Ovennevnte grunnlovsforslag, som er fremmet
av Inge Lønning, Jan Tore Sanner, Martin Engeset og André Dahl,
gjelder innføring av en begrenset oppløsningsrett.
Forslaget går ut på å gi
adgang for Kongen til å utskrive nyvalg, etter nederlag
for regjeringen under votering i Stortinget over mistillitsforslag
eller kabinettspørsmål.
I henhold til forslagsstillerne kan man ikke
utelukke at det også i Norge kan oppstå så problemfylte
parlamentariske forhold at det blir praktisk talt umulig å etablere
mindretallsregjeringer med selv det nødvendige minimum
av handlekraft. Forslaget viser videre til at de problemer som skal
løses i årene fremover, synes usedvanlig krevende,
enten det dreier seg om innenriks- eller utenrikspolitiske spørsmål.
Dette gjør det etter forslagsstillernes oppfatning hensiktsmessig
på ny å fremme forslag om oppløsningsrett
selv om forskjellige forslag om oppløsningsrett har vært
behandlet i Stortinget en rekke ganger fra 1907 og frem til siste gang
i 2003, uten å oppnå det nødvendige grunnlovsflertall.
Norge er fortsatt det eneste parlamentariske demokrati i Vest-Europa
uten oppløsningsrett.
Forslagsstillerne antar at det uansett politisk
syn er enighet om at dersom en regjering skal kunne ivareta landets
interesser på en forsvarlig måte, må den
besitte et minimum av autoritet overfor nasjonalforsamlingen. Dersom
dette minimum av autoritet ikke lenger er til stede, kan det ha
oppstått en situasjon hvor folkeviljen på ny bør
komme til uttrykk gjennom valg. Det påpekes at de fremlagte
forslag om oppløsningsrett således ikke innebærer
at det skal bli lettere for en regjering å styre på tvers
av folkeviljen, men snarere at folkeviljen skal avgjøre
i en situasjon der det har oppstått en uløselig
konflikt mellom Stortinget og regjeringen.
Adgang for regjeringen til å oppløse
nasjonalforsamlingen og utskrive nyvalg før valgperiodens
utløp innebærer en styrkelse av regjeringens stilling
i forhold til Stortinget. Begrunnelsen for et slikt forslag ligger
i en engstelse for at parlamentarismen over tid har forrykket maktbalansen
så langt i nasjonalforsamlingens favør gjennom
dens adgang til å skifte regjering, at det i bestemte situasjoner
har oppstått et behov for å styrke regjeringens
stilling. En trussel om nyvalg fra regjeringens side overfor Stortinget
kan i hvert fall i noen tilfeller bidra til å styrke regjeringens
autoritet og motvirke at en mindretallsregjering blir styringsudyktig. Men
for samtidig å forhindre at oppløsningsretten
blir et maktmiddel som en regjering kan benytte etter forgodtbefinnende,
inneholder de fremsatte grunnlovsforslag bestemte begrensninger
i anvendelsen av dette instituttet. I motsatt fall vil en regjering
kunne utskrive nyvalg på tidspunkter som er gunstige for
regjeringspartiene uten at det foreligger noen tvingende parlamentarisk
grunn som tilsier at nasjonalforsamlingen bør oppløses.
Samtlige alternativer tar sikte på å gi
adgang til nyvalg bare dersom regjeringen har lidd nederlag ved en
votering i Stortinget, etter at det på forhånd
er varslet at voteringens utfall kan avgjøre om det blir
nyvalg. Dermed svekkes ikke kabinettspørsmålet
som maktinstrument, ved at en regjering som sliter på meningsmålingene
har mulighet til å fremme kabinettspørsmål, og
eventuelt gå av, uten å skrive ut nyvalg. Som
kjent er dette en mer begrenset adgang til nyvalg enn den man finner
i mange andre vestlige land.
