En effektiv saksbehandling i straffesakskjeden har
betydning for rettssikkerheten og for befolkningens rettsoppfattelse.
Hurtig oppfølging fra politiet, rask påtaleavgjørelse, rettergang
og straffegjennomføring er av preventiv verdi, så vel individuelt
som allment. På bakgrunn av dette har Stortinget fastsatt frister
for saksbehandlingstiden i de ulike leddene av straffesakskjeden.
Dokument nr. 3:15 (2004–2005) Riksrevisjonens undersøkelse
av effektiviteten i straffesakskjeden avdekket en rekke mangler
ved måloppnåelsen knyttet til saksbehandlingstiden hos sentrale
aktører i straffesakskjeden. Stortinget uttalte i Innst. S. nr.
38 (2005–2006) at funnene i Riksrevisjonens undersøkelse var bekymringsfulle,
og at det "etter komiteens mening vil være behov for å gjennomføre
nye undersøkelser i nær fremtid for å vurdere resultatene av tiltakene
som er og vil bli iverksatt". Riksrevisjonen har derfor gjennomført
en oppfølgingsundersøkelse.
Målet med oppfølgingsundersøkelsen har vært
å vurdere i hvilken grad aktørene i straffesakskjeden ivaretar Stortingets
krav om effektiv straffesaksavvikling. Undersøkelsen kartlegger
måloppnåelsen i politiet, ved statsadvokatembetene, ved domstolene og
i kriminalomsorgen.
Problemstillingene i oppfølgingsundersøkelsen er
identiske med problemstillingene i Riksrevisjonens Dokument nr.
3:15 (2004–2005), med unntak av problemstilling 1.3, som belyser
en frist som ble fastsatt etter at Riksrevisjonens første undersøkelse
ble avsluttet. Problemstillingene omfatter de sentrale aktørene
i straffesakskjeden.
1. I hvilken grad når
politidistriktene målet om at voldssaker skal være påtalevedtatt
innen 90 dager? (Frist 1)
2. I hvilken grad når politiet målet om
at saksbehandlingstiden ikke skal overstige seks uker regnet fra
da gjerningspersonen fikk status som mistenkt, og fram til tiltale,
for personer som var under 18 år på gjerningstidspunktet? (Frist
2)
3. Statsadvokaten skal avgjøre spørsmålet
om tiltale eller oversende saken til riksadvokaten med innstilling
om avgjørelse innen 15 dager fra statsadvokaten mottok saken fra
politiet, for personer som var under 18 år på gjerningstidspunktet.
I hvilken grad når statsadvokatembetene dette målet? (Frist 3)
4. I hvilken grad når statsadvokatembetene
målet om at påtalespørsmålet skal være avgjort i 90 pst. av sakene
innen 30 dager? (Frist 4)
5. I hvilken grad berammer
tingretten hovedforhandling senest to uker etter at saken kom til
tingretten? (Frist 5)
6. I hvilken grad har tingretten påbegynt
hovedforhandling innen seks uker etter at saken kom inn til tingretten,
dersom siktede er under 18 år på gjerningstidspunktet? (Frist 6)
7. I hvilken grad når lagmannsretten målet
om at anke skal henvises til ankeforhandling innen to uker etter
at anke er kommet inn til retten? (Frist 7)
8. I hvilken grad har lagmannsretten påbegynt hovedforhandlingene
senest åtte uker etter at anke til lagmannsretten er henvist til
ankeforhandling, dersom siktede er under 18 år på gjerningstidspunktet?
(Frist 8)
9. I hvilken grad når
påtalemyndighetene målet om at rettskraftig dom skal oversendes
kriminalomsorgen innen 30 dager? (Frist 9)
10 I hvilken grad kommer dømte til soning
senest to måneder etter at saken er mottatt av kriminalomsorgen?
(Frist 10)
Problemstillingene i undersøkelsen er besvart gjennom
innhenting av registerdata, bruk av spørrelister og gjennom løpende
kontakt med de aktuelle etatene.
Registerdata er innhentet fra tre ulike saksbehandlingssystemer
i straffesakskjeden: BL/STRASAK hos politi- og påtalemyndighet,
LOVISA i domstolene og KOMPIS i kriminalomsorgen. For frist 6 og
8 er beregningene basert på data som er oversendt fra Domstoladministrasjonen.
For å belyse problemstillingene er det beregnet hvor
stor andel av sakene som er behandlet innen de fastsatte fristene.
Dette ble også gjort i Riksrevisjonens forrige undersøkelse av straffesakskjeden.
I tillegg er det beregnet gjennomsnittlig saksbehandlingstid og
medianverdier for saksbehandlingstiden for å gi et bredere bilde
av den og for å kunne sammenligne med aktørenes egen resultatrapportering. Undersøkelsen
viser måloppnåelsen for årene 2005, 2006 og 2007 for flertallet
av fristene. For frist 3 og 4 omfatter undersøkelsen årene 2006
og 2007, mens det for frist 6 og 8 ikke foreligger tall for andre
år enn 2007.
For å belyse aktørenes vurderinger av måloppnåelsen
og for å få informasjon om igangsatte tiltak ble det i tillegg sendt
ut spørrelister til Politidirektoratet, Domstoladministrasjonen,
Kriminalomsorgens sentrale forvaltning, riksadvokaten og Justis-
og politidepartementet.
Det er også avholdt to kontaktmøter med den administrative
ledelsen i Justis- og politidepartementet og med de berørte etatene
der undersøkelsen er blitt presentert, og etatene har hatt mulighet
til å komme med synspunkter og innspill. Etatene har i tillegg blitt
kontaktet fortløpende når det var behov for avklaring av spørsmål
knyttet til datagrunnlag og beregningsmåter.
Påtalespørsmålet i saker som gjelder legemsfornærmelse
med skadefølge og legemsbeskadigelse, skal i oppklarte saker avgjøres
innen 90 dager fra anmeldelse hos politiet, med mindre hensynet
til etterforskningen eller andre omstendigheter gir grunn til det.
Undersøkelsen viser at fristen ble nådd for
60 pst. av sakene behandlet i 2007. Dette er en bedring fra Riksrevisjonens
saksgjennomgang i 2003, da 22 pst. av sakene ble påtaleavgjort innen
fristen. Tallet er likevel fremdeles relativt lavt. Ifølge Justis-
og politidepartementet skyldes den lave måloppnåelsen i 2007 at
politidistriktene i hele 2007 antok at de lå innenfor saksbehandlingsfristen
for denne fristen, og at innsatsen derfor ble justert deretter.
Andelen saker som ble behandlet innen frist i 2007, var imidlertid ikke
vesentlig annerledes enn andelen innen frist i 2006 (65 pst.) og
2005 (61 pst.). Andelen for 2007 kan imidlertid endre seg noe når
justerte data for året foreligger.
