Gjennom advokat som representerer de fleste
etterlatte, er det krevd erstatning som "i stor grad [skal] kompensere
faktiske inntektstap og merutgifter" og en "nøkternt stipulert
avsavnsrente". Departementet har vurdert dette kravet etter alminnelige
erstatningsrettslige regler.
Det er etter alminnelig erstatningsrett et minstekrav at
det må være en eller flere skadevoldere som har påført
skadelidte en skade og et tap.
Den påstått skadevoldende
handling i denne saken er ikke forliset, men det forhold at granskingen
ikke klarte å klarlegge en skadeårsak, dvs. sannsynliggjøre eller
påvise hvilket tredje rettssubjekt som forutsetningsvis
er erstatningsansvarlig overfor de skadelidte.
Etter departementets oppfatning er gransking
av ulykker en handling som - sett fra de skadelidtes side - har
karakter av bistand eller service. Staten har i utgangspunket ikke
noen plikt til å bistå med avklaring av de krav
som de skadelidte måtte ha som følge av ulykken.
Departementet viser til at Høyesterett i flere dommer har
lagt til grunn at i tilfeller der det offentlige yter slik service,
skal det meget til før ansvar kan sies å foreligge.
I denne saken er det ikke staten som har forårsaket skaden.
Dersom staten anses erstatningsansvarlig, stilles staten i den samme
stillingen som om staten hadde forårsaket forliset. For
at det skal bli tale om ansvar er det etter departementets oppfatning
et vilkår at de som utførte granskingen, eller
de som ellers håndterte granskingen av forliset, må være
særdeles meget å legge til last. Departementet
legger til grunn at det eneste tenkelige tilfelle vil være
der det foreligger positiv forledelse. Eksempelvis vil ansvar kunne
foreligge der granskingsorganet, eller de som ellers håndterte
forliset, bevisst forleder allmennheten og dermed de skadelidte,
ved å fremstille årsaksforholdet annerledes enn hvordan
organene selv oppfatter det.
I mange henseender var undersøkelsene
av "Utvik Senior" grundige og svært omfattende utført,
og med høy kompetanse. Vurderingene i forbindelse med forliset
fremstår imidlertid i ettertid ikke som heldige. Selv om
de ikke synes som kritikkverdige enkeltvis, fikk vurderingene og
undersøkelsene samlet sett et lite heldig utfall.
Det er imidlertid klart at ingen bevisst har ønsket å forlede
eller faktisk har forledet allmennheten i arbeidet med å klarlegge årsaken
til "Utvik Senior"s forlis, verken hos den første granskingskommisjonen,
i Sjøfartsdirektoratet eller i Justisdepartementet. Også når det
gjelder spørsmålet om regransking, bygget den
tidligere kommisjonen, Sjøfartsdirektoratet og Justisdepartementet
på de samme fakta som de etterlatte selv var kjent med
da organene henholdsvis frarådde regransking og besluttet
at regransking ikke skulle finne sted. Ingen har forsettlig ønsket å hindre
gransking eller at den skulle få et bestemt utfall.
Spørsmålet er også om
en "korrekt" gransking eller regransking ville ledet til at kollisjon
ville ha blitt holdt som den sannsynlige skadeårsaken og
at man i tilfelle ville ha avklart hvem som var ansvarlig for vedkommende
fartøy som kolliderte med "Utvik Senior".
Departementet legger derfor til grunn at staten
etter alminnelige erstatningsregler ikke er erstatningsansvarlig
for de etterlattes økonomiske og ikke-økonomiske
tap.
Departementet mener likevel at det er grunn
til å vurdere å gi de etterlatte et "håndslag"
i form av en viss erstatning. Innenfor eksisterende system er det
billighetserstatningsordningen som er aktuell, se nærmere om
dette nedenfor.
Der det ikke finnes rettslige krav på erstatning
gir billighetserstatningsordningen mulighet til å tilkjenne erstatning
etter en rimelighetsbasert vurdering. I St.meld. nr. 44 (2003-2004)
side 14 står følgende om konklusjonene til en
interdepartemental arbeidsgruppe som vurderte erstatningskrav fra
ulike grupper i samfunnet:
"Stortingets billighetserstatningsordning bør
anvendes på rimelighetsbaserte krav om individuelle erstatninger
også for de krav som i dag ikke imøtekommes av
ordningen. Gruppen har i den forbindelse funnet det riktig å vurdere
den nærmere utformingen av denne ordningen.
