Det skal gjennomføres direktevalg til
det folkevalgte regionale nivået, og med strukturendringer
på regionalt nivå må det også foretas
en vurdering av om det bør gjøres endringer i
valgkretsinndelingen. Det enkelte fylke utgjør i dag, i
tillegg til å være valgkretser ved valg til fylkesting,
også valgkretser ved valg til Stortinget. Endringer i inndelingen
på regionalt nivå aktualiserer derfor spørsmålet
om endringer i kretsinndelingen ved stortingsvalg.
Størrelsen på de nye regionene
vil være én av de faktorer som må vektlegges
i spørsmålet om hvilken valgkretsinndeling som
er mest hensiktsmessig ved valg til regionting. Jo større
regioner, desto flere forhold taler for å dele opp regionen
i valgkretser.
Endringer i regioninndelingen vil innebære
at valgkretsinndelingen til regiontingene vil måtte vurderes. Etter
Regjeringens vurdering er det viktig å utforme valgordningen
slik at de nye regiontingene blir representative i forhold til de
politiske partienes oppslutning i hele regionen. Regjeringen legger
også vekt på at valgordningen må sikre
en god geografisk representasjon gjennom at alle deler av regionen
gis mulighet for representasjon i regiontinget.
Regjeringen mener prinsipielt at valgkretsinndelingen
til regiontingsvalg bør være sammenfallende med inndelingen
som benyttes ved stortingsvalg. Dette er en fordel for velgerne,
som dermed forholder seg til samme kretsinndeling ved begge valgene,
slik tilfellet også er i dag. Sammenhengen mellom valgkretsene ved
de to valgene er viktig for politisk samhandling. Dersom det gjøres
endringer i valgkretsinndelingen ved stortingsvalg krever dette
grunnlovsendring. Siden grunnlovsendringer tar tid å gjennomføre,
kan dette bety at det i en overgangsperiode er ulik valgkretsinndeling
ved valg til folkevalgt organ på regionalt nivå og valg
til Stortinget. Der endringer skal gjennomføres vil nåværende
valgkretser måtte beholdes til valget i 2013 for stortingsvalg.
Valgkretsene for regiontinget vil kunne endres fortløpende.
Dersom det ikke legges opp til vesentlig reduksjon i
antall regioner, mener Regjeringen det er mest hensiktsmessig at
hver region består av én valgkrets. Blir det derimot
gjennomført større strukturendringer i retning
av få regioner, er det Regjeringens vurdering at hver region
bør deles inn i flere valgkretser og at dagens fylker er
utgangspunktet for denne valgkretsinndelingen. Dagens
fylker har lange tradisjoner som valgkretser både ved fylkestingsvalg
og stortingsvalg. Inndelingen gir i dag en god balanse for fordeling
av mandatene mellom ulike deler av landet ved stortingsvalg. En
oppdeling av regionene i flere valgkretser vil sikre god geografisk
representasjon for alle deler av regionen i regiontinget, samtidig
som det med et begrenset antall valgkretser i hver region også vil
være mulig å ivareta den partimessige representasjonen
på en god måte.
Regjeringen legger til grunn at de fylkesting
som velges ved fylkestingsvalget i 2007 skal velges for en ordinær
valgperiode på fire år. Regioninndelingen skal besluttes
på grunnlag av en demokratisk prosess forankret
i landets fylkeskommuner. En forkortet valgperiode ved
valget i 2007 vil etter Regjeringens oppfatning forskuttere utfallet
av de sammenslutnings-prosesser som planlegges gjennomført
på regionalt nivå.
Dersom flere fylkeskommuner slutter seg sammen, eller
dersom det gjøres endringer på tvers av fylkesgrenser,
kan det imidlertid være aktuelt med ekstraordinært
valg til regionting i 2009 i hele eller deler av landet. Dersom
den fylkesvise gjennomgangen viser at det skjer endringer på regionalt
nivå som krever nytt valg, vil Regjeringen komme tilbake
til Stortinget med forslag til lov som muliggjør dette.
I tilfelle vil det bli aktuelt å avholde ekstraordinært
valg i 2009 sammen med valg til Stortinget. Nødvendige
lovendringer vil bli fremmet våren 2008 i forbindelse med
framleggelse av forslag om inndelingsendringer på regionalt
nivå.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, slutter seg til de vurderingene som blir gjort
i St.meld. nr. 12 (2006-2007) om konsekvenser av ny inndeling ved
valg. En framtidig valgordning for regionstingene må ta
hensyn til partimessig og geografisk representasjon i hele regionen. Flertallet ser ingen
grunn til å endre valgsystem før geografisk inndeling
av nye regioner foreligger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at tonivå-modellen
ikke innebærer endringer i krav til valgordningen. Disse medlemmer viser
videre til at endringene som foreslås i St.meld. nr. 12
(2006-2007) ikke er så omfattende at det er grunn til å gjennomføre
et ekstraordinært valg for regionene i 2009.
