Om formiddagen 17. februar 1978 forlot
fiskefartøyet "Utvik Senior" Steinfjord i Berg kommune
på Senja. Fartøyet hadde kurs for fiskefeltet
Stordjupta, hvor mannskapet hadde garnbruk stående. Sammen med
dem på feltet var en rekke andre fartøy fra den lokale
fiskeflåten. "Utvik Senior" returnerte fra Stordjupta
ca. kl. 19.00 med kurs for Steinfjord, hvor fartøyet skulle
levere fangsten på det lokale fiskebruket. Beregnet ankomsttid
var ca. kl. 22.40.
I NOU 2004:9 (side 26-27), gjøres det
nærmere rede for kommisjonens konklusjoner vedrørende
tidspunktet for forliset.
På bakgrunn av de opplysninger som
forelå om forlissted, værforhold, tidspunkt for
samtaler med "Utvik Senior" og innholdet i samtalene anslo kommisjonen, dog
med de usikkerhetsmomenter som forelå når det gjaldt
oppgitte tidspunkt og beregnet hastighet, forlistidspunktet til
ca. kl. 21.40.
18. februar 1978 kl. 01.40 kontaktet
disponenten ved Steinfjord fiskemottak Hovedredningssentralen i
Bodø (HRS), og meldte at "Utvik Senior" var savnet. Det
ble satt i gang leteaksjon hvor en rekke lokale fiskefartøyer,
to kystvaktfartøyer, to redningsskøyter og helikopter
deltok. Under leteaksjonen ble det funnet en rekke vrakgods fra
fartøyet, og det ble fastslått at "Utvik Senior"
hadde forlist.
Fartøyet hadde en besetning på ni
mann. Ingen av mannskapet ble funnet etter ulykken.
I medhold av daværende sjøfartlov § 314
nedsatte Justisdepartementet 23. februar 1978 en undersøkelseskommisjon
for å klarlegge og vurdere årsaksforholdene omkring
forliset av "Utvik Senior".
Undersøkelseskommisjonen som ble nedsatt
av Justisdepartementet 23. februar 1978, fikk i oppdrag å klarlegge
og vurdere årsaksforholdene omkring forliset av "Utvik
Senior". Kommisjonen avga sin rapport 18. januar 1979.
Den tidligere undersøkelseskommisjonen
foretok omfattende søk etter vraket av "Utvik Senior" i
havområdet på yttersiden av Senja. Til tross for
omfattende søk lyktes den ikke i å finne hoveddelen
av vraket. Kommisjonen foretok videre innsamling og vurdering av
vrakdeler. I tiden etter forliset foretok også politiet registrering
av skipstrafikk i området utenfor Senja, vitneavhør
av skippere på fartøy som hadde vært
i området forlisdagen, samt registrering av vrakdelfunn. Kommisjonen
hadde tilgang til disse registreringene og opplysningene. I sin
samlede vurdering av vrakrestene konkluderte kommisjonen med at
fartøyet hadde totalhavarert, og at det var ødelagt
i betydelig grad.
Kommisjonen diskuterte i sin rapport fire mulige havariårsaker:
kollisjon, skrogsvikt eller eksplosjon, feilnavigering og stabilitetsmessige årsaker.
Kommisjonen vurderte de fire ovennevnte havariårsakene
slik:
"Kollisjona) Etter
de undersøkelser kommisjonen har foretatt kan ikke "Utvik-Senior"
ha kollidert med et overflate fartøy i lovlig ærend.
Det må i så fall dreie seg om et fartøy
i ulovlig ærend, i delvis underannsstilling for å forklare
at "Utvik-Senior" (som ville hatt vikeplikt for et fartøy
fra stb.) ikke har oppdaget dette. De ubåteksperter som
kommisjonen har diskutert saken med, har tilbakevist teorien av
to årsaker:
1. det er sterkt uønsket for en
ubåt i ulovlig ærend å operere i et farvann
med så vidt begrenset dybde at den ikke kan gå ned.
Under de rådende forhold og i den aktuelle dybde anses dykkig
som umulig.
2. en kollisjon ville ført til
alvorlige skader på tårnet til en konvensjonell
undervannsbåt.
b) Til tross for særlig omfattende
leting i det aktuelle område for en kollisjon, er det ikke
funnet noe vrak.
c) Ingen av vrakdelene indikerer kollisjon.
Kommisjonen
anser det derfor svært lite trolig av "Utvik-Senior" har
kollidert med et annet fartøy i det aktuelle havariområdet.
Skrogsvikt.
Eksplosjon
Etter vurdering av skrogets tilstand ifølge
foreliggende tegninger og andre opplysninger, og etter grundig undersøkelse
av alle funne vrakdeler, utelukker kommisjonen skrogsvikt og eksplosjon
som mulige havariårsaker. mht. skrogsvikt ville tiden antagelig
tillatt å sende nødmelding over VHF.
Feilnavigering.
Ut
fra rapporterte forhold med ising, sterk vind, mørke, snø og
grov sjø, og værfølsomheten hos fartøyets
instrumenter (Decca og radar), anser kommisjonen feilnavigering
med etterfølgende grunnstøting som en sannsynlig
havariårsak.
Stabilitetsmessige årsaker
Ut
fra rapporterte værforhold med ising, sterk vind og grov
sjø fra fartøyets babord side, anser kommisjonen
kantring med etterfølgende drift av vraket inn i fallene
som en mulig havariårsak."
Undersøkelseskommisjonen, som avga
sin rapport 18. januar 1979, konkluderte med at den ikke
kunne gi noe entydig svar på årsaken til forliset.
Som sannsynlige årsaker konkluderte kommisjonen med følgende:
"Fartøyet kan ha kantret etter nedising,
og deretter drevet inn i fallene, eller gått inn i fallene
på grunn av feilnavigering. Deretter har fartøyet
blitt delvis knust."
Sjøfartsinspektøren i Tromsø deltok
på en rekke av de søk og øvrige undersøkelser
som kommisjonen foretok under sitt arbeid. Sjøfartsinspektøren
skal avgi innstilling til politiet vedrørende grunnlaget
for forføyning ved ulykker til sjøs. Sjøfartsinspektøren
avga sin innstilling ved brev av 25. januar 1979 til politimesteren
i Senja. I brevet ble en del av undersøkelseskommisjonens
vurderinger kommentert.
Sjøfartsinspektøren i Tromsø ga
blant annet uttrykk for at han hadde liten tiltro til teorien om
grunnstøting i fallene. Han mente videre at det måtte
settes et stort spørsmålstegn ved kantringsteorien.
Han viste til at kommisjonen hadde berørt teorien om kollisjon,
men at den tilsynelatende ikke hadde tiltro til at kollisjon med et
annet fartøy kunne ha funnet sted. Likeså så kommisjonen
bort fra eventuell kollisjon om bord. Sjøfartsinspektøren
uttalte blant annet:
"Etter å ha vurdert saken på egen
hånd, også etter å ha deltatt noen tid
i letingen etter vraket av "Utvik Senior", samt
sett de fleste av de oppsamlede vrakrester, så er det nok
kollisjonsteorien som har ligget og fortsatt ligger mitt hjerte
nærmest. Jeg vil imidlertid ikke konsekvent utelukke kommisjonens
teori om kantring eller feilnavigering. Det er imidlertid en kjent sak
at alt, også det utrolige, kan skje på sjøen.
Jeg tenker da først og fremst på det faktum at
blåsene i så fall må ha drevet mot vind
og strøm.
Jeg er fullstendig klar over at
kollisjonsteorien med et annet fartøy kan synes utrolig
og umulig. Fra jeg kom til havariområdet etter ulykken
og frem til i dag, må jeg likevel si at alle brikker i "puslespillet" peker
mot en kollisjon med et annet fartøy (…)."
Det fremgår videre av brevet fra sjøfartsinspektøren i
Tromsø at saken ble foreslått henlagt. Politimesteren i
Senja henla saken på dette grunnlag. Sjøfartsinspektøren
i Tromsø ble orientert om denne beslutningen ved brev 16. februar
1979. Det fremgår av brevet fra politimesteren i Senja:
"(…) Så vel etter kommisjonsrapporten
som etter politiets undersøkelser er man vel egentlig fortsatt
i total uvitenhet om hva som faktisk har skjedd, og jeg henlegger
derfor saken som uoppklart."
De etterlatte kunne aldri akseptere undersøkelseskommisjonens
konklusjon om at sannsynlig havariårsak var feilnavigering
med etterfølgende grunnstøting. De følte
det krenkende at det på denne bakgrunn ble lagt til grunn
at mannskapet kunne ha utvist dårlig sjømannskap.
I august 1979 ble det derfor i regi av de etterlatte
satt i gang søk i området ved Bøgrunnen.
Det ble lokalisert flere vrakdeler fra "Utvik Senior" i løpet
av søket, blant annet lukekarmen og deler av styrhusfronten.
På grunnlag av funnene rettet Norges
Fiskarlag ved brev 27. september 1979 til Justisdepartementet anmodning
om gjenoppnevning av undersøkelseskommisjonen og igangsetting
av nye undersøkelser.
Justisdepartementet ba ved brev 8. oktober
1979 Sjøfartsdirektoratet om uttalelse. Det ble forutsatt
at direktoratet innhentet uttalelse fra sorenskriver Fugleberg, som
hadde ledet kommisjonen. I brev datert 11. oktober ba direktoratet
om slik uttalelse både fra kommisjonsleder Fugleberg og
Sjøfartsinspektøren i Tromsø.
I brev 13. november 1979 til Sjøfartsdirektoratet opplyste
sorenskriver Fugleberg at kommisjonens tre øvrige medlemmer
hadde gjennomgått de filmer som ble tatt opp under søk
med undervannskamera, og at "en enstemmig var kommet frem til at
en ikke fant grunnlag for å anbefale at kommisjonen skulle
gjenoppnevnes".
Kommisjonen offentliggjorde samme dag en pressemelding
der det enstemmig ble gitt uttrykk for en oppfatning om at en ikke
kunne se noen hensikt i å gjenoppnevne kommisjonen og at
en derfor ikke kunne anbefale det overfor Sjøfartsdirektoratet
og Justisdepartementet.
Sjøfartsdirektoratet avga 21. januar
1980 uttalelse til departementet, hvor gjenoppnevning av kommisjonen ikke
ble tilrådd.
Justisdepartementet besluttet ved brev 10. mars
1980 ikke å gjenoppnevne undersøkelseskommisjonen. Departementet
ga følgende begrunnelse for sin beslutning:
"Justisdepartementet legger til grunn for beslutningen
at det ikke har kommet til nye momenter etter at den offentlige
undersøkelseskommisjonen har lagt fram sin rapport med
tillegg.
I likhet med Sakkyndig råd og Sjøfartsdirektoratet
vil Justisdepartementet ikke utelukke annen årsak til forliset
enn det som følger av kommisjonens rapport. Den film som
er vist, gir imidlertid ikke noe entydig svar hva som kan ha vært årsaken
til Utvik Seniors forlis."
Etter søk i regi av NRK Brennpunkt
ble "Utvik Senior"s hovedmotor lokalisert 23. april 2002.
Funnet medførte krav fra de etterlatte om opprettelse av
en undersøkelseskommisjon, for på ny å søke å klarlegge årsaksforholdene
omkring forliset.
Justisdepartementet oppnevnte 8. mai
2002 en ny og uavhengig undersøkelseskommisjon etter "Utvik Senior"s
forlis. Oppnevningen av den nye undersøkelseskommisjonen
ble foretatt i samråd med Fiskeridepartementet.
Kommisjonen fikk denne sammensetningen: Brit Ankill,
leder, tingrettsdommer, Salten tingrett, Bård Meek-Hansen,
seniorforsker, MARINTEK, Sammy Olsen, fisker, Bremnes, Sigmund Fredriksen,
skipper, Senja, Mona Madsen, politiadvokat, Midtre Hålogaland
politidistrikt. Kommisjonens sekretær var daværende
førstekonsulent Matias Nissen-Meyer, Justisdepartementet.
Kommisjonen ble gitt følgende mandat:
"Undersøkelseskommisjonen skal på bakgrunn
av funn av vrakdeler foreta de undersøkelser den finner nødvendig
for å bringe på det rene de faktiske omstendigheter
omkring ulykken og årsaken til den."
Kommisjonen ble ved oppnevningen gitt frist
til 1. oktober 2003 for å avlevere sin rapport.
Fristen ble senere forlenget til 1. april 2004. Kommisjonens
rapport ble avlevert til Justisdepartementet 20. april
2004, inntatt i NOU 2004:9 Fiskefartøyet "Utvik Senior"s forlis
17. februar 1978.
Det fremgår under punkt 11.7 i rapporten:
"Under henvisning til ovenstående finner
kommisjonen etter en samlet vurdering at en kollisjon med et annet
fartøy fremstår som den sannsynlige årsak
til "Utvik Seniors" forlis."
Kommisjonen avholdt 25 kommisjonsmøter
i løpet av sitt arbeid. Av disse ble det avholdt 5 åpne
møter for mottak av forklaringer fra 46 vitner. I tillegg
gjennomførte kommisjonen en rekke arbeidsmøter.
Kommisjonen innhentet og gjennomgikk tilgjengelige dokumenter som
tidligere var blitt utarbeidet i tilknytning til forliset. Foruten
rapport fra den tidligere undersøkelseskommisjonen med
underliggende saksdokumenter, gjaldt dette saksdokumenter fra Senja
politikammer og Justisdepartementet. Kommisjonen har gitt uttrykk
for at de anså det av sentral betydning å innhente
størst mulig oversikt over trafikken i området
i tidspunktet for ulykken. Dette for å avklare om mannskap
på slike fartøy skulle være kjent med
opplysninger som ville kunne bidra til å avklare årsaken
til forliset. Det ble av denne grunn opptatt forklaring av en rekke
fiskere som var på fiskefeltet den dagen forliset fant
sted.
Kommisjonen rettet henvendelse med forespørsel om
opplysninger til en rekke instanser i løpet av sitt arbeid.
Dette var Fiskeridepartementet, Forsvarsdepartementet, Justisdepartementet,
Samferdselsdepartementet, Utenriksdepartementet, Forsvaret, Fiskeridirektoratet,
Kystdirektoratet, Sjøfartsdirektoratet, Politiets sikkerhetstjeneste,
Midtre Hålogaland politidistrikt, Salten politidistrikt,
Statsarkivet i Tromsø, Hovedredningssentralen i Nord-Norge,
Rolls-Royce Marine - Engine Bergen, Braathens, SAS og Widerøes flyveselskap.
