Sammendrag

I meldingens kapittel 6 beskrives og drøftes forhold av sentral betydning for politiets samfunnsrolle. Slike forhold er Regjeringens kriminalpolitiske føringer for politiet, publikums forventninger og riksadvokatens styringssignaler for politiets straffesaksbehandling, avveiningen mellom personvernhensyn og kollektive beskyttelsesbehov, forutsetninger for et lokalt forankret politi, og politiets beredskap ved større hendelser og ekstraordinære situasjoner. Før disse forholdene omtales, presenteres i kapittel 6 den overordnede målsetting for politiet som er at politiet i samvirke med andre skal bidra til økt trygghet i samfunnet.

Det foreligger to nylig gjennomførte landsdekkende publikumsundersøkelser, som begge er relevante for arbeidet med meldingen. Den ene er en landsdekkende offerundersøkelse i FN-regi. Dette er en undersøkelse som blir gjennomført i en rekke land med formål å få sammenlignbare data om kriminaliteten på tvers av landegrenser. Den andre landsdekkende publikumsundersøkelsen er den som er gjennomført som en del av evalueringen av Politireform 2000.

Etter departementets vurdering viser undersøkelsene at folk flest føler seg trygge. Nærmere ni av ti opplever eget nærmiljø som trygt etter mørkets frembrudd. Et flertall oppgir at de føler seg trygge i sentrum på kvelds- og nattetid. Resultatene kan tyde på at det kan være vanskelig for politiet alene å øke opplevelsen av trygghet ytterligere. Et annet hovedinntrykk fra FN-undersøkelsen er at både offererfaring og politiets håndtering av anmeldelser har stor betydning for offeret og offerets vurdering av politiet. De med offererfaring vurderer sannsynligheten for å bli rammet av samme lovbrudd i fremtiden høyere enn de uten offer­erfaring. Videre viser svarene at folks vurdering av politiets innsats med å kontrollere kriminaliteten i nærmiljøet varierer med offererfaring, mens anmeldererfaring synes å være viktigst når det gjelder tiltroen til fremtidig bistand.

Resultatene over antyder at det ikke er likegyldig hvordan politiet håndterer anmeldelser. Hvordan politiet håndterer en anmeldelse kan både ha konsekvenser for trygghetsnivået i samfunnet og folks tiltro og tillit til politiet. Det er derfor viktig at politiet utvikler erfaringsbaserte strategier og tiltak om hvordan de skal håndtere og følge opp en anmeldelse.

Et annet hovedinntrykk er at folk i all hovedsak er godt fornøyd med politiet. Det er noe bekymringsfullt at brukerne er minst fornøyd med politiet når det gjelder politiets håndtering av meldinger om mistenkelige forhold, oppfølging av konkrete anmeldelser og tilgjengelighet ved akutt behov for hjelp. Her har politiet en utfordring.

Et lokalt forankret politi med vekt på tilgjengelighet i samfunnet forutsetter mange og spredte tjenestesteder. Dagens organisering av norsk politi med 27 distrikter, og til sammen ca. 400 tjenesteenheter, er et godt utgangspunkt for en lokal tilstedeværelse. Det er etter departementets oppfatning ikke nødvendig å opprette flere tjenesteenheter, blant annet fordi flere tjenesteenheter kan binde ressurser på bekostning av aktiv tjeneste.

Politiets kommunikasjon med publikum kan lett bli usystematisk og situasjonsbetinget, og her ligger det etter departementets oppfatning et stort potensial for forbedringer. Et nyttig verktøy i denne forbindelse er publikumsundersøkelser.

Når det gjelder forholdet politi/kommune, har mange kommuner allerede i dag et godt samarbeid med politiet, men kvaliteten på samarbeidet varierer. Med unntak for samarbeidet knyttet til SLT-modellen, som bygger på en kombinasjon av politiets kunnskaper om kriminalitet og andre etaters virkemidler i forebyggingen av kriminalitet, er samarbeidet i liten grad formalisert. De fleste kommuner har imidlertid ikke etablert et SLT-samarbeid i dag. Dette betyr etter departementets oppfatning at det ligger et klart forbedringspotensial i samarbeidet mellom politi og kommune.

I meldingens kapittel 6 redegjøres det videre for politiets beredskap ved større hendelser og ekstraordinære situasjoner.

Regjeringen ønsker å videreføre ordningen med et ubevæpnet politi i Norge. En ubevæpnet politi- og lensmannsetat underbygger etatens sivile preg. Selv om enkelte trekk ved samfunns- og kriminalitetsutviklingen er bekymringsfull, er det Regjeringens syn at utviklingstrekkene generelt ikke er tilstrekkelige til å begrunne alminnelig bevæpning av norsk politi i overskuelig fremtid. Det er imidlertid viktig å følge utviklingen nøye, og om nødvendig finne effektive tiltak innen gjeldende rammer for politiets bruk av våpen.

