I august 2000 fikk voksne en lovfestet rett
til opplæring på videregående skolenivå. Retten omfatter personer
født før 1978, som har fullført grunnskolen eller tilsvarende, men
som ikke har fullført videregående opplæring. På bakgrunn av at
gruppen voksne uten rett har økt tallmessig for hvert år under den
nåværende bestemmelsen, ble retten i 2007 foreslått utvidet til
å gjelde for alle voksne over 25 år.
I 2002 fikk voksne som har behov for grunnskoleopplæring,
rett til slik opplæring. Bestemmelsen gir alle voksne rett til grunnskoleopplæring, forutsatt
at de er over opplæringspliktig alder og ikke allerede har rett
til videregående opplæring. På begge skolenivåene skal opplæringen
tilpasses den enkeltes behov.
I St.meld. nr. 42 (1997–1998) Kompetansereformen
ble det vist til at svært mange voksne manglet og ønsket grunnskoleopplæring
og opplæring på videregående skolenivå som basis for videre læring.
Under behandlingen av stortingsmeldingen la Stortinget avgjørende
vekt på at et nasjonalt kompetanseløft for voksne med lav utdanning
var nødvendig for å sette Norge i stand til å møte de utfordringer
som framtidens kompetansesamfunn ville kreve. Det var derfor en sentral
intensjon at lovfestingen av opplæringsrettighetene skulle få flere
voksne til å ta grunnopplæring.
Målet med undersøkelsen har vært å vurdere om gjennomføringen
av voksnes rett til grunnopplæring har vært i samsvar med Stortingets
vedtak og forutsetninger. Hovedproblemstillingen har vært spørsmålet
om Kunnskapsdepartementet har ivaretatt sitt nasjonale ansvar for
å bidra til å sikre at voksne får et tilbud om grunnskoleopplæring
og opplæring på videregående skolenivå i samsvar med lovbestemmelsene
som trådte i kraft i 2000 og 2002.
For å besvare hovedproblemstillingen er det utarbeidet
syv underproblemstillinger:
1. I hvilken grad er
voksnes behov for grunnopplæring blitt kartlagt?
2. I hvilken grad er det lagt økonomisk
til rette for etableringen av et tilstrekkelig grunnopplæringstilbud
for voksne?
3. I hvilken grad er det etablert et tilbud,
og i hvilken grad benyttes tilbudet?
4. I hvilken grad har departementet bidratt
til å sikre at målgruppen har fått nødvendig og tilstrekkelig kunnskap
om rettighetene?
5. I hvilken grad blir opplæringen tilpasset
den enkeltes opplæringsbehov?
6. I hvilken grad har departementet sikret
seg tilstrekkelig styringsinformasjon om situasjonen på området?
7. I hvilken grad har departementet bidratt
til at det blir ført tilsyn med at voksne får et opplæringstilbud
i samsvar med loven og forskriftene?
Undersøkelsen er basert på dokumentanalyse, intervju,
spørrelister, korrespondanse, innhenting av statistikk og opplysninger
fra en spørreundersøkelse blant landets kommuner og fylkeskommuner.
Det ble gjennomført intervju med Kunnskapsdepartementets fagorgan
Vox (Nasjonalt senter for læring i arbeidslivet), og sendt spørrelister
til departementet og Utdanningsdirektoratet. Svarene fra Vox og
direktoratet ble fulgt opp med henvendelser pr. e-post. Undersøkelsen
omfatter tidsperioden fra 2000 til 2007. Datainnsamlingen ble avsluttet
i mars 2008. Dokumentet gjør nærmere rede for datainnhentingen.
Kompetansereformen skulle følges opp etter tre parallelle
hovedlinjer: formell læring i ordinære utdanningsløp, læring gjennom
studieforbundsaktivitet, fjernstudier og organisasjonsarbeid og ved
læring på arbeidsplassen. Departementet framholder i sitt svarbrev
av 16. mai 2008 at Riksrevisjonens avgrensing av undersøkelsen til formell
læring i ordinære studieløp, kan bidra til at det blir gitt et skjevt
bilde av oppfølgingen av Kompetansereformen ved at departementets satsinger
innen de to andre hovedlinjene ikke blir synliggjort. Departementet
viser til de viktigste satsingene innen de to andre hovedlinjene, deriblant
Kompetanseutviklingsprogrammet (KUP), Program for basiskompetanse
i arbeidslivet (BKA) og NOU 2007:11 Studieforbund, læring for livet.
Kunnskap om målgruppen og omfanget av behovet
er en nødvendig forutsetning for å sikre gjennomføring av rettighetene,
og gi målgruppen et tilfredsstillende tilbud. Forut for innføringen
av voksnes rett til grunnskoleopplæring og videregående opplæring
erkjente departementet at det ikke hadde tilstrekkelige kunnskaper
om hvor stort opplæringsbehovet var.
Det har både i tiden før rettighetene ble innført, og
kort tid deretter vært utarbeidet ulike nasjonale anslag over hvor
mange voksne som har behov for grunnopplæring. Undersøkelsen viser
at det har vært knyttet stor usikkerhet til disse anslagene når
det gjelder antallet voksne og tilhørende kostnader i forbindelse
med innføringen av rettighetene. På denne bakgrunn har Vox lagt til
grunn at det ikke finnes tilnærmet sikre tall for dette behovet.
Når det gjelder anslagene over voksnes behov for videregående opplæring
fra henholdsvis 1997 (Norsk Gallup) og 2002 (SSB), er disse anslagene
svært forskjellige, og undersøkelsen peker på at forskjellene har
vist seg vanskelige å forklare. I mangel av nye, sikrere anslag
viser undersøkelsen at usikkerheten om omfanget av behovet for grunnopplæring for
voksne er omtrent den samme i dag som da rettighetene ble innført.
Det har ifølge departementet vært svært vanskelig
både å identifisere målgruppen og å kartlegge omfanget av opplæringsbehovet.
Departementet forklarer dette blant annet med at målgruppen kan
omfatte både de som har behov for fullt vitnemål, og de som allerede
har et vitnemål fra grunnskolen, men som trenger mer opplæring i enkelte
grunnleggende ferdigheter. Departementet peker i sitt svarbrev av
16. mai 2008 på at opplæringsloven ikke gir staten hjemmel til å pålegge
kommunene og fylkeskommunene å kartlegge omfanget av voksnes behov
for grunnopplæring. Undersøkelser departementet fikk gjennomført
i 2004, viste at det i liten grad ble gjennomført slike behovskartlegginger.
