Regjeringens hovedmål for den økonomiske
politikken er arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling av
det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og en langsiktig,
bærekraftig utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv
er en forutsetning for å nå disse målene.
For å understøtte hovedmålene legger Regjeringen
avgjørende vekt på langsiktighet i den økonomiske
politikken, og vil sørge for stabile rammevilkår
for næringsvirksomhet. Alle delene av den økonomiske
politikken må virke sammen for å sikre målene
om høy, stabil og bærekraftig vekst.
I utformingen av den løpende økonomiske
politikken må ulike hensyn og formål veies mot
hverandre. Blant annet må dagens behov vurderes mot hensynet
til en bærekraftig utvikling på lengre sikt. For å lykkes
i slike avveininger må den økonomiske politikken
bygge på en god forståelse av rammebetingelsene
for den økonomiske utviklingen og av de hovedutfordringene
norsk økonomi kan bli stilt overfor i årene som
kommer.
Med utgangspunkt i forutsetninger på sentrale
områder drøfter meldingen noen mulige forløp
for norsk økonomi fram mot 2060. Drøftingen belyser
enkelte hovedutfordringer for det norske samfunnet gjennom de kommende tiårene,
og hvilken betydning disse utfordringene kan ha for politikkutformingen
også de nærmeste årene. Som andre vestlige
land, skapte Norge gjennom det forrige århundret et godt
grunnlag for et moderne velferdssamfunn. Selv om oljevirksomheten
har gitt et betydelig løft til norsk økonomi de
siste tiårene, utgjør produksjonen i Fastlands-Norge
rundt 80 pst. av landets samlede verdiskaping. Denne andelen vil øke
etter hvert som utvinningen av petroleum gradvis avtar. Å sikre
vekstevnen i fastlandsøkonomien framover er derfor en hovedutfordring for
den økonomiske politikken.
Analysene i meldingen illustrerer at evnen til å utvikle
og ta i bruk ny teknologi, nye produkter og nye organisasjons- og
arbeidsformer er avgjørende for veksten i verdiskapingen,
og dermed også for hvilket velferdsnivå Norge
kan ha innenfor rammene av en bærekraftig utvikling. De
underbygger samtidig hvor viktig det er at arbeidskraft og kapital
benyttes der potensialet for verdiskaping er høyest. Den økonomiske
politikken i vid forstand må legge til rette for innovasjon,
omstilling og effektivisering både i næringslivet
og i offentlig forvaltning. Arbeidsstyrkens kompetanse er også viktig
i denne sammenheng. Det må derfor stilles høye
krav til utdanningssystemet.
En viktig forutsetning for den gode økonomiske utviklingen
gjennom forrige århundre har vært Norges utstrakte
deltakelse i det internasjonale økonomiske samkvemmet.
En stadig tettere sammenveving av land og verdensdeler bidrar til
større fordeler ved utveksling av varer, tjenester, arbeidskraft
og kapital, og til utvidet politisk og kulturelt samarbeid. Norske
bedrifter får muligheter til ytterligere å utnytte
egne fortrinn, men samtidig øker kravene til omstillingsevne. Økt
internasjonal integrasjon setter også nye rammer for utformingen
av politikk på nasjonalt nivå.
Den økonomiske utviklingen i forrige århundre
ble understøttet av vekst i andelen av befolkningen i yrkesaktiv
alder. Det ligger an til at denne trenden snart vil snu. Økende
levealder og lavere fruktbarhet enn gjennom forrige århundre
tilsier at antall personer i yrkesaktiv alder vil vokse langsommere
enn befolkningen i alt, mens andelen eldre vil øke sterkt.
Dette ventes å gi kraftig vekst i offentlige utgifter fra
2015-2020, først til alderspensjoner og noe senere til
pleie- og omsorgstjenester.
Ved en videreføring av dagens pensjonssystem
er utgiftene til alderspensjon i folketrygden alene anslått å øke
til om lag 16 pst. av verdiskapingen i fastlandsøkonomien
fram mot 2060, fra et nivå på om lag 6 pst. nå.
Ifølge beregningene i denne meldingen vil ikke realavkastningen
av Petroleumsfondet gi vesentlige bidrag til å dekke denne
utgiftsveksten. Det er da lagt til grunn at petroleumsproduksjonen
gradvis vil falle fra dagens høye nivå, og at
oljeprisen på lang sikt blir liggende i området
130-230 2005-kroner pr. fat. Handlingsrommet i de årlige
statsbudsjettene, som allerede i dag framstår som begrenset,
vil dermed komme under ytterligere press.
Presset på offentlig budsjetter vil
lette noe, dersom økende levealder i befolkningen samtidig
innebærer at folk holder seg friske lenger, eller dersom
det er mulig å produsere de offentlige velferdstjenestene
med mindre ressursinnsats enn i dag. Analysene i denne meldingen
indikerer likevel at offentlig sektor ved en videreføring
av dagens skattenivå etter hvert kan få et betydelig,
udekket finansieringsbehov. En ytterligere økning i skattenivået
vil trolig ha uheldige effekter på arbeidstilbud og kapitaltilgang,
og dermed bidra til å redusere verdiskapingspotensialet
i økonomien. Økt arbeidsinnsats vil på den
annen side kunne lette trykket på budsjettpolitikken. Endringer
i skatte- og overføringssystemet som bidrar til økt
arbeidsinnsats, må derfor ha høy prioritet. Overføringssystemet
skal samtidig fortsatt sikre økonomisk og sosial trygghet
ved bortfall av arbeidsinntekt.
Sterkere produktivitetsvekst i privat sektor
vil øke inntektsgrunnlaget, men ikke automatisk løse
utfordringene for offentlig sektor. Dette skyldes at lønns-
og pensjonsutgiftene langt på vei følger produktivitetsutviklingen
i økonomien, slik at ikke bare skatteinntektene, men også offentlige
utgifter øker når produktiviteten går
opp. En vekstkraftig økonomi vil likevel styrke mulighetene
for å møte de budsjettpolitiske utfordringene,
fordi det samlede økonomiske handlingsrommet øker.
Tiltak som bidrar til bedring av ressursbruken
i offentlig finansiert tjenesteproduksjon er viktige i videreutviklingen
av det norske velferdssamfunnet. Dels kan de gi bedre tjenester
for hver krone som brukes, dels kan de redusere kostnadene ved et
godt tjenestetilbud. Innføring eller utvidelse av brukerbetaling
kan både bidra til finansiering og til en bedre dimensjonering
av tjenestetilbudet, men må veies opp mot viktige sosiale
hensyn. Alle innbyggere skal sikres grunnleggende offentlige velferdstjenester.
Meldingen peker både på noen
forutsetninger for fortsatt økonomisk vekst og på mulige
skritt i retning av en bærekraftig offentlig sektor. De
framtidige politikkvalg må bygge på en god forståelse
både av utfordringene for norsk økonomi og av
hvilke valgmuligheter som foreligger. Meldingen søker å bidra
til en slik forståelse ved å presentere og drøfte
viktige utviklingstrekk i det norske samfunnet og i norsk og internasjonal økonomi.
Den bør dermed også kunne tjene som viktig bakgrunnsinformasjon
for deltakere i samfunnsdebatten.
Meldingen inneholder ikke konkrete forslag til
politikk. Hensikten med meldingen er å analysere det framtidige
handlingsrommet, ikke å skissere hvilke konkrete tiltak
som bør iverksettes i framtiden. Analysene understreker
likevel betydningen av Regjeringens arbeid med tiltak for å fremme økonomiens
vekstevne og konkurransekraft, modernisere offentlig sektor, styrke
deltakelsen i yrkeslivet og reformere pensjonssystemet. Regjeringen
har allerede foreslått og gjennomført flere tiltak
for å møte utfordringene, og vil fremme nye, viktige
forslag blant annet i Pensjonsmeldingen og Forskningsmeldingen.
Regjeringen vil også legge fram en melding som tar opp
de framtidige utfordringene for pleie- og omsorgssektoren.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ranveig Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Torstein
Rudihagen og Hill-Marta Solberg, fra Høyre, Svein Flåtten,
Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan Tore Sanner, fra
Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, lederen
Siv Jensen og Per Erik Monsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal,
Audun Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys, fra
Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg
Tørresdal, fra Senterpartiet, Morten Lund, fra Venstre,
May Britt Vihovde, og fra Kystpartiet, Steinar Bastesen, viser til
Regjeringens hovedmål for den økonomiske politikken,
som er arbeid til alle, økt verdiskapning, videreutvikling
av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og en langsiktig, bærekraftig
utvikling, men påpeker samtidig at selv om det er enighet
om disse målene, er det ulike oppfatninger om hvordan de
best realiseres.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet understreker
at målet for politikken er et rettferdig samfunn med arbeid
for alle, like muligheter for utdanning og trygghet for omsorg og
helsetilbud når man trenger det. Dette kan bare oppnås
ved å styrke fellesskapet og fellesskapets muligheter til å løse
sentrale velferdsoppgaver, slik at alle får like god tilgang
til velferdstjenester, uavhengig av økonomi og bosted.
Disse medlemmerviser
til analysene i perspektivmeldingen som tilsier at hvis veksten
fortsetter, vil forbruk og produksjon per innbygger være
betydelig høyere i 2060 enn i dag. Disse medlemmerunderstreker at den økonomiske
veksten må skje innenfor rammen av en bærekraftig
utvikling, hvis ikke kommende generasjoners muligheter for å dekke
sine behov skal undergraves. Det avgjørende for samfunnsutviklingen
er hvordan vi velger å bruke disse økte mulighetene. Disse
medlemmermener de økte mulighetene
må brukes til å styrke verdiskapingen og sysselsettingen
i alle deler av landet, blant annet gjennom økt innsats
i forskning og utvikling og til å styrke samfunnets evne
til å sikre alle tilgang til sentrale velferdsordninger
som barnehage, utdanning, omsorg og helse. Da skaper vi et rettferdig,
trygt og produktivt samfunn, fordi det legges til rette for at alle
kan delta aktivt i verdiskapingen, og vi kan unngå den
situasjon analysene peker mot, nemlig en sterk underfinansiering
av fellesskapsoppgavene.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig med en ny politikk. En fortsettelse av dagens
kurs med økt vekt på privatisering og svekket
samfunnsansvar gir et samfunn med mindre rettferdighet, større
utrygghet og større forskjeller mellom grupper og mellom
distrikter og sentrale strøk.
Disse medlemmerviser
til at den nordiske modellen, som bygger på godt utbygde
og universelle velferdsordninger, nært samarbeid med og
mellom partene i arbeidslivet, og en konkurransedyktig privat sektor,
kommer godt ut i internasjonale sammenligninger. De nordiske landene
kjennetegnes av et høyt velferdsnivå, god produktivitet,
god økonomisk vekst og relativt lav arbeidsledighet. Disse medlemmer vil understreke
at den nordiske modellen bygger på en aktiv offentlig sektor
som sammen med næringsliv, organisasjoner og befolkning
har utviklet gode samfunn.Denne modellen
er en modell som har vist seg meget hensiktsmessig og konkurransekraftig
og bør legges til grunn også i framtida.
Disse medlemmer understreker
at det må satses på forebygging av helseskader,
miljøskader, kriminalitet og trafikkskader, og at dette
også bidrar til å redusere offentlige utgifter.
En styrking av kampen mot svart økonomi vil også bedre
offentlige finanser ved at inntektene øker. Disse
medlemmer vil videre understreke at fraflytting fra distriktene
og mer press på sentrale områder vil føre
til at samfunnet blir dyrere i drift.
Disse medlemmer vil understreke
at arbeidskraften utgjør 85 pst. av nasjonalformuen. Disse medlemmer viser
til at det er viktig å stimulere til arbeidsinnsats ved å bruke økonomiske
incentiver. En ensidig satsing på slike virkemidler er
imidlertid ikke tilstrekkelig. Arbeidslivet oppleves for mange som
stadig tøffere, og de som har redusert arbeidsevne står
i fare for å støtes ut. Også blant andre
grupper, som innvandrere og eldre, finnes det en stor underutnyttet
ressurs. En sterkere satsing på inkluderende arbeidsliv
og god seniorpolitikk vil være avgjørende for å mobilisere disse
arbeidskraft-ressursene i en framtid som vil preges av mangel på arbeidskraft.
Disse medlemmer understreker
at de foreløpige resultatene av IA-avtalen viser at dette
er tiltak som virker. Samarbeidet mellom partene i arbeidslivet
har vært og vil fortsatt være viktig for å videreutvikle
den norske velferdsstaten.
Disse medlemmervil
opprettholde arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen,
gå imot økt adgang til midlertidig ansettelser
og reversere svekkelser av arbeidstakernes vern. Disse medlemmer vil understreke
at det må legges til grunn at alle arbeidstakere i Norge
skal ha norske lønns- og arbeidsvilkår.
Disse medlemmervil
skjerpe kampen for å redusere den høye ledigheten,
blant annet gjennom flere tiltaksplasser og innføre en
ungdomsgaranti som sikrer alle under 25 år rett til arbeid,
utdanning eller arbeidsmarkedstiltak. Kutt i dagpengeordningen skal rettes
opp. Det skal settes inn ekstra ressurser for å få langtidsledige
i jobb.
Disse medlemmer vil understreke
at langsiktig satsing på forskning og utdanning er avgjørende
for å trygge grunnlaget for norsk verdiskaping og velstandsutvikling.
Skal norsk næringsliv kunne konkurrere med lavinntektsland,
må vi satse på fortsatt høy produktivitetsutvikling
og et mer kunnskapsintensivt næringsliv. Dette kan bare
lykkes gjennom en økt satsing på humankapitalen
i landet. Det norske skole- og utdanningssystemet må ha
nok ressurser. I et samfunn i stadig forandring er det nødvendig å satse
på livslang læring, noe som blant annet forutsetter
gode etterutdanningstilbud og gjennomføring av etter- og
videreutdanningsreformen.
Disse medlemmer vil øke
forskningsinnsatsen minst til OECD-nivå og øke
støtten til næringsutvikling gjennom Innovasjon
Norge, SIVA og de regionale utviklingsmidlene. Disse medlemmer mener
at staten må bidra til utviklingen av et innovativt og
konkurransedyktig næringsliv gjennom en aktiv og målrettetnæringspolitikk, økte
investeringer i infrastruktur og teknologi for å øke
verdiskapingen.
Disse medlemmermener
at staten aktivt må utnytte det nasjonale handlingsrommet
som gis innenfor WTO- og EØS-avtalen, for å legge
til rette for et bærekraftig landbruk over hele landet.
Disse medlemmervil
arbeide aktivt overfor EU for å gjeninnføre ordningen
med differensiert arbeidsgiveravgift.
Disse medlemmervil
ha et sterkt offentlig og nasjonalt eierskap for å sikre
viktige politiske mål, nasjonal forankring og sikre råderetten
over naturressurser og sikre at disse kommer fellesskapet til gode.
Disse medlemmervil
opprettholde hjemfallsordningen og ivareta målet om offentlig
eierskap og nasjonal kontroll over vannkraftressursene.
Disse medlemmervil
oppfylle Norges forpliktelser i følge Kyoto-avtalen til
reduksjon i utslipp av klimagasser. Det skal legges til rette for
en kraftig økning av ny fornybar energiproduksjon. Det
skal satses mer på kollektivtrafikk, særlig i
og rundt de store byene.
Disse medlemmer vil ha et skattesystem
som sikrer inntekter som kan finansiere fellesoppgavene, bidra til
utjamning av inntekt mellom personer og stimulere til produksjon
og produkter som ikke skader helse og miljø. Skattesystemet
skal sterkere enn i dag bidra til en mer rettferdig inntektsfordeling
i samfunnet. Det skal innføres skatt på aksjeutbytte.
Disse medlemmer viser til internasjonale
sammenligninger der det framgår at land med relativt høyt skattenivå og
gode, brede velferdsordninger gjør det svært godt
når det gjelder produktivitet, vekst og sysselsetting.
Det er derfor ikke noen motsetning mellom et relativt høyt
skattenivå på den ene siden og vekst og velstand
på den annen. I forhold til våre naboland er skattenivået
i Norge konkurransedyktig.
Disse medlemmer mener at endringer
i skattesystemet må skje innenfor rammer som stimulerer norsk
næringsliv til økt verdiskaping og sysselsetting.
Disse medlemmer mener at utformingen
av skattesystemet er like viktig som skattenivået. Gjennom
satsing på grønne skatter kan skattesystemet bidra til
bærekraftig utvikling og til å løse miljøproblemer globalt,
nasjonalt og lokalt.
Disse medlemmer mener at en rekke
samfunnsoppgaver løses best i fellesskap. Det er viktig
at alle har trygghet for at de nødvendige helse- og sykehustjenester
er tilgjengelige, at alle barn får de samme utviklingsmulighetene
og at hele befolkningen uavhengig av helse, funksjonsevne, sosial
situasjon og bosted er sikret livsopphold. Dette gjøres
best ved at det offentlige har ansvaret for tjenestene. Brede og
gode velferdsordninger for alle forutsetter en offentlig sektor
av betydelig omfang.
Offentlig sektor må etter disse
medlemmers syn kontinuerlig forbedres, for å få best
mulige tjenester gitt de ressursene som brukes. Dette bør
skje i samspill med dem som har størst kunnskap om sektoren,
brukerne av tjenestene og de ansatte.
Disse medlemmerviser
til at kommunene har ansvaret for de fleste velferdstilbudene. I
dag sliter de fleste kommuner med for lave inntekter i forhold til oppgavene. Disse
medlemmervil øke kommunenes
frie inntekter og utarbeide en helhetlig plan for å rette opp
den økonomiske ubalansen i kommunesektoren.
Disse medlemmervil
sikre alle som ønsker det, banehageplass og innføre
ny makspris på 1 750 kroner måneden (2005-kroner).
Finansieringsgrunnlaget for barnehagene skal styrkes for å kunne
bedre kvaliteten.
Disse medlemmer går
imot privatisering og kommersialisering av offentlige velferdstjenester.
På områder som utdanning, helse og omsorg vil
utviklingen av private markeder undergrave mulighetene for omfordeling
og for å sikre alle samme tilgang til grunnleggende tjenester
ut fra sine behov. Samtidig vil den samlede ressursbruken på disse
sektorene øke, noe som gir dårligere samfunnsøkonomi
og føre til økt byråkrati. Resultatet
vil også bli forskjellsbehandling basert på økonomisk
evne og eller bosted. Endringene i privatskoleloven reverseres slik
at bestemmelsene om krav til alternativ pedagogikk eller religion
for rett til statsstøtte gjeninnføres.
Disse medlemmervil
styrke skolen ved å legge forholdene bedre til rette for
tilpasset opplæring, blant annet ved å begrense
gruppestørrelsene. Gratisprinsippet i skolen skal styrkes.
Skolefritidsordningen skal gjøres bedre og billigere. Utlånsordningen
for oppussing av skolebygg skal videreføres og forsterkes.
Disse medlemmerviser
til at behovene innen helsevesenet vil øke framover, både
fordi det blir flere eldre og fordi den medisinske utviklingen gir
nye behandlingsmuligheter. Norge skal ha et helsevesen som sikrer
alle behandling uten lang ventetid og av god kvalitet. Sykehustilbudet
skal være desentralisert, og føde- og akuttavdelinger
skal ikke legges ned av økonomiske årsaker. Disse
medlemmervil sikre sykehusene
tilstrekkelige bevilgningsnivå for å nå dette
målet og evaluere store reformer i helsevesenet, som sykehusreformen
og innsatsstyrt finansiering. Den folkevalgte innflytelsen over
sykehussektoren skal styrkes.
Disse medlemmer vil at det føres
en konsekvent politikk mot diskriminering og for samfunnsmessig likestilling.
Disse medlemmer viser til at
kulturlivet er viktig for identitet, tilhørighet, opplevelser
og livsutfoldelse og vil trappe opp bevilgningene til kulturlivet
slik at 1 pst. av statsbudsjettet går til kultur innen
2014.
Disse medlemmer vil trappe opp
utviklingshjelpen til minst 1 pst. av BNI, og vil arbeide for et
kraftfullt globalt samarbeid med sikte på å løse
felles utfordringer, herunder realisere FNs tusenårsmål
for bekjempelse av fattigdom, og for å sikre utviklingsland gjeldslette
og et rettferdig handelssystem. Nye trusler mot internasjonal fred
og sikkerhet må møtes med helhetlige strategier,
videreutvikling av folkeretten og effektive og relevante virkemidler
og institusjoner. Tiltak for å styrke et godt og demokratisk
styresett, funksjonsdyktige stater og god forvaltningspraksis må stå sentralt.
Disse medlemmer vil bidra til å innføre
nye finansieringskilder som kan medvirke til global omfordeling
og styrke FN-institusjonene, for eksempel tobinskatt, karbonskatt
og skatt på våpenhandel.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at perspektivmeldingen
drøfter noen mulige forløp for norsk økonomi
fram mot 2060. Meldingen understreker at å sikre vekstevnen
i fastlandsøkonomien fremover er en hovedutfordring for
den økonomiske politikken, og at evnen til å ta
i bruk ny teknologi, nye produkter og nye organisasjons- og arbeidsformer
er viktig. Disse medlemmer viser til at det ventes
kraftig vekst i offentlige utgifter fra 2015-2020, først
til alderspensjoner og noe senere til pleie- og omsorgsutgifter.
Perspektivmeldingen peker på at offentlig sektor ved en videreføring
av dagens skattenivå etter hvert kan få et betydelig,
udekket finansieringsbehov.
Disse medlemmer viser til at
Samarbeidsregjeringen på sentrale områder har
staket ut en ny kurs for landet. En politikk som har lagt grunnlag
for vekst og skapt rom for prioritering av sentrale velferdsområder. Perspektivmeldingen
legger klare begrensninger på handlingsrommet i årene
som kommer. Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har
i regjering på viktige områder samlet seg om langsiktige
løsninger som tar hensyn til de rammer som trekkes opp
i perspektivmeldingen.
