Regjeringen drøfter utfordringer og foreslår
tiltak i meldingen med sikte på å få en bedre språkstimulering og
språkopplæring for barn, unge og voksne. Ett av hovedmålene i barnehage
og skole vil være å utvikle gode norskferdigheter og positive
holdninger til bruk av norsk språk. Å ta vare på norsk som et fullverdig,
samfunnsbærende språk i Norge er også hovedperspektivet i en melding
fra Kultur- og kirkedepartementet som skal legge grunnlaget for
en helhetlig språkpolitikk, jf. St.meld. nr. 35 (2007–2008) Mål
og meining. Denne ble lagt fram en måned etter den forliggende meldingen fra
Kunnskapsdepartementet.
Språkopplæringspolitikken i St.meld. nr. 23 (2007–2008)
er en del av denne helhetlige språkpolitikken, som omfatter den
totale språksituasjonen i landet og legger vekt på norskspråklig
og flerspråklig mangfold, nordisk språkfellesskap og behovet for
allsidig fremmedspråklig kompetanse. Med økende økonomisk og kulturell globalisering
øker også behovet for å kunne kommunisere på andre språk. Språk
bygger broer mellom enkeltindivider, grupper og land.
Departementet mener generelt at språkstimulering
og opplæring i språk for barn, unge og voksne er godt forankret
i lovverk og internasjonale anbefalinger som Norge har ratifisert.
Rammeplanen for barnehagen påpeker at et godt utviklet morsmål er
en grunnleggende forutsetning for god språkutvikling. Det er i alt
fastsatt 14 ulike læreplaner for språkfag. Disse omfatter de offisielle
språkene norsk og samisk, finsk/kvensk, tegnspråk, morsmål for minoritetsspråklige elever,
engelsk og andre fremmedspråk. I samarbeid med Kultur- og kirkedepartementet
vil det bli vurdert hvordan en utvidelse av Språkrådets mandat kan
bidra til å ivareta et helhetlig perspektiv på språkopplæringen.
Når det gjelder språkmiljø og språkstimulering
i småbarnsalder, ser departementet det som et mål å øke rekrutteringen
av førskolelærere til barnehagene, herunder førskolelærere med minoritetsspråklig
og samiskspråklig bakgrunn. Departementet vil vurdere å styrke innsatsen
for at personale i barnehagene skal få økt kompetanse på områdene
språkutvikling, språkstimulering og tilrettelegging av språkmiljø.
Barnehagen er den viktigste integrerings- og språkopplæringsarenaen
for minoritetsspråklige i førskolealder. Disse barna kan ha behov
for opptil 5–7 års erfaring med undervisningsspråket for å ha like mye
nytte av undervisningen som majoritetsspråklige. Departementet mener
det er i barnehagen en primært må sette inn tiltak for barn i førskolealder
med særlig behov for støtte. Departementet er imidlertid opptatt
av at alle barn skal få tidlig og god språkstimulering, uavhengig
av om de går i barnehage eller ikke, og ser det som et mål at det
skal finnes en helhetlig tiltakskjede slik at alle som trenger
det, skal få et tilbud tidligst mulig.
Departementet ønsker å styrke forskningen på barnehagen
som språkmiljø, kartlegge innsatsen for språkstimulering i barnehagene
og hva som kjennetegner god praksis, samt se på hva tidlig innsats
kan bety for barns læring og utvikling. Departementet ønsker videre
at kommunenes erfaring med å tilrettelegge tverrfaglige og målrettede
tilbud skal deles, slik at andre kommuner og barnehager får støtte
til å videreutvikle egne tilbud. Det er også behov for å vurdere
kvaliteten på verktøy og metoder for språkkartlegging og ‑stimulering.
Departementet ønsker dessuten å styrke informasjon og veiledning
om språkstimulering til foreldre med barn i kontantstøttealder.
Departementet viser i meldingen til at PISA
og PIRLS 2007 gir et lite oppløftende bilde av norsk skole. Selv
om undersøkelsene ikke dekker hele bredden av målene for skolen
i Norge, representerer de likevel et utvalg helt sentrale mål. Lesing
er en grunnleggende ferdighet for videre læring. Leseopplæringen
skal styrkes gjennom etterutdanning, veiledningsmateriell og justering av
læreplanen i norsk. Departementet vil også få utviklet materiell
for lese- og språkstimulering og læringsstrategier til bruk i skolefritidsordningen,
leksehjelptiltak og arbeidsstøttetiden ved skoler.
Departementet mener det er nødvendig å rette større
oppmerksomhet mot elevenes skriveferdigheter. Departementet ønsker
derfor å opprette et nasjonalt senter for skriveopplæring og skriveforskning.
Senteret vil kunne bidra til å styrke og samordne arbeidet med allsidig
norskfaglig og tverrfaglig skriving i skolen. Departementet vil
gjennomgå mandat og oppgaver til eksisterende sentre slik at helheten
i norskopplæringen blir ivaretatt. Opprettelsen av et skrivesenter
må sees i sammenheng med dette.
Departementet vil sikre nynorsk gode utviklingsmuligheter
gjennom en tiltaksplan knyttet til Nasjonalt senter for nynorsk
i opplæringa (Nynorsksenteret). Her skal en bl.a. drive forskning
og kompetanseutvikling for lærere og førskolelærere.
Når det gjelder tegnspråk, mener departementet det
må legges til rette for mer fleksible tilbud. Tross utbredelsen
av cochlea-implantat vil det fortsatt være behov for tegnspråk.
Departementet ønsker å foreta en helhetlig vurdering av virkemidler
som kan fremme tilbudet, herunder rett til tegnspråk som andrespråk.
Departementet vil også styrke opplæringen i norsk
for minoritetsspråklige elever gjennom følgeevaluering av de nye
læreplanene og ved å få utarbeidet en veileder med bl.a. eksempler
på organisering. Departementet vil oppnevne et offentlig utvalg
som skal vurdere tilbudet til minoritetsspråklige i barnehagen og
i hele utdanningsløpet i en helhetlig sammenheng.
Departementet vil videre bedre statistikken
over antall voksne under grunnopplæring og sørge for bedre informasjon
bl.a. om endringene i voksnes rett til videregående opplæring.
Departementet ser det som en utfordring å sikre elevenes
individuelle rett til samiskopplæring, bl.a. ved å skaffe kvalifiserte
lærere og sørge for at det utvikles og produseres gode samiske læremidler.
Departementet vil i samarbeid med Sametinget vurdere å endre ansvarsfordelingen for
utvikling og produksjon av samiske læremidler for å etablere mer
effektive utviklingsrutiner. Departementet tar sikte på å videreutvikle
tilbudene i fjernundervisning på alle de tre samiske språkene og
å sette i gang et samarbeidsprosjekt om samisk morsmålsanalfabetisme.
Når det gjelder andre språk i grunnopplæringen, mener
departementet at flerspråklighet har en verdi både for den enkelte
og for samfunnet. Den forskningsmessige kunnskapen på dette feltet må
økes. Departementet vil også ta initiativ til et bilateralt samarbeid
med Sverige om bruk av digitale læremidler, IKT-baserte løsninger
og lettere tilgjengelighet for læringsressursene.
Departementet vil innføre tilleggspoeng for
programfag i andre fremmedspråk enn engelsk ved opptak til høyere
utdanning. Departementet peker på at den økonomiske og kulturelle
globaliseringen øker behovet for allsidig språkferdighet. I dag
velger under tre prosent av elevene i den videregående skolen programfag
i språk som tysk, spansk eller fransk. Dette vil senere få følger
for rekrutteringen til studier som utdanner tolker, oversettere
og fremmedspråklærere. Departementet vil utvide forsøkene med tidlig
start med fremmedspråk i grunnskolen til flere språk enn engelsk.
Departementet omtaler i meldingen også språkfagene
ved universiteter og høyskoler, endringene i fagene og nedgangen
i søkningen. Departementet mener universiteter og høyskoler må arbeide
aktivt for å rekruttere studenter til språkfagene. Departementet
legger også vekt på de samiskspråklige studiene, ikke minst samisk lærerutdanning,
og på at de minste samiske språkene, lulesamisk og sørsamisk, får
økt oppmerksomhet. For å møte utfordringene framover med å sikre
at lærere har nødvendig fagkompetanse, mener departementet det er
nødvendig å utvikle gode systemer for rapportering fra utdanningen
av språklærere.
Departementet mener tiltakene i meldingen vil ha
visse økonomiske og administrative konsekvenser og at disse vil
bli dekket innenfor gjeldende rammer. For de av forslagene som går
ut på å vurdere ulike forhold, vil vurderingen av økonomiske og
administrative konsekvenser være en del av vurderingen.
Komiteen, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Freddy de Ruiter, Gorm Kjernli, Gerd Janne
Kristoffersen, Anna Ljunggren og Torfinn Opheim, fra Fremskrittspartiet,
Jon Jæger Gåsvatn, Åse M. Schmidt og Jan Fredrik Vogt, fra Høyre,
Gunnar Gundersen og lederen Ine Marie Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti,
Åsa Elvik og Ole-Anton Teigen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun
Eriksen, fra Senterpartiet, Inger S. Enger, og fra Venstre, Odd Einar
Dørum, viser til meldingen.
Komiteen viser til
at Norge er et lite språkområde, som likevel er preget av stort
mangfold. Det norske språket er i stadig utvikling. Bruken av norsk
som felles språk og en felles språkforståelse er med på å binde
samfunnet sammen, på tvers av sosiale, økonomiske, kulturelle og
etniske skillelinjer. Komiteen mener
ett av hovedmålene i norsk skole bør være å utvikle ferdigheter
og positive holdninger til bruk av norsk språk. Komiteen er
tilfreds med at Regjeringen nå har lagt fram St.meld. nr. 23 (2007–2008)
Språk bygger broer.
Språk er avgjørende for å kunne fungere godt
i et samfunn, språk gir mulighet til å kommunisere og gir identitet
og tilhørighet til et fellesskap. Komiteen mener
et godt utviklet muntlig språk har en egenverdi. Det er viktig i
seg selv, men det er også viktig for å organisere skrift og tanke.