Gjennom Utenriksdepartementet rettet kommisjonen henvendelse
til Canada, Danmark, Finland, Frankrike, Italia, Jugoslavia, Nederland,
Polen, Russland, Storbritannia, Sverige, Tyskland og USA. Det ble
også rettet henvendelse til NATO gjennom Forsvaret.
Kommisjonen foretok videre gjennomgang av aviser fra
1978 og var i kontakt med journalister som i 1978 refererte fra
ulykken, for å søke å fremskaffe en best mulig
oversikt over forholdene på ulykkestidspunktet.
Det ble også rettet henvendelser til
en rekke aviser og til Tromsø museum med forespørsel
om bildemateriale. Gjennom media anmodet kommisjonen personer som
mente å inneha opplysninger vedrørende ulykken, om å ta
kontakt.
I NOU 2004:9 s. 13 er det gjort nærmere
rede for kommisjonens kontakt med Forsvaret. Det fremgår blant
annet at Forsvaret fra januar 2003 engasjerte en egen prosjektoffiser,
oberst Karstein Reitan, som på vegne av Forsvaret har bistått
kommisjonen i arbeidet med å søke og fremskaffe
den informasjon som har vært etterspurt.
Ettersom det viste seg å foreligge
lite materiale i Forsvarets arkiver, fant kommisjonen behov for å finne frem
til mulige vitner til forholdene på ulykkestidspunktet.
Kommisjonen søkte i hovedsak å få oversikt over
hvilke personer som hadde hatt en operativ funksjon på fartøy
og faste installasjoner i området på tidspunktet
for forliset. Man søkte også å få oversikt
over personer som på tidspunktet satt i sentrale stillinger
i forhold til informasjonstilgangen i organisasjonen, og personer
med overordnet beslutningsmyndighet. Da spørsmålet
om fritak for taushetsplikt for forsvarsansatte først måtte
avklares, tok det noe tid før undersøkelsene kunne
iverksettes, og mulige vitner kunne kontaktes. Det viste seg også å være
et både ressurskrevende og tidkrevende arbeid å finne
frem til hvilke personer som hadde hatt slike funksjoner. Man fant
det derfor nødvendig å engasjere en etterforsker for å bistå kommisjonen.
Kommisjonen har gjennom sine undersøkelser funnet frem
til en del menige og befal som tjenestegjorde i slike posisjoner
i tidsrommet forliset fant sted. En del av disse har avgitt forklaring for
kommisjonen. Den lange tiden som er gått siden forliset,
har likevel medført at en rekke sentrale vitner enten ikke
har vært tilgjengelige, eller vanskelige å oppspore.
Muligheten for detaljert og sikker erindring etter den tid som har
passert er selvsagt også blitt svekket, noe som er presisert
av en rekke av de personer kommisjonen har vært i kontakt
med.
Utvik Seniors hovedmotor, trålvinsj
mv. ble hevet og ilandført i august 2002. Det ble videre
gjennomført omfattende søk på havbunnen
i området på yttersiden av Senja. For nærmere
om disse søkene, samt tidligere foretatte søk
i området, blir det vist til kapittel 6 i NOU 2004:9.
Kommisjonens arbeid omfattet en rekke kompliserte spørsmål
på felter som krever spesialkunnskap. Dette førte
til at den fant det nødvendig å bruke sakkyndige på enkelte
fagfelt. Dette gjaldt undersøkelser av ilandførte
vrakdeler som hovedmotor og trålvinsj, vurdering av værforholdene
på yttersiden av Senja den 17. februar 1978 og
vurdering av skader på fartøyets trekonstruksjon
ut fra tilgjengelige opplysninger.
Generelt uttrykker kommisjonen følgende
på side 15 i NOU 2004:9 om de foretatte sakkyndige undersøkelser:
"Et fellestrekk for de sakkyndige undersøkelsene som
har vært foretatt, er at grunnlagsmaterialet de sakkyndige
har fått seg forelagt er av eldre dato og til dels mangelfullt.
I den grad det har vært mulig har dette vært søkt
avhjulpet ved å innhente utfyllende opplysninger fra personer
og instanser som hadde særskilt kunnskap om fartøyet,
dog med de muligheter for feilerindring dette medfører.
Det hefter derved en viss usikkerhet rundt de konklusjoner som er
trukket av de sakkyndige, noe som også er presisert i de
enkelte sakkyndiges rapporter."
Den nye undersøkelseskommisjonen foretok
en særlig grundig gjennomgang av mulige årsaker
til forliset av "Utvik Senior".
Det fremgår av NOU 2004:9 s. 97 flg.
at kommisjonen ikke kan se at det er fremkommet opplysninger som
skulle tilsi at det har funnet sted en eksplosjon om bord i "Utvik
Senior" og kan under enhver omstendighet ikke se at det kan ha oppstått
en eksplosjon med en slik kraft at den kan ha forårsaket
forliset.
Kommisjonen kan på bakgrunn av sin
gjennomgang ikke se at eksplosjon og/eller brann om bord
i fartøyet fremstår som en sannsynlig årsak
til "Utvik Senior"s forlis.
Kommisjonen kan heller ikke se at grunnstøting fremstår
som en sannsynlig årsak til "Utvik Senior"s forlis.
Kommisjonen har vurdert hvorvidt "Utvik Senior" kan
ha feilnavigert og tatt feil av Oksen og Kjølva. En slik
feilnavigering kunne ha ført fartøyet inn i urent
fartøy mellom Oksen og Kjølva.
På bakgrunn av vitneforklaringer, sammenholdt
med de vrakdeler som er lokalisert på havbunnen, har den nye
kommisjonen lagt til grunn som overveiende sannsynlig at "Utvik
Senior" har hatt en nordlig kurs i forhold til Okseneset, og at
denne kurslinje bevisst ble valgt av skipperen for å ha
god avstand til fallene vest av Oksen under de rådende
værforholdene. Fartøyet var derfor ikke ute av
kurs.
Kommisjonen har vurdert, men ikke funnet sannsynlig,
at kantring med etterfølgende sammenstøt mot havbunnen
er en sannsynlig årsak til forliset.
Det er ikke fremkommet opplysninger som skulle tilsi
at ising var et vesentlig problem for de fartøy som returnerte
fra fiskefeltet denne kvelden. Selv om det ikke kan utelukkes at
fartøyet hadde noe is på dekk og overbygninger
da det forlot feltet, er det ikke fremkommet opplysninger som skulle
tilsi at "Utvik Senior" ikke hadde tilfredsstillende stabilitet
under de rådende værforhold denne kvelden.
Kommisjonen har bemerket at en kantring i seg
selv ikke ville påført fartøyet de observerte
skader. På bakgrunn av vrakdelenes funnsted fremstår
heller ikke grunnstøting som følge av drift eller
kantring som en sannsynlig forlisårsak.
Kommisjonen kan på bakgrunn av sin
gjennomgang ikke se at kantring av fartøyet fremstår
som en sannsynlig årsak til "Utvik Senior"s forlis.
Kommisjonen har vurdert, men ikke funnet det
sannsynlig, at kollisjon med en bøye kan ha vært årsaken
til forliset. Herunder vises til de betydelige skader som ble påført
fartøyet. De sakkyndige har gitt uttrykk for at det ikke
anses som sannsynlig at sammenstøt med gjenstander på størrelse
med for eksempel en tømmerstokk, kan gi dramatiske skader
på båten. Ut over dette har de ikke foretatt noen
videre vurdering.
I tilfelle slikt sammenstøt, burde
for øvrig fartøyet ha hatt oppdrift tilstrekkelig
lenge til å sende nødmelding.
Det foreligger for øvrig ikke opplysninger
om observasjoner av slike bøyer eller andre flytende større
gjenstander, verken forut for forliset eller fra den omfattende
leteaksjonen som fant sted i tiden etter forliset.
Kommisjonen kan på denne bakgrunn ikke
se at sammenstøt med flytende gjenstander fremstår
som en sannsynlig årsak til "Utvik Senior"s forlis.
Kommisjonen har vurdert, men ikke funnet det
sannsynlig, at sammenstøt med mine eller andre eksplosiver kan
ha forårsaket forliset. Det vises til at de analyser og etteranalyser
som ble foretatt av Etterretningstjenesten av det materialet som
ble registrert rundt tidspunktet for forliset, ikke viste registreringer
som kunne relateres til en eksplosjon. Videre vises til at innvendige dører
ble funnet med hele glassruter, samtidig som det ikke ble funnet
tegn til brannskader på vrakgodset som ble funnet og undersøkt
i 1978.
De sakkyndige har konkludert med at sammenbrudd på grunn
av en sjøtilstand ikke kan utelukkes, hvor beregninger
viser et sammenbruddsmønster og skadeforløp som
de anser forenlig med deler av det skadebildet man ser for "Utvik
Senior". I disse betraktningene er det lagt vekt på at
fartøyet har vært svekket på grunn av
kappede og laskeskjøtte dekksbjelker over motorrommet og
i akterkant av romluken.
Kommisjonen har gjennom innhenting av dokumenter,
tegninger, fotografier og vitneavhør søkt å innhente nødvendig
dokumentasjon vedrørende "Utvik Senior"s tilstand på forlistidspunktet.
Da den usikkerhet som er kommet til uttrykk ikke har latt seg avhjelpe
gjennom den dokumentasjon som er tilgjengelig, vil videre analyser
etter kommisjonens oppfatning fortsatt være beheftet med
usikkerhet, og derfor ha begrenset verdi. Slike analyser er derfor
ikke utført.
Etter de sakkyndiges oppfatning sannsynliggjør
den store vrakdelen at styrbord skuteside har blitt trykket inn,
likevel slik at det ut fra dette ikke er mulig å fastslå hvilken
retning den utløsende trykkbelastningen har kommet fra.
De sakkyndiges beregninger har angitt at en
bølge, som kommer inn på tvers av skipet og bryter
eller er nær ved å bryte i det den treffer skutesida,
vil kunne påføre et trykk som mates fra skutesida
og inn i dekksbjelkene. Ved tilstrekkelig høyt trykk vil
dette kunne medføre at de laskeskjøtte dekksbjelkene
knekker.
Kommisjonens flertall, medlemmene Fredriksen, Meek-Hansen
og Olsen, legger til grunn at laskeskjøtte bjelker over
motorrom i et omfang som beskrevet av de sakkyndige, kunne ha medført
en svekkelse av skroget. Flertallet er imidlertid av den oppfatning
at denne svekkelsen kombinert med bølgeforholdene på tidspunktet
for forliset ikke vil kunne medføre et totalt sammenbrudd
i skrogets konstruksjon.
Kommisjonens mindretall, kommisjonens leder Ankill
og medlemmet Madsen, legger på bakgrunn av de sakkyndiges
redegjørelse til grunn at laskeskjøtte bjelker
over motorrom i et omfang som beskrevet, kunne ha medført
en svekkelse av skroget hvor dekksbjelkene ville kunne knekkes om
fartøyet ble truffet av en tilstrekkelig kraftig brottsjø inn
mot skutesiden. Mindretallet finner ikke å kunne utelukke
at dette i verste fall kunne medført et sammenbrudd av
skrogets konstruksjon, og finner heller ikke å kunne utelukke
at dette kunne skje ut fra bølgeforholdene på tidspunktet for
forliset.
Mindretallet vil likevel bemerke at sannsynligheten for
at en bølge skal ha påført fartøyet
sammenbrudd fremstår som liten.
På bakgrunn av en justering av tidspunktet
og avstanden til observasjonsskipet AMI finner mindretallet det sannsynlig
at signifikant bølgehøyde og middelperioden har
vært noe lavere på havaritidspunktet enn det som
er anslått av Meteorologisk institutt. Mindretallet kan
likevel etter en samlet vurdering av de opplyninger som foreligger
i saken, ikke se at skrogsvikt som følge av bølgeslag
fremstår som en sannsynlig havariårsak. Mindretallet
stiller seg herunder tvilende til at et totalt sammenbrudd av fartøyet
skulle kunne inntre med slik hastighet, at det ikke skulle være
tid og anledning til å sende nødmelding.
Det totale skadeomfang kan for øvrig
etter mindretallets vurdering vanskelig forklares som følgeskader
av et sammenbrudd av fartøyet, eller som følge
av senere støt mot havbunnen.
Kommisjonen kan på denne bakgrunn ikke
se at skrogsvikt som følge av bølgeslag fremstår
som en sannsynlig årsak til "Utvik Senior"s forlis.
Det er gjennom undersøkelser påvist
en rekke skader på blant annet hovedmotor inklusive propell,
trålvinsj, rorstamme og rorblad. Av vitneutsagn og bildemateriell
fra 1978 og senere legges til grunn at det også var betydelige
skader på andre deler av fartøyet etter forliset.
De skadede vrakdeler som er observert er hovedsakelig lokalisert
til akterskipet.
Ingen av de sakkyndige påpekte konkrete
skader som alene er egnet til å fastslå at fartøyet
har vært utsatt for en kollisjon.
Det er nærmere redegjort for de sakkyndiges
konklusjoner i NOU 2004:9 punkt 11.7.
Kommisjonen foretok, på bakgrunn av
de sakkyndiges uttalelser og kommisjonens egne iakttakelser, en vurdering
av om det ut fra skadebildet kunne foretas sannsynlige slutninger
av hva som har forårsaket skadene.
Etter en samlet vurdering av de skader som er
fastslått på vrakdelene, fant kommisjonen at en
kollisjon hvor "Utvik Senior" har blitt truffet på styrbord
side, fremstår som den sannsynlige årsak til forliset.
Selv om kommisjonen, i samsvar med de sakkyndiges undersøkelser,
ikke fant å kunne utelukke at den enkelte skade alene kan
ha blitt påført ved vrakdelenes sammenstøt med
havbunnen eller ha en annen naturlig forklaring, er det ved den
samlede vurdering lagt vekt på at de deformasjoner og mangler
som har vært konstatert på hovedmotor og øvrige
vrakdeler, alle har vært lokalisert til fartøyets
styrbord side. Det er videre tatt til etterretning at samtlige av
de sakkyndige har konkludert med at "Utvik Senior"s styrbord side
har vært trykket inn.
