Formålet med stortingsmeldingen er å beskrive
og drøfte politi- og lensmannsetatens rolle og oppgaver. Regjeringen ønsker
gjennom meldingen å vise hvordan politi- og lensmannsetaten
kan møte utfordringene etaten står overfor i de
nærmeste 5-10 årene, og i hvilken retning etaten
bør utvikles.
Meldingen har sin bakgrunn i anmodningsvedtak
fra Stortinget, jf. vedtak V i Budsjett-innst. S. nr. 4 (2002-2003),
der Regjeringen blir bedt om å komme tilbake til Stortinget
med en egen sak om politirollen med bakgrunn i politirolleutvalgets
to utredninger og i forhold til rekruttering og bemanning. I meldingens
kapittel 1.2 gjengis meldingens hoved-konklusjoner.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Anne Marit Bjørnflaten, Thomas Breen, Cecilie Thaule
Løvlid og Hilde Magnusson Lydvo, fra Fremskrittspartiet,
Jan Arild Ellingsen, Solveig Horne og Morten Ørsal Johansen,
fra Høyre, Elisabeth Aspaker og Cathrin Bretzeg, og fra
Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo, viser til
St.meld. nr. 42 (2004-2005) om politiets rolle og oppgaver, og vil understreke
viktigheten av at det foretas en gjennomgang av hvilke utfordringer
politi- og lensmannsetaten står overfor de neste 5-10 årene,
og i hvilken retning etaten bør utvikles.
Det har ikke vært foretatt en helhetlig
gjennomgang av politi- og lensmannsetatens samfunnsrolle siden politirolleutvalget
avsluttet sitt arbeid i 1987, og komiteen vil påpeke
at det har skjedd samfunnsendringer og endringer i kriminaliteten
som utfordrer dagens politirolle.
Komiteen vil ha en aktiv og helhetlig
bekjempelse av kriminalitet. Tryggheten i samfunnet er et velferdsspørsmål,
og skal være et offentlig ansvar. Målet er å forebygge
bedre, oppklare mer, reagere raskere og rehabilitere bedre. Derfor ønsker komiteen en
målrettet og balansert satsing på politiet, på domstolene
og på kriminalomsorgen.
Komiteen understreker at den
norske politimodellen nyter høy tillit i befolkningen,
og støtter konklusjonen i meldinga om at vår politiordning
er både hensiktsmessig og ressurseffektiv. Det norske enhets-politiet
gir god rettssikkerhet, handlekraft, skaper tillit, og sørger
både for en brei kontaktflate og god legitimitet i både
tettbygde og grisgrendte strøk. Komiteen vil
ha et nært og sterkt politi med lensmannskontorer og tjenestesteder
over hele landet, og anser dette som viktig for fortsatt å opprettholde
befolkningens høye tillit til politiet.
Komiteen deler i hovedsak meldingas
konklusjoner om politi- og lensmannsetatens oppgaver, om at politiet
i samvirke med andre offentlige og private aktører skal
bidra til økt trygghet i samfunnet; det internasjonale
samarbeidet mot alvorlig, organisert og samfunnstruende kriminalitet
skal styrkes; politiet skal være forberedt på et
bredt spekter av hendelser som også kan kreve større
organisert innsats; og at politiet skal være den sentrale
aktøren i det sivile samfunnets beredskap mot store ulykker,
naturkatastrofer og terroranslag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, understreker
at politiets straffesaksbehandling er underlagt påtalemyndighetens
ansvar og kontroll. Flertallet viser til at fremskutt
og integrert påtale er en viktig faktor for en effektiv
og velfungerende straffesaksbehandling.
Komiteen viser videre til at
politi- og lensmannsetatens virksomhet skal være kunnskapsstyrt,
og mindre alvorlige og tilståtte straffbare forhold skal
i større grad avgjøres umiddelbart på lokalt
nivå. Kompetansen som den treårige politihøgskoleutdanningen
gir, må benyttes der slik kompetanse er påkrevd,
og spennvidden i etatens oppgaver og samfunnets kulturelle mangfold
stiller økte krav til etaten. Derfor må objektivitet,
integritet og høy etisk standard og bevissthet prege politiets
utdanning og tjenesteutøvelse.
Komiteen vil også påpeke
at forebygging av kriminalitet er en av myndighetenes viktigste
oppgaver. Med gode velferdstilbud for alle kan kriminalitet forebygges
og mange av startblokkene for en kriminell løpebane fjernes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser
til at når over 60 pst. av voldskriminaliteten begås
i alkoholrus, er det viktig å fastholde en restriktiv ruspolitikk.
Komiteen mener at
gode tilbud i psykiatri, helse og omsorg og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk
er viktig for helhetlig kriminalitetsbekjempelse. Det er viktig
at forebyggende velferdstiltak, gode lokalsamfunn og fritids- og
aktivitetstilbud for unge blir ivaretatt også som et ledd
i arbeidet mot kriminalitet. Politiet har en særlig viktig
kriminalitetsforebyggende oppgave, i samarbeid og samspill med andre
offentlige etater. Derfor er det viktig at politiet er effektivt,
profesjonelt og serviceinnstilt i forhold til befolkningen, og skal
ha tid og ressurser til forebyggende arbeid. Komiteen mener
at det forebyggende arbeidet i politiet må få økt
status. Komiteen mener Regjeringen må se
på muligheten for å innføre målekriterier
for hvert enkelt distrikt slik at man ser at dette arbeidet faktisk
gjøres. Disse kriteriene må utformes slik at man
måler både innsats og effekt.
