Forsøk med arbeids- og utdanningsreiser
for funksjonshemmede startet opp 1. august 2001, som et samarbeidsprosjekt
mellom flere departementer. Hele landet deltar i forsøket.
Forsøket er organisert etter to modeller. I om lag halvparten
av fylkene er forsøket knyttet opp mot kjørekontorer.
Frem til 2004 var kjørekontorene en del av trygdeetaten,
deretter er de lagt under de regionale helseforetakene. For resten
av landet gjennomføres forsøket i regi av den
fylkeskommunale transporttjenesten for funksjonshemmede (TT).
Formålene med forsøket er
blant annet å gi et transporttilbud som sikrer funksjonshemmede
arbeidstakere og studenter muligheter for deltakelse i arbeidsliv
og utdanning, samt kompensere for merutgifter knyttet til transport.
Videre er formålet med forsøket å kartlegge hvilken
betydning et bedret transporttilbud for funksjonshemmede har for å redusere
utgifter til uførepensjon. I den sammenheng har en kartlegging
av om flere funksjonshemmede tar utdanning eller kommer ut i arbeid
vært sentral. Forsøket er tilpasset etablerte
ordninger, og har primært hatt som mål å fange
opp funksjonshemmede som faller utenfor dagens ordinære tilbud
(bilstønad, grunnstønad, TT til arbeid/utdanning m.
m).
Forsøket skulle etter opprinnelige
planer avsluttes etter ett år. Interessen for å delta
i forsøket viste seg imidlertid å være
relativt liten. I første omgang ble det antatt at det kunne
ha sammenheng med at forsøket kom sent i gang i forhold
til studieåret 2001/2002. Blant annet på denne
bakgrunn ble det våren 2002 vedtatt å forlenge
forsøket ut første halvår 2003. Med henvisning
til den forestående evalueringen av forsøket,
er det foreløpig lagt til grunn at forsøksordningen
skulle videreføres i 2004. En forlengelse av ordningen
ut 2004 dekkes innenfor eksisterende budsjettrammer. Ved behandlingen
av statsbudsjettet for 2004 bad et flertall i sosialkomiteen (Arbeiderpartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti) Regjeringen komme tilbake
med en vurdering av ordningens omfang og om den bør gjøres
permanent i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2004.
Nordlandsforskning har evaluert forsøket
ved utgangen av 1. halvår 2003. Evalueringen viser at 316
personer hadde søkt om å komme inn under ordningen,
og at 211 hadde fått godkjent søknaden. Omtrent
85 pst. gjaldt arbeidsreiser. Hver bruker reiser for i gjennomsnitt
50 000 kroner i året. Dersom ordningen gjøres permanent
og kriteriene fra forsøksordningen opprettholdes, varierer
anslagene over forventet antall brukere ifølge Nordlandsforskning
fra 4 500 til 13 500. Dette vil gi årlige utgifter på mellom
225 og 675 mill. kroner.
Evalueringen viser at forsøket i liten
grad har lyktes med å få funksjonshemmede over
fra trygd til arbeid eller utdanning. Dette har bare lyktes for
en eller to personer. I forhold til hovedformålet, nemlig å redusere veksten
i trygdeutbetalinger, må forsøket sies å ha
vært mislykket. Rapporten viser til at ordningen likevel
kan ha en effekt ved at folk står lenger i arbeidslivet
enn de ellers ville gjort. For den enkelte bruker er dessuten transportordningen
et gode i seg selv.
Nordlandsforskning har vurdert de to modellene
i forsøket, og konkluderer med å tilrå at
en eventuell permanent ordning bør baseres på en
statlig modell. Dette grunngis blant annet med at forsøket
synes å ha fungert bedre i trygdefylkene enn i TT-fylkene.
Transportkostnadene i gjennomsnitt per bruker er f.eks. vesentlig høyere
i TT-fylkene enn i trygdefylkene.
Evalueringen viser at det har kommet få søknader
om arbeids- eller utdanningsreiser. I tillegg kommer at så godt
som alle som er med i forsøket, var i en arbeids- eller
utdanningssituasjon da de kom inn under transportordningen. Forsøket
har dermed gitt liten innsparing i trygdeutgiftene.
