Regjeringen vil at Norge skal være
et foregangsland i miljøvernpolitikken og et eksempel for
andre land. Norge skal ha økonomisk utvikling og økt
velferd, men miljøet skal ikke betale prisen.
Regjeringen la våren 2007 fram en stortingsmelding
om klimapolitikken, hvor hoveddelen av
Regjeringens klimapolitiske tiltak er omtalt. - Norge skal overholde
klimaforpliktelsene i henhold til Kyoto-protokollen, samtidig som
det skal arbeides for bredere og mer ambisiøse avtaler
i framtiden. Det skal utformes et kvotesystem som kan bidra til
kostnadseffektive tiltak internasjonalt, og Norge vil slutte seg
til de kvoteordningene som er under innføring i EU.
Arbeid med å sikre biologisk
mangfold i Norge pågår - med områdevern
som hovedpilar. Igangsatte verneplaner, marin verneplan og arbeidet med
utvidet skogvern skal gi verdifulle bidrag til å komme
nær målet om å stanse tap av biologisk mangfold
i Norge.
Regjeringen har startet gjennomføringen
av en handlingsplan for sikring, istandsetting og vedlikehold av
fredete og fredningverdige kulturminner. Kulturminnene
skal være aktive elementer i lokalsamfunnene - med hensyn
til trivsel og verdiskaping, og det skal være naturlig og
enklest mulig å kombinere bruk og sikring.
Situasjonen internasjonalt mht. helse-
og miljøfarlige kjemikalier er bekymringsfull, til
tross for at industriutslippene er kraftig redusert i Norge og andre
vestlige land. Antallet stoffer med mulige helse- og miljøskadelige
virkninger er stort, og det er økende utfordringer fra
nye miljøgifter. Langtransportert kvikksølvforurensing
utgjør et økende problem. EU er nå i
ferd med å legge om regelverket på kjemikalieområdet
gjennom REACH-forordningen.
Avfallsmengdene øker
fortsatt, og stadig flere typer avfall blir regnet som farlig avfall.
Det er bekymringsfullt at anslagsvis 100 000 tonn av en samlet
mengde på 800 000 tonn farlig avfall årlig,
ikke blir levert til godkjente mottak.
I henhold til Gøteborgprotokollen om
reduksjon av langtransportert luftforurensning skal
Norge redusere de årlige utslippene av NOx (nitrogenoksid)
til maksimalt 156 000 tonn innen 2010. Dette innebærer
at de årlige utslippene må reduseres med om lag
20 pst. i forhold til 2005-nivå. Som et tiltak for å få ned
utslippene ytterligere, er det fra 1. januar 2007 innført
en avgift på utslipp av NOx.
En bærekraftig
arealforvaltning skal bidra til å unngå miljøkonflikter
i form av nedbygging av arealer eller ødeleggelse av verdier.
Det er behov for en tydelig, nasjonal politikk både for å sikre en
langsiktig næringsutvikling og for å ta vare på viktige
natur- og kulturverdier.
De store internasjonale
miljøutfordringene krever en fastere global organisering
av miljøarbeidet og et mer forpliktende regelverk. Det
er behov for nye avtaler på nye områder, samt å styrke
eksisterende regelverk. Det trengs en ny global klimaavtale etter
2012.
Regjeringen går inn for at UNEP omdannes
til en Verdens miljøorganisasjon med sanksjonsmuligheter.
UNEPs evne til å koordinere miljøinnsatsen i hele
FN-systemet og nå fram med sitt syn på viktige
miljørelaterte områder, bør styrkes gjennom
interne styrings- og insentivsystemer.
Regjeringen vil at Norge skal bli ledende på miljørettet bistand, og man vil
prioritere bærekraftig forvaltning av biologisk mangfold
og naturressurser, forvaltning av vannressurser, vann- og sanitærforhold,
klimaendringer og tilgang til ren energi og reduksjon av miljøgifter. Uviklingslandenes
egen kapasitet og kompetanse på miljøområdet
skal bedres. Regjeringen arbeider for et internasjonalt handelsregime
der hensynet til miljø, faglige og sosiale rettigheter, matsikkerhet
og utvikling i fattige land tillegges avgjørende vekt.
I Verdens handelsorganisasjon (WTO) går Norge inn for at
miljøhensyn skal ivaretas på alle relevante områder.
Regjeringen vil vurdere å innføre
en ny solidaritetsavgift på flytrafikk.
Norge har gode forutsetninger for å være
et foregangsland for miljøteknologi, dersom en betydelig,
langsiktig og målrettet satsing gjennomføres.
Norge er ett av de få land som deponerer
CO2. Regjeringen legger opp til at Norge fortsatt skal være
ledende på CO2-deponering, og man vil sørge for
at nye konsesjoner til gasskraftverk skal basere seg på CO2-håndtering.
Regjeringen oppfordrer til at det inngås
samarbeidsavtaler mellom Norges forskningsråd, Innovasjon
Norge og Statens forurensningstilsyn om miljøteknologi,
og man vil vurdere å styrke Norges forskningsråds
arbeid for å fremme og profilere miljøteknologi
i prioriterte programmer. Videre vil man satse på å utvikle
ny teknologi som kan redusere utslippene av klimagasser fra gasskraftverk.
Miljøverndepartementet har tatt initiativ
til opprettelsen av et Forum for miljøvennlig skipsfart,
som skal bli en felles arena for diskusjon om utvikling og gjennomføring
av internasjonalt miljøregelverk på skipsfartens
område gjennom bruk av miljøvennlig teknologi.
Norsk natur framstår i mange sammenhenger som
relativt uberørt og lite kommersielt tilrettelagt. Reiselivsnæringene
må ta hensyn til de miljøkravene som følger
av våre nasjonale miljømål og internasjonale
forpliktelser.
Innenfor reiselivet er det behov for å utvikle rammer
for natur- og kulturarvbasert miljøtilpasset reiseliv,
utvikle kvalitetssikringsordninger og å bygge opp kompetanse
i reiselivet på kunnskap om og formidling av natur og kulturmiljø og lokal
historie. Videre er det behov for å utvikle modeller og
eksempler for planlegging etter plan- og bygningsloven og sikre
at disse blir tatt i bruk innenfor reiselivet, samt å utvikle tverrsektorielt
samarbeid for å ta vare på viktige fellesverdier
- for eksempel å motvirke gjengroing og forfall i attraktive
reiselivsområder på bygdene.
Regjeringen tar sikte på å utarbeide
en handlingsplan for bærekraftig bruk og skjøtsel
av nasjonalparker og andre verneområder.
Regjeringen vil at innsatsen i verdiskapingsprogrammet
på kulturminneområdet skal samvirke med annen
statlig virkemiddelbruk, blant annet knyttet til omstilling av næringer,
tiltak for sårbare kystsamfunn, fjellpolitikk, småsamfunnspolitikk,
kulturbasert næringsutvikling og utvikling av attraktive
steder. Dette vil skje blant annet gjennom et samarbeid mellom myndighetene
og Innovasjon Norge. Det skal legges særlig vekt på å utvikle
samarbeidet med næringslivsaktører, for eksempel
innenfor reiseliv og eiendomsutvikling.
Regjeringen vil støtte og oppmuntre
arbeidet med "regionalparker", fylkesdelplaner og kystsoneplaner
- med vekt på lokal verdiskaping knyttet til natur og kultur.
Regjeringen vil legge til rette for et bærekraftig forbruksmønster
gjennom økonomiske virkemidler og reguleringer, og gjennom
kunnskap og informasjon. 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket
skal være økologisk i 2015.
Regjeringen vil ha en aktiv rolle i internasjonalt samarbeid
i FN, OECD, EU og Nordisk ministerråd på områder
som berører bærekraftig forbruk, herunder FNs
oppfølging av Johannesburg 2002 - om bærekraftig
produksjon og forbruk, og EUs arbeid med å fremme en handlingsplan
for bærekraftig produksjon og forbruk.
Folks kunnskap om miljøkonsekvensene
av forbruk skal økes, og man ønsker å fremme
informasjon som gjør det enklere å gjøre miljøvennlige
valg i hverdagen. Regjeringen ser på de frivillige, offisielle
miljømerkeordningene som viktige for å gi forbrukerne
mulighet til å velge de mest miljøvennlige produktene
i et vugge-til-vugge-perspektiv.
Regjeringen vil arbeide for at flere produktgrupper
som medfører stor miljøbelastning blir merket,
slik at forbrukerne får bedre mulighet til å foreta
miljøriktige valg. Det er viktig at flere kjenner til miljømerkene,
hva merkene står for, og hvilke produktområder
de dekker.
Det offentlige skal gå foran som ansvarlig
forbruker og etterspørre miljøvennlige varer og varer
som er tilvirket med høye etiske og sosiale standarder.
Miljøbelastningen knyttet til offentlige anskaffelser skal
minimeres, og i arbeidet knyttet til miljøansvar i offentlige
innkjøp vil man ha et særlig fokus på tiltak
rettet mot klima og energi, helse- og miljøfarlige kjemikalier
og biologisk mangfold. Regjeringen vil utforme en miljøpolitikk
for statlige innkjøp som blant annet inneholder mål
og krav for innkjøp av særlig viktige produktgrupper.
Målene og kravene i miljøpolitikken for statlige
innkjøp skal gjøres gjeldende overfor statlige
virksomheter f.o.m. 1. januar 2008.
Det ble i 2001 satt som mål at alle
statlige virksomheter innen 2005 skulle innføre et enkelt
system for miljøledelse, der innkjøp, avfall, energibruk
og transport var prioriterte områder (Prosjekt Grønn
stat). Regjeringen vil videreføre arbeidet med miljøledelse,
i første rekke vil man legge vekt på krav og føringer
overfor statlig sektor. Kommunal sektor vil oppfordres til å følge
opp tilsvarende tiltak som i staten, blant annet innføring
av miljøledelsesystemer og å stille miljøkrav
ved innkjøp av miljøbelastende produkter.
Regjeringen vil bidra til å videreutvikle
kompetansetilbudet til offentlige innkjøpere, herunder sørge
for at det blir tilbudt veiledende produktkriterier og konkurransegrunnlag
for viktige produktgrupper, fremme utarbeidelse av verktøy,
veiledning og rådgivning.
Regjeringen vil gjøre reglene i miljøinformasjonsloven
og produktkontrolloven bedre kjent gjennom mer målrettet
informasjon.
Regjeringen vil utvikle en mer aktiv nasjonal
arealpolitikk for å oppnå en bærekraftig
forvaltning av landets samlede arealressurser og skape gode fysiske
omgivelser. I forslag til ny plandel av plan- og bygningsloven skal
det legges vesentlig vekt på å styrke kommunal
og regional planlegging som grunnlag for en bedre areal- og miljøpolitikk.
Regjeringen ønsker å bryte
trenden i transportutviklingen i byområdene ved bl.a. å utvikle
en mer samordnet areal- og transportpolitikk. Lokale myndigheter
må gjennomføre en utbyggings- og lokaliseringspolitikk
som reduserer transportbehovet og som gir grunnlag for en sterkere
satsing på kollektivtransport og sykkel og gange, og samtidig
ta i bruk restriktive virkemidler for å redusere bilbruken.
Regjeringen vil åpne for at inntekter
fra bompengeinnkreving også kan benyttes til drift av kollektivtransport.
Det skal vurderes å revidere belønningsordningen
for bedre kollektivtrafikk og mindre bilbruk i byene, og kollektivtransporten
skal være lettere tilgjengelig for alle. Det skal gis klarere
bestemmelser for lokalisering av offentlige og private publikumsrettete
virksomheter, og man vil legge bedre til rette for parkeringsstyring
i byområder.
Regjeringen vil stimulere til økt innsats
for regionale arealplanavklaringer i by- og tettstedsområder.
Det er ønskelig med langsiktige utbyggingsstrategier, der
det trekkes klare grenser mot landbruksområder som ikke
skal utbygges. Samtidig må jordvernet ses i en helhetlig sammenheng,
der også nasjonale mål knyttet til utbyggingsbehov,
transportsystem, grønnstruktur, friluftslivinteresser,
biologisk mangfold og kulturminnevern vurderes samlet.
Regjeringen vil:
Halvere den årlige
omdisponeringen av de mest verdifulle jordressursene innen 2010.
Stimulere kommunene til å utpeke
kjerneområder for landbruk som grunnlag for kommunale planavklaringer.
Stimulere til regionale planprosesser i
by- og tettstedsområder, der det trekkes langsiktige jordverngrenser.
Arbeide for å redusere avgangen
av dyrket mark til samferdselstiltak.
Når det gjelder arealforvaltning i
fjellområdene vil Regjeringen stimulere til at fylkeskommuner, fylkesmenn
og kommuner samarbeider om regionale planer for fjellregionene som
skal avklare langsiktige rammer for blant annet hyttebygging, næringsutvikling
og store infrastrukturtiltak, og man vil stimulere til bedre samordning
mellom verneforvaltning og forvaltning etter plan- og bygningsloven
og andre lover i fjellet.
Regjeringen vil sikre villreinens sentrale plass
i norsk fjellfauna, gjennom regionale planer og etablering av europeiske
og nasjonale villreinområder.
Regjeringen vil legge til rette for økt
utbygging av miljøvennlig vindkraft - etter helhetlige
og langsiktige vurderinger, slik at konfliktene med andre hensyn
er akseptable. Det må utarbeides regionale vindkraftplaner
i regioner med sterke utbyggingsinteresser, og man vil legge til
rette for at plan- og konsesjonsprosessene blir mer effektive og
forutsigbare for utbyggere og for samfunnet for øvrig.
Regjeringen ønsker en nasjonal hyttepolitikk som
sikrer miljø og omgivelser, og man vil innskjerpe kravet
om bedre og mer miljøbasert planlegging og utbygging av
fritidsbebyggelse overfor kommuner og regioner. Energiforbruk i fritidsboliger
skal reduseres ved innføring av energikrav til hytter og
nye hjemler for energistyring i kommunale arealplaner.
Regjeringen vil stimulere til økt regional planinnsats
for å sikre sårbare økosystemer, landskap
og store sammenhengende naturområder mot uønsket
hyttebygging. Slike regionale planer innebærer en konkretisering
av nasjonale mål ved at det avgrenses konkrete områder
og avklares konkrete prinsipper, som vil gi føringer for
kommunenes arealplanlegging. Regjeringen vil innføre regler
for mer miljøvennlig energibruk i hytteområder.
Det er et nasjonalt mål at strandsonen
skal bevares som natur- og friluftsområde tilgjengelig
for alle. Regjeringen ønsker en strengere og mer langsiktig
strandsoneforvaltning, og kommunene oppfordres til en streng praksis
ved behandlingen av plansaker og dispensasjoner i 100-metersbeltet
langs sjøen. Nye og strengere regler om strandsonen vil
komme i forslaget til ny plandel av plan- og bygningsloven.
Regjeringen vil oppfordre kommunene til å sikre miljøverdier
og friluftsliv i vassdragsnaturen, gjennom innføring av
byggeforbud nærmere innsjøer og vassdrag enn 50-100
meter.
Regjeringen ønsker å utnytte
potensialet for små-, mini- og mikrokraftverk. For å sikre
at slike utbygginger avveies mot andre viktige hensyn, legges det
opp til at områder med verdier for natur, miljø og
andre brukerinteresser kartlegges og belyses gjennom regionale planprosesser.
Energimyndighetene har i samarbeid med miljømyndighetene
utarbeidet miljøfaglige retningslinjer for utarbeiding
av regionale planer for små vannkraftverk. Disse skal benyttes
av energimyndighetene også der det ikke foreligger regionale planer.
Verneplan for vassdrag skal sikre et representativt
utvalg av norsk vassdragsnatur. Rikspolitiske retningslinjer for
vernede vassdrag skal bidra til forvaltningen av vassdragene, også i
forhold til andre inngrep og tiltak som kan ødelegge verneverdiene.
Regjeringen vil fremme en sak for Stortinget
om vern av Vefsna.
Norge har som mål å stanse
tap av biologisk mangfold innen 2010.
Regjeringen skal utvikle en naturindeks for Norge
som skal danne et bilde av utviklingstrekk i naturen, inkludert
kulturlandskapet, og en første versjon skal presenteres
i 2008. Kartlegging og overvåking av biologisk mangfold
skal styrkes ved å videreføre nasjonalt program
for kartlegging og overvåking. Naturtyper på land og
i kystsone og truete arter og fremmede organismer som elementer
i det kunnskapsbaserte forvaltningssystemet, vil bli prioritert
(jf. St.meld. nr. 42 (2000-2001)).
Regjeringen skal styrke framdriften i arbeidet med
frivillig skogvern og gjennomføre en naturfaglig evaluering
av slikt vern i 2008. Regelverket for bygging av skogsveger skal
endres for å ivareta inngrepsfrie naturområder.
Regjeringen legger fram en "Tverrsektoriell
nasjonal strategi mot fremmede organismer" våren 2007.
Styrket kartlegging og overvåkning av fremmede arter, samt
fokus på informasjon er sentrale elementer i strategien.
Produsenter og forbrukere skal ha mulighet til å velge
GMO-fritt. Norske bønder har signalisert at de ønsker GMO-frie
produkter. Det er blant annet behov for internasjonalt forpliktende
regler for å hindre uønsket spredning av GMO,
og en nullgrense for merking ved innblanding av GMO i såvarer.
I kontrolløyemed betyr dette at grensen for merking er
lik deteksjonsgrensen.
Friluftsliv er et fellesgode som må sikres
som kilde til god livskvalitet, økt trivsel, bedre folkehelse
og bærekraftig utvikling. Friluftsliv gir gode naturopplevelser
og økt miljøkunnskap, og er et viktig bidrag til
bærekraftig bruk og vern av natur- og kulturarven.
Regjeringen vil:
Sikre det juridiske
grunnlaget for friluftslivets aktiviteter, herunder allemannsretten.
Videreføre et høyt nivå på kjøp
av attraktive friarealer og strandområder til
allmennhetens bruk.
Sikre at allmenn bruksrett og friluftsliv
blir ivaretatt når Forsvaret skal avhende eiendommer med
attraktive strandområder, og at de viktigste forblir i
offentlig eie.
Sikre allmenne interesser, herunder friluftsliv,
i den framtidige forvaltningen av fyreiendommer under Kystverket.
Fortsette ordningen med juridisk bistand
til kommuner som har behov for det i arbeidet med beskyttelse av
strandsonen.
Fortsette samarbeidet med flere av storbyene
om å sikre viktig grønnstruktur og vurdere å utvide ordningen.
Prioritere tilrettelegging og drift av
særskilte friluftsområder.
Legge til rette for økt tilgjengelighet
for ferdsel og rekreasjon i landbrukets kulturlandskap.
Arbeide for å øke verdi
og tilgjengelighet til friluftsaktiviteter på Statskogs
arealer.
Legge fram et forslag til særskilt
lovfestet vern av Oslomarka. Vern av øvrige bymarker behandles
etter ny Plan- og bygningslov.
Sikre tilgangen til natur og legge til
rette for økt fysisk aktivitet.
Følge opp arbeidet med friluftsliv
og folkehelse - både fysisk aktivitet og psykisk helse.
Videreføre støtten til
friluftslivets organisasjoner og deres arbeid.
Sikre den friluftspedagogiske kompetansen
og aktiviteten i skolen.
Øke samarbeidet med og tilbudet
til funksjonshemmete og etniske minoriteter.
Prinsippene for universell utforming skal
i økende grad bli lagt til grunn for nye tiltak på dette feltet
- der det er relevant.
Kulturminnepolitikken skal videreutvikles gjennom
ti bevaringsprogrammer - med sikte på å sette
i stand fredete kulturminner. Regionene vil inviteres til å utvikle
"geografiske pakker" der kulturarvens betydning for regioner og
lokalsamfunn står sentralt. Satsingene skal i hovedsak være
gjennomført innen 2020.
Regjeringen vil i tillegg videreføre
arbeidet med verdiskapingsprogrammet og kulturminnefondet, og stimulere
til at arbeidet med kulturminner og kulturmiljøer blir
integrert i kommuner og lokalsamfunn. Regjeringen ønsker å stimulere
til engasjement og oppmerksomhet rundt mangfoldet i kulturarven,
og har utpekt 2009 som kulturminneår. Målet er
videre at 2014 skal bli en markering av at Norge som miljønasjon
har fått satt i stand en hoveddel av sine fredete kulturminner.
Mangfoldet av kulturminner og kulturmiljøer skal
tas i bruk som verdier lokalt. Dette krever samarbeid mellom privat,
offentlig og frivillig sektor på tvers av forvaltningsnivåene
og gjennom en samordnet bruk av virkemidler. Man vil bl.a. legge
til rette for å at private eiere av fredede kulturminner
får bedre betingelser. Alle fredete bygninger i privat
eie skal være satt i stand til ordinært vedlikeholdsnivå innen
2020, og man skal få i gang en "istandsettingsaksjon" i åtte
fylker.
For å få til en samlet innsats
som kan gi størst mulig effekt for kulturminnene, for eierne
og for samfunnet, vil Regjeringen invitere inntil seks regioner
til å samarbeide om å gjennomføre geografiske
kulturminnepakker. Hensikten er å få fram områder
som går foran med å sikre sine fredete kulturminner,
som gjør en innsats for kulturminner av lokal eller regional
verdi og tar i bruk kulturarven til utvikling av lokalsamfunnet.
Kulturminnefondet skal videreutvikles med utgangspunkt
i de erfaringer som er framkommet gjennom arbeidet og evalueringen
av fondet i februar 2007. Fondet skal være en viktig samarbeidspartner
i verdiskapingsprogrammet.
Arbeidet med en styrket, helhetlig forvaltning
av våre hav- og kystområder og ferskvannsforekomster
basert på en økosystemtilnærming, skal videreføres.
Dette er nødvendig for å kunne sikre at den samlete
miljøpåvirkningen på lang sikt ikke blir
større enn at økosystemenes struktur, funksjonsmåte
og produktivitet opprettholdes, og at det biologiske mangfoldet
bevares.
En økosystembasert tilnærming
legges også til grunn i EU-kommisjonens forslag til en
europeisk marin strategi, med forslag til direktiv om en ramme for
fellesskapets aktivitet innen havmiljøpolitikk (havstrategidirektivet).
Direktivet vil legge forholdene til rette for at andre europeiske
land bidrar til en plan for helhetlig forvaltning av Nordsjøen.
Regjeringen vil utarbeide en helhetlig forvaltningsplan
for Norskehavet, som skal presenteres i en stortingsmelding i 2009.
Norge skal være en pådriver i arbeidet med helhetlig
forvaltning av Nordsjøen, blant annet gjennom nordisk samarbeid
og i konvensjonen om bevaring av det marine miljø i Nordøst-Atlanteren
(OSPAR). Man skal sikre oppfølging av de konkrete handlingspunktene
i slutterklæringen fra Gøteborgkonferansen om
fiskerier og skipsfart, og man skal sikre at det utarbeides helhetlige
forvaltningsplaner med tiltaksprogrammer for ferskvann og kystnære
sjøområder i samsvar med forskrift om rammer for
vannforvaltningen (vannforvaltningsforskriften) og EUs rammedirektiv
for vann, og kystovervåkingen skal styrkes.
