsette delane av arbeidslivet.
Desse medlemene vil også peike
på at det i løpet av perioden er venta ei positiv
utvikling i dei nye medlemslanda, noko som også kan redusere
migrasjonen.
Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke
at ein open og fri arbeidsmarknad i utgangspunktet er eit gode både
for arbeidstakarar og arbeidsgjevarar, men at dette forutset at
det er balanse i forholdet mellom arbeidsplassar og arbeidstakarar. Desse
medlemene meiner det er naudsynt å sjå på den
nasjonale arbeidsmarknadssituasjonen. Desse medlemene viser
til at det i Noreg i dag er over 100 000 personar registrerte arbeidsledige og
at dette svingar over tid.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at til tross for at arbeidsledigheten
i dag er for høy, er det mange næringer og regioner
som likevel mangler enkelte kategorier arbeidskraft. Disse
medlemmer vil samtidig påpeke de langsiktige perspektivene
hvor det er behov for flere arbeidstagere, slik som innenfor helse- og
pleiesektoren.
Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet meiner det er
særleg grunn til å uroe seg over den arbeidskraftsressursen
vi ikkje greier å mobilisere verken i dårlege
eller gode tider. Dette gjeld til dels innvandrargrupper som over
lang tid har vore kraftig overrepresenterte på ledigstatistikkane. Desse medlemene viser
til at etter Statistisk sentralbyrå er 20 000 fleire funksjonshemma
sett utanfor arbeidslivet siste året. Det gjeld også alle
dei som gjennom ulike utstøytingsmekanismar blir ståande
på utsida av arbeidsmarknaden. Desse medlemene vil
peike på at det på dette området er ein
stor jobb å gjere.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til at det samstundes som mange er utan arbeid, også er
bransjar som strevar med å skaffe kvalifisert arbeidskraft. Denne
medlemen meiner ein primært bør løyse
dette betre enn i dag ved ein kombinasjon av incentiv for å nytte
fleire av dei som er ledige i Noreg, samt ei utviding av dei avtalane
ein i dag har mellom styresmaktene og partane i arbeidslivet om årlege
kvotar av arbeidstakarar frå andre land.
Denne medlemen fremjar følgjande
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa legge
til rette for arbeidskraft frå land i og utanfor EØS-området
etter nærare avtale mellom partane i arbeidslivet."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
i den anledning til Sosialistisk Venstreparti og Venstres forslag
om en Green card-ordning, Dokument nr. 8:18 (1999-2000) for å gi
et antall mennesker fra land utenfor EØS-området arbeids-
og oppholdstillatelse i Norge.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti presiserer at den årlige
spesialistarbeidskvoten fastsettes av Regjeringen.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet meiner det må finnast nokre ordningar
for arbeidsløyve også for personar utanom EØS-området.
Desse medlemene meiner det er
behov for å praktisere lovverket meir fleksibelt for arbeidssøkjarar frå land
utanfor EØS-området som alt oppheld seg i landet,
slik som utanlandsstudentar og asylsøkjarar. Desse
medlemene ser det som eit paradoks at det er einskildpersonar
og familiar i dag i Noreg som har fått avslag på søknad
om asyl eller opphald på humanitært grunnlag,
men som på grunn av lang sakshandsamingstid i UDI i mellomtida
er godt integrerte i norske kommunar. Denne gruppa har arbeid som arbeidsgjevaren
gjerne vil dei skal halde fram i. Dei har lært norsk og
er omslutta av lokalsamfunn som har eit sterkt engasjement for denne
form for arbeidsutveksling. Desse medlemene meiner
personar som er i Noreg no og som fyller visse kriteriar til butid
og arbeid i Noreg men som ikkje har behov for beskytting, bør
gjevast høve til å søkja om arbeidstillating.
Desse medlemene vil presisere
at forslaget ikkje er meint å uthole dagens asylinstitutt,
men må i staden vurderast som eit forsøk på å gi
høve til eit verdig punktum for saker der nokre få einskildpersonar
og familiar er involverte.
Desse medlemene meiner det same
også bør gjelde for einskildpersonar som anten
har utdanning i Noreg eller tilknyting til landet.
Desse medlemene fremjar følgjande
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa gi opning
for å søkje om arbeidsløyve frå Noreg
for personar som etter nærare kriteriar anten har opphalde
seg i Noreg eller på annan måte har tilknyting
til landet og som er heimehøyrande i land utanfor EØS-området."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at en slik ordning som Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet
her åpner for, vil undergrave asylinstituttet. Det er et
viktig grunnlag for asylinstituttet at det skal foreligge et behov
for beskyttelse eller sterke menneskelige hensyn for å få asyl
eller opphold på humanitært grunnlag. Det er derfor
etter disse medlemmers syn svært viktig
at asylinstituttet ikke skal brukes som et verktøy for arbeidssøkende.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, konstaterer at mangelen på avklaring
av hvilke retningslinjer som vil gjelde etter 1. mai har skapt problemer
for aktørene i arbeidsmarkedet. Flertallet har merket
seg at det for næringer som normalt sysselsetter utenlandsk
arbeidskraft i sommersesongen er viktig med snarlig avklaring av
hvilke retningslinjer de skal forholde seg til. Flertallet forutsetter
at Regjeringen snarest sørger for at nødvendig
informasjon blir gitt.
Komiteen mener det
er nødvendig å iverksette forenklede prosedyrer
for sesongarbeidskraft for sommeren 2004 snarest.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i samråd
med berørte bransjer foreta nødvendige forenklinger
i prosedyrene for tilsetting av sesongarbeidskraft til landbruket
og grøntsektoren for sommeren 2004."
Medlemene i komiteen frå Høgre,
Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet meiner
at når det gjeld sesongarbeidskraft er det behov for fristar
for sakshandsaming, samt ei oppmjuking i rigide krav om kva arbeid
som kan gjerast slik at ein kan supplere med t.d. førefallande
arbeid. Desse medlemene meiner ein også bør
kunne gi rom for arbeid hos fleire arbeidsgjevarar for å nytte
ev. ledig kapasitet. Desse medlemene vil peike på at
ein med desse døma på forenkling, vil kunne frigjere
ressursar til kontroll på område der det verkeleg
er naudsynt å forsterke innsatsen.
Komiteen viser til
at ved siden av retten til 6 måneders opphold på eget
underhold for å søke arbeid, innebærer
EU/EØS-regelverket for fri bevegelse av arbeidskraft
(EØS 1612/68 artikkel 1-6) at de som finner jobb
av en viss varighet har krav på oppholdstillatelse i inntil
5 år, med rett til forlengelse dersom man fortsatt er i
arbeid, er blitt ufrivillig arbeidsledig, eller er gått
i gang med yrkesrelevant utdanning. Under visse vilkår
kan oppholdstillatelsen også forlenges om man går
over til å motta trygd, attføring, i pensjon eller liknende. Komiteen viser
til kravet til likebehandling med vertslandets innbyggere når
det gjelder velferdsytelser.
Komiteen er kjent med at arbeidsforhold
inntil 90 dager ikke forutsetter oppholdstillatelse. Dette betyr
at sesongarbeid under 90 dagers varighet for EU/EØS-borgere
ikke krever noen form for registrering eller godkjenning, og at
myndighetene dermed ikke vil ha noen oversikt over hvem og hvor
mange som oppholder seg i landet i forbindelse med slikt arbeid. Komiteen er
kjent med at regelverket i dag praktiseres slik at hvis EU/EØS-borgere
skal få oppholdstillatelse for arbeid utover 90 dager,
er det krav om at arbeidsforholdet må være reelt,
av en viss varighet, og normalt omfatte minst 50 pst. stilling for å gi
oppholdstillatelse (som også gir rett til arbeid) (utlendingsloven § 51,
jf. Utlendingsforskriften §§ 175-78). EU/EØS-reglene
hjemler også krav til at utenlandske arbeidstakere skal
kunne underholde seg selv og eventuelle familiemedlemmer.
For øvrig viser komiteen til
at EØS-avtalen også inneholder en beskyttelsesmekanisme
som gir adgang til å stoppe den frie bevegelighet for arbeidstakerne
for en periode. Dette gjelder i situasjoner der det oppstår vesentlige
forskyvelser i deler av eller hele arbeidsmarkedet.
Komiteen er kjent med at arbeidsmobiliteten
mellom landene i EU tradisjonelt har vært lav, også etter den
forrige store utvidelsen da Hellas, Portugal og Spania ble medlemmer.
Blant annet det store velferdsgapet mellom de gamle og nye medlemslandene,
hvor folk i mange tiår har vært forhindret fra å reise
fritt, kan likevel tilsi at arbeidsvandringene i en overgangsperiode
kan bli større enn ved tidligere høve. Dette gjelder også såkalt
utstasjonering av arbeidstakere i forbindelse med tjenester og entrepriser,
hvor EU/EØS-virksomheter medbringer egne ansatte
som kan lønnes etter hjemlandets satser.
Komiteen viser til at tilstrømmingen
av arbeidstakere fra det nåværende EØS-området
hittil har vært begrenset (ca. 4 000 i året),
selv om det er grunn til å regne med en underrapportering.
Høy ledighet og store forskjeller i nivået for
lønn (10-15 pst. av vårt), velferdsytelser og
kjøpekraft (25-30 pst. av vårt) mellom flere av
de nye medlemslandene og Norden, er drivkrefter for arbeidsutvandring.
Komiteen vil påpeke
at ettersom det mangler historiske paralleller til nedbyggingen
av grensene mellom landene i Øst- og Vest-Europa - bortsett
fra gjenforeningen av Tyskland som førte til forbausende
liten mobilitet - er alle prognoser for framtidig arbeidsutvandring
beheftet med stor usikkerhet.
Komiteen viser til at etablerte
migrasjonsnettverk og forholdsvis små geografiske, klimatiske
og kulturelle barrierer, kan tilsi at antallet arbeidssøkere
fra de nye medlemslandene vil øke de første årene.
Men etter hvert kan økt vekst og utjevning av levestandarden
mellom øst og vest dempe motivasjonen for arbeidsutvandring,
samtidig som demografiske faktorer gjør at også de
nye medlemslandene vil få knapphet på arbeidskraft.
I lys av behovene for utvikling og vekst i disse landenes økonomi,
vil en høy arbeidsutvandring verken være ønskelig
eller realistisk, selv om økt mobilitet over landegrensene
kan gi nyttige bidrag til kompetanseutvikling.
Komiteen viser til at undersøkelser
beregner en årlig totalutvandring på drøyt
300 000 årlig til hele Vest-Europa de kommende 10-15 år
(til sammen 3,75 millioner), hvorav 70-80 pst. til Tyskland og Østerrike. Ut
fra slike beregninger skulle den årlige immigrasjonen til
Norge utgjøre under 1 000 personer i året, og studier
av flytteønsker/planer i befolkningen i de nye medlemslandene
bekrefter at Skandinavia ikke er blant de mest attraktive flyttemålene. Komiteen vil
imidlertid presisere at dette er usikre tall.
Komiteen vil hevde at det er
grunn til å anta at slike anslag for varig utvandring kan
undervurdere interessen for midlertidig arbeidsvandring til de nordiske
landene. Ved siden av forventet høy etterspørsel etter
arbeidskraft er lønningene for ufaglært arbeidskraft
i Norden gode i internasjonal sammenlikning, i likhet med velferdsordningene
for arbeidstakere. Slike forhold kan gjøre det attraktivt å arbeide
her i en periode for å legge opp penger som vil utgjøre
verdifull kapital hjemme. Tilstrømmingen av sesongarbeidere
til landbruket de seinere årene (15-20 000 i 2002), samt
et visst omfang av illegalt korttidsarbeid, har skapt nettverk og
kontakter for rekruttering, og tyder på at interessen for
kortvarig ufaglært arbeid i Norge er betydelig. På den
annen side har Norge ikke fylt den årlige kvoten for spesialistarbeidskraft.
Dette kan tyde på at sysselsettingsmulighetene i Norge
for denne typen arbeidskraft hittil har vært lite kjent,
men også at konkurransen om kvalifisert arbeidskraft fra
de nye medlemslandene vil være sterk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, viser til at tilgang på arbeidskraft
i de kommende tiår kan bli en hindringsfaktor for vekstevnen
i norsk økonomi og for mulighetene til å løse
de økende velferdsoppgavene når befolkningen aldres. Flertallet er kjent med
at ved konstant yrkesdeltaking og innvandring er veksten i arbeidsstyrken
beregnet til 11 000 årlig fram til 2010 for deretter å synke
til 6-7 000 fram mot 2030. Til sammenlikning hadde Norge i vekstperioden
utover på 90-tallet en økning i sysselsettingen
på 20 000-60 000 per år.
Flertallet viser til at i lys
av den forventete mangelen på arbeidskraft i for eksempel
pleie- og omsorgssektoren, vil vi kunne ha behov for flere som ønsker å komme
hit for å arbeide. Samtidig vil den viktigste strategien
for å øke arbeidsstyrken være å bedre
sysselsettingsmulighetene for grupper med lav yrkesdeltaking (kvinner,
eldre, innvandrere, handikappede).
Komiteen mener, til
tross for dette, at i en situasjon med ledighet og undersysselsetting
på kort sikt, som gjør det vanskelig for utsatte
grupper å komme inn i arbeidslivet, vil økt innvandring
av arbeidssøkere de første årene kunne
bidra til sterkere konkurranse om jobbene. Internasjonal forskning
tyder på at varige arbeidsinnvandrere vanligvis raskt tilpasser
seg vertslandets lønnsnivå. For dem som primært
kommer for å arbeide en kortere periode og spare penger
til bruk i hjemlandet, vil det imidlertid kunne være rasjonelt å akseptere
noe lavere lønn enn norske arbeidstakere for å få jobb
raskest mulig. Dette vil kunne skape et visst press på lønns-
og arbeidsvilkårene i enkelte bransjer med høy
gjennomtrekk. I hvilken grad dette vil bli et problem, vil avhenge
av veksten i norsk økonomi, sysselsetting og ledighet,
men vil også kunne påvirkes av hvordan sysselsettingsmulighetene
blir i de andre nordiske og europeiske landene.
Komiteen er kjent med at EU/EØS-regelverket innebærer
at utenlandske leverandører av tjenester til norske kunder
kan medbringe egen arbeidskraft for å utføre oppdraget.
Med mindre vertslandet har lovgivning som pålegger tjenesteleverandører å følge
nasjonal minstelønn eller allmenngjort tariffavtale, kan
slike utsendte arbeidstakere avlønnes etter hjemlandets vilkår.
Definisjonen av tjenester omfatter også tidsbegrensete
oppdrag i bygg- og anleggsbransjen, underentrepriser av ulike slag,
samt firma som driver arbeidsutleie eller formidling av vikarer.
Med unntak for visse typer veitransport, gjelder ingen overgangsordning
for utstasjonering av arbeidstakere ved tjenesteleveranser. Komiteen er
kjent med at i henhold til Utstasjoneringsdirektivet (96/71EC)
er utsendte arbeidstakere omfattet av de sentrale beskyttelsesreglene
i arbeidsmiljøloven (jf. XII.B), samt eventuelle bestemmelser
i allmenngjort tariffavtale, men de er ikke omfattet av vertslandets
trygde- og velferdsordninger.
Komiteen viser til at uavhengig
av EU-utvidelsen har man i Norge sett en betydelig vekst i bruken
av anbud, underentrepriser og utkontraktering av tjenester både
i privat og offentlig sektor de seinere år. Man vet imidlertid
lite om hvor omfattende denne typen tjeneste- og arbeidsmobilitet
fra EU/EØS-området er. Det er lite som
tyder på at det generelle omfanget er stort, men særlig
i bygg- og anleggsbransjen rapporteres om et betydelig innslag av
utenlandske underentreprenører. I deler av industrien og
bygg- og anleggsbransjen er det heller ikke noe nytt at slike oppdrag utføres
av firma fra de nye EU-landene. Utlendings- og arbeidskraftsmyndighetene
har de seinere år fulgt en relativt liberal praksis når
det gjelder å gi gruppe- eller spesialistarbeidstillatelser
i slike tilfeller, forutsatt at de ansatte mottar norsk tarifflønn
eller tilsvarende (Utlendingsforskriften § 2-2).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at det imidlertid er mange eksempler
på at disse reglene brytes og at kontroll- og tilsynsapparat ikke
har kapasitet til å gripe inn overfor sosial dumping, svart
arbeid, skatteunndragelser og brudd med lov- og avtaleverket.
Flertallet vil påpeke
at med fri bevegelse av kapital og tjenester kan det i et tøft
oppdragsmarked være grunn til å regne med at både
norske og utenlandske firma vil søke konkurransefordeler
ved å utkontraktere flere oppgaver til egne datterselskaper
eller underleverandører i de nye EU-landene hvor lønningene
er langt lavere enn de norske, framfor å benytte egne ansatte.
Det kan bety kroken på døra for mange norske bedrifter
og ansatte, samtidig som det vil kunne skape press på lønns-
og arbeidsvilkår i en del bransjer med økende
bruk av anbud.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er kjent med at det er eksempler
på sosial dumping, svart arbeid, skatteunndragelser og
brudd på lov- og avtaleverket. Disse medlemmer er
videre kjent med at samordningen mellom ulike offentlige instanser
ikke alltid er optimal. Disse medlemmer understreker
betydningen av å bedre samordningen og viser i denne sammenheng
til brev fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet 8. mars 2004.
Disse medlemmer mener at fri
konkurranse er positivt. Disse medlemmer er enige
i at det vil gi økt konkurranse i det norske arbeidsmarkedet.
Komiteen viser til
brev fra kommunal- og regionalministeren av 12. februar 2004 der
det fremgår at Regjeringen har avklart sitt syn på overgangsregler etter
at meldingen ble lagt frem.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at andre europeiske lands
tiltak også har virkninger for Norge. Det er en av grunnene til
at det i en periode er nødvendig å ha overgangsregler.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti, er kjent med at overgangsregler midlertidig
vil begrense den frie bevegeligheten for arbeidstakere i det utvidede arbeidsmarkedet
noe. Flertallet vil presisere at selv med overgangsregler
vil arbeidstakere fra de nye medlemslandene ha vesentlig enklere
adgang til det norske arbeidsmarkedet fra 1. mai 2004 enn dagens regelverk
gir mulighet for.
Komiteen konstaterer
at EU har åpnet for at i de første 2 årene
etter utvidelsen kan de nåværende EØS-landene
fortsette å benytte nasjonale bestemmelser for å regulere
adgangen til arbeidsmarkedet for borgere av de nye medlemslandene,
med unntak av Kypros og Malta. Denne perioden kan utvides med ytterligere
3 år uten at det stilles ytterligere vilkår. Videre
kan de nasjonale bestemmelsene forlenges i ytterligere 2 år,
dersom det konstateres alvorlige forstyrrelser på arbeidsmarkedet
eller er fare for dette.
Komiteen er kjent med at selv
om EUs tiltredelsestraktat og EØS-utvidelsesavtalen åpner
for en overgangsperiode på totalt syv år, er det
begrensninger på hvor lang tidsperiode det er adgang til å benytte overgangsordninger
overfor de nye medlemslandenes enkelte arbeidstakere som er eller
blir gitt adgang til arbeidsmarkedet. Komiteen viser
til brev fra departementet hvor det framgår at i henhold
til tiltredelsestraktat og EØS-utvidelsesavtalen er det
etter alt å dømme ikke adgang til å benytte
overgangsordninger overfor de nye medlemslandenes arbeidstakere som
før utvidelsesdatoen er blitt innvilget arbeidstillatelse
i Norge for en sammenhengende periode på minst 12 måneder.
Disse arbeidstakerne vil, etter å ha arbeidet lovlig og
sammenhengende i Norge i 12 måneder, kunne hevde rettigheter
i henhold til EØS-regelverket, på lik linje med
arbeidstakere fra nåværende medlemsland. Komiteen har
merket seg at det samme må gjelde for arbeidstakere fra
de nye medlemslandene som etter utvidelsesdatoen blir gitt arbeidstillatelse
for en sammenhengende periode på minst 12 måneder.
