I meldingens kapittel 6 beskrives og drøftes
forhold av sentral betydning for politiets samfunnsrolle. Slike forhold
er Regjeringens kriminalpolitiske føringer for politiet,
publikums forventninger og riksadvokatens styringssignaler for politiets
straffesaksbehandling, avveiningen mellom personvernhensyn og kollektive beskyttelsesbehov,
forutsetninger for et lokalt forankret politi, og politiets beredskap
ved større hendelser og ekstraordinære situasjoner.
Før disse forholdene omtales, presenteres i kapittel 6
den overordnede målsetting for politiet som er at politiet
i samvirke med andre skal bidra til økt trygghet i samfunnet.
Det foreligger to nylig gjennomførte
landsdekkende publikumsundersøkelser, som begge er relevante
for arbeidet med meldingen. Den ene er en landsdekkende offerundersøkelse
i FN-regi. Dette er en undersøkelse som blir gjennomført
i en rekke land med formål å få sammenlignbare
data om kriminaliteten på tvers av landegrenser. Den andre
landsdekkende publikumsundersøkelsen er den som er gjennomført
som en del av evalueringen av Politireform 2000.
Etter departementets vurdering viser undersøkelsene at
folk flest føler seg trygge. Nærmere ni av ti
opplever eget nærmiljø som trygt etter mørkets
frembrudd. Et flertall oppgir at de føler seg trygge i
sentrum på kvelds- og nattetid. Resultatene kan tyde på at
det kan være vanskelig for politiet alene å øke
opplevelsen av trygghet ytterligere. Et annet hovedinntrykk fra
FN-undersøkelsen er at både offererfaring og politiets håndtering
av anmeldelser har stor betydning for offeret og offerets vurdering
av politiet. De med offererfaring vurderer sannsynligheten for å bli
rammet av samme lovbrudd i fremtiden høyere enn de uten
offererfaring. Videre viser svarene at folks vurdering
av politiets innsats med å kontrollere kriminaliteten i
nærmiljøet varierer med offererfaring, mens anmeldererfaring
synes å være viktigst når det gjelder
tiltroen til fremtidig bistand.
Resultatene over antyder at det ikke er likegyldig hvordan
politiet håndterer anmeldelser. Hvordan politiet håndterer
en anmeldelse kan både ha konsekvenser for trygghetsnivået
i samfunnet og folks tiltro og tillit til politiet. Det er derfor
viktig at politiet utvikler erfaringsbaserte strategier og tiltak
om hvordan de skal håndtere og følge opp en anmeldelse.
Et annet hovedinntrykk er at folk i all hovedsak
er godt fornøyd med politiet. Det er noe bekymringsfullt at
brukerne er minst fornøyd med politiet når det
gjelder politiets håndtering av meldinger om mistenkelige forhold,
oppfølging av konkrete anmeldelser og tilgjengelighet ved
akutt behov for hjelp. Her har politiet en utfordring.
Et lokalt forankret politi med vekt på tilgjengelighet i
samfunnet forutsetter mange og spredte tjenestesteder. Dagens organisering
av norsk politi med 27 distrikter, og til sammen ca. 400 tjenesteenheter,
er et godt utgangspunkt for en lokal tilstedeværelse. Det
er etter departementets oppfatning ikke nødvendig å opprette flere
tjenesteenheter, blant annet fordi flere tjenesteenheter kan binde
ressurser på bekostning av aktiv tjeneste.
Politiets kommunikasjon med publikum kan lett
bli usystematisk og situasjonsbetinget, og her ligger det etter
departementets oppfatning et stort potensial for forbedringer. Et
nyttig verktøy i denne forbindelse er publikumsundersøkelser.
Når det gjelder forholdet politi/kommune,
har mange kommuner allerede i dag et godt samarbeid med politiet,
men kvaliteten på samarbeidet varierer. Med unntak for
samarbeidet knyttet til SLT-modellen, som bygger på en
kombinasjon av politiets kunnskaper om kriminalitet og andre etaters
virkemidler i forebyggingen av kriminalitet, er samarbeidet i liten
grad formalisert. De fleste kommuner har imidlertid ikke etablert
et SLT-samarbeid i dag. Dette betyr etter departementets oppfatning
at det ligger et klart forbedringspotensial i samarbeidet mellom
politi og kommune.
I meldingens kapittel 6 redegjøres
det videre for politiets beredskap ved større hendelser
og ekstraordinære situasjoner.
Regjeringen ønsker å videreføre
ordningen med et ubevæpnet politi i Norge. En ubevæpnet
politi- og lensmannsetat underbygger etatens sivile preg. Selv om
enkelte trekk ved samfunns- og kriminalitetsutviklingen er bekymringsfull,
er det Regjeringens syn at utviklingstrekkene generelt ikke er tilstrekkelige
til å begrunne alminnelig bevæpning av norsk politi
i overskuelig fremtid. Det er imidlertid viktig å følge utviklingen
nøye, og om nødvendig finne effektive tiltak innen
gjeldende rammer for politiets bruk av våpen.