Tidlig og god språkstimulering er med på å gi barn et redskap til
å uttrykke seg, til å forstå og delta i et fellesskap. Et godt språkmiljø
med lek og rollespill, tekst og samtale, understøtter utviklingen
av barnets evner og legger grunnlaget for sosial mestring og kommunikasjonsevne. Ordforråd
og begrepsforståelse er helt sentralt for senere læring, lesing
og skriving.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener
det ikke er akseptabelt at 25 pst. av norske skoler mangler prosedyrer
for hvordan de skal følge opp en elev ved mistanke om lærevansker,
(jf. Utdanningsforbundets medlemspanel mars 2008).
Disse medlemmer vil
også vise til sine merknader i forbindelse med behandlingen av lov
om endringar i opplæringslova og privatskolelova (Ot.prp. nr. 40
(2007–2008), jf. Innst. O. nr. 51 (2007–2008)) og den forestående behandlingen
av St.meld. nr. 31 (2007–2008) Kvalitet i skolen.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet er positive til at det er laget en egen
stortingsmelding om språkopplæring og språkstimulering. Disse medlemmer har merket seg at meldingen
på enkelte områder er meget detaljert, mens andre områder får langt mindre
omtale og noen "målgrupper" opplever at de er helt utelatt. Disse medlemmer vil påpeke at språk er
et dynamisk sett av synlige, hørbare eller følbare kommunikasjonssymboler
og elementer som brukes for å manipulere dem. En kommunikasjonsprosess
er mer en toveisprosess enn en enveisprosess, hvor det foregår gjensidige
tilbakemeldinger og gjensidige tolkninger i et sosialt samspill.
Disse medlemmer vil
hevde at evnen til å kommunisere og å beherske språket sier noe
om det enkelte individs identitet, og det å kunne gjøre seg forstått
er av vesentlig betydning for den enkeltes selvfølelse. Disse medlemmer vil understreke at norsk
er det samfunnsbærende språket her i landet. Disse
medlemmer mener derfor det er bekymringsfullt at norsk skole preges
av stadig større grad av reduserte norskkunnskaper blant elever
på grunnskolenivå. Manglende språkferdigheter fører til at flere elever
får store problemer med å tilegne seg nødvendig kunnskap i mange
fag.
Komiteen vil
påpeke at en helhetlig språkpolitikk omfatter den totale språksituasjonen
i landet, med vekt på norskspråklig og flerspråklig mangfold, nordisk
språkfellesskap og behovet for allsidig fremmedspråklig kompetanse.
Samfunnet preges av et stadig større språkmangfold. Komiteen viser i denne sammenheng til at
det er behov for et nasjonalt fagorgan som har ansvar for å se alle
språkpolitiske spørsmål i sammenheng. Komiteen støtter
at departementet i samarbeid med Kultur- og kirkedepartementet skal
vurdere hvordan en utvidelse av Språkrådets mandat kan bidra til
å ivareta et helhetlig perspektiv på språkopplæringen.
Komiteen har merket
seg at departementet har satt ned et utvalg for bedre læring for
barn, unge og voksne med særskilte behov, Midtlyng-utvalget. Komiteen viser til at utvalget blant
annet skal foreta en vurdering av hvordan den ordinære opplæringen
legger til rette for læring og utvikling for den enkelte elev med
særskilte behov. Det skal videre vurdere i hvilken grad vi har et
system som sikrer tidlig intervensjon. Utvalget skal gjennomgå spesialundervisningens plass
i norsk skole og vurdere tilbudet til voksne med særskilte behov,
herunder voksne med lese- og skrivevansker. Utvalget skal dessuten
gjennomgå det statlige spesialpedagogiske støttesystemet og PP-tjenesten.
Utvalgsarbeidet skal ferdigstilles innen 1. juli 2009.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre imøteser
i likhet med regjeringspartiene Midtlyngutvalgets arbeid som forventes
lagt frem juli 2009. Disse medlemmer opplever
imidlertid at det regjeringsoppnevnte utvalget har ført og fører
til en "vent og se"-holdning fra flertallets side. Disse medlemmer viser
til at meldingen tar forbehold om at den ikke beveger seg inn på
det spesialpedagogiske området, og på den måten fremstår det som
at andre alternative kommunikasjonsformer enn tegnspråk betraktes
som spesialpedagogikk. Disse medlemmer deler ikke
et slikt syn. Disse medlemmer konstaterer
at meldingen i liten grad tar for seg tilpasset opplæring og hvilke
utfordringer denne vil få i forhold til satsing på språkopplæring
og språkstimulering. Dette kunne godt vært gjort uten å gå på konkrete
tiltak innen spesialpedagogikk.
Komiteen ønsker
å påpeke at det er viktig at alle barn får tidlig og god språkstimulering,
og at alle barn har gode språkferdigheter når de begynner på skolen. Komiteen viser til at kommunene har et
ansvar for å tilrettelegge tjenestetilbud til barn og familier. Komiteen viser til at forebyggende arbeid
med språk først og fremst er et kommunalt ansvar. Komiteen vil
i denne sammenheng påpeke at dersom kommunene også skal nå de barna
som ikke går i barnehage, må de ha systemer som gjør at en oppdager
barn som har behov som særskilt språkstimulering, og som legger
til rette for gode og lett tilgjengelige tilbud. Komiteen er
kjent med at dette arbeidet fungerer forskjellig rundt om i kommunene. Komiteen presiserer at barnehagen er
et frivillig tilbud.
Komiteen viser til
at barnehagens personale har et særlig ansvar for å støtte barn
som har ulike former for kommunikasjonsvansker, som er lite språklige
aktive eller som har sen språkutvikling. Komiteen viser
til at barnehagen kan få faglig bistand fra PPT eller andre instanser dersom
egen kompetanse ikke er tilstrekkelig for å kunne gi enkeltbarn
den hjelpen de har behov for.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at barnehagen
er en svært viktig arena for språkstimuleringstiltak i førskolealder,
og viser til at det inngår i barnehagens samfunnsmandat å tilby barn
et godt språkmiljø.
Flertallet viser
til at språkmiljø og språkstimulering er trukket fram som ett av
fire prioriterte områder for kompetanseutvikling i "Kompetanse i
barnehagen. Strategi for kompetanseutvikling i barnehagesektoren
2007–2010". Flertallet viser videre
til at det i løpet av strategiperioden vil utarbeides et temahefte
med fokus på barnehagenes arbeid med språkstimulering.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil
understreke viktigheten av at barn som har behov for alternativ
og supplerende kommunikasjon (ASK), får hjelp så tidlig som mulig.
Det er viktig for barn å starte så tidlig som mulig og at byråkrati
ikke er til hinder for dette. Disse medlemmer vil derfor
peke på viktigheten av at personell på helsestasjoner og barnehager
har kunnskap om det hjelpeapparat som finnes, og at denne informasjonen
bringes videre til foreldrene. Disse medlemmer mener
også at det må videreutvikles verktøy som kan bidra til at barnet
får den nødvendige hjelp og stimulering.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Høyre mener familien er meget viktig
som en sosialiseringsinstitusjon og dermed en viktig arena for språkstimulering. Mange
barn har gode læremestere i foreldre, søsken, familie og venner.
Det er derfor viktig med et samspill mellom hjem og institusjon
for at de skal kunne utfylle hverandre. For disse medlemmer er
også omsorgspersonenes valgfrihet sammen med det ansvar foreldrene
har av vesentlig betydning. Det offentliges bidrag må derfor være
utformet nettopp som et tilbud om tjenester, og kommunens informasjonsplikt
om de tilbud som finnes, står her sentralt.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet vil understreke at så lenge vesentlige
deler av finansieringen til slik hjelp er lagt til kommunalt nivå,
så sikres det ikke et like godt tilbud over hele landet.
Disse medlemmer vil
understreke at barn er totalt avhengige av sine omsorgspersoner
fra de er født. Disse medlemmer viser
til at undersøkelser har vist at atferdsproblemer og sosial kompetanse
i 8-års alder kan identifiseres allerede på spedbarnsstadiet (Schjelderup
Mathiesen & Prior, 2006). Det er derfor etter disse medlemmers syn
viktig å se på innholdet i begrepet "tidlig innsats" slik at barn
i risikofamilier sikres nødvendig hjelp og bistand før barnet får
forstyrrelser og skjevutvikling. Det er også viktig å bidra til
at barn får adekvat språkstimulering.
Disse medlemmer har
merket seg at regjeringspartiene fremholder barnehagen som den best
egnede arena for språkstimuleringstiltak. Disse
medlemmer mener dette blir et for ensidig fokus. Barns læring
og utvikling er avhengig av tydelige voksne som på en systematisk
og informativ måte tilfører barnet ferdigheter. Selv om det finnes
mye dyktig barnehagepersonale er etter disse
medlemmers syn den gjennomgående standard ikke av en slik
kvalitet at en kan slå fast at barnehagen er den best egnede arena
for språkstimulering. Disse medlemmer vil
også understreke at det er stor individuell variasjon i hvordan
barn og unge behersker samspillet med andre.
Disse medlemmer vil
peke på at økt tid i barnehage, SFO og skole gir tilsvarende reduksjon
i barns og unges samvær med foreldre, venner og andre voksne.
Komiteen mener
at det skoleforberedende arbeidet i barnehagene har en stadig viktigere
rolle for å heve elevenes språklige ferdigheter. Tiden barn tilbringer
i barnehagen er en viktig del av deres liv og bør preges av frihet,
lek og stimulering av lærelyst. Det bør ikke legges opp til at alle barn
skal lære å lese, skrive og regne i barnehagen. Men barn er forskjellige,
og noen begynner svært tidlig å vise interesse for bokstaver, lyder
og skriverabling. Det er denne interessen en læringsorientert barnehage
må forholde seg til på en måte som virker utviklende og stimulerende
på barnet. Viser barn interesse for læring i barnehagen, skal det
få anledning og hjelp til slik læring. Nasjonal og internasjonal
forskning viser at et godt pedagogisk tilbud før skolealder har
positive effekter for senere læring i skolen for alle barn, uavhengig
av sosial bakgrunn.
