Forslagsstillerne mener tiden er moden for å etablere et
nytt markedsreguleringssystem for å fjerne en av årsakene
til problemene i landbrukssektoren. Dagens system gir markedsregulator
muligheter til å utnytte markedsreguleringen til egen fordel,
så lenge regulator også er en kommersiell aktør
i markedet. Ved å modernisere systemene legges grunnlag
for likeverdige konkurranseforhold og større effektivitet
i landbruket.
Mellombels lov til å fremja umsetnaden
av jordbruksvaror av 1930 (omsetningsloven) - ble innført som
en kriselov. Denne kriseloven gjelder fremdeles for omsetning av
jordbruksvarer, om lag 70 år etter. Selv om omsetningsloven
er blitt endret, og Omsetningsrådet har en noe annen sammensetning,
er det de samme prinsippene som ligger til grunn for omsetningen
av jordbruksvarer i dag som det var på 1930-tallet.
Det står ikke i loven hvilke tiltak
som kan/bør brukes for å oppfylle lovens
formål. Loven § 5 gir imidlertid fullmakt til å kreve
inn en avgift på omsetningen av de produkter som er nevnt
i § 1. Disse midlene skal disponeres for å fremme
omsetningen av de samme produkter.
Med hjemmel i omsetningsloven har Omsetningsrådet
vedtatt en rekke retningslinjer og regler som markedsaktørene
må rette seg etter. Det er disse retningslinjene og reglene
som er bakgrunnen for den regulering som vi i dag ser i det norske
landbruksmarked. Dette regelverket fastsetter bl.a. hvilke reguleringstiltak
som er tilskuddsberettiget.
Det finnes ulike typer avsetningstiltak, alt
etter hvilke oppgaver tiltakene er ment for. En vanlig inndeling
av hovedgruppene av tiltak er følgende:
Omsetningsrådet baserer seg på inntekter
fra en varierende omsetningsavgift fra produsenter (som nevnt
foran), samt bevilgninger over Jordbruksavtalen. Selv om alle produsenter
må betale omsetningsavgift til Omsetningsrådet,
er det etter forslagsstillernes mening i praksis bare Landbrukssamvirket
som får støtte. Private produsenter kan få støtte,
men det hører til unntakene. Derfor mener forslagsstillerne
at Omsetningsrådets virksomhet er konkurransevridende og representerer
en styrking av Landbrukssamvirket på bekostning av private
produsenter.
Forslagsstillerne ønsker i dette forslaget
først og fremst å rette et kritisk søkelys
på de markedsreguleringsordningene som eksisterer i dagens
jordbrukssystem.
Prinsipielt mener forslagsstillerne at markedsreguleringsordningene,
som er hjemlet i omsetningsloven, bør oppheves og erstattes
med markedspris. En slik løsning gir forbrukerne makt på bekostning
av produsentene. Det er et mål i landbrukspolitikken at
det skal være fri konkurranse, men det viser seg problematisk å få dette
til med de rådende markedsreguleringsordningene. Erfaringene
fra frukt- og grøntsektoren er gode etter at det ble innført
reell konkurranse. Da det er vanskelig å skaffe et flertall
for en slik løsning, viser erfaring at det subsidiært
er viktig å skille markedsreguleringsordningen som offentlig
myndighetsutøvelse og det å være en aktør
i markedet. Slik situasjonen er i dag er markedsregulatorene Prior,
Gilde og TINE samtidig dominerende markedsaktører. Derfor
er det vanskelig å bygge opp et normalt konkurransesystem
på disse regulerte områdene. I tillegg kan markedsreguleringsordningene
slik de er innrettet i dag, virke konkurransevridende ved at de
gir forskjellige kostnader, fordeler og ulemper i forhold til tilgang
på nødvendige innsatsvarer, fordeler og ulemper
i forhold til avsetningsmuligheter og ulik tilgang til informasjon.
Det er derfor av fundamental betydning å skille markedsreguleringsmyndigheten
og rollen som aktør i markedet. Forslagsstillerne mener
på denne bakgrunn at det må etableres et nytt
markedsreguleringssystem som fjerner årsaken til problemene.
I tillegg til endringer i innenlandske forhold
gir den internasjonale utvikling signal om endrede rammevilkår
for jordbruket med større begrensninger i mulighetene for
nasjonal virkemiddelbruk. Nå som rammene er lagt for de
videre WTO-forhandlinger, er det viktig at Norge tidlig søker å tilpasse
våre rammevilkår for jordbruket til en ny konkurransesituasjon.
Det er viktig å legge til rette for at norsk produksjon
kan overleve i en fremtidig situasjon med friere konkurranse, og
da må vi begynne å justere rammevilkårene
nå. Et viktig moment i en slik modernisering vil være å fjerne
de foreldede markedsreguleringsordningene.