Disse medlemmer vil peke på følgende
områder:
– En økonomisk
politikk, med vekt på å sikre og skape arbeidsplasser,
gode forutsetninger for verdiskaping og ansvarlig bruk av oljepenger
på basis av handlingsregelen.
– Skattereformen, som vil gi et
mer rettferdig skattesystem. Det tas sikte på å avvikle
formuesskatten og å gi lettelser for personer og bedrifter.
2005 er det første år hvor folk ikke lenger betaler
boligskatt.
– Pensjonsreformen, med sikte
på å trygge fremtidens pensjoner ved å gjøre
pensjonssystemet mer bærekraftig. Samarbeidsregjeringen
har derved lagt grunnlaget for en av tiårets viktigste
og største reformer.
– Målrettet arbeid for å unngå et
sorteringssamfunn, bl.a. ved etiske retningslinjer innen bio- og
genteknologi.
– Skolereformer, bl.a. med et
kunnskapsløft, ny lov om friskoler, nasjonale prøver
og innføring av et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem
med etablering av skoleporten.no.
– Valgfrihet, bl.a. for småbarnsforeldre
når det gjelder barnehage eller kontantstøtte.
– Bedring for frivillige organisasjoner
bl.a. med innføring av gavefradrag.
– Miljø og energipolitikken,
bl.a. mht. tidlig kvotesystem i forkant av Kyotoavtalen, verneplan
for vassdrag og prosess knyttet til olje- og gassvirksomhet i Barentshavet.
– Viktige utenrikspolitiske saker
som EØS, holdningen til NATO og styrking av FN.
– En helhetlig utviklingspolitikk
for å bekjempe fattigdom og fremme menneskerettigheter,
bl.a. ved økt bistand, kamp mot korrupsjon og for bedre
styresett.
Disse medlemmer deler perspektivmeldingens virkelighetsbeskrivelse
og mener den gir et godt og nyttig grunnlag for å drøfte
langsiktige utfordringer og muligheter for norsk økonomi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet mener det er liten tvil om at et sterkt og
konkurransedyktig næringsliv er en viktig forutsetning,
selv om det finnes et betydelig forbedringspotensial, som er nødvendig å utnytte
dersom målene om høy, stabil og bærekraftig
vekst skal nås.
Regjeringen skriver at den legger avgjørende
vekt på langsiktighet i den økonomiske politikken
og vil sørge for stabile rammevilkår for næringsvirksomhet.
Disse medlemmer deler dette syn,
men vil samtidig understreke at langsiktighet og stabilitet alene ikke
er tilstrekkelig. Rammevilkår dreier seg vel så mye
om politikkens innhold.
Disse medlemmer tar til orientering
at analysene i meldingen illustrerer at evnen til å utvikle
og ta i bruk ny teknologi, nye produkter og nye organisasjons- og
arbeidsformer er avgjørende for veksten i verdiskapningen,
og dermed også for hvilket velferdsnivå Norge
kan ha innenfor rammene av bærekraftig utvikling. Videre
bekreftes viktigheten av fri flyt av arbeidskraft og kapital. Det
bekreftes at den økonomiske politikken må legge
til rette for innovasjon, omstilling og effektivisering både
i næringslivet og i offentlig forvaltning. I tillegg viser
analysene viktigheten av et godt utdanningssystem som skolerer en
kompetent arbeidsstyrke.
Disse medlemmerregistrerer
også at konkurransedyktige betingelser for næringslivet
er en kritisk suksessfaktor for en høy, stabil og bærekraftig
vekst. Her vil, som nevnt i meldingen, endringer i skatte- og overføringssystemet
som bidrar til økt arbeidsinnsats, prioriteres av Regjeringen.
Lavere skatter på lønnsinntekter vil være
et typisk eksempel på virkemidler som bidrar til flere
i arbeid og et konkurransedyktig næringsliv.
Disse medlemmer viser for øvrig
til at perspektivmeldingen og pensjonsmeldingen i stor grad baseres på de
samme forutsetninger fra Regjeringens side.
Kapittel 2 i meldingen drøfter langsiktige
internasjonale utviklingsrekk i et bredt økonomisk, sosialt
og miljømessig perspektiv, og viser at det i de siste tiårene har
vært betydelig økonomisk og sosial framgang både i
industriland og i mange utviklingsland. Sett under ett har utviklingslandene
tatt inn på industrilandene på viktige områder
som levealder, ernæring, tilgang på rent vann
og utdanningsnivå. FNs mål om halvering av andelen
som lever under 1 USD pr. dag mellom 1990 og 2015, vil trolig nås,
mens andre av de såkalte tusenårsmålene
vil være mer krevende å oppfylle.
En heving av levestandarden for hele verdens
befolkning innenfor naturens tålegrenser krever frakopling mellom økonomisk
vekst og miljøbelastninger. Norge og andre industriland
har greid å nå slik frakopling på mange
områder knyttet til nasjonale og regionale miljøproblemer.
Når det gjelder enkelte viktige globale problemer, er det
hittil ikke oppnådd en slik frakopling. Det gjelder blant
annet på viktige områder som klima, biologisk
mangfold og kjemikalier.
Den relativt gode utviklingen i internasjonal økonomi
etter annen verdenskrig har gått hånd i hånd
med et mer omfattende internasjonalt økonomisk samkvem. Blant
annet gjennom samarbeidet innenfor GATT, WTO og OECD er handelshindre
bygd ned og kostnadene ved kapitalbevegelser redusert.
Norge er en liten, åpen økonomi
som er sterkt påvirket av utviklingen i internasjonale
markeder. Utviklingen i prisene på internasjonale handelsvarer
og endringer i den relative avlønningen av kapital og arbeidskraft
er forhold av stor betydning for Norge, og kan drives fram både
av endringer i handelen med varer og tjenester og gjennom internasjonal
forflytning av arbeidskraft og realkapital. Utviklingen i prisen
på olje og naturgass er av særlig betydning for
Norge. Det er betydelig usikkerhet om framtidige oljepriser.
Sterkere integrasjon i verdensøkonomien
av land som både har stor tilgang på billig arbeidskraft
og høy økonomisk vekst, bidrar til å senke
prisene på industrivarer basert på arbeidsintensiv
produksjon, relativt til prisene på kunnskapsintensive
produkter og energiråvarer. Norge, som produserer
både industrielle råvarer, tjenester og energi,
og har høyt utdannet arbeidskraft, vil lettere kunne høste
fordeler av denne utviklingen enn land der næringssammensetningen
ligger tettere opp til mønsteret i de nye vekstområdene. De
mer arbeidsintensive delene av konkurranseutsatt norsk næringsliv
vil likevel kunne bli utsatt for et betydelig omstillingspress som
følge av økt konkurranse.
Også Europa preges av økt
integrasjon, blant annet manifestert gjennom utvidelsen av EU/EØS-området med
10 nye medlemsland våren 2004. Det vil kunne ta flere tiår
før levestandarden i nye medlemsland er på linje
med gjennomsnittet i det gamle EU. Lave lønnskostnader
i nye medlemsland kan dermed i lang tid framover gi incentiver til
kapitalforflytninger til de nye medlemslandene, og til arbeidsutvandring
til mer velstående land i EØS-området.
De fleste av disse landene, herunder Norge, har imidlertid innført
overgangsordninger for nye EU-/EØS-borgeres adgang
til det felles, europeiske arbeidsmarked.
Med unntak for landbrukssektoren og fiskerisektoren gir
EØS-avtalen tilnærmet like konkurransevilkår
for norsk næringsliv og næringslivet i EU på Norges
viktigste marked. Fordi Norge gjennom EØS i stor grad allerede
er integrert i EUs indre marked, vil det økonomisk sett
være av særlig betydning at Norge ved et eventuelt medlemskap
i EU må erstatte kronen med euro.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at de siste tiårene har vært preget
av en sterk og langvarig økonomisk vekst internasjonalt,
drevet fram av økende handel, nedbygging av handelshindringer
og den teknologiske utvikling. I Norge har viktige drivkrefter vært
utviklingen av en konkurransedyktig oljeindustri og en sterk utbygging
av velferdssamfunnet, men stor vekt på økt utdanning
og familiepolitiske tiltak som ga økende yrkesdeltakelse
blant kvinner.
Flertallet er enig i Regjeringens
påpekning av at en heving av levestandarden for hele verdens
befolkning innenfor naturens tålegrense krever en frakopling av økonomisk
vekst og miljøbelastninger. Det er nødvendig å komme
over på en bærekraftig økonomisk utvikling,
og utfordringen er særlig knyttet til klimautslipp, biologisk
mangfold og kjemikaliebruk.
Flertalletviser
til at den økonomiske utviklingen gjennom de siste 50 årene
har gått hånd i hånd med utviklingen
av et stadig sterkere internasjonalt samarbeid og oppbygging av
internasjonale institusjoner som GATT, WTO og OECD for å sikre økt
stabilitet, felles regelverk og kjøreregler. Spesielt for
små land som Norge, med en åpen økonomi,
er internasjonalt samarbeid og kjøreregler viktig.
Flertallet viser til at den økonomiske
integreringen mellom land har kommet lengst i Europa gjennom EU-samarbeidet
og EØS-avtalen. Utvidelsen av EU-samarbeidet med 10 nye
land fra 1. mai 2004 stiller Norge overfor nye utfordringer gjennom
en økende konkurranse fra de nye EU-landene, hvor kostnadsnivået
er betydelig lavere enn hos oss og de gamle EU-landene. Erfaringene
viser at økonomisk svake land, som kommer med i EU-samarbeidet,
får en raskere økonomisk utvikling og økt
velferdsnivå. En slik utvikling vil også skape
muligheter for norsk næringsliv.
Flertallet viser til at hovedutfordringen
for Norge framover er knyttet til vår evne til å ta
vare på en tilstrekkelig sterk konkurranseutsatt sektor
som kan sikre balanse i norsk utenriksøkonomi når
inntektene fra olje- og gassressursene synker. Skal vi lykkes, må det føres
en aktiv næringspolitikk med vekt på forskning og
utvikling som kan legge grunnlaget for et sterkere kunnskapsbasert
næringsliv som kan bære et høyt kostnadsnivå.
Videre forutsettes et tett samarbeid med partene i arbeidslivet,
som bidrar til at kostnadsutviklingen i Norge ligger på linje
med våre viktigste handelspartnere, og en ansvarlig innfasing
av oljeinntektene i norsk økonomi.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at vi er inne
i den andre globaliseringsprosessen som begynte å skyte
fart i industrilandene rundt 1950. Fra 1950 til 2000 ble verdens
produksjon av varer og tjenester seksdoblet, mens verdenshandelen
ble atten ganger større. Disse medlemmer viser
til at Norge har god nytte av et åpent og godt fungerende
internasjonalt handelsregime. Felles globale regler reduserer transaksjonskostnader
og svekker store lands muligheter til å legge et bilateralt
press på handelspartnere. Disse medlemmerviser for eksempel til at norsk oppdrettsnæring
i femten år har vært utsatt for anklager og handelspolitiske
tiltak fra EU-markedet, og at WTO-regelverket er et viktig virkemiddel
mot vilkårlighet, proteksjonisme og den sterkestes rett
i internasjonal handelspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
EU-samarbeidet er viktig for å sikre trygghet, stabilitet
og demokrati i vår egen verdensdel. Gjennom EØS-avtalen
er norsk næringsliv, med unntak av landbruks- og fiskerinæringen,
sikret full adgang til det indre marked. Gjennom Schengen-avtalen
deltar Norge i det meste av EU-landenes samarbeid om indre og ytre
sikkerhet. Hovedsvakheten ved dagens tilknytningsform til EU-samarbeidet
er manglende medbestemmelse over de beslutninger om felles regelverk
for det indre marked som vi må rette oss etter.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet to ganger har anbefalt at Norge burde bli med i
EU-samarbeidet, fordi et medlemskap ville gjort det lettere å kunne
ivareta norske interesser i et samarbeid vi er så sterkt
knyttet til og avhengig av. Disse medlemmer vil understreke
betydningen av at det innenfor dagens tilknytningsform må føres
en aktiv Europa-politikk for å ivareta norske interesser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietvil understreke det faktum at den første
globaliseringsprosessen i moderne tid, frem til 1. verdenskrig,
nettopp var kjennetegnet av lave tollgrenser og omfattende frihandel.
At perioden helt siden 1. verdenskrig har vært preget av
proteksjonisme er et faktum, selv om vi på en rekke områder
har vært vitne til en betydelig handelsliberalisering. Disse
medlemmer vil derfor understreke betydningen av at Norge
legger et vedvarende press i internasjonale fora for ytterligere
liberalisering og bortfall av toll- og andre handelsbarrierer. Dette må selvsagt
også gjelde på områder hvor Norge selv
har betydelige handels- og tollbarrierer, som for eksempel landbrukssektoren.
Når all erfaring viser at frihandel og fravær
av ulike handelsbarrierer bidrar til økonomisk vekst, er
det forunderlig at man fortsatt holder fast ved denne type virkemidler.
Disse medlemmerviser
til at økt integrasjon i handel verden over fører
til at også Norge må fjerne handelsbarrierer for
friere flyt av varer og tjenester, særlig med tanke på avsetning
for varene norsk næringsliv selv produserer. Norge kan
vanskelig opprettholde egne tollbarrierer samtidig som vi krever
at andre land bygger ned sine. Norge må satse på næringer
hvor vi har naturlige, opparbeidede eller komparative fortrinn.
Viktig er også samhandlingen for utviklingsland
som gjennom tilgang til internasjonale markeder blir i stand til å opparbeide
seg inntekter og vekst. Det vil også her være
umoralsk av Norge å legge hindringer i veien for handel
og utvikling av arbeidsplasser. Disse medlemmer registrerer
i denne sammenheng den nedbygging av tollbarrierer som er gjort
over de siste årene på en rekke områder
og vil arbeide videre for en ytterligere fri flyt av varer.
Disse medlemmer er enig med Regjeringen
i at noen av FNs tusenårsmål vil være
mer krevende å oppfylle enn andre.
Den lave levestandarden i mange u-land er først
og fremst et resultat av landenes interne organisasjonsforhold og
politiske system. Produksjonsevnen og innsatsviljen hos et folk
forsvinner når de undertrykkes av totalitære styringsformer
og planøkonomi. Økonomien kan heller ikke utvikles
når de fleste industriland setter en effektiv stopper for
import fra u-landene.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at det er en overordnet utfordring i kampen mot fattigdom å legge
forholdene til rette for å integrere de fattige landene
i verdensøkonomien. Utfordringene blir dermed å integrere
de fattige landene i internasjonal handel og øke deres
muligheter til å dra nytte av en stadig mer sammenvevd
verdensøkonomi. Det er en positiv sammenheng mellom internasjonal
handel, teknologisk utvikling, produktivitet og økonomisk
utvikling.
For de fleste utviklingsland vil en bedring
av markedsadgangen for deres varer og tjenester i industrilandene
være av større betydning enn de samlede bistandsoverføringene
de mottar. For at utviklingslandene skal få adgang til
de rike lands markeder må alle former for eksportsubsidier
og dumping av mat fra rike land til utviklingsland opphøre.
I tillegg må rike land foreta reduksjoner i den handelsvridende,
interne støtten samtidig som en ivaretar landbrukets betydning
for kulturlandskap, miljø og bosetting.
Disse medlemmer vil understreke
næringsutviklingen som en sentral del av utviklingspolitikken
og kampen mot fattigdom. Disse medlemmervil i denne sammenhengen peke på følgende
innsatsområder:
– Arbeidet
for å forbedre rammebetingelser, herunder lovverk, institusjoner
og infrastruktur.
– Landbruksutvikling, som også må sammenholdes med
landbrukets betydning for næringsutvikling. Dette har også sammenheng
med at landbruket først og fremst er de fattiges næring.
– Investeringer, med fokus rettet
mot etablering av små og mellomstore bedrifter. NORFUND
blir i denne sammenheng det vesentligste virkemiddelet. Disse
medlemmer ønsker også at det bidras til videreutvikling
av risikofinansiering som et virkemiddel for effektiv fattigdomsreduksjon,
bl.a. ved å tilpasse støtteordningene til næringslivet
med sikte på å gjøre disse bedre egnet
til også å nå mindre aktører
som i dag ikke hjelpes verken med mikrofinans, eller med investeringsfond
som NORFUND. Samtidig vil disse medlemmer understreke
den viktige betydning en avbinding av norsk utviklingsbistand har.
En slik avbinding vil i første rekke ha som konsekvens
at den bidrar til å øke konkurransen om kontrakter
som er finansiert gjennom norsk utviklingsbistand. Disse
medlemmer vil understreke at Norge må arbeide aktivt
i OECD for internasjonale standarder med hensyn til helse, miljø og
sikkerhet. Det er viktig at avbinding ikke medfører "dumping"
i forhold til de grunnleggende standarder som bør gjelde
på dette området.
– Handelspolitikk, der disse
medlemmer vil understreke viktigheten av økt markedsadgang
og en mer rettferdig verdenshandel. Disse medlemmer legger
vekt på at manglende eksportsuksess ikke bare skyldes andre
lands handelshindringer, men ofte lav prioritering av næringsutvikling, svak
kompetanse i kombinasjon med komplekse regelverk i importlandene.
Norge må bidra til å tilrettelegge for økt
eksport fra utviklingslandene, særlig de fattigste. Disse
medlemmer vil peke på at Norge har avskaffet toll
på varer fra de minst utviklede landene. Disse medlemmer vil
også peke på viktigheten av at det foretas lettelser
også for de øvrige utviklingsland.
Disse medlemmervil
peke på behovet for åpenhet og informasjon om
WTO-prosessene, ikke minst for å få et sterkt
fokus på utviklingslandenes og små staters behov
for et stabilt og rettferdig regelverk for handel.
Disse medlemmervil
peke på at rike land i flere tiår har forsterket
den proteksjonisme som hindrer u-land å vokse gjennom økt
eksport og gjennom å kunne investere i sin egen utvikling,
akkurat som Norge gjorde på 1800-tallet og som Korea, Japan,
Thailand og mange andre land gjorde på 1900-tallet. Disse
medlemmer mener at den skade som proteksjonismen pådrar
u-landene, er i penger regnet, mye større enn bistanden.
Bare de skader som EUs proteksjonisme gjør, tilsvarer alle
rike lands offisielle bistand.
Disse medlemmer viser til at
den britiske økonomiprofessoren Peter Boone på midten
av 1990-tallet gjorde studier av 97 land som mottok bistand i løpet
av 20 år og kom frem til at bistanden ikke har hatt noen påvirkning
i det hele tatt på størrelsen av investeringer i
fysisk kapital (eller på økonomisk vekst). Innenlandske
investeringer reduseres omtrent i takt med de økende investeringene
fra bistandsorganisasjonene. Bistanden gir mulighet til å frigjøre
egne ressurser for andre formål enn dem som bistanden var
tenkt for.
Disse medlemmermener
prinsipielt at det ikke bør gis direkte bistand fra den
norske stat til ulike myndigheter i andre land. Slik stat til stat-bistand
blir nærmest en aksept av myndighetene i mottagerlandene. Svært
ofte vil mottagerlandene ha en bekymringsfull situasjon med hensyn
til demokrati, menneskerettigheter og korrupsjon. Norge gjør
klokest i å hjelpe befolkningen gjennom andre kanaler,
som f.eks. ulike organisasjoner som jobber direkte mot befolkningen.
Skal man fortsette med stat til stat-bistand,
mener disse medlemmer at det må være
en klar forutsetning at landene bestreber seg på å være
demokratiske, respektere anerkjente menneskerettighetsstandarder
og bekjempe korrupsjon. I dette ligger det også et krav
om at myndighetene må respektere ulike etniske og religiøse
grupper og bidra til fred i eget land og i sin region. Land som
ikke gjør tilstrekkelig for å oppfylle disse krav,
må øyeblikkelig ekskluderes fra norsk bistand. Hjelpen
må da gis gjennom andre kanaler som bedre ivaretar hele
befolkningens behov.
Norge kan ha andre bilaterale problemstillinger
vis-à-vis mottagerlandene, som f.eks. problemstillinger knyttet
til retur av asylsøkere som har fått avslag på sin søknad.
Norge må kunne stille krav ved avtaler om bistand at myndighetene
i mottagerlandene er samarbeidsvillige også på slike
områder.
Disse medlemmerfinner
det underlig at Regjeringen nesten ikke har viet noen oppmerksomhet
til den utfordringen særlig vestlige land står
overfor i forhold til flyktningstrømmer fra fattige og
krigsherjede land. De aller fleste vestlige land møter
denne utfordringen gjennom en vedvarende innstramming i flyktning-
og asylpolitikken og i regelverket knyttet til innvandring. Regjeringen
peker riktignok på denne utfordringen gjennom å stille
spørsmål ved hvorvidt Norge fremstår som
et attraktivt land for velutdannet arbeidskraft fra andre deler
av verden.
Disse medlemmer vil vise til
at flere internasjonale undersøkelser har vist at verdiskapningen
knyttet til kvoteflyktninger fra FN som får opphold i vestlige land
er svært dårlig, på tross av at disse
landene plukker ut de mest kvalifiserte og minst belastede flyktningene. Kvoteflyktninger
fra FN har ofte større behov for sosiale ytelser, samtidig
som de har store problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet.
Det er liten grunn til å tro at personer som får
innvilget asyl ikke vil stå overfor de samme problemer.
Sett i lys av at Norge står i en særstilling
i forhold til å ta imot de mest ressurssvake kvoteflyktninger
fra FN, kombinert med at vi kanskje har verdens mest omfattende
velferdssystem, må vi bare erkjenne at utfordringene for
Norge er enda større enn for andre land med et mer selektivt
inntak og dårligere velferdssystem.
