For å bidra til at målene
for reformen kan nås foreslår Regjeringen at det
overføres makt og myndighet fra staten til det regionale
folkevalgte nivået. Oppgavene vil dermed underlegges regionalpolitiske
vurderinger og prioriteringer og kan ses i sammenheng med øvrige oppgaver
regionene har ansvaret for. Kommunene og staten skal fortsatt være
de viktigste leverandørene av velferdstjenester, mens regionene
skal være de sentrale regionale utviklingsaktørene.
Det vil si at de skal være drivkraften i å utnytte
lokale og regionale fortrinn. For å fylle denne rollen
må regionene få ansvar og virkemidler i et omfang
som gjør dem til interessante samarbeidspartnere for kommuner,
næringsliv og andre aktører. Med et utvidet handlingsrom
følger også forventninger om at regionene skal
utgjøre en forskjell. Utviklingsarbeidet må gjøres
i nært samarbeid med aktuelle samarbeidspartnere.
Regjeringen foreslår at dagens fylkeskommunale oppgaver
overføres til de nye folkevalgte regionene, med mulig unntak
av tannhelsetjenesten. Spørsmålet om framtidig
forankring av tannhelsetjenesten vil bli drøftet i en stortingsmelding
som planlegges lagt fram for Stortinget våren 2007. Regjeringen
legger opp til at utviklingsoppgaver skal utgjøre en vesentlig
del av regionenes oppgaver, i tillegg til tjenesteoppgaver som overføres
fra dagens fylkeskommuner. Omfanget av nye utviklingsoppgaver som
kan overføres til regionene avhenger til en viss grad av
inndelingen av det regionale nivået. Regjeringen mener
imidlertid at følgende kjerne av nye oppgaver kan overføres
til regionene uavhengig av regional inndeling:
Samferdsel: Øvrige riksveger omklassifiseres
til enten regionveger eller stamveger. I vurderingen må vegenes
interregionale funksjoner tillegges vekt, men de øvrige
riksvegene skal i det vesentligste overføres til regionene.
Stamvegene vil fortsatt være et nasjonalt ansvar. Statens
bevilgninger til øvrige riksveger som omklassifiseres til
regionveger inngår i regionenes rammetilskudd.
Næringsutvikling: Eierskapet til Innovasjon
Norge deles mellom staten og regionene. Staten skal være majoritetseier
i selskapet. Delt eierskap vil gi regionene økt innflytelse
over Innovasjon Norges virksomhet, samtidig som selskapet opprettholdes
som ett selskap med samlet ansvar for internasjonale, nasjonale og
regionale virkemidler for næringsutvikling. Videre opprettes
det regionale innovasjonsselskaper med ansvar for hoveddelen av
SIVAs innovasjonsaktiviteter. Regionene kan delta som eiere i innovasjonsselskapene
sammen med SIVA og eventuelt andre aktører. Dersom antallet
regioner framover blir om lag tilsvarende dagens antall fylkeskommuner
vil det være aktuelt at enkelte av de regionale innovasjonsselskapene dekker
mer enn en region og følgelig har mer enn en region inne
på eiersiden.
Miljøvernområdet: De fleste
oppgaver som i dag tilligger fylkesmannen på miljøvernområdet,
og som ikke er knyttet til tilsyn, klage, lovlighetskontroll og innsigelse,
samt veiledning knyttet til dette, skal i utgangspunktet overføres
til regionene. Dette må imidlertid vurderes nøye
i hvert enkelt tilfelle, og det må skje i et omfang og
på en måte som sikrer våre muligheter
til å nå våre nasjonale miljømål
og våre internasjonale miljøforpliktelser.
Landbruk- og matområdet: De fleste
av fylkesmannens oppgaver på landbruks- og matområdet,
med unntak av klagebehandling, kontroll med tilskuddsforvaltningen,
innsigelse, lovlighetskontroll og enkelte saker med vedtaksmyndighet,
samt veiledning, skal i utgangspunktet overføres til regionene.
Dette må imidlertid vurderes nøye i hvert enkelt
tilfelle, og det må skje på en måte som
sikrer våre muligheter til å nå våre nasjonale
landbrukspolitiske mål og våre internasjonale
forpliktelser på området. Fylkesmannen får
ansvar for veiledning av kommunene knyttet til de oppgavene som
ivaretas av fylkesmannen.
Marin sektor: Oppgaver innenfor akvakulturforvaltningen
- herunder hovedsakelig tildeling av oppdrettskonsesjoner til aktører
- overføres til regionene. Videre overføres oppgaver
knyttet til skolekvoter, kystsel, lokale fiskereguleringer, tang
og tare og kongekrabbe til regionene. Det legges fram en egen stortingsmelding om
kongekrabbeforvaltning våren 2007.
Kultur: Regionene får ansvar for å forvalte
spillemidler til kulturbygg. Ansvaret for oppnevning av styreleder og
noen styremedlemmer til region-/landsdelsteatrene,
i region-/landsdelsorkestrene, en del museer og i knutepunktfestivalene
kan overføres fra staten til regionene. Konklusjoner om
regionenes ansvar på bibliotekfeltet trekkes når
utredningen Bibliotekreform 2014 har vært på høring.
Regionene får større ansvar for turnéleggingen
av skolekonserter. Balansen mellom regionteatrenes turnévirksomhet
og Riksteatret vurderes.
Forskning og utdanning: Innenfor noen områder
der fylkesmannen i dag har oppgaver på grunnopplæringsområdet
foreslås disse overført til de nye regionene. Dette
er enkelte oppgaver vedrørende nasjonalt kvalitetsvurderingssystem
(utenom eksamen), informasjon og veiledning til lokale skoleeiere
og allmennheten om innhold, prinsipper og mål i den nasjonale
utdanningspolitikken, kompetanseutvikling og kvalitetsutviklingsarbeid.
Det er nedsatt et utvalg som skal vurdere studieforbundenes rolle.
Det tas stilling til hvilket forvaltningsnivå som skal
ha ansvar for tilskuddsforvaltningen for voksenopplæring
etter at utvalget har presentert sin tilråding høsten
2007. Ansvar for drift og finansiering av fagskoleutdanningen overføres
til regionene. Det opprettes regionale forskningsfond
som supplerer de nasjonale FoU-virkemidlene. Ansvaret for grunnbevilgningene
til de regionale forskningsinstituttene overføres
til regionene.
Regional planlegging: Et sentralt grep i forvaltningsreformen
er å styrke den regionale planleggingen som virkemiddel.
Regionene pålegges å utforme en regional planstrategi
som skal godkjennes av Kongen. Regionene gis, med noen
særlige unntak, myndighet til å vedta bestemmelser
som i en begrenset periode båndlegger arealbruken. Både
berørte kommuner, regionale statsorganer og Sametinget
kan kreve at spørsmålet om båndlegging
bringes inn for Miljøverndepartementet til avgjørelse.
Regionale planer skal utformes i nært samarbeid med kommuner,
regionale statsorganer og andre som er sentrale for å bidra
til en bærekraftig utvikling i regionen.
Dersom det blir få regioner, kan flere
oppgaver på samferdsels- og kulturområdet overføres
til regionene, i tillegg til kjernen av nye oppgaver omtalt over.
På samferdselsfeltet kan omklassifisering av øvrige
riksveger til regionveger følges av overføring
av hovedansvaret for Statens vegvesen. Med få regioner
kan det også være aktuelt å vurdere overføring
av kjøp av persontrafikk på jernbane for lokale
og regionale ruter. Det kan videre vurderes om flere oppgaver som
Norsk kulturråd har i dag kan delegeres til institusjoner
og/eller overføres til regionalt nivå.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre,vil understreke at forvaltningsreformen er
en demokratireform som styrker regionalt og lokalt politisk nivå. Flertallet mener
siktemålet med forvaltningsreformen er å styrke
folkevalgt innflytelse over samfunnsutviklingen og bidra til å gjøre
regionene til et politisk nivå med kraftfulle utviklingsverktøyer.
Et viktig grep vil derfor være å desentralisere makt
og myndighet til regionalt folkevalgt nivå, og samtidig
sikre en klar ansvarsfordeling mellom de tre forvaltningsnivåene.Flertallet mener at oppgavene bør
løses på lavest mulig effektive nivå.
Politiske avveininger, prioriteringer og verdispørsmål
skal avgjøres av et politisk organ. Flertallet er
enig i at de nye regionene, som kommunene og dagens fylkeskommuner,
i utgangspunktet skal være generalistkommuner.Flertallet mener at oppgavene
skal løses innenfor rammen av nasjonalpolitiske føringer
som tar høyde for regionale fortrinn og ulikheter, og gir
nødvendig rom for regional politikkutvikling. Flertallet ser
behovet for funksjonelle regioner som muliggjør mest mulig
effektiv oppgaveløsning, sterke kompetansemiljøer
og samarbeid med næringslivet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, mener at de nye regionene må gis en større
politisk tyngde og må derfor få større
myndighet og oppgaver. Det er nødvendig for å vitalisere
lokal- og regionaldemokratiet, forenkle og styrke samordningen i
forvaltningen, og styrke verdiskapingen og dermed grunnlaget for velferden.
Regioner med større myndighet og flere oppgaver vil styrke
regionenes kraft og evne til å løse oppgaver i
sammenheng og tilpasset innbyggernes og næringslivets behov.
Dette flertallet viser til at
regionene i denne innstillingen gis oppgaver og ansvar utover det
som er foreslått i St.meld. nr. 12 (2006-2007).
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener de nye regionene må gis en betydelig større
politisk tyngde og må få langt større
myndighet og oppgaver enn det stortingsmeldingen legger opp til. Stortingsmeldingen
legger opp til økt medbestemmelse gjennom delt eierskap
og økt styrerepresentasjon på en rekke områder
uten at det gis noen helhetlige oppgaver eller ansvarsområder. Dette
medlem mener at økt medbestemmelse ikke er det
samme som å desentralisere eller flytte oppgaver fra staten
til regionene. Dette medlem foreslår å overføre
flere viktige oppgaver enn det Regjeringen og komiteens flertall
legger opp til, slik at det blir en sammenheng og helhet i oppgavene
og større kraft i utviklingsarbeidet. Dette medlem mener
det er en klar sammenheng mellom oppgaver og størrelse
på regionene. Dette medlem er av den oppfatning
at større regioner vil bety større handlingsrom
for desentralisering av oppgaver til regionene. Regionene
må ha hovedansvaret for oppgaver med vekt på regional
utvikling, slik som også distriktskommisjonen
anbefaler. Dette er sentrale oppgaver innenfor regional planlegging,
samferdsel, næringsutvikling, kultur og utdanning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til disse medlemmers politikk om å etablere
en ny forvaltningsstruktur med bare to folkevalgte nivåer,
stat og kommune. Etter at helseregionene kom i 1999, har ikke fylkene
hatt noen oppgaver som kan rettferdiggjøre dette mellomnivået,
og det har derfor vært stor debatt om fylkenes fremtid. Fylkeskommunenes
styrke etter 2002 har vært som eier og driver av videregående
opplæring, og det er etter disse medlemmers mening
ikke en oppgave som er tilstrekkelig til å opprettholde
et direkte folkevalgt mellomnivå. Disse medlemmer synes
derfor at det er interessant at regjeringspartiene ser ut til å tro
at omdøping av fylkeskommunene til regioner, samt tilføring
av små og ubetydelige oppgaver, vil være nok til å legitimere
mellomnivåets eksistens.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, mener det er viktig for å oppnå politisk styring
at den regionale planleggingen styrkes slik det er lagt opp til
i meldinga. Regionene vil bli pålagt å utforme
en regional planstrategi. Regjeringen foreslår også å gi
regionene, med noen særlige unntak, mulighet til å vedta
planbestemmelser som i en begrenset periode båndlegger
arealbruken. Denne skal være knyttet til en regional plan
med retningslinjer for arealbruk og kan brukes av regionen til å hindre
utbygging som bryter med disse retningslinjene. Regionale planer skal
utformes i nært samarbeid med kommuner, regionale statsorganer
og andre som er sentrale for å bidra til bærekraftig
utvikling i regionen.
