Regjeringen vil opprettholde et sterkt offentlig
og nasjonalt eierskap for å sikre en god næringsutvikling, og
oppnå avkastning og inntekter til fellesskapet. Selskaper
med staten som eier skal sikres profesjonelt og aktivt eierskap
samt forutsigbar utbyttepolitikk. Statlig eierskap bidrar til et
større innslag av langsiktighet og stabilitet på eiersiden,
og til å sikre et nasjonalt eierskap i noen av de største
selskapene i landet. Det er betydningen av langsiktighet, stabilitet
og nasjonal forankring av eierskapet som gjør at staten
også gjennom sitt direkte eierskap spiller en viktig næringspolitisk rolle
i Norge.
Et godt statlig eierengasjement forutsetter
at staten er aktiv i sine eierposisjoner. Staten skal være
like aktiv og profesjonell i sin eierskapsutøvelse som
gode private eiere av lignende eierskapstype. En slik aktiv eierrolle
må utøves innenfor rammen av anerkjente regler om
god eierstyring og selskapsledelse. Tre områder er særlig
viktige for en slik aktiv oppfølging av eierskapet; valg
av medlemmer til styrer og bedriftsforsamlinger, klargjøring
av statens mål med eierskapet og oppfølging av
virksomhetens økonomi i bred forstand.
For staten som eier er det viktig at selskapene
har industrielt og finansielt kompetente styrer, som kan utøve
et effektivt tilsyn med virksomhetene. Styrene skal også lede
selskapenes strategiske arbeid. God forståelse for selskapets
roller i samfunnet og det enkelte selskaps betydning for den samlede
industrielle utvikling er derfor viktig. Styrenes kompetanse og
uavhengighet av selskapsledelsen er viktige krav. Det må også settes
krav til styrene om å gi bred og åpen informasjon overfor
aksjonærer og andre interessentgrupper om selskapenes virksomhet.
Staten som aksjonær forventer at ansatte og lokale myndigheter
bringes tidlig inn i prosessen når det er spørsmål
om større omstillinger av virksomheten.
Regjeringen har et langsiktig perspektiv på sitt
eierskap. Det innebærer en aktiv holdning også til
selskapenes vekst og planer når det gjelder nyinvesteringer og
satsing på forskning og utvikling.
Det er viktig at selskaper med statlige eierandeler
får anledning til å ta ut det verdiskapingspotensialet
de besitter, gjennom å forfølge forretningsmuligheter både
i Norge og i utlandet. Gjennom å konkurrere internasjonalt
kan selskapene få økt kompetanse og større
markeder, noe som også vil kunne være en viktig forutsetning
for en langsiktig, god industriell og verdimessig utvikling av selskapenes
virksomhet i Norge.
Regjeringen vil sørge for en bred oppfølging
i forhold til statens mål. I tillegg kan behovet for kompetanse
i de enkelte styrene endre seg over tid. Staten vil derfor kreve
at styrene gjennomfører egenevalueringer, og vil gjøre
egne vurderinger. Ved manglende resultatoppnåelse
eller kompetanse skal staten delta aktivt i arbeidet med å endre
styresammensetningen.
Hovedformålet med statens eierskap
er å bidra til selskapenes langsiktige verdiskaping og
industrielle utvikling. Bare dersom selskapene er konkurransedyktige
over tid, kan de videreføre og videreutvikle sin rolle
i norsk økonomi og samfunn.
Selskaper med statlig eierskap må også håndtere
miljømessige hensyn godt, og bringe frem et mangfold i ledelsen
på alle nivåer. Høye etiske standarder
i alle forhold vil være nødvendig for å opprettholde
selskapets verdier og legitimitet. Lønnsbetingelsene og
eventuelle andre kompensasjonsordninger for selskapets ledelse må være
konkurransedyktige men ikke lønnsledende ut fra en norsk
sammenheng, og åpne for innsyn. En aktiv eierskapspolitikk
innebærer at staten formulerer klare forventninger til
utviklingen på disse områdene, og at dette kommuniseres åpent
til selskapene. Dette gir en vesentlig tilleggsdimensjon til de
alminnelige bedriftsøkonomiske krav til avkastning og utbytte, og
skal understøtte målet om en langsiktig verdiskaping
og god industriell utvikling.
I den grad staten som eier pålegger
heleide statlige selskap å gjennomføre investeringer
eller annen virksomhet som styret ikke finner forretningsmessig
forsvarlig, legger regjeringen opp til at selskapet vil bli kompensert
gjennom egne bevilgninger over statsbudsjettet.
Staten har tidligere tilkjennegitt hovedprinsipper
for godt eierskap. Disse prinsippene suppleres av Norsk anbefaling
for eierstyring og selskapsledelse som retter seg mot børsnoterte
selskaper. Slike prinsipper sier imidlertid mindre om hvilke hensyn
eiere kan ønske å ivareta gjennom sitt eierskap
i det enkelte selskap. Derfor har Regjeringen i denne meldingen
lagt vekt på å gjøre rede for hvilke
hensyn som staten vil ivareta i sin eierskapspolitikk.
Et viktig spørsmål er i hvilken
grad statsråden bør benytte myndigheten til å instruere
styret i heleide selskaper. Utgangspunktet må være
at Stortinget og regjeringen/statsråden fastsetter
overordnede mål, mens det er styrets ansvar å gjennomføre
disse. Når staten gjennom generalforsamlingen/foretaksmøtet
instruerer styret, eller omgjør et styrevedtak, løftes
ansvaret opp på generalforsamlingen/foretaksmøtet.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke
medlemene frå Framstegspartiet, deler Regjeringa sitt syn
på kva som må vera hovudinnhaldet i ein aktiv eigarskapspolitikk.
I dei selskapa som har forretningsmessige mål for si verksemd
skal det stillast klåre krav om marknadsmessig avkastning
på lengre sikt og ei god industriell utvikling. Forventningar
til selskapa om å investera i forsking og utvikling, etterleva
høge etiske standard, ta sterke omsyn til miljøet
i verksemda, ha ein politikk for mangfald i leiinga på alle
nivå, og ha ein lønspraksis som er moderat og
opent kommunisert, skal understøtta det overordna målet
om langsiktig marknadsmessig avkastning og god industriell utvikling.
