Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Olav Akselsen, Bendiks H. Arnesen, Grethe Fossli og Aud Gaundal, fra Høyre, Silja Ekeland Bjørkly, Ivar Kristiansen og Michael Momyr, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa Elvik og Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, May-Helen Molvær Grimstad og Einar Steensnæs, og fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, viser til Dokument nr. 8:53 (2004-2005) om å etablere likeverdige konkurranseforhold mellom landbrukssamvirket og andre private aktører i matvaresektoren. Likeverdige konkurranseforhold og en målrettet markedsregulering har avgjørende betydning for verdiskapingen i landbruket, og bidrar til en viktig styrking av markedsposisjonen til små produsenter og produsenter i distriktene.

Flertallet mener landbruket skal bidra til å produsere og forsyne landets innbyggere og industri med trygge og varierte matvarer av høy kvalitet, samtidig som det skal levere andre varer og tjenester basert på næringens samlede ressurser. Et aktivt landbruk i hele landet, basert på en bærekraftig utnytting av naturressursene, skal bidra til bosetting og sysselsetting i levende og livskraftige bygder. Dette er viktig for den langsiktige matforsyningen. Et aktivt landbruk som bidrar til verdiskapingen ved vareproduksjonen, vil også bidra til produksjon av en rekke miljøgoder som er viktige for befolkningen både på kort og lang sikt. Jordbruksproduksjonen bidrar til en rekke andre samfunnsmål- og oppgaver ut over selve matproduksjonen.

Dette oppsummeres gjerne i begrepet det multifunksjonelle landbruket.

Flertallet mener markedet alene ikke er i stand til å oppnå målene i landbrukspolitikken. Det er derfor også behov for særskilte virkemidler for å sikre landbrukets viktige multifunksjonelle rolle.

Flertallet viser til at jordbruksoppgjørene setter viktige nasjonale føringer for landbrukspolitikken, men ser også at det i økende grad settes internasjonale rammebetingelser for landbruket. Utfordringene i denne sammenheng er å arbeide for at det fortsatt skal være mulig å føre en aktiv nasjonal landbrukspolitikk som gir forbrukerne et variert tilbud til akseptable priser, grunnlag for jordbruksdrift i hele landet, en konkurransekraftig næringsmiddelindustri, trygg mat med høy kvalitet og god plante- og dyrehelse. Flertallet viser til at det i Stortinget er enighet om å videreføre målene og de grunnleggende prinsippene for pris- og markedsreguleringen for jordsbruksvarer.

Flertallet viser til at balansering av matvaremarkedet er en hovedutfordring i landbrukspolitikken. Disse utfordringene er store, og overproduksjon har ofte vært et problem i mange land. Flertallet viser til at det norske systemet hvor jordbruket har økonomisk ansvar for overproduksjon, skiller seg fra de fleste andre land.

I denne forbindelse viser flertallet til at det er de produsenteide samvirkeorganisasjonene som har ansvaret som markedsregulator, samtidig som produsentene selv har det økonomiske ansvaret for overproduksjon gjennom reduserte priser og omsetningsavgift og at dette systemet gir en sterk stimulans til å hindre at tilbudsoverskudd oppstår. Samvirkene er pålagt plikter i form av ansvar for å kjøpe landbruksråvarer fra primærprodusentene samtidig som de har ansvar for å selge over hele landet. Finansieringen fra omsetningsavgiften dekker kun kostnader knyttet til reguleringsaktiviteter for å håndtere temporære overskudd i markedet samt sørge for å utjevne regionale og sesongmessige svingninger i tilbud og etterspørsel.

For markedsregulator er det både rettigheter og plikter som utgjør helheten. Ved en evaluering av markedsreguleringssystemet for jordbruket er det derfor viktig å se på hele systemet samlet, og ikke vurdere enkelt­elementer i markedsreguleringen isolert. Flertallet mener det er viktig å sørge for at markedsreguleringene skal ha en konkurransenøytral effekt når en ser alle rettigheter og plikter under ett, og at det regulerte førstehåndsutbudet ikke forhindrer konkurranse videre i verdikjeden.