Flertallet viser til at Regjeringen
vil vurdere om offentlige ressurser kan kobles bedre til regionale
planer, forpliktende utviklingsavtaler og partnerskapsmodeller der
også private krefter er involvert.
Flertallet støtter disse
forslagene og mener det er av stor betydning at regionene får
et mer omfattende ansvar som hovedaktør innenfor regional
planlegging og utvikling. Dette ansvaret må også omfatte
samordning av transportløsninger samt regional miljø-
og klimastrategi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er genuint opptatt av å utvikle det
kommunale selvstyret, og mener lokaldemokratiet skal bestå av
mer enn å administrere budsjetter. Kommune-Norge må derfor
til stadighet slippe å la lokale, demokratiske vedtak overprøves
av fylkesmannen. Samtidig må det selvsagt ikke være
slik at enhver kommune skal kunne pulverisere norsk lov ved å kunne vise
til det lokale skjønnet. Kommunene må ha en utbredt
anledning til å bruke skjønn, men det skjønnet må ligge
innenfor lovens rammer.
Disse medlemmer er opptatt av
nærhetsprinsippet, og mener kommunen i størst
mulig grad må kunne bestemme over hvordan kommunens arealer
forvaltes. Dette inkluderer politikk i forhold til strandsonen, vindmølleparker,
nasjonalparker, sjøarealforvaltning og verneområder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det er kun i helt spesielle tilfeller, for eksempel der det skal
bygges en europavei gjennom kommunen, at kommunen ikke helt fritt
skal kunne disponere egne arealer. I slike tilfeller vil Samferdselsdepartementet
ha rett til å båndlegge arealer. Disse medlemmer er
grunnleggende negative til regjeringspartienes forslag om å gi
regionene en rolle som overkommune i plan- og arealsaker.
Kommunene står fritt til å samarbeide
med nabokommunene om plan- og arealsaker, men det skal ikke være
noen statlige sanksjonsmuligheter overfor kommuner som motsetter
seg dette. Kommunene kan utvikle regionplanen i samarbeid
med andre nabokommuner. Planen skal bl.a. bidra til å avklare
"regionale" hovedstrukturer i arealplanleggingen. Kommuneplanene
må utvikles til en konkret og akseptert plan som i ulik
grad skal legge føringer for kommunenes og statens virksomhet.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
gå inn for en modell som sikrer regionalt plansamarbeid med
hjemmel i plan- og bygningsloven. Dette er en videreføring
av bestemmelsen i dagens plan- og bygningslov om samarbeid mellom
fylkeskommuner og interkommunalt plansamarbeid og den måten
fylkesdelplanlegging i dag drives på i enkelte fylker.
Disse medlemmer viser til at
Miljøverndepartementet også etter gjeldende plan-
og bygningslov kan pålegge slikt samarbeid. Departementet
kan gi bestemmelser om hva det skal samarbeides om, hvilke geografiske
områder som skal omfattes av samarbeidet og hvordan det
skal samarbeides. I dag skal fylkeskommunene uttale seg før
slikt pålegg gis.
Dette systemet vil disse medlemmer videreutvikle
til å være hovedformen på dette området
og innenfor samferdselsplanlegging. Pålegg skal kun brukes
i de tilfeller kommuner reserverer seg og ikke er villig til å inngå i
samarbeid i naturlige bo-, arbeids- og samferdselsregioner. Fylkesdelplanene
som kommunene er blitt enige om skal godkjennes endelig som kongelig
resolusjon, slik som i dag. Disse skal være førende
for kommuneplanene og dermed de enkelte planene under kommuneplaner.
Fylkesmannens tilsyn med planarbeidet i kommunene skal derfor begrenses til å kontrollere
at planene er i samsvar med fylkesdelplanene. Videre har fylkesmannen
tilsyn med at prosessen foregår i henhold til loven og
behandler klagesaker fra berørte parter.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, mener det er viktig at de nye folkevalgte regionene
får et større ansvar på samferdselsområdet. Flertallet viser
til at mulighetene for helhetlige prioriteringer og samordning mellom
samferd-selssektoren og andre sektorer og oppgaver som regionen
har og får utvidet ansvar for, blir bedre når
ytterligere ansvar for samferdsel regionalt legges til det forvaltningsnivået
som har ansvar for regional utvikling. Flertallet mener
at regionene i større grad kan ivareta funksjonen som utviklingsaktør.
Da må regionene få ansvar for regionale utviklingsoppgaver
som er tilstrekkelig tunge. Samtidig må prioriterings-
og finansieringsansvaret legges til samme nivå og fagmiljøene i
regionene styrkes.
På denne bakgrunn støtter et
annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Venstre, Regjeringens forslag om at ansvaret
for det øvrige riksvegnettet med tilhørende ferjestrekninger overføres
til regionene slik at det offentlige vegnettet i fremtiden vil bestå av
stamveger, regionale veger (dagens øvrige riksveger og
fylkesveger) og kommunale veger. Overføring av øvrige
riksveger til regionene representerer en betydelig oppgaveoverføring. Dette
flertallet er enig med Regjeringen i at overføring
av dette ansvaret er uavhengig av antall regioner, og at ansvaret
omfatter prioritering og finansiering av investeringer, vedlikehold
og drift, og at statens bevilgninger skal inngå i rammetilskuddet. Dette flertallet mener
en slik organisering er hensiktsmessig, og understreker viktigheten
av en god standard på det regionale vegnettet, et akseptabelt
nivå på veginvesteringene og en fullgod trafikksikkerhetspolitikk
i alle regioner.
Dette flertallet mener at en
så omfattende overføring av oppgaver, ansvar og økonomisk
risiko innenfor vegsektoren, også reiser spørsmålet
om organisering av regional vegadministrasjon. Dette flertallet mener
det herunder må utredes om oppbygging av regional vegadministrasjon
kan skje ved at deler av Statens vegvesen overføres. Dette
flertallet viser til at dagens fylkeskommuner er store brukere av
Statens vegvesen, og at det i stor grad vil være de samme
oppgaver som skal utføres også med en ny ansvarsfordeling. Dette
flertallet viser videre til at regionale veger vil få et
større omfang enn stamvegene, og at det uansett framtidig
organisering av vegvesenet vil måtte skje et omfattende
samarbeid og kjøp av tjenester på tvers av regionsgrenser
innenfor denne sektoren.
Dette flertallet mener overføring
av oppgaver fra Statens vegvesen til regionene ikke må gå ut
over de sterke nasjonale kompetansemiljøer som er bygget opp,
og at stordriftsfordeler som er oppnådd gjennom de siste års
omorganiseringer kan beholdes. Dette flertallet understreker
at Vegdirektoratet og nødvendig administrasjon for å ivareta
fellesoppgaver må ligge igjen i staten ved en slik overføring. Dette flertallet understreker
videre at ulike modeller for en hensiktsmessig organisering av Statens
vegvesen ut fra denne reformen må utredes og drøftes
gjennom prosesser som er åpne og inkluderende overfor Statens vegvesen,
fagforeningene og andre berørte parter. Dette flertallet legger
til grunn at Regjeringen, som en del av sluttføringen av
arbeidet med forvaltningsreformen, kommer tilbake til spørsmålet
om framtidig organisering av veiadministrasjonen etter at utredning
og drøftelser er gjennomført, og etter å ha avklart
den framtidige regioninndelingen. Dette flertallet legger
vekt på at organiseringen ikke vil føre til økt
byråkrati eller økte kostnader.
Dette flertallet viser for øvrig
til at hoveddelen av Statens vegvesen vil kunne overføres
til regionene under de forutsetninger som er beskrevet i meldingen.
Dette flertallet viser til at
det er en viktig nasjonal målsetning å redusere
klimautslippene. Bedre samordning av arealbruk, utbyggingsmønstre
og transport kan bidra til reduserte klimautslipp. Dette
flertallet mener videre at de nye regionene bør
ha en viktig samordningsfunksjon i forhold til den totale kollektivtrafikken
i sin region, herunder jernbane og ekspressbuss. Det er viktig at
et politisk organ kan se helheten i det kollektivtilbudet som blir
gitt. Et bedre kollektivtilbud vil kunne dempe veksten i personbiltrafikken
og dermed begrense klimautslippene. Dette flertallet mener
at de utøvende aktørene i kollektivtrafikken må forpliktes
til å delta i et regionalt samordningsarbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at etter plan- og bygningsloven
har fylkeskommunen i dag et overordnet ansvar for samferdselsplanleggingen
i fylket.
Disse medlemmer viser til at
fylkeskommunens planer og prioriteringer på dette området
bygger på de regionale planene som er utarbeidet i samarbeid
med kommunene. Dagens modell skaper også utfordringer i byområder
der i realiteten kommunen ivaretar ansvaret for fylkesveiene og
møter utfordringer knyttet til å samordne kollektivtransporten
med det kommunale tilbudet. Plan- og prioriteringsarbeidet kan derfor
i dag overtas av det interkommunale plansamarbeidet. Disse
medlemmer viser til sine respektive merknader om dette systemet
under punkt 2.1.2.2 foran.
Disse medlemmer mener det er
behov for å utvikle en modell for hvordan lokalpolitisk
styring i større grad kan ha påvirkning på planprosessene
hos Statens vegvesen. Dagens system skaper konflikter mellom Vegvesenet
og kommunene, noe som ikke endres med Regjeringens forslag om forsterkede
fylkeskommuner.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil understreke viktigheten av at de folkevalgte regionene
har hånd om et helhetlig virkemiddelapparat på samferdselsområdet. Dette
medlem mener at forslaget fra Regjeringen og komiteens flertall
til oppgaveoverføring på samferdselsområdet,
ikke i tilstrekkelig grad gir regionene mulighet for helhetlige
prioriteringer og samordning for å oppnå regional
utvikling. Dette medlem ønsker å legge
til rette for store og sterke folkestyrte regioner, blant annet
ved at regionene får ansvaret for det øvrige riksvegnettet
med tilhørende ferjestrekninger, i tillegg til fylkesvegnettet.
I tillegg bør dagens regionkontorer i Statens vegvesen legges
under de folkestyrte regionene. Det vil være viktig å etablere
tunge kompetansemiljøer på regionalt nivå med
tette koblinger til næringsutvikling og miljøressurser. Dette
medlem vil understreke at en slik nyordning ikke skal gå på bekostning
av en enhetlig standard på vegnettet og et akseptabelt
nivå på veginvesteringene og driftsmidlene.
Reformen skal også legge til rette for fortsatt god trafikksikkerhetspolitikk og
videreføring av det viktige trafikksikkerhetsarbeidet som
utføres i regionene. Dette medlem mener
at en slik oppgaveoverføring og nyordning bør
gjennomføres i god dialog med Statens vegvesen og fagforeningene.
Dette medlem ønsker
videre å legge til rette for store og sterke folkestyrte
regioner ved at regionene får ansvaret for kollektivtrafikken
i egen region. Bredde i oppgaver, ansvar og myndighet vil etter dette
medlems mening gi de nye regionene større muligheter
til å skape et sterkere og bedre kollektivtilbud, med bedre samordning
av lokal og regional kollektivtrafikk på tvers av kommunegrenser. Dette
medlem mener derfor at regionene bør tillegges
et helhetlig ansvar for organiseringen av kollektivtrafikken, og
at kun forpliktelse til å delta i regionalt samordningsarbeid
ikke er nok. Dette medlem mener regionene bør
ha et helhetlig ansvar og få overført nye oppgaver
som i dag er statlige. Dette medlem mener kjøp
av persontrafikk på jernbane for lokale og regionale ruter
bør overføres til de nye regionene. Dette
medlemønsker på den
måten å styrke de nye folkestyrte regionene og samtidig
legge til rette for et sterkere og bedre kollektivtilbud, noe som
vil gi et nødvendig grunnlag for reduksjon av klimautslippene.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen overføre
ansvaret for det øvrige riksvegnettet til de nye regionene."
