Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, lederen Olav Akselsen, Bendiks H. Arnesen,
Grethe Fossli og Aud Gaundal, fra Høyre, Silja Ekeland Bjørkly,
Ivar Kristiansen og Michael Momyr, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa
Elvik og Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, May-Helen Molvær
Grimstad og Einar Steensnæs, og fra Senterpartiet, Odd
Roger Enoksen, viser til Dokument nr. 8:53 (2004-2005) om å etablere
likeverdige konkurranseforhold mellom landbrukssamvirket og andre
private aktører i matvaresektoren. Likeverdige konkurranseforhold
og en målrettet markedsregulering har avgjørende
betydning for verdiskapingen i landbruket, og bidrar til en viktig
styrking av markedsposisjonen til små produsenter og produsenter
i distriktene.
Flertallet mener landbruket skal
bidra til å produsere og forsyne landets innbyggere og
industri med trygge og varierte matvarer av høy kvalitet,
samtidig som det skal levere andre varer og tjenester basert på næringens
samlede ressurser. Et aktivt landbruk i hele landet, basert på en
bærekraftig utnytting av naturressursene, skal bidra til
bosetting og sysselsetting i levende og livskraftige bygder. Dette
er viktig for den langsiktige matforsyningen. Et aktivt landbruk
som bidrar til verdiskapingen ved vareproduksjonen, vil også bidra
til produksjon av en rekke miljøgoder som er viktige for
befolkningen både på kort og lang sikt. Jordbruksproduksjonen
bidrar til en rekke andre samfunnsmål- og oppgaver ut over
selve matproduksjonen.
Dette oppsummeres gjerne i begrepet det multifunksjonelle
landbruket.
Flertallet mener markedet alene
ikke er i stand til å oppnå målene i
landbrukspolitikken. Det er derfor også behov for særskilte
virkemidler for å sikre landbrukets viktige multifunksjonelle
rolle.
Flertallet viser til at jordbruksoppgjørene
setter viktige nasjonale føringer for landbrukspolitikken, men
ser også at det i økende grad settes internasjonale rammebetingelser
for landbruket. Utfordringene i denne sammenheng er å arbeide
for at det fortsatt skal være mulig å føre
en aktiv nasjonal landbrukspolitikk som gir forbrukerne et variert
tilbud til akseptable priser, grunnlag for jordbruksdrift i hele
landet, en konkurransekraftig næringsmiddelindustri, trygg
mat med høy kvalitet og god plante- og dyrehelse. Flertallet viser
til at det i Stortinget er enighet om å videreføre målene
og de grunnleggende prinsippene for pris- og markedsreguleringen
for jordsbruksvarer.
Flertallet viser til at balansering
av matvaremarkedet er en hovedutfordring i landbrukspolitikken. Disse
utfordringene er store, og overproduksjon har ofte vært
et problem i mange land. Flertallet viser til at
det norske systemet hvor jordbruket har økonomisk ansvar
for overproduksjon, skiller seg fra de fleste andre land.
I denne forbindelse viser flertallet til
at det er de produsenteide samvirkeorganisasjonene som har ansvaret
som markedsregulator, samtidig som produsentene selv har det økonomiske
ansvaret for overproduksjon gjennom reduserte priser og omsetningsavgift og
at dette systemet gir en sterk stimulans til å hindre at
tilbudsoverskudd oppstår. Samvirkene er pålagt
plikter i form av ansvar for å kjøpe landbruksråvarer
fra primærprodusentene samtidig som de har ansvar for å selge
over hele landet. Finansieringen fra omsetningsavgiften dekker kun
kostnader knyttet til reguleringsaktiviteter for å håndtere
temporære overskudd i markedet samt sørge for å utjevne
regionale og sesongmessige svingninger i tilbud og etterspørsel.
For markedsregulator er det både rettigheter
og plikter som utgjør helheten. Ved en evaluering av markedsreguleringssystemet
for jordbruket er det derfor viktig å se på hele
systemet samlet, og ikke vurdere enkeltelementer i markedsreguleringen
isolert. Flertallet mener det er viktig å sørge
for at markedsreguleringene skal ha en konkurransenøytral
effekt når en ser alle rettigheter og plikter under ett,
og at det regulerte førstehåndsutbudet ikke forhindrer
konkurranse videre i verdikjeden.
