Formålet med stortingsmeldingen er å beskrive
og drøfte politi- og lensmannsetatens rolle og oppgaver. Regjeringen ønsker
gjennom meldingen å vise hvordan politi- og lensmannsetaten
kan møte utfordringene etaten står overfor i de
nærmeste 5-10 årene, og i hvilken retning etaten
bør utvikles.
Meldingen har sin bakgrunn i anmodningsvedtak
fra Stortinget, jf. vedtak V i Budsjett-innst. S. nr. 4 (2002-2003),
der Regjeringen blir bedt om å komme tilbake til Stortinget
med en egen sak om politirollen med bakgrunn i politirolleutvalgets
to utredninger og i forhold til rekruttering og bemanning. I meldingens
kapittel 1.2 gjengis meldingens hoved-konklusjoner.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Anne Marit Bjørnflaten, Thomas Breen, Cecilie Thaule
Løvlid og Hilde Magnusson Lydvo, fra Fremskrittspartiet,
Jan Arild Ellingsen, Solveig Horne og Morten Ørsal Johansen,
fra Høyre, Elisabeth Aspaker og Cathrin Bretzeg, og fra
Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo, viser til
St.meld. nr. 42 (2004-2005) om politiets rolle og oppgaver, og vil understreke
viktigheten av at det foretas en gjennomgang av hvilke utfordringer
politi- og lensmannsetaten står overfor de neste 5-10 årene,
og i hvilken retning etaten bør utvikles.
Det har ikke vært foretatt en helhetlig
gjennomgang av politi- og lensmannsetatens samfunnsrolle siden politirolleutvalget
avsluttet sitt arbeid i 1987, og komiteen vil påpeke
at det har skjedd samfunnsendringer og endringer i kriminaliteten
som utfordrer dagens politirolle.
Komiteen vil ha en aktiv og helhetlig
bekjempelse av kriminalitet. Tryggheten i samfunnet er et velferdsspørsmål,
og skal være et offentlig ansvar. Målet er å forebygge
bedre, oppklare mer, reagere raskere og rehabilitere bedre. Derfor ønsker komiteen en
målrettet og balansert satsing på politiet, på domstolene
og på kriminalomsorgen.
Komiteen understreker at den
norske politimodellen nyter høy tillit i befolkningen,
og støtter konklusjonen i meldinga om at vår politiordning
er både hensiktsmessig og ressurseffektiv. Det norske enhets-politiet
gir god rettssikkerhet, handlekraft, skaper tillit, og sørger
både for en brei kontaktflate og god legitimitet i både
tettbygde og grisgrendte strøk. Komiteen vil
ha et nært og sterkt politi med lensmannskontorer og tjenestesteder
over hele landet, og anser dette som viktig for fortsatt å opprettholde
befolkningens høye tillit til politiet.
Komiteen deler i hovedsak meldingas
konklusjoner om politi- og lensmannsetatens oppgaver, om at politiet
i samvirke med andre offentlige og private aktører skal
bidra til økt trygghet i samfunnet; det internasjonale
samarbeidet mot alvorlig, organisert og samfunnstruende kriminalitet
skal styrkes; politiet skal være forberedt på et
bredt spekter av hendelser som også kan kreve større
organisert innsats; og at politiet skal være den sentrale
aktøren i det sivile samfunnets beredskap mot store ulykker,
naturkatastrofer og terroranslag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, understreker
at politiets straffesaksbehandling er underlagt påtalemyndighetens
ansvar og kontroll. Flertallet viser til at fremskutt
og integrert påtale er en viktig faktor for en effektiv
og velfungerende straffesaksbehandling.
Komiteen viser videre til at
politi- og lensmannsetatens virksomhet skal være kunnskapsstyrt,
og mindre alvorlige og tilståtte straffbare forhold skal
i større grad avgjøres umiddelbart på lokalt
nivå. Kompetansen som den treårige politihøgskoleutdanningen
gir, må benyttes der slik kompetanse er påkrevd,
og spennvidden i etatens oppgaver og samfunnets kulturelle mangfold
stiller økte krav til etaten. Derfor må objektivitet,
integritet og høy etisk standard og bevissthet prege politiets
utdanning og tjenesteutøvelse.
Komiteen vil også påpeke
at forebygging av kriminalitet er en av myndighetenes viktigste
oppgaver. Med gode velferdstilbud for alle kan kriminalitet forebygges
og mange av startblokkene for en kriminell løpebane fjernes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser
til at når over 60 pst. av voldskriminaliteten begås
i alkoholrus, er det viktig å fastholde en restriktiv ruspolitikk.
Komiteen mener at
gode tilbud i psykiatri, helse og omsorg og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk
er viktig for helhetlig kriminalitetsbekjempelse. Det er viktig
at forebyggende velferdstiltak, gode lokalsamfunn og fritids- og
aktivitetstilbud for unge blir ivaretatt også som et ledd
i arbeidet mot kriminalitet. Politiet har en særlig viktig
kriminalitetsforebyggende oppgave, i samarbeid og samspill med andre
offentlige etater. Derfor er det viktig at politiet er effektivt,
profesjonelt og serviceinnstilt i forhold til befolkningen, og skal
ha tid og ressurser til forebyggende arbeid. Komiteen mener
at det forebyggende arbeidet i politiet må få økt
status. Komiteen mener Regjeringen må se
på muligheten for å innføre målekriterier
for hvert enkelt distrikt slik at man ser at dette arbeidet faktisk
gjøres. Disse kriteriene må utformes slik at man
måler både innsats og effekt.
Komiteen mener det er viktig
med en klarere oppgavedeling mellom politi og helsesektoren på rus-
og psykiatrifeltet. Komiteen vil påpeke
at en rekke enkeltsaker viser at det er behov for snarlige ekstra
tiltak for å styrke tilbudet til psykisk syke som begår
kriminelle handlinger uten at politiet har sanksjonsmuligheter samtidig
som de ikke oppfyller vilkårene for tvungen psykisk helsevern.
Dette er en uholdbar situasjon både for den enkelte som
ikke får tilstrekkelig hjelp, og for samfunnet rundt. Komiteen mener
det kan se ut som om det her er behov for en bedre samordning mellom
justismyndigheter, både politiet og kriminalomsorgen, og
helsemyndigheter for å sikre nødvendige hjelpetiltak
for den enkelte og trygghet for andre.
Komiteen ønsker et sterkt,
synlig og trygghetsskapende nærpoliti. Politiet må derfor
sikres ressurser og kompetanse til å forebygge og bekjempe
alle former for kriminalitet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser
til komiteens gjennomgående flertallsinnstilling, der flertallets syn
kommer til uttrykk. Flertallet har sett det som et
mål å finne fram til en omforent innstilling fra
en samlet komité så langt dette har vært
mulig på tvers av partiene, og finner det dermed lite hensiktsmessig
i tillegg å skulle rendyrke særstandpunkter i
merknads form, slik Fremskrittpartiet har valgt å gjøre
så vel innledningsvis, samt ved gjennomgående
henvisninger til sine særmerknader i de ulike kapitlene
i innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil innledningsvis vise til politilovens § 1
som lyder:
"Ansvar og mål
Staten skal
sørge for den polititjeneste som samfunnet har behov for.
Polititjenesten utføres av politi- og lensmannsetaten.
Politiet
skal gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet
være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme
og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd
for øvrig."
Disse medlemmer mener formålet
med politirollemeldingen må være å angi
metoder og tiltak for best å oppfylle denne lovbestemmelsen. Disse
medlemmer mener kravet om at staten skal sørge
for den polititjeneste samfunnet har behov for, angir klare krav til
at Stortinget bevilger tilstrekkelig midler til at loven kan oppfylles.
Det påhviler videre Regjeringen å forvalte de
tildelte midler på en slik måte at Stortingets
og lovgivers intensjoner og krav om en god polititjeneste oppfylles.
Disse medlemmer registrerer at
stortingsmeldingen i all hovedsak fremskriver og knesetter de ti grunnprinsipper
som er skissert innledningsvis. Det naturlige utgangspunkt for politiets
virksomhet bygger for disse medlemmer også på disse
prinsippene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å ha
et synlig og desentralisert politi (nærpoliti).
Dette prinsippet får følger
for også andre sider av politiets virksomhet. Et desentralisert
politi medfører at man på en rekke steder har
små enheter. Det er derfor nødvendig at disse
har en bred og god utdannelse for å fylle det spekter av
oppgaver som man vil møte lokalt i forhold til forebygging,
beredskap, ordensvirksomhet og etterforskning mv.
Disse medlemmer mener dette vil
kunne avhjelpes en del ved at man reduserer noe av politiets sivile gjøremål.
Samhandling og samarbeid med private og offentlige aktører
vil være viktig for at små enheter skal kunne
gi en god tjeneste til innbyggerne. Et desentralisert politi har
en kostnad som er vesentlig høyere enn et sterkt urbanisert
og sentralisert politi. Hittil har det politiske flertallet ikke
vist seg villig til å finansiere et slikt nærpoliti.
Disse medlemmer mener den ekstra
kostnad et nærpoliti har må kunne forsvares. Disse
medlemmer mener dette kan forsvares ut fra flere hensyn.
For det første vil et nærpoliti kunne forebygge
kriminalitet på en langt mer effektiv måte enn
et sentralisert politi. Dette på grunn av at man vil ha
mer inngående kjennskap til lokalbefolkningen og oversikt
over de forskjellige miljøene man har i distriktet. Man
vil videre kunne målrette innsatsen mot risikogrupper og
personer som er på vei ut på skråplanet
og på den måten effektivt forebygge kriminalitet.
Den samme nærhet til befolkningen og personer i nærmiljøet,
vil også kunne føre til raskere oppklaring, fordi
man kjenner de aktuelle kriminelle miljøer. At politiet
og tjenestemenn er lokalt engasjert i nærmiljøet
vil også kunne være viktig i forebygging og holdningsskaping
i forhold til politiet. Dette stiller også krav til de
enkelte tjenestemenns holdninger og etikk. En politimann vil alltid
måtte ses på som en representant for etaten.
Disse medlemmer mener at kostnaden
med et desentralisert politi derfor kan forsvares med en mer effektiv
forebygging og etterforskning, samt styrke respekten for politiet.
Et spørsmål i forhold til
nærpoliti er hvor lang utrykningstid man skal kunne akseptere.
I dag er politiet den eneste av nødetatene som ikke har
noe slikt krav.
Disse medlemmer mener at gjennom å stille
et slikt krav vil man se det reelle behovet til politiet og sette
en grense for hvor store opperasjonsområdene vil bli. Et
slikt krav til utrykningstid må, for å være
realistisk, knytte seg til nødssituasjoner.
Disse medlemmer mener man bør
vurdere å stille krav til utrykningstid også for
politiet. Dette vil øke trygghetsfølelsen hos
befolkningen og ansvarliggjøre politikerne i forhold til
at man har et klart krav til leveranse også på justisområdet.
Disse medlemmer vil derfor be
Regjeringen utrede en modell hvor man tar utgangspunkt i en reaksjonstid
på henholdsvis 15, 30, 45 minutter og en time. Herunder
kostnader og organisatoriske konsekvenser ved bruk av de forkjellige
reaksjonstider.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
en modell hvor man tar utgangspunkt i en reaksjonstid på henholdsvis 15,
30, 45 minutter og en time. Herunder kostnader og organisatoriske
konsekvenser ved bruk av de forskjellige reaksjonstider."
Disse medlemmer mener
forebygging av kriminalitet bør være et hovedfokus
for politiet. Det viktigste for både samfunn og offer er
at man unngår at den kriminelle handlingen skjer. Dette
er også slått fast i politiloven.
Disse medlemmer mener et synlig
og effektivt politi kombinert med raske og riktige straffereaksjoner er
noe av det som virker mest forebyggende. Det viktigste man kan gjøre
for å redusere kriminaliteten er å øke
risikoen for oppdagelse og fulgt opp med hensiktsmessige reaksjoner.
De færreste vil begå kriminalitet om man vet at
man sannsynligvis raskt vil bli pågrepet og straffet.
Disse medlemmer mener et synlig
og tilstedeværende politi i seg selv er sterkt kriminalitetsforebyggende.
Alle vet at dersom man ser en politibil på veien så reduseres
farten. Videre er det viktig å involvere politiet i lokale
forhold som politikerne kan påvirke. Man bør derfor
etablere forpliktende samarbeid mellom politiet og de enkelte kommuner.
Dette kan gjøres ved å pålegge en ordning
med et politiråd i kommunene. Dette ville være
viktig for å sette kriminalpolitikk og forebygging i fokus
hos lokalpolitikere i hele landet. Det er et paradoks at kriminalpolitikk
oppfattes som noe som først og fremst angår Stortinget
og stortingspolitikere, all den tid kriminalitet alltid skjer lokalt.
Disse medlemmer mener en styrking
av politiet vil være viktig i forebyggende øyemed
og at lokalpolitikere i større grad må vitaliseres
ved opprettelse av politiråd i kommunene.
Disse medlemmer vil vise til
at Fremskrittspartiet har fremmet forslag om politiråd
i Dokument nr. 8:2 (2004-2005) Forslag fra stortingsrepresentantene Carl
I. Hagen, Siv Jensen, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad
om tiltak for å bekjempe kriminalitet, uten at dette da
fikk støtte.
Disse medlemmer registrerer
at et lokalt desentralisert politi i stor grad fordrer at politiet
stort sett er generalister. På bakgrunn av den rivende
samfunnsutviklingen er det likevel begrenset hvor generalistisk
et politi kan være for å møte stadig
nye utfordringer. En ser utfordringen blant annet innen datakriminalitet
og komplisert økonomisk kriminalitet. Disse medlemmer mener
det på disse områdene er nødvendig med
spisskompetanse. Det samme vil være tilfellet i forhold
til en del avansert etterforskning og spesialoppgaver.
Disse medlemmer mener for eksempel
det er tvilsomt at tre års politihøgskole gjør
deg kvalifisert til å kunne være dataingeniør,
revisor, jurist, kjemiker, laborant mv. Det er heller ikke formålet,
selv om dette er kompetanse man i dag vil ha behov for i en rekke sammenhenger,
også kanskje i det minste politidistrikt. Dette fordrer
flere ting. Det ene er at politiet må kjøpe tjenester
eller ansette personer som har slik kompetanse, samt i større
grad å spesialisere seg i fremtiden.
Disse medlemmer mener en bør
gå mer i retning av et spesialisert politi. Det vil slik disse
medlemmer ser det, være umulig å møte
nye utfordringer uten ytterligere spesialisering. Dette bør
være en gradvis prosess både ved utvikling av
fag på politihøgskolen og blant annet ved flere
sivilt ansatte fagpersoner. Spørsmålet om spesialisering
vil måtte vurderes fortløpende i forhold til samfunnsutviklingen.
