Alliansen viser etter Regjeringa sitt syn framleis evne
til å tilpasse seg endra tryggingspolitiske rammevilkår. Samtidig
er NATO stilt overfor ein situasjon der oppgåvene og utfordringane står
i kø og dei samla allianseressursane er under sterkt press. Skal
NATO framleis vere eit nyttig instrument til internasjonal krisehandtering,
må alliansen etter Regjeringa sitt syn vidareføre ein nærmast kontinuerleg
moderniseringsprosess for å tilpasse seg stadig skiftande rammevilkår
og utfordringar. Denne omformingsprosessen må forankrast og drivast
fram på politisk nivå. Jamlege NATO-toppmøte kjem til å spele ei
viktig rolle i denne forankringsprosessen.
Slik Regjeringa ser det, er det positivt at
dei allierte landa står samla om at NATO er og må vere det sentrale
forumet for varetaking av den transatlantiske tryggleiken i vid
forstand. I dag er det brei semje på begge sider av Atlanterhavet
om at det berre er gjennom samhald og ein sterk, levedyktig og relevant
allianse vi kan handtere dei utfordringane dei allierte saman står
overfor. Det gjeld både i område som Afghanistan og Kosovo og i
dei primære ansvarsområda til NATO. For Noreg, som har alliansen
som sitt tryggingspolitiske ankerfeste, er dette ei positiv utvikling.
Mens USA dei fire første åra av Bush-administrasjonen
var kjenneteikna av aukande unilateralisme og adhocprega koalisjonar,
har vi i den andre presidentperioden – og etter dei massive problema
i Irak – sett eit USA som igjen legg meir vekt på NATO og multilaterale
løysingar.
Auka amerikansk vekt på NATO og multilateralt samarbeid
er etter Regjeringa sitt syn ei positiv utvikling. Det bind amerikanarane
– og dei andre 25 medlemslanda – til ein konsensusprosess som gjev
alle allierte innverknad. Det er ikkje minst til fordel for små
og mellomstore medlemsland. Det er grunn til å tru at USA kjem til
å vidareføre denne haldninga same kva som blir utfallet av valet
hausten 2008.
På same tid har valet av Nicolas Sarkozy til
president i Frankrike skapt ei interessant utvikling som kan tyde
på auka fransk interesse for arbeidet i alliansen, og på ei erkjenning
av at heller ikkje Frankrike i lengda er tent med ein situasjon der
NATO og EU opptrer som konkurrentar. Når kvitboka om fransk tryggings-
og utanrikspolitikk blir lagd fram våren 2008, får ein etter alt
å dømme fleire svar på kvar Frankrike kjem til å plassere seg i
forhold til NATO i åra som kjem. Blir konklusjonen at Frankrike
for fullt går inn att i det integrerte militære NATO-samarbeidet, kan
verknaden neppe bli anna enn ei sementering av NATO som det primære
transatlantiske tryggingspolitiske forumet.
Sjølv om den politiske atmosfæren i NATO har betra
seg, er ikkje det det same som at det no herskar full harmoni. Det
er framleis meiningsforskjellar mellom dei allierte om korleis tryggingspolitiske
utfordringar best kan møtast. Og det er framleis ulike visjonar
for kva rolle NATO skal spele i framtida. Enno er det slik at nokre
allierte i hovudsak ser på NATO som ein kollektiv militær organisasjon,
mens andre meiner at alliansen må ta inn over seg at breidda i dei
nye utfordringane også krev ei tilsvarande brei tilnærming i praksis.
Kor langt NATO skal gå i utforminga av ei slik brei
tilnærming, der militære, sivile og diplomatiske verkemiddel blir
sydde saman til ein integrert strategi, kjem framleis til å vere
eit viktig debattemne. I forlenginga av dette spørsmålet vil det
framleis vere ein livleg debatt om korleis NATO skal samarbeide
med andre organisasjonar, til dømes FN, EU og OSSE, og med regionale
aktørar som Den afrikanske unionen (AU). Spørsmålet blir kva roller
dei ulike organisasjonane skal ha, korleis den praktiske og geografiske
arbeidsfordelinga skal vere, og i kor stor grad samarbeidet skal
formaliserast.
