I meldingen understrekes det at det er en forutsetning for
reformen at den ikke skal føre til sentralisering innenfor
de enkelte regionene. Utnyttelse av lokale fortrinn er av sentral
betydning for at hele regionens potensial skal kunne realiseres
til beste for innbyggerne. Uavhengig av geografisk inndeling vil
det være en utfordring å knytte sammen alle deler
av en ny region på en måte som bidrar til å skape
funksjonalitet og tilhørighet på sikt.
En desentralisert struktur i den enkelte region
kan oppnås gjennom ulike grep. Sentra for de ulike ansvarsområdene
kan fordeles til forskjellige lokaliteter i en region, men slik
at ansvarsområder med faglige grenseflater samlokaliseres.
Et annet grep vil være å legge
regionadministrasjonen utenfor et eventuelt dominerende regionsenter.
Nedenfor presenteres derfor tre ulike alternative modeller
for organisering av regionene.
I en forsterket fylkesmodell vil regioninndelingen
i all hovedsak tilsvare dagens fylkesinndeling, men enkelte fylker
kan sluttes sammen. Størrelsen på de fleste regionene
vil i en slik modell forbli uendret, både når
det gjelder antall innbyggere og geografisk utstrekning. Regionene
vil kunne få ansvaret for kjernen av nye oppgaver omtalt
foran, det vil si oppgaver innen samferdsel, næringsutvikling,
landbruk, miljøvern, marin sektor, kultur, forskning og
utdanning samt regional planlegging.
Innbyggernes identitet og tilhørighet
vil også forbli relativt uendret. Næringsliv og
frivillige organisasjoner som har bygget opp sin struktur rundt
fylkesinndelingen vil i liten grad måtte endre organisasjon
og innretning på samarbeid med kommuner og regioner. Inndelingen
vil gi relativt korte avstander, nærhet og tilgjengelighet
til regionale folkevalgte beslutningstakere, regionale statlige
organer, næringsliv og andre. Regionene kan drive utviklingsarbeid
i tette partnerskap med et større knippe tilgjengelige
virkemidler enn dagens fylkeskommuner. Dette øker muligheten
for samordning og samspill basert på lokale forutsetninger og
preferanser. I dette inndelingsalternativet vil forholdene ligge
til rette for regionutvikling som gir gode forutsetninger for å bygge
legitimitet og skape resultater. Regionenes størrelse begrenser
i denne modellen muligheten for å tilføre regionene
oppgaver som i større grad forutsetter tyngre kompetansemiljøer,
ressurstilgang og nedslagsfelt enn det brorparten av regionene
vil være i stand til å oppvise.
Konsekvensene for valgkretsinndelingen vil i
denne modellen være små. For at valgkretsinndelingen
skal være sammenfallende med regioninndelingen, vil enkelte
sammenslutninger av fylkeskommuner gjøre det nødvendig å endre
tilhørende valgkretsinndeling. Det samme gjelder dersom
opprettelse av en ny region fører til endring av fylkesgrenser
eller at tidligere fylker deles.
I en forsterket fylkesmodell peker lite i retning
av sentralisering innad i regionen. Oppgavene som overføres
er i stor grad lokalisert i det enkelte fylke i dag. Det vil kunne
bli stilt spørsmål ved om mellomnivået innenfor
denne modellen får tilstrekkelig tyngde til å være
svar på de utfordringene fylkeskommunen har i dag knyttet
til rollen som regional utviklingsaktør. Det er imidlertid
Regjeringens vurdering at forslaget til samlet oppgaveportefølje
for de nye regionene gir gode forutsetninger for at regionene skal
kunne fylle sin rolle som regional utviklingsaktør i en
forsterket fylkesmodell. Etter Regjeringens vurdering
innebærer størrelsen på regionene først
og fremst en begrensning i mulighetene for at regionene kan tilføres
vesentlige nye oppgaver utover de som skisseres ovenfor.