Komiteens merknader

Komiteen viser til at politi- og lensmannsetaten skal bidra til økt trygghet gjennom redusert kriminalitet. Det må både skje ved å redusere kriminaliteten som rammer befolkningen i hverdagen, og ved å forebygge og bekjempe organisert kriminalitet. Dette er utfordringer som krever ulik tilnærming, men som skal løses innenfor samme organisasjon. Komiteen mener at det er en styrke at politi- og lensmannsetaten har et bredt spenn av ansvar og oppgaver. Det er viktig for effektiviteten og oppnåelse av resultater at oppgavene er tillagt samme etat, og sikrer både lokalkunnskap og helhetsforståelse.

Komiteen ønsker å ha et fortsatt ubevæpnet politi med muligheter for fremskutt lagring av våpen.

Komiteen vil understreke viktigheten av en helhetlig strategi for kriminalitetsbekjempelse som ser alle leddene i straffesakskjeden i sammenheng. De fleste metodene politiet rår over er reaktive, og det finnes få målekriterier for å måle nærmere effekten av det forbyggende arbeidet. Komiteen vil legge vekt på at det skal utvikles mye metoder og målekriterier for det kriminalitetsforbyggende arbeidet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at særlig for unge lovbrytere er en rask reaksjon viktigere enn en streng reaksjon, og det er et mål å øke bruken av konfliktråd.

Komiteen mener videre at det bør vurderes om konfliktordningen også skal utvides til å omfatte andre, mindre alvorlige lovbrudd.

Komiteen ønsker at politiet skal være til stede på områder der dette kan være forebyggende for kriminalitetsutvikling. Politiets møte med ungdom på skole og fritid kan bety mye for det forebyggende arbeidet. Mange flyktninger som kommer til Norge har med seg tidligere erfaringer som kan innebære et anstrengt forhold til politiet, og det å få treffe politiet i Norge på en positiv måte vil være svært viktig. Komiteen vil vise til det positive i at politiet samarbeider med barnevernet. Samarbeidet med barnevernskonsulenter og barnevernsvakt bør utvides for å kunne forebygge problemer så tidlig som mulig.

Komiteen viser videre til at kriminalitet ofte har en lokal forankring, og politiets forebygging, etterforsk­ning, påtale og iretteføring skjer i hovedsak lokalt.

Komiteen mener det med bakgrunn i erfaringene fra SLT-samarbeidet og veilederen Politiet i lokalsamfunnet, utarbeidet av POD, bør etableres mer forpliktende samarbeidsstrukturer lokalt i form av "Politiråd". Komiteen vil vise til at SLT-modellen er tatt i bruk i en rekke kommuner med godt resultat. Det kriminalitetsforebyggende råd opplyser at nærmere 150 kommuner benytter denne metodikken. SLT-samarbeidet har et klart kriminalitetsforebyggende fokus overfor barn og unge og involverer politi, sentrale etater på kommuneplan og ulike private og frivillige aktører i lokalsamfunnet. Komiteen vil vise til Røyken kommune som også har involvert den videregående skolen i kommunen. Dette er viktig for å sikre kontinuitet og god oppfølging av ungdom utover grunnskolen. Komiteen vil også peke på SaLTo-prosjektet i Oslo som er organisert i henhold til SLT-modellen og er et samarbeid mellom Oslo politidistrikt og Oslo kommune om kriminalitetsforebyggende tiltak blant barn og unge, der prosjektledelsen har vært lagt til Oslo Politidistrikt. Prosjektet bygger på regjeringen Bondevik IIs handlingsplan Sammen mot barne- og ungdomskriminalitet (2005-2008) og Politidirektoratets strategiplan for forebyggende politiarbeid 2002-2005. Komiteen har med interesse merket seg at partene har en felles målsetting om å bruke den kunnskapen man får om barne- og ungdomskriminaliteten i kommunen strategisk og aktivt i forhold til planlegging og prioriteringer. Målet er å øke mulighetene for rett intervensjon og relevante tiltak i rett tid. Komiteen vil videre fremheve ordførers/byrådsleders deltakelse, politiets engasjement og at det stilles tilstrekkelig tidsressurs til disposisjon som helt sentrale suksessfaktorer i SLT-samarbeidet. Komiteen mener opprettelsen av "Politiråd" i kommuner med etablert SLT-samarbeid må sees på som en videreutvikling av SLT-samarbeidet til å omfatte alle deler av befolkningen og lokalsamfunnet.

Komiteen vil videre understreke at plan- og bygningsloven må endres slik at kommunene forpliktes til å ta kriminalitetsforebyggende hensyn i sin planlegging. Komiteen vil vise til at dette er en oppfølging av vedtak i Innst. S. nr. 245 (2004-2005). Komiteen mener det lokale samarbeidet mellom politiet og kommunene må forankres på øverste nivå lokalt. Det kriminalitetsforebyggende arbeidet bør være integrert i kommuneplanen, og sees på som et ledd i en helhetlig forebyggende strategi.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til at Fremskrittspartiet har fremmet forslag om politiråd i Dokument nr. 8:2 (2004-2005) Forslag fra stortingsrepresentantene Carl I. Hagen, Siv Jensen, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad om tiltak for å bekjempe kriminalitet uten at dette da fikk støtte. Disse medlemmer er tilfreds med at de andre partier nå kommer etter og ser nytten av en slik ordning.

