I lov om folketrygd § 12-2
fastslås som vilkår for rett til uførepensjon
medlemskap i folketrygden de siste tre år frem til uføretidspunktet.
Dette gjelder ikke for person som har vært medlem av folketrygden
i minst ett år umiddelbart før det ble satt frem
krav om pensjon, dersom a) vedkommende ble ufør før
fylte 26 år, og da var medlem i folketrygden, eller b)
vedkommende etter fylte 16 år har vært medlem
i folketrygden med unntak av maksimum fem år.
Tidligere inntraff retten til uførepensjon
etter ett års medlemskap i folketrygden. I Ot.prp. nr.
4 (1993-1994) ble det fremmet forslag om at denne retten først
skulle gis etter tre års medlemskap. Stadig flere nordmenn arbeider
lengre perioder utenfor landets grenser, for så å vende
tilbake. Bestemmelsen om at man etter fem år eller mer
i utlandet igjen må opparbeide rett til uførepensjon
i tre år, virker særlig urimelig dersom man har mange års
medlemskap i folketrygden fra tidligere yrkesaktive perioder i Norge.
Dersom man kommer til Norge uten tidligere å ha opptjening
i folketrygden, er det rimelig med en opptjeningstid på tre år
før man oppnår rett til ytelser.
Det er nødvendig å vurdere
endringer i lovverket, slik at de arbeidstakere som har betalt premie
til folketrygden gjennom mange år før de reiste
ut fra Norge, får rett til ytelser som står i
forhold til den trygdeavgift som er betalt og det tidsrom vedkommende
har vært medlem av folketrygden, uansett hvor langt fravær
fra Norge de har etter at de vender tilbake til landet.
I 2002 ble et likelydende forslag som foranstående fremmet,
jf. Dokument nr. 8:38 (2001-2002) og Innst. S. nr. 128 (2001-2002).
I innstillingen ble det blant annet vist det til at det ble arbeidet
med en løsning på spørsmålet
om supplerende ytelser til personer som har kort botid i Norge.
En slik ytelse som ble innført fra 1. januar 2006,
gjelder kun for personer over 67 år og skal kompensere
for manglende opptjening i forhold til alderspensjon for personer
som kommer til Norge etter fylte 67 år. Personer med mer
enn tre års opptjening i folketrygden fra før
et utenlandsopphold ble innledet, og som blir uføre mindre
enn tre år etter tilbakevending, vil ikke berøres
av denne nye ordningen.
Forslagsstillerne understreker at forslaget
kun skal angå den gruppen som i dag rammes av bestemmelsene om
tre års botid før trygderettigheter igjen inntreffer, etter
opphold i utlandet. Det fremmes på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag til lov om endringer i lov 28. februar 1997 nr.
19 om folketrygd (folketrygdloven), slik at personer med opptjening
av rettigheter i folketrygden beholder forholdsmessige rettigheter
til uførepensjon, også uten tre års forutgående
medlemskap ved tilbakevending til Norge etter utenlandsopphold."
Komiteen ba i brev av 30. mars 2006 om departementets vurdering av forslaget. Departementets svarbrev av 21. april 2006 følger vedlagt.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Eva Kristin Hansen, Per Rune Henriksen og Sverre Myrli,
fra Fremskrittspartiet, Kari Kjønaas Kjos, Endre Skjervø og
Kenneth Svendsen, fra Høyre, Martin Engeset, fra Sosialistisk
Venstreparti, lederen Karin Andersen, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild
Woie Duesund, fra Senterpartiet, Kari Mette Prestrud, og fra Venstre, André N.
Skjelstad, viser til Dokument nr. 8:50 (2005-2006) om at
personer med opptjening av rettigheter i folketrygden beholder forholdsmessige
rettigheter til uførepensjon også uten tre års
forutgående medlemskap ved tilbakevending til Norge.
Komiteen understreker at forslaget
fra Kari Kjønnaas Kjos, Kenneth Svendsen, Harald T. Nesvik
og Robert Eriksson belyser et problem ved dagens folketrygdsystem.
For å ha rett til uføretrygd må man ha
hatt medlemskap i folketrygden de siste tre år før
uføretidspunktet, noe som slår uheldig ut for
enkelte som har jobbet eller oppholdt seg i utlandet i fem år
eller mer, og blitt ufør etter de har kommet hjem til Norge,
før de har rukket å opparbeide seg rett til uførepensjon.
For personer som tidligere har hatt medlemskap i folketrygden, kan
det virke urettmessig at de mister en rettighet de tidligere har
betalt og bidratt til for å ha.
I sin uttalelse til forslaget, jf. brev av 21. april
2006 til arbeids- og sosialkomiteen, skriver statsråd Bjarne Håkon
Hanssen:
"Dersom det skal foretas en lovendring som foreslått, antar
jeg at endringer rett og slett bør gå ut på at
personer som blir uføre før treårskravet
er oppfylt, minst gis ytelser svarende til det som er opptjent i
folketrygden i tiden mellom fylte 16 år og uføretidspunktet,
enten denne opptjeningen har form av pensjonspoeng eller botid i
Norge. Ytelser vil da bli gitt i alle tilfelle der det foreligger
minst tre års botid eller tre år med pensjonspoeng."
