Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/123/EF om
tjenester i det indre marked (tjenestedirektivet) ble vedtatt i
EU 12. desember 2006. Direktivet anses som EØS-relevant.
Regjeringen ber om Stortingets samtykke til deltakelse
i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av tjenestedirektivet
i EØS-avtalen. Stortingets samtykke er nødvendig fordi gjennomføringen
i norsk rett nødvendiggjør lovvedtak, og fordi innlemmelsen anses
som en sak av særlig viktighet, jf. grunnloven § 26, annet ledd.
For at Norge og de øvrige EØS/EFTA-statene ikke skal forsinke gjennomføringen
av tjenestedirektivet, legges det opp til at Stortingets samtykke
innhentes før det er truffet beslutning i EØS-komiteen.
Utkast til beslutning i EØS-komiteen og direktiv 2006/123/EF
i uoffisiell norsk oversettelse følger som trykte vedlegg til proposisjonen.
Lik og ikke-diskriminerende rett til handel
med tjenester er et grunnleggende prinsipp i EF-traktaten og i EØS-avtalen.
Tjenestedirektivet bygger på dette prinsippet, slik det også er
utviklet gjennom rettspraksis fra EF-domstolen og EFTA-domstolen.
Tjenestesektoren står for ca. 70 prosent av BNP og sysselsetting
i EU og EØS-området. Om lag 95 prosent av alle nye arbeidsplasser
skapes i tjenestesektoren. Likevel utgjør handel med tjenester kun
20 prosent av all grenseoverskridende handel. Ifølge Europakommisjonen
(Kommisjonen) skyldes dette bl.a. uklare nasjonale rettsregler,
mangel på gjensidig tillit og proteksjonistiske tiltak. En oppstykking av
det indre markedet for tjenester anses å ha en negativ innvirkning
på hele den europeiske økonomien. Dette gjelder særlig for konkurranseevnen
til små og mellomstore bedrifter (SMB), som er i overveiende flertall
innenfor tjenestesektoren.
Formålet med tjenestedirektivet er å forenkle handelen
med tjenester, fjerne unødvendige handelshindringer, gjøre det enklere
å etablere virksomhet, øke forbrukerbeskyttelsen ved kjøp av tjenester
og skape flere arbeidsplasser. Samtidig ønsker man å sikre en avansert
europeisk, sosial modell. EUs institusjoner legger i gjennomføringen
av det indre marked vekt på en rett balanse mellom åpenhet i tjenestesektoren,
og å bevare offentlige tjenester, sosiale rettigheter og forbrukerrettigheter.
Tjenestedirektivet skal bidra til å fjerne ubegrunnede
og unødvendige administrative krav som hindrer etablering og handel
med tjenester. Medlemsstatene kan imidlertid beholde gjeldende krav
til en tjeneste eller tjenesteyter eller innføre nye, dersom de
er begrunnet i visse nærmere bestemte samfunnshensyn, ikke innebærer
forskjellsbehandling basert på nasjonalitet, og er forholdsmessige.
EUs forslag til tjenestedirektiv ble vedtatt
av Rådet og Europaparlamentet 12. desember 2006. Gjennomføringsfristen
for medlemsstatene er 3 år fra dagen etter offentliggjøringen i
Den europeiske unions tidende, dvs. 28. desember 2009. Det samme
vil gjelde for EØS/EFTA-statene ved innlemmelse av direktivet i
EØS-avtalen. Direktivet gjelder i utgangspunktet alle tjenester
som er omfattet av EØS-avtalen. Tjenestedirektivet viser til definisjonen
av begrepet tjenester i EF-traktaten artikkel 50, som tilsvarer
EØS-avtalen artikkel 37. Tjenester omfatter all økonomisk tjenestevirksomhet
som normalt ytes mot betaling. Det er juridiske personer, dvs. foretak
og enkeltmannsforetak, som omfattes av reglene om tjenester.