Det er av stor betydning å opprettholde balanse i ansvars- og myndighetsforhold, samtidig som det vektlegges at systemet skal fungere konkurransenøytralt mellom samvirke og ikke samvirkebaserte markedsaktører. Flertallet vil understreke betydningen av at det finnes andre markedsaktører enn samvirke innen omsetning og foredling for å oppnå konkurranse og mulighet for korrektiv på dette leddet i varekjeden.

Flertallet vil framheve at det viktigste tiltaket som markedsregulator gjennomfører, ikke er reguleringstiltakene isolert sett, men den løpende prisfastsettingen, som er hovedvirkemiddelet for å unngå permanente overskuddsproblemer. For at prisfastsettingen skal kunne være et effektivt instrument for tilpasning av tilbud og etterspørsel, er det viktig at markedsregulator er en operativ aktør i den løpende varestrømmen i verdikjeden for landbruksvarer. Videre må markedsregulator ha en relativt stor andel av førstehåndsomsetningen for at prissignalene skal kunne ha den nødvendige effekt på samlet tilbud og etterspørsel.

Flertallet har også merket seg at det i forskriften til Omsetningsrådets vedtak om forsynings-, mottaks- og informasjonsplikt ble vektlagt at denne ble utformet på en måte som i minst mulig grad påvirker konkurranseforholdene mellom ulike aktører eller grupper av aktører i markedet. På denne måten vil regelverket bidra til rettferdige rammebetingelser for ikke-samvirkeaktører.

Når det gjelder markedsregulering for kjøtt, har flertallet merket seg at det er gjort tiltak knyttet til ny forskrift som omtalt tidligere, og at det ikke synes å foreligge konkurransevridende utfordringer som skulle gi grunnlag for å foreta større endringer i markedsreguleringen for kjøtt.

I forhold til markedsregulering og konkurransen i meierisektoren, har flertallet merket seg at det er innført en ny markedsordning fra 1. januar 2004. Flertallet viser til at de tiltakene Regjeringen nylig har varslet vil bidra til å styrkekonkurransen i meierimarkedet.Dette innebærer bl.a. at Konkurransetilsynet fra 1. januar 2006 skal overvåke markedet for meieriprodukter ut fra konkurranselovens bestemmelser og om nødvendig med etterkontroll.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener det er hensiktsmessig at dagens system med etterkontroll og etterregning i meierisektoren videreføres ut 2005, og at Konkurransetilsynet i løpet av 2006 skal evaluere om de endringene i forsyningsplikten som er gjennomført, har gitt en positiv konkurransemessig effekt. Flertallet vil også vise til at Landbruks- og matdepartementet og Moderniseringsdepartementet sammen skal oppnevne et utvalg som i løpet av første halvår 2006 skal evaluere hvordan det etablerte skillet mellom råvaredelen og industridelen av TINE fungerer. Flertallet viser videre til at dersom evalueringen viser at bestemmelsene begrenser mulighetene for økt konkurranse, skal det vurderes å utvide leveringsplikten.

Flertallet legger samtidig stor vekt på at det fra 1. januar 2006 innføres et normert egenkapitalkrav for TINE. Det vil bidra til at TINE og uavhengige meieriselskaper betaler lik pris for råvaremelken, noe som igjen vil sikre likeverdig og rettferdig konkurranse på meieriprodukter.

Flertallet er også tilfreds med at Regjeringen har varslet en vurdering av om det regnskapsmessige skillet som er etablert mellom råvare- og industridelen i TINE, er godt nok til å sikre konkurransen.

For at landbruket i framtiden også skal kunne løse sine samfunnsoppgaver, må næringen framstå som attraktiv for de yrkesaktive, og som en næring ungdommen vil finne det interessant å velge. En god og sunn konkurranse mellom likeverdige aktører både innenfor og utenfor samvirkeorganisasjonene har stor betydning i denne forbindelse.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at markedsregulator har ansvar for å kjøpe landbruksråvarer fra primærprodusenter, både store og små over hele landet (mottaksplikt), og ansvar for å selge over hele landet (forsyningsplikt). Dermed sikres grunnlag for jordbruksproduksjon innenfor en variert bruksstruktur i alle landsdeler, samtidig som forbrukere og industri sikres stabil tilgang på matvarer.