Komiteen viser til
at politi- og lensmannsetaten skal bidra til økt trygghet
gjennom redusert kriminalitet. Det må både skje
ved å redusere kriminaliteten som rammer befolkningen i
hverdagen, og ved å forebygge og bekjempe organisert kriminalitet.
Dette er utfordringer som krever ulik tilnærming, men som
skal løses innenfor samme organisasjon. Komiteen mener
at det er en styrke at politi- og lensmannsetaten har et bredt spenn
av ansvar og oppgaver. Det er viktig for effektiviteten og oppnåelse
av resultater at oppgavene er tillagt samme etat, og sikrer både
lokalkunnskap og helhetsforståelse.
Komiteen ønsker å ha
et fortsatt ubevæpnet politi med muligheter for fremskutt
lagring av våpen.
Komiteen vil understreke viktigheten
av en helhetlig strategi for kriminalitetsbekjempelse som ser alle
leddene i straffesakskjeden i sammenheng. De fleste metodene politiet
rår over er reaktive, og det finnes få målekriterier
for å måle nærmere effekten av det forbyggende
arbeidet. Komiteen vil legge vekt på at det
skal utvikles mye metoder og målekriterier for det kriminalitetsforbyggende
arbeidet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener
at særlig for unge lovbrytere er en rask reaksjon viktigere
enn en streng reaksjon, og det er et mål å øke
bruken av konfliktråd.
Komiteen mener videre
at det bør vurderes om konfliktordningen også skal
utvides til å omfatte andre, mindre alvorlige lovbrudd.
Komiteen ønsker at politiet
skal være til stede på områder der dette
kan være forebyggende for kriminalitetsutvikling. Politiets
møte med ungdom på skole og fritid kan bety mye
for det forebyggende arbeidet. Mange flyktninger som kommer til
Norge har med seg tidligere erfaringer som kan innebære
et anstrengt forhold til politiet, og det å få treffe
politiet i Norge på en positiv måte vil være
svært viktig. Komiteen vil vise til det
positive i at politiet samarbeider med barnevernet. Samarbeidet
med barnevernskonsulenter og barnevernsvakt bør utvides
for å kunne forebygge problemer så tidlig som
mulig.
Komiteen viser videre til at
kriminalitet ofte har en lokal forankring, og politiets forebygging,
etterforskning, påtale og iretteføring
skjer i hovedsak lokalt.
Komiteen mener det med bakgrunn
i erfaringene fra SLT-samarbeidet og veilederen Politiet i lokalsamfunnet,
utarbeidet av POD, bør etableres mer forpliktende samarbeidsstrukturer
lokalt i form av "Politiråd". Komiteen vil
vise til at SLT-modellen er tatt i bruk i en rekke kommuner med
godt resultat. Det kriminalitetsforebyggende råd opplyser
at nærmere 150 kommuner benytter denne metodikken. SLT-samarbeidet har
et klart kriminalitetsforebyggende fokus overfor barn og unge og
involverer politi, sentrale etater på kommuneplan og ulike
private og frivillige aktører i lokalsamfunnet. Komiteen vil
vise til Røyken kommune som også har involvert
den videregående skolen i kommunen. Dette er viktig for å sikre
kontinuitet og god oppfølging av ungdom utover grunnskolen. Komiteen vil
også peke på SaLTo-prosjektet i Oslo som er organisert
i henhold til SLT-modellen og er et samarbeid mellom Oslo politidistrikt
og Oslo kommune om kriminalitetsforebyggende tiltak blant barn og
unge, der prosjektledelsen har vært lagt til Oslo Politidistrikt.
Prosjektet bygger på regjeringen Bondevik IIs handlingsplan
Sammen mot barne- og ungdomskriminalitet (2005-2008) og Politidirektoratets strategiplan
for forebyggende politiarbeid 2002-2005. Komiteen har
med interesse merket seg at partene har en felles målsetting
om å bruke den kunnskapen man får om barne- og
ungdomskriminaliteten i kommunen strategisk og aktivt i forhold
til planlegging og prioriteringer. Målet er å øke
mulighetene for rett intervensjon og relevante tiltak i rett tid. Komiteen vil videre
fremheve ordførers/byrådsleders deltakelse, politiets
engasjement og at det stilles tilstrekkelig tidsressurs til disposisjon
som helt sentrale suksessfaktorer i SLT-samarbeidet. Komiteen mener
opprettelsen av "Politiråd" i kommuner med etablert SLT-samarbeid må sees
på som en videreutvikling av SLT-samarbeidet til å omfatte
alle deler av befolkningen og lokalsamfunnet.
Komiteen vil videre understreke
at plan- og bygningsloven må endres slik at kommunene forpliktes
til å ta kriminalitetsforebyggende hensyn i sin planlegging. Komiteen vil
vise til at dette er en oppfølging av vedtak i Innst. S.
nr. 245 (2004-2005). Komiteen mener det lokale samarbeidet
mellom politiet og kommunene må forankres på øverste
nivå lokalt. Det kriminalitetsforebyggende arbeidet bør
være integrert i kommuneplanen, og sees på som
et ledd i en helhetlig forebyggende strategi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til at Fremskrittspartiet har fremmet forslag om politiråd
i Dokument nr. 8:2 (2004-2005) Forslag fra stortingsrepresentantene
Carl I. Hagen, Siv Jensen, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad
om tiltak for å bekjempe kriminalitet uten at dette da
fikk støtte. Disse medlemmer er tilfreds
med at de andre partier nå kommer etter og ser nytten av
en slik ordning.