"Stortinget ber Regjeringen overføre
ansvaret for hoveddelen av Statens vegvesen til de nye regionene ved
at dagens regionkontorer legges under de folkestyrte regionene."
"Stortinget ber Regjeringen overføre
ansvaret for kjøp av persontrafikk på lokale og
regionale jernbaneruter til de nye regionene."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er negative til å endre på kontorstrukturen
til Vegvesenet for å gi et nytt regionnivå noe å holde
på med. Disse medlemmer vil peke på at omorganisering
av Statens vegvesen med ny vegkontorstruktur, og utskillelse og
konkurranseutsetting av produksjonsvirksomheten, gir milliardbeløp
til mer veg og økt vegvedlikehold hvert år. Disse
medlemmer understreker at når den rødgrønne
regjeringen foreløpig sier nei til flere OPS-prosjekter,
er det desto viktigere å holde fokus på at vegbudsjettene
skal brukes på veg, ikke på administrasjon. Disse
medlemmer merket seg forøvrig at samferdselsministeren
ble nedstemt av eget parti i spørsmålet på Senterpartiets landsmøte
før påske, men håper Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti ikke går inn for ny vegkontorstruktur
nå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at fylkeskommunen er veimyndighet
for fylkesvei, og har rollen både som tjenesteprodusent
(drift og forvaltning) og regional utviklingsaktør
for dette veinettet. Ansvaret for fylkesveiene betyr at fylkeskommunen
har finansieringsansvar for planlegging, bygging, utbedring, vedlikehold
og drift av fylkesveier.
På vegne av fylkeskommunene står
Statens vegvesen for den daglige oppfølgingen av fylkesveiene
gjennom den statlige felles veiadministrasjonen (regionveikontorene)
i fylkene. Regionveikontorene står for utbygging, drift,
vedlikehold og forvaltning av både riks- og fylkesveinettet.
Disse medlemmer vil ved gjennomføring
av disse partienes modell foreta en gjennomgang av statusen til
fylkesveiene.
Standard og bruksfrekvens for den enkelte veistrekning
bør avgjøre plasseringen, enten til staten eller
primærkommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at gjennom fylkesplan og deltakelse
i arbeidet med NTP og i samarbeid mellom fylker og kommuner, oppnås
fylkeskommunal påvirkning og samordning knyttet til farledene.
Fylkeskommunens mulighet til regional samordning knyttet til havner
er mer begrenset, ved at ansvaret for havnene og utviklingen av
disse i stor grad styres lokalt gjennom havneloven og plan- og bygningsloven. Disse medlemmer viser
til sine respektive merknader under punkt 2.1.2.2 foran og viser
til at kommunene kan ivareta denne rollen gjennom denne modellen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at fylkeskommunen har det overordnede
ansvaret for den lokale og regionale kollektivtransporten, med unntak
av flyruter, jernbane, hurtigruten og riksveiferjer. I samarbeid
med Statens vegvesen og kommunene har fylkeskommunen videre en sentral
rolle i planlegging og utvikling av den infrastrukturen kollektivtrafikken
opererer innenfor.
Disse medlemmer mener at vedlikeholdet
av busskur og lignende som er lokalisert på fylkesveier skal
overtas av kommunen.
Disse medlemmer viser til at
fylkeskommunene har organisert bestilleransvaret for kollektivtransport
i ulike former for egne selskaper. Disse medlemmer mener
at eierskapet i disse selskapene skal overtas av kommunene i fylket.
I enkelte områder, som for eksempel i tilknytning til de
store byene - eller i andre regioner vil disse medlemmer at
det utvikles særorgan som gjør at disse organene
også kan overta bestilleransvaret for lokale jernbaneruter,
riksvegferger og regional flytransport.
Disse medlemmer viser til at
kollektivtrafikk som hittil har sortert under fylkeskommunen, herunder buss-,
båt- og fergetrafikk, bør organiseres gjennom anbudsprinsippet
for å opprettholde tilbud og kvalitet i tjenesten. Negativt
anbud tas i bruk for å sikre tilbud i spredtbygde strøk
med lavt trafikkgrunnlag, der dette er politisk ønskelig.
Dagens fylkeskommunalt eide buss-, båt- og fergeselskaper
bør etter disse medlemmers mening avhendes
til private interesser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er skeptiske til statlig detaljregulering
av næringsvirksomhet, og mener at kommunene bør
ha ansvaret for drosjekonsesjoner i den grad man i det hele tatt
skal ha en konsesjonsordning. Hvis én kommune har en restriktiv
holdning med tanke på drosjekonsesjoner, bør dette
kunne oppveies av at nabokommunen gjør det motsatte. Et
fritt marked forutsetter fri nyetablering, og unødvendige
og byråkratiske barrierer mot økt kapasitet på tilbudssiden
bør, etter disse medlemmers mening, reduseres
til et minimum.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at fylkeskommunene er tillagt
ansvar for å tilrå og samordne tiltak for å fremme trafikksikkerheten
i fylket, jf. veitrafikkloven § 40 a.
Disse medlemmer viser til sin
modell innenfor plan- og arealarbeidet og hovedprinsippet om at
kommunene overtar fylkeskommunens oppgaver.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, understreker at regionen skal være den sentrale
regionale utviklingsaktør. Dette innebærer hovedansvaret
for utforming av politikk og virkemidler knyttet til næringsutvikling
og innovasjon. Flertallet forutsetter at regionen
følger opp nasjonal politikk innenfor disse områdene,
men tilpasser denne til regionens forutsetninger og behov.
Flertallet viser til at Norges
forskningsråd skal samarbeide nært med Innovasjon
Norge og regionene for å styrke den helhetlige innovasjonskraft
i regionene. Flertallet er positiv til at dette samarbeidet utvikles
videre, og at regionene får større oppgaver knyttet
til forvaltning og utforming av forskningsprogrammer regionalt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er skuffet over at Regjeringen i statsbudsjettet
for 2007 svekket kommunenes incentiver til vekst og næringsutvikling,
ved at fellesskatten ble økt med 1,25 prosentpoeng, samtidig
som det kommunale og fylkeskommunale skattøre ble redusert
tilsvarende - for kommunalt skattøre fra 13,3 pst. til 12,25
pst. og fylkeskommunalt skattøre fra 2,9 pst. til 2,7 pst.
I tillegg ble kommunenes andel av selskapsskatten redusert fra 4,25
pst. til 3,5 pst., slik at næringsflinke kommuner ble tappet
med 1,3 mrd. Disse medlemmer ønsker at kommunene
på sikt får sterkere incentiver til å bedre
rammebetingelsene for vekst og velstandsøkning, ved at
den enkelte kommune får beholde en langt større
andel av skatteinntektene.
Disse medlemmer var imot at fylkeskommunen fikk
overført midler for å holdes kunstig i live som
en regional utviklingsaktør, og ønsker å erstatte
dagens ordning med en landsdekkende ordning som ikke forfordeler
tynt befolkede områder. Det behovet som måtte
finnes for en aktør på lokalt nivå kan
løses med andre organiseringer enn gjennom dagens fylkeskommune. Disse
medlemmer vil i den forbindelse vise til at disse medlemmer
i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2006-2007) fremmet forslag om at enkeltkommuner
får overta rollen som regional utviklingsansvarlig, og
dermed de virkemidler som i dag tillegges fylkeskommunen knyttet
til regional næringsutvikling.
Disse medlemmer mener kombinasjonen
av lavere skatter og avgifter samt investeringer i veier og bredbånd,
er langt mer fremtidsrettet enn Regjeringens subsidiepolitikk når
det gjelder å skape gode rammebetingelser for
næringsutvikling, innovasjon og entreprenørskap
i distriktene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til disse medlemmers merknader i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2006-2007)
om eventuelle regionale transportstøtteordninger.
Disse medlemmer er videre av
den oppfatning at kommunene bør ha ansvaret for førstelinjeoppgaver innenfor
nærings- og bygdeutvikling rettet mot nyetablerere og småbedrifter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at ved opprettelsen av Innovasjon
Norge skulle det bli enklere for bedrifter som trengte hjelp og
veiledning. Det skulle være nok å henvende seg
ett sted for å få veiledning. Opprettelsen av
Innovasjon Norge var et fremskritt for å få forenklet virkemiddelapparatet
for brukerne. Brukerne skal stå i sentrum for de tjenestene
virkemiddelapparatet skal tilby. Det skal være en lav terskel
for å motta støtte, men dette må ikke
gå på bekostning av kvalitetskontrollen. Det er
viktig at de riktige prosjektene får støtte.
Disse medlemmer mener det er
viktig med godt samarbeid mellom det statlige næringspolitiske
virkemiddelapparatet og kommunene. Kommunene har en viktig rolle
som tilrettelegger og medspiller for lokal næringsutvikling.
Det er over tid bygget opp en betydelig virkemiddelstruktur
i fylkeskommunene. For 2006 bevilges det omtrent like mye til regional
utvikling og nyskaping til kommunene og fylkeskommunene som til
det statlige virkemiddelapparatet. Dette betyr at det er bygget
opp en parallell virkemiddelstruktur. Disse medlemmer er
skeptiske til om dette er en riktig bruk av midler. Disse
medlemmer mener formålet med virkemiddelapparatet
er å få mest mulig nyskaping og næringsutvikling
ut av pengene. Disse medlemmers utgangspunkt er at
sysselsetting er grunnlaget for bosetting uansett landsdel eller
distrikt, og at all privat næringsvirksomhet er profittdrevet.
Det er generelt behov for et godt og forutsigbart virkemiddelapparat over
hele landet. Virkemiddelapparatet må være oversiktlig
og serviceinnstilt. Virkemiddelapparatet må være
offensivt i å markedsføre sine tjenester.
Derfor mener disse medlemmer at
fylkeskommunens strategiske midler til næringsutvikling
må overtas av kommunene, mens alle bedriftsrettede virkemidler
forvaltes av Innovasjon Norge. SIVAs organisering opprettholdes
som i dag. Det må etableres gode samarbeidsløsninger
lokalt for at Innovasjon Norges bruk av bedriftsrettede tiltak henger
sammen med kommunenes regionale næringsplaner og prioriteringer.
Fylkeskommunens eierskap i næringshager og innovasjonsselskaper
overtas av kommunene.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
og fremme forslag om å overføre fylkeskommunenes
strategiske midler til næringsutvikling til kommunene."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, viser
til at Regjeringens målsetting er å styrke regionenes
strategiske og samordnende funksjon ytterligere og at dette på det
næringspolitiske området blant annet skal sikres gjennom
at eierskapet til Innovasjon Norge deles mellom staten og regionene. Flertallet merker
seg at Regjeringen i meldingen skriver at regionene gjennom felles
eierskap gis mulighet til å utøve aktivt eierskap på alle
nivå i organisasjonen. Flertallet legger
dette til grunn. Flertallet legger videre til grunn
at delt eierskap betyr at styringen av selskapet vil skje gjennom
eiermøte, hovedstyre og regionstyrer.
Flertallet viser til at en modell
med delt eierskap innebærer en endring av gjeldende lov
om Innovasjon Norge, slik at loven fastlegger eierforholdet mellom regionene
og staten og beskriver selskapets styringsstruktur med et endret
eierskap.
Flertallet mener det bør
legges til grunn at summen av regionenes strategier innenfor innovasjons-
og næringsområdet, sammen med nasjonale næringsstrategier,
skal være et viktig grunnlag for Innovasjon Norges samlede
virksomhet.
Flertallet mener at et delt eierskap
mellom staten og regionene fordrer at eierne i et eget eiermøte
fastlegger de overordnede mål for selskapet. Eiermøtet
må etter flertallets mening også bestemme
hovedstyrets sammensetning og mandat.