En mellommodell innebærer et middels
antall regioner. Denne modellen vil føre til relativt mange
inndelingsendringer. De fleste av dagens fylker vil bli berørt gjennom
sammenslutning med ett eller flere nabofylker. De fleste regionene
blir større enn i dag, både når det gjelder
geografisk utstrekning og antall innbyggere. Prosessen for å skape
en slik mellommodell vil antakelig bli krevende, fordi det skal
skapes regionale enheter som ikke har tilknytning til dagens fylker
og heller ikke til en landsdelsinndeling.
Regionene vil kunne få ansvar for kjernen
av nye oppgaver, det vil si oppgaver nevnt foran under punkt 2.1.1.
I en mellommodell kan det i tillegg vurderes å overføre
ytterligere oppgaver innen samferdselsområdet ved å overføre
hoveddelen av Statens vegvesen. Dette vil være svært
krevende. Statens vegvesen er i dag organisert i fem regioner, og
en overføring til et regionnivå med langt flere
inndelingsenheter vil innebære betydelige administrative
og økonomiske kostnader. Stordriftsfordeler knyttet til
dagens inndeling av Statens vegvesen vil gå tapt. Samtidig
kan fragmentering av organisasjonen skape kompetansemessige utfordringer
på det vegfaglige området.
Endringer i de fleste fylker vil også endre
forutsetningene for innbyggernes identitet og tilknytning til det regionale
nivået. Det kan bli en utfordring mange steder å skape
oppslutning og tilknytning til de nye regionale enhetene. Det antas
at næringsliv og frivillig sektor som i dag har bygget
sin organisasjonsstruktur rundt fylkesinndeling, vil måtte
endre organisering og innretning av kontakten med det regionale
nivået.
I en mellommodell synes det lite hensiktsmessig å opprette
flere valgkretser til regiontingsvalgene innenfor samme region,
fordi de nye regionene ikke blir vesentlig større enn i
dag. I motsetning til i en forsterket fylkesmodell vil dermed regioninndelingen
i en mellommodell få store konsekvenser for valgkretsinndelingen.
Modellen innebærer at de fleste eller alle valgkretser
til stortingsvalg og regiontingsvalg vil måtte endres.
Premisset om at forvaltningsreformen ikke skal
føre til sentralisering innad i regionen vil være
under press i en mellommodell. Sammenslutning av to og to fylker i
tillegg til enkelte grensejusteringer, vil innebære et større
behov for å foreta konkrete desentraliseringstiltak enn
i en forsterket fylkesmodell. Konfliktpotensialet kan øke
når tidligere fylkessentra skal fordele oppgaver seg imellom,
samtidig som det skal skapes en balanse innad i regionen basert
på behovene til alle deler.
I en regionmodell vil regionene i stor grad
tilsvare en landsdelsinndeling. Inndelingsendringer vil berøre
alle dagens fylker, som enten vil bli slått sammen med
ett eller flere nabofylker, eller delt mellom to eller flere regioner.
I dette inndelingsalternativet vil regionene kunne få ansvar
for kjernen av nye oppgaver nevnt foran, det vil si oppgaver innen
samferdsel, næringsutvikling, landbruk, miljøvern,
marin sektor, kultur, forskning og utdanning samt regional
planlegging. På samferdselsfeltet kan det overføres
ytterligere oppgaver, ved at omklassifisering av øvrige
riksveger til regionveger kan følges av overføring
av hovedansvaret for Statens vegvesen. I dette inndelingsalternativet
kan det også være aktuelt å vurdere overføring
av kjøp av persontrafikk på jernbane for lokale
og regionale ruter. En bør videre kunne vurdere om flere
oppgaver som Norsk kulturråd har i dag kan delegeres til
institusjoner og/eller overføres til regionalt
nivå.
Regionmodellen legger til rette for samling,
etablering og utnyttelse av betydelige ressurser og miljøer
for regional utvikling, og regionene vil kunne framstå som tunge
utviklingsaktører med betydelig slagkraft. Regionenes størrelse
gir mulighet for en bredere og tyngre oppgaveportefølje,
spesielt på samferdselsområdet. Regionstørrelsen
vil i stor grad tilsvare dagens regioninndeling av Vegvesenet.