Disse medlemmer mener det kan
stilles spørsmål ved hvor mange sivile oppgaver
politiet skal ha. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet for
eksempel i forbindelse med den sivile rettspleien på grunnplanet
i stor grad ønsker å frata og redusere politiets
sivile gjøremål. Dette er en retning disse
medlemmer ønsker å fortsette. Det er i
dag en rekke oppgaver politiet utfører som i hovedsak kan
utføres av andre etater. Det være seg innkreving
av TONO-avgift, sivil rettspleie, utstedelse av pass mv. Disse
medlemmer mener man sterkt bør gå i retning
av å redusere denne type mer sivile oppgaver for politiet
og i større grad rendyrke etaten som et beredskaps- og
kriminalitetsbekjempende verktøy.
Disse medlemmer registrerer
at det de nærmeste årene vil bli en stor "turnover"
på grunn av generasjonsskifte i politiet. Det vil være
et gap mellom den avgangen man forventer og den rekrutteringen man
har til politiyrket.
Den manglede rekrutteringen kan ha flere årsaker. Det
kan skyldes lønns- og arbeidsvilkår. Politiet
har ikke vært lønnsvinnere samtidig som jobben
innbærer ubekvemme arbeidstider og stadig større
risiko. Det er ikke sikkert slike forhold motiverer ungdom til å velge dette
yrket, eller beholder politifolk i yrket. Selv om politiet i Norge
har høy troverdighet, er nok også statusen noe
redusert.
Disse medlemmer mener det igjen å gi
politiet en høy status i samfunnet må være
en viktig oppgave.
Disse medlemmer registrerer at
det er en utfordring å få rekruttert polititjenestemenn
til en del steder i utkant-Norge. Disse medlemmer mener
man her må tenke nytt. Disse medlemmer ser
at en løsning for eksempel er å gi stipend knyttet
til at man tjenstgjør på et slikt sted. Man kan
også kompensere en slik tjeneste ved at man i andre omgang
får førstevalg på tjenestested. En annen
måte er å gi mulighet for en langt mer differensiert
lønn. Men innenfor de rammer politiet har i dag er det
ikke mulig for politiet i utkanten å kompensere ulempen
med lønn selv.
Disse medlemmer mener man på bakgrunn
av dette bør utrede og benytte følgende virkemidler
i forhold til å sikre rekruttering til tjeneste i steder
og utkanter i landet hvor det er vanskelig å få personer
til å tjenestegjøre: økonomiske bidrag
og kompensasjoner, fortrinn ved videre valg av tjeneste, fortrinn
ved valg av etter- og videreutdanning.
Disse medlemmer registrerer at
når det gjelder kompetanse har vi i Norge en lang utdannelse
for politiet, sammenlignet med andre land. Dette blant annet på grunn
av enhetspolititanken. Skal man kunne løse problemer på lavest
effektive nivå, fordrer det også at den enkelte
tjenestemann har en god grunnutdannelse. God utdannelse gjør
det mindre betenkelig å delegere myndighet, slik at man
for eksempel i større grad kan benytte forenklet forelegg.
Det kan likevel være et spørsmål om man
trenger høyskole for å "lempe fyll" i helgene
som en del kaller det. Utfordringen er å få til en
utdannelse som vil gjøre politiet mer fleksibelt. I tillegg
vil det ikke bidra til å øke statusen til politiet å redusere
utdannelsen til politiet på enkelte områder. Disse
medlemmer ønsker derfor at man fortsatt satser
på god grunnkompetanse hos den enkelte tjenestemann. Man
bør også øke den generelle kompetansen som
knytter seg til innvandrergrupper, innvandring og integrering.
Disse medlemmer vil fremheve
at det også er viktig med etter- og videreutdanning. Samfunnet
stiller store krav til politi- og lensmannsetatens tilsatte på alle nivåer.
Det kommer stadig lovendringer, metodeendringer og nye pålegg
til etatens tilsatte uten at dette blir fulgt godt nok opp med implementering/opplæring.
Det er viktig at alle politidistrikt og Politidirektoratet har
kompetanseplaner for å utvikle politiet ut fra de behov
og utviklingstrekk en ser på kort og lang sikt.
Det er særlig viktig å tilpasse
og videreutvikle den årlige godkjenningen (dagens 40 t.
kurs) for operative mannskap. Man må både se på innhold
og antall timer. Den operative hverdagen blir stadig vanskeligere,
og da må politiet bruke ressurser på å forberede
sine mannskap på å løse oppdragene best
mulig.
Disse medlemmer mener forskning
på politi og kriminalitet i Norge er for dårlig.
Den forskningen man har hatt her i landet har i det alt vesentlige
kommet gjennom Kriminologisk institutt. Denne forskningen har vært
meget smal og politisert. Kvaliteten på og utvilklingen
ved dette instituttet har heller ikke holdt tritt med samfunnsutviklingen.
Konkret forskning på kriminalitetsbekjempelse og politimetoder
har det også vært for lite av i Norge. Politiets
kunnskap har i stor grad vært erfaringsbasert og blitt
overbrakt fra eldre og mer erfarne tjenestemenn til nye og yngre
tjenestemenn. Når vi ser det generasjonsskiftet som kommer
i nær fremtid, er dette bekymringsfullt. Det er avgjørende
at man utvikler mer forskning og kompetanse på dette området. Disse
medlemmer mener dette bør knyttes mer til Politihøgskolen
enn Kriminologisk institutt. Disse medlemmer vil
videre at man ser mer til utlandet for å skaffe en bedre
og bredere kompetanse. I flere andre land har man for eksempel klart å regne
på kostnader ved kriminalitet og tallfeste anslag. Dette
viser at man kan besitte vel så bra kompetanse i andre
land, den kompetanse bør Norge i større grad benytte.
Disse medlemmer er
opptatt av at lederrollen i politi- og lensmannsetaten må være
under kontinuerlig utvikling og vurdering. Politi- og lensmannsetaten
må ha dyktige og synlige ledere, som er gode både
på intern samhandling og ikke minst på samhandling
med lokalsamfunn og eksterne samarbeidspartnere.
Disse medlemmer er opptatt av
at politi- og lensmannsetaten jobber langsiktig og strategisk, der man
bruker POP-modellen som virkemiddel, derfor er det viktig at lederne
også blir målt i forhold til det forebyggende
arbeidet, samhandlingen med lokalsamfunnet, medarbeidertilfredshet
og vakt- og beredskapen (responstiden).
Disse medlemmer mener også at
toppstillinger i politietaten bør være åremålsstillinger
for å sikre en best mulig kvalitet på politiets
ledere.
En del fremtredende stillinger mener disse
medlemmer skal godkjennes av Stortinget, dette er overvåkingssjef
og utnevnelser til riksadvokat og førstestatsadvokater.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre
en ordning med at alle lederstillinger i politietaten ansettes på åremål."
"Stortinget ber Regjeringen innføre
en ordning med at utnevnelse av leder for Politiets sikkerhetstjeneste (PST)
og riksadvokat godkjennes av Stortinget."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at mange faktorer påvirker
omdømmet til politiet og hvilket politi man får
i fremtiden. Det viktigste vil være den enkelte politimanns
evne til å møte publikum på og måten å løse oppgavene
på. Det å måtte håndtere alle
situasjoner fra de myke serviceoppdragene til skarpe situasjoner
med bruk av makt, stiller ekstreme krav til politirolleinnehaveren.
Samfunnet forventer et politi med kunnskap, høy etisk standard,
god evne til kommunikasjon og likebehandling, derfor er det viktig å ha
fokus på utvelgelsen til yrket, grunnutdanningen på PHS
og den kontinuerlige læringen i yrket. Politiet må i
større grad ha en kultur som inviterer til konstruktiv
kritikk og evaluering. For å bli en lærende organisasjon
er det viktig å lære av "gode og dårlige
saker".
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at for at samfunnet også i framtiden skal rekruttere politikvinner
og -menn som vil fylle politirollen på best mulig måte,
er det viktig at de får godt personlig verneutstyr, herunder
personlige tjenestevåpen og god opplæring for å jobbe
under trygge og gode vilkår, og at en har en lønns-
og personalpolitikk som motiverer mange gode søkere til å ta
utfordringen i fremtidens politihverdag. Et viktig moment er her
at vitner (også politivitner) i saker som gjelder alvorlige narkotikaforbrytelser
og organisert kriminalitet gis effektiv beskyttelse, herunder vern
av identitet.
Disse medlemmer mener også politiet
selv er nærmest til å avgjøre om man
skal gå over til større grad av bevæpnet
politi. Dette er for viktig for tjenestemennenes sikkerhet til at
det skal bli vurdert av politikere som sitter langt unna det som
er politiets hverdag. Disse medlemmer ønsker
derfor å åpne opp for generell bevæpning
av politiet, når politiet selv mener tiden er moden for
dette. Disse medlemmer ønsker derfor å fjerne
eventuelle hinder for dette.
Disse medlemmer vil
skille politi og påtalemyndighet. Dette har flere grunner;
den viktigste er rettssikkerhet og kvalitetssikring. En uavhengig
påtalemyndighet vil slik disse medlemmer ser
det fungere som kvalitetssikring i forhold til politiets etterforskning
og fremgangsmåte.
Disse medlemmer mener at i et
mer spesialisert og fragmentert politi vil det også kunne
være mer hensiktsmessig med et slikt skille. Hvor enkelte
statlige eller offentlige organer har kontrollmyndighet og kontrollfunksjon
vil dette åpne for mulighet til en effektivisering. Hvis
man foretar et slikt skille, bør for eksempel skatteetaten
og andre lignende organer kunne gå rett til påtalemyndigheten
med en sak som avgjør om man tar ut direkte påtale
og går i retten.
Påtalemyndigheten må forøvrig
settes i stand til effektivt og raskt å følge
opp de saker som er ferdig etterforsket av politiet. Tiltalte har
krav på rask oppfølging, og dette har også et
rettssikkerhetsaspekt.
Disse medlemmer ønsker
også å se på muligheten for at privatpraktiserende
advokater skal kunne prosedere for påtalemyndigheten. Dette
forutsetter også et skille. I forhold til å la
privatpraktiserende advokater få prosedere, er det imidlertid
viktig at man ikke kommer i en interessekonflikt dersom man er eller har
vært i forsvarerrollen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
og fremme forslag til en ordning som åpner for at privatpraktiserende advokater
kan prosedere for påtalemyndigheten."
Disse medlemmer ser
at nye metoder og ny teknologi utfordrer de gamle tanker man har
om bevis. Det er i dag mulig å skaffe til veie stadig klarere
og bedre bevis. Dette gjelder særlig innen rettsmedisin.
I dag er det Rettsmedisinsk Institutt (RMI) samt KRIPOS som er faginstansen
på dette området, og som blir brukt av politi
og påtalemyndighet. Med den betydning disse bevis har,
er det viktig at dommere og legdommere har tiltro til fremlagte
bevis, og at det er en uavhengig faglig vurdering som foretas. Disse
medlemmer frykter at vekten av rettsmedisinske bevis svekkes
dersom det stilles spørsmål ved analysearbeidet.
Disse medlemmer mener derfor
man bør utrede muligheten for at RMI i større
grad gjøres selvstendig og uavhengig. Dette kan for eksempel
gjøres gjennom en stiftelsesmodell og sikres gjennom en
uavhengig finansiering. Fremskrittspartiet har tidligere foreslått en
egen sentral finansiering av slike tjenester.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
og fremme alternative forslag som sikrer uavhengighet for Rettsmedisinsk
Institutt (RMI). Herunder forslag til sentral og egen finansiering
av disse tjenestene og instituttet."
Disse medlemmer mener det er
behov for en rekke grenseoppganger i forhold til politiets rolle.
Ett av disse grenseområdene er grensen mellom politi og forsvar.
Spesielt siden 9. september 2001 har
politiet og forsvaret vært i en omstillingsprosess. Dette
ikke minst for å møte de utfordringer man ser
i forhold til terror. Det er kanskje særlig på dette
området man har fått utfordringer i forhold til
grensegangen mellom politi og forsvar.
Disse medlemmer registrerer at
Forsvaret har bygget opp en rekke spesialenheter med fokus på å møte
terror og nye typer krigføring. Det tradisjonelle invasjonsforsvaret
er totalt borte. Disse medlemmer registrerer også at
Forsvaret har bygget opp spesialenheter av "legfolk" i Heimevernet,
slik som i de forskjellige 016. Disse har fokus på objekt
og personsikring i tilfelle terror og krig. Dette har vært
en satsing fra stortingsflertallet, og disse HV-personene som består
av vernepliktige, har i dag et utstyr som overgår mye av
det politiets spesialenheter har, kanskje med unntak av politiets
beredskapstropp. I samme periode har politiet vært igjennom
en reform. Denne reformen var slik disse medlemmer ser
det sterkt underfinansiert, spesielt når det gjelder materiellsiden.
Mens Forsvaret fikk store beløp for å omstille
seg, måtte politireformen innfases uten en realvekst i
politiets budsjetter i omstilingsfasen.
Disse medlemmer mener man bør
legge visse føringer til grunn i forhold til denne grensegangen.
Noe som i denne sammenheng er viktig, er klare kommandolinjer med
dertiltilhørende ansvar. Dette fordrer at man har klare
regler for hvilke oppgaver politiet og Forsvaret skal fylle i freds-
og i krigstid. Et annet moment er evnen til å løse
forskjellige oppgaver. Et tredje er en samfunnsøkonomisk
god utnyttelse av den samlede beredskapen.
Disse medlemmer mener at i forhold
til denne grensegangen må man se på hva terror
er. Siden 9. september-angrepet tenker kanskje folk flest
på denne type store anslag. 9. september-angrepet
ble også ansett som en krigshandling, noe som gjorde at FN
kunne intervenere. Grunnen til at denne handling ble ansett som
en krigshandling, er at den kunne spores tilbake til ett land, det
Taliban-styrte Afghanistan. En terrorhandling kan like godt komme
fra et lands egne innbyggere. Dette har vi sett eksempler på både
i USA og i Norge.
Disse medlemmer mener man derfor
ikke kan fastslå at en terrorhandling er en krigshandling
før man kan spore det til at en annen stat står
bak. Terror er kriminelle handlinger gjerne mot sivile mennesker
i den hensikt å skape frykt og kaos for å oppnå en
overordnet målsetning. I Norge har vi, og har hatt, f.eks.
nynazistiske grupper, ekstreme venstregrupper som har ønsket væpnet
revolusjon, samt grupper som "dyrenes frigjøringsfront",
samiske grupper osv. som har utgjort terrortrusler. I USA så man
også eksempel på interne grupper og mennesker
som står bak terror, ved den såkalte Oklahoma-bombingen.
Dette er dermed i kjernen kriminelle handlinger i fredstid.
