1.1 Sammendrag

1.1.1 Utgangspunkt

I stortingsmeldingen inviteres Stortinget til å drøfte regionenes framtidige oppgaveportefølje. Omfanget av oppgaver vil i noen grad legge føringer på framtidige inndelingsalternativer.

Regjeringens endelige anbefaling vil bli lagt fram for Stortinget våren 2008 etter at det er gjennomført en bred prosess der blant annet fylkeskommunene selv, i samarbeid med kommunene, skal vurdere valg av modell og regional inndeling.

Regjeringen mener det skal være tre folkevalgte nivå i Norge, og vil legge til rette for et levende folkestyre med kommuner og regioner som utnytter lokale og regionale fortrinn til beste for innbyggerne, næringslivet og samfunnet for øvrig.

Etter Regjeringens oppfatning er det helt vesentlig, både for vårt demokrati og for å nå målet om en effektiv offentlig forvaltning, at kommunene også i framtiden er generalistorganer med en bred og tung oppgaveportefølje. Kommunestrukturen i Norge er kjenne-tegnet ved kommuner som er geografisk vidstrakte og befolkningsmessig små. Sett på bakgrunn av at kommunene allerede har ansvaret for en betydelig oppgavemengde, gjør en slik kommunestruktur det mindre aktuelt å legge nye store oppgaver til kommunene.

Mange offentlige oppgaver løses best i et geografisk perspektiv mellom landet som helhet og den avgrensning som kommunene representerer. Dette er for det første oppgaver som angår eller har virkning for et større område enn den enkelte kommune, og som derfor trenger kommuneoverskridende løsninger. For det andre er det oppgaver som av hensyn til stordriftsfordeler løses best med et større befolkningsgrunnlag enn det de fleste kommuner har. For det tredje er det oppgaver som krever mer ressurser i form av økonomi og spesialisert kompetanse enn hva en enkelt kommune har til rådighet. Regjeringen mener det er behov for et folkevalgt regionalt nivå for å løse mange av disse oppgavene.

Regjeringen mener det er behov for å styrke det regionale folkevalgte nivået slik at utviklingspotensialet kan utnyttes til beste for en helhetlig og villet utvikling i den enkelte region.

Fylkeskommunene er både politiske institusjoner og forvaltningsorganer. De har i dag ansvar for videregående opplæring, tannhelsetjenesten, regional og lokal samferdsel, strategisk bruk av nærings- og distriktspolitiske virkemidler, operativt ansvar for tilretteleggende virkemidler for næringsutvikling og lokalsamfunnsutvikling, fylkesplanlegging, folkehelsearbeidet, kultur og kulturminneforvaltning. Fylkeskommunene er tillagt en rolle som regionale utviklingsaktører.

I stortingsmeldingen gis det en nærmere beskrivelse av oppgavene til dagens fylkeskommuner, samt organisering og ulike styringsmodeller. Det er også redegjort for forsøk med enhetsfylke i Møre og Romsdal og Hedmark fylker, samt forsøk med interfylkeskommunalt samarbeid om samferdsel i Vestlandsrådet (Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane fylkeskommuner). Buskerud, Telemark og Vestfold fylkeskommuners (BTV) forsøk med oppgaver innen samferdsel og næringsutvikling, og forsøket Fritt fram, hvor Oppland fylkeskommune får økt ansvar og myndighet over økonomiske virkemidler som påvirker verdiskapingen og velferdsutviklingen i fylket.

Regjeringen viser til at fylkeskommunene i ulik grad har lykkes som sentral drivkraft og tilrettelegger for regionalt utviklingsarbeid. Fylkeskommunene har blitt tappet for sentrale oppgaver samtidig som den folkelige oppslutningen om nivået er blitt svekket. Dette har satt fylkeskommunen som forvaltningsnivå under press. Undersøkelser viser at flertallet av fylkeskommunene ikke har hatt noen stor suksess som regional utviklingsaktør. Det er imidlertid store variasjoner i hvor mye midler hver fylkeskommune har til regionalt utviklingsarbeid, og fylkeskommunene har ulike tradisjoner og forutsetninger for regionalt utviklingsarbeid. En lite ryddig ansvarsdeling mot regional statsforvaltning og en begrenset oppgaveportefølje, som også i noen grad ikke er innbyrdes nært sammenhengende, kan også ha virket inn. Det kan heller ikke utelukkes at fylkeskommunene ikke har vært gode nok til å utnytte det regionalpolitiske handlingsrommet.