I St.meld. nr. 40 (2002-2003) Nedbygging av
funksjonshemmede barrierer opplyses det at Samferdselsdepartementet
og Sosialdepartementet skal gjennomgå offentlige ordninger
og stønader som skal bidra til å dekke funksjonshemmedes
transportbehov ut over det tilbud som gis gjennom ordinær
kollektivtransport. Det er satt ned en gruppe til å følge
opp dette arbeidet, der også Arbeids- og administrasjonsdepartementet
er med. Formålet er å foreslå endringer
som sikrer funksjonshemmede et godt transporttilbud, og som bidrar
til at ordningene fungerer helhetlig, samordnet og rasjonelt. I
lys av det arbeidet som er i gang, synes det formålstjenlig
at også ordningen med arbeids- og utdanningsreiser vurderes
i den sammenhengen.
En vurdering av arbeids- og utdanningsreiser
for funksjonshemmede inkluderes i gjennomgangen av offentlige ordninger
og stønader som skal bidra til å dekke funksjonshemmedes
transportbehov.
Komiteen tar dette
til orientering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre, har merket seg at det har kommet få søknader
om utdannings- og arbeidsreiser. Flertallet er av
det den oppfatning av at ordningen er for lite kjent og forutsetter
at Regjeringen intensiverer arbeidet med informasjon inn mot grupper
som ordningen kan være aktuell for.
Flertallet viser videre til at
komiteens flertall i Innst. S. nr. 162 (2003-2004) tok opp spørsmålet
om kriteriene for å komme med i forsøksordningen
var for uklare. Flertallet forutsetter at behovet
for klargjøring og presisering av vilkårene blir
vurdert i forbindelse med videreføring av ordningen.
Flertallet viser for øvrig
til at komiteens flertall i Budsjett-innst. S. nr. 11 (2003-2004)
pekte på den betydning denne ordningen med utdannings-
og arbeidsreiser har for dem som benytter seg av den, og at den
må betraktes som et viktig virkemiddel i arbeidet med et
inkluderende arbeidsliv. Flertallet pekte på at ordningens
midlertidighet skaper usikkerhet for de som benytter seg av denne
ordningen og uttalte at det vanskelig kan se behovet for ytterligere
prøveordning.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet vil spesielt peke på at
ordningen ikke gjelder for områder der det ikke eksisterer
et kollektivt reisetilbud. Dette er svært urimelig og fører
til at mange som har behov, ikke kan nyttiggjøre seg ordningen. Disse medlemmer viser
til egne forslag i Innst. S. nr. 162 (2003-2004) om at personer
som ellers fyller kravene for slike reiser, kan nyttiggjøre
seg ordningen selv om det ikke eksisterer kollektivtilbud på den
aktuelle strekningen.
Disse medlemmer vil understreke
at evalueringen av ordningen må ha som utgangspunkt at
en skal finne fram til permanente ordninger som gjør at
personer med behov for slik transport får det.
I forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:57
(2001-2002), jf. Innst. S. nr. 163 (2001-2002) gjorde Stortinget
den 30. mai 2002 følgende vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen utrede forslag til endringer
i regelverket for folketrygden slik at det sosiale sikkerhetsnettet
som folketrygden representerer, organiseres og finansieres på samme
måte for fiskere og fangstfolk som for andre arbeidstakere.
Dette
utredningsarbeidet sees i sammenheng med den utredningen som er
satt i gang angående pensjonsordning for fiskere."
Fiskernes status i folketrygden har sammenheng
med den skattemessige og avgiftsmessige behandlingen av denne yrkesgruppen.
Sosialkomiteen uttalte om dette i Innst. S. nr. 163 (2001-2002):
"Komiteen viser til at folketrygden for fiskere og fangstmenn
i dag finansieres gjennom en produktavgift. Dersom fiskere og fangstmenn
skal sidestilles med andre arbeidstakere, finner komiteen det naturlig at
systemet med produktavgift erstattes med ordinær arbeidsgiveravgift
og trygdeavgift."
En eventuell endring av fiskernes skatte- og
trygderettslige status får derimot ingen betydning for
den lovfestede tidligpensjonsordningen for fiskere (pensjonstrygden
for fiskere), som har egen finansiering utenom ordningen med produktavgift.
I dag blir lottinntekt av fiske regnet som næringsinntekt
i forhold til skatteloven og folketrygdloven, og fiskere med slik
inntekt anses som selvstendig næringsdrivende.