Det skal gjennomføres en mer helhetlig
og økosystembasert forvaltning av ferskvann, grunnvann
og kystvann i Norge. Målet er å beskytte, og om
nødvendig forbedre, tilstanden i ferskvann, grunnvann (herunder
vannforekomster som brukes som drikkevann) og kystnære
områder.
Det skal sikres en vannkvalitet i ferskvannsområder
og i marine områder som bidrar til opprettholdelse av arter
og økosystemer, og som ivaretar hensynet til menneskers
helse og trivsel.
Regjeringen foreslår å innføre
nye nasjonale resultatmål for overgjødsling. De
nasjonale tilførslene av næringssalter og partikler
til ferskvannsforekomster og marine områder som er preget
av overgjødsling eller nedslamming, skal reduseres til
et nivå som sikrer god økologisk tilstand for
vannforekomstene innen 2021.
Ingen vannforekomster skal forringes (nedklassifiseres)
som følge av økte tilførsler av næringssalter
eller partikler. Regjeringen vil sikre gjennomføring av
nødvendige lokale og regionale tilførselsreduserende
tiltak for nitrogen, fosfor og partikler for å oppnå god
tilstand i vannforekomstene i tråd med vannforvaltningsforskriften.
Regjeringen vil videreføre innsatsen
for å bedre vannkvaliteten i Vansjø og evt. andre
vannforekomster med særlig alvorlige og sammensatte problemer.
Regjeringen vil sikre en vannkvalitet i ferskvannsforekomster
og i marine områder som bidrar til opprettholdelse av arter
og økosystemer, og som ivaretar hensynet til menneskers
helse og trivsel. Operasjonelle utslipp av olje skal ikke medføre
helse- eller miljøskade, eller bidra til økninger
i bakgrunnsnivåene av olje eller andre miljøfarlige
stoffer over tid. Risikoen for helse- eller miljøskade
som følge av akutt forurensing skal holdes på et
lavt nivå og skal kontinuerlig søkes ytterligere
redusert. Dette skal også være styrende for virksomhet
som medfører fare for akutt forurensing.
Nullutslippsmålet for petroleumsvirksomheten innebærer
at det som hovedregel ikke skal slippes ut olje og miljøfarlige
kjemikalier til sjø - både for tilsatte og naturlig
forekommende miljøfarlige kjemiske stoffer. Nullutslippsmålet skulle
vært nådd for både nye og eksisterende
installasjoner innen 2005, som innebærer at fra 1. januar
2006 skulle målet være oppfylt ved alle operasjoner
offshore. I Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten
er det lagt til grunn strengere krav enn for sokkelen for øvrig,
og her skal det ikke forekomme utslipp til sjø ved normal drift.
Regjeringen anser målet om nullutslipp
som nådd for tilsatte kjemikalier. I det videre arbeidet skal
det legges vekt på en helhetsvurdering av bruk og utslipp
av tilsatte kjemikalier. Hvis bruk av en mindre mengde av et miljøfarlig
stoff (rød kategori) kan gi utslippsreduksjoner av andre komponenter
og dermed en samlet sett lavere miljørisiko, vil dette
vurderes. Den lavere miljørisikoen skal imidlertid kunne
dokumenteres før eventuelle utslipp kan aksepteres.
Målet for naturlig forekommende miljøfarlige stoffer
i produsert vann er ikke nådd i samme grad som for tilsatte
kjemikalier. Produsert vann inneholder rester av olje og kjemiske
stoffer, både kjemikalier tilsatt i prosessen og naturlig forekommende
kjemiske stoffer.
Det er et mål under OSPAR-konvensjonen
at det totale utslippet av olje via produsert vann innen 2006 skal
reduseres med minst 15 pst. sammenlignet med utslippene i 2000.
Mange av feltene hadde implementert tiltak for å redusere
utslippene og nå nullutslippsmålet innen utgangen
av 2005. Enkelte av de planlagte tiltakene har imidlertid krevd
noe lengre tid å gjennomføre. Endelig måloppnåelse
for eksisterende felt vil ikke kunne vurderes før i 2008-2009.
Det er et overordnet mål at bruk av
helse- og miljøfarlige kjemikalier ikke skal føre
til helseskader, skader på økosystemer eller skader
på naturens evne til produksjon og selvfornyelse. Videre
er det et nasjonalt resultatmål å stanse utslipp
av prioriterte miljøgifter innen 2020 - og å redusere
utslippene vesentlig innen 2010.
Det er også nasjonale resultatmål
for arbeid med å redusere risiko fra andre helse- og miljøfarlige kjemikalier
og arbeid med opprydding i forurenset grunn og sjøbunn,
jf. St.meld. nr. 14 (2006-2007) Sammen for et giftfritt miljø -
forutsetninger for en tryggere fremtid.
Det overordnete målet med avfallspolitikken
er å øke utnyttelsen av avfallet som en ressurs,
samtidig som utslipp av klimagasser og miljøgifter fra
avfallet minimeres. Regelverk, avgifter og andre virkemidler skal
medvirke til at flere avfallsfraksjoner kan tas inn i kretsløpet
og komme til nytte som råvarer.
For de fleste miljøproblemene som avfallet forårsaker,
er det fastsatt egne resultatmål - blant annet for utslipp
av klimagasser og for miljøgifter. Virkemiddelbruken på avfallsfeltet
må derfor ses i sammenheng med virkemiddelbruken på disse
områdene.
Regjeringen foreslo i St.meld. nr. 14 (2006-2007)
Sammen for et giftfritt miljø - forutsetninger for en tryggere
fremtid, en tilføyelse til det nasjonale resultatmålet
for farlig avfall om at genereringen av ulike typer farlig avfall
skal reduseres innen 2020 sammenlignet med 2005-nivå.
Regjeringens innsats for å identifisere
nye prioriterte typer farlig avfall kan likevel på kort
sikt føre til at generert avfallsmengde øker.
Regjeringen vil:
Innføre
krav om obligatoriske avfallsplaner i byggesaker som del av den
kommunale saksbehandlingen.
Stimulere til økt energiutnyttelse
av nedbrytbart avfall.
Arbeide for vesentlig strengere internasjonale regler
for kontroll med håndtering av utrangerte skip.
Videreføre en revidert strategi
for økt innsamling av farlig avfall, herunder identifisere
eventuelle nye prioriterte avfallstyper, forbedre statistikkgrunnlaget
og legge til rette for økt innsamling av farlig avfall
og EE-avfall fra forbrukere.
Bidra til fortsatt trygg bruk av avfallsprodukter, kompost
og slam i landbruket gjennom styrket forskning og mulige tiltak
for å redusere innhold av miljøgifter.
Øke utnyttelsen av fosforressurser
som plantenæringsstoff i norsk landbruk, og holde kadmium
i fosforholdig mineralgjødsel under vedtatte grenseverdier.
Regjeringen ønsker en avfallspolitikk
som hindrer eller reduserer potensielle miljøproblemer fra
avfall. Gjenvinning, herunder materialgjenvinning og forbrenning
med energiutnyttelse, foretrekkes framfor sluttbehandling. Virkemidlene
er rettet mot både kommuner og næringsliv, der
de mest sentrale er forurensningsloven med forskrifter, konsesjonskrav
til deponier og forbrenningsanlegg, avgift på sluttbehandling
av avfall, samt returordninger for særskilte avfallstyper.
Det vil bli innført nye krav om obligatoriske
avfallsplaner i byggesaker i avfallsforskriften. I utkast til nytt
regelverk foreslås det at avfallsplan blir gjort obligatorisk
for rive- og rehabiliteringsprosjekter over 100 m2 bruttoareal,
nybygg som overskrider 300 m2 bruttoareal og tiltak som genererer
mer avfall enn 10 tonn. Det settes et generelt krav om minimum 60
pst. kildesortering av bygg- og anleggsavfallet.
I tillegg til krav om avfallsplaner innføres
det krav om utarbeidelse av miljøsaneringsbeskrivelse for
alle rivnings- og rehabiliteringstiltak over 100 m2. Dette gjøres
for å sikre at bygget blir gjennomgått før
riving, og at komponenter som vil bli farlig avfall blir identifisert,
tatt ut separat og levert til godkjent avfallsmottak.
Regjeringen vil utrede hvordan informasjon om farlig
avfall kan bli gjort bedre tilgjengelig. Det vil også bli
vurdert om det skal presiseres i avfallsforskriften at det skal
være gratis for husholdninger å levere farlig
avfall til kommunale mottak.
Konsentrasjonen av klimagasser skal stabiliseres på et
nivå som vil forhindre farlig menneskeskapt påvirkning
av klimasystemet i tråd med Klimakonvensjonen. Den globale
middeltemperaturen skal ikke stige mer enn 2 grader C.
Regjeringen har som mål at Norge skal
overholde forpliktelsen i Kyotoprotokollen - om at de årlige
klimagassutslippene i perioden 2008-2012 i gjennomsnitt ikke skal
være mer enn 1 pst. høyere enn i 1990, da utslippene
var 52,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Protokollen åpner
imidlertid for at land, som et supplement til nasjonale tiltak,
kan gjennomføre utslippsreduksjoner og/eller kjøpe
kvoter i andre land.
For en gjennomgang av de nasjonale klimavirkemidlene
og tilhørende klimatiltak vises til en egen stortingsmelding
om klimapolitikken.
Mål for utfasing av ozon-nedbrytende
stoffer er at alt forbruk av ozon-reduserende stoffer skal stanses.
Norge har overholdt forpliktelsene under Montre-alprotokollen
om ozonreduserende stoffer, Norge har ingen produksjon og kun begrenset import
av de ozonreduserende stoffene som omfattes av våre nasjonale
resultatmål. Regulering av alle de ozonreduserende stoffene
i Montreal-protokollen er nå regulert i norsk lovverk gjennom
forskrift som implementerer både kravene under Montreal-protokollen
og EU-forordningen.
Utfordringene internasjonalt ligger nå spesielt
på oppfølging av forpliktelsene for utviklingslandene.
Regjeringen vil arbeide for å videreutvikle rammebetingelser
for utviklingsland og land i Øst-Europa som kan gjøre
det lettere for dem å oppfylle eksisterende forpliktelser
og eventuelt ta på seg nye forpliktelser under protokollen.
Utslippene av svoveldioksid, nitrogenoksider, flyktige
organiske forbindelser og ammoniakk skal reduseres slik at påvirkningen
av naturen holdes innenfor kritiske belastningsgrenser (naturens
tålegrense), og slik at menneskets helse og miljøet
ikke skades. Norges nasjonale resultatmål reflekterer forpliktelsene
Norge har påtatt seg for disse stoffene i protokoller under
ECE-konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning,
inkludert Gøteborgprotokollen.
Regjeringen vil:
Iverksette nødvendige
tiltak og virkemidler for at Norge skal overholde utslippsforpliktelsen
for nitrogenoksider (NOx) i Gøteborgprotokollen innen 2010.
Delta aktivt i arbeidet med å evaluere
og revidere Gøteborgprotokollen med sikte på å oppnå ytterligere
miljøforbedringer i Norge.
Delta aktivt i arbeidet med å følge
opp EUs tematiske strategi for luftforurensning.
Videreføre initiativene Norge
har tatt i IMO for å revidere regelverket for utslipp til
luft fra skip. Norge vil legge vekt på å utvikle
internasjonale regler som på en effektiv måte
kan redusere utslipp som bidrar til overskridelse av kritiske belastninger
for økosystemer og menneskers helse.
Følge opp EMEPs strategi for overvåking
av langtransportert luftforurensning.
Regjeringen tar sikte på å miljødifferensiere årsavgiften
for kjøretøy med tillatt totalvekt opp til 7,5
tonn i 2008. Differensieringen kan ta utgangspunkt i hvilke avgasskrav
(Euro-krav) kjøretøyene oppfyller.
Regjeringen vil redusere utslippene fra de største kildene
- samferdselssektoren og vedfyring. Det skal utarbeides en handlingsplan
for lokal luftkvalitet.
Regjeringen har satt i gang et større
arbeid med å legge om bilavgiftene i mer miljøvennlig
retning. Første fase har vært omlegging av engangsavgiften
for å favorisere biler med lavt CO2-utslipp. Det tas blant
annet sikte på å differensiere årsavgiften
etter lokale utslipp. Årsavgiften vil kunne bli høyere
for eldre biler enn for nyere biler. Gjennom forventet utskifting
av gamle biler vil utslippene av partikler og NOx kunne bli redusert.
For at kommunene skal ha flere virkemidler til disposisjon
vil Regjeringen vurdere å gi kommunene hjemmel i vegtrafikkloven
til å etablere lavutslippssoner, som er et geografisk avgrenset område
der tunge kjøretøy som ikke oppfyller et spesielt
utslippskrav, må betale en avgift for å kunne
trafikkere sonen.
Regjeringen vil utvikle bedre rutiner og metoder for
vinterdrift for å legge til rette for bruk av piggfrie
dekk.
Regjeringen foreslår et nytt mål
om 10 pst. reduksjon i støyplage innen 2020 (i forhold
til 1999). Antall personer utsatt for over 38 dB innendørs
støynivå skal reduseres med 30 pst. innen 2020
- i forhold til i 2005. Totale kostnader er anslått til
om lag 2 mrd. kroner. Dette inkluderer også kostnader for
skjerping av tiltaksgrensen i forurensningsforskriften, som er anslått
til 1,4 mrd. kroner. Utgiftene vil dekkes innenfor berørte
departementers budsjettrammer, eventuelt fremmes som satsingsforslag
i budsjettprosessen.
Målene skal følges opp gjennom
handlingsplaner, og Regjeringen legger nå fram en handlingsplan
for perioden 2007-2011. Det vil bli foretatt en evaluering av de
nasjonale målene i 2011, og det skal legges vekt på dokumentasjon
om helseeffekter. Innsatsen for de mest støyutsatte skal styrkes
ytterligere i neste handlingsplanperiode.
Regjeringen tar også sikte på å fastsette
et eget mål for reduksjon av søvnforstyrrelse,
og å øke satsingen på FoU for å dekke
disse kunnskapsbehovene.
Regjeringen har som mål at Norge skal
bli et foregangsland i miljøvernpolitikken. De økonomiske
og administrative konsekvensene av nye tiltak kan bare i begrenset
grad fastslås nå. Etter hvert som forslag konkretiseres,
vil konsekvenser for kommuner, næringsliv og andre berørte parter
bli utredet nærmere. Den årlige budsjettmessige
oppfølgingen av tiltak i årene framover vil være
avhengig av den økonomiske utviklingen og budsjettsituasjonen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ann-Kristin Engstad, Asmund Kristoffersen, Tore Nordtun, Torny Pedersen,
Karin Yrvin og Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn
Andersen, Tord Lien og Bente Thorsen, fra Høyre, Peter
Skovholt Gitmark og Ivar Kristiansen, fra Sosialistisk Venstreparti,
Inga Marte Thorkildsen, fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette
Holten Hjemdal, fra Senterpartiet, Knut Magnus Olsen, og fra Venstre,
lederen Gunnar Kvassheim, viser til at Norges miljøpolitikk
har som hovedmål å beskytte og verne om naturen
samt beskytte menneskers liv og helse, verne om naturen som grunnlag
for næringsdrift og sikre naturopplevelser, i tillegg til å sikre
folkets mulighet til å oppleve kulturminner også i
fremtiden.
Komiteen viser til at det norske
folk har et nært forhold til naturen gjennom et næringsrelatert bruk
og et aktivt friluftsliv. Til grunn for miljøvernpolitikken
ligger prinsippet om naturens tålegrense. Komiteen legger
til grunn at forvaltningen av naturen i Norge og internasjonalt
bør funderes på en kunnskapsbasert, helhetlig
forvaltning. Belastningen på miljøet må ikke
overstige det økosystemene kan tåle. Komiteen vil legge
vekt på å sikre at fremtidige generasjoner får
de samme muligheter til naturopplevelser som dagens. Forvaltningen
av naturen og kulturminnene er en forpliktelse på tvers
av generasjoner.
Komiteen viser til at global
oppvarming representerer en krevende utfordring i naturvernarbeidet. Komiteen viser
til Stortingets og Regjeringens arbeid for å redusere utslippet
av klimagasser og redusere de kommende klimaendringene i behandlingen
av St.meld. nr. 34 (2006-2007) Norsk klimapolitikk. Komiteen peker
på viktigheten av at det i naturvernarbeidet tas høyde
for at klimaet er i endring.
Komiteen vil understreke betydningen
av en effektiv miljørapportering, som kan gi en presis fremstilling
av miljøsituasjonen i Norge. Det er viktig at en stortingsmelding
om rikets miljøtilstand kan gi en enkel og tilgjengelig
oversikt over hvordan de virkemidlene som er innført, fungerer
i forhold til de miljømålene som er vedtatt.
Komiteen ber Regjeringen vurdere
om Rikets Miljøtilstand i sin nåværende
form fungerer hensiktsmessig i forhold til å gi en status
for miljøsituasjonen i Norge. Komiteen vil
også understreke behovet for at arbeidet med miljørapportering
i Miljøverndepartementet samkjøres med det arbeidet
som gjennomføres i Finansdepartementet og de indikatorene
som benyttes i forbindelse med rapportering fra nasjonal strategi
for bærekraft.
Komiteen peker på at
norsk industri er verdensledende i forhold til miljøvennlig
industriell produksjon. Norsk vannkraft er en viktig årsak til
dette, men også konsekvent bruk av best tilgjengelig teknologi
i industrien og stadig utvikling av ny teknologi, har bidratt til
at vi har en svært ren industri. Komiteen understreker
viktigheten av at norsk industri gis rammevilkår som gjør
at den kan beholde sin posisjon som verdensledende innen miljøvennlig
produksjon. Komiteen peker på at utslippene
av skadelige kjemikalier fra både olje- og fastlandsindustrien er
redusert, og at det er viktig at denne trenden fortsetter. Komiteen viser
til at det er av største viktighet at norsk industri gis
langsiktige og forutsigbare rammevilkår.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre understreker
i denne sammenheng viktigheten av at Regjeringen prioriterer oppfølgingen
og implementeringen av REACH-direktivet.
Komiteen slutter seg
til Regjeringens mål om å stanse tapet av biologisk
mangfold innen 2010.
Komiteen viser til at Regjeringen
legger til grunn at hovedpilaren i dette arbeidet er arealvern. Komiteen vil
peke på at også forvaltning, høsting
og planting, samt god arealplanlegging, er viktige pilarer i arbeidet
med å stanse tapet av biologisk mangfold.
Komiteen viser til at kommunene
har hovedansvaret for arealforvaltning, og at forvaltning etter
andre lover i stadig større grad delegeres til kommunene. Komiteen støtter denne
utviklingen, og mener at kommunene med fordel kan få større
ansvar og beslutningsmyndighet over arealsaker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil gi kommunene større selvråderett
i plan- og arealsaker. Disse medlemmer viser til
at betydelige ressurser brukes på å utvikle fylkesplaner
som ikke har bindende virkning, og som heller ikke bør
ha dette. Disse medlemmer vil derfor redusere byråkratiet
og avvikle de lovfestede fylkesplanene.
Disse medlemmer viser til at
en ny kommunestruktur med færre og større kommuner
vil gjøre planarbeidet mer treffsikkert. Planbehov på tvers
av administrative grenser bør løses gjennom interkommunalt
samarbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er positiv
til Regjeringens satsing på frivillig vern som arbeidsmåte.
Resultatene av dette arbeidet synes lovende. Disse medlemmer har
merket seg at nærmere 500 skogeiere til sammen så langt
har tilbudt frivillig vern av 90 områder med et totalareal
på 350 000 dekar. De naturfaglige registreringene
viser at områdene generelt sett holder tilfredsstillende
vernekvalitet.
Komiteen viser til
at det i perioden etter Verdenskommisjonens rapport er gjort mye
for å motvirke miljøskader. Særlig har
de industrialiserte landene redusert sine utslipp av de mest skadelige
stoffene, avfallsmengde og utslipp av CO2 pr. produsert enhet. Allikevel
er miljøutfordringene globalt store. De underutviklede
og ny-inudstrialiserte landene har ikke de samme forutsetningene
for å korrigere sine miljøutfordringer. Derfor
er internasjonalt samarbeid og globale løsninger på globale
utfordringer av største viktighet.
Komiteen peker på at
teknologioverføring til ny-industrialiserte økonomier
kan ha en stor positiv miljøeffekt dersom det medfører
renere produksjon.
Komiteen peker særlig
på CDM-mekanismen under Kyoto-protokollen som et viktig
bidrag til bærekraftig utvikling.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
at de menneskeskapte klimaendringene er en av de største
utfordringene menneskeheten står overfor. FN klimapanels
4. hovedrapport som ble lagt fram i år, viser med tydelighet
at klimaendringene allerede er i gang, og at konsekvensene vil bli
dramatiske dersom vi ikke gjennomfører kraftige kutt i
utslippet av klimagasser.
Flertallet viser til at verden
fortsatt 20 år etter at Brundtlandkommisjonen la frem rapporten "Vår
felles framtid" står overfor store miljøutfordringer.
Selv om vi gjennom teknologiutvikling og internasjonalt samarbeid
langt på vei har klart å møte utfordringer
som nedbryting av ozonlaget og sur nedbør, viser klimatrusselen med
tydelighet at vi fortsatt har store uløste oppgaver.
Flertallet viser til Regjeringens
målsetting om å unngå global oppvarming
på mer enn 2 grader i forhold til førindustriell
tid. Ifølge FNs klimapanel må reduksjonen i de
globale utslippene starte i perioden 2000-2015, dersom dette målet skal
nås. Flertallet vil påpeke at vi
allerede har nådd midten av denne perioden, og at utslippene fortsatt øker
i både rike og fattige land. I perioden 1990-2006 økte
de globale utslippene med mer enn 3 prosent per år. Dersom
2-gradersmålet skal nås, haster det med å få gjennomført utslippskutt.
Flertallet vil at Norge skal
være en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet,
og at vi skal ta en lederrolle i arbeidet med å utvikle
et godt, klimavennlig samfunn. Norges troverdighet som pådriver
er avhengig av at vi reduserer egne utslipp, bidrar til utvikling
av teknologi og viser at det er mulig å frikoble økonomisk
vekst fra utslipp av klimagasser.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til avtalen mellom
regjeringspartiene, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre
om St.meld. nr. 34 (2006-2007) Norsk klimapolitikk. Avtalen innebærer
en mer ambisiøs og forpliktende politikk på klimaområdet,
enn det Regjeringen i utgangspunktet la opp til da meldingen ble
presentert for Stortinget.
