Arbeidskraftbehovet i årene som kommer,
er omtalt i kapittel 3 i meldingen. Kapittel 4.5 gjør rede
for betydningen av å kunne rekruttere utenlandsk arbeidskraft. Befolkningsutviklingen,
som bl.a. innebærer en økende andel pleietrengende
eldre i tiårene framover, tilsier at behovet for slik arbeidskraft
kan bli større på lengre sikt. Også på kort
sikt kan det bli behov for å rekruttere arbeidskraft fra
utlandet på enkelte områder, trass i arbeidsledighet
innenlands.
Det er et mål for Regjeringen å fjerne
hindringer for rekruttering av arbeidskraft som er nødvendig
for norsk næringsliv og for offentlig virksomhet. Regelverket
er i løpet av de siste par årene endret på flere
punkter for å legge bedre til rette for arbeidsinnvandring
fra land utenfor EØS.
Behovet for ytterligere oppmyking og forenkling
av regelverket blir løpende vurdert, i påvente
av den grundige gjennomgangen som utlendingslovutvalget foretar.
Behovet for ytterligere oppmyking må ses
i forhold til målsettingen om regulert innvandring som
bidrar til stabil økonomisk og sosial utvikling, og målet
om å redusere ledigheten innenlands, særlig blant
innvandrere. Endring av regelverket skal ikke føre til
at arbeidsledige innenlands fortrenges gjennom rekruttering fra
utlandet. Det skal heller ikke svekke avtaler og regelverk i norsk
arbeidsliv.
På det nåværende
tidspunkt er det dessuten nærliggende å legge
vekt på endringene som utvidelsen av EU og EØS-avtalen
innebærer og hvilke konsekvenser utvidelsen faktisk får
for tilgangen på arbeidskraft fra utlandet.
Kapittel 5 i meldingen inneholder Regjeringens
svar på Stortingets anmodningsvedtak nr. 7 (2003-2004):
"Stortinget ber Regjeringen innen utgangen av 2003 legge
fram sak for Stortinget om konsekvenser ved overgangen til et fritt
arbeidsmarked innenfor det nye EØS-området hvor
spørsmålet om bruk av overgangsordninger og andre
tiltak for å forberede landet på arbeidskraftinnvandring
fra de nye medlemsland i EU drøftes."
I meldingen redegjøres det for regelverket
for arbeidsinnvandring, både for borgere fra land utenfor og
innenfor EØS-området. Etter at utvidelsesavtalen har
trådt i kraft vil borgere fra de nye medlemslandene regnes
som EØS-borgere og trenger ikke arbeidstillatelse. Hvis
Norge ikke endrer utlendingsloven som ledd i en overgangsordning,
gjelder EØS-regelverket om fri personbevegelse også for
arbeidstakere fra de nye medlemslandene.
Den viktigste endringen gjelder utvidelsen av
Den europeiske union, EU, og dermed av Det europeiske økonomiske
samarbeidsområdet, EØS. Estland, Kypros, Latvia,
Litauen, Malta, Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Slovenia
og Ungarn blir medlemmer av EU 1. mai 2004.
Utvidelsen av EU vil, med en ny EØS-avtale
på plass, legge til rette for betydelig lettere tilgang
på arbeidskraft fra de nye medlemslandene. Det betyr muligheter
for økt mobilitet som kan være utgangspunkt for
en positiv økonomisk og sosial utvikling i alle deler av
EU/EØS. Det gir dessuten arbeidstakere og tjenesteytere
fra disse landene langt bedre rettigheter og en sterkere stilling
når de drar til et annet EU/EØS-land
for å arbeide.
EUs nye medlemsland blir med avtalen om EØS-utvidelsen
parter i selve EØS-avtalen, jf. omtale i St.prp. nr. 3
(2003-2004) om samtykke til ratifikasjon av
utvidelsesavtalene med de nye medlemslandene.
Den forestående utvidelsen av EU og
EØS vil innebære at borgere fra de nye EU/EØS-
og EFTA-landene får adgang til Norge i kraft av reglene
om fri bevegelighet for personer fra 1. mai 2004. Det sentrale i
retten til fri bevegelighet for personer er adgangen til å slå seg
ned i en annen EU/EØS-stat og utøve økonomisk
virksomhet som arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende
eller tjenesteytere. På nærmere betingelser vil
også familiemedlemmer til disse gruppene, uansett deres
statsborgerskap, kunne komme til Norge.
Borgere fra de nye medlemslandene kan også komme
hit som arbeidssøkere. Mens de søker arbeid, må de
kunne forsørge seg selv. De har begrensete sosiale rettigheter
i henhold til gjeldende regelverk. Hvis de finner en jobb innen
seks måneder, vil de få tillatelse til å bo
her over lengre tid, vanligvis for fem år av gangen. De
blir arbeidstakere i henhold til EU-regelverket og har da som hovedregel
samme rettigheter og plikter som andre arbeidstakere i Norge. Det
gjelder for eksempel tilgang på ulike velferdsordninger,
samordning av trygderettigheter og gjensidig anerkjennelse av yrkeskvalifikasjoner.