Disse medlemmer mener man i denne
sammenheng må slå fast at det i fredstid er politiet
som har og skal ha ansvar for borgernes sikkerhet.
Disse medlemmer mener man i Norge
utvilsomt har grupper som finansierer terrorgrupper i utlandet, gjennom
forskjellig ulovlig og kriminell virksomhet. Dette er det kun politiet
som kan etterforske og avdekke. Politiet er derfor det nærmeste
og mest naturlige organet til å forbebygge og bekjempe
terror. Det betyr ikke at politiet kan mestre alle oppgaver alene. Ved
omfattende anslag vil man kunne få et "volumproblem"; for
eksempel når det gjelder bombehunder og bombeeksperter
mv. I tillegg vil det i visse situasjoner være nødvendig å gå tyngre
inn med materiell, som kun Forsvaret besitter. Disse medlemmer mener
det da er viktig med god samhandling. I slike tilfeller anses Forsvaret
som et bistandsorgan for politiet, og handler på politiets
oppfordring. Dette gjelder selvsagt ikke i den konkrete taktiske
aksjonen. Men Forsvarets aksjoner og kapasitet skal være
et resultat av en konkret forespørsel fra politiet. At
dette ikke alltid har vært like klart så man for
eksempel i den mye omtalte "Elektronsaken".
Disse medlemmer ser det derfor
som viktig at man ytterligere presiserer at det i fredstid er politiets oppgave å sørge
for borgernes trygghet.
Disse medlemmer mener man her
bør kunne tenke nytt og i større grad dra nytte
av private aktører innen sikkerhets- og vekterbransjen.
Blant annet mener disse medlemmer at private i større
grad skal kunne utføre tjenester for politiet. For eksempel
i forhold til fangetransport og andre typer logistiske oppgaver. Disse
medlemmer viser til at det i dag er vanlig at det er vektere
som sitter i resepsjonen hos politiet.
Disse medlemmer ser utfordringer
hvor private går mer inn på oppgaver som tradisjonelt
ligger til politiet. Enkelte steder synes det for eksempel som om
vektere driver ren patruljering i gatene. Dette er ikke en oppgave
for vektere eller andre private, men dette skyldes i stor grad at
politiet er underfinansiert i forhold til de oppgaver de skal løse.
Når private og næringsdrivende ser at politiet
mangler kapasitet, og politiet ikke kommer når man trenger
det, kjøper man trygghet andre steder. Paradoksalt nok
er det derfor manglende satsning over flere år fra blant
annet partier som er sterkt mot privatisering, som har resultert
i denne type "privatisering".
Disse medlemmer mener imidlertid
at det bør være plass for en sameksistens som
gir en god ressursutnyttelse. Eksempelvis kan man se på fotballkamper: Er
det nødvendig å binde opp to tre patruljer på overtid hver
søndag på hver kamp, eller holder det med én patrulje
og flere vektere? Disse medlemmer mener også private
vektere kan forestå transport av fanger og viser til forsøksordningen
som har vær it Vestfold og Søndre Buskerud politidistrikt.
De tilbakemeldinger disse medlemmer har mottatt om
dette prosjektet har vært meget positive. Disse
medlemmer synes det er beklagelig at Regjeringen stoppet dette
prosjektet og at man ikke får en reell og bred evaluering.
Disse medlemmer registrerer at
et relativt nytt grenseområde i denne sammenhengen er trygghetsalarmer
og ledsagertjenester. Allerede i dag er det en rekke personer som
av det offentlige får tildelt personlig beskyttelse utført
av vekter, vaktselskaper, og ledsagere. Det kan for eksempel være
kvinner som plages av voldelige menn (eller omvendt), folk som plages
av psykisk ustabile personer, eller folk som gjennom jobb føler
seg truet. Disse medlemmer mener det er spesielt
viktig at man her finner en god balanse. Det skal ikke være
slik at politiet dersom de mener det er en alvorlig og umiddelbar
fare, overlater ansvaret til private, eller at samfunnet overlater
regningen for egen sikkerhet til den som er truet. Det kan være
en fare for at politiet i mangel av tilstrekkelige midler i for
stor grad overlater ansvaret og regningen til den enkelte. Samtidig
er det ikke fornuftig at alle som føler en viss utrygghet
skal binde opp en politipatrulje 24 timer i døgnet. Man
har derfor behov for å ha klare retningslinjer på dette
området. Man bør også se på om
man skal ha en helt egen finansiering der hvor man leier private
til slike tjenester.
Disse medlemmer mener det i denne
sammenheng er stor forskjell på tradisjonelle vektertjenester
og slike typer ledsagertjenester samt privat etterforskning.
De tradisjonelle vektertjenestene i dag dreier
seg om sikring av eiendom og objekter. Det vil si materielle ting.
Men i forhold til ledsagertjenester og etterforskning
vil man i langt større grad ha et ansvar overfor mennesker.
Dette stiller andre krav til de som utfører slike tjenester
og til deres kompetanse. Slik sett kan man grovt dele inn private
aktørers virkeområde i tre hoveddeler; sikring
av materielle ting og objekter, sikkerhet for andre personer (ledsagertjenester)
og privat etterforskning. Disse medlemmer mener derfor man
bør vurdere å innføre en egen sentral
godkjenning i forhold til de forskjellige tjenester.
Disse medlemmer mener uansett
det vil være viktig å stille krav til vektertjenester
og private aktører. Blant annet at man har en god kontroll
med virksomheten og at man gir bedriftene nødvendig verktøy
til god internkontroll. Spesielt om en ønsker å gi
dem mulighet til å utføre flere oppgaver også på vegne
av politi, slik som fangetransport.
Disse medlemmer viser til at
den seriøse del av bransjen ønsker også selv
en god kontroll med sin virksomhet og sine ansatte. De ønsker
blant annet når som helst å kunne hente ut vandelsattest
av de ansatte, noe disse medlemmer mener er fornuftig.
At en ansatt har rent rulleblad betyr dessverre ikke at man er hederlig,
og om man begår straffbare handlinger bør selskapet
kunne få kunnskap om dette. Disse medlemmer har
også fått tilbakemeldinger på at politiets godkjenning
og kontroll er varierende og bør bedres. I forhold til
blant annet ledsagertjenester og vekterselskap må man søke
godkjenning i hvert distrikt man har tenkt å drive virksomhet.
Dette synes byråkratisk og unødig, og bør
derfor erstattes med en sentral godkjenning og kontroll. Det bør
også innføres en egen godkjenning i forhold til
dem som driver private ledsagertjenester, da man har et annet ansvar
og det er en helt annen tjeneste enn klassiske vektertjenester.
Disse medlemmer ser at politirollen
ikke bare har en grense mot private aktører og Forsvaret.
Politirollen har også en side mot en rekke andre offentlige organer.
Man har for eksempel tollvesenet som ligger under Finansdepartementet.
I tillegg har man en rekke tilsyn som Kredittilsynet, Konkurransetilsynet,
Avinor, skattemyndigheter, Sjøfartstilsynet mv. Mange av
disse har spisskompetanse på sine områder som
overgår politiets. På sine områder er
det også disse som oppdager og dokumenterer straffbare
handlinger samt sitter på bevis. Dette kan være
både en fordel og ulempe. En ulempe kan være at
de ser dette veldig smalt ut fra sitt område. Politiet
derimot kan se en helhet eller et mønster som for eksempel
kan vise en bred organisert kriminalitet. På den andre
siden er det faginstansene som vet hva de skal se etter og sitter
ofte på bevisene.
Disse medlemmer mener at med
en modell hvor man skiller politi og påtalemyndighet, kan
dette utnyttes ved at flere offentlige instanser på bakgrunn
av egen etterforskning og kontroll overleverer saken direkte til påtalemyndighet
for påtale. Det er da opp til påtalemyndigheten å avgjøre
om de kan gå direkte i retten med det de har, eller om
de må sende det til politiet for videre etterforskning.
Dette vil slik disse medlemmer ser det kunne være
en effektivisering, samtidig som rettssikkerheten ivaretas.
Disse medlemmer mener Politidirektoratet (POD)
ofte fremstår som et byråkratisk ledd mellom Justisdepartementet
og politietaten. Dette gir økt fokus på administrativ
drift av politiet og medfører styring av etaten basert
på statistiske opplysninger som i mange tilfeller gir et
fordreid bilde av virkeligheten.
Innbyggerne trenger et politi som er i stand
til å yte den hjelp og service de til enhver tid trenger. Disse medlemmer vil
derfor vurdere hvorvidt POD bør omorganiseres eller avvikles
i sin nåværende form. Disse medlemmer mener
direktoratet i liten grad har fungert på den måten
det var forutsatt. Det virker mer som en unødig forlengelse
av departementet. Denne ordningen gir også for stort rom
for ansvarsfraskrivelse.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennomgå og
evaluere Politidirektoratets rolle og funksjon spesielt sett i forhold
til effektivitet og ressursbruk."
Disse medlemmer mener
det er viktig at man ikke kun beskriver hvilket politi man ønsker
seg, men at dette følges opp med tilføring av
ressurser og konkret handling. Mener man noe med å ivareta
nærpolitiet har dette økonomiske konsekvenser.
Dette er en kostnad disse medlemmer er villig til å ta.
Disse medlemmer vil også arbeide
for en kraftig opprustning og effektivisering av politiet slik at
flere forbrytelser blir forebygget, etterforsket og oppklart. Det
er da avgjørende at man styrker etterforskningskapasiteten
i politi- og lensmannsetaten ved å tilføre etatene
nødvendig ekspertise, ny teknologi og nødvendige materielle
ressurser. Man må også styrke ordenstjenesten
i politi- og lensmannsetaten ved økt bemanning og bedre
ressursutnyttelse. Disse medlemmer mener hundetjenesten
er et viktig verktøy for politiet og må styrkes
og videreutvikles. Disse medlemmer vil derfor sikre
like gode betingelser for dem som har politihund, som for andre
som benytter hund som en del av tjenesten i fengselsvesenet, tollvesenet
og andre offentlige etater. Disse medlemmer mener
det også er viktig å sørge for at politidistriktene
langs kysten får en effektiv sjøtjeneste. Disse
medlemmer mener videre at politihelikoptertjenesten må utvides
til en landsdekkende tjeneste.
Disse medlemmer ser også et
behov for opprustning av politiets materiell. Det gjelder alt fra
personlig verneutstyr og våpen til biler og teknisk utstyr. Spesielt
vil disse medlemmer fremheve behovet for at politiet
får flere ikke-dødlige våpen. Dette ivaretar
politiets sikkerhet på en god måte samtidig som
det begrenser skader på eventuelle gjerningsmenn og farlige
personer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke at politiet skal konsentrere
seg om myndighetsutøvelse og andre kjerneoppgaver, og fritas
fra oppgaver som kan utføres av andre. Oppgaver som grensekontroller,
fangetransport og arrestforvaring kan utføres av sivile,
underlagt politiets kontroll.
I kapittel 2 i meldingen omtales politiutvalgets
ti grunnprinsipper slik utvalget redegjorde for i sin første utredning.
Grunnprinsippene hadde til formål å angi hvilke
kjennetegn politiet skal ha, basert på en analyse av samfunnets
behov for polititjenester. Utvalget mente at anvendelsen av prinsippene
innebar en nær politimodell.
De ti prinsippene har siden i stor grad vært
lagt til grunn for utviklingen av politiet. Det idémessige grunnlaget
som prinsippene samlet uttrykker, skal også i fremtiden
være en del av grunnlaget for politi- og lensmannsetaten.
Nye utfordringer, endrede forutsetninger for etatens virksomhet
med økte krav og forventninger til etatens trygghetsskapende
og kriminalitetsbekjempende innsats, samt bredden i etatens oppgaver
og politireformen, underbygger imidlertid et behov for en bredere,
mer overordnet og prinsipiell tilnærming til politirollen.
Komiteen viser til
de ti grunnprinsippene som politiutvalget i sin tid definerte for
politiet; politiet skal avspeile samfunnets idealer; politiet skal
ha et sivilt preg; vi skal ha et enhetspoliti; politiet skal være
desentralisert; polititjenestemannen skal være en generalist; politiet
skal virke i samspill med publikum; politiet skal være
integrert i lokalsamfunnet; politiet skal ha bred rekruttering;
politiet skal prioritere mellom sine oppgaver og politiet skal være
underlagt effektiv kontroll fra samfunnets side, har siden i stor
grad vært lagt til grunn for utviklingen av politiet og
formingen av politirollen. Komiteen mener at disse
grunnprinsippene fortsatt bør være allmenngyldige
og førende for politiets arbeid og rolle. Samtidig utfordrer
samfunnsendringer og endringer i kriminaliteten dagens politirolle,
og medfører et behov for en bredere og mer overordnet tilnærming
til politirollen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
for øvrig vise til sine merknader foran.
I meldingens kapittel 3 beskrives endringer
i kriminalitetsutviklingen og andre samfunnsforhold som antas å virke
inn på politiets oppgaveløsning. Et fellestrekk
ved flere av utviklingstrekkene beskrevet i meldingen er den internasjonale
dimensjonen.
Skal politiet kunne håndtere de nye
og krevende oppgavene, fremholdes det i meldingen at etaten må sikres høyt
spesialisert kompetanse innen f.eks. nye etterforskingsmetoder,
kriminologi, økonomi/finans, IKT, statistikk/analyse
og internasjonalt samarbeid. Dette stiller store krav til utdanningstilbudet
ved Politi-høgskolen, og rekrutteringen til etaten.
Det blir antakeligvis enda viktigere i fremtiden å rekruttere
spesialister fra andre faggrupper i tillegg til politiutdannet personell
og jurister.
Når det gjelder kriminalitetsutviklingen,
viser anmeldelsesstatistikken referert i meldingen en nedgang i
det totale antall anmeldelser i de siste årene. Nedgangen
synes i det vesentlige å skyldes redusert antall narkotikaanmeldelser
og anmeldelser som omfatter vinningskriminalitet. Anmeldelsesstatistikken
viser en dreining fra innbrudd til tyveri på offentlig sted.
Det er også registrert økning i kriminalitet begått av
personer under 18 år. For mange kriminalitetsformer antas
mørketallene å være store. Økt
antall anmeldelser kan ikke automatisk oppfattes som et utrykk for økning i
den faktiske kriminaliteten, men like gjerne være et utslag
av økt tilbøyelighet til å anmelde. Tilsvarende gjelder
registrert nedgang i anmeldelsesstatistikken. Statistikken viser
nedgang i narkotikakriminaliteten. Den faktiske narkotikakriminaliteten
er neppe redusert, men statistikken viser at politiet i større
grad konsentrerer seg om de profesjonelle narkotikakriminelle og
virksomhetens bakmenn, og i mindre grad om den enkelte narkotikabruker.