Riksrevisjonens spørreundersøkelse knyttet til perioden fra 2005
til 2007 viste at kommunene fortsatt i liten grad kartlegger behovet
for grunnskoleopplæring, og at mange fylkeskommuner ikke gjennomfører
kartlegginger av voksnes behov for opplæring på videregående skolenivå.
Ved behandlingen av St.meld. nr. 42 (1997–1998)
forutsatte Stortinget at kommunenes ekstrautgifter ved en individuell
rett for voksne til grunnskoleopplæring skulle dekkes av staten.
I stortingsmeldingen ble det imidlertid påpekt at det var vanskelig
å beregne kostnadene som følge av at man ikke visste hvor stort
behovet var, og heller ikke visste hvor mange voksne som ville komme
til å benytte seg av tilbudet. Samtidig ble det antatt at behovet
ville øke ved bedre tilrettelegging, informasjon og motivering.
For å få et bedre beregningsgrunnlag startet
departementet Grunnskoleprosjektet i 1999. Basert på data fra dette
prosjektet utarbeidet Statistisk sentralbyrå i 2002 sitt anslag
over antallet voksne etterspørrere av grunnskoleopplæring. Med henvisning
til dette anslaget har departementet lagt til grunn at det ikke
er grunnlag for en særskilt statlig finansiering, ettersom anslaget
indikerte at voksnes behov for grunnskoleopplæring var begrenset.
Det har ifølge departementet derfor vært mulig for kommunene å finansiere
merkostnadene innenfor det ordinære rammetilskuddet til grunnopplæring.
Kunnskapsdepartementet opplyser i sitt svarbrev av
16. mai 2008 at en del opplæringstilbud finansieres som arbeidsmarkedstiltak,
og at også arbeidslivet i en del sammenhenger er en viktig bidragsyter
til å finansiere tilbud og livsopphold.
Undersøkelsen viser at det fortsatt er en diskusjon
om finansieringen av oppgavene knyttet til tilrettelegging, informasjon
og motivasjon, forhold som anses som sentrale forutsetninger for gjennomføring
av grunnskoleretten. Undersøkelsen viser videre at flere kommuner
begrunner et manglende grunnskoletilbud med at staten ikke har tilført
ekstra ressurser.
I henhold til opplæringsloven § 14-1 skal departementet
samarbeide med kommuner og fylkeskommuner for å sikre et godt og
likeverdig opplæringstilbud i samsvar med lover og forskrifter.
Eksistensen av et tilbud til voksne er en forutsetning for å realisere
lovvedtakene Stortinget har fattet.
Riksrevisjonens spørreundersøkelse viser at svært
mange kommuner i perioden 2005–2007 ikke har etablert et grunnskoletilbud
for voksne, og at slike tilbud er særlig lite utbredt i små kommuner.
Undersøkelsen viser videre at flere av de kommunene som opplyste
at de ikke hadde etablert et grunnskoletilbud, forklarte dette med andre
forhold enn manglende etterspørsel, blant annet med en stram kommuneøkonomi,
og at et grunnskoletilbud for voksne ikke var prioritert. Når det
gjelder opplæring på grunnskolenivået, peker Kunnskapsdepartementet
i sitt svarbrev på at plikten til å gi et tilbud først utløses når
kommunen får henvendelser fra voksne som trenger slik opplæring.
Mens deltakelsen på videregående skole i de
senere år har ligget på mellom 20 000 og 25 000, har mellom 3 500
og 4 500 voksne årlig deltatt i det ordinære grunnskoletilbudet
som er tilrettelagt for voksne. Riksrevisjonens undersøkelse viser
at voksnes deltakelse på både grunnskole- og videregående skolenivå
i liten grad har økt siden rettighetene ble innført, og at deltakelsen har
vært langt under det myndighetene har forventet ut fra tidligere
anslag over antatt opplæringsbehov.
Ifølge St.meld. nr. 42 (1997–1998) ville målrettet
informasjon være et viktig virkemiddel for å gjennomføre en kompetansereform
for voksne. For å følge opp Stortingets forutsetninger utarbeidet
departementet i 2002 en informasjons- og kommunikasjonsplan som
skulle bidra til at den enkelte voksne fikk kunnskap om de nye opplæringsrettighetene
og mulighetene. Det var samtidig en målsetting at denne kunnskapen skulle
føre til økt etterspørsel fra voksne etter opplæring. Både stortingsmeldingen
om Kompetansereformen og departementets informasjons- og kommunikasjonsplan
framhevet som særlig sentralt at informasjonen måtte nå fram til
voksne med lav utdanning som i liten grad selv etterspør slik informasjon.
Riksrevisjonens undersøkelse gir indikasjoner på
at departementets plan fra 2002 har hatt begrenset praktisk betydning
for det etterfølgende informasjonsarbeidet og i liten grad har vært
styrende for videre tiltak. Undersøkelsen viser videre at befolkningen
og målgruppen har liten kjennskap til voksnes rett til grunnskole-
og videregående opplæring. Samtidig har undersøkelsen avdekket at
mange kommuner ikke informerer om grunnskoleretten. Målsettingen
om at informasjonen skulle nå fram til voksne med lav utdanning
som ikke selv etterspør slik informasjon, synes i liten grad å være
nådd.
I sitt svarbrev viser departementet til at det
nå er satt i gang et arbeid for å utvikle nye metoder for informasjon
med sikte på å nå bedre fram til voksne med svake grunnleggende
ferdigheter. Departementet opplyser videre at det i 2007 er tatt et
initiativ til å iverksette et motivasjons- og informasjonsarbeid
om voksnes rettigheter og verdien av å delta i opplæring.
Riksrevisjonens undersøkelse viser at lovfestingen
av rettighetene ikke er nok til å generere en etterspørsel. Det
synes som om vedvarende svakheter ved informasjonsarbeidet er en
fremtredende årsak når voksnes lave deltakelse skal forklares. Med
bakgrunn i befolkningens lave kjennskap til rettighetene, og kommunenes
manglende satsing på informasjonsarbeid, kan det stilles spørsmål
om departementet på et tidligere tidspunkt burde innsett behovet
for – og tatt initiativ til – mer målrettede informasjonstiltak.
Stortinget ba i 1999 regjeringen om å etablere
et system som gir voksne i videregående opplæring rett til å dokumentere
sin realkompetanse uten å gå veien om de tradisjonelle prøveordningene. For
at dette systemet skulle sikre mest mulig likebehandling, forutsatte
Stortinget at departementet ga veiledende retningslinjer.