Eierne bør etter flertallets mening
være representert i eiermøtet på høyeste
nivå fra henholdsvis regionene og staten i et forhold som
gjenspeiler eierskapsfordelingen. Flertallet legger
vekt på at Innovasjon Norge har viktige oppgaver både
for regionene og nasjonale myndigheter innenfor næringsutvikling.
Selskapets rolle og oppgaver må derfor være basert
på en felles forståelse og størst mulig
enighet hos eierne. Flertallet mener at majoritetseieren
ikke ensidig kan fastlegge overordnede mål for selskapet,
og ber derfor om at eiermøtets virksomhet reguleres av
vedtekter, regler eller avtaler som avklarer bl.a. fastleggelse
av overordnede mål for selskapet, mandat og utnevning av
hovedstyre.
Flertallet understreker at det
som en konsekvens av et delt eierskap er nødvendig med
brede samarbeidsprosesser og egne møter mellom eierne i
forkant av utarbeidelsen av de årlige oppdragsbrevene.
Flertallet mener at Innovasjon
Norges hovedstyre skal sørge for at eiermøtets
beslutninger blir iverksatt og fulgt opp. Hovedstyret ansetter administrerende direktør
og fører tilsyn med den daglige driften.
De regionale styrene bør etter flertallets mening gjenspeile
sammensetningen av det regionale næringslivet og de regionale
prioriteringene. Flertallet slutter seg til at regiontinget
oppnevner to representanter til regionstyret. Videre mener flertallet at
de øvrige styremedlemmene skal oppnevnes av hovedstyret
bl.a. etter regionale forslag.
Regionstyrene bør ha en klarere strategisk
rolle enn dagens regionale styrer. Flertallet mener
at regionstyrene skal gi innspill til strategiprosesser
i hovedstyret og egen region. Flertallet mener videre
at de regionale styrene bør ha fullmakt til å bestemme
kontorstruktur, lokalisering og fordeling av administrative ressurser
innenfor regionen. Flertallet viser i denne sammenheng
til at regionkontorene med egne administrative fullmakter
vil få en reell innflytelse på kompetansesammensetningen
i sitt kontornett.
Som en konsekvens av det endrede eierskapet
i selskapet og regionenes økte betydning, mener flertallet at
de økonomiske rammene for flere av Innovasjon Norges virkemidler
må komme via regionene.
Flertallet viser til at kundeansvaret
og saksbehandlingen for Innovasjon Norges bedriftsrettede virkemidler
ligger på regionalt nivå. Det samme gjelder mer
enn 95 prosent av enkeltbeslutningene. Flertallet mener
på denne bakgrunn at det er grunnlag for at en større
del av bevilgningene fra berørte departement overføres
til regionkontorene i Innovasjon Norge.
Flertallet ber Regjeringen i
det videre arbeidet med reformen å gjennomgå Innovasjon
Norges totale oppgaveportefølje med sikte på å komme
med forslag til overføring av oppgaver og ansvar til regionkontorene.
Det bør i denne sammenheng vurderes overføring av
strategisk ansvar for gitte oppgaver innenfor Innovasjon Norge til
regionene og overføring av funksjoner fra Innovasjon Norges
hovedkontor til de enkelte regionkontorene både hva angår
operative funksjoner og stabs-/støttefunksjoner.
Flertallet viser til at regionene
selv har full styring over de regionale utviklingsmidlene som bevilges over
Kommunal- og regionaldepartementets budsjett. Flertallet mener
den betydelige innflytelsen regionene gis i næringspolitikken
så vel nasjonalt som regionalt gjennom eierskapet
i Innovasjon Norge, opprettelsen av regionale forskningsfond, egne
regionale utviklingsmidler, muligheten for å opprette regionale innovasjonsselskaper
sammen med SIVA samt styrking av den regionale plankompetansen,
gir regiontingene grunnlag for å føre bredt anlagte
næringspolitiske debatter og vedta gode næringspolitiske
strategier.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil understreke
SIVAs viktige nasjonale rolle som tilretteleggende eier av et omfattende
innovasjonsnettverk i samarbeid med private og institusjonelle eiere
over hele landet.
Dette flertallet har merket seg
at Regjeringen vil videreføre organiseringen av SIVA som
et landsomfattende statsforetak med ansvar for tilrettelegging og utvikling
av infrastruktur tilknyttet eiendom samt innovasjon i
alle deler av landet. SIVA har utviklet et nært samarbeid
med andre nasjonale virkemiddelaktører som Innovasjon Norge,
Norges forskningsråd og universiteter og høgskoler.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, støtter Regjeringens forslag om at SIVA
i samarbeid med regionene oppretter regionale innovasjonsselskaper som
skal videreføre og videreutvikle SIVAs innovasjonsaktiviteter.
Regionenes totale innovasjonsaktiviteter i for eksempel kunnskaps-
og forskningsparker, næringshager og inkubatorer kan samles
her. Flertallet ser positivt på at det åpnes
for at andre aktører og også private selskap kan
bli medeiere i slike selskap. Flertallet vil påpeke
at Innovasjon Norge også må bygge opp under dette
innovasjonsnettverket ved sine bedriftsrettede virkemidler. Flertallet mener
det er viktig at regionene sammen med SIVA er sentrale aktører
i innovasjonsnettverkene. Flertallet mener det er viktig
at regionenes medvirkning skjer på en måte som styrker
det nasjonale, men allerede regionbaserte eierskapet som SIVA har
i innovasjonsnettverket.
Flertallet er innforstått
med at opprettelse av regionale innovasjonsselskap i alle
regioner må tas over flere år.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at Regjeringen foreslår å dele
eierskapet til Innovasjon Norge mellom staten og regionene, der staten
er majoritetseier. Videre opprettes det regionale innovasjonsselskaper
med ansvar for hoveddelen av SIVAs innovasjonsaktiviteter.
Dette medlem mener en av regionenes
hovedoppgaver er å være regional utviklingsaktør.
Skal de lykkes i denne rollen, må det folkevalgte regionale organ
ha virkemidler som gir mulighet for reell påvirkning av
den regionale utvikling. Dette forutsetter både kompetanse
og finansielle virkemidler som kan støtte opp under behov
og ønsket utvikling. Regionene har god mulighet til å være
i dialog med regionalt og lokalt næringsliv og samarbeidspartnere
for å utvikle gode regionale utviklingsstrategier. Dette
forutsetter en frihet til å kunne velge egne strategier
uavhengig av bindinger knyttet til nasjonale føringer som
kanskje ikke passer inn i en ønsket regional utvikling.
Dette kan et demokratisk folkevalgt regionorgan gjøre med
full legitimitet.
Dette medlem mener det er nødvendig å overføre mest
mulig helhetlige oppgaver til regionen for å få et hensiktsmessig
innovasjonsarbeid på regionalt nivå. Dette
medlem mener dette kan forenkle virkemiddelapparatet og
gi en geografisk tilpasset næringspolitikk. På denne
bakgrunn mener dette medlem at virkemidlene og det
faglige apparat i distriktskontorene i Innovasjon Norge i sin helhet
må overføres til regionene. Dette medlem vil
peke på at regionene må ha frihet til selv å finne
sine løsninger for hvordan det offentlige virkemiddelapparatet
for næringsutvikling skal organiseres og tilpasses næringslivet
og behovene i egen region.
Dette medlem peker på at
departementene i dag forvalter ressurser som krever regional tilpasning
og samordning. Dette medlem mener disse ressursene er
sentrale for en god regional utvikling, og hører dermed
hjemme i regionen som regional utviklingsaktør. Dette
medlem mener disse midlene skal overføres til regionene.
Regionen må selv avgjøre hvordan regionale
innovasjonsselskaper utformes eller hvorvidt andre organisasjonsformer
er mer hensiktsmessige for regionen.
Dette medlem er enig i at det
innledes et nært samarbeid mellom regionene og SIVA, og
at dette kan gjøres gjennom regionale innovasjonsselskaper
som tilrettelegger eiendom og infrastruktur for innovasjon.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om en ny organisering av Innovasjon Norge der selskapets regionkontor
overføres til regionene."
Komiteen viser til at det er
viktig å se miljøområdet som et globalt
og tverrsektorielt samfunnsområde. Dette innebærer
at miljøhensyn må integreres i ulike sektorer,
og internasjonale avtaler legger føringer for nasjonal
politikk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, merker seg at Regjeringens utgangspunkt er at de
fleste oppgaver som i dag tilligger fylkesmannen på miljøområdet utenom
tilsyn, klage, lovlighetskontroll og innsigelse, og veiledning knyttet
til dette, skal overføres til regionene. Flertallet er
enig i dette. Flertallet mener det er viktig å gi
regionene ansvaret for de oppgavene som krever utøvelse
av politisk skjønn i miljøvernforvaltningen.
Flertallet har merket seg at
dagens miljølovgivning vil bli gjennomgått før
oppgaver overføres, og at det kan være aktuelt å benytte
andre styringsvirkemidler på miljøområdet
enn det staten vanligvis bruker overfor lokalforvaltningen.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti er enig i at alle oppgaver som i dag tilligger
fylkesmannen på miljøområdet utenom tilsyn,
klage, lovlighetskontroll og innsigelse, og veiledning knyttet til dette,
skal overføres til regionene. Dette forutsetter at dagens
miljølovgivning gjennomgås før oppgaver overføres
for å sikre og ivareta en sterk nasjonal styring på miljøområdet.
De kontroll- og veiledningsoppgaver som blir igjen hos fylkesmannen
på miljøområdet, vil kreve opprettholdelse
av miljøfaglig kompetanse hos fylkesmannen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, viser til at det er viktig å se landbruksområdet
som et globalt og tverrsektorielt samfunnsområde. Dette
innebærer at landbrukshensyn må integreres i ulike
sektorer, og at internasjonale avtaler legger føringer
for nasjonal politikk.
Flertallet merker seg forslaget
til Regjeringen om at de fleste oppgaver som i dag tilligger fylkesmannen på landbruksområdet
med unntak av klagebehandling, kontroll med tilskuddsordningene,
innsigelse, lovlighetskontroll og enkelte saker med vedtaksmyndighet, skal
overføres regionene.
Flertallet mener det er viktig å gi
regionene ansvaret for de oppgaver som krever utøvelse
av politisk skjønn i landbruksforvaltningen. Flertallet vil spesielt
framheve betydningen av at regionen får ansvar for bruken
av virkemidler til regionalt innrettede bygdeutviklingstiltak. Flertallet vil
at ordningen med fylkeslandbruksstyre videreføres fram
til forvaltningsreformen trer i kraft.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at virkemidlene som omfatter
jordbruket bestemmes gjennom Jordbruksavtalen. Disse medlemmer viser
i den sammenheng til sine respektive fraksjoners merknader i Innst.
S. nr. 236 (2005-2006) fra næringskomiteen om jordbruksoppgjøret
2006 - endringer i statsbudsjettet for 2006. Disse medlemmer mener
at reguleringer gjennom delingsforbudet i jordloven, priskontroll
og boplikt er skadelig for utviklingen av landbruket. I den sammenheng
vises det til Dokument nr. 8:40 (2006-2007) om å fjerne
boplikten og prisreguleringen av landbrukseiendom, fremmet av Høyre.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, viser til at Regjeringen foreslår å overføre
oppgaver innen akvakulturforvaltningen til regionene. Det samme
gjelder oppgaver knyttet til skolekvoter, kystsel, lokale fiskereguleringer,
tang og tare, og kongekrabbe.