Regjeringen mener det er behov for å endre ansvaret og oppgavene til det regionale folkevalgte nivået, for å skape en aktør som kan fokusere på og realisere det regionalpolitiske utviklingspotensialet som er nødvendig for å skape en helhetlig utvikling i den enkelte region. Overføring av nye oppgaver til regionene, vil sammen med eksisterende oppgaveportefølje utløse nye synergier som gir mer innhold til rollen som regional utviklingsaktør.

1.1.2 Mål for reformen

I meldingen påpeker Regjeringen at forvaltningsreformen skal bidra til å realisere følgende mål:

• – Et forsterket folkestyre og demokrati på lokalt og regionalt nivå gjennom desentralisering av makt og myndighet og klar ansvarsdeling mellom forvaltningsnivåene.

• – En mer samordnet og effektiv offentlig forvaltning ved at ulike sektorer ses i sammenheng innenfor den enkelte region.

• – Verdiskaping og sysselsetting basert på lokale og regionale fortrinn og forutsetninger, som sikrer det framtidige grunnlaget for velferden i samfunnet.

• – Effektiv ivaretakelse av nasjonale mål som for eksempel bærekraftig utvikling, likeverdige tjenestetilbud og rettssikkerhet for den enkelte.

Et levende og desentralisert demokrati er grunnleggende for å møte de samfunnsutfordringer vi står overfor på en god måte. Regjeringen vil legge til rette for et levende folkestyre med kommuner og regioner som utnytter lokale og regionale fortrinn til beste for innbyggerne, næringslivet og samfunnet for øvrig.

Gjennom forvaltningsreformen vil Regjeringen legge til rette for utvikling av funksjonelle regioner som bidrar til å sikre arbeidsplasser og velferd der folk bor. Reformen skal være et svar på utfordringene fylkeskommunene har i dag knyttet til legitimitet, handlekraft og rollen som regional utviklingsaktør. Forvaltningsreformen bør ha et omfang som sikrer en varig løsning for det regionale nivået.

Den sterke sektororienteringen i statlig forvaltning skaper utfordringer knyttet til samordning mellom sektorene. Dersom sektorer som i et regionalt utviklingsperspektiv er nært koblet til hverandre samles i ett organ legges det til rette for gode regionale helhetsløsninger.

Nasjonale mål spenner over et vidt spekter av områder, og reformen skal gjennomføres på en slik måte at ivaretakelse av nasjonale mål sikres.

1.1.3 Forutsetninger

Forvaltningsreformen bygger på en forutsetning om at kommunesammenslutninger fortsatt skal være frivillige, slik det ble vedtatt av Stortinget i 1995.

Videre er det en forutsetning at reformen ikke skal føre til sentralisering innenfor de enkelte regionene.

Regjeringen legger i utgangspunktet generalistkommunesystemet til grunn for organiseringen av kommunesektoren. Generalistkommunesystemet legges også til grunn for de nye regionene, men med hovedstadsområdet som et mulig unntak.

Dagens fylkeskommuner finansieres i hovedsak gjennom frie inntekter. Regjeringen mener dette prinsippet også bør legges til grunn for finansiering av de nye regionene. Det vil imidlertid kunne være aktuelt å øremerke noen midler på enkelte av de nye oppgaveområdene.

Kommuner og regioner skal være sidestilte politiske og forvaltningsmessige organer slik kommuner og fylkeskommuner er det i dag. Regjeringen åpner imidlertid for at det nye regionale nivået kan gis en viss form for overkommunal myndighet innenfor deler av den framtidige regionale arealplanleggingen. En viktig forutsetning er at det utvikles gode samhandlingsmodeller mellom forvaltningsnivåene. Målet er å sikre at lokalt og regionalt utviklingsarbeid utfyller hverandre, slik at den samlede innsatsen utvides som et resultat av samarbeidet.

Staten er garantist for innbyggerne når det gjelder å sikre verdier som rettssikkerhet, likhet og likeverdige tjenestetilbud. Det er en forutsetning for reformen at oppgaver som innebærer klagebehandling, lovlighetskontroll og tilsyn fortsatt skal være et statlig ansvar.