For å realisere stortingsvedtaket ga departementet
samme år Vox mandat til å utvikle et nasjonalt system med legitimitet
både i utdanningssystemet og i arbeidslivet. Et nasjonalt system
skulle innebære en samordning av realkompetansearbeidet etter nasjonale
prinsipper og retningslinjer. Ni år etter at departementet startet
arbeidet med å realisere Stortingets vedtak, viser Riksrevisjonens
undersøkelse at målsettingen om et nasjonalt system ikke er oppfylt. I
"Tilstandsrapport for livslang læring i Norge" (2007) bekreftet
departementet dette ved å opplyse at det fortsatt ikke foreligger
en enhetlig nasjonal praksis for arbeidet med dokumentasjon og verdsetting
av realkompetanse.
Departementet understreker i sitt svarbrev at ordningen
med vurdering av realkompetanse er krevende. Departementet viser
blant annet til at voksne kommer med svært ulikt kompetansegrunnlag
basert på forskjeller ikke bare i utdanning, yrkeserfaring og livserfaring,
men også i personlige forutsetninger for læring. Etter departementets
oppfatning må realkompetansevurderingene derfor i stor grad basere
seg på et lokalt skjønn. Et regelverk som er så detaljert at det
fjerner det lokale skjønnet, vil etter departementets oppfatning
bli både uhensiktsmessig omfangsrikt og uhensiktsmessig i sitt innhold. Departementet
viser også til en vurdering fra OECD som gir positiv omtale av den
norske ordningen, men hvor det samtidig framgår at det i Norge fortsatt
gjenstår noen utfordringer, bl.a. med hensyn til lik praksis.
Riksrevisjonens undersøkelse viser at voksne som
deltar i videregående opplæring, ofte ikke får den opplæringen de
har krav på etter opplæringsloven. Bestemmelsen som gir voksne rett
til en individuelt tilpasset videregående opplæring, blir tolket
ulikt, og fylkeskommunene har derfor en ulik praksis for i hvilken
grad godkjent realkompetanse fører til et avkortet og tilpasset
opplæringstilbud. Dette innebærer at de voksne elevene risikerer
å bli behandlet ulikt avhengig av bostedsfylke, samt at de må gjennomføre
lengre opplæringsløp enn de har behov for.
Departementet har ikke gitt veiledende retningslinjer
for å redusere den påviste usikkerheten knyttet til hvordan realkompetansevurderingene
skal gjøres, og hvordan resultatet av dem skal vektlegges i forhold
til det opplæringstilbudet som gis.
Under halvparten av de voksne som hadde rett
til å bli realkompetansevurdert i 2002, ble vurdert, mens antallet
vurderte doblet seg i perioden fra 2004 til 2006. Det er imidlertid
fortsatt mange voksne med rett til å bli realkompetansevurdert som
ikke blir det. Manglende vurderinger innebærer at retten til å få
opplæringen individuelt tilpasset ikke kan oppfylles.
Voksne med rett til grunnskoleopplæring har
rett til rådgivning for å få kartlagt sitt opplæringsbehov. Undersøkelsen
avdekker at mange kommuner ikke foretar den individuelle kartleggingen som
er nødvendig for å oppfylle kravet om at også grunnskoleopplæringen
skal tilpasses den enkeltes behov. Det kan stilles spørsmål om departementet
i tilstrekkelig grad har bidratt til at de lovpålagte oppgavene
blir gjennomført.
Det følger av Reglement for økonomistyring i staten
at alle virksomheter skal sikre tilstrekkelig styringsinformasjon,
rapportere om måloppnåelse og resultater internt og til overordnet
myndighet, og sørge for at det gjennomføres evalueringer etter behov.
I henhold til bestemmelsene har departementet et overordnet ansvar for
at underliggende virksomheter rapporterer relevant og pålitelig
resultatinformasjon, og at evalueringer gjennomføres.
Flere undersøkelser som departementet fikk utført
i 2003 og 2004, bidro til å styrke departementets kunnskap om grunnopplæringsområdet, og
påviste samtidig svakheter og behov for overordnede tiltak. Disse
undersøkelsene ga også departementet informasjon om mangler ved statistikken
knyttet til voksne i videregående opplæring.
For å dekke departementets statistikkbehov for styrings-
og planleggingsformål er det nødvendig at statistikkgrunnlaget gir
helhetlig og korrekt informasjon som omfatter alle voksne. På området
videregående opplæring har undersøkelsen avdekket store vedvarende
svakheter ved statistikkgrunnlaget og rapporteringen. De påviste
svakhetene indikerer at departementet ikke har hatt tilstrekkelig
informasjon om i hvilken grad fylkeskommunene ivaretar sine forpliktelser
til å gi voksne på dette skolenivået en opplæring som er tilpasset
deres individuelle opplæringsbehov.
Det framgår av undersøkelsen at departementet alt
i 2002 ble kjent med at det var mangler ved den offentlige statistikken
over voksne deltakere i videregående opplæring. Sentrale svakheter
er ytterligere beskrevet i en rapport departementet mottok i 2004.
Riksrevisjonen har merket seg at departementet i 2007 har bedt Utdanningsdirektoratet
beskrive manglene og foreslå forbedringstiltak, og at direktoratet
etter dette har kommet med forbedringsforslag med en estimert gjennomføringstid
på tre år.
I St.meld. nr. 16 (2006–2007) understreker departementet
at kunnskap om hvem som deltar, hva slags type opplæring de deltar
i, hvor mye som avkortes ut fra realkompetansevurdering, og hvorfor
noen faller fra, er nødvendig for å kunne iverksette tiltak for
å få flere til å benytte seg av retten til videregående opplæring.
På denne bakgrunn stilles det spørsmål om departementet, når det
gjelder videregående opplæring, har tilstrekkelig informasjon for
styrings- og planleggingsformål.
Staten har som nasjonal utdanningsmyndighet det
overordnede ansvaret for grunnopplæringen. Ett av virkemidlene for
å ivareta dette ansvaret er gjennomføringen av tilsyn. I henhold
til opplæringsloven § 14-1, om statlig tilsyn og kontroll, skal
departementet føre tilsyn med virksomheter etter opplæringsloven.
Denne oppgaven ble delegert til fylkesmennene i 2003.