Komiteen viser til
at barnehagens viktigste aktivum er samspillet mellom barna og de
ansatte. Arbeidet i barnehagen må derfor ta utgangspunkt i den enkelte
ansattes real- og formalkompetanse. Det er viktig at man sørger for
en bevisst tilrettelegging slik at gode læringssituasjoner kan oppstå
allerede i småbarnsalderen.
Komiteen mener det
er viktig at den enkelte kommune sørger for å gi tilbud om tidlig
og god språkstimulering, også til barn som ikke går i barnehage.
Mange kommuner har allerede etablert slike tilbud, som kan finne
sted på helsestasjoner, pedagogiske sentra, familiehus, bibliotek, åpne
barnehager eller andre løsninger. Det er viktig at departementet
lærer av disse kommunenes erfaringer når det legges til rette for
å utvide tilbudet til flere kommuner. Det vises spesielt til erfaringene
fra Oslo, Skien og andre kommuner som legger stor vekt på aktiv
og oppsøkende rekruttering av barn som ikke har søkt barnehageplass,
og på tiltak rettet mot foreldre. Hensikten med disse tiltakene
er både å styrke foreldrenes norskkunnskaper og å øke deres bevissthet
om at barnas språkutvikling er viktig.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser i forbindelse med merknad nedenfor til omtale av offentliggjøring
av nasjonale prøver i St.meld. nr. 31 (2007–2008) Kvalitet i skolen.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre vil understreke viktigheten
av internasjonale og nasjonale prøver både for å evaluere hvordan norsk
skole står i forhold til andre land og ikke minst for å si noe om
kvaliteten på læringen for den enkelte elev. Disse
medlemmer viser til at offentliggjøring av middelmådige og
dårlige resultater fra norske skoler ofte møtes med negativ omtale
i media og fra det politiske miljø. Disse
medlemmer er opptatt av at fokuset må endres. Disse medlemmer vil fremholde at dårlige
prøveresultater i realiteten avdekker et forbedringspotensial. Med
åpenhet om resultater og en positiv holdning vil en kunne stimulere
til en sunn konkurranse i forbedring. En åpenhet om resultater og
metoder vil også i langt større grad kunne bidra til å finne frem
til "beste praksis". Disse medlemmer vil
understreke at ulike elever har ulike forutsetninger og ståsted. Disse medlemmer mener derfor at det viktigste
er å ha fokus på den enkelte elevs potensial og læringsutbytte og
ikke systemet som sådant.
Komiteen viser
til at minoritetsspråklige barn utgjør om lag 9 prosent av barnebefolkningen
i 0–5-års alder. Selv om minoritetsspråklige barns barnehagedeltakelse
har økt, registrerer komiteen at den
er lavere enn i befolkningen for øvrig. Komiteen viser
til at fagfolk har påpekt at minoritetsspråklige kan ha behov for opptil
fem til sju års erfaring med undervisningsspråket, det vil si å
kunne bruke undervisningsspråket som tanke- og innlæringsinstrument, for
å kunne ha like stor nytte av undervisningen som majoritetsspråklige.
Komiteen viser også
til merknader om norsk for minoritetsspråklige elever under punkt
2.10 nedenfor.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er bekymret for
at minoritetsspråklige ikke tar igjen de majoritetsspråkliges forsprang
uten tilstrekkelig norskopplæring og språkstimulering før skolestart
eller på skolen.
Flertallet viser
til at departementet vurderer å styrke tilbudet om språkstimulering
til minoritetsspråklige barn i førskolealder, og at et veiledningsmateriell
om språkstimulering til foreldre med barn i kontantstøttealder skal
utarbeides. Flertallet har merket seg
at Regjeringen vil nedsette et offentlig utvalg for likeverdig opplæring
for minoritetsspråklige i barnehage, skole og høyere utdanning.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser i denne sammenheng til at det er en høy andel minoritetsspråklige
barn som tilhører familier som mottar kontantstøtte.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke
at skolen må sikre at unge innvandrere får en god kontakt med det
norske samfunnet. Skolen må utvikle seg i takt med samfunnet og
må i større grad enn i dag reflektere at det er mer og mer normalt
at elevene må forholde seg til flere språk.
Disse medlemmer vil
understreke at alle barn må sikres tilfredsstillende opplæring i
norsk språk, uansett etnisk bakgrunn. Barn som ikke kan kommunisere
på norsk ved fire-års alder, må få obligatorisk språkopplæring for
å sikre en skolestart med like muligheter.
Disse medlemmer mener
også at barnehagepolitikk er viktig for at barn med innvandrerbakgrunn
lærer seg norsk. En barnehage er en viktig ramme for minoritetsbarns
språkutvikling. Mange minoritetsforeldre ønsker at barna skal
gå i barnehage, i alle fall fire- og fem-åringene. Full barnehagedekning
er derfor et absolutt krav. Barn som ikke har tilfredsstillende språkferdigheter
må i tillegg gis et frivillig tilbud om gratis kjernetid i barnehage.
Det eksisterer enkelte steder lese- og skriveutviklingsprogram
for å følge barn de første årene på skolen og for å sørge for at
barn med innvandrerbakgrunn lærer seg like godt norsk som etniske
nordmenn. På den måten kan man oppdage problemene tidlig og sette
inn tiltak. Det er viktig med bred erfaringsutveksling om bruken
av slike program i forhold til språklige minoriteter. Disse medlemmer mener at lærere som arbeider
med dette må få økt kompetanse, og vil satse mer på kompetanseheving
på dette området.
Disse medlemmer vil
samtidig understreke at rådgivere må få større kompetanse når det gjelder
elever med minoritetsspråklig bakgrunn. Det er viktig at rådgivere
i skolen er bevisste sin rolle for å bidra til at barn og unge med
minoritetsbakgrunn velger videregående skole og høyere utdannelse.
En god skole som er tilpasset den enkelte elevs forutsetninger,
er den beste veien til et mer likestilt samfunn. Disse
medlemmer mener at Oslo-modellen – der det tilføres ekstra
ressurser til skoler med et høyt antall minoritetsspråklige elever
– kan være en inspirasjon i denne sammenhengen. Disse
medlemmer vil at det skal vurderes nasjonale tiltak tilsvarende
det man finner i handlingsprogrammet for Oslo indre øst der det
er utfordringer med integrering. Hensikten med en tiltakspakke som
i indre Oslo øst, er at bydelsutvalg og lokale organisasjoner aktivt
er med på å fremme og iverksette praktiske tiltak for å fremme byutvikling,
styrke nærmiljøet og god integrering.
Disse medlemmer mener
et styrket samarbeid mellom hjem og skole er viktig i integreringsarbeidet.
Vi vet at foreldres, og særlig mødrenes, utdannelse, har mye å si
for barns læring. Innvandrerforeldre bør derfor trekkes mer inn
i leseopplæringen. Foreldre bør tilbys lese- og skriveundervisning
sammen med barnet når barn med innvandrerbakgrunn har lese- og skrivevansker
ved utgangen av 3. klasse. Videre mener disse
medlemmer at vi bør bygge videre på – og utvide – den eksisterende
leksehjelpordningen.
Disse medlemmer mener
at et obligatorisk 2. fremmedspråk (et fremmedspråk i tillegg til engelsk)
på ungdomstrinnet, som f.eks. kan være urdu eller vietnamesisk,
vil være et godt integreringstiltak. Et annet fremmedspråk enn engelsk vil
kunne gi en anerkjennelse og legitimitet for de som vokser opp i
flerspråklige hjem – i tillegg til internasjonaliseringsperspektivet,
jf. punkt 2.13.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, viser til at minoritetsspråklige elevers
rett til morsmålsopplæring er knyttet til retten til særskilt norskopplæring
inntil de er i stand til å følge ordinær norskopplæring, jf. opplæringsloven
§ 2-8 og privatskoleloven § 3-5. Om nødvendig har minoritetsspråklige
elever rett til morsmålsopplæring og/eller tospråklig fagopplæring
i tillegg til særskilt norskopplæring. Flertallet mener
flerspråklighet har en verdi både for den enkelte og samfunnet.
Siden det fins lite forskningsbasert kunnskap på feltet, er flertallet enig i at forsøket med morsmål
som andrespråk på barne- og ungdomstrinnet og forsøk med ikke-europeiske
språk som fremmedspråk derfor bør forlenges og utvides slik at en
får et bedre evalueringsgrunnlag.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil
understreke at alle borgere som trenger språkopplæring for å kunne
fungere i det norske samfunnet, må gis gratis opplæring i norsk.
Dette må legges opp etter individuell tilpasning.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Venstre mener vi i dag vet for lite om hvorvidt morsmålsundervisning
er den mest hensiktsmessige måten å integrere og lære fremmedspråklige barn
norsk. Disse medlemmer mener det viktigste
er at barnet lærer godt norsk og at det bør settes av mer ressurser
til norskopplæring enn til morsmålundervisning. Disse medlemmer mener
derfor vi bør evaluere ordningen med morsmålundervisning, evt. med sikte
på å legge opp faget pedagogisk på linje med andre fremmedspråk
som f.eks. spansk, tysk og fransk. Det er viktig at skolen signaliserer
at flerspråklighet ikke er et hinder, men faktisk en stor ressurs
i samfunnet i dag.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener at opplæring i foreldrenes morsmål
ikke skal være et offentlig ansvar. Disse
medlemmer viser til at norske grunnskoler i lang tid har hatt
tilbud om morsmålsopplæring. Disse medlemmer mener det
finnes lite empiriske data som kan si noe om sammenheng mellom morsmålsundervisning
og skoleresultater. Hos en del elever som har mottatt undervisning
i morsmålet i de første skoleårene ser vi at de bruker relativt
lang tid på å oppnå gode resultater, men når de har kommet over
et visst nivå, typisk etter 4–7 år, fortsetter de enten å være der
eller de øker sine faglige prestasjoner i forhold til de andre elevene.