Fleirtalet ser på samansetning
av styre for selskapa og oppfølging av styra sitt arbeid
som ei viktig eigaroppgåve. Fleirtalet understrekar
at staten som profesjonell eigar skal følgja dei spelereglene
som gjeld på dette området, og på den
måten hjelpe til at staten og medeigaranes verdiar vert
tatt vare på og auka.
Fleirtalet føreset at
det er ein nær og jamleg dialog mellom staten som eigar
og styre og leiinga i selskapa staten eig, innan dei rammene som
er definert av lov og retningsliner for god eigarskaputøving.
Etter eit anna fleirtal i
komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, si meining er dette ei tydeleggjering
av den praksis for statleg eigarstyring som har vore lagt til grunn
dei seinare år. Merksemd kring mellom anna etiske retningslinjer
er eit ledd i den aktive eigarskapspolitikken som denne Regjeringa
fører, som dette fleirtaletstøttar.
Dette flertallet viser til at
det ikke er mulig å identifisere en statsrabatt på selskaper
som staten forvalter aksjer i, og at det heller ikke er grunnlag
for å hevde at andre norske selskaper prises lavere som
følge av statens eierskapspolitikk. Dette flertallet slutter
seg for øvrig til statsrådens svarbrev til næringskomiteen
av 9. februar 2007 og 12. februar 2007 (vedlagt)
der dette er omtalt.
Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet,
Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre syner til
at dette vil vera ei vidareføring av dei retningsliner
og praksis for statleg eigarstyring som har vorte lagt til grunn
dei seinare år, og som det har vore brei politisk semje
om.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen ikke har egne representanter i styrene, men at styrene
som kollegium er ansvarlig overfor alle eiere. Disse medlemmer viser
til diskusjonen om statsrabatt og understreker betydningen av åpenhet
og profesjonalitet i utøvelsen av eierskapet. Ryddighet
i forhold til arbeidet i styrene har betydning for utviklingen i
selskapene staten er eier i. Et klart skille mellom eierrollen og myndighetsrollen
er viktig også av hensyn til konkurransesituasjonen i de
næringer staten er engasjert i gjennom eierskap i enkeltbedrifter.
I et demokratisk perspektiv må beslutninger og signaler
som gis, være tilgjengelig for offentligheten.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringens formuleringer i eierskapsmeldingen ikke samsvarer helt med
en del enkeltutspill fra Regjeringens parlamentariske grunnlag. Disse
medlemmer mener at dobbeltkommunikasjon i eierskapspolitikken
er uheldig fordi det skaper tvil om håndteringen av eierskapet
i bedrifter med andre eiere, mange ansatte og betydelig virksomhet
nasjonalt og internasjonalt. Dette gjelder særlig en del
utspill i media med krav om inngrep fra Regjeringen overfor ledelse
eller styre i tilknytning til strategiske beslutninger hvor ansvarsfordelingen
er åpenbar og beslutningsmyndighet ligger hos ledelse og styre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er behov for en ny aktiv næringspolitikk med en profesjonalisering
av det statlige eierskapet ved et i størst mulig grad indirekte
eierskap som på en god måte kan skille politikk
og profesjonell eierskapsforvaltning. En slik profesjonalisering
er av stor betydning for selskapers troverdighet i en skarp konkurransesituasjon. Disse
medlemmer mener at det statlige eierskapet begrunnet i behovet
for å utnytte vår enorme statlige kapital til å skape
vekst også i Norge, skal organiseres i størst
mulig grad indirekte gjennom fond-i-fond-løsninger. Disse
medlemmer vil fremheve muligheten av etablering av ett eller
flere strukturfond etter en fond-i-fond-løsning som forvaltes profesjonelt
og har som oppgave å investere statens enorme kapitalstyrke
også i norske fremtidige vekstnæringer.
Disse medlemmer vil fremheve
viktigheten av en aktiv næringspolitikk der den statlige
kapitalstyrken benyttes også for å legge grunnlag
for fremtidig vekst i Norge. Disse medlemmer legger
til grunn en modell med indirekte eierskap som vil motvirke en uheldig
konkurransesituasjon for selskaper med statlige eierandeler.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at mange av Regjeringens særlige målsettinger
med eierskap vil være et hinder og en usikkerhetsfaktor
for selskaper som er i en konkurransesituasjon og som trenger langsiktige
og troverdige rammebetingelser. Regjeringens modell for forvaltning
av det statlige eierskapet vil, etter disse medlemmers mening,
for mange selskaper kunne virke uheldig.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
muligheten av etablering av ett eller flere strukturfond etter en
fond-i-fond-løsning som forvaltes profesjonelt og som kan bidra
når norske bedrifter har behov for økt kapitalstyrke."
Statseierskapsutvalget la til grunn at selskaper
med statlig eierskap bør være ledende innen arbeidet
med samfunnsansvar. Utvalget viste til at staten vil kunne få svekket
legitimitet dersom staten ikke også gjennom eierrollen
etterlever høye standarder på dette området. Regjeringen
støtter dette synet og vil gjennom de kvartalsvise møtene
som selskapene har med statens eierforvaltning, følge opp
forhold som understøtter selskapenes langsiktige verdiskaping.
Aktivt samfunns-ansvar innebærer at økonomi og
etikk omforenes i alle deler av virksomheten. Samfunnsansvarlig
selskapsledelse innebærer at selskapet bestreber seg på å ha
en gjennomgående god praksis overfor alle sine interessenter.
Arbeidet med samfunnsansvar er ikke, og bør ikke, ses som
løsrevet fra arbeidet med forretningsstrategi og virksomhetsutvikling.
Regjeringen forventer at alle selskaper med statlige eierandeler,
som ikke allerede gjør det, utformer et verdigrunnlag og
etiske retningslinjer. Dette skal gjennomføres aktivt i
selskapene.
I meldingen er det redegjort nærmere
for forhold Regjeringen vil være opptatt av i eierdialogen
med selskapene. Dette er forhold som Regjeringen forventer at styrene
tar med i sine vurderinger og som er ment å understøtte
en langsiktig høy avkastning og god industriell utvikling.
Selskaper hvor staten er dominerende eier forventes i
særlig grad å opptre som ansvarlige aktører
og aktive medspillere i omstillingsprosesser i sårbare
lokalsamfunn. Staten har videre en nærings- og regionalpolitisk rolle
ved omstillinger. I ensidige industrisamfunn bør det gjennom
omstillingsprogrammer fremmes utvikling i stedet for avvikling.