I lys av samfunnsutviklingen ser en også i
kapittel 3 nærmere på utviklingen innen sikkerhetsindustrien
og privat etterforskingsvirksomhet fordi dette er to former for
tjenesteyting med klare berøringspunkt til politi- og lensmannsetaten.
Komiteen har merket
seg de ulike utviklingstrekk som utfordrer politirollen.
Komiteen vil vise til at politiets
arbeidsoppgaver blir stadig mer utfordrende og stiller krav til økt
kompetanse. Dette stiller store krav til politiutdanningen og krever
en løpende vurdering av studiets innhold og muligheter
for spesialisering og etterutdanning i tjenesten. Komiteen er
enig i at norsk politi skal ha en bredest mulig kompetanse. Generalistprinsippet
må imidlertid ikke stå i veien for at politietaten
til enhver tid har den kunnskap og kompetanse som kreves for å møte kriminalitetsutviklingen.
Komiteen vil fremheve særorganer
som KRIPOS og Økokrims rolle i forhold til å bekjempe
organisert kriminalitet på tvers av politidistriktene. Komiteen vil
også peke på viktigheten av å ivareta
disse som et nasjonalt kompetanseorgan i forhold til alvorlig kriminalitet.
Komiteen viser til at økt
internasjonalisering og økt mobilitet fører til
at politiet må forholde seg til en kriminalitet som i økende
grad blir grenseovergripende. Organiserte kriminelle nettverk som
opererer i flere land stiller kriminalitetsbekjempelsen overfor
nye utfordringer. Dette stiller nye krav til at politiets kompetanse,
ressurser og metoder utvikles for å følge og være
i forkant av kriminalitetsutviklingen. Den alvorligste og mest omfattende
kriminaliteten kontrolleres av disse nettverkene som profitterer
på narkotika-, våpen og menneskesmugling. Komiteen mener
at arbeidet mot trafficking må intensiveres. Den rå organiserte
kriminaliteten er en trussel mot vårt åpne samfunn
og må bekjempes. For å bekjempe tøffere
og bedre organiserte kriminelle må nye metoder tas i bruk, og
tettere internasjonale og nasjonale samarbeidsstrukturer utvikles.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
for øvrig vise til sine merknader foran.
I meldingens kapittel 4 omtales politi- og lensmannsetatens
ulike oppgaver og ressursbruk.
Dagens politidistrikter er i stor grad i stand
til å løse løpende oppgaver uten hjelp
utenfra. Store politidistrikter er en forutsetning for å sikre
ressurser til den døgnkontinuerlige vaktberedskapen og
politiets trygghetsskapende arbeid. Publikums forventninger til
politiet om tilgjengelighet og rask respons stiller store krav til
bemanningen i det enkelte distrikt.
Gjennomgangen av etatens oppgaver viser at ca.
3/4 av politiets budsjett går til kriminalitetsbekjempelse
og politiets trygghetsskapende oppgaver. Den siste fjerdedelen fordeler
seg med cirka halvparten til administrasjon og halvparten til sivile
rettspleie- og forvaltningsoppgaver.
Nye metoder og økt bruk av elektroniske
og biologiske spor gir politiet bedre muligheter til å etterforske og
bekjempe kriminaliteten, men er også ressurskrevende. Mange
saker krever analyser av biologiske spor og store mengder data som
vil være vanskelig å utføre uten sakkyndige
og avansert dataverktøy. Gjennomgangen i meldingens kapittel
4 synliggjør de kostnadsdrivende sidene av etterforsking
og IKT. På lang sikt vil et effektivt politiarbeid kunne
medføre en nedgang i kriminaliteten, men på kort
sikt kunne avdekke mer kriminalitet og påføre
politiet og straffesakskjeden for øvrig økte kostnader.
Etatens mange oppgaver krever en tilsvarende bredde
i kompetanse. Det har de senere årene vært et uttalt ønske
at politikompetanse primært skal benyttes til politioppgaver,
og gjennomgangen i kapittel 4 tyder på at etaten har kommet
et godt stykke på vei.
Komiteen vil understreke
at vi skal ha et nært og sterkt politi, og ønsker å opprettholde
politi- og lensmannsetatens aktive tilstedeværelse i lokalsamfunnene som
trygghetsskaper hos lokalbefolkningen. Etaten skal ha gode ressursmessige
og organisasjonsmessige forutsetninger for effektivt å forebygge
og bekjempe kriminalitet. Politi- og lensmannsetaten skal kjennetegnes
som en etat som er mer tjenesteytende og publikumsorientert og arbeider
mer kostnadseffektivt. En politi- og lensmannsetat med en desentralisert
tjenestestruktur er en forutsetning for gode nærpolitieffekter som
skaper trygghet og tillit.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser
til at denne nærhetstradisjonen videreføres og
underbygges av endringene i den sivile rettspleie på grunnplanet.
Komiteen mener at
samfunnsforhold og oppgaver endrer seg over tid, og politi- og lensmannsetatens struktur
kan derfor ikke være helt fastlåst. Komiteen mener
at det skal være en viss mulighet for oppmykning av rammene
for å organisere polititjenesten lokalt for å sikre
rekrutteringen av politiutdannet personell og bedre tjenestetilbudet
lokalt. Det vises til politiloven § 16 der grensereguleringer
i hvert enkelt tilfelle er en sak for regjeringen, som overfor Kongen
i statsråd innstiller på endringer i tjenestestedenes
grenser. Komiteen ønsker å åpne
for justering i organiseringen lokalt med begrensede forsøk
i utvalgte distrikter.
For å gjøre politiet mer synlig,
tilgjengelig og effektivt for publikum, ønsker komiteen at
mulighetene for samlokalisering med offentlige servicekontorer skal
gjennomgåes.
Komiteen har merket
seg utviklingen med etablering av større vaktdistrikter
for å kunne drifte en døgnkontinuerlig aktiv beredskapstjeneste.
Store geografiske vaktområder betjent av en politipatrulje
gir ofte uforsvarlig lang utrykningstid, og fører lett
til at oppdrag avvises fordi den ene patruljen er opptatt med annet
oppdrag.
Komiteen advarer mot at det etableres
vaktordninger som gir et redusert trygghetstilbud til befolkningen ute
i distriktene. Endring av vaktordninger fra passiv til aktiv døgnkontinuerlig
tjeneste forutsetter tilføring av personell og driftsmidler
til driftsenhetene for å sikre at vaktdistriktene får
en forsvarlig størrelse og blir betjent av tilstrekkelig
antall politipatruljer.
Komiteen vil derfor understreke
at det fortsatt er viktig å beholde reservetjenesten, slik
at mannskaper kan være tilgjengelige også utenom
ordinær arbeidstid. Ikke minst vil dette kunne bidra til
at befolkningen i distriktene vil kunne få et bedre tjenestetilbud
fra politiet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser
til at politiet bruker mye ressurser til transport av varetektsinnsatte
til fremstillinger for retten, lege/tannlege og andre fremstillinger
og transporter. Flertallet mener derfor at det er
viktig å se på alternative offentlige løsninger
slik at politiet får frigjort ressurser til prioriterte
politioppgaver.
Flertallet går imot
privatisering av myndighetenes strengeste tvangsutøvelse
og ønsker ikke å konkurranseutsette politi- og
fengselsvesen.
Flertallet vil særlig
understreke at iretteføring og etterforskning av straffbare
forhold er et offentlig ansvar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil fremheve viktigheten av at man utnytter
de midler og den kompetanse man har til bekjempelse av kriminalitet
på en best mulig måte. Disse medlemmer mener
det er dårlig utnyttelse av politiets resurser å binde
opp to tjenestemenn med treårig høyskole til å kjøre
fanger og varetektsinnsatte til lege/tannlege, fremstillinger
for retten og andre fremstillinger. Disse medlemmer mener
man her må tenke nytt og utnytte resursene bedre. Disse medlemmer mener
man også bør vurdere bruk av private vaktselskaper
til å kunne utføre slik transport på vegne
av politiet. Disse medlemmer vil vise til prøveprosjektet,
med bruk av private vaktselskaper til å forestå slik
transport på vegne av politiet, som ble gjennomført
i Vestfold og Søndre Buskerud politidistrikt. Disse
medlemmer har fått en rekke positive tilbakemeldinger
på denne ordningen. Disse medlemmer registrerer
også at da denne ordningen ikke var i drift en kortere
periode, førte dette til at politistasjonen på Kongsberg
måtte stenge i helgene da de måtte bruke politipersonell
til transportoppdrag. Disse medlemmer synes det er
beklagelig at man ikke får en god og fullverdig evaluering
av dette prøveprosjektet.
Komiteen viser videre
til at flere steder i landet er det slik meldingen peker på innført
systemer for samarbeid mellom politiet og kriminalomsorgen for å effektivisere
transportvirksomheten i de to etatene og se behovene i sammenheng
og utvikle samarbeidsordninger. Komiteen vil be Justisdepartementet
gjennomgå ordningen med fangetransport for å frigjøre
ressurser til politiet. Muligheten for sentralisering av fremstilling
og varetekt vurderes særskilt. Økt bruk av arrestforvarere
og et bedre samarbeid med kriminalomsorgen er av avgjørende
betydning.
Komiteen vil i denne sammenheng
også understreke betydningen av å bygge opp større
soningskapasitet over hele landet, for slik å kunne bruke
ressursene mer effektivt. Når varetektsfengslede i dag
må transporteres over store deler av landet for fremstilling
i retten, peker det på nødvendigheten av å etablere
flere fengselsplasser, og sikre mer helhet i straffesakskjeden.
Komiteen viser til at de siste
ti årene har vakt- og sikkerhetsindustrien vokst kraftig.
Det er registrert over 225 godkjente vaktselskaper. Virksomheten
er i dag blant annet regulert i lov om vaktvirksomhet. Komiteen ønsker
at Regjeringen skal gjennomgå vaktvirksomhetsloven for å tydeliggjøre
ansvarsgrenser mellom politi og vaktselskaper slik det fremgår
av regjeringa Stoltenbergs Soria Moria-erklæring. Komiteen vil
også påpeke at politiet må innta en mer aktiv
rolle for å kontrollere at dette følges opp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil påpeke behovet for en fornyet gjennomgang
av ressurstildelingen til politidistriktene der det også tas
hensyn til at det noen steder er betydelige variasjoner i befolkningsmengde
i ulike deler av året. Dette er viktig for å kunne
opprettholde en tilfredsstillende politiberedskap både
for lokalbefolkningen og de tilreisende.
Disse medlemmer vil særlig
understreke behovet for etablering av varetektsplasser i alle politidistrikter.
Dette vil sikre en mer effektiv etterforskning og behandling i domstolen.
I tillegg vil dette være samfunnsøkonomisk riktig.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig med en fornyet gjennomgang av vaktvirksomhetsloven
for å klargjøre hva som må være
politioppgaver og hvilke oppgaver vekterselskaper kan utføre.
Videre bør det vurderes om det er behov for en særskilt
godkjenningsordning for vaktselskaper for å sikre ryddige
forhold i bransjen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
for øvrig vise til sine merknader foran.
Politireformen ble behandlet i Stortinget våren
2001 på bakgrunn av St.meld. nr. 22 (2000-2001) Politireform
2000 - Et tryggere samfunn. Ved siden av strukturelle endringer,
inneholder politireformen - som er den mest omfattende kvalitetsreformen
i etaten noen gang - en rekke organisatoriske, personalpolitiske
og teknologisk relaterte forbedringstiltak.
Gjennomføringen av politireformen er
delt i to hovedfaser: Fase 1, som ble iverksatt 1. januar
2002, dreide seg om strukturelle, organisatoriske, ledelsesmessige
og tekniske endringer. Hovedtiltaket i denne fasen var reduksjon
i antall politidistrikter fra 54 til 27 for å sikre større
og mer ressurseffektive enheter. Politireformens fase 2 ble iverksatt
1. januar 2005. Denne fasen omfatter en gjennomgang og
samordning av driftsenhetsstruktur og tjenesteordninger, mer aktiv patruljetjeneste,
bedre utnyttelse av fagkompetansen, effektivisering av administrasjonen
og bedre ressursutnyttelse. Gjennomføringen av politireformens
fase 2 er samordnet med endringene i den sivile rettspleie på grunnplanet
(Ot.prp. nr. 43 (2003-2004)). Disse endringene vil i være
ferdigstilt innen 1. januar 2006.
Politireformen er fortsatt i gjennomføringsfasen. Den
evalueres i flere trinn. Første trinn var en statusvurdering
før reformen ble iverksatt. Andre trinn var en evaluering
av reformens fase 1, hvor hensikten var å sikre at samtlige
planlagte tiltak var gjennomført. Tredje trinn er en evaluering
foretatt høsten 2004, som omtales i meldingen. Det er fastsatt
en ny evaluering i 2007.
Evalueringsrapporten beskriver i oppsummeringen en
etat som har bedret sine forutsetninger for å styre ressursene
og håndtere alvorlig kriminalitet, men som så langt
ikke har oppnådd den ønskede effekt når
det gjelder hverdagskriminaliteten og forholdet til publikum. Evalueringsrapporten
peker videre på positive erfaringer med ulike samarbeidsordninger
og regionordninger. Det har skjedd en viss samordning mellom nabodistrikter,
i den forstand at de både assisterer hverandre ved hendelser
hvor dette er praktisk rent geografisk og i noen grad fordeler spesialkompetanse
mellom seg. Når det er behov for slik spesialkompetanse
kan distriktene trekke på hverandres ressurser. Dette fremheves
som svært positivt. Evalueringsrapporten anbefaler distriktene å følge
opp slike ordninger og foreta tilpasninger hvor det er nødvendig.
På det forebyggende området
fremheves positive erfaringer med felles planlegging av aktiviteter
og anvendelse av metodene i problemorientert politiarbeid. Gjennom
slik planlegging kan aktivitetene tilpasses vaktlistene og potensialet
hos de forskjellige samarbeidspartnere kan utnyttes bedre.
Avslutningsvis peker evalueringsrapporten på behovet
for å finne en bedre balanse mellom lokal tilstedværelse,
håndtering av hverdagskriminalitet og ressursbruk på alvorlig
kriminalitet, forholdet mellom oppgaver og ressurser og forholdet
mellom ulike interessenters forventninger til politiet.
Departementet vurderer evalueringen som svært
nyttig, særlig fordi den gir innspill som kan bidra til å korrigere,
justere og styrke det videre reformarbeidet. Reformens mål
skal fortsatt være førende for norsk politi. Ressursproblematikken
vil stå sentralt i tiden fremover og politiets mål
og pålegg må være i samsvar med ressursene.
Organisasjonsmessige endringer og tiltak, herunder etablerte vaktordninger
skal evalueres for å sikre at de gir den nødvendige
effekt.