For en stor andel ser det ut til at morsmålsundervisning har gitt
liten gevinst. Disse medlemmer viser
til at en del grunnskoler med store innslag av minoritetsspråklige
har satset bevisst på norskopplæring og leseforståelse. Sammen med
individuell kartlegging og oppfølging har dette ført til at antallet
elever under kritisk grense i norsk har gått kraftig ned.
Komiteen viser
til at lesing er grunnleggende for videre læring. Komiteen ser
derfor med bekymring på at undersøkelser viser at mange barn ikke
utvikler tilstrekkelige leseferdigheter til å kunne delta i videre
utdanning og yrkesliv. Komiteen mener
derfor det er viktig å intensivere arbeidet for å bedre elevens
leseferdigheter. Komiteen viser også
til at PISA-resultatene tydelig viser at det er viktig å legge vekt
på å videreutvikle leseferdighetene systematisk etter fjerde og
femte årstrinn, gjennom hele skoleløpet og som grunnleggende ferdighet
i alle fag.
Komiteen viser til
at ordningen med leksehjelp er et område hvor det er stort potensial
for kvalitetsutvikling.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Venstre, merker
seg at departementet allerede har satt i gang tiltak for å styrke
leseopplæringen, ved blant annet å øke timetallet i norskfaget på barnetrinnet. Flertallet mener at det er viktig at
lese- og skriveopplæringen prioriteres gjennom denne timetallsutvidelsen. Flertallet viser i denne sammenheng til
at departementet har gjennomgått og justert læreplanen i norsk for
å styrke leseopplæringen på andre og fjerde trinn. Flertallet viser
til at også de øvrige trinnene har fått justert læreplanen og at
den justerte læreplanen ble gjort gjeldende fra skolestart høsten 2008.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Venstre mener at lese- og skriveopplæringen
må styrkes gjennom tiltak i læreplan og eksisterende timer. Det
handler vel så mye om kvalitet på undervisningen som kvantitet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser i denne sammenheng
til at departementet skal utvikle materiell for lese- og språkstimulering
og læringsstrategier til bruk i skolefritidsordningen, leksehjelpstiltakene
og arbeidsstøttetiden ved skolene.
Komiteen ser
at mange barn, unge og voksne sliter med manglende leseforståelse. Komiteen mener det er urovekkende når
så mange som hver femte elev har problemer med å tilegne seg kunnskap
gjennom lesing. Manglende leseforståelse begrenser mulighetene til
å tilegne seg kunnskap i de fleste fag og det svekker mulighetene
både for skolegang og arbeidsliv. Komiteen ser
det derfor som viktig at en har fokus på at elever faktisk får vise
at de forstår det de leser.
Komiteen viser til
at det er behov for å styrke lærernes kompetanse i leseopplæring,
og er glad for at departementet skal utvikle veiledningsmateriell
i leseopplæring og leseutvikling som vil være tilgjengelig for alle
skoler. Komiteen viser også til at veiledningsmateriellet
skal brukes som utgangspunkt for etterutdanningstilbud i leseopplæring
og lesekompetanse som skal tilbys regionalt. Komiteen er
tilfreds med at lærere fra kommuner som har dårlige resultater i lesing
fra nasjonale prøver i 2007, skal få delvis statlig finansiering
til å delta.
Komiteen mener bibliotekene
må ha en langt mer fremtredende rolle i forhold til det å stimulere
til leselyst. Komiteen mener at bibliotekene
kan brukes i langt større grad som en integrert del av undervisningen,
med tilbud både til lesesterke og lesesvake elever.
Til tross for at det er enighet om
at god skrivekyndighet er viktig, viser komiteen til
at det ikke eksisterer like godt kunnskapsgrunnlag på dette området
som for lesing. Komiteen ønsker å påpeke
at språkferdigheter ikke utvikles isolert, og at opplæring i lesing
og skriving henger sammen. Komiteen viser
i denne sammenhengen til at etableringen av Nasjonalt senter for
leseopplæring og leseforskning ved Universitetet i Stavanger (UiS)
har vært vellykket.
Komiteen mener det
er behov for å rette større oppmerksomhet mot elevenes skriveferdigheter, og
støtter derfor departementets ønske om å opprette et nasjonalt senter
for skriveopplæring og skriveforskning.
Komiteen viser til
at én av de fem grunnleggende ferdighetene som trekkes frem i Kunnskapsløftet,
er å kunne "uttrykke seg skriftlig". Komiteen peker
på at en til tross for det har lite kunnskap om hva kravene til
skriveferdighet skal være på de ulike alderstrinn, og at det ikke
er utarbeidet kompetansemål for skriving. Komiteen vil
understreke viktigheten av å intensivere dette arbeidet da skriveferdighet
er en vesentlig forutsetning for å kunne lykkes i et tekstbasert,
moderne samfunn. Komiteen vil også understreke
at skriving skal være en integrert del av alle fag i skolen. Komiteen forutsetter at det overordnede
målet for et nasjonalt skrivesenter vil være å styrke skrivekompetansen
fra barnehage til høyere utdanning og arbeidsliv.
Komiteen viser til
at forslag om et nasjonalt senter for skriveopplæring og skriveforskning har
vært drøftet i flere omganger, blant annet i grunnlagsdokumentene
"Norsk i hundre!" (2005) og "Framtidas norskfag" (2006). I likhet med
lesing er også skriving definert som én av fem grunnleggende ferdigheter
i Kunnskapsløftet. Kunnskapsløftet slår også fast at skriving ikke
bare skal være et norskfaglig ansvar, men det skal være en integrert
del av alle fag i skolen. Vi vet også at manglende lese- og skriveferdigheter
gjør at mange faller utenfor arbeidslivet. Et Nasjonalt senter for
skriveforskning og skriveopplæring vil være viktig for å få til en
nasjonal koordinering av forskningsbasert opplæring, og for å bidra
til praksisnær forskning.
Komiteen viser til
at Trondheim, gjennom et tett samarbeid mellom Høgskolen i Sør-Trøndelag
(HiST) og NTNU, i mange år har vært det uformelle nasjonale knutepunktet
for skriveforskning. Samarbeidet har vært både tverrfaglig og tverrinstitusjonelt,
og både UiO, UMB, UiS, UiA og HiVe er etablerte samarbeidspartnere.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ber departementet om å spesielt vurdere dette miljøet i arbeidet
med å lokalisere et nasjonalt senter for skriveforskning.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at disse
partier tidligere har foreslått å opprette et slikt senter.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Venstre mener at et nytt Nasjonalt senter for skriveforskning
og skriveopplæring bør opprettes i Trondheim, og at det etableres
etter en landsomfattende samarbeidsmodell som grunnlag for praktisk
og teoretisk utviklingsarbeid. Det forutsettes at det bevilges midler
til senteret i statsbudsjettet for 2009.
Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
"Det etableres et senter for skriveopplæring
og skriveforskning ved Høgskolen i Sør-Trøndelag."
Komiteen vil
peke på at den norske språksituasjonen med stor dialektvariasjon
og to norske målformer er en viktig ressurs. Det er derfor av stor
betydning at en opprettholder norsk språk, både bokmål og nynorsk,
som fullt utbygde, samfunnsbærende skriftspråk.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at gjennom
Kunnskapsløftet gjøres språkkompetanse til ett av de viktigste målene
med opplæringen. Læreplanen i norsk understreker sidestillingen
mellom målformene ved å unngå begrepene "hovedmål" og "sidemål"
i kompetansemålene. Flertallet vil understreke
at det er viktig at elever får en tidlig start i begge målformene.
Spesielt ved skoler med bokmål som opplæringsmål er tidlig start
med nynorsk viktig. Flertallet har merket
seg at elever med nynorsk som opplæringsmål, leser begge målformene parallelt
fra de begynner å lese. Flertallet støtter
departementets ønske om å styrke nynorsk i opplæringen gjennom en
tiltaksplan knyttet til Nynorsksenteret med fokus på å gjøre nynorsk
mer tilgjengelig i hverdagen for barn og unge, styrket kompetanseutvikling
hos lærere og bedret kunnskapsgrunnlag om nynorskopplæringen gjennom
statistikk og forskning.
Komiteen har
videre merket seg at elever med nynorsk som opplæringsmål ikke har
fått læremidler til samme tid og til samme pris som elever med bokmål
som opplæringsmål. Komiteen vil understreke
det ansvaret læremiddelprodusentene har for produksjon og skoleeiernes
ansvar for å følge opplæringslovens bestemmelser når det gjelder
innkjøp av nynorske læringsressurser.
Komiteen viser til
at loven stiller krav om at læremidler ikke skal tas i bruk om de
ikke foreligger på begge målformer. Kravet gjelder alle læremidler,
ikke bare bøker. Komiteen vil understreke
at selv om mye tyder på at situasjonen er blitt bedre i forhold
til parallellkravet, er det alvorlig at læremidler fremdeles ikke
foreligger samtidig på begge målformer. I denne sammenhengen viser komiteen til at skoleeierne har et stort
ansvar. Flere fylkeskommuner har tatt i bruk dagbøter for å sikre
at læremidlene foreligger til rett tid. Komiteen mener
at det statlige tilskuddet til parallellutgaver er et viktig virkemiddel
for å bidra til at lovens krav blir innfridd, og ber departementet
gjøre en gjennomgang av dagens nivå og bruk av dette tilskuddet.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser videre til St.meld.
nr. 35 (2007–2008) Mål og meining. Der går det fram at selv om nynorsk
er den dominerende målforma i enkelte deler av landet, er "det gjennomgåande
biletet når vi ser landet under eitt, […] at nynorsk er eit språk
som er diskriminert. Ikkje minst slår dette ut overfor brukarane
av språket". Flertallet deler ambisjonene
i begge språkmeldingene, og er enig i at arbeidet for å styrke norsk
språk også handler om å sikre grunnlaget for den nynorske skriftkulturen
og for nynorskens posisjon i det norske samfunnet. I denne sammenhengen
mener flertallet at det er ei stor utfordring
at en mangler kunnskap og tallmateriale om situasjonen for nynorsk
i opplæringa og i samfunnet generelt. På denne bakgrunn vil flertallet be departementet vurdere hvordan
forskninga rundt nynorsk i opplæringa kan styrkes.