Norge har under pågående forhandlinger
om tjenester i Verdens handelsorganisasjon tilbudt å utvide sine
forpliktelser mht. midlertidig arbeidstillatelse ved at varigheten
for ansatte som flytter innen samme konsern utvides fra 2 til 4 år,
og at adgangen til 3 måneders arbeidsopphold for selvstendige
spesialister utvides til alle typer yrker. Dette tilbudet går
ikke lenger enn eksisterende norske regler for arbeidstillatelser.
Tilbudet kan både forbedres og trekkes tilbake i løpet
av forhandlingene.
Sluttresultatet av forhandlingene vil være
avhengig både av resultatet av tjenesteforhandlingene som sådan,
men også av resultatet på øvrige områder
i den pågående WTO-runden.
Eksisterende nettverk av innvandrere eller sesongarbeidere
i et land vil ofte føre til økt innvandring av arbeidskraft.
Nettoinnvandringen fra de nye medlemslandene til Norge, i all hovedsak
Polen og de baltiske landene, har økt jevnt de siste ti årene.
Den utgjorde likevel ikke mer enn vel 1 000 personer i 2002 hvorav
de aller fleste fra Polen og Baltikum, en økning på ca.
300 fra 2001. Mange av innvandrerne er familiegjenforente på grunnlag
av ekteskap inngått med norsk borger. I 2002 var det i
underkant av 11 000 personer med bakgrunn fra de nye medlemslandene
som bodde i Norge. Over 60 pst. av disse var fra Polen. Det var
vel 4 000 utenlandske borgere fra de samme landene.
Det store flertallet av personer fra Polen og
de baltiske land som årlig oppholder seg i Norge, er i
landet kortere enn 6 måneder, og vil derfor ikke være
registrert som bosatte her. De fleste har en midlertidig arbeidstillatelse.
I 2002 ble det innvilget nærmere 20 000 slike tillatelser,
hovedsakelig til sesongarbeid. I tillegg arbeider hvert år
en del personer fra de nye medlemslandene innenfor ulike næringer
uten arbeidstillatelse og i strid med regelverket for tredjelandsborgere.
Det eneste vi kan si med sikkerhet er at det
høyst sannsynlig vil bli en økning av innvandringen
til Norden, inkludert Norge, særlig fra Polen og de baltiske landene. Økningen
vil antakeligvis være størst de første årene
etter utvidelsen, noe avhengig av om overgangsordninger tas i bruk
eller ikke. En betydelig del av økningen kan komme til å bli
arbeidskraftvandring av midlertidig karakter.
EUs tiltredelsestraktat og EØS-utvidelsesavtalen åpner
for en overgangsperiode på syv år hvor de nåværende
EØS-landene har adgang til å sette begrensninger
vedrørende fri bevegelighet for arbeidstakere fra de nye
medlemslandene, med unntak av arbeidstakere fra Kypros og Malta.
Det er ingen overgangsperiode for fri bevegelse
av tjenester. Det innebærer at EU/EØS-reglene
om fri bevegelighet må gjelde for tjenesteytere og de arbeidstakerne
en tjenesteyter bringer med seg for å utføre et
oppdrag. Eneste unntak er særregler for Tyskland og Østerrike
når det gjelder enkelte typer tjenester.
I de to første årene etter
utvidelsen skal EØS-landene benytte nasjonale bestemmelser
i forhold til borgere fra de nye medlemslandene. Landene kan ikke
innføre mer restriktive nasjonale regler enn de som gjaldt
ved undertegningen av hhv. tiltredelsestraktaten (for dagens EU-land)
og EØS-utvidelsesavtalen (for EØS/EFTA-landene).
Det er mulig å forlenge anvendelsen
av nasjonale bestemmelser om adgangen til arbeidsmarkedet for tre nye år
uten nærmere vilkår. Dersom de nåværende EØS/EFTA-land
ikke velger å forlenge nasjonale ordninger, trer EØS-avtalens
generelle regler om fri personbevegelse i kraft med virkning også for
borgere fra de nye medlemslandene.
Anvendelsen av nasjonale bestemmelser kan videre forlenges
i ytterligere to år, dvs. fram til syv år etter utvidelsen.
Dette forutsetter at det konstateres eller er fare for alvorlige
forstyrrelser på arbeidsmarkedet.
Hvis de nåværende medlemslandene
ved utløpet av den første toårsperioden
beslutter ikke å videreføre nasjonalt regelverk,
har de til rådighet en spesiell beskyttelsesmekanisme,
jf. kapittel 5.6.3 i meldingen. For EØS/EFTA-landenes
vedkommende kan en slik beslutning om å sette EØS-reglene
til side, og varigheten og omfanget av denne, tas på nasjonalt grunnlag
i henhold til gjeldende framgangsmåter i EØS-avtalen
artikkel 112, 113 og 114.