I utgangspunktet bør utfordringene knyttet til omstilling
løses innenfor rammene av det eksisterende virkemiddelapparatet.
Det er også åpnet for en ekstraordinær
statlig innsats i spesielle tilfeller.
Regjeringen ønsker at næringslivet
har et høyt ambisjonsnivå for satsing på forskning
og utvikling (FoU), og har som målsetting at selskaper
med statlig eierandel skal bidra til økt privat deltakelse
i forskning og utvikling i Norge. Investeringer i forskning og utvikling
vil variere fra selskap til selskap, blant annet avhengig av sektor,
selskapets livssyklus, strategi mv., og bør ikke sees separat
fra foretakets øvrige kompetanseområder. Norske
selskaper med en stor offentlig eierandel er allerede blant de ledende
innen forskning og utvikling i Norge.
Regjeringen er opptatt av at selskapene har
en bevisst holdning til at det investeres tilstrekkelig i de ansattes kompetanseutvikling.
Selskapene bør tilrettelegge for trainee- og lærlingordninger
som en viktig rekrutteringsbase.
Langsiktig verdiskaping forutsetter effektiv
bruk av ressurser og minimalisering av negativ påvirkning
på det ytre miljø. Dette innebærer at
selskapenes arbeid med miljøspørsmål
må skje systematisk og dekke hele verdikjeden i virksomheten.
Regjeringen ønsker at statlige selskaper skal være
i fremste rekke når det gjelder miljøtiltak innen
sin bransje.
Regjeringen forutsetter at selskaper med statlig
eierandel er i fremste rekke når det gjelder HMS-arbeid. Det
må være en selvfølge at selskapenes HMS-arbeid også omfatter
deres internasjonale virksomheter.
Det er en utbredt erkjennelse at brudd på etiske
regler i forretningsdriften utgjør en stadig større økonomisk risikofaktor.
Gjennom ansvarlig adferd, og ved å stille krav til leverandører
og andre forretningspartnere, ønsker staten at selskapene
skal bidra til velstandsvekst og en positiv utvikling av arbeidslivsstandarder
og menneskerettigheter i landene de har virksomhet i. Selskapene
som omfattes av meldingen bør i utformingen av etiske retningslinjer
for virksomhetene blant annet vurdere de hensyn som ligger til grunn
for Pensjonsfondets etiske retningslinjer. Slike etiske retningslinjer bør,
som Pensjonsfondets retningslinjer, være i tråd med
FNs Global Compact og OECDs retningslinjer for multinasjonale selskaper.
I tillegg bør retningslinjene være i tråd
med OECDs retningslinjer for eierstyring og selskapsledelse i selskaper
med statlig eierandel.
I juli 2002 trådte den reviderte likestillingsloven
i kraft. Loven stiller blant annet strengere krav om at arbeidsgivere
aktivt skal arbeide og redegjøre for hva slags innsats
de legger i virksomhetens likestillingsarbeid. Rekruttering av kvinner
til lederstillinger i selskapene er en oppgave for selskapenes styre
og administrasjon. Dette følger av aksjelovens rollefordeling.
Det må drives en bevisst utviklings- og utvelgelsespolitikk nedover
i selskapenes virksomheter, slik at det blir flere kvinner å velge
blant når topposisjonene skal besettes. Bevisst satsing
nedover i organisasjonen er et viktig ledelsesansvar. I eierforvaltningen
vil det bli fulgt opp at styrene er aktive på dette feltet.
Komiteen forventar at samtlege
selskap som staten har eigarposter i, traktar etter høge
etiske standardar i all si verksemd. Dette har både ein
eigenverdi og vil støtta hovudmålet om ei god
og langsiktig bærekraftig avkastning.
I tråd med det aksepterte utsegna om
at dei tilsette er selskapas fremste aktiva, forventar komiteen at
selskapa med statlege eigarposter har eit nært samarbeid med
det statlege verkemiddelapparatet når omstillingsprosessar
vert planlagd og gjennomførd. Tidleg involvering av og
god dialog med tilsette sine representantar skal vera sjølvsagt.
Det må vera eit særleg fokus mot å finna
løysingar som inneber nye aktive alternativ for overtallige,
slik at ein unngår varig utstøyting frå arbeidslivet
gjennom uførepensjon eller andre trygdeordningar.
Komiteen stør Regjeringa
si presisering av at eit systematisk arbeid med miljøspørsmål
i verksemdene betyr at det er klårt definerte ansvarsliner
for både gjennomføring og evaluering av miljøarbeid
og resultat i kvar enkelt verksemd.
Komiteen forventar at alle selskapa
med statlege eigarposter praktiserer nulltoleranse mot korrupsjon, og
har gode system på plass for å kontrollera dette.
Komiteen støtter at
de beste tradisjoner for samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner
skal tas med når selskapet har virksomhet i andre land.
Komiteen er enig i at det skal
være en selvfølge at selskapenes HMS-arbeid også omfatter
deres internasjonale virksomheter.
Komiteen legg til grunn at Regjeringa,
gjennom ansvarlege departement, tek opp dei einskilde tverrgåande
omsyna som er nemnt i eigarskapsmeldinga i den jamlege dialogen
med verksemdene.
Komiteen føreset at
departement med forvaltningsansvar for større eigarposter
har høg kompetanse på oppfølginga av
desse omsyna, til liks med oppfølginga av krava til forretningsmessig
avkastning.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, legger til grunn
at statlige selskaper skal være i fremste rekke når
det gjelder miljøtiltak innen sin bransje.
Flertallet støtter Regjeringens
forslag om at selskapene i utformingen av etiske retningslinjer
for virksomhetene blant annet skal vurdere de hensyn som ligger
til grunn for Pensjonsfondets etiske retningslinjer.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til at Regjeringen ønsker at næringslivet
har et høyt ambisjonsnivå for satsing på forskning
og utvikling (FoU), og har som målsetting at selskaper
med statlig eierandel skal bidra til økt privat deltakelse
i forskning og utvikling i Norge.