Videre skriver statsråden:
"Det vil kunne være aktuelt å vurdere
alternative løsninger, inkludert å redusere kravet
slik at det som tidligere skal være tilstrekkelig med ett års
medlemskap fram til uførheten. Det kan også være
grunn til å se nærmere på mulighetene
for oppmykninger når det gjelder frivillig medlemskap for å gjøre
dette alternativet mer attraktivt for personer som tenker seg å arbeide utenlands
i en periode. Dette vil primært måtte gå på reduserte
satser for medlemskapet."
Komiteen merker seg at statsråden
er positivt innstilt til en endring i lov om folketrygd for personer
som ikke innfrir krav om uføretrygd fordi de ikke har vært medlem
i folketrygden de siste tre år før uførhet
inntrer på grunn av utenlandsopphold.
Komiteen viser til statsrådens
brev av 21. april 2006 og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i tilknytning
til budsjettforslaget for 2007 legge frem forslag til endringer
i kravet om tre års botid før trygderettigheter
igjen inntreffer etter opphold i utlandet."
Komiteenhar ellers ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Stortinget ber Regjeringen i tilknytning til budsjettforslaget for 2007 legge frem forslag til endringer i kravet om tre års botid før trygderettigheter igjen inntreffer etter opphold i utlandet.
Jeg viser til brev 30. mars 2006 fra
arbeids- og sosialkomiteen med anmodning om en vurdering av forslaget
i Dok. nr. 8:50 (2005-2006). Jeg viser også til merknad
i Innst. S. nr. 128 (2001-2002) fra medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet om
tilsvarende forslag, referert i Dok. nr. 8:50.
Forslaget tar utgangspunkt i regelen om at uførepensjon
i utgangspunktet bare gis dersom vedkommende har vært medlem
i folketrygden i de siste tre årene fram til uførheten
inntrådte. Loven fastsetter selv enkelte unntak fra denne
regelen, blant annet for personer som ikke har et lengre utenlandsopphold
enn fem år.
Treårskravet innebærer at
folketrygdloven ikke operer med et opptjeningsbegrep i forhold til
uførepensjon, bare i forhold til alderspensjon. Regelen
må ses på bakgrunn av en rekke tilpasninger som
har til formål å unngå at personer kommer
i de situasjoner som er beskrevet i forslaget. Disse tilpasningene
er dels av intern, dels av internasjonal karakter.
Etter folketrygdloven er det betydelige muligheter
til å fortsette som frivillig medlem av trygden under utenlandsopphold.
Frivillig medlemskap forutsetter i utgangspunktet at det betales
en avgift, som i de senere årene har utgjort i størrelsesorden
35 prosent av vedkommendes bruttoinntekt. Dersom arbeidsgiveren
i Norge fortsetter å betale medlemsavgift, og/eller
dersom skatteplikten til Norge består, vil imidlertid dekningen
bli betydelig rimeligere for medlemmet selv. Det er dessuten mulig å få delvis
trygdedekning under utenlandsoppholdet, for eksempel dekning bare
i forhold til pensjoner, som er det vesentlige i den aktuelle sammenhengen. Årsaken
til den relativt høye avgiften ved frivillig medlemskap,
er at avgiften skal dekke både den individuelle trygdeavgiften,
arbeidsgiveravgiften og folketrygdens tilskudd til folketrygden.
Adgangen til frivillig medlemskap under utenlandsopphold
gjelder også misjonærer, som i tillegg får
medlemskap på spesielt gunstige vilkår. I 2006
utgjør satsen for fullt medlemskap i trygden 9,3 prosent
av bruttoinntekten, men 6,3 prosent dersom dekningen begrenses til
pensjoner.
Norges trygdeavtaler med andre land har som
et av sine hovedformål å unngå at personer
faller mellom to stoler. Vesentlig her er sammenleggingsprinsippet,
som innebærer at opptjeningstid i det andre landet legges sammen
med tidsrom som medlem i folketrygden ved vurderingen av om treårs-kravet
for rett til uførepensjon er oppfylt. Videre legger avtalene
til rette for at personer som utsendes fra sin bedrift i Norge,
kan fortsette som medlem av folketrygden (utsendte arbeidstakere).
EØS-avtalen betyr at vi har slike ordninger
med samtlige EU/EFTA-land, og vi har videre avtaler blant annet
med USA og Canada. Avtaledekningen vil bli utvidet etter hvert,
og de mest aktuelle landene vil være de land der man finner
flest norske arbeidsemigranter. Regulering gjennom avtalene er den
beste løsningen på problemene som tas opp i dokumentet,
idet de muliggjør omfattende tilpasninger mellom landene.