Komiteen viser til
at områder som rus og psykiatri som tilligger andre etaters
ansvar må ofte håndteres av politiet. Komiteen mener
derfor at økt samhandling også må omfatte
avgrensninger for å klargjøre ansvarsområder
mellom ulike etater. Det er også helt nødvendig
med en sterkere samhandling på tvers av sektorer og mellom
ulike forvaltningsnivåer for å kunne utnytte ressursene
bedre og redusere antall glippsoner.
Dagens situasjon preges etter komiteens oppfatning
av for lite helhetlige tiltak ved reintegrering av den kriminelle
tilbake til samfunnet. Ofte har den straffedømte sammensatte
problemer som krever at flere offentlige instanser samarbeider. Komiteen ønsker derfor
at det skal vurderes å etablere reintegreringsordninger
som reduserer antall personer fra det offentlige en klient har å forholde
seg til i en slik prosess.
Komiteen vil peke på at
vi beveger oss i retning av et stadig mer "rettighetsorientert"
samfunn. De siste årene er det vedtatt en rekke nye lover
som rettighetsfester befolkningens behov og krav i forhold til bl.a. helsetjenester,
velferd og utdanning. Denne utviklingen stiller også større
krav til politiets notoritet og kompetanse når oppdrag
skal håndteres, og politiets handlemåte blir i
større grad enn tidligere påklaget til overordnet
myndighet av personer som mener seg utsatt for kritikkverdig atferd,
eller mangelfull innsats ved ulykker, etterforskning eller pågripelser. Komiteen vil
understreke at lov- og regelutviklingen påvirker politiets
saksbehandling og ressurssituasjon, både i straffesaker,
sivile saker og forvaltningssaker. Selv om regelstyrte prosesser
sikrer kvalitet, mener komiteen det er viktig at
etaten prøver å unngå en byråkratiserende
og forsinkende effekt på oppgaveløsningen.
Komiteen vil påpeke
at endrede klimatiske forhold og ekstreme naturhendelser som for
eksempel tsunamikatastrofen i Sør-Asia 2004/2005
har medført at det i St.meld. nr. 37 (2004-2005) om Flodbølgekatastrofen
i Sør-Asia og sentral krisehåndtering ble tydelig klargjort
at ved omfattende katastrofer i utlandet skal den koordinerende
operative ledelse på stedet ligge hos politiet og det operative
koordineringsansvaret lokalt ligge hos Politidirektoratet. Forskning
viser at vi trolig vil oppleve flere naturulykker under til dels
ekstreme forhold, og politiet vil derfor som beredskapsorganisasjon
spille en stadig viktigere rolle i tida framover.
I tillegg vil komiteen bemerke
at etableringen av en ny krisestøtteenhet som skal bidra
med støttefunksjoner til departementene og Regjeringens
kriseråd i deres krisehåndtering er behandlet
iInnst. S. nr. 139 (2005-2006).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det bør stilles økte
ressurser til rådighet for å oppklare hverdagskriminalitet
som innbrudd, ran og tyveri fordi slike saker altfor ofte ender
med henleggelse, selv i tilfeller hvor gjerningspersonen er kjent.
Oppklaring av flere slike saker må prioriteres for å skape
større trygghet i hverdagen.
Disse medlemmer er opptatt av
at unge lovbrytere skal oppleve at lovbrudd har konsekvenser. Det
må reageres raskt på barne- og ungdomskriminalitet
for å forebygge at barn og unge innleder en mer omfattende kriminell
virksomhet. For de yngste lovbryterne er konfliktrådet
et godt egnet virkemiddel der gjerningsperson møter offeret
og får muligheten til å inngå avtale
om å gjøre opp for seg.
Komiteen er opptatt
av å styrke offerets stilling og mener justissektoren har
hatt et for ensidig fokus på gjerningspersonen. Komiteen vil
understreke det betydelige ansvaret politiet har for å møte
og ivareta personer som ofte er i en svært sårbar
situasjon. Dette gjelder både voksne og barn som blir ofre
for kriminalitet. Komiteen vil vise til Fornærmedeutvalgets utredning
som nylig ble fremlagt og som inneholder en rekke forslag til styrking
av fornærmedes og etterlattes stilling i straffesaken.
Videre vises det til arbeidsgruppen som skal vurdere mer praktiske
aspekter ved pårørende og offerets møte
med politi og rettsapparat. Komiteen forutsetter
at departementet vil gi denne problemstillingen prioritet og på egnet
måte komme til Stortinget med sak om tiltak for bedre ivaretakelse
av ofrenes og pårørendes situasjon i møte
med politi og rettsvesen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
for øvrig vise til sine merknader foran.