Det framgår av undersøkelsen at det fra 2004
har vært departementets oppfatning at tilsynene skal utgjøre hovedtyngden
av fylkesmennenes oppgaveportefølje på opplæringsområdet. Departementet
har begrunnet dette med at tilsyn er en lovpålagt oppgave, og med
at større lokal handlefrihet innenfor grunnopplæringen etter departementets
vurdering krever et godt fungerende statlig tilsyn. Innholdet i
fylkesmennenes virksomhet har i samme periode endret seg fra å omfatte
kontrollhandlinger, klagebehandling og veiledning, til kun å omfatte
tilsyn i form av kontroll med at regelverket blir fulgt.
Departementet peker i sitt svarbrev av 16. mai 2008
på at det i de siste årene er nedlagt et betydelig arbeid i å legge
om og forbedre tilsynet. Departementet vurderer omleggingen av fylkesmannens
tilsyn som vellykket og holder fast ved at de temaene som hittil
er valgt som tilsynsområder, har vært de som har hatt høyest prioritet.
I forbindelse med at departementet høsten 2005 orienterte
Stortinget om funn fra Vox-undersøkelsen Kunnskapsgrunnlaget (2003–2005), opplyste
departementet at det ville be fylkesmennene føre tilsyn med at kommuner
og fylkeskommuner handler i samsvar med plikten til å gi informasjon
og opplæringstilbud til voksne. Departementet har fulgt opp dette
ved å opplyse overfor fylkesmennene i 2006 og 2007 at de er forpliktet
til å føre tilsyn med at kommunene og fylkeskommunene følger opplæringsloven
og tilhørende forskrifter. Det kan stilles spørsmål ved om denne
oppfølgingen er tilstrekkelig, ettersom undersøkelsen viser at det i
liten grad er gjennomført tilsyn med kommunenes og fylkeskommunenes
etterlevelse av det lovpålagte ansvaret de har overfor de voksne elevene.
Riksrevisjonens undersøkelse viser at omfanget av
voksnes behov for grunnopplæring har vært usikkert fra rettighetene
ble innført. Undersøkelsen viser videre at de behovsanslag som tidligere
er utarbeidet, ikke i nevneverdig grad har redusert denne usikkerheten.
Riksrevisjonen har også merket seg departementets vurdering i "Tilstandsrapport
om livslang læring i Norge (2007)" hvor det framgår at videre undersøkelser må
avklare om det er forventningene til voksnes deltakelse som har
vært for høye, eller den faktiske deltakelsen som har vært for lav.
Riksrevisjonen stiller spørsmål om departementet har ivaretatt sitt
ansvar for å framskaffe kunnskap om målgruppene og omfanget av behovet,
noe som vil ha betydning for utformingen av styringseffektive virkemidler
innenfor området.
Riksrevisjonen er innforstått med at opplæringsloven,
slik departementet peker på, ikke gir departementet hjemmel til
å pålegge kommuner og fylkeskommuner å kartlegge voksnes behov for
grunnopplæring. Riksrevisjonen har imidlertid merket seg departementets
brev til Statens utdanningskontorer, der det beskrives som ønskelig
at statlige organ sammen med blant annet fylkeskommunene er pådrivere
for et samarbeid mellom involverte aktører om informasjon, motivasjon
og tilrettelegging når det gjelder opplæring for voksne.
Riksrevisjonens undersøkelse viser at voksnes deltakelse
i grunnopplæring har vært lav og langt under myndighetenes forventninger.
Undersøkelsen viser videre at et stort antall kommuner i perioden
2005–2007 ikke hadde et grunnskoletilbud for voksne. Riksrevisjonen
vil understreke at grunnskoleretten gjelder alle voksne med behov
for slik opplæring, uavhengig av bostedskommune.
Departementet har pekt på at kommunenes plikt til
å gi et tilbud forutsetter henvendelser fra voksne som ønsker slik
opplæring. Riksrevisjonen vil i denne forbindelse bemerke at flere
av kommunene som ikke hadde etablert et grunnskoletilbud i perioden
2005-2007, forklarte dette med andre forhold enn manglende etterspørsel, blant
annet med en stram kommuneøkonomi, og at et grunnskoletilbud for
voksne ikke var prioritert.
I departementets "Tilstandsrapport om livslang læring
(2007)" er manglende kjennskap til rettigheter og opplæringstilbud
trukket fram som en av forklaringene på at voksnes deltakelse i grunnopplæring
ikke har økt blant de med minst utdanning. I St.meld. nr. 16 (2006–2007)
er det departementets vurdering at voksnes lave deltakelse på grunnskolenivået
gir et behov for å bedre informasjonen om voksnes rettigheter til opplæring.
Riksrevisjonens undersøkelse dokumenterer at svakhetene ved informasjonsarbeidet
er en framtredende årsak til den lave deltakelsen. Riksrevisjonen
vurderer det som viktig at departementet avklarer rekkevidden av statens
informasjonsansvar.
Undersøkelsen har videre vist at voksne på videregående
skolenivå ofte ikke får vurdert sin realkompetanse, noe som er nødvendig
for å gi disse elevene en individuelt tilpasset opplæring. Riksrevisjonen
har merket seg at det har vært en positiv utvikling på området,
men vil påpeke at det fremdeles er mange voksne med rett til å bli realkompetansevurdert
som ikke blir det.
Riksrevisjonens undersøkelse har også avdekket manglende
likebehandling når det gjelder spørsmålet om hvorvidt voksnes godkjente
realkompetanse resulterer i avkortede og tilpassede opplæringsløp
på videregående skolenivå. Blant annet viser undersøkelsen at bestemmelsen
om dette blir tolket ulikt, noe som bidrar til ulik praksis. Riksrevisjonen
viser til at det på dette området har eksistert ulik forståelse og
ulik praksis siden lovbestemmelsen trådte i kraft. Etter Riksrevisjonens
vurdering er det derfor viktig at det nå etableres lik forståelse
av regelverket.
Riksrevisjonen viser for øvrig til at det i
liten grad er gjennomført tilsyn med kommunenes og fylkeskommunenes
etterlevelse av det lovpålagte ansvaret de har overfor de voksne elevene.
Riksrevisjonens undersøkelse har også avdekket store
svakheter ved statistikken og rapporteringen knyttet til voksne
deltakere i videregående opplæring. Det kan derfor stilles spørsmål
om departementet har tilstrekkelig informasjon for styrings- og
planleggingsformål.