Vi kan allerede i dag konstatere at flyktning-
og asylstrømmen påfører Norge store kostnader,
kostnader som selvfølgelig vil variere i tråd
med den til enhver tid førte flyktning- og asylpolitikk.
Med de sterke krefter vi i Norge i dag har i forhold til økt
inntak av både kvoteflyktninger og asylsøkere
er det med undring at disse medlemmerregistrerer
at Regjeringen ikke omtaler denne utfordringen i større
grad.
Nettopp fordi innvandring påvirker
statsfinansene er det svært vesentlig at man også har
fokus på ulike forhold knyttet til dagens og fremtidens
innvandrings- og flyktningpolitikk i Norge.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Kystpartiet understreker at framtida ikke er skjebnegitt
- utviklingen kan styres. Regjeringen er i perspektivmeldingen mest
opptatt av å vise at handlingsrommet for politisk styring
er nærmest ikke-eksisterende. Beregninger i meldingen tyder
på at vår velstand vil øke betydelig
også i tiårene som kommer, på tross av
store utfordringer særlig fra den demografiske utviklingen. Disse
medlemmer vil peke på at det norske folk gjennom
politiske valg har mulighet til å bestemme hvilken retning
de ønsker at vårt samfunn skal gå i.
Valget står mellom høyresidas
løsninger som bygger ned velferdsstaten, gir skattelette
til de rikeste og knytter Norge enda tettere til USAs utenrikspolitikk.
Men folk kan også velge en annen veg. Disse medlemmer vil
avskaffe fattigdom i Norge og utjevne forskjellene mellom folk.
Det betyr å styrke og utvikle velferdsstaten videre med
nye reformer som vil gjøre Norge til et bedre og mer rettferdig
samfunn å leve i. Det betyr å satse mer på utdanning
og forskning, og utvikle næringslivet i en langsiktig og
bærekraftig retning. Det betyr å møte
den globale klimatrusselen offensivt ved å redusere Norges
og verdens CO2-utslipp, og satse på videreutvikling
av miljøvennlig teknologi. Vi vil at alle som bor i landet
vårt skal ha makt og reell politisk innflytelse over egen
hverdag, på arbeidsplassene, i lokalmiljøene og
over Norges utvikling og internasjonale rolle. Norge skal stå på de
fattiges og de undertryktes side i verden.
Disse medlemmer registrerer at
perspektivmeldingen peker på en rekke utfordringer særlig
knyttet til landets økonomiske utvikling på lang
sikt. Dette er nyttig informasjon i utformingen av den økonomiske
politikken. Det er bred enighet om hovedmålene i den økonomiske
politikken - arbeid for alle, økt verdiskaping, videreutvikling
av velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og en bærekraftig
utvikling på lang sikt. Disse medlemmer påpeker
likevel at Regjeringens sterke betoning av skattelette som hovedvirkemiddel
for å nå disse målene, mangler faglig
forankring.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
at Norge skal bli et freds- og solidaritetsland med vekt på et
utenrikspolitisk alternativ som er solidarisk med verdens fattige.
Norges rolle internasjonalt må være å ta
parti for verdens fattige og undertrykte, og bidra aktivt til fredelige
løsninger av konflikter.
Den urettferdige fordelingen av rikdommen i
verden fortsetter, samtidig som sulten rammer millioner av mennesker. Disse
medlemmer vil bidra til å fjerne fattigdommen,
blant annet gjennom økt bistand, sletting av u-landsgjeld
og å arbeide for rettferdig handel. Norge er et av verdens
rikeste land, og vi har mange milliarder kroner investert i utlandet
gjennom oljefondet.
Disse medlemmer viser til at
oljefondet nå vokser i rekordhastighet pga. høye
oljepriser og god vekst i verdens finansmarkeder. Disse medlemmer er glade
for at oljefondet nå er underlagt etiske retningslinjer,
og vil følge opp praktiseringen av disse retningslinjene.
Men dette forplikter oss til fortsatt satsing på aktiv
bistand. Målet om én prosent av BNI til bistand må nås
raskt, og trappes videre opp etter det. Det må stilles
krav om at bistanden mest mulig effektivt skal hjelpe de fattigste,
og bidra til å dempe konflikter.
Disse medlemmer har alltid arbeidet
for en mer selvstendig norsk utenrikspolitikk, noe som er viktig for å kunne
være brobygger internasjonalt. Norges rolle har ved flere
anledninger vært å bistå i å løse
konflikter, og dette er en rolle disse medlemmer vil styrke
og videreutvikle. Disse medlemmer er sterkt imot
en utvikling hvor internasjonal rett og avtaler undergraves ved
at stormakter tar seg til rette.
Det er tett sammenheng mellom fredsbygging og bekjempelse
av fattigdom og sosiale forskjeller. Norge må bidra til
en utviklingsfremmende og fattigdomsbekjempende politikk i alle
internasjonale sammenhenger, blant annet ved allianser med land,
sosiale bevegelser, fagbevegelsen og andre organisasjoner med samme
interesser.
Vårt mål er en rettferdig
verden i økologisk balanse. Det innebærer en rettferdig
fordeling i dag uten at vi ødelegger muligheten for at
våre etterkommere skal få tilfredsstilt sine behov.
Ny kunnskap og teknologi er viktig for å kunne løse
miljøproblemene, men det er også nødvendig å endre
de drivkreftene som fører til rovdrift på naturen
og økonomisk og kulturell utarming av de fattigste i verden.
Disse medlemmer ønsker
ikke et norsk EU-medlemskap. Utviklingen etter 1994 både
i EU og Norge viser at det var klokt å ikke bli medlem.
For disse medlemmer er det særlig fire viktige
grunner til ikke å ønske et norsk EU-medlemskap.
Den første er at det vanskeliggjør kampen mot
ledighet og for sosial utjevning. Den andre er at et EU-medlemskap
vil frata Norge styringen av naturressursene, fisk, petroleum og
vannkraft. Den tredje er det manglende demokrati og den manglende åpenheten
omkring EUs beslutninger. Og sist, men ikke minst at Norge kan ha en
selvstendig stemme ved internasjonale forhandlinger om handel, miljø og
sikkerhet og utvikle en klarere rolle som brubygger ved konflikter. Disse
medlemmer viser til at det har stor betydning at det finnes nasjoner
som ikke er tett knyttet til stormakts interesser for å kunne
bistå i konfliktløsning.
Disse medlemmer ønsker
ikke at det skal sendes søknad om EU-medlemskap i neste
stortingsperiode.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og
Kystpartiet er opptatt av at land skal beholde politiske
virkemidler for å sikre kontroll over egen økonomisk
og politisk utvikling. Globalisering er ikke en naturlov, men en
utvikling som kan styres. Internasjonal handel og WTO må underordnes
FNs overordnede mål. Handelspolitikken må være
rettferdig, og den må være økologisk
bærekraftig. Disse medlemmer mener Norge
bør ta konkrete initiativ til å reformere WTO-systemet
i mer demokratisk og åpen retning.
Disse medlemmer er opptatt av
at de fattigste i verden faller utenfor globaliseringen. Det siste
tiåret har forskjellene mellom fattig og rik både
globalt og innad i land økt. Disse medlemmer mener
derfor at nye strategier for utvikling må fokusere mindre
på utelukkende økonomisk vekst, og mer på mer
rettferdig fordeling av velferd og tjenester. Handelsliberaliseringen
som skjer innenfor WTOs rammeverk må sees i sammenheng
med strategier for fattigdomsbekjempelse.
Disse medlemmer viser til at
store grupper utviklingsland i WTO-sammenheng understreker
et ønske om preferensiell behandling når det gjelder
markedsadgang til industriland, kombinert med retten til beskyttelse
av innenlandsk produksjon. Disse medlemmer mener
det er rimelig at fattige land får benytte seg av de samme
utviklingsstrategiene som Norge og andre utviklede land tidligere
har brukt for å bygge opp sine velferdssamfunn. Disse
medlemmer mener Norge må bruke handlingsrommet
innenfor WTO for å søke løsninger som
ivaretar både hensynet til utviklingsland og ønsket
om å opprettholde norsk matproduksjon. Dette er land som
i likhet med oss er netto matimporterende. Disse medlemmer viser
til at det kan bygges allianser basert på retten til å bestemme
over egen matpolitikk, inkludert de tiltak som er nødvendige
for å sikre egne innbyggere mat.
Disse medlemmer mener Norge må trekke
alle krav rettet til utviklingsland i GATS-forhandlingene. Vannforsyning
må ut av GATS-avtalen. Norge må også støtte
klart opp om de fattige landenes interesser når det gjelder
spørsmål om teknologioverføring og patenter
(TRIPS-avtalen).
Disse medlemmer mener det må tas
et krafttak for å hente Afrika opp av fattigdommen. Sentrale
utfordringer er fattigdom, miljøproblemer, HIV/Aids
og andre sykdommer, og ikke minst ekstremt voldelige konflikter.
Disse utfordringene krever større grad av samhandling og
effektiv koordinering fra det internasjonale samfunnet. Det internasjonale
samfunn må utforme en strategi for forebyggende handling
gjennom videreutvikling av folkeretten, og effektive og relevante
virkemidler og institusjoner. Bistand må være
et sentralt element. Tiltak for å styrke godt og demokratisk
styresett, funksjonsdyktige institusjoner og god forvaltningspraksis
må stå sentralt. Disse medlemmer er
opptatt av at FN må styrkes for å bli en effektiv
kanal for helhetlig samhandling for det internasjonale samfunnet.
Disse medlemmer vil utrede en
ordning med utviklingsfond for å heve bistanden til 1 pst.
av BNI, på sikt 1,5 pst. av BNI. Disse medlemmer viser
til at mens den høye oljeprisen gir Norge store ekstrainntekter,
er høy oljepris vært en særlig påkjenning
for u-landene. Disse medlemmer viser til at flertallet
i innstilling fra utenrikskomiteen til St.prp. nr. 1 (2001-2002)
var positiv til etableringen av et utviklingsfond. Ideen bak et
utviklingsfond er at deler av oljefondet skal kunne benyttes til
bistandsformål, og gjennom å komme i tillegg til
bistandsbudsjettet bidra til at målet om 1 pst. av BNI
blir gitt i bistand.
Disse medlemmer mener EØS-avtalen
binder Norge for tett til EU. EØS er likevel å foretrekke
fremfor EU-medlemskap fordi blant annet økonomisk politikk,
fiskeripolitikk, landbrukspolitikk og utenriks-, sikkerhets- og
forsvarspolitikk ikke er underlagt EUs felles politikk. Innføringen
av EUs grunnlov og ØMU styrker sentralmakten i Brussel
ytterligere på bekostning av folkestyret i medlemslandene.
Parallelt er sammensetning og stemmevekt i EUs organer endret til
de store landenes fordel.
Disse medlemmer viser til at
Norge ved et eventuelt EU-medlemskap må gi avkall på de
sentrale politiske styringsverktøyene i norsk økonomi.
Norge som EU-medlem vil ikke kunne føre en selvstendig
pengepolitikk og må akseptere en dramatisk innskrenking
av det finanspolitiske handlingsrommet. Norge vil med sin råvare-
og oljebaserte økonomi passe særlig dårlig inn
i ØMU fordi norsk økonomi ofte er inne i en annen konjunkturutvikling
enn EU. I EU vil renten og rammene for finanspolitikken til enhver
tid bestemmes sentralt, og må iverksettes selv om virkemidlene
får negative virkninger for norsk økonomi.
Disse medlemmer vil understreke
at Norges interesser som energirik kystnasjon i stor grad vil være i
mindretallsposisjon i EU-sammenheng. Disse medlemmer viser
til at mens vi er stor produsent, er EU-landene store konsumenter.
Dette gir oss ulike ståsted og ulike interesser. Disse
medlemmer mener norske interesser ikke kan ivaretas gjennom EUs
felles utenrikspolitikk nettopp fordi EU-landene ikke vil ha sammenfallende
interesser med oss.
Disse medlemmer mener meldingen
bagatelliserer forskjellene i EUs og Norges forvaltning av fiskerressursene. Disse
medlemmer mener markedssituasjonen for oppdrettsnæringen
er en utfordring. Disse medlemmer vil likevel påpeke
at for en total fiskeeksport til EU på nær 17
mrd. kroner i 2001 ble det betalt 2-3 pst. i toll. Ved EU-medlemskap
gir vi fra oss forvaltningen av fisken på evig tid til
EUs fiskeriregime. Norsk fisk blir EUs fisk og resultatet er overfiske
og reduserte bestander. Disse medlemmer konstaterer
at EU er ikke i stand til å få på plass
en bærekraftig forvaltning av fisken. EU påbyr
blant annet dumping av fisk, som medfører at 25 pst. av
all EU-fisk kastes på havet og påfører
det marine miljøet store skader.
Disse medlemmer viser til den
nye finansieringsordningen i det utvidede EØS. Til tross
for at disse medlemmer finner det opplagt at Norge bidrar
til utvikling i østeuropeiske land, er disse medlemmerkritisk til denne avtalen og mener at midlene
kunne vært forvaltet bedre gjennom andre kanaler.
Kapittel 3 i meldingen drøfter drivkrefter
bak utviklingen i verdiskaping og inntekt. Høy årlig
vekst i verdiskaping pr. innbygger har vært det normale
i Norge og andre vestlige land de siste 150 årene. Gjennom denne
perioden har Norge beveget seg fra en plass under midten av inntektsfordelingen
i den vestlige verden til en plass nær toppen. Det er likevel
ingen selvfølge at den høye veksten i inntekt
og velstand vil la seg videreføre. Det er blant annet lett å peke
på eksempler der midlertidig rikdom knyttet til ikke-fornybare
naturressurser har svekket viljen til å føre en
politikk som støtter opp under verdiskapende virksomhet.
Rike energiressurser har satt preg på næringsmønsteret
i Norge, og ga under industrireisingen i siste halvdel av 1800-tallet
og første halvdel av 1900-tallet et markert bidrag til
vekst i norsk økonomi. I dag står oljevirksomheten
i en særstilling, med ekstraordinær høy avkastning
på innsats av arbeid og kapital. Siden næringen
utnytter en ikke-fornybar ressurs, er det varige bidraget til inntektsskapingen
langt mindre enn det sektorens nåværende andel
av nasjonalproduktet gir inntrykk av. På lang sikt er det
derfor først og fremst vekstevnen i fastlandsøkonomien
som vil bestemme velferdsutviklingen i Norge.
Både norske og internasjonale erfaringer
underbygger at forbedringer i vår evne til å utnytte
ressursene har vært hoveddrivkraften bak vekst i inntekt
pr. innbygger. Å opprettholde samme vekst i nyskaping og kunnskapsnivå de
neste 50 årene som i de foregående 150, kan by
på utfordringer. Gode institusjoner for å løse
konflikter og beskytte eiendomsrettigheter, velfungerende finansmarkeder,
en stabilitetsorientert og bærekraftig makroøkonomisk
politikk, bredt internasjonalt økonomisk samkvem og satsing
på forskning og utdanning av høy kvaliteter kan
legge et godt grunnlag for å lykkes.
De siste hundre årene har befolkningsutviklingen
i Norge gjennomgående vært preget av økende
levealder og fallende fødselsrater. Økt andel
av befolkningen i yrkesaktiv alder og vekst i yrkesaktiviteten har
gjennom de siste 30-40 årene bidratt til at arbeidsinnsatsen
pr. innbygger bare har avtatt moderat, til tross for betydelig nedgang
i gjennomsnittlig arbeidstid. Med en stabilisering av fruktbarheten
på dagens nivå og fortsatt økt levealder,
vil andelen eldre i befolkningen øke raskt utover i dette århundret.
Dette trekker i retning av at befolkningen i yrkesaktiv alder gradvis
vil avta som andel av totalbefolkningen. Med utflating i yrkesdeltakingen
på dagens internasjonalt sett høye nivå,
vil arbeidsinnsatsen pr. innbygger gå ytterligere noe ned
framover, selv om fallet i gjennomsnittlig arbeidstid stopper opp.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, viser til at det først og fremst er
vekstevnen i Fastlands-Norge som er avgjørende for velferdsutviklingen
i Norge framover. Hoveddrivkraften bak vår velstandsutvikling har
vært vår evne til å utnytte våre
ressurser. Det er denne politikken vi må bygge videre på.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Norge de siste
150 årene har beveget seg fra en plass under midten av
inntektsfordelingen i den vestlige verden til en plass nær
toppen. Rike energiressurser, og i dag særlig oljevirksomheten,
har sikret Norge en betydelig velstandsutvikling.
Disse medlemmer understreker
likevel at det først og fremst er vekstevnen i fastlandsøkonomien som
vil bestemme den fremtidige velferdsutviklingen i Norge, og at politikken
fremover derfor må legge til rette for å opprettholde
og forbedre vår evne til å utnytte knappe ressurser,
tekniske og organisatoriske nyvinninger, økt kunnskap og
bedre kapitalutstyr. Disse medlemmer vil særlig
fremheve at gode institusjoner for å løse konflikter
og beskytte eiendomsrettigheter, velfungerende kapitalmarkeder,
en stabilitetsorientert og bærekraftig makroøkonomisk politikk,
bredt internasjonalt økonomisk samkvem og satsing på innovasjon,
forskning og utdanning vil legge et godt grunnlag for å lykkes.
Disse medlemmer viser til at
bruken av petroleumsinntekter i perioden 2001-2004 har vært
i tråd med handlingsregelen, som det var bred enighet om
ved behandling av St.meld. nr. 29 (2000-2001). I vedtaket åpnes
blant annet for økt bruk av petroleumsinntekter ved konjunkturnedgang
for å kompensere for fallende aktivitet i økonomien,
og ved uventet fall i verdien av Petroleumsfondet. Disse
medlemmer mener at det ikke er grunnlag for tvil om at handlingsregelen
har vært førende for finanspolitikken, og viser
til at Regjeringens budsjettopplegg har gitt handlingsrommet for pengepolitikken.
Disse medlemmer viser til arbeidstilbudet
som en av våre viktigste innsatsfaktorer, avhenger av befolkningens
størrelse og sammensetning, yrkesdeltagelse og arbeidstid. Disse
medlemmer viser til at befolkningsutviklingen i Norge gjennomgående
har vært preget av økende leveralder og fallende
fødselsrater. Med utflating i yrkesdeltagelsen på dagens
internasjonalt sett høye nivå, vil arbeidsinnsatsen
per innbygger gå ytterligere ned fremover, selv om fallet
i gjennomsnittlig arbeidstid stopper opp. Dette vil stille nasjonen
overfor nye utfordringer. Samtidig må det understrekes
at BNP-veksten i perioden 1970-2003 i stor grad forklares av økt
faktorproduktivitet, ikke av økning i innsatsfaktorene
kapital og arbeidskraft. Disse medlemmer deler imidlertid
Regjeringens vurdering av at befolkningssammensetningen, herunder
andelen av befolkningen som er i yrkesaktiv alder, kan bety mye
for inntekten per innbygger og for bærekraften i de offentlige
velferdsordninger.
Disse medlemmer viser til at
arbeidstilbudet blant annet påvirkes av en rekke politisk
bestemte faktorer, herunder trygdeordninger, skattesystemet og ulike
velferdsordninger. Godt utbygde barnehager, kontantstøtte,
skolefritidsordninger og eldreomsorg, betalte permisjoner, mulighet
for fleksibel arbeidstid og deltidsordninger gir større
muligheter for å kombinere privat omsorg og lønnet
arbeid. Arbeidet med inkluderende arbeidsliv har mye å si
både for arbeidstilbudet og folketrygdens utgifter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet understreker
at den langsiktige politikken må ha som hovedmål å sikre
arbeid for alle. Vi må ta vare på og utvikle næringer
der Norge har spesielle forutsetninger, øke og samordne
forskningsinnsatsen for å utvikle nye, kunnskapsintensive
arbeidsplasser og styrke kompetansen i arbeidsstyrken.
Disse medlemmer viser til at
befolkningsutviklingen fram mot 2050 innebærer at antall
personer i arbeidsstyrken synker i forhold til befolkningen som helhet.
Dette forsterker nødvendigheten av en politikk som legger
opp til at alle får mulighet til å delta i arbeidslivet
og bidra til verdiskapingen. Full barnehagedekning og rimelige barnehagepriser
er viktige bidrag for at både kvinner og menn kan kombinere omsorg
for barn med yrkesdeltakelse. Arbeidslivet må innrettes
slik at det også gir muligheter for dem som av ulike årsaker
ikke kan yte full arbeidsinnsats. Med en relativt mindre arbeidsstyrke,
blir det enda viktigere å utvikle et arbeidsliv med plass
for alle.
Disse medlemmer mener Regjeringen
i alt for stor grad har satset på generelle rammebetingelser
og skattelettelse, og i alt for liten grad ført en aktiv næringspolitikk
hvor ulike statlige virkemidler kan bidra til å utvikle
nye næringer og nye arbeidsplasser. Disse medlemmer mener
det er behov for en mer aktiv nærings- og distriktspolitikk
hvor vi i samspill med næringslivet kan utnytte våre
fortrinn til å skape et variert og robust næringsliv
som er internasjonalt konkurransedyktig.
Disse medlemmer viser til undersøkelsen
the International Literacy Survey som viser en klar positiv sammenheng
mellom utviklingen i kompetansenivået i befolkningen og
den økonomiske veksten. Utviklingen har vist at økt
kunnskap og forskning blir en stadig viktigere innsatsfaktor både
i produkter og tjenester. Økt satsing på utdanning,
forskning og utvikling vil derfor være viktig for å styrke
vekstevnen i norsk næringsliv. Som et lite land er det
viktig at vi konsentrerer forsknings- og utviklingsinnsatsen
til områder hvor vi har spesielle forutsetninger for å lykkes.
Disse medlemmer viser til at
Norge er rikt utstyrt med naturressurser. En stor utfordring er å forvalte
og utnytte våre evigvarende naturressurser slik at de kan
være grunnlag for økt verdiskaping. Samtidig må den økonomiske
aktiviteten skje på et bærekraftig grunnlag hvis
vi ikke skal svekke kommende generasjoners mulighet for å sikre
arbeid og velferd.
