3.1 Sammendrag

I fleire tiår har eit sentralt mål i distrikts- og regionalpolitikken vore å halde oppe hovudtrekka i busetjingsmønsteret. Målet har hatt ulikt innhald, men det er ofte blitt knytt til å halde oppe busetjinga i utkantstrøk og kommunar som har opplevd nedgang i folketalet. Utviklinga har i hovudsak gått i retning av vekst i sysselsetjing og folketal i byområda, særleg i storbyområda, og nedgang i område utanfor byområda. Dette er ein av grunnane til at Regjeringa har ønskt å fastsetje eit meir realistisk busetjingsmål, eit mål som har truverde som grunnlag for praktisk verkemiddelbruk.

Den skisserte utviklinga heng nært saman med tunge trendar i næringsstruktur, i demografi og i flyttemønster. I primærnæringane og i mange konkurranseutsette industrinæringar er sysselsetjinga blitt redusert, medan sysselsetjinga har auka i privat og offentleg tenesteyting. Særleg i storbyområda, men også i ein del mellomstore byregionar, har det vore ein sterk vekst både i nye konkurranseutsette og kompetansebaserte næringar og i bedrifter knytte til lokal tenestetyting. I småbyar og bygdeområde er nedgangen i sysselsetjinga i primærnæringane og i industrien i mindre grad blitt erstatta av ein tilsvarande auke i sysselsetjinga i nye tenestetytande næringar.

Dei vareproduserande næringane er likevel heilt sentrale for verdiskapinga i landet, både på kort og på lang sikt. Desse næringane er lokaliserte over heile landet, både i store og små byområde og på småstader. Ei positiv utvikling for landet er derfor avhengig av ei positiv utvikling også for dei ulike delane av landet.

Om vi ser utviklingstrekka i folketalet og i næringsstrukturen i samanheng, og opp mot måla om balanse i busetjing og utnytting av nærings- og verdiskapingspotensialet i alle delar av landet, er utviklinga i byområda i dei ulike landsdelane viktig. Byregionar er i aukande grad viktige som motorar for regional utvikling og for den samla verdiskapinga. Det er knytt både til vekst i folketal og næringsliv i byregionen sjølv og til tilbodet av tenester for verksemder og befolkning i eit større omland. Samstundes er næringslivet i byregionane gjennom verdikjeder ofte direkte knytt til verdiskapinga i næringar i mindre sentrale område, som landbruk og fiske, og som reindrift og reiseliv basert på ressursar i utmark, kulturlandskap og nasjonalparkar i fjellområde. Gjennom til dømes reiseliv basert på kultur- og naturopplevingar og nisjeprega matvareproduksjon er rollene til desse områda i nasjonal verdiskaping i endring.

Dersom byregionar i somme landsdelar ikkje blir attraktive for busetjing og lokalisering av verksemder, vil det også over tid vere vanskeleg å halde oppe balansen i busetjinga mellom landsdelane og å utnytte ressursane i og omkring byane til verdiskaping. Det vil også svekke grunnlaget for å ta vare på mangfald i kultur, levesett og kulturlandskap i landet.

I meldinga er det gjort nærare greie for utviklingstrekka i dei einskilde regionane.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen har merket seg at det er store forskjeller i utviklingen i de enkelte delene av landet. Distriktene har hatt en svakere befolkningsutvikling enn sentrale strøk. Utviklinga har i stor grad gått i retning av vekst i sysselsetting og folketall i byområdene, særlig i storbyområdene, og nedgang utenfor byområdene. Sentre i alle deler av landet har hatt befolkningsøkning. De mindre sentrale områdene i alle deler av landet har hatt nedgang. Sterkest er nedgangen i utkantområdene i Nord-Norge.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil peke på at utviklinga i kyst­distriktene i Nord-Norge utenom sentre som Tromsø og Bodø har vært alvorlig. Også enkelte områder i Midt- og Sør-Norge har betydelig befolkningsnedgang.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at vi ut fra dette må erkjenne at vi ikke fullt ut har nådd målene i ­distrikts- og regionalpolitikken. Dette flertallet mener derfor at en kritisk må vurdere innretningen av politikken. De sterke sentraliserende kreftene virker imidlertid internasjonalt og ikke bare i Norge. Norge har lyktes bedre enn de fleste andre land i å sikre aktiviteten og bosettingen også i utkantområdene.

