Det transatlantiske samarbeidet i NATO gjennomgjekk
etter Regjeringa sitt syn ei klar betring i 2005. Under det uformelle
toppmøtet i Brussel 22. februar vart det lagt
for dagen brei politisk vilje til å betre atmosfæren
i det transatlantiske samkvemmet og til å styrkje samarbeidet
både i politiske og militære spørsmål
innanfor NATO. Under toppmøtet gav president Bush klare
signal i den lei, noko som også spegla eit sterkt ønske
hos dei europeiske allierte. Denne politiske viljen frå begge
sider av Atlanteren kom til å prege arbeidet i NATO gjennom
heile 2005. Frå amerikansk side vart det ført
ein aktiv NATO-politikk. Ei rekkje nye og til dels vidtrekkande
initiativ blei lagde fram både frå amerikansk
og europeisk side.
Samarbeidet mellom NATO og EU var framleis fastlåst
og avgrensa i heile 2005. Utvidinga av EU førte til tyrkisk
motstand mot formelle møte med deltaking frå kypriotisk
side. Samtidig ønskte nokre tonegjevande allierte EU-land å avgrense
samarbeidet mellom dei to organisasjonane. Siktemålet til
desse landa var å byggje ut den sjølvstendige
rolla til EU og å avgrense den amerikanske innverknaden
på europeisk politikk. Ein makta difor ikkje å utvikle
den strategiske partnarskapen mellom NATO og EU, som Noreg og eit
fleirtal av dei allierte meiner er viktig. Eit gledeleg trekk i året som
gjekk, var etableringa av ei permanent militær liaisonordning
mellom dei to organisasjonane.
Derimot har samarbeidet med andre organisasjonar utvikla
seg positivt. Ved å støtte Den afrikanske unionen
(AU) i operasjonen i Sudan (AMIS) har NATO innleidd eit samarbeid
med AU. NATO-innsatsen i Darfur og etter jordskjelvet i Pakistan
har òg medverka til eit nærare operasjonelt samarbeid
med FN og fleire av særorgana i FN.
Året 2005 vart spesielt krevjande på operasjonssida. Alliansen
heldt fram med å byggje ut stabiliseringsoperasjonen i
Afghanistan (ISAF), og vidareførte operasjonen i Kosovo
(KFOR), treningsmisjonen i Irak (NTM-I) og den maritime overvakingsoperasjonen
i Middelhavet (OAE). Parallelt med dette vedtok NATO å gå inn
i to nye operasjonar i tillegg til den kortvarige støtta
til USA i samband med orkanen Katrina. Etter oppmoding frå pakistanske
styresmakter og FN tok alliansen del i det humanitære bistandsarbeidet
etter jordskjelvkatastrofen som råka Pakistan i oktober. Etter
oppmoding frå FN og AU sette NATO i samarbeid med EU i
verk transport- og opplæringsstøtte til AMIS-operasjonen
i Darfur. Både politisk og økonomisk støtta
Noreg aktivt opp om NATO-innsatsen i den humanitære operasjonen
i Pakistan og i AU-operasjonen i Darfur. Frå norsk side
vart det lagt avgjerande vekt på at NATO-innsatsen i Pakistan
måtte føre til meirverdi og ikkje skape eit konkurranseforhold
til andre internasjonale aktørar.
Semja som vart oppnådd på utanriksministermøtet 7. og
8. desember 2005 om å opne for utvida NATO-nærvær
i den sørlege og seinare den austlege delen av Afghanistan,
stilte NATO overfor ei stor utfordring både tryggingsmessig
og ressursmessig. Vedtaket inneber at ISAF-operasjonen i løpet
av sommaren 2006 blir utvida frå ca. 9 000 til
16 000 soldatar. I alliansevedtaket låg det òg
ei semje om å ta på seg utvida oppgåver i
samband med opplæring av hæren og politiet i Afghanistan
og om auka deltaking i kampen mot narkotikavondet. Samtidig som
alliansen vedtok å gå inn på meir utfordrande
område tryggingsmessig sett, vart den generelle tryggingssituasjonen
i Afghanistan verre. Talet på sjølvmordsaksjonar
og andre angrep auka gjennom året. I februar 2006 gjekk
væpna demonstrantar til angrep på den norsk-finske
leiren i byen Meymaneh i det nordvestlege Afghanistan, og fleire
norske soldatar vart såra.