Disse medlemmer viser til at
våre store olje- og gassressurser har gitt grunnlag for
utviklingen av en helt ny næringsgren i Norge og sikret
store inntekter til samfunnet. Utfordringen knyttet til omplasseringen
av olje- og gassformuen til en finansiell formue ligger i å forhindre
at en tidsbegrenset inntektsvekst fører til at vårt
konkurranseutsatte næringsliv svekkes.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at det er bred enighet om handlingsregelen for innfasing av
de økte olje- og gassinntektene i Norges økonomi.
I perioden 2002-2004 har bruken av oljeinntekter ligget betydelig
over det handlingsregelen tilsier. Når den økonomiske
veksten nå tar seg opp, må derfor bruken av oljepenger
reduseres ned mot det nivå handlingsregelen forutsetter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Senterpartiet og Kystpartiet viser til langtidsprogrammet
1958-1961 hvor daværende regjering ga uttrykk for følgende:
"Norge må dekke både oljeforbruket
og størsteparten av kull- og koksforbruket ved import. […] Veksten
i det samlede energiforbruket har imidlertid ført til at utgifter
til brenselsimport har økt sterkt. […]
Oljeforbruket
i vårt land ble nesten sjudoblet fra før krigen
og frem til 1955. Prognoser som er utarbeidet, viser en økning
i landets oljeforbruk på anslagsvis 60 % fra
1955 til 1965. Det skulle bety en økning på om
lag 20 % i programperioden. En slik vekst i landets oljeforbruk,
vil komme til å kreve sterkt økte valutautgifter."
Dette illustrerer hvor vanskelig det er å spå om
fremtiden. Regjeringen hadde ingen anelse om de enorme oljeforekomstene
Norge hadde og som skulle danne grunnlaget for en enorm vekst i
levestandard og verdiskapning i årene fremover. Riktignok
har funnet av store oljeforekomster vært svært
gunstig for Norge, og dermed gitt helt andre muligheter enn datidens
prognoser skulle tilsi.
I langtidsprogrammet 1966-1969 skrev daværende regjering:
"Regjeringen legger opp til en politikk i perioden 1966-1969
som har som mål å komme frem til en vekst i den
samlede produksjonen i landet på 20 prosent. […] Det
svarer til en fordobling av nasjonalproduktet i løpet av
15 år. […] Regjeringen tar fortsatt
sikte på betydelig kapitalimport for å fremme
rask utbygging av landet."
Det fremstår som et paradoks for disse
medlemmerat datidens politikere
hadde en helt annen vilje til å satse for å videreutvikle
velferdssamfunnet enn det som synes å være tilfelle
i dag. I dag fremstår det som nær en umulighet å utnytte
det enorme potensial vår rikdom har gitt oss til å legge
forholdene bedre til rette for vekst og verdiskapning. Vår
rikdom har kanskje blitt vårt største problem.
I samme langtidsprogram fremkom følgende:
"I de første 15 årene siden 1945
var det en langtidstendens i retning av at den yrkesaktive befolkning
var synkende i forhold til tallet på barn og gamle. I første halvdel
av 1960-årene har det vært en utvikling i motsatt
retning."
Disse medlemmer peker på at
også hovedtemaet for dagens pensjonsdebatt ikke
er ny, men en velkjent debatt som har vært kimen til bekymring
for politikere gjennom mange år.
Langtidsprogrammet 1966-1969 pekte på følgende næringspolitiske
utfordringer:
"Det produksjonsmessige underlag for landets velstandsutvikling
har hittil i stor utstrekning vært bundet til våre
naturlige rikdomskilder og fortrinn. Dette gjelder for fiske og
fiskeforedling, skogbruk og treforedling, bergverk og for elektrometallurgisk
og elektrokjemisk industri. For skipsfart har tradisjon, dyktige sjøfolk
og talentfulle ledere vært avgjørende. Men den sterke økonomiske
ekspansjon som vi har hatt i de senere år, har for en stor
del foregått i andre næringer enn der vi tradisjonelt
har hatt naturlige fortrinn. I fremtiden må ekspansjonsmulighetene
i enda større grad søkes utenfor våre
tradisjonelle virksomhetsgrenser. Både fiskerinæringen
og skogindustrien er stilt overfor en begrenset råstofftilgang.
En vekst i produksjonen på disse områder i programperioden
synes først og fremst å måtte baseres
på bedre utnytting av råstoffgrunnlaget ved høyere
foredling av produktene. […]. Grunnlaget
for en stor del av vår industrielle ekspansjon har vært
vannkraften… Turistnæringen skulle ha store ekspansjonsmuligheter
og vil kunne utvikle seg til å bli en viktig næring
i flere av de økonomisk svakere utbygde strøk
av landet."
Disse medlemmer konstaterer at
den næringspolitiske debatten fortsetter i samme spor,
også i 2005.
Disse medlemmerregistrerer
at den sittende regjering vegrer seg for å definere og
utnytte de opparbeidede, naturlige og komparative fortrinn Norge
har.
Vi har altfor mange eksempler på myndighetsskapte hindre
som effektivt hindrer lokalt næringsliv fra nyetableringer,
utvidelser og videre drift.
Selv om Norge er en del av et internasjonalt
kapitalmarked, betyr ikke det at egen- og fremmedkapital er tilgjengelig
for entreprenører og små bedrifter på betingelser
som er internasjonalt konkurransedyktig. Det er reelle transaksjonskostnader
knyttet til å koble kapital og produktiv virksomhet. Disse
medlemmer er derfor opptatt av å legge til rette
for økt privat sparing og kapitaldannelse, noe som vil
kreve en omlegging av finanspolitikken.
Videre må den statlige kapital oppspart
i norske fond gjøres mest mulig tilgjengelig for norske
entreprenører og små bedrifter. Dette er likevel
ikke det samme som å formidle skattebetalernes penger til
subsidiering av privat næringsvirksomhet.
Disse medlemmer vil påpeke
viktigheten av at inntektene fra oljevirksomheten investeres der
de gir den beste avkastningen for Norges befolkning. Dette trenger
ikke nødvendigvis være i form av verdipapirer i
utlandet. Investeringer i Norge i form av infrastruktur eller immateriell
kapital i form av kompetanse kan gi en langt bedre avkastning i
form av høy, stabil og bærekraftig vekst for Norge.
Det viktige er at politikken støtter opp under verdiskapende
virksomhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet viser til at utenlandsk kapital har lenge
hatt et anstrengt forhold til Norge, først og fremst på grunn
av uforutsigbarhet i politisk bestemte rammebetingelser. Når
man fra utsiden opplever brå skift i sentrale skattebestemmelser,
og sågar endringer med tilbakevirkende kraft, er dette
ikke tillitvekkende for investeringer i Norge. Derfor er det sentralt
at både næringspolitikken og finanspolitikken spiller
på lag.
I forhold til en mulig reform av pensjonssystemet, viser disse
medlemmer til langtidsprogrammet fra 1966-1969:
"Det er tatt sikte på å gjennomføre
folkepensjonsordningen fra 1.1.1967. Folkepensjonsordningen er foreslått
gjort obligatorisk for alle… En antar at nivået
for alderspensjoneringen bør ligge så vidt høyt
at den gjennomsnittlige pensjon for enslige og ektepar blir på om lag
2/3 av inntekten ved normal arbeidsinntekt. Uførepensjonene
vil bli fastsatt etter de samme regler som alderspensjonene."
Dette var det overordnede formål sist
man hadde en omfattende pensjonsdebatt i Norge. Disse medlemmer finner
grunn til å understreke at man til tross for helt andre
samfunnsøkonomiske forutsetninger enn i dag, hadde høye
ambisjoner for "folkepensjonsordningen". Det må fremstå som
et paradoks at vi i dag, til tross for vår enorme rikdom,
ikke har maktet å ivareta de forutsetninger og ambisjoner
som ble lagt på slutten av 1960-tallet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Kystpartiet understreker at disse medlemmer vil
arbeide for en offensiv og fremtidsrettet næringspolitikk.
Disse medlemmer merket seg at
i World Economic Forums kåring av verdens mest
konkurransekraftige land, var fire av de seks øverste fra
Norden. Dette viser at det å løse felles oppgaver
gjennom en fornuftig organisert velferdsstat, vil være
et konkurransefortrinn for norsk næringsliv på lang
sikt. Fordelene ved å løse disse oppgavene i fellesskap
er vesentlig større enn kostnadene ved å finansiere
velferdsstaten gjennom skatteinntekter.
Disse medlemmer registrerer at
norsk næringsliv er preget av bedrifter i såkalte
lavteknologiske næringer. Men selv om bedriftene bruker
lite på forskning, er mange av bedriftene likevel
teknologisk avanserte og ofte i verdenstoppen i sin bransje. Årsaken
er at modernisering i disse næringene i første
rekke skjer gjennom innkjøp av nytt og mer moderne maskineri
og utstyr. Dette ser vi i mange store, norske næringer,
som aluminiumsindustrien, papirindustrien, treforedling, næringsmiddelindustrien,
kjemisk industri og store deler av privat tjenesteyting. Derfor
har disse medlemmer flere ganger foreslått å bedre
avskrivningssatsene fra fem til fire år, for å gjøre
det mer lønnsomt å investere i nytt og moderne
utstyr, og dermed øke moderniseringstakten og styrke konkurranseevnen
i store deler av norsk næringsliv.
Norge er allerede langt framme på en
rekke områder rundt miljøteknologi. Disse
medlemmer ønsker å styrke og utvikle disse
miljøene ved å etablere et omfattende miljøteknologiprogram
for å gjøre miljøteknologi mer lønnsomt.
Disse medlemmer viser til at
Sosialistisk Venstreparti har fått et samlet storting med
på at det skal lages et verdiskapingsprogram for fiskerinæringa. Forskerkompetanse
både på markedssida, ressurssida og teknologisida
vil være viktig å få utnyttet fisken bedre
enn i dag. En overføring av kvoter fra havfiskeflåten
til kystflåten vil også være en viktig
del av en slik plan, ikke minst for antall arbeidsplasser.
Staten har en viktig rolle å spille
for å legge til rette for innovasjon og utvikling. Derfor
foreslår disse medlemmer i hver eneste budsjettbehandling
en kraftig styrking av Innovasjon Norge. Disse medlemmer påpeker
dessuten at Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet er de eneste
partier som konsekvent foreslår forskningsbudsjetter som
ville fått Norge opp på OECD-nivå. Entreprenørskap
i skolen bør styrkes, og teknologi i skolen bør
bli et obligatorisk fag, for å styrke interessen for realfagene.
Disse medlemmer viser til at
langsiktig eierskap er viktig for grunnlaget for verdiskaping på lang
sikt. Siden private eiere ofte har vist seg å ha problemer
med å være tilstrekkelig langsiktige, er offentlig
eierskap et annet område hvor statens rolle for økonomisk
utvikling er viktig.
Begrepet "Scandinavian design" oppstod på 50-tallet,
og representerte en gullalder for design og møbelkunst
i Norden. I vår tid har eksportsuksessen Håg, sammen
med andre norske designbaserte suksesser som for eksempel Snøhetta
og Pia Myrvold, vist hvordan det er mulig å skape lønnsomhet
og spennende arbeidsplasser innen design. Men disse er unntak, og internasjonalt
gjennomslag gjennom design er det i første rekke Sverige
og Danmark som har fått til, med hjelp av gode offentlige
satsinger. Disse medlemmer går inn for å styrke
satsinga på næringsretta design.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og
Kystpartiet vil peke på betydningen av næringsutvikling
og økt verdiskaping for å opprettholde velferdssamfunnet,
bidra til høy sysselsetting og bosetting i alle deler av
landet. Disse medlemmer vil derfor ha en målrettet
politikk for næringsutvikling og verdiskaping i dagens
kunnskapssamfunn. Dette forutsetter økt satsning på forskning
og utvikling. På stimulering av entreprenørskap
og etablerervilje og utvikling av sterke næringsklynger
på områder der Norge har særskilte fortrinn.
Disse medlemmer viser til at
Senterpartiet og Kystpartiet vil arbeide for en nasjonal næringslivsstrategi
der en systematisk legger til rette for å videreutvikle
næringslivet i hele landet med utgangspunkt i naturressurser,
kapitalstyrke og kunnskap. Disse medlemmer vil peke
på at dette innebærer at prinsippet om næringsnøytralitet
må vike til fordel for satsing på klart definerte
områder, som for eksempel marine næringer, skipsfart,
verftsindustrien, energi, olje og gass, reiseliv, matproduksjon,
treforedling og IKT.
Disse medlemmer vil peke på viktigheten
av en god og velfungerende infrastruktur som grunnlag for næringsliv
og verdiskaping i hele landet. Disse medlemmer vil
vise særmerknad fra Senterpartiet i Innst. S. nr. 240 (2003-2004):
"Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner
at satsing på samferdsle er ein viktig føresetnad
for busetjing, næringsutvikling og ressursutnytting både
i distrikta og i byane. Denne medlemen ser på utbygging av
eit godt samferdsletilbod som viktig for å ta heile landet
i bruk."
I dagens samfunn er det avgjørende
at man også får et godt utbygget bredbåndsnett
i både sentrale strøk og i distriktene. Disse
medlemmer vil minne om merknadene fra næringskomiteen
i Innst. S. nr. 133 (2003-2004) om breiband for kunnskap og vekst,
der det understrekes at en fremtidsrettet bredbåndsinfrastruktur
er en viktig forutsetting for å opprettholde bærekraftige
lokalsamfunn og at målsettingen er en økt verdiskaping
i næringslivet.
Disse medlemmer vil understreke
at våre rike natur- og miljøressurser er en viktig
bærebjelke i norsk verdiskaping og næringsutvikling.
For Senterpartiet og Kystpartiet vil det derfor vektlegge viktigheten
av å ta vare på og videreutvikle disse ressursene.
Dette kan best ivaretas ved å opprettholde det lokale eierskapet. Vannkraften
utgjør 99 pst. av strømproduksjonen i landet og
er grunnleggende for kraftforsyning, infrastruktur, verdiskaping
og velferd i Norge. Også beredskapshensyn taler for å beholde
nasjonal og demokratisk styring med vannkraftsektoren. Senterpartiet
og Kystpartiet mener det ligger store samfunnsmessige verdier i
dagens eierskap. Blant annet har distriktskommisjonen understreket
den store verdien dette eierskapet har i en distriktspolitisk sammenheng.
De kommunalt eide kraftforetakene framstår mange steder
som svært viktige samfunnsaktører, som bidrar
med kompetanse, kapital og arbeidsplasser i sin region.
Disse medlemmer vil videre peke
på den betydning en sterk folkevalgt styring kombinert
med offentlig eierskap innenfor petroleumssektoren har hatt for utviklingen
av en kompetent norsk leverandørindustri. Disse
medlemmer mener den kapitalstyrke vi har opparbeidet oss
gjennom utnyttelse av disse rike naturressursene må komme
framtidige generasjoner til nytte også gjennom investering
i næringsutvikling innenlands på andre områder
enn i petroleumssektoren. Disse medlemmer mener at å utvikle
et sterkere privat nasjonalt og lokalt eierskap i næringslivet
er en forutsetning for å styrke næringsgrunnlag
og bosetting i distriktene.
Disse medlemmer mener forutsetningen
for en mer offensiv næringspolitikk er at større
deler av verdiskapingen forblir i nærområdet.
Distriktene må få større lokal råderett
over egne naturressurser. De offentlige virkemidlene skal tilrettelegge
slik at verdiskapingen og utviklingen av nye og eksisterende bedrifters
produkter og markeder stimuleres i markedssvake områder.
Kapittel 4 i meldingen drøfter drivkrefter
bak utviklingen i velferdssamfunnet. De siste 50 årene
har det i Norge og andre vestlige land funnet sted en omfattende utbygging
av offentlige velferdsordninger. Dette har skjedd parallelt med
en videreutvikling av viktige funksjoner innenfor rettspleie, regulerings-
og konkurransepolitikk og utbygging av infrastruktur. Veksten i det
offentlige tjenestetilbudet innenfor helsepleie, omsorg for barn,
eldre, syke og uføre og innen videregående og
høyere utdanning har vært særlig sterk. Samtidig
er det bygget ut et pensjons- og inntektssikringssystem
som dekker alle. Utbyggingen av velferdssamfunnet har sin motpost
i en sterk vekst i utgiftene i offentlig forvaltning, fra i størrelsesorden
25 pst. av BNP for Fastlands-Norge i 1960 til 55 pst. i dag. Utgiftsandelen økte
særlig raskt fram til slutten av 1970-tallet. EU15-landene
har vært gjennom en tilsvarende utvikling, men med unntak
av de andre nordiske landene og Frankrike ligger utgiftsnivået
gjennomgående lavere enn i Norge.
Både i Norge og andre europeiske land
har utbyggingen av velferdsordningene medført høyere
skattenivå. I EU15-landene har også den offentlige
gjelden gjennomgående økt som andel av BNP. Utviklingen
i de offentlige finansene i Norge har vært langt gunstigere, noe
som må ses i sammenheng med inntektene fra olje- og gassvirksomheten.
Med basis i disse inntektene er det bygd opp en betydelig finansiell
formue, spesielt ved etableringen av Statens petroleumsfond. Avkastningen
av denne formuen gjør det mulig å finansiere en større
offentlig sektor enn i andre land, uten et tilsvarende høyere
skattenivå.
Ved en videreføring av dagens velferdsordninger
vil aldringen av befolkningen medføre en markert økning i
finansieringsbehovet knyttet til offentlig sektor gjennom de kommende
tiårene, både i Norge og i de fleste andre europeiske
land. I perioden fram til 2060 vil antall brukere av helse- og omsorgstjenester
gå sterkt opp. Selv om tallet på barn og unge
etter hvert vil stabilisere seg, innebærer befolkningsutviklingen
en kraftig økning i den samlede ressursbruken knyttet til
de viktigste velferdstjenestene.
I Norge er velferdstjenester som utdanning,
helse og omsorg i hovedsak offentlig finansiert. En beregning basert
på middelalternativet i Statistisk sentralbyrås siste
befolkningsframskriving indikerer at sysselsettingen i kommunene
og i statlige helseforetak må øke med om lag 75
pst. fram mot 2060 for å opprettholde den samme dekningsgraden
og ressursinnsatsen pr. bruker av tjenestene som i dag. Det er i
denne beregningen skjønnsmessig justert for gjennomføring
av allerede vedtatte reformer, og det er forutsatt at helsetilstanden
i de enkelte årsklassene ikke bedres når levealderen
stiger. Dersom det alternativt skulle vise seg at helsetilstanden
er knyttet til gjenstående levetid, vil behovet for helsetjenester
og pleie øke noe langsommere. Veksten i ressursbehovet
blir i så fall mindre, men er også i dette tilfellet
betydelig. På den annen side har økningen i ressursbruken
i offentlig sektor historisk sett vært markert høyere
enn det som isolert sett følger av befolkningsutviklingen.
Framskrivingene av finansieringsbehovet er dermed basert på en
forsiktig forutsetning om utviklingen i offentlig finansiert tjenesteproduksjon
framover.
Gjennom de siste 50 årene er det bygget
ut et omfattende offentlig system for inntektssikring i alderdommen
og ved sykdom, uførhet, arbeidsledighet mv. Ved en videreføring
av dagens trygdesystem vil aldringen av befolkningen gi en sterk
oppgang i utgiftene under folketrygden. Dersom middelalternativet
i Statistisk sentralbyrå befolkningsframskriving legges
til grunn, kan utgiftene til alders-, uføre- og etterlattepensjon alene
anslås å øke fra 9,5 pst. av verdiskapningen
i fastlandsøkonomien i 2003 til 19,3 pst. i 2050 og 20,5
pst. 2060. Usikkerheten i denne type anslag er betydelig. Konsekvensene
av slik usikkerhet for statsfinansene omtales nærmere nedenfor,
jf. også drøftingen i kapittel 5 i meldingen.
I 2003 omfattet de sykdomsrelaterte inntektsoverføringene
510 000 personer i yrkesaktiv alder. De siste ti årene
har det vært jevn vekst i antall personer i disse ordningene.
Endringer i befolkningssammensetningen trekker i retning av at dette
tallet vil øke framover. Overgangen fra arbeidsstyrken
til trygdeordningene influeres av regelverket for de ulike ordningene,
praktiseringen av dette og av de krav arbeidslivet stiller til funksjonsdyktighet
og omstillingsevne hos den enkelte.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
offentlig sektor spiller en viktig rolle for den økonomiske
utviklingen og underbygger verdiskapningen i privat sektor både
gjennom investeringer i god og effektiv infrastruktur, bidrag til
forskning og utvikling og gode velferdsordninger. God
barnehagedekning og permisjonsordninger gjør det mulig å kombinere
omsorg for små barn og arbeid. Gode utdanningsmuligheter
styrker kompetansen i befolkningen. Et godt helsevesen reduserer
sykefraværet. God inntektssikring ved arbeidsledighet,
sykdom og uførhet bidrar til trygghet og fleksibilitet
ved omstillinger.
Disse medlemmer viser til at
viktige velferdsordninger bare kan fungere rettferdig og ivareta
viktige omfordelingshensyn hvis de organiseres som et offentlig
ansvar. Konkurranse mellom private og offentlige aktører
vil bare fungere etter sin hensikt der det finnes et felles offentlig
og privat marked, slik det f.eks. gjør innen bygg- og anleggssektoren.
Jo større innslag det er av offentlig finansiering innen
tjenesteområder, jo dårligere vil konkurranse
fungere som virkemiddel for effektiv drift. Når det gjelder
sentrale velferdsordninger som utdanning, helse og omsorg, vil utviklingen
av private markeder undergrave muligheten for omfordeling og for å sikre
alle samme tilgang til grunnleggende tjenester. Privatisering vil
ofte føre til økt ressursbruk, noe som gir dårligere
samfunnsøkonomi.