Utgangspunktet for hvilke kriterier som regioninndelingen
skal vurderes opp mot, er målene som forvaltningsreformen
skal bidra til å realisere. Disse er beskrevet foran under
punkt 1.1.2.
Et utgangspunkt når man skal vurdere
en ny regioninndeling, er størrelsen til regionene,
målt både i antall innbyggere og i areal. Den
geografiske utstrekningen av regionene må også ses
i sammenheng med vurderingen av regionenes funksjonalitet.
Spørsmålet om identitet og
tilhørighet har stått sentralt i vurderinger og
diskusjoner rundt kommunestruktur.
Når kriteriene skal vurderes opp mot
hverandre, må det tas hensyn til at ingen av kriteriene
er statiske. Dersom det skal legges til rette for en varig regioninndeling,
må det legges vekt på trender i demografi, næring og
samfunnet for øvrig.
Kriteriene må veies mot hverandre.
Oppgaveporteføljen vil være avgjørende,
spesielt for vurderingen av størrelse og funksjonalitet.
Hovedvekten i forslag til nye oppgaver er utviklingsoppgaver,
noe som taler for en noe annen vurdering av både størrelse
og funksjonalitet enn dersom tjenesteinnslaget hadde vært
tyngre. Også betydningen av identitet vil være
avhengig av typen oppgaver: Oppgaver som er knyttet til næringsutvikling
og samferdselsoppgaver kan innebære at det vil være
viktigere å vurdere for eksempel næringslivets
vilkår enn inn-byggernes identitet til en ny region. En
mulig vurdering er at innbyggeridentitet kan bygges gradvis dersom
en utviklingstung region lykkes i å skape vekst og sammenheng
innenfor det nye territoriet.
Det er viktig at fylkesinndelingen bidrar til å legge
til rette for en effektiv samordning innenfor planlegging, miljøvern,
næringsutvikling, samferdsel, kultur og utdanning og forskning.
Man bør tilstrebe at geografisk naturlig sammenhengende
områder ikke blir delt på en slik måte
at den regionale samordningen blir dårlig og at man mister
mulige samordningsgevinster.
Grensedragningen mellom regionene må derfor
vurderes nøye før forslag om regioninndeling fremmes. Grensedragning
er i denne sammenhengen knyttet til to forhold. Et sentralt forhold
er at regiongrensene ikke skal skjære gjennom sammenhengende
områder. Et annet forhold er plasseringen av randsonekommuner. Vurderinger
av funksjonalitet og identitet vil være sentrale kriterier
for å avgjøre plasseringen av enkeltkommuner.
Den endelige avgrensningen av alle regionene skal så langt
som mulig tilpasses i overensstemmelse med ønsker fra kommunene.
Det vil bli lagt opp til en prosess der oppfatningen i randsonekommunene
vil bli tillagt vekt, samtidig som også hensynet til balanse mellom
regionene ivaretas.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, viser til meldingen og de kriterier som legges
til grunn for å vurdere framtidig regioninndeling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til det noe utydelige svaret fra
statsråd Åslaug Haga i brev av 30. mars 2007 til komiteen,
når det gjelder hvor mange regioner vi får med
henholdsvis regionmodellen, mellommodellen og den forsterkede fylkesmodellen. Disse
medlemmer har på bakgrunn av statsrådens
svar og meldingen, kommet frem til at en mellommodell vil bety at
vi går fra 19 fylkeskommuner til 7-13 regioner. De nye regionene
er ikke tillagt oppgaver i meldingen eller i denne innstillingen
som begrunner større landsdelsregioner. Disse medlemmer er
derfor svært skeptiske til å påbegynne
en stor omstillingsprosess med å slå sammen flere
fylkeskommuner på et slikt tynt grunnlag. Omstillingsprosesser
er svært krevende for de ansatte, og etter disse
medlemmers mening vil det være uakseptabelt å la
mennesker gjennomgå en slik prosess før behovet
for et mellomnivå er avklart.
Når forvaltningsreformen skal gjennomføres,
vil prosessen basere seg på at frivillighet er utgangspunktet
for regioninndelingen. På grunnlag av drøftingen
i meldingen av oppgaveporteføljen til de nye regionene, legges
det opp til en prosess der de regionale og lokale aktørene
selv skal finne gode og framtidsrettede løsninger. Det
er ønskelig at man på regionalt nivå kommer
fram til forslag som det er enighet om.
Regjeringen skal, blant annet på bakgrunn
av de prosesser som skal gjennomføres på regionalt
og lokalt nivå, legge fram et forslag for Stortinget om
den framtidige inndelingen. Dersom man lokalt ikke kommer fram til
enighet om inndelingen, eller enigheten ikke oppleves som funksjonell,
vil Regjeringen legge fram forslag som med utgangspunkt i de aktuelle
modeller og kriteriene for regioninndeling gir en inndeling som er
mest mulig hensiktsmessig i forhold til oppgavefordeling og regionale
preferanser. Det endelige vedtaket om regioninndelingen vil bli
fattet av Stortinget.