Komiteen mener det er viktig
med en klarere oppgavedeling mellom politi og helsesektoren på rus-
og psykiatrifeltet. Komiteen vil påpeke
at en rekke enkeltsaker viser at det er behov for snarlige ekstra
tiltak for å styrke tilbudet til psykisk syke som begår
kriminelle handlinger uten at politiet har sanksjonsmuligheter samtidig
som de ikke oppfyller vilkårene for tvungen psykisk helsevern.
Dette er en uholdbar situasjon både for den enkelte som
ikke får tilstrekkelig hjelp, og for samfunnet rundt. Komiteen mener
det kan se ut som om det her er behov for en bedre samordning mellom
justismyndigheter, både politiet og kriminalomsorgen, og
helsemyndigheter for å sikre nødvendige hjelpetiltak
for den enkelte og trygghet for andre.
Komiteen ønsker et sterkt,
synlig og trygghetsskapende nærpoliti. Politiet må derfor
sikres ressurser og kompetanse til å forebygge og bekjempe
alle former for kriminalitet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser
til komiteens gjennomgående flertallsinnstilling, der flertallets syn
kommer til uttrykk. Flertallet har sett det som et
mål å finne fram til en omforent innstilling fra
en samlet komité så langt dette har vært
mulig på tvers av partiene, og finner det dermed lite hensiktsmessig
i tillegg å skulle rendyrke særstandpunkter i
merknads form, slik Fremskrittpartiet har valgt å gjøre
så vel innledningsvis, samt ved gjennomgående
henvisninger til sine særmerknader i de ulike kapitlene
i innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil innledningsvis vise til politilovens § 1
som lyder:
"Ansvar og mål
Staten skal
sørge for den polititjeneste som samfunnet har behov for.
Polititjenesten utføres av politi- og lensmannsetaten.
Politiet
skal gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet
være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme
og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd
for øvrig."
Disse medlemmer mener formålet
med politirollemeldingen må være å angi
metoder og tiltak for best å oppfylle denne lovbestemmelsen. Disse
medlemmer mener kravet om at staten skal sørge
for den polititjeneste samfunnet har behov for, angir klare krav til
at Stortinget bevilger tilstrekkelig midler til at loven kan oppfylles.
Det påhviler videre Regjeringen å forvalte de
tildelte midler på en slik måte at Stortingets
og lovgivers intensjoner og krav om en god polititjeneste oppfylles.
Disse medlemmer registrerer at
stortingsmeldingen i all hovedsak fremskriver og knesetter de ti grunnprinsipper
som er skissert innledningsvis. Det naturlige utgangspunkt for politiets
virksomhet bygger for disse medlemmer også på disse
prinsippene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å ha
et synlig og desentralisert politi (nærpoliti).
Dette prinsippet får følger
for også andre sider av politiets virksomhet. Et desentralisert
politi medfører at man på en rekke steder har
små enheter. Det er derfor nødvendig at disse
har en bred og god utdannelse for å fylle det spekter av
oppgaver som man vil møte lokalt i forhold til forebygging,
beredskap, ordensvirksomhet og etterforskning mv.
Disse medlemmer mener dette vil
kunne avhjelpes en del ved at man reduserer noe av politiets sivile gjøremål.
Samhandling og samarbeid med private og offentlige aktører
vil være viktig for at små enheter skal kunne
gi en god tjeneste til innbyggerne. Et desentralisert politi har
en kostnad som er vesentlig høyere enn et sterkt urbanisert
og sentralisert politi. Hittil har det politiske flertallet ikke
vist seg villig til å finansiere et slikt nærpoliti.
Disse medlemmer mener den ekstra
kostnad et nærpoliti har må kunne forsvares. Disse
medlemmer mener dette kan forsvares ut fra flere hensyn.
For det første vil et nærpoliti kunne forebygge
kriminalitet på en langt mer effektiv måte enn
et sentralisert politi. Dette på grunn av at man vil ha
mer inngående kjennskap til lokalbefolkningen og oversikt
over de forskjellige miljøene man har i distriktet. Man
vil videre kunne målrette innsatsen mot risikogrupper og
personer som er på vei ut på skråplanet
og på den måten effektivt forebygge kriminalitet.
Den samme nærhet til befolkningen og personer i nærmiljøet,
vil også kunne føre til raskere oppklaring, fordi
man kjenner de aktuelle kriminelle miljøer. At politiet
og tjenestemenn er lokalt engasjert i nærmiljøet
vil også kunne være viktig i forebygging og holdningsskaping
i forhold til politiet. Dette stiller også krav til de
enkelte tjenestemenns holdninger og etikk. En politimann vil alltid
måtte ses på som en representant for etaten.
Disse medlemmer mener at kostnaden
med et desentralisert politi derfor kan forsvares med en mer effektiv
forebygging og etterforskning, samt styrke respekten for politiet.
