Justisdepartementet uttalte i St.prp. nr. 63
(2003-2004) følgende om den videre oppfølging
av kommisjonens arbeid:
"(…) Justisdepartementet vil gå gjennom
den avgitte rapporten og dens konklusjoner. Videre vil man vurdere
myndighetenes samlede håndtering av saken og også spørsmålet
om eventuelle erstatninger. Deretter vil man komme tilbake til Stortinget
på egnet måte."
Justiskomiteen tok dette til etterretning, jf.
Innst. S. nr. 250 (2003-2004).
Departementet valgte på bakgrunn av
ovennevnte å fremme en stortingsmelding med en gjennomgang
av den nye undersøkelseskommisjonens avgitte rapport og
dens konklusjoner. Videre har departementet vurdert myndighetenes
håndtering av saken og spørsmålet omkring
eventuelle erstatninger. Undersøkelseskommisjonens henvendelser
til utenlandske myndigheter følges opp uavhengig av dette,
men det har foreløpig ikke kommet inn opplysninger som
har tilført saken noe nytt.
Departementet har som grunnlag for sin vurdering gått
grundig gjennom rapportene som er utarbeidet av de to undersøkelseskommisjonene.
I tillegg har departementet gjenomgått de to kommisjonenes
arkivmateriale. Gjennomgangen har også innbefattet alt
foreliggende arkivmateriale om "Utvik Senior"s forlis i Fiskeridepartementet,
Justisdepartementet og Sjøfartsdirektoratet.
Ifølge Justisdepartementets rundskriv
G-48/75 er granskingskommisjon en ekstraordinær
form for utredning. En slik kommisjon bør bare benyttes
i de spesielle tilfellene der det er klart at kommisjonsbehandling
er den beste løsningen sammenlignet med andre mulige former
for undersøkelser omkring et saksforhold.
Granskingskommisjoner oppnevnes for å utrede
et bestemt faktisk saksforhold og gi uttalelse om ansvarsforhold
til bruk for vedkommende myndighet. Ansvarsforhold må her
ses i vid betydning, og er slikt sett ikke begrenset til situasjoner
der det kan bli spørsmål om rettslige sanksjoner.
Dreier det seg om gransking av ulykker har oppnevning av granskingskommisjoner
vært forbeholdt de hendelser som har medført store
tap av liv eller eiendom eller der undersøkelsen ellers
må antas å bli særlig omfattende eller
innviklet.
Påtalemyndigheten har en særlig
plikt til å undersøke ulykker og ansvarsforhold
uavhengig av en eventuell kommisjons arbeid for å ta standpunkt
til om det foreligger straffbart forhold. I ovennevnte rundskriv
forutsettes for øvrig at offentlige myndigheter samarbeider med
en granskingskommisjon og gir de opplysninger som en kommisjon ber
om, så langt det kan skje uten hinder av taushetsplikt
som er satt til vern av private interesser. Det forutsettes videre
at en kommisjon gir påtalemyndigheten og eventuelt andre
kontrollorganer som har befatning med saken de opplyninger de ber om,
og eventuelt også gir opplysninger av eget initiativ. Som
utgangspunkt bør en kommisjon ikke ta standpunkt til om
det foreligger et straffbart forhold, grunnlag for å kreve
erstatning, eller grunnlag for andre sanksjoner, ettersom disse
spørsmålene skal vurderes av påtalemyndigheten,
den myndighet som har oppnevnt kommisjonen, eller av skadelidte
(for deretter eventuelt avgjøres av domstolene). En kommisjon
bør likevel ikke føle seg avskåret fra å vurdere
om det objektive gjerningsinnhold i bestemte straffebud er oppfylt,
eller om et bestemt forhold ut fra alminnelige betraktninger må regnes
som uheldig eller uforsvarlig.