Det er av stor betydning å opprettholde
balanse i ansvars- og myndighetsforhold, samtidig som det vektlegges
at systemet skal fungere konkurransenøytralt mellom samvirke
og ikke samvirkebaserte markedsaktører. Flertallet vil
understreke betydningen av at det finnes andre markedsaktører
enn samvirke innen omsetning og foredling for å oppnå konkurranse
og mulighet for korrektiv på dette leddet i varekjeden.
Flertallet vil framheve at det
viktigste tiltaket som markedsregulator gjennomfører, ikke
er reguleringstiltakene isolert sett, men den løpende prisfastsettingen, som
er hovedvirkemiddelet for å unngå permanente overskuddsproblemer.
For at prisfastsettingen skal kunne være et effektivt instrument
for tilpasning av tilbud og etterspørsel, er det viktig
at markedsregulator er en operativ aktør i den løpende
varestrømmen i verdikjeden for landbruksvarer. Videre må markedsregulator
ha en relativt stor andel av førstehåndsomsetningen for
at prissignalene skal kunne ha den nødvendige effekt på samlet
tilbud og etterspørsel.
Flertallet har også merket
seg at det i forskriften til Omsetningsrådets vedtak om
forsynings-, mottaks- og informasjonsplikt ble vektlagt at denne
ble utformet på en måte som i minst mulig grad
påvirker konkurranseforholdene mellom ulike aktører
eller grupper av aktører i markedet. På denne
måten vil regelverket bidra til rettferdige rammebetingelser
for ikke-samvirkeaktører.
Når det gjelder markedsregulering for
kjøtt, har flertallet merket seg at det
er gjort tiltak knyttet til ny forskrift som omtalt tidligere, og
at det ikke synes å foreligge konkurransevridende utfordringer
som skulle gi grunnlag for å foreta større endringer
i markedsreguleringen for kjøtt.
I forhold til markedsregulering og konkurransen
i meierisektoren, har flertallet merket seg at det
er innført en ny markedsordning fra 1. januar 2004. Flertallet viser
til at de tiltakene Regjeringen nylig har varslet vil bidra til å styrkekonkurransen i meierimarkedet.Dette innebærer bl.a. at Konkurransetilsynet fra
1. januar 2006 skal overvåke markedet for meieriprodukter
ut fra konkurranselovens bestemmelser og om nødvendig med
etterkontroll.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti, mener det er hensiktsmessig
at dagens system med etterkontroll og etterregning i meierisektoren videreføres
ut 2005, og at Konkurransetilsynet i løpet av 2006 skal
evaluere om de endringene i forsyningsplikten som er gjennomført,
har gitt en positiv konkurransemessig effekt. Flertallet vil
også vise til at Landbruks- og matdepartementet og Moderniseringsdepartementet
sammen skal oppnevne et utvalg som i løpet av første
halvår 2006 skal evaluere hvordan det etablerte skillet
mellom råvaredelen og industridelen av TINE fungerer. Flertallet viser
videre til at dersom evalueringen viser at bestemmelsene begrenser mulighetene
for økt konkurranse, skal det vurderes å utvide
leveringsplikten.
Flertallet legger samtidig stor
vekt på at det fra 1. januar 2006 innføres et
normert egenkapitalkrav for TINE. Det vil bidra til at TINE og uavhengige
meieriselskaper betaler lik pris for råvaremelken, noe
som igjen vil sikre likeverdig og rettferdig konkurranse på meieriprodukter.
Flertallet er også tilfreds
med at Regjeringen har varslet en vurdering av om det regnskapsmessige
skillet som er etablert mellom råvare- og industridelen
i TINE, er godt nok til å sikre konkurransen.
For at landbruket i framtiden også skal
kunne løse sine samfunnsoppgaver, må næringen
framstå som attraktiv for de yrkesaktive, og som en næring
ungdommen vil finne det interessant å velge. En god og sunn
konkurranse mellom likeverdige aktører både innenfor
og utenfor samvirkeorganisasjonene har stor betydning i denne forbindelse.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at markedsregulator har ansvar
for å kjøpe landbruksråvarer fra primærprodusenter,
både store og små over hele landet (mottaksplikt),
og ansvar for å selge over hele landet (forsyningsplikt).