Et spørsmål i forhold til
nærpoliti er hvor lang utrykningstid man skal kunne akseptere.
I dag er politiet den eneste av nødetatene som ikke har
noe slikt krav.
Disse medlemmer mener at gjennom å stille
et slikt krav vil man se det reelle behovet til politiet og sette
en grense for hvor store opperasjonsområdene vil bli. Et
slikt krav til utrykningstid må, for å være
realistisk, knytte seg til nødssituasjoner.
Disse medlemmer mener man bør
vurdere å stille krav til utrykningstid også for
politiet. Dette vil øke trygghetsfølelsen hos
befolkningen og ansvarliggjøre politikerne i forhold til
at man har et klart krav til leveranse også på justisområdet.
Disse medlemmer vil derfor be
Regjeringen utrede en modell hvor man tar utgangspunkt i en reaksjonstid
på henholdsvis 15, 30, 45 minutter og en time. Herunder
kostnader og organisatoriske konsekvenser ved bruk av de forkjellige
reaksjonstider.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
en modell hvor man tar utgangspunkt i en reaksjonstid på henholdsvis 15,
30, 45 minutter og en time. Herunder kostnader og organisatoriske
konsekvenser ved bruk av de forskjellige reaksjonstider."
Disse medlemmer mener
forebygging av kriminalitet bør være et hovedfokus
for politiet. Det viktigste for både samfunn og offer er
at man unngår at den kriminelle handlingen skjer. Dette
er også slått fast i politiloven.
Disse medlemmer mener et synlig
og effektivt politi kombinert med raske og riktige straffereaksjoner er
noe av det som virker mest forebyggende. Det viktigste man kan gjøre
for å redusere kriminaliteten er å øke
risikoen for oppdagelse og fulgt opp med hensiktsmessige reaksjoner.
De færreste vil begå kriminalitet om man vet at
man sannsynligvis raskt vil bli pågrepet og straffet.
Disse medlemmer mener et synlig
og tilstedeværende politi i seg selv er sterkt kriminalitetsforebyggende.
Alle vet at dersom man ser en politibil på veien så reduseres
farten. Videre er det viktig å involvere politiet i lokale
forhold som politikerne kan påvirke. Man bør derfor
etablere forpliktende samarbeid mellom politiet og de enkelte kommuner.
Dette kan gjøres ved å pålegge en ordning
med et politiråd i kommunene. Dette ville være
viktig for å sette kriminalpolitikk og forebygging i fokus
hos lokalpolitikere i hele landet. Det er et paradoks at kriminalpolitikk
oppfattes som noe som først og fremst angår Stortinget
og stortingspolitikere, all den tid kriminalitet alltid skjer lokalt.
Disse medlemmer mener en styrking
av politiet vil være viktig i forebyggende øyemed
og at lokalpolitikere i større grad må vitaliseres
ved opprettelse av politiråd i kommunene.
Disse medlemmer vil vise til
at Fremskrittspartiet har fremmet forslag om politiråd
i Dokument nr. 8:2 (2004-2005) Forslag fra stortingsrepresentantene Carl
I. Hagen, Siv Jensen, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad
om tiltak for å bekjempe kriminalitet, uten at dette da
fikk støtte.
Disse medlemmer registrerer
at et lokalt desentralisert politi i stor grad fordrer at politiet
stort sett er generalister. På bakgrunn av den rivende
samfunnsutviklingen er det likevel begrenset hvor generalistisk
et politi kan være for å møte stadig
nye utfordringer. En ser utfordringen blant annet innen datakriminalitet
og komplisert økonomisk kriminalitet. Disse medlemmer mener
det på disse områdene er nødvendig med
spisskompetanse. Det samme vil være tilfellet i forhold
til en del avansert etterforskning og spesialoppgaver.
Disse medlemmer mener for eksempel
det er tvilsomt at tre års politihøgskole gjør
deg kvalifisert til å kunne være dataingeniør,
revisor, jurist, kjemiker, laborant mv. Det er heller ikke formålet,
selv om dette er kompetanse man i dag vil ha behov for i en rekke sammenhenger,
også kanskje i det minste politidistrikt. Dette fordrer
flere ting. Det ene er at politiet må kjøpe tjenester
eller ansette personer som har slik kompetanse, samt i større
grad å spesialisere seg i fremtiden.
Disse medlemmer mener en bør
gå mer i retning av et spesialisert politi. Det vil slik disse
medlemmer ser det, være umulig å møte
nye utfordringer uten ytterligere spesialisering. Dette bør
være en gradvis prosess både ved utvikling av
fag på politihøgskolen og blant annet ved flere
sivilt ansatte fagpersoner. Spørsmålet om spesialisering
vil måtte vurderes fortløpende i forhold til samfunnsutviklingen.