Å ta stilling til ny inndeling vil
først og fremst være en politisk prosess. Det
forutsettes et politisk lederskap på alle nivåer
for å gjennomføre en slik prosess i et stramt
tidsløp. Det vil være avgjørende for
den videre prosessens vellykkethet at politiske aktører
på alle nivåer ser behovet for et slikt lederskap.
Det foreslås en tidsplan der det regionalt
fattes vedtak i fylkestingene om forslag til regional inndeling
i to omganger. Innen 30. juni 2007 fatter de nåværende
fylkestingene foreløpig vedtak om inndeling, etter en grundig
forberedelse og involvering av alle relevante aktører.
Etter det påfølgende fylkestingsvalget fatter det
nyvalgte fylkestinget endelig vedtak om forslag til regional inndeling
innen 1. desember 2007, basert på saksforberedelsene til
det foregående fylkestinget. Det legges opp til at man
lokalt og regionalt både blir bedt om å ta stilling
til modell og angi forslag til inndeling innenfor hver av modellene.
Regjeringen tar sikte på å legge fram et endelig
forslag til regioninndeling våren 2008.
Dersom fylkeskommunene ikke selv kommer fram til
en inndeling som oppvurderes som funksjonell og gir en hensiktsmessig
framtidig inndeling, vil Regjeringen foreslå en inndeling
som bidrar til at kriteriene oppfylles. Framgangsmåten
for den videre prosessen vil avhenge av hvor ens forslagene til
ny inndeling er, og i hvor stor grad de oppfyller kriteriene for
regioninndelingen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, viser
til Regjeringens beskrivelse av sammenhengen mellom oppgaver og
regioninndelingen. Flertallet merker seg at det er
lagt opp til at de regionale og lokale aktørene selv skal
behandle og komme med forslag til løsninger for inndelingen
på det regionale nivået. På bakgrunn
av vedtak fattet i fylkestingene både før og etter kommune-
og fylkestingsvalgene høsten 2007, legger Regjeringen fram
et endelig forslag om regioninndeling våren 2008. Flertallet vil
derfor som tidligere forutsatt kun behandle oppgaveoverføring
i denne innstillingen og komme tilbake til regioninndelingen etter fremleggelse
av sak om dette fra Regjeringen. Flertallet legger
i denne innstillingen til grunn at regionnivået skal styrkes
uavhengig av framtidig regionstørrelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til den manglende handlekraften
som vises i meldingen og av regjeringspartiene i denne innstillingen. Disse
medlemmer finner det overraskende at det her kommer frem
kriterier i meldingen når det gjelder inndeling og antall
regioner, når det på direkte spørsmål
til statsråd angående disse kriteriene gis et
svar som er i overkant uklart.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at Regjeringen har foreslått
en omfattende prosess i det videre arbeidet med forvaltningsreformen.
Det er lagt opp til at de lokale og regionale aktørene
skal ha drøftinger på grunnlag av Stortingets behandling
av oppgaveporteføljen til de nye regionene. Ut fra dette
skal de i to høringsrunder komme fram til forslag om ny
regioninndeling. Det er lagt opp til at den nye regioninndelingen
skal bygge på frivillighet.
Dette medlem er i utgangspunktet
positiv til frivillighet og til åpne og demokratiske prosesser. Dette medlem ser
imidlertid at Regjeringen og komiteens flertall ikke gir denne debatten
det nødvendige utgangspunkt for en omfattende endring eller
reform verken i oppgaver eller i størrelse. Representantene
fra de aller fleste fylkeskommunene, alle utenom Møre og Romsdal
og Oslo, ga under den åpne høringen i kommunal-
og forvaltningskomiteen om St.meld. nr. 12 (2006-2007) tydelig uttrykk
for at de hadde planer om eller ville vurdere å slå seg
sammen med andre fylker dersom det overføres betydelige
oppgaver til regionene. Det var skapt forventninger om at innstillingen fra
Stortinget skulle gi de nye regionene oppgaver og utfordringer som
ville legge premisser for en endret regioninndeling og færre
og større regioner. Dette medlem mener at
forvaltningsreformen slik den ligger i innstillingen, ikke har et
omfang som krever en endret regioninndeling. Skal en ny regioninndeling kunne
forsvares, må flere tyngre, helhetlige oppgaver overføres
fra staten, slik dette medlem har foreslått.
Dette medlem er av den oppfatning
at Regjeringen og flertallet i komiteen burde ha lagt klarere føringer
for den videre prosess med forvaltningsreformen både gjennom å overføre
flere og betydelige oppgaver til regionene, og også gjennom
klarere føring om hvor store og hvor mange regioner en
la opp til fra regjeringspartienes side. Dette medlem er
opptatt av at det er et bredt flertall i Stortinget for tre folkevalgte nivå i
Norge. Det slås også tydelig fast i innstillingen. Det
er helt avgjørende å styrke det regionale folkevalgte
nivå. Derfor bør arbeidet med å vurdere å overføre
nye oppgaver fra stat til region fortsette i den videre debatt og
prosess som foregår lokalt og regionalt. Regjeringen har
lagt opp til at kommuner og fylkeskommuner skal ha stor innflytelse
på den framtidige regioninndelingen. Dette medlem mener
at en også bør lytte til lokale og regionale innspill
på oppgaver i den pågående høringsprosess
fram til Regjeringen legger fram sin endelige anbefaling til Stortinget
våren 2008.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å vurdere
innspill fra kommuner og fylkeskommuner når det gjelder
framtidige oppgaver og ansvarsområder for de nye regionene fram
til endelig anbefaling legges fram for Stortinget våren
2008."