Dermed sikres grunnlag for jordbruksproduksjon innenfor en variert
bruksstruktur i alle landsdeler, samtidig som forbrukere og industri sikres
stabil tilgang på matvarer.
Disse medlemmer viser videre
til at markedsreguleringen har til formål å sikre
akseptable priser til primærprodusentene, og viser i denne
forbindelse til statsråd Lars Sponheims brev til komiteen
datert 31. mars 2005:
"Jeg vil imidlertid understreke at markedsreguleringssystemet
ikke skal være et sikkerhetsnett for markedsaktørene,
men derimot bidra til å sikre rammevilkårene for
primærprodusentene, samt stabile forsyninger til forbrukerne
i alle områder til noenlunde ens priser."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Øystein
Hedstrøm og Lodve Solholm, er av den oppfatning
at omsetningsloven legger til grunn prinsipper for omsetning av
jordbruksvarer som gjør det vanskelig å bygge
opp et normalt konkurransesystem i matvaresektoren. Disse
medlemmer viser til at markedsreguleringsordningene finansieres
bl.a. av omsetningsavgiften og forvaltes av Omsetningsrådet.
Markedsreguleringsansvaret er tillagt TINE BA for melk, Norske Felleskjøp
for korn, Norsk kjøtt for kjøtt, Prior Norge for
egg og fjørfekjøtt og Grøntprodusentenes
Samarbeidsråd for epler og poteter. Disse medlemmer vil
nærmere kommentere markedsreguleringsordningene for egg
og fjørfekjøtt, kjøtt og melk.
Disse medlemmer mener prinsipielt
at markedsreguleringsordningene skal oppheves og erstattes med markedspris. Disse
medlemmer vil i den sammenheng minne om at erfaringene fra
frukt- og grøntsektoren er gode etter at det ble innført
reell konkurranse. Markedsregulatorene Prior, Gilde og TINE er tunge
markedsaktører samtidig som de er tillagt markedsreguleringsprivilegier.
Dette gjør det vanskelig å bygge opp et normalt
konkurransesystem på disse regulerte områdene.
Komiteen har merket
seg at endringer i denne sektor er vurdert i årets jordbruksoppgjør.
Komiteen har merket seg at avtalepartene
i protokoll av 13. mai 2005 understreker at markedsreguleringssystemene
er en grunnleggende del av virkemidlene i landbrukspolitikken. Komiteen viser
til at partene er enige om at fjørfekjøtt tas
ut av reguleringssystemet når det gjelder avsetningstiltak,
og at markedsordningen for egg videreføres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
egg- og fjørfesektoren er godt egnet for å starte
en deregulering innenfor norsk landbruksnæring fordi det
er kort periode fra beslutning om produksjon til produktet er klart
for salg. Dette bedrer mulighetene for en tilpasning av produksjonen
til det innenlandske forbruket. Disse medlemmer vil også vise
til at produksjonen ikke har noen stor landbrukspolitisk betydning
og omfatter få produsenter. Kyllingproduksjonen har stort
sett like stort trykk hele året, noe som etter disse
medlemmers oppfatning gjør det lettere å håndtere
markedet uten at det er behov for en lovfestet reguleringsplikt.
Disse medlemmer minner om statens
tilbud ved fjorårets jordbruksforhandlinger der det vises
til at det er svært lite behov for markedsregulering for
kylling. Det er ikke store problemer å foreta tilpasninger
i forhold til markedets behov gjennom produksjonsregulering hos
den enkelte aktør. Disse medlemmer sier seg
enig i dette.
Disse medlemmer har registrert
at de private fjørfeprodusentene mener det ikke er behov
for markedsregulering for kylling. Et eksempel på dette
er transportarbeiderstreiken i 2004 som viser reguleringens overflødighet.
Streiken hadde en varighet på fire uker og fem dager, omtrent
samme lengde som livsløpet til en kylling. De private aktørene
hentet i hele perioden inn fra bøndene, slaktet
som normalt og frøs inn på eget lager. Videre
ble det tidlig i streikeprosessen igangsatt en tilpasning i ruging
av egg til kylling, dermed også til fremtidig innsett av
kylling. Dette for å skape et fremtidig rom i markedet
for omsetning av allerede produsert vare.