For øvrig er det lagt vekt på at
også skadene på lukekarm og trålvinsj
er lokalisert på styrbord side, hvor trålvinsjen
ble lokalisert med babord side lengst ned i bunnen. Dette til tross
for at disse deler forutsettes å ha truffet havbunnen uavhengig
av hovedmotoren. Det er ikke lokalisert større gjenstander
på havbunnen som kan ha påført skadene,
verken ved sammenstøt med havbunnen eller i ettertid. Det
legges til grunn at skadene på lukekarmen forutsetter en
betydelig kraftpåvirkning, hvor et sammenstøt
med havbunnen alene etter kommisjonens oppfatning ikke kunne vært
kraftig nok til å påføre de observerte
skadene. Det antas for øvrig lite sannsynlig at en gjenstand
som senere kunne truffet lukekarmen ved sleping langs bunnen, kunne forårsaket
skadene. Energien i et slikt sammenstøt ville hovedsakelig
ha flyttet på lukekarmen, og kun medført mindre
skader.
På bakgrunn av omfanget av skadebildet,
finner kommisjonen det sannsynlig at de manglende delene på hovedmotorens
styrbord side har blitt slått løs fra hovedmotoren
før sammenstøtet med havbunnen.
Kommisjonen har ikke gjennom egne undersøkelser registrert
skader som er egnet til å tilbakevise at kollisjon har
funnet sted. Slike forhold er heller ikke påvist av de
sakkyndige.
Samtlige av de skader som er observert er etter
kommisjonens oppfatning forenlige med at et fartøy har truffet
"Utvik Senior" på styrbord side. Skadene på registerhjulet
på kamakselen og den påfølgende obstruksjon
av og brudd i registerkjeden, tilsier etter kommisjonens oppfatning
også et slikt hendelsesforløp. Også bruddet
i styrhusfronten og dekks- og skottgjennomføringen er etter
kommisjonens oppfatning forenlig med at et fartøy har truffet
"Utvik Senior" på styrbord side. En eventuell kollisjon
må etter kommisjonens oppfatning ha skjedd forut for motorrommet, siden
skutesiden er intakt aktenfor motorrommet.
At hovedmotoren var innkoplet og hadde full
reversering akterover, er etter kommisjonens oppfatning forenlig
med at "Utvik Senior" har prøvd å unngå en
kollisjon med et annet fartøy.
Kommisjonen utelukker ikke at det radarbildet
som er forklart observert på en av radarskjermene på Sjøoperasjonssenteret
på Reitan, kan ha vært en kollisjon mellom "Utvik
Senior" og et annet fartøy. Imidlertid har ikke kommisjonen
funnet å kunne vektlegge observasjonen i vurderingen av
mulig forlisårsak, på grunn av den usikkerhet
som er knyttet til denne.
Kommisjonen har etter en samlet vurdering funnet
at en kollisjon med et annet fartøy fremstår som
den sannsynlige årsaken til "Utvik Senior"s forlis.
Kommisjonene har på denne bakgrunn
vurdert innhentede observasjoner og opplysninger om fartøy
i området. De innhentede observasjonene er nærmere gjengitt
i NOU 2004:9 punkt 11.8.
Kommisjonen har ikke kunnskap om konkrete norske
eller utenlandske fartøy, så vel handelsfartøy,
fiskefartøy eller militære fartøyer,
som kan ha befunnet seg i havariområdet på tidspunktet
for "Utvik Senior"s forlis.
Kommisjonen har vurdert de ulike observasjoner som
er opplyst å ha vært gjort fra fartøy
og forsvarsinstallasjoner i området. Flere av observasjonene
sammenfaller etter kommisjonens oppfatning med identifiserte fartøy
i området. Dette er fartøy som etter kommisjonens
oppfatning ikke kan knyttes til forliset.
En del av de observasjoner som er foretatt er
ikke identifiserte. Kommisjonen har ingen konkrete opplysninger
som er egnet til å bekrefte eller avkrefte hvorvidt en
fregatt passerte via Ytre Senja på tidspunktet for forliset.
Enkelte av de fartøy som er meldt observert kan ha befunnet
seg i havariområdet på tidspunktet for forliset.
Flere av opplysningene om fartøysbevegelser kan også dreie
seg om samme fartøy.
Det er fra Forsvaret opplyst at man ikke har
opplysninger som tilsier at militær østblokktrafikk
passerte Senja i perioden rundt 17. februar 1978. Det foreligger heller
ikke opplysninger som tilsier at et ikke-alliert militært
fartøy skal ha rapportert til hjemmebasen at de hadde vært
innblandet i et uhell som medførte behov for assistanse.
På bakgrunn av de opplysninger som
er fremkommet av Forsvarets overvåking av havområdet
utenfor Nord-Norge og Etterretningstjenestens overvåking
av fartøysbevegelser til og fra Nord-Norge, finner kommisjonen
ikke å kunne utelukke at et ukjent fartøy kan
ha befunnet seg i området uten å ha blitt observert
på radar eller på annen måte. Kommisjonen
finner heller ikke å kunne utelukke at et slikt fartøy
kan ha forårsaket ulykken. Det skal likevel bemerkes at
et eventuelt fartøy som befant seg på forlisstedet
på ulykkestidspunktet ville ha befunnet seg i dekningsområdet
til radaren på Hillesøy både før
og etter ulykken dersom den hadde kommet inn fra - eller gått
ut til havs.
Kommisjonen skriver videre at det "er opplyst
om vanskelige radarforhold kvelden den 17. februar 1978. Likevel
synes observasjonene fra Hillesøyradaren å ha fungert
tilfredsstillende i perioden kl. 24.00 - 00.30 forlisnatten, både
når det gjelder radarekko og radaroperatør. Kommisjonen
finner det på denne bakgrunn lite sannsynlig at et ukjent
fartøy kunne passert gjennom radarområdet på dette
tidspunkt uten å ha blitt observert". Det fremgår
under punkt 9.2 i NOU 2004:9 at radarekko ble observert fra Hillesøy
radar i denne perioden, og kommisjonen "finner ikke å kunne
utelukke at det fartøy som ble registrert kan ha befunnet
seg i havariområdet på tidspunktet for "Utvik
Senior"s forlis".
Kommisjonen opplyste ved avleveringen av NOU 2004:9
Fiskefartøyet "Utvik Senior"s forlis 17. februar 1978,
at man ennå ikke hadde fått svar fra flere utenlandske
myndigheter om de skulle være kjent med fartøy
som kunne ha befunnet seg i området på forlistidspunktet.
I brev 11. mai 2004 til Utenriksdepartementet ba Justisdepartementet
om at kommisjonens henvendelser til utenlandske myndigheter ble
fulgt opp. I brev 27. august og 14. oktober 2004
til Utenriksdepartementet ba Justisdepartementet henholdsvis om
at henvendelsene til utenlandske myndigheter ble purret og om å få opplyst
sakens stilling. Utenriksdepartementet opplyste i brev 4. november
2004 at det i oktober 2004 ble sendt en skriftlig påminnelse
til de landene som ikke hadde besvart den opprinnelige forespørselen
om informasjon i forbindelse med forliset av "Utvik Senior".
Justisdepartementet viser til at de fortsetter å følge opp
dette, og dersom det skulle fremkomme nye opplysninger vil disse
bli forelagt kommisjonen. Det har foreløpig ikke kommet
inn opplysninger som har tilført saken noe nytt.
Justisdepartementet uttalte i St.prp. nr. 63
(2003-2004) følgende om den videre oppfølging
av kommisjonens arbeid:
"(…) Justisdepartementet vil gå gjennom
den avgitte rapporten og dens konklusjoner. Videre vil man vurdere
myndighetenes samlede håndtering av saken og også spørsmålet
om eventuelle erstatninger. Deretter vil man komme tilbake til Stortinget
på egnet måte."
Justiskomiteen tok dette til etterretning, jf.
Innst. S. nr. 250 (2003-2004).
Departementet valgte på bakgrunn av
ovennevnte å fremme en stortingsmelding med en gjennomgang
av den nye undersøkelseskommisjonens avgitte rapport og
dens konklusjoner. Videre har departementet vurdert myndighetenes
håndtering av saken og spørsmålet omkring
eventuelle erstatninger. Undersøkelseskommisjonens henvendelser
til utenlandske myndigheter følges opp uavhengig av dette,
men det har foreløpig ikke kommet inn opplysninger som
har tilført saken noe nytt.
Departementet har som grunnlag for sin vurdering gått
grundig gjennom rapportene som er utarbeidet av de to undersøkelseskommisjonene.
I tillegg har departementet gjenomgått de to kommisjonenes
arkivmateriale. Gjennomgangen har også innbefattet alt
foreliggende arkivmateriale om "Utvik Senior"s forlis i Fiskeridepartementet,
Justisdepartementet og Sjøfartsdirektoratet.
Ifølge Justisdepartementets rundskriv
G-48/75 er granskingskommisjon en ekstraordinær
form for utredning. En slik kommisjon bør bare benyttes
i de spesielle tilfellene der det er klart at kommisjonsbehandling
er den beste løsningen sammenlignet med andre mulige former
for undersøkelser omkring et saksforhold.
Granskingskommisjoner oppnevnes for å utrede
et bestemt faktisk saksforhold og gi uttalelse om ansvarsforhold
til bruk for vedkommende myndighet. Ansvarsforhold må her
ses i vid betydning, og er slikt sett ikke begrenset til situasjoner
der det kan bli spørsmål om rettslige sanksjoner.
Dreier det seg om gransking av ulykker har oppnevning av granskingskommisjoner
vært forbeholdt de hendelser som har medført store
tap av liv eller eiendom eller der undersøkelsen ellers
må antas å bli særlig omfattende eller
innviklet.
Påtalemyndigheten har en særlig
plikt til å undersøke ulykker og ansvarsforhold
uavhengig av en eventuell kommisjons arbeid for å ta standpunkt
til om det foreligger straffbart forhold. I ovennevnte rundskriv
forutsettes for øvrig at offentlige myndigheter samarbeider med
en granskingskommisjon og gir de opplysninger som en kommisjon ber
om, så langt det kan skje uten hinder av taushetsplikt
som er satt til vern av private interesser. Det forutsettes videre
at en kommisjon gir påtalemyndigheten og eventuelt andre
kontrollorganer som har befatning med saken de opplyninger de ber om,
og eventuelt også gir opplysninger av eget initiativ. Som
utgangspunkt bør en kommisjon ikke ta standpunkt til om
det foreligger et straffbart forhold, grunnlag for å kreve
erstatning, eller grunnlag for andre sanksjoner, ettersom disse
spørsmålene skal vurderes av påtalemyndigheten,
den myndighet som har oppnevnt kommisjonen, eller av skadelidte
(for deretter eventuelt avgjøres av domstolene). En kommisjon
bør likevel ikke føle seg avskåret fra å vurdere
om det objektive gjerningsinnhold i bestemte straffebud er oppfylt,
eller om et bestemt forhold ut fra alminnelige betraktninger må regnes
som uheldig eller uforsvarlig.
Ved avgivelsen av sin rapport 18. januar
1979 viste den første kommisjonen til de rapporterte værforhold med
blant annet ising, sterk vind og grov sjø forlisdagen,
og at dette kunne ha medført både dårligere
stabilitet og økt værfølsomhet hos fartøyets
navigasjonsinstrumenter. Gjennom dette kom kommisjonen frem til som
sannsynlige havariårsaker at fartøyet kunne ha kantret
etter nedising, og deretter gått inn i fallene, eller gått
inn i fallene på grunn av feilnavigering. Deretter hadde
fartøyet blitt delvis knust. Videre konkluderte kommisjonen
med at en kollisjon med et annet fartøy var lite trolig.
Dette ble grunngitt med at det til tross for omfattende leting i
det aktuelle området for kollisjon, ikke ble funnet noe
vrak og at ingen av vrakdelene indikerte kollisjon som havariårsak.
Videre anførte kommisjonen at det ikke kan ha dreiet seg
om et overflatefartøy i lovlig ærend, men at det
i så fall måtte dreie seg om et fartøy
i ulovlig ærend som også må ha vært
i delvis undervannsstilling. Dette for å forklare at "Utvik Senior"
ikke oppdaget fartøyet. I tillegg ville det vært sterkt
uønsket for en ubåt å operere i det aktuelle
farvann.
Da det senere samme år ble gjort funn
av vrakdeler fra "Utvik Senior" på Bøgrunnen,
ble kommisjonen anmodet om å vurdere om de nye funnene
av vrakdeler ga grunnlag for å anbefale at kommisjonen
burde gjenoppnevnes.
Kommisjonen avga sin uttalelse 13. november
1979, hvor den ikke fant slikt grunnlag. Kommisjonen ga uttrykk
for at "Utvik Senior" først var blitt knust i et grunnbrott,
og siden malt i stykker på havbunnen i løpet av
natten 17.-18. februar 1978. Den mente at de nye funnene
ikke tydet på en annen havariårsak enn den det
ble konkludert med i kommisjonens rapport 19. januar 1979.
Kommisjonen grunnga dette ved at man om bord i "Utvik Senior" kunne
ha tatt feil av de to landemerkene Kjølva og Oksen på yttersiden
av Senja. Videre at dersom "Utvik Senior" hadde hatt kurs mot Kjølva,
ville området utenfor Kjølva ha vært
urent langs den aktuelle kurslinjen under de rådende værforhold.
Kommisjonen mente videre at ingen av de nye vrakdelfunnene fra august
1978 styrket teorien om kollisjon, verken når det gjaldt
vrakdelenes beskaffenhet eller deres beliggenhet.
Disse begrunnelser og vurderinger ble utdypet
i den forklaring de to gjenlevende kommisjonsmedlemmer avga til
den nye kommisjonen i mars 2004. Forklaringene er gjengitt i regjeringens
melding.
Kommisjonen konsentrerte seg i det vesentlige
om fire mulige årsaker til havariet: kantring, feilnavigering,
kollisjon eller eksplosjon. Av disse var det kun eksplosjon man
fant å kunne se bort fra som havariårsak. Det
var vanskelig å finne noe håndfast som kunne fremheve
noen av de tre øvrige muligheter som årsak til
havariet. På bakgrunn av de opplysninger man hadde mottatt
mht. fartøysbevegelser i området fant man likevel
kollisjon som den minst sannsynlige av disse tre årsakene.