Utviklinga i samarbeidet mellom NATO og Russland gjekk
sakte i 2005. Den politiske dialogen var framleis vanskeleg. I det
praktiske samarbeidet var det derimot viktige lyspunkt. Det vart
til dømes vedteke at NATO og Russland skal samarbeide om
eit pilotprosjekt for kamp mot narkotika i Sentral-Asia og Afghanistan. Noreg
er ein av dei største bidragsytarane til prosjektet, som
etter planen skal komme i gang i 2006. Etter russisk initiativ vart
utanriksministrane frå Russland og NATO-landa 8. desember
einige om å sjå nærare på samarbeidet
i NATO/Russland-rådet (NRC) med sikte på å gjere
opp status og stake ut kursen vidare.
Samarbeidet mellom NATO og Ukraina utvikla seg vesentleg
etter regimeskiftet i landet i byrjinga av 2005. Allereie våren
2005 vart det sett i gang ein såkalla intensivert dialog
med Ukraina. Dei noverande ukrainske styresmaktene ønskjer
seg deltaking i det medlemskapsførebuande programmet (Membership Action
Plan - MAP) i 2006 og full medlemskap i 2008. Frå NATO-hald
blei det understreka at eit klart vilkår for MAP-status
og seinare medlemskap vil vere at Ukraina gjennomfører
tilstrekkelege politiske, økonomiske og forsvarsmessige
reformer.
Samarbeidet mellom NATO og partnarlanda utvikla seg
mykje i løpet av året. Ikkje minst gjaldt dette
samarbeidet med land i Middelhavsregionen og i Midtausten. I 2005
omfatta partnarsamarbeidet praktisk samvirke og politisk dialog
med meir enn 30 ikkje-allierte statar. Fleire partnarar ytte dessutan
viktige bidrag til NATO-operasjonar. Auken i talet på partnarland, meir
varierande behov hos partnarane og eit stadig sterkare ønske
blant dei allierte om å vidareutvikle samarbeidet, førte
til at det i 2005 gradvis vart fokusert meir på korleis
partnarskapsordningane kan gjerast meir formålstenlege.
Utviklinga i samarbeidet med partnarlanda og andre samarbeidsland
vil difor bli ei hovudsak i tida framover.
Arbeidet med å omforme dei militære
evnene slik at NATO kan bli betre skikka til å møte
nye tryggingsutfordringar, heldt fram i 2005. Det knytte seg stor
interesse til hurtigreaksjonsstyrken (NATO Response Force - NRF),
som er venta å nå full operativ kapasitet hausten
2006. Arbeidet med å sikre tilstrekkelege styrkebidrag
både til NRF og til NATO-operasjonane elles var ei stor
utfordring for Alliansen også i fjor. Som følgje av
dei aukande problema med å skaffe fram viktige militære
styrkekomponentar, kom spørsmålet om endra finansieringsformer
stadig meir i fokus i løpet av fjoråret.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Olav Akselsen, Vidar Bjørnstad, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg
og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund,
Siv Jensen og Øyvind Vaksdal, fra Høyre, Erna
Solberg og Finn Martin Vallersnes, fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot
Valle, fra Kristelig Folkeparti, Jon Lilletun, fra Senterpartiet,
Alf Ivar Samuelsen, og fra Venstre, Anne Margrethe Larsen,
har merket seg at NATO i 2005 er styrket, både politisk
og militært.
Det er en positiv vilje i alliansen til å forsterke
NATO som et viktig transatlantisk politisk forum, og under det uformelle
toppmøtet i Brussel 22. februar 2005 ble det tatt
flere skritt for å bedre atmosfæren i det transatlantiske
samarbeidet.