Med utgangspunkt i det som er nevnt foran, mener disse
medlemmer det er sterke argumenter for å deregulere
egg- og fjørfesektoren. Disse medlemmer vil
på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
de nødvendige forslag slik at markedsreguleringen av egg
og fjørfe, med hjemmel i "Lov til å fremja umsetnaden
av jordbruksvaror", oppheves."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Gilde er tildelt rollen som markedsregulator, men er samtidig
den dominerende aktøren i kjøttmarkedet. I praksis
betyr dette at samvirket har ca. 75 pst. av slaktingen, mens andre
private aktører har ca. 25 pst. For skjæringen
er forholdet at samvirket har 60 pst. og andre private har ca. 40
pst., mens det for industriell bearbeiding er slik at samvirket
har ca. 43 pst. og annen privat industri 57 pst. (2002).
Disse medlemmer minner om påstander
fra kjøttbransjens Landsforbund (KLF) som lenge har hevdet
at markedsreguleringssystemet for kjøtt har store svakheter
og skjevheter. Disse medlemmer viser til en rapport
fra ECON Analyse "Bør markedsregulering for kjøtt
slaktes?" Rapporten deler det norske kjøttmarkedet inn
i fire konkurransearenaer; 1. Levende dyr, 2. Helt slakt,
3. Skåret kjøtt og 4. Foredlede produkter. På to
av disse fire områdene; helt slakt og skåret kjøtt,
viser Econ til klare incentiver for konkurransevridning til fordel
for markedsregulator. Dagens ordning innebærer at Gilde
som markedsregulator:
– Kan få dekket
kostnader til regulering som en kommersiell aktør uansett
vil måtte ta.
– Kan utnytte markedsregulatorinformasjon
til å tilpasse seg det kommersielle markedet bedre enn konkurrentene
kan.
– Kan utnytte god råvaretilgang
som markedsregulator.
– Kan utnytte avsetningskanaler
som frittstående aktører ikke har.
Disse medlemmer mener hver enkelt
bedrift må stå fritt til å disponere
egne ressurser. Det er uholdbart dersom et offentlig fastlagt system
bidrar til å skape konkurranseulikhet gjennom redusert
tilgang på råvarer, redusert informasjon om markedet,
eller på andre måter gir en markedsaktør
en dominerende eller kontrollerende posisjon, subsidierer én
aktør eller muliggjør systematisk kryssubsidiering
gjennom verdikjeden, og på en slik måte gir en
aktør økte ressurser som kan brukes til å kapre
markedsandeler. Disse medlemmer har registrert at
det foreligger mistanker om kryssubsidiering hos Gilde gjennom at
overskuddet fra én del av markedsregulators virksomhet
blir benyttet til å subsidiere i en annen del, for eksempel
at slakterikjeden subsidierer skjære- og/eller
foredlingsvirksomheten. Disse medlemmer avventer
ECONs rapport som skal belyse sider ved mulig kryssubsidiering.
Disse medlemmer mener ovennevnte
eksempel på konkurransevridningsproblemer mellom Gilde
og frittstående aktører aktualiserer nye og fremtidsrettede ordninger.
Det kan tenkes flere alternativer til dagens markedsreguleringsordning
som i større eller mindre grad vil løse de konkurransemessige
problemene og redusere de samfunnsmessige tapene.
Disse medlemmer vil hevde at
alternativet som i størst grad vil løse problemet
med konkurransevridning mellom aktørene i markedet og motvirke
den generelle konkurransedempende effekten, som dagens ordning har,
er avvikling av markedsordningen i sin helhet. Disse medlemmer har
det som et langsiktig mål, men vil foreslå en
trinnvis fremrykning ved at markedsreguleringen overtas av myndighetene
eller et offentlig eiet selskap. En mellomløsning som i
stor grad vil løse konkurransevridningsproblemene, er å skape
et juridisk skille mellom markedsregulator og Gilde. Dette kan gjøres
ved at markedsregulators oppgaver skilles ut i et eget selskap som
eies og drives av det offentlige, eller at reguleringsoppgavene
overføres til Statens landbruksforvaltning (SLF). Disse
medlemmer vil minne om at en slik oppdeling forutsetter en
avtale mellom staten og Gilde, fordi Gilde er et privat selskap.
Dette baseres på at de anleggene som er finansiert av omsetningsmidler,
overføres sammen med det administrative apparat som gjennomfører reguleringsoppgavene.