Ved behandlingen av stortingsmeldingen om Kompetansereformen
i 1999 understreket Stortinget viktigheten av at voksne som ikke
hadde gjennomført grunnskole eller videregående opplæring, fikk
et nasjonalt kompetanseløft. De svakhetene som er beskrevet i Riksrevisjonens undersøkelse,
dokumenterer at det er betydelige uløste oppgaver knyttet til voksnes
deltakelse i grunnopplæringen, og at det er en svak nasjonal styring
på dette området.
Voksnes vedvarende lave deltakelse i grunnopplæringen,
sammenholdt med svakheter som i stor grad har vært kjent siden kort
etter at lovbestemmelsene om rett til grunnopplæring trådte i kraft,
gir grunn til å stille spørsmål om departementets oppfølging av
området har vært tilstrekkelig.
Saken har vært forelagt Kunnskapsdepartementet,
og statsråden har i brev av 7. august 2008 svart:
"(…)
Kunnskap
om målgruppene
"Riksrevisjonen peker på at omfanget
av voksnes behov for grunnopplæring har vært usikkert fra rettigheten
ble innført og stiller spørsmål om departementet ”har ivaretatt
sitt ansvar for å fremskaffe kunnskap om målgruppene og omfanget
av behovet, noe som vil ha betydning for utforming av styringseffektive
virkemidler innenfor området."
Departementet viser
i den forbindelse til at kommunene og fylkeskommunene har plikt
til å oppfylle den enkeltes rett til henholdsvis grunnskole- og
videregående opplæring. Dette innebærer at kommuner og fylkeskommuner
er forpliktet til å gi et opplæringstilbud i samsvar med loven til
voksne som ønsker å benytte seg av sin lovfestede rett. Det har,
slik Riksrevisjonen redegjør for, tidligere vært gjort anslag over
antall voksne som oppfyller kriteriene for å ha rett til grunnopplæring.
Disse anslagene har basert seg på tilgjengelig statistikk eller
utvalgsundersøkelser. Blant dem som oppfyller kriteriene for å ha
rett til grunnopplæring, vil det likevel kun være en del som selv
definerer at de mangler grunnskoleopplæring eller har behov for
opplæring i grunnleggende ferdigheter. Bare en del av disse mener
at de kan ha nytte av å få slik opplæring. Blant dem som ser nytten
av opplæring vil det igjen også bare være noen som er tilstrekkelig
motiverte, slik at de faktisk benytter seg av retten til opplæring.
Antallet som benytter seg av retten til formell opplæring vil sannsynligvis
variere over tid ut fra den enkeltes livssituasjon, arbeid eller
problemer i forhold til å skaffe seg arbeid. Et alternativ er at
de benytter seg av de andre tilbudene for opplæring av voksne, for eksempel
gjennom studieforbund etc. Dersom det skulle innhentes eksakte tall
for den gruppen som ønsker tilbud fra kommunen, måtte dette skje
på individnivå og tallene ville bare ha gyldighet for kort tid.
Etter departementets oppfatning vil det kreve ressurser utover verdien
av informasjonen å innhente løpende data av denne typen. Departementet
kan ikke se at bruk av betydelige ressurser på ytterligere kartlegging
ville ha medført noen vesentlig annen politikkutforming og virkemiddelbruk.
Det har foreligget et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag for å utforme
en hensiktmessig bruk av virkemidler. Som et ledd i den videre oppfølgingen
vil imidlertid departementet også vurdere hvordan ulike former for kartlegging
kan bidra til å styrke informasjonsgrunnlaget.
Kommunene
foretar årlig vurderinger av kapasiteten i den ordinære grunnskolen
ut fra blant annet endringer i årskullene og flytting ut og inn av
kommunen. Tilsvarende foretar fylkeskommunene årlig endringer i
tilbudene innenfor videregående opplæring ut fra endringer i søkningen
til videregående opplæring. Både kommuner og fylkeskommuner må på
denne bakgrunn forventes å fange opp forventede variasjoner i voksnes
søkning til grunnskole og videregående opplæring.
Kommuneøkonomi
Riksrevisjonen
skriver at flere av kommunene som ikke hadde etablert grunnskoletilbud
for voksne i 2005–2007 forklarte dette blant annet med stram kommuneøkonomi.
Riksrevisjonens
undersøkelse viser at det hovedsakelig er små kommuner med et innbyggertall på
under 5000 som mangler et tilbud. Videre forklarer 90 prosent av
kommunene som ikke hadde et grunnskoletilbud, at ingen voksne hadde
etterspurt dette eller at det var for få søkere til å gi et tilbud.
Det er således et lite mindretall av kommunene som forklarer manglende
tilbud med blant annet stram kommuneøkonomi og at tilbud for voksne
ikke var prioritert.
Når det gjelder videregående
opplæring, viser undersøkelsen at alle de 15 fylkeskommunene som
svarte oppga at de hadde opplæringstilbud for de voksne elevene
i perioden 2005–2007.
Kunnskapsdepartementet viser
til at inntektssystemet er et system for fordeling av statens rammeoverføringer
til kommunesektoren og mellom kommuner og mellom fylkeskommuner.
Den samlede rammen fastsettes årlig av Stortinget. Kostnadsnøkkelen
i inntektssystemet skal fange opp variasjoner i kostnader mellom
kommuner og mellom fylkeskommuner når midlene fordeles i inntektssystemet.
Det er nylig lagt fram forslag til nytt inntektssystem for kommunene. Gjennom
jevnere fordeling, større stabilitet og økt forutsigbarhet skal
det nye inntektssystemet bidra til at kommuner får bedre muligheter
til å tilby likeverdige tjenester.
Informasjonsarbeid
Riksrevisjonen
mener at undersøkelsen dokumenterer at svakheter ved informasjonsarbeidet er
en fremtredende årsak til voksnes lave deltakelse. Videre uttaler
Riksrevisjonen at det er "... viktig at departementet avklarer rekkevidden
av statens informasjonsansvar."
Departementet kan
ikke se at undersøkelsen dokumenterer at svakheter ved informasjonsarbeidet
er en framtredende årsak til den lave deltakelsen, slik Riksrevisjonen
framholder. Departementet mener deltakelsen først og fremst påvirkes
av arbeidsmarkedssituasjonen, finansiering av livsopphold etc, men
at også informasjon kan påvirke etterspørselen.
Kunnskapsdepartementet
mener at målsettingen for informasjonsarbeid må være at de som trenger
informasjon skal få det når de har behov for det, og at informasjonen
rettes inn mot hvor målgruppen befinner seg, slik som i arbeidslivet, NAV
etc.