Flertallet er enig i dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at kommunene bør ha økt ansvar
for fiskeri- og havbrukspolitikk. Innenfor havbruk innebærer
det at konsesjonsmyndigheten overføres til den enkelte
kommune innenfor rammene av plan- og bygningsloven, veterinære
hensyn og forurensningsloven. Disse medlemmer vil
fremheve at rammebetingelser for næringen må ta
utgangspunkt i markedshensyn, dersom man skal kunne utnytte vekstpotensialet
i akvakulturnæringen og dersom det skal kunne skapes et
grunnlag for videre utvikling av nye oppdrettsarter. Disse
medlemmer er prinsipiell motstander av konsesjonsavgift,
men mener subsidiært at konsesjonsavgift i forbindelse
med havbruk skal tilfalle kommuner som stiller arealer til disposisjon
for nye konsesjoner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, viser til at Regjeringen ifølge Soria
Moria-erklæringen vil vurdere hvorvidt konsesjonsavgiften
skal tilfalle kommuner som stiller arealer til disposisjon for nye
konsesjoner.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener at Regjeringen må utrede en ordning
der konsesjonsavgiftene i forbindelse med havbruk tilfaller berørte
kommuner for at disse stiller arealer til disposisjon for nye konsesjoner.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser
til at både stat, fylkeskommuner og kommunene har et ansvar
for å sikre et bredt spekter av kulturvirksomhet, slik
at alle innbyggerne kan få anledning til å delta
i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk.
Flertallet legger vekt på at
kommunene og regionene får et større ansvar for
kulturutformingen gjennom de foreslåtte endringene.
Flertallet viser til at spillemidler
til idrettsformål i dag fordeles av Kongen. Fylkeskommunene
har myndighet til å foreta detaljfordelingen av de spillemidler som
hvert år stilles til disposisjon til bygging av idrettsanlegg
i kommunene. Flertallet mener regionene bør
få det fulle ansvaret for å forvalte spillemidlene
til kulturbygg og til lokale og regionale idrettsanlegg. Andelen
av tippemidlene som går til regionene må fastsettes
etter en fordelingsnøkkel. Regionene skal ha full frihet
til å bestemme hvilke investeringsprosjekter som skal gjennomføres
og hvor stort støttebeløp hvert enkelt prosjekt
skal få. Flertallet forutsetter at anleggsmidlene
fortsatt skal tildeles etter søknader fra den frivillige
medlemsbaserte breddeidretten og kommunene, og at tildelingsordningene
utformes i nært samarbeid med idretten.
Flertallet mener at alle midler
til regionale og lokale bygg og anlegg som fordeles av Kultur- og
kirkedepartementet må overføres til regionene.
Flertallet viser til at departementet
foreslår å gi regionene større innflytelse
over de lokale og regionale kulturinstitusjonene gjennom økt
styrerepresentasjon og utnevnelse av styreledere. Flertallet støtter
dette, og konstaterer at mange viktige lokale kulturbeslutninger
tas i institusjonene. Utnevning av flere styremedlemmer og styreleder
vil gi regionene økt innflytelse over mange viktige kulturbeslutninger.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, konstaterer at det i budsjettet for 2007 ble foretatt
flere desentraliseringer av støtteordninger under kulturrådet,
slik som LOK-ordningen, innkjøpsordningen for samtidskunst og
ekstraordinær støtte til kulturhistoriske museer. Dette
flertallet mener dette er en riktig strategi. Dette
flertallet viser til at Kultur- og kirkedepartementet, Norsk
kulturråd og Norsk kulturfond og ABM-utvikling i dag forvalter
statlige tilskuddsordninger som blant annet lokale og regionale
kulturinstitusjoner kan søke midler fra. Dette flertallet forutsetter
at mer av disse midlene flyttes fra slike tilskuddsordninger og
gis i direktetilskudd til institusjonene selv. På den måten
vil regionene få økt innflytelse over denne delen
av kulturpolitikken.
Dette flertallet har merket seg
at Kultur- og kirkedepartementet har varslet en full gjennomgang
av scenekunstfeltet med mål om å sikre et godt
teatertilbud over hele landet. Dette flertallet forutsetter
at denne gjennomgangen ser på arbeidsfordelingen mellom
Riksteatret, lokale og regionale teatre, med det klare mål å styrke
den lokale og regionale aktiviteten. En tilsvarende gjennomgang
bør foretas av Rikskonsertenes aktiviteter, særlig
med henblikk på ansvarsfordelingen mellom Rikskonsertene
og Den kulturelle skolesekken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det er behov for stor grad av
fleksibilitet når det gjelder prioritering av nasjonale
midler til regionale kulturformål. Disse medlemmer mener
at en overføring til regionalt nivå vil kunne
svekke dette. Det er ofte et behov for å gjøre
prioriteringer mellom ulike store nasjonale kultursatsinger. Et
regionalt beslutningsnivå vil kunne virke begrensende på en
slik helhetlig gjennomgang og prioritering. Disse medlemmer viser
til at fylkene har ingen lovpålagte oppgaver på kulturområdet,
men fylkene har allikevel tatt på seg enkelte kulturoppgaver og
bygget opp et byråkrati for å kunne håndtere
disse oppgavene. Hva slags oppgaver dette er varierer fra fylke
til fylke, men stort sett dreier det seg om fordeling av midler.
Det finnes også eksempler på fylkeskommunale museum
og andre fylkeskommunale institusjoner. Disse medlemmer er
av den oppfatning at kommunene, enkeltvis eller i samarbeid med
andre, kan overta samtlige kulturoppgaver fylkeskommunene har tatt
på seg. Erfaringen viser uansett at de organisasjonene
som i dag mottar midler fra fylkene også mottar midler
fra staten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at kommunene skal ha samlet finansielt ansvar for kulturpolitikken
på kommunalt nivå. Det betyr at kommunene i tillegg
til dagens fylkeskommunale oppgaver, skal ha ansvaret for forvaltningen
av nåværende statlige tilskuddsordninger til lokale
kulturtilbud. Disse medlemmer mener videre at dette innbefatter
finansieringen av tilskudd til kulturvirksomhet på lokalt
nivå som i dag skjer, blant annet over Kultur- og kirkedepartementets
budsjett, Norsk kulturråd og Norsk kulturfond, og lokalkulturelle
oppgaver og funksjoner som i dag er tillagt statlige institusjoner, for
eksempel Riksteatret, Rikskonsertene, Riksutstillingene, ABM utvikling
(arkiv, bibliotek, museer) med flere, samt økonomiske ressurser
til lokale kulturbygg og anlegg som i dag er en del av Kultur- og
kirkedepartementets budsjett. I tillegg mener disse medlemmer at
kommunene skal ha ansvaret for spillemidler som går til
lokale tiltak.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at for profesjonelle institusjoner, fortrinnsvis på kunstområdet
(regionteatre, kunstmuseer og noen orkestre), vil det være
naturlig at staten tar et større økonomisk ansvar.
I de større byene kan det også være aktuelt
med kommunal overtagelse, men da slik at staten går inn med
en større andel av finansieringen enn i dag.
Disse medlemmer mener at når
det gjelder organisasjoner, eksempelvis kunstnerstyrte gallerier
eller fylkesleddene for frivillige organisasjoner, finnes det mange
løsninger. Flere steder får disse organisasjonene fylkeskommunale
tilskudd, husleiebidrag og lignende. De fleste av disse organisasjonene
har nasjonale ledd som får statlige bevilgninger. Det betyr
at disse tilskuddene enten kan overføres gjennom kommunene,
eller gjennom det sentrale leddet i organisasjonen som fordeler
dem selv. Dette kan også gjøres for idrettens
del i forhold til idrettskretsene (idretten for øvrig er
velorganisert og i liten grad avhengig av fylkeskommunene.) Disse
medlemmer viser til at organisasjonene ønsker erfaringsmessig å fordele
pengene selv, og ønsker ikke på fylkesnivå å forholde
seg til mange kommuner der de har ulike medlemsmengder og aktiviteter.
Disse medlemmer mener at amatørrelatert
virksomhet bør legges til kommunene.
Disse medlemmer viser til at
i ordningen "Den kulturelle skolesekken" har fylkene gitte oppgaver utenfor
de største byene. Disse medlemmer viser til
sitt partis opprinnelige ønske om å legge arbeidet med
skolesekken til kommunene, og opprettholder det standpunktet. Mindre
kommuner kan løse dette i samarbeid.
Disse medlemmer mener det vil
være naturlig at kommunene samarbeider om prioriteringer
ved søknad om tippemidler til kulturbygg og idrettsanlegg.
Jo flere kommuner som står bak prioriteringen, jo sterkere
bør søknaden stå.
Komiteens medlem fraKristelig
Folkeparti har merket seg at Regjeringen ønsker å overføre flere
oppgaver innen kultur til regionene. Dette medlem mener
regionene må få et samlet finansielt ansvar for
kulturpolitikken på regionalt nivå. Dette medlem vil
understreke at nye oppgaver til regionene må innebære
at de også får midler til å løse
oppgavene.
Dette medlem viser til at Kultur-
og kirkedepartementet, Norsk kulturråd og Norsk kulturfond
i dag forvalter statlige tilskuddsordninger til lokale og regionale
kulturtilbud. Dette medlem mener regionene bør
overta dette ansvaret. Dette medlem mener økonomiske
ressurser til regionale og lokale bygg og anlegg som i dag er en
del av Kultur- og kirkedepartementets budsjett, bør overføres
til regionene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti,Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at Regjeringen
foreslår å overføre enkelte oppgaver
fylkesmannen i dag har på grunnopplæringsområdet
til regionene. Dette er enkelte oppgaver vedrørende nasjonalt
kvalitetsvurderingssystem (utenom eksamen), informasjon og veiledning
til lokale skoleeiere og allmennheten om innhold, prinsipper og
mål i den nasjonale utdanningspolitikken, kompetanseutvikling
og kvalitetsutviklingsarbeid. Fylkesmannen skal imidlertid
fortsatt ha ansvaret for tilsyn, lovlighetskontroll og klagesaker.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, mener dette vil øke regionenes kompetanse
innenfor utdanning og bidra til bedre samhandling mellom kommunene
som har ansvaret for grunnskolen og regionene som har ansvaret for
videregående opplæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å overføre
finansieringsansvaret for grunnskolen til staten, og likestille
private og offentlige utdanningsinstitusjoner lovmessig og økonomisk. Dette
vil medføre økt konkurranse mellom institusjonene,
og et økt fokus på kvalitet i utdanningsinstitusjonene. Disse
medlemmer vil understreke betydningen av å få på plass
et kvalitetssikringsorgan for grunnopplæringen. Dette kan
organiseres gjennom NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet for grunnopplæringen)
eller et nytt særskilt kvalitetsorgan for grunnopplæringen.
Disse medlemmer mener også at
det bør opprettes et frittstående og uavhengig
skoleombud for å ivareta elevers og foresattes rettigheter
i forhold til gjeldende opplæringslov og forvaltningslov. Disse medlemmer vil
vise til at Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett for 2007
foreslo å bevilge 2,5 mill. kroner til et slikt skoleombud.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er av den oppfatning at de oppgavene
fylkesmannen i dag har på grunnopplæringsområdet
hører nøye sammen og at denne helheten blir ivaretatt
på en hensiktsmessig måte av fylkesmannen. Disse
medlemmer mener derfor at de foreslåtte overførte
oppgavene ikke bør overføres til regionene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at de oppgavene som fylkesmannen har på grunnskoleopplæringsområdet,
ikke overføres til regionene."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, mener at fagskoler er et viktig utdanningstilbud,
særlig for personer med fagbrev. Flertalletviser til at tekniske fagskoler er statlig
finansiert. Fagskoler innenfor helse- og omsorgfag får
noe statlig finansiering gjennom Helse- og omsorgsdepartementet. Flertalletpeker på at det er en betydelig kjønnsdimensjon
i hvilke fagskoletilbud som får statlig finansiering og
hvilke som ikke får.