Regional statsforvaltning er sentral i gjennomføring av
nasjonal politikk regionalt og lokalt, og er et viktig virkemiddel
i statens styring av kommunene, men kan også betraktes
som møteplass og bindeledd mellom sentralmakten og lokale
aktører, offentlige eller private. Regjeringen ønsker
en regional statsforvaltning som er samordnet, effektiv og brukervennlig.
I stortingsmeldingen vises det til at sektorvise
reformer har medført økt differensiering og fragmentering av
offentlig virksomhet. Norge har etter hvert blitt delt inn i regioner
etter den enkelte etats behov. Samtidig har det skjedd en utvikling
i motsatt retning, gjennom ønske om samordning og samling
av offentlige oppgaver. Dette har i første rekke skjedd
gjennom utvikling av fylkesmannsembetenes samordningsrolle. Utfordringene
synes å være størst når det
gjelder samarbeidet mellom enkelte etater, og ikke minst i målsettingen om
at regional stat skal framstå som helhetlig og samlet i
forhold til kommuner og regioner.
Regjeringen mener at behovet for en effektiv
gjennomføring av en nasjonal sektorpolitikk må veies
opp mot behovet for å se de ulike sektorene som en del
av en helhetlig politikk og forvaltning. Det betyr at både geografisk
inndeling, organisatorisk tilknytning og tilgjengelighet må vurderes
i sammenheng.
Endringer i oppgaver og regional inndeling vil
få konsekvenser for fylkesmannsembetene og for regional
stat for øvrig. Når ny regionalinndeling er klar,
vil Regjeringen foreta en nærmere vurdering av mulige tiltak
i forhold til regionale etater med viktige grenseflater og særlige
samhandlingsutfordringer i forhold til de nye regionene og i forhold
til hverandre, samt regionale etater som i dag har grenser som vil
krysse de nye regiongrensene.
Hensynet til samordning og oversikt i den samlede regionale
forvaltningen tilsier at fylkesmannen får en framtidig
inndeling som er lik inndelingen til det nye folkevalgte regionale
nivået. Dersom resultatet blir et fåtall store
regioner, vil det bli foretatt en egen vurdering av inndelingen
til fylkesmennene i forhold til behovet for nærhet til
kommunene. Siden fylkesmannen skal ha oppgaver som klageinstans,
bør størrelsen på regionene også vurderes
i et rettssikkerhetsperspektiv.
Ved framtidige omorganiseringer som innebærer
inndelingsendringer regionalt vil den enkelte sektor få ansvar
for å gjennomføre en bred vurdering av de samlede
virkninger for kommuner og nye folkevalgte regioner, samarbeidende
etater, næringsliv og innbyggerne. Regjeringen vil foreta
en nærmere vurdering av prinsippene som er retningsgivende
ved endringer i regional inndeling, slik at disse får sterkere
gjennomslag og gjøres mer forpliktende for sektorene. En
tydeligere rolle for Kommunal- og regionaldepartementet og Fornyings-
og administrasjonsdepartementet som samordningsdepartement vil i
denne sammenheng bli vurdert.
Lokalisering av regionkontorene har betydning
for innbyggernes kontakt med regional statsforvaltning. For å unngå at
forvaltningsreformen skal ha en uønsket sentraliserende
virkning innad i regionene, vil det ikke bli foreslått
noen omfattende flytting eller samling av de statlige regionkontorene.
Dette spørsmålet vil likevel bli sett i sammenheng
med den vurderingen som skal gjøres for statlige regionale
organer som vil kunne få særlige samhandlingsutfordringer
i forhold til de nye regionene.
Fylkesmannen har en viktig oppgave og et ansvar
for å samordne statlig forvaltning der dette er ønskelig
og nødvendig. Regjeringen legger opp til at fylkesmannen,
gjennom fylkesmannsinstruksen, blir gitt større og klarere
fullmakter til å ivareta en slik samordningsrolle. Et annet
viktig samordningstiltak har vært å samle statens
kommunerettede virksomhet hos fylkesmannen. Regjeringen vil derfor
varsle en gjennomgang av muligheten for å integrere flere
statlige oppgaver hos fylkesmannen.
Etter Regjeringens syn er det imidlertid fagoppgaver hos
fylkesmannen i dag som i stor grad har konsekvenser for den regionale
samfunnsutviklingen, og som derfor bør være underlagt
regionalpolitiske prioriteringer og beslutninger. Ansvar for viktige
oppgaver innen miljøvern, landbruk og utdanning bør
derfor overføres fra fylkesmannen til nye regioner. Dermed
endres fylkesmannsembetenes oppgaver og roller.
