Regjeringen legger med dette frem for Stortinget en presentasjon av Regjeringens rapport om den generelle behandlingen av erstatningskrav fra ulike grupper i samfunnet. Videre fremlegges konkrete drøftelser og vurderinger av foreliggende erstatningskrav fra henholdsvis krigsbarn, romanifolk/tatere og eldre utdanningsskadelidende samer og kvener.
I rapporten er det gitt en generell vurdering
av hvordan fremtidige krav fra ulike grupper i samfunnet bør behandles.
Det legges til grunn at alminnelige erstatningsrettslige krav mot
staten, herunder krav fra organiserte grupper, også for
fremtiden skal løses gjennom det eksisterende regelverket
for behandlingen av slike krav. Behandlingen foretas av de enkelte
fagdepartementene.
Stortingets billighetserstatningsordning bør
anvendes på rimelighetsbaserte krav
om individuelle erstatninger også for de krav som i dag
ikke imøtekommes av ordningen. I de tilfeller der statlige
myndigheter finner det rimelig å tilkjenne en økonomisk
kompensasjon til personer i en gruppe som ikke har rettslige krav
på erstatning, kan billighetserstatningsordningen tilpasses
slik at den imøtekommer disse kravene. Arbeidsgruppens
forslag innebærer at alle former for rimelighetsbaserte
erstatningskrav kanaliseres gjennom billighetserstatningsordningen.
I rapporten angis anbefalinger for behandlingsprosedyre for fremtidige krav.
Dersom kravet sendes til regjeringen eller et
departement, forutsettes vedkommende fagdepartement å foreta
en vurdering av om det foreligger et erstatningsrettslig
krav. I øvrige saker kan departementet henvise til billighetserstatningsordningen,
uten å ta standpunkt til kravet.
Dersom Billighetserstatningsutvalget mottar
en søknad om billighetserstatning, må sekretariatet
følge normal prosedyre for behandlingen av søknader
om billighetserstatning. Dersom kravet sendes til Stortinget, vil
Stortinget kunne oversende dette til utvalgets sekretariat for behandling
etter gjeldende billighetserstatningsordning, eller for vurdering
av om det bør innføres særskilte retningslinjer
om tilpasning av billighetserstatningsordningen for den særskilte
gruppen.
For at Stortinget skal få et grunnlagsmateriale
for å avgjøre om en særskilt gruppe skal
få en særskilt behandling gjennom billighetserstatningsordningen, vil
det som regel være behov for en egen utredning. Etter arbeidsgruppens
oppfatning synes det mest hensiktsmessig at Stortinget ber Billighetserstatningsutvalget
om å utrede saken på generelt grunnlag.
Arbeidsgruppen har konkludert med at det ikke
er hensiktsmessig å angi formelle vilkår for hvilke
typer krav som bør gi grunnlag for en særskilt
tilpasning av billighetserstatningsordningen. Det bør derfor
ikke stilles andre krav enn at det anses rimelig å gi
enkeltpersoner i en særskilt gruppe en økonomisk
kompensasjon. Arbeidsgruppen mener likevel at det bør være en
høy terskel for å utvide billighetserstatningsordningen.
Arbeidsgruppen er kommet til at rimelighetsbaserte krav
fra grupper i samfunnet vurderes som et bevilgningsspørsmål
innenfor det departement som etter sitt saklige ansvarsområde
er nærmest.
Arbeidsgruppen antar at rapportens forslag i
seg selv ikke innebærer noen endring i antall krav eller
totalbeløp av erstatningsutbetalinger. Ettersom en større andel
krav foreslås kanalisert gjennom billighetserstatningsordningen,
er det grunn til å anta at det vil kunne innebære
et behov for en viss styrking av Billighetserstatningsutvalgets
sekretariat.
Arbeidsgruppen finner det naturlig at utgiftene
til billighetserstatninger føres på en egen budsjettpost,
og foreslår derfor at det opprettes en særskilt
budsjettpost for utgifter i forbindelse med innvilgede søknader
om billighetserstatning.
Regjeringen mener at arbeidsgruppens konklusjoner bør
legges til grunn ved behandlingen av fremtidige rimelighetsbaserte
krav fra grupper i samfunnet. Etter forslaget vil Stortingets billighetserstatningsutvalg utforme
kriterier og behandle alle individuelle rimelighetsbaserte søknader
om erstatninger.
Når det gjelder krigsbarn, tvangssteriliserte
romanifolk/tatere og eldre utdanningsskadelidende samer
og kvener, mener Regjeringen det er riktig å fremme konkrete
forslag til rimelighetsbaserte erstatningsordninger. I tråd
med arbeidsgruppens rapport legger derfor Regjeringen frem konkrete
forslag til tilpasninger av Stortingets billighetserstatningsordning
for disse gruppene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre,
lederen Trond Helleland, Linda Cathrine Hofstad og Ingjerd
Schou, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad,
fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen,
og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen,
viser til St.meld. nr. 44 (2003-2004) og til brev fra Justisdepartementet
til Stortingets justiskomité av 26. november 2004. Brevet
følger vedlagt denne innstillingen. Komiteen viser
videre til Dokument nr. 8:109 (2001-2002) forslag fra stortingsrepresentanten
Magnhild Meltveit Kleppa om oppnevnelse av en kommisjon
for videre forberedelse av et nasjonalt krigsbarnoppgjør,
og til sine merknader i innstillingen til forslaget; Innst. S. nr.
36 (2002-2003).
Billighetserstatning ytes på grunnlag
av en rimelighetsvurdering, uten at det foreligger rettslig grunnlag
for erstatningsansvar. Erstatningen tar ikke sikte på å dekke
søkerens samlede økonomiske tap, men er ment å være
en økonomisk håndsrekning og et uttrykk for samfunnets
beklagelse til den enkelte. Komiteen ønsker
at billighetserstatningsordningen også i fremtiden skal
praktiseres i tråd med dette.
Komiteen har merket seg anbefalingen
i St.meld. nr. 44 (2003-2004) om også i fremtiden å tilkjenne rimelighetsbaserte
kompensasjonserstatninger gjennom tilpasning av billighetserstatningsordningen.
Hensynet til dem som av ulike grunner ønsker å søke
om en økonomisk kompensasjon for overgrep/overlast
som de har vært utsatt for, tilsier at det bør
være enkelt å finne frem til rette instans. Komiteen er
derfor enig med departementet i at oppretting av flere særskilte erstatningsordninger
er lite hensiktsmessig.
Det er grunn til å understreke at ordningen
med billighetserstatning fortsatt er og skal være Stortingets ordning,
som gir de folkevalgte mulighet til å kompensere overfor
borgere som har vært utsatt for urett. Det er derfor helt
sentralt at forvaltningen og Billighetserstatningsutvalget følger
opp intensjonen og merknaden i Innst. S. nr. 4 (1999-2000) om at
saker av særskilt politisk og prinsipiell art skal sendes
til Stortinget for behandling, og at årsmeldinger
blir oversendt Stortinget. Slik kan Stortinget gi føringer
i prinsipielle enkeltsaker og på bestemte områder,
og gi bemerkninger til utviklingen av ordningen generelt.
Komiteen vil fremheve nødvendigheten
av at både Billighetserstatningsutvalget og dets sekretariat
setter seg godt inn i historien til romanifolket, til samer/kvener,
til krigsbarna og til andre befolkningsgrupper som det jevnlig søkes
erstatning fra. Kunnskap om de generelle historiske forhold og levekår
for disse gruppene er viktig for å kunne vurdere de individuelle søknadene
korrekt. Slik kunnskap er dessuten ikke minst viktig for at søkerne
om billighetserstatning skal ha tillit til at deres søknader
behandles rettferdig og i tråd med gjeldende regelverk.
Komiteen ønsker å påpeke
at den foreliggende tilpasningen av billighetserstatningsordningen
vil kunne medføre et betydelig merarbeid for Billighetserstatningsutvalget.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at myndighetene tar ansvar for den urett som har funnet sted mot
visse grupper nordmenn. Det er viktig at gjennomføringen
av denne erstatningsordningen, og nivået på erstatningene
som utmåles, ikke føles som en ny urett for de
gruppene som nå skal gis en oppreisning for tidligere urett. Komiteen vil
peke på at det er grunnleggende viktig at erstatningen
utmåles på bakgrunn av hva slags urett den enkelte
har vært offer for, og ikke hvor mange som har vært
utsatt for dette. Det er ønskelig at alle har en god oppvekst
og et bra liv. De som av ulike grunner får et tøffere
eller vondere liv, har likevel ikke automatisk krav på erstatning.
Det er når samfunnet i form av offentlige myndigheter klart
er skyld i den vanskelige situasjonen et menneske eller en gruppe mennesker
er kommet inn i, at erstatningsspørsmål skal kunne
reises. Samtidig er det viktig å huske at Norge er et land
med tradisjonelt lave erstatningsbeløp. Dette er en villet
politikk, der samfunnet har et godt sosialt sikkerhetsnett som skal
fange opp de som havner utenfor og får det vanskelig. Komiteen viser
til at staten må ha et ekstra ansvar når den både
kan klandres for mye av den uretten som har funnet sted, og samtidig
har stått for makuleringen av overgrepenes dokumentasjon.