Flertallet viser
til at det i St.meld. nr. 35 (2007–2008) Mål og meining står:
"I dag må nynorsk og bokmål oppfattast som integrerte
delar i ein språkdelt nasjonal felleskultur, og som uttrykk for
eit kulturelt mangfald som det ville vera eit stort tap for Noreg
som kulturnasjon å gje avkall på. Skal eit språk haldast i hevd,
må det brukast. Både praktisk og økonomisk må det leggjast til rette
for at nynorsk kan tryggja og styrkja posisjonen sin som eit levande bruksspråk
så vel som eit likeverdig offisielt skriftspråk ved sida av bokmål.
Grunnlaget for ein demokratisk språkpolitikk i Noreg bør difor vere
ei erkjenning av at Noreg er eit fleirkulturelt og mangespråkleg
samfunn der dei to norske målformene utgjer det fellesspråket som
norske statsborgarar i utgangspunktet må kunna godt, og som innbyggjarar
skal kunna bruka i alle samanhengar. Nødvendige unntak eller tilpassingar
må utformast slik at dei ikkje rokkar ved dette utgangspunktet."
Flertallet deler
denne analysen og mener skriftlig sidemålsundervisning og eksamen
er viktig i språkpolitikken. Flertallet erkjenner at
norskfaget står overfor en del utfordringer, og mener det er et
stort handlingsrom for å ta i bruk pedagogiske metoder som bidrar
til økt motivasjon og interesse for faget.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at St.meld. nr.
30 (2003–2004) Kultur for læring beskriver kunnskapssituasjonen
angående sidemålsopplæringen som uklar. "Det finnes lite systematisk
forskning om sidemålsopplæringen i Norge, men det synes å være enighet
om at den ikke er god nok" (punkt 4.6.1).
Oslo kommune gjennomførte i perioden 2004–2007
et forsøk med valgfritt skriftlig sidemål ved ni videregående skoler.
Hovedhensikten med forsøket var å forbedre elevenes ferdigheter
i hovedmålet. NIFU STEP gjennomførte evalueringen av forsøket, og
resultatet viste at de elevene som deltok i forsøket, fikk bedre
skriftlige ferdigheter i hovedmålet. Forsøket viste også at elevene
fikk et mer positivt syn på nynorskfaget, men som rapporten understreker
er det å skape varige holdningsendringer et langsiktig arbeid.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til at nynorsk og bokmål skal
være to sidestilte norske målformer. Disse medlemmer har
merket seg at læreplanen i norsk har fjernet begrepene "hovedmål"
og "sidemål" i kompetansemålene og at det skal undervises parallelt
i begge målformene. Disse medlemmer er
skeptisk til en slik utvikling. Disse medlemmer viser
til at norsk grunnskole er preget av stadig større grad av reduserte
norskkunnskaper. Disse medlemmer mener
den tvungne sidemålsopplæringen bidrar til å redusere elevenes motivasjon
i norskfaget og å forstyrre elevenes språkoppfatning. Disse medlemmer vil derfor fjerne den skriftlige
sidemålsundervisningen, og i stedet tilby faget som valgfag. Disse medlemmer mener at muntlig sidemål
bør inngå som en naturlig del av den ordinære norskundervisningen,
men uten at kunnskap i sidemål skal måles med prøver eller eksamen. Disse medlemmer vil også vise til de
språkforståelsesproblemene mange minoritetsspråklige får som må forholde
seg til to norske språk samtidig.
Komiteens medlemmer
fra Høyre viser til at Norge har tre skriftspråk; samisk og
norsk med språkvariantene bokmål og nynorsk. Bokmål er dominerende
målform i Norge, og blir i dag brukt i skriving av 85–90 prosent
av alle nordmenn. Norskfaget i opplæringen har de siste 10–15 årene
vært under debatt og endring. Vi lever i stadig økende grad i et
flerkulturelt samfunn, og i samme periode har både nasjonale og
internasjonale studier pekt på behovet for forbedret lese- og skriveopplæring
i norsk skole. Debatten om norskfaget har vært preget av den særnorske
situasjonen med to målformer og opplæring i et sidemål i tillegg
til hovedmål. Nynorsk har blitt særlig diskutert fordi denne målformens
situasjon har vært ansett som problematisk. Det understrekes i St.meld.
nr. 30 (2003–2004) at det hersker bred enighet om behovet for utvikling
og styrking av nynorskundervisningen, og for bedre kunnskap om hva
som skal til for å oppnå dette. Etableringen av Nasjonalt senter
for nynorsk i opplæringen er et resultat av dette.
Det er identitet knyttet til målform, og språkspørsmål
vekker derfor følelser. Språk dreier seg om kultur, kulturelt mangfold
og respekt for hverandres språkidentitet. En innføring av en valgfri
skriftlig sidemålsopplæring er selvsagt ikke synonymt med fritak
i opplæring i sidemålet. En slik valgfrihet må etter disse medlemmers mening kombineres med
en styrket opplæring i norsk språkhistorie og litteratur i sidemålet,
samtidig som det skal frigjøre tid til bedre opplæring i hovedmålet.
Tiden er overmoden for at vi konsentrerer tid og krefter på at alle
skal bli bedre i hovedmålet, og derfor ønsker disse medlemmer at
den skriftlige delen av sidemålet skal gjøres valgfri. Det språkpolitiske
slaget i tiden fremover vil uansett ikke stå mellom bokmål og nynorsk,
men mellom norsk og den massive engelskspråklige påvirkningen. Det
er denne utfordringen vi bør ha hovedfokuset på.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Høyre vil fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen avskaffe obligatorisk
skriftlig sidemålsopplæring og tilby dette som valgfag. Muntlig
sidemålsundervisning, dialektlære og litteratur- og kulturkunnskap
forblir en del av den obligatoriske norskundervisningen."
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Venstre mener at den foreliggende
meldingen i for liten grad diskuterer de særskilte utfordringene
som det nynorske skriftspråket står overfor, og således ikke synes
å være en del av "en helhetlig språkpolitikk" slik som meldingen
tar til orde for. Dette gjelder alt fra innholdet i barnehagen frem
til utdanningen av norsklærere ved universiteter og høyskoler. Disse medlemmer etterlyser en ytterligere konkretisering
av dette.
Disse medlemmer vil
også vise til de mange eksemplene vi har sett i media den senere tid
om at nynorske lærerbøker ikke har vært mulig å fremskaffe i tide
til skolestart. Disse medlemmer mener
en slik situasjon er uholdbar. Etter disse
medlemmers mening bør kravet om parallellitet i loven følges
opp med en gjennomgang av hvordan dette etterleves i dagens virkelighet
– som er forandret i forhold til hvordan den var da ordningen ble
etablert, jf. bl.a. fremveksten av digitale læremiddel og utlånsordning
i den videregående skolen. En slik gjennomgang forutsetter blant
annet at man ser på satser, elevtallsgrenser mv. Tilsvarende bør også
støtteordningen for læremiddel i smale fag i den videregående skolen
gjennomgås og oppdateres.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter departementet
i ønsket om evaluering og oppfølging av ordningen med en felles
eksamensdag i hovedmål og sidemål etter tiende årstrinn. Flertallet har merket seg signalene som
har kommet om uønskede konsekvenser av ordningen der elevene blir
prøvd i begge målformene på samme eksamensdag.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterparti,
viser til at det nå foreligger en evaluering av ordningen med en felles
eksamensdag i norsk skriftlig hovedmål og sidemål etter 10. årstrinn. Dette flertallet imøteser en rask oppfølging
av evalueringen fra Regjeringen. Dette flertallet vil
understreke viktigheten av en avklaring i forhold til framtidig
eksamensordning.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Høyre vil vise til Rambøll Managements
evaluering av ordningen med felles eksamensdag i hovedmål og sidemål
på avsluttende trinn i grunnskolen. I evalueringen kommer det frem
at ordningen med felles eksamen er en uhensiktsmessig måte å prøve elevenes
kompetanse i norsk på, og at lærere og sensorer er negative til
ordningen. Disse medlemmer tar evalueringen
til følge, men ønsker samtidig å understreke at det beste hadde vært
å avskaffe skriftlig eksamen i sidemålet. Så lenge sidemål opprettholdes
som obligatorisk fag ønsker disse medlemmer å
gå tilbake til gammel ordning med to separate eksamener i norsk
hovedmål og sidemål.
Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at avgangseksamen
i grunnskolen for norsk hovedmål og norsk sidemål skjer på to separate
dager."
Komiteen har
merket seg at selv om over 90 prosent av døve barn i dag får cochlea-implantat, vil
det fremdeles være behov for å utvikle ferdigheter i tegnspråk. Komiteen viser til at departementet mener
det bør legges til rette for mer fleksible tilbud for tegnspråkopplæring,
og at departementet vil foreta en helhetlig vurdering av virkemidler
som kan bidra til å fremme tilbud innen tegnspråk i grunnopplæringen. Komiteen har imidlertid merket seg at
det under høring har fremkommet et ønske om bedre talespråklig utvikling
for tunghørte og tilrettelegging for alternativ og supplerende kommunikasjon.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til Innst. O. nr. 51 (2007–2008) om endringer i opplæringsloven/privatskoleloven
(Ot.prp. nr. 40 (2007–2008)) der en samlet komité sier:
"Komiteen vil understreke viktigheten av at det utarbeides
nasjonale retningslinjer og standarder for undervisningsopplegg
for barn som er CI-opererte slik at CI-opererte barn kan gis et
helhetlig opplæringstilbud. Retningslinjene og standardene må sikre
CI-opererte barn som skal lære tale, et tilbud på samme nivå som
døve barn som skal lære tegn."