Dette flertallet forventer at
forretningsmessige selskaper med statlige eierandeler driver sin
virksomhet ut fra hva som best tjener selskapet og aksjonærene i
et langsiktig perspektiv. Virksomhetene har god tilgang
til det omfattende virkemiddelapparatet som forskningspolitikken
allerede har generert. Dette flertallet har et høyt
ambisjonsnivå for næringslivets satsing på forskning
og utvikling, og forventer at selskapene har en bevisst holdning
til egen FoU-virksomhet. Etter dette flertallets mening
bør styrene arbeide aktivt og ambisiøst med forskning
og innovasjon for å utvikle virksomheten, og for å legge
til rette for kommersialisering av forskning internt i bedriften og
gjennom knoppskyting. Selskapene bør også ha en bevisst
tilnærming til å kommunisere egne forskningsresultater
og kommersialisere resultater fra andre forskningsmiljøer
og selskaper gjennom samarbeid.
Dette flertallet understreker
betydningen av at industri- og teknologibedriftene som staten er
en stor eier i, framover legger til grunn en strategi for økt forskning
og utvikling.
Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet,
Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre vonar at
den høge ambisjonen for næringslivet si forskingsinnsats
som Regjeringa seier at den har, gjev seg utslag i ein meir offensiv
forskingspolitikk. Konkrete tiltak som bør gjennomførast
er å komme ut av "kvileskjæret" når det
gjeld satsing på høgare utdanning og forsking,
og styrka SkatteFUNN-ordninga, som regjeringspartia valde å stramma
inn i samband med handsaminga av statsbudsjettet 2007.
Desse medlemene ser det som naturleg
at den varsla eigarberetninga som skal publiserast årleg,
inneheld ei vurdering frå eigardepartementet både
om finansielle resultat og om korleis departementet ser på verksemdene
sitt arbeid med dei tverrgåande omsyna.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at Regjeringens hvileskjær
på forskning er alvorlig for norske arbeidsplasser på kort
og lengre sikt. For å nå de ambisiøse
målene i St.meld. nr. 20 (2004-2005) - Vilje til forskning
- må andelen forskning i både privat og offentlig
sektor økes. Regjeringens kutt i SkatteFUNN for 2007 og
de reduserte overføringene til Forskningsfondet i forhold
til regjeringen Bondevik IIs budsjettforslag for 2006 er negativt
om Norge skal nå sine målsetninger på forskningsområdet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at et profesjonelt statlig eierskap ikke kan sette selskaper med
statlig eierandel i en konkurransemessig vanskelig situasjon gjennom
helt andre og skiftende rammebetingelser enn sine viktigste konkurrenter.
Regjeringen legger, etter disse medlemmers oppfatning,
til grunn en holdning der skiftende politiske signaler vil få direkte
konsekvenser for den daglige driften.
Disse medlemmer mener dette viser
behovet for en organisering av eierskapet som er indirekte, der
statlige eierandeler forvaltes profesjonelt og ikke blandes med
politisk synsing.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres alternative statsbudsjett for 2007 der Forskningsfondet
foreslås styrket med 25 mrd. kroner, den uheldige svekkelse
av SkatteFUNN reverseres og universitetene og høyskolene
styrkes utover Regjeringens forslag.
Regjeringen vil sikre moderasjon i lederlønninger
i selskaper der staten er en betydelig eier. Regjeringens foreslåtte
endringer i aksjeloven m.v. om lederlønnsfastsettelse,
jf. Ot.prp. nr. 55 (2005-2006), innebærer at styret skal
utarbeide en erklæring om fastsettelse av lønn
og annen godtgjørelse til ledende ansatte samt at denne
erklæringen skal behandles av generalforsamlingen. Forslaget
om saksbehandlingsregler for lederlønn vil gi aksjonærene
i allmennaksjeselskapene økt innsyn i og innflytelse over
selskapets lederlønnspolitikk. Endringene i allmennaksjeloven
vil innebære økt innflytelse for generalforsamlingen
ved at denne også skal stemme over erklæringen.
Det er imidlertid viktig at aksjelovgivningens foreskrevne rollefordeling
mellom selskapenes styrende organer opprettholdes. Det vil fortsatt
være styret i det enkelte selskap som er ansvarlig for å vedta
de konkrete lønns- og insentivordningene. Det er videre
styrets vurdering hvorvidt de enkelte elementer i en eventuell insentivordning
er en nødvendig del av en samlet kompensasjonspakke for å sikre
konkurransedyktig avlønning av ledere og medarbeidere i
et selskap. Staten som aksjonær vil vurdere hvordan styret
håndterer dette ansvaret som en del av den totalvurderingen
som gjøres av styrets arbeid i det enkelte selskap.
Regjeringen ser behov for mer moderasjon og
nøkternhet i selskapenes ledelse. Staten vil på denne
bakgrunn stemme mot inngåelse av nye avtaler som innebærer
opsjonsordninger i de selskapene som omfattes av denne meldingen.
De selskapene hvor staten er aksjeeier bør
imidlertid kunne benytte seg av andre insentivordninger i lederlønnsfastsettelsen.
Eventuelle insentivordninger må imidlertid utformes på en
måte som sikrer moderasjon i utviklingen av ledernes lønnsbetingelser.
Videre må det være et tak for verdien av programmet
som framstår som rimelig.
For å sikre styrets uavhengighet skal
styret ikke være omfattet av insentivprogrammer.
Nærings- og handelsdepartementet vil
i samarbeid med andre berørte departementer, utforme en
generell veiledning før generalforsamlingene i 2007.
Komiteen er samd med Regjeringa
i at det må vera eit mål at leiarlønninger
i selskap med statleg eigarskap ikkje hindrar selskapa i å rekruttera
dei beste leiarane. Konkurransedyktig løn er eit verkemiddel
for å rekruttera leiarar med dei beste føresetnader
for å nå dei måla som staten og øvrige
eigarar har sett for selskapet. Samstundes er det uheldig om statlege
selskap framstår som lønsleiande i sine respektive
bransjar. Komiteen meiner difor at det er fullt legitimt
at staten som eigar, i tråd med retningsliner for god eigarskapstyring, brukar
si eigarmakt til å hindra avløningssystem som kunne
gje toppleiarane ei samla løn, inklusiv insentivbaserte
ordningar, som ville vera unormalt høgt for vedkomande
bransje.
Komiteen ser på insentivbaserte
ordningar som eit verkemiddel for å samordna leiarane og
tilsette sine økonomiske interesser med eigarane. Det er
styra si oppgåve å vedta slike ordningar, innan
dei rammene som eigarane har sett i generalforsamlinga. Men komiteen strekar
under at staten som eigar må medverka til at slike insentivordningar
er rettferdige, dvs. at avløninga har samband med forhold
som leiarane og selskapet elles faktisk kan påverka.