Denne debatten blir politisk sensitiv og kjem
på mange måtar til å stake ut vegen for den vidare utviklinga i
NATO. For eit land som Noreg er det etter Regjeringa sitt syn avgjerande
at diskusjonen går føre seg i dei ulike konsultasjonsforuma i alliansen,
ikkje berre i form av samtalar mellom enkelte allierte eller grupper
av allierte. I tida framover vil Regjeringa difor leggje avgjerande
vekt på at NATO blir styrkt som politisk konsultasjonsforum, og
at alle spørsmål som vedgår dei felles tryggingspolitiske interessene til
allianselanda, blir drøfta innanfor desse rammene. Men frå norsk
side vil det samtidig bli lagt stor vekt på at drøfting av eit spørsmål
i NATO ikkje automatisk inneber at det må følgjast opp med vedtak
eller handling.
Den største operative utfordringa for alliansen kjem
framleis til å vere Afghanistan og ISAF-operasjonen. ISAF opererer
etter mandat frå tryggingsrådet i FN og invitasjon frå regjeringa
i Afghanistan. Også heretter blir hovudoppgåvene å medverke til
trygge og stabile tilstandar, å støtte den afghanske regjeringa
og syte for at ho får større innverknad utanfor Kabul, å styrkje
opplæringa av afghanske tryggingsstyrkar og å leggje til rette for
godt styresett og økonomisk og sosial utvikling.
Det har lenge vore klart at ein ikkje kan lukkast i
Afghanistan med militære middel åleine. Regjeringa vil difor halde
fram med å arbeide for ein internasjonalt samordna sivil-militær
strategi der politiske, militære, økonomiske og humanitære tiltak
verkar i samspel. Siktemålet for Noreg i den samanhengen er å få
på plass ein meir effektiv samla strategi for heile det internasjonale
samfunnet – under afghansk leiing.
NATO må etter norsk syn vidareføre arbeidet med
å tilpasse strategien sin til endra forhold og prioriteringar på
bakken. Arbeidet med å utforme ein samla politisk-militær plan blei
sett i gang hausten 2007, og planen blei vedteken på NATO-toppmøtet
i Bucuresti 2.–4. april 2008. For Regjeringa er det viktig å utnytte
denne prosessen til å få realisert ein internasjonal innsats i Afghanistan
der FN tek ei aktiv og leiande rolle i det internasjonale engasjementet,
i nært samarbeid med afghanske styresmakter og andre internasjonale
aktørar.
Viljen og evna hos dei allierte til å stille
dei nødvendige ressursane til rådvelde blir framleis avgjerande
for at ISAF-operasjonen skal vere effektiv og NATO truverdig. Difor
vil Noreg framleis vedstå seg sitt ansvar som ein vesentleg militær
bidragsytar.
På bakgrunn av det stadige behovet for styrkar blir
det samtidig viktig å sikre breiast mogeleg deltaking i ISAF. Slik
Regjeringa ser det, er det svært viktig å vise til at styrken opererer
på grunnlag av eit mandat frå tryggingsrådet i FN, og dermed representerer
verdssamfunnets kollektive vilje og ønske om å byggje opp eit stabilt Afghanistan.
Dette mandatet er fornya fleire gonger under tilvising til at Afghanistan
utgjer ein trussel mot freden og tryggleiken internasjonalt, og
inneber at også ikkje-NATO-land forpliktar seg til å gjere sitt
for å setje tryggingsrådsvedtak ut i livet.