Ved avgivelsen av sin rapport 18. januar
1979 viste den første kommisjonen til de rapporterte værforhold med
blant annet ising, sterk vind og grov sjø forlisdagen,
og at dette kunne ha medført både dårligere
stabilitet og økt værfølsomhet hos fartøyets
navigasjonsinstrumenter. Gjennom dette kom kommisjonen frem til som
sannsynlige havariårsaker at fartøyet kunne ha kantret
etter nedising, og deretter gått inn i fallene, eller gått
inn i fallene på grunn av feilnavigering. Deretter hadde
fartøyet blitt delvis knust. Videre konkluderte kommisjonen
med at en kollisjon med et annet fartøy var lite trolig.
Dette ble grunngitt med at det til tross for omfattende leting i
det aktuelle området for kollisjon, ikke ble funnet noe
vrak og at ingen av vrakdelene indikerte kollisjon som havariårsak.
Videre anførte kommisjonen at det ikke kan ha dreiet seg
om et overflatefartøy i lovlig ærend, men at det
i så fall måtte dreie seg om et fartøy
i ulovlig ærend som også må ha vært
i delvis undervannsstilling. Dette for å forklare at "Utvik Senior"
ikke oppdaget fartøyet. I tillegg ville det vært sterkt
uønsket for en ubåt å operere i det aktuelle
farvann.
Da det senere samme år ble gjort funn
av vrakdeler fra "Utvik Senior" på Bøgrunnen,
ble kommisjonen anmodet om å vurdere om de nye funnene
av vrakdeler ga grunnlag for å anbefale at kommisjonen
burde gjenoppnevnes.
Kommisjonen avga sin uttalelse 13. november
1979, hvor den ikke fant slikt grunnlag. Kommisjonen ga uttrykk
for at "Utvik Senior" først var blitt knust i et grunnbrott,
og siden malt i stykker på havbunnen i løpet av
natten 17.-18. februar 1978. Den mente at de nye funnene
ikke tydet på en annen havariårsak enn den det
ble konkludert med i kommisjonens rapport 19. januar 1979.
Kommisjonen grunnga dette ved at man om bord i "Utvik Senior" kunne
ha tatt feil av de to landemerkene Kjølva og Oksen på yttersiden
av Senja. Videre at dersom "Utvik Senior" hadde hatt kurs mot Kjølva,
ville området utenfor Kjølva ha vært
urent langs den aktuelle kurslinjen under de rådende værforhold.
Kommisjonen mente videre at ingen av de nye vrakdelfunnene fra august
1978 styrket teorien om kollisjon, verken når det gjaldt
vrakdelenes beskaffenhet eller deres beliggenhet.
Disse begrunnelser og vurderinger ble utdypet
i den forklaring de to gjenlevende kommisjonsmedlemmer avga til
den nye kommisjonen i mars 2004. Forklaringene er gjengitt i regjeringens
melding.
Kommisjonen konsentrerte seg i det vesentlige
om fire mulige årsaker til havariet: kantring, feilnavigering,
kollisjon eller eksplosjon. Av disse var det kun eksplosjon man
fant å kunne se bort fra som havariårsak. Det
var vanskelig å finne noe håndfast som kunne fremheve
noen av de tre øvrige muligheter som årsak til
havariet. På bakgrunn av de opplysninger man hadde mottatt
mht. fartøysbevegelser i området fant man likevel
kollisjon som den minst sannsynlige av disse tre årsakene.
Imidlertid konkluderer den nye undersøkelseskommisjonen
med at den sannsynlige årsak til forliset av "Utvik Senior"
er en kollisjon med et annet fartøy. Konklusjonen baserer
seg på at samtlige av de skader som var observert er forenlige
med at et fartøy har truffet "Utvik Senior" på styrbord
side. At hovedmotoren var innkoplet og hadde full reversering, er
etter kommisjonens oppfatning forenlig med at "Utvik Senior" prøvde å unngå en
kollisjon med et annet fartøy. Kommisjonen har videre ikke
registrert skader som kunne være egnet til å kunne
tilbakevise en slik forlisårsak. Det fremgår av
vitneforklaringer at det tidvis var vanskelige radarforhold, noe
som kan ha bidratt til å vanskeliggjøre oppdagelsen
av et annet fartøy. Meteorologisk institutt har anslått
sikten på stedet til mindre enn hundre meter på havaritidspunktet.