Komiteen deler Regjeringa sin
skepsis til korleis mange opsjonsordningar for leiarar har vore
utforma. Prinsipielt bør opsjonsordningar handsamast frå eigarhald
som andre insentivordningar. Som eigar må staten sjå til
at rammene for alle insentivordningar er slik at dei vert opplevde
som rettferdige, og ikkje framstår som eit isolert reiskap
for å auka leiarlønene. Dette bør kommuniserast
klårt i eigarskapspolitikken.
Under føresetnad om at dette
vert oppfylgt, ser ikkje medlemene i komiteen frå Høgre,
Kristeleg Folkeparti og Venstre noko sterkt behov for at
staten automatisk skal røysta imot alle former for opsjonar
til tilsette i statlege selskap.
Disse medlemmer viser til at
opsjoner og medeierskap for ansatte er et mye brukt virkemiddel
for bedrifter i oppstartsfasen for å sikre tilgang på kvalifisert
og motivert arbeidskraft i en fase hvor kapitaltilgangen er begrenset. Disse
medlemmer mener denne type virkemidler brukt på riktig
måte bidrar positivt til utviklingen av nye bedrifter og
vil understreke at debatten om opsjonspakker for ledende ansatte
i børsnoterte selskaper ikke må føre
til generelle innstramminger i muligheten for å bruke slike belønningsvirkemidler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger
til grunn aksjelovgivningens rollefordeling mellom selskapenes styrende
organer der det er styret som har ansvaret for lønns- og
intensivordninger. Disse medlemmer mener statlig
eierskap ikke skal være et hinder for å kunne
tilby markedsbaserte betingelser for å rekruttere ledere
med de beste forutsetninger for å lede selskapet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til utviklingen i Sverige, hvor fjerning av
opsjonsordninger og strengere regulering av belønningssystemene
i de statseide bedriftene medførte en kraftig økning
i den ordinære grunnlønn. Disse medlemmer er
skeptiske til for stor grad av detaljstyring fra generalforsamlingene
i slike spørsmål og viser til at det er styret
som foretar den endelige vurderingen basert på generelle
retningslinjer behandlet i generalforsamling.
Regjeringen deler oppfatningen om at bedre opplysning
av målene med det statlige eierskapet vil kunne danne grunnlag
for et mer aktivt og verdiøkende eierskap. En kategorisering
av eierskap etter formål er et godt hjelpemiddel i denne
sammenheng. I selskapsgjennomgangen i kapittel 8 i meldingen har
Regjeringen formulert statens mål med eierskapet for hvert enkelt
selskap.
Størrelsen på den eierandelen
staten ønsker å ha i de største selskapene
må blant annet sees i lys av hvilken betydning selskapene
har for norsk økonomi og verdiskaping. Regjeringen vil
sikre nasjonal forankring av viktige selskaper og nøkkelfunksjoner
i samfunnet. Det er nødvendig med en eierandel på over
en tredjedel i et selskap for å sikre dette. Det er betydningen
av langsiktighet, stabilitet og nasjonal forankring av eierskapet
i noen av de store norske industrikonsernene som gjør at staten
gjennom sitt direkte eierskap, har spilt og fortsatt spiller en
viktig næringspolitisk rolle i Norge.
Nasjonal forankring av hovedkontorfunksjoner
i store selskaper er av betydning for verdiskapingen. Dette er derfor
et viktig politisk spørsmål både i Norge og
i mange andre land. Norsk hovedkontor i selskaper av strategisk
betydning bidrar også til å sikre og utvikle spesialisert
industriell og finansiell kompetanse og generell lederkompetanse.
Regjeringen vil derfor sikre nasjonalt eierskap til nøkkelselskaper
i kunnskapssamfunnet, og være opptatt av at disse selskapene
også videreutvikler virksomheten i Norge.
Selskapers etterspørsel etter kompetanse
er en drivkraft i utviklingen av innenlandske forsknings- og utdannelsesinstitusjoner,
samtidig som slike institusjoner på et høyt nivå kan
bidra til fremvekst av internasjonalt konkurransedyktige selskaper.
Det er derfor grunn til å anta at hovedkontorenes lokalisering
er viktig for nasjonale kompetansemiljøer.
Nasjonalt forankret beslutnings- og styringskompetanse
kan ha stor betydning for leverandørindustrien, og dermed
nasjonal verdiskaping og arbeidsplasser. Staten vil gjennom sitt
eierskap bidra til at hovedkontormiljøer på områder
av nasjonal strategisk betydning forblir i Norge.
Regjeringen vil sikre råderetten over
landets store naturressurser, spesielt innenfor energi. Råderetten over
landets naturressurser er regulert ved lov, forskrifter mv. Statlig
eierskap i blant annet Statkraft og Statskog er virkemidler ved
utnyttelsen av disse ressursene til felleskapets beste. Målet
om at inntektene fra naturressursene skal komme hele befolkningen
til gode, ivaretas gjennom skattesystemet. Statens eierskap i energiselskapene
er likevel en viktig tilleggskomponent i Regjeringens politikk for
at inntektene fra naturressursene skal komme fellesskapet til gode
i størst mulig grad. Et omfattende statlig eierskap innenfor
energisektoren har således gitt et ekstra inntektsbidrag
til fellesskapet gjennom høye utbytter de siste årene.
Gjennom det statlige eierskapet ønsker
Regjeringen å sikre at Norge har en godt utbygd infrastruktur
når det gjelder hovedveier, jernbane, flyplasser og sentralnettet
for strøm. Kommunene ivaretar også viktig infrastruktur
som distribusjonsnett for strøm, vannforsyning og avløp,
havner og lokale veier. Det offentlige har videre et spesielt ansvar
for å sikre at samfunnet har et rikt og mangfoldig kulturtilbud.
Staten vil bruke sitt eierskap innen kultursektoren til å ivareta
samfunnets behov for kvalitet, mangfold, og nyskaping.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke
medlemene frå Framstegspartiet, viser til den inndelinga
av hovudføremål med eigarskapet som Statseigarskaputvalet
har gjort framlegg om, og som Regjeringa har formalisert i eigarskapsmeldinga.