Disse medlemmer mener det kan
stilles spørsmål ved hvor mange sivile oppgaver
politiet skal ha. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet for
eksempel i forbindelse med den sivile rettspleien på grunnplanet
i stor grad ønsker å frata og redusere politiets
sivile gjøremål. Dette er en retning disse
medlemmer ønsker å fortsette. Det er i
dag en rekke oppgaver politiet utfører som i hovedsak kan
utføres av andre etater. Det være seg innkreving
av TONO-avgift, sivil rettspleie, utstedelse av pass mv. Disse
medlemmer mener man sterkt bør gå i retning
av å redusere denne type mer sivile oppgaver for politiet
og i større grad rendyrke etaten som et beredskaps- og
kriminalitetsbekjempende verktøy.
Disse medlemmer registrerer
at det de nærmeste årene vil bli en stor "turnover"
på grunn av generasjonsskifte i politiet. Det vil være
et gap mellom den avgangen man forventer og den rekrutteringen man
har til politiyrket.
Den manglede rekrutteringen kan ha flere årsaker. Det
kan skyldes lønns- og arbeidsvilkår. Politiet
har ikke vært lønnsvinnere samtidig som jobben
innbærer ubekvemme arbeidstider og stadig større
risiko. Det er ikke sikkert slike forhold motiverer ungdom til å velge dette
yrket, eller beholder politifolk i yrket. Selv om politiet i Norge
har høy troverdighet, er nok også statusen noe
redusert.
Disse medlemmer mener det igjen å gi
politiet en høy status i samfunnet må være
en viktig oppgave.
Disse medlemmer registrerer at
det er en utfordring å få rekruttert polititjenestemenn
til en del steder i utkant-Norge. Disse medlemmer mener
man her må tenke nytt. Disse medlemmer ser
at en løsning for eksempel er å gi stipend knyttet
til at man tjenstgjør på et slikt sted. Man kan
også kompensere en slik tjeneste ved at man i andre omgang
får førstevalg på tjenestested. En annen
måte er å gi mulighet for en langt mer differensiert
lønn. Men innenfor de rammer politiet har i dag er det
ikke mulig for politiet i utkanten å kompensere ulempen
med lønn selv.
Disse medlemmer mener man på bakgrunn
av dette bør utrede og benytte følgende virkemidler
i forhold til å sikre rekruttering til tjeneste i steder
og utkanter i landet hvor det er vanskelig å få personer
til å tjenestegjøre: økonomiske bidrag
og kompensasjoner, fortrinn ved videre valg av tjeneste, fortrinn
ved valg av etter- og videreutdanning.
Disse medlemmer registrerer at
når det gjelder kompetanse har vi i Norge en lang utdannelse
for politiet, sammenlignet med andre land. Dette blant annet på grunn
av enhetspolititanken. Skal man kunne løse problemer på lavest
effektive nivå, fordrer det også at den enkelte
tjenestemann har en god grunnutdannelse. God utdannelse gjør
det mindre betenkelig å delegere myndighet, slik at man
for eksempel i større grad kan benytte forenklet forelegg.
Det kan likevel være et spørsmål om man
trenger høyskole for å "lempe fyll" i helgene
som en del kaller det. Utfordringen er å få til en
utdannelse som vil gjøre politiet mer fleksibelt. I tillegg
vil det ikke bidra til å øke statusen til politiet å redusere
utdannelsen til politiet på enkelte områder. Disse
medlemmer ønsker derfor at man fortsatt satser
på god grunnkompetanse hos den enkelte tjenestemann. Man
bør også øke den generelle kompetansen som
knytter seg til innvandrergrupper, innvandring og integrering.
Disse medlemmer vil fremheve
at det også er viktig med etter- og videreutdanning. Samfunnet
stiller store krav til politi- og lensmannsetatens tilsatte på alle nivåer.
Det kommer stadig lovendringer, metodeendringer og nye pålegg
til etatens tilsatte uten at dette blir fulgt godt nok opp med implementering/opplæring.
Det er viktig at alle politidistrikt og Politidirektoratet har
kompetanseplaner for å utvikle politiet ut fra de behov
og utviklingstrekk en ser på kort og lang sikt.
Det er særlig viktig å tilpasse
og videreutvikle den årlige godkjenningen (dagens 40 t.
kurs) for operative mannskap. Man må både se på innhold
og antall timer. Den operative hverdagen blir stadig vanskeligere,
og da må politiet bruke ressurser på å forberede
sine mannskap på å løse oppdragene best
mulig.
Disse medlemmer mener forskning
på politi og kriminalitet i Norge er for dårlig.
Den forskningen man har hatt her i landet har i det alt vesentlige
kommet gjennom Kriminologisk institutt. Denne forskningen har vært
meget smal og politisert. Kvaliteten på og utvilklingen
ved dette instituttet har heller ikke holdt tritt med samfunnsutviklingen.
Konkret forskning på kriminalitetsbekjempelse og politimetoder
har det også vært for lite av i Norge. Politiets
kunnskap har i stor grad vært erfaringsbasert og blitt
overbrakt fra eldre og mer erfarne tjenestemenn til nye og yngre
tjenestemenn. Når vi ser det generasjonsskiftet som kommer
i nær fremtid, er dette bekymringsfullt. Det er avgjørende
at man utvikler mer forskning og kompetanse på dette området. Disse
medlemmer mener dette bør knyttes mer til Politihøgskolen
enn Kriminologisk institutt. Disse medlemmer vil
videre at man ser mer til utlandet for å skaffe en bedre
og bredere kompetanse. I flere andre land har man for eksempel klart å regne
på kostnader ved kriminalitet og tallfeste anslag. Dette
viser at man kan besitte vel så bra kompetanse i andre
land, den kompetanse bør Norge i større grad benytte.
