I dokumentet fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
de nødvendige forslag for å innordne statlige
fordringshavere i det ordinære gebyrsystemet ved forsinket
betaling."
Det vises til dokumentet for redegjørelse
for forslaget.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Marianne Aasen Agdestein, Alf E. Jakobsen, Rolf Terje Klungland,
Torgeir Micaelsen, lederen Reidar Sandal og Eirin Kristin Sund,
fra Fremskrittspartiet, Per Egil Evensen, Gjermund Hagesæter,
Jørund Rytman og Christian Tybring-Gjedde, fra Høyre,
Svein Flåtten, Peter Skovholt Gitmark og Jan Tore Sanner,
fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og Heikki Holmås, fra
Kristelig Folkeparti, Hans Olav Syversen, fra Senterpartiet, Per
Olaf Lundteigen, og fra Venstre, Lars Sponheim, viser til
at dokumentet er oversendt finansminister Kristin Halvorsen til
uttalelse. Hennes svarbrev av 8. august 2007 følger
som vedlegg til denne innstillingen.
Komiteen understreker betydningen
av at statlige fordringshavere bidrar til å unngå at
personer med betalingsproblemer havner i alvorlige gjeldsproblemer. Det
handler om gebyrpraksis ved forsinket betaling, men også om
vilje til å finne løsninger for personer som har
problemer med å betale regninger i tide. Komiteen viser
i denne sammenhengen til at kunder i Statens lånekasse
for utdanning som har problemer med betalingen, kan søke
om betalingsutsettelse av terminbeløpet før det
blir ilagt purregebyr.
Komiteen er i utgangspunktet
enig med forslagsstillerne i at statlige fordringshavere ikke bør
kunne kreve inn høyere forsinkelsesgebyr enn det som følger av
"det ordinære gebyrsystemet ved forsinket betaling". Statlige
gebyrer bør være kostnadsbaserte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at dette har Regjeringen gjennomført på flere
områder allerede, senest gjennom reduksjon av passgebyret.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at for
forsinkelsesgebyrer må man i tillegg ta hensyn til behovet
for å sikre punktlig betaling.
Flertallet påpeker at
for de ordninger som omtales i representantforslaget, vil forsinkelsesgebyret
i mange tilfeller være lavere enn det som følger
av inkassoloven, slik det framgår av brevet fra finansministeren. Det
vil særlig gjelde i de tilfeller der betalingen forsinkes
betydelig. Det er derfor ikke åpenbart at det fra betalerens
side vil være ønskelig at statlige fordringshavere
går over til å følge gebyrsatser som
følger av inkassoloven.
Flertallet viser videre til at
gebyrinntektene etter inkassoloven kombinert med forsinkelsesrente
innebærer høyere beløp ved hvert mislighold
dersom misligholdet strekker seg ut i tid. Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Dokument nr. 8:95 (2006-2007) -
representantforslag fra stortingsrepresentantene Anders Anundsen, Ulf
Erik Knudsen, Bård Hoksrud og Gjermund Hagesæter
om å fjerne forskjellen mellom private og offentlige kreditorer
når det gjelder gebyr for forsinket betaling - vedlegges
protokollen."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til forslaget. Disse medlemmer viser til at staten
som fordringshaver er i en særstilling, både hva
gjelder gebyrstørrelse og hva gjelder posisjon ved innkreving.
Forbrukeren står ofte resurssvak og alene mot en stor kjempe
av en stat med alle mulige tilgjengelige resurser.
Disse medlemmer viser til svarbrevet
fra finansministeren og vil peke på at det valgte eksemplet med
forsinkelsesgebyr for årsavgift for motorkjøretøy er
et dårlig eksempel. Disse medlemmer viser
til at det i første rekke ikke er økonomisk press
som er statens middel mot personer som ikke betaler årsavgiften. Disse
medlemmer legger til grunn at statsråden er kjent
med at det blir utsendt begjæring om avskilting av kjøretøy
som ikke har betalt årsavgiften. Disse medlemmer mener
det kan stilles spørsmål ved om de totale omkostninger
for personer som opplever avskilting av kjøretøy
som reelt mindre enn dersom kravet hadde blitt forfulgt utelukkende
ved bruk av ordinære virkemidler overfor debitor. Disse
medlemmer viser til at statsråden kort har berørt
dette selv, uten å se forholdene i tilstrekkelig sammenheng.
Disse medlemmer finner grunn
til å peke på at staten som fordringshaver ofte
er lite villig til å finne praktiske og fornuftige løsninger
med den enkelte som av ulike årsaker er havnet i en forbigående
eller varig vanskelig økonomisk situasjon. Disse
medlemmer mener at statsrådens eksempel illustrerer
denne utfordringen på en god måte.