Selv om en overskridelse av fastsatte saksbehandlingsfrister
i enkelte tilfeller vil være nødvendig ut fra etterforskningshensyn,
er det særlig viktig at politiet overholder tidsrammene for saksbehandlingstidene.
Rask saksbehandling i en første fase etter anmeldelse kan være avgjørende
for å sikre de nødvendige bevis i en sak, og dermed være sentralt
for muligheten til å føre saken videre i rettssystemet. Overskridelser
av fristene i denne type saker må også antas å være belastende for
den fornærmede og for siktede i saken.
Det er stor variasjon mellom politidistriktene
når det gjelder utviklingen i andel saker som er behandlet innen
frist i perioden. Noen politidistrikter har hatt en reduksjon av
saker som er behandlet innen fristen, mens andre politidistrikter
har hatt en økning i andel saker behandlet innen frist. Fire politidistrikter
fattet i 2007 påtalevedtak innen frist i mindre enn 50 pst. av sakene.
Det følger av straffeprosessloven at påtalespørsmålet
i saker mot personer som var under 18 år på handlingstiden, skal
være avgjort innen 42 dager etter at vedkommende er å anse som mistenkt
i saken, med mindre hensynet til etterforskningen eller andre særlige
grunner gjør dette nødvendig, jf. straffeprosessloven § 249 annet
ledd.
Dette målet ble nådd for 77 pst. av sakene som ble
behandlet i 2007. Dette er en betydelig forbedring i politiets oppfølging
av unge lovbrytere fra Riksrevisjonens saksgjennomgang i 2003, da
27 av 28 gjennomgåtte saker hadde en saksbehandlingstid som oversteg
fristen på 42 dager. Økt effektivitet i behandlingen av påtalespørsmålet
for unge lovbrytere samsvarer med Stortingets ønske om prioritering av
denne gruppen.
Det framgår imidlertid også av undersøkelsen
at det var stor variasjon mellom politidistriktene når det gjelder
andel saker behandlet innen frist i 2007 i saker der lovbryteren
var under 18 år på gjerningstidspunktet. Måloppnåelsen varierte
fra 60 til 95 pst. Til sammen hadde 4 av 27 politidistrikter en
måloppnåelse på mindre enn 70 pst. i 2007.
Når det gjelder sakene der lovbryterne er under 18
år, viser Justis- og politidepartementet til Regjeringens handlingsplan
"Sammen mot barne- og ungdomskriminalitet 2005–2008" og St.meld.
nr. 20 (2005–2006) Alternative straffereaksjoner overfor unge lovbrytere.
Ifølge Justis- og politidepartementet legges det for unge lovbrytere
vekt på målrettede tiltak og reaksjoner som møter den enkeltes behov. Dette
medfører ifølge Justis- og politidepartementet at det kan være gode
grunner til at saksbehandlingen i en del saker overstiger fristen
på 42 dager.
I saker mot personer som var under 18 år på
gjerningstidspunktet, skal statsadvokaten avgjøre spørsmålet om
tiltale, eller oversende saken til riksadvokaten med innstilling
om avgjørelse, innen 15 dager fra statsadvokaten mottok saken fra
politiet. 15-dagersfristen gjelder også for riksadvokatens saksbehandling.
Om lag 30 pst. av 18-årssakene ble ikke behandlet innen frist i
2006 og 2007.
Det faktum at statsadvokatembetene er påtalemyndighet
i disse sakene, og ikke politiet, betyr at det her er tale om alvorlige
straffesaker. Selv om dette tilsier at sakene bør underlegges en
grundig saksbehandling, og at saksbehandlingstidene i noen tilfeller faktisk
bør overskrides, er det likevel viktig at saksbehandlingstiden i
denne typen saker forbedres ytterligere. Tiltaltes unge alder, og
de særlige belastninger en straffesak vil kunne medføre for denne
gruppen, gjør at det er viktig med en rask avklaring av skyldspørsmålet
for unge lovbrytere.
Undersøkelsen avdekker en ikke ubetydelig forskjell
mellom de enkelte statsadvokatembetene når det gjelder behandling
av saker der gjerningspersonen var under 18 år på gjerningstidspunktet.
Et embete – Trøndelag statsadvokatembete – behandlet eksempelvis
over 90 pst. av sakene innen fristen i 2007, mens et annet – Møre
og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter – behandlet om
lag 47 pst. av sakene innen frist. Justis- og politidepartementet
sier i sitt svarbrev seg enig i at variasjonen i måloppnåelsen mellom
statsadvokatembetene i 2007 var for stor, og at det heller ikke
er tilfredsstillende at gjennomsnittlig saksbehandlingstid i disse
sakene i 2007 ble 16 dager og således overskred fristen på 15 dager.
For statsadvokatembetene skal 90 pst. av sakene være
påtaleavgjort innen 30 dager. Riksrevisjonens undersøkelse viser
at målet om 30 dagers saksbehandlingstid ble nådd for om lag 80
pst. av sakene både i 2006 og i 2007. Dette er en klar bedring fra Riksrevisjonens
saksgjennomgang fra 2003, da 54 pst. av sakene ble behandlet innen
frist. Det må imidlertid understrekes at målet om at 90 pst. av
sakene skal være avgjort innen 30 dager, ikke ble nådd verken i
2006 eller i 2007.
I straffeprosessloven § 275 framgår det at retten så
snart som mulig fastsetter tid og sted for hovedforhandlingen og
underretter påtalemyndigheten, forsvareren og fornærmedes advokat
i saker som er nevnt i § 107 a. Dersom ikke særlige forhold er til hinder,
skal hovedforhandling berammes senest 14 dager etter at saken kom
inn til tingretten, jf. straffeprosessloven § 262 første punktum,
jf. § 325. Undersøkelsen viser at dette målet ble nådd for 83 pst.
av sakene som ble behandlet i 2007. Dette er en bedring fra Riksrevisjonens
saksgjennomgang i 2003, da 40 pst. av sakene ble behandlet innen
fristen.
Undersøkelsen viser at det var noe variasjon
i måloppnåelsen blant tingrettene for denne fristen. 11 av 74 tingretter
berammet mindre enn 70 pst. av sakene i 2007 innen fristen, mens
fem tingretter berammet mindre enn 50 pst. av sakene innen frist.
I straffeprosessloven § 275 framgår det også
at hovedforhandling skal avholdes så snart som mulig. Dersom ikke
særlige forhold er til hinder, skal hovedforhandlingen være påbegynt
innen 42 dager etter at saken kom inn til tingretten, dersom den
siktede var under 18 år da forbrytelsen ble begått. Undersøkelsen viser
at dette målet ble nådd for omlag 40 pst. av sakene. Dette er likevel
en bedring fra Riksrevisjonens saksgjennomgang i 2003, da 22 pst.
av sakene ble påbegynt innen fristen.