Disse medlemmer er
opptatt av at lederrollen i politi- og lensmannsetaten må være
under kontinuerlig utvikling og vurdering. Politi- og lensmannsetaten
må ha dyktige og synlige ledere, som er gode både
på intern samhandling og ikke minst på samhandling
med lokalsamfunn og eksterne samarbeidspartnere.
Disse medlemmer er opptatt av
at politi- og lensmannsetaten jobber langsiktig og strategisk, der man
bruker POP-modellen som virkemiddel, derfor er det viktig at lederne
også blir målt i forhold til det forebyggende
arbeidet, samhandlingen med lokalsamfunnet, medarbeidertilfredshet
og vakt- og beredskapen (responstiden).
Disse medlemmer mener også at
toppstillinger i politietaten bør være åremålsstillinger
for å sikre en best mulig kvalitet på politiets
ledere.
En del fremtredende stillinger mener disse
medlemmer skal godkjennes av Stortinget, dette er overvåkingssjef
og utnevnelser til riksadvokat og førstestatsadvokater.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre
en ordning med at alle lederstillinger i politietaten ansettes på åremål."
"Stortinget ber Regjeringen innføre
en ordning med at utnevnelse av leder for Politiets sikkerhetstjeneste (PST)
og riksadvokat godkjennes av Stortinget."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at mange faktorer påvirker
omdømmet til politiet og hvilket politi man får
i fremtiden. Det viktigste vil være den enkelte politimanns
evne til å møte publikum på og måten å løse oppgavene
på. Det å måtte håndtere alle
situasjoner fra de myke serviceoppdragene til skarpe situasjoner
med bruk av makt, stiller ekstreme krav til politirolleinnehaveren.
Samfunnet forventer et politi med kunnskap, høy etisk standard,
god evne til kommunikasjon og likebehandling, derfor er det viktig å ha
fokus på utvelgelsen til yrket, grunnutdanningen på PHS
og den kontinuerlige læringen i yrket. Politiet må i
større grad ha en kultur som inviterer til konstruktiv
kritikk og evaluering. For å bli en lærende organisasjon
er det viktig å lære av "gode og dårlige
saker".
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at for at samfunnet også i framtiden skal rekruttere politikvinner
og -menn som vil fylle politirollen på best mulig måte,
er det viktig at de får godt personlig verneutstyr, herunder
personlige tjenestevåpen og god opplæring for å jobbe
under trygge og gode vilkår, og at en har en lønns-
og personalpolitikk som motiverer mange gode søkere til å ta
utfordringen i fremtidens politihverdag. Et viktig moment er her
at vitner (også politivitner) i saker som gjelder alvorlige narkotikaforbrytelser
og organisert kriminalitet gis effektiv beskyttelse, herunder vern
av identitet.
Disse medlemmer mener også politiet
selv er nærmest til å avgjøre om man
skal gå over til større grad av bevæpnet
politi. Dette er for viktig for tjenestemennenes sikkerhet til at
det skal bli vurdert av politikere som sitter langt unna det som
er politiets hverdag. Disse medlemmer ønsker
derfor å åpne opp for generell bevæpning
av politiet, når politiet selv mener tiden er moden for
dette. Disse medlemmer ønsker derfor å fjerne
eventuelle hinder for dette.
Disse medlemmer vil
skille politi og påtalemyndighet. Dette har flere grunner;
den viktigste er rettssikkerhet og kvalitetssikring. En uavhengig
påtalemyndighet vil slik disse medlemmer ser
det fungere som kvalitetssikring i forhold til politiets etterforskning
og fremgangsmåte.
Disse medlemmer mener at i et
mer spesialisert og fragmentert politi vil det også kunne
være mer hensiktsmessig med et slikt skille. Hvor enkelte
statlige eller offentlige organer har kontrollmyndighet og kontrollfunksjon
vil dette åpne for mulighet til en effektivisering. Hvis
man foretar et slikt skille, bør for eksempel skatteetaten
og andre lignende organer kunne gå rett til påtalemyndigheten
med en sak som avgjør om man tar ut direkte påtale
og går i retten.
Påtalemyndigheten må forøvrig
settes i stand til effektivt og raskt å følge
opp de saker som er ferdig etterforsket av politiet. Tiltalte har
krav på rask oppfølging, og dette har også et
rettssikkerhetsaspekt.
Disse medlemmer ønsker
også å se på muligheten for at privatpraktiserende
advokater skal kunne prosedere for påtalemyndigheten. Dette
forutsetter også et skille. I forhold til å la
privatpraktiserende advokater få prosedere, er det imidlertid
viktig at man ikke kommer i en interessekonflikt dersom man er eller har
vært i forsvarerrollen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
og fremme forslag til en ordning som åpner for at privatpraktiserende advokater
kan prosedere for påtalemyndigheten."
Disse medlemmer ser
at nye metoder og ny teknologi utfordrer de gamle tanker man har
om bevis. Det er i dag mulig å skaffe til veie stadig klarere
og bedre bevis. Dette gjelder særlig innen rettsmedisin.