Komiteen vil peke på at bedrifter ofte trekkes dit hvor det allerede finnes kompetanse og en viss bredde i fagmiljøet. Når ny virksomhet legges dit, forsterker det disse områdenes tiltrekkingskraft ytterligere på bekostning av mer næringssvake områder. Siden sentrale strøk ofte har større og bredere miljøer virker denne utviklingen sentraliserende. Denne utviklingen skjer både på nasjonalt nivå og innen den enkelte region.

Komiteen vil peke på at ny teknologi endrer produksjonsmulighetene, øker behovet for kompetanse og endrer betydningen av avstander. Dette skaper økte muligheter for hele landet. Teknologiske endringer krever omstilling til en stadig skiftende virkelighet. Komiteen vil understreke at mer og mer av næringsutviklingen i framtiden vil avhenge av vår kunnskap og våre ferdigheter. Sammen med de naturgitte mulighetene er det vår evne til å utvikle nye ideer (kreativitet) og sette ideene ut i livet (innovasjon) - vår evne til å utvikle og bruke avansert teknologi, skape nye produkter, markedsføre og selge dem - som vil være avgjørende for verdiskaping, sysselsetting og velferd. Kunnskaper, ideer, nyskaping og entreprenørskap blir derfor stadig viktigere. Opplæring, forskning og utviklingsarbeid vil derfor være helt sentralt i en satsing på ny næringsutvikling.

Komiteen mener ny teknologi og mer effektive produksjonsformer gir hele landet større muligheter til å skape arbeidsplasser. Næringslivet må styrkes gjennom fokus på høy kvalitet, høy kompetanse og miljøvennlige produkter og produksjon. En sterkere satsing på utdannings- og forskningspolitikk, en aktiv næringspolitikk, målrettet satsing på å skape utvikling ut fra regionale fortrinn, ansvarlig aktivt statlig eierskap og en offensiv regional- og distriktspolitikk er viktige elementer i en politikk for å skape nye arbeidsplasser.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at økt utdanningsnivå og endringer i familiemønstre gjør at det stilles andre krav til arbeidsplasser og bosteder. For en del lokalsamfunn i distriktene vil det være en særlig utfordring å skape attraktive bo- og arbeidsplasser for kvinner. Distriktene må kunne tilby interessante arbeidsplasser hvor både menn og kvinner får brukt sin kunnskap og kreativitet. Det må være tilgang på barnehager og velferdstilbud som gjør det mulig å kombinere arbeid og familieliv. Det må være tilgang på en bredde av ulike servicetilbud. Det må være gode transporttilbud slik at en kommer raskt og sikkert fram, og det må være tilgang til telenett med høy hastighet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at bostedsvalgene er sammensatte og endrer seg etter livsfasene. De mer permanente bostedsvalgene er ofte knyttet til etablering av familie. Valget av bosted for aldersgruppa fram til 35 år avgjør hvor neste generasjon vokser opp.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på betydningen av å imøtekomme bosettingsønskene i denne aldersgruppen, spesielt bosettingsønskene til kvinner. Flertallet har merket seg at en del voksne i storbyene, og særlig familier med barn, ønsker å bosette seg utenfor de største byene.