Disse medlemmer viser til viktigheten
av at offentlig sektor løpende fornyes og utvikles for å kunne møte
nye behov. Nye muligheter, f.eks. innen IKT, må tas i bruk.
Både organisering og ansvarsforhold må kontinuerlig
vurderes, for å sikre at ressursene brukes mest mulig effektivt
og at løsningene tilpasses endringer i brukernes behov
og blir mer fleksible.
Disse medlemmer vil peke på at
en stor offentlig sektor også fungerer som en økonomisk
stabilisator og motvirker sterke svingninger i økonomien.
God inntektssikring ved arbeidsledighet og sykdom vil f.eks. motvirke
for sterk svekkelse av kjøpekraften i perioder med høy
ledighet, noe som vil dempe styrken i nedgangskonjunkturer.
Disse medlemmer viser til at
vi i det tidsperspektiv perspektivmeldingen trekker opp står
overfor store utfordringer knyttet til den demografiske utviklingen.
En aldrende befolkning vil kreve økte ressurser til helse-
og omsorgstjenester og pensjoner.
Disse medlemmer vil understreke
at disse utfordringene tilsier at vi må holde fast på et
offentlig ansvar for helse- og omsorgstjenestene, fordi dette gir
best mulig utnyttelse av knappe arbeidskraftressurser og en mest
mulig rettferdig tilgang på disse tjenestene. Erfaringene
fra andre land med betydelig private innslag og markedstenkning
innen disse sektorene, viser at andelen av BNP som brukes f.eks.
til helsetjenester, er vesentlig større enn i Norge.
Disse medlemmer viser til at
de økende behov innen helse- og omsorgssektoren, behovet
for å styrke utdanningssystemet og nødvendigheten
av å sikre full barnehagedekning, tilsier at det offentligs
inntekter ikke må svekkes framover. Disse medlemmer mener
det er helt uforsvarlig å love nye titalls milliarder i
skattelettelser, slik Regjeringen gjør, samtidig som behovene
for offentlige tjenester øker.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det i Norge
de siste 50 årene har funnet sted en omfattende utbygging
av offentlige velferdsordninger. Samtidig er det bygget ut en pensjons-
og inntektssikring som dekker alle. Utbyggingen av velferdssamfunnet
har medført en sterk vekst i offentlige utgifter som andel
av BNP for Fastlands-Norge og et høyere skattenivå.
I Norge er velferdstjenester som utdanning,
helse og omsorg i hovedsak offentlig finansiert. Fram mot 2060 vil
antall brukere av helse- og omsorgstjenester gå sterkt
opp, og sysselsettingen innenfor produksjon av slike tjenester må øke
betydelig.
Endringen i alderssammensetningen av befolkningen vil
gi en sterk oppgang i folketrygdens alders- og uførepensjoner.
Middelalternativet til Statistisk sentralbyrå legger til
grunn en økning fra 9,5 pst. av verdiskapingen i fastlandsøkonomien
i 2003 til 20,5 pst. i 2060. Disse medlemmer deler
vurderingen av at med en videreføring av dagens velferdsordninger
vil aldringen av befolkningen medføre en markert økning i
finansieringsbehovet knyttet til offentlig sektor gjennom de kommende
tiårene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at de framtidige pensjonskostnadene
vil øke sterkt, jf. St.meld. nr. 12 (2004-2005) om pensjonsreformen,
og vil understreke behovet for en pensjonsreform som vil sikre et
mer rettferdig og bærekraftig pensjonssystem, og viser
for øvrig til disse medlemmers merknader
i innstillingen til St.meld. nr. 12 (2004-2005).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Senterpartiet og Kystpartietviser til
meldingens prognoser om at antall yrkesaktive vil reduseres og at
brukere av helse- og omsorgstjenester vil øke kraftig.
Dette viser behovet for effektiv drift i offentlig sektor som forutsetning
for fortsatt velferd.
Selv om aldringen i befolkningen vil stille
oss overfor utfordringer i årene som kommer, er det likevel grunn
til å reise noen spørsmål knyttet til
de beregninger som ligger til grunn for perspektivmeldingen. Regjeringen
skriver selv at beregningene bygger på tekniske forutsetninger
om innretning av den økonomiske politikken fremover, ikke
basert på vurderinger av hva som er mest sannsynlig eller
mest ønskelig politikk. For disse medlemmer synes
det noe underlig at når Regjeringen først har
valgt å erstatte langtidsprogrammet med en perspektivmelding,
likevel velger å ikke ha noen formening om hva som ville
være en ønsket og villet politikk for å nå noen
overordnede mål for fremtiden.
Disse medlemmer registrerer at
befolkningsfremskrivninger er en viktig drivkraft bak både
perspektivmeldingen og pensjonsmeldingen fra Regjeringen og dermed
styrende for finansieringsbehovet for pensjoner og velferd i fremtiden. Disse
medlemmerfinner det derfor uheldig
at fremskrivningene er basert på en passiv forlengelse
av historiske trender.
Perspektivmeldingen ville vært et langt
mer interessant politisk dokument hvis Regjeringen kunne anta noen
konsekvenser av egen politikk gjennomført i et lengre perspektiv.
For disse medlemmerer det ubesvarte spørsmål i
meldingen.
Ønsker Regjeringen å gjøre
noe med en rekke av de forutsetningene som legges til grunn?
Det vil være vesentlige endringer for
den økonomiske utviklingen avhengig av hvilken politikk
som føres for å bedre produktivitetsveksten, befolkningsutviklingen,
sysselsettingen, så vel som antall mottakere av offentlige
overføringer, arbeidstid, yrkesdeltaking osv.
Disse medlemmerviser
til at anslagene for petroleumsproduksjon og statens inntekter fra
petroleumsvirksomheten har vært undervurdert i svært
mange stortingsmeldinger og proposisjoner gjennom flere år. Dette
gjelder selvsagt også fremtidig produksjonsnivå. Også her
er det avgjørende hvilken politikk som føres av
landets regjering.
Disse medlemmer registrerer videre
at Regjeringen legger til grunn en høyere vekst i total
faktorproduktivitet enn forutsetningene lagt både i Pensjonskommisjonens
innstilling og i Langtidsprogrammet for 2002-2005 til tross for
at dette er dokumenter som knytter seg nært sammen i tid.
Disse medlemmermener
derfor at Regjeringen gjennom perspektivmeldingen viser liten vilje
til å drøfte hvordan samfunnet skal ta ut en fremtidig
produktivitetsvekst. Det fremstilles nærmest som gitt at denne
veksten tas ut som økt reallønn og økt
privat konsum. Avhengig av forutsetninger, kan det meget vel hende
at vi vil ta ut dette i bedre pensjoner og velferdstjenester, eller
gitt andre forutsetninger, i økt arbeidstid eller lavere
skatter.
Eksempelvis vil endringer av dagens folketrygd, enten
gjennom pensjonsendringer alene eller gjennom innstramminger i andre
oppgaver som i dag er tillagt folketrygden, gi helt andre finansieringsbehov
enn lagt til grunn i denne meldingen.
Perspektivmeldingen oppjusterer også anslaget
for kostnadsvekst i kommunal tjenesteyting. Etter disse medlemmers oppfatning
rimer dette lite med Regjeringens erklærte målsetting
om effektivisering av offentlig sektor.
Disse medlemmermener
også at endringer av sysselsettingspolitikken også vil
kunne få store konsekvenser, uansett hvilke politiske veivalg
som tas.
Eksempelvis vil en økning i antall årsverk
gi økt verdiskapning og dermed økte skatteinntekter,
mens en reduksjon i antall årsverk gir motsatt effekt.
Flere uføre i jobb gir økt
verdiskapning, innsparing i pensjonsutgifter og økte skatteinntekter,
en bedring av innvandreres yrkesdeltagelse, overgang fra deltidsarbeid
til heltidsarbeid, reduksjon i sykefravær - alt dette forhold
som vil bedre det økonomiske grunnlaget og dermed redusere
finansieringsutfordringene i fremtiden.
Disse medlemmervil
peke på at både norsk økonomi og andre
lands økonomi har møtt omstillingsbehov i all
tid. Det er ikke noe nytt fenomen at norsk næringsliv og
samfunnslivet for øvrig må omstille seg i takt
med drivkrefter utenfor offentlig kontroll. I det alt vesentlige
har omstillinger også ført til økt effektivitet, kreativitet
og dermed bedre ressursutnyttelse.
Disse medlemmer er enig med Regjeringen
i at det på en rekke områder må treffes
tiltak for å bedre funksjonsevnen i norsk økonomi
og dermed sette oss bedre i stand til å møte fremtidige
utfordringer. Både innen forskning og utvikling, utdanning,
helse- og sosialpolitikk, skattepolitikk, næringspolitikk,
arbeidsmarkedspolitikk osv. ligger store muligheter. Dagens ordninger
og regelverk må underlegges en kritisk gjennomgang hvor
hovedspørsmålet må være i hvilken grad
vi når målsettingen om effektiv ressursbruk og økt konkurranseevne.
Disse medlemmer vil i hovedsak
komme tilbake til spørsmålet om en pensjonsreform
i forbindelse med behandlingen av pensjonsmeldingen, men vil likevel
påpeke det noe misvisende ved at man ofte omtaler dette
som en reform av folketrygden, til tross for at det kun er ett element
av folketrygdens mange deler som foreslås reformert. Etter disse
medlemmers oppfatning er det vel så viktig å etablere
incentiver for en bedre utnyttelse av arbeidskraften, gjennom å stimulere
evnen og viljen hos den enkelte til å stå lengre
i arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartieter bekymret
over utviklingen i arbeidstid i Norge. Som Regjeringen påpeker
har gjennomsnittlig arbeidstid falt med 25 pst. på årsbasis
1970-2005.
Disse medlemmervil
derfor advare mot en politikk som ytterligere stimulerer til fallende
arbeidstid. Snarere vil disse medlemmeretterlyse en politikk som stimulerer
den enkelte til høyere arbeidsinnsats. Dette innebærer
en politikk som legger til rette for at flere av dem som i dag er
sysselsatt i deltidsstillinger raskt kan komme over i heltidsstillinger.
Det innebærer en politikk overfor landets seniorer som
besitter betydelig kompetanse og arbeidsvilje hvis forholdene bare legges
til rette. En politikk overfor landets trygdede som innebærer
muligheten til å utnytte restarbeidsevne på den
ene siden og bortfall av ytelse for reelt arbeidsføre mennesker
som av ulike årsaker likevel er trygdet, er også vesentlig.
Disse medlemmerer
kritisk til at Regjeringen måler fremtidige reformbehov
i forhold til petroleumsformuen og dermed til handlingsregelen.
For det første er oljeinntekter i bunn og grunn inntekter
på lik linje med andre inntekter fra norsk produksjon.
Det særegne er den høye avkastningen, relativt
til ressursinnsatsen i form av arbeidskraft og investert kapital.
I tillegg tilfaller det aller mest av oljeinntektene staten direkte
som grunneier og skatteoppkrever og indirekte via statlig eide oljeselskap.
Ansvarlig og langsiktig forvaltning av petroleumsformuen
dreier seg om å maksimere økonomisk vekst. Derfor
bør oljeinntektene i større grad konverteres til real-
og humankapital fremfor finanskapital alene.
Hensynet til en helhetlig samfunnsøkonomisk
politikk, tilsier at fokus bør være rettet mot
utviklingen i den totale nasjonalformuen. Avkastningen på nasjonalformuen
er landets samlede årlige produksjon og inntekt. Økt
vekst gir høyere nasjonalformue over tid.
Disse medlemmerviser
til spørsmål 2 fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe
vedrørende hvorfor Norge ligger lavt hva gjelder timeverk
pr. arbeidstaker i forhold til andre land.
Regjeringen svarer at forklaringen er at Norge
har en høy andel deltidsarbeidende sammenlignet med de fleste
andre land, og at dette i første rekke skyldes høy kvinnelig
yrkesdeltagelse. Men også at høyt sykefravær
og ulike permisjonsordninger også bidrar til lav arbeidstid.
Dette understreker nok en gang behovet for en aktiv og målrettet
politikk på dette området. Tall for 2004 viser
at 27 pst. av de sysselsatte arbeidet deltid.
Samtidig viser svar på Senterpartiets
spørsmål nr. 12 at yrkesfrekvensen til kvinner
i mange sammenlignbare land er relativt høy, uten at dette
ser ut til å være knyttet til deltidsarbeid.
Disse medlemmer vil i denne sammenheng peke
på at et forhold som her kan spille inn er de relativt
gode velferdsordninger Norge har for småbarnsforeldre
sammenlignet med andre land.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet vil understreke behovet for en velferdsreform
som innebærer en sammenslåing av arbeidskontorer,
trygdekontorer og sosialkontorer til velferdskontorer. En slik reform
vil innebære en langt enklere hverdag for enkeltmennesket,
men også en enklere arbeidsdag for de ansatte som lettere
vil kunne veilede brukeren frem til riktig bistand og dermed mer
målrettet og treffsikker assistanse.
Når det gjelder muligheten for at fremtidige
finansieringsutfordringer kan dekkes gjennom økte skatter, vil disse
medlemmer peke på at en økning av skattenivået
i Norge ikke er ønskelig eller veldig heldig for den økonomiske
utviklingen. Norges muligheter til å ha et høyere
skattenivå enn verden omkring, blir stadig mindre. Et høyt
skattenivå reduserer investeringsviljen, fører
til handelslekkasje og i verste fall til arbeidsmigrasjon. I tillegg
undergraves arbeidstilbudet.
Den effektive skattesatsen på marginal
arbeidsinnsats i Norge er meget høy. Dette skyldes både
personbeskatning, arbeidsgiveravgift og indirekte skatter på det
forbruket som arbeidsinntekt finansierer. Siden fremtidige skatteinntekter
i hovedsak vil komme fra lønnsinntekter, vil en skatteskjerpelse
for å møte finansieringsbehovet, gi lavere arbeidstilbud
som reduserer skatteinntektene, som igjen fører til skatteskjerpelse osv.
En slik ond sirkel vil ikke landet være tjent med.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at 1/10 av befolkningen i arbeidsdyktig alder er uføretrygdet
i Norge. Disse medlemmer mener det må være
noe grunnleggende galt i trygdeforvaltningen og i vår generelle
oppfatning av hva uføretrygd de facto skal være
når en så stor andel av befolkningen er innrømmet
uføretrygd. Disse medlemmer mener derfor
det må ligge et stort potensial i å forbedre og
stramme inn regelverket for uføretrygding, samt en innsats
hva gjelder å etterprøve realitetene bak dette
tallet.
Regjeringen peker på tilgangen til
realkapital som en vesentlig forutsetning for vekst.
Både for å kunne tilby befolkningen
et stadig bedre offentlig tjenestetilbud, samt bedre vekstgrunnlaget
for økonomien, er det nødvendig å sørge
for offentlig realkapitaldannelse.
De siste årene har offentlige realinvesteringer
som andel av BNP vært fallende og i tillegg svært
lave. Realkapital som benyttes innen samferdsel, helse og utdanning
må økes. Dette gjør offentlig tjenesteproduksjon
mer effektiv og det reduserer kostnader i det private næringsliv.
Statlig forbruk bør ikke kompensere
for manglende offentlige realinvesteringer. Disse medlemmer er bekymret
for en utvikling hvor manglende investeringer oppveies av økende
løpende kostnader i drift av offentlig sektor. Disse
medlemmer mener derfor at offentlige realinvesteringer bør
prioriteres fremfor offentlig forbruk. Dette vil gi en langt bedre
effekt på det offentlige og private tjenestetilbudet, samtidig
som det gir en bedre ressursbruk.
Disse medlemmer mener likevel
at omstillingsbehovet antar ulike former fordi samfunnet hele tiden utvikler
seg og at de største omstillingsutfordringer Norge står
overfor i fremtiden først og fremst vil gjelde offentlig
sektor. Derfor mener disse medlemmerat
det ikke er noen grunn til å utsette nødvendige
reformer på dette området.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti påpeker
at mulighetene til videreutvikling av den norske velferdsstaten
vil avhenge av utviklingen i en rekke faktorer. Utviklingen i produktivitet,
yrkesdeltakelse, levealder, fruktbarhet og helsetilstand i befolkningen
er helt sentralt for handlingsrommet i norsk politikk. Felles for
flere av disse er at de kan påvirkes gjennom fornuftig
bruk av virkemidler.
Yrkesdeltakelse i Norge ligger høyt
i internasjonal sammenheng. Allikevel er det store grupper der det
finnes et betydelig potensiale for økt deltakelse. Blant kvinner,
eldre, innvandrere og funksjonshemmede finnes det en stor arbeidskraftreserve
som i dag ikke blir brukt. Grunnene til det er flere, men disse
medlemmer vil understreke at en viktig faktor er at dagens arbeidsliv
stiller krav som presser ut alle som ikke kan yte 100 pst. Privatisering
og konkurranseutsetting har ført til at det heller ikke
i offentlig sektor lenger er rom for å utnytte den arbeidsevnen
disse faktisk har. Alternativet er ofte uførhet eller tidligpensjon.
For den enkelte og for samfunnet er dette uheldig. Tiltak for å få denne
gruppa i arbeid må derfor prioriteres høyt.
Tiltak for å øke kvinners
yrkesdeltakelse er enklere. Disse medlemmer viser
til at det viktigste er å legge til rette for å kombinere
arbeidsliv og omsorg for barn. Barnehageplasser med høy
kvalitet til lav pris for alle som ønsker det må gjennomføres
så raskt som mulig. I tillegg må strukturer som
gjør at småbarnsmødre ikke tjener på å arbeide,
fjernes. Kontantstøtte og pensjonsopptjening for omsorgsarbeid
som ikke premierer yrkesaktivitet er eksempler på dette.
Disse medlemmer understreker
at befolkningens helsetilstand kan påvirkes av økt
fokus på forebygging. Gjennom en politikk som stimulerer
folk til å gjøre fornuftige valg i forhold til
mat, alkohol, tobakk og fysisk aktivitet, vil folkehelsa bli bedre.
Dette er bra for den enkelte og bra for samfunnet. En kombinasjon av
informasjon og restriksjoner er nødvendig for å få til dette.
Til sammen vil tiltak på disse områdene vesentlig forbedre
vår mulighet til å løse velferdspolitiske
utfordringer. Men disse medlemmer gjør også oppmerksom
på at store skattelettelser vil gjøre det svært vanskelig å styre
utviklingen på disse feltene i riktig retning. Regjeringens
løfter om skattelettelser på 23 mrd. kroner i
neste stortingsperiode er derfor en underminering av den norske
velferdsstaten.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og
Kystpartiet vil understreke at Norge blir preget av et stadig økende
gap mellom privat og statlig rikdom på den ene siden og økende
kommunal fattigdom på den andre siden. Dette er en utvikling
som etter disse medlemmers mening er uakseptabel,
og som krever en politisk kursendring.
Disse medlemmer vil trekke frem
noen urovekkende utviklingstrekk:
– Kommunesektorens
totale gjeld er pr. 1. desember 2004 på 161,2 mrd. kroner,
en økning i 2004 på 12,5 mrd. kroner. Kommunene
bruker med andre ord 500 mill. kroner mer på renteutgifter
i dag enn for ett år siden. Det er ventet at halvparten
av landets kommuner vil gå med underskudd i 2004.
– Kommunesektoren opplevde en
total skattesvikt på 3,4 mrd. kroner i 2004, hvorav 2,2
mrd. kroner kompenseres fra staten. Underbalansen i kommunesektoren
er på 5,3 mrd. kroner på bakgrunn av regnskapstall
for 2003.
– 118 kommuner står på fylkesmennenes
svarteliste (ROBEK-lista), dvs. er satt under statlig styring økonomisk.
– Demografiske endringer fører
alene til en årlig kostnadsøkning på om
lag 1,5 mrd. kroner.
– Antall ansatte i kommunesektoren
er redusert med 10 000 ansatte siden 2001. Dette utgjør
om lag 3 pst. av arbeidsstokken.
– Minst 200 av 1 100 offentlige
svømmebassenger er ikke lenger åpne for publikum.
Kommuneøkonomien er så dårlig at nødvendig
vedlikehold ikke blir gjennomført. Halvparten av norske
tiåringer kan ikke svømme og tallet er stigende.
– Kommunesektoren har et akkumulert
vedlikeholdsbehov på kommunal eiendom, antakelig på over
40 mrd. kroner.
En fortsatt nedprioritering av den offentlige
velferden vil etter disse medlemmers oppfatning kunne medføre
en kraftig svekkelse av kvaliteten på velferdstilbudene,
og derigjennom svekket tillit fra innbyggernes side. En konsekvens
av dette vil være fremvekst av flere private løsninger
og økte forskjeller mellom folk. Dette er en utvikling disse
medlemmer mener det er en hovedutfordring å forhindre.
Disse medlemmer viser til at
Senterpartiet og Kystpartiet ønsker en kraftig styrking
av kommuneøkonomien. Hovedelementer i en slik
satsing vil være:
Disse medlemmer vil understreke
at kommunal sektor er av stor viktighet for sysselsettingssituasjonen i
landet. I så måte ville Senterpartiet og Kystpartiets alternative
budsjetter for 2005 gitt grunnlag for at det i kommunesektoren kunne
vært ansatt 9 300 flere lærere, helse- og omsorgsarbeidere.
Det kunne vært igangsatt nødvendige reparasjoner
av skoler og andre bygg.
Det er dokumentert store vedlikeholdsbehov i
kommunalt eid eiendomsmasse. En utredning Kommunenes Sentralforbund
har fått utført antyder et akkumulert vedlikeholdsbehov
på 40 mrd. kroner. Disse medlemmer viser
også til at NOU 2004:11 om eiendomsforvaltningen i kommunesektoren
anbefaler et ekstraordinært tilskudd på 5 mrd.
kroner fordelt over 5 år for å håndtere
deler av vedlikeholdsutgiftene.