I dag er det Rettsmedisinsk Institutt (RMI) samt KRIPOS som er faginstansen
på dette området, og som blir brukt av politi
og påtalemyndighet. Med den betydning disse bevis har,
er det viktig at dommere og legdommere har tiltro til fremlagte
bevis, og at det er en uavhengig faglig vurdering som foretas. Disse
medlemmer frykter at vekten av rettsmedisinske bevis svekkes
dersom det stilles spørsmål ved analysearbeidet.
Disse medlemmer mener derfor
man bør utrede muligheten for at RMI i større
grad gjøres selvstendig og uavhengig. Dette kan for eksempel
gjøres gjennom en stiftelsesmodell og sikres gjennom en
uavhengig finansiering. Fremskrittspartiet har tidligere foreslått en
egen sentral finansiering av slike tjenester.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
og fremme alternative forslag som sikrer uavhengighet for Rettsmedisinsk
Institutt (RMI). Herunder forslag til sentral og egen finansiering
av disse tjenestene og instituttet."
Disse medlemmer mener det er
behov for en rekke grenseoppganger i forhold til politiets rolle.
Ett av disse grenseområdene er grensen mellom politi og forsvar.
Spesielt siden 9. september 2001 har
politiet og forsvaret vært i en omstillingsprosess. Dette
ikke minst for å møte de utfordringer man ser
i forhold til terror. Det er kanskje særlig på dette
området man har fått utfordringer i forhold til
grensegangen mellom politi og forsvar.
Disse medlemmer registrerer at
Forsvaret har bygget opp en rekke spesialenheter med fokus på å møte
terror og nye typer krigføring. Det tradisjonelle invasjonsforsvaret
er totalt borte. Disse medlemmer registrerer også at
Forsvaret har bygget opp spesialenheter av "legfolk" i Heimevernet,
slik som i de forskjellige 016. Disse har fokus på objekt
og personsikring i tilfelle terror og krig. Dette har vært
en satsing fra stortingsflertallet, og disse HV-personene som består
av vernepliktige, har i dag et utstyr som overgår mye av
det politiets spesialenheter har, kanskje med unntak av politiets
beredskapstropp. I samme periode har politiet vært igjennom
en reform. Denne reformen var slik disse medlemmer ser
det sterkt underfinansiert, spesielt når det gjelder materiellsiden.
Mens Forsvaret fikk store beløp for å omstille
seg, måtte politireformen innfases uten en realvekst i
politiets budsjetter i omstilingsfasen.
Disse medlemmer mener man bør
legge visse føringer til grunn i forhold til denne grensegangen.
Noe som i denne sammenheng er viktig, er klare kommandolinjer med
dertiltilhørende ansvar. Dette fordrer at man har klare
regler for hvilke oppgaver politiet og Forsvaret skal fylle i freds-
og i krigstid. Et annet moment er evnen til å løse
forskjellige oppgaver. Et tredje er en samfunnsøkonomisk
god utnyttelse av den samlede beredskapen.
Disse medlemmer mener at i forhold
til denne grensegangen må man se på hva terror
er. Siden 9. september-angrepet tenker kanskje folk flest
på denne type store anslag. 9. september-angrepet
ble også ansett som en krigshandling, noe som gjorde at FN
kunne intervenere. Grunnen til at denne handling ble ansett som
en krigshandling, er at den kunne spores tilbake til ett land, det
Taliban-styrte Afghanistan. En terrorhandling kan like godt komme
fra et lands egne innbyggere. Dette har vi sett eksempler på både
i USA og i Norge.
Disse medlemmer mener man derfor
ikke kan fastslå at en terrorhandling er en krigshandling
før man kan spore det til at en annen stat står
bak. Terror er kriminelle handlinger gjerne mot sivile mennesker
i den hensikt å skape frykt og kaos for å oppnå en
overordnet målsetning. I Norge har vi, og har hatt, f.eks.
nynazistiske grupper, ekstreme venstregrupper som har ønsket væpnet
revolusjon, samt grupper som "dyrenes frigjøringsfront",
samiske grupper osv. som har utgjort terrortrusler. I USA så man
også eksempel på interne grupper og mennesker
som står bak terror, ved den såkalte Oklahoma-bombingen.
Dette er dermed i kjernen kriminelle handlinger i fredstid.
Disse medlemmer mener man i denne
sammenheng må slå fast at det i fredstid er politiet
som har og skal ha ansvar for borgernes sikkerhet.
Disse medlemmer mener man i Norge
utvilsomt har grupper som finansierer terrorgrupper i utlandet, gjennom
forskjellig ulovlig og kriminell virksomhet. Dette er det kun politiet
som kan etterforske og avdekke. Politiet er derfor det nærmeste
og mest naturlige organet til å forbebygge og bekjempe
terror. Det betyr ikke at politiet kan mestre alle oppgaver alene. Ved
omfattende anslag vil man kunne få et "volumproblem"; for
eksempel når det gjelder bombehunder og bombeeksperter
mv. I tillegg vil det i visse situasjoner være nødvendig å gå tyngre
inn med materiell, som kun Forsvaret besitter. Disse medlemmer mener
det da er viktig med god samhandling. I slike tilfeller anses Forsvaret
som et bistandsorgan for politiet, og handler på politiets
oppfordring. Dette gjelder selvsagt ikke i den konkrete taktiske
aksjonen. Men Forsvarets aksjoner og kapasitet skal være
et resultat av en konkret forespørsel fra politiet. At
dette ikke alltid har vært like klart så man for
eksempel i den mye omtalte "Elektronsaken".