Både EUs nåværende
medlemsland og EØS/EFTA-landene har avgitt erklæringer
i forbindelse med utvidelsen, som gir uttrykk for vilje til å åpne
arbeidsmarkedene for borgere fra tiltredelseslandene på et
så tidlig tidspunkt som mulig.
I proposisjonen om utvidelsesavtalene med de
nye EU-landene (St.prp. nr. 3 (2003-2004)) gjør Regjeringen
rede for sitt prinsipielle syn på overgangsperioden og
tiltak fra norsk side i den forbindelse.
Regjeringen vil på bakgrunn av tidligere
avgitte erklæringer, hvilket standpunkt andre land inntar
og det pågående utredningsarbeidet om velferdsordninger
og kontroll- og beskyttelsestiltak, vurdere hvorvidt muligheten
til å iverksette tiltak hjemlet i en beskyttelsesmekanisme
er tilstrekkelig, eller om det også skal vurderes iverksatt
overgangsregler som gjelder fri bevegelighet for arbeidstakere fra
de nye medlemslandene.
Kontakten med partene i arbeidslivet vil fortsette.
Det er stor usikkerhet om omfanget av arbeidsinnvandringen
framover. Denne avhenger av den økonomiske utviklingen
i nåværende og nye EU-land og i Norge. Svakere
konjunkturutvikling og åpning av de andre europeiske arbeidsmarkedene
er en av faktorene som kan medføre lavere arbeidsinnvandring
til Norge.
Sysselsettingssituasjonen i Norge for bosatte
innvandrere fra de nye medlemslandene er relativt god sammenliknet
med andre innvandrergrupper, og kan antakelig tjene som et incitament
for flere til å komme hit når de får
enklere adgang til arbeidsmarkedet. Arbeidsledigheten er mellom
to og fire pst. for de ulike nasjonalitetene, langt mindre enn for
innvandrere fra andre land i Sentral- og Øst-Europa, hovedsakelig
land i tidligere Jugoslavia.
I 2002 kom 49 pst. av spesialistene fra de nye
EU-landene. Også kortere arbeidsopphold i Norge domineres
av statsborgere fra disse landene. 91 pst. av alle sesongarbeidere
i 2002 kom fra de nye EU-landene.
I forhold til utsikten til en stagnerende arbeidsstyrke og
større behov for tjenester på grunn av en aldrende befolkning,
vil økt arbeidsinnvandring fra de nye EØS-medlemslandene
kunne bety et verdifullt tilskudd av arbeidskraft. Blant annet kan økt
tilgang på utenlandsk arbeidskraft bidra til reduksjon
i flaskehalser når det gjelder rekruttering til enkelte
typer yrker.
Forventninger om bedre tilgang på arbeidskraft
vil også kunne påvirke bedriftsetableringene og
sysselsettingen i eksisterende bedrifter.
I meldingen påpekes det at økt
arbeidsinnvandring fra de nye medlemslandene vil virke positivt
for norsk arbeidsliv på lengre sikt. Det er imidlertid
enkelte risikofaktorer de første årene etter utvidelsen.
For å kunne vurdere konsekvensene av
utvidelsen for det norske arbeidsmarked er det etter Regjeringens
syn viktig å etablere en beredskap for å overvåke
utviklingen. Fokus for denne vil være eventuell ubalanse
i arbeidsmarkedet knyttet til arbeidsinnvandring fra de nye EU-landene.
Aetat vil kunne ha en naturlig rolle i denne overvåkningen.
Overvåkningen skal fange opp om det er en fare for vesentlig
ubalanse som kan føre til negative konsekvenser for sysselsetting
eller arbeidsledigheten. Aetat vil også kunne følge
utviklingen i ledigheten blant utsatte arbeidssøkergrupper. Forutsetningen
for å kunne gripe inn overfor ett eller flere av de nye
EU-landene er at en kan knytte en negativ og uønsket utvikling
i arbeidsmarkedet til tilstrømmingen av arbeidstakere fra
dette/disse landene. Et mulig beskyttelsestiltak kan være
på målrettet vis å gjeninnføre
krav til arbeidstillatelse med de samme vilkår som gjelder
for tredjelandsborgere.
Personer på arbeidsoppdrag i landet
med en varighet over tre måneder skal registrere seg hos
politiet for å få en EØS-oppholdstillatelse.
Effektiv overvåking av utviklingen på arbeidsmarkedet
vil innebære at en også kan få informasjon
om tilstrømningen av personer til landet med arbeid i korte
perioder som tjenesteytere, selvstendig næringsdrivende,
sesongarbeidere eller pendlere, og som derfor ikke trenger noen
EØS-tillatelse. Det vil i tilfelle kreve at myndighetene
får tilgang på løpende informasjon om
slike arbeidsoppdrag. Det vil bli vurdert om informasjon fra skattemyndighetene kan
dekke dette behovet. En ordning med meldeplikt og registrering hos
politiet også for kortere arbeidsoppdrag vil bli vurdert.