Komiteen har videre merket seg
at at for begge ovennevnte tilfeller gjelder at hvis vedkommende arbeidstaker
frivillig forlater det norske arbeidsmarked på et senere
tidspunkt, det vil si etter at vedkommende har fått rettigheter
etter EØS-avtalen på lik linje med arbeidstakere
fra nåværende medlemsland, vil en eventuell ny
søknad om arbeidstillatelse bli behandlet på lik linje
med tidligere søknad, i henhold til de vilkårene som
følger av overgangsreglene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at i en forbigående tilpasningsfase vil det nasjonale
regelverket avpasses til EU/EØS-regimet. I de
første 2-5 årene har hvert enkelt land stor handlefrihet
til å foreta en gradvis innføring av EU/EØS-regimet,
og myndighetene vil kunne justere de foreslåtte ordningene
i mer/mindre liberal retning i lys av de erfaringene man
høster. Det er videre grunn til å forvente at
det i lys av erfaringene med økende arbeidsvandringer over
landegrensene vil skje en løpende politikk- og rettsutvikling
i EU/EØS når det gjelder hvilke spesifikke
krav som kan stilles til et arbeidsforhold for å få opphold
og adgang til velferdsytelser.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil påpeke at det er flere
grunner som taler for å innføre overgangsregler.
Hovedgrunnen er at slike regler vil dempe presset på velferdsordningene som
arbeidstakere fra alle EØS-land i henhold til EØS-regelverket
har rett til. Videre vil dette redusere et mulig press på arbeidsmarkedet
i enkelte næringer eller regioner i en overgangsperiode.
Selv om faren for sosial dumping ventelig vil være større
ved import av tjenester, vil overgangsregler gjøre at vi
gradvis kan utvikle mekanismer og kontrollrutiner som kan bidra til å hindre
sosial dumping. Det er likevel viktig å merke seg at overgangsreglene
kan frafalles på kort varsel om situasjonen gjør
dette ønskelig. I så tilfelle skal Stortinget
først konsulteres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i vurderingen at nabolandenes tiltak i aller høyeste
grad påvirker hvordan Norge må innrette sin innvandringspolitikk. Disse medlemmer er
glad for at flertallet i komiteen erkjenner dette. Disse
medlemmer vil imidlertid påpeke at det er trist
at flertallet ellers, når det gjelder asyl- og flyktningpolitikken,
ikke erkjenner dette faktumet.
Disse medlemmer er ikke enig
i at vi i overgangsperioden skal legge til rette for vesentlig lemping av
kravene for tilgang til det norske arbeidsmarkedet. Disse
medlemmer viser til at innretningen av overgangsordningene
er avgjørende for den regulative funksjonen de skal ha. Disse
medlemmer finner det derfor merkelig at flertallet ønsker
en såpass omfattende lemping av kravene for tilgang til
det norske arbeidsmarkedet, når dette gjør at
overgangsordningene langt på veg mister sin intenderte
funksjon.
Disse medlemmer mener alle tiltak
for å sikre oss mot ulempene ved arbeidsinnvandring burde
ha vært gjennomført mens vi fortsatt hadde full
nasjonal styring av arbeidsinnvandringen. Disse medlemmer mener
derfor det er galt av Regjeringen å liberalisere reglene
for arbeidsinnvandring uten å ha gjenomgått og
eventuelt iverksatt tiltak mot sosial dumping.
Disse medlemmer mener det aller
viktigste i overgangsperioden er å få tid til å sikre
velferdsordningene mot misbruk fra arbeidsinnvandrere. Dersom det legges
opp til en vesentlig lemping av kravene for innreise og arbeid i
landet, vil vi miste denne siste anledningen vi har til å sikre
oss mot velferdsturister fra Øst-Europa.
Disse medlemmer viser til at
vi ikke kan vedta strengere lover i løpet av overgangsperioden
enn det vi har pr. 1. mai 2004. Dette medfører at Regjeringens forslag
til endringer, dersom de blir vedtatt, er irreversible. Samtidig
påpeker disse medlemmer at beskyttelsesklausulen
om midlertidige begrensninger vil være utilstrekkelig i
det øyemed å gi landet tilstrekkelig tid til å sikre
velferdsordningene mot misbruk.
Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at Norge foreløpig må legge opp til å videreføre
alle gjeldende begrensninger for arbeidsinnvandring fra de nye EU-medlemslandene
i fem år. Det innebærer at vi fortsatt har full
kontroll på arbeidsinnvandringen slik vi i dag har.
Disse medlemmer mener videre
overgangsperioden må brukes til å gjennomgå alle
velferdsordningene som kan stå i fare for å bli
misbrukt.
Disse medlemmer viser til at
det på en alvorlig måte vil undergrave folks respekt
for velferdsstaten, og ikke minst tiltroen til kvalifisert utenlandsk
arbeidskraft, dersom velferdsturister innenfor et snillistisk regelverk
kan nye godt av velferdsordninger som de norske borgerne gjennom
lang tid har opparbeidet og betalt for.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i proposisjon
komme tilbake med forslag som legger til grunn videreføring av
alle dagens gjeldende restriksjoner på arbeidsinnvandring
og innreise for borgere fra de nye EU-medlemslandene."
"Stortinget ber Regjeringen om å umiddelbart
iverksette en bred gjennomgang av alle velferdsordninger, med sikte
på å sikre dem mot misbruk fra utenlandske arbeidstakere,
og at dette gjøres innenfor den avgrensede perioden landet
fortsatt har suverenitet til å bestemme sin egen innvandringspolitikk."
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av å få en gradvis og styrt overgang
til et friere arbeidsmarked, og konstaterer at flertallet ønsker
det motsatte.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til eigne merknader under kap. 2.1 og kap. 2.8.
Komiteen viser til
meldingen som sier at personer på arbeidsoppdrag i landet
med en varighet over 3 måneder med dagens ordning skal
registrere seg hos politiet for å få en EØS-oppholdstillatelse. Komiteen er
kjent med at Regjeringen planlegger å innføre
utvidet meldeplikt for EØS-borgere som er her på kortvarige
arbeidsoppdrag og som ikke trenger oppholdstillatelse. Komiteen er
enig i at en slik meldeplikt vil bidra til å fremskaffe
informasjon som er nødvendig for å vurdere om
ytterligere beskyttelsestiltak skal iverksettes. Komiteen er
oppmerksom på at en slik meldeplikt vil gjelde alle EØS-borgere,
men at de ikke vil få noen praktisk betydning for arbeidstakere fra
de nye medlemslandene så lenge overgangsregler gjelder.
Dette skyldes at de vil måtte ha arbeidstillatelse også for
kortvarig arbeid og vil bli registrert i den sammenheng. Komiteen er
enig i at en slik hjemmel om meldeplikt kan gis i utlendingsforskriften.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det må legges opp til at arbeidssøkere fra
de nye EU/EØS-landene skal registrere seg så snart
de tar opphold i landet og at man i en overgangsperiode praktiserer
en ordning hvor nye EU/EØS-borgere som i løpet
av den 6 måneders arbeidssøkerperioden finner
høvelig arbeid, får tidsbegrenset oppholds- og
arbeidstillatelse.
Komiteen viser til
at i tilfelle av vesentlige forstyrrelser i deler av arbeidsmarkedet
vil sikkerhetsmekanismene i utvidelsesavtalen, samt beskyttelsesklausulene
i EØS-avtalen, gi adgang til å stoppe fri bevegelighet
for arbeidstakere for en periode. I henhold til utvidelsesavtalen
i EU/EØS kan landene vente med full innføring
av EU/EØS-regelverket for individuelle arbeidstakere
i en overgangsperiode på 2-7 år. I denne perioden
kan man videreføre hele eller deler av dagens regelverk,
med sikte på en fleksibel og styrt overgang til EU/EØS-regimet.
Komiteen viser til at EUs regime
for fri bevegelse for arbeidstakere, når det er fullt innført,
ikke gir grunnlag for å stille andre vilkår for
oppholdstillatelse for arbeidstakere fra de nye EØS-landene
enn de som vil gjelde for dagens EØS-borgere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at i dag er EU/EØS-kravene
at arbeidsforholdet skal være reelt og av en viss varighet
for å gi rett til oppholdstillatelse i Norge definert til
arbeid som normalt skal være minst halvtid og kunne sikre
underhold. Siden man i Norge ikke har noen lovfestet minstelønn og
ikke har praktisert allmenngjøring av tariffavtaler, vil
man etter dagens regelverk ikke ha grunnlag for å stille
bestemte krav til lønnsnivå for EU/EØS-borgere -
slik man i dag gjør for arbeidsinnvandrere fra land utenfor
EØS.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at for å hindre at arbeidsgivere utnytter eller forskjellsbehandler nye
EU/EØS-borgere er det viktig at myndighetene stiller
krav om at arbeidstakere fra de nye EU-landene skal ha lønns-
og arbeidsvilkår i tråd med gjeldende tariffavtale
eller det som er vanlig på samme sted og innen samme yrkesområde.
Dette vil også være i tråd med behandlingen
av arbeidsinnvandrere fra såkalte 3. land og de nye EØS-landene
i dag.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener det skal stilles krav til
fulltidsarbeid og vanlige lønns- og arbeidsvilkår. Disse
medlemmer viser likevel til at det er ulike jobbkategorier
hvor det normale lønnsnivået allerede i dag ligger
på et nivå som mange vil oppfatte som meget lavt.
Disse medlemmer poengterer at
det er flere eksempler på arbeidsforhold som ikke må forstås
som sosial dumping selv om kompensasjonen for arbeidet isolert sett
er lav. Dette gjelder særlig ulike former for internasjonal
ungdomsutveksling og arbeidserfaring hvor arbeidet kan være
motivert ut fra kulturelle eller språklige opplevelser
eller som praksis for utdanning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener
at det i tråd med behandlingen av arbeidsinnvandrere fra
såkalte 3. land og de nye EØS-landene i dag, fortsatt
må stilles krav til bolig.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at Arbeidstilsynet allerede
i dag har tilsyn med innkvartering som arbeidsgiver stiller til rådighet
for arbeidstakerne. Slik innkvartering skal i henhold til arbeidsmiljøloven
være forsvarlig utført, innredet og vedlikeholdt. Disse
medlemmer viser til at dette også gjelder i forhold
til utsendte arbeidstakere.
Komiteen mener at
det som hovedregel må stilles krav til heltidsarbeid, men komiteen har
imidlertid merket seg at det for enkelte yrker og bransjer ikke
vil være det nøyaktige antall timer som er utslagsgivende.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener atovergangsregler
skal bidra til at de som kommer hit, får en inntekt som
arbeidstakeren selv, eventuelt også arbeidstakerens familie,
kan leve av.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at det må foreligge konkret
tilbud om arbeid fra arbeidsgiver, eventuelt fra flere arbeidsgivere
som til sammen tilsvarer heltidsarbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at en av de største utfordringene i forbindelse med
fri arbeidsinnvandring ligger i det EU-regelverket legger i definisjonen
"arbeid". Disse medlemmer viser til at det ikke er
korrekt å fremstille det slik som at vertslandet kan sette
egne krav for hva som anses som arbeid, og som derigjennom skal
utløse oppholdstillatelse og rettigheter i folketrygden. Disse
medlemmer viser til at Regjeringen har unnlatt å vurdere
dette på et bredt grunnlag i St.meld. nr. 19 (2003-2004)
og i den forutgående interdepartementale rapporten.
Disse medlemmer viser til at
EU-domstolen gjennom rettspraksis har fastslått at den
som arbeider i 10 timer i uken er å anse som arbeidstaker,
og dermed har fulle retter som arbeidstakere ellers i landet. Videre har
domstolen fastslått at det er irrelevant om det utbetales
lønn, eller om ytelsene til arbeidstakeren kommer som kost
og losji. Det er også rettsavgjørelser som fastslår
helt konkret at personer som har et så marginalt ansettelsesforhold
at de er fullstendig avhengig av sosialhjelp fra vertslandet for å overleve,
er å betrakte som arbeidstakere og har full rett til oppholdstillatelse
(jf. SOU 2002:116, 139/85 R.H. Kempf mot Staatssecretaris
van Justitie, REG 1986 s. 1741).
Disse medlemmer konstaterer på denne
bakgrunnen at EUs regelverk for fri arbeidsinnvandring legger til
rette for utbredt velferdsturisme. Disse medlemmer er
kritiske til at dette bagatelliseres av Regjeringen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at vilkåret for utstedelse av tidsbegrenset oppholds-
og arbeidstillatelse, i tillegg til overnevnte krav til lønn
samt underholdsevne, må være at ansettelsen i
utgangspunktet skal være på heltid. Flertallet mener
dette vil motvirke fragmentering av arbeidsforhold, skjult omgåelse av
lønnsvilkårene ved oppstykking av jobber, og utnyttelse
av nye EU/EØS-borgere som marginal arbeidskraft.
Under hensyntaken til underholdskravet og hva som er vanlig i angjeldende
type arbeid, kan vilkåret om fulltidsarbeid fravikes ut
fra en helhetsvurdering.For at utenlandske
arbeidstakere fra EØS-land skal kunne få oppholdstillatelse
i Norge må de dokumentere at de har arbeid. I kravet til
dokumentasjon må inngå at arbeidstakeren er registrert
i Arbeidstakerregisteret, og det må dokumenteres hvem som
er arbeidsgiver med registrering i foretaksregisteret og arbeidsgiverregisteret.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det er håpløst å tro at vi kan
sette nasjonale begrensninger for hva som skal regnes som arbeidstakere
etter at overgangsperioden er over. Disse medlemmer registrerer
at flertallet baserer fremtidssynet på trusselen ovenfor
velferdsordningene våre på eventualiteter innenfor
EU-systemet. Disse medlemmer mener dette er i overkant
optimistisk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at for at politiet, Aetat og/eller utlendingsmyndighetene
skal kunne innvilge tidsbegrenset oppholds- og arbeidstillatelse,
må det fremlegges skriftlig arbeidskontrakt med informasjon
om lønn, arbeidstid, varighet, henvisning til eventuell
tariffavtale mv., samt informasjon om boforhold.
Flertallet mener at når
EØS-regelverket er fullt gjennomført skal oppholdstillatelse
til arbeidstakere normalt utstedes for 5 år, men i lys
av de ordningene som utformes i de andre nordiske land, bør
tidsbegrensete oppholds- og arbeidstillatelser i en tilpasningsperiode
utstedes for kortere perioder.For et dokumentert
varig arbeidsforhold over 90 dager som tilfredsstiller kravene til
lønn og arbeidstid mv. skal oppholds - og arbeidstillatelse
gis for arbeidskontraktens varighet oppad begrenset til 2 år,
med rett til forlengelse såfremt vilkårene for
tillatelsen fortsatt er til stede. Dersom arbeidsforholdet opphører,
gis videre rett til inntil 6 måneders opphold for å søke
nytt arbeid, samt rett til velferdsytelser og ledighetstrygd på ordinære
vilkår (jf. Aetats vilkår om ufrivillighet, rådighet,
fremmøteplikt mv.) i denne perioden.
Flertallet mener at for lovlig
inngåtte midlertidige arbeidskontrakter, sesongarbeid mv.
av varighet inntil 90 dager som tilfredsstiller kravene til lønn
og arbeidstid, bør oppholds- og arbeidstillatelsen gis
kun for arbeidsforholdets avtalte varighet. Deretter vil vedkommende
igjen kunne være arbeidssøker på eget underhold
- dvs. uten rettigheter til sosialhjelp. Hvis vedkommende ikke finner
nytt arbeid i løpet av denne perioden, må han/hun
forlate landet. Sammenliknet med dagens regler for sesongarbeid
for 3. landsborgere, vil nye EU/EØS-borgere dermed
få langt bedre rettigheter både til å søke
og ta arbeid, samt til velferdsytelser, enn i dag.
Flertallet vil påpeke
viktigheten av at det stimuleres til varige ansettelser, som gir
ryddigere forhold og bredere rettigheter, samt forebygger framvekst
av et uregistrert korttidsarbeidsmarked. For å sikre at regelverket,
inklusive ovennevnte vilkår om lønn og arbeidstid
og krav til sikret bolig, blir fulgt, bør Arbeidstilsynet
og andre relevante tilsyn få lovhjemlet fullmakt, samt økte
ressurser, til kontroll og iverksettelse av sanksjoner overfor virksomheter
som bryter regelverket.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at i høringsbrevet om
EØS-utvidelsen har Kommunal- og regionaldepartementet foreslått
at tillatelse gis for ett år av gangen. Forlengelse av
tillatelsen skal være uproblematisk så lenge man
er i jobb. I tilfeller hvor arbeidsforholdet er av kortere varighet
gis tillatelsen samme varighet som arbeidsforholdet.
Disse medlemmer viser til at
retten til inntil seks måneders opphold som arbeidssøkende
gjelder alle EØS-borgere. Hovedregelen er at arbeidssøkere skal
klare seg selv. Arbeidssøkende vil for eksempel ikke kunne
motta ytelser som sosialhjelp. De som allerede har arbeidet her
en periode, vil imidlertid kunne ha opparbeidet seg rettigheter
til velferdsytelser.
Disse medlemmer mener at arbeidstillatelse med
inntil 1 års varighet kun bør gis for arbeidsforholdets
varighet for arbeidstillatelser som tilfredsstiller krav til lønns-
og arbeidsvilkår som ikke er vesentlig dårligere
enn tariffavtaler eller det som er vanlig i det bestemte yrket eller
i den aktuelle region. Disse medlemmer vil påpeke
at den aktuelle EØS-borger deretter vil kunne oppholde
seg i landet i nye 6 måneder for å finne nytt
arbeid på egen bekostning. Hvis vedkommende ikke finner
nytt arbeid i løpet av denne perioden, må hun/han
forlate landet. Disse medlemmer vil understreke at
sammenliknet med dagens regler for sesongarbeid for tredjelandsborgere, vil
nye EU/EØS-borgere dermed få langt bedre
rettigheter både til å søke og ta arbeid,
samt til velferdsytelser, enn i dag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil framheve at økt arbeidsinnvandring fra de nye EØS-landene,
som følge av fri bevegelse for arbeidstakere, i seg selv
vil føre til økte oppgaver for utlendings- og
arbeidskraftsmyndighetene med innhenting, registrering, kontroll
og vurdering av opplysninger i forbindelse med utstedelse, fornyelse
og opphør av oppholdstillatelser. I tillegg vil det være
behov for å styrke kapasiteten til å undersøke
at vilkårene i hvert enkelt tilfelle er til stede (jf.
krav til arbeidsforholdet, lønn, skriftlig arbeidskontrakt,
arbeidsgivers forhold, underholdsevne, overholdelse av vilkår
for å oppebære trygd, studiestøtte mv.).
Det er en viktig forutsetning at de berørte instanser (UDI,
politiet og Aetat) tilføres tilstrekkelige ressurser til
disse oppgavene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, vil i denne sammenheng understreke behovet
for mest mulig smidige og hurtige prosedyrer for å søke
og få arbeidstillatelse. Økt byråkrati
bør unngås, både av hensyn til den enkelte
arbeidstaker og for den enkelte arbeidsgiver. Dette flertallet påpeker
betydningen av tilnærmet automatikk i å få arbeidstillatelse
så snart arbeid er sikret. Hurtigheten vil være
vesentlig. Dette er svært viktig for begge parter. Dette
flertallet ville se det som svært uheldig om det
blir en lengre byråkratisk prosess knyttet til tildeling
av arbeidstillatelser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil påpeke at dersom regelverket for midlertidige ansettelser
og innleie av arbeidskraft blir ytterligere liberalisert, vil det
kunne skape nye kanaler for organisert korttidsimport av lavtlønnet
arbeidskraft i et bredere spekter av bransjer. Siden vilkårene
for midlertidige ansettelser også regulerer vilkårene
for arbeidsinnleie (jf. arbeidsmiljøloven § 58A, § 55K),
vil en oppmykning av arbeidsmiljølovens § 58A
gi arbeidsgivere økte muligheter til å skjære ned
andelen fast ansatte på norsk lønnsnivå og
håndtere svingninger i aktivitetsnivå ved midlertidige
ansettelser eller innleie av billigere arbeidstakere fra de nye medlemslandene.