Under henvisning til ovenstående er
det fremsatt følgende forslag til endringer:
§ 54 nye annet og tredje ledd
skal lyde:
"Kongen kan dog udskrive extraordinært
Valg over hele Riget til nyt Storthing, som skal afløse
det tidligere valgte Storthing, før dettes ordinære
Funktionstid er ude, dersom et Forslag som Regjeringen anbefaler,
ikke er blevet antaget i Storthinget, eller Storthinget har bifaldt et
Forslag, som Regjeringen har modsat sig, og Statsministeren eller
dennes Stedfortræder før Afstemningen har meddelt
Storthinget, eller i Tilfælde dets Afdelinger, at der vil
blive udskrevet extraordinært Valg, saafremt denne Afstemning
faar et Resultat, som Regjeringen ikke kan akseptere. Kongens Beslutning
om Udskrivning af extraordinært Valg maa i Tilfælde
fattes senest 2 Dage efter Afstemningen og strax meddeles Storthinget, hvorefter
Valget skal være tilendebragt ikke tidligere end 3 Uger
og ikke senere end 9 Uger efterat Kongens Beslutning er meddelt
Storthinget.
Efter et extraordinært Valg skal næste
ordinære Valg holdes i den tredie September Maaned efter
Udgangen af den Maaned, i hvilken det extraordinære Valg
er afholdt, dog saaledes at næste ordinære Valg
efter et extraordinært Valg ikke skal holdes tidligere,
end det som vilde have fulgt af denne Paragrafs første
Led, dersom intet extraordinært Valg var afholdt."
Andre alternativer til forslag til nye ledd
til § 54:
– Ordene
"3 Uger" erstattes med "4 Uger", "5 Uger" eller "6 Uger".
– Alle foran nevnte alternativer
kombineres med at tallet "9" erstattes med "8", "10" eller "12".
– Alle foran nevnte alternativer
kombineres med at siste ledd skal lyde:
"Efter extraordinært Valg skal næste
ordinære Valg holdes i den fjerde September Maaned efter
Udgangen af den Maaned, i hvilken det sidste extraordinære
Valg er afholdt."
Grunnen til at adgangen til å utskrive
nyvalg er knyttet til forkastelse av et forslag som regjeringen
anbefaler, og ikke til et forslag fra Kongen, er at man må være forberedt
på votering over forslag som man ikke kan rekke å drøfte
i formelt statsråd før avstemningen. Et krav om
statsrådsbehandling av et forslag som kan danne grunnlag
for varsel om nyvalg, ville kunne gjøre det vanskeligere å vise
rimelig elastisitet under behandlingen i Stortinget.
Av tilsvarende grunner er det foreslått
at forhåndsvarsel om muligheten for nyvalg skal gis til
Stortinget av statsministeren eller dennes stedfortreder, uten at det
kreves at dette skal skje etter beslutning av Kongen i statsråd.
Politiske hensyn tilsier at det i alle fall vil foregå omfattende
drøftelser foran en slik avgjørelse, men det vil
neppe være hensiktsmessig å stille opp bestemte
formkrav i den forbindelse, utover at meddelelse skal gis av regjeringens
politiske leder, med det nødvendige tillegg med hensyn
til stedfortreder ved uunngåelig forfall som f.eks. sykdom.
Den lange avstand mellom korteste og lengste
frist for nyvalg er foreslått for å gjøre
det mulig å unngå et valg om sommeren som følge
av regjeringsnederlag mot slutten av vårsesjonen. Men her
fremsettes flere alternativer for å gi valgmuligheter.
Varigheten av funksjonstiden for et storting
som velges ekstraordinært, kan være et kontroversielt
spørsmål. Svaret bør antagelig være
en mellomløsning, med en viss forkortelse i forhold til
den ordinære valgperiode for ikke å friste til
for utstrakt bruk av ekstraordinære valg. Også på dette
punkt fremsettes alternativer. Men det tas ikke opp noe forslag
som innebærer at neste ordinære valg ikke kan
forskyves. En slik ordning ville innebære at oppløsningsretten
ville få meget begrenset verdi, idet tiden mellom det ekstraordinære valg
og det derpå følgende valg ville kunne bli altfor kort
til at man kan rekke å løse problemer for landet.