Variasjonen i saksbehandlingstider blant tingrettene
gjelder også i sakene der den siktede var under 18 år da forbrytelsen
ble begått. Undersøkelsen viser blant annet at 18 av 64 tingretter
ikke behandlet noen saker innen fristen, mens fem av 64 tingretter behandlet
samtlige saker innen fristen.
Det framgår av budsjettproposisjonene for 2005, 2006
og 2007 at det ikke skal gå mer enn 14 dager fra anke kommer inn
til lagmannsretten, og fram til henvisning til ankeforhandling.
Dette målet ble nådd for 76 pst. av sakene i 2007. Resultatet er
noe bedret fra Riksrevisjonens saksgjennomgang i 2003, da 65 pst. av
sakene ble henvist innen fristen.
Undersøkelsen viser også noe variasjon i måloppnåelsen
blant lagmannsrettene når det gjelder denne fristen. Undersøkelsen
viser at Gulating og Borgarting behandlet under 70 pst. av sakene
innen fristen, mens Hålogaland lagmannsrett, Agder lagmannsrett
og Frostating lagmannsrett behandlet over 90 pst. innen fristen.
I straffeprosessloven § 275 framgår det at hovedforhandling
generelt skal avholdes så snart som mulig. Dersom ikke særlige forhold
er til hinder, skal hovedforhandlingen i lagmannsrettene være påbegynt
innen 56 dager etter at anke til lagmannsretten er henvist til ankeforhandling,
dersom den siktede var under 18 år da forbrytelsen ble begått. Dette målet
ble nådd for 15 av 38 saker i 2007. Riksrevisjonens saksgjennomgang
i 2003 bestod av to saker, og gir derfor ikke grunnlag for sammenligning.
Domstolene hadde i 2007 en betydelig overskridelse
av de lovbestemte fristene knyttet til unge lovbrytere. Saksbehandlingsfristene
for saker som involverer unge lovbrytere, er kortere enn for øvrige samfunnsgrupper
nettopp fordi en straffesak vil kunne oppleves som særlig belastende
for denne gruppen. En rask avklaring av skyldspørsmålet er derfor
særlig viktig.
Justis- og politidepartementets rapportering
til Stortinget for 2005 når det gjelder de undersøkte fristene 5,
6, 7, og 8 i domstolene, er ikke fullt ut korrekte, jf. St.prp.
nr. 1 (2007–2008). Det framgår av nevnte budsjettproposisjon at
det heller ikke var mulig å rapportere korrekte tall for 2006 for
disse fristene. Årsaken til dette var ifølge Justis- og politidepartementet
problemer knyttet til overgangen til nytt saksbehandlingssystem,
LOVISA, i 2005. Det er av stor betydning at det i framtiden utarbeides
korrekt og relevant registrering og rapportering av disse fristene.
Det er et mål at alle typer straffereaksjoner
skal være påbegynt innen 60 dager etter at kriminalomsorgen har
mottatt den rettskraftige dommen, med mindre politiet har gitt utsettelse.
Undersøkelsen viser at dette målet ble nådd for 48 pst. av sakene
i 2007. Resultatet for 2007 viser imidlertid en bedring i forhold
til Riksrevisjonens saksgjennomgang i 2003, da soning innen fristen
ble påbegynt for 36 pst. av dommene. Selv om andelen rettskraftige
dommer der soning ble påbegynt innen fristen, har økt i 2007 sammenlignet
med Riksrevisjonens forrige undersøkelse, er andelen dommer med
påbegynt soning innen frist fortsatt å anse som lav.
Kriminalomsorgen har i 2007 mottatt et betydelig antall
rettskraftige dommer som på undersøkelsestidspunktet ikke er behandlet,
det vil si saker der den dømte venter på å sone. Når disse dommene
blir behandlet og den dømte kommer til soning en gang i 2008, vil
det trolig påvirke 2007-tallene i negativ retning.
Konsekvensene av at de domfelte må vente i over 60
dager på å fullbyrde straffen, er uheldig for både samfunnet, den
domfelte, fornærmede og pårørende. Fullbyrdelse av straff er av
betydning både for den domfeltes mulighet til å gjøre opp for seg
og for fornærmede og pårørendes mulighet til å legge en sak bak
seg. Samtidig har det betydning for den allmenne tiltroen til rettsvesenet
og for forebygging av kriminalitet. Videre vil det være en risiko
for at dømte vil begå nye straffbare handlinger når de venter på
å sone.
Undersøkelsen viser at fristoverskridelsen var særlig
stor for fem av fristene (1, 3, 6, 8, 10). Disse fristene gjelder
saker der den mistenkte var under 18 år på gjerningstidspunktet
(3, 6 og 8), voldssaker med frist (1) og saker der dømte venter
på soning (10).
Ifølge Justis- og politidepartementet tar Riksrevisjonen
for lite hensyn til at flere av fristene ikke er absolutte. En rekke
praktiske og prinsipielle hensyn knyttet til etterforskning og forsvarlig
saksbehandling kan tilsi at fristene ikke bør overholdes. Justis- og
politidepartementet omtaler i denne forbindelse blant annet hensynet
til forsvarlig oppnevning av sakkyndige og forsvarere, noe som kan
innebære at berammelse og oppstart av hovedforhandling utsettes.
Justis- og politidepartementet viser videre til at de fastsatte
fristene for politi og påtalemyndighet angående påtalespørsmålet
kan overskrides dersom hensynet til etterforskningen eller andre
omstendigheter gir grunn for det.
Saksbehandlingstidene i straffesakskjeden er imidlertid
redusert for hver av fristene sett i forhold til den forrige undersøkelsen.
Tiltakene som ble iverksatt etter den forrige undersøkelsen, har
ifølge Justis- og politidepartementet og de andre aktørene bidratt
til reduksjon i saksbehandlingstiden, men til tross for dette er
det imidlertid fortsatt et vesentlig forbedringspotensial i saksbehandlingstider.
Justis- og politidepartementet anser blant annet kombinasjonen
av tiltak som er satt i gang for å øke effektiviteten i straffesakskjeden,
som det avgjørende for forbedrede resultater. Sektorovergripende
tiltak har vært prioritert i perioden etter forrige undersøkelse,
både i form av opprettelsen av "Forum for samarbeid i straffesaksskjeden",
opprettet i 2005, og i form av tiltak for å bedre den elektroniske
saksflyten i straffesakskjeden. I tillegg har aktørenes måloppnåelse
på saksbehandlingstidene som er fastsatt av Stortinget, vært et
sentralt tema i departementets styringsdialog med aktørene. Justis-
og politidepartementet anser økt effektivitet i kriminalomsorgen som
særlig presserende.