Flertallet viser til at Regjeringen
foreslår å overføre ansvar for drift
og finansiering av fagskoleutdanningen til regionene. Flertallet er
enig i dette og legger til grunn at finansieringen av fagskolene
seinest må gjennomgås i forbindelse med en slik
overføring
Flertallet er enig i at regionene
vil ha god mulighet til å prioritere og tilpasse yrkesrettet
utdanning til regionalt arbeidsliv og se dette i sammenheng med utdanningsprogrammene
i videregående skole.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at fagskoler er et selvstendig alternativ
til høyere utdanning. Fagskoleutdanning bygger på videregående
opplæring (må ha fullført vgs.), og tilbyr
kortere yrkesrettede utdanninger på et halvt til to år.
I dag er det stort sett bare tekniske fagskoler som har offentlig
finansiering. Disse medlemmer har, helt siden fagskoleloven
ble innført i 2003, vært opptatt av at en finansieringsordning
måtte komme på plass. Loven er en godkjenningslov,
ingen støttelov. Det tar tid å utvikle et finansieringssystem
for skolene.
Disse medlemmer påpeker
at svært mange fagskoletilbud gis i dag i privat regi,
og det er ingen grunn til at de skal være i offentlig regi.
De finansieres heller ikke i dag enhetlig, og med en fremtidig ordning
på plass blir det likegyldig om fagskolen er offentlig
eller privat. Da vil skolegangen der bli finansiert uansett. Et finansieringssystem
kan administreres på samme måte som det som i
dag gjelder for de tekniske fagskolene som finansieres over statsbudsjettet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener kommunene skal overta ansvaret for
videregående opplæring. Det vil bli lettere å se
det 13-årige utdanningsløpet i sin helhet. Overgangen
mellom ungdomsskolen og videregående kan bygges ned, rådgiverne
kan på en enklere måte følge elevene
fra det ene skoleslaget til det andre og elever med spesielle utfordringer
kan få bedre oppfølging. Det vil bli enklere å gi
ungdomsskolelever tilbud fra videregåendes pensum. Dersom
vi ønsker å realisere en 1-13-skole, som kan være
en god idé bl.a. for å skape gode fagmiljø i
distrikter, vil det være en åpenbar fordel at kommunen
har ansvaret for begge skoleslagene.
Disse medlemmer mener at utfordringen
med å la kommunene overta ansvaret for videregående
opplæring er at mange kommuner er for små. Svaret
på det er vertskommuneløsninger og interkommunalt
samarbeid.
Når det gjelder opptak til videregående
opplæring, lærlingtilbudet og tilbudsstrukturen
innenfor videregående, er imidlertid ikke interkommunalt
samarbeid hele svaret.
Innenfor et avgrenset geografisk område
skal alle elever kunne velge blant et fullstendig tilbud av utdanningsprogram.
Her blir kommunene for små, men bo- og arbeidsregioner
utgjør en grei geografisk avgrensning. Disse medlemmer mener
at disse må ha ansvaret for at det finnes et fullverdig
tilbud for elevene å velge mellom, og at elevene
får oppfylt sin lovfestede rett til å få innfridd
ett av tre programønsker.
Disse medlemmer mener at kommunene
skal etablere samarbeid som skal representere et område som
skal ha tilbud om videregående opplæring og fagopplæring
som dekker det generelle tilbudet. Dette vil også representere
inntaksområdet. De videregående skolene (og deres
eiere) overtar de fylkesvise inntakskontorene og fagopplæringskontorene
for disse områdene. Her vil det mange steder være
naturlig å endre og dele opp i forhold til dagens fylkesgrenser.
Skoledirektøren har ansvar for å kontrollere at
inntaksområdene har et fullverdig utdanningstilbud og at
det foreligger nødvendige planer for utvikling og utbygging
av tilbudet.
Disse medlemmer mener det er
en kompliserende faktor at hvert fylke i dag vedtar et inntaksreglement,
noe som betyr at noen fylker har fritt skolevalg, mens andre ikke
har det. Derfor går disse medlemmer inn
for å lovfeste elevenes rett til å velge videregående
skole. Retten innebærer å få velge skole
i hele landet, men rett til å få plass innenfor
eget opptaksområde. Ingen skal måtte reise ut
av eget område for å få videregående
utdanning. Unntatt for dette er linjer som ikke eksisterer i alle
skolefylkene, slik som i dag.
Disse medlemmer mener de samme
betraktningene om størrelse på et geografisk område
gjør seg gjeldende i forhold til fagopplæring
og lærlingplasser, men her er det viktig at man tar hensyn
til lokale næringslivsstrukturer, også når
de går på tvers av fylkesgrenser. Fagopplæringsnemndenes
ansvar for dette videreføres, mens fylkeskommunens representasjon overtas
av de samarbeidende kommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at disse medlemmer først og
fremst ønsker selvstyrte skoler. Det vil si at disse medlemmer ikke
bryr seg om det er kommunene som eier skolen, eller om det er et
privat firma som for eksempel Sonans. For det andre så er disse
medlemmer opptatt av å få på plass
et nasjonalt kvalitetssystem f.eks. lik NOKUT som må sette
krav, og ikke minst følge opp skolene, slik at vi kan være
sikre på at kvaliteten på hver enkelt skole er
god nok. For det tredje så ønsker disse
medlemmer en stykkprisfinansiering i den videregående
skole. For det fjerde så ønsker disse medlemmer å opprettholde
en lovfestet rett til videregående utdanning uten at dette
betyr at en kommune nødvendigvis skal eie eller drive en videregående
skole, snarere heller at hver enkelt kommune må sørge
for at innbyggerne har et reelt tilbud om videregående
utdanning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, viser til at regionnivået er tiltenkt hovedansvaret
for regional planlegging og næringsutvikling. En regions
innovasjonskraft og forutsetning for å drive en aktiv næringspolitikk,
er nært knyttet til de regionale kunnskapsmiljøer. Flertallet vil
derfor understreke at de tunge kunnskaps- og forskningsmiljøene
regionalt må knyttes nært opp til det regionale politiske
nivået. Flertallet viser til at høgskolene
er pålagt å være regionale utviklingsaktører.
Etter universitets- og høgskoleloven er det departementet
som oppnevner de eksterne styrerepresentantene, jf. lovens § 9-4
(6). Flertallet mener at regionene bør oppnevne
to av de eksterne representantene.
Å styrke høgskolene som forskningsinstitusjoner
er en prioritert oppgave. I Innst. S. nr. 232 (2004-2005) Om vilje
til forskning uttalte komiteens flertall blant annet:
"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen, er enig i at de statlige høyskolene
skal være sentrale aktører i regional utvikling
og innovasjon, … Flertallet slutter seg til Regjeringens
forslag om å styrke de forskningsprogrammene som er særlig
rettet mot de regionale FoU-miljøene, og at økonomiske
virkemidler tas i bruk for å stimulere til et tettere samarbeid
mellom høgskolene og instituttene.
- - -
Flertallet
er også enig i at en organisatorisk tilnærming
mellom de regionale instituttene og de statlige høyskolene
er viktig for å kunne utvikle slagkraftige regionale forskningsmiljøer.
Som en konsekvens av dette bør forskningsprogrammene som
er særlig rettet mot de regionale forskningsmiljøene,
styrkes."
Flertallet mener at høgskolene
sammen med de regionale instituttene må styrkes for å møte
næringslivets økte behov for den næringsretta
FoU-innsatsen.
Flertallet viser til at ECONs
analyse i en rapport om det fremtidige næringsliv konkluderte
med at av de arbeidsplassene en skal leve av om 20 år vil
800 000 ikke være skapt i dag. I rapporten understrekes
det at de nye arbeidsplassene som skal skapes vil stille større krav
til økt kompetanse. For å utvikle arbeidsplassene og
for å sikre at arbeidskraften har den nødvendige kompetanse,
må det etableres nye relasjoner mellom utdannings- og forskningsinstitusjonene,
de regionale politiske myndighetene og næringslivet. Flertallet mener
derfor at de politiske myndighetene regionalt må samarbeide
tett med de regionale institusjonene både for å styrke
forskningskompetansen og for at de skal være i stand til å utvikle
utdanningstilbud som dekker næringslivets og offentlig
sektors behov for arbeidskraft.
Komiteens medlem fraKristelig
Folkeparti mener at det må være en tettere
kobling mellom næringslivet, høyskolene, regionale
forskningsaktiviteter og regionen for å legge til rette
for næringsutvikling og innovasjon. Dette medlem mener
det fortsatt skal være nasjonal styring og koordinering
av høyere utdanning og forskning, slik at vi sikrer sterke nasjonale
miljøer. Samtidig er det etter dette medlems mening
nødvendig å stimulere til samarbeid innen regioner
og mellom FoU-miljøer i ulike regioner. Regionene må derfor
få en viktig rolle når det gjelder finansiering
og bestilling av FoU-tjenester både til egne FoU-miljøer
og til tilsvarende miljøer utenfor regionen. Dette
medlem mener videre at regionen bør ha bestilleransvar
med økonomiske ressurser for høyere utdanning
og FoU for å påvirke utvikling av faglinjer, forskning
og utviklingsprogrammer ut fra regionenes og det lokale næringslivets
behov.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
til rette for at de nye regionene får bestilleransvar med økonomiske
ressurser for høyere utdanning og FoU for å påvirke
utvikling av faglinjer, forskning og utviklingsprogrammer ut fra
regionenes og det lokale næringslivets behov."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at Norges forskningsråd
på oppdrag fra departementet utvikler en modell for basisfinansiering
av instituttsektoren. Flertallet er kjent med at
Forskningsrådet har som mål å utvikle
en enhetlig modell som skal omfatte alle institutter, herunder de regionale. Flertallet viser
til at målet med en slik modell er å sikre likebehandling
av instituttsektoren. Flertallet ser derfor ikke
at å overføre ansvaret for basisfinansieringen
til regionsnivået vil styrke regionsnivåets innflytelse
da finansieringen vil være gitt ut fra den enhetlige modellen.
Flertallet viser til forslaget
om å opprette regionale forskningsfond. Fondene kan bli
en viktig finansieringskilde for regional forskning. Flertallet mener at
det skal være ett fond for hver region. Fondene må opprettes
med virkning fra 1. januar 2010. Flertallet mener
at dersom antall regioner framover blir tilsvarende dagens antall
fylkeskommuner, kan det være aktuelt at enkelte av de regionale
fondene dekker mer enn en region, på samme måte
som det er lagt til grunn for de regionale innovasjonsselskapene.
Flertallet mener at styret i
de regionale forskningsfondene skal bestå av
representanter oppnevnt av regionene og representanter oppnevnt
av staten. Flertallet ber om at regionene gis flertallet
i styret, samt styreleder. Flertallet legger vekt
på at fondene inngår i den nasjonale forskningspolitikken
og forankres i regionale og nasjonale strategier. Det forutsettes
et forpliktende samarbeid med Norges forskningsråd.
Det regionale forskningsfondet kan disponeres
både til regional grunnforskning og til næringsretta
forskning. De regionale FoU-prioriteringene må styres
av regionens fortrinn og Stortingets tematiske forskningsprioriteringer.
Flertallet mener at regionene
kan utvikles gjennom et tett og gjensidig forpliktende samarbeid
på etablerte arenaer og gjennom ulike forpliktende samarbeidsformer.
Flertallet ber om at det etableres
forpliktende konsultasjonsordninger mellom de statlige høgskolene
og regionene. Dette for at høgskolene skal ta del i det
regionale utviklingsarbeidet og bidra til gjennomføring
av regionalpolitiske mål nedfelt i de til enhver tid gjeldende regionale
styringsdokumenter vedtatt av regiontinget.