Dette kan gjøre overføringsprosessen lettere,
samtidig som forholdene vil ligge til rette for fortsatte stordriftsfordeler
i sektoren. Forholdene vil kunne ligge til rette for etablering
av tunge kompetansemiljøer innenfor areal- og transportplanlegging
på regionalt nivå, med personell fra Vegvesenet
og fylkeskommunen.
Inndelingsendringene vil føre til et
skifte i opplevelse av identitet og tilhørighet hos innbyggerne.
Næringsliv og frivillige organisasjoner, som har bygget
opp sin struktur rundt fylkesinndelingen, vil måtte vurdere
om den nye regioninndelingen skaper behov for å endre egen
organisering. Det kan bli en utfordring å skape tette koblinger
mellom region og lokalsamfunn, kommuner og områder som
omfatter flere kommuner. Regionene bør imidlertid kunne
være i stand til å samordne ressurser og skape
positive effekter, blant annet ved å trekke veksler på og
videreutvikle et differensiert næringsgrunnlag. Regionene
vil kunne ivareta ansvaret for sine oppgaver på en effektiv
og god måte. På lengre sikt vil de også kunne
være i stand til å ivareta ansvaret for andre
tjenesteområder enn de som overføres i denne reformen.
Dersom landet deles inn i regioner tilnærmet
lik en landsdelsinndeling, vil det være naturlig å ta
utgangspunkt i at dagens fylker utgjør valgkretser til
regiontingsvalget, eventuelt med mindre justeringer dersom ett eller
flere av dagens fylker deles mellom to eller flere regioner. Valgkretsene
til regiontingsvalg og stortingsvalg bør være
de samme. Dagens fylker bør dermed fortsatt utgjøre
valgkretsene også ved stortingsvalg. Det kan imidlertid
pekes på at det kan svekke oppbyggingen av en regional
identitet og skape uklarhet blant innbyggerne. Usikkerheten kan
for eksempel være knyttet til hvilken funksjon dagens fylkesnivå skal
fylle. Usikkerheten kan videre bli forsterket dersom fylkesnivået
opprettholdes for deler av den regionale statsforvaltningen.
En konsekvens av regionmodellen kan være
sentralisering innad i landsdelene fordi landsdelshovedstaden kan
trekke til seg arbeidskraft og bosetting på bekostning
av andre tunge sentra i landsdelen. Dette kan imidlertid motvirkes
av planlagt fordeling av regionale arbeidsplasser innad i regionen.
For å nå målene for reformen vil det
være vesentlig at alle deler av en landsdelsregion inkluderes
i utviklingsarbeidet. Slik kan balanse innad i regionen oppnås
basert på behovene og mulighetene til alle områder
som inngår. Store regioner vil imidlertid innebære
større geografiske avstander, og dermed større
avstander til og mellom beslutningstakere. Utfordringen vil være å trekke
med seg hele regionen i det videre utviklingsarbeidet, slik at synergieffektene
kommer alle deler av regionene til gode. På landsdelsnivå vil
dette kunne bli krevende. Regioner på landsdelsnivå vil
være mindre egnet til å ivareta oppgaver som har
med direkte oppfølging, kontakt og samhandling mellom kommunene å gjøre.
Det er derfor viktig at regionene tar hensyn til kommunenes behov
for nærhet og tilgjengelighet i sin organisering.
For innbyggerne kan økt avstand innebære
ulemper i forhold til tilgjengelighet til tjenester og redusert
kontakt og påvirkningsmuligheter. Større avstander
og redusert tilgjengelighet krever bevisste strategier slik at enkeltområder
i en region ikke havner i en posisjon der de i mindre grad enn resten
av regionen kan nyttiggjøre seg fordelene som følger
med økt regionstørrelse.
Etter Regjeringens mening vil kjernen i oppgaveporteføljen
utruste det regionale nivået med nødvendige virkemidler
for å fylle rollen som regional utviklingsaktør
på en kraftfull måte. Det knytter seg likevel betydelige
forskjeller i egenskaper ved og konsekvenser av de ulike modellene.