Taperne vil i så fall være utsatte grupper i arbeidsmarkedet,
stikk i strid med målet om å utvikle et mer inkluderende
arbeidsliv. Disse medlemmer går derfor imot
at det åpnes for økt bruk av midlertidig ansettelser.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til NOU 2004:5 - Arbeidslivslovutvalgets
innstilling - hvor et stort flertall går inn for oppmyking
i reglene om midlertidig ansettelse. Disse medlemmer viser
til at økt bruk av midlertidige ansettelser vil være
svært viktig for å gi utsatte grupper sjansen
til å komme inn i arbeidsmarkedet. Dette gjelder særlig
ungdom, innvandrere og funksjonshemmede. Disse medlemmer har
merket seg at mange bedrifter nå er forsiktige med nyrekruttering
til tross for at økonomien er i bedring.
Disse medlemmer viser til at
et bredt flertall i Arbeidslivslovutvalget i innstillingen går
inn for en oppmykning i reglene for midlertidige ansettelser. Disse
medlemmer forutsetter at Regjeringen følger opp
flertallsforslaget fra Arbeidslivslovutvalget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at arbeidsutleiebyrå ikke lenger er forpliktet
til å registrere seg i Brønnøysundregisteret. Flertallet mener at
dette var en viktig del av forutsetningen for en større åpning
for arbeidsutleie. Flertallet viser til at det i Innst.
O. nr. 34 (1999-2000) ble vedtatt en evaluering av lovendringen. Flertallet kan
ikke se at det er foretatt en evaluering av arbeidsutleie. Flertallet forutsetter
at den vedtatte evalueringen blir gjennomført, og ber Regjeringen
legge den fram i løpet av 2004.
Flertallet ser ikke at det er
framført gode argumenter for å oppheve denne plikten
til rapportering og mener at det er viktig at det offentlige har
anledning til å følge utviklingen på dette
området. Når private firmaer får rett
til å formidle personer til arbeid, så bør
det offentlige også ha innsyn i virksomheten. På denne bakgrunn
går flertallet inn for gjeninnføring
av registreringsplikten.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at inn- og utleiereglenes
innvirkning på arbeidsmarkedet ble redegjort for i St.prp.
nr.1 (2002-2003) fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Flertallet
i Stortinget sa seg i den forbindelse fornøyd med evalueringen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet viser til at det i lys av usikkerheten
knyttet til konsekvensene av økt arbeidsinnvandring fra
EØS-området de nærmeste årene,
ikke bør foretas en liberalisering av lovverket som regulerer
arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS i denne perioden.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til forslag og merknader under kap.
2.1.
Komiteen viser til
at en beskyttelsesmekanisme kan brukes i overgangsperioden på inntil
7 år, også når overgangsregler er i bruk. Komiteen mener
at det i overgangsperioden kan være aktuelt å anvende
en slik beskyttelsesmekanisme.
Komiteen er kjent med at vilkåret
for å ta i bruk beskyttelsestiltak er at et medlemsland
utsettes for, eller forventer, forstyrrelser på arbeidsmarkedet,
og at disse vil kunne utgjøre en vesentlig risiko for levestandarden
eller sysselsettingen i en bestemt region eller et bestemt yrke. Komiteen viser
til at den kommende lovproposisjonen skal inneholde forslag til
en hjemmel om en beskyttelsesmekanisme i utlendingsloven. Komiteen vil
påpeke at dersom arbeidsinnvandringen fra noen av de nye medlemslandene
skulle føre eller forventes å føre til betydelige
problemer, kan et krav om arbeidstillatelse på de vilkår
som anses nødvendige være et egnet virkemiddel.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet, vil bemerke at beskyttelsesmekanismen i den
næring eller region dette eventuelt innføres,
vil kunne innebære en strengere begrensning på arbeidsinnvandring
enn overgangsreglene pr. 1. mai 2004, men at de likevel ikke kan
være strengere enn reglene før EU-utvidelsen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til forslag om å opprette en felles arbeidsgruppe
mellom partene i arbeidslivet og myndighetene for å overvåke
utviklingen i arbeidslivet og for å anbefale tiltak, herunder eventuell
innføring av beskyttelsesmekanismer.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at Arbeidspolitisk råd
samordner arbeidstagere, arbeidsgivere og myndigheter i slike spørsmål.
Komiteen mener at
det norske arbeidsmarkedet skal være et åpent
og ryddig arbeidsmarked uten sosial dumping.
Komiteen mener det må være
et overordnet mål at det legges til rette for at økt
arbeidsinnvandring skjer i verdige og ryddige former til beste for
arbeidstakerne og samfunnet i både avsender- og mottakerland.
Det er derfor en viktig oppgave å sørge for at
arbeidstakere som kommer til Norge tilbys likeverdige lønns-
og arbeidsvilkår, og at myndighetene og partene i arbeidslivet
samarbeider for å hindre at useriøse aktører
utnytter situasjonen til egen kortsiktig vinning. Dette gjelder
også utstasjonerte arbeidstakere i forbindelse med tjenesteoppdrag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil framheve betydningen av at arbeidstakere fra de nye medlemslandene som
jobber i Norge har lønns- og arbeidsvilkår i samsvar
med gjeldende tariffavtale eller på nivå med det som
er vanlig for samme sted og yrkesområde.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at dersom vi liberaliserer dagens regelverk slik Regjeringen
intenderer, og samtidig ikke er forberedt på det press
som kan komme på velferdsordningene fra utenlands arbeidstakere,
så vil mye av arbeidet med å innføre
overgangsordninger være fåfengt. Disse
medlemmer er kritiske til at Regjeringen ikke tidligere
har igangsatt et helhetlig arbeid for å sikre velferdsordningene
ettersom det har vært allment kjent at dette ville være
en åpenbar og uunnværlig konekvens av den frie
arbeidsinnvandringen.
Disse medlemmer mener det ikke
vil være forsvarlig å liberalisere regelverket
for arbeidsinnvandring før en slik gjennomgang og sikring
av velferdsordningene er gjennomført. Disse medlemmer viser videre
til sine forslag omtalt i kapitel 2.4.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil understreke at det for arbeidsgivere er
både tillatt og sunt å konkurrere på pris,
innen arbeidsmiljølovens grenser. Dette er likevel vesensforskjellig
fra sosial dumping.
Ut fra innspill fra arbeidslivets parter har disse medlemmer merket
seg at utfordringen om sosial dumping i første rekke vil
gjelde i avgrensede bransjer og i stor grad vil være knyttet
til tjenesteimport, hvor det ikke er mulighet for overgangsordninger. Disse medlemmer mener
vanlige lønns- og arbeidsvilkår kan settes som
vilkår. Slike regler vil imidlertid ikke gjelde for tjenesteytere/utsendte
arbeidstakere. Disse medlemmer er enig i at enhver
arbeidstaker i en bedrift i Norge skal lønnes etter bedriftens
til enhver tid gjeldende lønnssystem.
Disse medlemmer er innforstått
med at utenlandske arbeidstakere i all hovedsak er omfattet av arbeidsmiljøloven
og dens bestemmelser om arbeidstid og arbeidsvilkår. Disse
medlemmer er videre innforstått med at lønnsbetingelser
ikke er en del av arbeidsmiljøloven, men at dette er opp
til partene i arbeidslivet. Disse medlemmer mener
det fortsatt skal være slik.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti erkjenner samtidig at det kan oppstå situasjoner
i forbindelse med EØS-utvidelsen som gjør at ytterligere
virkemidler må vurderes. Disse medlemmer viser
til at meldingen åpner for å innføre
en lovhjemmel for å kunne gripe inn mot lønns-
og arbeidsvilkår som er vesentlig dårligere enn
"gjengs". Disse medlemmer har også merket seg
at Regjeringen vil drøfte tiltak i nært samarbeid med
partene i arbeidslivet, herunder eventuell styrking av Arbeidstilsynets
kontroll og tilsyn.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er kjent med at tiltak mot sosial
dumping som krever lovendring ikke trenger være vedtatt
før utvidelsen ettersom dette er ikke-diskriminerende tiltak
som vil gjelde hele det norske arbeidsmarkedet uavhengig av arbeidstakers
nasjonalitet. Disse medlemmer er også innforstått
med at aktuelle tiltak mot sosial dumping derfor ikke vil bli omtalt
i lovproposisjonen om overgangsregler som ventes før påske.
Disse medlemmer viser til at
den norske utredningen om EU-utvidelsen så vel som utenlandske, entydig
konkluderer med at flere av velferdsordningene vil stå i
fare for å bli utnyttet av arbeidsinnvandrere fra de nye
EU-medlemslandene. Disse medlemmer er opptatt av å sikre
velferdsordningene mot slikt press.
Disse medlemmer finner det prinsipielt
vanskelig at østeuropeere bosatt i hjemlandet skal motta norske
velferdsordninger, og mener det bør arbeides med å sikre
ordningene på en slik måte at de ikke kan eksporteres
ut av Norge.
Disse medlemmer mener det er
viktig at Arbeids- og administrasjonsdepartementet fører
en løpende dialog med partene i arbeidslivet om mulige tiltak
mot sosial dumping. Disse medlemmer viser til brev
til komiteen fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet av 8.
mars 2004.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til forslag fra Sosialistisk
Venstreparti i Dokument nr. 8:12 (2003-2004) om tiltak for å fjerne
sosial dumping i arbeidslivet og til liknende forslag fra Arbeiderpartiet
i Dokument nr. 8:24 (2003-2004). Disse medlemmer er
enig i at det innen enkelte bransjer kan være behov for å vurdere tiltak
for å skape større åpenhet og ryddigere
konkurranseforhold. Disse medlemmer mener likevel
det ikke er riktig å gi de tillitsvalgte rett til innsyn
i lønns- og arbeidsvilkår hos underentreprenører.
Dette bryter blant annet med prinsippet om arbeidsgivers styringsrett. Disse
medlemmer mener at andre virkemidler bør prøves
ut før man eventuelt vurderer slike skritt. Slik innsynsrett
ville etter disse medlemmers mening også føre
til vesentlig merarbeid, enda mer krevende anbudsprosesser og forsinkelser
i arbeidet.
Disse medlemmer viser dessuten
til at norsk lovregulering i all hovedsak får anvendelse
også overfor utenlandske arbeidstakere som utfører
arbeid i Norge. Videre vil disse medlemmer peke på at direktivet
om utsendte arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting og de
tilsvarende reglene i arbeidsmiljøloven skal bidra til å skape
klarere regler og mer ensartet praksis innenfor EØS-området.
Dette sammen med muligheten for å allmenngjøre
tariffavtaler er etter disse medlemmers mening et godt
utgangspunkt for å forhindre sosial dumping. Disse
medlemmer ser likevel at utvidelsen av EØS-området
kan medføre en ny situasjon som kan nødvendiggjøre
nye tiltak. Det er etter disse medlemmers mening
viktig at Regjeringen drøfter en slik situasjon med partene
i arbeidslivet. Både allmenngjøringsinstituttet
og minstelønnsbestemmelser er mulige tiltak mot sosial
dumping. Disse medlemmer vil understreke at det ikke
bare er myndighetene, men også partene selv, som må avveie forholdet
mellom det offentliges kontrollbehov og partenes frihet til å avtale
lønn og arbeidsvilkår.
Det er etter disse medlemmers mening
viktig å hindre fremvekst av et B-arbeidsmarked som kan undergrave
respekten for lov- og avtaleverket i arbeidslivet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser for øvrig til at
Hovedavtalen mellom LO og NHO gir tillitsvalgte muligheter for informasjon,
uttalelse og drøfting, jf. spesielt § 9-3. Disse medlemmer viser
dessuten til at behandlingen av Arbeidslivslovutvalgets innstilling
ytterligere vil avklare forholdet mellom partene i arbeidslivet. Disse medlemmer mener
dette følges opp gjennom praksis i arbeidslivet med drøfting
med tillitsvalgte når det gjelder eventuell bruk av innleie-
og underentrepriser.
Disse medlemmer mener at tiltak
for å bekjempe svart arbeid og brudd på arbeidsmiljøloven
i stor grad vil fange opp problemene knyttet til sosial dumping.
Slike lovbrudd er ofte sammensatte og knyttet til useriøse
aktører i enkelte bransjer. Disse medlemmer vil
derfor understreke betydningen av å intensivere innsatsen
mot organisert kriminalitet også for å få bukt
med problemer som følger av EØS-utvidelsen.
Komiteen vil vise
til at arbeidstakere fra de nye EU-landene vil ha samme rettigheter
som andre arbeidstakere i Norge. Komiteen viser til
at arbeidsmiljøloven inneholder et eget kapittel om utsendte
arbeidstakere. Reglene gjennomfører EU-direktivet om utsending
av arbeidstakere i forbindelse med tjeneseteyting. Dette skal blant
annet sikre arbeidstakernes rettigheter og forhindre sosial dumping.
Komiteen viser til at det ikke
er noen overgangsregler for velferdsordninger og at disse vil gjelde
fullt ut fra første dag.
Komiteen viser til den såkalte
"stand still"-klausulen hvor det ikke er adgang til å oppstille
strengere vilkår enn det som følger av tredjelandsregelverket. Dette
innebærer at arbeidstakere fra de nye EU-landene ikke skal
stilles i dårligere posisjon enn ved dagens ordninger når
det gjelder å få arbeid i Norge.
Komiteen viser til at EU-rettens
prinsipp om likebehandling og forbud mot diskriminering etter nasjonalitet
innebærer på velferdsområdet (jf. Rådsforordning
EØF 1408/71) radikale forbedringer i rettighetene for
EU/EØS-borgere - både utenlandske og
norske - som bor og arbeider utenfor hjemlandet.
Komiteen er kjent med at i en
6 måneders arbeidssøkerperiode har EØS-borgere
ikke rettigheter til velferdsytelser fra vertslandet. Men for de
som finner arbeid og dermed innlemmes i Folketrygden, vil forbudet
mot forskjellsbehandling av arbeidstakere fra EØS-land
mht. sosiale rettigheter, samt EØS-regler for sammenlegging
av opptjente rettigheter i andre EØS-land, gi tilgang til
velferdsytelser på lik linje med nordmenn. Dette omfatter
blant annet ledighetstrygd, sykepenger, attføring og rehabilitering,
barnetrygd og kontantstøtte, fødsels- og adopsjonspenger,
uføre- og alderspensjon, samt sosialstøtte, bostøtte
og studiestøtte. Kravene til hvor lenge man må ha
arbeidet i Norge for å få rett til trygd og stønad
er gjennomgående ganske lave. Beregningsreglene for sammenlegning
av rettigheter fra andre land vil trolig likevel føre til
at nye EØS-borgere med kort opptjeningstid i Norge nok
ofte vil ende opp som minstepensjonister. EØS-arbeidstakere
vil normalt også ha rett til å hente familie man
har forsørgeransvar for til Norge. Enkelte ytelser, så som
kontantstøtte og barnetrygd, kan også eksporteres
til hjemlandet.
Komiteen viser til at arbeidsmarkedet
kan være inngangsporten til den norske velferdsstaten.
For enkelte kan det være en drivkraft for å søke
arbeid her. I en rapport utarbeidet av en interdepartemental arbeidsgruppe
framholdes at det er rimelig å forvente en økning
i velferdsmotivert innvandring av arbeidssøkere. Siden
tildeling av velferdsytelser i stor grad er basert på tillit
til at den informasjon som gis er korrekt og kontrollkapasiteten
er begrenset - spesielt i forhold til søkeres forhold i
andre land - kan man heller ikke utelukke en viss økning
i misbruk av slike ordninger.
Komiteen mener det er en felles
utfordring at sjenerøse og i stor grad skattefinansierte
velferdsordninger i nordiske og andre europeiske land kan være
attraktive for nye EØS-borgere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti, viser til prinsippene for likebehandling
i EU/EØS. Flertallet ønsker
ikke å utløse en negativ konkurranse mellom landene
om å stramme til i velferdspolitikken som rammer de svakeste
uansett nasjonalitet. Men flertallet mener dette
ikke forhindrer at man bør se på om enkelte velferdsordninger
er utformet på en måte som kan oppmuntre til strategiske
tilpasninger som kan gi utilsiktete eller urimelige gevinster for
enkelte arbeidstakergrupper.
Komiteen viser til
at en arbeidsgruppe fra ni departementer har gjennomgått
aktuelle velferdsordninger, inkludert eventuelle eksportmuligheter. Komiteen viser
til de to rapportene gruppen har avgitt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser videre til
at det i henhold til EØS-avtalen ikke er mulig å innføre
restriksjoner når det gjelder sosiale rettigheter og velferdsordninger
som kun rammer de nye medlemslandene. Flertallet vil understreke
at eventuelle tiltak og regelendringer vil måtte innebære
generelle innstramninger i nasjonale regler. Komiteen konstaterer
at Regjeringen på dette grunnlag ikke har foreslått
generelle innstramninger i sosiale rettigheter og velferdsordninger.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at det må vurderes om støtten til barnefamilier
kan knyttes sterkere til bruk av barnehager, skoler og andre velferdstjenester. Dette
flertallet mener at særlig spørsmål
om kontantstøtten må vurderes. Samtidig mener flertallet at
velferdssystemets kompetanse og kapasitet til å hindre
misbruk må styrkes, at koordineringen mellom ulike offentlige
instanser må bli bedre, og at kontrollen med at Utlendingsforskriftens
regler for boligstandard overholdes, må forsterkes.
Dette flertallet mener norske
myndigheter og partene i arbeidslivet bør utvikle aktive
strategier for i samarbeid med aktører i de nye medlemslandene å bruke
EØS-utjevningsmidlene fra Norge til tiltak som kan bidra
til å løfte velferds- og arbeidslivsstandardene i
de nye EU-landene.
Dette flertallet mener at det
langsiktige svaret på de velferdspolitiske utfordringene
knyttet til fri bevegelse av arbeidskraft, er å styrke
det politiske samarbeidet i Europa for å utvikle felles
minstestandarder og bidra til å løfte velferdsnivået
i de nye medlemslandene i EU/EØS.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti deler Regjeringens bekymring over
at velferdsordninger i ulik grad kan misbrukes. Dette gjelder ordninger
som dagpenger, sykepenger, uførepensjon, alderspensjon,
kontantstøtte og barnetrygd. Disse medlemmer vil
likevel påpeke at det er variasjoner i hvor stor grad ordningene kan
misbrukes. Slikt misbruk kan dessuten også forekomme i
dag.
Disse medlemmer vil vise til
at selv om Norge har gode velferdsordninger, så vil dette
i stor grad motveies av et høyt kostnadsnivå for
personer som oppholder seg i Norge over noe tid. Etter disse
medlemmers syn er de største farene for misbruk
knyttet til eksport av velferdsordninger. Dette skyldes at velferdsordninger
beregnet på norsk kostnadsnivå vil ha betydelig
større verdi i et av de nye medlemslandene enn i Norge.
På sikt vil, etter disse medlemmers oppfatning,
utjevning av levestandard blant medlemslandene redusere denne forskjellen,
og dermed vil også faren for misbruk av velferdsordninger reduseres.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen har iverksatt flere kontrolltiltak og støtter
Regjeringens arbeid med å etablere ytterligere kontrollrutiner
samt å styrke registreringsordninger og bedre informasjonsflyten
mellom ulike offentlige instanser. Disse medlemmer mener
det er særlig viktig å fokusere på kontrolltiltak
som kan forhindre ulovlig eksport av ulike velferdsordinger.
Disse medlemmer ber Regjeringen
foreta en foreløpig evaluering av eventuelle konsekvenser
av utvidelsen for ulike velferdsordninger allerede ved førstkommende årsskifte
og ytterligere evaluering på senere tidspunkt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine forslag i kapittel 2.4 og videre omtale i kapitel 2.7,
og konstaterer det absurde i at flertallet åpent uttaler
faren for misbruk av velferdsordninger, men samtidig liberaliserer
regelverket for arbeidsinnvandring uten å ha sikret én
eneste velferdsordning. Disse medlemmer mener denne
atferden grenser til det uansvarlige.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til eige forslag om kvoteordning og meiner det ville gitt norske
styresmakter meir tid til å føreta naudsynte vurderingar
og førebuingar i forhold til eventuelle endringar i velferdsordningane.