Komiteen understreker
at hovedmålet med Politireform 2000 er en mer effektiv
kriminalitetsbekjempelse gjennom en mer tjenesteytende og publikumsorientert
organisering. Større distrikter ble tilført mer ansvar
og innflytelse over egen virksomhet, ved at politimesteren fikk
myndighet til å foreta endringer og forvalte de samlede
ressurser, og slik at viktig kompetanse knyttet til alvorlige kriminalitetsformer
kunne bygges opp i langt flere distrikter enn hva var tilfelle før
reformen. Målet om et desentralisert norsk politi og nærpolitimodellen
er også førende for Politireform 2000.
Komiteen viser til at ett av
hovedmålene med politireformen er en politi- og lensmannsetat
som er mer tjenesteytende og publikumsorientert.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
merker seg at evalueringene viser at reformen har vært
vellykket for politiets evne til å håndtere store
saker og organisert kriminalitet.
Komiteen mener at
utfordringen er å balansere dette med god tilstedeværelse
i lokalmiljøene, bekjempelse av hverdagskriminalitet og
forbyggende arbeid. Komiteen viser til at det i oppfølgingen
av reformens fase II er viktig å møte publikums
forventning om et synlig politi som er mer tjenesteytende og publikumsorientert,
og på denne måten bidrar til økt trygghet
i lokalsamfunnet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
for øvrig vise til sine merknader foran.
I meldingens kapittel 6 beskrives og drøftes
forhold av sentral betydning for politiets samfunnsrolle. Slike forhold
er Regjeringens kriminalpolitiske føringer for politiet,
publikums forventninger og riksadvokatens styringssignaler for politiets
straffesaksbehandling, avveiningen mellom personvernhensyn og kollektive beskyttelsesbehov,
forutsetninger for et lokalt forankret politi, og politiets beredskap
ved større hendelser og ekstraordinære situasjoner.
Før disse forholdene omtales, presenteres i kapittel 6
den overordnede målsetting for politiet som er at politiet
i samvirke med andre skal bidra til økt trygghet i samfunnet.
Det foreligger to nylig gjennomførte
landsdekkende publikumsundersøkelser, som begge er relevante
for arbeidet med meldingen. Den ene er en landsdekkende offerundersøkelse
i FN-regi. Dette er en undersøkelse som blir gjennomført
i en rekke land med formål å få sammenlignbare
data om kriminaliteten på tvers av landegrenser. Den andre
landsdekkende publikumsundersøkelsen er den som er gjennomført
som en del av evalueringen av Politireform 2000.
Etter departementets vurdering viser undersøkelsene at
folk flest føler seg trygge. Nærmere ni av ti
opplever eget nærmiljø som trygt etter mørkets
frembrudd. Et flertall oppgir at de føler seg trygge i
sentrum på kvelds- og nattetid. Resultatene kan tyde på at
det kan være vanskelig for politiet alene å øke
opplevelsen av trygghet ytterligere. Et annet hovedinntrykk fra
FN-undersøkelsen er at både offererfaring og politiets håndtering
av anmeldelser har stor betydning for offeret og offerets vurdering
av politiet. De med offererfaring vurderer sannsynligheten for å bli
rammet av samme lovbrudd i fremtiden høyere enn de uten
offererfaring. Videre viser svarene at folks vurdering
av politiets innsats med å kontrollere kriminaliteten i
nærmiljøet varierer med offererfaring, mens anmeldererfaring
synes å være viktigst når det gjelder
tiltroen til fremtidig bistand.
Resultatene over antyder at det ikke er likegyldig hvordan
politiet håndterer anmeldelser. Hvordan politiet håndterer
en anmeldelse kan både ha konsekvenser for trygghetsnivået
i samfunnet og folks tiltro og tillit til politiet. Det er derfor
viktig at politiet utvikler erfaringsbaserte strategier og tiltak
om hvordan de skal håndtere og følge opp en anmeldelse.
Et annet hovedinntrykk er at folk i all hovedsak
er godt fornøyd med politiet. Det er noe bekymringsfullt at
brukerne er minst fornøyd med politiet når det
gjelder politiets håndtering av meldinger om mistenkelige forhold,
oppfølging av konkrete anmeldelser og tilgjengelighet ved
akutt behov for hjelp. Her har politiet en utfordring.
Et lokalt forankret politi med vekt på tilgjengelighet i
samfunnet forutsetter mange og spredte tjenestesteder. Dagens organisering
av norsk politi med 27 distrikter, og til sammen ca. 400 tjenesteenheter,
er et godt utgangspunkt for en lokal tilstedeværelse. Det
er etter departementets oppfatning ikke nødvendig å opprette flere
tjenesteenheter, blant annet fordi flere tjenesteenheter kan binde
ressurser på bekostning av aktiv tjeneste.
Politiets kommunikasjon med publikum kan lett
bli usystematisk og situasjonsbetinget, og her ligger det etter
departementets oppfatning et stort potensial for forbedringer. Et
nyttig verktøy i denne forbindelse er publikumsundersøkelser.
Når det gjelder forholdet politi/kommune,
har mange kommuner allerede i dag et godt samarbeid med politiet,
men kvaliteten på samarbeidet varierer. Med unntak for
samarbeidet knyttet til SLT-modellen, som bygger på en
kombinasjon av politiets kunnskaper om kriminalitet og andre etaters
virkemidler i forebyggingen av kriminalitet, er samarbeidet i liten
grad formalisert. De fleste kommuner har imidlertid ikke etablert
et SLT-samarbeid i dag. Dette betyr etter departementets oppfatning
at det ligger et klart forbedringspotensial i samarbeidet mellom
politi og kommune.
I meldingens kapittel 6 redegjøres
det videre for politiets beredskap ved større hendelser
og ekstraordinære situasjoner.
Regjeringen ønsker å videreføre
ordningen med et ubevæpnet politi i Norge. En ubevæpnet
politi- og lensmannsetat underbygger etatens sivile preg. Selv om
enkelte trekk ved samfunns- og kriminalitetsutviklingen er bekymringsfull,
er det Regjeringens syn at utviklingstrekkene generelt ikke er tilstrekkelige
til å begrunne alminnelig bevæpning av norsk politi
i overskuelig fremtid. Det er imidlertid viktig å følge utviklingen
nøye, og om nødvendig finne effektive tiltak innen
gjeldende rammer for politiets bruk av våpen.
Komiteen viser til
at politi- og lensmannsetaten skal bidra til økt trygghet
gjennom redusert kriminalitet. Det må både skje
ved å redusere kriminaliteten som rammer befolkningen i
hverdagen, og ved å forebygge og bekjempe organisert kriminalitet.
Dette er utfordringer som krever ulik tilnærming, men som
skal løses innenfor samme organisasjon. Komiteen mener
at det er en styrke at politi- og lensmannsetaten har et bredt spenn
av ansvar og oppgaver. Det er viktig for effektiviteten og oppnåelse
av resultater at oppgavene er tillagt samme etat, og sikrer både
lokalkunnskap og helhetsforståelse.
Komiteen ønsker å ha
et fortsatt ubevæpnet politi med muligheter for fremskutt
lagring av våpen.
Komiteen vil understreke viktigheten
av en helhetlig strategi for kriminalitetsbekjempelse som ser alle
leddene i straffesakskjeden i sammenheng. De fleste metodene politiet
rår over er reaktive, og det finnes få målekriterier
for å måle nærmere effekten av det forbyggende
arbeidet. Komiteen vil legge vekt på at det
skal utvikles mye metoder og målekriterier for det kriminalitetsforbyggende
arbeidet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener
at særlig for unge lovbrytere er en rask reaksjon viktigere
enn en streng reaksjon, og det er et mål å øke
bruken av konfliktråd.
Komiteen mener videre
at det bør vurderes om konfliktordningen også skal
utvides til å omfatte andre, mindre alvorlige lovbrudd.
Komiteen ønsker at politiet
skal være til stede på områder der dette
kan være forebyggende for kriminalitetsutvikling. Politiets
møte med ungdom på skole og fritid kan bety mye
for det forebyggende arbeidet. Mange flyktninger som kommer til
Norge har med seg tidligere erfaringer som kan innebære
et anstrengt forhold til politiet, og det å få treffe
politiet i Norge på en positiv måte vil være
svært viktig. Komiteen vil vise til det
positive i at politiet samarbeider med barnevernet. Samarbeidet
med barnevernskonsulenter og barnevernsvakt bør utvides
for å kunne forebygge problemer så tidlig som
mulig.
Komiteen viser videre til at
kriminalitet ofte har en lokal forankring, og politiets forebygging,
etterforskning, påtale og iretteføring
skjer i hovedsak lokalt.
Komiteen mener det med bakgrunn
i erfaringene fra SLT-samarbeidet og veilederen Politiet i lokalsamfunnet,
utarbeidet av POD, bør etableres mer forpliktende samarbeidsstrukturer
lokalt i form av "Politiråd". Komiteen vil
vise til at SLT-modellen er tatt i bruk i en rekke kommuner med
godt resultat. Det kriminalitetsforebyggende råd opplyser
at nærmere 150 kommuner benytter denne metodikken. SLT-samarbeidet har
et klart kriminalitetsforebyggende fokus overfor barn og unge og
involverer politi, sentrale etater på kommuneplan og ulike
private og frivillige aktører i lokalsamfunnet. Komiteen vil
vise til Røyken kommune som også har involvert
den videregående skolen i kommunen. Dette er viktig for å sikre
kontinuitet og god oppfølging av ungdom utover grunnskolen. Komiteen vil
også peke på SaLTo-prosjektet i Oslo som er organisert
i henhold til SLT-modellen og er et samarbeid mellom Oslo politidistrikt
og Oslo kommune om kriminalitetsforebyggende tiltak blant barn og
unge, der prosjektledelsen har vært lagt til Oslo Politidistrikt.
Prosjektet bygger på regjeringen Bondevik IIs handlingsplan
Sammen mot barne- og ungdomskriminalitet (2005-2008) og Politidirektoratets strategiplan
for forebyggende politiarbeid 2002-2005. Komiteen har
med interesse merket seg at partene har en felles målsetting
om å bruke den kunnskapen man får om barne- og
ungdomskriminaliteten i kommunen strategisk og aktivt i forhold
til planlegging og prioriteringer. Målet er å øke
mulighetene for rett intervensjon og relevante tiltak i rett tid. Komiteen vil videre
fremheve ordførers/byrådsleders deltakelse, politiets
engasjement og at det stilles tilstrekkelig tidsressurs til disposisjon
som helt sentrale suksessfaktorer i SLT-samarbeidet. Komiteen mener
opprettelsen av "Politiråd" i kommuner med etablert SLT-samarbeid må sees
på som en videreutvikling av SLT-samarbeidet til å omfatte
alle deler av befolkningen og lokalsamfunnet.
Komiteen vil videre understreke
at plan- og bygningsloven må endres slik at kommunene forpliktes
til å ta kriminalitetsforebyggende hensyn i sin planlegging. Komiteen vil
vise til at dette er en oppfølging av vedtak i Innst. S.
nr. 245 (2004-2005). Komiteen mener det lokale samarbeidet
mellom politiet og kommunene må forankres på øverste
nivå lokalt. Det kriminalitetsforebyggende arbeidet bør
være integrert i kommuneplanen, og sees på som
et ledd i en helhetlig forebyggende strategi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til at Fremskrittspartiet har fremmet forslag om politiråd
i Dokument nr. 8:2 (2004-2005) Forslag fra stortingsrepresentantene
Carl I. Hagen, Siv Jensen, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad
om tiltak for å bekjempe kriminalitet uten at dette da
fikk støtte. Disse medlemmer er tilfreds
med at de andre partier nå kommer etter og ser nytten av
en slik ordning.
Komiteen viser til
at områder som rus og psykiatri som tilligger andre etaters
ansvar må ofte håndteres av politiet. Komiteen mener
derfor at økt samhandling også må omfatte
avgrensninger for å klargjøre ansvarsområder
mellom ulike etater. Det er også helt nødvendig
med en sterkere samhandling på tvers av sektorer og mellom
ulike forvaltningsnivåer for å kunne utnytte ressursene
bedre og redusere antall glippsoner.
Dagens situasjon preges etter komiteens oppfatning
av for lite helhetlige tiltak ved reintegrering av den kriminelle
tilbake til samfunnet. Ofte har den straffedømte sammensatte
problemer som krever at flere offentlige instanser samarbeider. Komiteen ønsker derfor
at det skal vurderes å etablere reintegreringsordninger
som reduserer antall personer fra det offentlige en klient har å forholde
seg til i en slik prosess.
Komiteen vil peke på at
vi beveger oss i retning av et stadig mer "rettighetsorientert"
samfunn. De siste årene er det vedtatt en rekke nye lover
som rettighetsfester befolkningens behov og krav i forhold til bl.a. helsetjenester,
velferd og utdanning. Denne utviklingen stiller også større
krav til politiets notoritet og kompetanse når oppdrag
skal håndteres, og politiets handlemåte blir i
større grad enn tidligere påklaget til overordnet
myndighet av personer som mener seg utsatt for kritikkverdig atferd,
eller mangelfull innsats ved ulykker, etterforskning eller pågripelser. Komiteen vil
understreke at lov- og regelutviklingen påvirker politiets
saksbehandling og ressurssituasjon, både i straffesaker,
sivile saker og forvaltningssaker. Selv om regelstyrte prosesser
sikrer kvalitet, mener komiteen det er viktig at
etaten prøver å unngå en byråkratiserende
og forsinkende effekt på oppgaveløsningen.
Komiteen vil påpeke
at endrede klimatiske forhold og ekstreme naturhendelser som for
eksempel tsunamikatastrofen i Sør-Asia 2004/2005
har medført at det i St.meld. nr. 37 (2004-2005) om Flodbølgekatastrofen
i Sør-Asia og sentral krisehåndtering ble tydelig klargjort
at ved omfattende katastrofer i utlandet skal den koordinerende
operative ledelse på stedet ligge hos politiet og det operative
koordineringsansvaret lokalt ligge hos Politidirektoratet. Forskning
viser at vi trolig vil oppleve flere naturulykker under til dels
ekstreme forhold, og politiet vil derfor som beredskapsorganisasjon
spille en stadig viktigere rolle i tida framover.
I tillegg vil komiteen bemerke
at etableringen av en ny krisestøtteenhet som skal bidra
med støttefunksjoner til departementene og Regjeringens
kriseråd i deres krisehåndtering er behandlet
iInnst. S. nr. 139 (2005-2006).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det bør stilles økte
ressurser til rådighet for å oppklare hverdagskriminalitet
som innbrudd, ran og tyveri fordi slike saker altfor ofte ender
med henleggelse, selv i tilfeller hvor gjerningspersonen er kjent.
Oppklaring av flere slike saker må prioriteres for å skape
større trygghet i hverdagen.