Sidan ikkje-NATO-landa spelar ei stor rolle
i ISAF, er det etter norsk syn viktig å sikre at viljen deira til
å medverke ikkje svekkjest. Tilhøvet mellom alliansen og dei ulike
partnarkategoriane er særleg viktig all den tid 14 av 40 bidragsytande
land i ISAF og KFOR tilhøyrer denne gruppa. Fleire av desse landa
gav i 2007 uttrykk for misnøye med den viljen NATO viste til å konsultere
dei og lytte til synspunkta deira. Regjeringa vil difor arbeide
for at partnarane skal få større innverknad på dei operasjonane
dei deltek i. For Noreg kjem Sverige og Finland til å stå i ei særstilling
i så måte.
Regjeringa meiner at målet for NATO må vere ein
situasjon der den afghanske hæren og andre tryggingsstyrkar gradvis
overtek ansvaret for tryggingsoperasjonane, mens ISAF i første
rekkje får i oppgåve å drive opplæring og oppfølging. Auka bistand
til afghanske styresmakter i utviklinga av eigne tryggingsstyrkar
og "afghanisering" vil difor vere leietrådar i den langsiktige innsatsen.
Gjennom dette får afghanske styresmakter større legitimitet og aukande
evne til å utøve autoritet i alle delar av landet. Difor blir bidrag
til opplæringseiningar og forsvarsreform ei viktig sak i åra framover.
Regjeringa ser på regionalisering av innsatsen som
ein føresetnad for å lukkast. Etter norsk syn bør difor den afghanske
regjeringa oppmuntrast til å styrkje kontakten og samarbeidet med
nabolanda, især Pakistan. Også dei internasjonale aktørane må ha
ei slik tilnærming. NATO må difor utvide den politiske kontakten
med nabolanda til Afghanistan, mellom anna ved å utnytte den trilaterale
kommisjonen der ISAF, Afghanistan og Pakistan møtest på militært
nivå. Ein slik prosess vil både ha ein viktig tillitsskapande funksjon
og medverke til å løyse konkrete tryggingsutfordringar i grenseområdet
mellom dei to landa.
Vektlegginga av Pakistan må ikkje føre til redusert
innsats for å styrkje kontakten med dei andre nabolanda til Afghanistan.
Noreg vil følgje opp initiativet om utvida kontakt med dei sentralasiatiske
republikkane. Styrking av kontakten med Iran blir særs viktig. Difor
vil Regjeringa i dialogen internt i alliansen leggje vekt på at
andre spørsmål ikkje må vere til hinder for ein dialog med Iran
om korleis tryggleik og stabilitet på regionalt plan kan utviklast.
Den andre store NATO-leidde operasjonen, KFOR,
blir truleg meir krevjande etter at Kosovo erklærte seg uavhengig
17. januar 2008. Den vidare utviklinga i Kosovo blir avgjerande
for kor stor utfordringa blir, og kva oppgåver som blir mest sentrale
for KFOR. Regjeringa vil leggje stor vekt på at styrken blir vidareført
med noverande mandat og oppgåver. Etter norsk syn må det takast
utgangspunkt i den sterke legitimiteten KFOR alt har. For at KFOR
framleis skal verke stabiliserande, er det viktig at alle partar oppfattar
styrken som ein upartisk aktør som søkjer å vareta interessene og
tryggleiken til alle dei ulike gruppene.
Dei serbiskdominerte områda nord for elva Ibar kjem
truleg til å få mykje merksemd, men det må òg takast omsyn til at
halvparten av serbarane i Kosovo bur i spreidde enklavar i sør.
Å sørgje for trygge tilstandar for serbarane der, og å verne om
dei kulturelle og religiøse minnesmerka deira, blir viktig for å
halde på den breie tilliten til KFOR. Regjeringa legg difor vekt
på at NATO ikkje må forsømme dei oppgåvene som direkte gjeld tryggleiken
i området.
Dersom overgangen til eit sjølvstendig Kosovo går
fredeleg føre seg, og heile befolkninga i Kosovo kan kjenne seg
trygg, kan eit omfattande militært nærvær bli mindre nødvendig.
I ein slik situasjon kan ein sjå for seg at EU overtek den rolla
NATO har i dag, etter modell av det som skjedde i Bosnia-Hercegovina.