Komiteen viser til
at myndighetene kun har en tilsynsrolle i forhold til lovens minstekrav
når det gjelder arbeidsvilkår. Arbeidstilsynet
har i tråd med dette som oppgave å føre
tilsyn med at virksomhetene følger arbeidsmiljølovens
krav, og komiteen er kjent med at det drives et systematisk
forebyggende arbeid innenfor helse, miljø og sikkerhet. Komiteen er videre
kjent med at det foretas risikobaserte tilsyn og at utsatte bransjer
vies mest oppmerksomhet. Mange yrker, bransjer og arbeidsplasser
vil etter komiteens mening både trenge og
ha stor nytte av utenlandsk arbeidskraft. Komiteen er
likevel kjent med at enkelte bransjer med stort innslag av utenlandsk arbeidskraft
i noen grad er sammenfallende med bransjer som allerede prioriteres
fra Arbeidstilsynets side, for eksempel bygg- og anlegg og hotell-
og restaurantbransjen. Dette vil etter komiteens mening
kreve nøye oppfølging.
Komiteen ser det som positivt
at Arbeidstilsynet gjennomfører en rekke kampanjer rettet
mot utsatte bransjer eller virksomheter slik det er beskrevet ovenfor. Komiteen vil
bemerke at Arbeidstilsynet også i dag har fullmakter til
kontroll og sanksjoner overfor virksomheter som bryter regelverket.
I den grad Arbeidstilsynet får mistanke om svart arbeid
eller brudd på andre etaters regelverk er komiteen oppmerksom
på at politiet, eventuelt andre etater med tilsynsansvar,
kontaktes. Komiteen har også merket seg
at det foregår ulike samarbeidstiltak mellom tverrdepartementale
myndigheter og partene i arbeidslivet. Komiteen slutter
seg til at det i tiden fremover vil bli lagt vekt på å utføre
kampanjerettede fellesprosjekter om tilsyn i spesielt utsatte bransjer
og virksomheter. Komiteen er videre enig i at slike
prosjekter vil være viktige bidrag også til å forhindre
sosial dumping av lønns- og arbeidsvilkår.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti slutter seg til meldingens presisering
av at det blir viktig for arbeidsmiljø- og sikkerhetsmyndighetene å følge
utviklingen i arbeidslivet nøye i tiden etter utvidelsen
av EØS-avtalen. Særlig blir det viktig å overvåke
om det vil etableres mange nye og useriøse aktører
som i liten grad tar hensyn til norsk regelverk og fastlagte normer
i norsk arbeidsliv. Disse medlemmer mener situasjonen
tilsier økt oppmerksomhet og prioritering av enkelte bransjer
og prosjekter med stort innslag av utenlandsk arbeidskraft.
Disse medlemmer vil presisere
viktigheten av at vi har et seriøst arbeidsmarked. Dette
for å kunne møte utfordringene etter 1. mai på best
mulig måte. Noen bransjer har større utfordringer
enn andre, ikke minst gjelder dette i bygg og anlegg. Disse
medlemmer vil bemerke at bransjen har særlige kjennetegn
ved at det er mange kontraktsledd, stramme tidsfrister, små marginer
og stor kostnadsbevissthet. Det er dessuten en resultatorientert
næring. Det offentlige har etter disse medlemmers mening
ikke alltid god nok kommunikasjon mellom etatene. Disse medlemmer erfarte dessuten
under den åpne høringen den 11. februar 2004 at
taushetsplikten ble betraktet som et hinder. Særlig ble
UDIs strenge praktisering av taushetsplikten av flere opplevd som
et hinder for effektiv samordning.
Disse medlemmer mener at dette
til sammen gir et spillerom for useriøse aktører
og forutsetter derfor at myndighetene fortsetter sitt arbeid med å forenkle
og bedre rutiner og tilsynsordninger.
Komiteen viser til
at det gjennom initiativet "Spor-oss.no" er etablert et samarbeid
mellom en rekke etater og registre. Komiteen mener
dette bør videreutvikles slik at man dekker alle etater
som har registre av betydning for de ulike tilsyn. Komiteen mener
tilsynet bør kunne skje direkte på arbeidsplass/byggeplass
ved elektronisk kontroll mot registrene. Dermed oppnår
man en raskere kontroll på stedet, og tilsynene kan arbeide
mer effektivt, for å kontrollere om bedrifter og arbeidstakere
er registrert på lovlig måte. Komiteen legger
vekt på at dette vil fremme samordning mellom tilsynene
og derved den totale effektiviteten.
Utfordringene er mange, men komiteens
medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er
tilfreds med at Regjeringen har tatt tak i utfordringene og iverksatt
et arbeid med å foreta en grundig gjennomgang av utsatte
bransjer som bygg og anlegg samt restaurantbransjen. Disse
medlemmer viser dessuten til at forenkling av regelverket
er en av Regjeringens hovedmålsettinger.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at et slikt system om mulig
bør inngå i Regjeringens "Alt inn-prosjekt" og
slik bedra til å skape et enklere Norge. Disse medlemmer viser videre
til alle de konkrete forslag til tiltak for bedre kontroll og økt
samordning som fremmes i brosjyren "Seriøsitet i byggenæringen".
Dette er forslag som fremmes av fagbevegelse, arbeidsgivere og myndighetsorgan
samlet. Disse medlemmer ser positivt på dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er nødvendig med mer tilsyn med arbeidslivet
for å unngå sosial dumping, og dårlige
arbeidsvilkår er en stor utfordring. Flertallet vil
vise til de gode erfaringene man har fra bygg- og anleggsbransjen
med regionale verneombud og mener dette bør innføres
også i andre bransjer for å fremme seriøsitet
og ordnede forhold.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at myndighetene i dag
ikke har noen rolle når det gjelder lønn. Disse
medlemmer vil understreke betydningen av det grunnleggende prinsipp
at det er opp til partene i arbeidslivet å forhandle frem
de lønns- og arbeidsvilkår som skal gjelde i Norge. Disse
medlemmer legger stor vekt på at denne praksis
videreføres. Lønnsfastsettelse er partenes ansvar
og reguleres gjennom tariffavtaler og/eller individuelle
avtaler. Disse medlemmer er kjent med at dette er
et av de punktene som nå drøftes med partene i
Arbeidslivspolitisk råd.
Disse medlemmer viser til at
allmenngjøring nå er til behandling i Tariffnemnda. Disse
medlemmer mener det er viktig å avvente denne prosessen.
I Dokument nr. 8:12 (2003-2004) fra Sosialistisk Venstreparti
foreslås det at Arbeidstilsynet også skal få ansvar
for oppfølging og kontroll av allmenngjøringsvedtak. Disse
medlemmer vil bemerke at det hittil er lite erfaringsmateriale å bygge på når
det gjelder allmenngjøringsvedtak.
Disse medlemmer viser derfor
til at Regjeringen mener det først vil være aktuelt å vurdere
andre håndhevingsmekanismer, dersom det gjennom praktiske
erfaringer med allmenngjøringsvedtak etter hvert viser
seg å være behov for det.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
går imot Regjeringens forslag om å gi Arbeidstilsynet
pålegg om å slå ned på lønninger
som er "vesentlig dårligere" enn norske. En slik ordning
vil i virkeligheten gi Arbeidstilsynet muligheten til å fastsette
et minstelønnsnivå for arbeid utført
i Norge, noe som ville innebære et brudd med praksis om
at lønnsfastsettelse foretas av partene i arbeidslivet.
Flertallet mener i stedet at
Arbeidstilsynet må gis myndighet til å slå ned
på brudd på allmenngjorte tariffavtaler. Flertallet avventer
den første avgjørelsen i tariffnemnda i løpet
av våren.
Flertallet viser til at det i
dag i svært begrenset omfang føres tilsyn med
at vilkårene for innvilgelse av sesong- og spesialistarbeidstillatelser
overholdes. Flertallet mener at Arbeidstilsynet må overta
ansvar for tilsyn med at vilkårene for innvilgelse av arbeidstillatelser
av UDI følges, og at det gjøres lovendring for å gi
Arbeidstilsynet mulighet til å føre kontroll med
lønnsvilkår etter paragraf 2.2 i utlendingsforskriften,
som slår fast at "Lønns- og arbeidsvilkår
må ikke være dårligere enn gjeldende
tariffavtale, regulativ eller det som ellers er normalt for vedkommende sted
og yrke".
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen i 2002
har gjennomført en generell oppmykning av reglene for arbeidsinnvandring. Disse
medlemmer vil her vise til såkalte spesialistarbeidstillatelser
og den varslede utvidelsen av tidsrommet for sesongarbeidstillatelse
fra tre til seks måneder. I tillegg viser disse medlemmer til
at EU-utvidelsen gir lettere tilgang for arbeidstakere fra de nye
EU-landene til å ta arbeid i Norge. Disse medlemmer støtter
Regjeringens linje, blant annet med bakgrunn i Norges framtidige behov
for arbeidskraft og den økte konkurransen vi vil møte
fra andre land om både faglært og ufaglært arbeidskraft.
Disse medlemmer er enig med Regjeringen
i at det på nåværende tidspunkt ikke
er aktuelt med en prøveordning knyttet til ufaglært
arbeidskraft fra de andre kandidatlandene til EU, men at man bør
avvente en evaluering av konsekvensene av de endringer som allerede
er foretatt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til sine merknader om ufaglært
arbeidskraft under kap. 2.3.
Komiteenvil vise til at Norge ratifiserte ILO-konvensjonen
i 1996. Videre viser komiteen til at Nærings-
og handelsdepartementet som ansvarlig for regelverket for offentlige
innkjøp har varslet at de i løpet av sommeren
2004 vil komme tilbake til eventuell implementering av ILO-konvensjonen
i ny statlig instruks.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at offentlige instanser har et særlig ansvar for å sikre
like konkurransevilkår ved anbud og at disse ikke må stimulere
til konkurranse basert på underminering eller omgåelse
av etablerte sosiale ordninger (f.eks. pensjoner). Flertallet mener
derfor at ILO-konvensjon 94, som hjemler at offentlig virksomhet
i stat og kommune kan kreve at anbydere overholder lønns-
og arbeidsvilkår som er fastsatt i relevante tariffavtaler
eller det som normalt gjelder ved slikt arbeid, snarest må implementeres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,vil påpeke at både
i tilpasningsperioden fra 1. mai 2004 fram til EU/EØS-regelverket
er fullt innført, og etterpå, må arbeidet
for å fremme integrasjon og motvirke forskjellsbehandling og
utnyttelse av utenlandske arbeidstakere skje langs flere akser.
Flertallet mener at endringer
i arbeidsmarkedets virkemåte av den typen som er beskrevet
over vil kunne føre til forskjellsbehandling av utenlandsk arbeidskraft,
omgåelse av tariffavtaler, og dårligere lønns-
og arbeidsvilkår i deler av arbeidslivet. Ettersom utstasjonering
i hovedsak dreier seg om avgrensete og kortvarige oppdrag, er innføring
av en generell lovfestet minstelønn for alle arbeidstakere
et lite hensiktsmessig virkemiddel for å håndtere
slike problemer.
Flertallet mener det primært
må være opp til partene i arbeidslivet å vurdere
hvilke tiltak de mener er nødvendige for å håndtere
eventuelle problemer med urimelig forskjellsbehandling, konkurransevridning eller
sosial dumping. Loven om allmenngjøring av tariffavtaler
gir partene et redskap som det er mulig å anvende på en
målrettet og fleksibel måte. Under visse vilkår
har tariffnemnda også anledning til å knesette egne
minstelønnsstandarder ut fra allmenne hensyn.
Flertallet mener at en vekst
i utstasjonering av utenlandske arbeidstakere i Norge vil stille økte
krav til kontroll med overholdelsen av allmenngjorte tariffavtaler,
reglene for arbeidstid mv. i arbeidsmiljøloven, samt standarder
for bolig- og brakkeforhold. Arbeidstilsynet må tilføres tilstrekkelige
ressurser til å ivareta disse oppgavene og få ansvar
for håndheving av regler nedlagt i allmenngjorte tariffavtaler.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at fagbevegelsen i de tilfeller den finner det hensiktsmessig, bør
benytte allmenngjøringsinstituttet til allmenngjøring
av hele eller deler av overenskomster for å sikre lønns-
og arbeidsvilkår over mindre eller større geografiske
områder. I realiteten gir dette partene i arbeidslivet
mulighet til å etablere minstelønnsnivåer
der de finner det hensiktsmessig i kampen mot sosial dumping.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil påpeke at det, i lys av vanskene med å håndheve
lov- og avtaleverk ved kortsiktige entrepriser, er nødvendig å utvikle
en bredere strategi for å motvirke sosial dumping. Flertallet mener
derfor at det i forbindelse med tjenesteleveranser, anbud og underentrepriser
må vedtas en lovhjemmel som gir tillitsvalgte rett til
innsyn i lønns- og arbeidsvilkår hjemlet i lov
(jf. arbeidsmiljøloven § 55C) hos underentreprenører.
For å motvirke uønskete strategiske tilpasninger,
for eksempel ved at bedrifter kvitter seg med norske ansatte for å leie
inn billig utenlandsk arbeidskraft, må det gis en lovhjemmel
som gir tillitsvalgte rett til drøfting i forbindelse med
beslutninger om innleie og underentrepriser. Flertallet mener
at hovedentreprenør må gjøres ansvarlig
for at underentreprenører betaler skatter og avgifter,
og følger gjeldende lov og regelverk. Byggherrens ansvar
for å sikre lovlige forhold på bygg- og anleggsplass
må innskjerpes. Som ledd i å motvirke useriøs
virksomhet bør myndighetene evaluere erfaringene med liberaliseringen
av arbeidsformidling, utleie og vikarbyråer, og det må innføres
en ordning for kontroll, godkjenning og registrering av byråer
som driver formidling eller utleie av arbeidskraft i Norge. For å styrke
tilsynsmyndighetenes mulighet til kontroll må det innføres
bestemmelserom at arbeidstakere skal
kunne vise fram identitetskort, samt at hovedentreprenør
skal kunne legge fram mannskapslister og dokumentasjon av lønnsforhold
og utbetalt lønn.
Flertallet mener at for å styrke
det seriøse arbeidslivet bør organisasjonene i
aktuelle bransjer arbeide med å innføre bransjenormer
som fastsetter krav som skal stilles i forbindelse med utlysing
av anbud og inngåelse av kontrakt. Det bør være
klare krav til prekvalifisering som gjør at useriøse
aktører ikke kommer i posisjon til å oppnå kontrakt.
Flertallet viser til innspill
fra byggenæringen om at informasjon om skatteforhold, registrering
av utenlandske arbeidstakere, godkjenning i opprinnelsesland og
annen informasjon om selskaper som vurderes som underentreprenører,
er for vanskelig tilgjengelig. Flertallet mener at
slik informasjon må gjøres lettere tilgjengelig
slik at seriøse entreprenører har anledning å foreta
prekvalifisering og undersøkelser av seriøsiteten
hos underentreprenører.
Flertallet mener at offentlige
instanser har et særlig ansvar for å sikre like
konkurransevilkår ved anbud og at disse ikke må stimulere
til konkurranse basert på underminering eller omgåelse
av etablerte sosiale ordninger (f.eks. pensjoner). Flertallet mener
derfor at ILO-konvensjon 94, som hjemler at offentlig virksomhet
kan kreve at anbydere overholder lønns- og arbeidsvilkår
som er fastsatt i relevante tariffavtaler eller det som normalt
gjelder ved slikt arbeid, snarest må implementeres.
Flertallet er kjent med at i
tillegg til utstasjonering av arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting, gir
EØS-avtalen anledning for selvstendig næringsdrivende
innen frie yrker, håndverk mv. til å etablere
virksomhet i Norge fra 1. mai 2004. Ettersom det ikke er mulig å benytte
overgangsordninger for selvstendige næringsdrivende, kan
dette gi økt tilgang på personer som etablerer
seg som enkeltmannsfirmaer i Norge. I den forbindelse er det viktig
at myndighetene er forberedt på de økte informasjons-,
opplærings- og kontrolloppgaver dette kan medføre.
Det er nødvendig at personer som har begrenset kjennskap
til det norske arbeidsmarkedet, raskt får innsikt i hvordan
de skal forholde seg til norsk lov- og avtaleverk. Det er også viktig å forhindre
at personer som kommer hit opererer under dekke av å være
selvstendig næringsdrivende, når de i realiteten
er arbeidstakere.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at i Dokument nr. 8:24
(2003-2004) fra Arbeiderpartiet og i Dokument nr. 8:12 (2003-2004)
fra Sosialistisk Venstreparti fremmes det forslag om utvidet ansvar
for hovedentreprenører. Disse medlemmer finner
det riktig at hovedentreprenør etter dagens regelverk ikke
pålegges et ansvar for at underentreprenør
betaler skatter og avgifter og følger gjeldende lov- og
regelverk. Det kan etter disse medlemmers mening
ikke være slik at entreprenørene skal være
statens "politi". Bedrifter har ingen hjemmel til å kontrollere
andre bedrifter, for ikke å snakke om den mangelen på legitimitet
en slik generell "politi"-rolle ville innebære.
Disse medlemmer vil bemerke at
det imidlertid finnes eksempler på varianter av en slik
type lovregulering rettet mot enkelte bransjer og virksomheter hvor særskilte
hensyn gjør seg gjeldende. Disse medlemmer viser
til brev fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet av 8. mars
2004 der statsråd Victor D. Norman utdyper dette. Disse
medlemmer er enig med statsråden i at å pålegge
hovedentreprenør et slikt totalansvar vil kunne undergrave
prinsippet om at den enkelte virksomhet selv står ansvarlig
for å følge norsk regelverk. Dersom spesielle
situasjoner skulle tilsi at hovedentreprenør innenfor særskilte
bransjer skal ha et større ansvar enn i dag, mener også disse medlemmer at
dette må bero på en konkret vurdering innenfor
den enkelte sektor og i forhold til det enkelte regelverk.
Disse medlemmer er kjent med
at entreprenørene i dag har et ansvar for å kontrollere
skatter og avgifter i forbindelse med arbeidsinnleie, men ikke ved
underentreprise. Disse medlemmer er også kjent
med at hovedentreprenør har et betydelig ansvar når
det gjelder arbeidsmiljø og sikkerhet på arbeidsplassen.
Disse medlemmer vil vektlegge
betydningen av tilsyn og en offensiv holdning i forhold til arbeidsgivers
oppfølging av HMS-regelverket. Dette bidrar etter disse
medlemmers mening til høyere seriøsitet
i utsatte bransjer. Dette er også viktig for at arbeidsgivere
som opererer i Norge velger å innrette seg etter gjeldende
regelverk og normer, også ved ansettelse av utenlandsk
arbeidskraft.
Disse medlemmer støtter
ikke forslaget i Dokument nr. 8:24 (2003-2004) om å opprette
en egen strategisk, operativ enhet på høyt nivå.
Når det gjelder tilsynsmyndighetenes oppgave med informasjon,
kontroll og håndheving av regelverket viser disse
medlemmer bl.a. til det omfattende sett av forslag fra Seriøsitetsprosjektet
i byggenæringen. Disse medlemmer mener disse
tiltakene vil gi mer konkret effekt.
Disse medlemmer vil for øvrig
vise til forslagene 5,6,7 og 8, hovedpunkt II i Dokument nr. 8:24 (2003-2004)
og vil bemerke at disse allerede ivaretas gjennom dagens praksis.
Komiteen vil styrke
tilsynsmyndighetenes kapasitet til informasjon, kontroll og håndheving
av lover, slik at regler i arbeidslivet og velferdssystemet blir overholdt.
Komiteen mener det er viktig
med gode tiltak for å fremme integrasjon av arbeidsinnvandrere.