Disse medlemmer viser videre til at markedsreguleringen har til formål å sikre akseptable priser til primærprodusentene, og viser i denne forbindelse til statsråd Lars Sponheims brev til komiteen datert 31. mars 2005:

"Jeg vil imidlertid understreke at markedsreguleringssystemet ikke skal være et sikkerhetsnett for markedsaktørene, men derimot bidra til å sikre rammevilkårene for primærprodusentene, samt stabile forsyninger til forbrukerne i alle områder til noenlunde ens priser."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm, er av den oppfatning at omsetningsloven legger til grunn prinsipper for omsetning av jordbruksvarer som gjør det vanskelig å bygge opp et normalt konkurransesystem i matvaresektoren. Disse medlemmer viser til at markedsreguleringsordningene finansieres bl.a. av omsetningsavgiften og forvaltes av Omsetningsrådet. Markedsreguleringsansvaret er tillagt TINE BA for melk, Norske Felleskjøp for korn, Norsk kjøtt for kjøtt, Prior Norge for egg og fjørfekjøtt og Grøntprodusentenes Samarbeidsråd for epler og poteter. Disse medlemmer vil nærmere kommentere markedsreguleringsordningene for egg og fjørfekjøtt, kjøtt og melk.

Disse medlemmer mener prinsipielt at markedsreguleringsordningene skal oppheves og erstattes med markedspris. Disse medlemmer vil i den sammenheng minne om at erfaringene fra frukt- og grøntsektoren er gode etter at det ble innført reell konkurranse. Markedsregulatorene Prior, Gilde og TINE er tunge markedsaktører samtidig som de er tillagt markedsreguleringsprivilegier. Dette gjør det vanskelig å bygge opp et normalt konkurransesystem på disse regulerte områdene.

Markedsregulering for egg og fjørfe

Komiteen har merket seg at endringer i denne sektor er vurdert i årets jordbruksoppgjør.

Komiteen har merket seg at avtalepartene i protokoll av 13. mai 2005 understreker at markedsreguleringssystemene er en grunnleggende del av virkemidlene i landbrukspolitikken. Komiteen viser til at partene er enige om at fjørfekjøtt tas ut av reguleringssystemet når det gjelder avsetningstiltak, og at markedsordningen for egg videreføres.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener egg- og fjørfesektoren er godt egnet for å starte en deregulering innenfor norsk landbruksnæring fordi det er kort periode fra beslutning om produksjon til produktet er klart for salg. Dette bedrer mulighetene for en tilpasning av produksjonen til det innenlandske forbruket. Disse medlemmer vil også vise til at produksjonen ikke har noen stor landbrukspolitisk betydning og omfatter få produsenter. Kyllingproduksjonen har stort sett like stort trykk hele året, noe som etter disse medlemmers oppfatning gjør det lettere å håndtere markedet uten at det er behov for en lovfestet reguleringsplikt.

Disse medlemmer minner om statens tilbud ved fjorårets jordbruksforhandlinger der det vises til at det er svært lite behov for markedsregulering for kylling. Det er ikke store problemer å foreta tilpasninger i forhold til markedets behov gjennom produksjonsregulering hos den enkelte aktør. Disse medlemmer sier seg enig i dette.

Disse medlemmer har registrert at de private fjørfeprodusentene mener det ikke er behov for markedsregulering for kylling. Et eksempel på dette er transportarbeiderstreiken i 2004 som viser reguleringens overflødighet. Streiken hadde en varighet på fire uker og fem dager, omtrent samme lengde som livsløpet til en kylling. De private aktørene hentet i hele perio­den inn fra bøndene, slaktet som normalt og frøs inn på eget lager. Videre ble det tidlig i streikeprosessen igangsatt en tilpasning i ruging av egg til kylling, dermed også til fremtidig innsett av kylling. Dette for å skape et fremtidig rom i markedet for omsetning av allerede produsert vare.

Med utgangspunkt i det som er nevnt foran, mener disse medlemmer det er sterke argumenter for å deregulere egg- og fjørfesektoren. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag slik at markedsreguleringen av egg og fjørfe, med hjemmel i "Lov til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror", oppheves."

