7.1 Sammendrag

I kapittel 7 i meldingen drøftes ressursutnyttelse, stabilitet og omstillingsevne på mellomlang sikt. De langsiktige analysene i denne meldingen forutsetter at bedriftene, husholdningene og myndighetene lykkes med å utnytte de mulighetene som produktivitetsutviklingen og tilgangen på arbeidskraft og andre ressurser gir. Historiske erfaringer fra vårt eget og andre land har imidlertid vist at uventede hendelser kan sette økonomiens omstillingsevne på prøve. Slike endringer kan ha en varig karakter, som introduksjon av nye produkter, ny teknologi og nye organisasjonsmønstre, eller være av mer forbigående art. Variasjoner i ressursutnyttelsen er problematiske i et kort- og mellomlangsiktig perspektiv, men kan også føre til inntektstap for samfunnet og en svekkelse av offentlige finanser på lengre sikt. Erfaringer fra OECD-området antyder at land med store svingninger i aktivitetsnivået har hatt noe lavere ressursutnyttelse og litt svakere vekst over tid enn land med en mer stabil utvikling.

Fram til 1970-tallet fulgte konjunkturbevegelsene i norsk økonomi i stor grad de internasjonale konjunktursvingningene. Endringer i etterspørselsimpulsene mot eksportnæringene bidro, gjennom endringer i inntekter og investeringer, til konjunkturbevegelser i hele økonomien. Samtidig bidro tilpasninger i lønns- og inntektsdannelsen til å dempe utslagene i aktivitetsnivået i konkurranseutsatt virksomhet. Også de siste 30 årene har internasjonale konjunkturbevegelser hatt betydning for kapasitetsutnyttingen i norsk økonomi, men konjunktursvingningene i denne perioden har likevel i større grad enn tidligere blitt utløst av innenlandske forhold. Svingningene har også økt sammenliknet med mønsteret fram mot 1970. En viktig forklaring er den økte betydningen av petroleumssektoren for norsk økonomi. Tilpasningen til et markedsbasert regime for penge- og kredittpolitikken ga også betydelige konjunkturutslag. Finanspolitikken har gjennom de siste 10-15 årene gitt viktige bidrag til å stabilisere konjunktursvingningene i norsk økonomi.

Fram mot 2010 er det først og fremst utviklingen i nettoeksporten og relativt sterk vekst i husholdningenes etterspørsel som antas å gi vekstimpulser til fastlandsøkonomien de nærmeste årene. Investeringene i fastlandsforetakene antas å vokse om lag på linje med den underliggende utviklingen gjennom de siste 30 årene. Beskjedne etterspørselsimpulser fra finanspolitikken og nedgang i oljeinvesteringene kan på sin side isolert sett bidra til å dempe veksten i fastlandsøko­nomien. Samlet sett viser de mellomlangsiktige framskrivingene i denne meldingen en balansert utvikling for norsk økonomi i årene fram mot 2010.

I de mellomlangsiktige framskrivingene er utviklingen i den kostnadsmessige konkurranseevnen forenlig med at arbeidsledigheten vil holde seg på et relativt lavt nivå. Dersom næringslivet i mindre grad lykkes med å omstille virksomheten knyttet til økt internasjonal konkurranse og endringer i sammensetningen av innenlandsk etterspørsel, vil veksten i aktivitetsnivået og utnyttelsen av våre samlede ressurser kunne bli en annen enn vist i denne meldingen. Det er også usikkerhet knyttet til utviklingen i oljeinvesteringene og husholdningenes spareatferd.

Beskrivelsen av de langsiktige utviklingstrekkene i denne meldingen illustrerer et behov for tilpasninger i den økonomiske politikken for å sikre langsiktig bærekraft i offentlige finanser. Hvis slike tilpasninger skjer brått, kreves det god omstillingsevne i økonomien for å unngå lengre perioder med lav kapasitetsutnytting og tilhørende risiko for mer varig reduksjon i produksjonspotensialet. Kostnadene knyttet til arbeidsledighet og svak ressursutnyttelse kan imidlertid reduseres dersom de ulike delene av den økonomiske politikken spiller på lag. Mulighetene for å stabilisere konjunktursvingningene gjennom budsjettpolitikken begrenses av hensynet til det finanspolitiske handlingsrommet lengre fram i tid. Dette stiller høye krav til pengepolitikken for å oppnå stabiliseringspolitiske mål. God omstillingsevne vil i betydelig grad kunne avlaste byrdene på den makroøkonomiske politikken. Det er derfor av stor betydning at også politikken på andre områder bidrar til å opprettholde og øke økonomiens omstillingsevne og fleksibilitet.