En effektiv saksbehandling av straffesaker i politi,
hos påtalemyndighet, ved domstolene og i kriminalomsorgen er av
stor betydning, både for å ivareta rettssikkerheten og for befolkningens
rettsoppfattelse. Hurtig oppfølging fra politiet, rask påtaleavgjørelse,
rettergang og straffegjennomføring er av preventiv verdi, så vel
individuelt som allment. På bakgrunn av dette har Stortinget fastsatt
frister for behandlingen av visse typer saker i straffesakskjeden.
Den forrige undersøkelsen av saksbehandlingstidene i straffesakskjeden
viste at et flertall av sakene ikke ble behandlet innen de fastsatte
fristene. Den nye undersøkelsen viser at saksbehandlingstidene i straffesakskjeden
for de undersøkte sakene generelt er redusert, men at det fremdeles
er et betydelig antall saker i flere ledd av straffesakskjeden som
ikke behandles innen de fastsatte fristene.
Riksrevisjonen er innforstått med at hensynet
til etterforskning og forsvarlig saksbehandling i enkelte tilfeller
gjør det nødvendig og riktig å overskride de fastsatte fristene.
Fristoverskridelsene i denne oppfølgende undersøkelsen er imidlertid
fremdeles så vidt betydelige i flere ledd i straffesakskjeden at
det er viktig at saksbehandlingstiden reduseres ytterligere. Tre
av de fem fristene med lavest måloppnåelse gjelder unge lovbrytere.
Det er grunn til å spørre om den lave måloppnåelsen i disse sakene
er i overensstemmelse med Stortingets forutsetning om at unge lovbrytere
skal prioriteres i straffesaksbehandlingen. Det er også grunn til
å stille spørsmål om det er i overensstemmelse med Stortingets forutsetninger
at 40 pst. av de undersøkte voldssakene i 2007 ikke ble påtaleavgjort
innen fristen. Andelen utenom frist var også betydelig i 2005 og
2006. Riksrevisjonen har i denne forbindelse merket seg at Justis-
og politidepartementet isolert sett er enig i at en måloppnåelse på
60 pst. i 2007 for voldssakene er relativt lavt.
Riksrevisjonen mener det er særlig viktig at
politiet overholder saksbehandlingsfristene. Rask saksbehandling
i en første fase etter anmeldelse kan være avgjørende for å sikre
de nødvendige bevis i en sak, og dermed være sentralt for muligheten
til å føre saken videre i rettssystemet. Riksrevisjonen vil også understreke
at fristoverskridelsen knyttet til voldssaker med frist er særlig
uheldig siden det her er tale om alvorlige straffesaker som må antas
å være belastende både for den fornærmede og for siktede i saken.
Riksrevisjonen peker på at over halvparten av
de domfelte må vente lenger på å få påbegynt soning enn den fastsatte
fristen på 60 dager fra en sak mottas av kriminalomsorgen, og at
dette er en betydelig fristoverskridelse. At domfelte må vente på
å få sonet sin straff, er uheldig for både de domfelte, fornærmede,
pårørende og for samfunnet generelt. De domfelte har rett til å
få sonet sin straff slik at de selv, og fornærmede og pårørende,
kan legge saken bak seg.
Riksrevisjonen er enig med Justis- og politidepartementet
i at lik saksbehandlingstid for like saker bare er ett av flere
forhold som bidrar til likebehandling i straffesakskjeden. Riksrevisjonen
bemerker imidlertid at de lokale variasjonene i saksbehandlingstider
både hos politiet, ved statsadvokatembetene og ved domstolene var
så vidt betydelige at det er grunn til å stille spørsmål om hensynet
til likebehandling knyttet til saksbehandlingstider fullt ut ivaretas.
Riksrevisjonen merker seg i denne forbindelse at Justis- og politidepartementet
mener at det var en for stor variasjon i måloppnåelsen hos statsadvokatene
i 2007.
Riksrevisjonen har merket seg at Justis- og
politidepartementet og de berørte etater påpeker at datagrunnlaget
knyttet til flere av fristene for politi og påtalemyndighet har
visse svakheter som gjør det utfordrende å sammenligne de ulike
årene. Riksrevisjonen er klar over disse svakhetene og har tatt
hensyn til dette i undersøkelsen.
Riksrevisjonen forutsetter at Justis- og politidepartementet
prioriterer arbeidet med å videreutvikle systemene som gir informasjon
om saksbehandlingstiden i straffesakskjeden. Dette arbeidet bør
blant annet gjøre det mulig å følge sakene gjennom straffesakskjeden.
En forbedring av informasjonssystemene vil også gi et bedre grunnlag
for styring.
Riksrevisjonen har forelagt saken for Justis-
og politidepartementet, og det fremgår av statsrådens svarbrev av
3. juli 2008:
"…Jeg er enig i at en effektiv saksbehandling av straffesaker
i politi, påtalemyndighet, domstolene og i kriminalomsorgen er av
stor betydning både for å ivareta rettsikkerheten og befolkningens
rettsoppfattelse. Hurtig oppfølging fra politiet, rask påtaleavgjørelse,
Rettergang og straffegjennomføring er av preventiv verdi, så vel
individuelt som allment.
Riksrevisjonens oppfølgingsundersøkelse
viser at saksbehandlingstiden i straffesakskjeden for de undersøkte
sakene generelt er redusert siden Riksrevisjonens forrige undersøkelse,
men at det fortsatt er et betydelig antall saker som ikke behandles
innen de fastsatte fristene. En viktig og legitim årsak til en del av
fristoverskridelsene er at hensynet til etterforskningen og forsvarlig
saksbehandling i enkelte tilfeller gjør det nødvendig og riktig
å overskride de fastsatte fristene. Jeg er likevel enig i at resultatene
på noen områder fortsatt er for svake, og vil fortsatt ha stor oppmerksomhet
rettet mot virksomhetenes måloppnåelse.
Jeg noterer
at Riksrevisjonen stiller spørsmål ved om den lave måloppnåelsen
knyttet til tre av fristene som gjelder unge lovbrytere, er i overensstemmelse med
Stortingets forutsetning om at unge lovbrytere skal prioriteres
i straffesaksbehandlingen. Dette må etter mitt syn nyanseres noe.