I den forsterkede fylkesmodellen framstår regionene som
relativt små, tilpasningsdyktige og tilgjengelige for innbyggere, næringsliv
og organisasjoner. Oppgaveporteføljen er tilpasset regionstørrelsen,
og legger til rette for at regionene får anledning til å drive
utviklingsarbeid i tette partnerskap. Muligheten for samordning
og samspill basert på tilpasning til lokale forutsetninger
og preferanser øker i forhold til i dag. Størrelsen
på regionene innebærer imidlertid en
begrensning i muligheten for at regionene kan tilføres
ytterligere oppgaver. Valgkretsinndelingen må i liten grad endres.
I regionmodellen gir regionstørrelsen en bredere og tyngre
oppgaveportefølje. Det blir mulig å overføre
vesentlige oppgaver innenfor spesielt samferdselssektoren. Regionmodellen
legger til rette for samling, etablering og utnyttelse av betydelige
ressurser og miljøer for regional utvikling. Landsdelsregionene
i denne modellen vil være aktører med ekstern
tyngde, som kan bygge på en variert sammensetning av regionspesifikke
fortrinn. Regionene vil kunne ivareta ansvaret for sitt tjenestetilbud
på en effektiv og kvalitetsmessig god måte. De
vil også kunne være i stand til å ivareta
ansvaret for andre tjenesteområder. Størrelsen
byr imidlertid på utfordringer knyttet til sentralisering
og tilgjengelighet. Valgkretsinndelingen kan opprettholdes, både
til stortingsvalgene og regiontingsvalgene.
I motsetning til disse to modellene framstår
mellommodellen med flere ulemper enn fordeler. Modellen innebærer
omfattende inndelingsprosesser, samtidig som utfallet blir regioner
med egenskaper som ikke er veldig forskjellige fra regionene i den
forsterkede fylkesmodellen. Oppgaveporteføljen vil dermed
heller ikke kunne bli mer omfattende, med et mulig unntak for samferdselsoppgaver.
Det må imidlertid kunne antas at overføring av
oppgaver på samferdselsområdet vil bli så kostnadskrevende
både økonomisk og administrativt at en overføring
av hoveddelen av Statens vegvesen framstår som mindre aktuelt.
Modellen innebærer også en omstrukturering av
valgkretsene til stortingsvalg, noe som ikke kreves i de to andre
modellene.
Med utgangspunkt i disse vurderingene anser
Regjeringen det som lite hensiktsmessig å legge mellommodellen
til grunn for den framtidige inndelingen av det regionale nivået.
Både den forsterkede fylkesmodellen
og regionmodellen vil kunne være aktuelle ved gjennomføring
av forvaltningsreformen. Modellene bærer med seg ulike egenskaper
og konsekvenser. Oppgaveporteføljen må veies opp
mot konsekvensene av omstillinger. Regjeringens foreløpige
vurdering er at det kan overføres betydelige oppgaver uten
store geografiske endringer.
Osloregionen er i denne sammenheng dels en geografisk
betegnelse på det samlede hovedstadsområdet som
utgjøres av Oslo, Akershus, Drammensregionen og Mosseregionen.
Også utenfor dette området er det kommuner som
kan sies å inngå i Osloregionen. Osloregionen
er også navnet på et etablert samarbeid mellom
56 kommuner og Akershus, Buskerud og Østfold fylkeskommuner.
I stortingsmeldingen foretas det en gjennomgang
av styringsutfordringene i hovedstadsregionen og det presenteres
fire alternative styringsmodeller som kan være aktuelle
forvaltningsløsninger for regionen. Aktørene i Osloregionen
står fritt til å diskutere også andre
styringsmodeller enn de som presenteres i meldingen. Regjeringen
vil i den planlagte hovedstadsmeldingen legge fram ytterligere dokumentasjon
og analyse av veksten i hovedstadsregionen og den økte
integrasjonen og pendlingen som foregår i området.
Styringsutfordringene i regionen og alternative
styringsmodeller er utredet på oppdrag fra departementet og
Osloregionen.