Dette viser etter disse medlemmers oppfatning at
dersom ikke den økonomiske balansen i kommunesektoren gjenopprettes
vil store samfunnsverdier stå i fare for å gå tapt.
Kommunene er ryggraden i velferdssamfunnet vårt. Barnehage,
skole, kultur, eldreomsorg, vann, vei og kloakk - alt er avhengig
av en velfungerende kommune. Kommunesektoren har vært Regjeringens
salderingspost gjennom hele denne stortingsperioden.
Disse medlemmer vil understreke
at en god skole og en mer verdig omsorg avhenger av at kommunene
settes økonomisk i stand til å løse de
oppgavene de er pålagt. Vi mener alle vi skal ha verdens
beste skole, mens skolebygg forfaller og lærere sies opp.
Vi rystes alle når det avdekkes omsorgssvikt på sykehjem og
i hjemmetjenesten, selv om vi vil det beste for våre gamle
og syke. Da må vi gjøre noe med problemet.
Disse medlemmer vil understreke
betydningen av å satse mer på forebygging for å redusere
de offentlige utgiftene på sikt. Dette gjelder forebygging
mot helseskader og sykdom der det er gode kunnskaper om for eksempel
hvordan livsstilsykdommer kan reduseres ved endret kosthold og økt
fysisk aktivitet. Et annet område handler om å redusere
ulykker i trafikken samt helseproblemer som følge av støv,
støy og utslipp fra den økende biltrafikken i
byene. Et tredje område handler om å forebygge
at rusmisbruk og kriminalitet får utvikle seg. Et fjerde
viktig område handler om hvordan psykiske helseproblemer
kan begrenses hos unge. Et annet nøkkelområde
omfatter forholdene i arbeidslivet der utstøting er et økende
problem. Det er ingen tvil om at trygghet for arbeid og inntekt
er helt grunnleggende for et godt liv for de aller fleste. Disse medlemmer mener
samfunnet kan spare store milliardbeløp årlig
ved å satse på å forebygge framfor å reparere
innafor disse og andre områder. En slik forebyggingstankegang
krever at det kan budsjetteres mer langsiktig fordi innsparingene
på helsebudsjettene av for eksempel økte investeringer
i gang- og sykkelveier vil komme over en lang periode og lenge etter
at investeringene er gjort.
Disse medlemmer vil framheve
Regjeringens tiltak for å begrense tobakkskader som et
godt eksempel på forebygging. Her er informasjonskampanjer, restriksjoner
mot bruk samt avgiftspolitikken tatt i bruk på en god måte.
Disse medlemmer vil peke på at
det blir en viktig oppgave å legge til rette for at den
tredje sektor kan beholde og styrke sin rolle i løsningen
av mange fellesoppgaver. Den tredje sektor som består av
ulike samvirkeforetak, frivillige organisasjoner, selvhjelpsgrupper
og dugnadsgjenger, har solide røtter i norske lokalsamfunn.
Usikkerheten knyttet til tallfesting av den økonomiske
utviklingen i et femtiårsperspektiv er betydelig. Denne
meldingen presenterer derfor både en referansebane og et
sett med virkningsberegninger som beskriver mulige utviklingsforløp
fram mot 2060. Ingen av banene påstås å representere
et mest sannsynlig forløp, men referansebanen for framskrivingene
framstår på flere områder som godt i
tråd med tidligere observerte utviklingstrekk.
I tråd med tidligere erfaringer er
det i referansebanen forutsatt at bedring av evnen til å utnytte
tilgjengelige ressurser vil gi et bidrag til veksten i verdiskapningen på om
lag 1,5 prosentpoeng i gjennomsnitt pr. år framover. Referansebanen
bygger videre blant annet på at Norge fortsatt kan dra
nytte av et omfattende internasjonalt varebytte og at oljeprisen
på lang sikt blir 180 2004-kroner pr. fat. Endringer i
befolkningssammensetningen bidrar til at andelen av befolkningen
i tradisjonell yrkesaktiv alder reduseres fra 61 pst. i 2003 til 55
pst. i 2060, mens gjennomsnittlig arbeidstid og yrkesdeltaking for
aldersgruppen 20-66 år sett under ett forutsettes nær
uendret på dagens nivå.
Både referansebanen og alternativberegningene
tar utgangspunkt i handlingsregelen for bruken av petroleumsinntekter,
slik denne ble vedtatt av Stortinget våren 2001. I de fleste
beregningene er det også lagt til grunn felles forutsetninger
om hvordan utviklingen i de offentlige utgiftene bestemmes (videreføring
av dagens folketrygdsystem og uendret dekningsgrad og ressursbruk
pr. bruker for offentlig finansiert tjenesteproduksjon). Med utgangspunkt
i disse forutsetningene angis et finansieringsbehov for offentlig
forvaltning, som i beregningene rent teknisk er illustrert ved en
tilpasning av det generelle skattenivået for husholdningene.
Den anslåtte skatteøkningen er ment å illustrere størrelsen
på utfordringene i finanspolitikken, og er i beregningene
ikke forutsatt å få virkninger på arbeidstilbudet.
Dersom finansieringsbehovet faktisk skulle dekkes på denne
måten, vil trolig arbeidstilbudet og sysselsettingen bli
påvirket i negativ retning.
Beregningene viser at produktivitetsveksten
i stor grad bestemmer utviklingen i verdiskaping pr. innbygger.
Betydningen av endringer i befolkningssammensetningen er belyst
ved et ungdomsalternativ og et aldringsalternativ. Ungdomsalternativet
skiller seg fra referansebanen ved at det er forutsatt høyere
fruktbarhet og lavere levealder. Det motsatte gjelder for aldringsalternativet.
Innenfor tidshorisonten for beregningene er det små forskjeller
mellom de tre alternativene når det gjelder utviklingen
i verdiskaping pr. innbygger. Det skyldes at en lavere andel eldre
utenfor arbeidsstyrken i ungdomsalternativet i stor grad motsvares
av en større andel barn og unge. For aldringsalternativet
er det omvendt.
Dersom produktivitetsveksten i økonomien
holder seg på et nivå i nærheten av det
som er observert historisk, vil produksjon og forbruk pr. innbygger
vokse betydelig i tiårene framover. Ved en videreføring
av dagens ansvarsdeling mellom offentlig og privat sektor er det
likevel forhold som trekker i retning av enda raskere vekst i utgiftene
til offentlige tjenestetilbud og overføringer. Både
aldringen av befolkningen og forventninger om økt standard
på arbeidsintensive tjenester kan bidra til en slik utvikling.
Framskrivingene indikerer at selv når det legges til grunn
at dekningsgrad og ressursbruk pr. bruker av offentlige tjenester ikke
skal øke framover, er det behov for ytterligere tiltak
for å begrense utgiftene eller øke inntektene.
Referansebanen viser et udekket finansieringsbehov for offentlig
forvaltning økende til om lag 8 pst. av BNP for Fastlands-Norge
i 2060. Utfordringene for offentlige finanser er også illustrert
ved generasjonsregnskapsberegninger, som viser et samlet innstrammingsbehov
på 75-105 mrd. kroner, dersom tilpasningene tas nå.
Størrelsen på det beregnede
finansieringsbehovet er avhengig av forutsetninger om blant annet økonomisk vekst,
rentenivå, befolkningsutvikling, yrkesdeltaking, arbeidstid
og oljepris. Beregningene etterlater samlet sett liten tvil om at
det er påkrevd med tiltak for å sikre den langsiktige
balansen i offentlige finanser.
Størstedelen av det beregnede innstrammingsbehovet
kan føres tilbake til de forventede endringene i befolkningens
alderssammensetning. Dersom veksten i levealder skulle avta sammenliknet
med utviklingen de siste tiårene, samtidig som fruktbarheten
igjen øker, vil de statsfinansielle utfordringene reduseres.
Utviklingen kan imidlertid like gjerne gå i motsatt retning.
Den norske petroleumsproduksjonen er nå på sitt høyeste,
samtidig som oljeprisen er på et høyt nivå. Statens
inntekter fra petroleumsvirksomheten vil etter hvert falle. For
perioden fram til 2060 under ett, ligger forventet realavkastning
av Petroleumsfondet som andel av fastlands-BNP i beregningene bare
om lag 1 prosentpoeng over nivået på det strukturelle
budsjettunderskuddet i 2004. Med en langsiktig, bærekraftig forvaltning
av inntektene i tråd med handlingsregelen for budsjettpolitikken,
kan disse inntektene dermed bare gi et relativt beskjedent bidrag
til økt varig finansiering av offentlige utgifter. 50 kroner
høyere oljepris gjennom perioden 2010-2060 vil ifølge
beregningene kunne redusere finansieringsbehovet med vel 1 prosentpoeng.
De siste tiårene har andelen av befolkningen
som bor i byer og storbyer økt kraftig, mens befolkningen
på landsbygda har blitt redusert. De langsiktige makroøkonomiske
framskrivingene i denne meldingen er ikke egnet til en grundig analyse
av regional utvikling framover, men peker isolert sett i retning
av relativt små endringer i fylkesfordelingen av sysselsettingen gjennom
de neste 10-15 årene. Regjeringen legger våren
2005 fram en egen stortingsmelding om regionalpolitikken, hvor det
vil bli presentert brede analyser av den regionale utviklingen.
Perspektivmeldingen gir ikke en bred beskrivelse
av miljøvirkningene av alternative utviklingsbaner for økonomien,
men presenterer oppdaterte framskrivinger av en del viktige miljøskadelige
utslipp til luft. Ifølge framskrivingene vil de samlede
klimagassutslippene i Norge uten nye tiltak vokse med om lag 17
pst. fra 2002 til 2010. Dette gir utslipp som er 12 mill. tonn høyere
enn utslippsforpliktelsen under Kyoto-protokollen. Beregninger indikerer
at Norge kan spare betydelige kostnader ved å oppfylle
deler av forpliktelsen gjennom å delta i det internasjonale
kvotemarkedet. I tråd med regelverket under Kyotoprotokollen,
la Sem-erklæringen opp til at en vesentlig del av de nødvendige
utslippsreduksjonene vil komme gjennom nasjonale tiltak. Overholdelse
av Norges NOx -forpliktelse i henhold
til Gøteborg-protokollen vil ifølge framskrivingene
kreve nye tiltak. For andre gasser som reguleres av denne avtalen
vil effekten av allerede vedtatte tiltak og frivillige avtaler kunne
være tilstrekkelig.
Nasjonalformuen består av finans- og
realkapital, menneskelig kapital og natur- og miljøkapital.
Verdien av nasjonalformuen er bestemt av den framtidige velferd
de ulike formueskomponentene kan gi. Beregninger av enkelte komponenter
i nasjonalformuen indikerer at naturressursene er mindre viktig
for den framtidige økonomiske utviklingen i 2003 enn i
1970, mens betydningen av den menneskelige kapitalen har økt
sterkt. Beregningene illustrerer at den menneskelige kapitalen har
avgjørende betydning for framtidig velferd, mens petroleumsressursene
relativt sett har liten betydning. Dette drøftes nærmere
i kapittel 5 i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det er usikkerhet
knyttet til de anslag som perspektivmeldingen er basert på.
Referansebanen for framskrivingene framstår imidlertid
godt i tråd med tidligere observerte utviklingstrekk. Disse
medlemmer viser til at referansebanen viser et udekket finansieringsbehov
for offentlig forvaltning økende til om lag 8 pst. av BNP for
Fastlands-Norge i 2060 og at generasjonsregnskapsberegninger viser
et samlet innstrammingsbehov på 75-105 mrd. kroner, dersom
tilpasningene må tas nå.
Disse medlemmer deler vurderingen
av at det samlet sett er liten tvil om at det er påkrevd
med tiltak som sikrer den langsiktige balansen i offentlige finanser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Senterpartiet og Kystpartiet vil understreke det Regjeringen
selv skriver:
"Det er samtidig lite som i dag kan sies med sikkerhet om
utviklingen i det norske samfunnet og i norsk økonomi de
neste 50 år."
Når Regjeringen likevel velger å presentere
mulige forløp og særskilte utfordringer, vil disse
medlemmer nok en gang etterlyse Regjeringens svar på disse, og
viser til sine merknader ovenfor.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Regjeringen i perspektivmeldingen sier at politiske valg
som treffes i nær framtid kan påvirke mulighetene
til å møte økonomisk-politiske utfordringer
lenger fram i tid. Disse medlemmer er enig i dette
og vil peke på at Regjeringen ikke synes å ta
inn over seg de utfordringer meldingen trekker opp for finansieringen
av de voksende behovene innen helse, omsorg og pensjoner, når
den lover nye titalls milliarder i skattelettelse i kommende stortingsperiode.
Disse medlemmer viser til at
framskrivningene viser at det norske samfunn vil være langt
rikere i 2060 enn i dag, regnet i disponibel realinntekt pr. innbygger. Det
avgjørende vil være hvordan vi utnytter og fordeler denne
rikdommen. Disse medlemmer mener det er viktig å utnytte
den voksende velstanden til å skape et rettferdig samfunn
hvor alle grupper og distrikter trekkes med i velstandsutviklingen.
Da må vi bygge videre på en samfunnsmodell som
sikrer en rettferdig fordeling og lik tilgang på viktige
goder som utdanning, helse og omsorg.
Disse medlemmer vil understreke
at dette forutsetter en politikk som bekjemper fattigdom og utstøting
fra arbeidslivet av grupper som ikke kan yte full innsats.
Disse medlemmer viser til at
omplasseringen av oljeformuen til en finansiell formue, vil gjøre
det lettere å møte de framtidige finansieringsbehov
i offentlig sektor. Men dette forutsetter at det føres
en økonomisk politikk som ikke baserer seg på en
varig høyere bruk av oljeinntekter enn handlingsregelen
tilsier. Disse medlemmer vil peke på at
ved inngangen til denne stortingsperioden var generasjonsregnskapet
i balanse, mens det nå er svekket med 75-100 mrd. kroner.
En viktig årsak til denne svekkelsen er økt bruk
av oljeinntekter. I perioden 2002-2005 bruker Regjeringen mye mer
enn det handlingsregelen tilsier, samtidig som de har valgt å gi
store skattelettelser. Dette har bidratt til å svekke generasjonsregnskapet
kraftig.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Regjeringens forsiktige estimater tyder på at vi
vil oppleve mer enn dobling av vårt nåværende
velstandsnivå i løpet av de kommende tiår.
Denne velstanden kan befolkningen velge å bruke på ulike
måter. At alt skal brukes til økt privat forbruk er
ikke sannsynlig, og etter disse medlemmers oppfatning,
heller ikke fornuftig. Disse medlemmer understreker
at beregningene viser det finnes et betydelig handlingsrom for politisk
styring av samfunnet. Disse medlemmer understreker
at velstand og velferd først og fremst avhenger av verdien
av vår arbeidsinnsats. Dette utgjør 85 pst. av
nasjonalformuen. En helhetlig satsing på utdanning fra
barnehage til pensjonsalder er derfor den viktigste investeringen for
framtida.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og
Kystpartiet viser til at det nødvendigvis vil hefte
stor usikkerhet ved anslag på langsiktige forløp for
norsk økonomi. Dagens teknologi, olje- og gassvirksomhet,
oppdrettsnæringen, internasjonale handelsmønstre
mv. var bortimot utenkelige for 50 år siden. Muligheten
for "tilsvarende" og enda raskere endringer i tiårene fremover
kan opplagt endre forutsetningene for verdiskaping og samfunnsutvikling
dramatisk.
Disse medlemmer mener den økonomiske
politikken først og fremst må legge forholdene
til rette for sunne offentlige finanser og fortsatt produktivitetsvekst.
Utsiktene til underfinansiering av velferdsstaten på sikt
bør motvirkes ved at skattegrunnlaget ikke blir unødvendig
svekket: Skattesystemet bør fortsatt være kjennetegnet
av brede skattegrunnlag. Dette vil også bidra til at finanspolitikken
kan fungere effektivt som automatisk stabilisator i forhold til
konjunktursvingninger. På samme tid bør skattesystemet
i større grad rettes inn mot å stimulere til høyt
arbeidstilbud og bedre utnyttelse av den store arbeidskraftsreserven
i Norge. Over tid vil dette være det beste bidraget til bærekraftige
offentlige finanser.
Disse medlemmer viser til at
næringsstrukturen i Norge og brorparten av norsk eksport
fortsatt er naturressurs- og råvarebasert. Vannkraft, petroleum,
marine produkter, tømmer og metaller mv. utgjør
også i dag viktige basisnæringer. Den raske og
omfattende industrielle utviklingen i Asia er i stor grad
komplementær til den noe spesielle norske næringsstrukturen: Økt produksjon
av ferdigvarer og tjenester i fremvoksende asiatiske økonomier
fører til både fallende priser på slike
varer og økt etterspørsel etter råvarer
og innsatsfaktorer fra Norge. Samlet sett kan den nye globale arbeidsdelingen
styrke Norges bytteforhold overfor utlandet. Senterpartiet mener
dette øker nødvendigheten av nasjonalt
eierskap og strategisk kontroll over viktige og i stigende grad
lønnsomme naturressurser. En langsiktig næringspolitikk
bør ha nettopp dette som et overordnet siktemål.
En effektiv forvaltning og videreutvikling av
denne næringsstrukturen vil også i fremtiden fordre
et relativt desentralisert bosettingsmønster. Motsatt forutsetter
en spredt bosetting utfordrende og varierte lokale arbeidsmarkeder. Disse medlemmer mener det offentlige også i
fremtiden bør ha et ansvar for å legge forholdene til
rette for en slik samfunnsutvikling. Ny teknologi, et mer fleksibelt
arbeidsliv og ikke minst stadig flere fritidsboliger med høy
standard bedrer muligheten for dette. Samtidig øker sjansene
for en annen type desentralisering; et mer "nomadeaktig" samfunn
der flere i større grad arbeider og lever flere steder.
Og da ikke nødvendigvis bare innenlands. På sikt
vil sterkere innslag av slike geografisk flytende arbeids- og bosettingsmønster
stille andre krav til offentlige tjenestetilbud.
Disse medlemmer mener at dagens
sterke sentralisering bidrar til et samfunn som er dyrere i drift. Mange
flytter fra områder med god plass i skoler, barnehager
og sykeheimer til pressområder der det kreves kostbare
investeringer i slike tilbud samt i infrastruktur for å unngå for
eksempel voksende trafikkproblemer. Arbeidsplassene flyttes fra
områder med god tilgang på rimeligere og stabil
arbeidskraft og låge husleier til områder med
høgere driftskostnader. Økt flytteaktivitet fører
til at boligverdier i utkantene reduseres mens bokostnadene i pressområdene øker
raskt. Disse medlemmer mener det er god samfunnsøkonomi
i å redusere sentraliseringen ved å stimulere
til økt aktivitet i alle deler av landet. Dette kan skje
på mange vis, for eksempel gjennom en målrettet
distrikts- og næringspolitikk, økte investeringer
i veibygging og annen infrastruktur, økonomiske vilkår
for kommunesektoren som sikrer gode velferdstjenester i hele landet.
Desentralisering av offentlige oppgaver, utflytting av statlige
arbeidsplasser og bevisst lokalisering av nye offentlige arbeidsplasser
må brukes mer aktivt enn i dag.
Disse medlemmer viser til at
perspektivmeldingen stadfester humankapitalens rolle som den viktigste delen
av Norges nasjonalformue. Forebygging av helseskader og sykdom,
en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og vedvarende satsing på utdanning
og forsking fremstår som de mest naturlige formene for
investering i denne kapitalen. En kreativ og kompetent arbeidsstyrke øker
samtidig sannsynligheten for ny næringsutvikling og tilfredsstillende
omstillingsevne i norsk næringsliv, noe som vil bli enda
viktigere når omfanget av petroleumsvirksomheten etter
hvert minsker.
Endringene i befolkningens alderssammensetning trekker
i retning av at utgiftene knyttet til etablerte velferdsordninger
vokser vesentlig raskere enn skatteinntektene, selv uten forbedringer
i velferdsordningene. Dette stiller offentlig sektor og den økonomiske
politikken overfor store utfordringer.
Den forventede svekkelsen av offentlige finanser
kan ikke møtes ved større skatteøkninger
uten betydelig risiko for at skattegrunnlagene påvirkes
i negativ retning. Mens økt beskatning av arbeid kan redusere arbeidstilbudet,
kan høyere skatt på kapitalavkastning redusere
skattegrunnlaget ved å gjøre det mindre lønnsomt å investere
i Norge. Sammenhengen mellom skattesatser og skattegrunnlag har
trolig blitt forsterket gjennom internasjonaliseringen av norsk økonomi.
Det nære økonomiske samkvemmet med andre land
setter grenser for hvor mye skattesatsene i Norge kan avvike fra
skattesatsene i utlandet. Det norske skattenivået er i dag
relativt høyt i europeisk sammenheng.
Beregningene i denne meldingen viser at tiltak
for å stimulere arbeidstilbudet kan gi vesentlige bidrag
til å møte utfordringene for offentlige finanser.
Tiltak som samtidig reduserer tilgangen til trygde- og stønadsordninger
vil være særlig viktige. Arbeidstilbudet kan økes
ved at den enkelte arbeidstaker arbeider flere timer pr. uke, velger å utsette
tidspunktet for pensjonering, fortsetter i deltidsarbeid som pensjonist,
eller ved lavere sykefravær, redusert overgang til uføretrygd eller
ved tidligere start i yrkeslivet. Endringer av skatte- og pensjonssystemet
som øker den økonomiske gevinsten for den enkelte
ved å arbeide, er viktige for å motivere til arbeid.
Dessuten kan det gjøres endringer i systemene for uføretrygd
og sykepenger som bedrer incentivene til yrkesaktivitet der dette
er et mulig alternativ. I denne sammenheng er det også aktuelt å vurdere
alternative etterspørselsstimulerende tiltak som kan bidra
til å få flere vanskeligstilte i arbeid og ut
av fattigdom.