For å nå ut til voksne i arbeidslivet med behov for
opplæring i grunnleggende ferdigheter, etablerte departementet Program
for basiskompetanse i arbeidslivet (BKA) i 2006. Samme år tok departementet
initiativ til en samarbeidsavtale mellom Arbeids- og inkluderingsdepartementet og
KS for å sikre samarbeid mellom de lokale NAV-kontorene og kommunesektoren
om opplæring som tiltak for arbeidssøkere. Begge disse tiltakene
er målrettet mot grupper av voksne som ikke godt nok fanges opp
av kommunenes tiltak. Departementet har i 2002, 2005, 2006 og 2007
iverksatt tiltak for bedre å nå ut til voksne med svake grunnleggende
ferdigheter. I St. meld. nr. 16 (2006–2007) orienterte departementet
Stortinget om situasjonen og varslet nye tiltak. Samtidig fikk Vox
i oppdrag å styrke motivasjonsarbeidet mot voksne med svake grunnleggende
ferdigheter og å utvikle nye metoder for informasjon som kan nå
målgruppen bedre. Dette arbeidet pågår.
Praktisering av regelverket
Riksrevisjonen
viser til at voksne på videregående opplærings nivå ofte ikke får
vurdert sin realkompetanse, at det er manglende likebehandling mellom
fylkeskommunene og at det derfor må etableres lik forståelse for
regelverket.
Kunnskapsdepartementet vil peke på at
ordningen med vurdering av realkompetanse er krevende. Voksne kommer
med svært ulikt kompetansegrunnlag basert på forskjellig utdanning,
yrkeserfaring, livserfaring, og personlige forutsetninger for læring.
Samtidig kan de være søkere til alle de om lag 200 forskjellige
fag-/svennebrev eller utdanningsprogrammene for studiekompetanse
i videregående opplæring. Etter departementets oppfatning må realkompetansevurderingen
derfor i stor grad basere seg på lokalt skjønn. Et regelverk som
er så detaljert at det fjerner skjønnselementet vil kunne bli uhensiktsmessig
både mht innhold og omfang. En slik endring vil også være i strid
med de prinsipper for individuell vurdering som lå til grunn for ordningen.
Norge
er et av de land som ligger langt framme når det gjelder utvikling
av denne typen ordninger, jf den vurdering OECD har gjort av den norske
ordningen og at EU-kommisjonen har bedt Norge om å være vertsland
for en "peer learning activity" i november 2008.
Til
nå har arbeidet med å sikre likebehandling og felles praksis i fylkeskommunene
i hovedsak skjedd ved å bygge opp kompetanse blant de som administrerer
ordningen i de enkelte fylkeskommunene. Berørte parter har hatt
samlinger for å utveksle erfaringer og få avklart tvilsspørsmål
og forskjeller i praksis. Vox har på oppdrag fra departementet arrangert
erfaringsspredningskonferanser med dette formål. Utdanningsdirektoratet
har fått i oppdrag å veilede fylkekommunene og fylkesmennene om regelverket.
Departementet er enig med Riksrevisjonen i at det fortsatt behov
for tiltak som kan gi en mer enhetlig praksis og en videreutvikling av
systemet. Departementet vil ta initiativ overfor Utdanningsdirektoratet
og Vox for å følge opp dette arbeidet.
Tilsyn og styringsinformasjon
Riksrevisjonen
påpeker at det i liten grad er gjennomført tilsyn med kommunens
og fylkeskommunenes oppfølging av voksnes rettigheter. Det vises
videre til svakheter ved statistikken og rapporteringen knyttet
til voksne deltakere i videregående opplæring. Riksrevisjonen stiller derfor
spørsmål om departementet har tilstrekkelig informasjon for styring
og planleggingsformål.
Kunnskapsdepartementet gjør
oppmerksom på at tilsynsmyndigheten skal føre tilsyn med grunnlag
i et omfattende regelverk som setter rammer for aktiviteten i mer
enn 3400 skoler og mer enn 4500 lærebedrifter spredt rundt i 430 kommuner
og 19 fylkeskommuner. Tilsynet gir informasjon om i hvilken grad
elever og lærlinger får oppfylt sine rettigheter i samsvar med loven.
Fylkemannens tilsynsarbeid bidrar også til kvalitetsutvikling lokalt
som følge av veiledning om lov- og regelverk. De siste årene har
Utdanningsdirektoratet på oppdrag fra departementet lagt ned et
betydelig arbeid i å legge om og forbedre tilsynet. Resultatene
fra tilsynsarbeidet kan også bidra til bedre styringsinformasjon.
Av ressurshensyn velges det ut et felles tema for det årlige nasjonale
tilsynet, og temaet som velges er det som på det aktuelle tidspunktet
vurderes som viktigst. Det utarbeides en felles mal for gjennomføring
og rapportering av tilsynet, og Utdanningsdirektoratet har egne samlinger
med representanter for alle fylkesmannsembetene før tilsynet starter.
Det første nasjonale tilsynet med felles metodikk ble gjennomført
på opplæringsområdet våren 2006. Temaet for tilsyn var hvordan kommunene
oppfyller opplæringslovens § 13-10 om å ha et forsvarlig system
for vurdering og oppfølging av om krav i opplæringsloven blir oppfylt.
Denne bestemmelsen er helt sentral for kommunenes evne til å følge
loven. I 2007 var temaet om skoleeier oppfyller lovens krav til
tilpasset opplæring og spesialundervisning, jf opplæringslovens
§ 1-2 femte ledd og kapittel 5. Dette er et tema som også Riksrevisjonen
har trukket frem som et viktig område for tilsyn i Dokument nr.
3:10 (2005–2006) Riksrevisjonens undersøkelse av opplæring i grunnskolen.
På bakgrunn av observasjonene i tilsynet i 2007 vil tilsynet i 2008
i hovedsak være en videreføring av samme tema.
Departementets
vurdering er at omleggingen av fylkesmannens tilsyn er vellykket.
Departementet vil understreke at de temaene som hittil har blitt
valgt som tilsynsområder har vært de som det ut fra kunnskapen om
tilstanden i sektoren og det aktuelle regelverkets betydning har
vært naturlig å gi høyest prioritet.
Kunnskapsdepartementet
ser at det er behov for å styrke statistikkgrunnlaget for å kartlegge
og overvåke aktiviteten som gjelder voksnes læring. Direktoratet
samarbeider med SSB og Vox for å forbedre statistikkgrunnlaget for
voksne i grunnopplæringen. Dette arbeidet vil bli videreført.