Jeg
vil innledningsvis peke på at Regjeringen vektlegger en forutsigbar
og rask oppfølging av unge lovbrytere gjennom helhetlig og forpliktende
tverretatlig samarbeid. Klar plassering av ansvar for etablering
og oppfølging av målrettede tiltak og reaksjoner som møter den enkeltes
behov, vektlegges som sentrale for å lykkes i arbeidet med straffegjennomføring
til barnets beste. Tilpassede vilkår i straffereaksjoner for lovbrytere
under 18 år, medfører at det kan være gode grunner til at kravet
til saksbehandlingstid ikke nås i alle saker. Jeg viser likevel
til at det er en svært positiv utvikling i måloppnåelsen når det gjelder
politiets frist på 42 dager for påtalevedtak i saker der personen
var under 18 år på gjerningstidspunktet.
Frist 3,
som gjelder kravet til saksbehandlingstid for når påtalespørsmålet
skal avgjøres av den høyere påtalemyndighet, ble innført i 2005,
og er isolert sett et kraftig signal om at unge lovbrytere skal
prioriteres i alle ledd i straffesakskjeden. Riksrevisjonens undersøkelse
viser at ca 70 prosent av sakene behandles innenfor fristen. Av
de sakene som faller utenfor fristen vil en del falle inn under
de lovbestemte unntakene som gjelder hensynet til etterforskningen
eller særlige hensyn gjør det nødvendig. Jeg er imidlertid enig
i at måloppnåelsen er for lav og at det var for stor variasjon i
måloppnåelsen mellom statsadvokatembetene i 2007. Riksadvokaten
har allerede tatt dette opp med de berørte embeter og forventer
bedring. Jeg vil påse at saken følges opp i styringsdialogen med
Riksadvokaten.
Når det gjelder frist 6 og 8 som gjelder
når hovedforhandling skal være påbegynt i tingrettene og lagmannsrettene
i saker der tiltalte var under 18 år på gjerningstidspunktet, er
måloppnåelsen fortsatt lav selv om det er en forbedring fra Riksrevisjonens gjennomgang
i 2003. jeg viser i denne sammenheng til at fristene etter straffeprosesslovens
§ 275 ikke er absolutte, og det kan være en rekke praktiske og prinsipielle
hensyn som kan tilsi at fristene ikke bør overholdes i enkeltsaker.
Blant annet vil hensynet til tiltaltes frie forsvarervalg innebære
at oppstart av hovedforhandling må utsettes. Jeg mener likevel at domstolene
må arbeide aktivt for at måloppnåelsen i fristsakene bedres og vil
følge opp dette i dialogen med Domstoladministrasjonen.
Jeg
mener på bakgrunn av ovennevnte at det blir noe unyansert å fremheve
manglende måloppnåelse knyttet til fristene som uttrykk for manglende
prioritering av unge lovbrytere. Å legge til rette for individuell
oppfølging og tilpassede vilkår og straffereaksjoner som er til
barnets beste, er også et uttrykk for prioritet. Jeg er imidlertid
enig i at andelen saker innenfor flere av fristene må bli høyere
og vil følge opp berørte virksomheter i forhold til dette.
Riksrevisjonen
bemerker at det er grunn til å stille spørsmål om det er i overensstemmelse
med Stortingets forutsetninger at 40 prosent av de undersøkte voldssakene
i 2007 ikke ble påtaleavgjort innen fristen. Det vises til at andelen
utenom frist var betydelig også i 2005 og 2006. Riksrevisjonen trekker
for øvrig frem at Justis- og politidepartementet isolert sett er
enig i at en måloppnåelse på 60 prosent i 2007 for voldssakene er
relativt lavt.
I denne sammenheng vil jeg påpeke at
en vesentlig årsak til de svake resultat i 2007 antakelig skyldes en
datateknisk feil som medførte at det ble generert uriktig styringsinformasjon.
Jeg viser også til at det har vært en betydelig resultatforbedring
for voldssakene med frist i perioden 2004–2006, og at Riksrevisjonens
undersøkelse viser at median for de tre årene ligger godt innenfor
fristen på 90 dager.
Jeg er enig med Riksrevisjonen
at det er særlig viktig at politiet overholder saksbehandlingsfristene. Rask
saksbehandling i en første fase etter anmeldelse kan være avgjørende
for å sikre de nødvendige bevis i en sak, og dermed være sentralt
for muligheten til å føre saken videre i rettssystemet. Jeg mener
at resultatene fra undersøkelsen viser at dette arbeidet prioriteres.
Jeg har for øvrig ikke grunnlag til å tro at fristoversittelsene
medfører mangelfull sikring av bevis.
Når det gjelder
fristen på 60 dager fra saken mottas av kriminalomsorgen til den
domfelte påbegynner soning, er det fortsatt en betydelig fristoverskridelse, selv
om undersøkelsen også her viser en forbedring. Jeg viser imidlertid
til at det ikke vil være mulig å nå den fastsatte fristen på 60
dager før soningskøen er avviklet. Arbeidet med å avvikle soningskøen
står derfor sentralt i Regjeringens kriminalpolitikk og prioriteringer.
Regjeringen la i mai 2008 frem en plan for avvikling av soningskøen
innen 2009. I perioden 2006–2008 er det bygget eller under arbeid
til sammen 398 nye fengselsplasser og det er vedtatt lovendringer
som sammen med andre tiltak skal bidra til at målet nås: Jeg viser
blant annet til at en prøveordning med elektronisk kontroll iverksettes
fra 1. september 2008. Arbeidet med å legge til rette for at utenlandske
innsatte raskere kan overføres til fortsatt soning i hjemlandet
er også intensivert: Halden fengsel vil få 251 fengselsplasser,
og er planlagt ferdig våren 2010. Pr. 30. juni 2006 utgjorde soningskøen
for ubetinget fengselsstraff 2 791 dommer, for samfunnstraff 306
dommer og for bøtesoning 2665 dommer. Status pr. 13. juni 2008 var
for ubetinget fengselsstraff 844 dommer, for samfunnstraff 104 dommer
og for bøtesoning 1883 dommer. Dette viser at køavviklingsplanen
og gjennomføringen av tiltakene har hatt effekt og at regjeringens
mål om å avvikle soningskøen er realistisk.
Jeg
noterer at Riksrevisjonen er enig i at lik saksbehandlingstid for
like saker bare er ett av flere forhold som bidrar til likebehandling
i straffesakskjeden. Riksrevisjonen bemerker likevel at de lokale variasjonene
i saksbehandlingstider både hos politiet, statsadvokatembetene og
ved domstolene var så vidt betydelige at det er grunn til å stille
spørsmål om hensynet til likebehandling knyttet til saksbehandlingstider
fullt ut ivaretas.