Etter Regjeringens syn er det viktig å beholde
fylkesmannen som et knutepunkt mellom stat og kommune, særlig
for å samordne og formidle statlig politikk overfor kommunene
og for å ivareta grunnleggende rettssikkerhetshensyn gjennom
tilsyn og klagebehandling. Fylkesmannen skal også framover
ivareta ulike typer oppgaver og roller for å ivareta de
mål og prioriteringer som utgår fra storting og
regjering. Fylkesmannen skal fremdeles være regional sektormyndighet
overfor kommunene på viktige samfunnsområder som
helse- og sosialområdet, barnevern-, barnehage- og grunnskoleområdet,
og på området samfunnssikkerhet og beredskap.
De foreslåtte endringene i oppgavefordelingen
vil legge til rette for å fokusere på fylkesmannens
rolle som rettssikkerhetsinstans. Fylkesmannen vil på regionalt
nivå bidra til at innbyggerne mottar de tjenester og behandles
på den måten som de etter loven har krav på, og
at kommuner og fylkeskommuner overholder lover og regelverk.
Komiteen vil vise til at det
ble lagt til grunn for forvaltningsreformen i 1975 at fylkesmannens
oppgaver og rolle skulle endres og oppgavene reduseres. Oppgavene
skulle i hovedsak knyttes til oppfølging og tilsyn av kommunene,
samt funksjonen som klageinstans. Utviklingen siden den gang har
vært preget av en gradvis vekst i fylkesmannens oppgaver.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, ser det som viktig for å få en
klar ansvarsdeling at alle oppgaver med regionalpolitisk skjønn
legges til de nye regionene. Det er flere oppgaver hos fylkesmannen
i dag som har konsekvenser for den regionale samfunnsutviklingen,
og som derfor bør underlegges regionalpolitiske prioriteringer
og beslutninger.
Flertallet gir sin støtte
til Regjeringens utgangspunkt om at de fleste oppgavene på landbruks-
og matområdet og miljøvernområdet som
i dag tilligger fylkesmannen, blir overført til regionene
med unntak av klagebehandling, innsigelse, lovlighetskontroll og
tilsyn. Fylkesmannen skal fortsatt ha veiledningsansvar for de oppgaver
som blir igjen. Flertallet mener det er viktig å gi
regionene det helhetlige ansvaret og virkemidlene for de oppgaver
som krever utøvelse av regional politisk skjønn
i miljø og landbruksforvaltningen. Flertallet viser
til at det er viktig å se landbruks - og miljøområdet
som et globalt og tverrsektorielt samfunnsområde. Dette
innebærer at internasjonale avtaler legger føringer
for nasjonal politikk. Flertallet vil videre påpeke
at i en enhetsstat som Norge kan oppgaver overføres samtidig
som man for eksempel gjennom nasjonal lovgivning kan nå bestemte
mål, som foreksempel en restriktiv jordvernpolitikk.
Flertallet vil peke på at
det er omfattende oppgaveoverføringer til det folkevalgte
nivå som det nå legges opp til.
Flertallet viser til stortingsmeldingen
hvor det framgår at forvaltningsreformen aktualiserer spørsmålet
om fylkesmannen skal beholdes som betegnelse for statens regionale
representant. Flertallet er enig i at dette spørsmålet
reises og viser til at Regjeringen vil komme tilbake til spørsmålet
om framtidig betegnelse på fylkesmannen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, vil
vise til at den regionale statsforvaltningen består av
41 ulike virksomheter med om lag 29 000 årsverk.
Det er i dag 34 virksomheter som har en inndeling som er større
enn fylket, og ingen av disse har sammenfallende regiongrenser. Dette
flertallet har merket seg at det i Makt- og demokratiutredningen
ble påpekt at forvaltningsendringene de senere tiår
har vært preget av sektorvise reformer som har medført økt
differensiering og fragmentering av offentlig virksomhet. Dette
flertallet vil understreke behovet for at man i framtida
ser inndelingsspørsmål for de ulike virksomhetene
i sammenheng og som en del av en helhetlig regionalpolitikk. Dette
flertallet vil i denne sammenheng vise til de funn som er
lagt fram i NIBR-rapport 2006:9 Den regionale stat - enhet og mangfold,
der dagens ulike inndeling hevdes å medføre
– dårligere
effektivitet til de som må forholde seg til etatene
– at det går ut over
tjenestetilbudet og ivaretakelsen av innbyggernes rettssikkerhet
– manglende eller tilfeldig informasjon
til brukerne
Dette flertallet anser at det
trengs en sterkere styring og samordning med omorganiseringer og
inndelinger av statlige virksomheter ut fra brukernes behov. Dette
flertallet viser til den gjennomgang av inndelingen av regional
statsforvaltning som bebudes i meldingen, og mener det må legges
stor vekt på å få mer sammenfallende
inndelinger. Dette flertallet slutter seg til at
fylkesmannen i utgangspunktet får en framtidig inndeling
som er lik inndelingen til de nye folkevalgte regionene.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen endre
den regionale statens inndeling slik at hovedregelen blir at regional
stat følger grensene for de politiske regionene. Dette
gjelder spesielt regionale statsforvaltningsorganer som har viktige
grenseflater og samordningsbehov med hverandre og oppgaver og samarbeid
overfor næringsliv, kommuner og regionene."