Med bakgrunn i det som er nevnt foran mener
forslagsstillerne det er mye som taler for at reguleringer av egg-
og fjørfesektoren bør oppheves.
Markedsreguleringen utøves gjennom
ulike tiltak i markedet, og finansieres over omsetningsavgiften
for egg og fjørfekjøtt. Tiltakene administreres
av Omsetningsrådet.
Prior Norge er markedsregulator i egg- og fjørfesektoren.
Markedsregulator har den utøvende funksjonen i markedsreguleringen,
gjennom å foreslå og gjennomføre reguleringstiltak.
For egg og fjørfeprodukter er det kort
periode fra beslutning om produksjon til produktet er klart for
salg. Dette burde også gjøre det mulig å foreta
produksjonsplanlegging med tilpasning av produksjonen til det innenlandske
forbruket. I utgangspunktet skulle derfor markedene for egg og fjørfe
være håndterlige med tanke på å unngå overskuddsproduksjon
og oppnå mer effektiv ressursbruk også uten offentlig
markedsregulering.
Gilde Norsk Kjøtt BA er markedsregulator
som innebærer en oppgave med å overvåke
markedet for kjøtt og sette i verk tiltak for å regulere
produksjonen når prisen som oppnås i markedet
ikke treffer målprisen. Gilde er også pålagt
en mottaksplikt av alle slaktedyr og avsetningsplikt i perioder
med lite kjøtt. For disse oppgavene blir Gilde kompensert.
Gilde er tildelt rollen som markedsregulator,
men er samtidig den dominerende aktøren i kjøttmarkedet.
Måten markedsregulatordningen er organisert
på i dag medfører fare for konkurransevridning
og legger ikke til rette for den gode konkurransen som er et landbrukspolitisk
mål i Norge.
Alternativet som i størst grad vil
løse problemet med konkurransevridning mellom aktørene
i markedet og løse den generelle konkurransedempende effekten, som
dagens ordning har, er avvikling av markedsreguleringsordningen
i sin helhet. En mellomløsning som i stor grad vil løse
konkurransevridningsproblemene er å skape et juridisk skille
mellom markedsregulator og Gilde. Dette kan gjøres ved
at dagens markedsreguleringsoppgaver som Gilde i dag gjør,
skilles ut i et eget selskap som eies og drives av det offentlige,
eller at reguleringsoppgavene overføres til Statens landbruksforvaltning.
Markedsreguleringen av melk har som formål å sikre produsenter
av melk stabil avsetning og stabile priser i tråd med jordbruksavtalens
bestemmelser. Samtidig skal den sikre en stabil forsyning av varer
i alle markeder til en tilnærmet lik pris. Markedsreguleringen utøves
gjennom ulike tiltak i markedet, og finansieres over omsetningsavgiften
for melk.
TINE BA er markedsregulator i melkesektoren. TINE
opererer innenfor alle nivåer av verdikjeden for meieriprodukter,
fra innsamling av råmelk fra bonde til kjøp og
salg av de fleste typer meieriprodukter. Flere av de konkurrerende
meieriprodusentene er avhengige av å kjøpe råvarer
fra konkurrenten TINE. Fra og med 2004 ble det foretatt en deling
av TINEs råvarehåndtering og industrivirksomhet.
Det er mange momenter som taler for at det etablerte markedssystemet
ikke tilfredsstiller kravene til en virksom konkurranse, men er
konkurransevridende til fordel for den dominerende aktøren
TINE som også er tillagt offentlig myndighet.
Et alternativ som vil fjerne mye av problemet
med konkurransevridning, er et fullstendig skille mellom TINE Råvare
og TINE Industri. Dette vil fjerne TINE-konsernets incentiver og
muligheter til å kryssubsidiere mellom råvare-
og industrimarkedet.
Følgende forslag fremmes i dokumentet:
"1. Stortinget
ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag slik at markedsreguleringen
av egg og fjørfe, med hjemmel i "Lov til å fremja
umsetnaden av jordbruksvaror", oppheves.
2. Stortinget ber Regjeringen fremme de
nødvendige forslag slik at det etableres et juridisk og
eiermessig skille mellom markedsregulator og Gilde ved at oppgavene
som markedsregulator legges til et eget offentlig eiet selskap eller
Statens landbruksforvaltning.
3. Stortinget ber Regjeringen fremme de
nødvendige forslag for å få et juridisk
og eiermessig skille mellom markedsregulator og TINE ved at oppgavene som
markedsregulator legges til et eget offentlig eiet selskap eller
Statens landbruksforvaltning."