De representerer en ressurs for norsk verdiskapning. Derfor er det
av stor betydning at arbeidsinnvandrerne opplever å være
velkommen slik at de velger å bli her over tid. Tiltak
for å motvirke forskjellsbehandling på arbeidsmarkedet
vil være viktige. Komiteen vil videre understreke
at arbeidsinnvandrere ikke bare representerer en ressurs i kraft
av sin arbeidskraft. Med ulike fagtradisjoner og ulik bakgrunn har
de kompetanse som det norske arbeidslivet har behov for, for å ytterligere
forbedre nyskapingsevnen. Komiteen vil også understreke
at arbeidsinnvandrere utgjør en bro til sine hjemland.
Norske bedrifter og arbeidsgivere får dermed muligheten
til å nå nye markeder og internasjonalisere sin
virksomhet videre. Komiteen vil understreke betydningen
for norsk økonomi og verdiskapning av denne forbedringen
av mangfoldet i norsk arbeidsliv. Komiteen vil understreke
viktigheten av at bedriftene gjennomfører gode tiltak som
gjør at arbeidsinnvandrerne blir best mulig integrert.
Komiteen forutsetter at myndighetene
iverksetter aktive informasjonsstrategier overfor arbeidssøkere
fra nye EØS-land. Komiteen er kjent med
at det pågår et betydelig arbeid med å legge
til rette for at partene i arbeidslivet kan informere nye arbeidstakere
om rettigheter og plikter.
På den enkelte arbeidsplass må det
også legges til rette for opplæring og integrasjon
av arbeidsinnvandrerne. Komiteen viser videre til
at det gjennomføres omfattende konsultasjoner mellom de
berørte bedrifter og bransjeforeninger/landsforeninger/NHO.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener arbeidsinnvandrere fra EØS-landene
må ha rett til norskopplæring og er uenig med
stortingsflertallet som har fjernet språkopplæring
for borgere i EØS-området. En fjerning av retten
kan ha alvorlige konsekvenser for integreringen av EØS-borgere
som kommer til Norge med arbeids- og oppholdstillatelse, samtidig
som overslag fra de største norskopplæringsinstitusjonene anslår
andelen EØS-borgere blant dem som følger norskundervisning
til en fjerdedel. Norskopplæringen blir særlig
aktuelt dersom antallet EØS-borgere som kommer til Norge
vil øke som følge av EØS-utvidelsen. Etter disse
medlemmers oppfatning er en språkopplæring
viktig for integreringen på arbeidsmarkedet og særlig
viktig for utlendingenes muligheter til å bli kjent med
og hevde sine rettigheter. Dermed er det også viktig i
kampen mot useriøsitet og sosial dumping.
Disse medlemmer viser til merknader
i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2003-2004).
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gi EØS-borgere
samme rett til norskopplæring som andre utenlandske statsborgere
med arbeids- og oppholdstillatelse i Norge."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det må gjennomføres
aktive informasjonsstrategier overfor arbeidssøkere fra
de nye EØS-landene (særlig Baltikum og Polen),
med vekt på å orientere om mulighetene og vilkårene
for å finne arbeid i Norge, hvilke rettigheter, lønns-
og arbeidsvilkår som gjelder, bolig og kostnadsnivå,
samt samarbeids- og partsforhold i norsk arbeidsliv. Aetat og samarbeidet
gjennom dens europeiske nettverk (Eures) vil naturlig ha en viktig
rolle i denne sammenheng, inkludert informasjon om rettigheter ved
bruk av arbeidsformidlings- og vikarbyråer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,vil framheve betydningen avsamarbeid mellom partene i arbeidslivet
for å informere nye arbeidstakere om rettigheter og plikter i
norsk arbeidsliv, stimulere til fagorganisering og god tariffavtaledekning,
sørge for overholdelse av lov- og avtaleverk, og legge
til rette for opplæring og integrasjon av innvandrere i
fellesskapet på arbeidsplassene. Jo flere av arbeidstakerne
fra de nye EU-landene som innlemmes i faste jobber med tarifflønn
og ordnete vilkår, desto færre av dem vil ha behov
for støtte fra sosial- og velferdsapparatet. Hvorvidt det
i enkelte bransjer vil være behov for allmenngjøring
av tariffavtaler, eller innføring av andre ordninger for å fastsette
minimumslønninger som kan hindre sosial dumping, vil partene
i arbeidslivet være de beste til å vurdere. I tillegg
vil gjennomføring av tiltakene for å styrke tillitsvalgtes
rolle i forhold til innsyn i lønnsvilkår hos underentreprenører,
rett til høring ved arbeidsinnleie og underentrepriser
mv. kunne motvirke forskjellsbehandling og misbruk av nye arbeidsinnvandrere.
Flertallet foreslår
at i den innledende fasen opprettes en egen strategisk, operativ
enhet på høyt nivå, som skal ha ansvar
for å koordinere og målrette de ulike instansenes
innsats på dette området. Dette bør også omfatte
ansvar for særskilt opplæring og kompetanseutvikling
overfor de berørte etatene. Ved siden av skjerpet kontroll
med at arbeidskontrakt, lønn og arbeidsgivers forhold til
skattemyndighetene og andre offentlige instanser er i orden ved
utstedelse av oppholds- og arbeidstillatelse, gjelder dette særlig Arbeidstilsynets
innsats for å motvirke og slå ned på brudd
med arbeidsmiljølovens regler og Aetats oppfølging
av arbeidsledige (jf. rådighetskrav, tiltak, dagpenger
mv.). For å kontrollere at lønnsvilkårene
er i samsvar med gjeldende regler bør Arbeidstilsynet (og andre
relevante tilsyn) som nevnt gis fullmakt til å utøve
kontroll og ta i bruk sanksjonsmidler overfor bedrifter som bryter
med eksisterende normer. For å bekjempe framveksten av
useriøse bedrifter og konkurransevridene forhold i utsatte
bransjer må slik opptrapping samkjøres med partene
i arbeidslivet, politiet, utlendingsmyndighetene, skattemyndighetene
og andre offentlige instanser, slik det er gjort i flere vellykkete
pionerprosjekt mot illegale arbeidsforhold innen bl.a. hotell- og
restaurantbransjen og bygg- og anleggsbransjen de siste årene.
Flertallet vil framheve at det
særlig de første par årene vil av preventive
hensyn være viktig å trappe opp informasjonsvirksomheten,
gjøre nye arbeidstakere rustet til å motstå forsøk
på utnyttelse, og styrke beredskapen, kombinert med strategisk
innrettete, synlige og kraftfulle kampanjer for å slå ned
på tendenser til skjevutvikling. I gjennomføringen
av en slik strategi mener flertallet at det også bør
vurderes muligheter for mer effektiv informasjonsflyt mellom berørte
instanser i forbindelse med mistanke om misbruk.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener det er unødvendig å foreslå "en egen
strategisk, operativ enhet på høyt nivå",
også i en overgangsfase. En styrket og mer samordnet kontroll må kunne
løses ved hjelp av de eksisterende kontrollapparater. Disse
medlemmer viser til at utlendingsmyndighetene spiller en
viktig rolle i den sammenheng, for å sikre at vilkår
for EØS-borgeres opphold er oppfylt. Når det gjelder
Arbeidstilsynets rolle, har etaten som oppgave å føre
tilsyn med at virksomhetene følger arbeidsmiljølovens
minimumskrav til arbeidsvilkår og arbeidstid. Som nevnt
i stortingsmeldingen vil tilsynet, i den grad det får mistanke
om svart arbeid eller brudd på andre etaters regelverk,
kontakte politiet og/eller andre etater som har tilsynsansvar
for det aktuelle området. Arbeidstilsynet vil dessuten
fortsette og ytterligere videreutvikle sine kampanjerettede fellesprosjekter
rettet mot spesielt utsatte bransjer og virksomheter, som f.eks.
samarbeidsprosjektet med NHO, LO-forbund i byggebransjen, Tolldirektoratet,
Skattedirektoratet og Politidirektoratet. Disse medlemmer er
positive til dette samarbeidsprosjektet og siktemålet om å skape
mer ryddige forhold i byggebransjen.
Disse medlemmer vil videre understreke
at Direktoratet for arbeidstilsynet har, som såkalt samarbeidskontor,
ansvar for å informere om hvilke arbeids- og ansettelsesvilkår
som kommer til anvendelse for utsendte arbeidstakere. Som samarbeidskontor
deltar etaten i informasjonsutveksling med de tilsvarende kontorene
i de andre EU/EØS-landene. Disse medlemmer påpeker
at utvidelsen av EØS-avtalen vil kreve ytterligere innsats
på informasjonsområdet rettet mot de nye medlemslandenes
virksomheter og arbeidstakere som kan tenkes å komme til
Norge. I tillegg vil det være behov for målrettet
informasjon i Norge til norske arbeidsgivere og oppdragsgivere (tjenestemottakere)
som benytter seg av utenlandske arbeidstakere eller tjenester.
Disse medlemmer viser for øvrig
til brev fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet 8. mars 2004.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er viktig å forebyggeillegalt
arbeid. Flertallet mener derfor at det bør
opprettes lokale/regionale nettverk mellom fagforeninger,
arbeidsgivere, politi og andre offentlige myndigheter for å avsløre
illegalt arbeid og sikre utveksling av opplysninger. Videre foreslår flertallet at
det bør opprettes en sentral enhet under Politidirektoratet
som gis ansvar for bekjempelse av illegalt arbeid, samt støtte
til lokale/regionale myndigheters arbeid. Flertallet mener
at virksomheter som benytter arbeidstakere uten arbeidstillatelse
skal anmeldes, og at de skal idømmes betydelige bøter
og konfiskering av fortjenesten.
Flertallet mener at en viktig
forutsetning for utforming av målrettete tiltak er utvikling
av bedre og mer presis statistisk kartlegging, overvåking
og analyse av utviklingen i ulike deler av arbeidsmarkedet. Dette
er også nødvendig for å kunne gjøre
bruk av beskyttelsesklausulen i EØS-avtalen i tilfelle
av vesentlige forstyrrelser i arbeidsmarkedet. Ettersom irregulære
utviklingstrekk kan være vanskelige å avdekke ved
generelle/konvensjonelle metoder, bør man iverksette
særskilte prosjekter for å kartlegge og analysere omfanget
av sosial dumping og illegale arbeidsformer. Før overgangen
til fri arbeidskraftsbevegelighet mener flertallet at
det må foretas en nøye gjennomgang av hvilken
statistisk informasjon som trengs både når det gjelder
arbeidsmarkedet og bruken av ulike velferdsordninger; hvilke metoder
og datainnsamlingsformer som er hensiktsmessige for å fange
opp irregulære utviklingstrekk, og hvilke instanser og
rapporteringsformer som er egnet til å sikre et godt beslutningssystem.
I utgangspunktet synes det uansett ønskelig å supplere
den løpende arbeidsmarkedsstatistikken med mer finsiktet
statistikk og analyser over den regionale og bransjemessige utviklingen
i sysselsetting, ledighet, arbeidstid, ansettelsesformer og lønn
for ulike kategorier arbeidskraft (etter utdanning, nasjonalitet
mv.). Flertallet mener at det bør settes
av nødvendige midler til evaluering, forskning og sammenliknende studier
av utviklingen i lønnsdannelsen og arbeidsmarkedets virkemåte
de kommende årene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet,
er kjent med at en viktig grunn til at Norge sluttet seg til Schengen-samarbeidet
var å styrke evnen til å demme opp for de voksende
internasjonale nettverkene av organisert kriminalitet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at Sosialistisk
Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre gikk
imot medlemskap i Schengen. Disse medlemmer vil påpeke
det faktum at nedbygget grensekontroll innad i Schengen gjør
grensekontrollen og kontroll med internasjonal kriminalitet vanskeligere.
Komiteen viser til
Rapport fra tverrdepartemental arbeidsgruppe om EU-utvidelsen, arbeidstakere
og velferdsordninger der det framgår at man i økende
grad ser at baltiske, russiske og polske kriminelle organisasjoner
driver smugling av narkotika, sigaretter, alkohol, samt prostitusjon,
bil- og butikktyverier i de nordiske land. I tilknytning til slik
virksomhet følger ofte forsøk på hvitvasking
av penger, banksvindel mv. Man har også sett at en del
personer med kriminelle hensikter har utgitt seg for å være
arbeidssøkere. Selv om grensekontrollen overfor de nye
medlemslandene vil bestå, er det grunn til å regne
med at fri bevegelighet av arbeidskraft kan gi økt spillerom
for organisert kriminalitet på tvers av landegrensene.
Komiteen er kjent med at kriminelle
internasjonale nettverk søker mot markeder hvor det er
gevinster å hente ved å omgå regelverket.
I lys av hvor attraktiv en arbeidskontrakt og tilgang til nordiske
velferdsytelser vil være for mange østeuropeere,
må man regne med at det også kan oppstå et
marked for betalt formidling av jobber og omsetning av dokumenter
som kan tjene som inngangsbillett. Dette kan omfatte mer eller mindre
fiktive arbeidskontrakter i stråselskaper, lønnsslipper, skatteattester,
legeerklæringer, dokumentasjon av yrkesaktivitet, opparbeidete
trygderettigheter og husleieutgifter mv., til falske pass og identitetspapirer fra
nye EØS-land som i dag omsettes i Ukraina og Hviterussland.
Komiteen viser til at samtidig
som et åpent, fritt arbeidsmarked kan underminere grunnlaget
for en del av dagens illegale og svarte arbeid - og styrke arbeidstakernes
posisjon - vil større lovlig innflyt av arbeidssøkere
og arbeidstakere fra EØS-landene også utvide antallet
som ikke finner ordinært arbeid eller blir ledige. En del
av disse vil kunne fristes til å forlenge oppholdet ved
illegale midler. Risikoen for økt organisert kriminalitet,
illegalt arbeid og forsøk på urettmessig utnyttelse
av velferdsordningene vil kreve opprusting av politiet og tolletaten,
samtidig som det vil bli behov for bedre samordning og økt
kapasitet og kompetanse hos de ulike tilsynsmyndighetene og velferdsapparatet.
Komiteensflertall,
medlemmenefra Arbeiderpartiet, SosialistiskVenstreparti
og Senterpartiet, mener at Arbeidstilsynet må tilføres
tilstrekkelige ressurser og fullmakter til håndheving av
regler nedlagt i allmenngjorte tariffavtaler og styrket kontroll
med overholdelsen av reglene om arbeidstid og andre aktuelle vilkår
i Arbeidsmiljøloven, samt standarder for bolig- og brakkeforhold,
i forbindelse med utstasjonering av arbeidstakere.
Flertallet mener at det må vedtas
en lovhjemmel som i forbindelse med tjenesteleveranser, anbud og underentrepriser
gir tillitsvalgte rett til innsyn i lønns- og arbeidsvilkår
hjemlet i lov og arbeidsavtale (jf. arbeidsmiljøloven § 55C)
hos underentreprenører, men slik at det ikke omfatter rett
til innsyn i personlige forhold eller andre fagforeningers kollektivavtale.
Flertallet mener at det må vedtas
en lovhjemmel som gir tillitsvalgte rett til drøfting i
forbindelse med beslutninger om innleie og underentrepriser.
Flertallet mener at hovedentreprenør,
eller den som har kontrakt med byggherren, må gjøres
ansvarlig for at underentreprenører betaler skatter og
avgifter, og følger gjeldende lov- og regelverk, og at
byggherrens ansvar for å sikre lovlige forhold på bygg-
og anleggsplass må innskjerpes.
Flertallet mener at erfaringene
med liberaliseringen av arbeidsformidling, utleie og vikarbyråer
må evalueres, og at det må innføres en
ordning for kontroll, godkjenning og registrering av byråer
som driver formidling eller utleie av arbeidskraft i Norge.
Flertallet viser til at arbeidsgiver
i bygge- og anleggsbransjen og oljevirksomheten har rapporteringsplikt
innen 14 dager til Sentralskattekontoret for utenlandssaker i Stavanger
av utenlandske arbeidstakere. Flertallet mener rapporteringsplikten
må utvides til å gjelde alle utenlandske arbeidstakere
innen alle bransjer.
Flertallet mener at tilsynsmyndighetenes mulighet
til kontroll må styrkes ved at det innføres bestemmelserom at arbeidstakere skal vise fram identitetskort,
samt at hovedentreprenør eller den som har kontrakt med
byggherren, skal legge fram mannskapslister og dokumentasjon av
lønnsforhold og utbetalt lønn. Lignende ordninger
må vurderes også i andre bransjer enn bygge- og
anleggsnæringen.
Flertallet mener at ordningen
med regionale verneombud må utvides til flere bransjer.
Flertallet mener at organisasjonene
i arbeidslivet skal oppfordres til å innføre bransjenormer
som fastsetter krav som skal stilles i forbindelse med utlysing
av anbud og inngåelse av kontrakt, og at det skal stilles klare
krav til prekvalifisering som gjør at useriøse aktører
ikke kommer i posisjon til å oppnå kontrakt.
Flertallet mener at ILO-konvensjon
94, som hjemler at offentlig virksomhet, både i stat og
kommune, kan kreve at anbydere overholder lønns- og arbeidsvilkår
som er fastsatt i relevante tariffavtaler eller det som normalt
gjelder ved slikt arbeid, skal implementeres i norsk lovgivning
snarest mulig.
Flertallet mener Regjeringen
må ta initiativ til at det opprettes en arbeidsgruppe mellom
partene i arbeidslivet og myndighetene. Gruppen skal overvåke utviklingen
i arbeidslivet og vurderer løpende tiltak for å bekjempe
ulovligheter og useriøsitet i arbeidsmarkedet, derunder
iverksettelse av beskyttelsesmekanismer.
I samsvar med merknadene foran mener flertallet at
det må utarbeides en handlingsplan for å motvirke forskjellsbehandling
og sosial dumping i forbindelse med fri bevegelse av tjenester og
utstasjonering av arbeidstakere.
Flertallet mener at det bør
iverksettes reguleringsbestemmelser i forbindelse med åpningen
av arbeidsmarkedet for individuelle arbeidssøkere fra 1. mai
2004.
Flertallet mener at arbeidssøkere
fra de nye EU-landene skal få rett til 6 måneders
opphold for egen regning til å søke arbeid i Norge
og at de må registrere seg så snart de tar opphold
i riket.
Flertallet mener at alle arbeidssøkere
fra de nye EU-landene som finner arbeid som tilfredsstiller gitte vilkår,
skal gis adgang til å arbeide i Norge.
Flertallet mener at arbeidstakere
fra de nye EU-landene skal sikres lønns- og arbeidsvilkår
etter gjeldende tariffavtale eller det som er vanlig på samme sted
og yrkesområde (jf. utlendingsforskriften § 2-2) og
være sikret bolig som tilfredsstiller helsemyndighetenes
krav (jf. utlendingsforskriften § 20).
Flertallet mener at vilkåret
for å få tidsbegrenset oppholds- og arbeidstillatelse
er i tillegg til ovennevnte krav til lønn og bolig, samt
underholdsevne, at ansettelsen i utgangspunktet skal være
på heltid. Under hensyntaken til underholdskravet og hva
som er vanlig i angjeldende type arbeid, kan vilkåret om
fulltidsarbeid fravikes ut fra en helhetsvurdering.
Flertallet mener at det må fremlegges
skriftlig arbeidskontrakt med informasjon om lønn, arbeidstid, varighet,
henvisning til eventuell tariffavtale mv., samt informasjon om boforhold.
Flertallet mener at arbeidet
ikke kan opptas før oppholds- og arbeidstillatelsen er
utstedt, og at saksbehandlingen i ordinære saker i førsteinstans
skal være avsluttet innen 4 uker.
Flertallet mener at arbeidstakere
fra de nye EU/EØS-landene skal ha de samme velferdsrettigheter
som andre EU/EØS-borgere så lenge oppholds-
og arbeidstillatelsen varer.
Flertallet mener at for et dokumentert
varig arbeidsforhold over 90 dager, som tilfredsstiller kravene
til lønn og arbeidstid med videre, skal det gis oppholds-
og arbeidstillatelse for arbeidskontraktens varighet, oppad begrenset
til 2 år, med rett til forlengelse såfremt vilkårene
for tillatelsen fortsatt er til stede. Dersom arbeidsforholdet opphører,
gis rett til inntil 6 måneders opphold for å søke
nytt arbeid, samt rett til velferdsytelser og ledighetstrygd på ordinære vilkår
i denne perioden.