Dei same hovudmåla - forankring av hovudkontor i viktige
verksemder, kontroll med inntekter frå utnytting av naturressursar
og sektorpolitiske mål - vart trekt fram i den førre eigarskapsmeldinga
(St.meld. nr. 22 (2001-2002), jf. kapittel 4.3). Fleirtalet er
nøgd med at Regjeringa følgjer opp framlegget
frå Statseigarskaputvalet.
Fleirtalet deler Regjeringa si
oppfatning om at betre opplysning av måla med det statlige
eigarskapet vil kunne legge grunnlag for eit meir aktivt og verdiaukande
eigarskap, og er nøgd med at Regjeringa på denne
måten klargjer målet med staten sitt eigarskap
i det enkelte selskap.
Fleirtalet viser til at endringar
i samfunn og i næringar gjer at kategoriseringa av dei
einskilde verksemdene etter hovudføremål for eigarskapet
kan endrast over tid. Fleirtalet legg til grunn at
det minst ein gong i kvar stortingsperiode vert gjort ei vurdering av
om det oppgjevne føremålet for statleg eigarskap framleis
er til stades i det einskilde selskap, eller om det kan vera grunn
til å endra kategoriseringa av selskapet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
formålet med og behovet for statlig eierskap med jevne
mellomrom bør opp til en helhetsvurdering.
Regjeringen vil ta initiativ til at Nærings-
og handelsdepartementet utarbeider og årlig publiserer
et nytt dokument som gir offentlig uttrykk for Regjeringens eierpolitikk,
slik den er kommunisert til Stortinget. Dokumentet vil gjengi overordnede
mål for statens eierskap og rollefordelingen i statsforvaltningen
og mellom aksjonærer og selskapets organer. Det vil bli formulert
forventninger til kapitalavkastning og utbytte. For sektorpolitiske
selskaper og selskaper som mottar tilskudd stilles det krav til
effektiv drift. I dokumentet vil staten redegjøre for hvilke
hensyn den ønsker å legge vekt på i sin
løpende eierskapsforvaltning, og hvilke forventninger den
har til selskapenes styrer basert på dette.
Det er tre hovedmålgrupper for en slik
publikasjon: hel- og deleide selskaper, allmennheten og kapitalmarkedene.
Dokumentet vil bli oversendt selskapene og fulgt opp i møter.
Dokumentet vil ikke erstatte informasjon, vurderinger eller forslag
mv. som Regjeringen vil måtte legge frem for Stortinget
gjennom egne fremlegg.
Dokumentet vil bli samordnet med Statens eierberetning.
Statseierskapsutvalget anbefalte at Regjeringen
legger frem årlige eierberetninger for hele det statlige
eierskapet. En slik samlet fremstilling kan gi en god oversikt over
det statlige eierskapet, og bidra til bedre offentlig innsikt og
demokratisk kontroll med måten verdiene forvaltes på.
Regjeringen deler denne vurderingen og viser til at store deler
av statens eierskap nå omhandles i en samlet årlig
eierberetning fra Nærings- og handelsdepartementet. Den årlige
eierberetningen oversendes Stortinget til orientering.
Komiteen tek til etterretning
at Regjeringa årleg vil utarbeida eit nytt dokument som
gjev uttrykk for Regjeringa sin eigarskapspolitikk. Komiteen stør dei
rammene som Regjeringa har lagt for eit slikt dokument i svarbrev
av 9. februar 2007 til næringskomiteen på spørsmål
frå Høgre og Kristeleg Folkeparti (lagt ved innstillinga):
"Dette nye dokumentet vil beskrive mål for
statens eierskap, generelt og for de enkelte selskap - slik dette er
formulert i dokumenter som Stortinget har sluttet seg til. Videre
vil vi omtale organiseringen av eierskapsforvaltningen og sentrale
lover og prinsipper som statens eierskapsforvaltning må forholde
seg til. Det blir redegjort for sentrale hensyn som staten legger
vekt på i sin eierskapsforvaltning utover de rent økonomiske
krav og forventninger. Dette gjelder forhold som etikk, mangfold
i ledelse og styrer, miljøhensyn, evne til å håndtere
omstillinger godt osv. Staten har et langsiktig perspektiv på sitt
eierskap, og en god ivaretakelse av slike forhold vil styrke selskapenes
langsiktige utviklingsevne. I eierskapsmeldingen har vi
behandlet dette grundig, og det er dette som vil ligge til grunn
for omtalen i dokumentet."
Komiteen stør intensjonen
om å auka innsynet i staten sin eigarskapspolitikk.
Samstundes legg medlemene
i komiteen frå Framstegspartiet, Høgre, Kristeleg
Folkeparti og Venstre til grunn at innhaldet i eigarskapsmeldinga
vil vera godt kjent for både kapitalmarknaden, dei einskilde
verksemdene og for den del av befolkninga som har interesse for
eigarskapspolitikken. Ei rein repetisjon av innhaldet
i eigarskapsmeldinga i det årlege dokumentet vil ha avgrensa
nytte. Desse medlemene ber Regjeringa arbeida vidare med
ei utforming av eit slikt dokument som, innan dei rammene som er
vist til, faktisk gjev auka nytte for kapitalmarknaden, selskapa
og befolkninga, og som kan forsvara den offentlege ressursbruken
som vil gå med til å utarbeida eit slikt dokument.
Disse medlemmer understreker
at det nye dokumentet som skal uttrykke eierskapspolitikken må være
i samsvar med aksjeloven og de nasjonale retningslinjer for godt
eierskap. Disse medlemmer legger til grunn at dokumentet
ikke åpner for signaler som sår tvil om dette,
knyttet til enkeltsaker og strategiske vurderinger som hører
inn under styrenes ansvar for forretningsmessige beslutninger.
Forretningsmessige selskaper bør, når
ikke særlige hensyn taler imot det, forvaltes av Nærings-
og handelsdepartementet. Regjeringen vil i denne sammenheng peke
på at det ikke er praksis for forretningsmessig samordning
av statlige selskaper, men at det tvert imot er praksis for at de
konkurrerer mot hverandre i den grad de opererer i samme marked.
Dersom eierstyring ikke lenger behøver å bli
brukt sammen med regulatoriske instrumenter for å oppnå sektorpolitiske
mål, vil ansvaret for forvaltningen av eierskapet bli vurdert
endret. Selskaper med sektorpolitiske mål bør
være tilknyttet det departement som har det sektorpolitiske
ansvaret.