Kommisjonen viser videre til at sakkyndige har beregnet energien
i et eventuelt sammenstøt mellom "Utvik Senior" og et annet fartøy.
De sakkyndige har konkludert med at et stort fartøy (>1000
tonn) knapt ville merket sammenstøtet, og at det på grunn
av baugens utforming og styrke knapt ville fått synlige
skader.
Den nye undersøkelseskommisjonen har
foretatt en grundig kartlegging av fartøysbevegelsen på havet
i det aktuelle tidsrom og område. Kommisjonen har gjennom
sine undersøkelser ikke oppnådd kunnskap om konkrete
norske eller utenlandske fartøy, verken handelsfartøy,
fiskefartøy eller militære fartøy, som
kan ha befunnet seg i havområdet på tidspunktet
for "Utvik Senior"s forlis.
Det synes ut fra det arbeid som nå foreligger
vedrørende "Utvik Senior"s forlis 17. februar
1978 klart at konklusjonen som ble gjort av den tidligere undersøkelseskommisjonen,
ikke var korrekt, jf. også den uttalelsen kommisjonen avga
13. november 1979.
Vurderingene den tidligere undersøkelseskommisjonen
foretok om forlis som følge av enten feilnavigering eller
kantring, var basert på forutsetninger om et annet forlisområde
enn der hvor "Utvik Senior"s hovedmotor ble lokalisert i 2002.
I undersøkelsene om "Utvik Senior"s
mulige kurslinje inn mot land kvelden den 17. februar 1978,
ble det ikke fanget opp at "Utvik Senior" med hensikt denne kvelden kunne
ha hatt en kurslinje mer mot Kjølva enn mot Oksen for å komme
godt klar av fallene. Det vises i denne sammenheng til den diskusjon
den nye undersøkelseskommisjonen har av spørsmålet
omkring "Utvik Senior"s kurslinje, jf. kapittel 4 i NOU 2004:9.
Hadde dette vært fanget opp, ville det sannsynligvis ha
bidratt til å svekke feilnavigering som sannsynlig forlisårsak.
Departementet viser i denne forbindelse også til ovennevnte
innstilling fra Sjøfartsinspektøren i Tromsø i
brevet 25. januar 1979, der han blant annet uttaler at
han har liten tiltro til teorien om grunnstøting i fallene.
I ettertid er det nærliggende for departementet å mene
at sjøfartsinspektørens uttalelse burde hatt større gjennomslagskraft.
Når det gjelder vurderingen av "Utvik
Senior"s mulige havaristeder i etterkant av de vrakdelsfunn som ble
gjort i august 1979, vises det til omtale av vrakdelenes beliggenhet.
Ut fra rapporterte værforhold anså den
tidligere undersøkelseskommisjonen "kantring med etterfølgende
drift av vraket inn i fallene som en mulig havariårsak".
Den nye kommisjonen skriver imidlertid at den har vurdert, men ikke
funnet sannsynlig, at kantring med etterfølgende sammenstøt
mot havbunnen er en sannsynlig årsak til forliset. Ved
vurderingen er det lagt vekt på at det verken gjennom kommisjonens
egne undersøkelser eller av de sakkyndige, er funnet skader på vrakdeler
som kan bidra til å støtte en slik teori.
Den tidligere undersøkelseskommisjonen
hadde ved avleveringen av sin rapport 18. januar 1979 ikke
lokalisert "Utvik Senior"s forlissted, men la til grunn at fartøyet
var blitt knust i fallene etter først å ha kantret
eller feilnavigert. Etter de funn av vrakdeler som ble gjort i august
1979, endret kommisjonen den antatte kurslinjen, jf. kommisjonens
pressemelding 13. november 1979. Kommisjonen la fortsatt
til grunn at fartøyet hadde gått på et
grunnbrott.