Flertallet mener at for lovlig
inngåtte midlertidige arbeidskontrakter, sesongarbeid med
videre av varighet inntil90 dager som
tilfredsstiller kravene til lønn og arbeidstid, skal oppholds-
og arbeidstillatelsen kun gis for arbeidsforholdets avtalte varighet.
Vedkommende kan bruke den gjenværende ubenyttete delen
av perioden som arbeidssøker på eget underhold
- dvs. uten rettigheter til velferdsytelser - oppad begrenset til 6
måneder samlet. Hvis vedkommende ikke finner nytt arbeid
i løpet av arbeidssøkeperioden, må han/hun
forlate landet.
Flertallet mener at Arbeidstilsynet
må overta ansvar for tilsyn med at vilkårene for
innvilgelse av arbeidstillatelser gitt av UDI følges.
Flertallet mener at Arbeidstilsynet
og andre relevante tilsyn skal gis lovhjemlet fullmakt, samt økte
ressurser, til kontroll og iverksettelse av sanksjoner overfor virksomheter
som bryter regelverket, slik at regelverket, inklusive ovennevnte
vilkår om lønn, arbeidstid og boforhold blir fulgt.
Flertallet mener at det bør
iverksettes tiltak for å fremme integrasjon og motvirke
forskjellsbehandling og utnyttelse av utenlandske arbeidstakere.
Flertallet mener at det må iverksettes
aktive informasjonsstrategier overfor arbeidssøkere fra
de nye EØS-landene (særlig Baltikum og Polen)
for å orientere om mulighetene og vilkårene for å finne
arbeid i Norge, hvilke rettigheter, lønns- og arbeidsvilkår
som gjelder, bolig og kostnadsnivå, samt samarbeids- og partsforhold
i norsk arbeidsliv. Sentral informasjon om det norske arbeidsmarkedet
må forefinnes på de nye EØS-landenes
språk.
Flertallet mener at det må legges
til rette for at partene i arbeidslivet kan informere nye arbeidstakere om
rettigheter og plikter i norsk arbeidsliv, for god tariffavtaledekning,
samt at det sørges for overholdelse av lov- og avtaleverk,
og legges til rette for opplæring og integrasjon av innvandrere
i fellesskapet på arbeidsplassene.
Flertallet mener at tilsynsmyndighetenes
kapasitet til informasjon, kontroll og håndheving av at
lover og regler i arbeidslivet og velferdssystemet blir overholdt
må styrkes; at det må opprettes en egen strategisk,
operativ enhet på høyt nivå med ansvar
for å samordne og målrette de ulike instansenes
innsats på feltet, inklusive ansvar for særskilt
opplæring og kompetanseutvikling; for å bekjempe
framveksten av useriøse bedrifter og konkurransevridende
forhold bør dette arbeidet samkjøres med partene
i arbeidslivet, politiet, utlendingsmyndighetene, skattemyndighetene og
andre offentlige instanser. Hovedansvaret for myndighetenes oppfølging
må ligge hos Arbeidstilsynet.
Flertallet mener at illegalt
arbeid må forebygges.
Flertallet mener at det må opprettes
lokale/regionale nettverk mellom fagforeninger, arbeidsgivere,
politi og andre offentlige myndigheter for å avsløre
illegalt arbeid og sikre utveksling av opplysninger.
Flertallet mener at en sentral
enhet under Politidirektoratet må gis ansvar for bekjempelse
av illegalt arbeid, samt gi støtte til lokale/regionale
myndigheters arbeid.
Flertallet mener at virksomheter
som benytter arbeidstakere uten arbeidstillatelse skal anmeldes
og at de skal idømmes betydelige bøter og konfiskering
av fortjenesten.
Flertallet mener at det må utvikles
en mer presis statistisk kartlegging, overvåking og analyseav utviklingen i ulike deler av arbeidsmarkedet
for å kunne utforme målrettete tiltak og kunne
avvende beskyttelsesklausulen i EØS-avtalen.
Flertallet mener at det må iverksettes
særskilte prosjekter for å kartlegge og analysere
omfanget av sosial dumping, illegale arbeidsformer og eventuelt misbruk
av velferdsordninger.
Flertallet mener at kompetansen
og kapasiteten til tilsynsmyndighetene må styrkes for å hindre
misbruk av velferdssystemet.
Flertallet mener at koordineringen
mellom ulike offentlige instanser må bedres.
Flertallet mener at kontrollen
med utlendingsforskriftens regler for boligstandard må bedres.
Flertallet mener at det bør
foretas en helhetlig vurdering samt fremmes forslag om endringer
av utsatte velferdsordninger, for å motvirke uønskete strategiske
tilpasninger til velferdsordningene. Særlig gjelder dette
muligheten for å eksportere ytelser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram forslag til tiltak i tråd med merknadene fra komiteens
flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, i Innst. S. nr. 149 (2003-2004)."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet mener at det ikke skal gjennomføres
liberalisering av reglene for arbeidsinnvandring fra land utenfor
EØS i de nærmeste årene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine respektive merknader under
kapittel 2.1.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti har merket seg de foreslåtte
tiltak fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
og viser til sine merknader under tidligere kapitler i denne innstillingen. Disse
medlemmer viser til at Regjeringen vil komme tilbake til
Stortinget med en lovproposisjon med tiltak om meget kort tid. Disse medlemmer finner
det mest hensiktsmessig å avvente Regjeringens proposisjon
vedrørende dette.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringa gi opning for å søkje
om arbeidsløyve frå Noreg for personar som etter
nærare kriteriar anten har opphalde seg i Noreg eller på annan måte
har tilknyting til landet og som er heimehøyrande i land
utanfor EØS-området.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen gi EØS-borgere
samme rett til norskopplæring som andre utenlandske statsborgere
med arbeids- og oppholdstillatelse i Norge.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen i proposisjon komme tilbake
med forslag som legger til grunn videreføring av alle dagens
gjeldende restriksjoner på arbeidsinnvandring og innreise
for borgere fra de nye EU-medlemslandene.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen om å umiddelbart
iverksette en bred gjennomgang av alle velferdsordninger, med sikte
på å sikre den mot misbruk fra utenlandske arbeidstakere,
og at dette gjøres innenfor den avgrensede perioden landet
fortsatt har suverenitet til å bestemme sin egen innvandringspolitikk.
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringa legge til rette for
arbeidskraft frå land i og utanfor EØS-området
etter nærare avtale mellom partane i arbeidslivet.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og til dokumentene og rår Stortinget til å gjøre slike
vedtak:
I
St.meld. nr. 19 (2003-2004) Et velfungerende arbeidsmarked, kapittel 5 EØS-utvidelsen og arbeidsinnvandring - vedlegges protokollen.
II
Dokument nr. 8:12 (2003-2004) - forslag fra stortingsrepresentantene Heikki Holmås og Karin Andersen om tiltak for å fjerne sosial dumping i arbeidslivet - vedlegges protokollen.
III
Dokument nr. 8:14 (2003-2004) - forslag frå stortingsrepresentantane Magnhild Meltveit Kleppa og Åslaug Haga om endringar i utlendingslovgjevinga - vedlegges protokollen.
IV
Dokument nr. 8:24 (2003-2004) - forslag fra stortingsrepresentantene Haakon Blankenborg, Signe Øye, Sigvald Oppebøen Hansen og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen om tiltak og virkemidler for å hindre forskjellsbehandling og sosial dumping ved utvidelsen av EØS-området - vedlegges protokollen.
V
Stortinget ber Regjeringen i samråd med berørte bransjer foreta nødvendige forenklinger i prosedyrene for tilsetting av sesongarbeidskraft til landbruket og grøntsektoren for sommeren 2004.
VI
Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til tiltak i tråd med merknadene fra komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, i Innst. S. nr. 149 (2003-2004).
Jeg viser til Kommunalkomiteens brev av 18.
desember 2003, vedlagt dok. nr. 8:14 (2003-2004) hvor stortingsrepresentantene
Meltveit Kleppa og Haga foreslår:
"1. Stortinget ber Regjeringa
leggje fram for Stortinget forslag til naudsynte endringar i utlendingslovgjevinga
slik at Noreg kan nytte overgangsordningar frå 1. mai 2004
for å avgrensa fri rørsle av arbeidskraft frå nye
EU-land.
2. Stortinget ber Regjeringa leggje til
rette for kvotar for arbeidskraft frå andre land etter
nærare avtale mellom partane i arbeidslivet."
Jeg er bedt om å svare på forslagene
innen utgangen av januar 2004.
Sammen med de andre EØS/EFTA-landene
ga Norge allerede i mars 2001 overfor Europakommisjonen uttrykk
for at man så positivt på å ta i bruk
EØS-reglene for fri bevegelighet for personer fra de nye medlemslandene
i EØS fra tiltredelsestidspunktet. Regjeringen har markert
en offensiv holdning til de muligheter EU-/EØS-utvidelsen
innebærer for Norge.
Regjeringen vil på bakgrunn av tidligere
avgitte erklæringer, hvilket standpunkt andre land inntar
og det pågående utredningsarbeidet om velferdsordninger, vurdere
hvorvidt muligheten til å iverksette tiltak hjemlet i en
beskyttelsesmekanisme er tilstrekkelig, eller om det også skal
vurderes iverksatt overgangsregler som gjelder fri bevegelighet
for arbeidstakere fra de nye medlemslandene.
Kommunal- og regionaldepartementet vil med det første
utarbeide forslag til endringer i utlendingsforskriften om meldeplikt
for EØS-borgere som arbeider i Norge i en kortere periode.
En slik meldeplikt vil innebære at det kan føres
bedre kontroll med det norske arbeidsmarkedet.
Kommunal- og regionaldepartementet vil også med det
første utarbeide forslag til endringer i utlendingsloven
om en beskyttelsesmekanisme. En slik mekanisme vil iverksettes hvis
den frie bevegeligheten for arbeidstakere fra de nye medlemslandene
fører til alvorlige forstyrrelser i arbeidsmarkedet.
Når det gjelder forslaget om å legge
til rette for kvoter for arbeidskraft fra andre land etter nærmere avtaler
med partene i arbeidslivet, ønsker jeg å påpeke at
utlendingslovgivningen i løpet av de siste par årene er
endret på flere punkter for å legge bedre til
rette for arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS. Det
er et mål for regjeringen å fjerne hindringer
for rekrutterning av arbeidskraft som er nødvendig for
norsk næringsliv og for offentlig virksomhet. Mens det
tidligere alltid ble foretatt en individuell arbeidsmarkedsmessig
vurdering av behovet for arbeidskraft, gjelder det nå en
kvoteordning for personer med fagkompetanse. Kvoten har de 2 siste årene
vært på 5000, og fastsettes av Kommunal- og regionaldepartementet
etter at en rekke departementer har uttalt seg.
Det vil fortsatt være en slik kvote
som personer utenfor EØS-området kan søke
via. I tillegg vil det være mulighet med arbeidstillatelser
for sesongarbeidskraft uten særskilt fagkrav, og den særlige
ordningen for russere i fiskeindustrien vil fortsette. For øvrig
viser jeg til St.meld. nr. 19 (2003-2004) for hva Regjeringen arbeider
med av oppmykninger.
Behovet for ytterligere oppmyking og forenkling
av regelverket blir løpende vurdert, i påvente
av den grundige gjennomgangen som utlendingslovutvalget foretar.
På det nåværende tidspunkt er det nærliggende å legge
vekt på endringene som utvidelsen av EU og EØS-avtalen
innebærer og hvilke konsekvenser utvidelsen faktisk får
for tilgangen på arbeidskraft fra utlandet. Det er i dag
kvoter som dekker alt unntatt ufaglært arbeidskraft, og
det er nettopp her EØS-utvidelsen medfører usikkerhet
om tilstrømningen.
Det vises til brev fra Kommunalkomiteen 18.
desember 2003. I brevet bes det om en vurdering av Dokument nr.
8:12 (2003-2004), fremmet av Heikki Holmås og Karin Andersen,
vedrørende forslag til tiltak for å fjerne sosial
dumping i arbeidslivet.
Innledningsvis vil jeg vise til St.meld. nr.
19 (2003-2004) om et velfungerende arbeidsmarked, der regjeringen
drøfter mulige tiltak for å forhindre sosial dumping.
Meldingen ble oversendt Stortinget 19. desember 2003. Tiltakene
som drøftes er blant annet: å innføre
en generell minstelønnsregulering, ordningen med allmenngjøring
av tariffavtaler etter allmenngjøringsloven, implementering
av ILO-konvensjon 94 om arbeidsklausuler og Arbeidstilsynets rolle, herunder
en eventuell hjemmel i arbeidsmiljøloven for at Arbeidstilsynet
skal kunne gripe inn mot lønns- og arbeidsvilkår
som er vesentlig dårligere enn det som er gjengs i det
norske markedet.
I meldingen vises det til at regjeringen har
i gangsatt et samarbeid og en drøfting med partene i arbeidslivet både
om behovet for tiltak og hva som eventuelt er egnede virkemidler.
Det ble avholdt et første møte i Arbeidslivspolitisk
råd 9. desember 2003, der EØS-utvidelsen og virkningene
av denne på arbeidsmarkedet var eneste tema for diskusjon.
I møtet kom det frem at partene og myndighetene i hovedsak
er enige om hvilke tiltak som er de mest aktuelle å drøfte
videre, men at alle disse tiltakene reiser tildels vanskelige problemstillinger.
Det var derfor enighet om behovet for ytterligere konsultasjoner
i denne saken. Det er innkalt til et neste møte vedrørende
sosial dumping i Arbeidslivspolitisk råd 2. mars d.å.
Av stortingsmeldingen fremgår det dessuten at regjeringen
ikke er innstilt på å trekke endelige konklusjoner
i disse spørsmålene før de på ovennevnte
måte er grundig diskutert med partene.
Jeg understreker for ordens skyld at det bare
er tiltak som knytter seg til overgangsordning samt hjemmel for en
beskyttelsesmekanisme som i tilfelle bør vedtas før EØS-utvidelsen
1. mai 2004. Generelle tiltak som skal gjelde alle arbeidstakere,
også norske, kan vedtas uavhengig av tidspunktet for EØS-utvidelsen.
Det er således mulig å avvente erfaringer med
og virkninger av EØS-utvidelsen før det tas endelig
stilling til behovet for de enkelte tiltakene.
1. Opprette en arbeidsgruppe
mellom partene i arbeidslivet og myndighetene
Her vil jeg bare kort vise til den ovennevnte
samarbeidsprosessen som er igangsatt mellom regjeringen og arbeidslivets
parter i Arbeidslivspolitisk råd.
2. Arbeidstilsynet gis
et sterkt og enhetlig tilsynsansvar for å hindre sosial
dumping. Ansvar for oppfølging og kontroll av allmenngjøringsvedtak
legges til samme organ
Arbeidstilsynet har som oppgave å føre
tilsyn med at virksomhetene følger arbeidsmiljølovens
krav. Etatens overordnede mål er å medvirke til
et fullt forsvarlig arbeidsmiljø for alle. Hovedstrategien
er å bidra til at virksomhetene selv driver et systematisk
forebyggende helse-, miljø og sikkerhetsarbeid (HMS-arbeid).
For å oppnå best mulig effekter i det forebyggende
arbeidet, gjennomfører Arbeidstilsynet risikobasert tilsyn.
Dette innebærer at tilsynsaktiviteten skal prioriteres
slik at de bransjer og virksomheter hvor risikoen for yrkesrelaterte
helseskader og ulykker er størst, skal vies mest oppmerksomhet.
Arbeidsinnvandring anses ikke i seg selv som
noe risikoområde i forhold til Arbeidstilsynets prioriteringer
og valg av virksomhetsområder/bransjer. Praksis viser
imidlertid at bransjer med stort innslag av utenlandsk arbeidskraft
i noen grad er sammenfallende med bransjer som velges ut fra Arbeidstilsynets
risikovurderinger, f.eks. bygg- og anlegg og hotell- og restaurantbransjen.
Myndighetene har i dag ingen rolle når
det gjelder lønn. Lønnsfastsettelse er partenes
ansvar, og reguleres gjennom tariffavtaler og/eller individuelle
avtaler. Det fremgår imidlertid av St.prp. nr. 3 (2003-2004)
at regjeringen skal vurdere om det eventuelt bør gis en hjemmel
i arbeidsmiljøloven for at Arbeidstilsynet skal kunne gripe
inn mot lønns- og arbeidsvilkår som er vesentlig
dårligere enn det som er gjengs i det norske markedet.
Dette er et av de tiltakene som nå blir drøftet med
partene i Arbeidslivspolitisk råd.
I St.meld. nr. 19 påpekes det at Arbeidstilsynet
i tiden etter EØS-utvidelsen må overvåke
utviklingen i arbeidslivet og følge med på om
det etableres mange nye og useriøse aktører som
i liten grad tar hensyn til norsk regelverk. I tillegg må Arbeidstilsynet
løpende vurdere om særskilte problemstillinger
knyttet til språk, manglende kjennskap til norsk arbeidsliv
og regelverk, samt ulik HMS-kultur tilsier økt oppmerksomhet
og prioritering av enkelte bransjer, prosjekter mv. med stort innslag
av utenlandsk arbeidskraft.
I den grad Arbeidstilsynet får mistanke
om svart arbeid eller brudd på andre etaters regelverk
kontaktes politiet og/eller de andre etatene som har tilsynsansvaret
for det aktuelle området.
Arbeidstilsynet skal dessuten fortsette og ytterligere videreutvikle
sine kampanjerettede fellesprosjekter rettet mot spesielt utsatte
bransjer og virksomheter, som f.eks. samarbeidsprosjektet med NHO,
LO-forbund i byggebransjen, Tolldirektoratet, Skattedirektoratet
og Politidirektoratet, der siktemålet er å skape mer
ryddige forhold i byggebransjen. Dette prosjektet startet i 2002,
og går konkret på å få byggebransjen
i fellesskap til å stille strengere krav til sine underentreprenører,
blant annet gjennom bedre og strengere pre-kvalifiseringskriterier
og gjennom innføring av adgangskontroll på den
enkelte byggeplass. Prosjektet arbeider også for bedre
samordning av det arbeidet de ulike offentlige tilsynsetatene utfører
på dette feltet.
Direktoratet for arbeidstilsynet har, som såkalt samarbeidskontor,
ansvar for å informere om hvilke arbeids- og ansettelsesvilkår
som kommer til anvendelse for utsendte arbeidstakere, jf. arbeidsmiljøloven kapittel
XII B. Utvidelsen av EØS-avtalen vil kreve ytterligere
innsats på informasjonsområdet rettet mot de nye
medlemslandenes virksomheter og arbeidstakere som kan tenkes å komme
til Norge. I tillegg vil det være behov for målrettet
informasjon i Norge til norske arbeidsgivere og oppdragsgivere (tjenestemottakere)
som benytter seg av utenlandske arbeidstakere eller tjenester.
I Dok. 8-forslaget foreslås det at
Arbeidstilsynet også skal få ansvar for oppfølging
og kontroll av allmenngjøringsvedtak. Etterlevelsen av
allmenngjøringsvedtak skal etter allmenngjøringsloven sikres
av partene ved utvidet boikottadgang eller bøtestraff.
Dette er i tråd med den rolle partene i Norge er gitt i
forhold til lønnsfastsettelse. På den annen side innebærer
det at Tariffnemnda kan gripe inn på dette området,
en form for oppmykning av prinsippet om at lønnsfastsettelse
er partenes ansvar. Som nevnt i stortingsmeldingen, mener imidlertid
regjeringen at det først vil være aktuelt å vurdere
andre håndhevingsmekanismer, dersom det gjennom praktiske
erfaringer med allmenngjøringsvedtak etter hvert viser
seg å være behov for det.