På bakgrunn av forskjellene i lønns-
og kostnadsnivået mellom de nye medlemslandene og Norge
er det uttrykt bekymring for om det kan oppstå såkalt sosial
dumping i det norske arbeidsmarkedet. Med sosial dumping menes i
denne sammenheng at utenlandske arbeidstakere kommer til Norge og
utfører arbeid på lønns- og arbeidsvilkår
som er vesentlig dårligere enn norske. Det kan således
innebære sosial dumping selv om de aktuelle arbeidstakerne
opplever at de får vesentlig bedre lønns- og arbeidsvilkår
i Norge enn i sitt hjemland. I meldingen gis en framstilling av hvilke
regler som gjelder for utenlandske arbeidstakere i Norge, og en
drøfting av mulige tiltak som eventuelt kan settes i verk
for å forhindre sosial dumping.
Norsk lovregulering får i all hovedsak
også anvendelse på ansettelses- og arbeidsvilkår
for utenlandske arbeidstakere som utfører arbeid i Norge.
Direktivet om utsendte arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting
og de tilsvarende reglene i arbeidsmiljøloven skal bidra
til å skape klarere regler og mer ensartet praksis innenfor
EØS-området. Dette sammen med muligheten for å allmenngjøre
tariffavtaler gjør at Norge kan sies å ha virkemidler
som kan bidra til å forhindre sosial dumping. Det kan imidlertid
ikke utelukkes at det kan oppstå situasjoner i forbindelse
med utvidelsen av EØS-området, som kan gjøre
det nødvendig med ytterligere virkemidler. Nedenfor gis
det derfor en vurdering av mulige tiltak som eventuelt kan være
aktuelle.
Allmenngjøringsinstituttet har til
formål å sikre arbeidstakere likeverdige lønns-
og arbeidsvilkår, samt forhindre useriøs konkurranse.
Allmenngjøringsloven vil kunne være
et virkemiddel ved brudd på lønns- og arbeidsvilkår,
fordi et vedtak vil få virkning for alle arbeidstakere
som arbeider innenfor vedtakets gyldighetsområde, uavhengig
av om de er her som arbeidsinnvandrere med eller uten arbeidstillatelse,
eller som del av en tjenesteavtale.
Allmenngjøringsinstituttet vil være
blant de virkemidler Regjeringen ønsker å drøfte
videre med partene.
I meldingen konstateres det etter en nærmere
drøfting at det synes lite hensiktsmessig for norsk arbeidsliv å lovfeste
minstelønnsbestemmelser for å forhindre at utenlandske
arbeidstakere får en lønn som ligger under grensen
for hva som er tilstrekkelig til vedkommendes underhold. Dette vil
likevel være et av de tiltakene det kan være aktuelt å se
nærmere på, og som vil bli drøftet med
partene i arbeidslivet.
For arbeidsmiljø- og sikkerhetsmyndighetene
blir det viktig å følge utviklingen i arbeidslivet
nøye i tiden etter utvidelsen av EØS-avtalen.
Særlig blir det viktig å overvåke om
det vil etableres mange nye og useriøse aktører
som i liten grad tar hensyn til norsk regelverk og fastlagte normer
i norsk arbeidsliv. Tilsvarende må tilsynsmyndighetene
være opptatt av hvorvidt problemstillinger knyttet til
blant annet språkproblemer, manglende informasjon og kjennskap
til norsk arbeidsliv og regelverk, samt ulik HMS-kultur, tilsier økt
oppmerksomhet og prioritering av enkelte bransjer, prosjekter og
lignende med stort innslag av utenlandsk arbeidskraft.
I tillegg til mer tradisjonelt tilsyn gjennomfører Arbeidstilsynet
en rekke kampanjer rettet mot utsatte bransjer eller typer virksomheter.
Som et ledd i oppfølgingen av St.meld. nr. 17 (2002-2003)
om statlige tilsyn, skal også Arbeidstilsynets rolle som
koordineringsansvarlig for HMS-tilsynene for landbasert næringsliv
formaliseres og styrkes. Det arbeides for tiden med gjennomføringen
av dette.
I den grad Arbeidstilsynet får mistanke
om svart arbeid eller brudd på andre etaters regelverk
kontaktes politiet og/eller de andre etatene som har tilsynsansvaret
for det aktuelle området.
Departementet vil også peke på det
særskilte ansvaret byggherrer har fått for å sikre
og bedre arbeidstakernes sikkerhet og helse på midlertidige
eller mobile arbeidsplasser.