Dette medlem mener det er viktig
at fylkesmannsembetet opprettholdes. Embetet må utvikles
slik at embetet bli et regionalt statlig organ hvor kjerneoppgavene
er å ivareta rettssikkerheten gjennom tilsyn med forvaltningen,
klage, lovlighetskontroll og innsigelser, og veiledning
knyttet til dette. Et slikt organ må sikres tilstrekkelig
uavhengighet og kompetansen må opprettholdes.
Dette medlem viser til at oppgaveporteføljen som
foreslås overført til de nye regionene, medfører konsekvenser
for fylkesmannens oppgaver. Dette medlem viser til
tidligere merknader under punkt 2.1.2.4 Næringsutvikling
og innovasjon hvor dette medlem sier seg enig i at oppgaver på miljøområdet som
i dag ligger hos fylkesmannen utenom tilsyn, klage, lovlighetskontroll
og innsigelse, og veiledning knyttet til dette, skal overføres
til regionene. Dette medlem viser videre til at de
fleste av fylkesmannens oppgaver innen landbruks- og matområdet
overføres til regionene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til merknadene under punkt
2.1.2.6 Undervisning og forskning hvor det bemerkes at foreslåtte
overførte oppgaver fra fylkesmannen til regionene innen
grunnskoleopplæringsområdet ikke bør
overføres til regionene. Disse medlemmer er
av den oppfatningen at disse oppgavene ivaretas på en hensiktsmessig
måte av fylkesmannen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet gjentatte ganger har fremmet forslag om å etablere
forvaltningsdomstoler i Norge, blant annet i Dokument nr. 8:90 (2003-2004)
og Dokument nr. 8:58 (2005-2006). Det kommer stadig signaler om
at fylkesmennene i økende grad overprøver det
kommunale skjønnet, selv om kommunens fortolkning er i
samsvar med gjeldende nasjonale retningslinjer, og er fundamentert
på lokalpolitisk skjønnsanvendelse. Det er dermed
slik at ansatte hos fylkesmennene opptrer som politiske aktører
uten folkevalgt kompetanse i enkelte saker. Dette er uakseptabelt
i et demokratisk land.
Disse medlemmer ønsker å skille
skjønn og legalitetskontroll, og mener dagens fylkesmannsembete
har en uheldig sammenblanding av disse rollene. Muligheten for domstolskontroll
i dag er nærmest fraværende, og ikke egnet til å øke
respekten for de rettslige rammer for forvaltningen. Konsekvensen
er at rettssikkerheten har dårligere kår i forvaltningens
dagligliv enn nødvendig, og at dagens form for domstolskontroll
med forvaltningen er klart utilstrekkelig.
Disse medlemmer mener det bør
innføres forvaltningsdomstoler som erstatning for klagesaksbehandlingen
i fylkesmannsembetet, og viser til at mange klagesaker på andre
forvaltningsområder i dag behandles av domstolslignende
forvaltningsorganer med spesialisert kompetanse. Disse spesialiserte
organene har man gjerne valgt å kalle nemnder o.l., men
i praksis er det langt på vei der den faktiske rettspleien
foregår på disse områdene, ikke i de
alminnelige domstolene. Behovet for forvaltningsdomstoler bekreftes
av at domstolene i Norge sjelden behandler forvaltningssaker.
Prosessen ved norske domstoler er tradisjonelt
sterkt preget av muntlighet og dermed også sterkt avhengig av å bruke
advokater, noe som innebærer høye kostnader og
lav effektivitet. Det er heller ikke gitt at saker mellom forvaltningen
og private skal behandles etter sivilprosessens regler om at den
tapende part skal dekke alle saksomkostninger, slik som i saker
om nabokrangler mv. Disse medlemmer ser for seg at norske
forvaltningsdomstoler i langt større grad vil benytte skriftlighet,
slik som i andre land med forvaltningsdomstoler. En domstol skal
som hovedregel holde seg til legalitetskontroll, og ikke overprøve
politisk skjønn foretatt av politisk ansvarlige organer
som regjeringen, Stortinget eller kommunestyrene. Den eneste farbare
vei er at domstolene som overprøver myndighetene, holder
seg til det juridiske og ikke overprøver det politiske
skjønnet.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om en egen forvaltningsdomstol/et eget forvaltningstilsyn
for å behandle klager etter kommunale planvedtak."
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at statlig tilsynsvirksomhet skal være uavhengig overfor kommunesektoren,
men når det er andre enn fylkesmannen som forestår
tilsynet, bør dette skje i dialog med fylkesmannen. Overprøving
av kommunale vedtak skal begrenses til legalitetskontroll og klage
på saksbehandling. Fylkesmannens rolle skal være å sikre rettssikkerhet
for den enkelte.