7.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre deler Regjeringens vurdering av betydningen av god omstillingsevne for å kunne avlaste byrdene på den makroøkonomiske politikken, og for å sikre en god ressursutnyttelse og balansert utvikling. Det er av stor betydning at politikken på flere områder bidrar til å opprettholde økonomiens omstillingsevne og fleksibilitet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at veksten i norsk økonomi er god. Ved siden av internasjonale forhold, er det særlig lav rente og høy inntektsvekst som stimulerer privat forbruk og boliginvesteringer. Regjeringens opplegg for store skattelettelser vil ytterligere stimulere det private forbruk, mens rommet for vekst i offentlig konsum og investeringer blir begrenset. I framskrivningene som presenteres i meldingen blir den gjennomsnittlige ve­ksten i privat konsum og boliginvesteringene 3,1 pst. i perioden 2004-2010, mens tilsvarende tall for offentlig etterspørsel er 1,4 pst. Disse medlemmer mener at en slik ubalansert vekst ikke er ønskelig, og vil derfor ikke gå inn for å gi store skattelettelser framover. Disse medlemmer viser til at selv om Norge er inne i en periode med god økonomisk vekst, er situa­sjonen på arbeidsmarkedet ikke tilfredsstillende. Det må derfor satses enda sterkere på tiltak for å få ned ledigheten.

Disse medlemmer viser til at land med store svingninger i aktivitetsnivået gjennomgående har hatt dårligere ressursutnyttelse og noe svakere vekst over tid enn land med en mer stabil utvikling. Finanspolitikken har gitt et viktig bidrag til å stabilisere konjunktursvingningene de siste 15 årene, og skal fortsatt gjøre det. Også pengepolitikken har en oppgave i å stabilisere produksjon og sysselsetting.

Disse medlemmerviser til at Regjeringen i perioden 2002-2005 har brukt vesentlig mer oljepenger enn det handlingsregelen legger opp til. I årene framover er det viktig å komme tilbake på den banen som følger av handlingsregelen. Dette vil være en utfordring, fordi det innebærer at det ikke er rom for økt bruk av oljepenger. Disse medlemmer mener at det på denne bakgrunn ikke er riktig å legge opp til store skattelettelser, slik Regjeringen gjør.

Disse medlemmer viser til at sammen med gjennomføringen av stabiliseringspolitikken, er evnen til omstilling avgjørende for hvordan konjunkturendringer og etterspørselssjokk virker inn på økonomien på kort og mellomlang sikt. Disse medlemmer vil understreke betydningen av et godt fungerende arbeidsmarked og et godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet som viktig for en balansert utvikling i norsk økonomi. Videre er det sentralt å føre en politikk som stimulerer til økt forskning og innovasjon.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet viser til at god ressursutnyttelse avhenger av evnen til å omstille seg for hele tiden å være best mulig rustet til å møte konjunktursvingninger og endrede forutsetninger. Finanspolitikkens bidrag til å stabilisere konjunktursvingninger er viktig, og man må ikke minst evne å lære av historien for å mestre fremtiden. Disse medlemmer viser til at evnen til omstilling fremmes gjennom desentralisering, og ikke gjennom en politikk basert på sentral planlegging og styring hvor myndighetene mangler rasjonelle kriterier for å prioritere mellom ulike mål.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at veksten i etterkrigstiden kom på tross av, ikke på grunn av, myndighetenes forsøk på å styre utviklingen. Etablerte virkemidler gjennom selektiv industripolitikk er politisk vanskelig å få endret eller fjernet, og hemmer således i stor grad omstillingsevnen.

Disse medlemmer viser for øvrig til sine øvrige merknader i denne innstilling.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti understreker betydningen av å unngå sterke variasjoner i aktivitetsnivået og sysselsettingen i norsk økonomi. Arbeidsledighet er en ulykke, både for den enkelte og for samfunnet. Det er også en enorm sløsing med samfunnets viktigste ressurs, og er dermed den største trusselen mot velferdsstaten. Disse medlemmer går derfor inn for en økonomisk politikk som utjevner konjunktursvingningene i økonomien for å sikre full sysselsetting og stabilt aktivitetsnivå.