Disse medlemmer mener det er
grunn til å anta at hovedårsaken til det forhøyede
forsinkelsesgebyret ved forfalt årsavgift har rene fiskale
hensikter.
Disse medlemmer merker seg at
statsråden mener forslaget er unyansert og benytter en
teoretisk beregningsmodell for å vise at så skal
være tilfellet. Disse medlemmer legger til
grunn at eksemplifiseringen er ment å forsvare en praksis
som er vanskelig forsvarbar uten bruk av beregningsmodeller som
legger til grunn helt bestemte premisser og uten å ta hensyn
til øvrige maktmidler som det offentlige tar i bruk ved
innkreving av tilleggsavgift, eksempelvis ved forsinket betaling
av årsavgift, eller oppsigelse av lån i Statens
lånekasse for utdanning.
Disse medlemmer vil peke på at
statsrådens bruk av lånetagers mulighet til å be
om utsatt betaling før forfall som argument for manglende
nyanser i forslaget. Disse medlemmer vil peke på at
en slik mulighet finnes også i forhold til private kreditorer.
Disse medlemmer er bekymret over
statsrådens manglende engasjement for de som av ulike årsaker
får betalt en regning fra det offentlige noe etter forfall.
Disse medlemmer frykter at statsrådens
manglende engasjement også vil bidra til å styrke
statens rolle som kreditor og gi enda trangere rom for å komme vanlige
folk i møte på en fornuftig måte, slik
praksis veldig ofte er med private kreditorer. Disse medlemmer mener
generelt det er uklokt å sette staten som kreditor i en
særstilling foran alle andre kreditorer, og fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
de nødvendige forslag for å innordne statlige
fordringshavere i det ordinære gebyrsystemet ved forsinket
betaling."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre ser likevel behovet for en vurdering av forslaget
som er fremmet av Fremskrittspartiet, og disse medlemmer mener
Regjeringen bør foreta en slik vurdering og fremlegge konklusjonene
for Stortinget.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener at intensjonen i representantforslaget
om å redusere statlige gebyrer overfor gjeldsofre er positiv, selv
om det konkrete forslaget ikke nødvendigvis er egnet til å oppnå dette. Dette
medlem viser i den forbindelse til Dokument nr. 8:95 (2005-2006)
hvor det fra fire representanter fra Kristelig Folkeparti ble fremmet
13 konkrete forslag for å bekjempe fattigdom og gjeldsproblemer.
I Innst. S. nr. 120 (2006-2007) vedtok Stortinget i den forbindelse
følgende:
"Stortinget ber Regjeringen utrede om et register over
privatpersoners lånesaldi ("gjeldsregister") er et hensiktsmessig
virkemiddel for å begrense gjeldsproblemer blant privatpersoner.
Det skal særlig vurderes om et slikt register kan komme
i konflikt med hensynet til personvernet. Regjeringen bes komme
tilbake til Stortinget i egnet form med saken."
Dette medlem mener at Regjeringen
nå bør intensivere arbeidet med å få fram
dette, i tråd med Stortingets anmodning.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag
for å innordne statlige fordringshavere i det ordinære
gebyrsystemet ved forsinket betaling.
Komiteen viser til dokumentet
og til det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:95 (2006-2007) - representantforslag fra
stortingsrepresentantene Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen, Bård
Hoksrud og Gjermund Hagesæter om å fjerne forskjellen
mellom private og offentlige kreditorer når det gjelder
gebyr for forsinket betaling - vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev fra Stortingets finanskomité av
22. juni 2007, vedlagt representantforslag om gebyr for forsinket
betaling. Forslaget er oversendt meg til uttalelse.
De fire representantene foreslår at
Stortinget skal be Regjeringen fremme de nødvendige forslag
for å innordne statlige fordringshavere i det ordinære
gebyrsystemet ved forsinket betaling. I utgangspunktet er jeg enig
med representantene i at statlige fordringshavere ikke bør
kunne kreve inn høyere forsinkelsesgebyr enn det som følger
av "det ordinære gebyrsystemet ved forsinket betaling".
Jeg antar at en med "det ordinære gebyrsystem ved forsinket
betaling" sikter til en ordning med gebyr etter inkassolovens regler
og rente etter reglene i forsinkelsesloven. For de ordningene som omtales
i representantforslaget, har det vært særskilte grunner
for at selve forsinkelsesgebyret er noe høyere enn det
som følger av inkassoloven. Ser en på den totale
gebyrbelastningen ved mislighold av et krav, er det likevel usikkert
om belastningen samlet sett er større ved innkreving av
disse kravene. Jeg vil illustrere dette ved å bruke årsavgiften
for motorkjøretøy som eksempel.