Alle nedennevnte forslag betraktes formelt som
særskilte forslag, med den valgfrihet med hensyn til kombinasjoner
som dette gir under behandlingen.
"§ 54 første ledd
skal lyde:
Valgthingene holdes i Almindelighed hvert fjerde Aar.
De ordinære Valgthing skulle være tilendebragte inden
September Maaneds Udgang."
Merknad: Det nye
her er at ordene "i Almindelighed" er tilføyet i første
punktum, og at ordene "ordinære Valgthing" er innføyet
i annet punktum. Derved gjøres det klart at eventuelle
ekstraordinære valg i tilfelle også kan holdes
etter utløpet av september. Dette vil antagelig være
tilfellet også uten en slik spesiell tilføyelse, men
forslaget tas likevel med for å gi Stortinget valgfrihet
også med hensyn til dette formspørsmål.
§ 68 nytt annet ledd skal
lyde:
"Saafremt nyt Valg besluttes i Henhold til § 54
andet Led, skal Storthinget, før det indstiller Forhandlingerne,
bestemme Dagen for det nyvalgte Storthings Sammentræden."
"Saafremt nyt Valg besluttes i Henhold til § 54
andet Led, skal denne Beslutning tillige indeholde Kongens Bestemmelse
om Dagen for det nyvalgte Storthings Sammentræden."
Merknad: En tilføyelse
av denne art synes nødvendig som ledd i et regelverk om
adgang til utskriving av nyvalg.
Det kan være grunn til å drøfte
om dagen for det nyvalgte stortings sammentreden etter et ekstraordinært
valg bør fastlegges av Stortinget selv, eller om slik myndighet
kan overlates til Kongen. Forslag fremmes derfor i to alternativer.
"§ 71 første ledd
skal lyde:
Storthingets Medlemmer fungere i Almindelighed som
saadanne i fire paa hinanden følgende Aar."
Merknad: Det nye
her er innføyelse av ordene "i Almindelighed". Denne tilføyelse
er muligens ikke påkrevet, men kan virke klargjørende
dersom man innfører adgang til ekstraordinære
valg.
"§ 71 nytt annet ledd skal
lyde:
Bliver der i Overensstemmelse med § 54
andet Led holdt extraordinært Valg til nyt Storthing, fungere
de tidligere valgte Medlemmer af Storthinget indtil det nye Storthing
er valgt."
Merknad: En slik
tilføyelse er kanskje ikke helt nødvendig. Man
vil antagelig uten en slik tilføyelse innfortolke den nødvendige
reservasjon. Men § 71 vil da formelt stå som
en for generell regel.
"§ 112 nytt tredje ledd skal
lyde:
Dersom nyt Valg overensstemmende med § 54
andet Led, besluttes, skal Forslag om Forandring af denne Grundlov;
som da maatte foreligge uden at blive afgjorte før Valget,
overgaa til Behandling paa første eller andet Storthing
efter Valget. Forslag, der kunne fremsættes i Overensstemmelse
med første Leds første Punktum, maa, for at kunne
behandles i den paafølgende Periode, være indkomne
til Storthinget og kundgjorte ved Trykken senest tre Maaneder før
Valgthingets Paabegyndelse, og kunne først behandles i
den paafølgende Periode paa et Storthing, der er adskilt
fra det Storthing, hvortil Forslaget indkom, med mindst eet mellemliggende
Storthing."
Merknad: Det er ikke
uten videre nødvendig med noen tilføyelse til § 112.
Paragrafen kan anvendes som den står også for
tilfelle av et ekstraordinært valg. Men uten et tillegg
vil selve det demokratiske grunnprinsipp i § 112
kunne bli sterkt fraveket ved et ekstraordinært valg. Et
slikt valg kan da medføre at folket ikke får den i § 112
tilmålte tid til å vurdere de fremsatte grunnlovsforslag
før valget. Dessuten vil - for tilfelle man vedtar det
prinsipale forslag til § 54 tredje ledd - grunnlovsendring
kunne bli vedtatt på det siste storting etter et ekstraordinært
valg, og umiddelbart før et nytt valg. Dette er også i
strid med det nåværende system i § 112.