Regjeringen påpeker i meldingen at
hovedkonklusjonen er at dagens organisering ikke legger godt nok
til rette for å løse grenseoverskridende offentlige
oppgaver i samsvar med viktige samfunnsmessige mål og regionens
egne mål. Gjeldende organisering og ansvarsfordeling ivaretar
heller ikke behovet for en god demokratisk styring og kontroll over
denne oppgaveløsningen.
Konsekvensene av styringsutfordringene er at
innbyggerne må bære omkostningene med at løsningene blir
dyrere enn de kunne ha vært og at kvaliteten på tjenestene
ikke er så god som den kunne ha vært. De styringsutfordringene
som er påpekt innenfor flere felt, vil kunne ha uønskede
virkninger for både miljøkvaliteter, kostnadseffektiviteten
i tjenesteproduksjon, tilgangen på felles rekreasjonsområder
og det samlede omfanget av offentlige tjenester. I en raskt voksende
Osloregion vil slike ulemper berøre svært mange
innbyggere og de økonomiske belastningene for offentlig
sektor, privat næringsliv og husholdninger kan bli stort.
Etter Regjeringens vurdering må styringsutfordringene
i Osloregionen løses slik at regionen oppleves mer funksjonell
både for innbyggerne, næringslivet og samfunnet
som helhet.
1. Regionmodell, etablering
av et nytt regionalt forvaltningsnivå i Osloregionen. Denne
modellen innebærer at det opprettes et nytt direkte folkevalgt organ
på regionalt nivå, med selvstendig beslutningsmyndighet
for regionale oppgaver og direkte beskatningsrett, etter samme modell
som dagens fylkeskommuner. Modellen innebærer en sammenslutning
av Oslo og Akershus, men kan også omfatte andre fylkeskommuner,
for eksempel Østfold.
2. Modifisert regionmodell. Innenfor denne
modellen kan man tenke seg at Oslo inngår i en region med Akershus,
men at Oslo kommune beholder ansvaret for barnevern og de fylkeskommunale
oppgavene de har i dag som ikke er grenseoverskridende, dvs. videregående
opplæring, kulturminnevern og tannhelse. Regionale areal-
og transportoppgaver overføres til den nye regionen som
har et større geografisk nedslagsfelt.
3. Særorgan for Osloregionen.
Det etableres et indirekte valgt organ med selvstendig beslutningsmyndighet
for utvalgte regionale oppgaver (areal og transport). Et slikt særorgan
vil være en selvstendig juridisk enhet, med selvstendig økonomi
og egen administrasjon.
4. Pålagt regionalt plansamarbeid
med hjemmel i plan- og bygningsloven. Denne modellen innebærer
at staten pålegger aktørene i regionen å samarbeide
om regional plan. Samarbeidet kan avgrenses til å omfatte
de oppgavene som er av størst betydning for å løse
styringsutfordringene. Samarbeidet kan ha et felles forberedende
organ for utarbeiding av et samordnet planforslag og oppfølging av
planvedtakene. Det er fylkestingene (regionene) som behandler og
fatter planvedtak for "sine" områder.
De fire modellene inneholder mekanismer som bedrer
mulighetene til å håndtere de aktuelle styringsutfordringene
i regionen, om enn i varierende grad. Det er store forskjeller knyttet
til de prinsipielle egenskapene ved modellene, særlig gjelder
dette forhold knyttet til demokratisk forankring og styring, effektivitet
og oversiktlighet i forvaltningen. I modell 1 og 2 legges beslutningen
om regional plan til regiontinget. I modell 3 frikobles planbeslutningene
fra de ordinære planmyndigheter og forvaltningssystemer.