Markedsregulering for kjøtt

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Gilde er tildelt rollen som markedsregulator, men er samtidig den dominerende aktøren i kjøttmarkedet. I praksis betyr dette at samvirket har ca. 75 pst. av slaktingen, mens andre private aktører har ca. 25 pst. For skjæringen er forholdet at samvirket har 60 pst. og andre private har ca. 40 pst., mens det for industriell bearbeiding er slik at samvirket har ca. 43 pst. og annen privat industri 57 pst. (2002).

Disse medlemmer minner om påstander fra kjøttbransjens Landsforbund (KLF) som lenge har hevdet at markedsreguleringssystemet for kjøtt har store svakheter og skjevheter. Disse medlemmer viser til en rapport fra ECON Analyse "Bør markedsregulering for kjøtt slaktes?" Rapporten deler det norske kjøttmarkedet inn i fire konkurransearenaer; 1. Levende dyr, 2. Helt slakt, 3. Skåret kjøtt og 4. Foredlede produkter. På to av disse fire områdene; helt slakt og skåret kjøtt, viser Econ til klare incentiver for konkurransevridning til fordel for markedsregulator. Dagens ordning innebærer at Gilde som markedsregulator:

  • – Kan få dekket kostnader til regulering som en kommersiell aktør uansett vil måtte ta.

  • – Kan utnytte markedsregulatorinformasjon til å tilpasse seg det kommersielle markedet bedre enn konkurrentene kan.

  • – Kan utnytte god råvaretilgang som markedsregulator.

  • – Kan utnytte avsetningskanaler som frittstående aktører ikke har.

Disse medlemmer mener hver enkelt bedrift må stå fritt til å disponere egne ressurser. Det er uholdbart dersom et offentlig fastlagt system bidrar til å skape konkurranseulikhet gjennom redusert tilgang på råvarer, redusert informasjon om markedet, eller på andre måter gir en markedsaktør en dominerende eller kontrollerende posisjon, subsidierer én aktør eller muliggjør systematisk kryssubsidiering gjennom verdikjeden, og på en slik måte gir en aktør økte ressurser som kan brukes til å kapre markedsandeler. Disse medlemmer har registrert at det foreligger mistanker om kryssubsidiering hos Gilde gjennom at overskuddet fra én del av markedsregulators virksomhet blir benyttet til å subsidiere i en annen del, for eksempel at slakterikjeden subsidierer skjære- og/eller foredlingsvirksomheten. Disse medlemmer avventer ECONs rapport som skal belyse sider ved mulig kryssubsidiering.

Disse medlemmer mener ovennevnte eksempel på konkurransevridningsproblemer mellom Gilde og frittstående aktører aktualiserer nye og fremtidsrettede ordninger. Det kan tenkes flere alternativer til dagens markedsreguleringsordning som i større eller mindre grad vil løse de konkurransemessige problemene og redusere de samfunnsmessige tapene.

Disse medlemmer vil hevde at alternativet som i størst grad vil løse problemet med konkurransevridning mellom aktørene i markedet og motvirke den generelle konkurransedempende effekten, som dagens ordning har, er avvikling av markedsordningen i sin helhet. Disse medlemmer har det som et langsiktig mål, men vil foreslå en trinnvis fremrykning ved at markedsreguleringen overtas av myndighetene eller et offentlig eiet selskap. En mellomløsning som i stor grad vil løse konkurransevridningsproblemene, er å skape et juridisk skille mellom markedsregulator og Gilde. Dette kan gjøres ved at markedsregulators oppgaver skilles ut i et eget selskap som eies og drives av det offentlige, eller at reguleringsoppgavene overføres til Statens landbruksforvaltning (SLF). Disse medlemmer vil minne om at en slik oppdeling forutsetter en avtale mellom staten og Gilde, fordi Gilde er et privat selskap. Dette baseres på at de anleggene som er finansiert av omsetningsmidler, overføres sammen med det administrative apparat som gjennomfører reguleringsoppgavene. Videre må det fremforhandles en avtale basert på at omsetningsloven endres slik at reguleringsmyndigheten flyttes bort fra samvirkeorganisasjonen.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag slik at det etableres et juridisk og eiermessig skille mellom markedsregulator og Gilde ved at oppgavene som markedsregulator legges til et eget offentlig eiet selskap eller Statens landbruksforvaltning."