Komiteen registrerer imidlertid
at forholdet mellom NATO og EU var avgrenset i hele 2005, og at enkelte
allierte land i EU ønsker å styrke EUs egne organer
som europeisk basis for politisk dialog mellom Europa og USA.
Komiteen ser derfor positivt
på at NATO og EU i oktober 2005 ble enige om å etablere
permanente, militære liaisonordninger mellom de to organisasjonene.
Komiteen vil vise til at på militær
side preges NATO fremdeles av at en del land er inne i en transformasjonsprosess
med til dels kraftig omstrukturering av de væpnede styrker. Komiteen vil
videre vise til at det er et krav fra alliansen at medlemslandene
tilpasser militære kapasiteter, strukturer og konsepter
slik at de blir mest mulig relevante for de sikkerhetsutfordringer vi
står overfor.
Komiteen har merket seg at NATO
Response Force (NRP) etter planen skal ha full operativ kapasitet innen
1. oktober 2006.
Komiteen vil vise til at initiativet
fra toppmøtet i 2002 - Prague Capabilities Commitment,
arbeidet med å sikre at alliansen har de kapasiteter som
nye trusselbilder krever - fastsatte i 2005 at stikkord her er arbeidsfordeling,
dvs. at de enkelte medlemsland kan være komplementære
og ha ansvar for ulike kapasiteter. Norge har et ansvar i alliansen
for strategisk sjøtransport.
Komiteen vil vise til at Norge
ved omorganiseringen av NATO fikk opprettet Joint Warfare Centre
på Jåttå, som er direkte underlagt transformasjonskommandoen
i Norfolk, USA. På denne måten yter Norge viktige
bidrag til opplæring og trening, også for partnerskapsland. Komiteen viser
også til at det i NATO drøftes opprettelse av
egne treningssentre både i Midtøsten og Afrika.
Komiteen har for øvrig
merket seg at den nye kommandostrukturen etter planen skal være
fullt operativ fra sommeren 2006.
Komiteen vil understreke at Afghanistan
både er hovedprioritet i alliansen og fra norsk side når
det gjelder deltagelse i internasjonale operasjoner.
Komiteen vil vise til at Norge
i tillegg til deltagelse i ISAF-styrken også yter betydelig
langsiktig bistand og humanitær hjelp til Afghanistan.
Komiteen vil også gi
sin støtte til at stabsoffiserer fra NATO bistår
Den afrikanske union i Sudan mens FN setter sammen sin flernasjonale
styrke for Darfur.
Komiteen har merket seg at det
ikke vil bli utstedt invitasjoner til nye medlemsland under det
kommende toppmøtet i Riga. Komiteen er imidlertid
kjent med at både Ukrainas og Georgias tilnærming
til alliansen er under drøfting.
Komiteen vil støtte
Regjeringens holdning om at NATOs dør er åpen,
men at medlemskap avhenger av landenes egen reformevne og -vilje,
og at land må vurderes på individuelt grunnlag
ut fra de kriterier som ligger til grunn.
Komiteen vil fremheve det arbeidet
som gjøres både fra Norges NATO-delegasjon i Brussel
og ambassaden i Beograd for å muliggjøre en integrering
av alle landene på Vest-Balkan i en samarbeidsstruktur
med NATO. Komiteen er enig med departementet som
i meldingen understreker at "Eit slikt heilskapleg, regionalt perspektiv
er av stor verdi for å støtte opp om stabilitet
og utvikling i heile regionen, medrekna dei to landa som framleis
ikkje er med i noka form for formell partnarordning med NATO, nemleg
Bosnia- Hercegovina og Serbia og Montenegro".
Komiteen vil vise til at den
norske ambassaden i Beograd i perioden har vært NATO-kontakt.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
St.meld. nr. 16 (2005-2006) - om samarbeidet i NATO - vedlegges protokollen.
Oslo, i utenrikskomiteen, den 7. juni 2006
Olav Akselsen
leder |
Marit Nybakk
ordfører |