1.1.4 Prinsipper for ansvars- og oppgavefordelingen mellom staten og kommunesektoren

Utformingen av offentlig forvaltning når det gjelder oppgavefordeling og geografisk inndeling skal ivareta hensynene til lokalt selvstyre og deltakelse, hensynet til innbyggerne og til øvrige nasjonale mål. Med utgangspunkt i disse hensynene og målene for offentlig forvaltning kan det avledes prinsipper for oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene. Regjeringens arbeid med forvaltningsreformen har tatt utgangspunkt i følgende prinsipper:

• – Lokale og folkevalgte organer bør ha ansvaret for oppgaver som krever lokalpolitisk og regionalpolitisk skjønn.

• – Oppgaver bør legges på lavest mulige effektive nivå.

• – Oppgaver relatert til samfunnsutvikling regionalt skal legges til folkevalgt regionalt nivå.

• – Oppgaver som krever samordning bør legges til samme forvaltningsnivå.

• – Det bør være samsvar mellom ansvar og finansie­ring av oppgaver.

• – Staten bør i hovedsak ha ansvaret for standardiserte og regelorienterte oppgaver og kontrolloppgaver.

• – Staten bør ha ansvaret for oppgaver som i særlig grad gjør krav på sentrale beslutninger og som forutsetter et nasjonalt helhetsgrep for god oppgaveløsning.

Dersom den endelige regioninndelingen bare avviker mindre fra dagens fylkesinndeling, og gitt en i alt vesentlig positiv sluttevaluering av forsøk med enhetsfylke, kan det være aktuelt å vurdere å åpne for at fylkeskommunene kan søke om forsøk for å videreutvikle denne type organisasjonsmodeller.

1.2 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Tore Hagebakken, Saera Khan, Ingvild Kjerkol, Silvia K. Kosmo og Inger Løite, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Oddvar Hallset Reiakvam og Ib Thomsen, fra Høyre, Kari Lise Holmberg og Bent Høie, fra Sosialistisk Venstreparti, Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti, Bjørg Tørresdal, fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Venstre, Vera Lysklætt, viser til at St.meld. nr. 12 (2006-2007) behandler regionenes framtidige oppgaveportefølje.

Komiteen viser til at valgdeltakelsen har vært jevnt fallende de siste 50 årene. Utslagene har vært større for lokal- og regionalvalgene enn ved valg til Stortinget. Siden 1990 er det samlede antallet partimedlemmer blitt halvert. Samtidig er spesielt den aldersmessige rekrutteringen blitt skjevere. Middel­aldrende og eldre innbyggere har høyest valgdeltakelse og en høy andel av partimedlemmene. Oppslutningen om de store frivillige landsdekkende medlemsorganisasjonene er også blitt mindre.

Komiteen viser til at det skjer flere prosesser samtidig som svekker det representative demokratiet, og stiller det norske demokratiet overfor nye og store utfordringer. Det gjelder blant annet økende politisk avmektighet fordi saker ikke lenger er underlagt politisk skjønn og beslutningsmyndighet. Likevel er det ofte en oppfatning blant folk og i medier om at saksområder er underlagt politisk styring.

Lokal- og regionalpolitikere blir stilt til ansvar i saker de ikke lenger har makt og myndighet over. Folk skal møte politikere til debatt og dialog under den forutsetning at makten og myndigheten ligger i folkevalgte organer sammensatt av politikere som skal stilles til ansvar i åpne valg.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, er enig i at det skal være tre folkevalgte nivå i Norge, hvor kommunene også i framtiden er generalistkommuner med bred og tung oppgaveportefølje. Flertallet ser i likhet med Regjeringen behovet for å styrke det regionale folkevalgte nivået slik at utviklingspotensial kan utnyttes bedre, og mener overføring av nye oppgaver vil styrke regionene som regional utviklingsaktør. Flertallet vil understreke at det er en grunnleggende premiss for forvaltningsreformen at den ikke skal føre til sentralisering av beslutningsmyndighet og arbeidsplasser verken innad i regionene eller i landsdelene.