Jeg vil i denne sammenheng vise til at Tariffnemnda fikk
sin første sak om allmenngjøring til behandling like
før jul. LO har begjært nærmere angitte
bestemmelser i tre ulike overenskomster (Verkstedsoverenskomsten,
Fellesoverenskomsten for byggfag og Landsoverenskomsten for elektrofagene)
gjort gjeldende for alle som utfører arbeid innenfor avtalens virkeområde
på syv ulike petrokjemiske utyggingsområder. Gjennom
behandlingen av denne begjæringen vil en få prøvd
ut hvordan ordningen fungerer i praksis.
For øvrig viser jeg til at Arbeidstilsynets
rolle er et av temaene som drøftes med partene i Arbeidslivspolitisk råd.
3. Regjeringen fremmer
forslag om at hovedentreprenør/oppdragsgiver på egnet
måte gjøres ansvarlig for at underentreprenører
følger loven
Det er viktig å understreke at det
først og fremst er den enkelte virksomhet/aktør
som har plikt til å etterleve norske lover og regler. Dette
er etter mitt syn et grunnleggende prinsipp som må opprettholdes.
Det eksisterer i dag ikke noe regelverk som
på generelt grunnlag pålegger hovedentreprenør/ oppdragsgiver
et ansvar for at underentreprenør følger norsk regelverk,
herunder betaler skatt og avgift etc. Imidlertid finnes det flere
eksempler på varianter av en slik type lovregulering rettet
mot enkelte bransjer/virksomhetsområder hvor særskilte
hensyn gjør seg gjeldende, f.eks. hensynet til vern av
arbeidstaker i spesielt risikoutsatte bransjer.
Eksempelvis regulerer arbeidsmiljøloven § 15 arbeidsgivers
ansvar hvor flere arbeidsgivere samtidig driver virksomhet på samme
arbeidsplass, f.eks. på byggeplasser. I følge
bestemmelsen skal hver enkelt arbeidsgiver sørge for at
egen virksomhet er innrettet og egne arbeidstakeres arbeid er ordnet
og blir utført på en slik måte at også andre
arbeidstakere er vernet i samsvar med reglene i arbeidsmiljøloven
(§ 15 nr. 1 bokstav a). Bestemmelsen utvider det tradisjonelle arbeidsgiveransvaret
i den forstand at arbeidsgiver(ne) innenfor bestemmelsens virkeområde
har et ansvar ikke bare for egne arbeidstakere, men også for
at andre arbeidsgiveres arbeidstakere har et fullt forsvarlig arbeidsmiljø.
Ansvaret omfatter også innleide arbeidstakere. Bestemmelsen
innebærer ingen innskrenkning i "hovedarbeidsgivers" ansvar.
Videre har byggherrer et særskilt ansvar
for å sikre og bedre arbeidstakerenes sikkerhet, helse
og arbeidsmiljø på midlertidige og mobile byggeplasser, jf.
byggherreforskriften (Forskrift om sikkerhet, helse og arbeidsmiljø på bygge-
og anleggsplasser av 21. april 1995), som har sin bakgrunn i EU`s
rådsdirektiv 92/57/EØF. Begrunnelsen
for reglene er at midlertidig og mobile byggeplasser utgjør
en virksomhetssektor der arbeidstakerne utsettes for et særlig
høyt risikonivå.
Innenfor petroleumssektoren er rettighetshaver
og operatør pålagt et såkalt påse-ansvar,
jf. rammeforskriften (Forskrift om helse, miljø og sikkerhet
i petroleumsvirksomheten av 31. august 2001). I følge forskriften
skal operatøren påse at alle som utfører
arbeid for seg, herunder entreprenører eller underentreprenører,
etterlever krav som er gitt i helse-, miljø og sikkerhetslovgivningen.
Dette innebærer at operatøren før og
under kontraktsinngåelse, samt ved utøvelse av virksomheten,
har et særskilt ansvar for å føre kontroll med
at kontraktspartnerne er kompetente og kvalifiserte. Operatøren
skal videre føre kontroll med at innretninger og utstyr
som tas i bruk og arbeid som utføres, holder en forsvarlig
standard. Ifølge forskriften har rettighetshaver i tillegg
et ansvar for å påse at operatøren oppfyller
sine særskilte operatørplikter, herunder legge forholdene
til rette for operatørens arbeid blant annet ved gjennomføring
av revisjoner, budsjetter og beslutninger mv.
Lov om offentlige anskaffelser gjelder ved anskaffelser
av varer, tjenester, bygge- og anleggsarbeider som foretas av statlige,
kommunale og fylkeskommunale oppdragsgivere. Utfyllende bestemmelser
finnes i forskrift om offentlige anskaffelser (Forskrift om offentlige
anskaffelser av 15. juni 2001). Her pålegges alle leverandører å fremlegge
en HMS-egenerklæring om at leverandøren oppfyller
eller vil oppfylle lovbestemte norske krav til helse, miljø og
sikkerhet. Ved bygge- og anleggskontrakter har hovedentreprenøren
et ansvar for å kreve slik HMS-egenerklæring i
alle underliggende entrepriseforhold over en viss verdi. I erklæringen
skal det også gis bekreftelse på at de ansattes
faglige og sosial rettigheter blir ivaretatt i overensstem-melse
med gjeldende skatte- og arbeidsmiljølovgivning. Videre
skal oppdragsgiver gis rett til å gjennomgå og
verifisere virksomhetens system for ivaretakelse av helse, miljø og
sikkerhet.
Når det gjelder spørsmålet
om å pålegge hovedentreprenør et generelt
ansvar for at underentreprenører følger loven,
slik som skissert i Dok. 8-forslaget, er dette etter mitt syn et
meget vidtgående og uhensiktsmessig forslag som vil kunne
undergrave prinsippet om at den enkelte virksomhet/aktør
selv står ansvarlig for å følge norsk
regelverk. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det vil kunne oppstå spesielle
situasjoner som kan aktualisere forslag om at hovedentreprenør/oppdragsgiver
skal ha et større ansvar enn i dag innefor særskilte
sektorer/bransjer der det gjør seg gjeldende særlige
hensyn. Dette må i tilfelle bero på en konkret vurdering
innefor den enkelte sektor og i forhold til det enkelte regelverk,
jf. ovennevnte eksempler på eksisterende krav.
4. Regjeringen fremmer
forslag om implementering av ILO- konvensjon 94 om arbeidsklausuler
i norsk lov
Som nevnt i St.meld. nr. 19, vil Nærings-
og handelsdepartementet, som er ansvarlig for regelverket for offentlige
innkjøp, vurdere å implementere ILO konvensjonen
i en ny statlig innkjøpsinstruks som forventes ferdig i
løpet av sommeren 2004.
5. Regjeringen meddeler
Stortinget om hvordan endringene i lovverket 2000 vedrørende
inn- og utleie av arbeidskraft (Arbeidsmiljøloven § 55
K og L) har virket inn på arbeidsmarkedet. Regjeringen
vurderer en autorisasjonsordning og nærmere regler for
inn- og utleie.
Jeg viser til redegjørelsen om inn-
og utleiereglenes innvirkning på arbeidsmarkedet i St.prp.
nr. 1 (2002-2003) fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet, under
programområde 19 Arbeidsliv. I forbindelse med behandlingen
av budsjettproposisjonen uttalte flertallet i Stortinget at de var
fornøyd med den evalueringen som regjeringen har gjennomført
om hvordan det nye lovverket har fungert.
Jeg vil for ordens skyld påpeke at
eventuelle autorisasjonsordninger som innføres, må gjelde
generelt for alle i denne bransjen som driver virksomhet i Norge. Det
kan ikke innføres strengere regler/vilkår
for virksomheter som leier ut/formidler arbeidskraft fra
andre land i EØS-området. En autorisasjonsordning
vil derfor måtte gjelde alle virksomheter innen formidlings- og
utleiebransjen, noe som vil være ressurskrevende. De aller
fleste virksomhetene bruker kun norsk arbeidskraft, og dette skjer
i ordnede former.
Med hjemmel i sysselsettingsloven §§ 26
og 27, kan det i forskrift fastsettes nærmere vilkår
for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av formidlings-
og utleievirksomheter. Dette vil kunne dekke et vidt spekter av
vilkår. Departementet kan ikke se at det er grunn til benytte
adgangen til å fastsette forskriftsbestemmelser på dette
området før 1. mai 2004. Dersom utviklingen på området
etter dette tidspunktet blir slik at det anses nødvendig å sette
nye, generelle vilkår, vil dette kunne gjøres
i forskrift og i et slikt omfang som situasjonen på området
tilsier.
Jeg viser til kap. 5 om EØS-utvidelsen
og arbeidsinnvandring i St.meld. nr. 19 (2003-2004) Et velfungerende
arbeidsmarked fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Kapitlet
berører spørsmål som dels hører
under dette departements ansvarsområde, dels under Kommunal-
og regionaldepartementet. Sistnevnte departement har et samordningsansvar
når det gjelder EØS-utvidelsen og innvandringsspørsmål.
Jeg er derfor avsender av denne tilleggsinformasjonen til Stortinget.
I St.meld. nr. 19 sies det at:
"Regjeringen vil på bakgrunn av tidligere
avgitte erklæringer, hvilket standpunkt andre land inntar
og det pågående utredningsarbeidet om velferdsordninger
og kontroll- og beskyttelsestiltak, vurdere hvorvidt muligheten
til å iverksette tiltak hjemlet i en beskyttelsesmekanisme
er tilstrekkelig, eller om det også skal vurderes iverksatt
overgangsregler som gjelder fri bevegelighet for arbeidstakere fra
de nye medlemslandene." (kap. 5.10, s. 72)
Etter at meldingen ble lagt fram, har regjeringen
avklart sitt syn på spørsmålet om overgangsordninger
for fri bevegelighet for arbeidstakere, som avtalen om EØS-utvidelsen åpner
for. Det skjer bl.a. på bakgrunn av at nesten alle EU-
og EØS-land nå har erklært at de ønsker å ta
i bruk overgangsregler som begrenser den frie bevegeligheten for
arbeidstakere, sist den svenske regjeringen.
Regjeringen har kommet fram til at det i en
periode er nødvendig også for Norge å ha
nasjonale overgangsregler for å forebygge mulige negative
konsekvenser for Norge. Slike regler vil likevel gi arbeidstakere
fra de nye medlemslandene enklere adgang til det norske arbeidsmarkedet
enn i dag.
Regjeringen vil før påske
legge fram en lovproposisjon med forslag til regler som innebærer
at arbeidstakere fra de nye medlemslandene, med unntak av Kypros
og Malta, i en periode må ha tillatelse for å ta
arbeid her. Vilkår for slik tillatelse skal være
fulltids arbeid og vanlige lønns- og arbeidsvilkår.
De som finner arbeid og ellers fyller vilkårene, vil ha
rett til tillatelse. Det er ikke aktuelt å avgrense adgangen
til bestemte typer arbeid eller stille kvalifikasjonskrav, utover
det en arbeidsgiver eventuelt krever.
Borgere fra de nye medlemslandene vil dessuten,
på samme måte som borgere fra andre EØS-land,
ha rett til å komme til Norge og oppholde seg her som arbeidssøkere
i inntil seks måneder. I denne perioden må de
kunne forsørge seg selv og har svært begrensete rettigheter.
I tillegg til avklaringen i andre land, er det
to hovedbegrunnelser for forslaget om overgangsregler. For det første
kan det bidra til å forebygge mulig sosial dumping med
de negative konsekvensene det kan ha for arbeidsliv og næringsliv,
slik partene i arbeidslivet også er opptatt av. De største
utfordringene gjelder imidlertid tjenesteyting og arbeidstakere
som ledd i tjenesteyting utfører tidsbegrensete oppdrag
i Norge. Dialogen med partene i arbeidslivet om mulige tiltak mot
sosial dumping fortsetter, jf. kap. 5.7 om lønns- og arbeidsvilkår
i meldingen. Aktuelle tiltak, som i hovedsak er innenfor Arbeids-
og administrasjonsdepartementets ansvarsområde, må ikke
være på plass før 1. mai 2004 og vil
ikke bli omtalt i lovproposisjonen om overgangsregler. Stortinget
vil bli informert om saken på annen måte.
For det andre kan slike regler dempe økningen
i innvandringen de første årene og dermed redusere presset
på velferdsordninger som arbeidstakere fra EØS-land
har rett til. Flere EU-land legger vekt på dette momentet
i sine vurderinger. Overgangsregler skal bidra til at de som kommer
hit, får en jobb som de og eventuelle familiemedlemmer
kan leve av. Det er ikke tilstrekkelig å arbeide ti timer
i uka, som ifølge EU-domstolen kan være nok til å bli
regnet som arbeidstaker med fulle sosiale rettigheter.
En arbeidsgruppe fra ni departementer har gjennomgått
aktuelle velferdsordninger, blant annet dagpenger, sykepenger, barnetrygd
og bostøtte. Rapporten, som er offentlig, http://www.dep.no/archive/krdvedlegg/01/25/Febru051.pdf)
framhever at de fleste individuelle velferdsytelser, utformet med
tanke på inntekts- og kostnadsnivå i Norge, på visse
vilkår kan tas med og brukes i et annet EØS-land.
Mange av ytelsene vil derfor virke svært gunstige hvis
de mottas av personer som oppholder seg i et av de nye medlemslandene.
Det kan føre til økt fare for misbruk eller utilsiktet
bruk. Flere kontrolltiltak er iverksatt eller planlegges, og det er
behov for bedre registreringsrutiner og informasjonsflyt mellom
ulike offentlige instanser. Gruppen foreslår derimot ingen
generelle endringer av velferdsordninger, men anbefaler at det allerede
ved årsskiftet evalueres hvordan utvidelsen har virket
i forhold til de ulike ordningene.
Regjeringen vil ikke foreslå endringer
av bestemte velferdsordninger nå på bakgrunn av
rapporten. Det er tid til å vurdere virkningene av utvidelsen
og se det i sammenheng med behovet for å justere enkelte
av ordningene for å gjøre dem mer robuste og treffsikre. Arbeidet
med å skjerpe kontrollrutinene er som nevnt i gang.
Lovproposisjonen vil videre inneholde forslag
til en hjemmel i utlendingsloven for beskyttelsestiltak ved alvorlig
ubalanse i arbeidsmarkedet, jf. kap. 5.6.3 i meldingen. Slike tiltak
griper inn i de rettigheter en EØS-borger har, og må ha
en lovhjemmel. Bruk av beskyttelsestiltak er særlig aktuelt
hvis Norge innenfor overgangsperioden på sju år,
skulle velge å oppheve de overgangsreglene som er omtalt
ovenfor.
Vilkåret for å ta i bruk beskyttelsestiltak
er i henhold til utvidelsesavtalen at et medlemsland utsettes for
eller forventer forstyrrelser på arbeidsmarkedet som vil kunne
utgjøre en alvorlig risiko for levestandarden eller sysselsettingen
i en bestemt region eller et bestemt yrke.
Som beskyttelsestiltak vil det kunne fastsettes
krav om arbeidstillatelse på de vilkår som anses
nødvendige i tilfelle arbeidsinnvandringen fra noen av
de nye medlemslandene skulle føre til betydelige problemer. Dette
er rettslig sett et tiltak som er enkelt, og gir mulighet for full
fleksibilitet i forhold til de problemer som utløser tiltaket.
Det planlegges også å innføre
utvidet meldeplikt for EØS-borgere på kortvarige
arbeidsoppdrag her som ikke trenger oppholdstillatelse, jf. omtale
i kap. 5.6.3 i meldingen.
Utlendingsloven har i dag ikke krav om slik
meldeplikt for EØS-borgere, med unntak av ukependlere og
de som har fått oppholdstillatelse før innreise.
Det er heller ingen meldeplikt for utsendte arbeidstakere. Det er behov
for å få bedre oversikt over EØS-borgere
som er her på kortvarige oppdrag, og som ikke trenger arbeids-
eller oppholdstillatelse. Meldeplikt er ikke krav om en tillatelse,
men ivaretar behovet for å ha oversikt over hvor mange
som kommer hit for å utføre oppdrag. Meldeplikt
er etter min oppfatning ikke i strid med EØS-regelverket.
Meldeplikten vil bidra til å framskaffe informasjon som
er nødvendig for å vurdere om beskyttelsestiltak
skal iverksettes. En hjemmel om meldeplikt kan gis i utlendingsforskriften.
Forslag til nødvendige endringer i
utlendingsloven og utlendingsforskriften sendes på høring
i uke 8. Høringsfristen må bli svært
kort for å sikre at endringene kan settes i verk fra 1.5.2004.
Det vil bli avholdt et høringsmøte 24. februar
2004, som også blir høringsfrist, unntatt forslaget
om meldeplikt.
Det vises til brev fra Kommunalkomiteen 26.
februar 2004, vedrørende ovennevnte. Det vises dessuten
til St.meld. nr. 19 (2003-2004) om et velfungerende arbeidsmarked
kapittel 5, mitt brev 2. februar 2004 til komiteen, vedrørende
vurdering av Dokument nr. 8:12 (2003-2004) Forslag fra stortingsrepresentantene Heikki
Holmås og Karin Andersen om tiltak for å fjerne
sosial dumping i arbeidslivet, samt brev fra Kommunal- og regionalministeren
12. februar 2004, vedrørende tilleggsinformasjon om EØS-utvidelsen, fri
bevegelighet for arbeidstakere og overgangsordninger.
Som nevnt i brevet fra Kommunal- og regionalministeren,
har regjeringen besluttet at det i en periode er nødvendig å ha
nasjonale overgangsregler for fri bevegelighet for arbeidstakere.
Regjeringen vil før påske legge frem et lovforslag
som innebærer at arbeidstakere fra de nye medlemslandene,
med unntak av Kypros og Malta, må ha tillatelse for å ta
arbeid her. Vilkårene skal være fulltidsarbeid
og vanlige norske lønns- og arbeidsvilkår. De
som finner arbeid og ellers fyller vilkårene, vil ha rett
til tillatelse. Lovproposisjonen vil videre inneholde forslag til
en hjemmel i utlendingsloven for beskyttelsestiltak ved alvorlig
ubalanse i arbeidsmarkedet, samt forslag om utvidet meldeplikt for
EØS-borgere på kortvarige arbeidsoppdrag i Norge.
Det er tre hovedbegrunnelser for forslaget.
For det første har nesten alle EU- og EØS-land
nå erklært at de ønsker å ta
i bruk slike regler. Videre kan overgangsregler dempe økningen
i innvandringen de første årene og dermed redusere
presset på velferdsordningene. Endelig kan slike regler
bidra til å forebygge mulig sosial dumping. De største
utfordringene her vil imidlertid trolig gjelde tjenesteyting fra
selvstendig næringsdrivende og utsendte arbeidstakere på tjenesteoppdrag.
Som nevnt i St.meld. nr. 19 (2003-2004), kapittel
5.7 om lønns- og arbeidsvilkår, har regjeringen
igangsatt et tett samarbeid og dialog med arbeidslivets parter både av
behovet for tiltak og hva som eventuelt er egnede virkemidler i
forhold til lønns- og arbeidsvilkår. Selv om regjeringen
nå har besluttet seg for å gå inn for
en overgangsordning, fortsetter dialogen med partene i Arbeidslivspolitisk
råd, med særlig fokus på fri bevegelighet
av tjenester og arbeidstakere som kommer til Norge som ledd i tjenesteyting
etter EØS-utvidelsen.
Det ble avholdt et møte nr. 2 i Arbeidslivspolitisk
råd om denne saken, 20. februar d.å. Tiltakene
som ble drøftet på møtet, var blant annet
tiltak nevnt i stortingsmeldingen, samt tiltak nevnt i Dokument
nr. 8:12 (2003-2004) og Dokument nr. 8:24 (2003-2004). Det er i
hovedsak enighet mellom partene og myndighetene om at tiltakene
reiser til dels vanskelige problemstillinger. Det er videre bred
enighet om at en overgangsordning vil medføre at man får
noe bedre tid til å diskutere mulige tiltak og virkemidler.
Det ser også ut til at partene i arbeidslivet er skeptiske
til en lovregulering av minstelønnsstandarder. Man avventer
også Tariffnemndas vedtak i de allmenngjøringssakene
som nå pågår.