Jeg er enig i at det er uheldig
dersom variasjonene i saksbehandlingstider i for stor grad kan tilskrives
andre forhold en sakenes individuelle karakter. Noe variasjon gitt
de forskjellige distriktenes karakter og erfaring med ulike sakstyper
må imidlertid påregnes. Jeg vil påse at forholdet følges opp i styringsdialogen
med Politidirektoratet og riksadvokaten, og i den løpende dialogen
med Domstoladministrasjonen.
Jeg er ellers enig i
at det er behov for å videreutvikle informasjonssystemene i straffesakekjeden. Ikt-området
er sentralt i samhandlingen mellom domstolene, justissektoren for
øvrig og i forhold til eksterne aktører. En felles holdning i ikt-strategiske spørsmål
og en samlet utvikling av ikt-området er nødvendig for å etablere
kostnadseffektive og velfungerende ikt-løsninger som blant annet
vil gi bedre grunnlag for informasjonsinnhenting og styring.
Jeg
vil avslutningsvis bemerke at Riksrevisjonens arbeid med å kartlegge
effektiviteten i straffesakskjeden har vært nyttig for Justis- og
politidepartementet, og jeg vil bruke resultatene i det videre arbeidet
med å effektivisere straffesakskjeden."
Undersøkelsen viser at saksbehandlingstidene
i straffesakskjeden for de undersøkte saksområdene generelt er redusert,
men at det fremdeles er et betydelig antall saker i flere ledd av
straffesakskjeden som ikke behandles innen de fastsatte fristene.
Riksrevisjonen merker seg at Justis- og politidepartementet sier
seg enig i at resultatene på noen områder fortsatt er for svake,
og at departementet vil ha stor oppmerksomhet rettet mot virksomhetenes
måloppnåelse.
Riksrevisjonen konstaterer at Justis- og politidepartementet
mener at hensynet til etterforskning og forsvarlig saksbehandling
i enkelte tilfeller gjør det nødvendig og riktig å overskride de
fastsatte fristene. Fristoverskridelsene som framkommer i denne
oppfølgende undersøkelsen, er imidlertid innen flere ledd av straffesakskjeden
så vidt betydelige at det etter Riksrevisjonens oppfatning er av
vesentlig betydning å redusere saksbehandlingstiden ytterligere.
Riksrevisjonens undersøkelse viser at fem av fristene
har en spesielt lav måloppnåelse. Tre av de fem fristene gjelder
unge lovbrytere. Stortinget har forutsatt at denne gruppen lovbrytere
skal prioriteres i straffesaksbehandlingen, og at saksbehandlingen blant
annet må være rask og effektiv. Riksrevisjonen merker seg at departementet
anser det som viktig at tiltak og reaksjoner overfor disse lovbryterne
tar hensyn til den enkeltes behov, og at oppfølgingen av denne gruppen
skjer gjennom et helhetlig og forpliktende tverretatlig samarbeid.
Tilpassede vilkår i straffereaksjoner for lovbrytere under 18 år
gir derfor ifølge departementet gode grunner til at kravet til saksbehandlingstid
ikke nås i alle sakene. Riksrevisjonen anser det som viktig at saksbehandlingen
er tilpasset den enkeltes behov når det er nødvendig og mulig, men
at hensynet til rask og effektiv saksbehandling også må ivaretas
for denne gruppen lovbrytere. Riksrevisjonen peker på at fristoverskridelsene for
unge lovbrytere er så vidt stor at saksbehandlingstiden for denne
gruppen bør reduseres ytterligere.
Riksrevisjonen understreker at fristoverskridelsen
knyttet til voldssaker med frist er særlig uheldig siden det her
er tale om alvorlige straffesaker som må antas å være belastende
både for den fornærmede og for siktede i saken.
Riksrevisjonen ser positivt på at soningskøen
for ubetinget fengselsstraff er betydelig redusert de siste årene.
Selv om soningskøen er redusert, viser undersøkelsen at over halvparten
av de domfelte i 2007 måtte vente lenger enn 60 dager fra en rettskraftig dom
ble mottatt av kriminalomsorgen, til påbegynt soning. Riksrevisjonen
mener dette er uheldig for både de domfelte, fornærmede, pårørende
og for samfunnet generelt.
Undersøkelsen viser at de lokale variasjonene
i saksbehandlingstider både hos politiet, ved statsadvokatembetene
og ved domstolene var betydelige. Noe variasjon gitt de forskjellige
distriktenes karakter og erfaring med ulike typer saker må påregnes, men
variasjonen i saksbehandlingstidene er så vidt betydelig at det
kan stilles spørsmål om hensynet til likebehandling knyttet til
saksbehandlingstider ivaretas godt nok. Riksrevisjonen merker seg
at variasjonene i saksbehandlingstider er blant sakene Justis- og politidepartementet
vil følge opp i styringsdialogen med Politidirektoratet og med riksadvokaten
og i den løpende dialogen med Domstoladministrasjonen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet,
Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss,
fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Kristelig Folkeparti,
Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, har
merket seg at den foreliggende undersøkelse er en oppfølging av
en tilsvarende undersøkelse presentert i Dokument nr. 3:15 (2004–2005),
jf. Innst. S. nr. 38 (2005–2006). Kontroll- og konstitusjonskomiteen
uttalte i nevnte innstilling at det ville være behov for å gjennomføre nye
undersøkelser i nær framtid for å vurdere resultatene av både tiltakene
som var satt i verk og tiltak som var varslet.
Komiteen viser til at Stortinget
har fastsatt frister for saksbehandlingstiden i de ulike leddene
i straffesakskjeden. Den foreliggende undersøkelse kartlegger måloppnåelsen
i politiet, ved statsadvokatembetene, ved domstolene og i kriminalomsorgen.
Komiteen ser det som positivt
at det har skjedd forbedringer i måloppnåelsen i alle ledd siden
forrige undersøkelse. Dette tyder på at tiltak som har vært iverksatt,
har virket. Fortsatt er det imidlertid brudd på de generelle tidsfristene
i et betydelig antall saker. Når det gjelder påbegynte hovedforhandlinger
for 18-årssaker både i tingretten og lagmannsretten og dømte til
soning, overholdes tidsfristene for eksempel i under 50 pst. av
sakene.
Komiteen mener det er spesielt
uheldig at mer enn halvparten av de dømte må vente mer enn to måneder
på soning. Dette gir dårlige signaler både til den fornærmede, pårørende,
den domfelte selv og til samfunnet generelt. Også fristoverskridelsene
i voldssaker gir uheldige signaler og unødige belastninger for de
berørte.
Komiteen vil understreke at en
effektiv straffesakskjede er svært viktig både av hensyn til rettssikkerheten
og for rettsoppfattelsen blant folk flest. Hurtig oppfølging i alle
ledd har også en preventiv verdi så vel individuelt som allment.
Det er dessuten viktig at det skjer en rask saksbehandling hos politiet, slik
at bevis sikres og saken kan komme videre i rettssystemet.