Våren 2008 skal EU overta etter FN (UNMIK) på politi-, justis- og
tollområdet med operasjonen EULEX Kosovo. NATO skal framleis hjelpe
til når EU overtek, og vil spesielt vere merksam på at oppgåvene
kan bli meir krevjande i overgangsfasen. Det er viktig å vere førebudd
på ei negativ utvikling der den serbiske minoriteten kjem i ei meir
utsett stilling, og der serbarane nord for Ibar ikkje lèt seg integrere
i den nye staten.
Elles på Balkan vil tempoet i utviklinga og
den transatlantiske tilnærminga vere avhengig av fleire ting. NATO
har framleis til mål å medverke til varig fred, tryggleik og stabilitet
i området. På toppmøtet i Bucuresti var det brei semje om at både
Kroatia, Albania og Makedonia oppfylte krava til å innleie medlemskapsforhandlingar
(MAP). På grunn av usemje mellom Hellas og Makedonia om namnet på
den makedonske staten fekk ikkje Makedonia MAP-status. Det var likevel
semje om at Makedonia òg kan innleie medlemskapsforhandlingar så snart
det er funne ei gjensidig akseptabel løysing på namnespørsmålet.
Noreg vil stadig arbeide for at dei tre resterande Balkan-landa
òg kan nærme seg alliansen. Både Bosnia-Hercegovina og Montenegro
vil det, mens Serbia har utsett ei vidare tilnærming til NATO på
grunn av utviklinga i Kosovo. Regjeringa vil arbeide for å hjelpe
dei to førstnemnde landa framover og samtidig vidareføre det etablerte
samarbeidet med Serbia. Dette blir viktig både for å auke stabiliteten
i regionen og for å støtte opp om dei reformorienterte demokratiske kreftene
i Serbia. På toppmøtet i Bucuresti fekk Bosnia-Hercegovina og Montenegro
tilbod om eit nærmare samarbeid med NATO gjennom ein såkalla intensivert
dialog (ID). Serbia kan òg komme til å bli tilbydd intensivert dialog
dersom landet skulle ønskje det.
Med den usikre situasjonen i Kosovo kjem ytterlegare
serbisk integrasjon til å vere mindre aktuelt på kort sikt. Regjeringa
ser det som viktig at ein ikkje pressar på før Beograd er klar til
å gå vidare. På den andre sida er det viktig å unngå at Serbia blir
isolert eller sjølv vel å isolere seg. Serbia må såleis få dei same
integrasjonstilboda som Bosnia-Hercegovina og Montenegro alt har fått.
Sett med norske auge er NATO/Russland-rådet ein
viktig, men samtidig stadig meir krevjande arena. Det er ingen grunn
til å leggje skjul på at verken den politiske dialogen eller det
praktiske samarbeidet har nådd så langt som mange hadde håpa då
NRC blei oppretta i 2002. Det har vore mindre rom for felles politiske
initiativ enn venta, og usemje i konkrete spørsmål har i aukande grad
verka inn på det praktiske samarbeidet.
Vanskelege spørsmål som utviklinga i Kosovo, missilforsvar
og problema etter den russiske suspensjonen av CFE-avtalen gjer
at føresetnadene for ei snarleg betring ikkje er optimale. Vidare georgisk
og ukrainsk tilnærming til NATO og måten Russland handterer lausrivinga
av Kosovo på – sett på bakgrunn av liknande erklæringar frå område
som Abkhasia eller Sør-Ossetia – kan komme til å komplisere biletet
ytterlegare. Ny sjølvhevding og auka militær aktivitet på russisk hald
er element som må takast med i vurderinga. Trass i dette kjem Regjeringa
framleis til å leggje stor vekt på samarbeidet med Russland. Utgangspunktet
er at NATO og Russland får stadig fleire berøringspunkt og felles
interesser.