For ordens skyld føyer jeg til at trygdeavtalene
ikke gir løsninger for alle tilfelle. Dersom det dreier
seg om et land som gir trygdemedlemskap bare på grunnlag
av yrkesaktivitet, vil personer som har oppholdt seg i dette landet
som hjemmearbeidende ledsager, ikke kunne dra nytte av sammenlegging,
selv om vedkommende skulle ha lang opptjening i Norge før
utenlandsoppholdet.
En person som har vært yrkesaktiv som
arbeidstaker i et avtaleland, vil imidlertid være sikret,
med mindre landet åpner for å velge bort den offentlige
trygdedekningen og vedkommende har benyttet seg av dette for å unngå trygdeavgifter.
Jeg oppfatter forslaget slik at det dreier seg
om å gi ytelser til personer som er medlemmer av folketrygden når
uførheten inntrer, men som på dette tidspunktet ikke
har vært medlemmer i sammenhengende tre år. Ytelsene
skal fastsettes til de ytelser som faktisk er opptjent på dette
tidspunktet. Det skal ikke medregnes antatt framtidig opptjening
fram til pensjonsalderen, slik regelen ellers er ved uførepensjon.
Pensjonsberegningen skal med andre ord skje
som om de hadde fylt 67 år på uføretidspunktet.
Som jeg har gjort rede for under gjeldende rett,
er det lagt betydelig vekt på å unngå at
personer faller mellom to stoler på dette området,
jf. mulighetene til frivillig medlemskap og det sikkerhetsnett som
følger av trygdeavtalene. Generelt er det derfor ikke behov
for en løsning som foreslått, idet de fleste vil
ha mulighet for sikring under utenlandsopphold.
Jeg er imidlertid oppmerksom på at
den høye trygdeavgiften ved frivillig medlemskap kan føre
til at enkelte velger bort denne muligheten. Jeg ser her bort fra
misjonærene, der inntrykket gjennom årene har vært
at mulighetene til frivillig dekning benyttes i svært stor
utstrekning. Jeg antar derfor at det ikke er grunn til å endre
loven av hensyn til denne gruppen. Som det pekes på i forslaget,
er det likevel en del personer som mer eller mindre uforskyldt kommer
opp i problemer på grunn av treårskravet, og det
kan således være grunn til å ta det aktuelle
regelverket opp til ny vurdering.
Det vil imidlertid neppe være mulig å avgrense
målgruppen for en endring til personer som har lang tidligere
opptjening i folketrygden på grunnlag av yrkesaktivitet.
Krav om et bestemt antall år eller lignende vil føre
til at man i EØS-tilfellene vil måtte ta med opptjening
i andre EØS-land med henblikk på å fylle
vilkåret (prinsippet om sammenlegging av medlemsperioder). Utover
dette, synes forslaget i Dok. nr. 8:50 umiddelbart ikke å innebære
komplikasjoner i forhold til EØS-avtalen (i form av utvidet
personkrets mv.).
I den grad man legger vekt på behovet
for ytelser, vil personer som har oppholdt seg utenlands som hjemmearbeidende
ledsagere, oftere stå uten rettigheter enn personer som
har vært yrkesaktive. Jeg viser i den forbindelse til det
som er sagt i nest siste avsnitt under gjeldende rett. Det kan også her
oppleves som rimelig at ytelser gis. Det er i praksis vanskelig å etablere
en løsning for en av gruppene
som rammes av treårskravet, men ikke for andre.
Dersom det skal foretas en lovendring som foreslått, antar
jeg at endringen rett og slett bør gå ut på at
personer som blir uføre før treårskravet
er oppfylt, minst gis ytelser svarende til det som er opptjent i
folketrygden i tiden mellom fylte 16 år og uføretidspunktet,
enten denne opptjeningen har form av pensjonspoeng eller botid i
Norge. Ytelser vil da bli gitt i alle tilfelle der det foreligger
minst tre års botid eller tre år med pensjonspoeng.
Det vil kunne være aktuelt å vurdere
alternative løsninger, inkludert å redusere kravet
slik at det som tidligere skal være tilstrekkelig med ett års
medlemskap fram til uførheten. Det kan også være
grunn til å se nærmere på mulighetene
for oppmykinger når det gjelder frivillig medlemskap for å gjøre
dette alternativet mer attraktivt for personer som tenker seg å arbeide utenlands
i en periode. Dette vil primært måtte gå på reduserte
satser for medlemskapet.
Jeg nevner også at en eventuell endring
antakelig bør medføre ytelser både ved
uførhet og når en person i den aktuelle gruppen
dør før vedkommende har vært tre år i
Norge. Ved etterlattepensjon kreves det at avdøde var medlem
i de siste tre årene fram til dødsfallet.
For ordens skyld føyer jeg til at det
ikke er foretatt nærmere vurderinger av de økonomiske
konsekvensene av ulike alternativer. Det er et problem i denne sammenhengen
at man savner relevante statistiske opplysninger.
Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den 2. mai 2006
Karin Andersen
leder |
André N. Skjelstad
ordfører |