Tilsyn og en sterk offensiv i forhold til arbeidsgivers oppfølging
av HMS-regelverket bidrar til høyere seriøsitet
i utsatte bransjer.
Etter arbeidsmiljølovens regler om
utsendte arbeidstakere har Direktoratet for arbeidstilsynet, som såkalt
samarbeidskontor, ansvar for å informere om hvilke arbeids-
og ansettelsesvilkår som kommer til anvendelse for utsendte
arbeidstakere.
Utenlandske arbeidsgivere og arbeidstakere som arbeider
i Norge vil ha et stort informasjonsbehov. Utvidelsen av EØS-avtalen
vil kreve ytterligere informasjonstiltak og større innsats
på dette området, rettet mot de nye medlemslandenes
virksomheter og arbeidstakere som kan tenkes å komme til
Norge. I tillegg vil det være behov for målrettet
informasjon i Norge til norske arbeidsgivere og oppdragsgivere (tjenestemottakere)
som benytter seg av utenlandske arbeidstakere eller tjenester.
Det er avgjørende at norske myndigheter
og partene i arbeidslivet samarbeider for å sikre at dette
viktige informasjonsarbeidet kommer i gang i tide.
Det vises ellers til at Petroleumstilsynet har
et ansvar tilsvarende Arbeidstilsynets på den norske kontinentalsokkelen.
Fra 1. januar 2004 utvides dette ansvaret til også å gjelde
enkelte petroleumsanlegg på land.
Det fremgår av St.prp. nr. 3 (2003-2004)
at Regjeringen skal vurdere om det eventuelt bør gis en
hjemmel i arbeidsmiljøloven for at Arbeidstilsynet skal
kunne gripe inn mot lønns- og arbeidsvilkår som
er vesentlig dårligere enn det som er gjengs i det norske
markedet.
For at en slik bestemmelse ikke skal komme i
strid med EØS-avtalens likebehandlingsprinsipp, må den gjelde
for alle arbeidstakere i Norge og ikke bare for utenlandske arbeidstakere.
Prinsipielt vil en slik regel kunne innebære at alle arbeidstakere
kan få Arbeidstilsynet til å prøve om
de lønns- og arbeidsvilkår arbeidstakeren har,
er vesentlig dårligere enn gjengs i den aktuelle bransjen.
I dag er det Utlendingsdirektoratet som utsteder arbeidstillatelser
for utenlandske arbeidstakere og stiller krav til lønns-
og arbeidsvilkår etter utlendingslovgivningen.
Spørsmålet om å innføre
en lovhjemmel for Arbeidstilsynet, eventuelt andre tilsyns- og kontrollmyndigheter,
til å gripe inn mot lønns- og arbeidsvilkår
som er vesentlig dårligere enn det som er gjengs i det
norske markedet, vil også være et av de tiltakene det
må ses nærmere på og som vil bli drøftet
med partene.
I 1996 ratifiserte Norge ILO-konvensjonen nr.
94 om arbeidsklausuler i offentlige arbeidskontrakter. Nærings-
og handelsdepartementet vil vurdere å implementere ILO-konvensjonen
i en ny statlig innkjøps-instruks, som ventes ferdig i
løpet av sommeren 2004.
Det er betydelig forskjell mellom de nye medlemslandene
og for eksempel de nordiske landene når det gjelder omfang
av velferdsordninger og nivå på ulike sosiale
ytelser. Dette kan i seg selv føre til økt innvandring,
både av personer som ønsker å arbeide, og
personer som primært vil få del i velferdsordninger.
En tverrdepartemental arbeidsgruppe ledet av
KRD, drøftet konsekvenser for norske velferdsordninger
i rapporten EU-utvidelsen, arbeidstakere og velferdsordninger, Kommunal-
og regionaldepartementet 2003. Rapporten ble offentliggjort i august
2003.
Arbeidsgruppa la bl.a. fram følgende
anbefalinger:
– For å forebygge
direkte misbruk bør kontrollsystemet på enkelte
områder forbedres. Det gjelder særlig i forhold
til sykepenger, dagpenger og økonomisk sosialhjelp.
– Utlendingsmyndighetene bør,
i samarbeid med instanser med ansvar for aktuelle ytelser, kontrollere
bedre at vilkårene for en EØS-tillatelse, også for
familiemedlemmer, oppfylles under oppholdet i Norge.
– Dersom Danmark og Sverige skulle
velge å bruke nasjonal lovgivning i en periode for å begrense
den frie bevegeligheten for arbeidstakere, vil det etter arbeidsgruppas
vurdering være naturlig at Norge gjør det samme.
– Forbedring av gjeldende regelverk
og mer effektiv kontroll er viktig. Utilsiktede, negative konsekvenser
av EU-utvidelsen i deler av arbeidslivet og for enkelte velferdsordninger,
vil skape negative reaksjoner.
Regjeringen har vurdert anbefalingene i rapporten
og vil følge opp med konkrete tiltak for å motvirke
utilsiktede konsekvenser og misbruk.