Når det gjelder disse vrakdelers beliggenhet,
synes det på bakgrunn av ovennevnte forklaring fra tidligere kommisjonsmedlem
Dahle klart at kommisjonen la til grunn at forliset hadde funnet
sted i et noe annet område enn der vrakdelene var blitt
lokalisert. Ved henvendelsen til Sjøfartsdirektoratet og
siden til kommisjonen vedrørende de nye vrakdelsfunn i
august 1979, kan man mene at funnet av vrakdelene derfor burde ha
ført til at det ble gjennomført ytterligere søk. Departementet
vurderer den nye kommisjonens rapport slik at funnet av fartøyets
hovedmotor var sentralt for den havariårsaken kommisjonen
konkluderte med. Funnet av hovedmotoren lå også til
grunn for gjenopptakelsen av undersøkelsene i 2002.
Lukekarmen var en av vrakdelene som ble funnet
i august 1979. Motoren lå forholdsvis nær stedet
der denne ble funnet. Departementet vil derfor ikke utelukke at
også motoren kunne blitt funnet på et mye tidligere
tidspunkt enn i 2002, hvis det hadde blitt gjennomført
ytterligere søk på bakgrunn av funnene i 1979.
Det er ikke grunn til å anta at det
ved funnene av vrakdelene i august 1979 på ny ble foretatt
en tilstrekkelig grundig gjennomgang av de allerede registrerte fartøysbevegelser.
Det er heller ikke grunn til å anta at det ble foretatt
en tilstrekkelig grundig ny gjennomgang av muligheten for en eventuell
kollisjon langs den nye kurslinjen. Departementet kan ikke utelukke
at en slik gjennomgang kunne medført at det uidentifiserte fartøyet
som ble observert fra Hillesøy kunne blitt identifisert,
samtidig som det ville være større mulighet for
også å undersøke opplysninger om andre
uidentifiserte fartøy i området. Det vises for øvrig
i denne sammenheng til den gjennomgang den nye undersøkelseskommisjonen
har foretatt av fartøysbevegelser i det aktuelle tidsrom
og område, og de vurderinger som er gjort på bakgrunn
av det.
Når det gjelder den tidligere kommisjonens
vurderinger av disse vrakdelers beskaffenhet, var beskaffenheten
etter kommisjonens mening av en slik art at funnene ikke styrket
teorien om kollisjon som forlisårsak. Departementet registrerer
at både Sjøfartsdirektoratet og Sjøfartsinspektøren
i Tromsø var av den oppfatning at filmen som ble tatt opp
under søket ikke gir noe entydig svar på hva som
kunne ha vært årsak til forliset.
Departementet viser imidlertid i denne forbindelse
til at lukekarmen, som var en av vrakdelene som ble funnet i 1979,
også ble vurdert av den nye kommisjonen. Kommisjonen skriver
følgende om lukekarmen på side 103 i NOU 2004:9:
"Det legges til grunn at skadene på lukekarmen
forutsetter en betydelig kraftpåvirkning, hvor et sammenstøt
med havbunnen alene etter kommisjonens oppfatning ikke kunne vært
kraftig nok til å påføre de observerte
skadene. Det antas for øvrig lite sannsynlig at en gjenstand
som senere kunne truffet lukekarmen ved sleping langs bunnen, kunne
forårsaket skadene. Energien i et slikt sammenstøt
ville hovedsakelig ha flyttet på lukekarmen, og kun medført
mindre skader."
Den tidligere undersøkelseskommisjonen
fremhevet i sin rapport at etter en kraftig kollisjon ville hoveddelen
av vraket ha sunket umiddelbart. Ifølge kommisjonens rapport
var det viktigste grunnlaget for kommisjonens vurderinger at det
ikke var funnet noe vrak i det aktuelle forlisområde for
en kollisjon, at det ikke var funnet noe annet fartøy eller
objekt som "Utvik Senior" kunne ha kollidert med og at ingen av
de inspiserte vrakdeler indikerte at det hadde foregått
noen kollisjon.