Flertallet viser til Maktutredningens sluttrapport NOU 2003:19. Maktutrederne konkluderte blant annet med at det har skjedd en maktforskyvning fra folkevalgte organer til internasjonale organer og til markedet. Gjennom rettsliggjøring er det blitt flyttet makt fra politisk organer til rettsapparatet. Flytting av makt skjer fra alle politiske nivåer. Gjennom markedsretting, fristilling og privatisering av statlige oppgaver, er offentlig sektors virkemåte i omforming. Områder som tidligere var offentlig styrt, blir overlatt til markedsaktører. Reformprosessen har ført til at ressurser, skjønn og politiske avgjørelser er blitt flyttet til uavhengige direktorater, fristilte foretak og kontrollorganer, ifølge Maktutredningen.

Flertallet mener at det grunnleggende målet med forvaltningsreformen er å styrke folkestyret. En demokratisk styrt nasjonalstat er rammene for regional- og lokaldemokratiet. Flertallet ser det som viktig at forvaltningsreformen også legger til rette for en fortsatt demokratisering og styrking av folkestyret.

Flertallet viser til at Regjeringen i meldingen understreker at forvatningsreformen skal realisere et forsterket folkestyre og demokrati på lokalt og regionalt nivå, en mer samordnet og effektiv offentlig forvaltning, verdiskaping og sysselsetting, og effektiv ivaretakelse av nasjonale mål. Flertallet sier seg enig i disse målene for forvaltningsreformen. Det er viktig at den som berøres av politiske vedtak også skal ha mulighet til å øve innflytelse på politikken. Flertallet mener at nærhet til velgeren er en viktig forutsetning for å treffe gode politiske beslutninger som ivaretar befolkningens behov og ønsker. Av hensyn til befolkningens rettssikkerhet er det viktig at det offentlige framstår som en helhet med sammenhengende tjenester som de lett kan forholde seg til. Flertallet ser også effektiviseringsgevinsten som ligger i å desentralisere ansvar og oppgaver til regionene hvor kunnskapen om lokale og regionale forhold er sterk. Det må knyttes tilstrekkelig handlefrihet til oppgavene som skal løses på den regionale nivået.

Flertallet er enig i at forvaltningsreformen må bygge på forutsetningen om at kommunesammenslutninger fremdeles skal baseres på frivillighet. Flertallet mener at de nye regionene i hovedsak skal finansieres gjennom rammeoverføringer og skatt, dvs. frie inntekter.

Flertallet sier seg enig i de prinsippene som skisseres i meldingen for ansvars- og oppgavefordelig mellom staten og kommunesektoren.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti støtter fullt ut den begrunnelse og de målene som er trukket opp i stortingsmeldingen, men mener samtidig at mål og intensjoner ikke blir fulgt opp når det gjelder å overføre nye, helhetlige oppgaver til regionene.

Det har lenge vært behov for å styrke det regionale folkevalgte nivået slik at utviklingspotensialet i regionen kan utnyttes til beste for en helhetlig og villet utvikling i den enkelte region. En viktig forutsetning for en slik omfattende demokratireform som det legges opp til i begrunnelsen for reformen, er at mål og intensjoner følges opp med overføring av makt fra stat til regioner i form av helhetlige oppgaver, virkemidler og beslutningsmyndighet. Dette medlem mener at innholdet i meldingen samsvarer i svært liten grad med begrunnelsen og målene for reformen. Dette medlem registrerer at det virker som om Regjeringen og komiteens flertall har en sterkere tiltro til sentral og regional embetsstyring framfor regional folkevalgt styring. Dette medlem mener dette undergraver den tilliten folkevalgte regioner må ha for å utøve sin virksomhet på en ansvarlig og helhetlig måte. Dette medlem har tro på at regionene kan ivareta nasjonale mål og internasjonale forpliktelser innenfor de politikkområder de vil få ansvaret for. Dette medlem mener at forvaltningsreformen slik den foreligger i innstillingen ikke har et omfang som sikrer en varig løsning for det regionale folkevalgte nivået.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er svært kritiske til begrunnelsene som gis for å bygge opp et regionalt nivå. Disse medlemmer viser til rapporten "Region søker oppgaver" av Jørn Rattsø og Rune J. Sørensen. Disse medlemmer stiller seg bak denne rapportens konklusjon om at Regjeringen ikke har klart å påvise et reelt behov for reform og ikke begrunner hvordan regionene skal gi bedre løsninger på de samfunnsoppgaver som skal overtas. Meldingen tar utgangspunkt i at det er behov for regioner og søker å fylle disse med oppgaver fremfor å se på behovet for dette tredje nivået. Disse medlemmer viser til at det gis to hovedbegrunnelser for å opprette regioner. Den første er at folkevalgte regioner skal være utviklingsaktører og bidra til en nyskapende og innovativ næringspolitikk og bedre samordning av infrastruktur, samferdsel og arealdisponering. Den andre hovedbegrunnelsen er å bedre demokratiet. Disse medlemmer mener at det å kalle fylkeskommunen for region eller å opprette folkevalgte nivå som er fjernere fra befolkningen, ikke vil løse disse utfordringene. Snarere vil dette kunne føre til enda mer uklare ansvarsforhold mellom stat, region og kommune og dermed svekke den demokratiske kontrollen lokalt og sentralt. Disse medlemmer er overrasket over at Regjeringen stoppet prosjektet som skulle evaluere fylkeskommunen slik den fungerer i dag. En slik rapport ville vært et viktig dokument i dagens diskusjon om regioner.