Stortinget fattet 16. desember 2002 et anmodningsvedtak
hvor Regjeringen ble bedt om å utrede alternative erstatningsordninger
som en kompensasjon til de krigsbarn som ble påført
særlige lidelser, tap og urimeligheter som følge
av at de var krigsbarn. Felles for de forslag til erstatningsordninger
som legges frem er at de er basert på en tilpasning av
dagens billighetserstatningsordning. Det er en sentral
del av forslaget at også mobbing omfattes på nærmere
fastsatte vilkår. Regjeringen foreslår her også lempeligere
dokumentasjonskrav for billighetserstatninger begrenset oppad til
20 000 kroner.
Videre følger det av Regjeringens forslag
at det skal skje en individuell vurdering av hver enkelt søknad basert
på hvorvidt søker er påført
en særlig lidelse, tap og urimelighet som følge
av at vedkommende er krigsbarn. Det må etter forslaget
fremlegges dokumentasjon på at søker er krigsbarn.
Regjeringen foreslår også at det i tråd
med dagens praksis i billighetserstatningssaker skal gjøres
fradrag for tidligere erstatningsutbetalinger for samme
forhold. Regjeringen foreslår at en utvidet billighetserstatningsordning
for krigsbarna gjøres tidsbegrenset.
Forsker Kåre Olsen legger i sin bok
"Krigens barn" til grunn at antall krigsbarn antas å ligge
et sted mellom 10 000 og 12 000 personer. Mange krigsbarn har fortalt om
en vanskelig oppvekst i etterkrigstidens Norge, og at de har vært
utsatt for overgrep både fra private og fra det offentlige
som følge av at de var krigsbarn. Organisasjonene som representerer
krigsbarn i Norge har gjennom årene fremsatt flere påstander
om overgrep.
Sosial- og helsedepartementet bad i 1998 Norges forskningsråd
om å utarbeide en kunnskapsstatus hvor krigsbarn-organisasjonenes
påstander ble gjennomgått og besvart så langt
dette var mulig. Departementet anså det som særlig
viktig å få belyst problemstillinger knyttet
til manglende bidragsinnkreving, krigsfangeerstatningen fra Forbundsrepublikken
Tyskland, organisert hjemhenting av barn fra Tyskland og ulovlig
deportasjon av barn til Tyskland, generell oppvekstproblematikk
og spørsmål om erstatning og moralsk oppreisning
Oppdraget resulterte i Forskningsrådets
rapport "Fiendens barn?" Rapporten konkluderer med at krigsfangeerstatningen
ikke var tiltenkt krigsbarna. Til påstanden om mangelfull
innkreving av barnebidrag, og manglende utbetaling av slikt bidrag
til krigsbarna, konkluderer rapporten med at det ikke er avdekket eksempler
på åpent diskriminerende holdninger som grunn
for vedtak i bidragssaker, og at det ikke er funnet dokumenterbare
tilfelle som bekrefter at barnebidrag ble tilbakeholdt.
Rapporten er mer kritisk når det gjelder
Norges innkreving av barnebidrag i den sovjetiske okkupasjonssonen
i Øst-Tyskland, senere DDR. Det uttales at bare en liten
del av krigsbarna med far i Øst-Tyskland mottok bidrag
i årene fram til forskotteringsloven trådte i kraft
i 1957.
På bakgrunn av rapportens konklusjoner
ble Forskningsrådet bedt om å påta
seg oppdraget med den forskningsmessige oppfølgingen
av temaet oppvekstvilkår for krigsbarna. Det
overordnete formål med forskningsoppdraget er at kunnskapen
skal komme både krigsbarna og det norske samfunnet til gode.
I tråd med ønsker fra Stortinget
har Regjeringen utredet alternative erstatningsordninger til krigsbarn uavhengig
av fremleggelse av forskningsresultatene.
Regjeringen oppnevnte i 2001 en granskingskommisjon
om medisinsk forskning på mennesker uten deres samtykke
i perioden etter 2. verdenskrig og frem til ca. 1975. Kommisjonen
la frem sin rapport i NOU 2003:33, hvor det bl.a. er uttalt:
"Kommisjonens gransking har ikke avdekket noe belegg
for påstandene om at CIA eller andre militære instanser
i USA eller Norge har vært involvert i forsøk med
LSD foretatt på psykiatriske pasienter eller på krigsbarn
i Norge…"
I alt 122 krigsbarn har gått til sak
mot staten med krav om oppreisning/erstatning. Av disse
har sju prøvet saken i rettsapparatet. Det anførte
ansvarsgrunnlaget er at myndighetene unnlot å sette i verk
nødvendige tiltak for å sikre krigsbarnas menneskerettigheter.
Så vel byretten som lagmannsretten kom til at kravene var foreldet,
og anken ble nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Samtlige av sakene er etter det Regjeringen kjenner til brakt inn
for Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg.
Stortinget har bedt Regjeringen om å utrede
alternative forslag til erstatningsordninger som en kompensasjon
til de krigsbarn som er påført særlige
lidelser, tap og urimeligheter som følge av at de er krigsbarn.
I tråd med rapporten fra arbeidsgruppen mener Regjeringen
at etablering av en erstatningsordning til krigsbarn må skje
innenfor billighetserstatningsordningen.
Regjeringen mener at det avgjørende
ved den konkrete vurdering av en søknad om billighetserstatning
vil bli om de forhold som anføres i søknaden representerer
en særlig lidelse, tap og urimelighet søker er påført
som følge av at vedkommende er krigsbarn. Regjeringen oppfatter
dette slik at det ikke innvilges billighetserstatning der søker
har klart å mestre de overgrep vedkommende ble utsatt for,
og i ettertid har klart seg bra og levd et normalt godt liv.
I den utstrekning det foreligger tilgjengelig
forskningsmateriale, er det Regjeringens oppfatning at forskningsresultatene
må tillegges avgjørende vekt for hva som skal
omfattes av en utvidet billighetserstatningsordning. Dette innebærer
at påståtte overgrep forskningen har avvist heller
ikke bør danne grunnlag for søknad om billighetserstatning.
Flere typer av overgrep mot krigsbarn vil være
av en slik karakter at de omfattes av Stortingets billighetserstatningsordning
slik denne praktiseres i dag. Billighetserstatning
kan i slike saker ytes dersom det anses tilstrekkelig sannsynliggjort
at de anførte forhold har funnet sted, og dersom det er
sannsynlig at dette har påført søkeren
lidelser/tap av et visst omfang.
Ved anførte overgrep fra myndighetenes
side vil det som regel kunne fremskaffes dokumentasjon for at forholdet
har funnet sted. Dersom relevant arkivmateriale er makulert, vil
kravet til dokumentasjon kunne lempes.
Søknad om billighetserstatning fra
krigsbarn på grunnlag av overgrep som omfattes av gjeldende
billighetserstatningsordning, skal etter forslaget behandles på samme
måte som i dag.
Overgrep som kan sies å være
typiske for krigsbarn, omfattes ikke av gjeldende billighetserstatningsordning.
Skal krigsbarn kunne søke en rimelighetsbasert kompensasjon
for slike forhold, må billighetserstatningsordningen tilpasses.
Flere krigsbarn har hevdet at de ble adoptert
bort uten at dette skjedde etter gjeldende regelverk. Bortsett fra Fiskeboda-barna
er departementet ikke kjent med at det foreligger forskning omkring
forhold knyttet til adopsjon. Departementet nøyer seg med å påpeke
at dette er problemstillinger som etter omstendighetene kan danne
grunnlag for søknad om billighetserstatning etter en utvidet
ordning.
En rekke krigsbarn ble overlatt til barnevernsmyndighetene,
og i den utstrekning det kan reises kritikk mot disse, blir en søknad
om billighetserstatning vurdert etter gjeldende ordning. Mange krigsbarn
var imidlertid i en spesiell situasjon i forhold til andre
barn som hørte under barnevernet. Lebensbornprosjektet
og frem- og tilbakesendelse mellom Norge og Tyskland m. v. kan ha
satt krigsbarna i en særlig vanskelig situasjon.
Et kjennetegn for krigsbarna var at mor i mange
tilfeller ble utsatt for overgrep. Videre var det gjennomgående
at mor var alene med foreldreansvaret for barnet. Departementet
mener at forhold knyttet til dette som hovedregel ikke bør
gi grunnlag for billighetserstatning. Dreier det seg om vold i hjemmet
og/eller mangelfull oppfølging fra barnevernets
side, vil en søknad kunne behandles etter gjeldende billighetserstatningsordning.
Det kan imidlertid tenkes tilfeller hvor søker var så direkte
berørt av overgrep mot mor, at søker ble påført
en skade av fysisk eller psykisk art. Regjeringen åpner
derfor for at også dette forhold kan tillegges relevans
under behandlingen av søknader om billighetserstatning.