Komiteen vil peke på at det i
en del tilfeller kan være gode grunner til at de fastsatte frister
ikke overholdes. Det er av avgjørende betydning at både etterforskningen
og saksbehandlingen er forsvarlig, selv om dette kan bety at tidsfrister
ikke kan holdes. Her er det også åpnet for unntak fra de lovbestemte fristene.
Det er også av betydning at det spesielt for unge lovbrytere legges
til rette for individuell oppfølging og tilpassede straffereaksjoner. Komiteen mener
det kan aksepteres at tidsfristene ikke overholdes når det er påkrevd
for at saksbehandlingen skal være forsvarlig.
Domstoladministrasjonen har i brev til kontroll- og
konstitusjonskomiteen av 31. oktober 2008 inngitt bemerkninger til
Riksrevisjonens oppfølgingsundersøkelse av effektiviteten i straffesakskjeden.
Brevet følger som vedlegg til innstillingen. Komiteen har merket
seg at Domstoladministrasjonen uttaler følgende om fristene der
siktede var under 18 år da forbrytelsen ble begått:
"Disse fristene gjelder likevel ikke hvis "særlige forhold
er til hinder". Dette forbeholdet er tatt av rettssikkerhetsmessige
hensyn og ut fra praktiske forhold. Det er rettens ansvar å sikre
at tiltaltes mulighet for fritt forsvarervalg er ivaretatt, og eksempelvis
at sakkyndige kan møte. Særlig når det gjelder unge lovovertredere
kan det også lett bli spørsmål om å få siktedes personlige og sosiale
situasjon kartlagt på en god måte gjennom en såkalt personundersøkelse
(jf. straffeprosessloven § 161). Dette er forhold som anses å være
viktigere enn rask saksbehandling."
Komiteen har i denne sammenheng
også merket seg Justis- og politidepartementets kommentarer til
undersøkelsen. Der fremkommer det at statsråden vil ta opp forholdene
med berørte virksomheter for å få en bedre måloppnåelse. Riksrevisjonens
undersøkelse vil også bli brukt i det videre arbeid med å effektivisere
straffesakskjeden.
Komiteen viser til at det er
store lokale variasjoner i saksbehandlingstiden i alle ledd. Dette
gir grunnlag for å stille spørsmål ved om hensynet til likebehandling
blir godt nok ivaretatt. Komiteen har merket seg
at dette også er noe departementet vil ta opp i sin styringsdialog.
Komiteen har videre merket seg
at Domstoladministrasjonen i brevet til komiteen viser til at den enkelte
dommer rent konstitusjonelt er uavhengig i sin dømmende virksomhet,
og i så måte ikke kan instrueres verken av Domstoladministrasjonen
eller andre statsorganer. Dette gjelder også rettens vurdering og
avgjørelse med hensyn til når hovedforhandling skal avholdes.
Komiteen mener det er viktig
at departementet ser nærmere på de forhold undersøkelsen avdekker og
prioriterer arbeidet med å sette i verk tiltak for å redusere saksbehandlingstiden
ytterligere, samtidig som hensynet til rettssikkerheten for den
enkelte ivaretas. Det er nødvendig å ha saksbehandlingssystemer
som gir informasjon om saksbehandlingstid og årsaker til brudd på
tidsfristene og å legge til rette for at sakene kan følges gjennom
hele straffesakskjeden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har med stor interesse merket seg Riksrevisjonens
påpekninger, jf. Dokument nr. 3:13 (2007–2008).
Disse medlemmer deler mye av
den bekymring Riksrevisjonen trekker frem og vil bemerke det.
Disse medlemmer er spesielt bekymret
for to forhold; der personer er under 18 år på gjerningstidspunktet
og voldssaker med frist. Til det første vil disse medlemmer understreke
viktigheten av at slike saker avgjøres så raskt som mulig, ikke
minst i saker der gjerningspersonen i etterkant av en domsprosess
blir frikjent. I så måte er det å være tiltalt svært belastende.
Likeledes vil det fra offerets side ofte være et ønske om å få saken
avgjort hurtig. For alle involverte vil belastningen øke jo lengre
tid det tar å få saken avgjort. Et annet moment som tilsier at saker
bør behandles raskt, er praksisen med at lang behandlingstid gir
den dømte strafferabatt. Disse medlemmer deler derfor
Riksrevisjonens påpekning av behovet for å holde et tett fokus på disse
sakene.
Disse medlemmer viser også til
at det i voldssaker med frist i 2007 var ca. 4 pst. av sakene som
ikke ble behandlet i henhold til fristen. Disse medlemmer er
bekymret for dette resultatet og mener at det primært rammer offeret
for denne typen kriminalitet. Disse medlemmer mener
videre at rask og riktig behandling viser at slik kriminalitet slås
det hardt og effektivt ned på.
Disse medlemmer støtter opp om
Riksrevisjonens merknader om at det går for lang tid fra en person
er dømt til vedkommende møter til soning. Selv om det i noen tilfeller
kan være gode grunner for at vedkommende ikke møter, mener disse
medlemmer at tallene er altfor høye og at det rammer tilliten
til rettsstaten på en ikke akseptabel måte. Et offer som møter sin
gjerningsmann på et tidspunkt hvor vedkommende skulle ha startet
sin soning, vil utvilsomt føle det sterkt belastende. Disse
medlemmer forventer derfor en vesentlig bedring på dette
området.
Videre vil disse medlemmer hevde
som lite tilfredsstillende at det eksisterer til dels stor variasjon i
saksbehandlingstiden hos politiet, statsadvokatene og domstolene.
Slike forhold rammer i verste fall likebehandling, som er et grunnleggende
element innen rettssikkerhetstenkningen her til lands.
Disse medlemmer er videre sterkt
kritiske til at de tall Justisdepartementet rapporterer til Stortinget,
i noen tilfeller har vist seg å være direkte feil. Likeledes at
det har vist seg at det finnes områder der departementet totalt
sett ikke har kunnet rapportere om måloppnåelse i henhold til gitte
frister. At departementet ikke makter å følge opp Stortingets krav
er svært utilfredsstillende, etter disse medlemmers syn.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av godt samarbeid og kvalitativ behandling inne i straffesakskjeden.
Alt annet vil ramme de involverte på en eller flere måter. Selv
om noe er blitt bedre, mener disse medlemmer at det
fremdeles finnes et forbedringspotensial og at dette bør utnyttes.
Dog mener disse medlemmer at saksbehandlingstiden
ikke må gå på bekostning av rettssikkerheten til noen involverte.
Disse medlemmer vil derfor be
departementet fortsette arbeidet med å holde fokus på de utfordringer
som eksisterer og at man sørger for et godt og konstruktivt samarbeidsklima
de berørte parter imellom.