Disse medlemmer vil peke på at
det fremover vil kreves flere og mer målrettede tiltak
for å for å nå klimamålene enn
det avtalen i første omgang legger opp til. Disse
medlemmer imøteser derfor Regjeringens videre arbeid
på området.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen har forsøkt å fremstille sin egen
satsing innenfor klima- og miljøområdet over budsjettene
som ambisiøs. Det har den ikke vært. Regjeringens forslag
til statsbudsjett for 2008 inneholdt bl.a. ikke de nødvendige
bevilgningene for å nå de målene man
har satt seg på en rekke områder, som for eksempel
biologisk mangfold, opprydning av miljøgifter, fornybar
energiproduksjon og energiomlegging og vern av kulturminner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
i forhold til klimapolitikken til Fremskrittspartiets merknader
i komitéinnstillingen til St.meld. nr. 34 (2006-2007) Norsk
klimapolitikk og Dokument nr. 8:97 (2006-2007) om Kyoto-tiltak med
vekt på kostnadseffektivitet og nytte for miljøet.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at økonomiske
fremskritt, teknologisk utvikling, økt miljøbevissthet
og en aktiv miljøpolitikk har ført til at miljøtilstanden
på mange viktige områder er blitt betydelig forbedret
både nasjonalt og internasjonalt de senere år.
Disse medlemmer viser videre
til at individuell frihet, markedsøkonomi og en åpen
verdenshandel har det siste århundret gitt en økonomisk og
teknologisk fremgang uten sidestykke tidligere i historien. Vi har
redusert fattigdom mer de siste 50 årene enn vi gjorde
i de foregående 500 årene.
Disse medlemmer viser til at
markedsøkonomi, demokrati og globalisering de siste tiårene
har løftet en stor del av befolkningen ut av fattigdom
i utviklingslandene. Disse medlemmer har merket seg
at utviklingen de siste 50 årene har ført til
at mer enn 3 milliarder mennesker har blitt løftet ut av
fattigdom. Disse medlemmer viser til at mens bare
30 pst. av befolkningen i u-landene hadde tilgang til rent drikkevann
i 1970, har i dag om lag 80 pst. dette.
Disse medlemmer viser til at økonomisk fremgang
og vekst har gått hånd i hånd med økt miljøvern
på en rekke områder. Disse medlemmer har
merket seg at det er påvist en sterk positiv korrelasjon
mellom miljøindikatorer og økonomisk utvikling.
Den teknologiske utvikling har ført til at menneskene produserer
stadig mer miljøvennlige og mindre ressurskrevende produkter. Disse
medlemmer har merket seg at Verdensbanken har slått fast
at nøkkelen til å løse miljøproblemene
ikke først og fremst ligger i å produsere mindre
- men i å produsere annerledes. Dette har moderne teknologi
gjort det mulig å gjøre i industrilandene. Og
det gjør den i økende grad også i utviklingslandene.
Disse medlemmer understrekker
imidlertid at verden fortsatt står overfor store miljøutfordringer
på enkelte områder. Klimaproblematikken, bruk
av helse- og miljøfarlige kjemikalier og tapet av biologisk
mangfold er eksempler på områder der utviklingen
er bekymringsfull og en økt innsats er nødvendig.
Samtidig er det fortsatt viktig å holde et fokus å bekjempelse
av fattigdom, og disse medlemmer viser her til FNs
tusenårsmål. Disse medlemmer vil
peke på internasjonalt samarbeid, en åpen verdensøkonomi,
bruk av markedsøkonomiske virkemidler, prinsippet om at
forurenser betaler, teknologisk utvikling og spredning av kunnskap
som viktige faktorer for å løse disse utfordringene.
Komiteen viser til
Regjeringens mål om å gjøre Norge til
verdensledende på miljørettet bistand.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at bevaring
av regnskog er et viktig tiltak for å sikre bærekraftig
utvikling. Å ta vare på regnskogen og unngå avskoging
er viktig både i arbeidet for å forebygge alvorlige
globale klimaendringer og for å ta vare på biologisk
mangfold.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at bevaring av regnskog er et viktig tiltak for å sikre
bærekraftig utvikling og for å ta vare på det
biologiske mangfoldet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg Regjeringens ønske
om å bruke 3,0 mrd. kroner årlig til arbeidet
med å bevare regnskogen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener kampen mot fattigdom og verdens miljøutfordringer
henger nært sammen, og merker seg meldingens globale fokus.
Dette flertallet viser til at
sammenhengen mellom fattigdom og miljøproblemer er blitt enda
tydeligere de siste 20 årene. Utnevnelsen av en egen miljø-
og utviklingsminister vil føre til at Norge får
en tydeligere stemme, og bidra til at disse sammenhengene settes
enda høyere på den internasjonale agendaen.
Dette flertallet vil understreke
at Regjeringens løfter om å bevilge 3 mrd. kroner
til bevaring av regnskog per år viser at den også i
praktisk politikk følger opp løftene om å være
et foregangsland i det internasjonale miljø- og utviklingsarbeidet.
Et slikt tiltak vil ha stor betydning både for å begrense
utslipp av klimagasser, redusere tap av biologisk mangfold og bidra
til bærekraftig utvikling i de store regnskogslandene.
Dette flertallet viser til at
Norge har lagt stor vekt på å styrke den miljørettede
utviklingspolitikken, og at dette er fulgt opp med økte
bevilgninger til miljøsatsinger over bistandsbudsjettet.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener at Norge må være
en aktiv aktør for å sikre internasjonal oppslutning
om tiltak mot avskoging i u-land.
Disse medlemmer viser til at
Norge skulle sette av 3,0 mrd. kroner årlig over statsbudsjettet fra
og med 2008 - til bevaring av regnskogen - var et viktig krav til
et bredt klimapolitisk forlik fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre. Disse medlemmer er derfor tilfreds med
at dette ble en del av klimaforliket mellom Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre og regjeringspartiene, og at Regjeringen derfor
på klimatoppmøtet på Bali i desember
2007 kunne varsle at den ville sette av 3,0 mrd. kroner årlig til
bevaring av regnskog.
Disse medlemmer viser til klimaavtalen
av 16. januar 2008 og spørsmålet om finansiering av
klimatiltak i utviklingsland. Av avtaleteksten fremgår
det at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener den økte
innsatsen mot avskoging og klimatiltak i utviklingsland ikke skal
gå på bekostning av dagens norske innsats mot
internasjonal fattigdom. Midlene til innsats mot avskoging og klimatiltak
i utviklingsland skal i sin helhet bevilges utenom den samlede norske bistandsrammen
og Regjeringens varslede opptrapping av denne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at
Norge må ta initiativ til å få med de
andre nordiske land til å yte tilsvarende beløp
som Norge til bevaring av regnskog.
Disse medlemmer mener at det
er en forutsetning for bruk av midlene at det etableres tilfredsstillende
mekanismer, for eksempel i regi av FN eller Verdensbanken, som kan
sertifisere og håndtere store overføringer til
skogtiltak på en betryggende måte. I en startfase
vil det derfor være nødvendig å bruke
ressurser på å utvikle bl.a. regelverk, overvåkings-
og kontrollordninger bl.a. gjennom demonstrasjons- og pilotprosjekter.
Frem til tilfredsstillende mekanismer er på plass, som
kan sertifisere og håndtere store overføringer
til skogtiltak på en betryggende måte, settes
midlene av på fond.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at Norge må være en pådriver for å sikre
internasjonal oppslutning om tiltak mot avskoging i u-land. Disse
medlemmer peker på at å få slike
tiltak godkjent som CDM-tiltak, ville være et viktig bidrag
for å få opp de industrialiserte landenes vilje
til å finansiere vern av regnskog.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til Regjeringens mål om å omgjøre
UNEP til en Verdens miljøorganisasjon med sanksjonsmuligheter.
Disse medlemmer peker på at
arbeidet med å gjøre Norge til verdensledende
på miljørettet bistand ikke må komme
i veien for arbeidet for økt internasjonal frihandel, som
i de siste årene har løftet millioner av mennesker
i den tredje verden ut av fattigdom.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre slutter seg til Regjeringens
ambisjon om å bidra til at de mer enn 500 folkerettslige
avtalene miljøarbeidet i FN består av, blir samlet
til et mer effektivt og oversiktlig miljøregelverk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Norge deltar i et betydelig antall miljøavtaler. Disse
medlemmer mener det bør gjennomføres en
kritisk gjennomgang av disse, for å se hvorvidt det er
hensiktsmessig å delta i alle. Disse medlemmer mener
det vil være en fordel å samordne og forenkle
avtaler slik Regjeringen går inn for. Disse medlemmer mener
miljøavtaler må være globale og eventuelle
sanksjonsmyndigheter likeså, slik at norsk næringsliv
ikke blir påført særnorske miljøkrav,
som vil redusere norske bedrifters konkurranseevne.
Disse medlemmer peker på at
norsk næringsliv og befolkningen generelt er avhengig av
effektiv flytransport på grunn av geografi og demografi. Disse
medlemmer viser til at luftfartssektoren gjennomfører
en rekke tiltak med miljømessig positive virkninger. Disse
medlemmer ser ingen grunn til å skattlegge flypassasjerene
ytterligere.
Komiteen viser til
at norsk industri og øvrig næringsliv er miljøvennlig
sammenlignet med de fleste andre land. Denne utviklingen har kunnet
finne sted fordi miljøteknologi har blitt forsket frem
og implementert så raskt det har vært teknisk
og økonomisk mulig. Komiteen mener det er ønskelig
at denne tendensen fortsetter også i fremtiden, og at prinsippet
om bruk av "Best tilgjengelig teknologi" (BAT) i industri og øvrig næringsliv
legges til grunn for fremtidig utvikling og utbygging.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Norge
er avhengig av et mangfoldig og konkurransedyktig næringsliv. Flertallet mener
ambisiøse miljøkrav og økt innsats innen
miljørettet forskning og utvikling er en viktig forutsetning for å sørge
for konkurransekraft innen en rekke næringer i fremtiden.
Flertallet vil blant annet vise
til at ordningen med bruk av "Best tilgjengelig teknologi", BAT, som
Norge har sluttet seg til sammen med EU-landene, åpner
opp store muligheter for bedrifter som ligger i forkant på miljøområdet.
Slike ordninger, og et generelt økt fokus på miljøutfordringen
verden over, kan bidra til å styrke konkurranseevnen til
næringer som satser målrettet innenfor miljøløsninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det
ikke må bli slik at næringslivet alene får
ansvaret for at prinsippet om bruk av BAT i industri og øvrig
næringsliv legges til grunn for fremtidig utvikling og
utbygging, men at BAT holdes ved like av et samarbeid mellom det
offentlige og næringslivet. Disse medlemmer peker
på at det særlig på forsknings- og utviklingssiden
påligger det offentlige et særlig ansvar for å ta
hovedbyrden.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre mener staten spiller en viktig rolle i forhold
til å tilrettelegge for en slik utvikling gjennom bruk
av konsesjonslovverket, utslippstillatelser, støtteordninger
og satsing på forskning og utvikling.
Komiteen er svært
opptatt av de nye mulighetene miljøteknologi representerer
for norsk næringsliv, og vil understreke betydningen av
at miljøteknologi blir et satsingsområde fremover, blant
annet gjennom økt fokus på miljøteknologi i
forskningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke
viktigheten av å inkludere næringslivet i miljøarbeidet. Disse
medlemmer mener verdiskaping og miljø må ses
i sammenheng, og viser til at en stor andel av utviklingen av ny
"miljøteknologi" og ressursbesparende teknologi finner
sted i privateide bedrifter.
Komiteen slutter seg
til Regjeringens ambisjon om å bli et foregangsland innen
fangst og deponering av CO2. Den nasjonale innsatsen for å utvikle
teknologi som på billigst mulig måte kan fange
CO2, vil være av stor betydning for å redusere
de globale utslippene av CO2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre peker på at
verdens energibehov er forventet å øke med 60
pst. innen 2030. Det meste av denne veksten er forventet å bli
dekket av de fossile energikildene kull, olje og gass. Særlig vil
energietterspørselen øke i utviklingslandene og
nyindustrialiserte land. Tilgang til energi er helt nødvendig
dersom disse landene skal komme opp på levestandarden i
vår del av verden. Samtidig må de globale utslippene
av klimagasser reduseres. Det er derfor helt nødvendig å frikoble
verdens økende energibehov fra økning i klimagassutslipp
dersom vi skal unngå en global klimakatastrofe. Teknologiutvikling
i form av økt produksjon av energi fra fornybare energikilder
og fangst og lagring av CO2 fra fossile energikilder er nødvendig
for en slik frikobling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at også fremtidens energibehov
i stor grad vil måtte skaffes til veie fra fossile kilder,
særlig kull. Disse medlemmer peker på at
satsingen på å redusere de globale utslippene
av CO2 ikke må komme til hinder for bygging av nye gasskraftverk
i Norge før 2018.
Disse medlemmer mener at utvikling
av slike teknologier må være en prioritert oppgave.
Det viktigste formålet med utvikling av teknologi for fangst
og lagring av CO2 fra gasskraftverk i Norge, må være
at kostnadene ved slik teknologi blir så lave i forhold
til kvoteprisen på klimagasser - at teknologien kan anvendes
på en kommersiell måte på kullkraftverk
i andre land, utover å møte våre nasjonale
utslippsforpliktelser.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til Lavutslippsutvalgets
utredning NOU 2006:18, som viser at å redusere de nasjonale
utslippene av klimagasser med inntil to tredjedeler innen 2050, vil
ha svært små konsekvenser for verdiskapingen i
Norge. Disse medlemmer vil også vise til
Stern-rapporten, som konkluderer med at det lønner seg å redusere
utslippene av klimagasser ettersom konsekvensene av klimaendringer
- i tillegg til menneskelige tragedier og tap av artsmangfold -
også vil få store økonomiske konsekvenser.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre vil peke på at det ikke er noen sammenheng
mellom bygging av gasskraftverk og det å sikre industrien
og husholdningene billig kraft. Produksjonen ved det nyåpnede gasskraftverket
på Kårstø ble nylig stanset på grunn
av lav strømpris. Gasskraftverket på Kårstø er
et topplastkraftverk, og vil kun produsere når strømprisen
er høy i forhold til gassprisen.
Komiteen viser til
at utnyttelse av naturen har vært og er en viktig kilde
til velstand og velferd i Norge. Nordmenn har brukt naturen til
høsting og jakt, landbruk, fiske, vannkraft og friluftsliv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at til og med oljerikdommene
våre stammer fra en tid hvor havnivået var langt
lavere enn i dag, og Nordsjøen og Norskehavet var skogkledde
områder og myrlandskap.
Komiteen peker på at
det er viktig å forvalte verneområder på en
slik måte at de blir mer tilgjengelig for offentligheten
uten at det går utover verneformålet. Komiteen mener
dette oppnås i tett dialog mellom lokale og statlige myndigheter. Komiteen støtter
Regjeringens mål om å utarbeide en "handlingsplan
for bærekraftig bruk og skjøtsel av nasjonalparker og
andre verneområder".
Komiteen viser til at de muligheter
som ligger i vern og bruk av kulturarven ikke blir godt nok utnyttet
i dag. Komiteen viser til verdiskapingsprogrammet
som ble satt i gang i 2006. Komiteen støtter
Regjeringen i at dette arbeidet bør videreføres
og styrkes. Komiteen viser spesielt til den vellykkede
Pilgrimsleden til nasjonalhelligdommen Nidaros domkirke. Prosjektet
har på en unik måte kombinert naturopplevelse
og kulturminner, samtidig som det har fått en ikke ubetydelig
internasjonal oppmerksomhet.
Komiteen viser at natur- og kulturarven
er en del av grunnlaget for reiselivet. Norsk natur fremstår
som relativt uberørt og lite kommersielt tilrettelagt,
dette er kvaliteter som i fremtiden vil bli mer etterspurt i turismesammenheng.
Komiteen viser til at vakre og
varierte fjell-, skog- og kystlandskaper er en verdi det er av stor viktighet å ta
vare på. Slike områder er det stadig færre
av i det øvrige Vest-Europa. På den ene siden
gjør det våre naturområder viktigere
fra et miljøfaglig perspektiv, men samtidig øker
det også markedsverdien i et turismeperspektiv.
Komiteen mener at det med dette
som bakteppe er viktig å legge til rette for økt
kompetanse på bærekraftig reiseliv.
Komiteen merker seg Regjeringens
intensjoner om at kultur- og naturarv skal gi grunnlag for lokal
verdiskaping, og imøteser videre oppfølging av
dette arbeidet.
Komiteen mener økt innsats
for å bevare miljøet er en forutsetning for langsiktig
verdiskaping og fortsatt høy levestandard i samfunnet.
Vi er avhengige av naturen og å kunne høste fra
naturen innenfor de rammene økosystemene tillater.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at vern kan kombineres med næringsvirksomhet
som ikke belaster naturen. For å bidra til økt
verdiskaping i distriktene vil disse medlemmer legge
til rette for turisme og næringsliv som ikke skader naturen
i og i tilknytning til nasjonalparker og andre verneområder. Disse
medlemmer peker på at kommunene er de beste til å kunne
balansere hensynet til vern og til turisme og næringsliv,
og må kunne gjøre vurderinger lokalt innenfor
en ramme av nasjonale retningslinjer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil peke
på den betydningen vakre og urørte naturområder
har for turisme- og opplevelsesnæringer over hele landet. Disse
medlemmer vil vise til at kraftkabler i luftspenn planlegges
utbygd i flere unike områder med store natur- og miljøverdier,
slik som på strekningene Sima-Samnanger, som planlegges
på nordsida av Hardangerfjorden, Setesdalen og Fardal-Ørskog
gjennom Sunnmørsalpene.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil peke på at lokal
kraftproduksjon kan avhjelpe behovet for tilførsel av kraft
via nye linjer.
Disse medlemmer viser til at
potensialet for fornybar energiproduksjon og energisparing i Norge
er stort, og mener derfor at en offensiv og målrettet satsing
innen fornybar energi og energisparing kan avhjelpe behovet for
bygging av nye kraftkabler i fremtiden.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre vil vise til at det i dag velges nesten utelukkende å benytte
luftspenn, når kabler framføres.
Disse medlemmer ønsker
en endring av dagens politikk, slik at miljøet tillegges
større vekt når kabelalternativ skal velges. Alternativer som
jordkabel og sjøkabel må i større grad
velges, når dette kan redusere belastningen på naturmiljøet
i forhold til linjer fremført med luftspenn. Et godt eksempel
er den planlagte linjen mellom Sima og Samnanger, på nordsida
av Hardangerfjorden. Disse medlemmer mener konfliktene
knyttet til miljøverdier og estetiske hensyn ved denne
linjen er så store at sjøkabel bør velges.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme egen sak
for Stortinget om hvordan en kan redusere behovet for store naturinngrep
ved høyspentledninger, samt alternative løsninger
med kabling/sjøkabel i spesielt utsatte områder."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser stor
interesse for å bygge og drive mikro- og minikraftverk
(under 1 MW) over hele landet. Denne type kraftproduksjon er klimavennlig
og bidrar til lokal verdiskaping. Det har vært en stor økning
i antall konsesjonssøknader om å bygge små vannkraftverk
de siste årene.
Disse medlemmer viser til at
små vannkraftutbygginger kan gi et viktig bidrag til å bedre
kraftbalansen og styrke forsyningssikkerheten for elektrisk kraft
i Norge.
Disse medlemmer har merket seg
at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) anslår et potensial
på landsplan på 25 TWh ny kraftproduksjon
fra småkraftverk. Dette utgjør mer enn 20 pst.
av dagens kraftproduksjon i et normalår, og dekker mer
enn 80 pst. av strømforbruket til norske husholdninger.
Det gir investeringer i distriktene for om lag 80 mrd. kroner. Det
vil ha betydning for flere tusen gårdsbruk og rettighetshavere,
i tillegg til leverandørindustri og annet næringsliv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil påpeke at bygging
av mikro- og minikraftverk i mange tilfeller medfører lokale
naturinngrep. Dersom tiltaket kan være nevneverdig til
skade eller ulempe for allmenne interesser, er det konsesjonspliktig
etter vannressursloven. Loven forvaltes av NVE. Prosjekter som ikke
er konsesjonspliktige, behandles i dag av kommunene som byggesak
etter plan- og bygningsloven.
Disse medlemmer er opptatt av
at en forsvarlig behandling av alle vassdragsreguleringer som sikrer
at naturmangfold, friluftsliv og landskapsverdier ikke går
tapt. Det er derfor viktig at denne type saker gis en kvalitetsmessig
god og helhetlig saksbehandling.
Disse medlemmer mener av prinsipp
at avgjørelser skal fattes så nært dem
det angår som mulig. Samtidig er det viktig å ivareta
hensyn knyttet til miljø- og arealforvaltning. Det er også viktig å oppnå en
god balanse mellom disse hensynene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre mener disse forholdene vil være godt
ivaretatt gjennom å flytte konsesjonsmyndigheten for mikro-
og minikraftverk til fylkene, og fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen overføre
konsesjonsmyndighet for mikro- og minikraftverk etter vannressursloven
til fylkene."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke at det er viktig å ta
miljøhensyn og hensyn til estetikk, friluftsliv og turisme
ved utbygging av kraftledninger. Disse medlemmer imøteser
den utredningen av fremtidig kraftlinjepolitikk Regjeringen har
lovet. Disse medlemmer forutsetter at samfunnsøkonomi
og hensynet til effektivitet og nettleien også i fremtiden
vil ha stor betydning for de vurderinger som blir foretatt i forhold
til kraftlinjefremføring. Samtidig vil disse medlemmer understreke
at noen av disse nye linjene i tillegg til å øke
overføringskapasiteten også vil erstatte andre
linjer, og at i slike tilfeller må den samlede miljøeffekten
av en utbygging legges til grunn for vurdering av kabling.
Disse medlemmer vil også peke
på at vannkraft har den egenskapen at den ikke bidrar til utslipp
av CO2, men er et bidrag til verdiskaping i distriktene, og at dette
gjelder uavhengig av hvor stor installert kapasitet vannkraftverkene har.
Disse medlemmer har merket seg
at NVE har store kapasitetsproblemer på grunn av stor pågang
av konsesjonssøknader etter vannressursloven. Det er også viktig
at avgjørelser om utbygging av slike prosjekter fattes
nærmest mulig dem det angår.
Disse medlemmer har merket seg
at en viktig flaskehals i arbeidet for raskt å øke
kraftproduksjonen her i landet ligger i saksbehandlingskapasiteten
hos NVE. Kravet til saksbehandling, både for utbygger og
NVE, er stort, og dette forsinker utbygging. Det gjelder også de
minste kraftverkene: mikrokraft (installert effekt < 0,1 MW)
og minikraftverk (installert effekt > 0,1 MW
og mindre enn 1 MW). Søknadsprosedyre, behandlingsprosedyre
og behandlingstid står for disse kategoriene vannkraftutbygginger
ikke i forhold til inngrepets omfang. Disse medlemmer mener
at for disse kategoriene vannkraftutbygginger bør saksbehandlingen
kunne lettes betydelig gjennom å delegere konsesjonsmyndigheten
fra NVE til den enkelte kommune. En slik overføring vil både
forenkle saksbehandlingen og spare tid for de minste kraftverkene,
og vil frigjøre kapasitet hos NVE, noe som kan gi en raskere
saksbehandling for de øvrige kraftutbygginger.
Disse medlemmer viser til at
delegering av konsesjonsmyndighet vil øke det lokale selvstyret.