Det er allerede foreslått å endre
vilkårene for rett til sykepenger i budsjettforslaget for
2004, jf. St.prp. nr. 1 (2003-2004) for Sosialdepartementet.
Videre oppfølging av arbeidsgrupperapporten
i berørte departementer samordnes av Kommunal- og regionaldepartementet.
Departementene skal foreta en ny gjennomgang av ordninger på egne
ansvarsområder og rapportere hvilke regelendringer som
er planlagt og hvordan kontrolltiltak kan gjennomføres.
Spørsmål i tilknytning til eksport av ytelser
skal særlig vurderes.
På bakgrunn av den nye gjennomgangen
vil Regjeringen i begynnelsen av 2004 bli forelagt departementenes
planer om oppfølging og ta stilling til om det er behov
for ytterligere samordning. Jevnlig vurdering av behovet for regelendringer
og kontrolltiltak er for øvrig en del av den generelle
virksomheten på ulike forvaltningsområder.
Et forslag til en ny ordning for innvandring
av ufaglært arbeidskraft fra land utenfor EØS
ble sendt på bred høring i juni 2002.
Et viktig premiss for forslaget var at arbeidstillatelse til
ufaglærte bare vil være aktuelt dersom det ikke
er mulig å skaffe arbeidskraft innenlands eller innen EØS. Arbeidsmarkedssituasjonen
burde være avgjørende for i hvilket omfang ordningen
skulle brukes.
Et annet premiss var at arbeidstillatelse til
ufaglærte skal kunne danne grunnlag for bosettingstillatelse,
dvs. varig opphold. Videre ble det lagt vekt på at også ufaglærte
arbeidstakere bør ha mulighet til å delta i det norske
samfunnet på linje med andre innvandrere.
Regjeringen vil foreløpig ikke sette
i verk en prøveordning for ufaglært arbeidskraft
fra kandidatland til EU. Det er ønskelig å avvente
EØS-utvidelsen, utvidelsen av perioden for sesongarbeid
fra 3 til 6 måneder, og en evaluering av konsekvensene
av disse endringene. På denne bakgrunn vil det bli vurdert
når det kan være aktuelt å iverksette
prøveordningen. Departementet vil i mellomtida utforme
forslag til regelendringer som vil bli sendt på alminnelig
høring.
Økonomisk-administrative konsekvenser
av forslag til regelendringer og kontrolltiltak som gjelder velferdsordninger,
overvåkingsberedskap og tiltak mot sosial dumping er under
utredning i flere sammenhenger. Regjeringen og berørte
departementer vil komme tilbake til spørsmålet
i den ordinære budsjettprosessen.
I dokumentet fremmes følgende forslag:
"1. Stortinget
ber Regjeringen ta initiativ til at det opprettes en arbeidsgruppe
mellom partene i arbeidslivet og myndighetene. Gruppen vurderer løpende
tiltak for å bekjempe ulovligheter og useriøsitet
i arbeidslivet.
2. Stortinget ber Regjeringen gjennomgå tilsyns-
og kontrollordningene i den hensikt å gi Arbeidstilsynet
et sterkt og enhetlig tilsynsansvar for å hindre sosial
dumping. Ansvar for oppfølging og kontroll av allmenngjøringsvedtak
legges til samme organ.
3. Stortinget ber Regjeringen på egnet
måte fremme forslag til at hovedentreprenør/oppdragsgiver gjøres
ansvarlig for at underentreprenører følger loven,
slik at brudd medfører sanksjoner.
4. Stortinget ber Regjeringen på egnet
måte fremme forslag om implementering av ILO-konvensjon
nr. 94 i norsk lov, slik at arbeid som er satt bort på enterprise
av staten, statlige foretak, fylkeskommuner og kommuner skal baseres
på lønns- og arbeidsvilkår som er vanlig
for sammenlignbart arbeid, og i tillegg at bedrifter som er tatt
for sosial dumping ekskluderes fra å delta i offentlige
anbudskonkurranser.
5. Stortinget ber Regjeringen meddele Stortinget
om hvordan endringene i lovverket i 2000, hva angår inn-
og utleie av arbeidskraft (AML 55 K og L), har virket inn på den
beskrevne situasjonen på arbeidsmarkedet, samt vurdere
en autorisasjonsordning og nærmere regler for inn- og utleie."
I dokumentet vert det fremja følgjande
forslag:
"1. Stortinget
ber Regjeringa leggje fram for Stortinget forslag til naudsynte
endringar i utlendingslovgjevinga slik at Noreg kan nytte overgangsordningar
frå 1. mai neste år for å avgrense fri rørsle
av arbeidskraft frå nye EU-land.
2. Stortinget ber Regjeringa leggje til
rette for kvotar for arbeidskraft frå andre land etter
nærare avtale mellom partane i arbeidslivet."