Flertallet viser til at det er
en stor utfordring for høgskolene å utvikle utdanningstilbud
med bakgrunn i regionale fortrinn og behov. Innenfor rammen av konsultasjonsordningen
mener flertallet det er åpent for at regionene,
høyskolene, næringslivet, arbeidslivets parter,
Innovasjon Norge, det regionale forskningsfondet og eventuelt andre
aktører drøfter regionens behov for utdanningstilbud,
forskning og utvikling basert på regionale fortrinn og
behov. Videre mener flertallet at det innenfor samme
ordning kan drøftes eventuell regional finansiering av
aktuelle tiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke at fordeling av midler
til forskning må skje etter relevans og faglig kvalitet,
ikke på bakgrunn av geografi. Disse medlemmer mener
videre det er viktig å ivareta nasjonale satsninger
og strategier innenfor forskningsfeltet, og ønsker dermed
ikke å etablere regionale forskningsfond fordi disse vil
pulverisere ansvaret for finansiering og prioritering
av forskningen. Det er også grunn til å peke på at i
et lite land er forskningsmiljøene allerede små.
Ved en regional oppsplitting vil de bli enda mindre, noe som bl.a.
vil føre til en forsterkning av habilitetsproblemer, fordi
forskere i større grad vil oppleve å sitte på begge sider
av bordet i en tildelingsprosess.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre, merker seg at Regjeringen i meldingen skriver:
"Arbeid for å fremme folkehelse vil være
en oppgave for framtidige folkestyrte regioner forankret i ansvaret som
regional planmyndighet og i ny planstrategi. Folkehelse, det vil
si befolkningens helsetilstand og hvordan helsen fordeler seg i
befolkningen, vil være en god indikator på utviklingen
i regionen."
Flertallet viser til at St.meld.
nr. 12 (2006-2007) Regionale fortrinn - regional framtid må sees
i sammenheng med St.meld. nr. 16 (2003-2004) Resept for et sunnere
Norge. Sistnevnte understreket lokaldemokratiets betydning for folkehelsearbeidet.
Den utfordret norske fylker til å satse på folkehelse
og ta ansvar for å bygge opp og koordinere en folkehelsekjede
gjennom partnerskap med kommuner, statlige instanser, fagmiljø og
frivillige organisasjoner. Flertallet er kjent med
at samtlige fylker har opprettet, eller er i ferd med å opprette,
regionale folkehelsepartnerskap. Flertallet mener
det er ønskelig å videreføre og styrke
denne satsningen som et ledd i vitaliseringen av lokal- og regionaldemokratiet. Flertallet mener
de nye regionenes ansvar innefor folkehelsearbeidet bør forsterkes
i forhold til det ansvar fylkeskommunen har i dag. Rollen som regional
pådriver og samordner må styrkes. Flertallet viser
til at folkehelsearbeidet er et tverrfaglig satsningsområde,
men også en disiplin som krever egen fagkompetanse. Flertallet mener
at feltet kan betraktes som et selvstendig virksomhetsområde
i det regionale utviklingsarbeidet. Regionenes rolle bør
tydeliggjøres med hensyn til innhold, forventninger og økonomiske
rammevilkår. Flertallet konstaterer at en
eventuell flytting av oppgaver innenfor folkehelsefeltet ikke i
særlig grad er vurdert i utarbeidelsen av St.meld. nr.
12 (2006-2007).
Flertallet ber om at det blir
utredet å la folkehelsearbeid gå over fra en frivillig
til en ordinær oppgave for det regionale folkevalgte nivået.
Komiteen viser til at meldingen
ikke tar stilling til den framtidige organisering av tannhelsetjenesten
fordi det skal fremmes en egen stortingsmelding om tannhelsetjenesten
våren 2007.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, er enig i at det tas stilling
til framtidig organisering av tannhelsetjenesten ved Stortingets behandling
av den varslede stortingsmeldingen.
På grunnlag av at tannhelsetjenesten
i dag ligger under fylkeskommunene som dagens regionale nivå, legger flertallet til
grunn at det må sterke grunner til dersom tannhelsetjenesten
skal gis en annen plassering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er av den oppfatning at tannhelsetjenesten
bør overtas av kommunene. Fylkestannlegen kan videreføres
som interkommunalt selskap eller settes ut på anbud til
private. Disse medlemmer vil i den forbindelse påpeke
at kommunene allerede har ansvar for fastlegeordningen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, vil
opprettholde et desentralisert sykehustilbud, som blant annet sikrer
nærhet til akuttfunksjoner og fødetilbud. Flertallet viser
til at Regjeringen har varslet at evalueringen av sykehusreformen
vil bli forelagt Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for
2008.
Komiteens medlem fraKristelig
Folkeparti mener at regionene bør få større
myndighet vedrørende spesialisthelsetjenesten. I forbindelse
med evalueringen av spesialisthelsetjenesten må målene
om åpenhet, medbestemmelse og folks påvirkningsmuligheter
vurderes. Dette medlem vil
ha en grundig evaluering av sykehusreformen og nødvendige
endringer må gjøres slik at sykehustjenestene
kan bli enda bedre gjennom politisk styring, om mulig på et
regionalt nivå.
Komiteens medlem fra Venstre mener
prinsipielt at med et nytt og sterkere mellomnivå ligger
det til rette for å flytte eierskapet til sykehusene tilbake
fra staten og til de nye regionene. En vil imidlertid avvente resultatene
fra evalueringen av helseforetakene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre, legger til grunn at dagens fylkeskommunale oppgaver
skal overføres til det nye regionale nivået. Flertallet mener
at regionene vil ha en viktig funksjon som utøver av forvaltningsmyndighet
etter kulturminneloven. Flertallet viser til at de
regionale myndighetene skal forberede fredningssaker for Riksantikvaren
og Miljøverndepartementet. Flertallet mener
det er riktig med nærhet og lokalkunnskap knyttet til slike
saker og at regionnivået er godt egnet til denne type oppgaver. Flertallet viser
til at regionene vil ha et rådgivningsansvar i forhold
til kommunene samt ansvar for ivaretakelse av kulturminneverdier
etter plan- og bygningsloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
at ansvaret for det fylkeskommunale kulturminnevernet overføres
til de enkelte kommunene. Det er imidlertid viktig at enkeltkommuner
ikke ender opp med det finansielle ansvaret for å ivareta
viktige kulturminner av historisk og nasjonal betydning.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at kulturminnevernet skal bli liggende i en statlig struktur under
riksantikvaren.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre påpeker at markedet for kraftproduksjon
i dag ikke kan sies å være et fritt marked, fordi
politisk handlingslammelse i forhold til nybygging av kraftverk
fører til en stadig skjevere balanse mellom tilbud og etterspørsel. Disse
medlemmer viser til at dette for Norges del betyr stadig økende import
av kraft fra andre land, ofte fra sterkt forurensende kullkraftverk
EU ønsker å fase ut. Disse medlemmer er
av den oppfatning at kommunene selv bør få rett
til å gi utbyggingstillatelse til mikro- og minikraftverk,
og har tro på at dette vil kunne gi en sunnere dynamikk
mellom tilbud og etterspørsel i kraftmarkedet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at dette også bør gjelde småkraftverk og
alle former for vindkraftverk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at der hvor fylkene i dag har konsesjonskraft,
bør dette overføres til den enkelte kraftkommune.
Disse medlemmer mener at fylkesmannens
forvaltningsoppgaver innenfor miljø, landbruk og natur
i hovedsak bør overtas av kommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
kommunene bør få retten til å forvalte motorisert
ferdsel i utmark, og tror dette vil medføre økt
vilje i kommunene til å gjennomføre god kommunal
planlegging og kartlegging av de mest sårbare naturområdene. Disse
medlemmer vil i den forbindelse vise til representantforslaget
Fremskrittspartiet fremmet i Dokument nr. 8:45 (2006-2007).
Komiteens medlem fraKristelig
Folkeparti vil peke på at forvaltningen av naturressurser ofte
er en sentral faktor for regional utvikling. Dette medlem har
merket seg at Regjeringen i liten grad har drøftet og vurdert
denne dimensjonen ved regional utvikling. Dette medlem mener
dette området bør vurderes nærmere, og
vil be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en nærmere
gjennomgang av dette tema. I denne forbindelse vil dette
medlem peke på flere områder som kan være
aktuelle for regional forvaltning. Slike eksempler kan være
beslutningsmyndighet til å gi utbyggingstillatelse til
små kraft- og energiverk opp til en viss størrelse,
forvaltning av verneplaner som krever et regionalt perspektiv, og
vannressursforvaltning i lys av innføringen av EUs rammedirektiv
for vann.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å overføre beslutningsmyndighet til å gi
utbyggingstillatelse til mikro-, minikraft- og energiverk til regionalt folkevalgt
nivå."
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag som gir regionalt folkevalgt nivå ansvar for forvaltning
av verneplaner som krever et regionalt perspektiv."
"Stortinget ber Regjeringen utrede
og vurdere å gi regionalt folkevalgt nivå ansvar
for vannressursforvaltning."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser at internasjonalt
samarbeid er blitt en viktig del av det regionale politiske arbeidet. Flertallet mener
det er naturlig at dette videreføres i de nye regionene.
Komiteens medlem fraKristelig
Folkeparti vil påpeke at internasjonalt samarbeid
blir en stadig viktigere faktor i det regionale utviklingsarbeidet. Dette
medlem savner dette perspektivet i St.meld. nr. 12 (2006-2007). Dette
medlem mener regionene bør få større
ansvar og muligheter til å drive internasjonalt samarbeid
som deltakelse i ulike EU-program/prosjekter og utviklingsarbeid
i utviklingsland. Dette medlem mener at regionene
bør ha et samlet ansvar for det internasjonale samarbeidet
på regionalt nivå.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen legge
forholdene til rette for at regionene kan få større
ansvar og muligheter til å drive internasjonalt samarbeid
gjennom deltakelse i og utvikling av ulike EU-programmer/prosjekter."
Forvaltningsreformen innebærer først
og fremst nye oppgaver for det regionale folkevalgte nivået.
Når det gjøres endringer i organiseringen av det
regionale nivået får disse imidlertid konsekvenser
for kommunene. Omfanget av konsekvenser vil variere avhengig av
om landet blir delt inn i få og store regioner eller om det
bare gjøres små justeringer i inndelingen i forhold til
dagens ordning. Videre avhenger det av hvilke oppgaver de nye regionene
får ansvar for. Kommunene forholder seg i dag til både
fylkeskommunen og fylkesmannen på flere områder.
Uavhengig av hvordan inndelingsspørsmålet løses
er det viktig at det bygges videre på de gode relasjonene
og det gode samvirket mellom forvaltningsnivåene. Gode
relasjoner er avgjørende for at målene for reformen
nås.
Regjeringen legger til grunn at landet også i
framtiden vil ha en finmasket kommunestruktur. Dette begrenser muligheten
til å overføre store nye oppgaver til kommunene,
blant annet på grunn av utfordringer i forhold til spesialisert
fagkompetanse i en del små kommuner. Endringer i offentlig
sektor og nye behov og forventninger til velferdstjenestene hos
befolkningen skaper imidlertid stadig nye utfordringer. Regjeringen
vil derfor fortløpende vurdere gjeldende oppgaveplassering,
deriblant om ytterligere desentralisering av oppgaver til kommunene
er mulig.
Dersom det gjennomføres mindre endringer
på regionalt nivå vil kommunene bli
berørt i begrenset grad. Mindre grenseendringer og enkelte
sammenslutninger av fylkeskommuner kan bety at noen kommuner vil
få en annen fylkestilhørighet enn i dag. Det vil
føre til en reorientering både for kommunene,
næringsliv og tredje sektor i de kommuner det gjelder.
Det antas imidlertid at de kommunene som omfattes av slike endringer
i utgangspunktet har følt en tilhørighet til det
nye regionområdet, og at samvirket med den nye regionen således
ikke vil representere store endringer. Dersom regionenes størrelse
ikke endres mye i forhold til i dag, vil kommunene fortsatt ha relativ
stor nærhet til regionen. Eventuelle fylkessammenslutninger
vil føre til at partnerskapene i noen regioner blir større
enn i dag, når antallet kommuner og andre partnere øker.
Dette betyr nye samarbeidskonstellasjoner både for de berørte
fylkene, kommunene, næringsliv og andre.