Det er i den enkelte kommune man kjenner best til konsekvensene
av inngrepet, og som derfor bør ha myndighet i denne typen
saker. Delegering av konsesjonsmyndighet for mikro- og minikraftverk
til den enkelte kommune kan være ett av de enkelttiltak
som kan sette fart på utbyggingen av mindre vannkraftanlegg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
også peke på at særlig linjen Fardal-Ørskog
i tillegg til å skulle styrke kraftoverføringen
fra Vestlandet til Midt-Norge, også skal fange opp mye
ny vannkraft fra mikro- og minikraftverk i Sogn og Fjordane, og
at store deler av traseen dermed ikke kan legges i kabel.
Disse medlemmer ønsker
imidlertid ikke å tilføre fylkene mer beslutningskompetanse.
Disse medlemmer fremmer på dette
grunnlag følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen overføre
konsesjonsmyndighet for vannkraftverk med installert effekt på inntil
3 MW til primærkommunene."
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at mikrokraftverk opp til 100 kW installert effekt og
minikraftverk med installert effekt fra 100 til 1 000 kW
er i karakter og inngrep ikke større enn det kommunen har
vedtaksmyndighet i forhold til saker etter plan- og bygningsloven
(industribygg, hytteområder m.m.). Det bør derfor være
uproblematisk at kommunene også overtar konsesjonsansvaret
for disse typene kraftutbygging.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige
lovendringsforslag slik at konsesjonsmyndighet for alle kraftverk
opp til 1 MW delegeres til den enkelte kommune."
Komiteen peker på at
Regjeringen vil legge til rette for et mer miljøvennlig
forbruksmønster. Komiteen slutter seg til
ambisjonen om å øke folks bevissthet og kunnskap
om bærekraftig forbruk, og peker på at både
frivillige og lovpålagte miljømerkeordninger er
viktige virkemidler for å nå disse målene.
Komiteen vil understreke betydningen
av saklig og tilgjengelig miljøinformasjon som forutsetning
for at forbrukerne kan gjøre gode miljøvalg, og
har merket seg den stadig økende etterspørselen
etter forbrukerinformasjon i befolkningen.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
mål om at det offentlige, særlig staten, skal
gå foran som ansvarlig forbruker og fremme etterspørselen
etter miljøvennlige produkter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre peker på at
det bør legges til rette for at også kommunal
sektor involveres i dette arbeidet, for eksempel gjennom i større
grad å åpne for at Enovas virkemiddelapparat gjøres
tilgjengelig også for kommunene.
Komiteen er fornøyd
med at oppfølgingen av miljøinformasjonsloven
skal fortsette, og legger vekt på at dette skal skje i
tett samarbeid med næringsliv, forbruker- og miljøorganisasjonene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har med tilfredshet
registrert barne- og likestillingsministerens initiativ for å klimamerke
dagligvarer, og er opptatt av at miljømerkeordningene blir
bedre kjent i befolkningen. Det er i dag komplisert å finne
frem til relevant informasjon om merkeordninger, hvilke oppvarmingsløsninger
som er mest effektive, hvilke biler som slipper ut minst klimagasser
og andre forbrukerspørsmål.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til det kommende forbrukerpolitiske handlingsprogrammet, som
vil bli lagt fram av Barne- og likestillingsdepartementet våren
2008.
Dette flertallet har også lagt
merke til det store engasjement som er skapt rundt Miljøverndepartementets
klimakampanje "Himmel og hav", og vil understreke behovet for en videreføring
og styrking av det holdningsskapende arbeidet på klimaområdet.
Dette flertallet viser for øvrig
til at Regjeringen i Soria Moria-erklæringen går
inn for å opprette et eget statsforetak for avfallsforebygging og
gjenvinning under Miljøverndepartementet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
at en stadig større del av den maten som blir konsumert
i Norge stammer fra import og re-import. Dette utviklingstrekket
er i hovedsak bra fordi det gjør at mindre utviklede land
får anledning til å delta i internasjonal handel
og velstandsutvikling i større grad enn før. Samtidig
stiller denne utviklingen større krav til merking av maten
til sluttbruker. Disse medlemmer peker på at
god og lett tilgjengelig opprinnelsesmerking av matvarer som biff, fiskefilet
og andre lite behandlede sluttprodukter, bør være
et minimum, og at slik merking bør inneholde både
varens opprinnelsessted og eventuelt foredlingssted.
Grønn skatteveksling er
et effektivt virkemiddel, og komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er generelt opptatt av å bruke skattesystemet som et virkemiddel
for å vri forbruket i grønn retning.
Flertallet ser grønn
skatteveksling som et viktig virkemiddel for å vri forbruket
i miljøvennlig retning, og viser til det arbeidet Regjeringen
gjør på dette feltet. Arbeidet med omlegging av
bilavgiftene ble påbegynt allerede i fjorårets
budsjett. CO2-avgift på gass til oppvarming ble vedtatt
i statsbudsjettet for 2007, mens CO2-avgiften for innenlands luftfart
og grunnavgiften på fyringsolje ble vedtatt økt
i 2008-budsjettet.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til regjeringen Bondevik
IIs skattereform, som gir flatere og enklere skatt gjennom en kraftig
tilnærming av skattesatsene for arbeid og kapital og fjerning
av den kompliserte og urettferdige delingsmodellen. Dermed har vi
blant annet sikret skatteregler som belønner investeringer
i bedrifter framfor utbytte til eget forbruk.
Disse medlemmers mål
for skattesystemet er et enklere, mer effektivt og miljøvennlig
skattesystem, som er internasjonalt konkurransedyktig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det totale skattetrykket i Norge er for høyt, og vil
jobbe for å redusere det totale skattetrykket. Disse
medlemmer er for øvrig prinsipielt tilhengere av
en omlegging av statens inntekter fra skatt på arbeid til
beskatning av forbruk, slik en grønn skatteveksling ville
innebære.
Disse medlemmer vil imidlertid
understreke at grønn skatteveksling måtte innebære
at andre skatter måtte reduseres, men finner det usannsynlig
at den sittende regjering vil ta initiativ til skattereduksjoner. Disse
medlemmer vil understreke at "miljøavgifter" uten
tilsvarende kutt i andre skatter og avgifter bør øremerkes
miljøtiltak.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre mener forholdene nå ligger godt til
rette for et skatteskifte fra rød til grønn skatt.
Grønn skatteveksling med økte skatter på forurensing
og lavere skatter på arbeid, er et virkemiddel som vil
tilrettelegge for miljøriktig adferd.
Disse medlemmer er skuffet over
at Regjeringen hittil ikke har benyttet anledningen til en kraftigere
omlegging av skatte- og avgiftssystemet i en mer miljøvennlig
retning. Tidspunktet for en slik omlegging er definitiv nå.
Både det forhold at klimaproblemene er vår tids
største politiske utfordring, og at Regjeringen skal holde
det samlede skatte- og avgiftsnivået uendret, tilsier en
langt mer offensiv omlegging enn Regjeringens forsiktige endring
av enkelte avgifter til nå.
Disse medlemmer vil ha mer skatt
på forbruk og helse- og miljøskadelig adferd,
og mindre skatt på arbeid.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med budsjettforslaget
for 2009 legge opp til en betydelig skatteveksling med redusert
skattebyrde på arbeid og økt skatt på forbruk
og miljøskadelig adferd."
Komiteens medlem fra Venstre viser
for øvrig til Venstres alternative statsbudsjett for 2008,
hvor Venstre foreslo en grønn skatteomlegging innenfor
en ramme på vel 3 mrd. kroner.
Komiteen viser til
at det er viktig å beskytte forbrukere mot eksponering
fra skadelige stoffer.
Komiteen peker på at
EUs nye kjemikalieforordning - REACH - er innrettet på å "snu
bevisbyrden", ved å pålegge industrien å dokumentere
at de stoffene de bringer på markedet brukes trygt i alle
ledd i foredlingskjeden. Bare et felleseuropeisk regelverk som REACH vil
kunne sette global standard for produktspesifikasjoner i foredlingskjedene.
REACH vil ventelig innlemmes i EØS-avtalen i løpet
av 2008, og gi Norge anledning til å fremme veldokumenterte
forslag innen rammen av REACH.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre understreker at arbeidet med å beskytte
forbrukere mot eksponering fra skadelige stoffer primært
må følges opp gjennom internasjonale avtaler,
slik det er gjort gjennom Norges deltakelse i arbeidet med REACH.
Disse medlemmer viser til at
Statens forurensningstilsyn på oppdrag fra Miljøverndepartementet
31. mai 2007 fremla et forslag til forskrift om forbud
mot en rekke kjemiske stoffer og metaller - 18 stoffer og stoffgrupper
med et uspesifisert antall stoffer - i produkter som ikke utelukkende
brukes yrkesmessig (industrielt). Forslaget er også notifisert
til WTO og EU/EØS (dir. 98/34). Den internasjonale
høringsprosessen har avslørt at forslaget er svært
mangelfullt konsekvensvurdert. SFT har ikke hatt oversikt over hvilke
produkter som vil bli forbudt som følge av forslaget.
Disse medlemmer viser til at
høringsuttalelsene fra utenlandske næringsorganisasjoner og
bedrifter peker på at dersom forslaget blir vedtatt, vil
det innebære at produkter av rustfritt stål vil
forsvinne fra det norske marked, dersom de ikke utelukkende brukes
yrkesmessig (industrielt). Det samme vil skje med utstyr for trådløse datanettverk,
mobiltelefoner, en rekke elektroniske lagringsmedier som CD-ROM,
DVD, samt CD/DVD-avspillende utstyr, optisk/elektroniske instrumenter,
mikrokameraer, glass/keramiske komfyrtopper, diodelys etc. Disse
medlemmer mener at disse konsekvensene ikke kan forsvares
i lys av de svært begrensede miljøgevinstene et
slikt forbud vil medføre, og oppfordrer Regjeringen til å arbeide
i internasjonale fora med denne typen restriksjoner heller enn å innføre
særnorske forbud. Disse medlemmer viser
til at både ESA og EU-kommisjonen har påpekt at
flere av de foreslåtte forbudene strider mot EØS-avtalen.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til Innst. S. nr.
228 (2004-2005) der et flertall i energi- og miljøkomiteen,
bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti, sier følgende:
"Kjemiske stoffer inngår i de aller fleste
produkter i internasjonal handel. Kunnskapsoppbygging, restriksjoner
og forbud kan derfor bare bli effektive gjennom brede internasjonale
løsninger."
Disse medlemmer vil vise til
at det er innført flere ordninger med forlenget produsentansvar innenfor
kjøretøy, forbrukerelektronikk, elektriske artikler,
batterier og melkekartonger gjennom etablering av ulike bransjestyrte returselskaper.
Disse medlemmer vil påpeke
at ordningene i all hovedsak fungerer etter intensjonen om høy grad
av innsamling og retur. Disse medlemmer vil påpeke
at det ikke eksisterer returordninger for f.eks. båter,
campingvogner og lastebiler og busser over 3,5 tonn. Disse
medlemmer vil peke på at dette er produkter som kan
inneholde betydelige mengder miljøskadelige stoffer, og
at avfallet bør omfattes av et organisert returopplegg
hvor produktene blir tatt hånd om på en forsvarlig
måte.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til å opprette
bransjestyrte returordninger for båter, campingvogner og
tyngre lastebiler og busser."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
kjent med at det ikke eksisterer returordninger for båter,
campingvogner og lastebiler og busser over 3,5 tonn. Disse
medlemmer ser behovet for å få en ordnet
innsamling av disse fremkomstmidlene, men vil peke på at
de aller fleste biloppsamlere har utstyr som er beregnet for kjøretøy
opp til 3 500 kg.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i inneværende års budsjett har innført
en høyere vrakpant for noen få kjøretøytyper
med dieselmotor, til sammen 30 000 kjøretøy.
Men de 200 000 bensinbilene som er registrert før
1991, og som ikke har katalysator, er ikke omfattet av ordningen. Disse
medlemmer vil peke på at å få innsamlet
disse kjøretøyene så fort som mulig også ville
være et bedre miljøtiltak.
På dette grunnlag fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen inkludere alle personbiler
uten katalysator i den kommende ordningen med forhøyet
vrakpant."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil peke
på at Telefonkatalogen skaper et unødvendig avfallsproblem.
Ifølge Naturvernforbundet blir syv av ti telefonkataloger
kastet ubrukt. Man opplever en overgang til bruk av opplysningen,
internett- og sms-tjenester. Disse medlemmer vil
også vise til at i forbindelse med utdelingen av nye kataloger
i fjor, så Bergen Interkommunale Reservasjonsselskap seg
nødt til å annonsere i avisen for å få folk
til å ta plasten av de nye katalogene før de ble
kastet. Påtrykket av nye kataloger skapte problemer for
avfallsselskapet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre mener det er fornuftig at man - enten som privatperson
eller bedrift - må etterspørre en vare for å motta
den. I dag er det slik at alle i utgangspunktet mottar telefonkatalogen,
med mindre man har reservert seg. Disse medlemmer mener
dette er en ordning som tilhører fortiden, og at distribusjon
av telefonkatalogen bør baseres på etterspørsel
på lik linje med andre varer og tjenester.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre
en ordning hvor privatpersoner og bedrifter må etterspørre telefonkatalogen
for å motta den."
Disse medlemmer mener dagens
regleverk for distribusjon av uadressert reklame bør speilvendes,
slik at den som ønsker å motta slik reklame må henge
opp et klistremerke med "reklame-ja-takk" på postkassen.
En spørreundersøkelse utført av Norsk
Respons på oppdrag fra Naturvernforbundet i Hordaland i
2007, viste at 80 pst. av de spurte ikke ville henge opp et slikt
klistremerke. Endring av markedsføringslovens § 2 c
i tråd med "ja-takk-prinsippet" vil medføre kraftig
reduksjon i avfallsmengden og store miljøbesparelser i
form av redusert produksjon, distribusjon og avfallshåndtering
av reklamemateriell. Av samme grunn bør også ordningen
med reklameinnstikk i avisene gjennomgås på nytt.
Komiteen viser til
Regjeringens ønske om en mer samordnet areal- og transportpolitikk,
og at lokale myndigheter bør legge opp til utbyggings- og
reguleringspolitikk som reduserer transportbehovet. Komiteen viser
videre til viktigheten av et langsiktig perspektiv i slik planlegging,
ved at man tar høyde for fremtidig befolkningsvekst og økt
trafikk i områder.
Komiteen understreker at viktigheten
av tilgang til natur- og rekreasjonsområder og kulturminner
er viktige for helse og livskvalitet. Komiteen peker
på nødvendigheten av å bedre kvaliteten
og vedlikeholdet av grøntområder i tettbygde strøk.
Komiteen er positiv til at man
vil fremme arbeidet for større bevissthet om kvalitet og
miljøhensyn i arkitektur og omgivelser, og mener det blant
annet bør være lønnsomt å satse
på energieffektive løsninger/installasjoner
- spesielt i nybygg.
Komiteen viser til
at god arealplanlegging blant annet vil kunne medføre lavere
utslipp fra veisektoren, både gjennom bedre fremkommelighet
for kollektivtrafikk, og ved reduserte utslipp som følge
av mindre kødannelse.
Komiteen er positiv til såkalte
"park and ride"-systemer, som vil redusere trafikkbelastningen i bysentrum
og forenkle bruken av kollektivtransport for blant annet pendlere. Komiteen mener det
vil være en fordel å arbeide for intermodale trafikknutepunkt,
for å bidra til et sømløst samspill mellom
transportformer for transportbrukeren. Slike knutepunkter skal legge
til rette for en enklest mulig overgang mellom ulike transportformer
for brukeren, og bør være en viktig del av kollektivsatsingen.
Komiteen vil samtidig understreke
at for god fremkommelighet for kollektivtrafikk og for fortsatt
næringsutvikling i Norge, er man avhengig av veier med
god standard og fortsatt bygging av nye veier, for å unngå unødvendig ressursbruk
gjennom økte utslipp og økt tidsbruk på veiene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil derfor understreke at dagens regjering er den første
som oppfyller de økonomiske forpliktelsene i henhold til
Nasjonal Transportplan.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, registrerer at Regjeringen ønsker å åpne
for at bompenger også kan brukes til finansiering av kollektivtransporten,
men vil understreke at dette - i tråd med omtalen i hovedstadsmeldingen
- skal bestemmes lokalt.
Komiteens medlemmer fra Høyre har åpnet
for å bruke bompenger til drift av kollektivtrafikk i Oslo/Akershus
i forbindelse med Oslopakke 3.
Disse medlemmer går
imot å gi en generell adgang til å bruke bompenger
til drift av kollektivtrafikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er skeptisk
til en innføring av bestemmelser om maksimumsnormer fremfor
minimumsnormer når det gjelder antall parkeringsplasser
i kommunene. Behovet for parkeringsplasser vil variere sterkt fra
kommune til kommune, være avhengig av næringsvirksomhet,
kollektivtilbud og geografisk plassering i landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er positiv til en satsing på kollektivtrafikk,
særlig i tettbygde strøk, men mener finansiering
av dette ikke bør pålegges de som er avhengig
av bil som fremkomstmiddel.
Disse medlemmer viser videre
til SINTEFs rapport "Miljømessige konsekvenser av bedre veier"
fra 2007, som viser at bedre veier totalt sett fører til
mindre utslipp og er derfor bra for miljøet. Konklusjonen
i denne er at; "manglende kapasitetsutvidelse i veisystemet er ikke
egnet virkemiddel for å fremme lavere utslipp fra veisektoren".
Disse medlemmer registrerer en
tiltagende debatt vedrørende veiprising, eller såkalt
rushtidsavgift. Det vises blant annet til et forsøk gjennomført
i Stockholm. Disse medlemmer finner det på sin
plass å understreke at resultatene fra dette forsøket
ikke er entydige.
Disse medlemmer vil understreke
at en rushtidsavgift vil kunne slå svært usosialt
ut, og ramme hardest de som allerede er dårligst stilt økonomisk.
Disse medlemmer vil videre understreke
viktigheten av gode veier også i et sikkerhetsperspektiv.
Rette, brede veier med midtskiller reduserer antall ulykker og trafikkfarlige
situasjoner. Disse medlemmer vil i tillegg understreke
de positive effektene mindre køståing vil medføre
både for den enkelte og i et bedriftsøkonomisk
perspektiv.
Disse medlemmer mener også at
gode veier vil være en forutsetning for effektiv, veigående kollektivtrafikk.
Det er også en uttalt målsetting for Regjeringen å "ta
hele landet" i bruk. Dette kan ikke etter disse medlemmers oppfatning oppnås
gjennom satsing på buss og tog alene.
Disse medlemmer er videre skeptiske
til den restriktive politikken det legges opp til i forhold til
etablering av kjøpesentre. Disse medlemmer mener
det er et paradoks at man kun vil tillate ny etablering av slike
i sentrumsområder, samtidig som man vil legge sterke begrensninger for
bilbruk i sentrumsområder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at rushtidsskatten i Stockholm brukes som sannhetsbevis på en
ordning med tidsdifferensierte bompengesatser, og som fungerer som
et positivt element i trafikkregulering. Disse medlemmer tar
avstand fra dette, og viser til at en rekke negative effekter er
resultatet av slike avgifter, samt at avgiften har liten støtte hos
den som rammes av den. Det vises til at folkeavstemmingen om permanent
avgift i Stockholm totalt ga et solid negativt flertall totalt.
For områder inne i Stockholm by ga folkeavstemmingen riktignok
et knapt flertall på 51,3 pst. for skatten, mens det i
de 14 randkommunene, hvor innbyggerne i første rekke blir rammet,
var flertall imot innføringen med 60-70 pst.
Disse medlemmer peker på at
avgiften i Stockholm kun skjermer sentrum med gratis passeringsmulighet
utenfor på Essingeleden som leder trafikken rundt bykjernen. Disse
medlemmer peker også på at i Stockholm
gikk myndighetene inn med nærmere på 4 mrd. kroner for å ruste
opp kollektivtilbudet før forsøket med avgift
ble igangsatt.
Disse medlemmer avviser en klimapolitikk basert
kun på økte skatter, avgifter og offentlige inngrep.
Disse medlemmer viser til at
særlig trafikanter og transportsektoren er utsatt i så måte. Disse medlemmer ønsker
en transportpolitikk som skaffer hele landet effektive, sikre og
miljøvennlige transportløsninger, og der det legges vekt
på kostnadseffektivitet og energieffektivitet.
Disse medlemmer viser til at
ansvar og kostnader ikke kan skyves over på trafikanter
og næringsliv i distriktene, slik Regjeringen legger opp
til, men at det er nødvendig med overordnede grep i statlig
regi, og med statlig finansiering for å få på plass
de store nasjonale transportløsningene. Dette gjelder i
første rekke veier mellom, rundt og i de største
byene, og godt utbygget kollektivtransport på vei og bane. Videre
må ansvaret omfatte modernisering av lovgivning/rammeverk
rundt havner og for sjøtransport generelt, hvor avgiftsregimet
må oppmuntre til, ikke avvise, bruk av sjøtransport. Spesielt
viser disse medlemmer til behovet for bedre/flere
intermodale knutepunkt; noe som krever statlig finansiering.
Disse medlemmer viser til at
ansvaret for kollektivtransporten i det alt vesentlige tilligger fylkeskommunene. Disse
medlemmer merker seg at Regjeringen til tross for dette
gjennomfører en endring i vegloven for å kunne
bruke bompenger innkrevd fra biltrafikken til drift av kollektivtrafikk. Disse
medlemmer merker seg at stadig flere formål, hvor
staten, fylkene eller kommunene har ansvaret finansieres ved å sende
regningen til vegbrukerne, med den følge at helt nødvendige
og sentrale fellesinvesteringer overlates til den enkelte å betale,
uavhengig av om denne benytter tilbudet eller ikke.
Disse medlemmer er ubetinget
imot dagens bruk av bompengefinansiert vegutbygging, og tar sterk
avstand fra at bilistene også må betale for kollektivtrafikken.
Disse medlemmer viser til Vegdirektoratets utspill
om å skattlegge gratis parkering. Dette forslaget vil disse
medlemmer ikke støtte. Disse medlemmer vil
heller fjerne beskatningen av fordel ved arbeidsgiverbetalt sesongkort på kollektivtransport.
Disse medlemmer viser til at
slike forslag reiser svært store avgrensingsproblemer i
forhold til beskatning av parkeringsplass. Disse medlemmer ser
forslaget som nok en bekreftelse på at miljøpolitikk
for denne regjeringen er begrenset til forhold som økonomisk
kan belastes den enkelte innbygger og næringslivet. I et
arbeidsmarked preget av etterspørsel etter kvalifisert
arbeidskraft vil skattlegging av parkeringsmulighet medføre
umiddelbare krav om kompensasjon, og øke bedriftenes lønnskostnader.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre har merket seg Vegdirektoratets utspill om å fordelsbeskatte
gratis parkering på arbeidsplass. Disse medlemmer mener
fordeler ved gratis parkeringsplass i hovedsak gjør seg
gjeldende i enkelte byområder og at tiltaket av den grunn
vil være lite målrettet. Disse medlemmer ønsker
heller å innføre skattefritak for ansatte som
får dekket kollektivreiser og månedskort fra arbeidsgiver.