Det er viktig med et interdepartementalt samarbeid
i eierskapsspørsmål slik at departementsfellesskapets eierkompetanse
utnyttes best mulig.
I et lite antall selskaper forvaltes statens
aksjer eller andeler av flere departementer. Regjeringen vil gå inn for
at statens aksjer eller andeler i det samme selskapet forvaltes
i ett departement.
Det finnes en del eksempler på at statlige
forvaltningsetater eier virksomheter som er organisert i selskapsform.
Dersom dette er virksomheter med forretningsmessig formål,
og ikke rene driftsselskaper, bør det vurderes å legge
eierskapet direkte under det ansvarlige departement eller til Nærings-
og handelsdepartementet. Dette vil sikre en større grad
av politisk styring og kontroll. I enkelte tilfeller kan likevel
slik organisering være hensiktsmessig når den
samtidig støtter opp om sektorpolitikken.
Regjeringen mener at det ikke er riktig, som
alternativ til dagens departementstilknytning, å etablere
holdingselskap for å forvalte den norske stats eierandeler. Viktige
eierskapssaker er av en slik karakter at de krever behandling i
et politisk organ. Et særskilt forvaltnings-/holdingselskap
ville kunne medført dobbeltbehandling og uklarhet med hensyn
til ansvar. Regjeringen er enig med utvalget i at eierandeler hvor nasjonal
forankring er en del av statens mål, eller selskaper hvor
eierskapet er begrunnet i spesifikt definerte mål, ikke
bør legges inn i holdingselskap. Det må uansett
regnes med at vesentlige endringer i statens eierandeler i disse
selskapene vil kreve politisk behandling. Et holdingselskap kan
derfor antas å virke som et ekstra kompliserende og forsinkende
ledd i saksbehandlingsprosessen.
Dagens departementstilknytning sikrer åpenhet
om eierskapet og ivaretar demokratiske kontrollhensyn. Etter Regjeringens
oppfatning bør det bygges videre på den linje
og praksis som er lagt gjennom en årrekke, for å gjøre
beslutningsprosessen mer effektiv og tillitskapende. Dersom målene
med eierskapet er tydelige og forvaltningen er basert på et
effektivt og fleksibelt beslutningssystem, er det grunn til å tro
at sakene vil kunne håndteres like godt innenfor som utenfor
dagens departementsorganisering.
Komiteen syner til Regjeringa
si grunngjeving for at eigarskapsansvaret for eit nytt fusjonert
selskap av Statoil og Norsk Hydro si olje- og gassverksemd må leggjast
til Olje- og energidepartementet, jf. svar datert 9. februar
2007 til næringskomiteen på spørsmål
frå komiteen ved Kristeleg Folkeparti sin fraksjon. Av omsyn
til ei vidareføring av gjeldande avsetningsordning tek komiteen denne
organiseringa til orientering.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, er særs
positiv til opprettinga av eigarskapsavdelinga i Nærings-
og handelsdepartementet. Dette har vore med på å sikre
ytterlegare profesjonalisering av det statlege eigarskapet. Fleirtalet stør òg
at regjeringa Stoltenberg II fører vidare prinsippet som
regjeringa Bondevik II beslutta etter at tidlegare regjeringar starta
arbeidet, om at eigarskapsansvaret for verksemder som ikkje har
særskilde sektorpolitiske oppgåver, skal samlast
i Nærings- og handelsdepartementet, dersom ikkje andre
særskilde forhold tilseier noko anna.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er behov for en profesjonalisering av det statlige eierskapet
og for å finne en løsning som både sikrer
et nasjonalt eierskap av strategisk viktige selskaper, reduserer
det direkte statlige eierskapet samt styrker kapitaltilgangen til
norsk næringsliv. En løsning kan, etter disse
medlemmers oppfatning, være å overføre
statlige aksjer til forvaltning i ulike enheter som flere strukturfond.
En slik organisering av eierskapet vil sørge for et nødvendig
skille mellom politikk og profesjonell eierskapsforvaltning.
Etter Grunnloven § 19 er det
Kongen (regjeringen) som forvalter statens eiendom, herunder aksjer.
Det faller ikke inn under statsrådens myndighet etter Grunnloven § 19 å kunne
kjøpe eller selge aksjer i selskaper med statlig eierandel.
Dette må ha sitt grunnlag i særskilt fullmakt
fra Stortinget. Stortinget har selv ved behandlingen av Dokument
nr. 7 (1972-1973) i Innst. S. nr. 277 (1976-1977) lagt til grunn
at Stortinget har den reelle avgjørelsen når det
gjelder beslutninger som i vesentlig grad vil endre statens engasjement
i selskaper hvor staten er eneaksjonær. Det er lagt til
grunn at praksisen beskrevet i Innst. S. nr. 277 (1976-1977) også gjelder
for deleide selskaper.
Regjeringen har i dag følgende forhåndsfullmakter fra
Stortinget som ikke er fullt utnyttet: Cermaq ASA (ned til 34 prosent),
Norsk Hydro ASA (opp til 51 prosent) og Telenor ASA (nedsalg til
51 prosent og ned til 34 prosent ved en fusjon-/oppkjøpstransaksjon
der selskapets aksjer blir brukt som oppgjørs- eller byttemiddel).
I tillegg har Regjeringen fullmakt til å redusere statens
eierandel i Statoil til 66,67 prosent. I forbindelse med fisjonen
av Norsk Hydro ASA ble det truffet vedtak om at statens eierandel
i Yara International ASA skal være minimum 33,4 prosent.
Disse fullmaktene ble gitt etter konkrete saksfremlegg, og ikke
som del av et generelt opplegg.
Regjeringen vil i senere fremlegg for Stortinget
foreslå at Stortinget trekker tilbake eksisterende fullmakter, gitt
i tidligere stortingsperioder, til å redusere statens eierandel
gjennom salg av aksjer. Adgangen til å kunne foreta industrielle
løsninger innenfor fullmaktenes rammer videreføres.
Regjeringen har etter en helhetlig vurdering
kommet til at den ikke vil foreslå et fullmaktssystem slik
statseierskapsutvalget har anbefalt. Dagens praksis innebærer
at selskapssaker kan behandles tilstrekkelig hurtig, også når
det er nødvendig å forelegge saken for Stortinget.