I
tillegg har departementet, Utdanningsdirektoratet, SSB og fylkeskommunen
etablert et samarbeid med sikte på bedre styringsinformasjon om videregående
opplæring generelt.
Videre arbeid
Riksrevisjonen
minner avslutningsvis i sine bemerkninger om at da Kompetansereformen
ble vedtatt "understreket Stortinget viktigheten av at voksne som
ikke hadde gjennomført grunnskole eller videregående opplæring,
fikk et nasjonalt kompetanseløft." De svakheter som er beskrevet i
Riksrevisjonens undersøkelse "dokumenterer betydelig uløste oppgaver
knyttet til voksnes deltakelse i grunnopplæringen, og at det er
en svak nasjonal styring på dette området."
Kunnskapsdepartementet
konstaterer at tiltakene i oppfølgingen av Kompetansereformen ikke
i så stor grad som forventet har bidratt til økt deltakelse i formell
grunnopplæring for voksne. Kunnskapsdepartementet mener imidlertid
at det er mange og sammensatte årsaker, og at situasjonen på arbeidsmarkedet
er den viktigste faktoren.
Kunnskapsdepartementet
ser imidlertid at oppgave- og ansvarsdelingen mellom Utdanningsdirektoratet
og Vox, kan ha fremstått som uklar og derved medvirket til at man
har fått redusert effekt av tiltak rettet mot rettighetsbasert grunnopplæring
for voksne.
Utdanningsdirektoratet bidrar gjennom
ulike virkemidler til å sikre at den nasjonale utdanningspolitikken
fastsatt i lover og forskrifter oppfylles slik at barn, unge og
voksne i hele landet får god og forsvarlig grunnopplæring tilpasset den
enkeltes forutsetninger og behov. Vox har oppgaver som statlig fagorgan
og arbeider for økt deltakelse i samfunns- og arbeidsliv ved å styrke
og synliggjøre kompetansen hos voksne med vekt på grunnleggende
ferdigheter og realkompetanse.
Kunnskapsdepartementet
mener det er behov for en presisering av ansvar og arbeidsdeling
mellom Utdanningsdirektoratet og Vox når det gjelder rettighetsbasert
grunnopplæring for voksne. I forbindelse med revidert budsjett 2008 varslet
departementet at de oppgavene Vox har hatt i direkte tilknytning
til rettighetsbasert grunnopplæring for voksne skal overføres til
Utdanningsdirektoratet fra og med 2009, jf. St.prp. nr. 59 (2007–2008)
Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2008.
En
presisering av oppgave- og ansvarsdeling mellom de to etatene, vil
kunne bidra til at rettighetsbasert grunnopplæring for voksne får
en tydeligere prioritering innen den ordinære opplæringen og at
tiltak vurderes i et helhetlig perspektiv for alle målgruppene.
Rettighetsbasert grunnopplæring for voksne vil bli tydeligere forankret
i styringsdialogen med sektoren, og fylkesmennenes ansvar for veiledning
og tolkning av regelverket vil bli presisert. Informasjon ut til
sektoren vil dermed kunne bli tydeligere og mer konsistent. Videre
vil det kunne bli enklere å se strategier og utviklingstiltak som
skal fremme kvaliteten i grunnopplæringen i sammenheng. Tydeligere
oppgave- og ansvarsdeling vil også kunne bidra til bedre samordnet
dokumentasjon og analyse av voksnes læring.
Departementet
vil komme tilbake til saken i St.prp. nr. 1 (2008–2009)."
Det er av avgjørende betydning både for samfunnets
behov for kvalifisert arbeidskraft og for den enkelte borger at
voksne har gjennomført grunnopplæring. Riksrevisjonens undersøkelse
viser vesentlige svakheter i myndighetenes arbeid med å gi voksne
et slikt tilbud. Undersøkelsen viser blant annet at svært mange
mindre kommuner ikke har etablert grunnopplæring for voksne. Riksrevisjonen
vil understreke at grunnskoleretten skal gjelde alle voksne med
behov for slik opplæring, uavhengig av bostedskommune.
Riksrevisjonen merker seg at Kunnskapsdepartementet
sier seg enig i at tiltakene for å realisere målene om grunnopplæring
for voksne ikke i så stor grad som forventet har bidratt til økt deltakelse
i formell grunnopplæring for voksne. Riksrevisjonen forutsetter
derfor at Kunnskapsdepartementet prioriterer arbeidet med å bedre måloppnåelsen
på dette området.
Riksrevisjonens undersøkelse viser også at mange
i målgruppen har manglende kjennskap til retten til grunnopplæring.
Riksrevisjonen vil i denne forbindelse understreke at kjennskap
til rettighetene er en nødvendig forutsetning for at denne gruppen
skal ha mulighet til å ta i bruk rettighetene og etterspørre slik
opplæring. Dette må ses i lys av at mange i denne gruppen har svake grunnleggende
ferdigheter og vil ha vanskelig for å finne fram til offentlige
tjenester på egen hånd. Dersom arbeidsledigheten stiger, vil dessuten
voksne uten fullført grunnopplæring være spesielt utsatt, og det
blir viktig å ha et kjent tilbud om grunnopplæring for denne gruppen.
Riksrevisjonen merker seg at departementet har iverksatt enkelte
nye informasjonstiltak, samt at det pågår et arbeid for å utvikle
nye metoder for informasjon som kan nå viktige målgrupper bedre.
Undersøkelsen viser videre at omfanget av voksnes
behov for grunnopplæring er usikkert, og at de anslag som er utarbeidet,
i liten grad har redusert denne usikkerheten. Riksrevisjonen fastholder
at det er nødvendig å framskaffe kunnskap om målgruppene og omfanget
av behovet, idet slik kunnskap vil ha betydning for utforming av
styringseffektive virkemidler på området. Behovskartlegging er et
viktig tiltak blant annet for å kunne målrette informasjon til de
voksne som omfattes av rettighetene.
Det er manglende likebehandling mellom fylkeskommunene
når det gjelder vurderingene av voksnes realkompetanse på videregående skolenivå.
Kunnskapsdepartementet er enig med Riksrevisjonen i at det fortsatt
er behov for tiltak som kan gi en mer enhetlig praksis. Riksrevisjonen
har merket seg at departementet vil ta initiativ til å følge opp
dette arbeidet.