Den gjengitte forslagstekst er praktisk talt
identisk med formuleringen i Innst. S. nr. 94 for 1956 s. 169. Det
er bare tilføyet at ordet "Forslag" gjelder grunnlovsforslag.
Teksten er nok komplisert, men ikke tvetydig.
Det første punktum gjelder tidspunktet
for vedtagelse av allerede fremsatte forslag. Disse forslag
får en tilleggsfrist ved ekstraordinært valg.
Dette punktum ivaretar det hensyn at en regjering ikke skal kunne hindre
vedtagelse av tidligere fremsatte grunnlovsforslag ved å avbryte
et storting gjennom sin oppløsningsrett. Dessuten sørger
regelen i første punktum for at selve vedtaket treffes
så vidt lang tid før neste valg at folkets mulige
reaksjon skal få tid til å påvirke dette valget.
Det annet punktum gjelder både tidspunktet for fremsettelse
av nye forslag og tidspunktet for vedtagelse av slike forslag. Dette
punktum avveier det hensyn at en regjering heller ikke skal kunne
hindre gyldig fremsettelse av grunnlovsforslag mot det hensyn at
folket skal få tid til vurdering før det ekstraordinære
valg. Fremsettelse senest tre måneder før valget
- sammen med et års tid til betenkning og debatt deretter
- er vel en akseptabel kompromissløsning i så henseende.
Under henvisning til ovenstående fremsettes
følgende forslag:
§ 54 nye annet og tredje ledd
skal lyde:
Kongen kan dog udskrive extraordinært
Valg over hele Riget til nyt Storthing, som skal afløse
det tidligere valgte Storthing, før dettes ordinære
Funktionstid er ude, dersom et Forslag som Regjeringen anbefaler, ikke
er blevet antaget i Storthinget, eller Storthinget har bifaldt et
Forslag, som Regjeringen har modsat sig, og Statsministeren eller
dennes Stedfortræder før Afstemningen har meddelt
Storthinget, eller i Tilfælde dets Afdelinger, at der vil
blive udskrevet extraordinært Valg, saafremt denne Afstemning
faar et Resultat, som Regjeringen ikke kan akseptere. Kongens Beslutning om
Udskrivning af extraordinært Valg maa i Tilfælde fattes
senest 2 Dage efter Afstemningen og strax meddeles Storthinget,
hvorefter Valget skal være tilendebragt ikke tidligere
end 3 Uger og ikke senere end 9 Uger efterat Kongens Beslutning
er meddelt Storthinget.
Efter et extraordinært Valg skal næste
ordinære Valg holdes i den tredie September Maaned efter
Udgangen af den Maaned, i hvilken det extraordinære Valg
er afholdt, dog saaledes at næste ordinære Valg
efter et extraordinært Valg ikke skal holdes tidligere,
end det som vilde have fulgt af denne Paragrafs første
Led, dersom intet extraordinært Valg var afholdt.
Som alternativ 1, bortsett fra at ordene "3
Uger" erstattes med "4 Uger".
Som alternativ 1, bortsett fra at ordene "3
Uger" erstattes med "5 Uger".
Som alternativ 1, bortsett fra at ordene "3
Uger" erstattes med "6 Uger".
Som alternativ 1, bortsett fra at tallet "9"
erstattes med "8".
Som alternativ 2, bortsett fra at tallet "9"
erstattes med "8".
Som alternativ 3, bortsett fra at tallet "9"
erstattes med "8".
Som alternativ 4, bortsett fra at tallet "9"
erstattes med "8".
Som alternativ 1, bortsett fra at tallet "9"
erstattes med "10".
Som alternativ 2, bortsett fra at tallet "9"
erstattes med "10".
Som alternativ 3, bortsett fra at tallet "9"
erstattes med "10".
Som alternativ 4, bortsett fra at tallet "9"
erstattes med "10".
Som alternativ 1, bortsett fra at tallet "9"
erstattes med "12".
Som alternativ 2, bortsett fra at tallet "9"
erstattes med "12".