Departementet antar at det forhold som har rammet flest
krigsbarn, er mobbing. Det foreligger flere historier
om at personer som representerte myndighetene, deltok i og legitimerte
mobbing av krigsbarna. Også fra sentrale myndighetspersoner
kom det uttalelser som kan ha bidratt til å sementere lokalmiljøenes
holdninger til krigsbarn. I motsetning til andre som har vært utsatt
for en vanskelig barndom og oppvekst, skiller krigsbarna seg ut
på flere måter. I etterkrigstidens Norge var holdninger
som hat, frykt og mistro i forhold til tyskere og den tyske stat
fremtredende i en slik grad at det etter Regjeringens mening neppe
finnes paralleller i norsk historie i fredstid.
Regjeringen mener at mange krigsbarn, samlet
sett, kom særlig dårlig ut ved at det verken var
støtte å hente i en familiesituasjon eller i forhold
til skole eller andre etater mot den alvorlige mobbing mange ble
utsatt for.
Regjeringen foreslår at en erstatningsordning
til krigsbarn som er påført særlig lidelse,
tap og urimelighet etableres ved at enkelte av typetilfellene som ikke
faller inn under gjeldende ordning, omfattes av en utvidet billighetserstatningsordning
på nærmere fastlagte vilkår. På grunn
av de særlige omstendigheter som gjør seg gjeldende
omkring mobbing, foreslås å lempe på dokumentasjonskrav
for billighetserstatning opp til 20 000 kroner. Samtidig åpnes
det for høyere billighetserstatning der det kan fremlegges
dokumentasjon for hvilke skader mobbing har påført
søker.
Påstander om overgrep som er avvist
gjennom den forskningen som har funnet sted, skal ikke kunne danne
grunnlag for søknad om billighetserstatning. Videre foreslår
Regjeringen at det for overgrep som er omfattet av dagens billighetserstatningsordning,
ikke gjøres særskilte tilpasninger for krigsbarn.
Departementet foreslår at Stortingets
formulering i mandatet om at søker må være
påført en særlig lidelse, tap og urimelighet
som følge av at vedkommende er krigsbarn, skal representere
en rettslig standard som vil være veiledende for skjønnsutøvelsen
ved behandlingen av den enkelte søknad.
Et grunnleggende vilkår for billighetserstatning
etter en utvidet ordning er at søkeren er krigsbarn, dvs.
at vedkommende er født i årene 1940-46 av norsk
mor og far som var soldat for den tyske okkupasjonsmakten. Regjeringen
foreslår en avgrensning dersom far var norsk statsborger
som hadde vervet seg for okkupasjonsmakten.
Regjeringen foreslår at mobbing omfattes
av en utvidet billighetserstatningsordning dersom mobbingen har
skjedd fordi søker er krigsbarn. Ved den konkrete vurderingen
må det særlig ses hen til offentlige representanters
rolle og mobbingens alvorlighet. Videre må det legges vekt
på hvilket omfang mobbingen hadde i det enkelte tilfelle,
og over hvor lang tid den pågikk.
Ved plassering av krigsbarn i fosterhjem eller
private barnehjem foreslår Regjeringen at det bør
legges til grunn samme barnevernsfaglige aktsomhetsvurdering som
for institusjoner drevet av det offentlige. Regjeringen vil understreke
at en søknad om billighetserstatning må vurderes
i forhold til det som var faglig og politisk akseptert på den
tid den påståtte skade eller ulempe oppsto.
Også de særlige forhold som
i mange tilfeller knytter seg til krigsbarnas mor, bør
kunne ha relevans ved behandlingen av søknader om billighetserstatning. Dersom
søker var eldre enn 4-5 år og vitne til alvorlig trakassering
av mor, bør slik indirekte skade etter en konkret vurdering
kunne gi grunnlag for billighetserstatning.
Regjeringen vil understreke at den som på tross
av en vanskelig barndom allikevel har klart å leve et godt
liv, ikke anses å være påført
slik særlig lidelse, tap eller urimelighet som bør
danne grunnlag for billighetserstatning.
Regjeringen foreslår at det som hovedregel
skal ses hen til gjeldende billighetserstatningspraksis når
det gjelder dokumentasjon og utmåling. Typetilfeller av overgrep
mot krigsbarn har imidlertid vært av en slik art at de
vanskelig lar seg dokumentere.
For at en tilpasning av billighetserstatningsordningen i
forhold til krigsbarn skal ha noen realitet, må det også finne
sted en lemping av dokumentasjonskravene. Regjeringen foreslår
at dette skjer tilsvarende som for seksuelle overgrep. Det vil si
at det som utgangspunkt skal dokumenteres så langt det
er mulig at mobbing har funnet sted slik søker anfører.
Dersom søker har tatt opp fysiske eller psykiske problemer
med sin lege eller andre personer i helsevesenet, vil en uttalelse
fra disse ha særlig betydning i denne sammenheng.
Regjeringen finner det ikke riktig å foreslå som
en absolutt forutsetning at søker vedlegger sakkyndig uttalelse
om skadefølge og årsakssammenheng. Regjeringen
foreslår derfor en gradert billighetserstatningsordning
slik at en billighetserstatning basert på søkers
egenerklæring ikke bør overstige 20 000 kroner. Dersom
det foreligger dokumentasjon for alvorlig skade som følge
av mobbing søker har vært utsatt for, vil en billighetserstatning
kunne bli vesentlig større.
Etter gjeldende billighetserstatningsordning
er hovedregelen at det ikke utbetales billighetserstatning til
etterlatte. Departementet mener at en utvidet billighetserstatningsordning
bør være begrenset til dem som selv er påført
særlig lidelse, urimelighet og tap som følge av
at de er krigsbarn.
Ved utmåling av billighetserstatning
skal det etter Regjeringens forslag gjøres fradrag for
tidligere utbetaling av billighetserstatning for samme forhold.
Dette er imidlertid ikke til hinder for at en søker som
tidligere har fått utbetalt billighetserstatning etter
gjeldende ordning, kan søke på nytt etter den
utvidede ordning når søknaden grunnes på nye
forhold. Regjeringen foreslår videre at det i den utstrekning
en søker er tilkjent erstatning etter de alminnelige erstatningsrettslige
regler, skal gjøres fradrag i billighetserstatningen i
den utstrekning erstatningen gjelder samme forhold.
Søknadene om billighetserstatning etter
den tilpassede ordning foreslås behandlet av Billighetserstatningsutvalgets
sekretariat. Regjeringen foreslår videre at den utvidede
billighetserstatningsordningen for krigsbarn gjøres tidsbegrenset
for en periode på 2 år.
En utvidelse av billighetserstatningsordningen
for krigsbarn slik Regjeringen har foreslått, representerer også en
beklagelse fra samfunnets side. Regjeringen ser at innvilgelse av
billighetserstatning i seg selv ikke er noe middel for å gjenopprette
de lidelser krigsbarna er påført. En billighetserstatning
kan imidlertid ses som et konkret tiltak for å underbygge
en verbal beklagelse.
Norges krigsbarnforbund og Krigsbarnforbundet Lebensborn
foreslår en billighetserstatning gradert etter overgrepets
alvorlighet. Imidlertid skjer graderingen skjønnsmessig,
og Regjeringen kan ikke se at en gradering som foreslått
av organisasjonene vil bli annerledes i praksis idet plasseringen
av et overgrep i den enkelte kategori vil måtte baseres
på skjønn.
Stiftelsen Rettferd for taperne har lagt frem
et forslag som innebærer en standardisert billighetserstatning
til alle krigsbarn på minimum 150 000 kroner uten noen form
for individuell prøving av den enkelte søknad.
På bakgrunn av at Stortinget i mandatet forutsetter en
individuell vurdering av søknadene, har Regjeringen valgt ikke å gå nærmere
inn på en vurdering av dette forslaget.
Antall krigsbarn i Norge er anslått
til maksimalt 12 000. Dersom det legges til grunn at det i flesteparten av
søknadene som innvilges vil bli utbetalt billighetserstatning
med 20 000 kroner for mobbing, samtidig som det tas høyde
for at det i enkeltsaker vil bli utbetalt høyere erstatning
også for andre overgrep enn mobbing, anslår Regjeringen
at maksimal utbetaling ikke vil overstige 240 mill. kroner fordelt
over tre år. Regjeringen antar imidlertid at langt fra
alle gjenlevende krigsbarn er påført en slik særlig
lidelse, tap eller urimelighet, og anslår derfor at de
samlede erstatningsutbetalinger vil bli på et langt lavere
nivå.
En følge av forslaget vil være økt
arbeidsmengde for Billighetserstatningsutvalgets sekretariat.
Det antas tilstrekkelig at sekretariatet styrkes med inntil fire årsverk i
den begrensede perioden billighetserstatningsordningen for krigsbarna
er foreslått å vare. De administrative kostnadene
i perioden blir 6 mill. kroner.
Komiteen viser til
at flere krigsbarn i oppveksten ble påført særlige
lidelser, tap og urimeligheter som følge av at de var krigsbarn.
Mange ble over tid og gjentatt utsatt for aggressiv og/eller
ondsinnet adferd (mobbing). Men til forskjell fra dagens unge mobbeofre
som i all hovedsak plages av enkelte andre barn, vokste krigsbarna
opp i miljøer som kunne være gjennomsyret av hat
og forakt. Den utstøtingen og trakasseringen som mange
krigsbarn opplevde, var uttrykk for de voksnes holdninger og handlinger.