Videre må det fremforhandles en avtale basert på at
omsetningsloven endres slik at reguleringsmyndigheten flyttes bort
fra samvirkeorganisasjonen.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
de nødvendige forslag slik at det etableres et juridisk
og eiermessig skille mellom markedsregulator og Gilde ved at oppgavene
som markedsregulator legges til et eget offentlig eiet selskap eller
Statens landbruksforvaltning."
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet konstaterer
at Regjeringa har vedteke ei ny marknadsordning for mjølk. Desse
medlemene merkar seg òg at Regjeringa har vedteke å utsetta
avviklinga med etterkontroll. Denne skal no fortsette til 1. januar 2006.
Den etterkontrollen som til no har vore gjennomført, har
vore av avgjerande årsak for etableringa av nye aktørar
i mjølkesektoren.
Det er sterk bekymring blant dei private aktørane
for at bortfall av etterkontroll vil kunne redusera konkurransen
i mjølkesektoren dramatisk.
Desse medlemene vil understreke
at det er svært viktig at denne ordninga vert følgd
nøye opp, slik at det ikkje oppstår tvil om at
det er konkurransemessige like vilkår.
Desse medlemene vil be Regjeringa
vurdera å utsetta avviklinga av etterkontrollen ytterlegare.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at TINE BA er markedsregulator i melkesektoren. TINE opererer
innenfor alle nivåer av verdikjeden for meieriprodukter,
fra innsamling av råmelk fra bonde til kjøp og
salg av de fleste typer meieriprodukter. Disse medlemmer har
registrert at fra og med 2004 er det blitt etablert et administrativt og
regnskapsmessig skille mellom TINE Råvare og TINE Industri. Disse
medlemmer mener dette ikke bidrar til å fremme
konkurransen. TINE Råvare har ansvaret for innsamling av
råmelk fra melkeprodusentene og skal sørge for
leveranser til industrien på ikke-diskriminerende vilkår.
Etter disse medlemmers vurdering gir dette muligheter
for å gi en dominerende aktør incentiver når
det gjelder markedsadferd, herunder å diskriminere mellom
egen virksomhet og andre aktører med hensyn til vilkår
og priser. Disse medlemmer vil videre peke på et
annet moment som taler for et problem med konkurransevridning, den
informasjon som markedsregulator sitter på når
det gjelder markedsbalanse og prisutvikling som kan utnyttes strategisk.
Selve kompensasjonen for regulatoroppgavene kan også innebære
en konkurransevridning.
Disse medlemmer vil henlede oppmerksomheten
på landbruks- og matministerens brev til komiteen, datert
31. mars 2005, der det fremkommer at statsråden vurderer
det gjennomførte organisasjonsmessige og regnskapsmessige
skille mellom TINE Råvare og TINE Industri som tilstrekkelig
for å unngå problemer med konkurransevridning. Disse
medlemmer sier seg uenig i dette og peker på analyseresultater
fra andre sektorer der vertikale monopol er vurdert med henblikk på å etablere
like konkurransevilkår. Disse medlemmer viser
til varsel om vedtak fra Post- og Teletilsynet om utpeking av tilbydere
med sterk markedsstilling og særskilte forpliktelser i
mobilmarkedet, datert 31. mars 2005, der det heter om virkemidlet regnskapsmessig
skille, blant annet at:
"Forpliktelser om regnskapsmessig skille er i seg selv
sjelden tilstrekkelige til å bøte på konkurranseproblemer,
men vil snarer gjøre eventuelle forpliktelser om ikke-diskriminering
mellom selskapsintern virksomhet og eksterne tilbydere mer effektive."
Disse medlemmer vil videre hevde
at å utsette spørsmålet om det etablerte
skillet (organisasjonsmessig og regnskapsmessig) til en evaluering
langt frem i tid, vil være uheldig. Disse medlemmer vil
karakterisere standpunktet som unødvendig eksperimentering
med konkurransesituasjonen i meierimarkedet og med TINEs konkurrenter.