Få og store regioner med mange kommuner
vil bety endringer både når det gjelder identitet
og tilhørighet både for kommuner, næringsliv
og innbyggere. Endringer i retning av landsdelsregioner kan imidlertid
bety forsterket kommuneidentitet for innbyggerne siden avstanden
til regionen vil være større enn til dagens fylke.
Kommuner og næringsliv vil i mye av sitt arbeid måtte
ta utgangspunkt i en ny geografisk tilhørighet på regionalt
nivå. Mange og nye samarbeidspartnere kan skape nye samarbeidskonstellasjoner
både mellom regionen og kommunene og andre aktører,
og mellom kommunene. Omfanget av interkommunalt samarbeid kan komme
til å øke for å styrke kommunenes strategiske
rolle i forhold til regionene.
Uavhengig av framtidig inndeling og overføring
av oppgaver til regionene må det regionale folkevalgte nivået
være pådriver og initiativtaker for å møte
utfordringene i regionen. Dette innebærer etablering av møteplasser
for kommuner, næringsliv og aktører på for
eksempel nærings- og samferdselsområdet på regionalt
nivå. Hensikten med slike møteplasser må være å identifisere
problemstillinger, formulere mål for samarbeidet, og arbeide
for helhetlige løsninger. Gjennom partnerskap kan det legges
til rette for samordnet og resultatorientert innsats for verdiskaping
og sysselsetting basert på lokale og regionale forutsetninger.
Omfattende samarbeid mellom regioner, kommuner, næringsliv
og andre aktører kan imidlertid utvikle seg til et såkalt
fjerde forvaltningsnivå som opererer på siden
av de folkevalgte organene på lokalt og regionalt nivå.
Både regioner og kommuner må være seg
bevisst hvilke diskusjoner og beslutninger som foregår
i partnerskapene, slik at samarbeid ikke går på bekostning av
politikernes demokratiske innflytelse. Ved etablering av partnerskap
og andre arenaer er det viktig å være oppmerksom
på hensynet til åpenhet og gjennomsiktighet.
Store regioner kan komme til å omfatte
flere byer. Det er avgjørende at regionene tar byene opp
i seg og omsetter den drivkraften byene representerer til beste for
hele regionen. Godt samarbeid mellom regionene og byene er viktig
for å videreutvikle vekstkraftige regioner. Samtidig bør
regionene i samarbeidet med kommunene ivareta en balanse mellom
byene og distriktskommunene. Det er også nødvendig
for at regionene skal kunne fylle rollen som utviklingsaktør på en
god måte.
Regjeringen legger til grunn at forvaltningsreformen ikke
skal føre til sentralisering innad i regionen. Storbykommunene
må finne sin rolle i et samspill med de andre kommunene
og med den regionen storbykommunen er en del av. De ulike aktørene
må sammen utvikle strategier og innhold for en regional
utvikling i regionen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, vil understreke at kommunesektoren er selve ryggraden
i velferdssamfunnet. Velferd er langt mer enn faglige og tekniske
tjenestetilbud. Målet for velferden må være å legge
til rette for at alle innbyggere kan ha mest mulig like muligheter
til å opprettholde menneskelig livsstandard og verdighet
gjennom livet.
Flertallet vil videre understreke
betydningen av nærhetsprinsippet. Nærheten mellom
de som styrer og de som blir styrt er en viktig egenskap ved vår
lokale forvaltning. Gjennom direkte kontakt med kommunestyrerepresentanter
og personer i andre styrende organer kan vanlige folk på en
helt spesiell måte være med å påvirke
valg av politiske løsninger som har betydning for deres
hverdag.
På denne bakgrunn vil flertallet legge
til grunn at landet også i framtida vil ha en finmasket
kommunestruktur og at eventuelle sammenslåinger skal skje
frivillig. Flertallet mener det er avgjørende
viktig at det også i framtida legges til grunn et generalistkommunesystem
som grunnlag for organiseringen av kommunene. Flertallet støtter
Regjeringen i at forsøk med mulige differensierte løsninger
kan fortsette, men ser det ikke som aktuelt å gi kommunene
ulikt oppgaveansvar i særlig stort omfang. Flertallet mener
at en god og desentralisert velferdsutvikling i første
rekke avhenger av at kommunesektoren blir sikret tilstrekkelige økonomiske
ressurser for å kunne løse sine oppgaver.
Flertallet vil understreke at
de fleste kommuner vil kunne høste fordeler som letter
gjennomføringen av en rekke oppgaver ved å inngå i
interkommunale samarbeidsordninger.
Flertallet viser til at endringer
på regionalt nivå kan ha konsekvenser for kommunene. Flertallet mener
at med de oppgaver regionene får som følge av St.meld.
nr. 12 (2006-2007) og behandlingen av denne, vil regionene bli interessante
samarbeidspartnere for kommuner og andre aktører.
Flertallet mener at uavhengig
av framtidig regioninndeling, må det regionale
nivået være pådriver og initiativtaker
for å møte utfordringene i regionen. Flertallet viser
til at Regjeringen i meldinga skriver at dette innebærer
etablering av møteplasser for kommuner, næringsliv
og aktører på for eksempel nærings- og
samferdselsområdet på regionalt nivå.
Hensikten med slike møteplasser må være å identifisere
problemstillinger, formulere mål for samarbeidet og arbeide
for helhetlige løsninger. Flertallet er
enig i dette.
Flertallet viser for øvrig
til at Regjeringen legger til grunn at forvaltningsreformen ikke
skal føre til sentralisering innad i regionen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til disse medlemmers politikk om å etablere
en ny forvaltningsstruktur med bare to folkevalgte nivåer.
Kommunene er etter disse medlemmers mening selve
grunnmuren i lokaldemokratiet, ved at kommunene utgjør
fundamentet i det lokale folkestyret og representerer nærhet,
tilhørighet og mulighet for innflytelse for befolkningen. Disse
medlemmer mener derfor at det i forbindelse med overgang
til tonivåmodell vil være naturlig å overføre
de aller fleste av oppgavene fylkene i dag har til kommunene.
Disse medlemmer mener at generalistkommunen
i dag er mer et begrep enn en realitet. Kompleksiteten i oppgavene
og kommunenes ulike størrelse gjør at alle kommuner
ikke kan gjøre alt de har ansvar for og heller ikke med
lik kvalitet. Overfor innbyggerne gjelder begrepets innhold - kommunene
har ansvar for at tilbudet eksisterer.
Disse medlemmer legger til grunn
at kommunene skal ha et generalistansvar overfor innbyggerne. Det
innebærer at det formelle ansvaret deles mellom stat og
kommuner. Generalistansvaret må imidlertid også innbære
at kommunene har et ansvar for å samarbeide når
det er nødvendig for å løse oppgavene.
I særlovgivningen kan det på enkelte områder
legges inn krav om at oppgaver løses av samarbeidende kommuner
og ordninger med vertskommuner.
Disse medlemmer viser til NAV-reformen,
som ble vedtatt i forrige stortingsperiode. Det konstateres videre
at de strukturelle omstillingene reformen medfører ikke
er ferdigstilte, men at disse forventes ferdige i løpet
av inneværende stortingsperiode.
Disse medlemmer viser til at
NAV er tonivåsamarbeid, som organisatorisk skal baseres
på partsavtaler mellom staten og de enkelte kommunene.
En vesentlig forutsetning bak NAV-reformen har vært at dette
ikke kun skal innebære en samlokalisering av ulike kommunale
og statlige velferdstjenester, men også innebære
en større samordning av tjenester og ytelser, for å skape
større brukervennlighet og mer effektiv forvaltning. Disse
medlemmer mener det på sikt vil være grunn
til å vurdere organisasjonsformen i NAV, basert på de
erfaringer implementeringen av reformen gir, samt hvilken nivåmessig
forankring NAV skal ha. Disse medlemme viser videre
til at disse medlemmers prinsipielle holdning er at forvaltning
av velferdstjenester skal ligge nært brukerne og at en
enhetlig organisering av NAV derfor bør legges innunder
kommunal forvaltning.
Disse medlemmer viser til at
førstelinjenesten i barnevernet er lagt til kommunen. Disse
medlemmer er kjent med at enkelte små kommuner
har problemer med å rekruttere og bygge opp store nok kompetansemiljø. Disse
medlemmer viser til at dette kan løses ved ulike
kommunale samarbeidsløsninger. Disse medlemmer finner
det uheldig at statlige organer som er ansvarlig for institusjoner
også skal føre tilsyn med de samme institusjonene. Disse medlemmer vil
peke på at dette kan føre til uheldig sammenblanding
av roller. Disse medlemmer mener at for å unngå dette
bør det opprettes et fritt og uavhengig barneverntilsyn. Disse
medlemmer vil fremheve viktigheten av å føre
en god og uhildet kontroll.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at hyttekommunenes sosialbudsjetter i enkelte tilfeller blir
belastet med kostnader knyttet til hyttefolkets bruk av hjemmehjelp
og lignende. Dette kan være en utfordring fordi hytteeiere
normalt ikke betaler skatt til hyttekommunen, og hvis hytteeierne blir
ilagt eiendomsskatt er dette enda verre da de ikke har stemmerett
ved lokalvalg der spørsmål om eiendomsskatt avgjøres.
Stykkprisordningen vil imidlertid løse utfordringen hyttekommunene
har i forhold til å få dekket sosiale kostnader
knyttet til feriegjester. Inntil stykkpris er innført kan
man se for seg en løsning der hyttekommunen skal sende
regning til bostedskommunen.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil påpeke at det må kunne åpnes
for at oppgaver som regionen har ansvar for, ved avtale kan ivaretas
av byer, andre større kommuner, eller av flere kommuner som
sammen deltar i et forpliktende politisk styrt samarbeid. Det må være
opp til regionen selv å avgjøre om store kommuner
eller interkommunale forpliktende politisk styrte organer kan ha
driftsansvaret for for eksempel videregående skole.
Dette medlem ber Regjeringen
fortløpende vurdere om ytterligere full desentralisering
av oppgaver fra stat og region til kommunene er mulig.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å legge
til rette for at lovgivningen for de regionale oppgavene åpner
for at regionene kan inngå avtaler om overføring
av hele eller deler av et regionalt oppgaveområde til kommuner eller
forpliktende politisk styrte interkommunale samarbeidsorganer."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker at beslutninger skal fattes så nærme
landets innbyggere som mulig, og dette innebærer en betydelig
desentralisering av makt der innbyggerne får større
påvirkningsmulighet over sin egen tilværelse enn
i dag. Kommunene skal ikke bare administrere statlige ordninger,
men ha reell innflytelse over politikken på områder
som angår kommunens innbyggere. Kommunene bestemmer allerede
i dag over skjenkebevillinger, åpningstider og til en viss
grad også over alkoholutsalg. Inntektene til de frivillige organisasjonene
må ivaretas. En slik modell må ikke basere seg
på et ensidig statlig ansvar for disse inntektene. Disse
medlemmer ønsker å utvide lokalpolitikkens
virkeområde slik at også politikk i forbindelse med
spilleautomater og andre pengespill bør bestemmes lokalt,
og viser til at Fremskrittspartiet fremmet forslag om dette i Innst.
S. nr. 17 (2006-2007). Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
og fremme en sak for Stortinget, der det legges opp til at politikk
knyttet til pengespill og spilleautomater bestemmes av kommunene.
Saken må ta hensyn til inntektene til de frivillige organisasjonene."
Komiteens medlem fraKristelig
Folkeparti ønsker å tilføre mer
makt til politikere på lokalt nivå, også på området
som gjelder spilleautomatene. Dette medlem vil derfor
vise til representantforslag fremmet i Dokument nr. 8:59 (2006-2007)
fra stortingsrepresentantene May-Helen Molvær Grimstad, Bjørg
Tørresdal og Laila Dåvøy om kommunalt
selvstyre når det gjelder utplassering av gevinstautomater.
Dette medlem henviser til behandlingen
av dette forslaget i familie- og kulturkomiteen.