Komiteen er imidlertid kjent
med at det ikke bare var nedverdigende opptreden fra andre i lokalmiljøet som
forringet krigsbarnas levekår. Forskning viser at en lang
rekke statlige inngrep rammet krigsbarna hardt. Det er etter komiteens oppfatning
sterkt beklagelig og leit at uskyldige barn gjennom dette fikk sin oppvekst
forringet utelukkende som følge av sin etniske
opprinnelse. Komiteen viser til at også statsminister
Kjell Magne Bondevik i sin nyttårstale 1. januar 2000 beklaget
den behandling mange krigsbarn har vært utsatt for i etterkrigstiden.
Forskning på krigsbarns oppvekst og
levekår må ansees som ett av de tiltak
regjeringen har iverksatt som en oppfølging av de beklagelser
som er gitt av storting og regjering i forhold til krigsbarna. Det
overordnede mål med forskningsoppdrag er todelt: Det er for
det første viktig å gi krigsbarna avklaringer
og kunnskap om sin fortid. For det annet er forskning viktig for
at samfunnet skal lære av krigsbarnas historie i møte
med andre grupper som for eksempel innvandrere og flyktninger. Komiteen vil
fremheve at forskningen har en selvstendig funksjon uavhengig av spørsmålet
om en særlig billighetserstatningsordning for krigsbarn.
Komiteen er enig med departementet
i at erstatning til krigsbarn bør skje gjennom en tilpasning
av billighetserstatningsordningen. Komiteen er videre enig
med departementet i at erstatningssøknader fra krigsbarn
bør vurderes individuelt. En konkret vurdering av den enkelte
søknad vil muliggjøre erstatning for forhold som
per februar 2005 ikke er avdekket gjennom forskning.
Komiteen har merket seg at departementet
i stortingsmeldingen uttaler:
"Regjeringen vil dessuten presisere at selv om en søker
er utsatt for overgrep som følge av at vedkommende er krigsbarn,
er det ikke gitt at søknaden kan imøtekommes med
utbetaling av billighetserstatning. Det vises her til at Stortinget
i mandatet har begrenset ordningen til å gjelde dem som
på grunn av lidt overlast ble påført
særlig lidelse, tap eller urimelighet. Regjeringen oppfatter
dette slik at det ikke innvilges billighetserstatning der søker
har klart å mestre de overgrep vedkommende ble utsatt for,
og i ettertid har klart seg bra og levd et normalt godt liv."
Komiteen mener at departementet
her har trukket Justiskomiteens merknader i Innst. S. nr. 36 (2002-2003)
og Stortingets vedtak nr. 189 av 16. desember 2002, noe langt.
Komiteen vil at en tilpasning
av billighetserstatningsordningen for krigsbarn skal forbeholdes
den som ble påført særlige
lidelser, tap og urimeligheter som følge av at de var krigsbarn.
Med dette menes at den overlast/de overgrep som et krigsbarn
ble utsatt for, må ha en viss alvorlighetsgrad for at erstatning
skal kunne innvilges. Hvilken følge overlasten/overgrepene
har påført krigsbarnet senere i livet, vil være
et relevant element å legge vekt på ved fastsettingen
av erstatningsbeløpets størrelse, men komiteen vil
påpeke at det ikke skal være et vilkår
for erstatning at skadefølgen betegnes som en "særlig
lidelse" eller lignende.
Nyere forskning har dokumentert at offentlige
myndigheter på ulike måter aktivt forhindret inndrivelse
av barnebidrag til krigsbarn, og komiteen har merket seg
dette. Komiteen ber Billighetserstatningsutvalget
sørge for at disse forhold blir tatt hensyn til ved utmåling
av billighetserstatning til krigsbarn.
Komiteen er for øvrig
enig med departementet i at erstatningssøknader fra krigsbarn
som er begrunnet i overgrep som omfattes av gjeldende billighetserstatningsordning,
bør behandles på samme måte som i dag.
Komiteen mener det er viktig å merke
seg at det har kommet til en del nye forskningsresultater etter
at St.meld. nr. 44 (2003-2004) ble skrevet. Komiteen vil
understreke at det er viktig at de endelige vedtakene også fattes
på bakgrunn av denne nye kunnskapen, både om statens
virksomhet overfor krigsbarna og deres levekårsutvikling
og opplevelser i oppveksten.
Komiteen understreker viktigheten
av at det unngås å skape nye grupper som får
en vesentlig dårligere oppvekst. Det er viktig at den kunnskapen
som nå kommer på bordet, ikke bare handler om
hvordan man skal forholde seg til grupper som har blitt utsatt for særlige
lidelser. Erfaringene fra uretten disse gruppene ble utsatt for,
må man ta med seg i forhold til utsatte grupper i dagens
samfunn og forsøke å forebygge fremtidige tilsvarende
erstatningssaker.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg at det skal kunne ytes billighetserstatning til krigsbarn
som forteller at de har blitt utsatt for mobbing, men som ikke kan
fremlegge dokumentasjon på at mobbingen har påført
dem alvorlig skade, på inntil kr 20 000. Det er etter flertallets mening
positivt at det åpnes for å innvilge erstatning
til krigsbarn utelukkende på grunnlag av søkerens
egenerklæring. Flertallet vil påpeke
at det krav til dokumentasjon som her stilles, er langt mindre omfattende
enn det som for eksempel stilles til dem som søker billighetserstatning
på bakgrunn av seksuelle overgrep. Dersom det foreligger
dokumentasjon for alvorlig skade som følge av mobbing som
søkeren har vært utsatt for, vil imidlertid billighetserstatningen
kunne bli vesentlig større enn kr 20 000.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at i tidligere
saker behandlet under Stortingets billighetserstatningsordning har
erstatningsbeløpet ligget mellom kr 40 000 og kr 60 000
for de laveste tilkjente erstatningene. Disse medlemmer mener
at flertallet, med det foreslåtte beløpet på inntil
kr 20 000 ved egenerklæring, legger seg på et
altfor lavt nivå. Det er staten, ikke krigsbarna selv,
som er ansvarlig for at dokumentasjon er gått tapt. Disse
medlemmer viser til at informasjon i offentlige arkiver
i noen tilfeller er ødelagt eller fjernet av myndighetene,
blant annet ved ødeleggelse av kirkebøker.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
det hadde vært ønskelig å heve erstatningsbeløpet
til kr 40 000, men tar til etterretning at en samlet komité ikke
kan slutte seg til en slik heving.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at summen i det minste burde utgjøre kr 60 000.
Norske myndigheters politikk overfor romanifolket/taterne
har opp gjennom historien vært preget av krav om fornorskning
og en ensidig tilpasning til storsamfunnet. Politikken har aktivt
bidratt til å undergrave romanifolkets/taternes
tradisjonelle levesett og kultur. Norske myndigheter har ved flere
anledninger de siste årene tatt et moralsk oppgjør
med tidligere tiders politikk overfor romanifolket/taterne.
I Innst. S. nr. 145 (2000-2001) sluttet Stortinget seg til forslaget
om å bevilge midler til opprettelsen av et dokumentasjonssenter
for romanikultur ved Glomdalsmuseet. Stortinget reiste
også spørsmålet om romanifolket/taternes muligheter
til å få erstatninger for overgrep som er blitt begått.
I 1999 ratifiserte Norge Europarådets
rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. I sin rapport
fra 2002 vedrørende Norges oppfølging av Rammekonvensjonen
har Europarådet oppfordret Norge til å se på eksisterende
erstatningsordninger med sikte på å bedre tilgjengeligheten
for romanifolket.
Romanifolket/taterne selv har ikke
ansett etableringen av Glomdalsmuseet som en fullgod kollektiv kompensasjon
for den urett de er blitt utsatt for. Regjeringen mener at det er
på tide å finne en løsning som kan framstå som
en tilfredsstillende kollektiv oppreisning for overgrepene mot romanifolket/taterne, og
har i Revidert budsjett for 2004 foreslått å opprette et
romanifolkets fond på 75 mill. kroner. Det er ikke intensjonen
at fondet skal brukes til individuelle erstatninger.
Norske myndigheter har erkjent at mange av de
tiltak som ble iverksatt overfor taterne, i dag må anses
som overgrep. Utgangspunktet i billighetserstatningssammenheng om
at forhold som var i samsvar med tidligere tiders lovgivning og
politikk skal bedømmes på bakgrunn av normene
som gjaldt på den tiden da handlingene ble begått,
bør derfor ikke gjelde absolutt. I tilfeller der overgrep
bestod av tiltak fra myndighetene som i særlig grad var
rettet mot en bestemt etnisk gruppe, med det siktemål å utrydde
gruppens kultur og levemåte, bør dette kunne gi
grunnlag for billighetserstatninger.
Når det gjelder mobbing, så har
dette hittil generelt ikke gitt grunnlag for billighetserstatning.
Regjeringen mener det bør kunne gis billighetserstatninger
på dette grunnlaget i tilfeller der myndighetene gjennom
sin politikk har bidratt til å legalisere mobbingen.