Som alternativ 3, bortsett fra at tallet "9"
erstattes med "12".
Som alternativ 4, bortsett fra at tallet "9"
erstattes med "12".
Som henholdsvis alternativene 1 til 16, bortsett
fra at tredje ledd skal lyde:
Efter extraordinært Valg skal næste
ordinære Valg holdes i den fjerde September Maaned efter
Udgangen af den Maaned, i hvilken det sidste extraordinære
Valg er afholdt.
§ 54 første ledd
skal lyde:
Valgthingene holdes i Almindelighed hvert fjerde Aar.
De ordinære Valgthing skulle være tilendebragte inden
September Maaneds Udgang.
§ 68 nytt annet ledd skal
lyde:
Saafremt nyt Valg besluttes i Henhold til § 54
andet Led, skal Storthinget, før det indstiller Forhandlingerne,
bestemme Dagen for det nyvalgte Storthings Sammentræden.
Saafremt nyt Valg besluttes i Henhold til § 54
andet Led, skal denne Beslutning tillige indeholde Kongens Bestemmelse
om Dagen for det nyvalgte Storthings Sammentræden.
§ 71 første ledd
skal lyde:
Storthingets Medlemmer fungere i Almindelighed som
saadanne i fire paa hinanden følgende Aar.
§ 71 nytt annet ledd skal
lyde:
Bliver der i Overensstemmelse med § 54
andet Led holdt extraordinært Valg til nyt Storthing, fungere
de tidligere valgte Medlemmer af Storthinget indtil det nye Storthing
er valgt.
§ 112 nytt tredje ledd skal
lyde:
Dersom nyt Valg overensstemmende med § 54
andet Led, besluttes, skal Forslag om Forandring af denne Grundlov;
som da maatte foreligge uden at blive afgjorte før Valget,
overgaa til Behandling paa første eller andet Storthing
efter Valget. Forslag, der kunne fremsættes i Overensstemmelse
med første Leds første Punktum, maa, for at kunne
behandles i den paafølgende Periode, være indkomne
til Storthinget og kundgjorte ved Trykken senest tre Maaneder før
Valgthingets Paabegyndelse, og kunne først behandles i
den paafølgende Periode paa et Storthing, der er adskilt
fra det Storthing, hvortil Forslaget indkom, med mindst eet mellemliggende
Storthing.
Som et ledd i sin behandling av Dokument nr. 12:2 (2003-2004) om endringer i Grunnloven med sikte på å innføre en ordning med oppløsningsrett og positiv parlamentarisme (investitur) og Dokument nr. 12:10 (2003-2004) Oppløsningrett, gjennomførte kontroll- og konstitusjonskomiteen en studiereise til de nordiske land 28.-30. januar 2007. Komiteen hadde blant annet møter med parlamentarikere og forskere i de tre landene for å drøfte erfaringer og løsninger når det gjelder regjeringsdannelse og adgang til oppløsning av parlamentet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra
Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti,
Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra
Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, viser til Dokument
nr. 12:10 (2003-2004), grunnlovsforslag fra Inge Lønning,
Jan Tore Sanner, Martin Engeset og André Dahl. Forslaget
omfatter endringer i Grunnloven §§ 54,
68, 71 og 112 med sikte på å innføre
en ordning med oppløsningsrett.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at
forslagsstillerne i sin begrunnelse påpeker at man ikke
kan utelukke at det også i Norge kan oppstå et
så problemfylt parlamentarisk forhold at det blir praktisk
talt umulig å etablere mindretallsregjeringer med selv
det nødvendige minimum av handlekraft. Denne mulighet gjør
det hensiktsmessig å innføre en adgang til å skrive
ut nyvalg. Det vises også til at Norge fortsatt er det
eneste parlamentariske demokrati i Vest-Europa uten oppløsningsrett.