Komiteen vil peke på at byregioner i økende grad framstår som viktige motorer for regional utvikling. Det gjelder både i forhold til utviklingen i folketall og næringsliv i byregioner selv og i forhold til tilbud av tjenester for innbyggere og virksomhet i et større omland. Dersom byregioner i enkelte deler av landet ikke blir like attraktive for bosetting og lokalisering av virksomhet som i mer sentrale strøk, vil dette i seg selv være en viktig hindring for å oppnå en mer balansert utvikling i folketallet mellom de ulike delene av landet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at om lag halvparten av veksten i folketallet kommer fra innvandring. Frem til nå har et flertall av innvandrerbefolkningen valgt å bosette seg i hovedstadsområdet eller i nærheten av en annen storby. Dersom en får en bedre regional fordeling av bosettingen blant inn­vandrere, vil dette i seg selv være et bidrag til en mer balansert regional bosettingsutvikling.

Komiteen vil peke på at de enkelte steders attraktivitet som bosted avhenger av en rekke forhold, blant annet knyttet til arbeid og levekår.

Komiteen har merket seg at det er små variasjoner i levekår mellom de ulike delene av landet, og at levekårsproblemene særlig er konsentrert til Oslo indre øst og til kommuner i Troms og Finnmark. I Oslo, og i enkelte bydeler i andre storbyer, er utfordringen knyttet til at innvandrerbefolkning fra ikke-vestlige land og personer med lav utdanning, som har problemer på arbeidsmarkedet og lave inntekter, søker seg til områder i byene som har de laveste bokostnadene. I Troms og Finnmark er levekårsproblemene knyttet til arbeidslivet, en relativt stor arbeidsledighet og et relativt høyt antall uføretrygdede.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at de store ulikhetene i levekår ikke går mellom by og land i Norge, men mellom fattig og rik både i bygd og by. Folk flytter ikke fra bygda fordi det er dårligere levekår der. De flytter blant annet av mangel på interessante arbeidsplasser. Flyttingen forsterkes av at det i den offentlige debatten ofte tegnes et bilde av at det som er framtidsrettet befinner seg i sentrale strøk. Flertallet mener det er viktig at myndighetene bidrar til mer oppmerksomhet om de positive livskvalitetene, og de positive næringsmulighetene i distriktene.

Komiteen har merket seg at Effektutvalget (NOU 2004:2) har gjennomgått 19 politikkområder og konkluderer med: "For praktisk talt alle de sektorpolitikker vi har gjennomgått, er det blitt mindre regional og distriktspolitikk over tid".

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at Effektutvalget viser at tilskuddene til næringsutvikling i ­distriktene er kraftig redusert de siste årene. Dette har skjedd til tross for at virkemidlene har klart positive effekter på verdiskaping og næringsutvikling.

Flertallet viser til at bevilgningene til forskning og utvikling er trappet opp. Denne statlige innsatsen har i følge Effektutvalget ikke truffet næringsliv og offentlig virksomhet utenfor universiteter og storbyer i like sterk grad.

Flertallet vil vise til at disse endringene i statens samlede politikk for regioner og distrikter i liten grad er kommentert i meldingen. I stedet uttrykker departementet et defensivt syn på staten og uttaler bl.a.:

"Staten byggjer ikkje landet, men skal vere ein aktiv medspelar for å få utløyst vekstpotensialet."

Flertallet mener at en moderne velferdsstat i aller høyeste grad bidrar til å bygge landet. Offentlige virksomheter, enten det er forskning, utdanning, helsevesen, forvaltning eller andre tjenester, er avgjørende for å få til vekstkraft i alle regioner. Flertallet mener derfor det er en hovedoppgave for offentlig sektor å være en viktig utviklingsaktør gjennom økt innsats og økt samordning av den samlede offentlige innsatsen i de ulike regioner.