Imidlertid konkluderer den nye undersøkelseskommisjonen
med at den sannsynlige årsak til forliset av "Utvik Senior"
er en kollisjon med et annet fartøy. Konklusjonen baserer
seg på at samtlige av de skader som var observert er forenlige
med at et fartøy har truffet "Utvik Senior" på styrbord
side. At hovedmotoren var innkoplet og hadde full reversering, er
etter kommisjonens oppfatning forenlig med at "Utvik Senior" prøvde å unngå en
kollisjon med et annet fartøy. Kommisjonen har videre ikke
registrert skader som kunne være egnet til å kunne
tilbakevise en slik forlisårsak. Det fremgår av
vitneforklaringer at det tidvis var vanskelige radarforhold, noe
som kan ha bidratt til å vanskeliggjøre oppdagelsen
av et annet fartøy. Meteorologisk institutt har anslått
sikten på stedet til mindre enn hundre meter på havaritidspunktet.
Kommisjonen viser videre til at sakkyndige har beregnet energien
i et eventuelt sammenstøt mellom "Utvik Senior" og et annet fartøy.
De sakkyndige har konkludert med at et stort fartøy (>1000
tonn) knapt ville merket sammenstøtet, og at det på grunn
av baugens utforming og styrke knapt ville fått synlige
skader.
Den nye undersøkelseskommisjonen har
foretatt en grundig kartlegging av fartøysbevegelsen på havet
i det aktuelle tidsrom og område. Kommisjonen har gjennom
sine undersøkelser ikke oppnådd kunnskap om konkrete
norske eller utenlandske fartøy, verken handelsfartøy,
fiskefartøy eller militære fartøy, som
kan ha befunnet seg i havområdet på tidspunktet
for "Utvik Senior"s forlis.
Det synes ut fra det arbeid som nå foreligger
vedrørende "Utvik Senior"s forlis 17. februar
1978 klart at konklusjonen som ble gjort av den tidligere undersøkelseskommisjonen,
ikke var korrekt, jf. også den uttalelsen kommisjonen avga
13. november 1979.
Vurderingene den tidligere undersøkelseskommisjonen
foretok om forlis som følge av enten feilnavigering eller
kantring, var basert på forutsetninger om et annet forlisområde
enn der hvor "Utvik Senior"s hovedmotor ble lokalisert i 2002.
I undersøkelsene om "Utvik Senior"s
mulige kurslinje inn mot land kvelden den 17. februar 1978,
ble det ikke fanget opp at "Utvik Senior" med hensikt denne kvelden kunne
ha hatt en kurslinje mer mot Kjølva enn mot Oksen for å komme
godt klar av fallene. Det vises i denne sammenheng til den diskusjon
den nye undersøkelseskommisjonen har av spørsmålet
omkring "Utvik Senior"s kurslinje, jf. kapittel 4 i NOU 2004:9.
Hadde dette vært fanget opp, ville det sannsynligvis ha
bidratt til å svekke feilnavigering som sannsynlig forlisårsak.
Departementet viser i denne forbindelse også til ovennevnte
innstilling fra Sjøfartsinspektøren i Tromsø i
brevet 25. januar 1979, der han blant annet uttaler at
han har liten tiltro til teorien om grunnstøting i fallene.
I ettertid er det nærliggende for departementet å mene
at sjøfartsinspektørens uttalelse burde hatt større gjennomslagskraft.
Når det gjelder vurderingen av "Utvik
Senior"s mulige havaristeder i etterkant av de vrakdelsfunn som ble
gjort i august 1979, vises det til omtale av vrakdelenes beliggenhet.
Ut fra rapporterte værforhold anså den
tidligere undersøkelseskommisjonen "kantring med etterfølgende
drift av vraket inn i fallene som en mulig havariårsak".
Den nye kommisjonen skriver imidlertid at den har vurdert, men ikke
funnet sannsynlig, at kantring med etterfølgende sammenstøt
mot havbunnen er en sannsynlig årsak til forliset. Ved
vurderingen er det lagt vekt på at det verken gjennom kommisjonens
egne undersøkelser eller av de sakkyndige, er funnet skader på vrakdeler
som kan bidra til å støtte en slik teori.
Den tidligere undersøkelseskommisjonen
hadde ved avleveringen av sin rapport 18. januar 1979 ikke
lokalisert "Utvik Senior"s forlissted, men la til grunn at fartøyet
var blitt knust i fallene etter først å ha kantret
eller feilnavigert. Etter de funn av vrakdeler som ble gjort i august
1979, endret kommisjonen den antatte kurslinjen, jf. kommisjonens
pressemelding 13. november 1979. Kommisjonen la fortsatt
til grunn at fartøyet hadde gått på et
grunnbrott.
Når det gjelder disse vrakdelers beliggenhet,
synes det på bakgrunn av ovennevnte forklaring fra tidligere kommisjonsmedlem
Dahle klart at kommisjonen la til grunn at forliset hadde funnet
sted i et noe annet område enn der vrakdelene var blitt
lokalisert. Ved henvendelsen til Sjøfartsdirektoratet og
siden til kommisjonen vedrørende de nye vrakdelsfunn i
august 1979, kan man mene at funnet av vrakdelene derfor burde ha
ført til at det ble gjennomført ytterligere søk. Departementet
vurderer den nye kommisjonens rapport slik at funnet av fartøyets
hovedmotor var sentralt for den havariårsaken kommisjonen
konkluderte med. Funnet av hovedmotoren lå også til
grunn for gjenopptakelsen av undersøkelsene i 2002.
Lukekarmen var en av vrakdelene som ble funnet
i august 1979. Motoren lå forholdsvis nær stedet
der denne ble funnet. Departementet vil derfor ikke utelukke at
også motoren kunne blitt funnet på et mye tidligere
tidspunkt enn i 2002, hvis det hadde blitt gjennomført
ytterligere søk på bakgrunn av funnene i 1979.
Det er ikke grunn til å anta at det
ved funnene av vrakdelene i august 1979 på ny ble foretatt
en tilstrekkelig grundig gjennomgang av de allerede registrerte fartøysbevegelser.
Det er heller ikke grunn til å anta at det ble foretatt
en tilstrekkelig grundig ny gjennomgang av muligheten for en eventuell
kollisjon langs den nye kurslinjen. Departementet kan ikke utelukke
at en slik gjennomgang kunne medført at det uidentifiserte fartøyet
som ble observert fra Hillesøy kunne blitt identifisert,
samtidig som det ville være større mulighet for
også å undersøke opplysninger om andre
uidentifiserte fartøy i området. Det vises for øvrig
i denne sammenheng til den gjennomgang den nye undersøkelseskommisjonen
har foretatt av fartøysbevegelser i det aktuelle tidsrom
og område, og de vurderinger som er gjort på bakgrunn
av det.
Når det gjelder den tidligere kommisjonens
vurderinger av disse vrakdelers beskaffenhet, var beskaffenheten
etter kommisjonens mening av en slik art at funnene ikke styrket
teorien om kollisjon som forlisårsak. Departementet registrerer
at både Sjøfartsdirektoratet og Sjøfartsinspektøren
i Tromsø var av den oppfatning at filmen som ble tatt opp
under søket ikke gir noe entydig svar på hva som
kunne ha vært årsak til forliset.
Departementet viser imidlertid i denne forbindelse
til at lukekarmen, som var en av vrakdelene som ble funnet i 1979,
også ble vurdert av den nye kommisjonen. Kommisjonen skriver
følgende om lukekarmen på side 103 i NOU 2004:9:
"Det legges til grunn at skadene på lukekarmen
forutsetter en betydelig kraftpåvirkning, hvor et sammenstøt
med havbunnen alene etter kommisjonens oppfatning ikke kunne vært
kraftig nok til å påføre de observerte
skadene. Det antas for øvrig lite sannsynlig at en gjenstand
som senere kunne truffet lukekarmen ved sleping langs bunnen, kunne
forårsaket skadene. Energien i et slikt sammenstøt
ville hovedsakelig ha flyttet på lukekarmen, og kun medført
mindre skader."
Den tidligere undersøkelseskommisjonen
fremhevet i sin rapport at etter en kraftig kollisjon ville hoveddelen
av vraket ha sunket umiddelbart. Ifølge kommisjonens rapport
var det viktigste grunnlaget for kommisjonens vurderinger at det
ikke var funnet noe vrak i det aktuelle forlisområde for
en kollisjon, at det ikke var funnet noe annet fartøy eller
objekt som "Utvik Senior" kunne ha kollidert med og at ingen av
de inspiserte vrakdeler indikerte at det hadde foregått
noen kollisjon.
På bakgrunn ovennevnte forklaring fra
Emil Aall Dahle i den første undersøkelseskommisjonen,
fremstår mangelen av malingsrester på de vrakdeler
som kommisjonen inspiserte, å ha bidratt vesentlig til å svekke
muligheten for å legge til grunn at en kollisjon kunne
ha funnet sted. Vrakdelene synes etter den tidligere undersøkelseskommisjonens
mening ikke ellers å ha kunnet utelukke kollisjon. Det
vises her til at man ikke hadde lokalisert hele vraket og slik ikke
kunne inspisere øvrige skrogdeler for malingsrester. Fra
den nye undersøkelseskommisjonen fremgår følgende
på side 101 i NOU 2004:9:
"Professorene Amdahl og Malo har ut fra registrerte bruddskader
og øvrige skader på skipets konstruksjon, gitt
uttrykk for "at oppbrytningen av Utvik Senior i mange små biter
og spredningen av biter på havbunnen er forenlig med [at] skipet
har vært utsatt for en kollisjon med et annet fartøy".
De har likevel gitt uttrykk for at det må innses at det
antakelig ikke er funnet vrakrester som kan gi noen betydelig informasjon
om initierende skadeårsak."
De trevrakdeler som ble inspisert av den tidligere undersøkelseskommisjonen
synes derfor ikke å ha vært egnet til å svekke
teorien om kollisjon.
Videre fant den tidligere kommisjonen det som
helt usannsynlig at et fartøy i lovlig ærend ville
kunne kollidere med et annet fartøy uten å melde
fra. Departementet mener imidlertid at erfaringer tilsier at dette ikke
alltid uten videre kan være riktig, og finner grunn til å anføre
at uansett god eller dårlig moral hos et fartøy
som kolliderer med et annet, er det en forutsetning at man har oppdaget
at det har funnet sted en kollisjon. Beregninger utført
på oppdrag for den nye kommisjonen viser at et stort fartøy
(>1000 tonn) knapt ville merket sammenstøtet.
Departementet viser videre til den nye kommisjonens
vurderinger i punkt 11.8 i NOU 2004:9 der det fremgår at
kommisjonen ikke kan utelukke at et ukjent fartøy kan ha
forårsaket ulykken, men kommisjonen finner det samtidig
lite sannsynlig at et ukjent fartøy kan ha passert gjennom
radarområdet i perioden kl. 24.00-00.30 forlisnatten. Av
rapport fra Meteorologisk Institutt utarbeidet på vegne
av den nye kommisjonen fremkommer at sikten på havaristedet
anslås til mindre enn 100 meter på havaritidspunktet.
Uavhengig av hvilken fartøystype det andre fartøyet
var, kan dette gi forklaring på hvorfor man om bord i "Utvik
Senior" ikke oppdaget kollisjonsfaren før det har vært
for sent.
På bakgrunn av forklaringer fra de
tidligere kommisjonsmedlemmer, synes det grunn til å anta
at kommisjonen forutsatte at Forsvaret hadde full oversikt over norske
og allierte militære fartøy. Det ble opplyst fra Forsvaret
at det ikke var registrert militære fartøy i området.
Når det gjaldt sivil og ikke-alliert trafikk var man avhengig
av det som var fremkommet på radarbilder fra militære
radarer. Fordi radarforholdene var dårlige grunnet værforholdene,
fikk man lite ut av radarbildene. På bakgrunn av at ingen
av disse opplysninger, samt de undersøkelser som ble foretatt
av politiet og kommisjonen selv, gjorde at man fant frem til noe
fartøy som "Utvik Senior" kunne ha kollidert med, svekket
dette etter kommisjonens mening muligheten for at en kollisjon kunne
ha funnet sted, jf. den tidligere undersøkelseskommisjonens
rapport kapittel V og VI.
I NOU 2004:9 går den nye kommisjonen
i kapittel 8 bl.a. gjennom den overvåkingen som Forsvaret
hadde av havområdet utenfor Nord-Norge og den overvåkingen
som Etterretningstjenesten hadde av fartøybevegelser til
og fra Nord-Norge. På bakgrunn av opplysingene om denne
overvåkingen finner kommisjonen i punkt 11.8 ikke å kunne
utelukke at et ukjent fartøy kan ha befunnet seg i området
uten å ha blitt observert på radar eller på annen
måte.
På bakgrunn av dette og den nye undersøkelseskommisjonens
vurderinger om opplysninger av fartøybevegelser i NOU 2004:9
kapittel 9, kan det synes som at vurderingene i 1978 av mulig fartøystrafikk
ikke framstår som heldige. Det er også nærliggende å mene
at behandlingen av tilgjengelige opplysninger var mangelfulle, jf.
nedenfor.
Dette baserer seg for det første på den
ulike vurderingen og behandlingen av fartøyobservasjoner
som begge kommisjoner har vært kjent med eller hatt tilgang
til.
Det vises her særlig til den ulike
behandlingen de to kommisjonene har hatt av observasjon ved Sjøoperasjonssenteret
av radarekko fra kystradarstasjonen på Hillesøy,
av observasjon av ukjent tråler på Grimsbakken
og av observasjon av radarekko fra fiskefartøyet "Svein
Roger". Den nye kommisjonen har behandlet disse observasjonene i
NOU 2004:9. Kommisjonen konkluderer på denne bakgrunn med
at dette er observasjoner som ikke er identifiserte, og at fartøyene
som er meldt observert kan ha befunnet seg i havariområdet på tidspunktet
for forliset, jf. punkt 11.8 i NOU 2004:9. Den tidligere kommisjonen
vurderte observasjonene av ukjent tråler på Grimsbakken
og av radarekko fra fiskefartøyet "Svein Roger", men fant
det imidlertid usannsynlig at disse fartøysobservasjonene
kunne ha vært involvert i kollisjon med "Utvik Senior",
jf. den tidligere kommisjonens rapport punkt 5.1. Når det
gjelder observasjonen ved Sjøoperasjonssenteret av radarekko
fra kystradarstasjonen på Hillesøy, er denne ikke behandlet
i den tidligere kommisjonens rapport, se også forklaringen
gjengitt ovenfor fra medlem Dahle i den første undersøkelseskommisjonen.
For det andre baserer dette seg på de
undersøkelser og forespørsler som ble gjort, og
de vitneforklaringer som ble mottatt vedrørende fartøysbevegelser.