Flertallet viser til at en adgang
for regjeringen til å oppløse nasjonalforsamlingen
og skrive ut nyvalg før valgperiodens utløp, innebærer
en styrking av regjeringens stilling i forhold til Stortinget. En
trussel om å skrive ut nyvalg i en situasjon der regjeringen
er stilt overfor et mulig voteringsnederlag i Stortinget, vil kunne
styrke regjeringens autoritet og motvirke at en mindretallsregjering
blir styringsudyktig.
Flertallet viser til at forslaget
om å innføre oppløsningsrett er knyttet
til at regjeringen lider nederlag i Stortinget der det på forhånd
er varslet at nyvalg blir konsekvensen. Dette representerer et hinder
mot at en oppløsningsrett gir regjeringen et virkemiddel
den kan benytte etter eget forgodtbefinnende.
Flertallet støtter forslaget
om å innføre en oppløsningsrett knyttet
til et voteringsnederlag i Stortinget, men mener en slik rett også bør
knyttes til innføring av positiv parlamentarisme (investitur),
slik det er foreslått i Dokument nr. 12:2 (2003-2004).
Etter flertallets syn vil kombinasjonen av investitur
og oppløsningsrett gi et enda bedre grunnlag for at man
skal unngå en situasjon der vanskelige parlamentariske
forhold fører til regjeringer som ikke får tilstrekkelig handlingskraft.
Ved at et flertall aktivt stiller seg bak dannelsen
av en regjering, vil det politiske arbeidsgrunnlaget for regjeringen
være avklart på en tydeligere måte enn
i dag. Dette vil etter flertallets syn også gi
et bedre grunnlag for å ta i bruk oppløsningsretten
hvis regjeringens parlamentariske grunnlag endres i perioden. Flertallet viser
for øvrig til sine merknader i innstilling til Dokument
nr. 12:2 (2003-2004).
Flertallet viser til at forslaget
om oppløsningsrett i Dokument nr. 12:10 (2003-2004) innebærer
at et nytt storting valgt ved nyvalg skal ha samme funksjonsperiode
som storting valgt ved de ordinære valg, altså fire år.
Dette vil være et brudd på den tradisjon som lenge har
vært gjeldende i Norge, med stortingsvalg og lokalvalg
annethvert år, med faste fireårige perioder. Flertallet viser
til at spørsmålet om å endre dette mønsteret
ble grundig vurdert i forbindelse med endringene i valgloven, men
hvor det var bred enighet om å beholde dagens mønster. Flertallet mener
det kan være en fare for at interessen rundt lokalvalgene
svekkes, hvis de i perioder kommer for tett på ordinære
eller ekstraordinære stortingsvalg.
Flertallet vil på denne
bakgrunn tilrå at forslaget ikke bifalles.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti,
Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet viser til at forslaget
inneber at nyval skal kunna skrivast ut dersom ei regjering lir
nederlag i votering i Stortinget over mistillitsforslag eller kabinettspørsmål.
Desse medlemene viser til at
etter 1884 har regjeringar søkt avskil to gonger etter
mistillitsvotum (1928 og 1963) og ti gonger etter kabinettspørsmål (1891,
1920, 1921, 1923, 1924, 1931, 1933, 1935, 1986 og 2000). I moderne
norsk historie - etter 1945 - er det såleis sjeldan kost
at norske regjeringar søkjer avskil etter nederlag i stortingsvoteringar
over mistillitsforslag eller kabinettspørsmål.
Desse medlemene meiner at både
mistillitsvotum og kabinettspørsmål kan tolkast
som uttrykk for underliggjande styringsproblem. Sannsynet for slike problem
er gjerne høgare di svakare den parlamentariske basisen
til ei regjering er. Etter 2. verdskrigen skil både
Korvald- og Bondevik I-regjeringa seg ut i så måte;
begge hadde ein parlamentarisk basis i 25 prosent av stortingsrepresentantane.
Begge desse regjeringane kom også i stand under eksepsjonelle
omstende. Dersom vi ser vekk frå desse to, har norske regjeringar etter
1945 hatt ein gjennomsnittleg parlamentarisk basis lik 47 prosent
av stortingsrepresentantane. I tillegg har også moderne
mindretalsregjeringar i regelen hatt relativt brei parlamentarisk
basis. Jamført med spesielt mellomkrigstida er regjeringane
sterkare og styringsproblem - slik dei mellom anna kan koma til uttrykk
i form av mistillitsvotum og kabinettspørsmål
- mindre no enn før.