Markedsregulering for melk

Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet konstaterer at Regjeringa har vedteke ei ny mark­nadsordning for mjølk. Desse medlemene merkar seg òg at Regjeringa har vedteke å utsetta avviklinga med etterkontroll. Denne skal no fortsette til 1. januar 2006. Den etterkontrollen som til no har vore gjennomført, har vore av avgjerande årsak for etableringa av nye aktørar i mjølkesektoren.

Det er sterk bekymring blant dei private aktørane for at bortfall av etterkontroll vil kunne redusera konkurransen i mjølkesektoren dramatisk.

Desse medlemene vil understreke at det er svært viktig at denne ordninga vert følgd nøye opp, slik at det ikkje oppstår tvil om at det er konkurransemessige like vilkår.

Desse medlemene vil be Regjeringa vurdera å utsetta avviklinga av etterkontrollen ytterlegare.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at TINE BA er markedsregulator i melkesektoren. TINE opererer innenfor alle nivåer av verdikjeden for meieriprodukter, fra innsamling av råmelk fra bonde til kjøp og salg av de fleste typer meieriprodukter. Disse medlemmer har registrert at fra og med 2004 er det blitt etablert et administrativt og regnskapsmessig skille mellom TINE Råvare og TINE Industri. Disse medlemmer mener dette ikke bidrar til å fremme konkurransen. TINE Råvare har ansvaret for innsamling av råmelk fra melkeprodusentene og skal sørge for leveranser til industrien på ikke-diskriminerende vilkår. Etter disse medlemmers vurdering gir dette muligheter for å gi en dominerende aktør incentiver når det gjelder markedsadferd, herunder å diskriminere mellom egen virksomhet og andre aktører med hensyn til vilkår og priser. Disse medlemmer vil videre peke på et annet moment som taler for et problem med konkurransevridning, den informasjon som markedsregulator sitter på når det gjelder markedsbalanse og prisutvikling som kan utnyttes strategisk. Selve kompensasjonen for regulatoroppgavene kan også innebære en konkurransevridning.

Disse medlemmer vil henlede oppmerksomheten på landbruks- og matministerens brev til komiteen, datert 31. mars 2005, der det fremkommer at statsråden vurderer det gjennomførte organisasjonsmessige og regnskapsmessige skille mellom TINE Råvare og TINE Industri som tilstrekkelig for å unngå problemer med konkurransevridning. Disse medlemmer sier seg uenig i dette og peker på analyseresultater fra andre sektorer der vertikale monopol er vurdert med henblikk på å etablere like konkurransevilkår. Disse medlemmer viser til varsel om vedtak fra Post- og Teletilsynet om utpeking av tilbydere med sterk markedsstilling og særskilte forpliktelser i mobilmarkedet, datert 31. mars 2005, der det heter om virkemidlet regnskapsmessig skille, blant annet at:

"Forpliktelser om regnskapsmessig skille er i seg selv sjelden tilstrekkelige til å bøte på konkurranseproblemer, men vil snarer gjøre eventuelle forpliktelser om ikke-diskriminering mellom selskapsintern virksomhet og eksterne tilbydere mer effektive."

Disse medlemmer vil videre hevde at å utsette spørsmålet om det etablerte skillet (organisasjonsmessig og regnskapsmessig) til en evaluering langt frem i tid, vil være uheldig. Disse medlemmer vil karakterisere standpunktet som unødvendig eksperimentering med konkurransesituasjonen i meierimarkedet og med TINEs konkurrenter.