Vedrørende sammenligningsgrunnlag har
tatere i mange tilfeller blitt sammenlignet med andre tatere, og ikke
med den bofaste majoritetsbefolkningen i vurderingen av hvorvidt
de er kommet særlig uheldig ut. Regjeringen mener en slik
praktisering av billighetserstatningsordningen slår urimelig
ut overfor taterne. Det riktige må være å sammenligne
med majoritetsbefolkningen. I vurderingen av hvilke beviskrav som
skal stilles må det vurderes hvilke muligheter søkerne
har til å fremskaffe nødvendig dokumentasjon.
I tilfeller der dokumentasjon ikke kan fremskaffes, bør
det kunne legges vekt på egenerklæringer.
Regjeringen anbefaler for øvrig at
tatere som tidligere har søkt om billighetserstatninger
og fått avslag, bør kunne søke og få behandlet
søknadene sine på nytt i tråd med de
nevnte prinsippene.
Regjeringen nedsatte i januar 2003 en arbeidsgruppe som
har vurdert spørsmålene fra Stortinget i tilknytning
til tvangssteriliseringer.
Forsker Per Haave fremla høsten 2000
rapporten "Sterilisering av tatere 1934-1977. En historisk undersøkelse
av lov og praksis". Steriliseringsloven fra 1934 åpnet
for sterilisering på tre grunnlag, alle basert på offentlig
tillatelse. De fleste ble sterilisert etter egen begjæring,
eventuelt med samtykke fra verge/kurator. Haave konkluderer
med at søknadene som ble fremstilt, særlig fram
til siste halvdel av 1960-tallet, i liten grad kan sies å tilfredsstille
det ideelle kravet til frivillighet.
Rapporten dokumenterer også enkelte
tilfeller av urettmessig tvangsbruk. Imidlertid har det ikke blitt påvist
med sikkerhet at tatere som gruppe ble rammet av en bevisst steriliseringspolitikk
fra myndighetenes side.
Det fremgår av rapporten at det har
latt seg dokumentere at 125 personer av taterslekt - 109 kvinner
og 16 menn - ble sterilisert med hjemmel i steriliseringsloven av
1934 og folkeættloven av 1942. Taterkvinner kategorisert
som "omstreiferkvinner" ble oftere enn andre kvinner underkastet
sterilisering mer eller mindre tvangsmessig.
Rapportens undersøkelser viser at rent
medisinske tilfeller hørte til sjeldenhetene. Materialet
som ligger til grunn for undersøkelsen domineres av andre
hensyn, framfor alt sosiale og sosialmedisinske hensyn. Ut fra en
samlet vurdering mener Haave at mer enn 230 taterkvinner ble sterilisert
utenfor lovens rammer, og at over 300 taterkvinner kan ha blitt
sterilisert fra 1930- til 1970-årene.
Om vilkårene i steriliseringsloven
om alvorlig sinnslidelse, hemming i sjelelig utvikling eller sjelelig svekkelse
forelå, sies det bl.a. følgende i Haaves rapport:
"I noen tilfeller synes lovens vilkår å ha
vært til stede…, men det er funnet ytterst få slike
tilfeller. Tatt i betraktning av at det som regel var maktpåliggende for
den som initierte eller begjærte et steriliseringsinngrep,
at inngrepet faktisk ble utført, kan det ikke sees bort
fra at søknader ble tilpasset lovens vilkår. I
den grad dette skjedde, framstår praksis som ulovlig."
Vedrørende kravet til frivillighet
sies det bl.a. at:
"Også bruken av § 3 annet ledd
var formelt frivillig. Men her var det i langt mindre grad snakk
om at vedkommende ble gitt råd og anbefaling
om sterilisering. Selv om det finnes unntak, synes det å ha
blitt "besluttet" av andre enn vedkommende selv at steriliseringsinngrepet
burde foretas. Sjelden synes vedkommendes egen mening om dette å ha
fått betydning for hvorvidt en steriliseringssøknad
ble fremmet. (…)"
Sterilisering kunne også foretas på såkalt
medisinsk grunnlag uten hjemmel i steriliseringslovene. Dette krevde
ingen forutgående søknad, og var i utgangspunktet
bare aktuelt dersom svangerskap og fødsel kunne medføre
en risiko for kvinnens liv og helse. Det fremgår imidlertid
av Haaves rapport at rent medisinske tilfeller hørte til
sjeldenhetene, og at materialet som ligger til grunn for undersøkelsen
i stedet domineres av sosiale og sosialmedisinske hensyn. Haave
legger til grunn at mens 125 personer av taterslekt ble sterilisert med
hjemmel i steriliseringsloven, så ble 230 kvinner sterilisert
på såkalt medisinsk grunnlag. Det fremkommer ikke
av Haaves rapport at taterne var overrepresentert blant de som ble
sterilisert på medisinsk grunnlag.
Arbeidsgruppen har også vurdert den
svenske loven om erstatning til tvangssteriliserte. Vilkårene
i loven var utformet slik at alle som var utsatt for utilbørlig press
eller tvang i forbindelse med steriliseringsinngrep, skulle
kunne søke erstatning. Hvis inngrepet hadde skjedd under
opphold på anstalt eller institusjon, var det ikke nødvendig å dokumentere
utilbørlig press eller tvang for at erstatning skulle kunne
utbetales. Loven gjelder for alle personer som har blitt sterilisert i
den angitte perioden, og det ble satt en standardisert erstatning
på SEK 175 000 til dem som oppfylte kravene.
I og med at erstatningsordningen var lovfestet,
var den å se på som en sivil rettighet. Søknadene
skulle behandles av en nemnd som etter lovgivers mening var å likestille
med en domstol.
Arbeidsgruppen mener at taternes muligheter
for å nå fram med et rettslig krav etter den alminnelige
erstatningsretten er begrenset, og at andre ordninger derfor bør
vurderes. Når det gjelder den svenske erstatningsordningen
uttaler arbeidsgruppen bl.a. at man ikke vil:
"…anbefale at man adopterer en tilvarende
modell i Norge… Både bakgrunnen for erstatningsordningen
i Sverige og den generelle håndtering av erstatningssaker
er annerledes enn i Norge. Sverige har ikke en ordning tilsvarende
Billighetserstatningsordningen…"
Arbeidsgruppen mente videre at:
"… tatere som har vært utsatt for
tvangssterilisering bør henvises til å søke
erstatning gjennom Billighetserstatningsordningen. Kriteriene for å gi
erstatning, og kravene til dokumentasjon/bevis bør
justeres og forenkles ut fra en antagelse om at tatere som ble sterilisert… med
stor sannsynlighet kan ha følt et press i retning av å gjennomføre
inngrepet."
Stiftelsen Romanifolket/taterne har
uttalt seg til rapporten. I uttalelsen viser Stiftelsen til at tvangssterilisering
av romanifolk/tatere var ett i en rekke av overgrep som
utgjorde statens samlede politikk for å utrydde minoritetens
identitet og kultur, og at det ved vurderingen av erstatning er
viktig å ha med dette perspektivet.
Av forskningsmateriale fremkommer det tydelig
at det har forekommet tvangssteriliseringer av tatere i strid med
vilkårene i steriliseringsloven av 1934, og uten at vilkårene
for sterilisering på grunnlag av medisinsk indikasjon har
vært til stede. Det fremkommer også at taterne
i større grad enn andre har vært utsatt for tvangssteriliseringer.
Særlig på bakgrunn av alvorligheten i slike inngrep
mener Regjeringen det er svært viktig å kunne
imøtekomme krav om kompensasjon i de tilfellene der dette
har skjedd.
Det er Regjeringens syn at rimelighetsbaserte
krav om individuelle erstatninger eventuelt bør imøtekommes
gjennom en tilpasning av billighetserstatningsordningen. Regjeringen
anbefaler at billighetserstatningsordningen tilpasses ved at beviskravene
lempes. Regjeringen vil foreslå at man i disse sakene -
der ikke annet materiale/andre forhold foreligger som klart tyder
på det motsatte - bør kunne bygge på egenerklæringer
om at steriliseringen skjedde under tvang eller press, eller for øvrig
i strid med vilkårene.
Det kan anslås at en lemping av beviskrav
kan medføre søknader fra maksimalt ca. 200 personer.
Sett i lys av hvor alvorlig overgrep en tvangssterilisering er, mener
Regjeringen at det ikke vil være urimelig at billighetserstatninger
tilkjennes med rundt 150 000 kroner. Ved et beløp på 150
000 kroner vil en maksimal utnyttelse av ordningen totalt kunne
beløpe seg til ca. 30 mill. kroner.
Forslaget vil også innebære
en merbelastning for Billighetserstatningsutvalget. Kostnadene kan
anslås til maksimalt ca. 100 000 kroner.
Komiteenviser tilat
overgrepene som tidligere er begått mot romanifolket, er
svært graverende. Komiteen vil gjenta og
understreke den unnskyldning som kommunalminister Ragnhild Queseth
Haarstad på vegne av Bondevik I-regjeringen ga romanifolket
i februar 1998. Regjeringen Stoltenberg gjentok unnskyldningen overfor
romanifolket i St.meld. nr. 15 (2000-2001).