I dokumentet fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om tiltak i forbindelse med utvidelsen av arbeidsmarkedet
i EØS-området i tråd med Dokument nr.
8:24 (2003-2004)."
Forslagsstillerne mener det er behov for følgende tiltak:
I. Det utarbeides en handlingsplan for å motvirke
forskjellsbehandling og sosial dumping i forbindelse med fri bevegelse
av tjenester og utstasjonering av arbeidstakere. Handlingsplanen
bør omfatte følgende:
1. Arbeidstilsynet tilføres
tilstrekkelige ressurser og fullmakter til håndheving av
regler nedlagt i allmenngjorte tariffavtaler og styrket kontroll
med overholdelsen av reglene om arbeidstid og andre aktuelle vilkår
i arbeidsmiljøloven, samt standarder for bolig- og brakkeforhold,
i forbindelse med utstasjonering av arbeidstakere.
2. Det vedtas en lovhjemmel som i forbindelse
med tjenesteleveranser, anbud og underentrepriser gir tillitsvalgte
rett til innsyn i lønns- og arbeidsvilkår hjemlet
i lov og arbeidsavtale (jf. arbeidsmiljøloven § 55C)
hos underentreprenører, men slik at det ikke omfatter rett
til innsyn i personlige forhold eller andre fagforeningers kollektivavtale.
3. Det vedtas en lovhjemmel som gir tillitsvalgte
rett til drøfting i forbindelse med beslutninger om innleie
og underentrepriser.
4. Hovedentreprenør, eller den
som har kontrakt med byggherren, må gjøres ansvarlig
for at underentreprenører betaler skatter og avgifter,
og følger gjeldende lov- og regelverk. Byggherrens ansvar
for å sikre lovlige forhold på bygg- og anleggsplass innskjerpes.
5. Erfaringene med liberaliseringen av
arbeidsformidling, utleie og vikarbyråer evalueres, og
det innføres en ordning for kontroll, godkjenning og registrering
av byråer som driver formidling eller utleie av arbeidskraft
i Norge.
6. Tilsynsmyndighetenes mulighet til kontroll
styrkes ved at det innføres bestemmelser om at arbeidstakere
skal vise fram identitetskort, samt at hovedentreprenør,
eller den som har kontrakt med byggherren, skal legge fram mannskapslister
og doku-mentasjon av lønnsforhold og utbetalt lønn.
7. Organisasjonene i arbeidslivet oppfordres
til å innføre bransjenormer som fastsetter krav
som skal stilles i forbindelse med utlysing av anbud og inngåelse
av kontrakt. Det skal stilles klare krav til prekvalifisering som
gjør at useriøse aktører ikke kommer
i posisjon til å oppnå kontrakt.
8. ILO-konvensjon 94, som hjemler at offentlig
virksomhet kan kreve at anbydere overholder lønns- og arbeidsvilkår
som er fastsatt i relevante tariffavtaler eller det som normalt
gjelder ved slikt arbeid, implementeres i norsk lovgivning snarest mulig.
II. I forbindelse med åpningen av arbeidsmarkedet for
individuelle arbeidssøkere fra 1. mai 2004 bør
følgende bestemmelser iverksettes:
1. Arbeidssøkere
fra de nye EU-landene får rett til 6 måneders
opphold for egen regning til å søke arbeid i Norge
og må registrere seg så snart de tar opphold i
riket.
2. Alle arbeidssøkere fra de nye
EU-landene som finner arbeid som tilfredsstiller gitte vilkår,
gis adgang til å arbeide i Norge.
3. Arbeidstakere fra de nye EU-landene
skal sikres lønns- og arbeidsvilkår etter gjeldende
tariffavtale eller det som er vanlig på samme sted og yrkesområde
(jf. utlendingsforskriften § 2-2) og være sikret bolig
som tilfredsstiller helsemyndighetenes krav (jf. utlendingsforskriften § 20).
4. Vilkåret for å få tidsbegrenset
oppholds- og arbeidstillatelse er i tillegg til ovennevnte krav
til lønn og bolig, samt underholdsevne, at ansettelsen i
utgangspunktet skal være på heltid. Under hensyntaken
til underholdskravet og hva som er vanlig i angjeldende type arbeid,
kan vilkåret om fulltidsarbeid fravikes ut fra en helhetsvurdering.
5. Det framlegges skriftlig arbeidskontrakt
med informasjon om lønn, arbeidstid, varighet, henvisning
til eventuell tariffavtale mv., samt informasjon om boforhold.
6. Arbeidet kan ikke opptas før
oppholds- og arbeidstillatelsen er utstedt, og at saksbehandlingen
i ordinære saker i førsteinstans skal være
avsluttet innen 4 uker.
7. Arbeidstakere fra de nye EU/EØS-landene
skal ha de samme velferdsrettigheter som andre EU/EØS-borgere
så lenge oppholds- og arbeidstillatelsen varer.