Disse medlemmer er opptatt av
at unge lovbrytere skal oppleve at lovbrudd har konsekvenser. Det
må reageres raskt på barne- og ungdomskriminalitet
for å forebygge at barn og unge innleder en mer omfattende kriminell
virksomhet. For de yngste lovbryterne er konfliktrådet
et godt egnet virkemiddel der gjerningsperson møter offeret
og får muligheten til å inngå avtale
om å gjøre opp for seg.
Komiteen er opptatt
av å styrke offerets stilling og mener justissektoren har
hatt et for ensidig fokus på gjerningspersonen. Komiteen vil
understreke det betydelige ansvaret politiet har for å møte
og ivareta personer som ofte er i en svært sårbar
situasjon. Dette gjelder både voksne og barn som blir ofre
for kriminalitet. Komiteen vil vise til Fornærmedeutvalgets utredning
som nylig ble fremlagt og som inneholder en rekke forslag til styrking
av fornærmedes og etterlattes stilling i straffesaken.
Videre vises det til arbeidsgruppen som skal vurdere mer praktiske
aspekter ved pårørende og offerets møte
med politi og rettsapparat. Komiteen forutsetter
at departementet vil gi denne problemstillingen prioritet og på egnet
måte komme til Stortinget med sak om tiltak for bedre ivaretakelse
av ofrenes og pårørendes situasjon i møte
med politi og rettsvesen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
for øvrig vise til sine merknader foran.
I meldingens kapittel 7 omtales politi- og lensmannsetatens
overordnede mål og hvilke oppgaver og funksjoner etaten
må ivareta for å nå målene.
Videre drøftes om politiet bør tilføres
nye eller avlastes for oppgaver. Det vurderes strategier og tilnærminger
for bedre oppgaveløsning, og presenteres enkelte tiltak
som vil bidra til en mer effektiv straffesaksbehandling innenfor
politiets område. Departementet har som en gjennomgående
tråd pekt på at en rekke av de samfunnsoppgavene som
er tillagt politiet, må ivaretas i samvirke med andre aktører.
Selv om en reduksjon av politiets oppgaver vil
kunne bety en tydeligere politirolle og et mindre kontrollspenn,
er Regjeringens vurdering at etatens oppgaveportefølje
for tiden er hensiktsmessig. Det vektlegges i denne sammenheng at
oppgaveporteføljen bidrar til å sikre politiet
et sivilt preg, er samfunnsøkonomisk hensiktsmessig og
en forutsetning for å opprettholde et lokalt forankret
politi. På bakgrunn av stortingets behandling av meldingen
vil departementet arbeide videre med en gjennomgang av politi- og
lensmannsetatens samlede forvaltningsoppgaver for å vurdere mulig
overføring av noen av oppgavene til andre deler av forvaltningen.
Justisdepartementet har gitt Politidirektoratet
i oppdrag å utarbeide et system for systematiske referansemålinger
i politi- og lensmannsetaten. Styrings- og rapporteringssystemet
med nøkkeltall skal tas i bruk i alle politidistrikt innen
31. desember 2005. Politidirektoratet ser for seg ett års
prøvedrift, slik at evaluering først vil kunne
finne sted i 2007.
På grunnlag av økt kunnskap
om unge menneskers utvikling av kriminelle løpebaner, de
sosiale forholds betydning for utvikling av gjeng- og gjengangerkriminalitet,
og ikke minst økt kunnskap om kriminalitetens utvikling
og samlede kostnader i samfunnet, ønsker Regjeringen i
sterkere grad å satse på forebygging av kriminalitet.
En effektiv forebyggende virksomhet må bygge på noen
grunnforutsetninger. Disse er problemorientert politiarbeid,
de to hovedtilnærmingene personorientert og situasjonsorientert
forebygging og SLT-modellen som basismodell for samvirke med andre
aktører lokalt.
Problemorientert politiarbeid (POP) er en metode som
har problemanalysen som grunnleggende verktøy. Denne metoden
skal innarbeides i hele politiorganisasjonen og legges til grunn
i politiets samarbeid med andre aktører. Hensikten er å oppnå en
mer analytisk og målrettet arbeidsform for å forebygge
og redusere kriminalitet med utgangspunkt i en analyse av kriminalitetsbildet
med vekt på tid, sted og årsaker.
Regjeringen vil at Norge og norske politimyndigheter
i årene som kommer skal være aktiv deltaker i
det internasjonale samarbeidet for å forebygge og bekjempe
den grensekryssende kriminaliteten. Særlig den internasjonale
terrorismen, narkotikatrafikken, menneskesmugling og handel med
kvinner og barn over landegrensene.
Departementet ønsker en total kompetansegjennomgang
i etaten, for å sikre at vi i fremtiden har en etat som
mestrer de faglige og styringsmessige utfordringer. Med bakgrunn
i ønsket om å utnytte politikompetansen primært
til kjerneoppgavene, vurderes i meldingen spørsmålet
om overføring av oppgaver internt i politiet til personell
uten treårig høgskoleutdanning.
Forutsatt at hensynet til kvalitet og rettssikkerhet
blir tilstrekkelig ivaretatt, bør straffesaker avgjøres
raskt og effektivt på lavest mulig nivå. I lang
tid har departementet prioritert arbeidet med å effektivisere
straffesakskjeden. I meldingen skisseres tre tiltak med sikte på rask
og effektiv avgjørelse i mindre alvorlige og kurante saker.
Disse tiltakene anses særlig viktige da det er en målsetting
at størst mulig andel av hverdagskriminaliteten bør
avgjøres raskt. Tiltakene vil også bidra til at
bare de sakene som krever det, vil bli henvist til videre behandling
i straffesakskjeden.
Komiteen vil fremholde
at den sannsynligvis viktigste endringen i kriminalitetsbildet de
siste årene, er globaliseringen og internasjonaliseringen
som også Norge er en del av. En globalisert verden preges
av rask og omfattende flyt av varer, kapital, personer, informasjon
- og følgelig også kriminalitet. Dette gjenspeiles også i
kriminalitetsstatistikkene der vi ser en urovekkende utvikling innenfor
særlig økonomisk og organisert kriminalitet, menneskesmugling
og menneskehandel. Vi ser dessuten stadig nye kriminelle aktører
og nettverk. Derfor er det viktig at politiet gis metoder, teknologi,
ressurser og kompetanse til å kunne bekjempe denne type
kriminalitet.
Komiteen vil be om at det fremover
satses mer på bruk av lyd- og videoopptak av avhør.
Bruk av slike opptak vil være positivt på mange
måter. Personer som har blitt utsatt for en kriminell handling
kan bli avhørt mens minnene fortsatt er klare, og kan på denne
måten kanskje slippe å måtte rippe opp
i vonde opplevelser lenge etter at handlingen fant sted.
Komiteen vil også understreke
viktigheten av at politiet i sterkere grad må samarbeide
på tvers av landegrensene. I denne sammenheng er det særlig
viktig å se på mulighetene for et tettere nordisk
politi- og påtalemessig samarbeid. Komiteen vil
samtidig understreke viktigheten av å utvikle internasjonale
politi- og påtalemessige samarbeidsstrukturer, som for
eksempel Eurojust. Deler av den organiserte kriminaliteten som har
vært utført i Norge de senere år, har
vært av nasjonal karakter, men det er en økning
i kriminelle handlinger som utøves av grupperinger som
har helt eller delvis tilhold i utlandet. Komiteen mener
det er viktig at politiet prioriterer bekjempelse av den organiserte kriminaliteten.
Innsatsen mot økonomisk kriminalitet må intensiveres
og det etterforsknings- og forvaltningsmessige arbeidet for å avdekke
svart økonomi, blant annet hvitvasking, må styrkes.
Det må arbeides for å begrense virkninger av hindringer
for internasjonal kriminalitetsbekjempelse, som forskjeller i rettssystem,
lovgivning og manglende utleveringsavtaler.
Komiteen er særlig
opptatt av å intensivere innsatsen mot økonomisk
kriminalitet og styrke det etterforsknings- og forvaltningsmessige
arbeidet for å avdekke svart økonomi, deriblant
hvitvasking. Kompetanse hos lokale politimyndigheter, og samarbeidet med
skattemyndigheter, trygdeetat og sosialmyndigheter skal prioriteres. Komiteen vil
understreke at Økokrim og øko-teamene i det enkelte
politidistrikt skal settes bedre i stand til å avdekke
og straffeforfølge aktører som har økonomiske
ressurser til å skjule sin kriminalitet.
Komiteen viser til
at Norges deltakelse i internasjonale operasjoner, engasjement i
internasjonale konflikter og sterke rolle i forhold til energiforsyning
er faktorer som kan bidra til at Norge blir mer utsatt for terror-
og sabotasjeaksjoner. Antiterrorstrategien i fredstid skal bygge
på justispolitiske prinsipper og virkemidlene følge
av det. Komiteen vil understreke at vår
nasjonale strategi mot internasjonal terror forutsetter i særlig
grad et godt samarbeid mellom Politiets sikkerhetstjeneste (PST)
og andre lands sikkerhetstjeneste, samt Nasjonal sikkerhetsmyndighet
(NSM) og Forsvarets etterretningstjeneste.
Komiteen vil fremheve at organiseringen
av PST og politiet - med PST-kontorer i alle politidistrikt og et nært
og godt samarbeid mellom det lokale politiet og det lokale PST-kontor,
gir et godt utgangspunkt for å kunne forebygge og bidra
til å avdekke eventuelle terrorforsøk over hele
landet. PST er også tilført nytt teknologisk utstyr
og nye metoder som skal bidra til en mer effektiv bekjempelse av
alvorlig organisert kriminalitet og terrorisme. Bruken av de nye
metodene og effekten av disse vil bli nærmere evaluert
etter forutsetningene i behandlingen av Innst. O. nr. 113 (2004-2005)
om lov om endringer i straffeprosessloven og politiloven.
Komiteen viser til
at en stadig mer globalisert verden og bedret kommunikasjon også medfører
en sterk vekst av migrasjon over landegrensene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, vil
understreke at det kulturelle og menneskelige mangfoldet som vi
dermed blir en del av, er en berikelse av det norske samfunnet.
Komiteen vil påpeke
at økt immigrasjon medfører nye utfordringer for
politiet. Det er viktig at politiet får kompetanse og metoder
som ikke bidrar til eskalering, men demping av konfliktnivået
som kan oppstå, ofte bunnet i misforståelser og
manglende kunnskap, når offer og/eller gjerningsmann
har bakgrunn i en annen kultur eller religion. Det er også et
alvorlig problem at politiet ikke har tillit i enkelte minoritetsmiljøer.
Det er derfor viktig at rekrutteringa av politifolk med minoritetsbakgrunn
styrkes, og at politiet må tilføres kunnskap og
kompetanse om minoriteter, deres bakgrunn og nåsituasjon.
I løpet av de siste tiårene har vi opplevd store
demografiske endringer i Norge. Siden 1985 har en økende
andel av befolkningen bodd i de mest sentrale kommunene, og sentraliseringen
var særlig rask på slutten av 1980- og 1990-tallet.
SSB forventer at denne utviklingen vil fortsette. I tillegg får
den økte innvandringen særlige konsekvenser for
Oslo og de største byene. Dette medfører utfordringer
knyttet både til tettstedene og i distriktene. Den organiserte
kriminaliteten har rotfeste i hovedsak i de store byene. Særlig medfører
narkotikakriminalitet, prostitusjon og økonomisk kriminalitet
bedrevet av godt organiserte nettverk store utfordringer. Dette
krever etter hvert en høy grad av spesialisering, og kan
svekke grunnprinsippet om at politikvinnen skal være generalist. Komiteen viser til
at politiet de siste år har fått tilgang til nye
metoder, nettopp i den hensikt å kunne møte denne
type alvorlig og ofte organiserte kriminalitet, og vil vurdere effekten av
disse metodene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at flertallet fremhever at immigrasjon og kulturelt mangfold er
en berikelse for det norske samfunn. Disse medlemmer ser
også den "berikelsen" disse utgjør på kriminalstatistikken.
Blant annet ser disse medlemmer at enkelte grupper med
utenlandske statsborgere eller med utenlandsk opprinnelse, er sterkt
overrepresentert i forhold til andelen av befolkning, blant annet
når det gjelder vold og sedelighet.
Komiteen vil understreke
at Oslo som hovedstad og storby står overfor spesielle
utfordringer. Mye av den alvorlige organiserte kriminaliteten er
knyttet til landets hovedstad, og en effektiv bekjempelse av kriminalitet
i hovedstaden får ringvirkninger for kriminalitetsutviklingen
i andre deler av landet. Komiteen fremhever at det
er av avgjørende betyding at det gode samarbeidet mellom
politiet ute i distriktene og hovedstadspolitiet videreføres
enten det gjelder utveksling av etterretningsinformasjon og lokalkunnskap,
eller opplæring i bruk av nye metoder eller annen bistand
knyttet til spesialistkompetanse. Komiteen vil generelt påpeke
viktigheten av å videreutvikle samarbeidet mellom de ulike
politidistriktene for bedre å bekjempe kriminelle nettverk
som har en virksomhet som rammer innbyggerne i ulike politidistrikter. Komiteen vil også påpeke
at sentraliseringen medfører utfordringer knyttet til distriktene.
Lange avstander og rekrutteringsproblemer til mindre lensmannskontor
er to utfordringer. Komiteen vil særlig
understreke viktigheten av et nært og sterkt politi med
lensmannskontorer og tjenestesteder over hele landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er opptatt av å sikre Oslopolitiets
evne til å ivareta det brede spekter av oppgaver som følger
av hovedstadsfunksjonen. Disse medlemmer vil understreke
betydningen av at Oslo som landets ansikt utad, fremstår
som en trygg by å oppholde seg i. Økt fokus på antiterrortiltak
må ikke gå på bekostning av politioppgaver
knyttet til forebygging, kampen mot hverdagskriminalitet og organisert
kriminalitet med Oslo som innfallsport.
Komiteen viser til
at ordningen med familievoldskoordinatorer ved hvert av landets
27 politidistrikt, ble etablert 1. juli 2002. Koordinatoren
skal bidra til at terskelen for å kontakte politiet skal
senkes, og dermed bidra til anmeldelsen av flere familievoldssaker. Komiteen vil
fremheve viktigheten av at politiet prioriterer bekjempelse av vold
i nære relasjoner. Familievoldskoordinatorene må tilføres
tilstrekkelig kompetanse og myndighet slik at de har en reell posisjon,
og at arbeidet med å bekjempe familievold dermed prioriteres
i større grad, slik hensikten med ordningen er. Komiteen vil
også be Justisdepartementet se nærmere på hvilke
betegnelser som brukes av politiet i familievoldssaker, slik at
alvorlighetsgraden i denne typen saker klart slåes fast.
Her har ikke minst politiet en viktig rolle i forhold til media.