Disse medlemmer mener at det i et lite land som Norge er tilstrekkelig med to forvaltningsnivåer, stat og kommune. Disse medlemmer vil derfor avvikle fylkeskommunen som forvaltningsnivå, og fordele oppgavene mellom de to resterende forvaltningsnivåene. Fylkene som geografiske stortingsvalgkretser blir ikke berørt av dette.

Disse medlemmer legger til grunn at forvaltningsreformen skal bygges på nærhetsprinsippet, slik at offentlige oppgaver skal løses på lavest mulig effektive forvaltningsnivå. Lokale folkevalgte organer bør få ansvaret for oppgaver som krever lokalt politisk skjønn, tilpasning og prioritering. Befolkningen vil da erfare konsekvensene av politikken, og gjennom valg kunne øve nær innflytelse.

Disse medlemmer ser det som viktig å påpeke at fylkespolitikerne i stor grad er bundet av statlige prioriteringer. Den reelle folkevalgte styringen på region­nivået må derfor sies å være begrenset. Det vil etter disse medlemmers syn ikke være et smertelig tap for demokratiet om disse organene legges ned. Ved en omfordeling av fylkeskommunens oppgaver og nedleggelse av fylkeskommunens politiske organer, vil behovet for sentraladministrasjon falle bort. Dette vil gi betydelige kostnadsbesparelser, landet sett under ett.

Disse medlemmer mener en overgang til tonivåmodell ikke forutsetter endringer i kommunestrukturen. Hvis en kommune er for liten til å drifte egne tjenester, kan tjenester kjøpes fra nabokommunene. Et annet alternativ er å løse dette igjennom interkommunalt samarbeid, og disse medlemmer vil i den forbindelse vise til sine felles merknader i Innst. O. nr. 21 (2006-2007). Disse medlemmer mener at det er viktig at kommunene selv også aktivt vurderer styrker og svakheter ved dagens struktur og oppgaveløsning - i lys av krav og forventninger fra innbyggere og næringsliv og i lys av mulighetene for å videreutvikle folkestyret. Disse medlemmer mener at ved å gi kommunene større og flere oppgaver, som må løses i samarbeid, forsterkes den lokale diskusjonen om kommunestrukturen.

Disse medlemmer er av den oppfatning at økonomiske incentiver knyttet til sammenslutning bør videreføres og utvikles i tråd med de erfaringene som vi har fra allerede sammensluttede kommuner i Norge. En styrking av økonomiske insentiver knyttet til nye forpliktende samarbeidsmodeller og sammenslutning, vil totalt sett bidra til en mer dynamisk, handlings­orientert og ansvarlig kommunesektor. Store kommuner eller kommuner som deltar i forpliktende politisk styrt samarbeid, kan få overta ansvaret for statlige oppgaver gjennom avtale. Disse medlemmer viser til at kommunenes inntektssystem i praksis gir små kommuner incentiver til å ikke slå seg sammen.

Disse medlemmer er av den oppfatning at kommunenes rolle som samfunnsutvikler må styrkes slik at kommunene kan utnytte sitt handlingsrom for lokal utvikling og verdiskaping. Reformen burde også styrke kommunenes mulighet til å ivareta dagens oppgaver og til å ta på seg nye frivillige oppgaver initiert ut fra lokale behov. Det betyr at kommunene må ha virkemidler, frihet og økonomisk handlingsrom.