Regjeringen vil derfor behandle slike saker enkeltvis, i tråd
med tidligere praksis.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er tilfreds
med at Regjeringa vil be Stortinget trekkja attende dei salsfullmaktene
som er gjevne, og støttar dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at staten har et betydelig
direkte eierskap i næringslivet. Disse medlemmer mener
at et statlig eierskap ikke er et mål i seg selv, men bør
ha en klar begrunnelse knyttet til det enkelte selskap, næringens
behov eller andre nasjonale forhold. Disse medlemmer mener
at det vil skape ryddigere forhold i skillet mellom myndighetsrolle
og eierrolle dersom det private eierskapet øker som andel
på bekostning av det statlige eierskapet.
Disse medlemmer mener at det
i mange tilfeller kan være positivt både for det
enkelte selskap og for næringen selskapet opererer i at
staten reduserer sin eierandel når tiden er moden for det. Disse
medlemmer stiller seg undrende til den dogmatiske tilnærmingen
til statlig eierskap som Regjeringen legger opp til. Det er vanskelig å se
det prinsipielle eller praktiske grunnlaget for at statens eierposter
skal låses akkurat på dagens nivå. Disse
medlemmer mener at dette ikke er en god eierskapspolitikk
i et lengre tidsperspektiv.
Disse medlemmer vil foreslå salgsfullmakter
i selskaper hvor det etter disse medlemmers oppfatning
i et kort til mellomlangt perspektiv kan være riktig med
en reduksjon i statens eierskap. Disse medlemmer vil
understreke at endringer i eierskap er langsiktige beslutninger
som må gjennomføres med utgangspunkt i selskapenes
behov, næringen selskapet opererer i og statens økonomiske
interesser som eier.
Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet
og Kristeleg Folkeparti tek til orientering at Regjeringa
vil be Stortinget trekkja attende dei salsfullmaktene som er gjevne,
men kan ikkje sjå at ei slik innskrenking av handlingsrom
gagnar det statlege eigarskapet.
Medlemene i komiteen fra Høgre,
Kristeleg Folkeparti og Venstre viser til at dei salsfullmaktene
som er unytta gjev Regjeringa høve til, men ikkje plikt
til, å gjennomføra endringar i den statlege eigardelen
innan rammene gjevne i fullmaktene. Disse medlemene viser òg
til statseigarskaputvalet sin argumentasjon for fordelar ved at
Regjeringa kan ha generelle fullmakter. Den statlege eigardelen bør
følgje av føremålet for det statlege
eigarskapet, og bør soleis kunne vera open for vurdering
over tid.
Regjeringen uttalte i Soria Moria-erklæringen
at offentlige selskaper skal sikres forutsigbar utbyttepolitikk.
Statseierskapsutvalgets forslag var å innføre aksjelovens
normalregler for utbyttebeslutninger i statsaksjeselskap og statsforetak.
Regjeringen vil føre en forutsigbar utbyttepolitikk i de
heleide selskapene. Dette ivaretas gjennom at staten for hvert enkelt
selskap utformer langsiktige utbytteforventninger for en periode
på 3-5 år. Regjeringen mener at dette vil gi styrene
i de enkelte selskapene den forutsigbarhet som trengs for å planlegge
virksomheten, og ser det derfor ikke som nødvendig å innføre
aksjelovens normalordning for statsaksjeselskap og statsforetak.
Staten har i noen år hatt avtaler med
enkelte børsnoterte selskaper med statlig eierandel om
proporsjonal sletting av statens aksjer i forbindelse med selskapenes tilbakekjøpsprogram.
Dette innebærer at når selskapene har kjøpt
tilbake og slettet egne aksjer har staten innløst et proporsjonalt
antall aksjer mot avtalt kontantvederlag, slik at statens eierandel
ikke er blitt endret. Disse sakene er således ikke forelagt
Stortinget på forhånd.
Tilbakekjøp av egne aksjer ses som
en effektiv måte å tilpasse selskapets egenkapital
til selskapets behov, og vurderes positivt i aksjemarkedet.
Regjeringen mener at børsnoterte selskaper
med statlig eierandel bør ha tilsvarende mulighet som andre
selskaper til å benytte tilbakekjøp av aksjer
som supplement til den ordinære utbyttepolitikken. Om det
er aktuelt for staten å delta i en slik ordning bør
imidlertid vurderes konkret i den enkelte sak.
Komiteen viser til framlegget
frå Statseigarskaputvalet om å innføra
aksjelova sine normalreglar for utbyttevedtak i statsføretak
og statsaksjeselskap.
Komiteen er samd med Regjeringa
i at selskap med statleg eigarskap må ha ein forutsigbar
utbyttepolitikk.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, stør
framlegget om å utforma langsiktige utbytteforventningar
på 3-5 års sikt.
Fleirtalet stør Regjeringa
si vurdering av at å utforma langsiktige utbytteforventningar
til desse selskapa gjev ein tilstrekkeleg plattform for langsiktig planlegging
frå selskapa si side, slik at dette framlegget frå utvalet
ikkje vert fylgt opp. Dette føreset at rammene for utbytteforventningane
ikkje vert vidare enn at det tek vare på omsynet til god
langsiktig planlegging frå selskapa sine styre. I det einskilde
budsjettår kan likevel det faktiske framlegget om utbytte
vera utanfor ramma.
Medlemene i komiteen frå Høgre,
Kristeleg Folkeparti og Venstre legg difor til grunn at
om Regjeringa i det årlege budsjettdokumentet gjer framlegg
om eit utbytte som både avvik frå styret sitt
eige framlegg og som avvik klårt frå midtpunktet
i ramma for utbytteforventningar, grunngjev samstundes Regjeringa
sitt framlegg og vurderer korleis dette kan påverka selskapet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at aksjelovens normalregler også skal gjelde for heleide
statlige selskaper. Selskapenes utbetalinger av utbytte til staten
må være forenlig med selskapenes langsiktige strategier
og ikke være uforutsigbare slik at videreutvikling undergraves. Disse medlemmer vil
i denne sammenheng vise til den skiftende utbyttepolitikken Statkraft
har blitt til del og til Dokument nr. 8:25 (2004-2005), forslag
fra stortingsrepresentantene Olav Akselsen, Øystein Hedstrøm
og Odd Roger Enoksen om lov om endring i lov 30. august
1991 nr. 71 om statsforetak, som omhandlet en mer forutsigbar utbyttepolitikk
for dette selskapet.