Ved siden av pensjonsutgiftene, representerer
ordningene for syke og uføre de største utgiftene
til overføringer. Det har i flere år vært
sterk vekst i disse overføringene. Utgiftene kan begrenses
ved å:
– Endre
finansieringssystemet, slik at arbeidsgiver får sterkere
incentiver til å utnytte arbeidsevnen til alle arbeidstakere.
– Bedre samordningen mellom trygd,
arbeidsformidling og sosialhjelp.
– Skjerpe kravene som stilles
vedrørende sykdom og uførhet for å oppnå trygd.
– Stramme inn praktiseringen av
kravene.
– Stille krav til den enkelte
(for eksempel møteplikt for sykemeldte).
– Skjerpe arbeidsgivers plikt
til tilrettelegging av arbeidsplasser for personer med redusert
funksjonsevne.
– Unngå at personer med
helseproblemer venter unødig på relevante behandlingstilbud.
Med strammere offentlige budsjetter øker
betydningen av å få mest mulig igjen for hver
krone. Modernisering av offentlig sektor kan bidra til dette, ved å videre
styrke rammebetingelser som stimulerer til effektivitet og brukerorientering.
Nyere analyser av enkeltsektorer antyder et potensial for effektivisering på mellom
10 og 26 pst., dersom alle tjenesteleverandører var like
effektive som den beste på sitt område. Blant
tiltak som kan bidra til å realisere slike effektiviseringsgevinster,
er konkurranseutsetting, reformer av finansieringssystemene, delegering
og desentralisering av oppgaver, bedre arbeidskraftmobilitet mellom offentlig
og privat sektor, samt endringer i kompetanse og innen organisasjon
og ledelse.
Økt innslag av brukerbetaling for tjenester
som i dag i hovedsak er offentlig finansiert, vil redusere finansieringsbehovet
gjennom økte inntekter. I tillegg kan utgiftene gå ned
som følge av mer kostnadstilpassede avveiinger på etterspørselssiden.
Større årlig innvandring av
grupper med høy yrkesdeltaking kan bidra til å bedre
balansen mellom yrkesaktive og yrkespassive, og dermed også til å bedre offentlige
finanser. Innvandringspolitikken har hatt, og skal ha, en humanitær
begrunnelse. En betydelig del av innvandringen til Norge har som
følge av det bestått av flyktninge- og familieinnvandring
fra fattige land. Personer i disse gruppene har gjennomgående
hatt lavere yrkesaktivitet enn befolkningen ellers, og dermed bidratt
relativt mindre til den økonomiske verdiskapingen og finansieringen
av offentlige utgifter.
Dersom en unnlater å gjennomføre
nye tiltak, vil det økte finansieringsbehovet i offentlig
sektor måtte dekkes opp ved å tære på kapitalen
i Statens petroleumsfond. Dette svarer til strategien med gjeldsoppbygging som
mange EU-land fulgte på 1980-tallet og første halvdel
av 1990-tallet. En slik strategi for å utsette nødvendige
tiltak på utgifts- eller inntektssiden av offentlige budsjetter
reduserer avkastningen av fondet og innebærer at behovet
for tilpasninger lenger fram i tid øker sterkt. Dette drøftes
nærmere i meldingens kapittel 6.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
de forventede endringene i befolkningssammensetningen de neste tiårene
representerer en utfordring for det norske velferdssamfunnet.
Beregninger som presenteres i meldingen viser
at produktivitetsveksten framover vil være viktig for hvor gode
velferdsordninger vi vil ha råd til. Disse medlemmer mener
at dette understreker betydningen av en politikk som vektlegger
forskning, utdanning og verdiskaping.
Disse medlemmer viser til at
høyere sysselsetting vil bidra til bedre offentlige finanser,
og at pensjonssystemet og andre ordninger må innrettes
slik at de stimulerer til arbeidsinnsats. Disse medlemmer mener
at Regjeringen i meldingen legger et for ensidig fokus på økonomiske
incentiver som skal motivere den enkelte arbeidstaker til å arbeide
mer. Like viktig er det å legge til rette for at arbeidstakere,
som av ulike årsaker har redusert yteevne, fortsatt kan
delta i arbeidslivet fullt eller delvis. Her har også partene
i arbeidslivet et ansvar. Arbeidet med et inkluderende arbeidsliv
er en god begynnelse på dette.
Disse medlemmer viser til at
sammenlignet med andre land er ikke skattenivået i Norge
spesielt høyt. Disse medlemmer mener at
gode fellesløsninger på sentrale velferdsområder
forutsetter et relativt høyt skattenivå, og at
det er bred aksept og forståelse for dette i befolkningen.
Samtidig er det viktig at skattesystemet støtter opp om
investeringer, verdiskaping og sysselsetting. Økt mobilitet
over landegrensene setter grenser for hvor høye skatter
vi kan ha på kapital og arbeidskraft. Disse hensyn har
betydning, ikke bare for skattenivå, men også for
utformingen av selve skattesystemet. Disse medlemmer mener
at det i lys av de utfordringene som skisseres i meldingen, ikke
er riktig å gå inn for store skattelettelser framover. Store
skattelettelser, slik Regjeringen har varslet, vil føre
til at presset på offentlige finanser blir enda større enn
det som skisseres i meldingen.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i meldingen peker på større privat
ansvar for annen inntektssikring enn pensjon, som et element i en
strategi for bærekraftige finanser. Disse medlemmer går
mot en politikk der den enkelte skal dekke en større del
av kostnadene ved for eksempel uførhet, sykdom og arbeidsledighet.
Forslag som å ytterligere skjerpe kravene som stilles vedrørende
sykdom og uførhet for å oppnå trygd,
vil kunne ramme mennesker i en svært sårbar livssituasjon.
Slike innstramminger vil lett føre til at de som har god økonomi
vil satse på private ordninger. For noen yrkesgrupper er
det for eksempel mulig å forsikre seg mot arbeidsledighet.
Slike private ordninger vil føre til økte forskjeller
og undergrave fellesskapsløsninger. Disse medlemmer mener
det er riktigere å satse på tiltak som bedrer
samordningen mellom trygd, arbeidsformidling og sosialhjelp, og å skjerpe
kravene til arbeidsgivers plikt til tilrettelegging av arbeidsplasser
for personer med redusert funksjonsevne.
Disse medlemmer mener det er
viktig å satse på en godt fungerende offentlig
sektor og høy kvalitet på offentlig tjenesteproduksjon.
I meldingen vises det til studier som indikerer et betydelig effektiviseringspotensial
i offentlig sektor. Selv om en ikke skal se bort fra at det er et
betydelig potensial i deler av offentlig sektor, må slike
resultater tolkes med varsomhet. Særlig på områder
som skole, sykehus og eldreomsorg kan det være vanskelig å måle
effektivitet når det også skal tas hensyn til
kvaliteten på tjenestene.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at den forventede
svekkelsen av offentlige finanser kan møtes med tiltak
som stimulerer arbeidstilbudet. Særlig viktig er det at
det legges til rette for at arbeidstakere som har muligheten kan
arbeide flere timer per uke, velge å utsette tidspunkt
for pensjonering, arbeide deltid som pensjonist, redusere sykefraværet
eller starte yrkeslivet tidligere. Disse medlemmer viser
til at den forventede svekkelse av offentlige finanser ikke kan møtes
med større skatteøkning, uten risiko for at skattegrunnlaget
påvirkes i negativ retning.
Disse medlemmer viser til at
Samarbeidsregjeringen i perioden 2001-2005 har styrket satsingen
på offentlige oppgaver innen velferd, helse og utdanning, samtidig
som skatte- og avgiftsnivået er redusert. Disse
medlemmer mener at skattereformen er viktig for å gi
et mer rettferdig skattesystem og for å øke verdiskapingen
i årene fremover. Perspektivmeldingen viser et effektiviseringspotensiale
knyttet til modernisering av offentlig sektor. Disse medlemmer mener
at en politikk som fremmer verdiskaping kombinert med et fortsatt
aktivt arbeid med modernisering av offentlig sektor vil skape rom
for en videre satsing på prioriterte områder innenfor
velferd og utdanning, samtidig med oppfølging av skattereformen.
Disse medlemmer vil understreke
behovet for en pensjonsreform. Det er viktig at folk kan ha tillit
til at folketrygden innfrir sine forpliktelser. Det må bli mer
samsvar mellom hva den enkelte betaler inn til pensjonsordningen
og hva man får tilbake. En svakhet ved dagens system er
at den såkalte besteårsregelen ofte slår
vilkårlig og urettferdig ut. Pensjonsreformen må også legge
til rette for et inkluderende arbeidsliv og at folk kan stå lenger
i jobb enn de gjør i dag. Som et ledd i å sikre
bærekraft i pensjonssystemet må det innføres
en ordning med levealderjustering (delingstall) som innebærer
at pensjonsalderen i folketrygden, offentlige og private tjenestepensjoner,
justeres med endring i forventet levealder. Løpende pensjoner
må justeres med gjennomsnitt av lønns- og prisvekst. Disse
medlemmer ser det som viktig at reformen av pensjonssystemet
gjennomføres på en måte som gjør
at systemet opprettholder sin økonomiske bærekraft
og at de som berøres av reformen får god tid til å tilpasse
seg.
Disse medlemmer vil også understreke
betydningen av å modernisere offentlig sektor og stimulere til
effektivitet og brukerorientering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at Regjeringen peker på større
innslag av brukerbetaling for offentlige tjenester som et annet
alternativ. Disse medlemmer mener at det på mange
områder bør benyttes en viss grad av egenandeler
eller gebyrer. Det er imidlertid viktig at egenandelene ikke blir
så høye at deler av befolkningen utelukkes fra å benytte
seg av tjenestene. Særlig når det gjelder barnehage,
utdanning, helse- og sosialsektoren bør det være
svært lave eller ingen egenandeler. Disse medlemmer har
merket seg at også Regjeringen ser ulemper ved økt
satsing på egenbetaling for offentlige tjenester. I meldingen
pekes det på at betalingsvilligheten for skatt kan reduseres
dersom store grupper må betale for tjenester som tidligere
var gratis og at en overgang til behovsprøving vil medføre økte
administrasjonskostnader. Disse medlemmer vil understreke
at en utvikling der det offentlige overlater ansvaret for helse,
omsorg for barn og eldre og høyere utdanning til privat
sektor, vil representere et verdimessig brudd med de bærende
prinsipper som har ligget til grunn for utviklingen av det norske
velferdssamfunnet fram til nå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Senterpartiet og Kystpartiet mener også at hensynet
til langsiktighet og forutsigbarhet tilsier at større systemendringer
må behandles uavhengig av de årlige statsbudsjett,
slik at Stortinget får anledning til å vurdere
systemenes egnethet uavhengig av krav til budsjettimplementering.
Dette vil sikre en langt mer forsvarlig behandling av viktige reformer
og det gjør oppfølgingen av dem langt mer forutsigbar.
Selv om det var delte meninger om innholdet
i Regjeringens skattemelding, var det fornuftig at Stortinget først
behandlet prinsippene i skattesystemet, før de delvis implementeres
i lovgivningen gjennom årlige budsjettbehandlinger.
Tilsvarende er det fornuftig av Regjeringen å legge frem
pensjonsmeldingen uavhengig av statsbudsjettet.
Disse medlemmervil
også peke på behovet for mer langsiktig budsjettering.
Handlingsfriheten gjennom finanspolitikken er avhengig
av muligheter for omdisponeringer og tidsforskyvninger av midler
over statsbudsjettet. Med dagens system innebærer dette
at gjennomføringen av vedtatte og ønskede reformer
kan redusere handlefriheten i budsjettpolitikken, fordi man har
ambisjoner om å dekke inn reduserte inntekter eller økte
utgifter samme budsjettår. Dette er i seg selv det største
hinder for at vi i dag ikke gjennomfører helt nødvendige
reformer i den økonomiske politikken. Vi har et økende
behov for å bedre kontrollen med utviklingen av budsjettet,
skape mer forutsigbare rammebetingelser for de virksomheter som
får sine økonomiske rammer fastlagt gjennom statsbudsjettet
og for norsk næringsliv, men også for å få gjennomført
omfattende reformer. Mange slike reformer er krevende å få gjennomført
i et ettårig budsjettperspektiv, og i mangel på evne
til kortsiktig inndekning ender man opp med at reformer legges på is, til
tross for at de over tid har en effektiviserende og innsparende
effekt på økonomien.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det norske skattenivået er relativt høyt
i europeisk sammenheng. Høy skatt på arbeidsinntekt
bidrar til å holde arbeidsledigheten oppe fordi det stenger
arbeidsføre ute fra arbeidsmarkedet ettersom kostnaden
på arbeidskraft er unødig høy. Et høyt skattenivå,
både på kapital og lønnsinntekt, gjør
det også mindre lønnsomt å investere
i Norge. Foruten å motvirke at samfunnsnyttige oppgaver
blir utført på grunn av store skattekiler, bidrar
det høye skattenivået til en betydelig svart økonomi.
Den samfunnsmessige utviklingen, som med størst sannsynlighet
innebærer flere eldre og færre yrkesaktive, er
et sterkt argument for å legge forholdene til rette for å få flest
mulig i arbeid i et konkurransedyktig og bærekraftig næringsliv
med trygge arbeidsplasser. Samtidig taler utviklingen også for
uunngåelige innstramminger i ulike trygdeordninger. Samtidig
fremstår det som innlysende at effektiviseringspotensialet
i offentlig sektor må nyttiggjøres til det beste
for befolkningen. Denne sektoren er for stor, og jo lenger man lukker øynene
for dette, dess mer smertefull blir den forestående omstilling.
Regjeringen antyder i meldingen et effektiviseringspotensial på mellom
10 og 26 pst. i offentlig sektor. Mye av denne effektiviseringsgevinsten
kan hentes gjennom en velorganisert og velfungerende offentlig sektor,
men incentiver til å oppnå forbedringer, vilje
til å gjennomføre omstillinger og tilrettelegging
for konkurranse vil spille en avgjørende rolle for bevaring
av velferdssamfunnet.
Disse medlemmer mener at hovedutfordringen og
det viktigste fokus i den økonomiske politikken må være økonomisk
vekst.
En høyere vekstrate vil ha betydelige
konsekvenser med hensyn til den generelle velferdsutviklingen. Det er
derfor vesentlig med en økonomisk politikk som mobiliserer
ressurser og øker effektiviteten og som på lang
sikt har ambisjoner om at Norge skal være ledende i produktivitetsutviklingen
internasjonalt.
Høyere vekst i BNP gir folk et høyere
velferdsnivå. Det høyere velferdsnivået
vil synliggjøres gjennom høyere disponible inntekter
for husholdningene, og et langt bedre offentlig tjenestetilbud.
Økonomisk vekst fremmes av politikk
som stimulerer folk til å arbeide, og av politikk som gjør
at produktiviteten øker. Produktiviteten vil øke
ved at det legges til rette for økte investeringer i norsk økonomi,
og at den kapital og arbeidskraft som er tilgjengelig brukes på en
mer effektiv måte.
Disse medlemmervil
peke på noen hovedområder:
– lavere
skatte- og avgiftssatser
– en aktiv styrking av produktiviteten
i offentlig og skjermet sektor
– en aktiv innovasjonspolitikk
som styrker innovasjonsnivået og innovasjonsevnen i alle
deler av næringslivet
– en utdanningspolitikk som gir
oss internasjonalt konkurransedyktig utdanningssystem
– en forskningspolitikk som skaper
forutsetninger for ny verdiskapning
– en infrastrukturpolitikk som
sikrer den transportmessige og elektroniske infrastruktur som næringslivet
har behov for
– en energipolitikk som sikrer
stabil tilgang på kraft til konkurransedyktige priser
– en arbeidsmarkedspolitikk med
vekt på lokale oppgjør som sikrer fleksibilitet
og omstilling.
Disse medlemmer mener at det
er et betydelig effektiviseringspotensial i offentlig sektor. Og
da er det også grunn til å sette søkelyset
på effektiviteten i offentlig sektor. Den har over tid
ekspandert kraftig i Norge, og legger beslag på en stadig
større del av BNP. Dette har ført til et uakseptabelt
høyt skatte- og avgiftstrykk, samtidig som det i mange
tilfeller ikke er god nok kvalitet på de tjenester offentlig
sektor produserer. Hittil har løsningen vært å putte
stadig mer penger inn i sektoren, fremfor å se på selve
organiseringen og effektiviteten. Dette har opprettholdt ineffektive
strukturer og gitt samfunnsøkonomisk suboptimale løsninger.
Myndighetene har et stort ansvar hva gjelder å forvalte
folks skattepenger på en forsvarlig måte. Det betyr
at ressursene først og fremst må settes inn i
tjenesteytende virksomhet, fremfor administrasjon og byråkrati.
Effektivitet er først og fremst et
spørsmål om å oppnå resultater,
fortrinnsvis med mindre ressursinnsats. Offentlig sektor er selvsagt
noe annet enn en vanlig bedrift, da den har ansvar for en rekke
fellesgoder, inntektsfordeling og ofte opptrer som et korrektiv
til privat sektor.
Men det er likevel flere muligheter for effektivisering:
– kostnadseffektivisering:
frembringe offentlige tjenester billigere enn i dag
– resultateffektivisering: oppnå overordnede
politiske mål billigere ved å fordele innsatsen
på ulike områder på en annen måte
enn i dag
– kost/nytte-forbedringer:
omprioritere fra områder hvor den siste kronen i innsatsen
kaster lite av seg til områder hvor ekstra innsats kaster
mye av seg.
Markedsøkonomien har vist oss at konkurranse
er et effektivt virkemiddel for å oppnå større
effektivisering og ikke minst et godt vare- og tjenestetilbud til
rimelige priser. Derfor bør også offentlige tjenester
konkurransestimuleres. Det er ingen grunn til at oppgaver som det
offentlige har ansvaret for må utføres i offentlig regi.
Det offentlige bør konsentrere seg om finansiering
av tjenestene og derved overlate til private å produsere
dem.
Disse medlemmer vil peke på at
den viktigste fordelen med større grad av markedsstyring
for flere av de offentlige velferdstjenester, er at det gir brukerne valgfrihet.
Det er brukerne som gjennom sine valg avgjør hvem som gir
et godt tilbud.
Disse medlemmervil
også understreke at det er forskjell på konkurransestimulering
og privatisering. Konkurransestimulering innebærer at det
er flere tilbydere av en tjeneste og at det dermed eksisterer et
marked, mens privatisering av offentlige tjenester der det kun finnes
en privat tilbyder er noe ganske annet.
Disse medlemmer vil peke på at
til tross for at offentlige utgifter har økt sterkt gjennom
flere år, har forbrukerne blitt mindre fornøyd.
Konkurransestimulering og fristilling har vært en økende
trend over hele verden fordi man antar at det kan løse
noen av problemene.
Det er ingen tvil om at konkurransestimulering
effektiviserer offentlig sektor. Strammere offentlig økonomi,
teknologisk utvikling, økt internasjonalisering og konsekvenser
av endrede internasjonale rammebetingelser er årsaker til økende
bruk av konkurransestimulering. Samtidig er kravet til å tilfredsstille
brukernes behov, herunder valgfrihet og fleksibilitet i tjenestetilbudet
større. Demografiske endringer og forventninger om lavere
inntekter fra petroleumssektoren vil øke behovet for effektivisering
av offentlig sektor.
Disse medlemmer vil peke på at
internasjonalt har konkurranseeksponering falt sammen med et sterkere
finansielt press på offentlig sektor. OECD har uttalt at
når det offentlige ikke konkurrerer i et marked, vil det
ha en tendens til å være mindre effektiv og mindre
brukerorientert. Det å eksponere den offentlige tjenesteproduksjon
for konkurranse i et marked fremmer effektivitet og omstilling i
samsvar med brukernes behov.
Internasjonale erfaringer indikerer at anbudskonkurranser
normalt leder til kostnadsbesparelser på mellom 10 og 30
pst. Det er heller ikke registrert tendenser til at private er dårligere
til å tilrettelegge arbeidssituasjonen enn det offentlige,
og lønnsnivået er like bra eller bedre i de private
virksomhetene.
Disse medlemmer vil likevel understreke
at den kvalitet som oppnås henger sammen med den kvalitet som
bestilles gjennom anbudskontrakten. Dersom målene ikke
nås er ikke hovedproblemet at tjenesteleverandøren
ikke følger kontrakten, men at det offentlige ikke spesifiserer
kontrakten på en god nok måte. Disse medlemmer vil
derfor be Regjeringen legge betydelig vekt på å styrke
denne kompetansen i offentlig sektor.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Kystpartiet understreker at de økonomiske og
sosiale forskjellene mellom mennesker må reduseres. Målet
er et samfunn der makt, goder og plikter er rettferdig fordelt.
Hver enkelt må i større grad være med
på å fatte beslutninger i saker som angår
den enkelte.
Disse medlemmer påpeker
at en av de største kvalitetene ved det norske samfunnet
er at det bor mennesker i hele landet. Dagens desentraliserte bosettingsmønster
er under press. Sentraliseringskreftene er sterkere enn noensinne.
En overordnet målsetting for disse medlemmers politikk
skal være å motvirke sentraliseringen av samfunnet
og legge til rette for å beholde hovedtrekkene i dagens
bosettingsmønster.
Høyresidas alternativ er en kapitalisme
med uhemmet konkurranse og økonomisk vekst, som fører
med seg større ulikhet, en voksende klimatrussel og en omfattende
konsentrasjon av makt og penger.
Disse medlemmer vil ha offentlige
tjenester underlagt folkevalgt kontroll og styring.
Gode fellesskapsløsninger er bare mulig
gjennom rettferdig skattlegging. Det vil innebære skattelette
for dem med lave inntekter, og høyere skatt for dem som tjener
mest. Disse medlemmer understreker at dette krever
politisk styring og vilje til omfordeling - fra dem som har mye
til dem som har lite.