Disse medlemmer viser til at dagens kommuner har omtrent de samme oppgaver, uansett kommunenes størrelse eller kompetanse. Kommunene er så forskjellige at dette må endres. Disse medlemmer vil at større kommuner eller kommuner i samarbeid skal ha mulighet til å påta seg flere oppgaver. Disse medlemmer ser positivt på en utvikling hvor næringsliv, kommuner, utdannelses- og forskningsinstitusjoner, organisasjoner, kulturliv og andre samarbeider innenfor naturlige bo, service- og arbeidsregioner. Et slikt samarbeid må ha utgangspunkt i hvilke oppgaver som skal løses, og vokse frem nedenfra.

Disse medlemmer viser til at det i de siste årene har det vært en diskusjon om mellomnivået i alle de nordiske landene. Utgangspunktet for debatten har vært den samme; 1. manglende styring med spesialisthelsetjenesten, 2. utfordringer med kommunestrukturen og 3. manglende oppslutning og legitimitet om mellomnivået. Resultatene av denne prosessen har til nå ført til de største endringene i Danmark. Der har de gjennomført en omfattende endring i kommunestrukturen som baserte seg på "frivillig tvang" og erstattet de gamle lenene med 5 helseregioner. Regionene er direkte valgte og har i all hovedsak ansvar for spesialisthelsetjenesten og noen spesialistinstitusjoner innenfor sosialområdet. Den siste gruppen institusjoner har imidlertid vertskommunene rett til å overta hvis de ønsker å drive dem på vegne av de kommunene som sogner til institusjonen. Den videregående opplæringen i Danmark er statlig. Disse medlemmer viser imidlertid til at i Danmark regner de fleste med at de nye helseregionene vil bli erstattet med statlig ansvar for spesialisthelsetjenesten innen om lag 10 år.

Disse medlemmer viser til at i Sverige har nylig en faglig gruppe foreslått endringer i dagens inndeling og ansvar. I hovedsak innebærer forslaget store landsdelsregioner med mellom 1,5 til 2 millioner innbyggere, minst én stor by, universitet og ett universitetssykehus. Dette er en modell som vil ligne på alternativ 3 i stortingsmeldingen og ville i Norge ha betydd maksimalt 5 landsdelsregioner. Disse medlemmer viser imidlertid til at i Sverige har fortsatt mellomnivået ansvar for spesialisthelsetjenesten og at Regjeringen ikke har tatt stilling til forslaget.

Disse medlemmer viser til at Finland ikke har et direktevalgt mellomnivå. Finland har 416 kommuner med store variasjoner i størrelsen. Finlands mest utbredte form for samarbeid mellom kommunene blir gjort etter ordningen om samkommune. På noen områder er det lovpålagt at kommunene skal samarbeide. Det er spesialsykepleie, arbeidet med utviklingshemmede, redningstjeneste og regional utvikling. Øvrig samarbeid skjer ut fra behov. Særlig fører arbeidet med prosjekter knyttet til EUs strukturfondsmidler til ønske om kommunalt samarbeid. Våren 2005 initierte regjeringen et reformarbeid. De hadde tre forslag. Sterke primærkommuner med 20 000 innbyggere i hver kommune. Servicedistrikt hvor helse- og omsorgstjenesten blir samlet i distrikter av 100 000 innbyggere og en regionmodell hvor det opprettes 20-25 regioner som er direkte folkevalgte. I høringsprosessen fikk modellen med sterke primærkommuner støtte. I september 2006 la Regjeringen frem et forslag som i hovedtrekk går ut på at kommunestrukturen skal endres ved kommunesammenslåing. Statlig støtte endres slik at det oppmuntrer til større kommuner. En kommune som har ansvar for primærhelsetjenesten og sosiale tjenester skal ha minimum 20 000 innbyggere. Hovedstadsområdene og andre storbykommuner med omegnskommuner skal utarbeide overordnende planer for samordning av ar­ealspørsmål, boligspørsmål, transport og kollektivtrafikk. Kommunene skal innen utgangen av juni melde tilbake om hvordan de vil møte kravene.