I modell 4 fattes planbeslutningene i de folkevalgte organene i
de regionene som samarbeider. Modell 3 og 4 forutsetter en mer aktiv
statlig medvirkning og innflytelse i den regionale oppgaveløsningen
enn modell 1 og 2.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, viser
til at Regjeringen i meldinga beskriver tre ulike modeller for organisering
av det regionale nivået. Flertallet mener
det er avgjørende at kommunene og fylkeskommunene gjennomfører
en grundig behandling av sine behov og ønsker før
Regjeringen og Stortinget tar stilling til framtidig regioninndeling.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at Regjeringen har presentert tre alternative
modeller for det regionale folkevalgte nivået; en forsterket
fylkesmodell, en mellommodell og en regionsmodell. Dette
medlem har merket seg at Regjeringen vurderer både
forsterket fylkesmodell og regionsmodell som aktuelle med gjennomføring
av forvaltningsreformen. Antall regioner i den forsterkende fylkesmodellen
er selvforklarende. Når det gjelder regionsmodellen, har
ikke Regjeringen gitt noen definisjon av størrelse for
denne. Dette medlem mener at regionenes størrelse
og inndeling er avhengige av at det skjer en omfattende overføring
av oppgaver og ansvar fra staten, og at regionene sikres en finansiering som
svarer til oppgavene. Størrelse og inndeling må være
hensiktsmessig, basert på kultur, identitet, næringsliv
og næringsutvikling, og den utviklingskraft regionene skal
representere i et framtidig perspektiv. De oppgaver og myndighet
som dette medlem foreslår overført
til de nye regionene, jf. punkt 2.1.2, ville gjøre det
interessant for dagens fylker å slå seg sammen
til større enheter. Dette medlem mener videre
at færre regioner enn i dag også vil ha et potensiale
for betydelige innsparingsgevinster. Det vises til kommunal- og
forvaltningskomiteens åpne høring om St.meld.
nr. 12 (2006-2007) der alle fylkeskommunene deltok. Representantene
fra de aller fleste fylkeskommunene ga tydelig uttrykk for at det
var behov for overføring av flere oppgaver og mer myndighet
enn det St.meld. nr. 12 (2006-2007) la opp til. Videre ga det store
flertallet av fylkeskommunene, alle utenom Møre og Romsdal
og Oslo, at de hadde planer om eller ville vurdere å slå seg
sammen med andre fylker dersom det overføres betydelige
oppgaver til regionene.
Dette medlem mener at overføring
av større og helhetlige oppgaver slik det er foreslått
av dette medlem i denne innstillingens punkt 2.1.2, ville ha gjort
det interessant for dagens fylkeskommuner å slå seg sammen
til større regioner. De oppgaveroverføringer som
ligger i Regjeringens forslag og flertallets innstilling, krever
ikke at det blir større regioner enn dagens fylker. Innstillingen
om Regionale fortrinn - regional framtid legger etter dette
medlems vurderinger ikke sterke føringer for at
fylkeskommuner skal slå seg sammen.
Det kan føre til en status quo, hvor
spørsmålet om fylkeskommunens framtid og et direkte
folkevalgt fylkes- eller regionsnivå, forblir uavklart. Dette
medlem mener derfor det er positivt om flere fylker i den pågående
prosess vurderer å slå seg sammen, og videre at
vurderingen av nye oppgaver til regionsnivået fortsetter.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, viser til at hovedstadsområdet står overfor
spesielle utfordringer. Dette er synliggjort på en god
måte i meldingen, der Regjeringen mener at dagens organisering
ikke legger godt nok til rette for å løse grenseoverskridende
offentlige oppgaver i samsvar med viktige samfunnsmessige mål
og regionens egne mål. Utfordringene er spesielt knyttet
til arbeidsmarkedet med utvikling og fordeling av arbeidsplasser, kollektivtrafikk
og arealdisponering. Dette er oppgaver og utfordringer som må løses
på tvers av dagens kommune/fylkesgrener. Flertallet vil
understreke at dette er sentrale politiske områder som
kun kan løses gjennom politiske styringsorganer som ser
hele hovedstadsområdet under ett.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyres modell ikke skaper nye utfordringer for hovedstadsområdet.