Disse medlemmer har merket seg at en av de sterkeste bidragsyterne til svingningene i norsk økonomi er nivået på oljeinvesteringene. Som eksempel kan nevnes den sterke veksten i oljeinvesteringene i 2004 og 2005. Fra et allerede høyt nivå på 63 mrd. k­roner i 2003 økte nivået til 69 mrd. kroner i 2004 og er estimert til 78 mrd. kroner i 2005 (2001-kroner). Videre framover forventes det kraftig nedgang til 44 mrd. kroner i 2008. Leverandørindustrien må nå produsere alt hva remmer og tøy kan klare. Sannsynligvis må arbeidskraft hentes fra andre næringer og utlandet for å få gjennomført oppdragene. Få år senere vil ordrebøkene være tynne, med permitteringer og arbeidsledighet som resultat.

Som alternativ til en slik berg- og dalebane i aktivitetsnivået, går disse medlemmer inn for å skyve noen av investeringene som er planlagt under den nåværende høykonjunkturen, fram i tid. Konsekvensen for norsk økonomi blir et noe lavere tempo i oljeutvinningen, men også mindre problemer med presstendenser i denne sektoren nå, og bedre utnyttelse av ressursene både i denne sektoren og økonomien som helhet på sikt.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet mener at den økonomiske politikken bør legge vekt på å glatte ut konjunkturer og legge forholdene til rette for høy kapasitetsutnyttelse i økonomien. Disse medlemmer viser til at store svingninger og liten stabilitet i den økonomiske utviklingen gjerne går i hop med lavere vekst og høyere arbeidsledighet. En mer stabil økonomisk utvikling er med andre ord samfunnsøkonomisk gunstig all den tid den muliggjør en mer effektiv utnyttelse av ressursene.

Disse medlemmer mener at finanspolitikken bør brukes aktivt for å bidra til konjunkturregulering. Disse medlemmer viser til at gode offentlige finanser i større grad enn i mange OECD-land gjør dette mulig. En aktiv motkonjunkturpolitikk krever samtidig politisk evne og vilje til å finanspolitisk stramhet når konjunkturene snur og veksten tiltar på ny. Denne utfordringen kan lettes dersom den aktive finanspolitikken i nedgangstider i særlig grad består av økte og naturlig tidsavgrensete investeringer i stedet for økninger i offentlig konsum. For å gjøre den automatiske finanspolitiske stabiliseringen mest mulig virk­ningsfull, er det viktig å sikre brede skattegrunnlag. Da vil skattesystemet lettere fange opp og offentlige budsjetter automatisk motvirke sterke konjunkturendringer.

Disse medlemmer viser til at pengepolitikken ble lagt om i 2001, og under det nåværende regimet har fått et relativt større ansvar for konjunkturregulering enn før. Senterpartiet mener det kan være fornuftig å gjennomføre en grundig og politisk uavhengig evaluering av denne politikken. Dersom det pengepolitiske handlingsrommet i praksis er lite, kan det være rasjonelt på ny å tildele finanspolitikken en mer aktiv rolle i konjunkturreguleringen.

På sikt er evne til omstilling i vid forstand avgjørende for inntekts- og velstandsnivået i Norge. Utstrakt handel med utlandet, bred deltakelse i internasjonale forsk­nings- og utdanningssamarbeid er åpenbart viktig i så måte. Likeledes evnen til å ta risiko mer generelt: Villigheten til å investere i utdanning med usikker avkastning, etablere nye bedrifter mv. Muligheten til å ta slik risiko øker med utbredelse av sosiale sikkerhetsnett. Nettopp dette gunstige samspillet mellom god offentlig velferd og private initiativ og valg må være et mål for den økonomiske politikken å bidra til.

Komiteens medlem fra Senterpartiet konstaterer at det også i denne innstilling er svært bred enighet om at arbeidskraftressursen er den suverent største komponent i landets nasjonalformue. Det er også bred enighet om at det finnes en betydelig arbeidskraftreserve som bør og kan tas i bruk både med tanke på økt verdiskaping og fordi adgang til arbeids­livet er en viktig del av den enkeltes velferd. Dette medlem mener på denne bakgrunn at det trengs økt politisk fokus på størrelsen av arbeidskraftreservene og tiltak for å ta disse i bruk, og at det derfor bør gis en utvidet omtale knyttet til den årlige budsjettframlegging. Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge fram et særskilt arbeidskraftvedlegg til hvert statsbudsjett der det gjøres rede for størrelsen på arbeidskraftreservene og en samlet presentasjon av tiltak som foreslås på ulike sektorer for at disse reservene kan tas i bruk."