Disse medlemmer ser det derfor
som viktig at man ytterligere presiserer at det i fredstid er politiets oppgave å sørge
for borgernes trygghet.
Disse medlemmer mener man her
bør kunne tenke nytt og i større grad dra nytte
av private aktører innen sikkerhets- og vekterbransjen.
Blant annet mener disse medlemmer at private i større
grad skal kunne utføre tjenester for politiet. For eksempel
i forhold til fangetransport og andre typer logistiske oppgaver. Disse
medlemmer viser til at det i dag er vanlig at det er vektere
som sitter i resepsjonen hos politiet.
Disse medlemmer ser utfordringer
hvor private går mer inn på oppgaver som tradisjonelt
ligger til politiet. Enkelte steder synes det for eksempel som om
vektere driver ren patruljering i gatene. Dette er ikke en oppgave
for vektere eller andre private, men dette skyldes i stor grad at
politiet er underfinansiert i forhold til de oppgaver de skal løse.
Når private og næringsdrivende ser at politiet
mangler kapasitet, og politiet ikke kommer når man trenger
det, kjøper man trygghet andre steder. Paradoksalt nok
er det derfor manglende satsning over flere år fra blant
annet partier som er sterkt mot privatisering, som har resultert
i denne type "privatisering".
Disse medlemmer mener imidlertid
at det bør være plass for en sameksistens som
gir en god ressursutnyttelse. Eksempelvis kan man se på fotballkamper: Er
det nødvendig å binde opp to tre patruljer på overtid hver
søndag på hver kamp, eller holder det med én patrulje
og flere vektere? Disse medlemmer mener også private
vektere kan forestå transport av fanger og viser til forsøksordningen
som har vær it Vestfold og Søndre Buskerud politidistrikt.
De tilbakemeldinger disse medlemmer har mottatt om
dette prosjektet har vært meget positive. Disse
medlemmer synes det er beklagelig at Regjeringen stoppet dette
prosjektet og at man ikke får en reell og bred evaluering.
Disse medlemmer registrerer at
et relativt nytt grenseområde i denne sammenhengen er trygghetsalarmer
og ledsagertjenester. Allerede i dag er det en rekke personer som
av det offentlige får tildelt personlig beskyttelse utført
av vekter, vaktselskaper, og ledsagere. Det kan for eksempel være
kvinner som plages av voldelige menn (eller omvendt), folk som plages
av psykisk ustabile personer, eller folk som gjennom jobb føler
seg truet. Disse medlemmer mener det er spesielt
viktig at man her finner en god balanse. Det skal ikke være
slik at politiet dersom de mener det er en alvorlig og umiddelbar
fare, overlater ansvaret til private, eller at samfunnet overlater
regningen for egen sikkerhet til den som er truet. Det kan være
en fare for at politiet i mangel av tilstrekkelige midler i for
stor grad overlater ansvaret og regningen til den enkelte. Samtidig
er det ikke fornuftig at alle som føler en viss utrygghet
skal binde opp en politipatrulje 24 timer i døgnet. Man
har derfor behov for å ha klare retningslinjer på dette
området. Man bør også se på om
man skal ha en helt egen finansiering der hvor man leier private
til slike tjenester.
Disse medlemmer mener det i denne
sammenheng er stor forskjell på tradisjonelle vektertjenester
og slike typer ledsagertjenester samt privat etterforskning.
De tradisjonelle vektertjenestene i dag dreier
seg om sikring av eiendom og objekter. Det vil si materielle ting.
Men i forhold til ledsagertjenester og etterforskning
vil man i langt større grad ha et ansvar overfor mennesker.
Dette stiller andre krav til de som utfører slike tjenester
og til deres kompetanse. Slik sett kan man grovt dele inn private
aktørers virkeområde i tre hoveddeler; sikring
av materielle ting og objekter, sikkerhet for andre personer (ledsagertjenester)
og privat etterforskning. Disse medlemmer mener derfor man
bør vurdere å innføre en egen sentral
godkjenning i forhold til de forskjellige tjenester.
Disse medlemmer mener uansett
det vil være viktig å stille krav til vektertjenester
og private aktører. Blant annet at man har en god kontroll
med virksomheten og at man gir bedriftene nødvendig verktøy
til god internkontroll. Spesielt om en ønsker å gi
dem mulighet til å utføre flere oppgaver også på vegne
av politi, slik som fangetransport.
Disse medlemmer viser til at
den seriøse del av bransjen ønsker også selv
en god kontroll med sin virksomhet og sine ansatte. De ønsker
blant annet når som helst å kunne hente ut vandelsattest
av de ansatte, noe disse medlemmer mener er fornuftig.