Komiteen viser til etableringen
av Glomdalsmuseet på Elverum. Senteret skal dokumentere
og formidle kulturen og historien til romanifolket. Komiteen anser
dette som en meget viktig oppgave - ikke minst i et forebyggende
perspektiv. Komiteenviser videre
til at romanifolkets fond ble opprettet våren 2004 gjennom
en bevilgning i Revidert nasjonalbudsjett på 75 mill. kroner.
Avkastningen av fondet vil bl.a. kunne brukes til tiltak og aktiviteter
som fremmer bevaring og utvikling av romanifolkets kultur, språk
og historie.
Komiteen er glad for at departementet
foreslår å endre praktiseringen av billighetserstatningen
slik at romanifolk som søker erstatning, for fremtiden
skal sammenlignes med majoritetsbefolkningen. I dag har man langt
på vei sammenlignet søkere fra denne gruppen med
andre fra samme gruppe, og dette har etter komiteens mening
ført til enkelte urimelige resultater. Det må etter komiteens mening
være klart at for eksempel en søknad om erstatning
fra personer internert på Svanviken arbeidskoloni, skal
behandles med referanse til hva som var en vanlig oppvekst i Norge
på det aktuelle tidspunkt. Dersom romanifolket ikke sammenliknes
med majoritetsbefolkningen, innebærer det en usaklig forskjellsbehandling
i strid med vanlige rettsprinsipper. Det kan åpne for diskriminering
av grupper på bakgrunn av tilhørighet uten at
det fører til konsekvenser for den som stod bak diskrimineringen/overgrepene. Komiteen vil
her gjenta departementets anbefaling om at romanifolk som tidligere
har søkt om billighetserstatning og fått avslag, bør
søke på ny. Komiteen ber i den
forbindelse om at man gjennomgår departementenes arkiver
over tidligere avslåtte billighetserstatningssøknader
fra romanifolk/tatere, og sender informasjon til disse
om endringer i vilkårene for billighetserstatning.
Komiteen viser også til
at noen blant romanifolket har flere grunnlag for å søke
billighetserstatning. Det kan for eksempel dreie seg om mangelfull
skolegang, tvangsarbeid på Svanviken, tvangssterilisering, tvangsadopsjon
og mobbing. Hvert enkelt grunnlag må da gi grunnlag for
en erstatningssum, som summeres uten "avkorting" fordi vedkommende
har opplevd flere overgrep fra staten. Det innebærer at
for noen kan det være at beløpene til sammen overskrider
kr 200 000. Av effektivitetshensyn gir Stortinget Billighetserstatningsutvalget
mulighet til å innvilge den samlede erstatningssummen i
slike tilfeller, så lenge erstatningssummen for hvert enkelt
grunnlag ikke overskrider kr 200 000.
Komiteen har merket seg at det
tydelig fremkommer av forskningsrapporten "Sterilisering av tatere 1934-1977.
En historisk undersøkelse av lov og praksis.", av forsker
Per Haave ved Historisk Institutt, at det har forekommet tvangssterilisering
av tatere i strid med vilkårene i steriliseringsloven av
1934. Det har dessuten forekommet sterilisering uten at
vilkårene for medisinsk indikasjon har vært til
stede. Komiteen ser svært alvorlig på dette.
Sterilisering uten hjemmel i lov er etter komiteens oppfatning
et meget alvorlig overgrep. Overgrepet er særlig alvorlig
i den grad det har skjedd som en del av en politikk med siktemål å utrydde
en etnisk gruppes kultur og levemåte. Det er på denne
bakgrunn viktig å imøtekomme krav om kompensasjon
i de tilfeller der dette har skjedd.
Komiteen er enig i at billighetserstatningsordningen
bør tilpasses slik at den omfatter tilfeller av urettmessig
sterilisering. Komiteen støtter departementets
forslag til tilpasning av vilkårene slik disse er beskrevet
i stortingsmeldingen.
Komiteen vil også understreke
at når det gjelder samtykke gitt til tvangssterilisering,
er det viktig å ha for øye at et skriftlig samtykke
ofte ikke var et reelt samtykke, dels fordi offeret ikke var klar
over hva vedkommende skrev under på, og dels fordi det
ofte var i en tvangssituasjon. Det er derfor grunn til å legge
stor vekt på søkernes egenerklæringer.
Komiteen vil imidlertid påpeke
at rettsstridig sterilisering også kan ha skjedd
overfor andre enn personer av taterslekt. Komiteen mener
det for eksempel er grunn til å tro at tilsvarende overgrep
kan ha skjedd overfor rom (sigøynere).
Etter komiteens oppfatning bør
søknader om billighetserstatning med bakgrunn i sterilisering
uten hjemmel i lov behandles på tilsvarende måte
uavhengig av søkerens etniske bakgrunn. Komiteen ber
Billighetserstatningsutvalget utvikle praksis i tråd med dette.
Når det gjelder mobbing av romanifolket,
viser komiteen til sine merknader ovenfor om krigsbarna. Også for
romanifolket skyldtes mobbingen i mange av tilfellene myndighetenes
offisielle holdning og politikk overfor romanifolket og dets kultur.
Komiteen vil bemerke at kompensasjon
etter billighetserstatningsordningen sjelden kan kompensere for
overgrep som romanifolk har vært utsatt for. Kompensasjonen
som ytes, er ment som et håndslag til dem som har kommet
særlig uheldig ut og skal forstås som en beklagelse
til den enkelte.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at det ikke stilles noen formelle krav til utformingen
av en søknad om billighetserstatning. Justissekretariatene som
mottar søknadene, vil be om tilleggsopplysninger og gi
søkeren nødvendig veiledning. Den enkelte fagetat
har for øvrig plikt til å sørge for sakens
opplysning før den fremmes for Billighetserstatningsutvalget. Flertallet mener
på denne bakgrunn at det ikke er behov for å endre
praksis etter rettshjelpsloven § 13 tredje ledd.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at for mange av romanifolket
er det på grunn av overgrepene de har vært utsatt
for svært vanskelig eller umulig å fremme en søknad
om billighetserstatning uten juridisk hjelp. Mange har svært
mangelfull skolegang, det er vanskelig for dem å områ seg
i forvaltningen, og en del har en sterkt uttalt skepsis til norske myndigheter.
Praktiseringen av rettshjelpsloven § 13 tredje ledd må derfor
være liberal, slik at hovedregelen er at de som trenger
juridisk bistand for å fremme sin søknad, gis
fri rettshjelp.
Under 2. verdenskrig ble mange skoler i Finnmark
og Nord-Troms okkupert av tyskerne, med den følge at undervisningen
opphørte helt i store deler av krigen. På grunn
av at tyskerne brente ned mange skoler da de trakk seg tilbake i
1944, var skolesituasjonen vanskelig i Finnmark også i
etterkrigstiden. Følgene av den manglende skolegangen i
kombinasjon med datidens fornorskingspolitikk, var at mange samiske
og kvenske barn ikke lærte å lese og skrive, og
har levd som analfabeter hele livet.
Foreningen for Tapt skolegang under siste verdenskrig
(TSSV) og Foreningen for utdanningsskadelidte under den annen verdenskrig
(USKAV) søkte i 1990 kollektivt om billighetserstatning
fordi de mistet skolegang på grunn av 2. verdenskrig. Billighetserstatningsutvalget
fant ikke å kunne tilrå at det ble bevilget billighetserstatning.
Den omstendighet at man sto overfor en gruppe, gjorde det vanskelig å anbefale
innvilgning av søknadene. Utvalget så allikevel
ikke bort fra at enkelte av søkerne kunne være
berettiget til erstatning ut fra sin situasjon som følge
av manglende skolegang under krigen.
I 1996 og utover i 1997 kom i alt ca. 300 individuelle søknader
om billighetserstatning. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
vurderte søknadene på individuelt grunnlag, og
konkluderte med ikke å tilrå erstatning. Begrunnelsene
var at etter fast praksis dannet verken krigen eller fornorskingspolitikken grunnlag
for erstatning. Billighetserstatningsutvalget avslo alle søknadene
i samsvar med tilrådingene.
Samefolkets fond på 75 mill. kroner
ble opprettet av Stortinget i 2000. Stortingsflertallet sluttet
seg til forslaget om at avkastningen fra fondet ikke skal brukes
til individuelle erstatninger. Vedtektene for Samefolkets fond er
ennå ikke endelig fastsatt.
De samene og kvenene som både mistet
skolegang og som heller ikke fikk opplæring på sitt
eget morsmål som en følge av fornorskingspolitikken,
har ikke lært seg å lese og skrive på sitt
eget morsmål, i tillegg til at mange av dem heller ikke
kan lese og skrive på norsk. Denne gruppen må derfor
anses for å være en gruppe som har kommet særlig
uheldig ut.
Regjeringen vil foreslå at de samene
og kvenene som er kommet særlig uheldig ut som en følge
av en kombinasjon av tapt skolegang i forbindelse med krigen og
fornorskingspolitikken, gis kompensasjon ved at billighetserstatningsordningen
tilpasses slik at krav fra de som er rammet av disse forholdene
vil kunne imøtekommes.