På bakgrunn ovennevnte forklaring fra
Emil Aall Dahle i den første undersøkelseskommisjonen,
fremstår mangelen av malingsrester på de vrakdeler
som kommisjonen inspiserte, å ha bidratt vesentlig til å svekke
muligheten for å legge til grunn at en kollisjon kunne
ha funnet sted. Vrakdelene synes etter den tidligere undersøkelseskommisjonens
mening ikke ellers å ha kunnet utelukke kollisjon. Det
vises her til at man ikke hadde lokalisert hele vraket og slik ikke
kunne inspisere øvrige skrogdeler for malingsrester. Fra
den nye undersøkelseskommisjonen fremgår følgende
på side 101 i NOU 2004:9:
"Professorene Amdahl og Malo har ut fra registrerte bruddskader
og øvrige skader på skipets konstruksjon, gitt
uttrykk for "at oppbrytningen av Utvik Senior i mange små biter
og spredningen av biter på havbunnen er forenlig med [at] skipet
har vært utsatt for en kollisjon med et annet fartøy".
De har likevel gitt uttrykk for at det må innses at det
antakelig ikke er funnet vrakrester som kan gi noen betydelig informasjon
om initierende skadeårsak."
De trevrakdeler som ble inspisert av den tidligere undersøkelseskommisjonen
synes derfor ikke å ha vært egnet til å svekke
teorien om kollisjon.
Videre fant den tidligere kommisjonen det som
helt usannsynlig at et fartøy i lovlig ærend ville
kunne kollidere med et annet fartøy uten å melde
fra. Departementet mener imidlertid at erfaringer tilsier at dette ikke
alltid uten videre kan være riktig, og finner grunn til å anføre
at uansett god eller dårlig moral hos et fartøy
som kolliderer med et annet, er det en forutsetning at man har oppdaget
at det har funnet sted en kollisjon. Beregninger utført
på oppdrag for den nye kommisjonen viser at et stort fartøy
(>1000 tonn) knapt ville merket sammenstøtet.
Departementet viser videre til den nye kommisjonens
vurderinger i punkt 11.8 i NOU 2004:9 der det fremgår at
kommisjonen ikke kan utelukke at et ukjent fartøy kan ha
forårsaket ulykken, men kommisjonen finner det samtidig
lite sannsynlig at et ukjent fartøy kan ha passert gjennom
radarområdet i perioden kl. 24.00-00.30 forlisnatten. Av
rapport fra Meteorologisk Institutt utarbeidet på vegne
av den nye kommisjonen fremkommer at sikten på havaristedet
anslås til mindre enn 100 meter på havaritidspunktet.
Uavhengig av hvilken fartøystype det andre fartøyet
var, kan dette gi forklaring på hvorfor man om bord i "Utvik
Senior" ikke oppdaget kollisjonsfaren før det har vært
for sent.
På bakgrunn av forklaringer fra de
tidligere kommisjonsmedlemmer, synes det grunn til å anta
at kommisjonen forutsatte at Forsvaret hadde full oversikt over norske
og allierte militære fartøy. Det ble opplyst fra Forsvaret
at det ikke var registrert militære fartøy i området.
Når det gjaldt sivil og ikke-alliert trafikk var man avhengig
av det som var fremkommet på radarbilder fra militære
radarer. Fordi radarforholdene var dårlige grunnet værforholdene,
fikk man lite ut av radarbildene. På bakgrunn av at ingen
av disse opplysninger, samt de undersøkelser som ble foretatt
av politiet og kommisjonen selv, gjorde at man fant frem til noe
fartøy som "Utvik Senior" kunne ha kollidert med, svekket
dette etter kommisjonens mening muligheten for at en kollisjon kunne
ha funnet sted, jf. den tidligere undersøkelseskommisjonens
rapport kapittel V og VI.
I NOU 2004:9 går den nye kommisjonen
i kapittel 8 bl.a. gjennom den overvåkingen som Forsvaret
hadde av havområdet utenfor Nord-Norge og den overvåkingen
som Etterretningstjenesten hadde av fartøybevegelser til
og fra Nord-Norge. På bakgrunn av opplysingene om denne
overvåkingen finner kommisjonen i punkt 11.8 ikke å kunne
utelukke at et ukjent fartøy kan ha befunnet seg i området
uten å ha blitt observert på radar eller på annen
måte.