Desse medlemene meiner difor
at forslagsstillarane tek utgangspunkt i styringsproblem som knappast kan
seiast å vera utbreidde i norsk politikk. I røynda
er norsk politikk prega av brei konsensus om viktige vegval. Det
kjem ikkje minst til uttrykk under handsaming av viktige reformer.
I regelen orienterer Stortinget seg då mot kvalifiserte
fleirtal, nett for å minimera politisk risiko og skapa
stabilitet.
Desse medlemene viser til artikkelen
"Parlamentariske instrumenter og minoritetsparlamentarisme" av professor
Bjørn Erik Rasch (NOU 2001:3). Han drøftar mellom
anna røynsler med ulike former for oppløysingsrett,
og finn at oppløysingsrett ikkje er "noe trylleformular
for å skape flertallskonstellasjoner". På same
tid meiner han at oppløysingsrett kan gje sterkare regjeringar
og auka stabilitet, men at det er uklart om slike effektar kan ha
eller har noko vesentleg omfang i land som Noreg lett kan jamførast
med.
Desse medlemene meiner elles
at opning for oppløysingsrett og nyval generelt sett kan
medføra at forhandlingar i Stortinget i større
grad kan verta påverka av meiningsmålingar og
(meir eller mindre flyktige) opinionsstrøymingar. Dette
er ikkje negativt i seg sjølv, men kan trekkja i retning
av meir kortsiktig politikk. Det gjeld ikkje minst innføring
av ei form for oppløysingsrett som samstundes opphevar
ordinære stortingsval. Sjølv om nyval i teorien
kan brukast for å løysa opp i alvorlege flokar
mellom regjering og storting, må den eventuelle fordelen
ved dette vegast opp mot kostnaden ved kortsiktig manøvrering
og jamvel svakare og mindre pragmatisk innsats for å finna
fram til politiske løysingar og kompromiss. Nyval inneber heller
ingen garanti for ein ny parlamentarisk situasjon. Desse
medlemene meiner inntil vidare at norsk parlamentarisme
står seg best på å hegna om dagens ordning,
og går mot grunnlovsforslaget om å innføra oppløysingsrett.
Komiteens medlem fra Høyre viser
til at det foreligger til behandling to forslag som omhandler oppløsningsrett.
Foruten foreliggende forslag behandles også Dokument nr.
12:2 (2003-2004) om oppløsningsrett kombinert med innføring
av positiv parlamentarisme (investitur).
Dette medlem viser videre til
Stortingets behandling av forslag om innføring av oppløsningsrett
i forrige stortingsperiode, Innst. S. nr. 203 (2002-2003) og Innst.
S. nr. 204 (2002-2003) og Høyres merknader til disse.
Dette medlem mener at en begrenset
oppløsningsrett vil reetablere en hensiktsmessig maktbalanse mellom
Stortinget og regjeringen. Maktfordelingen mellom bevilgende, lovgivende
og utøvende myndighet var sentral i grunnlovsvedtaket i
1814. Dette medlem mener at den historiske utviklingen
har bidratt til en uheldig utvisking av de opprinnelige klare ansvarslinjene
i norsk statsforfatning.
Dette medlem mener videre at
regjeringen bør styrkes i forhold til Stortinget for å unngå at
et flertall blant de folkevalgte ubegrenset kan trenge inn på regjeringens
enemerker på en uhensiktsmessig måte. Derfor mener dette
medlem at regjeringens sterkeste maktmiddel i dag - kabinettspørsmålet
- bør suppleres med en rett til å skrive ut nyvalg.
Dette medlem konstaterer at Norge
er blant de få parlamentariske demokratier uten noen form
for oppløsningsrett. Det er med rette henvist til at det
norske demokratiet verken er blitt svekket eller påført
belastninger ved at Norge ikke har oppløsningsrett, men dette
medlem kan vanskelig se at dette i seg selv er et avgjørende
argument for å gå imot innføring av oppløsningsrett.