Oslo kommune består med det ansvaret kommunen har i dag. Disse
medlemmer mener imidlertid at det er særlige utfordringer
knyttet til kollektivtransport og NSBs nærtrafikk i dette
området og i andre storbyområder i landet. Disse
medlemmer mener derfor at det må etableres lovverk
for etablering av særorganer hvor også statens
ansvar for nærtrafikken til NSB inngår. Dette
vil være en lov som også kan brukes som modell
for andre områder, for eksempel steder der riksvegferger
må sees i sammenheng med lokale ferger.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, viser
til at det i meldinga er redegjort for den forsøksvirksomheten
som nå pågår i noen fylker og kommende
evalueringer av disse. Både i Møre og Romsdal
og Hedmark gjør de erfaringer med henholdsvis Samhandlingsarenaen
og Enhetsrådet innen Enhetsfylkemodellen. I Vestlandsrådet
og BTV-samarbeidet har de drevet forsøk innen samferdsel,
og i Oppland har fylkeskommunen fått delegert ansvar for økonomiske
virkemidler til verdiskaping i det såkalte Fritt fram-forsøket. Flertallet er
tilfreds med at det er åpning for å drive forsøk
i offentlig sektor. Gitt at en ny regioninndeling bare avviker mindre
fra dagens fylkesinndeling, støtter flertallet Regjeringens
innstilling om at det kan være aktuelt å videreføre
og videreutvikle ordningen med enhetsfylke der hvor det er regionalpolitisk
vilje til dette.
Komiteens medlem fra Venstre går
primært inn for at dagens fylker skal erstattes med en enhetsfylkemodell.
Alle ansatte i dagens fylkeskommuner og alle ansatte knyttet til
skjønns-, forvaltnings- og utviklingsoppgaver hos dagens
fylkesmannsembeter samles i ett felles organ - enhetsfylket. Slik
vil kompetansemiljøene hos henholdsvis fylkeskommunen og fylkesmannen
få gjensidig nytte av hverandre og bidra positivt både
til regionale utviklingsoppgaver og i samhandlingen med kommunene.
I tillegg til å styrke kompetansemiljøer og muligheten
for regional og kommunal utvikling, vil en slik modell innebære
en betydelig forenkling av offentlig forvaltning for borgerne. Fylkesmannen
i sin nåværende form vil da bli avviklet. Dette
medlem vil at enhetsfylket overtar fylkesmannens ansvar
for oppgavene med klagebehandling og tilsyn med kommunene, samt
oppgavene knyttet til samfunnssikkerhet og kongehuset. Klage- og
tilsynsoppgavene i enhetsfylket blir oppfattet som en kritisk faktor
ved enhetsfylkemodellen. Det er viktig å skille mellom
klage- og tilsynsoppgaver knyttet til kommunene og fylkeskommunen
(enhetsfylket). I omfang er det klage- og tilsynsoppgaver knyttet
til kommunene som er absolutt størst. Etter Venstres modell,
hvor enhetsfylket får klage- og tilsynsoppgavene knyttet
til kommunenes vedtak og virksomhet, er dette ikke problematisk
i et rettstrygghetsperspektiv. Enhetsfylket er på samme
måte som fylkesmannsembetet et uavhengig organ. Enhetsfylket
følger kommunelovens habilitetsbestemmelser.
Utfordringen med enhetsfylkemodellen er utelukkende
knyttet til hvordan man skal håndtere sakene der fylkesmannen
i dag er klage- og tilsynsorgan for oppgaver som fylket selv har
ansvaret for (for eksempel videregående utdanning). Disse
klage-, tilsyns- og kontrolloppgavene utgjør for eksempel
i Møre og Romsdal i dag omkring 1/2 årsverk.
Dette tilsynet kan drives ved å opprette et Statens tilsyn
av fylkene, og som ikke nødvendigvis må være
lokalisert med kontor og direktør i hvert fylke.
For å klargjøre den statlige
styringslinjen i enhetsfylket vil dette medlem understreke
at det er viktig at staten rydder i sine oppgaver, direktorater
og geografiske inndelinger av disse slik at den statlige styringslinjen
blir så konkret som mulig og i omfang blir langt mindre
enn den fylkespolitiske myndigheten.