På bakgrunn av dette og den nye undersøkelseskommisjonens
vurderinger om opplysninger av fartøybevegelser i NOU 2004:9
kapittel 9, kan det synes som at vurderingene i 1978 av mulig fartøystrafikk
ikke framstår som heldige. Det er også nærliggende å mene
at behandlingen av tilgjengelige opplysninger var mangelfulle, jf.
nedenfor.
Dette baserer seg for det første på den
ulike vurderingen og behandlingen av fartøyobservasjoner
som begge kommisjoner har vært kjent med eller hatt tilgang
til.
Det vises her særlig til den ulike
behandlingen de to kommisjonene har hatt av observasjon ved Sjøoperasjonssenteret
av radarekko fra kystradarstasjonen på Hillesøy,
av observasjon av ukjent tråler på Grimsbakken
og av observasjon av radarekko fra fiskefartøyet "Svein
Roger". Den nye kommisjonen har behandlet disse observasjonene i
NOU 2004:9. Kommisjonen konkluderer på denne bakgrunn med
at dette er observasjoner som ikke er identifiserte, og at fartøyene
som er meldt observert kan ha befunnet seg i havariområdet på tidspunktet
for forliset, jf. punkt 11.8 i NOU 2004:9. Den tidligere kommisjonen
vurderte observasjonene av ukjent tråler på Grimsbakken
og av radarekko fra fiskefartøyet "Svein Roger", men fant
det imidlertid usannsynlig at disse fartøysobservasjonene
kunne ha vært involvert i kollisjon med "Utvik Senior",
jf. den tidligere kommisjonens rapport punkt 5.1. Når det
gjelder observasjonen ved Sjøoperasjonssenteret av radarekko
fra kystradarstasjonen på Hillesøy, er denne ikke behandlet
i den tidligere kommisjonens rapport, se også forklaringen
gjengitt ovenfor fra medlem Dahle i den første undersøkelseskommisjonen.
For det andre baserer dette seg på de
undersøkelser og forespørsler som ble gjort, og
de vitneforklaringer som ble mottatt vedrørende fartøysbevegelser.
Det vises her særlig til kontakten med og behandlingen
av informasjon fra Forsvaret, jf. forklaringene ovenfor fra de to
medlemmene av den tidligere undersøkelseskommisjonen.
I lys av den nye undersøkelseskommisjonens
rapport og det som der kommer frem både om observasjoner og
muligheten for å kunne gjøre observasjoner om kvelden
17. februar 1978, synes den tidligere undersøkelseskommisjonen
i for stor grad å ha lagt til grunn at manglende observasjoner
tilsa at det ikke hadde vært ukjente fartøy i
området. Opplysningene Forsvaret ga til den tidligere undersøkelseskommisjonen
om at det ikke var registrert militære fartøy
i området og at det var registrert lite trafikk denne kvelden,
ble derfor tillagt en helt annen betydning og viktighet for den
tidligere kommisjonens konklusjon enn de sett i ettertidens lys
burde hatt.
Det synes som om den tidligere kommisjonen ikke
er blitt gjort oppmerksom på, eller selv ikke har vurdert, de
betydelige feilkildene som var forbundet med opplysningene som ble
gitt videre om registreringene av fartøystrafikk. Departementet
kjenner ikke begrunnelsen til at den første kommisjonen
antok at Forsvarets oversikt over havområdet utenfor Senja
og særskilt kystradarkjedens kapasitet i 1978 under de
rådende værforhold skulle være langt
bedre enn det den nye kommisjonens undersøkelser har vist
at de faktisk var. En mer kritisk tilnærming til hva det
kunne være mulig å "se" av fartøystrafikk
under de værforholdene som rådet kunne gitt andre
resultater, jf. også at de satt inne med opplysninger om
vanskelige radarforhold ute på havet denne kvelden. Et
fiskefartøy var neppe det objektet Forsvaret ville følge
med størst intensitet. Det kan stilles spørsmål
ved om Forsvaret i tilstrekkelig grad orienterte kommisjonen om
at overvåkingssystemene hadde begrensninger. På grunn
av manglende skriftlig dokumentasjon av kontakten med Forsvaret
i rapporten og i kommisjonens og Forsvarets egne arkiv, er dette
imidlertid usikkert. Dersom det ikke ble gitt tilstrekkelig orientering
fra Forsvarets side, kan dette ha ført til at kommisjonen
vurderte det som svært lite sannsynlig at det kunne ha
vært ukjent fartøystrafikk i farvannet. I tilfelle
kan dette etter departementets vurdering ha bidratt til at kommisjonen
utelukket kollisjon som sannsynlig årsak til forliset.