Samtidig bør arbeidsgivere få utgiftsføre
utgifter for ansattes kollektivreiser. Disse medlemmer vil
påpeke at en slik tilnærming vil stimulere til at
flere reiser miljøvennlig til og fra arbeid i hele landet.
Komiteen viser til
at lokal luftforurensing er et tiltagende problem, med svært
alvorlige konsekvenser for utsatte grupper (astma, lungesyke etc). Komiteen er
positiv til at ulike virkemidler benyttes for å redusere
lokal luftforurensing.
Komiteen vil understreke at dieselbiler
uten partikkelfilter er et særlig problem for lokal luftforurensing. Komiteen mener
Regjeringen bør vurdere å gi støtte til
eiere av eldre dieselbiler, for å bidra til ettermontering
av partikkelfilter i disse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil peke på at
en uheldig konsekvens av Stortingets omlegging av bilavgiftene hvor
avgiften beregnes på blant annet bakgrunn av CO2-utslipp,
er at det i sterkere grad vil lønne seg for bilkjøpere å velge
bort partikkelfilteret i nye dieselbiler. Partikkelutslipp
fra dieselbiler kan medføre alvorlige helsekonsekvenser,
og har en negativ effekt på lokalmiljøet. Partikkelfilter
er ofte valgfritt fra importør, de har en merkostnad på noen
tusen koner og medfører en liten økning i bilenes
utslipp av CO2. Økningen i utslipp er stor nok til at partikkelfilteret
medfører økte avgifter på noen tusen
kroner, avhengig av bilmodell.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det ville være naturlig om avgiftssystemet ble utformet
slik at biler med partikkelfilter ikke ble dyrere enn tilsvarene
biler uten partikkelfilter.
For å ivareta lokalmiljøet
i byområdene mener komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre det bør innføres
krav om partikkelfilter i nye dieselbiler.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre
krav om partikkelfilter i alle nye dieselbiler."
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til representantforslag fra stortingsrepresentantene
Hans Olav Syversen, Line Henriette Holten Hjemdal og Jan Sahl om
lavere årsavgift og støtteordning for ettermontering
av partikkelfiltre på dieseldrevne kjøretøy,
jf. Dokument nr. 8:45 (2007-2008).
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at kommunene har
ansvaret for å følge opp bestemmelsene i forurensningsforskriftens
del 3 om lokal luftkvalitet. Disse medlemmer vil peke
på at regjeringen Bondevik II satte ned en arbeidsgruppe
som skulle vurdere å innføre et opplegg med lavutslippssoner
i byene.
Disse medlemmer vil vise til
at lokale myndigheter fremdeles har begrensede virkemidler for å påvirke
den lokale luftforurensingen fra veitrafikken. I dag sitter staten
på de mest virkningsfulle virkemidlene, slik som skatte-
og avgiftspolitikken, kjøretøykontroll, jernbaneutbygging
og lignende. Disse medlemmer mener det innenfor dette
området bør bli bedre samsvar mellom ansvarsområdet
til kommunene og de virkemidlene kommunene har til rådighet. En
arbeidsgruppe nedsatt av regjeringen Bondevik II leverte sin rapport
om lavutslippssoner i 2005, hvor det var gruppens klare anbefaling
at det ble gitt hjemmel i vegtrafikkloven til å innføre
lavutslippssoner med særskilte restriksjoner på tunge
kjøretøy med hensyn til utslipp. Restriksjonene
kan relateres til kjøretøyenes utslipp, det vil
si Euroklasse, og kan være i form av begrenset tilgang
til enkelte byområder eller gjennom bruk av økonomiske
virkemidler.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gi kommunene hjemmel
etter veitrafikkloven til å innføre lavutslippssoner
i områder for å redusere den lokale luftforurensingen."
Komiteen er positiv
til opprettholdelse og etablering av såkalte grønne
lunger til rekreasjon og fysisk aktivitet i byer og tettbygde strøk. Komiteen er
videre positiv til arbeidet med universell utforming og tilgjengelighet.
Komiteen viser til Regjeringens
intensjon om å utvikle bedre metoder og verktøy
for sikring og utvikling av landskapsverdier.
Komiteen gir sin tilslutning
til at jordvernet ses i en helhetlig sammenheng, der også nasjonale mål
knyttet til utbyggingsbehov, transportsystem, grønnstruktur,
friluftslivsinteresser, biologisk mangfold og kulturminnevern vurderes samlet. Komiteen vil
peke på at det kommunale selvstyret og grunneiernes ønsker
bør tillegges stor vekt i spørsmålet
om jordvern.
Komiteen støtter økt
bruk av regional planlegging i forhold til forvaltningen av større
fjellområder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det er nødvendig å gi
lokale myndigheter i kommuner med mye vern større mulighet
til å påvirke egen utvikling. Når ulike
statlige/fylkeskommunale myndigheter følger sine
primæransvarsoppgaver, kan summen arealmessig bli vanskelig
for enkelte kommuner. Kommuner opplever at staten argumenterer ulikt
fra etat til etat, og at staten ofte legger mer vekt på statlige
interesser enn både lokale og private interesser.
Disse medlemmer viser til at
prosessene de siste 10 årene har flyttet råderett
over store arealer og verdier fra lokale myndigheter til statlige myndigheter.
Denne prosessen oppleves samtidig som en form for tillitskrise mellom
mange lokalsamfunn og sentrale styringsmyndigheter. Etter årtier
hvor naturområder er blitt forvaltet gjennom stort sett
varsom lokal bruk, oppleves vern/arealutnyttelse som et
konfliktområde mellom lokale myndigheter og sentrale myndigheter.
Disse medlemmer viser til at
dette gjelder i særlig grad kommuner med store vernede
områder, som samtidig preges av fraflytting og ønsker
om aktiv lokal næringsutvikling for å etablere
nye arbeidsplasser og være attraktive for tilflytting.
Enkelte kommuner opplever at deres arealer blir båndlagt
av nesten alle verneformer, ved at de for eksempel både
har nasjonalpark, vassdragsvern og laksefjord innenfor sine arealer,
i tillegg til byggeforbudet i strandsonen, uten at dette er sett
i sammenheng ved de enkelte vernevedtak. Summen av vern i kommunen
kan derfor bli svært omfattende.
Disse medlemmer mener at det
derfor er viktig å gjenreise et tillitsforhold mellom lokalbefolkningen
i berørte kommuner og storsamfunnet, og bekjempe følelsen
av at enkelte områder betaler en uforholdsmessig stor regning
for storsamfunnets prioriteringer. Disse medlemmer mener
at det må etableres en ny nasjonal strategi som skaper
rom for lokal utvikling i kommuner med store verneområder
og verdier for hele det norske samfunnet. En slik strategi bør
bestå i:
1. å kartlegge
hvilke kommuner som har stor båndlegging av areal til vern
eller andre fellesskapsformål;
2. å utvikle en kategorisering
av kommuner etter båndleggings-/vernegrad;
3. å lage nasjonale retningslinjer
for alle etater med verne-/arealbruksmyndighet slik at
det tas hensyn til at kommuner med stort båndleggingsbehov
også skal ha rom for næringsmessig utvikling;
4. å lage nasjonale strategier
for næringsutvikling i kombinasjon med vern;
5. å vurdere om det bør
innføres en særlig lokal kompensasjon til kommuner
som tar en svært stor del av belastningen med vern fra
storsamfunnet.
Disse medlemmer mener at disse
fem punktene bør danne grunnlag for en egen utredning og en
stortingsmelding hvor vern/båndlegging av areal
og medfølgende belastning for de berørte lokalsamfunn
legges frem til bred diskusjon i Stortinget.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen senest i vårsesjonen 2008
fremme en sak for Stortinget med en strategi for næringsutvikling
og arbeidsplasser i kommuner med høy andel vern. En slik
strategi bør bestå i:
1. å kartlegge
hvilke kommuner som har stor båndlegging av areal til vern
eller andre fellesskapsformål;
2. å utvikle en kategorisering
av kommuner etter båndleggings-/vernegrad;
3. å lage nasjonale retningslinjer
for alle etater med verne-/arealbruksmyndighet slik at
det tas hensyn til at kommuner med stort båndleggingsbehov
også skal ha rom for næringsmessig utvikling;
4. å lage nasjonale strategier
for næringsutvikling i kombinasjon med vern;
5. å vurdere om det bør
innføres en særlig lokal kompensasjon til kommuner
som tar en svært stor del av belastningen med vern fra
storsamfunnet."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre mener at det er viktig å legge
til rette for næringsvirksomhet i randsonene til nasjonalparkene.
Nasjonalparkene gir et betydelig potensiale for turisme, og mange
land har klart å utnyttet dette poternsialet. Disse
medlemmer mener at også i Norge bør nasjonalparkenes
mulighet som "honningkrukker" for turisme utnyttes bedre, og mener
at forholdene bør legges til rette for økt turistisk
bruk av nasjonalparkene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at tilgang til og aktiv
bruk av naturområdene både gir verdifull reakreasjon
og skaper forståelse i befolkningen for verdien av naturområdene. Disse
medlemmer mener derfor at nasjonalparker og andre vernede
områder må være tilgjengelig for menneskelig
aktiviteter som ikke strider mot verneverdiene. Disse medlemmer peker
her blant annet på fotturisme og skigåing.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at
det er viktig å kombinere vern med hensynet til lokal næringsutvikling
og levekår. Vi må sikre lokal forankring og støtte
til vernearbeidet.
Disse medlemmer viser til at
mer lokal forvaltning av verneområder ble gjennomført
i mange av de nye nasjonalparkene regjeringen Bondevik II opprettet. Disse
medlemmer viser her blant annet til at regjeringen Bondevik
II åpnet for økt turistisk bruk uten å svekke
verneformålet, og bevilgningene til nasjonalparksentrene
ble økt. Videre viser disse medlemmer til
at regjeringen Bondevik II blant annet avskaffet forbudet mot kommersiell
virksomhet i nasjonalparkene. Det var tidligere f.eks. ikke anledning
for lokale aktører å tjene penger på breførervirksomhet
uten tillatelse fra fylkesmannen.
Komiteen viser til
Dovrefjellrådet, som et svært vellykket prosjekt
med regional planlegging av forvaltningen av høyfjellsområdet
rundt Dovrefjell. Komiteen mener den modellen Dovrefjellrådet
er bygget opp rundt, bør ligge til grunn for forvaltningen
av større fjellområder som ligger i og i tilknytning
til flere kommuner. Dette arbeidet bør også sees
i sammenheng med Regjeringens ambisjon om å gjøre
norsk utmark mer tilgjengelig for turisme og annet næringsliv.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til merknader i innstillingen til Dokument
nr. 8:8 (2007-2008) - om forslag om å bevare Snøheimveien
på Dovrefjell, og til brevet til komiteen fra statsråd
Erik Solheim datert 23. november 2007, som er vedlagt innstillingen til
Dokument nr. 8:8 (2007-2008).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har registrert at statlige myndigheter
har vedtatt å fjerne den mer enn 100 år gamle
veien inn til Snøheim på Dovrefjell. Den 14 km
lange veien fra Hjerkinn til nasjonalparkgrensen ved Snøhetta
og Snøheim benyttes av folk som vil ferdes i fjellet, og
gjør det mulig for folk i alminnelig god fysisk form å nå Snøhetta
- vår høyeste fjelltopp utenfor Jotunheimen -
på en god dagstur. Veien innebærer et helt minimalt
inngrep i naturen. Fotturisme er skånsom bruk av naturen,
og vil ikke i nevneverdig grad påvirke naturverdiene i
nasjonalparken. Veien vil også gjøre det lettere å drive
Snøheim som turisthytte gjennom transport av nødvendig mat
og utstyr til hytta.
Disse medlemmer viser til Dokument
nr. 8:8 (2007-2008) fra representantene Børge Brende, Gunnar
Gundersen og Olemic Thommessen om å bevare Snøheimveien
på Dovrefjell, og til sine merknader i innstillingen til
dette forslaget.
Disse medlemmer viser videre
til at fylkesmennene i Hedmark og Oppland i forslag til forvaltningsplan
for Rondane nasjonalpark foreslår sterke restriksjoner
for menneskelig aktivitet i fjellområdet. Forvaltningsplanen
foreslår at det ikke skal være lov å arrangere
turer utenfor skiløypa, flere merkede stier skal fjernes,
hundespannkjøring forbys og det blir restriksjoner på hvor
det er lov å sykle. Kiting og villreinsafari blir ikke
tillatt, og turorientering blir heller ikke lov. Dessuten må alle
stikkete løyper fjernes innen fire dager etter påske.
Disse medlemmer er kritiske til
dette forslaget, og viser til at det har vakt sterke reaksjoner lokalt.
Forslaget vil blant annet kunne ramme turistnæringen i
Nord-Gudbrandsdalen sterkt. Disse medlemmer kan vanskelig
se at enkel fotturisme og skigåing vil utgjøre
en trussel mot villreinen. Disse medlemmer mener
dette forslaget, i likhet med vedtaket om Snøheimveien,
går i feil retning når det gjelder å gjøre naturområdene
tilgjengelige for allmennheten. Disse medlemmer mener
at naturområdene må gjøres mer tilgjengelig
for allmennheten, og ikke mindre slik forslaget til forvaltningsplan
for Rondane og vedtaket om å fjerne Snøheimveien gjør.
Komiteen viser til
Regjeringens ønske om en strengere forvaltning av byggeforbudet
i 100-metersbeltet i strandsonen.
Komiteen vil understreke at strandsoneforvaltning
og eventuell problematikk knyttet til dette, vil variere svært
fra en kommune/landsdel til en annen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, vil understreke betydningen av allmennhetens
tilgang til strand og sjø, også i de attraktive
områdene. Tilgangen til natur og friluftsliv må etter flertalles
mening sikres på en best mulig måte. Av den grunn
er flertallet tilfreds med at midlene til tilrettelegging
og drift av offentlig sikrede friluftsområder økte
markert i statsbudsjettet for 2008.
Flertallet er tilfreds med at
Regjeringen prioriterer arbeidet med å sikre nye friluftsområder, og
at fokuset særlig er rettet mot å gjøre
strandsonen mer tilgjengelig for allmennheten. Flertallet har
merket seg at staten har sikret mer enn 2 000 områder
til friluftsformål gjennom kjøp eller avtaler
om bruk av eiendommene.
Flertallet mener det er viktig å stanse
nedbyggingen av strandsonen og vil i den sammenheng understreke
viktigheten av å utforme ett regelverk med sterkere geografiske
differensieringer. Dette regelverket må fungere slik at
vernet gjøres strengere i områder med sterk konkurranse
om strandsonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at en økt lokal forvaltning
av strandsonene på en bedre måte vil kunne ivareta
de lokale utfordringer knyttet til dette.
Disse medlemmer støtter
flertallets ambisjon om å få på plass
et differensiert regelverk for forvaltningen av strandsonen. Disse
medlemmer er imidlertid skeptiske til Regjeringens ønske om
en mer restriktiv hyttepolitikk, også utenfor områder
vernet i medhold av naturvernloven. Disse medlemmer mener
dette forvaltes best lokalt, og at det er behov for mer lokalt skjønn, ikke
mindre slik flertallet legger opp til.
På dette grunnlag vil komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag om økt
lokal forvaltning av 100-metersbeltet både i strandsonen
og langs vassdrag."
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at det er store geografiske variasjoner når det gjelder
press på strandsonen og allmennhetens muligheter til fri
ferdsel. Disse medlemmer vil at kommunene skal ha
mulighet til å finne frem til fleksible, lokalt tilpassede
løsninger og muligheter til å gi dispensasjon
fra byggeforbudet i strandsonen. Statlige myndigheter må ha muligheter
til å overprøve dispensasjoner fra byggeforbudet
i strandsonen, der det kan dokumenteres at slik dispensasjon i betydelig
grad innebærer en svekkelse av allemannsretten i området.
Komiteens medlem fra Venstre er
opptatt av bevaring av strandsonen langs kyst, innsjøer og
vassdrag for å sikre at viktige natur- og friluftslivsområder
er tilgjengelig for allmennheten.
Dette medlem vil understreke
betydningen av at byggeforbudet i 100-metersbeltet i strandsonen
bør håndheves strengt. Dette medlem vil
trekke frem at målet om å bevare strandsonen og
andre viktige friluftslivsområder også må gjelde
når stat og kommune er byggherre. Det finnes mange eksempler
på at verdifulle områder blant annet i strandsonen
er blitt nedbygget med veger og jernbanelinjer. Dette medlem vil
derfor tillegge viktige natur- og friluftslivsverdier økt
vekt, når det står om ulike traséalternativer for
fremføring av veger og jernbanelinjer.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen tillegge hensynet
til bevaring av strandsonen og natur- og friluftslivsverdier økt
vekt når veg og jernbane skal fremføres."
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil for øvrig vise
til at skjærgårdstjenesten er en vellykket modell
for å drive renovasjon og skjøtsel i de mest brukte
friluftsområdene. Økte statlige midler gir grunnlag
for spleiselag der det utvikles tilsvarende ordninger for landfaste
områder av regional og nasjonal betydning. Det er viktig
at de statlige midlene til friluftslivsformål kommer flest
mulig brukergrupper til gode, med særlig vekt på barn
og ungdom og med et folkehelseperspektiv.
Disse medlemmer mener dette tilsier
vektlegging av by- og tettstedsnære og landfaste områder
og tiltak. Disse medlemmer synes det er positivt
at Regjeringen foreslår å øke satsingen på tilrettelegging,
drift og skjøtsel av arealer, men vil også påpeke
at det er et misforhold mellom denne innsatsen og innsatsen innen
konkrete tiltak innen aktiviteter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at de rikspolitiske retningslinjene
for vernede vassdrag (RPRVV) av 10. november 1994 skal
legges til grunn for planlegging etter plan- og bygningsloven langs vernede
vassdrag. Retningslinjenes virkeområde er i hovedsak langs
vassdraget, men også andre deler av nedbørfeltet
er omfattet, dersom det er faglig dokumentert at områdene
har betydning for verneverdiene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets merknader i Innst. S. nr. 116 (2004-2005):
"Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er opptatt
av å legge til rette for lokal næringsutvikling,
og i utmarksområder særlig basert på egne
naturressurser. Når det i dagens rikspolitiske retningslinjer
i pkt. 3 er gitt anvisning på at det ved forvaltningen
av de vernede vassdrag må "særlig legges vekt
på å unngå inngrep som reduserer verdien
for landskapsbilde, naturvern, friluftsliv, vilt, fisk, kulturminner
og kulturmiljø", rekker denne målangivelsen langt
utover vassdragsvernet. Mange berørte lokalsamfunn oppfatter
verneplanen som et generelt arealvern. Disse medlemmer mener man
må sikre at restriksjoner som følger med verneplanen
ikke praktiseres slik at det gripes sterkere inn i det lokale arealplanarbeidet
enn nasjonale hensyn skulle tilsi. Disse medlemmer mener det bør
vises stor respekt for det lokale selvstyre og lokal arealforvaltning.
Disse medlemmer ønsker derfor å jobbe for at rikspolitiske
retningslinjer for vernede vassdrag bør gjenomgås
på nytt med klarere presisering i forhold til vernets hensikt."
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Innst. S. nr. 116 (2004-2005), der et flertall i energi- og
miljøkomiteen bestående av alle partier, unntatt
Fremskrittspartiet, uttalte følgende:
"Flertallet vil understreke at de gjeldende bestemmelsene
ikke skal tolkes som et arealvern på 100 meters bredde
langs sidene av vernede vassdrag. Flertallet vil fremheve og presisere
at det er kommunene som skal utarbeide planer for forvaltningen
langs vassdragene, og de rikspolitiske retningslinjene legges til
grunn. Likevel skal det være rom for lokale tilpasninger,
så lenge dokumenterte verneverdier direkte knyttet til
vassdraget ivaretas, og viser til at RPRVV omtaler et belte på inntil
100 m, avhengig av topografi og verneverdier.
Flertallet
er innforstått med at vår topografi i store deler
av landet er slik at det mest utnyttbare arealet ligger i dalførene
og langs vassdragene, og dette gjelder ikke bare ved de større
vassdragsstrengene. Flertallet er opptatt av å legge til rette
for lokal næringsutvikling, og i utmarksområder
særlig basert på egne naturressurser. Flertallet
har forståelse for at det i mange berørte lokalsamfunn
oppfattes som et generelt arealvern at praktiseringen av slike restriksjoner
for arealplanleggingen griper sterkere inn i det lokale arealplanarbeidet
enn nasjonale hensyn skulle tilsi."
Komiteen har merket
seg at nærmere 500 skogeiere til sammen så langt
har tilbudt frivillig vern av 90 områder med et totalareal
på 350 000 dekar. De naturfaglige registreringene
viser også at områdene generelt sett holder tilfredsstillende vernekvalitet.
Komiteen er enig i at det bør
gjennomføres en evaluering av skogvernarbeidet i 2009.
I tillegg til en vurdering av vernekvalitet, forutsettes det at
evalueringen også omfatter en vurdering av verneprosessene
med hensyn til konfliktnivå, saksbehandlingstid og saksomkostninger
ved vern av skog.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ønsker
også at en slik evaluering setter søkelys på de økonomiske,
sysselsettingsmessige og sosiologiske konsekvenser av vern.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er
enig i Regjeringens satsing på frivillig vern som arbeidsmåte.
Resultatene av dette arbeidet synes lovende.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til Soria Moria-erklæringens mål om å øke
barskogvernet slik at det biologiske mangfoldet ivaretas. Vern skal
så langt som mulig baseres på ordningen med frivillig
vern. Ved myndighetsbasert vern skal makebytte mellom privat skog
og statsgrunn brukes aktivt.
Dette flertallet vil understreke
at Norge gjennom internasjonale avtaler har forpliktet seg til å stanse
tapet av naturmangfold innen 2010. Dette flertallet merker
seg at Regjeringen har sluttført saken om vern av Trillemarka
Rollagsfjell i Buskerud fylke. Vedtaket om vern av 147 km2 er historisk.
Trillemarka naturreservat er det største sammenhengende
vernede skogsområde så langt i Norge. Dette
flertallet ser det som ett viktig skritt i retning av å nå våre
målsettinger innenfor dette området.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er uenig i Regjeringens vedtak om å verne
147 km2 i Trillemarka. Disse medlemmer viser til
at grunneierne og lokalpolitikerne i de berørte kommuner
la ned et stort arbeid i et forsalg om frivillig vern av 99 km2. Dette
forslaget ivaretok på en tilfredsstillende måte
alle de viktigste naturartene i området. Disse medlemmer synes
det er synd at Regjeringen valgte å se bort fra dette og
i stedet gjennomførte et tvangsvern på 147 km2. Disse medlemmer er
bekymret for den signaleffekten dette kan ha overfor grunneiere
og lokalsamfunn i fremtidige verneprosesser.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget stadig vekk uttaler at man bør søke å redusere
konfliktgrunnlaget i vernesaker. Disse medlemmer tror
ikke det oppnås ved å overkjøre frivillig
initiativ, grunneiere og lokaldemokratiet.