Disse medlemmer forutsetter også
at departementet tar høyde for at nødvendige bevilgninger stilles
til rådighet, slik at det faktisk er sammenfall mellom forventninger
og muligheter.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Dokument nr. 3:13 (2007–2008) – Riksrevisjonens
oppfølgingsundersøkelse av effektiviteten i straffesakskjeden –
vedlegges protokollen.
Det vises til Dokument nr. 3:13 (2007-2008): Riksrevisjonens
oppfølgingsundersøkelse av effektiviteten i straffesakskjeden. Domstoladministrasjonen finner
det nødvendig å inngi enkelte bemerkninger til noen sider ved denne
undersøkelsen.
Prinsipielt er det grunn til å understreke at
effektivitet i straffesakskjeden, herunder i domstolene, er viktig.
Det følger av Stortingets retningslinjer for Domstoladministrasjonen,
som gis i tilknytning til behandlingen av St.prp. nr. 1, at vi skal
"følge opp målsetningene om en effektiv saksbehandling med høy kvalitet".
Stortinget har også fastsatt måltall for saksbehandlingstiden i
ulike sakstyper, herunder at de vanlige straffesakene ("meddomsrettsakene")
i gjennomsnitt skal være pådømt innen 3 måneder etter at saken er
brakt inn for tingretten. Det er grunn til å understreke at dette
– etter hva vi kjenner til – er de klart strengeste effektivitetskravene
for domstoler, så vel i Norden som i Europa.
Domstolene og Domstoladministrasjonen har stort
fokus på saksbehandlingstid og har arbeidet målrettet med denne
de siste årene. Målet har vært å redusere den totale saksbehandlingstiden
– dvs. tiden fra en sak kommer inn til domstolen og til en avgjørelse
i saken er truffet. Domstolenes arbeid har gitt gode resultater,
og utviklingen i gjennomsnittlig saksbehandlingstid for straffesaker
for tingrettene og lagmannsrettene de siste årene er vist i figurene under.
[Figur:]
Det er for vår del viktig å understreke at det
har skjedd en meget positiv utvikling i domstolene de senere årene
når det gjelder effektivitet.
I tillegg til Stortingets måltall kommer at
noen frister er lovfestet.
Etter straffeprosessloven § 275 skal retten
generelt innen to uker fra mottak beramme hovedforhandlingen,
dvs. treffe en beslutning om når selve rettssaken skal avvikles.
Fristen gjelder ikke dersom "særlige forhold er til hinder". Ikke
minst i større saker vil berammelsen ta lengre tid, fordi det er
mange opptatte aktører som skal på plass, og også om sommerferien
kan det her oppstå problemer.
Etter samme paragraf skal hovedforhandlingen
i tingretten påbegynnes innen seks uker
etter at saken kom inn dersom siktede var under 18 år da forbrytelsen
ble begått. Likeledes skal i slike saker ankeforhandlingen i lagmannsretten
påbegynnes innen åtte uker etter at saken er henvist til behandling.
Disse fristene gjelder likevel ikke hvis "særlige forhold er til
hinder". Dette forbeholdet er tatt av rettssikkerhetsmessige hensyn
og ut fra praktiske forhold. Det er rettens ansvar å sikre at tiltaltes
mulighet for fritt forsvarervalg er ivaretatt, og eksempelvis at
sakkyndige kan møte. Særlig når det gjelder unge lovovertredere
kan det også lett bli spørsmål om å få siktedes personlige og sosiale
situasjon kartlagt på en god måte gjennom en såkalt personundersøkelse
(jf. straffeprosessloven § 161). Dette er forhold som anses å være
viktigere enn rask saksbehandling. Årsak til at hovedforhandling
avholdes senere enn hva loven angir skal angis i sakens rettsbok.
Det er ikke mulig å fastslå at en sak med fristoversittelse burde
vært avholdt innenfor fristen uten å gå inn på årsaken til dette.
Det er for øvrig viktig å erindre at domstolene
og den enkelte dommer rent konstitusjonelt er uavhengige i sin dømmende
virksomhet, og i så måte ikke kan instrueres verken av Domstoladministrasjonen eller
andre statsorganer. Dette gjelder også rettens vurdering og avgjørelse
med hensyn til når hovedforhandling skal avholdes.
Den første merknaden er knyttet til at undersøkelsen
er basert på ett sett frister som bare gjelder enkeltelementer i
domstolenes saksbehandling.
To av de fire fristene for domstolene som er omhandlet
angår to-ukersfristen for beramming. Dette utgjør kun en liten del
av saksbehandlingstiden i domstolene. De to øvrige fristene omhandler
en større del av saksbehandlingstiden (hhv 6 og 8 ukers frist for
påbegynt hovedforhandling), men her fokuseres det på et utvalg saker
som utgjør om lag 3 % av straffesakene. Disse avgrensningene gjør
at man ikke kan trekke generelle konklusjoner
om effektiviteten i straffesakskjeden på bakgrunn av resultatene
fra undersøkelsen.
Analysene Riksrevisjonen har gjennomført viser at
andelen fristoversittelser for enkelte av de aktuelle undersøkte
fristene er høy, og resultatene kan tyde på at domstolene i større
grad kan vektlegge prioritering av saker hvor tiltalte var under
18 år på gjerningstidspunktet. Om det noe lengre tidsforbruket enn
hva loven angir er begrunnet i slike konkrete forhold som nevnt
foran, er imidlertid ikke undersøkt.
Domstoladministrasjonen ser positivt på at det fokuseres
på domstolenes effektivitet. Det er likevel viktig for oss å understreke
at Riksrevisjonens undersøkelse kan være egnet til å gi et bilde
av domstolenes arbeid med effektivitet som ikke er dekkende for situasjonen.
I etterkant av Riksrevisjonens rapport er det
sendt brev til alle landets domstoler for å minne om de fristene
som er undersøkt, og det er gjort endringer i saksbehandlings-systemet
som bidrar til å minne domstolene om disse fristene i sakene hvor
det er relevant. Å beslutte når en sak skal gå for retten er imidlertid
en del av domstolenes dømmende virksomhet. Av prinsipielle grunner
er det derfor vanskelig å iverksette ytterligere tiltak uten å komme
i konflikt med prinsippet om domstolenes uavhengighet.
Domstoladministrasjonen vil jobbe videre med
å utvikle domstolene, og saksbehandlingstid er et av flere områder
det fortsatt vil jobbes aktivt med. Resultatene fra Riksrevisjonens
rapport vil bli brukt i dette arbeidet.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 27. november 2008
Lodve Solholm |
Ola T. Lånke |
leder |
ordfører |