Det er vesentlige svakheter ved statistikken
og rapporteringen knyttet til voksne deltakere i videregående opplæring.
Riksrevisjonen har merket seg at departementet har igangsatt et
arbeid for å forbedre statistikkgrunnlaget, og at Kunnskapsdepartementet
generelt deler Riksrevisjonens oppfatning av at det er behov for
å styrke statistikkgrunnlaget for å kartlegge og overvåke aktiviteten
som gjelder voksnes læring.
Undersøkelsen viser at det i liten grad er gjennomført
tilsyn med kommunenes og fylkeskommunenes oppfølging av voksnes
rettigheter, til tross for at departementet i 2005 opplyste Stortinget
om at avdekkede svakheter ville følges opp med tilsyn. Riksrevisjonen
ser det som kritikkverdig at det i liten grad har vært gjennomført
tilsyn på dette området, og legger til grunn at tilsyn vil inngå
i departementets videre arbeid med å styrke grunnopplæringen for
voksne.
Riksrevisjonens undersøkelse viser at det samlet sett
fortsatt er betydelige uløste oppgaver knyttet til voksnes deltakelse
i grunnopplæring. Riksrevisjonen har for øvrig merket seg departementets opplysninger
om at uklarheter når det gjelder ansvarsfordelingen mellom Utdanningsdirektoratet
og Vox, kan ha medvirket til å redusere effekten av tiltak rettet
mot grunnopplæring for voksne. Departementet har i denne forbindelse iverksatt
tiltak for å avklare ansvaret. Riksrevisjonen ser positivt på at
en avklaring av ansvarsforholdet inngår i departementets videre
arbeid med grunnopplæring for voksne.
Kunnskapsdepartementet viser for øvrig i sitt svar
til at departementet ikke har fått innsyn i grunnlagsmaterialet.
I den forbindelse viser Riksrevisjonen til at dokumenter som er
utarbeidet av Riksrevisjonen som ledd i revisjonsprosessen og som
er ment som grunnlagsdokumenter eller interne arbeidsdokumenter
for Riksrevisjonen, kan i tråd med offentlighetslovens § 5 (1) unntas fra
offentlighet. Bestemmelsen anvendes for å sikre konfidensialitet
og dermed kvalitet i svargivning i deler av datamaterialet for undersøkelsen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet,
Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian
Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Kristelig Folkeparti,
Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, viser
til at formålet med undersøkelsen har vært å vurdere om gjennomføringen
av voksnes rett til grunnopplæring har vært i samsvar med Stortingets vedtak
og forutsetninger.
Komiteen viser til at voksne
fikk en lovfestet rett til opplæring på videregående skolenivå i 2000.
Retten omfatter personer født før 1978, som har fullført grunnskolen
eller tilsvarende, men ikke fullført videregående opplæring. De nye
og styrkede rettighetene for voksne innebar en realisering av forslag
som ble lansert i St.meld. nr. 42 (1997–1998) Kompetansereformen.
Stortinget forutsatte at reformen skulle gi et koordinert kompetanseløft
for alle voksne, uavhengig av tidligere utdanning, alder, kjønn
og bosted. En sentral målsetting ved å lovfeste opplæringsrettighetene
var å få flere voksne til å ta grunnopplæring.
Komiteen vil vise til Vox-rapporten
Grunnskoleopplæring for voksne (2004) som viste at 76 av 100 kommuner
ikke hadde kartlagt behovet for grunnskoleopplæring for voksne de
to siste årene og at en undersøkelse gjennomført av Econ Analyse
i 2006, bekreftet disse opplysningene fra Vox. Riksrevisjonens undersøkelse
viser at tre av fire kommuner, eller 74 prosent av de som har svart
på undersøkelsen, ikke har kartlagt voksnes behov for grunnskoleopplæring
i perioden 2005–2007.
Komiteen har merket seg at Riksrevisjonens undersøkelse
avdekker store svakheter ved den offentlige statistikken og rapporteringen
om voksne i videregående opplæring og at Kunnskapsdepartementet
er enig i at tiltakene som har blitt gjort for at flere voksne skal
få grunnopplæring, ikke har resultert i den forventede økningen
av antall deltakere.
Komiteen legger til grunn at
både forbedringer av statistikkgrunnlaget og tilsyn må inngå i departementets
videre arbeid med å styrke opplæringen.
Komiteen viser til at det er
avdekket at mange ikke har kjennskap til retten til grunnopplæring, noe
som er forutsetning for at målgruppen skal nyttiggjøre seg denne
retten. Hvis arbeidsledigheten igjen stiger, vil voksne uten fullført
grunnopplæring være en utsatt gruppe. Komiteen har
merket seg at departementet har satt i verk enkelte nye informasjonstiltak
og satt i gang arbeid for å utvikle nye metoder, for bedre å kunne
målrette informasjonen til de voksne som omfattes av rettighetene. Komiteen forutsetter
at dette følges opp.
Komiteen vil peke på at undersøkelsen
viser at det er manglende likebehandling mellom fylkeskommunene
når det gjelder vurderinger av voksnes realkompetanse på videregående
skolenivå. Komiteen har merket seg at departementet
er enig i dette og at det vil ta initiativ til å følge opp dette
arbeidet som kan gi mer enhetlig praksis.
Komiteen vil understreke at det
samlet sett fortsatt er betydelige uløste oppgaver knyttet til voksnes
deltakelse i grunnopplæring og at det kan være uklarheter når det
gjelder ansvarsfordeling mellom Utdanningsdirektoratet og Vox.
Komiteen forutsetter at de tiltak
som departementet har iverksatt i denne forbindelse vil gi ønsket
effekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at en enstemmig
kirke-, utdannings- og forskningskomité i Innst. S. nr. 99 (2005–2006), jf.
Dokument nr. 8:10 (2005–2006), ba om at det skulle fremmes en egen
sak om hvordan voksnes rett til grunnopplæring kunne sikres. Kirke-,
utdannings- og forskningskomiteen uttalter at "Komiteen ber departementet
komme tilbake til Stortinget med en egen sak med forslag til tiltak om
hvordan man kan sikre voksnes rett til grunnskoleopplæring". Disse
medlemmer kan ikke se at dette er fulgt opp.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
Dokument nr. 3:14 (2007–2008) – Riksrevisjonens
undersøkelse av tilbudet til voksne om grunnskoleopplæring og opplæring
på videregående nivå – vedlegges protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 27. november 2008
Lodve Solholm |
Ivar Skulstad |
leder |
ordfører |