8. For et dokumentert varig arbeidsforhold
over 90 dager, som tilfredsstiller kravene til lønn og arbeidstid
mv., gis oppholds- og arbeidstillatelse for arbeidskontraktens varighet,
oppad begrenset til 2 år, med rett til forlengelse, såfremt
vilkårene for tillatelsen fortsatt er til stede. Dersom
arbeidsforholdet opphører, gis rett til inntil 6 måneders opphold
for å søke nytt arbeid, samt rett til velferdsytelser
og ledighetstrygd på ordinære vilkår
i denne perioden.
9. For lovlig inngåtte midlertidige
arbeidskontrakter, sesongarbeid mv. av varighet inntil 90 dager
som tilfredsstiller kravene til lønn og arbeidstid, gis oppholds-
og arbeidstillatelsen kun for arbeidsforholdets avtalte varighet.
Og at vedkommende kan bruke den gjenværende ubenyttete
delen av perioden som arbeidssøker på eget underhold
- dvs. uten rettigheter til velferdsytelser - oppad begrenset til
6 måneder samlet. Hvis vedkommende ikke finner nytt arbeid
i løpet av arbeidssøkeperioden, må han/hun
forlate landet.
10. Arbeidstilsynet og andre relevante
tilsyn gis lovhjemlet fullmakt, samt økte ressurser, til
kontroll og iverksettelse av sanksjoner overfor virksomheter som
bryter regelverket, slik at regelverket, inklusive ovennevnte vilkår
om lønn, arbeidstid og boforhold blir fulgt.
11. Det gjennomføres ikke liberalisering
av reglene for arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS
i de nærmeste årene.
III. For å fremme integrasjon og motvirke
forskjellsbehandling og utnyttelse av utenlandske arbeidstakere
foreslås følgende:
1. Aktive informasjonsstrategier
overfor arbeidssøkere fra de nye EØS-landene (særlig
Baltikum og Polen) for å orientere om mulighetene og vilkårene
for å finne arbeid i Norge, hvilke rettigheter, lønns-
og arbeidsvilkår som gjelder, bolig og kostnadsnivå,
samt samarbeids- og partsforhold i norsk arbeidsliv. Sentral informasjon
om det norske arbeidsmarkedet må forefinnes på de
nye EØS-landenes språk.
2. Legge til rette for at partene i arbeidslivet
kan informere nye arbeidstakere om rettigheter og plikter i norsk
arbeidsliv, legge til rette for god tariffavtaledekning, sørge
for overholdelse av lov- og avtaleverk, og legge til rette for opplæring
og integrasjon av innvandrere i fellesskapet på arbeidsplassene.
3. Styrking av tilsynsmyndighetenes kapasitet
til informasjon, kontroll og håndheving av at lover og regler
i arbeidslivet og velferdssystemet blir overholdt; det opprettes
en egen strategisk, operativ enhet på høyt nivå med
ansvar for å samordne og målrette de ulike instansenes
innsats på feltet, inklusive ansvar for særskilt
opplæring og kompetanseutvikling; for å bekjempe
framveksten av useriøse bedrifter og konkurransevridende
forhold bør dette arbeidet samkjøres med partene
i arbeidslivet, politiet, utlendingsmyndighetene, skattemyndighetene
og andre offentlige instanser.
IV. For å forebygge illegalt arbeid
foreslås følgende tiltak:
1. Det opprettes lokale/regionale
nettverk mellom fagforeninger, arbeidsgivere, politi og andre offentlige
myndigheter for å avsløre illegalt arbeid og sikre
utveksling av opplysninger.
2. En sentral enhet under Politidirektoratet
gis ansvar for bekjempelse av illegalt arbeid, samt støtte
til lokale/regionale myndigheters arbeid.
3. At virksomheter som benytter arbeidstakere
uten arbeidstillatelse skal anmeldes og de skal idømmes betydelige
bøter og konfiskering av fortjenesten.
4. At det utvikles en mer presis statistisk
kartlegging, overvåking og analyse av utviklingen i ulike
deler av arbeidsmarkedet for å kunne utforme målrettete tiltak
og kunne anvende beskyttelsesklausulen i EØS-avtalen.
5. At det iverksettes særskilte
prosjekter for å kartlegge og analysere omfanget av sosial
dumping, illegale arbeidsformer og eventuelt misbruk av velferdsordninger.
6. At kompetansen og kapasiteten til tilsynsmyndighetene
for å hindre misbruk av velferdssystemets styrkes.
7. At koordineringen mellom ulike offentlige instanser
bedres.
8. At kontrollen med utlendingsforskriftens
regler for boligstandard bedres.
V. Det foretas en helhetlig vurdering samt fremmes forslag
om endringer av utsatte velferdsordninger, for å motvirke
uønskete strategiske tilpasninger til velferdsordningene.
Særlig gjelder dette muligheten for å eksportere
ytelser.