Komiteen vil peke på at utviklingen i de ulike regionene av landet viser at det er et stort potensial for økt næringsaktivitet og økt verdiskaping. Samtidig står enkelte regioner, særlig i Distrikts-Norge, overfor betydelige utfordringer på grunn av de strukturelle endringene som følger av globaliseringen og den teknologiske utviklingen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at dette viser behov for en mer offensiv regional- og distriktspolitikk som er differensiert ut fra de mulighetene og de utford­ringer som finnes i de enkelte regionene.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil fastsette et mer realistisk bosettingsmål. Disse medlemmer mener politikken som føres må være troverdig og bærekraftig over tid. Disse medlemmer vil peke på at utviklingen i flere tiår har gått i retning av at sysselsetting og bosetting har økt i byområdene, mens det har vært en nedgang utenfor byområdene. På denne bakgrunn mener disse medlemmer det er riktig å føre en politikk som gir bedre balanse i bosetting og utnyttelsen av verdiskapingsmulighetene i alle deler av landet. Disse medlemmer mener byene vil være naturlige motorer for å oppnå en slik balansert samfunnsutvikling.

Disse medlemmer vil påpeke at det viktigste vi kan gjøre er å føre en ansvarlig økonomisk politikk som sikrer konkurranseevnen. En lav rente, konkurransedyktig kronekurs og lavere skatter er i den sammenheng særdeles viktig, særlig for Distrikts-Norge. Dette blir også understreket av Distriktskommisjonen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til at under regjeringen Bondevik II er konkurranseevnen til norsk næringsliv styrket, noe som gjenspeiles i økt optimisme og derav økt sysselsetting i industrien. Færre bedrifter truer med å flagge ut.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen har lagt frem forskningsmeldingen Vilje til forskning, St.meld. nr. 20 (2004-2005). Disse medlemmer vil peke på at det i meldingen legges opp til en styrking av forskningsinnsatsen i Norge. Det vektlegges også særlig at forskningen må bidra til verdiskapning og ny næringsvirksomhet i alle deler av landet. I tillegg er det etablert en gunstig ordning for bedriftene gjennom ordningen "Skatte-FUNN."

Disse medlemmer viser til at det føres en politikk med differensierte tiltak ut fra den enkelte regions behov. Disse medlemmer viser til tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark som det tydeligste eksempel på dette. Disse medlemmer vil videre påpeke betydningen av å føre en politikk som stimulerer til å utnytte de ulike regioners fortrinn.

Komiteen mener at en forutsetning for å utvikle de enkelte regioners fortrinn, er en økt satsing på bygging av infrastruktur.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener at det må satses mer på bygging av veier, og etterslepet på drift og vedlikehold må rettes opp. Mer av bevilgningene til vei må gå til å utløse potensialet for verdiskaping utenfor det sentrale østlandsområde samtidig som det i denne delen av landet blir satset mer på kollektivtransport. Dette medlem viser til at for kysten vår er også havet en viktig transportåre, og at man derfor trenger en økt satsing på å gjøre transporten langs kysten tryggere. Dette medlem vil understreke at realiseringen av den digitale allemannsretten er en viktig del av denne infrastruktursatsingen.

Dette medlem ønsker en nasjonal næringslivsstrategi der en systematisk legger til rette for å videreutvikle næringslivet i hele landet med utgangspunkt i naturressurser, kapitalstyrke og kunnskap. Dette innebærer at prinsippet om næringsnøytralitet må vike til fordel for satsing på klart definerte områder som for eksempel marine og maritime næringer, energi, petroleumssektor, reiseliv, matproduksjon, treforedling og IKT.

Dette medlem vil særlig peke på det fortrinnet som finnes i form av arealressurser mange steder i landet. Det er etter dette medlems syn avgjørende viktig at det føres en politikk som gir økt mulighet for regionale tilpassinger innenfor arealvern og bruk av arealressurser ved at planloven åpner for geografisk differensiering og at forvaltningsmyndigheten legges til underliggende forvaltningsnivå. Kommunene bør etter dette medlems syn gis frihet til å fatte endelige vedtak i flere plan- og reguleringssaker. Vern gjennom fornuftig bruk bør etter dette medlems syn legges til grunn som forvaltningsprinsipp i verneområder.