Departementet uttaler at de vurderinger som
fremkommer i forbindelse med forliset, fremstår i ettertid ikke
som heldige. Selv om de ikke synes som kritikkverdige enkeltvis,
fikk vurderingene og undersøkelsene samlet sett et lite
heldig utfall.
Ved vurderingen høsten 1979 om kommisjonen skulle
gjenoppnevnes, ble det ikke gjort tilstrekkelig grundige nye undersøkelser
av allerede registrerte opplysninger og observasjoner av fartøysbevegelser.
Dette svekket igjen muligheten for å legge til grunn at
det hadde funnet sted en kollisjon, noe som igjen fikk betydning
for vurderingene kommisjonen selv gjorde vedrørende spørsmålet
om eventuell gjenoppnevning, og for vurderingene som ble foretatt
av Sjøfartsdirektoratet og Justisdepartementet.
Justisdepartementet var i 1979 kjent med at
Sjøfartsdirektoratet og Sakkyndig Råd ikke ville
utelukke en annen årsak til forliset. Justisdepartementet
var også kjent med Sjøfartsinspektørens
brev 25. januar 1979 og hans innsigelser der, jf. ovenfor.
I sin beslutning 10. mars 1980 om ikke å gjenoppnevne
kommisjonen, jf. ovenfor, ville ikke departementet utelukke en annen årsak
til forliset enn det som fulgte av kommisjonens rapport. Det var
derfor knyttet stor usikkerhet til forlisets årsak og mulighetene
for å kunne komme videre i saken.
På bakgrunn av denne usikkerheten er
det grunn til å reise spørsmål om departementet,
til tross for anbefalingen fra Sjøfartsdirektoratet, burde
gjenoppnevnt kommisjonen. Det kan synes som om departementet har
lagt vekt på det syn Sjøfartsinspektøren
i Tromsø gir uttrykk for i sitt brev 16. oktober
1979 til Sjøfartsdirektoratet:
"Etter at siste søket med undervannskamera
var avsluttet den 17. august d.å. anså jeg all
videre søk lite formålstjenlig. Det ble under
søket - filmingen - fastslått at også forparten
av fartøyet var knust i det vi blant annet fant lukekarmen
på fordekket. Min konklusjon var at alt skal ha en ende
- også denne leteaksjon - som på den tid hadde
vart i ca. 1 år"
Departementet utelukker ikke at dersom kommisjonen
hadde blitt gjenoppnevnt - slik at det hadde blitt gjennomført
grundige nye undersøkelser av fartøysbevegelser
og ytterligere søk etter vrakdeler - ville man på et
mye tidligere tidspunkt enn i 2004, klart å legge til grunn
at den sannsynlige forlisårsaken var kollisjon.
Departementet viser til at selv om kommunikasjonen med
Forsvaret ikke er skriftlig dokumentert, kan det under den første
kommisjonens arbeid stilles spørsmål ved om Forsvaret
opplyste i tilstrekkelig grad overfor kommisjonen om at overvåkingssystemene
hadde begrensninger. Etter funnene av vrakdelene i august 1979 fremstår
i ettertid anbefalingene fra Sjøfartsdirektoratet og Sakkyndig
Råd om ikke å gjenoppnevne kommisjonen ikke som
heldige. På grunn av den usikkerheten som rådet
om forlisets årsak og mulighetene for å kunne
komme videre i saken, er det også grunn til å reise
spørsmål om departementet burde gjenoppnevnt kommisjonen
i 1979, til tross for anbefalingen fra Sjøfartsdirektoratet.