Komiteen vil også be
Justisdepartementet om å kartlegge situasjonen for familievoldskoordinatorer
i de ulike politidistriktene, og vurderer tiltak for å forsterke
ordningen der den ikke fungere tilfredsstillende.
Komiteen vil vise til den såkalte
"Vestfold-modellen" for arbeid mot familievold, og fremheve denne som
et godt eksempel på vellykket organisering av ulike grupper
som arbeider med dette. Komiteen vil peke på at
det er viktig at politidistriktene samarbeider og utveksler positive
erfaringer og eksempler på områder som forebygging
av kriminalitet og familievold. Vestfold-modellen for arbeid mot
familievold er et slikt eksempel, og også politiets arbeid
blant ungdom og flyktninger i Drammen-området.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
tilfreds med at de andre partiene ser at den såkalte "Vestfold-modellen"
som Fremskrittspartiet fikk gjennomslag for i budsjettavtalen mellom
Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, jf.
Budsjett-innst. S. nr. 4 (2004-2005), har vært vellykket. Disse
medlemmer håper regjeringen Stoltenberg ønsker å videreføre
dette og lignende prosjekter for bekjempelse av familievold, til
tross for at man ikke den gang støttet dette prosjektet.
Komiteen vil påpeke
at det er i dag en svært lav oppklaringsprosent når
det gjelder voldtektssaker. En undersøkelse gjennomført
av SSB, viser at siden 1994 har oppklaringsprosenten for voldtekter
sunket med en tredjedel, fra om lag 30 til 20 pst. Av alle voldtekter anmeldt
i 1997, finner vi at hele 75 pst. var henlagt, 7 pst. var ikke avgjort,
5 pst. endte med frifinnelse og i underkant av 13 pst. endte med
en eller flere straffede gjerningsmenn - etter 4 til 5 år
(per 1. januar 2002) i rettssystemet. Trolig bidrar den
lave oppklaringsprosenten også til at det er svært
store mørketall på dette feltet. Tall fra Krisesentersekretariatet
tyder på at bare én av 12 voldtatte kvinner og
menn anmelder forholdet. Komiteen mener derfor at
politiet må styrke sitt arbeid med å oppklare
flere voldtektssaker. Komiteen vil også understreke
at politiet må intensivere innsatsen mot overgrep mot barn.
Den teknologiske utviklingen skaper nye muligheter og utfordringer
på mange plan i politiet. Teknologien kan gi politiet nye metoder
både i forhold til kriminalitetsoppgaver og forvaltningsoppgaver,
men gir også dem som ønsker å begå kriminalitet
ved hjelp av eller i det virtuelle rom nye og gode muligheter.
Komiteen viser til
at nye kommunikasjonsformer og tilgjengelighet har åpnet
for bruk av nye verktøy for den som ønsker å skade,
trakassere eller true andre. På mange måter kan
man si at Internett er blitt et nytt, offentlig rom, og virksomhet
som foregår på Internett, har konsekvenser for
det som skjer i det offentlige rom. Misbruk av person- og kredittkortopplysninger,
spredning av overgrepsbilder av barn, "grooming" og lettere tilgjengelighet
til narkotika eller ulovlige medisinske preparater er enkelte konsekvenser
av internettutviklingen. Organiserte kriminelle bruker også Internett som
kommunikasjonskanal for sine nettverk. Den teknologiske utviklingen
stiller derfor politiet overfor helt nye utfordringer og oppgaver. Komiteen mener
at det er viktig at politiet gis kompetanse og metoder som gjør
det mulig å overvåke og gripe inn i forhold til ulovlig
aktivitet på Internett. Komiteen ser det
som viktig at politiet utvikler metoder og strategier for å bekjempe
kriminalitet knyttet til nye kanaler og arenaer for kriminell virksomhet.
Politiets muligheter for å forbygge og bekjempe kriminalitet
ved kontroll og tilstedeværelse på Internett bør
utredes og videreutvikles. En form for patruljering både
som ledd i forebyggende arbeid og i etterforskning vil være
en naturlig politioppgave på nasjonalt nivå hos
Kripos, og lokalt i politidistriktene.
Komiteen vil understreke
at misbruk av rusmidler utgjør et stort samfunnsproblem.
Over 60 pst. av voldskriminaliteten begås i alkoholrus.
Tilsvarende har over 60 pst. av innsatte i norske fengsler alvorlige
narkotikaproblemer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, er
derfor av den oppfatning at det er viktig å fastholde en
restriktiv ruspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
for det første at flertallet viser manglende
evne til å se forskjell på lovlige og ulovlige
rusmidler. Om dette er bevisst eller ubevisst vil ikke disse
medlemmer spekulere nærmere i. Narkotika som det
vises til i forhold til overrepresentasjon i fengsel, er ulovlige
og uønskede rusmidler. At det sitter en rekke personer
i fengsel blant annet på bakgrunn av straffbare handlinger
som bruk av narkotika, eller for å finansiere slik ulovlig
bruk, finner ikke disse medlemmer unaturlig. Tvert
imot er det vanlig i de fleste rettsstater at personer som begår
kriminelle handlinger sitter kortere eller lengre tid i fengsel.
Når det gjelder alkoholbruk og voldskriminalitet erkjenner disse
medlemmer at man har en utfordringer. Disse medlemmer mener
likevel man kan bekjempe dette på andre måter
enn å ensidig knytte dette til restriktive skjenkeregler. Disse
medlemmer anser alkohol som et lovlig nytelsesmiddel, men vil
fremheve den enkeltes ansvar også for handlinger begått
i rus. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet
generelt ønsker et strengere straffenivå for vold
i motsetning til Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti som
i større grad ønsker å bruke samfunnsstraff
mot unge lovbrytere også i forhold til grov vold og sedelighetsforbrytelser. Disse
medlemmer mener det er viktig at ungdom som ferdes ute i helgen
skal vite at man vil kunne få strenge straffer dersom man
begår voldshandlinger. Disse medlemmer vil
også fremheve at mye av kriminaliteten skjer fordi i de
fleste kommuner har skjenkeregler som medfører at de fleste
utesteder i sentrumsnære områder stenger samtidig.
Dette er uheldig og fører blant annet til lange drosjekøer
mv. hvor slik vold gjerne skjer i helger. Disse medlemmer mener
man kanskje også i den sammenheng bør legge til
rette for mer differensiert skjenking, samt en drosjenæring
som i helgene er dimensjonert i forhold til kundenes behov for hjemtransport.
Komiteen vil fremheve
at selv om politiet og politirollen er stilt overfor både
nye og store utfordringer, er det positivt å registrere
at kriminaliteten innenfor enkelte områder er på vei
tilbake. Politiets STRASAK-tall fanger selvsagt ikke opp mørketall,
men statistikkene viser at antall anmeldelser har gått
ned de siste år. Spesielt gjelder dette vinningsforbrytelser
og voldskriminalitet. Også antallet narkotikaanmeldelser
har gått ned, men dette har trolig sammenheng med at politiet prioriterer
de mest alvorlige arbeidskrevende sakene framfor stadig flere anmeldelser
for bruk og besittelse av små mengder narkotika.
Likevel er det mange som føler utrygghet,
noe ikke minst levekårsundersøkelser viser. Komiteen understreker
derfor at det er viktig at politiet også må prioritere
vinningskriminaliteten, som er den vanligste typen "hverdagskriminalitet".
Oppklaringsprosenten i forhold til vinningsforbrytelser er gjennomgående
lav over hele landet, og komiteen vil derfor fremheve betydningen
av at politiet i større grad kan ta i bruk for eksempel
DNA-bevis for å kunne løse flere slike saker.
Komiteen vil at politiet skal
gis mulighet til økt bruk av DNA som bevis når
dette er hensiktsmessig. Komiteen ønsker
sentral finansiering av DNA-analyser, og vil utvide DNA-registeret.
Dette må følges opp med en videre debatt om politimetoder,
kompetanseutvikling og utstyr. Det er viktig å ivareta
sent-rale rettssikkerhetsprinsipper og personvernhensyn. Komiteen viser
til at Stortinget vil få seg forelagt egen sak om dette
senere i år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til at Fremskrittspartiet allerede forslo økt bruk
av DNA i Dokument nr. 8:41 (2002-2003) Forslag fra stortingsrepresentantene
Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad om endringer i
straffeprosessloven for å gi utvidet adgang til bruk av
DNA-bevis i straffesaker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser videre til Budsjett-innst. S. nr.
4 (2005-2006) forslag 3 fra Fremskrittspartiet og Høyre
som lyder:
"Stortinget ber Regjeringen innføre et system
med sentral finansiering av rettsmedisinske tjenester og DNA-analyser.
Dette innføres fra 1. januar 2007."
Disse medlemmer er tilfreds med
at de øvrige partier nå ser behovet for dette,
selv om man ikke ville støtte dette for cirka et halvt år
siden.
Komiteens medlemmer fra Høyre konstaterer
at behovet for analysekapasitet vil øke som følge av
en utvidet adgang til å oppta DNA-bevis. Disse medlemmer mener
også private aktører skal kunne utføre
slike tjenester etter godkjenning fra det offentlige.
Komiteen er opptatt
av at politiet som samfunnets maktapparat må gå inn
i farlige situasjoner for å trygge enkeltmennesker og samfunnet. Komiteen vil
vise til viktigheten av at de ulike politidistriktene arbeider med å sikre
politipersonell hensiktsmessig utstyr. Komiteen vil
vise til viktigheten av at Politidirektoratet følger opp
politidistriktene knyttet til investeringer i verneutstyr og siktemidler
for å sørge for trygghet for politipersonell i
skarpe oppdrag.
Komiteen understreker
at også de politioppgaver som i dag er overlatt til andre
enn politiet, må vurderes knyttet til om rettssikkerheten
er ivaretatt på en tilstrekkelig måte. Det bør
være en kontroll på hvordan ordningen med begrenset
politimyndighet fungerer i de forskjellige politidistrikt, i særlig
grad i forbindelse med naturoppsyn hvor over 1 000 mennesker
har fått begrenset politimyndighet.
Komiteen mener at
politiets tilstedeværelse er avgjørende både
for å forebygge lovbrudd, og for å bidra til oppklaring
når lovbrudd har funnet sted. Politiet vil også,
gjennom sin stedlige myndighetsutøvelse, kunne bidra til å hindre
at det ved alvorlige ulykker skjer ytterligere skade ved at skadestedet
sikres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at en vesentlig forutsetning for at politiet skal kunne
utføre sitt arbeid på en måte som tilfredsstiller
befolkningens behov er at responstiden fra politiet tilkalles og
til de er på stedet står i et rimelig forhold
til den hendelsen som har funnet sted. Flertallet vil
påpeke at i tett befolkede områder må denne
responstiden forventes å være kort, mens det i områder
uten fast bosetning ikke kan forventes at politiet kan nå fram
like raskt. Det framstår derfor etter flertallets syn
ikke som hensiktsmessig å stille krav til en felles responstid
for alle politidistrikter.
Derimot mener komiteen at
det, med utgangspunkt i en differensiering ut fra bosetning, geografi
og hendelsens alvorlighetsgrad, er rimelig å foreta en gjennomgang
av hvilke krav det bør stilles til politiets responstid,
og hvordan en slik differensiert responstid best vil kunne oppnås
gjennom den geografiske fordelingen av politiressurser. Komiteen vil
be om at departementet foretar en slik gjennomgang, hvorpå denne
legges fram for Stortinget på egnet måte i løpet av
inneværende stortingsperiode.
Komiteen viser til
at politiressurser også settes inn i forbindelse med behandlingstiltak
innenfor det psykiske helsevernet, og da særlig i situasjoner
der helsepersonell må gjennomføre tiltak etter
lov om psykisk helsevern mot den sykes vilje. Komiteen erkjenner at
det i gitte situasjoner kan være behov for assistanse fra
politiet for at diagnostikk og/eller behandling skal kunne
finne sted. Komiteen vil imidlertid påpeke
at det ikke er en politioppgave å foreta selve den faglige vurderingen
av den sykes mentale tilstand, og at selve transporten av den syke
når innleggelse skal finne sted også i utgangspunktet
er en helsetjeneste – ikke en politioppgave. Politiets
oppgave vil dermed kun være å bistå ved
behov for det, ikke å overta oppgaver som helsetjenesten
selv er satt til å utføre. Det er etter komiteens syn,
både av ressursmessige og politifaglige grunner, viktig å ha
klare retningslinjer for kriteriene for bruk av politiets ressurser
til denne typen oppgaver. Komiteen finner det hensiktsmessig
med en gjennomgang av retningslinjene for politiets og helsepersonells
oppgaver innenfor det psykiske helsevernet ut fra målsetningen
om at de samlede ressursene skal brukes på en mest mulig
målrettet og faglig relevant måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til Dokument nr. 8:47 (2005-2006) Forslag fra stortingsrepresentantene
Robert Eriksson, Harald T. Nesvik, Vigdis Giltun og Jan Arild Ellingsen om å opprette
psykiatrisk ambulansetjeneste i samtlige regionale helseforetak
etter modell fra Helse Bergen. Disse medlemmer synes
det er beklagelig at Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk
Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre ikke
ville støtte dette forlaget. Disse medlemmer mener
en slik ordning hadde vært meget gunstig også sett
i forhold til den andel slike tjenester utgjør for politiet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til planene om å opprette en
godt utdannet og utrustet nasjonal politireservestyrke på to
tusen mannskaper. Disse medlemmer er enig i dette
og vil påpeke den ressursen en slik politireserve kan utgjøre
og mener departementet må vurdere hvordan denne politistyrken
kan brukes til å forsterke politiet i visse situasjoner. Disse
med-lemmer mener slik aktivisering vil kunne gi politireserven
nødvendig og realistisk samtrening med det ordinære
politiet samtidig som politiets totale bemanning kan styrkes når
situasjonen krever det.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
for øvrig vise til sine merknader foran.
I meldingens kapittel 8 beskrives utfordringer
og tiltak knyttet til rekruttering, kompetanse og bemanning.
Politi- og lensmannsetaten må ha tilstrekkelig
personell til å dekke de viktige samfunnsoppgavene som
er lagt til etaten. Regjeringen tar sikte på at opptaket
av studenter til Politihøgskolen vil være et nivå som
sikrer at det er nok politifaglig personell til å dekke
forventet avgang fra etaten og utjevning av forskjeller mellom politidistriktene,
uten at det foretas reduksjoner i enkelte distrikt. Regjeringen
vil etter evalueringen av politireformens fase 2 i 2007, komme tilbake
med en samlet vurdering av behovet for tilgang på personell
i et lengre tidsperspektiv.
Det bør vurderes om det kan etableres
en alternativ organisering av grunnutdanningen for politiet, der utdanningen
deles inn i moduler og strekkes over lengre tid. Enkelte
høyskoler tilbyr yrkesrettede bachelorstudier på deltidsbasis
(som regel over 4 år) som alternativ til 3-årig
heltidsstudium.