Disse medlemmer viser til at i Norge ble spe­sialisthelsetjenesten flyttet fra fylkene i 2002. Av de tre landene i Norden som nå har fylker, er Norge dermed det landet som har de svakeste fylkene målt i forhold til omfanget av tjenesteproduksjon.

Disse medlemmer mener at Oslo er i en spesiell stilling som hovedstad med kommunale og fylkeskommunale oppgaver. Samtidig er Oslo navet i en sammenhengende bolig-, arbeidsmarkeds- og serviceregion med utfordringer som må løses kommune- og fylkes­overskridende. Forvaltningsreformen og den varslede hovedstadsmeldingen må både ta hensyn til Oslos spesielle rolle og helheten i reformen.

Mål og hovedprinsipper for Fremskrittspartiet og Høyres kommunemodell

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil at staten skal være effektiv og sterk, men begrenset. Staten verken kan eller skal løse alle oppgaver, men konsentrere seg om å løse sine kjerneoppgaver. Staten skal ikke påta seg oppgaver som kan løses bedre i lokalsamfunnet. Når beslutninger fattes av dem det angår eller så nær dem som mulig, blir det mindre detaljstyring, og løsningene kan bedre tilpasses den enkeltes behov.

Disse medlemmer ønsker et mangfold av lokalsamfunn som velger sine egne verdier og prioriteringer. Vi vil gjennomføre reformer som sikrer lokalsamfunnene mer frihet og større ansvar. Lokaldemokratiet må få flere muligheter, større ansvar og flere oppgaver. Disse medlemmer vil ha kommuner som kan tilby gode tjenester nær brukerne, møte de kravene folk stiller og skape større valgfrihet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at gjennom statlig finansiering av de sentrale velferdsgodene, vil alle innbyggerne i landet få dekket sine behov på en bedre og raskere måte enn tidligere. Dette vil også føre til at innbyggerne vil få et likt tilbud uavhengig av hvor i landet de bor og uavhengig av kommunenes økonomi.

Målene med Fremskrittspartiet og Høyres kommunemodell

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at Fremskrittspartiets og Høyres forvaltningsreform skal bidra til å realisere følgende mål:

• – Forsterke folkestyret og demokratiet gjennom å desentralisere beslutninger til folk flest, kommunene og lokalsamfunnene.

• – En mer effektiv og enklere offentlige sektor.

• – Klarere ansvarsforhold mellom stat og kommune.

• – Utnytte Norges fordel som et lite land der det er nærhet mellom velgere og folkevalgte.

• – Sikre at landets samlede ressurser og muligheter brukes optimalt gjennom gode løsninger i naturlige bo- og arbeidsregioner, kombinert med mulighet for felles nasjonale satsinger. Dette vil sikre grunnlaget for velferden i fremtiden og styrke Norges rolle i den globale konkurransen.

• – Effektivt følge opp nasjonale mål som bærekraftig utvikling, likeverdige tjenestetilbud og rettssikkerhet for den enkelte.

Prinsipp for ansvar og oppgaver

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at deres partiers modell tar utgangspunkt i kommunene. Kommunene utgjør fundamentet i det lokale folkestyret og representerer nærhet, tilhørighet og mulighet for innflytelse for befolkningen. Kommunenes styrke som den drivende lokalpolitiske kraft har blitt bevist gjennom hele Kommune-Norges historie. I de siste årene har utvikling i næringsstruktur, samferdsel, bomønster og samfunnets kompleksitet utfordret dagens kommunegrenser. Kommunene over hele landet har derfor organisert seg i kommunale regionsråd, interkommunale selskaper, samkommuner og lignende. På tross av at det i dag eksisterer et direkte folkevalgt fylkesnivå så har kommunene selv organisert seg på regionalt nivå for å løse felles utfordringer. Fylkeskommunene er helt avhengige av disse organene og kommunene for å sikre legitimitet til sin rolle som regional utviklingsaktør. Dette gjelder innenfor næring, samferdsel, arealplanlegging og kultur. Uten at fylkeskommunene hadde fattet sine vedtak basert på disse kommunale regionale planene, hadde de ikke hatt legitimitet - verken overfor lokalsamfunnene eller staten.

Fylkeskommunenes styrke etter 2002 har vært som eier og driver av videregående opplæring. Det er en oppgave som ikke er tilstrekkelig til å opprettholde et direkte folkevalgt mellomnivå.