Realistisk sett må ein likevel vere førebudd
på at samarbeidet kan bli vanskelegare før det blir betre. Regjeringa
meiner at dette både kan og bør få NATO-landa til å interessere
seg meir for dei utfordringane vi står overfor i nordområda. Regjeringa
vil difor arbeide aktivt for at NATO og dei allierte skal konsentrere
seg meir om dei utfordringane Noreg og NATO står overfor i dette
området.
Regjeringa vil arbeide aktivt for å fremje norske synspunkt
og interesser i alliansen. Påverkingsevna vi har hatt i Balkan-spørsmål
og i arbeidet med å gje NATO ein klarare profil i spørsmål om rustingskontroll
og nedrusting, viser at Noreg kan nå fram i saker som er viktige
for oss.
Regjeringa vil medverke til at NATO framleis kan
vere handlekraftig. Open og brei politisk dialog må kombinerast
med fleksibilitet og vilje til omforming for å løyse dei tryggingsrelaterte
oppgåvene det 21. hundreåret stiller oss overfor. Det overordna
målet må framleis vere å bevare det transatlantiske verdi- og interessefellesskapet
og å arbeide for ein samla alliert respons på dei tryggingsutfordringane
vi står overfor.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Olav Akselsen, Vidar Bjørnstad, Hill-Marta Solberg, Anette Trettebergstuen
og Karin Yrvin, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund, Siv Jensen
og Øyvind Vaksdal, fra Høyre, Erna Solberg og Finn Martin Vallersnes,
fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle, fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn
Høybråten, fra Senterpartiet, Alf Ivar Samuelsen, og fra Venstre, Anne
Margrethe Larsen, vil understreke at det for Norge er viktig
at den transatlantiske dialogen om forsvars- og sikkerhetspolitikk foregår
internt i NATO-alliansen. Komiteen vil vise til at
NATO er en politisk organisasjon i tillegg til en forsvarsallianse. Komiteen mener det
er viktig at de allierte landene står samlet om at NATO er og må
være det sentrale forumet for ivaretakelse av transatlantisk sikkerhet
i vid forstand.
Komiteen vil vise til at NATO
er bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. NATO har en sterk forankring
også fordi alliansen har maktet å tilpasse seg nye utfordringer.
Ved siden av EU har NATO vært det stabiliserende elementet i de
nye demokratiene i Øst- og Sentral-Europa. Komiteen har
merket seg at det understrekes i meldingen at oppgaver og utfordringer
står i kø, og at NATO må videreføre en nærmest kontinuerlig moderniseringsprosess
for å tilpasse seg endrede rammevilkår.
Komiteen vil vise til at NATO
i dag har over 50 000 tropper engasjert i fredsoppdrag på tre kontinenter,
og dermed er blitt en hovedaktør i arbeidet for global sikkerhet. Komiteen vil samtidig
understreke i tillegg at NATO i dag er en alleuropeisk forsvarsallianse
og et viktig forum for transatlantisk sikkerhetsdialog.
Komiteen vil vise til at NATO
i sitt arbeid bidrar til å sette demokratiske regjeringer i stand til
å bygge opp effektive institusjoner, forhindre overgrep mot sivilbefolkningen,
bekjempe organisert kriminalitet og legge til rette for økonomisk
og sosial utvikling. Komiteen vil videre vise til
at i dette arbeidet samarbeider NATO med FN, EU, OSSE, AU og andre
organisasjoner, også for å sikre en balanse mellom politiske, militære,
humanitære og utviklingsmessige virkemidler. Komiteen har
også merket seg at NATO Response Force har vært brukt til å bistå i
humanitære katastrofer.
Komiteen registrerer at den største
operative utfordringen for NATO fortsatt vil være ISAF-operasjonen
i Afghanistan, en operasjon alliansen overtok fra FN i august 2003.
ISAF opererer med mandat fra FNs sikkerhetsråd. Komiteen vil
vise til at ISAF også er Norges viktigste internasjonale operasjon.