Disse medlemmer mener det er på høy tid å få gjort noen med konkurransevridningsproblemene mellom TINE og andre aktører i meierisektoren slik at man for fremtiden unngår det samfunnsøkonomiske tapet konkurransebegrensningene kan medføre. Disse medlemmer vil hevde at innføringen av et eiermessig skille mellom TINE Råvare (monopolvirksomheten) og TINE Industrier (konkurranseutsatt virksomhet) vil være bedre egnet til å sikre konkurranse på like vilkår mellom meieriselskapene. Dette vil fjerne TINE-konsernets intensiver og muligheter til å kryssubsidiere mellom råvare- og industrimarkedet. Disse medlemmer viser til at en beslutning om oppdeling kan følges opp etter at omsetningsloven er endret slik at markedsreguleringsoppgavene gis til SLF eller et offentlig eiet selskap. De anlegg og eierandeler som er finansiert av omsetningsavgiften, kan overføres sammen med det administrative apparat som håndterer markedsreguleringsarbeidet, slik at virksomheten kan fortsette. Det forutsettes gjennomført forhandlinger mellom myndighetene og eierne av TINE Råvare om nærmere detaljer.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag slik at det etableres et juridisk og eiermessig skille mellom markedsregulator og TINE ved at oppgavene som markedsregulator legges til et eget offentlig eiet selskap eller Statens landbruksforvaltning."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at melkesektoren er av spesiell betydning for bosetting og verdiskaping i distriktene. Det er disse medlemmers syn at de tiltakene som nylig er skissert av Regjeringen med det siktemål å styrke konkurransen i meierimarkedet, ikke er tilpasset norsk landbrukspolitikk, og heller ikke er tilfredsstillende for å møte de utfordringer denne bransjen står overfor. Disse medlemmer er av den oppfatning at en regulert tilgangspris på råvaren melk må opprettholdes. Behovet for regulert tilgangspris på råvaren melk skyldes at på dette punktet i verdikjeden, førstehåndsomsetningen av råvare, må markedsregulator ha oversikt, for å sikre stabile forsyninger og følge opp Jordbruksavtalens bestemmelser.

Disse medlemmer mener det er hensiktsmessig at dagens system med etterkontroll videreføres ut 2005 i regi av Statens Landbruksforvaltning (SLF).

Disse medlemmer viser til at Konkurransetilsynet er gitt i oppgave å utarbeide en utredning i løpet av 2006, for å evaluere om de endringer i forsyningsplikten som ble gjennomført i 2004, har gitt en positiv konkurransemessig effekt. Dette anses av disse medlemmer heller ikke som egnet i forhold til utfordringene i meierisektoren. Dersom evalueringen viser at forsyningspliktbestemmelsene begrenser muligheten for økt konkurranse, mener Regjeringen at det skal vurderes å endre bestemmelsene i retning av en ytterligere utvidet forsyningsplikt. Disse medlemmer er av den oppfatning at gjeldende forsyningspliktbestemmelser allerede har gått langt nok, og at ytterligere omfattende utredninger om dette allerede nå, ikke synes hensiktsmessig. Dagens bestemmelser gir full forsyningsplikt til faste produkter, og en vesentlig forsyningsplikt også til flytende produkter, som utgjør det største inntjeningsfundamentet blant meierivarene.

Regjeringen har videre foreslått at Landbruks- og matdepartementet og Moderniseringsdepartementet sammen skal oppnevne et utvalg som i løpet av første halvår 2006 skal evaluere hvordan det regnskapsmessige skillet innført i 2004 mellom råvaredelen og industridelen av TINE fungerer. Som kontrolltiltak mener disse medlemmer dette er relevant av hensyn til regulators legitimitet, og foreslår denne praksisen videreført. Et eiermessig skille er etter disse medlemmers mening ikke aktuelt. Av hensyn til bondens inntektsdannelse og mulighet til selv å kunne skaffe avsetning for egne produkter, er det etter disse medlemmers oppfatning viktig at landbrukssamvirket som markedsregulator har anledning til å være en vertikalt integrert aktør i hele verdikjeden.

Disse medlemmer vil påpeke betydningen av å opprettholde markedsregulering også innafor egg og fjørfekjøtt, og vil advare mot å oppheve ordningen slik Regjeringen nå tar til orde for.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen stanse vurderingen av ytterligere utvidelse av forsyningsplikten for flytende produkter og vurdering av eiermessig deling av TINE BA som markedsregulator."

Forrige kapittel
Neste kapittel