Flertallet er kjent
med at departementet har gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å
utarbeide en nasjonal veileder for å bidra til at barn med CI får
et likeverdig og helhetlig opplæringstilbud. Flertallet er
videre kjent med at Utdanningsdirektoratet i utarbeidelsen av veilederen
vil trekke inn relevante fagmiljøer. Flertallet viser
til at veilederen skal foreligge 1. april 2009.
Flertallet viser
til omtalen i St.meld. nr. 31 (2007–2008) Kvalitet i skolen, når
det gjelder CI-opererte.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser
til at Stortinget gjennom behandling av Ot.prp. nr. 40 (2007–2008)
og Innst. O. nr. 51 (2007–2008) har sikret de som har behov for
det en rett til tegnspråkopplæring etter læreplan i norsk tegnspråk fra
førskolealder, og at det, etter en sakkyndig vurdering, sikrer at
alle barn som har behov for tegnspråkopplæring får det i hele grunnopplæringen.
Disse medlemmer viser
til at målet med CI-operasjon (cochlea-implantat) er at barn skal
bli talespråklige. CI-opererte barn vil ofte fungere som lett til
moderat tunghørte, med de utfordringer et slikt kommunikasjonshandikap medfører
i en opplæringssituasjon. Disse medlemmer viser
til at disse barna har behov for særskilt opplæring for å kunne
utvikle god taleforståelse og et godt talespråk. Disse medlemmer viser
til at et tilbud om tale- og lyttetrening vil være like vesentlig
for talespråkutviklingen og kommunikasjonsevnen for denne gruppen
som tegnspråkopplæring er for døve. Dette gjelder også tunghørte
barn med høreapparat som ikke er tegnspråkbrukere.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at
klassestørrelse er helt avgjørende for at tunghørte og CI-opererte
som velger talespråk skal kunne lykkes med en tilrettelagt aktiv språkopplæring. Disse medlemmer viser til at ulike fagpersoner
på området har vist til at klassestørrelsen ikke må overstige 15
elever.
Disse medlemmer vil
på den bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere nødvendige lovendringer
som sikrer tunghørte og CI-opererte et språkopplæringsmiljø i en
klassestørrelse som er faglig forsvarlig."
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet vil også vise til at norske klasserom
i dag er preget av mye bråk og uro. Disse medlemmer vil
understreke at det gjør det ekstra krevende for hørselshemmede som
utsettes for vesentlig bakgrunnsstøy. Bråk og uro og mange som snakker
i munnen på hverandre gjør også hverdagen særdeles problematisk
for de elevene som er avhengig av å lese på munnen. Undervisning
i mindre grupper/små klasser vil være av betydning. Disse medlemmer vil også i denne forbindelse
vise til disse medlemmers representantforslag om tiltak for å begrense bråk
og uro i norske klasserom (Dokument nr. 8:113 (2006–2007)).
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at alternativ kommunikasjon omfatter alle andre former
for kommunikasjon enn vanlig tale, mens supplerende kommunikasjon
er kommunikasjonsformer som er et supplement eller støtte til talen. Flertallet viser til at behovet er individuelt,
og at gjeldende bestemmelser i opplæringsloven om spesialpedagogisk
hjelp og spesialundervisning gir et lovmessig grunnlag for å sikre
at barn som har behov for alternativ supplerende kommunikasjon,
får dette. Flertallet vil understreke
viktigheten av at prinsippet om tidlig innsats også gjelder barna med
disse behovene og at innsatsen settes inn så tidlig som mulig. Flertallet viser i denne sammenheng til
at det statlige pedagogiske støttesystemet (Statped) kan bistå brukere
og skoleeiere med å tilrettelegge for bruk av alternativ og supplerende
kommunikasjon.
Flertallet viser
til at Midtlyng-utvalget vil drøfte denne problemstillingen i sin
rapport som legges fram 1. juli 2009.
Flertallet fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag
til tiltak slik at elever som trenger utvikling i talespråk, tegnspråk,
alternativ kommunikasjon, supplerende kommunikasjon, eller en kombinasjon
av disse, får innfridd sine rettigheter etter lovverket."
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre understreker
at barns behov er ulike og funksjonshemmedes språk- og kommunikasjonsbehov
er forskjellig, og at det er foreldre som velger språk eller språkkombinasjoner
for sine barn. Det innebærer at opplæringstilbudet må skreddersys
den enkelte og foreldrenes behov. Disse medlemmer viser
til at barn som har behov for alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK),
mangler rettslig grunnlag for å få ivaretatt sine behov for tilrettelegging. Disse medlemmer viser til de problemer
personer som har behov for ASK har når de går fra ett språkmiljø
til et annet. Mangel på undervisningsmateriell, lite koordinert
og kvalitetssikret tilbud basert på tilfeldigheter sammen med et oppstykket
finansieringsansvar fører til et lite tilfredsstillende tilbud til
de som har behov for alternativ kommunikasjon og/eller supplerende kommunikasjon.
Disse medlemmer vil
minne om at denne gruppen omfatter både de som er født med behov for
ASK og de som rammes av sykdom eller ulykker senere i livet som
gjør at de må lære seg denne kommunikasjonsformen. Disse medlemmer vil
understreke behovet for at grunnleggende kunnskap om ASK blir en
del av helsefagutdanningene. Disse medlemmer viser
også til viktigheten av at tiltak i forhold til den enkelte iverksettes
så snart som mulig og at nødvendige hjelpemidler stilles til rådighet. Disse medlemmer mener at personer med ASK
bør ha samme rett til opplæring på sin kommunikasjonsmåte som andre,
og at opplæringstilbudet ikke må være avhengig av den enkelte kommunes
økonomi.
Disse medlemmer vil
på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreslå endring
i opplæringsloven slik at elever som trenger utvikling i talespråk,
tegnspråk, alternativ kommunikasjon, supplerende kommunikasjon, eller
en kombinasjon av disse, sikres like rettigheter i lovverket."
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at personer som
har behov for alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) får
finansiert sitt opplæringstilbud og tilhørende læremidler direkte fra
staten."
Komiteen mener
at for elever med et annet morsmål enn norsk er utvikling av norskferdigheter
av særlig stor betydning. Komiteen viser
til at departementet vil styrke opplæringen i norsk for minoritetsspråklige
elever ved å legge vekt på kartleggingsverktøy, veiledningsmateriell
og kompetanseutviklingstiltak i tilknytning til den nye læreplanen
i grunnleggende norsk for språklige minoriteter. Komiteen ser
derfor positivt på at departementet i denne sammenheng vil foreslå
å presisere i opplæringsloven og privatskoleloven en plikt for skoleeiere
til å kartlegge norskferdighetene til minoritetsspråklige elever.
Komiteen vil sterkt
understreke viktigheten av å ha samme ambisjoner på vegne av alle elever.
Undersøkelser har vist at elever med minoritetsspråklig bakgrunn
i visse sammenhenger møter lavere forventninger fra lærerne enn
andre elever. Dette har også vist seg som et problem i organiseringen
av norskopplæringen hvor mange elever har blitt feilaktig plassert
i grupper for elever som fulgte norsk som andrespråk, eller blitt
værende for lenge i norskopplæring på for lavt nivå. Komiteen viser til at norsk for minoritetsspråklige
ble lagt om i 2007 for å sikre en mer dynamisk overgang mellom grunnleggende og
ordinær norskopplæring. Verktøyet her er en ny læreplan inndelt
etter ferdighetsnivåer og ikke aldersnivå, samt kartleggingsverktøy
som skal hjelpe lærerne til å vurdere hvor elevene til enhver tid
står i forhold til å kunne tilstrekkelig norsk. Komiteen viser
til at kommunene står fritt til å velge og bruke læreplanene i grunnleggende
norsk for elever uten grunnleggende norskferdigheter, eller inkludere
disse i den ordinære norskopplæringen uten å bruke læreplanen i
grunnleggende norsk. Komiteen understreker
betydningen av god lærerkompetanse i norskopplæringen og tett oppfølging
av elevene. Målet skal være at elevene så snart det er mulig bringes
over i ordinær norskopplæring.
Komiteen viser også
til ulike merknader under punkt 2.5 ovenfor om minoritetsspråklige barn.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser
til at etter mange år med praktisering av læreplanen norsk som andrespråk
for svært mange minoritetsspråklige elever, er resultatet at disse elevene
ikke har fått lære norsk så godt som de kunne fått. Norsk som andrespråk
er en lavambisjonsplan som ikke har fungert som en overgang til
ordinær norskundervisning. I stedet har svært mange av elevene fortsatt
med denne læreplanen gjennom hele det tiårige skoleløpet. Oslo kommune
opphevet denne læreplanen for noen år siden og innførte én felles
læreplan i norsk for alle elever. Det har bidratt sterkt til at
minoritetsspråklige elever nå har svært mye bedre resultater i lesing
og skriving enn da de hadde læreplanen norsk som andrespråk.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener det er viktig at barn med innvandrerbakgrunn
får et godt tilbud om norskopplæring, noe som vil gjøre det lettere
å bli integrert i det norske samfunnet. Skolegang på norsk skole
er etter disse medlemmers oppfatning
grunnleggende for god integrering. Norge kan utvikle et betydelig
samfunnsproblem hvis forskjellen mellom etnisk norske elever og elever
med minoritetsbakgrunn fortsetter. Disse medlemmer mener
at det er grov omsorgssvikt når 6-åringer møter på skolen uten å kunne
norsk, og at det er foreldrenes ansvar å sørge for at barna faktisk
lærer seg språket i dette landet. Det norske samfunnet må ha sanksjonsmuligheter
overfor den økende gruppen innvandrere som bevisst motarbeider integrering
hos sine barn. Disse medlemmer viser
til at det har blitt avdekket at en av de viktigste årsakene til
svake språkkunnskaper blant 4-åringer med minoritetsbakgrunn, er
at de ofte har mødre som ikke kan gjøre seg forstått på norsk. Gir
man innvandrerkvinner sterke incentiver til å lære seg norsk, vil
dette dermed samtidig gjøre det lettere for deres barn å integrere
seg i Norge. Disse medlemmer ønsker
å innføre et eget obligatorisk norskopplæringsprogram for barn og deres
mødre, i de tilfeller der man oppdager at barn som er født og oppvokst
i Norge, ikke kan norsk ved 4-årskontrollen som alle barn må gjennom.