Det vises her særlig til kontakten med og behandlingen
av informasjon fra Forsvaret, jf. forklaringene ovenfor fra de to
medlemmene av den tidligere undersøkelseskommisjonen.
I lys av den nye undersøkelseskommisjonens
rapport og det som der kommer frem både om observasjoner og
muligheten for å kunne gjøre observasjoner om kvelden
17. februar 1978, synes den tidligere undersøkelseskommisjonen
i for stor grad å ha lagt til grunn at manglende observasjoner
tilsa at det ikke hadde vært ukjente fartøy i
området. Opplysningene Forsvaret ga til den tidligere undersøkelseskommisjonen
om at det ikke var registrert militære fartøy
i området og at det var registrert lite trafikk denne kvelden,
ble derfor tillagt en helt annen betydning og viktighet for den
tidligere kommisjonens konklusjon enn de sett i ettertidens lys
burde hatt.
Det synes som om den tidligere kommisjonen ikke
er blitt gjort oppmerksom på, eller selv ikke har vurdert, de
betydelige feilkildene som var forbundet med opplysningene som ble
gitt videre om registreringene av fartøystrafikk. Departementet
kjenner ikke begrunnelsen til at den første kommisjonen
antok at Forsvarets oversikt over havområdet utenfor Senja
og særskilt kystradarkjedens kapasitet i 1978 under de
rådende værforhold skulle være langt
bedre enn det den nye kommisjonens undersøkelser har vist
at de faktisk var. En mer kritisk tilnærming til hva det
kunne være mulig å "se" av fartøystrafikk
under de værforholdene som rådet kunne gitt andre
resultater, jf. også at de satt inne med opplysninger om
vanskelige radarforhold ute på havet denne kvelden. Et
fiskefartøy var neppe det objektet Forsvaret ville følge
med størst intensitet. Det kan stilles spørsmål
ved om Forsvaret i tilstrekkelig grad orienterte kommisjonen om
at overvåkingssystemene hadde begrensninger. På grunn
av manglende skriftlig dokumentasjon av kontakten med Forsvaret
i rapporten og i kommisjonens og Forsvarets egne arkiv, er dette
imidlertid usikkert. Dersom det ikke ble gitt tilstrekkelig orientering
fra Forsvarets side, kan dette ha ført til at kommisjonen
vurderte det som svært lite sannsynlig at det kunne ha
vært ukjent fartøystrafikk i farvannet. I tilfelle
kan dette etter departementets vurdering ha bidratt til at kommisjonen
utelukket kollisjon som sannsynlig årsak til forliset.
Departementet uttaler at de vurderinger som
fremkommer i forbindelse med forliset, fremstår i ettertid ikke
som heldige. Selv om de ikke synes som kritikkverdige enkeltvis,
fikk vurderingene og undersøkelsene samlet sett et lite
heldig utfall.
Ved vurderingen høsten 1979 om kommisjonen skulle
gjenoppnevnes, ble det ikke gjort tilstrekkelig grundige nye undersøkelser
av allerede registrerte opplysninger og observasjoner av fartøysbevegelser.
Dette svekket igjen muligheten for å legge til grunn at
det hadde funnet sted en kollisjon, noe som igjen fikk betydning
for vurderingene kommisjonen selv gjorde vedrørende spørsmålet
om eventuell gjenoppnevning, og for vurderingene som ble foretatt
av Sjøfartsdirektoratet og Justisdepartementet.
Justisdepartementet var i 1979 kjent med at
Sjøfartsdirektoratet og Sakkyndig Råd ikke ville
utelukke en annen årsak til forliset. Justisdepartementet
var også kjent med Sjøfartsinspektørens
brev 25. januar 1979 og hans innsigelser der, jf. ovenfor.
I sin beslutning 10. mars 1980 om ikke å gjenoppnevne
kommisjonen, jf. ovenfor, ville ikke departementet utelukke en annen årsak
til forliset enn det som fulgte av kommisjonens rapport. Det var
derfor knyttet stor usikkerhet til forlisets årsak og mulighetene
for å kunne komme videre i saken.
På bakgrunn av denne usikkerheten er
det grunn til å reise spørsmål om departementet,
til tross for anbefalingen fra Sjøfartsdirektoratet, burde
gjenoppnevnt kommisjonen. Det kan synes som om departementet har
lagt vekt på det syn Sjøfartsinspektøren
i Tromsø gir uttrykk for i sitt brev 16. oktober
1979 til Sjøfartsdirektoratet:
"Etter at siste søket med undervannskamera
var avsluttet den 17. august d.å. anså jeg all
videre søk lite formålstjenlig. Det ble under
søket - filmingen - fastslått at også forparten
av fartøyet var knust i det vi blant annet fant lukekarmen
på fordekket. Min konklusjon var at alt skal ha en ende
- også denne leteaksjon - som på den tid hadde
vart i ca. 1 år"
Departementet utelukker ikke at dersom kommisjonen
hadde blitt gjenoppnevnt - slik at det hadde blitt gjennomført
grundige nye undersøkelser av fartøysbevegelser
og ytterligere søk etter vrakdeler - ville man på et
mye tidligere tidspunkt enn i 2004, klart å legge til grunn
at den sannsynlige forlisårsaken var kollisjon.
Departementet viser til at selv om kommunikasjonen med
Forsvaret ikke er skriftlig dokumentert, kan det under den første
kommisjonens arbeid stilles spørsmål ved om Forsvaret
opplyste i tilstrekkelig grad overfor kommisjonen om at overvåkingssystemene
hadde begrensninger. Etter funnene av vrakdelene i august 1979 fremstår
i ettertid anbefalingene fra Sjøfartsdirektoratet og Sakkyndig
Råd om ikke å gjenoppnevne kommisjonen ikke som
heldige. På grunn av den usikkerheten som rådet
om forlisets årsak og mulighetene for å kunne
komme videre i saken, er det også grunn til å reise
spørsmål om departementet burde gjenoppnevnt kommisjonen
i 1979, til tross for anbefalingen fra Sjøfartsdirektoratet.
Gjennom advokat som representerer de fleste
etterlatte, er det krevd erstatning som "i stor grad [skal] kompensere
faktiske inntektstap og merutgifter" og en "nøkternt stipulert
avsavnsrente". Departementet har vurdert dette kravet etter alminnelige
erstatningsrettslige regler.
Det er etter alminnelig erstatningsrett et minstekrav at
det må være en eller flere skadevoldere som har påført
skadelidte en skade og et tap.
Den påstått skadevoldende
handling i denne saken er ikke forliset, men det forhold at granskingen
ikke klarte å klarlegge en skadeårsak, dvs. sannsynliggjøre eller
påvise hvilket tredje rettssubjekt som forutsetningsvis
er erstatningsansvarlig overfor de skadelidte.
Etter departementets oppfatning er gransking
av ulykker en handling som - sett fra de skadelidtes side - har
karakter av bistand eller service. Staten har i utgangspunket ikke
noen plikt til å bistå med avklaring av de krav
som de skadelidte måtte ha som følge av ulykken.
Departementet viser til at Høyesterett i flere dommer har
lagt til grunn at i tilfeller der det offentlige yter slik service,
skal det meget til før ansvar kan sies å foreligge.
I denne saken er det ikke staten som har forårsaket skaden.
Dersom staten anses erstatningsansvarlig, stilles staten i den samme
stillingen som om staten hadde forårsaket forliset. For
at det skal bli tale om ansvar er det etter departementets oppfatning
et vilkår at de som utførte granskingen, eller
de som ellers håndterte granskingen av forliset, må være
særdeles meget å legge til last. Departementet
legger til grunn at det eneste tenkelige tilfelle vil være
der det foreligger positiv forledelse. Eksempelvis vil ansvar kunne
foreligge der granskingsorganet, eller de som ellers håndterte
forliset, bevisst forleder allmennheten og dermed de skadelidte,
ved å fremstille årsaksforholdet annerledes enn hvordan
organene selv oppfatter det.
I mange henseender var undersøkelsene
av "Utvik Senior" grundige og svært omfattende utført,
og med høy kompetanse. Vurderingene i forbindelse med forliset
fremstår imidlertid i ettertid ikke som heldige. Selv om
de ikke synes som kritikkverdige enkeltvis, fikk vurderingene og
undersøkelsene samlet sett et lite heldig utfall.
Det er imidlertid klart at ingen bevisst har ønsket å forlede
eller faktisk har forledet allmennheten i arbeidet med å klarlegge årsaken
til "Utvik Senior"s forlis, verken hos den første granskingskommisjonen,
i Sjøfartsdirektoratet eller i Justisdepartementet. Også når det
gjelder spørsmålet om regransking, bygget den
tidligere kommisjonen, Sjøfartsdirektoratet og Justisdepartementet
på de samme fakta som de etterlatte selv var kjent med
da organene henholdsvis frarådde regransking og besluttet
at regransking ikke skulle finne sted. Ingen har forsettlig ønsket å hindre
gransking eller at den skulle få et bestemt utfall.
Spørsmålet er også om
en "korrekt" gransking eller regransking ville ledet til at kollisjon
ville ha blitt holdt som den sannsynlige skadeårsaken og
at man i tilfelle ville ha avklart hvem som var ansvarlig for vedkommende
fartøy som kolliderte med "Utvik Senior".
Departementet legger derfor til grunn at staten
etter alminnelige erstatningsregler ikke er erstatningsansvarlig
for de etterlattes økonomiske og ikke-økonomiske
tap.
Departementet mener likevel at det er grunn
til å vurdere å gi de etterlatte et "håndslag"
i form av en viss erstatning. Innenfor eksisterende system er det
billighetserstatningsordningen som er aktuell, se nærmere om
dette nedenfor.
Der det ikke finnes rettslige krav på erstatning
gir billighetserstatningsordningen mulighet til å tilkjenne erstatning
etter en rimelighetsbasert vurdering. I St.meld. nr. 44 (2003-2004)
side 14 står følgende om konklusjonene til en
interdepartemental arbeidsgruppe som vurderte erstatningskrav fra
ulike grupper i samfunnet:
"Stortingets billighetserstatningsordning bør
anvendes på rimelighetsbaserte krav om individuelle erstatninger
også for de krav som i dag ikke imøtekommes av
ordningen. Gruppen har i den forbindelse funnet det riktig å vurdere
den nærmere utformingen av denne ordningen.
I
de tilfeller der statlige myndigheter finner det rimelig å tilkjenne
en økonomisk kompensasjon til personer i en gruppe som
ikke har rettslige krav på erstatning, kan billighetserstatningsordningen
tilpasses slik at den imøtekommer disse kravene. Dette
kan gjøres ved at Stortinget benytter seg av sin mulighet
til å gi nye retningslinjer til Billighetserstatningsutvalget.
Billighetserstatningsordningen er en fleksibel og i prinsippet helt ut
rimelighetsbasert ordning, som på denne måten
kan brukes til å behandle de fleste krav fra grupper som
er blitt eller mener seg utsatt for uheldige forhold fra statens
side, og som ikke imøtekommes gjennom den alminnelige erstatningsretten
eller billighetserstatningsordningen slik rimelighetsvurderingen
faller ut i dag. Arbeidsgruppens forslag innebærer at alle
former for rimelighetsbaserte erstatningskrav kanaliseres gjennom
billighetserstatningsordingen."
I St.meld. nr. 44 (2003-2004) side 17 slutter
Regjeringen seg til dette:
"Regjeringen mener at arbeidsgruppens konklusjoner
bør legges til grunn ved behandlingen av fremtidige rimelighetsbaserte
krav fra grupper i samfunnet. Etter forslaget vil Stortingets billighetserstatningsutvalg utforme
kriterier og behandle alle individuelle rimelighetsbaserte søknader
om erstatninger. Dette innebærer at sakene behandles etter
like prinsipper så langt dette er mulig ved en ordning
som er basert på rimelighet og skjønn."
Departementet viser også til Stortingets
behandling av St.meld. nr. 44 (2003-2004), jf. Innst. S. nr. 152 (2004-2005).
Staten har ikke ansvar for de etterlattes økonomiske og
ikke-økonomiske tap etter alminnelige erstatningsregler.
I den gjennomgang og vurdering som departementet har
foretatt her er det ikke funnet eksempler på grov uforstand
eller andre særlig grove kritikkverdige forhold som har
hatt betydning for sakens forløp og myndighetenes håndtering.
Det er ikke noe som tyder på at dette kan sies å være
en følge av ønskede handlinger eller særlig
slett arbeid, og ingen har forsettlig ønsket å hindre
gransking eller at den skulle få et bestemt utfall.
Imidlertid fremstår i ettertid vurderingene
i forbindelse med forliset ikke som heldige. Selv om de ikke synes
som kritikkverdige enkeltvis, fikk vurderingene og undersøkelsene
samlet sett et lite heldig utfall. I ettertid kan man mene at Justisdepartementet
burde vært mer kritiske og lyttet mer til de etterlatte.
De etterlatte har ikke kunnet forsone seg med
den første kommisjonens konklusjon om havariårsak,
og de har i alle år etter dette arbeidet for å få undersøkelsene av
forliset gjenopptatt. De etterlatte har også i mange år måttet
leve med konklusjonen om at havariet skyldtes feilnavigering, det
vil si dårlig sjømannskap. Forliset og håndteringen
av dette var en stor belastning for de etterlatte og et lite lokalsamfunn.
Den siste kommisjonens konklusjon er atskillig mer i samsvar med
hva de etterlatte hele tiden har hevdet, og mannskapet om bord på "Utvik
Senior" er nå renvasket for påstandene om feilnavigering.
På denne bakgrunn anbefaler Justisdepartementet
at Stortinget ved Billighetserstatningsutvalget tilkjenner de etterlatte
etter de som døde under forliset av "Utvik Senior", erstatning
etter billighetserstatningsordningen eller eventuelt ved en tilpasning
av denne. Fremgangsmåten ved en slik tilpasset ordning
er beskrevet på side 116-117 i St.meld. nr. 44 (2003-2004).
Dersom Stortinget slutter seg til dette og eventuelt også gir
nye retningslinjer til Billighetserstatningsutvalget, betyr dette
at de etterlatte må søke om slik erstatning på vanlig
måte. Justissekretariatene vil i tilfelle forberede de
enkelte sakene for Billighetserstatningsutvalget.
Stortingsmeldingen her har i seg selv ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. På bakgrunn av at Justisdepartementet i St.meld. nr. 44 (2003-2004) anbefalte at rimelighetsbaserte krav bør behandles av Billighetserstatningsutvalget, som ligger under Stortinget, finner departementet det ikke riktig i meldingen å antyde noe om hvem av de etterlatte som bør gis billighetserstatning og med hvilke beløp.