Komiteen viser til at områder som rus og psykiatri som tilligger andre etaters ansvar må ofte håndteres av politiet. Komiteen mener derfor at økt samhandling også må omfatte avgrensninger for å klargjøre ansvarsområder mellom ulike etater. Det er også helt nødvendig med en sterkere samhandling på tvers av sektorer og mellom ulike forvaltningsnivåer for å kunne utnytte ressursene bedre og redusere antall glippsoner.

Dagens situasjon preges etter komiteens oppfatning av for lite helhetlige tiltak ved reintegrering av den kriminelle tilbake til samfunnet. Ofte har den straffedømte sammensatte problemer som krever at flere offentlige instanser samarbeider. Komiteen ønsker derfor at det skal vurderes å etablere reintegreringsordninger som reduserer antall personer fra det offentlige en klient har å forholde seg til i en slik prosess.

Komiteen vil peke på at vi beveger oss i retning av et stadig mer "rettighetsorientert" samfunn. De siste årene er det vedtatt en rekke nye lover som rettighetsfester befolkningens behov og krav i forhold til bl.a. helsetjenester, velferd og utdanning. Denne utviklingen stiller også større krav til politiets notoritet og kompetanse når oppdrag skal håndteres, og politiets handlemåte blir i større grad enn tidligere påklaget til overordnet myndighet av personer som mener seg utsatt for kritikkverdig atferd, eller mangelfull innsats ved ulykker, etterforskning eller pågripelser. Komiteen vil understreke at lov- og regelutviklingen påvirker politiets saksbehandling og ressurssituasjon, både i straffesaker, sivile saker og forvaltningssaker. Selv om regelstyrte prosesser sikrer kvalitet, mener komiteen det er viktig at etaten prøver å unngå en byråkratiserende og forsinkende effekt på oppgaveløsningen.

Komiteen vil påpeke at endrede klimatiske forhold og ekstreme naturhendelser som for eksempel tsunamikatastrofen i Sør-Asia 2004/2005 har medført at det i St.meld. nr. 37 (2004-2005) om Flodbølgekatastrofen i Sør-Asia og sentral krisehåndtering ble tydelig klargjort at ved omfattende katastrofer i utlandet skal den koordinerende operative ledelse på stedet ligge hos politiet og det operative koordineringsansvaret lokalt ligge hos Politidirektoratet. Forskning viser at vi trolig vil oppleve flere naturulykker under til dels ekstreme forhold, og politiet vil derfor som beredskapsorganisasjon spille en stadig viktigere rolle i tida framover.

I tillegg vil komiteen bemerke at etableringen av en ny krisestøtteenhet som skal bidra med støttefunksjoner til departementene og Regjeringens kriseråd i deres krisehåndtering er behandlet iInnst. S. nr. 139 (2005-2006).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det bør stilles økte ressurser til rådighet for å oppklare hverdagskriminalitet som innbrudd, ran og tyveri fordi slike saker altfor ofte ender med henleggelse, selv i tilfeller hvor gjerningspersonen er kjent. Oppklaring av flere slike saker må prioriteres for å skape større trygghet i hverdagen.

Disse medlemmer er opptatt av at unge lovbrytere skal oppleve at lovbrudd har konsekvenser. Det må reageres raskt på barne- og ungdomskriminalitet for å forebygge at barn og unge innleder en mer omfattende kriminell virksomhet. For de yngste lovbryterne er konfliktrådet et godt egnet virkemiddel der gjerningsperson møter offeret og får muligheten til å inngå avtale om å gjøre opp for seg.

Offerets stilling

Komiteen er opptatt av å styrke offerets stilling og mener justissektoren har hatt et for ensidig fokus på gjerningspersonen. Komiteen vil understreke det betydelige ansvaret politiet har for å møte og ivareta personer som ofte er i en svært sårbar situasjon. Dette gjelder både voksne og barn som blir ofre for kriminalitet. Komiteen vil vise til Fornærmedeutvalgets utredning som nylig ble fremlagt og som inneholder en rekke forslag til styrking av fornærmedes og etterlattes stilling i straffesaken. Videre vises det til arbeidsgruppen som skal vurdere mer praktiske aspekter ved pårørende og offerets møte med politi og rettsapparat. Komiteen forutsetter at departementet vil gi denne problemstillingen prioritet og på egnet måte komme til Stortinget med sak om tiltak for bedre ivaretakelse av ofrenes og pårørendes situasjon i møte med politi og rettsvesen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil for øvrig vise til sine merknader foran.