Disse medlemmer mener at statlig
tilsynsvirksomhet overfor kommunesektoren er bare ett av flere virkemidler
for å sikre gode tjenester og rettstryggheten. Disse
medlemmer er opptatt av at tilsyn og kontroll ikke skal
begrense det lokale selvstyre der dette utøver politisk
skjønn. Det innbærer at tilbudets omfang og innhold
kan variere fra kommunene til kommune, men være innenfor
rammene av lovverket. Særlovgivningens detaljeringsgrad
varierer. Lovverket er preget av ulike sektorers tradisjoner for
statlig styring og at holdningen til det lokale selvstyret har vært ulikt
vektlagt i perioder. Disse medlemmer er derfor enig
med tilsynsutvalget i at det også er behov for en samlet
gjennomgang av tilsynsordningene for å vurdere om tilsyn
er nødvendig og tjenlig. Et slikt arbeid må også ha
som mål å foreslå en bedre samordning
av tilsynsordningene som er regulert i særlovgivningen. Det
er derfor behov for å nedsette et utvalg som foretar en
samlet gjennomgang av tilsynsordningene overfor kommunal sektor
og vurderer på hvilke områder tilsyn er nødvendig
og hensiktsmessig.
Disse medlemmer er enige med
tilsynsutvalget i at det er viktig med et klarere skille mellom
kontrollvirksomheten og rettledningsvirksomheten. Et slikt skille
må imidlertid ikke undergrave fylkesmannens mulighet til å ha
dialog med kommunen. Disse medlemmer mener at de
ulike statlige direktoratene i større grad må brukes
som rettledningsvirksomheter overfor kommunene. Moderne informasjonsteknologi gjør
at geografisk nærhet er mindre viktig i dette arbeidet
og at kompleksiteten i den faglige rettledningen tilsier at det
i større grad foretas rettledning fra direktoratene. Det
vil være uhensiktsmessig å bygge opp rettledningskompetanse
på alle fagområder hos alle fylkesmennene.
Fylkesmannens tilsyn med planarbeidet i kommunene
skal derfor begrenses til å kontrollere at planene er i
samsvar med fylkesdelsplanene og særlovene. Videre har
fylkesmannen tilsyn med at prosessen foregår i henhold
til loven og behandler klagesaker fra berørte parter. Disse
medlemmer viser til sine merknader om plan og arealarbeidet
under punkt 2.1.2.2 foran.
Disse medlemmer viser til at
dagens innsigelser som bygger på såkalte nasjonale
retningslinjer, i realiteten er politiske vurderinger. Det er naturlig
at fylkesmannen er deltaker i planprosessen, men uten innsigelsesmyndighet.
I den grad fylkesmannen mener beslutningene i forbindelse med kommuneplanarbeidet strider
mot fylkesdelsplanene eller særlover må saken bringes
inn for Miljøverndepartementet.
I meldingen vises det til at gjennom konsultasjonene som
har vært mellom Sametinget og berørte departementer,
har Sametinget vært trukket med under hele prosessen med
meldingsarbeidet. Gjennom dette har Sametinget hatt anledning til å gi
uttrykk for sine prinsipielle synspunkter på reformen og
mer konkrete vurderinger av hvordan samiske interesser best kan
ivaretas i gjennomføringen av reformen. Når det
gjelder Sametingets forhold til det nye regionale nivået,
er dagens samarbeidsavtaler mellom Sametinget og fylkeskommunene
et utgangspunkt for konkretisering av saksfelt som regionene må ha
oppmerksomhet mot på det samepolitiske feltet. I oppfølgingen
av reformen vil det enkelte fagdepartement ha ansvaret for å følge
opp på sine ansvarsområder i henhold til de forpliktelser som
ligger i konsultasjonsavtalen mellom statlige myndigheter og Sametinget.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det har vært
konsultasjoner mellom Sametinget, og de berørte departementene
i arbeidet med St.meld. nr. 12 (2006-2007). Flertallet henviser
til at forpliktelsene som ligger i konsultasjonsavtalen mellom statlige
myndigheter og Sametinget også må følges
opp i fortsettelsen av arbeidet med regionreformen.
Regjeringens forslag til overføring
av oppgaver vil kunne medføre reorganiseringer som innebærer
noe flytting av personale og dermed flytte- og omstillingskostnader.
Omfanget av de personellmessige kostnadene vil også i stor
grad være avhengig av hvilken modell som velges og antall
ansatte som blir berørt.
Omstillingsperioden vil strekke seg over flere år,
og de økonomiske beregningene må gjøres
i forbindelse med de ordinære budsjettprosessene. Det må foretas
en gjennomgang av berørte sektorer, noe som i en overgangsfase
vil kreve en del ressurser.
Det vil bli kostnader knyttet til endringer
i fylkesinndeling. Staten vil dekke nødvendige kostnader
i henhold til reglene i inndelingsloven og etablert praksis ved
kommunesammenslutninger.