Tilleggsavgiften ved for sen betaling av årsavgift
er 250 kroner, med unntak for de som svarer årsavgift med
laveste sats (Stortingets vedtak om årsavgift § 1 nr.
4), hvor tilleggsavgiften er satt til 50 kroner. Ut over dette påløper
det verken ytterligere gebyrer (ved den utenrettslige inndrivelsen)
eller forsinkelsesrenter. Hvorvidt den gjeldende ordning innebærer
at det påløper høyere gebyrer ved mislighold
enn det som følger av "det ordinære gebyrsystem
ved forsinket betaling" vil avhenge av karakteren av misligholdet.
Er misligholdet kortvarig, dvs. at årsavgiften
betales kort tid etter forfallsfristen, vil dagens ordning innebære
et høyere beløp å betale. Er misligholdet
langvarig, vil en overgang til "det ordinære gebyrsystem
ved forsinket betaling" innebære at skyldneren vil måtte betale
et høyere beløp som følge av misligholdet
enn det som følger av dagens ordning. Dette skyldes at
tilleggsavgiften påløper straks kravet er misligholdt, mens
gebyrene etter inkassoloven kommer i flere faser. I tillegg beregnes
det ikke forsinkelsesrenter.
Som eksempel vil gebyrene etter inkassoloven
og rente etter forsinkelsesrenteloven, ved mislighold av årsavgift
(høyeste sats kroner 2915) som strekker seg over 2 måneder,
utgjøre 337 kroner (280 kroner i gebyrer og 57 kroner i
renter). Det er 87 kroner høyere enn den gjeldende tilleggsavgiften.
For årsavgift med laveste sats (kroner 370) vil gebyrene
etter inkassoloven og forsinkelsesrenter ved tilsvarende mislighold utgjøre
287 kroner (280 kroner i gebyrer og 7 kroner i forsinkelsesrente).
Det er 237 kroner høyere enn den gjeldende tilleggsavgift.
Forskjellen i forhold til dagens ordning vil øke jo lenger
misligholdet varer på grunn av forsinkelsesrenten.
Når det gjelder Statens lånekasse
for utdanning, vil jeg også vise til at kunder som har
problemer med betalingen, kan søke om betalingsutsettelse
av terminbeløpet før det blir ilagt purregebyr.
Jeg mener eksemplene over viser at framstillingen
i forslaget er unyansert når det generelt legges til grunn
at de statlige forsinkelsesgebyrene ligger på et betydelig høyere
gebyrnivå enn det som følger av "det ordinære gebyrsystem
ved forsinket betaling". Det er usikkert om en omlegging slik forslaget
fra stortingsrepresentantene legger opp til vil føre til
en reduksjon i statens inntekter fra forsinkelsesgebyr. Trolig vil
antallet mislighold øke, og som vist over vil gebyrinntektene
etter inkassoloven kombinert med forsinkelsesrente innebære
høyere beløp ved hvert mislighold dersom misligholdet
strekker seg over noen tid (en til to måneder). En omlegging
vil også kunne innebære enkelte praktiske problemer.
Både under omtalen av Statens lånekasse
for utdanning og årsavgiften for motorkjøretøy
viser forslagsstillerne til at de statlige fordringshaverne har
strenge sanksjonsinstrumenter ved mislighold. Når det gjelder årsavgiften,
antar jeg at det siktes til adgangen til å ilegge kjøreforbud
(avskilte) i de tilfeller årsavgiften ikke er betalt. Å basere
misligholdssanksjonene på slike administrativt tungt belastende
ordninger, innebærer etter min vurdering en dårlig
utnyttelse av ressursene i offentlig sektor. I tillegg vil slike
tiltak oppleves svært inngripende av de enkeltpersonene
som berøres.
Jeg vil avslutningsvis gjøre oppmerksom
på at det synes å være en feil i omtalen
av purregebyrene som Statens lånekasse krever inn. Lånekassens
terminforfall er 15. februar, 15. mai, 15. august
og 15. november. Kunden kan kun ilegges purregebyr dersom
de ikke betaler skyldig terminbeløp på disse tidspunktene.
Dette gjelder også for kunder som benytter seg av muligheten
til å dele opp i månedlige avdrag, fordi også disse
bare mottar faktura fra Lånekassen fire ganger i året.
Maksimal purregebyrbelastning i løpet av ett år
blir derfor 3 080 kroner. Det er uklart hvordan beløpet
på 3 360 kroner, som representantene Anundsen,
Knudsen, Hoksrud og Hagesæter nevner, er kommet fram.
Oslo, i finanskomiteen, den 4. desember 2007
Reidar Sandal
leder |
Eirin Kristin Sund
ordfører |