Dersom Stortinget ved Billighetserstatningsutvalget tilkjenner de etterlatte billighetserstatning, vil dette omfatte maksimalt rundt 20 etterlatte. Dette antallet kommer frem i erstatningskravet som de fleste av de etterlatte har fremmet ved advokat, jf. ovenfor. Departementet presiserer at en ved denne tallfestingen ikke tar stilling til hvem av de etterlatte som i tilfelle bør gis erstatning. Omfanget av de økonomiske og de administrative konsekvensene vil bero på erstatningens eventuelle størrelse i det enkelte tilfelle og på om erstatningen skal gis som en tilpasset ordning. Jusstissekretariatene som forberedende organ vil uansett neppe bli betydelig arbeidsmessig belastet. Departementet antar at den totale arbeidsmessige belastningen i tilfelle vil bli på i underkant av et månedsverk.
Når det gjelder posteringen av eventuelle erstatningsutbetalinger viser departementet til St.meld. nr. 44 (2003-2004) kapittel 4.
Stortinget mottok våren 2004 flere henvendelser vedrørende "Utvik Senior", herunder henvendelse fra Berg kommune 15. mars, fra Troms Kristelige Folkeparti av 21. april, fra Styringsgruppen for de etterlatte etter Utvik-Senior-forliset 23. april og fra Emil Aall Dahle 25. april. Henvendelsene ble oversendt kontroll- og konstitusjonskomiteen.
Komiteen oversendte henvendelsene til justisminister Odd Einar Dørum til orientering. Det ble forutsatt at den oversendte dokumentasjonen ville være til nytte i statsrådens videre arbeid med oppfølgingen av undersøkelseskommisjonens rapport.
Komiteen har videre mottatt flere brev fra Advokatfirmaet Robertsen, som representerer etterlatte etter "Utvik Senior"s forlis.
Som ledd i behandlingen av St.meld. nr. 33 har komiteen i brev av 26. mai 2005 til justisminister Odd Einar Dørum (vedlegg 1) reist spørsmål vedrørende erstatning til de etterlatte. Det vises blant annet til at de etterlatte i forbindelse med fremleggelsen av St.meld. nr. 33 sammen med kravet om erstatning for mangelfullt utført granskingsarbeid, har fremmet krav om reaktivering/nytildeling av fiskerettigheter som ledd i det de mener er et rettferdig erstatningsoppgjør. Justisministerens svarbrev av 30. mai 2005 følger som vedlegg 2 til innstillingen.
I brev av 26. mai 2005 til fiskeriminister Svein Ludvigsen spør komiteen om statsråden har blitt forelagt nye opplysninger i etterkant av fremleggelsen av St.meld. nr. 33 som er relevante for Stortinget. Komiteen spør også om det finnes eksempler på at reaktivering/tildeling av konsesjon tidligere har blitt brukt som erstatningsform. Videre spør komiteen om hva konsekvensene av reaktivisering/tildeling av konsesjon som erstatningsform vil være og hvilken eventuell hjemmel og praksis som foreligger.
I fiskeriministerens svarbrev datert 30. mai 2005, fremgår det blant annet at så langt fiskeriministeren har brakt i erfaring, finnes det ikke eksempler på at tildeling av konsesjoner har blitt brukt som erstatningsform tidligere. Korrespondansen med fiskeriministeren følger som vedlegg 3 og 4 til innstillingen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Berit Brørby, Kjell Engebretsen og Jørgen Kosmo,
fra Høyre, André Oktay Dahl og Martin Engeset,
fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og Henrik Rød, fra
Sosialistisk Venstreparti, Siri Hall Arnøy og lederen Ågot
Valle, og fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan, viser til
at fiskefartøyet "Utvik Senior" forliste 17. februar 1978
på vei hjem fra fiskefeltet Stordjupta mot land i Steinfjord
på Senja i Troms. Fartøyet hadde en besetning
på ni mann. Alle omkom ved forliset. Komiteen viser
til at det i dag, mer enn 27 år etterpå, fortsatt er
betydelige, sterke og forståelige følelser i sving
blant etterlatte av besetningen og i kystbefolkningen for øvrig. Komiteen ser
det som en viktig oppgave å sørge for at det skapes
ro om en sak som har innebåret en stor belastning for de
etterlatte. Økonomisk har dette også vært
en stor belastning. Komiteen er imidlertid opptatt
av at man ved behandlingen av denne saken også tar hensyn
til overordnede samfunnsmessige interesser.
Komiteenkonstaterer
at den andre undersøkelseskommisjonen for forliset brakte
klarhet i et av de viktigste ankepunktene de etterlatte hadde etter
at den første undersøkelseskommisjonen hadde konkludert, nemlig
at årsaken til "Utvik Senior"s forlis ikke skyldtes feilnavigering. Komiteen legger
til grunn at dette innebærer en fullstendig renvasking
av mannskapet, noe som i lang tid har vært hovedfokuset
hos de etterlatte og kystbefolkningen for øvrig. Komiteenviser til at Justisdepartementet i lys
av denne nye konklusjonen har gått igjennom myndighetenes
håndtering av forliset. Komiteenhar merket seg at departementet har gått
igjennom rapportene som er utarbeidet av de to undersøkelseskommisjonene.
I tillegg har departementet gjennomgått de to kommisjonenes
arkivmateriale. Gjennomgangen har også innbefattet alt
foreliggende arkivmateriale om "Utvik Senior"s forlis i Fiskeri-
og kystdepartementet, Justisdepartementet og Sjøfartsdirektoratet.
Komiteen har merket seg at det
i den offentlige debatt har blitt drøftet hvorvidt Justisdepartementet
har gjennomgått en henvendelse gjort fra Berg kommune datert
15. mars 2004 som ble videresendt fra Stortinget den 22. april
2004. Komiteen forutsetter at departementet ved å ha
gått igjennom alle primærkildene som dette brevet
omhandlet, har klarlagt hvorvidt den oversendte dokumentasjon var
av nytte for statsrådens videre arbeid, jf. komiteens påtegning
i oversendelsesbrevet.
Komiteenmerker
seg spesielt at Justisdepartementet i stortingsmeldingen og i svarbrev
til komiteen uttaler at det kan "synes som at vurderingene i 1978
av mulig fartøystrafikk ikke framstår som heldige",
og at det også er "nærliggende å mene
at behandlingen av tilgjengelige opplysninger var mangelfulle",
jf. meldingen s. 27. Komiteenviser
videre til at Justisdepartementet medgir at det "kan stilles spørsmål
ved om Forsvaret i tilstrekkelig grad orienterte kommisjonen om
at overvåkingssystemene hadde begrensninger", jf. meldingen
s. 28, og at denne manglende orienteringen kan ha medført
at den første kommisjonen vurderte det som svært
lite sannsynlig at det kunne ha vært ukjent fartøystrafikk
i farvannet.
Komiteen viser i denne sammenheng
til at Justisdepartementet medgir at de enkelte vurderinger og undersøkelser
som ble gjort samlet sett medførte et "lite heldig utfall"
og at "Justisdepartementet burde vært mer kritiske og lyttet
mer til de etterlatte", jf. meldingen s. 31. Komiteen har
merket seg at de etterlatte etter fremleggelsen av stortingsmeldingen
overfor departementet og i møter med medlemmer av komiteen,
har hevdet at St.meld. nr. 33 ikke inneholder en reell gjennomgang
og vurdering av myndighetenes håndtering av forliset og
ansvaret myndighetene har for å klarlegge ulike ansvarsforhold
på et tidligst mulig stadium. Komiteen har
også merket seg at de etterlatte ikke fester lit til at
departementets gjennomgang har vært uhildet, på tross
av at departementet i Stortingsmeldingen medgir systemsvikt ved
håndteringen av forliset og årsakene til dette.
Komiteen viser til at det de
siste årene har blitt reist tvil om funn og vurderinger
foretatt av offentlig oppnevnte granskingskommisjoner. Det vises
for eksempel til Western-forliset, Mehamn-ulykken og denne saken. Komiteener kjent med at disse erfaringene gjør
at det har blitt fremmet forslag om at pårørende,
overlevende eller andre skal bli representert i fremtidige granskingskommisjoner. Komiteen er
av den oppfatning at det er svært viktig at pårørende,
overlevende og andre blir hørt og gis mulighet til å komme med
nødvendige opplysninger. Komiteen viser
i denne sammenheng til at undersøkelseskommisjonen etter
"Utvik Senior"s forlis mottok svært viktig informasjon
fra pårørende under sitt arbeid.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkepartiviser
imidlertid til at det etter §§ 4 og 6
i forskrift om undersøkelseskommisjoner etter sjøfartloven,
i dag ikke er lagt opp til at pårørende skal være
representert i granskingskommisjoner, verken i den faste undersøkelseskommisjonen
eller i særskilt oppnevnte undersøkelseskommisjoner.
Etter forskriftens § 9 gjelder
domstolloven §§ 106-108 om ugildhet,
tilsvarende for kommisjonens medlemmer. Disse medlemmerviser til at man eksempelvis er inhabil
etter disse bestemmelsene når en er part i saken. Berørte
etter ulykker vil i de fleste tilfeller også være å oppfatte
som part i saken, og dermed inhabile. Disse medlemmerviser også til at undersøkelseskommisjoner
undertiden skal avgi uttalelse om ansvarsforhold til bruk for bl.a.
påtalemyndigheten, jf. Rundskriv G-48/75, også nevnt
i St.meld. nr. 33 (2004-2005) punkt 3.2. Deltakelse fra berørte
vil kunne være vanskelig å forene med den selvstendige
og uavhengige rolle en slik undersøkelseskommisjon skal
ha - også i forhold til uttalelser om ansvarsforhold. Disse medlemmer understreker
viktigheten av at en undersøkelseskommisjon må oppfattes
som uavhengig og selvstendig. Disse medlemmer legger
derfor til grunn at disse forhold må vurderes nøye
ved en eventuell fremtidig vurdering av om etterlatte og pårørende skal
bli representert i granskingskommisjoner. Disse medlemmeravviser ikke på generelt grunnlag
slik deltakelse, men legger betydelig vekt på at dette
i spesielle tilfeller må avgjøres konkret basert
på en vurdering av fagkunnskap og egnethet og fortrinnsvis
ved at en uavhengig person representerer de pårørende.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at det de siste årene har vært reist
tvil om funn og vurderinger foretatt av offentlig oppnevnte granskingskommisjoner.
Det vises for eksempel til Western-forliset, Mehamn-ulykken og nærværende
sak.
Flertallet mener at disse erfaringene
bør tilsi at berørte, enten det er pårørende,
overlevende eller andre, blir representert i fremtidige granskingskommisjoner.
Dette gjelder for fremtidige kommisjoner. Når det gjelder
de permanente granskingskommisjoner, bør disse suppleres
med berørte i hvert enkelt tilfelle.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti registrerer at departementet klart
slår fast at vurderingene gjort i forbindelse med forliset
i ettertid ikke fremstår som heldige, men at det ikke kan
sies å foreligge dokumentasjon som gir grunnlag for å hevde
at noen bevisst har ønsket å forlede, eller faktisk
har forledet, allmennheten - og de etterlatte - i arbeidet med å klarlegge årsaken
til "Utvik Senior"s forlis.
Disse medlemmerhar
videre merket seg at departementet anbefaler at de etterlatte etter
forliset av "Utvik Senior" tilkjennes billighetserstatning og at dette
vil være i tråd med de prinsipper som ble trukket opp
blant annet i forbindelse med Jødebo-oppgjøret,
til norske krigsfanger i japansk fangenskap og vil komme til anvendelse
i forbindelse med oppfølgingen av St.meld. nr. 44 (2003-2004)
om erstatningsordning for krigsbarn og erstatningsordninger for
romanifolk/tatere og eldre utdanningsskadelidende samer
og kvener. Disse medlemmer legger til grunn at billighetserstatning
utgjør hovedformen for samfunnets beklagelse for lidelser
som enkeltmennesker har opplevd på grunn av mangelfull
innsats fra myndighetenes side.
Disse medlemmerer
kjent med at skader som følge av krigstilstand, naturkatastrofer,
ulykker og hendelige uhell o.l. som hovedregel ikke blir ansett å gi grunnlag
for billighetserstatning. Disse medlemmerer også kjent med at etterlatte
i utgangspunktet ikke er omfattet av ordningen. Disse medlemmerviser imidlertid til at justiskomiteen
under behandlingen av St.meld. nr. 44 i Innst. S. nr. 152 (2004-2005) viste
til stortingsmeldingens anbefaling om at billighetserstatningsordningen
skulle anvendes på rimelighetsbaserte krav om individuelle
erstatninger også for de krav som i dag ikke imøtekommes
av ordningen. Disse medlemmerviser
i denne sammenheng til at justiskomiteen uttalte følgende
under punkt 2.2:
"…. Komiteen har merket seg anbefalingen
i St.meld. nr. 44 (2003-2004) om også i fremtiden å tilkjenne
rimelighetsbaserte kompensasjonserstatninger gjennom tilpasning
av billighetserstatningsordningen. Hensynet til dem som av ulike
grunner ønsker å søke om en økonomisk
kompensasjon for overgrep/overlast som de har vært
utsatt for, tilsier at det bør være enkelt å finne
frem til rette instans. Komiteen er derfor enig med departementet
i at oppretting av flere særskilte erstatningsordninger
er lite hensiktsmessig."
Disse medlemmer har merket seg
at justiskomiteens innstilling om dette i vedtak av den 4. april
2005 nr. 293 enstemmig ble vedtatt av Stortinget. Disse medlemmerhar videre merket seg at familie-, kultur-
og administrasjonskomiteen har fulgt opp Stortingets vedtak om dette
i Innst. S. nr. 217 (2004-2005) Innstilling frå familie-,
kultur- og administrasjonskomiteen om erstatningsordningar for barn
i barneheimar og spesialskular for barn med åtferdsvanskar. Disse medlemmerhar merket seg at familie-, kultur- og administrasjonskomiteen
her uttaler følgende under punkt 2:
"Komiteen har merka seg tilrådingane i St.meld.
nr. 44 (2003-2004) om i framtida å tilkjenne rimelegheitsbaserte
kompensasjonserstatningar gjennom tilpassingar til rettferdsvederlagsordninga.