På den måten får barn som ikke behersker språket lært seg dette
før skolestart, og mødrene får samme muligheten slik at de kan få
fulgt opp sine barn. Dersom foreldrene ikke følger opp og sørger
for at barna er på den obligatoriske norskopplæringen, bør det få
konsekvenser. Disse medlemmer viser
også til at en del minoritetsspråklige foreldre som ikke behersker majoritetsspråket,
ikke er så opptatt av at deres barn skal lære majoritetsspråket
fordi det kan føre til at de mister autoriteten i hjemmet. Disse medlemmer mener dette understreker nødvendigheten
av å tilby foreldrene, og da særlig mødrene, god norskundervisning.
Disse medlemmer ser
tendensen til at det dannes en ny underklasse i hovedsak bestående av
gutter med minoritetsbakgrunn, som har problemer med å klatre i
samfunnsstigen. Gode norskkunnskaper og språkforståelse er etter disse medlemmers oppfatning en nøkkelfaktor
for en god integrering og et viktig tiltak for å hindre en slik
negativ utvikling.
Komiteen viser
til at mange voksne har så svake leseferdigheter at de har problemer
med å fungere i dagens samfunns- og arbeidsliv. Komiteen mener
det er bekymringsfullt dersom voksne som har rett til og etterspør
grunnopplæring, ikke får noe tilbud. Komiteen støtter derfor
departementets vurdering av at det er nødvendig å bedre statistikken
over antall voksne i grunnskole og videregående skole, samt bedre informasjonen
til disse voksne. Komiteen er glad for
at voksnes rett til videregående opplæring er endret.
Komiteen viser til
forslag i Dokument nr. 8:10 (2005–2006), jf. Innst. S. nr. 99 (2005–2006),
om å innføre spesifiserte rettigheter til grunnskoleopplæring for
voksne. Stortinget vedtok i 2000 å lovfeste retten til grunnskoleopplæring
for alle voksne. Komiteen viser til
at Riksrevisjonen har evaluert retten til grunnskoleopplæring for
voksne og påpekt at denne ikke fungerer likt rundt om i landet.
Det kan skyldes at ordningen er for dårlig kjent, at kommunene ikke
prioriterer målrettede tiltak for voksne, eller at det finnes andre
barrierer som gjør at voksne med svake ferdigheter ikke melder seg
til kommunale voksenopplæringstiltak.
Samtidig er det gjort positive og interessante
erfaringer i enkelte større bedrifter, som f.eks. Linjegods og Kverneland
ASA, som har gjennomført kurs for ansatte med dårlige leseferdigheter.
Disse kursene er i noen grad finansiert med offentlig støtte. Erfaringene
viser at denne type opplæring gir best resultater når den knyttes til
den daglige virksomheten i bedriften og utvikles i samarbeid med
de ansatte.
Komiteen vil vise
til de positive erfaringene med programmet "Ny sjanse!" som ble
etablert i 2005, og som er videreført som "Program for basiskompetanse
i arbeidslivet". For mange voksne er det både enklere og bedre å
ta opplæringen i tilknytning til sitt eget arbeidssted, og det er
viktig at programmet videreføres og utvides.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at stortingsmeldingen om voksnes rett til grunnskoleopplæring
er varslet våren 2009.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser
til merknaden fra en enstemmig komité i Innst. S. nr. 99 (2005–2006):
"Komiteen ber departementet komme tilbake til Stortinget
med en egen sak med forslag til tiltak om hvordan man kan sikre
voksnes rett til grunnskoleopplæring."
Disse medlemmer peker
på at denne stortingsmeldingen fortsatt ikke er lagt fram for Stortinget.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til at voksnes rett til grunnskoleopplæring
er dårlig kjent, og at det kan virke som enkelte kommuner unnlater
å informere om retten for å spare penger.
Disse medlemmer vil
på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at grunnskoleopplæring
for voksne finansieres gjennom en statlig, differensiert stykkpris."
Komiteen er
kjent med at det har vært sett på muligheter for samarbeid omkring
samisk språk på tvers av landegrensene, og at departementet tar
sikte på ny innsats for videre samarbeid.
Komiteen viser til
at departementet vil sette i gang prosjekt for å fastsette og avgrense
hvem som har behov for samisk morsmålsopplæring, samt kartlegge
hvem som ønsker å benytte seg av et slikt tilbud.
Komiteen viser til
at de samiskspråklige studiene, spesielt de samiskspråklige lærerutdanningene,
er en viktig forutsetning for bevaring og utvikling av samisk språk
og kultur i Norge og på tvers av landegrenser.
Komiteen har merket
seg at det er stor mangel på samisktalende lærere til barnehage
og skole, og at det er problemer med å få tilsatt folk i vitenskapelige
stillinger. Komiteen vil understreke at
det er spesielt viktig å rette økt oppmerksomhet mot de minste samiske
språkene, lulesamisk og sørsamisk. Komiteen er
tilfreds med at departementet vil videreføre ordningen med nasjonale
ansvarsområder for samiske lærerutdanninger, og at satsingen på
høyere samisk utdanning og forskning vil bli opprettholdt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Sametinget
har utviklet en ny læreplanstrategi hvor det blant annet foreslås
at en i større grad skal benytte oversatte læremidler.
Flertallet viser
til at det er et nasjonalt ansvar å legge til rette for videreutvikling
av samisk språk, og at god språkopplæring i grunnopplæringen er
et sentralt virkemiddel.
Flertallet viser
til at det spesielt er en utfordring å gi opplæring i lule- og sørsamisk
fordi disse språkene er små og truet. Flertallet vil understreke
viktigheten av at disse språkene styrkes da språk er en viktig kulturbærer.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til at norsk er det nasjonale
språket som alle må beherske for å kunne fungere som fullverdige
medlemmer i samfunnet.
Disse medlemmer mener
det er viktig å ta vare på samisk språk og gi opplæring i dette, men
at det på lik linje med sidemål må kunne gjøres valgfritt. Disse medlemmer viser til at norske barn
flere steder i landet tvinges til å lære samisk mot egen og foreldrenes
vilje. Disse medlemmer mener at bevaringen
av de ulike samiske språkene som tersamisk, kildinsamisk, enaresamisk,
skoltesamisk, nordsamisk, lulesamisk, unesamisk, pitesamisk og sørsamisk, samt
de utdødde språkene kemisamisk og akkalsamisk, er en kulturhistorisk
oppgave og en felles utfordring for Norge, Sverige Finland og Russland. Disse medlemmer viser til at flere av
de samiske språkene er små og truet, og at det er store problemer
med å skaffe lærerkrefter både i barnehage og skole, at det er problemer
med å få ansatt vitenskapelig personell blant annet i forbindelse
med lærerutdanning og at det er manglende undervisningsmateriell. Disse medlemmer har ikke tro på at tvang er
rett virkemiddel for å bevare samiske språk.
Disse medlemmer deler
departementets syn på at det må vurderes å overlate ansvaret for
utvikling av samiske læremidler til Utdanningsdirektoratet. Disse medlemmer mener elever som velger
samisk som sidemål skal kunne fritas for opplæring i norsk sidemål.
Komiteens medlemmer
fra Høyre viser til sitt alternative statsbudsjett for 2008,
der det foreslås å øke tilskuddet til oversettelse av læremidler
fra norsk til samisk, og til utvikling av samiske læremidler, med
2 mill. kroner. Oversettelse av læremidler fra norsk til samisk og
utvikling av nye læremidler på samisk er svært viktig for å sikre
samiske barn god opplæring i og på samisk. Det er viktig at samiske barn
får ivareta og utvikle sin språklige identitet.
Disse medlemmer vil
videre understreke at tilskudd knyttet til sørsamisk eller andre
små språk må gis som tilskudd til den kommune eller de kommuner
som er ansvarlige for tilbudet, og ikke som tilskudd til spesifikke
skoler. Det er skoleeieransvar å utvikle skolen lokalt både med hensyn
til kvalitet og struktur.
Komiteens medlem
fra Venstre viser i denne forbindelse til Venstres alternative
statsbudsjett for 2008, jf. Budsjett-innst. S. nr. 12 (2007-2008),
hvor det ble foreslått å øke bevilgningen med til sammen 5 mill.
kroner over kap. 223 post 50 for å styrke produksjonen av samiske
læremidler og for å bedre vilkårene for samiske lærebokforfattere
og læremiddelprodusenter.
Komiteen ser
med glede på at elevene i ungdomsskolen, etter innføringen av Kunnskapsløftet,
har begynt å velge fremmedspråk i større grad. Derimot mener komiteen at det er bekymringsfullt at
elever i den videregående skolen i mindre grad velger fremmedspråk,
og mener denne utviklingen må snus for ikke å miste framtidig spisskompetanse i
fremmedspråk. Komiteen er derfor glad
for at departementet fra skoleåret 2008/2009 har slått sammen programområdet
for språkfag og programområdet for samfunnsfag og økonomi i videregående
opplæring, og at det dermed åpnes opp for større fleksibilitet i
strukturen.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke
at en viktig del av grunnutdanningen er å gi elevene en god språk-
og kulturkompetanse. Engelsk som eneste fremmedspråk er ikke tilstrekkelig
i dagens samfunn, hvor språkkunnskaper blir stadig viktigere. Norge
samarbeider og samhandler stadig mer med andre land, spesielt med
landene i EU-området. Dette stiller økte krav til kunnskaper i flere
språk, ikke minst til kommunikativ kompetanse og til å kunne orientere
seg i informasjonssamfunnet. Det er også en utfordring at de fleste
av våre kulturelle referanser blir hentet fra engelsk og angloamerikansk
språk og kultur. Både EU og Europarådet har som mål at alle europeere
skal beherske tre språk: morsmål og to fremmedspråk. 2. fremmedspråk
har en svak stilling i norsk grunnopplæring, og den er klart svakere
enn i de andre skandinaviske landene og i Europa for øvrig. På denne
bakgrunn mener disse medlemmer at norske
elever har behov for å lære minst ett fremmedspråk i tillegg til
engelsk. Et praktisk rettet 2. fremmedspråk bør bli obligatorisk
på ungdomstrinnet.