Søknadene om billighetserstatninger
har blitt avslått under henvisning til at etter fast praksis
gir ikke tap av skolegang som følge av krigen grunnlag
for billighetserstatninger. Regjeringen mener det er hensiktsmessig at
billighetserstatningsordningen praktiseres på en fleksibel
måte, slik at det i unntakstilfeller også bør kunne
gis erstatninger til personer som har kommet særlig uheldig
ut på grunn av forhold som helt eller delvis har sin bakgrunn
i okkupasjonen.
Søknadene om billighetserstatninger
er også blitt avslått på bakgrunn av
at fornorskingspolitikken ikke gir grunnlag for billighetserstatninger.
I denne saken er fornorskingspolitikken en medvirkende årsak
til at samene og kvenene kom særskilt uheldig ut som en følge
av manglende skolegang, og bør derfor ikke være en
hindring for mulighetene til å få billighetserstatninger.
Regjeringen anbefaler at følgende kumulative
kriterier legges til grunn:
1. Skolegangen må være
tapt under krigsårene eller rett etterpå som en
direkte følge av krigen.
2. Ordningen bør avgrenses til
personer som hadde samisk eller kvensk/finsk som morsmål,
og som heller ikke behersket norsk tilfredsstillende.
3. Regjeringen foreslår at avgrensninger
også foretas på bakgrunn av hvor mange års
skolegang som er tapt, og foreslår at billighetserstatninger
tilkjennes personer som har tapt 1,5 års skolegang eller
mer.
Regjeringen anbefaler imidlertid ikke at det
gjøres begrensninger på bakgrunn av at det har
foreligget tilbud om etterskolering, som ikke er blitt benyttet.
Regjeringen foreslår at personer som
tidligere har søkt om billighetserstatninger på bakgrunn
av tapt skolegang og fornorsking, ikke skal behøve å søke
på nytt. Tidligere søknader bør kunne
fremmes på nytt etter bekreftelse fra søkerne
gjennom foreningene USKAV og Foreningen tapt skolegang.
Det vil kunne oppstå spørsmål
om hvordan det skal kunne dokumenteres hvilke norskkunnskaper søkerne hadde
i 1940-årene. Det vil kunne tas utgangspunkt i egenerklæringer,
men disse bør i den grad det er mulig underbygges med kunnskaper
om språklige forhold i de aktuelle områdene.
Søkere som oppfyller ovennevnte krav
anslås å være ca. 800 personer. Billighetserstatninger
for manglende skolegang ligger som regel mellom 50 000 og 100 000 kroner.
Dersom det samme beløpet tilkjennes samene og kvenene som
fyller de ovennevnte kriteriene, vil en maksimal utnyttelse av ordningen
kunne beløpe seg til ca. 48 mill. kroner. I tillegg kommer
kostnader ved en merbelastning på sekretariatet for Billighetserstatningsutvalget,
som kan anslås til maksimalt ca. 400 000 kroner.
Komiteen erkjenner at fornorskningspolitikken, som
for alvor ble innledet på 1860-tallet og varte til langt
etter andre verdenskrig, var et overgrep mot den samiske befolkningen.
Mange kvener led også under målsettingen om total
assimilasjon. Komiteen finner grunn til særlig å beklage
den belastningen som fornorskingspolitikken påførte
barn i skolepliktig alder. Følelsen av å ikke
strekke til og av å ikke være en likeverdig borger
i Norge, ble nedfelt i mange skolebarn. Komiteen er
kjent med at konsekvensene av fornorskningspolitikken har fulgt
flere samer og kvener gjennom hele livet, og beklager dette sterkt.
Komiteen viser til de respektive
partiers merknader i Innst. S. nr. 220 (1999-2000) om et eget fond
som en kollektiv erstatning for de skader og den urett fornorskningspolitikken
har påført det samiske folk. Stortinget besluttet
under behandlingen av denne innstillingen å bevilge 75
mill. kroner til et slikt fond. Avkastningen av fondet skal gå til
ulike tiltak som vil styrke samisk språk og kultur.
Komiteen viser til at flere samer
og kvener mistet skolegang under og like etter andre verdenskrig. Mange
fikk dessuten ikke opplæring på sitt eget morsmål
som en følge av fornorskningspolitikken, og har ikke lært å skrive
og/eller lese på eget morsmål. Kombinasjonen
av mangelfull skolegang og fornorskningspolitikken, førte
til at flere heller ikke kan lese og skrive på norsk.
Komiteen er enig med Regjeringen
i at billighetserstatningsordningen bør tilpasses slik
at den omfatter en kompensasjon til dem som er kommet særlig
uheldig ut både som en følge av tapt skolegang
under og like etter krigen og som en følge av fornorskningspolitikken. Komiteen støtter
vilkårene for en slik kompensasjon slik de fremkommer av
stortingsmeldingen.
Komiteen vil bemerke at kompensasjon
etter billighetserstatningsordningen sjelden kan kompensere for
den overlast som samer og kvener har lidt som en følge
av fornorskningspolitikken og mangelfull skolegang. Kompensasjonen
som ytes, er ment som et håndslag til dem som har kommet
særlig uheldig ut og skal forstås som en beklagelse
til den enkelte.
Det er viktig for komiteen å presisere
at justissekretariatene, som saksforberedende instans, må tilby
de som søker kompensasjon for tapt skolegang mv. etter dette
regelverket, bistand til innhenting av dokumentasjon. Dette fordi
flere av søkerne vil finne det særlig utfordrende å innhente
nødvendig dokumentasjon fra for eksempel arkivet til skoledirektøren
i Finnmark.
Kommunalkomiteen fikk oversendt forslag til innstilling
fra justiskomiteen ved brev av 3. mars 2005. I brev av 14. mars
2005 la kommunalkomiteen frem følgende merknad:
"Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Høgre, Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg
Folkeparti viser til merknader i innstillinga frå sine
respektive fraksjonar i justiskomiteen, og har ingen ytterlegare
merknader.
Medlemen frå Senterpartiet, Magnhild
Meltveit Kleppa, viser til at Senterpartiet ikkje er representert
i justiskomiteen. Denne medlemen meiner St.meld. nr. 44 (2003-2004)
gir eit godt grunnlag for oppreising og erstatning til romanifolket
og taterane. Denne medlemen vil særleg påpeika
betydninga av endra praktisering av rettferdsvederlag (billighetserstatning),
slik at dei av romanifolket som søkjer erstatning vert
samanlikna med innbyggjarane elles, og at ein såleis opnar for å søkja
på ny og også av fleire grunnar. Denne medlemen
er samd med justiskomiteen si understreking av å vektleggja
eigenerklæringar ved søknader som gjeld erstatning
for rettsstridig sterilisering, og at slik søknad kan fornyast
utan omsyn til etnisk bakgrunn. Denne medlemen viser til Arbeidarpartiet
og Sosialistisk Venstreparti sin merknad om ei liberal praktisering av
rettshjelpslova § 13 tredje ledd slik at hovedregelen vert
fri rettshjelp for dei som treng juridisk bistand for å fremja
søknaden sin. Denne medlemen støttar dette synet,
og sluttar seg elles til justiskomiteéen sine øvrige
merknader.
Med omsyn til erstatningsordninga for eldre
utdanningsskadelidande samar og kvenar, sluttar denne medlemen seg
i all hovudsak til justiskomiteén sin merknad. Denne medlemen
finn det likevel naudsynt å påpeika at mobbing
av samar og kvenar som fylgje av haldningar og politikk frå styresmaktene
si side også bør telja med i ei erstatningsutmåling
for søkjarar frå desse gruppene slik praksisen
også skal vera for krigsbarn og romanifolket. Denne medlemen
viser elles til Sametinget si påpeiking av behovet for
sekretariatsordningar der folk kan venda seg og få hjelp
til å utforma søknad om rettferdsvederlag. Denne
medlemen viser også til at det av vedtak i Sametinget 23.
september 2004 mellom anna framgår ynskje om utgreiing av
fornorskingspolitikken sine konsekvensar for samar og kvenar innanfor
ulike samfunnsområde. Denne medlemen viser til Sametinget
si understreking av at slik utgreiing også gjeld andre
grupper som har lidd overlast under og etter siste verdskrigen.
Denne medlemen vil peika på at grenselosane er ei slik
gruppe. Denne medlemen føreset at Regjeringa i dialog med Sametinget
legg eit grunnlag for korleis vedtaket i Sametinget skal fylgjast
opp."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter
synspunktene som kommer til uttrykk fra kommunalkomiteens medlem
fra Senterpartiet angående utdanningsskadelidende samer
og kvener.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
St.meld. nr. 44 (2003-2004) - erstatningsordning for krigsbarn og erstatningsordninger for romanifolk/tatere og eldre utdanningsskadelidende samer og kvener - vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev 18.11.04 fra Justiskomiteen.
Spørsmål
1
Mener departementet at
forskningsrapporter fremlagt etter oversendelse av St.meld. nr.
44 (2003-2004) til Stortinget, gjør det nødvendig å supplere
beskrivelsen av krigsbarnas historie og levekår?
Svar
Et viktig element i forslaget til en utvidet
billighetserstatningsordning for krigsbarn er at hver
søknad skal vurderes konkret. De drøftelser som
er gjort i meldingen om forhold krigsbarn ble utsatt for, betyr
ikke at det bare er disse forhold det kan søkes billighetserstatning
for, jf. mitt svar på spørsmål 2 nedenfor.