Komiteen viser vidare til at ein samla justiskomité under
behandlinga av St.meld.nr.44 (2003-2004) støtta denne tilrådinga, og
meinte at oppretting av fleire særskilte erstatningsordningar
er lite tenleg. Komiteen vil på denne bakgrunn tilrå at
erstatning til tidlegare barneheims- og spesialskulebarn skjer gjennom
ei tilpassing av Stortinget si rettferdsvederlagsordning. Komiteen
viser til at dette er ei fleksibel ordning, og at det kan gjerast
tilpassingar både i beviskrav og erstatningsutmåling
tilpassa denne gruppa."
Disse medlemmer viser til vedtak
nr. 293 og den prinsipielle åpningen som justiskomiteen
har foretatt i forhold til at flere kan søke om billighetserstatning
ved justeringer av en fleksibel ordning. Disse medlemmerunderstreker betydningen av at de etterlatte
etter "Utvik Senior" skal slippe nok en utmattende kamp mot statlig
byråkrati ved at de gis mulighet til å søke om
billighetserstatning umiddelbart etter Stortingets behandling fremfor
at man i realiteten utsetter behandlingen av disses krav ved å opprette
eventuelle nye ordninger. Disse medlemmerlegger til grunn at de etterlatte har
blitt utsatt for en merbelastning ved at granskingen i 1978/79
kom frem til feilaktig konklusjon på tross av klare advarsler
og krav om ny gransking fra de etterlatte. Disse medlemmerfinner at det ut fra det nåværende
informasjonsgrunnlag kan konkluderes med at de etterlatte bør
innvilges en billighetserstatning for den merbelastning de ble påført.
Disse medlemmerfremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
"Det legges til grunn at de etterlatte
bør innvilges billighetserstatning, og at Billighetserstatningsutvalget behandler
deres søknader så snart som mulig etter at de er
mottatt. Det foretas de nødvendige justeringer av ordningen
slik at utmålingen kan skje ut fra sakens egenart."
Komiteen er tilfreds
med at den nye granskingskommisjonen og stortingsmeldingen klart
slår fast at "Utvik Senior"s forlis ikke skyldtes feilnavigering. Komiteenhar imidlertid merket seg at de etterlatte på tross
av den fremlagte stortingsmeldingen likevel ikke føler
trygghet for at man har avdekket myndighetenes rolle i denne saken.
Dette har gjort det vanskelig for disse å legge saken bak
seg. Komiteen er kjent med at det har blitt fremsatt
krav om en ytterligere uavhengig gransking av myndighetenes rolle
i forbindelse med forliset og krav om erstatning på objektivt
grunnlag overfor Justisdepartementet.
Komiteen er også gjort
kjent med at det har blitt fremført spesifikke krav om
tildeling av kvoterettigheter til enkelte av de etterlatte, samt
krav om kompensasjon for påstått feilaktig avkorting
i erstatningsoppgjøret etter forliset overfor Fiskeri-
og kystdepartementet. Komiteen legger til grunn at
spørsmålet om eventuell tildeling av ny konsesjon
behandles av Fiskeri- og kystdepartementet innenfor rammen av deltakerlovens bestemmelser,
jf. fiskeriministerens svarbrev til komiteen.
Komiteen forutsetter at man under
behandlingen tar hensyn til den vanskelige situasjonen de etterlatte
er kommet opp i.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, vil bemerke at spørsmålet
om det var riktig å avkorte forsikringssummen og spørsmålet
om tildeling av ny konsesjon, er to uavhengige spørsmål
som ikke kan kobles. Flertallet har merket seg Fiskeri-
og kystdepartementets betraktninger knyttet til eventuelle fremtidige
og uoverskuelige konsekvenser knyttet til kravet. Flertallet antar
at disse mulige innvendingene tillegges nødvendig vekt,
men med forbehold for særegenhetene i denne konkrete saken. Flertallet forutsetter
videre at Stortinget holdes løpende orientert om den nærmere behandlingen
av disse enkeltspørsmålene.
Flertallet viser avslutningsvis
til at spørsmålet om eventuell erstatning på objektivt
grunnlag reiser en rekke juridiske og prinsipielle spørsmål,
som drøftes i justisministerens svarbrev til komiteen. Flertallet viser
til at Justisdepartementet understreker at vurderingen av om staten
skal utbetale erstatning til de etterlatte etter forliset av "Utvik
Senior", vanskelig kan likestilles med forsikringsoppgjørene
etter f.eks. "Scandinavian Star"-og "Sleipner"-ulykken. Flertallethar også merket seg at departementet
vurderer det som meget sannsynlig at en eventuell erstatning til
de etterlatte utover billighetserstatning vil skape presedens for
andre saker. Flertallet tar ikke stilling til hvorvidt
disse vurderingene medfører riktighet blant annet på bakgrunn
av ønsket om å ikke foregripe eventuell rettssak
mellom de etterlatte og staten.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
det er sannsynlig at de etterlatte etter forliset mistet fiskekonsesjonen
tiknyttet "Utvik Senior" blant annet fordi den første granskingen konkluderte
med at forliset skyldtes feilnavigering, og fordi dette førte
til en avkorting i forsikringsutbetalingen. Dette har vært
en tilleggsbyrde for de etterlatte. Ved eventuell behandling av
søknad om erstatning av den tapte konsesjonen vil disse
medlemmer be Regjeringen legge avgjørende vekt
på at situasjonen de pårørende har havnet
i, må anses som uforskyldt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at ordningen med billighetserstatning er ment å være
en siste mulighet til å oppnå en ytelse for den
skade eller ulempe man er påført. Slik ordningen
har vært tenkt og praktisert, har det vært en
sikkerhetsventil for den enkelte som urettmessig er kommet i en
vanskelig situasjon. Ordningen skal imidlertid ikke være
noen erstatningsordning for etterlatte eller andre berørte
av ulykker eller overgrep.
Flertallet mener derfor at det
bør etableres en særlig erstatningsordning for
etterlatte etter "Utvik Senior" og foreslår at det opprettes
en egen nemnd til å behandle kravene. Denne nemnda forutsettes
både å ta stilling til størrelsen på erstatninger
og til hvem som skal være berettiget til en slik erstatning.
Nemnda bør nedsettes straks og ta sikte på å avslutte
sitt arbeid innen utgangen av 2005.
Flertallet fremmer følgende
forslag til vedtak:
1. "Det etableres
en særskilt erstatningsordning for etterlatte etter "Utvik
Senior"."
2. "Stortinget ber Regjeringen oppnevne
en egen nemnd som gis i oppdrag å fastsette erstatningsbeløp
og definere hvem som skal omfattes av ordningen."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil understreke at ved å sende
saken tilbake til Regjeringen med en særskilt nemndsbehandling
av erstatninger til de etterlatte, så må Regjeringen
i tilfelle utarbeide en proposisjon til Stortinget med forslag til
bevilgninger for å dekke utbetaling av erstatninger, nemndsbehandling
samt administrasjon av denne. I proposisjonen må da Regjeringen
foreslå erstatningenes størrelse i de enkelte
tilfeller for å kunne angi bevilgningens totale størrelse. Stortinget
må deretter på selvstendig grunnlag ta stilling
til den foreslåtte bevilgning, herunder erstatningens størrelse
i de enkelte tilfeller. En slik særskilt nemndsbehandling
vil måtte ta utgangspunkt i reglene om billighetserstatning
eller en tilpasning av denne - eller et helt nytt regelverk særskilt
for denne saken med de presedensvirkninger dette vil medføre
for andre grupper. Disse medlemmer vil derfor advare
mot sistnevnte løsning. Med mindre man velger å la
Billighetserstatningsutvalget avgjøre søknadene
om erstatning på vanlig vis, vil Stortinget uansett måtte
ta stilling til erstatningens størrelse i de enkelte tilfeller. Billighetserstatningsutvalget
er Stortingets eget organ. Av hensyn til de etterlatte og den tid
som har gått siden forliset, er det mest hensiktsmessig å la
Billighetserstatningsutvalget nå kunne begynne å behandle
søknadene om erstatning fremfor å måtte
avvente en proposisjon fra regjeringen til høsten.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
peke på at henvendelse til Stortinget med dokumentasjon
fra Berg kommune, datert 15. mars 2004, og senere videreformidlet
Justisdepartementet den 22. april 2004, ikke inngår
i oversikten over det materialet departementet har gjennomgått.
Det vises i den sammenheng til brev fra komiteen med følgende
påtegning: "Komiteen forutsetter at den oversendte dokumentasjonen
vil være til nytte i statsrådens videre arbeid". Disse
medlemmer vil fremheve at de etterlatte derfor opplever
at stortingsmeldingen ikke inneholder en grundig nok gjennomgang
og vurdering av myndighetenes håndtering av forliset.
De etterlatte fremhever at mange av de forhold ved myndighetenes håndtering
som de anser for å være de mest klandreverdige,
og som de redegjør for i nevnte dokumentasjonsskriv, ikke
er vurdert i stortingsmeldingen.
Disse medlemmer viser til at
de etterlatte i tidligere korrespondanse med komiteen har påpekt
at det er Justisdepartementet som er den ansvarlige instans for myndighetenes
håndtering av "Utvik Senior"-saken. De anser derfor Justisdepartementet
som part i saken, og mener at man ikke kan se på departementets
vurderinger som uhildede. Disse medlemmer slutter
seg langt på veg til denne oppfatningen.
Disse medlemmer foreslår
av ovennevnte grunner at Stortinget nedsetter en uavhengig granskingskommisjon
som gransker myndighetenes håndtering av "Utvik Senior"-forliset.
Disse medlemmerfremmer
følgende forslag:
"Stortinget oppnevner en granskingskommisjon
som skal granske alle forhold i forbindelse med myndighetenes håndtering
av "Utvik Senior"-forliset."
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
Det legges til grunn at de etterlatte bør innvilges billighetserstatning, og at Billighetserstatningsutvalget behandler deres søknader så snart som mulig etter at de er mottatt. Det foretas de nødvendige justeringer av ordningen slik at utmålingen kan skje ut fra sakens egenart.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 2
Stortinget oppnevner en granskingskommisjon som skal granske alle forhold i forbindelse med myndighetenes håndtering av "Utvik Senior"-forliset.
Komiteens tilråding I og II fremmes av medlemmene fra Arbeiderpartiet; Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti og III fremmes av hele komiteen.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre følgende:
vedtak:
I
Det etableres en særskilt erstatningsordning for etterlatte etter "Utvik Senior".
II
Stortinget ber Regjeringen oppnevne en egen nemnd som gis i oppdrag å fastsette erstatningsbeløp og definere hvem som skal omfattes av ordningen.
III
St.meld. nr. 33 (2004-2005) - om fiskefartøyet "Utvik Senior"s forlis 17. februar 1978 - vedlegges protokollen.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen har i forbindelse med
behandlingen av St. meld. nr. 33 (2004-2005) Fiskefartøyet
"Utvik Senior"s forlis 17. februar 1978, blitt gjort kjent
med at det nylig har blitt avholdt møte mellom politisk
ledelse i Fiskeri- og kystdepartementet og pårørende
etter mannskapet på Utvik Senior. Komiteen er kjent med
at de etterlatte i dette møtet kom med innvendinger til
forsikringsoppgjøret etter forliset og var av den oppfatning
at det ble foretatt avkorting i oppgjøret grunnet dårlig
sjømannskap. Dette har den nye granskingskommisjonen klart
konkludert med at ikke var årsaken til "Utvik Senior"s
forlis.
Komiteen er videre kjent med at de etterlatte
på bakgrunn av saksbehandlingen mv. knyttet til statens
og den første undersøkelses-kommisjonens håndtering
av forliset, har fremmet erstatningskrav overfor staten ved justisdepartementet,
jf. brev fra advokatfirmaet Robertsen datert 9. desember
2004 med svar fra departementet datert 29. april 2005.
Komiteen er gjort kjent med at de etterlatte i forbindelse med fremleggelsen
av St.meld. nr. 33 sammen med kravet om erstatning for mangelfullt
utført granskingsarbeid, har fremmet krav om reaktivering/nytildeling
av fiskerettigheter som ledd i det de mener er et rettferdig erstatningsoppgjør.
På bakgrunn av ovenstående
og denne korrespondansen tillater komiteen seg å stille
følgende spørsmål:
1. Hvilke holdepunkter
har departementet for å uttale at ingen "bevisst har ønsket å forlede
eller faktisk har forledet allmennheten i arbeidet med å klarlegge årsaken
til Utvik Seniors forlis", og hvilke konsekvenser får dette
for erstatningen?
2. I sitt brev av 09.12.2004 viser advokatfirmaet
til oppgjørene etter Sleipner-, Scandinavian Star- og Estonia-ulykken.
På hvilken måte skiller eventuelt Utvik Senior-forliset
seg fra disse ulykkene i en erstatningsmessig sammenheng?
3. Hvorledes vurderer departementet sannsynligheten for
at det i etterkant av en eventuell erstatning til etterlatte utover
billighetserstatning, skapes presedens for andre saker?
Komiteen ber om svar innen mandag 30. mai
kl. 12.00.
Jeg viser til Kontroll- og konstitusjonskomiteens brev
25.05.05.
Hvilke holdepunkter har departementet for å uttale
at ingen "bevisst har ønsket å forlede eller faktisk
har forledet allmennheten i arbeidet med å klarlegge årsaken til
Utvik Seniors forlis", og hvilke konsekvenser får dette
for erstatningen?
Departementet har som grunnlag for sin vurdering gått
grundig gjennom rapportene som er utarbeidet av de to undersøkelseskommisjonene.
I tillegg har departementet gjenomgått de to kommisjonenes
arkivmateriale. Gjennomgangen har også innbefattet alt
foreliggende arkivmateriale om "Utvik Senior"s forlis i Fiskeridepartementet,
Justisdepartementet og Sjøfartsdirektoratet.
En vil i denne forbindelse særskilt
fremheve det omfattende arbeid som ble nedlagt av den nye undersøkelseskommisjonen
for å fremskaffe så vidt fullstendige opplysninger
som mulig vedrørende de faktiske omstendigheter omkring
ulykken. For nærmere om de undersøkelser som er
foretatt om forliset vises det til kommisjonens rapport, avgitt
som NOU 2004: 9: Fiskefartøyet "Utvik Senior"s forlis 17.
februar 1978, med vedlegg. Den nye undersøkelseskommisjonen
innhentet dokumentasjon fra ulike tilgjengelige arkiv og mottok
forklaring fra en rekke vitner. Forklaringene er gjengitt i vedlegget.