Disse medlemmer deler oppfatningen
til Senterpartiets leder Åslaug Haga, som til Aftenposten
7. september 2007 uttalte om det lokale forslaget til frivillig
vern i Trillemarka:
"Dette er en historisk mulighet til å få Norges største
naturvernområde på plass uten konflikter. Det
er et stort tilbud til norske myndigheter."
Disse medlemmer har også merket
seg uttalelsen fra Senterpartiets stortingsrepresentant og leder
av næringskomiteen Ola Borten Moe i Nationen 9. januar
2008, når det gjelder Regjeringens vedtak om Trillemarka,
der han sier at:
"Vedtaket vil gjøre det tyngre å nå målene
om å stoppe tap av biologisk mangfold innen 2010, fordi
det vil gjøre det tyngre å kjøre verneprosesser
i fremtiden."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at nær
halvparten av de rundt 3 000 artene som i dag er oppført
på den nasjonale rødlista over truede arter, lever
i skog, og mange av disse artene er avhengige av forholdsvis gammel
og tilnærmet inngrepsfri naturskog.
Flertallet mener vern av skog
må styrkes, da det i dag er få urørte
skogsområder og lite naturskog igjen i Norge. Flertallet peker
samtidig på at det i forbindelse med økt vern
av skog er viktig å redusere konfliktnivået i
naturforvaltningsarbeidet.
Flertallet ønsker å redusere
konfliktene knyttet til vern, samtidig som den faglige kvaliteten
i vernearbeidet opprettholdes. Flertallet vil derfor
videreføre konfliktreduserende tiltak, øke bruken
av statens skoger til vern og fortsette arbeidet med frivillig vern
og anvendelse av fleksible makeskifteordninger.
Flertallet mener at frivillig
vern må være en viktig strategi for å redusere
konfliktnivået i skogvernet. Gjennom frivillig vern kan
en oppnå økt vern av verdifull skog og bevare
biologisk mangfold, samtidig som konflikter med lokalsamfunn og
berørte grunneiere minimeres.
Flertallet mener at skal man
videreføre arbeidet med frivillig vern av skog, er det
viktig at det settes av tilstrekkelige midler til å kompensere grunneiere
som stiller sin eiendom til disposisjon for frivillig vern av skog.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at frivillig vern
var en viktig strategi i arbeidet med økt skogvern under
regjeringen Bondevik II.
Disse medlemmer er derfor bekymret
over at Regjeringen og regjeringspartiene har lagt opp til en betydelig
reell reduksjon i bevilgningene til skogvern for inneværende år.
En slik reduksjon kan føre til at det viktige arbeidet
med frivillig vern av skog stanser opp.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen har satt seg et mål i tråd med
Stortingets vedtak om å stanse tapet av biologisk mangfold
innen 2010.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i sitt budsjettforslag for 2008 foreslo en reduksjon av
bevilgningene til skogvern med 18 mill. kroner i inneværende år
i forhold til i fjor. Disse medlemmer har også merket
seg at regjeringspartiene, på toppen av det allerede foreslåtte kuttet
i Regjeringens budsjettforslag, reduserte bevilgningene til nytt
skogvern med ytterligere 6,9 mill. kroner. Dette vil ytterligere
svekke arbeidet med økt frivillig vern av skog, og redusere mulighetene
for å nå Stortingets og Regjeringens egen målsetting
om å stanse tap av biologisk mangfold innen 2010.
Disse medlemmer vil peke på at
regjeringspartienes sammenhengende nedprioritering av skogvernet
bidrar kontraproduktivt i forhold til de målene man har
satt seg.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2009 legge opp til en betydelig opptrapping av innsatsen innen
skogvernet."
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre er tilfreds med at Regjeringen har konkludert
på et opplegg om vern av Trillemarka som vil omfatte en
rekke rødlistearter.
Disse medlemmer vil videre påpeke
at Regjeringen, i tillegg til å ha svekket arbeidet med
skogvern over flere år, også har gjeninnført ordningen
med skattefordel til bygging av skogsbilveger over Skogfondordningen.
Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (SABIMA) har karakterisert
dette tiltaket som et tiltak som "med kirurgisk presisjon, bidrar
til å forringe det biologiske mangfoldet".
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil for øvrig gi uttrykk for sterk misnøye med
regjeringspartienes behandling av vernesaken, ved at saken om lokalisering
av Veterinærhøyskolen ble blandet inn i en intern hestehandel
mellom regjeringspartiene for å gjennomføre et
utvidet vernevedtak om Trillemarka.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til at tidligere landbruksminister Lars Sponheim i 2003 endret Skogfondordningen,
slik at det ikke lenger ble gitt skattefordel (dvs. subsidier) til bygging
av skogsbilveier. Dette var begrunnet ut fra hensynet til miljøet.
Når Regjeringen nå har gjeninnført mulighet
til nybygging av skogsvei innenfor Skogfondordningen, tilsier det
i realiteten en skattefordel til investeringer i det som i mange
tilfeller er betydelige inngrep i miljøet. Som eneste parti
gikk Venstre mot en slik miljøfiendtlig politikk i forbindelse
med behandlingen av statsbudsjettet for 2007.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at mangfold av
livsformer er grunnlaget for menneskets eksistens, livskvalitet
og velferd. Det biologiske mangfoldet er utviklet naturlig over lang
tid og gjennom kulturpåvirkning. Disse medlemmer mener
at det er en viktig oppgave å ta vare på det biologiske
mangfoldet for kommende generasjoner. Dette gjøres best
gjennom en kombinasjon av vern og bærekraftig bruk.
Disse medlemmer peker på at
dersom vi skal sikre det biologiske mangfoldet, må vi også sikre områdene
der artene lever. Det er derfor etter disse medlemmers mening
fortsatt behov for å verne områder med uberørt
natur gjennom opprettelse av naturreservat, nasjonalparker og landskapsvernområder. Disse
medlemmer viser til at Norge dessuten er forpliktet
av internasjonale avtaler, som konvensjonen om biologisk mangfold,
til å verne viktige arealer. Disse medlemmer viser
til at vernede områder i dag utgjør omlag 12 pst.
av norsk areal. Dette er om lag på europeisk gjennomsnitt.
Disse medlemmer viser til at
under regjeringen Bondevik II ble det tatt initiativ til å verne viktige
naturområder av stor verdi for kommende generasjoner. Blant
annet fikk vi verdens første verneområde for kaldtvannskorallrev,
det var en betydelig satsing på frivillig barskogvern, våtmarker
ble tatt vare på, og ikke minst ble det opprettet en rekke
nye nasjonalparker. Disse medlemmer viser til at
ved regjeringsskiftet 2005 var 12,35 pst. av det norske fastlandsarealet
tatt vare på etter naturvernloven, mot 7,6 pst. da regjeringen
Bondevik II overtok. Om lag 350 nye verneområder ble opprettet,
og 277 verneområder ble utvidet. Disse medlemmer har merket
seg at vernearealet øke med omlag 50 pst. i denne perioden.
Aldri har så mye natur blitt vernet for ettertiden på så kort
tid som av regjeringen Bondevik II.
Disse medlemmer viser videre
til at regjeringen Bondevik II etablerte åtte nye nasjonalparker.
I tillegg til å ta vare på uberørt natur
og biologisk mangfold, er nasjonalparker "honningkrukker" for reiselivet.
Det er ingen tvil om at listing på UNESCOs verdensarvliste
av Geirangerfjorden, Nærøyfjorden og Vega, som følge
av vernevedtak, har ført til økt interesse for disse
områdene fra turister fra inn- og utland.
Komiteen viser til
at Regjeringen varsler en gjennomgang av regelverket for tilskudd
til bygging av skogsveger, og at hensynet til inngrepsfrie naturområder
i denne forbindelse vil bli vurdert i forhold til skogbrukets behov
for vegbygging.
Komiteen viser for øvrig
til Budsjett-innst. S. nr. 8 (2006-2007), der en samlet komité bl.a.
peker på at det vil være naturlig å vurdere
om tilskuddsregelverket bør samordnes med Levende Skogs
krav - om at veibygging skal søkes unngått i "større
sammenhengende skogarealer som har spesielle verdier for miljøvern
og friluftsliv i kraft av lite omfang av tekniske inngrep".
Komiteen er enig i behovet for
en slik gjennomgang før det eventuelt gjøres endringer
i regelverket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at definisjonene av inngrepsfrie
og villmarkspregede områder kun baserer seg på horisontal
avstand til moderne tekniske inngrep som jernbanelinjer, bil- og
traktorveier og inngrep i forbindelse med produksjon og distribusjon
av vannkraft.
Disse medlemmer vil også peke
på at definisjonene ble utviklet som indikatorer for å beskrive
en utvikling, men at de nå synes å bli tatt i
bruk som forvaltningsverktøy. I og med at inngrepsfrie
områder med tilhørende buffersoner omfatter hele
70 pst. av landarealet, kan dette få store konsekvenser
for mulighetene til å utnytte Norges naturressurser.
Disse medlemmer mener derfor
at det bør settes ned en bredt sammensatt gruppe for å få vurdert
om disse definisjonene er egnet til å beskrive hvor mye
uberørt natur og villmark det er i Norge, hvordan mengden
av slik natur har utviklet seg over tid, om definisjonene fanger
opp områder som er viktige for friluftsliv og biologisk
mangfold, og om de egner seg som forvaltningsverktøy.
Disse medlemmer vil peke på at
tradisjonelle tiltak som representerer større inngrep i
naturen enn småkraftproduksjon og bygging av landbruksveier,
som for eksempel oppdyrking, bebyggelse og gruvedrift, ikke er tyngre
tekniske inngrep etter definisjonen. Disse medlemmer mener
at definisjonen bør endres, slik at den kun omfatter reelt
sett tyngre inngrep. Dette tilsier at bl.a. småkraftverk
og landbruksveier ikke bør omfattes av definisjonen.
Disse medlemmer mener dessuten
at slike definisjoner ikke ukritisk og skjematisk kan brukes som
beslutningsgrunnlag ved vurdering av om tiltak skal kunne gjennomføres.
Det må i hver enkelt sak foretas en avveining mellom nytten
av tiltaket og de konkrete miljømessige konsekvensene.
På dette grunnlag fremmer komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fjerne småkraftverk og
rene skogsbilveier fra definisjonen "tyngre tekniske inngrep" når
måleparameteren "inngrepsfri natur" måles."
Komiteens medlemmer fra Høyre har merket
seg at villmarkspregete områder i 2003 utgjorde 11,7 pst.
av Norges landareal, ekskl. Svalbard og Jan Mayen. Denne andelen
har holdt seg relativt stabil de senere år. I 1988 var
den tilsvarende andelen 12,2 pst. Den tidligere dramatiske nedgang
i villmarkspregete områder, fra 48 pst. rundt 1900 til
omlag 12 pst. i dag, ser derfor ut til å ha stanset.
Disse medlemmer viser til at
andelen inngrepsfrie områder av Norges landareal, ekskl. Svalbard
og Jan Mayen, var ca. 45 pst. i 2003. Nesten halvparten av Norges
areal, ekskl. Svalbard og Jan Mayen, er derfor inngrepsfri natur. Inkluderes
landarealet rundt inngrepsfrie områder som berøres
gjennom at det ikke kan igangsettes tyngre teknisk inngrep i et
belte på 1 km "rundt" inngrepsfrie områder uten
at grensen for inngrepsfrie områder flyttes, berøres
om lag 68 pst. av det norske landarealet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at stortingsflertallet har økt den økonomiske
satsingen på bevaring av villaksen. Villaksen er under
press fra en rekke forhold, men det er bred enighet både
i fagmiljøet og i det politiske miljøet at den
eneste trusselen som har potensial til å utradere en stor
del av de norske villaksstammene, er lakseparasitten gyrodactylus
salaris.
Disse medlemmer har notert seg
at kostnadene ved å bekjempe gyro har gått dramatisk opp
etter at hovedbekjempelsesmiddelet gikk fra å være
plantegiften rotenon til at det i dag brukes sur aluminium. Disse
medlemmer mener at en fortsatt forskning på bruk
av aluminium til bekjempelse av gyro kan være fornuftig.
Men disse medlemmer har også notert seg
at det foreløpig ikke har blitt friskmeldt en eneste elv etter
aluminumsbehandling. Disse medlemmer mener at Miljøverndepartementet
med fordel kunne vurdere å bruke rotenon som hovedbekjempelsesmiddel
i de større vassdragene, som for eksempel Vefsna, mens
man burde vurdere å bruke aluminium i de mindre vassdragene
i Romsdalsregionen.
Disse medlemmer viser for øvrig
til rapport nr. 146 fra Laboratorium for ferskvannsøkologi og
innlandsfiske i Bergen. Denne rapporten sier blant annet at:
"Vårbehandling med rotenon i 1997 indikerer imidlertid
at 14 dagers aluminiumsbehandling er en kraftigere belastning på bunndyrsamfunnet enn
en behandling med rotenon."
og
" … det kan se ut som om behandlingene med aluminium
har hatt større negativ effekt på bunndyrene enn
det behandlingene med rotenon hadde."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til rovdyrforliket
som ble vedtatt i Stortinget våren 2004.
Flertallet mener vi har et ansvar
for å forvalte naturen på en best mulig måte.
Bevaring av artsmangfoldet er i denne sammenhengen en stor utfordring.
Flertallet viser til at Bern-konvensjonen
ble undertegnet i 1979, og ratifisert av Norge i 1986. Allerede
tidlig på 1970-tallet ble alle rovviltartene, herunder
ulv, fredet i Norge, uavhengig av internasjonale miljøkonvensjoner. Flertallet viser
derfor til at Norge etter Bern-konvensjonen har en forpliktelse
til å sikre overlevelsen til alle de store rovviltartene
i norsk natur.
Flertallet ser samtidig at bestandsestimater
er en kilde til konflikt, fordi det kan oppstå uenighet
mellom berørte parter på den ene siden, og forvaltning
og forskning på den andre.
Flertallet viser til at denne
situasjonen betinger presise overvåkingsdata og gode bestandsoversikter. Flertallet understreker
derfor at god kvalitet på overvåkingen og økt
lokal medvirkning er den beste måten å redusere
konfliktnivået - bl.a. ved å sikre en mest mulig
felles virkelighetsforståelse. Eksempel på dette
er utvikling av dna-analyse i overvåkingen, som gjøres
i tett samarbeid med våre naboland.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at de vedtatte bestandsmålene for rovdyr ikke er oppnådd.
Oppdaterte bestandstall for rovvilt pr. 8. januar
2008. Endringer i forhold til St.meld. nr. 26 (2006-2007) er markert
med fet tekst. Kilde: Miljøverndepartementet
Bjørn | Ulv | Jerv | Gaupe |
Mål | Bestand | Diff | Mål | Bestand | Diff | Mål | Bestand | Diff | Mål | Bestand | Diff |
0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 1 | 1 |
0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 12 | 13 | 1 |
0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 4 | 6 | 2 | 5 | 6 | 1 |
0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 6 | 7 | 1 |
3 | 0 | -3 | 3 | 1 | -2 | 5 | 6 | 1 | 10 | 10 | 0 |
4 | 1 | -3 | 0 | 0 | 0 | 10 | 13 | 3 | 12 | 15 | 3 |
2 | 0 | -2 | 0 | 0 | 0 | 10 | 12 | 2 | 10 | 6 | -4 |
6 | 2 | -4 | 0 | 0 | 0 | 10 | 19 | 9 | 10 | 7 | -3 |
Disse medlemmer peker på at
antall beitedyr tatt av rovdyr er høyt. Årsaken
er stadig økende bestander av rovdyr, særlig i
grensefylkene og i Oppland og Sogn og Fjordane.
Disse medlemmer viser til at
Bern-konvensjonen pålegger Norge å sikre overlevelsen
av alle fire store rovdyrarter i Norge. Disse medlemmer har
notert seg at det i fagmiljøene er noe uenighet om hvorvidt
denne forpliktelsen dreier seg om å bidra til artenes overlevelse,
eller om å opprettholde artene på norsk territorium også når
den norske delen av bestanden er en forsvinnende liten del av den
totale bestanden, slik tilfellet er for bjørn og ulv. Disse
medlemmer finner det også noe underlig at kravet fra
Bern-konvensjonen anses oppfylt med tre ynglinger av ulv, men det
settes krav om femten dokumenterte ynglinger av bjørn for
at det samme målet skal anses innfridd.
Disse medlemmer har merket seg
at det pågår en debatt om Mattilsynets rett til å pålegge
beitenæringen diverse tiltak, som beitenekt, tidligsanking
og inngjerding, for å redusere rovdyrtapene. Disse
medlemmer vil understreke at beitenekt og veldig tidlig
innsanking kun må brukes unntaksvis og i akutte tilfeller. Disse
medlemmer mener at det er viktig å ta dyreetiske
hensyn, og tar til etterretning at dette er Mattilsynets ansvar.
Men de virkemidlene Mattilsynet i dag besitter er for ensidige,
og burde vært supplert med retten til å gi fellingstillatelse
på skadegjørende rovdyr.
Disse medlemmer er også av
den oppfating at bestandsmålene for jerv er satt for høyt,
og vil understreke viktigheten av at bestanden i det minste ikke
blir høyere enn bestandsmålet.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget i "Rovdyrforliket" fra 2003 har vedtatt å opprettholde
utmarksbeite i alle deler av landet, med unntak av deler av Forvaltningsområdet
for ulv i Hedmark, Østfold, Akershus og Oslo.
Disse medlemmer har merket seg
at det i Soria Moria-erklæringen kommer til uttrykk at livskvaliteten
til befolkningen i rovdyrutsatte områder skal vektlegges
i forvaltningen av norsk rovdyrpolitikk.
Disse medlemmer viser til at
det allerede i dag ikke er mulig å opprettholde utmarksbeite over
alt fordi rovdyrpresset mange steder er for høyt.
Disse medlemmer har også lagt
merke til at det i januar 2008 ble fremlagt en større undersøkelse
i regi av HUNT (Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag),
som dokumenterer at befolkningen i de mest rovdyrutsatte områdene
opplever forverret livskvalitet, til tross for at bestandene er
langt under bestandsmålene.
Disse medlemmer peker på at
det tilsynelatende er misforhold mellom de ulike målene i
rovdyrpolitikken.
Disse medlemmer mener at å legge
ynglingstall til grunn for bestandsmål og tellinger er uheldig,
da dette ikke gir et reelt bilde av antall rovdyr i landet. I tillegg
er det en utfordring at særlig bjørn og ulv vandrer
frem og tilbake over grensen til Sverige.
Disse medlemmer mener det vil
være fornuftig å foreta en ny vurdering av bestandsmålene, og
legge individbaserte - ikke ynglingsbaserte - tall til grunn.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen har varslet en endring i viltloven § 11
om nødverge. Når det er kjent at det primært
er ulv og bjørn som forårsaker potensielle nødvergesituasjoner,
finner disse medlemmer det noe paradoksalt at disse
artene er varslet å skulle bli holdt utenfor i en ny nødvergebestemmelse. Å bli
utsatt for en nødvergesituasjon hvor ens hund, husdyr eller
innmark blir truet av bjørn er i seg selv en stor belastning, og
en må antas å være i en meget stressende
situasjon. At vedkommende dyre- eller grunneier så skal
sjekke om bestandsmålene er oppfylt i sin region før
han forsvarer sin eiendom, må anses som en unødvendig
tilleggsbelastning.
Disse medlemmer viser også til
at tap av jakthund til ulv i Østfold og Akershus var en
viktig begrunnelse for at debatten om behovet for ny nødvergeparagraf
kom opp. Nå varsler altså Regjeringen at ulv vil
bli holdt fullstendig utenfor, noe som må anses for å være
et løftebrudd fra Regjeringen.
På dette grunnlag fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen inkludere alle store rovdyrarter,
samt forsvar av hund og egen innmark, i utformingen av ny § 11
i viltloven, og legge frem sak om dette for Stortinget, slik at loven
kan tre i kraft før 10. september 2008."
"Stortinget ber Regjeringen gjennomføre
en landsomfattende vurdering av hvordan dagens rovdyrpolitikk påvirker
livskvaliteten til befolkningen i utmarksutsatte kommuner."
"Stortinget ber Regjeringen revurdere og redusere
bestandsmålet for bjørn og legge frem sak om dette
for Stortinget senest våren 2009."
"Stortinget ber Regjeringen senest våren
2009 legge frem sak for Stortinget om å innføre
individbaserte bestandsmål til erstatning for de ynglingsbaserte
bestandsmålene man har i dag."
"Stortinget ber Regjeringen oppheve forvaltningsområdet
for ulv."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om de
nødvendige lovendringer som skal til, for å gi Mattilsynet
tilgang på fellingstillatelser som virkemiddel for å redusere
dyrelidelser hos bufe."
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til Stortingets behandling
av St.meld. nr. 15 (2003-2004) Rovvilt i norsk natur, jf. Innst.
S. nr. 174 (2003-2004), der de daværende regjeringspartiene
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre inngikk et forlik
med Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti om rovviltforvaltningen. Disse
medlemmer legger dette forliket til grunn for sin rovviltpolitikk.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti har merket seg at etter at rovdyrforliket
ble inngått, har bestanden av ulv i Sverige økt
betydelig, og viser her til brev fra miljøvernministeren
til energi- og miljøkomiteen, datert 7. april
2006. Det må antas at den betydelige økningen
i den svenske ulvebestanden etter hvert kan føre til en
tilsvarende økning også i den norsk/svenske
grensebestanden.
Selv om grenseflokkene etter rovdyrforliket
ikke skal inngå i det nasjonale bestandsmålet
for ulv, mener disse medlemmer at målsettingen
med et nasjonalt bestandsmål og lokal forvaltning av rovdyrbestanden
blir svekket, dersom det er de norsk/svenske grenseflokkene
som utgjør mesteparten av ulvebestanden i Norge, og ikke det
nasjonale bestandsmålet. Det vil innebære at størstedelen
av ulvebestanden i Norge vil være utenfor nasjonal forvaltning. Disse
medlemmer mener at i så fall vil en viktig forutsetning ved
inngåelse av rovviltforliket være endret. Disse
medlemmer ber derfor Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med forslag til tiltak, dersom grensebestandene av ulv med Sverige overstiger
bestandstallet på det tidspunkt rovdyrforliket ble inngått.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen på egnet
måte fremme forslag til tiltak, dersom grensebestanden
av ulv med Sverige overstiger bestandstallet eller at belastningen
er mer konsentrert enn på det tidspunkt rovdyrforliket
i Stortinget ble inngått."
Disse medlemmer viser til at
de rekordstore rovdyrbestandene enkelte steder i landet til tider medfører
høyt konfliktnivå mellom ønskene hos lokalbefolkningen
og lokaldemokratiet på den ene siden og myndigheter og
naturvernorganisasjoner på den andre.