At en ansatt har rent rulleblad betyr dessverre ikke at man er hederlig,
og om man begår straffbare handlinger bør selskapet
kunne få kunnskap om dette. Disse medlemmer har
også fått tilbakemeldinger på at politiets godkjenning
og kontroll er varierende og bør bedres. I forhold til
blant annet ledsagertjenester og vekterselskap må man søke
godkjenning i hvert distrikt man har tenkt å drive virksomhet.
Dette synes byråkratisk og unødig, og bør
derfor erstattes med en sentral godkjenning og kontroll. Det bør
også innføres en egen godkjenning i forhold til
dem som driver private ledsagertjenester, da man har et annet ansvar
og det er en helt annen tjeneste enn klassiske vektertjenester.
Disse medlemmer ser at politirollen
ikke bare har en grense mot private aktører og Forsvaret.
Politirollen har også en side mot en rekke andre offentlige organer.
Man har for eksempel tollvesenet som ligger under Finansdepartementet.
I tillegg har man en rekke tilsyn som Kredittilsynet, Konkurransetilsynet,
Avinor, skattemyndigheter, Sjøfartstilsynet mv. Mange av
disse har spisskompetanse på sine områder som
overgår politiets. På sine områder er
det også disse som oppdager og dokumenterer straffbare
handlinger samt sitter på bevis. Dette kan være
både en fordel og ulempe. En ulempe kan være at
de ser dette veldig smalt ut fra sitt område. Politiet
derimot kan se en helhet eller et mønster som for eksempel
kan vise en bred organisert kriminalitet. På den andre
siden er det faginstansene som vet hva de skal se etter og sitter
ofte på bevisene.
Disse medlemmer mener at med
en modell hvor man skiller politi og påtalemyndighet, kan
dette utnyttes ved at flere offentlige instanser på bakgrunn
av egen etterforskning og kontroll overleverer saken direkte til påtalemyndighet
for påtale. Det er da opp til påtalemyndigheten å avgjøre
om de kan gå direkte i retten med det de har, eller om
de må sende det til politiet for videre etterforskning.
Dette vil slik disse medlemmer ser det kunne være
en effektivisering, samtidig som rettssikkerheten ivaretas.
Disse medlemmer mener Politidirektoratet (POD)
ofte fremstår som et byråkratisk ledd mellom Justisdepartementet
og politietaten. Dette gir økt fokus på administrativ
drift av politiet og medfører styring av etaten basert
på statistiske opplysninger som i mange tilfeller gir et
fordreid bilde av virkeligheten.
Innbyggerne trenger et politi som er i stand
til å yte den hjelp og service de til enhver tid trenger. Disse medlemmer vil
derfor vurdere hvorvidt POD bør omorganiseres eller avvikles
i sin nåværende form. Disse medlemmer mener
direktoratet i liten grad har fungert på den måten
det var forutsatt. Det virker mer som en unødig forlengelse
av departementet. Denne ordningen gir også for stort rom
for ansvarsfraskrivelse.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennomgå og
evaluere Politidirektoratets rolle og funksjon spesielt sett i forhold
til effektivitet og ressursbruk."
Disse medlemmer mener
det er viktig at man ikke kun beskriver hvilket politi man ønsker
seg, men at dette følges opp med tilføring av
ressurser og konkret handling. Mener man noe med å ivareta
nærpolitiet har dette økonomiske konsekvenser.
Dette er en kostnad disse medlemmer er villig til å ta.
Disse medlemmer vil også arbeide
for en kraftig opprustning og effektivisering av politiet slik at
flere forbrytelser blir forebygget, etterforsket og oppklart. Det
er da avgjørende at man styrker etterforskningskapasiteten
i politi- og lensmannsetaten ved å tilføre etatene
nødvendig ekspertise, ny teknologi og nødvendige materielle
ressurser. Man må også styrke ordenstjenesten
i politi- og lensmannsetaten ved økt bemanning og bedre
ressursutnyttelse. Disse medlemmer mener hundetjenesten
er et viktig verktøy for politiet og må styrkes
og videreutvikles. Disse medlemmer vil derfor sikre
like gode betingelser for dem som har politihund, som for andre
som benytter hund som en del av tjenesten i fengselsvesenet, tollvesenet
og andre offentlige etater. Disse medlemmer mener
det også er viktig å sørge for at politidistriktene
langs kysten får en effektiv sjøtjeneste. Disse
medlemmer mener videre at politihelikoptertjenesten må utvides
til en landsdekkende tjeneste.
Disse medlemmer ser også et
behov for opprustning av politiets materiell. Det gjelder alt fra
personlig verneutstyr og våpen til biler og teknisk utstyr. Spesielt
vil disse medlemmer fremheve behovet for at politiet
får flere ikke-dødlige våpen. Dette ivaretar
politiets sikkerhet på en god måte samtidig som
det begrenser skader på eventuelle gjerningsmenn og farlige
personer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke at politiet skal konsentrere
seg om myndighetsutøvelse og andre kjerneoppgaver, og fritas
fra oppgaver som kan utføres av andre. Oppgaver som grensekontroller,
fangetransport og arrestforvaring kan utføres av sivile,
underlagt politiets kontroll.