Men disse medlemmer påpeker
samtidig at en forutsetning for videreutvikling av velferdsstaten
er en tilfredsstillende økonomisk utvikling. Det må derfor legges
til rette for fortsatt øking av produktiviteten i norsk økonomi.
Disse medlemmer understreker
at fattigdom ikke er akseptabelt i et av verdens rikeste land. Ingen barn
skal vokse opp i fattigdom. Kamp mot fattigdom krever satsing på brede
velferdstiltak, i tillegg til mer målrettede virkemidler.
Det er viktig at de målrettede virkemidlene blir utformet
slik at de ikke blir fattigdomsfeller.
I dag styres for mye av menneskenes liv av markedskreftene.
Frihet for markedet begrenser enkeltmenneskets frihet. Kollektive
velferdsordninger bidrar til menneskers livsutfoldelse og deltakelse
i samfunnet. Disse medlemmer viser til at et sterkt
fellesskap er en forutsetning for individuell frihet og nærhet
til politiske beslutninger.
Disse medlemmers mål
er rettferdig fordeling, både mellom dem som lever i dag,
og med kommende generasjoner.
I kapittel 7 i meldingen drøftes ressursutnyttelse,
stabilitet og omstillingsevne på mellomlang sikt. De langsiktige
analysene i denne meldingen forutsetter at bedriftene, husholdningene
og myndighetene lykkes med å utnytte de mulighetene som
produktivitetsutviklingen og tilgangen på arbeidskraft
og andre ressurser gir. Historiske erfaringer fra vårt
eget og andre land har imidlertid vist at uventede hendelser kan
sette økonomiens omstillingsevne på prøve.
Slike endringer kan ha en varig karakter, som introduksjon av nye
produkter, ny teknologi og nye organisasjonsmønstre, eller
være av mer forbigående art. Variasjoner i ressursutnyttelsen er
problematiske i et kort- og mellomlangsiktig perspektiv, men kan
også føre til inntektstap for samfunnet og en
svekkelse av offentlige finanser på lengre sikt. Erfaringer
fra OECD-området antyder at land med store svingninger
i aktivitetsnivået har hatt noe lavere ressursutnyttelse
og litt svakere vekst over tid enn land med en mer stabil utvikling.
Fram til 1970-tallet fulgte konjunkturbevegelsene
i norsk økonomi i stor grad de internasjonale konjunktursvingningene.
Endringer i etterspørselsimpulsene mot eksportnæringene
bidro, gjennom endringer i inntekter og investeringer, til konjunkturbevegelser
i hele økonomien. Samtidig bidro tilpasninger i lønns-
og inntektsdannelsen til å dempe utslagene i aktivitetsnivået
i konkurranseutsatt virksomhet. Også de siste 30 årene
har internasjonale konjunkturbevegelser hatt betydning for kapasitetsutnyttingen
i norsk økonomi, men konjunktursvingningene i denne perioden
har likevel i større grad enn tidligere blitt utløst
av innenlandske forhold. Svingningene har også økt
sammenliknet med mønsteret fram mot 1970. En viktig forklaring
er den økte betydningen av petroleumssektoren for norsk økonomi.
Tilpasningen til et markedsbasert regime for penge- og kredittpolitikken
ga også betydelige konjunkturutslag. Finanspolitikken har
gjennom de siste 10-15 årene gitt viktige bidrag til å stabilisere konjunktursvingningene
i norsk økonomi.
Fram mot 2010 er det først og fremst
utviklingen i nettoeksporten og relativt sterk vekst i husholdningenes
etterspørsel som antas å gi vekstimpulser til
fastlandsøkonomien de nærmeste årene.
Investeringene i fastlandsforetakene antas å vokse om lag
på linje med den underliggende utviklingen gjennom de siste
30 årene. Beskjedne etterspørselsimpulser fra
finanspolitikken og nedgang i oljeinvesteringene kan på sin
side isolert sett bidra til å dempe veksten i fastlandsøkonomien.
Samlet sett viser de mellomlangsiktige framskrivingene i denne meldingen
en balansert utvikling for norsk økonomi i årene
fram mot 2010.
I de mellomlangsiktige framskrivingene er utviklingen
i den kostnadsmessige konkurranseevnen forenlig med at arbeidsledigheten
vil holde seg på et relativt lavt nivå. Dersom
næringslivet i mindre grad lykkes med å omstille
virksomheten knyttet til økt internasjonal konkurranse
og endringer i sammensetningen av innenlandsk etterspørsel,
vil veksten i aktivitetsnivået og utnyttelsen av våre
samlede ressurser kunne bli en annen enn vist i denne meldingen.
Det er også usikkerhet knyttet til utviklingen i oljeinvesteringene
og husholdningenes spareatferd.
Beskrivelsen av de langsiktige utviklingstrekkene
i denne meldingen illustrerer et behov for tilpasninger i den økonomiske
politikken for å sikre langsiktig bærekraft i
offentlige finanser. Hvis slike tilpasninger skjer brått,
kreves det god omstillingsevne i økonomien for å unngå lengre
perioder med lav kapasitetsutnytting og tilhørende risiko
for mer varig reduksjon i produksjonspotensialet. Kostnadene knyttet
til arbeidsledighet og svak ressursutnyttelse kan imidlertid reduseres dersom
de ulike delene av den økonomiske politikken spiller på lag.
Mulighetene for å stabilisere konjunktursvingningene gjennom
budsjettpolitikken begrenses av hensynet til det finanspolitiske
handlingsrommet lengre fram i tid. Dette stiller høye krav
til pengepolitikken for å oppnå stabiliseringspolitiske
mål. God omstillingsevne vil i betydelig grad kunne avlaste
byrdene på den makroøkonomiske politikken. Det
er derfor av stor betydning at også politikken på andre
områder bidrar til å opprettholde og øke økonomiens omstillingsevne
og fleksibilitet.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre deler Regjeringens vurdering
av betydningen av god omstillingsevne for å kunne avlaste
byrdene på den makroøkonomiske politikken, og
for å sikre en god ressursutnyttelse og balansert utvikling.
Det er av stor betydning at politikken på flere områder
bidrar til å opprettholde økonomiens omstillingsevne
og fleksibilitet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at veksten i norsk økonomi er god. Ved siden av internasjonale
forhold, er det særlig lav rente og høy inntektsvekst
som stimulerer privat forbruk og boliginvesteringer. Regjeringens
opplegg for store skattelettelser vil ytterligere stimulere det
private forbruk, mens rommet for vekst i offentlig konsum og investeringer
blir begrenset. I framskrivningene som presenteres i meldingen blir
den gjennomsnittlige veksten i privat konsum og boliginvesteringene
3,1 pst. i perioden 2004-2010, mens tilsvarende tall for offentlig
etterspørsel er 1,4 pst. Disse medlemmer mener
at en slik ubalansert vekst ikke er ønskelig, og vil derfor
ikke gå inn for å gi store skattelettelser framover. Disse
medlemmer viser til at selv om Norge er inne i en periode
med god økonomisk vekst, er situasjonen på arbeidsmarkedet
ikke tilfredsstillende. Det må derfor satses enda sterkere
på tiltak for å få ned ledigheten.
Disse medlemmer viser til at
land med store svingninger i aktivitetsnivået gjennomgående
har hatt dårligere ressursutnyttelse og noe svakere vekst
over tid enn land med en mer stabil utvikling. Finanspolitikken
har gitt et viktig bidrag til å stabilisere konjunktursvingningene
de siste 15 årene, og skal fortsatt gjøre det.
Også pengepolitikken har en oppgave i å stabilisere
produksjon og sysselsetting.
Disse medlemmerviser
til at Regjeringen i perioden 2002-2005 har brukt vesentlig mer
oljepenger enn det handlingsregelen legger opp til. I årene
framover er det viktig å komme tilbake på den
banen som følger av handlingsregelen. Dette vil være
en utfordring, fordi det innebærer at det ikke er rom for økt bruk
av oljepenger. Disse medlemmer mener at det på denne
bakgrunn ikke er riktig å legge opp til store skattelettelser,
slik Regjeringen gjør.
Disse medlemmer viser til at
sammen med gjennomføringen av stabiliseringspolitikken,
er evnen til omstilling avgjørende for hvordan konjunkturendringer
og etterspørselssjokk virker inn på økonomien
på kort og mellomlang sikt. Disse medlemmer vil understreke
betydningen av et godt fungerende arbeidsmarked og et godt samarbeid
mellom partene i arbeidslivet som viktig for en balansert utvikling
i norsk økonomi. Videre er det sentralt å føre
en politikk som stimulerer til økt forskning og innovasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Senterpartiet og Kystpartiet viser til at god ressursutnyttelse
avhenger av evnen til å omstille seg for hele tiden å være
best mulig rustet til å møte konjunktursvingninger
og endrede forutsetninger. Finanspolitikkens bidrag til å stabilisere
konjunktursvingninger er viktig, og man må ikke minst evne å lære
av historien for å mestre fremtiden. Disse medlemmer viser
til at evnen til omstilling fremmes gjennom desentralisering, og
ikke gjennom en politikk basert på sentral planlegging
og styring hvor myndighetene mangler rasjonelle kriterier for å prioritere
mellom ulike mål.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at veksten i etterkrigstiden kom på tross av, ikke
på grunn av, myndighetenes forsøk på å styre
utviklingen. Etablerte virkemidler gjennom selektiv industripolitikk
er politisk vanskelig å få endret eller fjernet,
og hemmer således i stor grad omstillingsevnen.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine øvrige merknader i denne innstilling.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti understreker
betydningen av å unngå sterke variasjoner i aktivitetsnivået
og sysselsettingen i norsk økonomi. Arbeidsledighet er
en ulykke, både for den enkelte og for samfunnet. Det er
også en enorm sløsing med samfunnets viktigste
ressurs, og er dermed den største trusselen mot velferdsstaten. Disse
medlemmer går derfor inn for en økonomisk
politikk som utjevner konjunktursvingningene i økonomien
for å sikre full sysselsetting og stabilt aktivitetsnivå.
Disse medlemmer har merket seg
at en av de sterkeste bidragsyterne til svingningene i norsk økonomi
er nivået på oljeinvesteringene. Som eksempel kan
nevnes den sterke veksten i oljeinvesteringene i 2004 og 2005. Fra
et allerede høyt nivå på 63 mrd. kroner
i 2003 økte nivået til 69 mrd. kroner i 2004 og er
estimert til 78 mrd. kroner i 2005 (2001-kroner). Videre framover
forventes det kraftig nedgang til 44 mrd. kroner i 2008.
Leverandørindustrien må nå produsere
alt hva remmer og tøy kan klare. Sannsynligvis må arbeidskraft
hentes fra andre næringer og utlandet for å få gjennomført
oppdragene. Få år senere vil ordrebøkene
være tynne, med permitteringer og arbeidsledighet som resultat.
Som alternativ til en slik berg- og dalebane
i aktivitetsnivået, går disse medlemmer inn
for å skyve noen av investeringene som er planlagt under
den nåværende høykonjunkturen, fram i
tid. Konsekvensen for norsk økonomi blir et noe lavere
tempo i oljeutvinningen, men også mindre problemer med
presstendenser i denne sektoren nå, og bedre utnyttelse
av ressursene både i denne sektoren og økonomien
som helhet på sikt.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og
Kystpartiet mener at den økonomiske politikken
bør legge vekt på å glatte ut konjunkturer
og legge forholdene til rette for høy kapasitetsutnyttelse
i økonomien. Disse medlemmer viser til at
store svingninger og liten stabilitet i den økonomiske
utviklingen gjerne går i hop med lavere vekst og høyere arbeidsledighet.
En mer stabil økonomisk utvikling er med andre ord samfunnsøkonomisk
gunstig all den tid den muliggjør en mer effektiv utnyttelse
av ressursene.
Disse medlemmer mener at finanspolitikken bør
brukes aktivt for å bidra til konjunkturregulering. Disse
medlemmer viser til at gode offentlige finanser i større
grad enn i mange OECD-land gjør dette mulig. En aktiv motkonjunkturpolitikk
krever samtidig politisk evne og vilje til å finanspolitisk stramhet
når konjunkturene snur og veksten tiltar på ny.
Denne utfordringen kan lettes dersom den aktive finanspolitikken
i nedgangstider i særlig grad består av økte
og naturlig tidsavgrensete investeringer i stedet for økninger
i offentlig konsum. For å gjøre den automatiske
finanspolitiske stabiliseringen mest mulig virkningsfull,
er det viktig å sikre brede skattegrunnlag. Da vil skattesystemet
lettere fange opp og offentlige budsjetter automatisk motvirke sterke
konjunkturendringer.
Disse medlemmer viser til at
pengepolitikken ble lagt om i 2001, og under det nåværende
regimet har fått et relativt større ansvar for
konjunkturregulering enn før. Senterpartiet mener det kan
være fornuftig å gjennomføre en grundig
og politisk uavhengig evaluering av denne politikken. Dersom det
pengepolitiske handlingsrommet i praksis er lite, kan det være
rasjonelt på ny å tildele finanspolitikken en
mer aktiv rolle i konjunkturreguleringen.
På sikt er evne til omstilling i vid
forstand avgjørende for inntekts- og velstandsnivået
i Norge. Utstrakt handel med utlandet, bred deltakelse i internasjonale
forsknings- og utdanningssamarbeid er åpenbart
viktig i så måte. Likeledes evnen til å ta
risiko mer generelt: Villigheten til å investere i utdanning
med usikker avkastning, etablere nye bedrifter mv. Muligheten til å ta
slik risiko øker med utbredelse av sosiale sikkerhetsnett. Nettopp
dette gunstige samspillet mellom god offentlig velferd og private
initiativ og valg må være et mål for den økonomiske
politikken å bidra til.
Komiteens medlem fra Senterpartiet konstaterer
at det også i denne innstilling er svært bred enighet
om at arbeidskraftressursen er den suverent største komponent
i landets nasjonalformue. Det er også bred enighet om at
det finnes en betydelig arbeidskraftreserve som bør og
kan tas i bruk både med tanke på økt
verdiskaping og fordi adgang til arbeidslivet er en viktig
del av den enkeltes velferd. Dette medlem mener på denne
bakgrunn at det trengs økt politisk fokus på størrelsen
av arbeidskraftreservene og tiltak for å ta disse i bruk,
og at det derfor bør gis en utvidet omtale knyttet til
den årlige budsjettframlegging. Dette medlem fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram et særskilt arbeidskraftvedlegg til hvert statsbudsjett
der det gjøres rede for størrelsen på arbeidskraftreservene
og en samlet presentasjon av tiltak som foreslås på ulike
sektorer for at disse reservene kan tas i bruk."
I Nasjonalbudsjettet 2004 la Regjeringen fram Nasjonal
Agenda 21, den nasjonale handlingsplanen for bærekraftig
utvikling. Dette reflekterte Regjeringens syn om at bærekraftig
utvikling må knyttes til sentrale politisk-økonomiske
dokumenter.
I handlingsplanen legges det avgjørende
vekt på at verdiskapingen skjer innenfor rammene av en
bærekraftig utvikling. En økonomisk utvikling
bygget på bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre
framstår som et overordnet strategisk mål i arbeidet
med bærekraftig utvikling. Dette arbeidet må ha
en langsiktig horisont og må derfor tuftes på langsiktige
analyser. Perspektivanalysen i denne meldingen presenterer oppdaterte
vurderinger av viktige internasjonale utviklingstrekk
og analyser av langsiktige utviklingstrekk for Norge knyttet til
befolkning og økonomi, samt anslag for nasjonalformuen
og nye framskrivinger av utslipp til luft.
I handlingsplanen ble det gitt en bred omtale
av betydningen av bærekraftig utvikling, Regjeringens målsettinger
på de sentrale politikkområdene og viktige problemstillinger
i oppfølgingen av planen. Handlingsplanen følges
i første rekke opp i det enkelte departements meldinger
og proposisjoner som omhandler konkrete politikkforslag knyttet
til bærekraftig utvikling. Oppfølgingen av handlingsplanen
ble også omtalt i Nasjonalbudsjettet 2005.
Regjeringens handlingsplan presenterte et foreløpig og
begrenset sett indikatorer på områder som er sentrale
for bærekraftig utvikling. I desember 2003 ble det nedsatt
et ekspertutvalg for å videreutvikle arbeidet med indikatorene.
Utvalget vil legge fram sin utredning tidlig i 2005. Årlige
rapporter om hvordan indikatorene utvikler seg vil være
et viktig grunnlag for myndigheter og andre for å vurdere
utviklingen.
Komiteen tar dette
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at bærekraftig utvikling er en grunnfestet del av disse
medlemmers politikk, og rommer et absolutt krav om solidaritet
med kommende generasjoner. En politikk for bærekraftig utvikling
innebærer vern av livsnødvendige miljøressurser
og en forsvarlig forvaltning av naturressursene. Hovedutfordringen
er at de rikeste av jordas befolkning belaster miljøet
og ressursene så sterkt at de andre ikke får rom
til velstandsvekst uten at jordas tålegrenser sprenges.
På flere områder er disse grensene allerede overskredet.
I tillegg rammer miljøødeleggelser hardest dem
som har minst mulighet til å tilpasse seg endringer.
Skal vi løse miljøutfordringene,
må vi:
– Opprettholde
biologisk mangfold og kulturlandskap.
– Stanse forurensningen, spesielt
av miljøgifter og klimagasser og av luftforurensing i særlig
utsatte områder.
– Redusere forbruket vårt
og spesielt begrense bruk av ikke-fornybare ressurser og unngå overforbruk av
fornybare.
Disse medlemmer viser til at
disse miljøutfordringene krever endringer både
i produksjons- og forbruksmønstre. En mer miljøvennlig
politikk innebærer blant annet redusert forbruk av naturressurser,
og kraftige reduksjoner i utslippene av klimagasser. I tillegg må vi
produsere mat på en mer miljøvennlig måte
og ta vare på naturens mangfold.
Globale miljøutfordringer krever internasjonalt
samarbeid. Disse medlemmers mål er at Norge
blir et foregangsland i miljøspørsmål.
Det innebærer at Norge er drivende i det internasjonale
miljøarbeidet, og er villig til å gå foran
for å finne løsninger på miljøproblemer
nasjonalt.
Varepriser og rammebetingelser for næringsliv
og produksjon skal gjenspeile miljøkostnadene. Å investere
i miljø skal være lønnsomt. Den teknologikunnskapen
vi har i Norge, bør videreutvikles offensivt og planmessig. Disse
medlemmer ønsker å utvikle en strategi
der man gjennom et samspill mellom det offentlige og næringslivet
satser på forskning og utvikling og gjennomføring
av miljøtiltak, som kan bidra til å opprette et
teknologisk forsprang. Slike forsprang kan brukes til å utvikle
høyere miljøstandarder og sette standarden når
regler for best tilgjengelig teknologi skal fastsettes.
Det skal lønne seg å være
miljøvennlig. Disse medlemmer vil derfor
innføre et grønnere skattesystem. Det innebærer
lavere skatt på arbeid og økt skatt på energiforbruk
av ikke-fornybare ressurser, transport og avfall. Det er imidlertid
samtidig viktig å ivareta det fordelingspolitiske perspektivet
i skattesystemet. Fordeling og miljø må gå hånd
i hånd for å sikre bred folkelig støtte
for miljøpolitikken. Det må tas hensyn til konsekvensene
for lokal syssel- og bosetting. Et grønt skattesystem må kombineres
med kvotesystemet i Kyoto-avtalen. Disse medlemmer ønsker
ikke et system med kjøp og salg av CO2-kvoter
som fritar Norge for faktiske utslippsreduksjoner. Det viktigste for disse
medlemmer er ikke hvilket virkemiddel som brukes for å redusere
forurensningen, men at det faktisk skjer en reduksjon. Tiltak i
Norge skal stå for hoveddelen av bidragene til å oppfylle
Norges Kyoto-forpliktelser til reduksjon i utslipp av klimagasser. Dette
skal blant annet være CO2-deponering
og -injeksjon i Nordsjøen.
Disse medlemmer understreker
at Nasjonal Agenda for bærekraftig utvikling skal være
et styrende premiss i den øvrige politikken. Tiltak som
ikke er forenlige med en bærekraftig utvikling, kan ikke
gjennomføres. Et eksempel på dette er prosjektet
Grønn stat som skal sørge for at offentlige innkjøp
bidrar til en bærekraftig utvikling.
Gjennom en kraftig satsing på ny fornybar
energiproduksjon og enøk og miljøvennlig energiomlegging
i næringslivet og husholdningene, skal produksjonen av slik
energi innen 2010 økes med 20 TWh.
En rekke andre tiltak må gjennomføres
for å sikre bærekraftige utvikling:
– Nasjonale
mål for opprydding og fjerning av miljøgifter
skal nås.
– Vern av strandsonen og allemannsretten
skal styrkes.
– Det skal satses på grønt
reiseliv og bærekraftig næringsutvikling.
– Vernet av det biologiske mangfoldet
skal økes.
– Det skal satses på kollektivtrafikk,
særlig i og rundt de store byene og en overgang av godstransport
fra vei til tog og båt.
– Norsk bistand og fredsarbeid
skal ha en klar miljøprofil.
Forslag fra Senterpartiet:
Stortinget ber Regjeringen legge fram et særskilt arbeidskraftvedlegg til hvert statsbudsjett der det gjøres rede for størrelsen på arbeidskraftreservene og en samlet presen tasjon av tiltak som foreslås på ulike sektorer for at disse reservene kan tas i bruk.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
St.meld. nr. 8 (2004-2005) - om perspektivmeldingen 2004 - utfordringer og valgmuligheter for norsk økonomi - legges ved protokollen.
Oslo, i finanskomiteen, den 10. mars 2005
Siv Jensen
leder og ordfører |