Syke eller yrkesskadde fiskere, også de
som regnes som selvstendig næringsdrivende, er sikret samme ytelser
som arbeidstakere, mens næringsdrivende ellers må tegne
forsikringer i folketrygden for å få like gode
rettigheter. En særskilt ordning med arbeidsløshetstrygd
for fiskere kompenserer for inntektstap i inntil 40 uker per år.
Dagsatsen på kr 315 er vesentlig lavere enn dagpenger etter
ordinære regler, men gis også til selvstendig
næringsdrivende. Det ordinære regelverket for
arbeidsløshetstrygd gjelder som hovedregel bare for arbeidstakere.
Fiskere betaler trygdeavgift etter satsen for arbeidstakere
(mellomsats). Det betales ikke arbeidsgiveravgift, men en produktavgift
av førstehåndsomsetningen av fisk.
Vinteren 2003 ble det sendt ut et høringsnotat
om omlegging og normalisering av skatte- og trygdeforholdene for
fiskere. I notatet ble det gjort rede for konsekvensene av å gjøre
de vanlige reglene gjeldende for denne gruppen. Cirka to tredeler
av fiskerne vil da bli arbeidstakere, mens ca. en tredel fortsatt
vil være næringsdrivende.
Ved en normalisering vil selvstendig næringsdrivende
fiskere få dårligere rettigheter enn i dag når
det gjelder sykepenger og ytelser ved yrkesskade fra folketrygden.
Fiskere som arbeidstakere vil få rett til ytelsene på linje
med andre arbeidstakere. Dagpenger ved arbeidsløshet vil
bli gitt etter vanlige regler med visse unntak. Fiskerne vil betale
trygdeavgift etter vanlige regler for henholdsvis arbeidstakere
og næringsdrivende. Produktavgiften på omsetning
av fisk vil bli erstattet med arbeidsgiveravgift.
Norges Fiskarkvinnelag, Norges Kystfiskarlag, Norges
Fiskarlag og Sør-Norges Trålerlag vil opprettholde
gjeldende ordning. De legger blant annet vekt på:
– at yrkets
spesielle karakter krever særregler
– at folketrygdens sikringsnett
for en tredel av fiskerne (næringsdrivende) blir svekket
ved en omlegging
– at en omlegging vil gi dårligere
lønnsomhet fordi de sosiale utgiftene øker
– at geografisk differensiert
arbeidsgiveravgift vil gi en konkurransevridning
– at en omlegging vil få ringvirkninger
for tariffavtaler, lottavregning, likning og kostnader i forbindelse
med trygderettigheter
– at dagens system er valgt av
fiskerne og tilpasset deres behov uten kostnader for samfunnet ellers
– at ytterligere utredning er
nødvendig.
Norsk Sjøoffisersforbund, Norsk Sjømannsforbund og
Det norske maskinistforbund, som representerer grupper knyttet til
havfiskeflåten, ønsker at fiskerne skal skattlegges
og gis trygdeytelser etter vanlige regler. Det samme gjør
Rikstrygdeverket, Skattedirektoratet og Sametinget. Fiskebåtredernes
Forbund ønsker en omlegging bare dersom arbeidsgiveravgiften blir
lik for alle fiskere uansett bosted.
Konsekvensene av en normalisering av den skatte- og
trygderettslige status for fiskerne er at noen kommer bedre ut,
mens andre får dårligere vilkår. Den
samlede økonomiske virkningen antas å bli om lag
uendret både for fiskerne og for staten. Ulike grupper
kommer ulikt ut avhengig av fiskernes bosted og kapitalbehov i forskjellige
deler av fiskeflåten.
Etter Regjeringens mening bør konsekvensene
av en omlegging av skatt og trygd for fiskere vurderes i en større
sammenheng. Det vises i denne sammenheng til følgende vedtak
i Stortinget den 12. februar 2004ved behandlingen
av Innst. S. nr. 119 (2003-2004):
"Stortinget ber Regjeringa leggje fram ei stortingsmelding
om rammevilkåra for fiskeria og dei marine næringane
si betydning og utviklingspotensiale når det gjeld auka
verdiskaping og busetnad langs kysten."
Regjeringen vil i den nevnte meldingen komme tilbake
til dette spørsmålet.
Komiteen tar dette
til etterretning.