Det er videre et viktig faktum at de aktuelle
tiltakene som eventuelt skal settes inn mot sosial dumping er generelle
og vil således i tilfelle gjelde alle arbeidstakere uavhengig
av nasjonalitet (også norske). Tiltakene må derfor
ikke være på plass før 1. mai 2004, slik
som for overgangsordningene. Det er dermed mulig å avvente
erfaringer med og virkninger av EØS-utvidelsen og praktiseringen
av overgangsordningen før det tas endelig stilling til
behovet for de enkelte tiltakene.
Det er planlagt et nytt møte i Arbeidslivspolitisk
råd om saken sommeren/høsten 2004. Hovedtemaet
på dette møtet skal være Arbeidstilsynets
rolle og oppfølging i forhold til problemstillinger knyttet
til mulig sosial dumping etter EØS-utvidelsen.
I. Utarbeidelse av handlingsplan for å motvirke
forskjellsbehandling og sosial dumping i forbindelse med fri bevegelse
av tjenester og utstasjonering av arbeidstakere
Når det gjelder spørsmålet
om å utarbeide en handlingsplan, samt de enkelte forslag
til tiltak som listes opp under dette punktet, vil jeg bare kort
vise til St. meld. nr. 19 (2003-2004) samt den pågående
samarbeidsprosessen mellom regjeringen og arbeidslivets parter i
Arbeidslivspolitisk råd. Det vises dessuten til mitt svarbrev
2. februar 2004, vedrørende Dokument nr. 8:12 (2003-2004),
der flere av tiltakene er behandlet.
Når det gjelder andre forslag fremsatt
i dok. 8 forslaget, vil disse bli kommentert nærmere nedenfor.
II. Individuelle arbeidstakere:
1. Arbeidssøkere
fra de nye EU-landene får rett til 6 måneders
opphold for egen regning til å søke arbeid i Norge
og må registrere seg så snart de tar opphold i
riket.
Opphold som arbeidssøker i 6 mnd. er
i tråd med gjeldende regelverk for EØS-borgere
og vil også måtte gjelde for arbeidssøkende
fra de nye medlemslandene. Et krav om registrering så snart
en EØS-borger tar opphold, går lenger enn regjeringens
forslag om meldeplikt. Den gjelder kun dem som har et arbeids-/tjenesteoppdrag
i Norge.
2. Alle arbeidssøkere
fra de nye EU-landene som finner arbeid som tilfredsstiller gitte
vilkår, gis adgang til å arbeide i Norge.
Dette er i tråd med forslaget til overgangsordning som
har vært på høring, og som vil bli fremmet
for Stortinget før påske.
Kommunal- og regionaldepartementet har imidlertid funnet
det nødvendig å foreta enkelte presiseringer, som
ikke ble tatt inn i høringsbrevet. Det gjelder spørsmålet
om muligheten til fortsatt opphold i Norge, etter en periode som
arbeidstaker her. Utgangspunkt er følgende momenter fra
EØS-utvidelsesavtalen:
"[…] nationals legally
working in a present Member State at the date of accession and admitted
to the labour market of that Member State for an uninterrupted period
of 12 months or longer will enjoy access to the labour market of
that Member State but not to the labour market of other Member States
applying nationals measures.
[...] nationals
admitted to the labour market of a present Member State following
accession for an uinterrupted period of 12 months or longer shall
also enjoy the same rights.
[...] nationals
mentioned in the second and third subpararaphs above shall cease
to enjoy the rights contained in those subparagraphs if they voluntarily
leave the labour market of the present Member State in question."
Dette innebærer at selv om EUs tiltredelsestraktat
og EØS-utvidelsesavtalen åpner for en overgangsperiode på totalt
syv år, er det begrensninger for hvor lenge det er adgang
til å benytte overgangsordninger overfor den enkelte arbeidstaker.
Med overgangsordninger siktes her både til overgangsregler
og beskyttelsestiltak som nevnt ovenfor. Departementet legger til
grunn at det ikke er adgang til å benytte overgangsordninger
overfor arbeidstakere fra de nye medlemslandene som før utvidelsesdatoen
er gitt adgang til det norske arbeidsmarkedet (blitt innvilget arbeidstillatelse)
for en sammenhengende periode av minst tolv måneder. Slike arbeidstakere
vil, etter å ha arbeidet lovlig og sammenhengende i Norge
i tolv måneder, kunne hevde rettigheter i henhold til EØS-regelverket,
på lik linje med arbeidstakere fra nåværende
medlemsland.
Det samme gjelder arbeidstakere fra de nye medlemslandene
som etter utvidelsesdatoen gis adgang
til det norske arbeidsmarked. Også disse vil, etter å ha
arbeidet lovlig i en sammenhengende periode på minst tolv
måneder, ha de samme rettigheter etter EØS-regelverket
som arbeidstakere fra nåværende medlemsland.
I begge tilfelle gjelder at hvis utlendingen
frivillig forlater det enkelte lands arbeidsmarked, etter å ha
fått rettigheter etter EØS-regelverket, på linje
med arbeidstakere fra nåværende medlemsland, vil
en eventuell ny søknad om tillatelse bli behandlet i henhold
til vilkårene som følger av overgangsordningene. Arbeidstakeren
vil ikke kunne påberope seg de ordinære EØS-reglene
før vedkommende har arbeidet lovlig og sammenhengende i
en ny periode på minst tolv måneder.
3. Arbeidstakere fra de
nye EU-landene skal sikres lønns- og arbeidsvilkår
etter gjeldende tariffavtale eller det som er vanlig på samme
sted og yrkesområde (jf utlendingsforskriften § 2-2)
og være sikret bolig som tilfredsstiller helsemyndighetenes
krav (jf utlendingsforskriften § 20).
Regjeringen vil ikke stille krav om bolig for arbeidstakere
fra de nye medlemslandene. Det gjøres riktignok i forbindelse
med arbeids- eller oppholdstillatelse til borgere fra land utenfor
EØS, jf. § 20 i utlendingsforskriften, men ikke
for borgere fra de nåværende EØS-landene.
I overgangsperioden bør det ikke være flere spesielle
vilkår enn høyst nødvendig for arbeidstakere
fra de nye medlemslandene, og disse vilkårene bør
være direkte knyttet til arbeidsforholdet. Krav til bolig
vurderes å ikke være et slikt vilkår
og faller derfor utenfor.
De øvrige vilkårene gjelder
arbeidsforholdet, og er i samsvar med forslaget til overgangsordning
som er sendt på høring.
4. Vilkåret for å få tidsbegrenset
oppholds- og arbeidstillatelse er i tillegg til ovennevnte krav
til lønn og bolig, samt underholdsevne, at ansettelsen i
utgangspunktet skal være på heltid. Under hensyntaken
til underholdskravet og hva som er vanlig i angjeldende type arbeid,
kan vilkåret om fulltidsarbeid fravikes ut fra en helhetsvurdering.
Det er foreslått i høringsbrevet
at det som hovedregel skal stilles krav om fulltidsarbeid, men ikke
nødvendigvis for én arbeidsgiver. Vilkåret
om fulltidsarbeid skal kunne fravikes ut fra en helhetsvurdering.
5. Det framlegges skriftlig
arbeidskontrakt med informasjon om lønn, arbeidstid, varighet,
henvisning til eventuell tariffavtale mv., samt informasjon om boforhold.
Dette er i tråd med forslaget, med
unntak av "informasjon om boforhold". Det må fremlegges
enten et konkret tilbud om arbeid utstedt på fastsatt skjema
eller en standardisert arbeidskontrakt. Det kan også presiseres
at det er et krav etter arbeidsmiljøloven at alle arbeidstakere
skal ha skriftlig arbeidsavtale som regulerer forholdet mellom arbeidsgiver
og arbeidstaker. Dette kravet gjelder alle som er i et ansettelsesforhold i
Norge.
6. Arbeidet kan ikke opptas
før oppholds- og arbeidstillatelsen er utstedt, og at saksbehandlingen
i ordinære saker i førsteinstans skal være
avsluttet innen 4 uker.
Første del er i tråd med regjeringens
syn. Det er ikke bestemmelser om maks. behandlingstid for arbeidstillatelser
i utlendingslovgivningen. Det vil ikke være naturlig å ta
inn dette bare i forhold til denne sakstypen. Kommunal- og regionaldepartementet
vurderer imidlertid ulike tiltak for å sikre at saksbehandlingen
blir så rask som mulig.
7. Arbeidstakere fra de
nye EU/EØS-landene skal ha de samme velferdsrettigheter
som andre EU/EØS-borgere så lenge oppholds-
og arbeidstillatelsen varer.
Dette er i tråd med gjeldende regelverk
og prinsipper om ikke-diskriminering.
8. For et dokumentert varig
arbeidsforhold over 90 dager, som tilfredsstiller kravene til lønn
og arbeidstid mv., gis oppholds- og arbeidstillatelse for arbeidskontraktens
varighet, oppad begrenset til 2 år, med rett til forlengelse,
såfremt vilkårene for tillatelsen fortsatt er
til stede. Dersom arbeidsforholdet opphører, gis rett til
inntil 6 måneders opphold for å søke
nytt arbeid, samt rett til velferdsytelser og ledighetstrygd på ordinære vilkår
i denne perioden.
I høringsbrevet har Kommunal- og regionaldepartementet
foreslått at en tillatelse gis for ett år av gangen, med
unntak av tilfeller hvor arbeidsforholdet er av kortere varighet.
I slike tilfeller gis tillatelsen samme varighet som arbeidsforholdet.
Forlengelse av tillatelsen skal være mulig.
Rett til inntil seks måneders opphold
som arbeidssøkende følger av pkt. 1 ovenfor og
gjelder alle EØS-borgere. Hovedregelen er at arbeidssøkere
skal klare seg selv. Arbeidssøkende vil for eksempel ikke kunne
motta ytelser som sosialhjelp. De som allerede har arbeidet her
en periode, vil imidlertid kunne ha opparbeidet seg rettigheter
til velferdsytelser. For eksempel vil dagpenger under arbeidsløshet
kunne innvilges dersom arbeidstakeren oppfyller de ordinære vilkårene
for denne ytelsen. Arbeidstakere som omfattes av overgangsregler,
vil imidlertid vanligvis ikke få oppholdstillatelse for å utføre
deltidsarbeid (jf. pkt. 4 ovenfor). De vil dermed ikke være
fullt ut tilgjengelige for arbeidsmarkedet, og således
ikke kunne anses som reelle arbeidssøkere. Det å være
reell arbeidssøker er et av hovedkravene for å få dagpenger, og
dette vil derfor være et hinder for at dagpenger kan innvilges.
9. For lovlig inngåtte
midlertidige arbeidskontrakter, sesongarbeid mv. av varighet inntil
90 dager som tilfredsstiller kravene til lønn og arbeidstid,
gis oppholds- og arbeidstillatelsen kun for arbeidsforholdets avtalte
varighet. Og at vedkommende kan bruke den gjenværende ubenyttete
delen av perioden som arbeidssøker på eget underhold
- dvs. uten rettigheter til velferdsytelser - oppad begrenset til
6 måneder samlet. Hvis vedkommende ikke finner nytt arbeid
i løpet av arbeidssøkeperioden, må han/hun
forlate landet.
At tillatelsens varighet
gis lik arbeidsforholdets varighet og med mulighet til nye seks
måneder som arbeidssøkende, under forutsetning
av de kan forsørge seg selv, er i tråd med kommentaren
til pkt. 8. Imidlertid vil det være i strid med Kommunal-
og regionaldepartementets forslag til overgangsordning og EØS-reglene
dersom 6-månedersperioden reduseres, så lenge
man etter forrige periode som arbeidssøker har vært
arbeidstaker her i kortere eller lengre tid. Muligheten for videre
opphold er kommentert ovenfor under pkt. 2.
10. Arbeidstilsynet og
andre relevante tilsyn gis lovhjemlet fullmakt, samt økte
ressurser, til kontroll og iverksettelse av sanksjoner overfor virksomheter som
bryter regelverket, slik at regelverket, inklusive ovennevnte vilkår
om lønn, arbeidstid og boforhold blir fulgt.
Utlendingsmyndighetene er ansvarlige for håndheving
av bestemmelsene i utlendingsloven. Arbeidstilsynet er ansvarlig
for tilsyn med bestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Som tidligere
nevnt, vil Arbeidstilsynets rolle i forhold til problemstillinger
knyttet til mulig sosial dumping etter EØS-utvidelsen,
være hovedtema i et neste møte i Arbeidslivspolitisk
råd.
11. Det gjennomføres
ikke liberalisering av reglene for arbeidsinnvandring fra land utenfor
EØS i de nærmeste årene.
Forslag om en endring
av utlendingsforskriften som innebærer en utvidet periode
for sesongarbeid, fra tre til seks måneder, har vært
på høring. Reaksjonene var, med noen få unntak,
positive. Spørsmålet om iverksetting er nå til
vurdering.
I St.meld. nr. 19, kap. 5.9.3, sies det for øvrig
at forslag om ytterligere liberalisering av reglene for ufaglært
arbeidskraft fra land utenfor EØS, ikke vil bli tatt opp
igjen før virkningene av EØS-utvidelsen og en eventuell
endring av sesongarbeidsbestemmelsen er vurdert.
III. Integrasjon og informasjon
3. Styrking av tilsynsmyndighetenes
kapasitet til informasjon, kontroll og håndheving av at
lover og regler i arbeidslivet og velferdssystemet blir overholdt;
det opprettes en egen strategisk, operativ enhet på høyt
nivå med ansvar for å samordne og målrette
de ulike instansenes innsats på feltet, inklusive ansvar
for særskilt opplæring og kompetanseutvikling;
for å bekjempe framveksten av useriøse bedrifter
og konkurransevridende forhold bør dette arbeidet samkjøres
med partene i arbeidslivet, politiet, utlendingsmyndighetene, skattemyndighetene
og andre offentlige instanser.
Forslag om styrket og mer samordnet kontroll
er tatt opp i flere sammenhenger. Utlendingsmyndighetene spiller
en viktig rolle i den sammenheng, for å sikre at vilkår
for EØS-borgeres opphold er oppfylt. Når det gjelder
Arbeidstilsynets rolle, har etaten som oppgave å føre
tilsyn med at virksomhetene følger arbeidsmiljølovens
minimumskrav til arbeidsvilkår og arbeidstid.
Som nevnt i St. meld. nr. 19 vil tilsynet, i
den grad det får mistanke om svart arbeid eller brudd på andre
etaters regelverk, kontakte politiet og/eller andre etater som
har tilsynsansvar for det aktuelle området. Arbeidstilsynet
vil dessuten fortsette og ytterligere videreutvikle sine kampanjerettede
fellesprosjekter rettet mot spesielt utsatte bransjer og virksomheter, som
f.eks. samarbeidsprosjektet med NHO, LO-forbund i byggebransjen,
Tolldirektoratet, Skattedirektoratet og Politidirektoratet, der
siktemålet er å skape mer ryddige forhold i byggebransjen.
Direktoratet for arbeidstilsynet har, som såkalt samarbeidskontor,
ansvar for å informere om hvilke arbeids- og ansettelsesvilkår
som kommer til anvendelse for utsendte arbeidstakere. Som samarbeidskontor
deltar etaten i informasjonsutveksling med de tilsvarende kontorene
i de andre EU/EØS-landene. Utvidelsen av EØS-avtalen
vil kreve ytterligere innsats på informasjonsområdet
rettet mot de nye medlemslandenes virksomheter og arbeidstakere
som kan tenkes å komme til Norge. I tillegg vil det være behov
for målrettet informasjon i Norge til norske arbeidsgivere
og oppdragsgivere (tjenestemottakere) som benytter seg av utenlandske
arbeidstakere eller tjenester.
For øvrig er det ikke aktuelt å foreslå "en
egen strategisk, operativ enhet på høyt nivå",
heller ikke i en overgangsfase. Utfordringene må kunne
løses ved hjelp av de eksisterende kontrollapparater. Som tidligere
nevnt, vil Arbeidstilsynets rolle i forhold til problemstillinger
knyttet til mulig sosial dumping etter EØS-utvidelsen,
være hovedtema i et neste møte i Arbeidslivspolitisk
råd.
IV. Ulovlig arbeid
4. At det utvikles en mer
presis statistisk kartlegging, overvåking og analyse av
utviklingen i ulike deler av arbeidsmarkedet for å kunne
utforme målrettete tiltak og kunne anvende beskyttelsesklausulen
i EØS-avtalen.
Arbeids- og administrasjonsdepartementet følger løpende
med i utviklingen på arbeidsmarkedet bl.a. gjennom statistikk
fra SSB og Aetat. Denne overvåkningen vil forsette og intensiveres
i overgangsperioden for de nye EU/EØS-landene.
Arbeids- og administrasjonsdepartementet vil i samarbeid med Aetat
vurdere bakgrunnen/årsakene til eventuelle ubalanser
som måtte oppstå i lokale eller nasjonale arbeidsmarkeder. Det
blir særlig viktig å følge med på konsekvensene
av arbeidsinnvandringen fra de nye EU/EØS-landene. Data
fra utlendingsmyndighetene er viktige i denne sammenhengen. Meldeplikt
for EØS-borgere på kortvarig oppdrag skal bidra
til å styrke datagrunnlaget, også med tanke på en
vurdering av behovet for beskyttelsestiltak.
5. At det iverksettes særskilte
prosjekter for å kartlegge og analysere omfanget av sosial
dumping, illegale arbeidsformer og eventuelt misbruk av velferdsordninger.
Slike prosjekter må de ulike fagmyndighetene
være ansvarlige for. Regjeringen har gitt sin tilslutning
til en anbefaling i rapporten om EØS-utvidelsen og velferdsordninger
om evaluering av virkninger for velferdsordninger, første
gang allerede ved årsskiftet 2004-2005. Andre aktuelle
tiltak vil bli drøftet med partene i Arbeidslivspolitisk
råd.
6. At kompetansen og kapasiteten
til tilsynsmyndighetene for å hindre misbruk av velferdssystemets
styrkes.
Følges opp av de ulike ansvarlige myndighetsorganene,
jf. kommentar til romertall V. Velferdsordninger nedenfor.
7. At koordineringen mellom
ulike offentlige instanser bedres.
Behovet for bedre samordning er nevnt i flere
sammenhenger og rapporter. Et konkret tiltak på utlendingsfeltet
er knyttet til bedre informasjonsflyt mellom utlendingsmyndighetene
og særlig sosialtjenesten. Dette omtales i rapporten om
EØS-utvidelsen og velferdsordninger, hvor det kommer frem
at Sosialdepartementet vurderer å ta initiativ til nødvendige regelverksendringer.
Utlendingsmyndighetene deltar dessuten i flere konkrete prosjekter
som gjelder samordning av kontrolltiltak i forhold til ulike deler
av arbeidslivet. For øvrig vises det til det som er svart ovenfor
under romertall III. Integrasjon og informasjon, punkt 3.
8. At kontrollen med utlendingsforskriftens
regler for boligstandard bedres.
Slik kontroll er ikke aktuell dersom regjeringens
forslag om ikke å stille vilkår om bolig får
gjennomslag.
V. Velferdsordninger
Det foretas en helhetlig
vurdering samt fremmes forslag om endringer av utsatte velferdsordninger,
for å motvirke uønskete strategiske tilpasninger
til velferdsordningene. Særlig gjelder dette muligheten
for å eksportere ytelser.
Som nevnt i brev 12. februar 2004 til Stortinget,
er det foretatt en slik vurdering i rapporten om EØS-utvidelsen
og velferdsordninger, som ble lagt fram i månedskiftet
januar/februar 2004. Den omtaler en rekke tiltak som er
iverksatt eller planlegges av ansvarlige departementer og etater.
Regjeringen vil ikke foreslå endringer av bestemte velferdsordninger
på bakgrunn av rapporten. Det er tid til å vurdere
virkningene av utvidelsen og se det i sammenheng med behovet for å justere
enkelte av ordningene for å gjøre dem mer robuste
og treffsikre. Arbeidet med å skjerpe kontrollrutinene
er godt i gang.
Oslo, i kommunalkomiteen, den 11. mars 2004
Magnhild Meltveit Kleppa
leder |
Kari Lise Holmberg
ordfører |