Disse medlemmer ønsker å påpeke
nødvergerettens viktige funksjon for å øke
trygghet i forbindelse med jakt, og i andre situasjoner når rovdyr
blir for nærgående. At det i deler av Østfold,
Akershus og Hedmark til dels er helt slutt med jakt med hund, må anses
som en trussel mot livskvaliteten til de som tidligere har utøvd
slik jakt i de nevnte områdene.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen har varslet en endring i viltlovens § 11
om nødverge. Disse medlemmer mener en slik
ny nødvergebestemmelse må omfatte alle de store
rovdyrene her i landet. Disse medlemmer mener at
denne endringen bør komme innen neste jaktsesong.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om endring
av § 11 i viltloven, nødvergeparagrafen, i
tide for at lovens ikrafttredelse kommer før eller sammenfaller
med 1. mai 2008."
Komiteen vil vise
til at den norske rødlista omfatter 3 800 arter.
Komiteen vil peke på at
det er viktig å bruke rødlista som grunnlag for å klargjøre
hvilke arter som er ansvarsarter for Norge eller som det av andre
grunner er viktig å prioritere.
Komiteen er enig i Regjeringens
satsing på å utarbeide, iverksette og følge
opp handlingsplaner for slike utvalgte truede arter. I disse handlingsplanene
legges det opp til å se tiltak hos myndighetene og i privat
sektor i sammenheng. I stedet for å skape konflikt vil
denne arbeidsmåten skape motivasjon blant grunneiere og
andre for å gjennomføre tiltak som bevarer eller
utvikler leveområder for de aktuelle artene.
Komiteen mener at arbeidet med
handlingsplaner for utvalgte arter bør gis høy
prioritet i arbeidet med å sikre det biologiske mangfoldet
i Norge. Komiteen vil i den forbindelse vise til at
det i Sverige tas sikte på å ha utarbeidet over 200
slike handlingsplaner innen 2010.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at introduserte arter
er en økende trussel, og at Regjeringen har som mål å redusere
spredningen av fremmede organismer.
Flertallet viser til St.meld.
nr. 40 (2006-2007) Forvaltning av kongekrabbe. Ved innføring
av en nordlig grense for kommersielt område er det ikke
grunn til å tro at fri fangst alene vil kunne få noen
større effekt i nordlige havområder enn i kystnære
områder vest for 26�Ø. Et regime med fri fangst
må derfor suppleres med ett eller flere virkemidler som
bidrar til en høyere fangstinnsats enn det som kommersiell
fangstverdi gir grunnlag for. Såkalt "skuddpremie" benyttes som
virkemiddel for å sikre uttak fra bestander hvor det av
ulike årsaker ikke i seg selv er regningssvarende å drive
fangst. Flertallet viser til at Regjeringen vurderer
en slik ordning for desimeringsfangst av kongekrabbe utenfor avgrenset
område for kommersiell fangst.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger
til grunn at etableringen av en ordning med "skuddpremie" er en
nødvendig forutsetning for å lykkes med å stoppe
videre spredning av kongekrabbe.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er viktig å jobbe
målrettet og at det er viktig med handlingsplaner for truede
arter, men at disse ikke skal komme i stedet for handling på områder
vi vet det kreves økt innsats.
Disse medlemmer vil påpeke
at Regjeringen har sluttet seg til Stortingets mål om å redusere tapet
av biologisk mangfold innen 2010. Til tross for dette svekker Regjeringen
innsatsen på viktige områder i dette arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet oppfatter
at faren for tap av biologisk mangfold først og fremst
er knyttet til endringer i driftsformer i jordbruket, forurensing
og enkelt-arter så som fjellrev. I stor grad krever dette aktive
tiltak og skjøtsel av aktuelle leveområder for
artene.
Disse medlemmer viser til at
på den norske rødlista inngår både
arter som er naturlig sjeldne og arter som vil ha reelle problemer
med å overleve i norsk natur, dersom det ikke blir satt
i verk målrettede tiltak. Lista er således lite
egnet for den praktiske forvaltningen.
Komiteen understreker
at kulturminner er en felles samfunnsverdi. Kulturminner og kulturmiljøer
representerer viktige kilder til kunnskap og opplevelser, og er
viktige som en del av samfunnets kollektive hukommelse. Komiteen vil videre
påpeke viktigheten av at arbeidet med kulturminner og kulturmiljøer
forankres i kommuner og lokalsamfunn.
Komiteen viser til at et samlet
storting sluttet seg til nasjonale mål for kulturminnepolitikken frem
mot 2020, ved behandling av St.meld. nr. 16 (2004-2005). Målsettingene
var å sikre og istandsette kulturminner, samt redusere
tap av kulturminner til et minimum.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
ambisjon om i størst mulig grad å legge til rette
for å gjøre kulturminnene til aktive elementer
i lokalsamfunnene.
Komiteen vil trekke frem at et
mangfold av kulturminner og kulturmiljøer best ivaretas
gjennom et samspill mellom private, det offentlige og frivillig
sektor, og mener det er positivt at Regjeringen vil legge til rette
for et godt samspill mellom disse aktørene. Komiteen viser
til at lokalsamfunn som har tatt i bruk kulturminner og kulturarv
på en positiv måte, har opplevd dette som et konkurransefortrinn
i forhold til etablering av virksomheter, valg av bosted, utvikling
av reiseliv mv.
Komiteen ser positivt på at
kulturminnedatabasen Askeladden gjøres tilgjengelig for
publikum, slik at folk flest kan få lærdom, kjennskap og
oversikt over Norges totale kulturminner.
Komiteen vil peke på at
det i 2009 er kulturminneår. Kulturminneåret skal
være et kampanjeår som skal skape bredt engasjement
og økt interesse og oppmerksomhet rundt kulturarven. Kampanjeåret
vil aktivisere frivillig sektor i bred forstand, og Norges kulturvernforbund
vil ha en viktig og sentral rolle i gjennomføring av kulturminneåret.
Komiteen viser videre til stortingsmeldingen om
kulturminner som ble vedtatt i 2005, og opprettelsen av Verdiskapingsprogrammet
for kulturminner. Komiteen vil understreke at avsetningene
til kulturminnefondet må økes dersom det skal
være i tråd med løftene fra Stortinget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er kjent med Stortingets forutsetninger ved behandlingen av Kulturminnemeldingen
- at fondskapitalen skulle trappes opp til 1,4 mrd. kroner i inneværende
stortingsperiode. Flertallet mener det derfor er
viktig å slå fast at fondskapitalen må økes
med 400 mill. kroner i kommende budsjettprosesser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er bekymret
over at uerstattelige kulturminner er i ferd med å gå tapt
og imøteser fremleggelsen av en stortingsmelding om hvordan
dette kan forhindres.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at hovedtrekkene
for kulturminnepolitikken ble trukket opp i St.meld. nr. 16 (2004-2005)
Leve med kulturminner og Innst. S. nr. 227 (2004-2005).
Disse medlemmer vil understreke
behovet for at Regjeringen følger opp Stortingets intensjoner.
I "Leve med kulturminner" varslet regjeringen Bondevik II en opptrapping
av kulturminnefondet, og disse medlemmer viser til
stortingsvedtak nr. 428, 8. juni 2005, der Regjeringen oppfordres
til å gjennomføre en opptrapping av fondskapitalen
i Norsk Kulturminnefond, slik at den når 1,4 mrd. kroner
i løpet av 2009. Disse medlemmer viser til
at fondskapitalen i 2007 er på 1 mrd. kroner, og at Regjeringen
ikke foreslår noen økning av fondskapitalen i
budsjettet for 2008. Fondet har mottatt 565 søknader på til
sammen 192 mill. kroner i 2007. Fondet har hittil i år
innvilget 92 søknader på til sammen 15 mill. kroner.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2009 følge opp Stortingets vedtak om å øke
kapitalen i Norsk Kulturminnefond til 1,4 mrd. kroner."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil peke
på at en svært stor del av landets bygninger som
er vernet i medhold av kulturminneloven, er i privat eie. Disse medlemmer viser
til Regjeringens arbeid med en plan for at alle fredete bygninger
i privat eie skal være satt i stand til ordinært
vedlikeholdsnivå innen 2020. Disse medlemmer vil
peke på at en gjeninnføring av fradragsberettigelse
for pliktig vedlikehold av vernede bygninger i privat eie, vil være
et fornuftig virkemiddel for å oppnå dette målet.
Disse medlemmer frykter også at
til dels høye kostnader tilknyttet arkeologiske utgravinger
i tilfeller hvor det gjøres funn av fornminner, gjør at
fornminner ikke blir innrapportert.
Disse medlemmer fremmer på dette
grunnlag følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere å gjeninnføre
fradragsberettigelse for pliktig vedlikehold av vernede bygninger
og legge frem sak om dette for Stortinget i forbindelse med budsjettbehandlingen
for 2009."
"Stortinget ber Regjeringen vurdere å utvide ordningen
med støtte til arkeologiske utgravinger ved mindre private
tiltak til også å gjelde næringsdrivende."
Disse medlemmer ser det som overordnet viktig å sikre
landets kulturminner mot brann. Det er i denne sammenheng viktig
med en forsterket innsats når det gjelder brannsikring
av viktige kulturminner. Disse medlemmer vil særlig
understreke viktigheten av forebyggende brannsikring av stavkirkene.
Disse medlemmer mener bruk av
skatte- og avgiftsincentiver kan være et effektivt virkemiddel
for å stimulere private til godt kulturminnevern. Disse
medlemmer mener Regjeringen snarest bør foreta
en gjennomgang og vurdering av denne typen incentivordninger i kulturminnepolitikken.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil sikre fornminner og
kulturminner for fremtidige generasjoner gjennom et sterkt kulturminnevern. Disse
medlemmer peker på at bruk av kulturminner, også gjennom
næringsvirksomhet, kan hindre forfall. Bruk og vern av
kulturminner bør derfor kombineres.
Disse medlemmer mener at arbeidet
med fredning bør bygge opp under eiernes og brukernes motivasjon
til å ta vare på og bruke kulturarven. Disse
medlemmer mener at Regjeringen bør utvikle de statlige
virkemidlene slik at eierne fortsatt kan ta ansvar for egne kulturminner
gjennom bruk. Eiere av kulturminner som får bruksverdien
redusert som følge av vern, bør kompenseres økonomisk. Disse
medlemmer mener at kulturminneloven må gi rom for individuelle
hensyn.
Disse medlemmer vil innføre
frister for gjennomføring av fredningstiltak og bestemmelser som
sikrer eierne tidlig og reell medvirkning og innflytelse i fredningsprosesser. Disse
medlemmer mener at det må innføres krav
om utredning av administrative og økonomiske konsekvenser
av fredningsforslag og krav om oppfølging overfor eiere
etter fredningsvedtak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Riksantikvarens arbeid med å sette i stand fredete
og fredningsverdige kulturminner, som vil bli gjennomført
gjennom ti bevaringsprogrammer. Disse medlemmer vil gjerne
trekke frem tre av disse bevaringsprogrammene:
tilrettelegging for
at private eiere av fredede kulturminner får bedre betingelser,
økt fokus på bevaring
av stavkirkene, og
økt fokus på fartøyvern.
Disse medlemmer mener at dette
er tre områder som er særlig viktige for ivaretakelse
av norsk kulturarv.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre kan ikke se at Regjeringen har avsatt tilstrekkelige
prosjektmidler til kulturminneåret 2009, noe disse medlemmer finner
svært underlig. Disse medlemmer mener at
Regjeringen ved departementet bør engasjere seg aktivt
i denne markeringen, fremfor å bare bevilge midler over
for eksempel Riksantikvarens budsjettkapittel.
Komiteens medlem fra Venstre vil
vise til Venstres alternative statsbudsjett, hvor Venstre foreslo å bevilge
4 mill. kroner for å forsterke forberedelsene til markeringsåret
i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2008.
Komiteen viser til
at det skal gjennomføres en mer helhetlig og økosystembasert
forvaltning av ferskvann, grunnvann og kystvann i Norge, hvor målet
er å beskytte, og om nødvendig forbedre, tilstanden
i ferskvann og kystnære områder. Norge er spesielt
heldig stilt med mange gode drikkevannskilder, noe som har gjort
at de aller fleste nordmenn har tilgang på drikkevann fra egen
kran. Drikkevannskildene er delvis underjordiske reservoarer, men
vi har også svært mange gode overflatekilder som
brukes som drikkevannskilder.
Komiteen vil peke på at å sikre
befolkningen rent drikkevann også i fremtiden bør
ha et særskilt fokus fra miljømyndighetenes side.
Komiteen viser til at nye nasjonale
resultatmål for overgjødsling er et riktig virkemiddel
for å sikre en tilfredsstillende vannkvalitet i god økologisk
tilstand for ferskvannsforekomstene.
Komiteen viser til at Regjeringen
vil videreføre arbeidet med en styrket, helhetlig forvaltning
av våre hav- og kystområder og ferskvannsforekomster
basert på en økosystemtilnærming, og
utarbeide en helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet, som skal
presenteres i en stortingsmelding i 2009.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på at
for å nå målene for overgjødsling
er det avgjørende at sektorene tar ansvar for å redusere tilførslene
av næringssalter til hav og ferskvann, herunder utslipp
fra landbruk og akvakultur. Sektorene har i denne sammenhengen også ansvar
for å kartlegge og overvåke sitt eget bidrag til påvirkning
av miljøet og dokumentere effekten av gjennomførte
tiltak mot forurensning.
Komiteen viser til
at nullutslippsmålet for petroleumsvirksomheten innebærer
at det som hovedregel ikke skal slippes ut olje og miljøfarlige
kjemikalier til sjø - både for tilsatte og naturlig
forekommende miljøfarlige kjemiske stoffer. Komiteen er
tilfreds med at målet om nullutslipp anses som nådd
for tilsatte kjemikalier.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til viktigheten
av at nullutslippsmålet nås også for
produsert vann. Det er derfor avgjørende med en god utredning
på dette området i 2009 - med sikte på at
nye selvstendige utbygginger så langt som mulig kan baseres
på injeksjon av produsert vann.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, peker på de reduserte fiskebestandene
og nedgangen i rekruttering i Nordsjøbassenget, og mener
det er behov for en helhetlig kartlegging av bakgrunnen for faktorene
som fører til denne utviklingen i Nordsjøområdet.
Dette flertallet vil understreke
viktigheten av en god oljevernberedskap langs kysten for å sikre
sårbart dyreliv og fugleliv mot store oljeutslipp. Forventet økning
av oljetransporten i nordområdene bør gi et økt
fokus på oljevernberedskapen langs de fremtidige transportkorridorene.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at regjeringen
Bondevik II i mars 2002 la frem St.meld. nr. 12 (2001-2002) Rent
og rikt hav. Meldingen la opp til en økosystembasert forvaltning
av våre havområder. Norge er et av de første
land i verden som har utarbeidet en helhetlig politikk for alle
sine hav- og kystområder.
Disse medlemmer viser videre
til at regjeringen Bondevik II tok initiativet til en helhetlig forvaltningsplan
for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen.
Disse medlemmer viser til at
i St.meld. nr 12 (2001-2002) ble målet om nullutslipp til
sjø fra petroleumsvirksomhet stadfestet og presisert. Regjeringen
Bondevik II satte videre nye og strengere vilkår for petroleumsvirksomheten
i nordområdene. Under normal drift skal det ikke være
utslipp til sjø av produsert vann, borekaks eller slam
fra petroleumsvirksomheten i Barentshavet og Lofoten. Boring av
den øverste seksjonen i en brønn, det såkalte
topphullet, er unntatt fra kravet om ingen utslipp, fordi dette utslippet
ikke ventes å ha negative effekter på miljøet.
Disse medlemmer viser til at økt
petroleumsvirksomhet i nordområdene, både på norsk
og russisk side stiller økte krav til oljevernberedskap.
Petroleumsvirksomhet på norsk sektor i Barentshavet, fremtidig
oljeutvinning i russiske havområder og i Nordvest-Russland
og økende skipstrafikk langs kysten vår stiller
norsk oljevernberedskap overfor nye utfordringer.
Disse medlemmer mener at ny aktivitet
og økende skipstrafikk gjør det nødvendig å styrke oljevernberedskapen.
Kystverket pekte i en rapport høsten 2005 på økte
behov for investeringer i oljevernberedskap i årene fremover,
uten at dette har blitt fulgt opp med tilstrekkelige bevilgninger
i Regjeringens budsjettforslag. Disse medlemmer mener
at anbefalingene i rapporten fra Kystverket må legge føringer
for investeringene i en tilfredsstillende oljevernberedskap de kommende år.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre vil vise til at det i forbindelse med behandlingen
av St.meld. nr. 8 (2005-2006), Innst. S. nr. 225 (2005-2006), ble vedtatt å ikke
tillate petroleumsaktivitet i enkelte områder i Barentshavet
og havområdene utenfor Lofoten på grunn av mangel
på kunnskap om økosystemet og miljøverdier
i områdene. Forvaltningsplanen skal rulleres i 2010, og
det skal da på ny tas stilling til områdenes status.
For at denne behandlingen skal foregå på et faglig
forsvarlig grunnlag, vil disse medlemmer peke på at
det er svært viktig å styrke kunnskapen om miljøverdier
og økosystemene i områdene.
Disse medlemmer mener Regjeringens innsats
innenfor kartlegging av miljøverdier i de aktuelle områdene
er altfor svak. Disse medlemmer har imidlertid merket
seg at bevilgningene til oljeleting har fått et vesentlig
løft i forhold til fjoråret, mens tilsvarende
ikke er tilfelle for kartleggingen av miljøverdier i de samme
områdene.
Disse medlemmer synes det er
positivt at Regjeringen velger å videreføre det
banebrytende arbeidet regjeringen Bondevik II igangsatte i forhold
til å utarbeide helhetlige forvaltningsplaner for viktige
havområder.
Disse medlemmer imøteser
en forvaltningsplan for Norskehavet. Hensikten med en forvaltningsplan
må være å oppnå en god balanse mellom
de ulike næringsinteressene innenfor en ramme basert på økosystemets
tålegrenser og bevaring av viktige naturverdier.
Disse medlemmer mener det vil
være logisk å vente med å lyse ut blokker
for petroleumsaktivitet i omstridte havområder fram til
en forvaltningsplan er klar.
Disse medlemmer mener konfliktnivået
og naturens sårbarhet i enkelte havområder utenfor Mørekysten
er av en slik karakter at man bør innføre petroleumsfrie
soner.
Disse medlemmer er bekymret over Regjeringens
manglende vilje til å satse på og forebygge miljøskade. Disse
medlemmer er særlig bekymret over Regjeringens
satsing på oljevernberedskap. Disse medlemmer legger stor
vekt på føre-var-prinsippet i miljøpolitikken.
Hovedinnsatsen må derfor legges inn på å forebygge
forurensing. Vi må også ha et apparat med kort
responstid og moderne utstyr for å bekjempe akutt forurensing
dersom uhellet først er ute.
Komiteens medlem fra Venstre vil
vise til Venstres alternative statsbudsjett for 2008, hvor Venstre
foreslo en kraftig opptrapping innen oljevernberedskapen over Kystverkets
budsjett - med totalt 100 mill. kroner, til økt beredskap, økt slepebåtkapasitet,
større utstyrsanskaffelser og tømming av skipsvrak
som lekker tungolje.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise
til at Kystverket i fjor utarbeidet en rapport som tok for seg undersøkte
vrak langs kysten. Kystverket anbefaler nye undersøkelser
og tømming av olje fra i alt fem vrak. Tømming
av vrakene vil etter Kystverkets vurdering til dels fjerne faren
for oljeforurensning av betydning i nærområder
til vrakene.
Disse medlemmer vil påpeke
at det haster å komme videre i arbeidet med tømme
følgende skipsvrak for olje:
Welheim, utenfor
Florø
Nordvard, i Mossesundet
Neuenfels, utenfor Narvik
Erich Giese, utenfor Narvik
Boardale, utenfor Bø i Vesterålen.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen trappe opp innsatsen innen
oljevernberedskap i forslaget til statsbudsjettet for 2009."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til Regjeringens arbeid for å styrke arbeidet med
helse- og miljøfarlige kjemikalier. Flertallet understreker viktigheten
av at mål og tiltak i St.meld. nr. 14 (2006-2007) Sammen
for et giftfritt miljø - forutsetninger for en tryggere
fremtid, blir fulgt opp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er bekymret
for miljøtilstanden i mange av landets fjorder, havner
og innsjøer med hensyn til høye konsentrasjoner
av miljøgifter. Mye er historisk forurensning som representerer
en betydelig belastning for naturmiljøet. Mattilsynet advarer
mot spising av fisk og skalldyr fra over 30 fjordområder
langs kysten. Fjordene er forurenset med alt fra PCB til tungmetaller
og dioksiner. Mange lokalsamfunn sliter med forurensede fjorder.
At forurensningen får ligge, svekker også Norges omdømme
som kyst- og fiskerinasjon.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen har bebudet økt innsats for å rydde
opp i denne forurensningen. Dette løftet følges
ikke tilstrekkelig opp. Disse medlemmer mener det
er behov for en handlingsplan for opprydding og finansiering av
giftopprydding i fjorder og sedimenter.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen lage en handlingsplan
for å sikre opptrapping av arbeidet med opprydding av forurensning
i fjorder, vassdrag og havner."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil påpeke at det
har vært en lang rekke tilfeller av yrkesskader knyttet
til kjemikalier. Det avdekkes stadig nye områder hvor det
er sannsynlighet for at kjemikaliebruk på arbeidsplassen har
medført varige helseskader. Helseskader knyttet til kjemikaliebruk
kan derfor være undervurdert. De siste årene har
det vært en rekke saker. Det er nok å nevne kvikksølvdamp
og tannhelsesøstre, og kreftrisiko ved ulike laboratorier
i universitetsmiljøene i Trondheim, Bergen og Oslo. I tillegg
har vi de helseskadene som oljearbeidere og nordsjødykkere
har vært utsatt for.
Disse medlemmer er bekymret for
Regjeringens hittil passive holdning i arbeidet med helse- og miljøskade
på arbeidsplassene. Det kommer stadig nye produkter inn
på markedet, og forskningen henger etter når det
gjelder å undersøke helseskade. Disse medlemmer vil
i denne forbindelse vise til representantforslag fra stortingsrepresentantene
Gunnar Kvassheim, Gunvald Ludvigsen og André N. Skjelstad
om nasjonalt kompetansesenter for å motvirke helseskade
knyttet til kjemikaliebruk, Dokument nr. 8:17 (2007-2008).
Komiteen vil peke
på at i arbeidet med å lage et strengere regelverk
for kontroll med håndtering av utrangerte skip må det
jobbes overfor internasjonale organisasjoner, særlig IMO.
Komiteen vil understreke at Norge
som stor skipsnasjon må ta rollen som pådriver
internasjonalt for et strengest mulig regelverk som også innebærer
kontroll- og sanksjonsmuligheter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil understreke at Norge som stor skipsnasjon har en viktig rolle å spille
som pådriver internasjonalt for et strengest mulig regelverk
som også innebærer kontroll- og sanksjonsmuligheter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke
at det bør være et mål for Norge at et
internasjonalt regelverk for håndtering av kondemnerte
fartøy ikke bare må gjelde krav om at fartøy
leveres til hugging til verft med nasjonal miljøgodkjenning. Disse
medlemmer vil peke på at et slikt regelverk også bør innebære
mulighet for internasjonal kontroll med verftene.