Disse medlemmers modell bygger på kommunenes ansvar for utviklingen lokalt og kommunenes evne til å etablere samarbeid innenfor naturlige bo- og arbeidsregioner.

Disse medlemmer ønsker større og sterkere kommuner. Det er imidlertid ikke en forutsetning for partienes forvaltningsreform. Frivillighet og lokale initiativer bør fortsatt være hovedlinjen i spørsmålet om endret kommunestruktur. Frivillighet skaper også de beste forutsetningene for raskt å kunne ta ut økonomiske og kvalitetsmessige gevinster ved sammenslutninger.

Disse medlemmer mener at ved å gi kommunene større og flere oppgaver, som må løses i samarbeid, forsterkes den lokale diskusjonen om kommunestrukturen.

Disse medlemmer mener at en forvaltningsreform må legge til grunn at uansett endringer i kommunestrukturen, vil reformen måtte ta høyde for:

• – at det vil være store kommuner geografisk som har et lavt innbyggertall

• – at felles bo- og arbeidsmarkeder i pressområder vil bestå av flere kommuner

Iverksetting av en stor reform er et omfattende arbeid. I løpet av perioden vil det være en rekke rammefaktorer som må avklares og fastsettes - prinsipielt, oppgavemessig, juridisk, finansielt og styringsmessig. Disse medlemmer vil derfor her kun peke på mulige løsninger, og ikke gi noen utdypende og detaljert oppskrift på hvordan dette kan gjøres.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme forslag om å etablere en ny forvaltningsstruktur med bare to folkevalgte nivåer, stat og kommune."

Stykkpris og fritt kommunalt skattøre

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at gjennom statlig finansiering av de sentrale velferdsgodene, vil alle innbyggerne i landet få dekket sine behov på en bedre og raskere måte enn tidligere. Dette vil også føre til at innbyggerne vil få et likt tilbud uavhengig av hvor i landet de bor og uavhengig av kommunenes økonomi.

Disse medlemmer ønsker at den enkelte kommune skal få bedre styring med egen økonomi ved selv å forvalte sine inntekter, og skal ikke bli pålagt oppgaver fra staten uten at finansieringen av disse oppgavene er sikret. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen avvikle dagens rammefinansieringssystem og erstatte dette med et nytt system for direkte statlig stykkprisfinansiering av grunnleggende velferdstjenester som helse, omsorg, grunnskole, videregående utdanning samt sosiale tjenester."

Disse medlemmer ønsker at kommunene skal få bestemme hvor mye innbyggerne skal betale i kommunal inntektsskatt etter at staten har dekket kostnader knyttet til grunnleggende velferdstjenester, og viser til forslag fremmet i Dokument nr. 8:123 (2002-2003). Fritt kommunalt skattøre innebærer blant annet at ulike kommuner vil kunne fylle ulike nisjer, og innbyggerne får langt større påvirkningsmulighet når det gjelder skattenivået enn i dag.Man får da en interessant skatte- og tilbudskonkurranse mellom partiene som stimulerer velgerne til å sette seg bedre inn i de respektive partiprogrammenes innhold og valgløfter. Innbyggernes interesse for lokalpolitikken vil med fritt skattøre kunne øke markant, og rekrutteringsgrunnlaget til aktiv lokalpolitisk deltagelse vil bli vesentlig styrket. I noen kommuner vil innbyggerne selv kunne bestemme at de vil ha en høyere kommunal aktivitet finansiert gjennom økte lokale skatter, mens man i andre kommuner vil kunne bestemme at man vil ha en mer nøktern kommunal aktivitet og et lavere lokalt skattenivå. Skattefastsettelse og kommunal aktivitet vil bli gjenstand for en vitaliserende lokalpolitisk debatt der de partipolitiske skillelinjer vil bli mer tydeliggjort. Dette vil styrke kommunenivåets legitimitet som en betydningsfull og interessant politisk arena for innbyggerne. Disse medlemmer ser også på fritt kommunalt skattøre som et ledd i få større konkurranse mellom kommunene om arbeidskraft, næringsvirksomhet og investeringer. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å innføre fritt kommunalt skattøre, under forutsetning av at det innføres en direkte statlig stykkprisfinansiering av grunnleggende velferdstjenester."