Disse medlemmer mener
det er positivt med tidlig språkopplæring. De skoler som ønsker
det og har nødvendig kompetanse til å starte enda tidligere med
opplæring i 2. fremmedspråk, bør få mulighet til det. Det er i denne
sammenheng viktig å understreke at det bør legges vekt på en praktisk
tilnærming til faget også på dette nivået, med mindre vekt på teori
og mer vekt på praksis og språkforståelse. Elevene og foresatte kan
heller ikke uten videre forvente et sammenhengende opplæringsløp
i samme språk gjennom hele grunnopplæringen, ettersom dette på kort sikt
vil stille urealistiske krav til lærerkompetanse og til et variert
språktilbud på ungdomstrinnet.
Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til vellykkede forsøk ved skoler i Oslo, hvor
man prøver ut 2. fremmedspråk på 5.–7. trinn. Kommunen har i denne
sammenheng også prioritert videreutdanning i 2. og 3. fremmedspråk
i sin kompetanseutviklingsplan for Kunnskapsløftet. Det vises også
til forsøket satt i gang gjennom "Språk åpner dører (2005–2009)",
hvor erfaringene fra tolv skoler i seks kommuner viser entydig positive
resultater. Forskerne som evaluerte forsøket mente at erfaringene
tydelig viser at en tidligere start med opplæring i 2. fremmespråk
(enn ungdomstrinnet) anbefales. Det er også interessant å merke
seg at det i forsøket viste seg at det var tyskfaget som ble oppfattet
som det letteste språket å lære, og at den praktiske og kommunikative
tilnærmingen stod for mange i prosjektet som en ny og spennende
didaktisk erfaring.
Disse medlemmer viser
til disse medlemmers forslag i Dokument nr. 8:4 (2005–2006), jf. Innst.
S. nr. 89 (2005–2006), og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre et praktisk rettet,
obligatorisk 2. fremmedspråk på ungdomstrinnet."
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet vil understreke det økende behovet
for fremmedspråklig kompetanse i en globalisert verden. Disse medlemmer viser til den kraftige
nedgangen i elever/studenter som velger tysk. Disse
medlemmer mener det er bekymringsfullt at interessen for å
lære seg språket til noen av våre viktigste handelspartnere synker
kraftig. Disse medlemmer har også merket
seg at næringslivet opplever manglende fremmedspråklighet som et
hinder for å løse bedriftenes behov.
Disse medlemmer mener
at det er viktig med et samspill med næringslivet og at undervisningsmetoder
tilpasses og utvikles for å gjøre språkfagene interessante og fremtidsrettede,
slik at elevene også ser den praktiske nytten av å velge faget.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Venstre fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge til rette
for at skoler kan begynne med 2. fremmedspråk også på barne- og
mellomtrinnet."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at departementet
vil innføre tilleggspoeng for programfag i andre fremmedspråk enn
engelsk ved opptak til høyere utdanning.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener at motivasjonen for å lære fremmedspråk
i første rekke bør komme av andre faktorer enn at man tilegner seg
tilleggspoeng. Disse medlemmer mener
det er feil å motivere elever til å ta fremmedspråk gjennom å gi
dem tilleggspoeng, og vil på denne bakgrunn gå imot forslaget om
å innføre tilleggspoeng for programfag i andre fremmedspråk enn
engelsk ved opptak til høyere utdanning. Disse medlemmer vil
også vise til Elevorganisasjonens syn i denne saken, i forbindelse
med komiteens åpne høring om meldingen 23. september 2008, der Elevorganisasjonen
deler disse medlemmers syn og også ønsker å avvikle ordningen med
tilleggspoeng for realfag.
Komiteen viser
til at de høyere utdanningsinstitusjonene har ansvar for å utdanne
lærere og andre fagpersoner slik at de får den språkkompetansen
som samfunnet trenger. Komiteen understreker
i denne sammenheng at språkkompetanse i morsmål og fremmedspråk
og evne til skriftlig og muntlig bruk av språk er helt sentralt
i kvalifiseringen av lærere. Komiteen mener
derfor at språkfagene i lærerutdanningene må ha nærhet til språkopplæringen
i barnehage og skole.
Komiteen viser til
at det har skjedd store endringer i søkningen til studier i fremmedspråk ved
universiteter og høyskoler, og at nedgangen i søkningen til språkstudier
er større enn nedgangen i søkningen til høyere utdanning generelt. Komiteen vil understreke at universiteter
og høyskoler aktivt må arbeide for å rekruttere studenter til språkfagene
slik at det kan utdannes tilstrekkelig antall lærere med fordypning
i fremmedspråk.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser
med bekymring på nedgangen i antall norske studenter i utlandet de
senere år. Det er ingen tvil om at årsaksforholdene er sammensatte,
men det synes som om nedgangen i mange land er en del av en langsiktig
trend. Nedgangen i søknaden til språkfag i den videregående skolen
er selvsagt viktig i denne sammenheng. Svært få elever velger fordypning
i fremmedspråk, og på mange skoler reduseres språktilbudet. Departementet
burde allerede i denne meldingen ha lansert en tiltaksplan for å
styrke programfagene i språk i videregående opplæring, og disse medlemmer er derfor skuffet over
at det i meldingen varsles at arbeidet med dette først skal igangsettes
nå.
Komiteen viser
til at man med IKT har fått tilgang på nye læringsarenaer og nye
måter å lære språk på. Komiteen vil
videre understreke at IKT i større grad gir mulighet til tilpasset
opplæring. Gjennom flere vellykkede prosjekter har det blant annet
vist seg at IKT kan være et effektivt verktøy i norskopplæringen
for fremmedspråklige elever.
Komiteen viser til
at i Kunnskapsløftet er bruk av digitale verktøy definert som en
grunnleggende ferdighet og videre er inkludert i kompetansemålene
i alle fag. Komiteen understreker at
dette stiller krav til lærerkompetanse, til utstyr og til læremidler. Komiteen viser til at departementet vil
arbeide for å styrke lærernes kompetanse i pedagogisk bruk av IKT og
for at det skal bli bedre tilgang til digitale læremidler av god
kvalitet i språkfagene. Komiteen har
merket seg at de nasjonale sentrene med ansvar for språkopplæringen
vil få ansvar for å tilrettelegge for utvikling og for å spre informasjon
om digitale læremidler for språkopplæringen.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener at IKT bør inn som obligatorisk
fag i grunnskolen fra 1. til og med 3. klasse for å sikre at elevene
ved oppstart på sin grunnutdanning får god forståelse og gode ferdigheter
når det gjelder bruk av IKT generelt og i læringsarbeidet spesielt. Disse medlemmer legger til grunn at elevene
deretter får IKT-bruk integrert i undervisningen i det enkelte fag.
Disse medlemmer mener
det er viktig å trekke med seg bibliotekenes informasjonskompetanse
og kompetanse på kildekritikk, ikke minst i forhold til IKT.
Disse medlemmer vil
også understreke viktigheten av at bibliotekene etablerer tilbud
om Internett for dem som ikke selv har tilgang til dette privat. Disse medlemmer ser også at IKT-tilbud
på bibliotek er meget viktig i forhold til blinde, svaksynte og
barn.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen foreslå endring i
opplæringsloven slik at elever som trenger utvikling i talespråk,
tegnspråk, alternativ kommunikasjon, supplerende kommunikasjon, eller
en kombinasjon av disse, sikres like rettigheter i lovverket.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen sørge for at avgangseksamen
i grunnskolen for norsk hovedmål og norsk sidemål skjer på to separate
dager.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen avskaffe obligatorisk skriftlig
sidemålsopplæring og tilby dette som valgfag. Muntlig sidemålsundervisning,
dialektlære og litteratur- og kulturkunnskap forblir en del av den
obligatoriske norskundervisningen.
Forslag fra Fremskrittspartiet og
Kristelig Folkeparti:
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen vurdere nødvendige lovendringer
som sikrer tunghørte og CI-opererte et språkopplæringsmiljø i en
klassestørrelse som er faglig forsvarlig.
Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre:
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen innføre et praktisk rettet,
obligatorisk 2. fremmedspråk på ungdomstrinnet.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen sørge for at personer som
har behov for alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) får
finansiert sitt opplæringstilbud og tilhørende læremidler direkte fra
staten.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen sørge for at grunnskoleopplæring
for voksne finansieres gjennom en statlig, differensiert stykkpris.
Forslag fra Høyre og Venstre:
Forslag 8
Det etableres et senter for skriveopplæring
og skriveforskning ved Høgskolen i Sør-Trøndelag.
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen legge til rette for
at skoler kan begynne med 2. fremmedspråk også på barne- og mellomtrinnet.
Komiteen har
for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget
til å gjøre følgende
vedtak:
I
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag
til tiltak slik at elever som trenger utvikling i talespråk, tegnspråk,
alternativ kommunikasjon, supplerende kommunikasjon, eller en kombinasjon
av disse, får innfridd sine rettigheter etter lovverket.
II
St.meld. nr. 23 (2007–2008) – Språk bygger broer.
Språkstimulering og språkopplæring for barn, unge og voksne – vedlegges
protokollen.
Oslo, i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, den 16. oktober 2008
Ine Marie Eriksen Søreide |
Gerd Janne Kristoffersen |
leder |
ordfører |