Det må vurderes hvilken opplæring
som kreves for oppgaver i politiet knyttet til vakthold, tilsyn,
sikkerhet og transport, og nødvendige opplæringstilbud
må etableres. Det må da tilstrebes å samordne
utdanning for beslektede oppgaver.
På bakgrunn av det som tidligere er
sagt i meldingen om politiets oppgaver og oppgaveløsning,
omtales i kapittel 8.4 en modell for kriteriebasert ressursfordeling
mellom politidistriktene. Arbeidet med å utvikle en ny
modell for fordeling av ressurser i politi- og lensmannsetaten har
skjedd i samarbeid mellom Politidirektoratet og et eksternt konsulentfirma.
Politidistriktene har vært involvert i prosessen gjennom høringsuttalelser,
som har ført til noen endringer i modellen. Ressurstildeling
mellom politidistriktene er i denne modellen dels basert på objektive
kriterier (ca. 90 pst. av den totale rammen) og dels på særskilte
tildelinger til spesielle oppgaver og utfordringer i det enkelte
politidistrikt (ca. 10 pst. av rammen). Disse kriteriene vil bli
lagt til grunn for den fremtidige ressursfordelingen innen politi-
og lensmannsetaten. Det skal benyttes gjennomsnittstall for de siste
3 årene. Kriteriene vil bli vurdert og oppdatert løpende.
Fordelingsmodellen er lagt til grunn i budsjettfordelingen for inneværende år.
Tilpasningen skjer over tid slik at en unngår omfordelinger
og eventuell nedbemanning i enkelte politidistrikter som en følge
av den nye fordelingsmodellen.
Komiteen vil understreke
at politiutdanningen i Norge holder et meget høyt nivå.
Grunnutdanningen ved Politihøgskolen (PHS) ga fra våren
2004 bachelorgrad, og skal være en generalistutdanning.
Utviklingen av en Mastergrad i politivitenskap er under utvikling ved
PHS.
Komiteen vil legge vekt på at
Politihøgskolen skal utvikles for å levere en
politifaglig sterk utdanning til etaten. Komiteen vil
uttrykke bekymring for utviklingen i søkermassen til Politihøgskolen.
God rekruttering til studiet er en viktig forutsetning for å sikre
tilstrekkelig tilgang og høy kvalitet på fremtidig politipersonell.
Det er viktig at politikorpset har god representasjon av begge kjønn,
og at personer bosatt i Norge men med annen kulturell bakgrunn enn
norsk, blir en naturlig del av politistyrken.
Komiteen mener at det bør
sees mer på utvikling av gode analysemetoder, forskning
på forebyggende politimetoder og effekt av forvaltningssamarbeid
for å forebygge kriminalitet.
Videre må det i videreutviklingen av
generalistutdanningen legges vekt på å gi studentene
kunnskaper om den nye alvorlige organiserte kriminaliteten.
Komiteen ser de krav som politiets
fremtidige oppgaver vil stille til gode lederegenskaper både internt
i etaten og i samarbeid med andre samfunnsorganer. Det er viktig
at politiet arbeider målrettet både for å rekruttere
ny og for å videreutvikle nåværende kompetanse
på området. Dette vil være helt avgjørende for
at etaten skal kunne samarbeide effektivt med andre organer for å nå politi-
og lensmannsetatens mål om å tilfredsstille samfunnet
og befolkningens behov for bl.a. rettssikkerhet og trygghet gjennom
forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet. I denne
sammenheng vil det også være formålstjenlig å ha
et fokus på å rekruttere flere kvinnelige ledere
som kan tilføre etaten et bredere perspektiv.
Komiteen ser i denne sammenheng
også behovet for å sikre en tilstrekkelig etter-
og videreutdanning både for ledere og andre tjenestemenn.
Den raske samfunnsutviklingen stiller stadig større krav
til politiets kompetansenivå for å kunne ligge
i forkant av kriminalitetsutviklingen. Dette gjelder særlig
på det teknologiske området som stiller krav til
en tilsvarende utvikling av politiets metodebruk. Her må man
også være bevisst på grensene for hva
som er lovlige metoder. En trygg og oppdatert politi- og lensmannsetat
på dette området vil til syvende og sist være
avgjørende for enkeltindividets rettssikkerhet, som også er
et viktig hensyn i denne sammenheng.
Komiteen vil understreke behovet
for at Politihøgskolens undervisningsplan også ivaretar
behovet for utdanning av politistudentene både når
det gjelder etterforskning av internettbasert kriminalitet, og bruk av
Internett som et redskap til å avdekke kriminalitet. Komiteen mener
at slik opplæring er nødvendig også som
ledd i at utdannet politipersonell skal kunne bidra til å avdekke
og bekjempe nye former for organisert kriminalitet, herunder trafficing
og overgrep mot barn.
Komiteen vil påpeke
at det har vært forsket lite på politiets område. Komiteen mener
slik forskning er vesentlig for å sikre en best mulig kunnskapsbasert videreutvikling
av norsk politi. Det er derfor viktig at det legges til rette for
en bredt anlagt profesjonsforskning innenfor politifaget. Komiteen forutsetter
at en forskningsopptrapping kommer særlig Politihøgskolen til
gode og mener dette vil styrke det faglige grunnlaget for politiutdanningen
på alle nivåer. Komiteen mener
videre at aktiv formidling av ny og relevant forskning innen politifaget
kan bidra til økt innsikt og kompetanse i politiet generelt.
Komiteen vil også be
departementet om å se på muligheten for å flytte
kompetanse ut slik at man også kan få en større
mulighet til å bygge en god karrierevei ute i distriktene.
Dette vil kunne bidra til å øke statusen og gjøre
rekrutteringsarbeidet lettere. Komiteen mener også at
man bør vurdere en sentral finansiert stipendordning som
kan bidra til at man får rekruttert personell på en
målrettet måte.
Komiteen mener at
det bør iverksettes aktive nasjonale tiltak for å motvirke
dette. Ett viktig tiltak vil være å stimulere
til samarbeidsavtaler mellom politidistrikt, slik at de distriktene
som lettere greier å rekruttere personell, kan avhjelpe
rekrutteringsvanskene i nabodistriktene ved felles bruk av personell.
Komiteen vil imidlertid påpeke
at det også ved opptak til Politihøgskolen bør
være mulig å ta i bruk vilkår for opptaket
som et distriktspolitisk virkemiddel, ikke bare ved at det ved opptaket
sikres en god geografisk spredning av studentmassen, men også ved
at det kan knyttes en begrenset plikttid etter endt studium til selve
opptaket. Komiteen er kjent med at det har vært
prøvd ut en stipendordning (Hammerfestmodellen) i Vest-Finnmark
politidistrikt, der studentene i realiteten fikk betalt 2. studieår
mot en bindingstid på 2 år i politidistriktet
etter endt utdanning. Komiteen vil påpeke
at slik stipendiering oppfattes som et positivt virkemiddel som
også benyttes i andre sammenhenger. Komiteen ser
det som hensiktsmessig at departementet utreder denne typen virkemidler
med utgangspunkt i et overordnet statlig ansvar for iverksetting
av ordningen. Årsaken til dette er at komiteen er bekymret
for at rent lokale ordninger vil kunne medvirke til at nabokommuner
kommer i et konkurranseforhold om de samme politiressursene, i stedet
for at det tas overordnede grep som bidrar til at flere kommuner
samtidig får løst sine problemer.
Komiteen vil be om at departementet
utreder virkemiddelordninger for rekruttering av polititjenestepersonell,
inkludert vurdering av spesielle opptakskriterier til Politihøgskolen,
hvorpå uredningen legges fram for Stortinget på egnet
måte i løpet av inneværende stortingsperiode.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke betydningen av at politiutdanningen
fremstår som relevant og hensiktsmessig, og vil vise til
at det i andre europeiske land er valgt ulike modeller for grunnutdanningen
både mht. innhold og lengde. Flere land har en mer differensiert utdanning
tilpasset de ulike oppgavetypene i politietaten. I lys av de rekrutteringsutfordringer
politietaten står overfor, mener disse medlemmer det
er grunn til å vurdere hvorvidt alle oppgaver politiet
i dag har ansvaret for, krever like lang utdanning. Videre er det interessant å merke
seg at andre land som for eksempel England lenge har hatt en ordning
med "frivillig politi" som bistår det ordinære
politiet med en del oppgaver i lokalmiljøet. Disse
medlemmer mener en slik ordning også bør
vurderes i norsk sammenheng for å styrke det forebyggende
arbeidet i lokalmiljøet, og ser at dette vil kunne være
en måte å videreutvikle for eksempel natteravnordningen,
et forebyggende tiltak særlig rettet mot barn og unge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
for øvrig vise til sine merknader foran.
I meldingens kapittel 9 omtales de administrative
og økonomiske konsekvensene av de ulike tiltakene.
En samlet vurdering av behovet for tilgang på personell,
etter evalueringen av politireformens fase 2, kan medføre
et økt ressursbehov. Et økt ressursbehov må på vanlig
måte finansieres gjennom den ordinære budsjettbehandlingen.
For øvrig foreslås ingen kostnadsdrivende tiltak
i meldingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
viser til egne og komiteens merknader og legger til grunn at tiltakene
i meldingen følges opp gjennom bevilgninger i de årlige
budsjetter. Flertalletvil
påpeke at flere tiltak i meldingen er til utredning og
at det er naturlig å komme tilbake til bevilgninger til
disse når resultatet av utredningene foreligger og det
er mulig å kostnadsberegne konkrete tiltak. Flertalletmener tiltak innenfor justissektoren
må vurderes i en helhetlig sammenheng, herunder hvilke
tiltak som skal prioriteres når, noe utredningene vil gi
bedre grunnlag for å vurdere. Flertalletvil for øvrig vise til komiteens
foranstående merknader om at det skal sikres flere ressurser
til politi- og lensmannsetaten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at de øvrige partiene har få merknader i forhold
til dette kapittel.
Disse medlemmer vil blant annet
vise til flere punkter det er flertall eller er enighet om, som
må få økonomiske konsekvenser dersom
man faktisk ønsker handling.
Disse medlemmer vil vise til
at man blant annet uttaler et mål om "å forebygge
bedre, oppklare mer, reagere raskere og rehabilitere bedre".
Disse medlemmer vil vise til
følgende punkter fra komiteen eller komiteens flertall:
– Komiteen
uttaler et man vil ha et nært og sterkt politi med lensmannskontorer
og tjenestesteder over hele landet, og anser dette som viktig for
fortsatt å opprettholde befolkningens høye tillit
til politiet.
– Komiteen viser til at politiets
arbeidsoppgaver blir stadig mer utfordrende og stiller krav til økt
kompetanse.
– For å bekjempe tøffere
og bedre organiserte kriminelle må nye metoder tas i bruk,
og tettere internasjonale og nasjonale samarbeidsstrukturer utvikles.
– Samarbeidet med barnevernskonsulenter
og barnevernsvakt bør utvides for å kunne forebygge
problemer så tidlig som mulig.
– Komiteen mener at det med bakgrunn
i erfaringene fra SLT-samarbeidet og veilederen Politiet i lokalsamfunnet
utarbeidet av POD, skal etableres mer forpliktende samarbeidsstrukturer,
såkalte "Politiråd" for å skape mer politikraft.
– Komiteen mener det er viktig
at politiet gis metoder, teknologi, ressurser og kompetanse til å kunne bekjempe
denne type kriminalitet.
– Komiteen er særlig
opptatt av å intensivere innsatsen mot økonomisk
kriminalitet og styrke det etterforsknings- og forvaltningsmessige
arbeidet for å avdekke svart økonomi, deriblant
hvitvasking. Kompetanse hos lokale politimyndigheter, og samarbeidet
med skattemyndigheter, trygdeetat og sosialmyndigheter skal prioriteres.
Komiteen understreker at Økokrim skal settes bedre i stand
til å avdekke og straffeforfølge aktører
som har økonomiske ressurser til å skjule sin
kriminalitet.
– Komiteen mener at det er viktig
at politiet gis kompetanse og metoder som gjør det mulig å overvåke og
gripe inn i forhold til ulovlig aktivitet på Internett.
Komiteen ser det som viktig at politiet utvikler metoder
og strategier for å bekjempe kriminalitet knyttet til nye
kanaler og arenaer for kriminell virksomhet. Politiets muligheter
for å forbygge og bekjempe kriminalitet ved kontroll og
tilstedeværelse på Internett bør utredes
og videreutvikles. En form for patruljering både som ledd
i forebyggende arbeid og i etterforskning vil være en naturlig
politioppgave på nasjonalt nivå hos Kripos, og
lokalt i politidistriktene.
– Komiteen vil at politiet skal
gis mulighet til økt bruk av DNA som bevis når
dette er hensiktsmessig. Komiteen ønsker sentral finansiering
av DNA-analyser, og vil utvide DNA-registeret. Dette må følges
opp med en videre debatt om politimetoder, kompetanseutvikling og
utstyr.
– Komiteen mener at det bør
sees mer på utvikling av gode analysemetoder, forskning
på forebyggende politimetoder og effekt av forvaltningssamarbeid for å forebygge
kriminalitet.
Disse medlemmer mener man allerede
nå må erkjenne at skal man få gjennomført
disse ønskene fra komiteen eller komiteens flertall må politiet
tilføres betydelig realvekst når det gjelder bevilgninger
de kommende år. Dersom flertallet ikke erkjenner dette
viser dette at man ikke reelt vil følge opp meldingen,
eller vil redusere politiets aktivitet på en rekke områder
man ikke har nevnt i merknader her.
Disse medlemmer vil for øvrig
vise til sine merknader foran.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen utrede en modell
hvor man tar utgangspunkt i en reaksjonstid på henholdsvis 15,
30, 45 minutter og en time. Herunder kostnader og organisatoriske
konsekvenser ved bruk av de forskjellige reaksjonstider.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen innføre
en ordning med at alle lederstillinger i politietaten ansettes på åremål.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen innføre
en ordning med at utnevnelse av leder for Politiets sikkerhetstjeneste (PST)
og riksadvokat godkjennes av Stortinget.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme
forslag til en ordning som åpner for at privatpraktiserende advokater
kan prosedere for påtalemyndigheten.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme
alternative forslag som sikrer uavhengighet for Rettsmedisinsk Institutt
(RMI). Herunder forslag til sentral og egen finansiering av disse
tjenestene og instituttet.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen gjennomgå og
evaluere Politidirektoratets rolle og funksjon spesielt sett i forhold
til effektivitet og ressursbruk.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget
til å gjøre følgende
vedtak:
St.meld. nr. 42 (2004-2005) - om politiets rolle
og oppgaver - vedlegges protokollen.
Oslo, i justiskomiteen, den 11. mai 2006
Anne Marit Bjørnflaten
leder og ordfører |