Det har vært reist spørsmål
om behandlingen og vurderingen av opplysninger om fartøystrafikken
i området utenfor Senja på tidspunktet for forliset.
Dette er behandlet både i St.meld. nr. 33 (2004-2005) og
i den nye undersøkelseskommisjonens rapport. Den nye kommisjonen
så det som viktig å innhente en så vidt fullstendig
oversikt som mulig over hvilke fartøy og fly som kan ha
befunnet seg i området.
På bakgrunn av den nye undersøkelseskommisjonens gjennomgang
av Forsvarets overvåking av havområdene utenfor
Nord-Norge og Etterretningstjenestens overvåking av fartøysbevegelser
til og fra Nord-Norge - og den nye kommisjonens vurderinger om opplysninger
av fartøysbevegelser i NOU 2004: 9 kapittel 8 og 9 - skriver
departementet i meldingen at det kan "synes som at vurderingene
i 1978 av mulig fartøystrafikk ikke framstår som
heldige", og at det også er "nærliggende å mene
at behandlingen av tilgjengelige opplysninger var mangelfulle",
jf. meldingen s. 27.
Departementet skriver videre følgende
på s. 28: "Det kan stilles spørsmålstegn
ved om Forsvaret i tilstrekkelig grad orienterte kommisjonen om
at overvåkingssystemene hadde begrensninger. På grunn
av manglende skriftlig dokumentasjon av kontakten med Forsvaret
i rapporten og i kommisjonens og Forsvarets egne arkiv, er dette
imidlertid usikkert. Dersom det ikke ble gitt tilstrekkelig orientering
fra Forsvarets side, kan dette ha ført til at kommisjonen
vurderte det som svært lite sannsynlig at det kunne ha
vært ukjent fartøystrafikk i farvannet. I tilfelle
kan dette etter departementets vurdering ha bidratt til at kommisjonen
utelukket kollisjon som sannsynlig årsak til forliset."
I mange henseender var undersøkelsene
av "Utvik Senior" grundige og svært omfattende utført,
og med høy kompetanse. Den gjennomgang og vurdering som er
foretatt av departementet har imidlertid vist at "i ettertid [fremstår] vurderingene
i forbindelse med forliset … ikke som heldige. Selv om
de ikke synes som kritikkverdige enkeltvis, fikk vurderingene og
undersøkelsene samlet sett et lite heldig utfall. I ettertid
kan man mene at Justisdepartementet burde vært mer kritiske
og lyttet mer til de etterlatte", jf. meldingen s. 31.
Gjennomgangen har ikke vist at noen bevisst
har ønsket å forlede eller faktisk har forledet
allmennheten i arbeidet med å klarlegge årsaken
til "Utvik Senior"s forlis, verken den første granskingskommisjonen,
i Sjøfartsdirektoratet, Forsvarsdepartementet eller i Justisdepartementet.
Når det gjelder spørsmålet om regransking,
bygget 1978-kommisjonen, Sjøfartsdirektoratet og Justisdepartementet
på de samme fakta som de etterlatte selv var kjent med
da organene henholdsvis frarådde regransking og besluttet
at regransking ikke skulle finne sted. Departementet har ved sin
gjennomgang av tilgjengelig materiale ikke funnet at noen ved sine
standpunkter har hatt noen skadehensikt, jf. meldingen s. 30. Det
som forelå, var forskjellige oppfatninger om nytten/nødvendigheten
av å gjennomføre en regransking.
Etter alminnelig erstatningsrett må følgende
vilkår for erstatning alltid være oppfylt: Det
må foreligge et ansvarsgrunnlag, et økonomisk
tap og en adekvat årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget
på den ene siden og skaden og tapet på den andre
siden.
Når det gjelder ansvarsgrunnlaget følger
følgende av skadeserstatningsloven 13. juni 1969
nr. 26 § 2-1 nr. 1 første punktum:
"Arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller
uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv
for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med
rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt."
Bestemmelsens ordlyd ("idet hensyn tas …")
om det offentliges ansvar ble utformet bl.a. for å ta hensyn
til de særegne årsaksforhold man kan møte
på områder betegnet som "visse service-virksomheter,
hjelpeytelser m.m.", jf. Ot.prp. nr. 48 (1965-66) om lov om skadeserstatning
i visse forhold, s. 59 flg. I de tilfellene hvor det offentlige
driver service- eller bistandsvirksomhet har Høyesterett
i flere dommer, senest i Rt. 2000 s. 253, lagt til grunn at i tilfeller
der det offentlige yter slik service, skal det meget til før
ansvar kan sies å foreligge.
Den påstått skadevoldende
handling i denne saken er ikke handlinger som forårsaket
selve forliset, men det forhold at granskingen ikke klarte å klarlegge
en skadeårsak, dvs. sannsynliggjøre eller påvise
hvilket tredje rettssubjekt som forutsetningsvis er erstatningsansvarlig
overfor skadelidte.
Etter departementets oppfatning er gransking
av ulykker en handling som har karakter av bistand eller service
til skadelidte. Staten har i utgangspunktet ikke noen plikt til å bistå med
avklaring av de krav skadelidte måtte ha som følge
av ulykker, jf. også meldingen punkt 3.2 hvor det nærmere
er redegjort for granskingskommisjoner.
For at det skal bli tale om ansvar er det etter
departementets oppfatning et vilkår at de som utførte
granskingen, eller de som ellers håndterte granskingen
av forliset, må være særdeles meget å legge
til last, jf. også ovenfor. Jeg legger til grunn at det
eneste tenkelige tilfelle vil være der det foreligger positiv
forledelse. Eksempelvis vil ansvar kunne foreligge der granskingsorganet,
eller de som ellers håndterte forliset, bevisst forleder
allmennheten og dermed de skadelidte, ved å fremstille årsaksforholdet
annerledes enn hvordan organene selv oppfatter det.
Som gjennomgangen har vist, jf. ovenfor, er
det ikke grunnlag for å påstå at det
foreligger slik positiv forledelse ved håndteringen av
"Utvik Senior"s forlis. Det er derfor ikke grunnlag for å utbetale
erstatning etter alminnelige erstatningsregler. Jeg mener likevel
at det er grunn til å vurdere å gi de etterlatte
et "håndslag", og innenfor eksisterende system gir billighetserstatningsordningen
mulighet til å tilkjenne erstatning etter en rimelighetsbasert
vurdering. I meldingen s. 31 anbefales derfor at Stortinget ved
Billighetserstatningsutvalget tilkjenner de etterlatte etter de
som døde under forliset av "Utvik Senior", erstatning etter
billighets-erstatningsordningen eller eventuelt ved en tilpasning av
denne.
I sitt brev 09.12.2004 viser advokatfirmaet
til oppgjørene etter Sleipner-, Scandinavian Star- og Estonia-ulykken.
På hvilken måte skiller eventuelt Utvik Senior-forliset
seg fra disse ulykkene i en erstatningsmessig sammenheng?
Myndighetene var ikke involvert i erstatningsoppgjørene
etter "Scandinavian Star" og etter Sleipner-ulykken. De etterlatte
fikk i disse sakene utbetalt erstatning av forsikringsselskapet
på grunnlag av en P&I-forsikring, som først
og fremst er en ansvarsforsikring. Jeg antar at etter Estonia-ulykken
ble det også utbetalt erstatning av forsikringsselskapet
uten at myndighetene var involvert.
I sitt brev 09.12.2004 til departementet skriver
advokaten til de etterlatte at etter det advokatfirmaet har fått opplyst,
ble det kun utbetalt en mindre forsikring for "Utvik Senior", idet
forsikringen ble avkortet som følge av konklusjonen til
den første undersøkelseskommisjonen om feilnavigering.
I vurderingen av om staten skal utbetale erstatning
til de etterlatte etter forliset av "Utvik Senior", er det etter min
mening derfor ikke grunn til å likestille et oppgjør etter
"Utvik Senior" med oppgjørene etter f.eks. "Scandinavian
Star" og Sleipner-ulykken.
I forhold til spørsmål om
forsikring viser jeg ellers til fiskeriminsterens svar til Kontroll-
og konstitusjonskomiteen når det gjelder spørsmålene
om trålkonsesjon.
Hvorledes vurderer departementet sannsynligheten for
at det i etterkant av en eventuell erstatning til etterlatte utover
billighetserstatning, skapes presedens for andre saker?
Som vist ovenfor anbefaler jeg at Stortinget
ved Billighetserstatningsutvalget tilkjenner de etterlatte etter de
som døde under forliset av "Utvik Senior", erstatning etter
billighetserstatningsordningen eller eventuelt ved en tilpasning
av denne.
Billighetsbaserte erstatningsordninger har også blitt benyttet
i forbindelse med Jødebo-oppgjøret og til norske
krigsfanger i japansk fangenskap. En billighetsbasert erstatningsordning
vil også bli benyttet i forbindelse med oppfølgingen
av St.meld. nr. 44 (2003-2004) Erstatningsordning for krigsbarn
og erstatningsordninger for romanifolk/tatere og eldre
utdanningsskadelidende samer og kvener. Stortinget har her sluttet
seg til at disse gruppene skal få utbetalt erstatning innenfor billighetserstatningsordningen,
jf. Innst. S. nr. 152 (2004-2005).
Dersom de etterlatte etter de som døde
under forliset av "Utvik Senior" tilkjennes erstatning med beløp utover
billighetserstatningsordningen, mener jeg det er sannsynlig at øvrige
grupper som har blitt tilkjent billighetserstatning eller som ønsker
slik erstatning, vil kunne argumentere med at også de bør
kunne tilkjennes erstatning utover billighetserstatningsordningen. Det
er derfor meget sannsynlig at en eventuell erstatning til de etterlatte
utover billighetserstatning vil skape presedens for andre saker.
Komiteen har i forbindelse med behandlingen
av St.meld. nr. 33 (2004-2005) Fiskefartøyet "Utvik Senior"s
forlis 17. februar 1978, blitt gjort kjent med at det nylig
har blitt avholdt møte mellom politisk ledelse i departementet
og pårørende etter mannskapet på "Utvik
Senior". Flere av komiteens medlemmer har gjennom møter
med pårørende og etterlatte blitt gjort kjent
med at det i forsikringsoppgjøret etter forliset ble foretatt
avkorting i forsikringsoppgjøret grunnet dårlig sjømannskap.
Den nye granskingskommisjonen har klart konkludert med at det ikke
var årsaken til "Utvik Senior"s forlis.
Komiteen er også gjort kjent med at
de pårørende har tatt opp spørsmålet
om reaktivisering/nytildeling av konsesjon knyttet til
MS Utvik Senior og at disse søkes å tilfalle fisker
Alf Helge Abelsen. Komiteen legger til grunn at dette og andre rene
fiskerifaglige spørsmål behandles uavhengig av
spørsmålet om eventuell billighetserstatning.
På bakgrunn av disse opplysningene
tillater komiteen seg å stille følgende spørsmål:
1) Har statsråden
blitt forelagt nye opplysninger i etterkant av fremleggelsen av
St.meld. nr. 33 (2004-2005) som er relevante for Stortinget, herunder
i møtet med de etterlatte?
2) Finnes det eksempler på at
reaktivering/tildeling av konsesjon har blitt brukt som
erstatningsform i tidligere saker?
3) Hva er konsekvensene av reaktivisering/tildeling av
konsesjon som erstatningsform?
4) Hvilken eventuell hjemmel og praksis
foreligger det etter gjeldende regelverk til å reaktivisere
fiskerettigheter slik de etterlatte skisserer?
Komiteen ber om svar innen mandag 30. mai
kl. 12.00.
Det vises til brev fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen
brev med spørsmål i forbindelse med komiteens behandling
av ovennevnte stortingsmelding.
Jeg har følgende svar på de
spørsmål komiteen stiller:
1) Den eneste nye opplysningen
som jeg har mottatt etter at Regjeringen la frem stortingsmeldingen,
er uttalelsen i det møtet jeg hadde 24. mai 2005
med representanter for de etterlatte og med Berg kommune om at det
i forsikringsoppgjøret etter forliset ble foretatt avkorting
i forsikringsoppgjøret grunnet dårlig sjømannskap.
Uttalelsen ble ikke dokumentert under møtet, men det ble
lovet fra representantene at de skal komme tilbake med slik dokumentasjon.
Jeg tar ikke stilling til om dette er
relevant for Stortinget, men vil videreformidle den dokumentasjon
som måtte bli oversendt dersom komiteen ønsker
det.
2) Så langt jeg har brakt i erfaring,
finnes det ikke eksempler på at tildeling av konsesjoner
har blitt brukt som erstatningsform tidligere.
3) Det er vanskelig å forutse
hvorvidt tildeling av konsesjoner som erstatningsform vil ha fremtidige konsekvenser
i form av nye krav i andre saker.
Rent praktisk vil en slik tildeling imidlertid
ha umiddelbare konsekvenser for andre fartøyeiere i den
aktuelle fartøygruppen. I det foreliggende tilfellet dreier
det seg om en konsesjon som gir rett til å drive trålfiske
etter blant annet torsk, hyse og sei nord for 62ºN. Dette
er fiskerier hvor kvotene regelmessig blir utnyttet fullt ut. Tildeling
av en ny konsesjon vil dermed medføre reduserte kvoter
for de øvrige fartøyeierne. Hvilken økonomisk
betydning dette får, vil avhenge av fremtidige kvotestørrelser
og av prisutviklingen. Med dagens kvotestørrelser og prisnivå vil
omsetningstapet for de øvrige fartøyene i denne
gruppen bli i gjennomsnitt i overkant av kr 50 000
pr år til sammen i de tre nevnte fiskeriene.
4) Deltakerloven av 26. mars
1999 nr. 15 § 16 annet ledd gir hjemmel for å tildele
en ny konsesjon uten offentlig utlysning, når særlige
grunner tilsier det. I forarbeidene til loven er det uttalt at "(d)ette
er en unntaksbestemmelse, som bare vil kunne anvendes i helt ekstraordinære,
enkeltstående tilfeller, f. eks. i forbindelse med behandlingen
av en enkeltsak hvor det gjør seg gjeldende distriktsmessige
hensyn" (Ot. prp. nr. 67 (1997-98) side 50 høyre spalte).
Dette er den bestemmelsen som vil gi hjemmel for eventuell tildeling
av en ny konsesjon.
Bestemmelsen har ikke blitt anvendt siden loven
ble vedtatt.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 8. juni 2005
Ågot Valle
leder |
André Oktay Dahl
ordfører |