Samtidig har Norge gått i bresjen for å styrke utviklingspolitikken
i Afghanistan. Komiteen vil vise til den viktige koordineringsrollen
ambassadør Kai Eide nå har når det gjelder bistand og sivil oppbygging. Komiteen vil
understreke betydningen av at verdenssamfunnet setter inn de nødvendige ressurser
til dette formålet. Komiteen vil vise til den kommende
giverlandskonferansen i Paris.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre beklager at NATOs ambisjon om færrest mulig nasjonale
begrensninger på bidragene i Afghanistan ennå ikke er realisert.
Komiteen registrerer
at den andre store NATO-ledede operasjonen, KFOR, kan komme til
å bli mer krevende som følge av at Kosovo erklærte seg uavhengig
17. januar i år. Komiteen vil slutte seg til Regjeringens
vektlegging av at styrken blir videreført med gjeldende mandat og
oppgaver.
Komiteen merker seg
for øvrig at Norge fortsatt deltar i NATOs Operation Active Endeavour i
Middelhavet. Norges bidrag har vært ubåter, fregatter, missiltorpedobåter
og maritime overvåkningsfly.
Komiteen vil understreke at NATO
spiller en viktig rolle i våpenkontroll, nedrustning og ikke-spredning. Komiteen vil
vise til Norges rolle for å få til en sterkere innsats i nedrustningsspørsmål
på NATO-toppmøtet i Bucuresti. Komiteen vil i den
forbindelse vise til sine merknader i Innst. S. nr. 237 (2007-2008),
jf. Dokument nr. 8:61 (2007-2008).
Komiteen vil vise til at for
Norge er vektleggingen av nordområdene og forholdet til Russland
høyt prioritert, også i arbeidet i NATO. Komiteen har
merket seg at Regjeringen i NATO-Russlandrådet (NRC) blant annet
har lagt vekt på sivil beredskap, miljø- og oljevern og øvelser
og trening, blant annet i søk og redning til sjøs. Komiteen har
videre merket seg at Norge i november 2007 var vertskap for et NRC-seminar
i Tromsø om tiltak mot oljesøl. Komiteen er enig
med Regjeringen i at dialogen med Russland bør underbygges av et
bredt praktisk samarbeid. Komiteen har ellers merket
seg at kontakten mellom NATO og Russland i 2007 var preget av uenighet
i flere sentrale sikkerhetspolitiske saker. Komiteen mener
også på denne bakgrunn at NRC har en viktig funksjon som forum for
politisk dialog og økt tillit.
Komiteen mener NATO bør følge
opp SR-resolusjon 1325. Komiteen vil vise til at
det dreier seg om viktige temaer som
Vold mot kvinner
i krig
Kvinners deltakelse i fredsforhandlinger
Behovet for at kvinner deltar i NATOs styrkebidrag
Kvinners rolle i sikkerhetspolitiske fredsprosesser.
Komiteen vil, med hensyn til
planene om et eventuelt fremtidig rakettforsvar i NATO-regi, vise
til sine merknader i Innst. S. nr. 237 (2007-2008), jf. Dokument
nr. 8:61 (2007-2008).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre mener at Norges interesser er best tjent
med å opptre som brobygger internt i alliansen. I rakettskjoldsaken
valgte Regjeringen motsatt strategi, noe som ikke hadde innvirkning
på sluttresultatet, men som brakte Norge inn i et motsetningsforhold
til flere allierte. Etter disse medlemmers mening
avviker stortingsmeldingens omtale av saken delvis fra Regjeringens
uttalelser til norsk presse. Disse medlemmer ser
det som ønskelig at Norges videre engasjement i saken skal søke
å bygge konsensus i alliansen og basere seg på slutterklæringen
fra Bucuresti-toppmøtet.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
St.meld. nr. 25 (2007–2008) – om samarbeidet
i NATO i 2007 – vedlegges protokollen.
Oslo, i utenrikskomiteen, den 11. juni 2008
Olav Akselsen |
Karin Yrvin |
leder |
fung. ordfører |