Reformen vil omfatte ansatte som overføres
fra et forvaltningsnivå til et annet. I tillegg vil ansatte
i de eksisterende virksomhetene berøres som følge
av eventuelt ny/endret organisering av oppgavene eller
sammensetning av oppgaveportefølje.
For å kunne ta ut effektiviseringsgevinster
ved overføring av oppgaver fra stat til regioner, er det
nødvendig å utvikle organisasjonen. Regjeringen
vil være opptatt av at man skal gjennomføre omstillingen
så smidig som mulig innenfor forutsigbare personalpolitiske rammer,
og i samarbeid med de ansatte og de ansattes organisasjoner i de
berørte statlige etatene og fylkeskommunene.
Fornyings- og administrasjonsdepartementet vil
ivareta den nødvendige koordineringen og tar blant annet sikte
på å inngå en intensjonsavtale med KS
og hovedorganisasjonene som bygger på Soria Moria-erklæringen.
Kommunal- og regionaldepartementet vil fra og
med budsjettåret 2007 til og med budsjettåret
2009 gjennomføre lovlighetskontroll av årsbudsjettvedtakene
til samtlige fylkeskommuner. Forslag til ny lovhjemmel som regulerer
dette er fremmet samtidig med framleggelsen av meldingen, jf. Ot.prp.
nr. 14 (2006-2007).
Regjeringen har besluttet å se utvalgets
forslag til endringer i inntektssystemet i sammenheng med forvaltningsreformen,
og vil legge fram forslag til nytt inntekstsystem for regionene
i kommuneproposisjonen for 2010. Når det gjelder oppgaveflytting
fra stat til regioner, skal midlene knyttet til oppgavene som en hovedregel
bli lagt inn i regionenes rammetilskudd.
Reformen vil også ha lovmessige konsekvenser.
Det vil være behov for å gjennomgå og å endre
lov- og regelverk på flere områder. På sentralt
nivå og på regionalt nivå vil endringene
på kort sikt kreve ressurser til utredning og gjennomføring.
Ved valg av en regionmodell, vil man måtte vurdere ny valgordning
for regionting. Det forutsettes at jordbruksavtalen ikke skal endres
som en følge av at hoveddelen av ansvaret for landbruk
overføres fra fylkesmannen til regionen.
Regjeringen mener at ved en desentralisering
av flere viktige utviklingsoppgaver til et folkevalgte regionalt nivå,
vil regionene få de nødvendige virkemidlene for å kunne
spille en sentral rolle i utviklingen av regionen. Dette vil åpne
for samordningsgevinster fordi sektorer som er nært koplet
til hverandre blir sett i sammenheng i regionalpolitiske organer.
Ved å få samlet flere fagpersoner innen ett område,
kan man også i større grad få bygd opp
fagmiljøer med høy kompetanse. Dette vil igjen
kunne bidra til bedre og mer effektive tjenester. Avhengig av modell
kan det likevel tenkes å oppstå situasjoner hvor
en faglig kompetent saksbehandling krever at det samarbeides om
oppgaveløsning på tvers av regiongrensene innenfor
en og samme sektor. Et slikt samarbeid vil for eksempel kunne være
nødvendig for noen av Innovasjon Norges distriktskontorer
ved en forsterket fylkesmodell.
En styrking av samordningen regionalt vil kunne motvirke
sektoriseringen og bidra til bedre løsninger til beste
for innbyggerne, frivillig sektor, næringslivet og kommunene.
Det er vanskelig å gi anslag på de
mer langsiktige økonomiske og administrative konsekvensene
av en oppgaveoverføring og endringer i fylkesinndelingen, da
slike endringer vil være avhengig av hvilken inndelingsløsning
man velger til slutt. Beregninger som er blitt gjort med utgangspunkt
i brutto driftsutgifter til administrasjonsformål og årsverk
i fylkeskommunal administrasjon i 1998, og med fylkeskommunens daværende
oppgaver, tyder på at sammenslutninger til større
administrative enheter vil kunne gi stordriftsfordeler. Beregningene
tyder på at stordriftsfordelene når det gjelder
totale administrasjonsutgifter er uttømt ved om lag 400 000
innbyggere. I dette tallet er helse- og sykehus inkludert. Ser man
imidlertid på enkeltsektorene, så indikerer
tallene at stordriftsfordelene for regionalpolitiske tiltak (kultur,
samferdsel, planlegging, miljøvern og næring)
er uttømt ved 550 000 innbyggere. Det er også gjort
enkle beregninger av det årlige innsparingspotensialet
ved ulike sammenslutningsalternativer. Det beregnede innsparingspotensialet
varierer fra 543 mill. kroner for alternativet hvor landet deles
inn i 10 like store fylkeskommuner (Oslo holdt utenfor), til 180
mill. kroner ved en sammenslutning til 15 fylkeskommuner.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, viser til at Regjeringen vil se på endringer
i inntektssystemet i sammenheng med forvaltningsreformen, og at
forslag til nytt inntektssystem for regionene vil legges fram i
kommuneproposisjonen for 2010.