Disse medlemmer mener det er
på høy tid å få gjort noen med
konkurransevridningsproblemene mellom TINE og andre aktører
i meierisektoren slik at man for fremtiden unngår det samfunnsøkonomiske
tapet konkurransebegrensningene kan medføre. Disse medlemmer vil
hevde at innføringen av et eiermessig skille mellom TINE
Råvare (monopolvirksomheten) og TINE Industrier (konkurranseutsatt
virksomhet) vil være bedre egnet til å sikre konkurranse
på like vilkår mellom meieriselskapene. Dette
vil fjerne TINE-konsernets intensiver og muligheter til å kryssubsidiere
mellom råvare- og industrimarkedet. Disse medlemmer viser
til at en beslutning om oppdeling kan følges opp etter
at omsetningsloven er endret slik at markedsreguleringsoppgavene
gis til SLF eller et offentlig eiet selskap. De anlegg og eierandeler som
er finansiert av omsetningsavgiften, kan overføres sammen
med det administrative apparat som håndterer markedsreguleringsarbeidet,
slik at virksomheten kan fortsette. Det forutsettes gjennomført
forhandlinger mellom myndighetene og eierne av TINE Råvare
om nærmere detaljer.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
de nødvendige forslag slik at det etableres et juridisk
og eiermessig skille mellom markedsregulator og TINE ved at oppgavene
som markedsregulator legges til et eget offentlig eiet selskap eller
Statens landbruksforvaltning."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil peke på at melkesektoren er
av spesiell betydning for bosetting og verdiskaping i distriktene.
Det er disse medlemmers syn at de tiltakene som nylig
er skissert av Regjeringen med det siktemål å styrke
konkurransen i meierimarkedet, ikke er tilpasset norsk landbrukspolitikk,
og heller ikke er tilfredsstillende for å møte
de utfordringer denne bransjen står overfor. Disse medlemmer er
av den oppfatning at en regulert tilgangspris på råvaren
melk må opprettholdes. Behovet for regulert tilgangspris
på råvaren melk skyldes at på dette punktet
i verdikjeden, førstehåndsomsetningen av råvare,
må markedsregulator ha oversikt, for å sikre stabile
forsyninger og følge opp Jordbruksavtalens bestemmelser.
Disse medlemmer mener det er
hensiktsmessig at dagens system med etterkontroll videreføres
ut 2005 i regi av Statens Landbruksforvaltning (SLF).
Disse medlemmer viser til at
Konkurransetilsynet er gitt i oppgave å utarbeide en utredning
i løpet av 2006, for å evaluere om de endringer
i forsyningsplikten som ble gjennomført i 2004, har gitt
en positiv konkurransemessig effekt. Dette anses av disse
medlemmer heller ikke som egnet i forhold til utfordringene
i meierisektoren. Dersom evalueringen viser at forsyningspliktbestemmelsene
begrenser muligheten for økt konkurranse, mener Regjeringen
at det skal vurderes å endre bestemmelsene i retning av
en ytterligere utvidet forsyningsplikt. Disse medlemmer er
av den oppfatning at gjeldende forsyningspliktbestemmelser allerede
har gått langt nok, og at ytterligere omfattende utredninger
om dette allerede nå, ikke synes hensiktsmessig. Dagens
bestemmelser gir full forsyningsplikt til faste produkter, og en
vesentlig forsyningsplikt også til flytende produkter,
som utgjør det største inntjeningsfundamentet
blant meierivarene.
Regjeringen har videre foreslått at
Landbruks- og matdepartementet og Moderniseringsdepartementet sammen
skal oppnevne et utvalg som i løpet av første halvår
2006 skal evaluere hvordan det regnskapsmessige skillet innført
i 2004 mellom råvaredelen og industridelen av TINE fungerer.
Som kontrolltiltak mener disse
medlemmer dette er relevant av hensyn til regulators
legitimitet, og foreslår denne praksisen videreført.
Et eiermessig skille er etter disse
medlemmers mening ikke aktuelt. Av hensyn til bondens
inntektsdannelse og mulighet til selv å kunne skaffe avsetning
for egne produkter, er det etter disse medlemmers oppfatning
viktig at landbrukssamvirket som markedsregulator har anledning
til å være en vertikalt integrert aktør
i hele verdikjeden.
Disse medlemmer vil påpeke
betydningen av å opprettholde markedsregulering også innafor
egg og fjørfekjøtt, og vil advare mot å oppheve
ordningen slik Regjeringen nå tar til orde for.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen stanse
vurderingen av ytterligere utvidelse av forsyningsplikten for flytende produkter
og vurdering av eiermessig deling av TINE BA som markedsregulator."