Oppløsningsretten vil kunne fylle en viktig funksjon som
sikkerhetsmekanisme i vanskelige og fastlåste parlamentariske
situasjoner, og det faktum at vi i vårt land ikke har opplevd
slike situasjoner, er ingen garanti for at slike situasjoner ikke
kan oppstå i fremtiden. Dette medlem mener
at det er ønskelig å gi vårt parlamentariske
system en slik sikkerhetsmekanisme som oppløsningsretten
representerer.
Dette medlem vil gå inn
for at en adgang til å oppløse Stortinget begrenses
til situasjoner der regjeringen er påført nederlag
i Stortinget under votering over mistillitsforslag eller kabinettspørsmål,
og etter at det på forhånd er varslet at voteringens
utfall kan avgjøre om det blir nyvalg. Dette medlem understreker
at dette grunnlovsforslaget inneholder såpass sterke begrensninger
på adgangen til å benytte oppløsningsretten,
at det ikke med rimelighet kan hevdes at en vedtagelse av det foreliggende
grunnlovsforslag vil forskyve maktbalansen mellom en regjering og
Stortinget i urimelig grad.
Dette medlem viser til at foreliggende
forslag om innføring av oppløsningsrett reiser
spørsmål om varigheten av funksjonsperioden for
et storting som velges ved et nyvalg. Forslagsstillerne har to hovedalternativer
som begge innebærer at neste ordinære valg skal holdes
i september måned. Det ene alternativet (§ 54, nytt
annet ledd, alternativ 1) innebærer at neste ordinære
valg skal holdes den tredje september måned etter det er
avholdt et ekstraordinært valg. Det andre alternativet
(alternativ 17) innebærer at neste ordinære valg holdes
den fjerde september måned. Dette medlem ser
det som mest hensiktsmessig at funksjonsperioden for et storting
som er valgt etter at oppløsningsretten er tatt i bruk,
blir mest mulig lik varigheten av ordinære stortingsperioder
og vil fremme forslag i tråd med dette.
Norske valg har hittil bygget på faste
perioder, og på at lokal- og stortingsvalg holdes annethvert år.
Dersom foreliggende forslag gjennomføres, vil det innebære
en endring i denne valgtradisjonen, ved at tidspunktene for ordinære
stortingsvalg vil kunne bli forskjøvet. Etter dette
medlems vurdering vil dette likevel være å foretrekke
fremfor de potensielt meget korte stortingsperioder som vil bli
konsekvensen dersom tidspunkt for ordinære stortingsvalg
ligger fast. Dette medlem kan ikke se at faren for
svekket interesse for lokalvalg er overhengende eller bør
være avgjørende i denne saken.
I tråd med ovenstående vil dette
medlem fremsette følgende forslag:
"Dokument nr. 12:10 (2003-2004) grunnlovsforslag fra
Inge Lønning, Jan Tore Sanner, Martin Engeset og André Dahl
om endringer av Grunnloven §§ 54, § 68, §§ 71
og 112 (Oppløsningsrett) - forslag A alternativ 17, forslag
B, forslag C, alternativ 1, forslag D, forslag E og forslag F -
bifalles."
Forslag fra Høyre:
Dokument nr. 12:10 (2003-2004) grunnlovsforslag fra Inge Lønning, Jan Tore Sanner, Martin Engeset og André Dahl om endringer av Grunnloven §§ 54, § 68, §§ 71 og 112 (Oppløsningsrett) - forslag A alternativ 17, forslag B, forslag C, alternativ 1, forslag D, forslag E og forslag F - bifalles.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument nr. 12:10 (2003-2004) - grunnlovsforslag fra Inge Lønning, Jan Tore Sanner, Martin Engeset og André Dahl om endringer av Grunnloven §§ 54, 68, 71 og 112. (Oppløsningsrett) - samtlige alternativer - bifalles ikke.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 8. mai 2007
Lodve Solholm
leder |
Svein Roald Hansen
ordfører |