Komiteen viser til
at det overordnete målet med avfallspolitikken er å øke
utnyttelsen av avfallet som en ressurs, samtidig som utslipp av klimagasser
og miljøgifter fra avfallet minimeres.
Komiteen understreker viktigheten
av å gi allmennheten tilstrekkelig informasjon om farlig avfall
og hvordan slikt avfall skal håndteres. Komiteen har
merket seg at Regjeringen vil vurdere om det skal være
gratis for husholdninger å levere farlig avfall til kommunale
mottak.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
mål om å oppnå høyere grad av
energiutnyttelse av nedbrytbart avfall.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at det på 1990-tallet
ble gjennomført en rekke tiltak i avfallspolitikken, bl.a.
innføring av bransjeavtaler for å sikre materialgjenvinning
og forsvarlig behandling av farlig avfall. Her er utfordringene
fortsatt store, mye på grunn at den økonomiske
veksten i samfunnet.
Flertallet ber Regjeringen komme
tilbake med en egen sak om nye tiltak i avfallspolitikken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
Regjeringens mål om å redusere potensielle miljøproblemer
fra avfall. Disse medlemmer peker på at
gjenvinning, herunder materialgjenvinning, skal foretrekkes framfor
sluttbehandling. Disse medlemmer imøteser
på denne bakgrunn en evaluering av ny vrakpantordning,
og forutsetter at dersom ordningen ikke har medført økt
gjennvinnings- og gjenbruksgrad vil ordningen blir reversert eller forbedret.
Disse medlemmer mener at avfall
i langt større grad bør benyttes som en ressurs. Disse medlemmer vil
fremheve det potensialet som ligger i økt energiutnyttelse
av avfall både til varme, kraft og biogass. Disse
medlemmer viser til at Stiftelsen Østfoldforskning
sier at potensialet for biogass er på 5 pst. av det totale drivstofforbruket. Disse
medlemmer peker på at dette kan gjøre
at andelen biodrivstoff kan økes uten at det får
negative konsekvenser for for eksempel matproduksjon eller økt
importavhengighet.
Disse medlemmer vil peke på at
det i avfallspolitikken bør være
et mål å øke verdien av det leverte søppelet
slik at en ny og mer energimiljøvennlig avfallspolitikk
også kommer brukerne til gode gjennom avfalls- og renovasjonsavgiften.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at nedbryting
av organisk avfall medfører dannelse av klimagassen metan,
som har en klimaeffekt som er 21 ganger så høy
som CO2. Utslippene av metan tilsvarte i 2004 5,1 mill. tonn CO2-ekvivalenter,
eller 9 pst. av de totale norske klimagassutslippene. Utslipp fra
avfallsdeponier utgjorde i 2004 om lag 2 mill. tonn CO2-ekvivalenter,
det vil si 3,7 pst. av våre klimagassutslipp.
Disse medlemmer mener at tiltak
i avfallssektoren bør utnyttes for å bidra til å nå målene
i klimapolitikken. Et forbud mot deponering av nedbrytbart avfall
kan bidra med mer enn 1/3 av de utslippsreduksjoner Norge
etter Kyotoavtalen er forpliktet til å foreta i perioden 2008-2012
i forhold til dagens nivå. Avfall kan dessuten brukes som
bioenergi til å produsere elektrisitet og varme. Ved å vri
avfallsstrømmen bort fra deponering og over til forbrenning
med energiutnyttelse bidrar man både til å nå energipolitiske
målsettinger og samtidig redusere klimagassutslipp, så vel
som andre utslipp, fra deponering av avfallet.
Disse medlemmer peker på at
det i dag i all hovedsak er forbudt å deponere våtorganisk
avfall i Norge. Disse medlemmer mener at det er på tide
også å avvikle tilførselen av den resterende
delen av nedbrytbart avfall til deponier. Det bør derfor
innføres et forbud mot deponering av alt nedbrytbart avfall,
ikke bare våtorganisk avfall.
Disse medlemmer peker på at
et forbud mot deponering av nedbrytbart avfall er et kostnadseffektivt
klimatiltak, som kan gi store reduksjoner i våre klimagassutslipp
med beskjedne kostnader. Et slikt forbud kan redusere utslippene
av klimagasser med 2 millioner tonn CO2-ekvivalenter. I tillegg
kommer en reduksjon på ytterligere 1 mill. tonn ved at
olje kan erstattes med avfall i bedrifter som bruker dette helårlig eller
i fjernvarmesystemer. Til sammenligning vil gasskraftverket på Kårstø uten
CO2-rensing slippe ut om lag 1 million tonn CO2-ekvivalenter pr. år
ved full produksjon. Avfallshåndtering er derfor et viktig
klimatiltak.
Disse medlemmer viser til at
Sverige har sluttet å legge nedbrytbart avfall på deponi
som følge av forbudet som de har innført i to
ledd, først i 2002, og ytterligere i 2005.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om et
lovforbud mot deponering av nedbrytbart avfall fra 1. januar
2009."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
peke på at målet om størst mulig grad
av energiutnyttelse må sees i sammenheng med andre miljømål
og kostnader tilknyttet transport av avfall i de mest grisgrendte
områder av landet.
Disse medlemmer viser videre
til "Emballasjedugnaden", som består av en rekke bedrifter og
organisasjoner, og hvis formål er å samle inn, gjenvinne
og optimalisere bruken av emballasje i hele verdikjeden. Disse
medlemmer viser til at ordningen fungerer bra, at avtalen
er bredt og godt forankret og resultatene er både miljø-
og kostnadseffektive. Disse medlemmer viser til at
det er viktig med forutsigbarhet og langsiktighet i slikt arbeid,
og ser ikke behov for en ny, bred gjennomgang av ordningen på nåværende tidspunkt.
Komiteen viser til
at det er et uttalt mål å redusere utslipp av
klimagasser. Klimagassutslippene i Norge har steget med 8,5 pst.
fra 1990 til 2005, og beregninger fra SSB og SFT viser at disse
vil øke ytterligere.
Komiteen viser til at 72 pst.
av de norske utslippene stammer fra industri, olje- og gassvirksomhet
og veitrafikk. Mens utslippene fra landbasert industri er redusert,
har utslippene fra olje- og gassvirksomhet og fra veitrafikken steget
siden 1990.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at økt uttak av skog som følgje av større
satsing på produksjon av bioenergi er et positivt miljøtiltak.
Det er derfor viktig å legge til rette for økt
uttak av skog innenfor bærekraftige rammer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke
den positive effekten man oppnår ved at blant annet frivillige
tiltak og bransjene har fått delta i arbeidet med å nå målene
for utslippsreduksjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at utslippene fra 1999 og frem til i dag har vært
stabile, og at man i 2005 faktisk bare lå 0,3 pst. over
1999-nivå.
Disse medlemmer vil også understreke
at utslippsveksten ikke er like stor som prosentvis vekst i aktivitet.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Norge allerede
har iverksatt betydelige tiltak siden 1990, slik som CO2-avgiften,
avtaler om utslippsreduksjoner med blant annet aluminiumsindustrien,
og tiltak i avfallssektoren. Disse medlemmer har
merket seg at det er beregnet at uten tiltakene som ble satt i verk
på 1990-tallet, hadde norske utslipp vært 15-20
pst. høyere.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen Bondevik II våren 2002 la frem en tilleggsmelding
til klimameldingen fra regjeringen Stoltenberg I, St.meld. nr. 15
(2001-2002), der det ble lagt opp til en mer offensiv miljøpolitikk.
I tilleggsmeldingen ble det foreslått et nasjonalt kvotesystem
for klimagasser, som ble innført fra 1. januar
2005. Regjeringen Bondevik II inngikk en overenskomst med industrien
om utslippsreduksjoner. I tillegg innførte regjeringen
Bondevik II andre tiltak som avgift på HFK og PFK fra 2003
og omlegging av sluttbehandlingsavgiften på avfall. Norge
fikk med dette et tilnærmet heldekkende virkemiddelapparat
for klimagasser.
Disse medlemmer har merket seg
at under regjeringen Bondevik II i perioden 2001-2005 gikk de norske
utslippene av klimagasser ned med 1,2 pst.
Komiteen viser til
at Norge gjennom Kyoto-protokollen og FNs klimakonvensjon er forpliktet
til ikke å øke klimagassutslippene med mer enn
1 pst. i forhold til 1990-nivå.
Komiteen slutter seg til målet
om utfasing av ozon-nedbrytende stoffer. Komiteen viser
til at Norge har overholdt sine forpliktelser under Montrealprotokollen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at FNs
klimapanels rapporter fremlagt i 2007 slår fast at menneskelig
aktivitet, derigjennom økt klimagassutslipp, er årsak
til temperaturøkning de siste 50 årene.
Flertallet viser til Regjeringens
klimamelding fra våren 2007, samt det brede klimaforliket
i Stortinget av 17. januar 2008. Her settes det for første
gang konkrete mål for kutt i nasjonale utslipp av klimagasser,
og det innføres sektorvise klimahandlingsplaner.
Flertallet vil at Norge skal
bli et lavutslippssamfunn, og at Norge skal være en pådriver
i arbeidet for en ny og mer ambisiøs internasjonal klimaavtale
- med mål om at vi skal unngå de mest alvorlige
klimaendringene.
Flertallet vil understreke at
Norges troverdighet som pådriver i det internasjonale klimaarbeidet
er avhengig av at vi reduserer egne utslipp, bidrar til utvikling
av teknologi og bidrar til å vise at det er mulig å frikoble økonomisk vekst
med vekst i klimagassutslippene. Norge må sammen med andre
rike land ta en lederrolle i arbeidet med å utvikle et
godt, klimavennlig lavutslippssamfunn.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil understreke at Regjeringen har presentert et forslag til kvotesystem
som er blant de strengeste i Europa.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at Regjeringens
klimaplan la opp til et nasjonalt CO2-kutt på 13 til 16
mill. tonn i 2020. Etter forhandlingene i Stortinget er målet
for Norge et nasjonalt CO2-kutt på 15 til 17 mill. tonn
i 2020.
Disse medlemmer vil understreke
at forhandlingene med utgangspunkt i klimameldingen og de 61 kravene
fremmet av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, har
resultert i betydelig skjerping av de nasjonale forpliktelsene,
samt at flere viktige tiltak har kommet på plass innenfor ulike
sektorer.
Disse medlemmer vil jobbe for
at de mest ambisiøse måltallene innfris, noe som
innebærer at vi vil gjennomføre en klimapolitikk
i tråd med anbefalingene fra Lavutslippsutvalget og FNs klimapanel.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at FNs klimapanel legger til grunn at det ikke bør
legges hindringer i veien for og avgifter på transportnæringene.
FNs klimapanel peker derimot på at å sette fokus
på de store punktutslippene fra elektrisk kraftproduksjon
og industrien, bør prioriteres. Klimapanelet viser også til
at utbygging av ny atomkraft vil være et viktig bidrag
til å stoppe veksten i bruken av fossilt brensel.
For øvrig viser disse medlemmer -
når det gjelder klimapolitikken - til Fremskrittspartiets merknader
i innstillingen til St.meld. nr. 34 (2006-2007) Norsk klimapolitikk
og til Dokument nr. 8:97 (2006-2007) om Kyototiltak med vekt på kostnadseffektivitet
og nytte for miljøet.
Komiteens medlem fra Venstre vil
påpeke at Venstre var det første partiet på Stortinget
som tok til orde for et bredt forlik om norsk klimapolitikk. Dette
medlem er fornøyd med resultatet, selv om dette
medlems utgangspunkt var mer ambisiøst både
innenfor tiltak og utslippsmål innenfor de ulike sektorene. Dette medlem imøteser
nå Regjeringens oppfølging av avtalen, slik at
alle punktene og prinsippene som er lagt til grunn i forliket innfris
som avtalt.
Komiteen vil understreke
alvoret i forsuring som følge av utslipp av SOx, NOx og
NH3. Komiteen viser til at Norge gjennom Gøteborgprotokollen
har internasjonale forpliktelser når det gjelder å redusere
utslippene av NOX.
Komiteen viser til at Norge som
mottaker av langtransportert forurensing, har en interesse av at
andre overholder sine forpliktelser, og at det derfor er viktig
at Norge overholder sine.
Komiteen viser til at god luftkvalitet
i tettbygde strøk er en utfordring. Veitrafikk og vedfyring
står for majoriteten av utslippene som bidrar til dårlig
luftkvalitet. Komiteen viser til at dette er en utfordring
for helse og trivsel, og at fornuftige tiltak som bidrar til reduksjon
er viktig. En renere bilpark og rentbrennende vedovner kan være
slike tiltak. Komiteen viser for øvrig til
arbeidet med å utarbeide en handlingsplan for lokal luftkvalitet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at
flere tiltak må iverksettes for å nå mål
om utslippsreduksjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at i flere europeiske land faser
man ut bruk av dieselbiler pga. uheldige konsekvenser som følge
av økt lokal forurensing, mens i Norge har dieselbil-salget økt markant
det siste året. Disse medlemmer viser til
at innføringen av en NOX-avgift fra 1. januar
2007 ikke har hatt effekt, og at den neppe vil få markert
positiv effekt på miljøet før en slik
avgift går til et fond for NOX-reduserende tiltak.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at det nå er to år
igjen til Norge skal ha innfridd forpliktelsene etter Gøteborgprotokollen.
Per i dag er vi langt unna målet om 29 pst. reduksjon av
NOx-utslipp innen 2010 i forhold til 1990-nivå.
Disse medlemmer er glad for den
nylig fremforhandlede avtalen mellom staten og 14 næringsorganisasjoner
om reduksjon av NOX. Tiden er imidlertid for kort til at avtalen
vil redusere norske utslipp tilstrekkelig i tråd med Norges
forpliktelser innen 2010.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen frem til i dag har satset alt på ett kort -
en NOx-avgift som ikke virker - i stedet for å følge
opp regjeringen Bondeviks strategi i St.meld. nr. 21 (2004-2005).
I denne strategien ble styringseffektivitet lagt til grunn for å sikre
at de valgte virkemidler oppfylte utslippsmålet innen 2010. Strategien
la til grunn valg av de mest effektive tiltakene for å nå utslippsmålet,
med tilrettelegging for fleksible løsninger og et mest
mulig tverrsektorielt system med avgifter differensiert etter utslipp
av NOX og/eller tredjepartsløsninger. Denne strategien åpnet
også for direkte pålegg og krav finansiert ved
hjelp av tredjepartsløsninger. Dersom regjeringen Stoltenberg
hadde fulgt opp strategien fra regjeringen Bondevik II, hadde vi
i dag hatt et langt bedre utgangspunkt for å overholde
våre internasjonale forpliktelser. Det er derfor oppsiktsvekkende
at Miljøverndepartementet i pressemelding 23. januar
fremholder at "Ingen tidligere regjeringer har satt i gang tiltak
på dette området, før denne regjeringen
innførte avgift på utslipp av NOx fra 1. januar
2007".
Disse medlemmer mener Regjeringen
nå må satse mer på styringseffektive
virkemidler for reduksjon av NOx-utslipp, som gjør at Norge
innfrir forpliktelsene etter Gøteborgprotokollen.
Støy bidrar til mistrivsel
og svekket helsetilstand. Komiteen mener arbeidet
med støyredusering er svært viktig. Komiteen peker
på viktigheten av å ha konkrete tiltak, ikke bare høye
målsettinger.
Komiteen viser til støyplageindeksen
(SPI), og mener det er viktig med jevnlige målinger. Komiteen viser
til at ny og moderne teknologi, det være seg for industri,
næringsliv eller transportmidler, ofte har et lavere støynivå enn
gammel teknologi. Komiteen vil derfor fremheve utskifting/modernisering
av teknologi som et viktig skritt på vei mot et samfunn
med mindre støy.
Komiteen viser videre til at
en økt satsing innenfor samferdselssektoren i vesentlig
grad vil bidra til å nå mål for støyreduksjon.
Nytt veidekke, mer moderne tog og en nyere bilpark er blant tiltakene
som denne sektoren kan bidra med. Komiteen viser
for øvrig til Handlingsplan mot støy 2007-2011.
Komiteen mener det er viktig
at de mest støyplagede prioriteres høyt, og at
man øker satsingen på de tiltakene som kan settes
inn på kort sikt for å bøte på problemene
der de er mest akutte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at det i 1999 ble satt et mål
om å redusere støynivået med 25 pst.
innen 2010, men målet ble i 2007 redusert/justert
til 10 pst. reduksjon innen 2020.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil peke
på at det i Samferdselsdepartementets budsjettproposisjon
for 2008 het følgende:
"Stortinget har vedtatt at støyplagen
i Norge skal reduseres med 10 pst. innen 2020 sammenlignet med 1999."
Disse medlemmer vil påpeke
at dette ikke er riktig. Stortinget har vedtatt å redusere
støyplagene med 25 pst. i forhold til 1999-nivået
innen 2010. Disse medlemmer vil påpeke at flertallsregjeringen
i sin Soria Moria-erklæring har sluttet seg til dette målet,
og har lovet å utarbeide en handlingsplan for å innfri
det. Disse medlemmer imøteser en slik handlingsplan snarlig.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme en stortingsmelding
om konsekvenser av og tiltak mot støyforurensning i løpet
av 2008."
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen trappe opp innsatsen innen oljevernberedskap i forslaget til statsbudsjettet for 2009.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen lage en handlingsplan for å sikre opptrapping av arbeidet med opprydding av forurensning i fjorder, vassdrag og havner.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen vurdere å gjeninnføre fradragsberettigelse for pliktig vedlikehold av vernede bygninger og legge frem sak om dette for Stortinget i forbindelse med budsjettbehandlingen for 2009.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen vurdere å utvide ordningen med støtte til arkeologiske utgravinger ved mindre private tiltak til også å gjelde næringsdrivende.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen fremme en stortingsmelding om konsekvenser av og tiltak mot støyforurensning i løpet av 2008.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen senest i vårsesjonen 2008 fremme en sak for Stortinget med en strategi for næringsutvikling og arbeidsplasser i kommuner med høy andel vern. En slik strategi bør bestå i:
-
1. å kartlegge hvilke kommuner som har stor båndlegging av areal til vern eller andre fellesskapsformål;
-
2. å utvikle en kategorisering av kommuner etter båndleggings-/vernegrad;
-
3. å lage nasjonale retningslinjer for alle etater med verne-/arealbruksmyndighet slik at det tas hensyn til at kommuner med stort båndleggingsbehov også skal ha rom for næringsmessig utvikling;
-
4. å lage nasjonale strategier for næringsutvikling i kombinasjon med vern;
-
5. å vurdere om det bør innføres en særlig lokal kompensasjon til kommuner som tar en svært stor del av belastningen med vern fra storsamfunnet.
Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til å opprette bransjestyrte returordninger for båter, campingvogner og tyngre lastebiler og busser.
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen gi kommunene hjemmel etter veitrafikkloven til å innføre lavutslippssoner i områder for å redusere den lokale luftforurensingen.
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2009 legge opp til en betydelig opptrapping av innsatsen innen skogvernet.
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2009 følge opp Stortingets vedtak om å øke kapitalen i Norsk Kulturminnefond til 1,4 mrd. kroner.
Forslag 11
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om et lovforbud mot deponering av nedbrytbart avfall fra 1. januar 2009.
Forslag 12
Stortinget ber Regjeringen innføre krav om partikkelfilter i alle nye dieselbiler.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 13
Stortinget ber Regjeringen overføre konsesjonsmyndighet for vannkraftverk med installert effekt på inntil 3 MW til primærkommunene.
Forslag 14
Stortinget ber Regjeringen inkludere alle personbiler uten katalysator i den kommende ordningen med forhøyet vrakpant.
Forslag 15
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag om økt lokal forvaltning av 100-metersbeltet både i strandsonen og langs vassdrag.
Forslag 16
Stortinget ber Regjeringen fjerne småkraftverk og rene skogsbilveier fra definisjonen "tyngre tekniske inngrep" når måleparameteren "inngrepsfri natur" måles.
Forslag 17
Stortinget ber Regjeringen inkludere alle store rovdyrarter, samt forsvar av hund og egen innmark, i utformingen av ny § 11 i viltloven, og legge frem sak om dette for Stortinget, slik at loven kan tre i kraft før 10. september 2008.
Forslag 18
Stortinget ber Regjeringen gjennomføre en landsomfattende vurdering av hvordan dagens rovdyrpolitikk påvirker livskvaliteten til befolkningen i utmarksutsatte kommuner.
Forslag 19
Stortinget ber Regjeringen revurdere og redusere bestandsmålet for bjørn og legge frem sak om dette for Stortinget senest våren 2009.
Forslag 20
Stortinget ber Regjeringen senest våren 2009 legge frem sak for Stortinget om å innføre individbaserte bestandsmål til erstatning for de ynglingsbaserte bestandsmålene man har i dag.
Forslag 21
Stortinget ber Regjeringen oppheve forvaltningsområdet for ulv.
Forslag 22
Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om de nødvendige lovendringer som skal til, for å gi Mattilsynet tilgang på fellingstillatelser som virkemiddel for å redusere dyrelidelser hos bufe.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 23
Stortinget ber Regjeringen på egnet måte fremme forslag til tiltak, dersom grensebestanden av ulv med Sverige overstiger bestandstallet eller at belastningen er mer konsentrert enn på det tidspunkt rovdyrforliket i Stortinget ble inngått.
Forslag 24
Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om endring av § 11 i Viltloven, Nødvergeparagrafen, i tide for at lovens ikrafttredelse kommer før eller sammenfaller med 1. mai 2008.
Forslag fra Høyre:
Forslag 25
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslag slik at konsesjonsmyndighet for alle kraftverk opp til 1 MW delegeres til den enkelte kommune.
Forslag fra Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 26
Stortinget ber Regjeringen fremme egen sak for Stortinget om hvordan en kan redusere behovet for store naturinngrep ved høyspentledninger, samt alternative løsninger med kabling/sjøkabel i spesielt utsatte områder.
Forslag 27
Stortinget ber Regjeringen overføre konsesjonsmyndighet for mikro- og minikraftverk etter vannressursloven til fylkene.
Forslag 28
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med budsjettforslaget for 2009 legge opp til en betydelig skatteveksling med redusert skattebyrde på arbeid og økt skatt på forbruk og miljøskadelig adferd.
Forslag 29
Stortinget ber Regjeringen innføre en ordning hvor privatpersoner og bedrifter må etterspørre telefonkatalogen for å motta den.
Forslag fra Venstre:
Forslag 30
Stortinget ber Regjeringen tillegge hensynet til bevaring av strandsonen og natur- og friluftslivsverdier økt vekt når veg og jernbane skal fremføres.
Komiteen har ellers ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
St.meld. nr. 26 (2006-2007) - om Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand - vedlegges protokollen.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 7. februar 2008
Gunnar Kvassheim |
Tord Lien |
leder |
ordfører |