Landbruksdepartementet viser til Næringskomiteens henvendelse
av 24. mai 2004, og gir med dette brev sitt svar på komiteens
spørsmål.
Innledningsvis vil Landbruksdepartementet påpeke at
selv om Omstillingsprogrammet ble lansert
i en melding fra Landbruksdepartementet (St meld nr 28 (1991-1992)),
ble ansvaret for omstillingsprosessen lagt til Kommunal- og regionaldepartementet
(KRD). Bakgrunnen for dette var at programmet ikke skulle ha en
ensidig fokus på reindriften, men være et bredt
og generelt anlagt program uten en særlig innretting mot en
spesiell nærings- eller befolkningsgruppe. Det vises også til
at KRD har gjennomført en sluttevaluering av Omstillingsprogrammet for Indre Finnmark i
2003.
Omstillingsprogrammet for Indre Finnmark omfattet de
fire kommunene Tana, Porsanger, Karasjok og Kautokeino. Programmet
hadde formelt sin oppstart i 1993 og ble avsluttet etter en toårig
overgangsperiode i 2000. Bakgrunnen for programmet var den vanskelige ressursmessige, økonomiske
og sosiale situasjonen i reindriftsnæringen. For å få ned
reintallet skulle programmet på den ene siden legge forholdene
til rette slik at tilstrekkelig mange i reindriften sluttet frivillig.
På den andre siden skulle programmet bidra til å styrke næringsliv,
arbeidsliv og utdanningsmuligheter i de samiske kjerneområdene
på bred basis for å møte problemene med
overtallighet i reindriften. Omstillingsprogrammet ble sett på som
ett av de viktigste virkemidlene i samepolitikken for å legge
grunnlaget for en levende og aktiv samisk kultur, og for å nå de
reindriftspolitiske målene.
Ut fra målene i programmet var det
konkretisert tre satsingsområder: næringsutvikling,
utdanning- og kompetanseheving og levekårstiltak. Under
hvert av områdene var det utviklet tiltak. Det største
enkelttiltaket var omstillingslønn, og tiltaket var det
eneste under levekår. Utvidede økonomiske støttemuligheter gjennom
endret regelverk og økt bemanning i virkemiddelapparatet
var tiltak innen næringsutvikling. Mens en rekke kurs,
undervisnings- og motivasjonstiltak var tiltak under kompetanseheving.
I perioden 1993-2000 ble det totalt brukt 330
mill kroner til omstillingsarbeidet i Indre Finnmark. Fordelingen
var 100 mill kroner til omstillingslønn, 185 mill kroner
til næringssatsing, 24 mill kroner til kompetanseheving
og i underkant av 20 mill kroner til administrasjon av programmet.
Det var totalt 101 driftsenheter som gikk ut
i omstilling. Innen 2002 var det 39 driftsenheter av disse som hadde
avviklet driftsenheten og 62 driftsenheter som hadde gjenopptatt
reindriften. Av de 39 driftsenhetene som har avviklet er det 19
som har benyttet seg av ordningen med forlenget
omstillingslønn. Blant driftsenhetene som valgte å avvikle
var det en overrepresentasjon av driftsenheter med små flokker.
En gjennomgang av driftsenhetene som gikk inn i omstillingsprogrammet
og driftsenhetene som gjenopptok reindriften, viste at nettoeffekten
av omstillingen var en reduksjon på ca 15 000 rein i Indre
Finnmark.
Det var 160 personer knyttet til de driftsenhetene som
mottok omstillingslønn, hvorav 55 kvinner og 105 menn.
Dette betyr at det i flere driftsenheter var flere enn en person
som gikk ut i omstilling. Dette kunne være ektefelle/samboer
og barn, og i noen tilfeller kunne det også være
søsken av driftsenhetsinnehaveren. Av disse var 2/3
fra Vest-Finnmark. Alder og andre bakgrunnskjennetegn viste at omstillere
i øst og vest hadde ulike utgangspunkt. I Vest-Finnmark
var det en høyere andel av de eldre, samt av de yngste
omstillerne. Det kom flest omstillere inn i programmets sluttfase,
dvs. de startet sin omstilling fra 1995 og 1996. I evalueringsrapporten
vises det til at man på et gitt tidspunkt i 2002 forsøkte å få et
bilde av hva omstillerne gjorde etter at omstillingsperioden var
avsluttet. Dette viste at omstillere fra Øst-Finnmark i
større grad var inkludert i arbeidsmarkedet enn hva som
var tilfelle for omstillere fra vest. Over halvparten av omstillerne
i Vest-Finnmark var utenfor arbeidsmarkedet, enten som ledige, forlenget
omstillingslønn, uføre- eller alderspensjon. Et
annet funn var at kvinnene i større grad enn mennene var
i arbeid.
I sluttevalueringsrapporten konkluderes det
med bl.a. at Omstillingsprogrammet har
vært mislykket for mange omstillere, i den forstand at
mange ikke har klart å skaffe seg et alternativt yrke slik
hensikten med programmet var. Imidlertid bør det påpekes
at programmet også har hatt positiv effekt for sysselsetting og
næringsliv i de berørte lokalsamfunnene, ikke
minst har programmet bidratt positivt for det kulturelle elementet,
ved at mange har fått utdanning og gjennom dette tilført
det samiske samfunnet verdier.
Avslutningsvis poengteres det at erfaringene
med omstillingsprogrammet er og blir trukket med i arbeidet med
den nå pågående reintallstilpasningen
i Finnmark.