Det avgjørende vil være om søker er påført
en særlig lidelse, tap eller urimelighet som følge
av å være krigsbarn. I meldingen pkt. 8.3.1 er
det tatt høyde for at forhold senere forskning måtte
avdekke, omfattes av den utvidede billighetserstatningsordningen
dersom søker etter en konkret vurdering er påført
en særlig lidelse som følge av det aktuelle forhold.
Pkt. 7 i St.meld. nr. 44 inneholder en historisk
fremstilling, særlig basert på det forskningsmateriale
som var tilgjengelig frem til tidspunktet for fremleggelse av stortingsmeldingen.
I pkt. 7.3 presenteres det forskningsoppdrag som de nyeste
forskningsrapportene utgjør en del av. Fremstillingen i
pkt. 7 er ment å skulle danne et historisk bakteppe for
en utvidet billighetserstatningsordning til krigsbarna.
Problemstillinger knyttet til bidrag m.v. er
her nevnt som ett forhold.
Jeg vil understreke at forslaget om en utvidet
billighetserstatningsordning til de krigsbarn som har lidd særskilt som
følge av sin krigsbarnstatus, står på egne
ben i forhold til forskningen. Justiskomiteen ga tidlig i prosessen uttrykk
for at man ønsket utredet en erstatningsordning så raskt
som mulig, og uavhengig av forskningsresultatene. Det
er videre i tråd med Stortingets mandat om en individuelt
basert erstatningsordning.
Forskningen har en selvstendig funksjon uavhengig av
en billighetserstatningsordning. Jeg ser forskningen som ett av
de tiltak regjeringen har iverksatt som en oppfølgning
av de beklagelser som er gitt av Storting og regjering i forhold
til krigsbarna. Som det fremgår i pkt. 9.7 i meldingen
er det overordnede formål med forskningsoppdraget at kunnskapen
skal komme både krigsbarna og samfunnet til gode.
Spørsmål 2
Mener departementet at
de nylig fremlagte forskningsrapportene om krigsbarnas
historie og levekår gjør det nødvendig
med endringer i den foreslåtte tilpasning av billighetserstatningsordningen
overfor denne gruppen. I tilfelle hvilke endringsnummer vil departementet
anbefale?
Svar
I samsvar med Stortingets mandat om en utredning av "alternative forslag til erstatningsordninger
som en kompensasjon til de krigsbarn som er påført
særlige lidelser, tap og urimeligheter som følge
av at de er krigsbarn" har regjeringen lagt opp til en ordning
hvor billighetserstatning utbetales etter er individuell vurdering
basert på hva søker har vært utsatt for,
og hvilken psykisk eller fysisk skade dette har påført
ham eller henne.
Meldingen inneholder, som jeg har redegjort
for ved besvarelse av spørsmål nr. 1, ingen avgrensning
med hensyn til hvilke forhold som kan danne grunnlag for en søknad
om billighetserstatning. Det er redegjort for enkelte typetilfeller,
som for eksempel mobbing, adopsjon i strid med gjeldende regelverk
og utsending til- og hjemsending fra Tyskland. Men det avgjørende
er hvorvidt forholdet har påført vedkommende søker
"en særlig lidelse, tap og urimelighet", jf. Stortingets
mandat og meldingen pkt. 8.2. Dette innebærer bl.a. at
nye forhold som avdekkes av forskningen kan danne grunnlag for en
søknad om billighetserstatning etter en utvidet ordning.
På denne bakgrunn tar ordningen høyde
for ulike forhold som representerte særlig lidelse, tap
og urimelighet påført krigsbarn.
Spørsmål
3
Komiteen ber departementet
særlig omtale det forhold at svært mange krigsbarn
ble fratatt muligheten til å få barnebidrag fra
sin far. Hvordan mener departementet dette bør påvirke
erstatningsutbetalingen til krigsbarna?
Svar
Myndighetenes rolle i forbindelse med utbetaling
av barnebidrag til krigsbarn er i Lars Borgersruds rapport drøftet
på to forskjellige grunnlag. Det ene gjelder Sosialdepartementets
bistand ved innkreving av bidrag fra far i Tyskland. Det andre gjelder
utsatt ikrafttredelse av forsørgertrygdlov. Siden disse
to forhold henger nært sammen, velger jeg å kommentere
dem begge.
Når det gjelder innkreving av barnebidrag
fra Tyskland, ble saken flere ganger utsatt i Sosialdepartementet. Årsakene
var i følge forskningsrapporten flere, i stikkordsform
referert slik: krigsbarnmødrenes ønske om endrede
kunngjøringsregler, avventing av rettsoppgjøret
i Tyskland, boikott av DDR, valutatekniske forhold m.m. I rapporten
reises det videre kritikk for at det ikke ble gitt tilleggsinformasjon
til krigsbarna etter at Utenriksdepartementet i 1970 offentlig hadde
kunngjort at de som hadde krav mot personer i DDR nå kunne
fremme disse.
Problemstillingen er drøftet i St.meld.
nr. 44 pkt. 7.2 og pkt. 8.3.1. Etter forslaget kan det ikke utelukkes
at kritikkverdige forhold hos myndighetene i forbindelse med bidragsinnkreving
i DDR kan danne grunnlag for søknad om billighetserstatning.
Tradisjonelt har Stortingets billighetserstatningsordning
vært ment som en kompensasjon for personlige integritetskrenkelser.
Vi har tolket mandatet i forhold til krigsbarna slik at Stortinget
ikke ønsket noen endring av dette.
Når det gjelder forsørgertrygdlovens
ikrafttredelse er det på det rene at utsettelsene av loven
rammet alle førstefødte av enslige mødre.
Flertallet av disse var imidlertid krigsbarn.
Ved ikrafttredelse av loven var krigsbarna mellom
12 og 17 år. I og med at ytelsene opphørte ved
fylte 18 år, ville disse barna fått et høyere
samlet bidragsbeløp dersom loven hadde vært vedtatt
på et tidligere tidspunkt. St.meld. nr. 44 tar ikke høyde
for et slikt kollektivt økonomisk tap for denne gruppen.
Bakgrunnen er at Stortingets bestilling var en erstatningsordning
basert på en individuell vurdering.
Et generelt utgangspunkt i norsk rett er at
lovgivers reguleringer ikke medfører erstatningsplikt for
det offentlige. Lovgiver må foreta en avveining mellom flere
ulike hensyn, og det aksepteres i denne forbindelse at en lov kan
gi uheldige følger for den enkelte. Lovgivers avveininger
vil være preget av hva som var allment akseptert da loven
ble vedtatt. Vi ser i dag at flere sentrale myndighetspersoner uttrykte
holdninger vi i dag tar avstand fra. Denne politikken utgjør
det moralske ansvarsfundament for det foreliggende forslag til en
utvidet billighetserstatningsordning som omfatter de krigsbarn som
har lidd særlig urett.
Spørsmål
4
Regjeringen foreslår
i meldingen å gi billighetserstatning til krigsbarn som
på grunn av sin etniske bakgrunn ble "mobbet". Flere samer
forteller om mobbing under oppveksten begrunnet i deres etniske opprinnelse.
Hva er årsaken til at Regjeringen ikke foreslår
en tilpasning av billighetserstatningsordningen for å fange
opp disse tilfellene?
Svar
Regjeringens utgangspunkt er at det er Stortingets billighetserstatningsutvalg
som bør utforme kriterier og behandle alle rimelighetsbaserte
krav fra individer og grupper i samfunnet, jf. St.meld. nr. 44 del
I. Dette innebærer at sakene vil kunne behandles etter
like prinsipper så langt dette er mulig ved en ordning
som er basert på rimelighet og skjønn. Når
det gjelder krigsbarn, tvangssteriliserte romanifolk/tatere
og eldre utdanningsskadelidende samer og kvener, har regjeringen
på bakgrunn av Stortingets vedtak og forespørsler
knyttet til disse gruppene valgt å fremme konkrete forslag
til rimelighetsbaserte erstatningsordninger.
Mange eldre utdanningsskadelidende samer og kvener
har i løpet av de siste 14 årene fremmet både kollektive
og individuelle søknader om billighetserstatninger på bakgrunn
av tapt skolegang under krigen og fornorskingspolitikken. Sametinget
har også satt som vilkår for å ta imot
Samefolkets fond at det settes i gang et arbeid for å løse
saken for de utdanningsskadelidte som følge av 2. verdenskrig.
Regjeringen har lagt til grunn at samer og kvener som både
mistet skolegang på grunn av andre verdenskrig, og som heller
ikke behersket norsk tilfredsstillende til å få utbytte
av undervisningen som ble gitt, er en gruppe som må anses
for å ha kommet særlig uheldig ut. På bakgrunn
av disse forholdene har regjeringen fremmet forslag om en tilpasning
av billighetserstatningsordningen for denne gruppen.
Andre forhold som gjelder samene, slik som mobbing
på bakgrunn av etnisk opprinnelse, har ikke vært vurdert.
Oslo, i justiskomiteen, den 18. mars 2005
Trond Helleland
leder |
Finn Kristian Marthinsen
ordfører |