I
de tilfeller der statlige myndigheter finner det rimelig å tilkjenne
en økonomisk kompensasjon til personer i en gruppe som
ikke har rettslige krav på erstatning, kan billighetserstatningsordningen
tilpasses slik at den imøtekommer disse kravene. Dette
kan gjøres ved at Stortinget benytter seg av sin mulighet
til å gi nye retningslinjer til Billighetserstatningsutvalget.
Billighetserstatningsordningen er en fleksibel og i prinsippet helt ut
rimelighetsbasert ordning, som på denne måten
kan brukes til å behandle de fleste krav fra grupper som
er blitt eller mener seg utsatt for uheldige forhold fra statens
side, og som ikke imøtekommes gjennom den alminnelige erstatningsretten
eller billighetserstatningsordningen slik rimelighetsvurderingen
faller ut i dag. Arbeidsgruppens forslag innebærer at alle
former for rimelighetsbaserte erstatningskrav kanaliseres gjennom
billighetserstatningsordingen."
I St.meld. nr. 44 (2003-2004) side 17 slutter
Regjeringen seg til dette:
"Regjeringen mener at arbeidsgruppens konklusjoner
bør legges til grunn ved behandlingen av fremtidige rimelighetsbaserte
krav fra grupper i samfunnet. Etter forslaget vil Stortingets billighetserstatningsutvalg utforme
kriterier og behandle alle individuelle rimelighetsbaserte søknader
om erstatninger. Dette innebærer at sakene behandles etter
like prinsipper så langt dette er mulig ved en ordning
som er basert på rimelighet og skjønn."
Departementet viser også til Stortingets
behandling av St.meld. nr. 44 (2003-2004), jf. Innst. S. nr. 152 (2004-2005).
Staten har ikke ansvar for de etterlattes økonomiske og
ikke-økonomiske tap etter alminnelige erstatningsregler.
I den gjennomgang og vurdering som departementet har
foretatt her er det ikke funnet eksempler på grov uforstand
eller andre særlig grove kritikkverdige forhold som har
hatt betydning for sakens forløp og myndighetenes håndtering.
Det er ikke noe som tyder på at dette kan sies å være
en følge av ønskede handlinger eller særlig
slett arbeid, og ingen har forsettlig ønsket å hindre
gransking eller at den skulle få et bestemt utfall.
Imidlertid fremstår i ettertid vurderingene
i forbindelse med forliset ikke som heldige. Selv om de ikke synes
som kritikkverdige enkeltvis, fikk vurderingene og undersøkelsene
samlet sett et lite heldig utfall. I ettertid kan man mene at Justisdepartementet
burde vært mer kritiske og lyttet mer til de etterlatte.
De etterlatte har ikke kunnet forsone seg med
den første kommisjonens konklusjon om havariårsak,
og de har i alle år etter dette arbeidet for å få undersøkelsene av
forliset gjenopptatt. De etterlatte har også i mange år måttet
leve med konklusjonen om at havariet skyldtes feilnavigering, det
vil si dårlig sjømannskap. Forliset og håndteringen
av dette var en stor belastning for de etterlatte og et lite lokalsamfunn.
Den siste kommisjonens konklusjon er atskillig mer i samsvar med
hva de etterlatte hele tiden har hevdet, og mannskapet om bord på "Utvik
Senior" er nå renvasket for påstandene om feilnavigering.
På denne bakgrunn anbefaler Justisdepartementet
at Stortinget ved Billighetserstatningsutvalget tilkjenner de etterlatte
etter de som døde under forliset av "Utvik Senior", erstatning
etter billighetserstatningsordningen eller eventuelt ved en tilpasning
av denne. Fremgangsmåten ved en slik tilpasset ordning
er beskrevet på side 116-117 i St.meld. nr. 44 (2003-2004).
Dersom Stortinget slutter seg til dette og eventuelt også gir
nye retningslinjer til Billighetserstatningsutvalget, betyr dette
at de etterlatte må søke om slik erstatning på vanlig
måte. Justissekretariatene vil i tilfelle forberede de
enkelte sakene for Billighetserstatningsutvalget.