Det legges til grunn at tildeling og bruk av
tillatelse til leting etter og utvinning av petroleum faller utenfor
tjenestedirektivets virkeområde. Det samme gjelder transport av
produsert gass fra produksjonsstedet på kontinentalsokkelen til endelig
ilandføringssted. Disse aktiviteter vil være regulert av EUs konsesjonsdirektiv
og gassmarkedsdirektiv II. Videre drøfter fortalen punkt 34 offentlige
og offentlig finansierte tjenester, og fastslår blant annet at kurs
tilbudt etter et nasjonalt utdanningssystem faller utenfor tjenestedirektivets
virkeområde.
Tjenestedirektivet unntar i artikkel 2 nr. 2
en rekke tjenestesektorer fra direktivets virkeområde, herunder
finansielle tjenester, elektronisk kommunikasjon, transporttjenester
inkludert havnetjenester, helsetjenester, pengespilltjenester, audiovisuelle
tjenester, bemanningsforetak, sosiale tjenester og private sikkerhetstjenester.
Videre følger det av artikkel 3 at andre rettsakter, som
for eksempel utsendingsdirektivet og yrkeskvalifikasjonsdirektivet,
går foran tjenestedirektivet ved konflikt.
Utøvelse av offentlig myndighet faller utenfor EØS-avtalen
og tjenestedirektivet.
Når det gjelder offentlige tjenester, gjelder tjenestedirektivet
kun for tjenester som er av økonomisk karakter. Dette følger av
tjenestebegrepet. Videre gjelder direktivet kun dersom disse tjenestene
er konkurranseutsatte. Det pålegger ikke medlemsstatene å liberalisere
offentlige tjenester, og hindrer ikke rekommunalisering av offentlige
tjenester som er satt ut på anbud. Direktivet presiserer videre
at det ikke berører medlemsstatenes adgang til å velge hvordan offentlige
tjenester skal organiseres og finansieres.
Det fremgår uttrykkelig av tjenestedirektivet
artikkel 1 nr. 6 at det ikke berører medlemsstatenes arbeidsrett,
verken i lov, kontrakt eller i tariffavtaler. Direktivet berører
heller ikke forhandling, inngåelse eller anvendelse av tariffavtaler, eller
retten til arbeidskamp. I den grad arbeidsrett er berørt av EØS-avtalen
i dag, vil EØS-avtalen fremdeles regulere dette området, ikke tjenestedirektivet.
Det er i dag et generelt prinsipp at nasjonal rett må "respektere",
eller være i "samsvar med", fellesskapsrettens regler. Nasjonal
rett kan ikke stride mot reglene i EF-traktaten/EØS-avtalen eller
andre direktiver eller forordninger. Tjenestedirektivet endrer ikke
på dette prinsippet.
Tjenestedirektivet fastsetter at tjenesteytere
er underlagt reglene i den staten der de er etablert (etableringsstaten).
Dette er i samsvar med gjeldende EØS-rett. Dersom det kreves tillatelse
for å drive en tjenestevirksomhet, skal kravene som stilles overfor
tjenesteyteren være ikke-diskriminerende, begrunnet i tvingende
allmenne hensyn og forholdsmessige. Det kan ikke stilles krav om at
man skal ha en bestemt nasjonalitet, eller være bosatt i det landet
man ønsker å etablere seg i. Det kan heller ikke stilles krav om
at man kun skal kunne være etablert i én medlemsstat.
Tjenestedirektivets artikkel 16 sier at vertsstaten (den
staten der tjenesteyteren utfører tjenester på midlertidig basis)
skal respektere tjenesteyteres rett til å yte tjenester på midlertidig
basis på deres territorium. Bestemmelsen gjenspeiler retten til
å yte tjenester i EØS-avtalen.
Vertsstaten kan anvende sine regler overfor tjenesteytere
fra andre EØS-stater så lenge de er begrunnet i hensynet til offentlig
orden, offentlig sikkerhet, helse eller miljø. I tillegg må reglene være
ikke-diskriminerende og forholdsmessige. Muligheten for regulering
av virksomheten til midlertidige tjenesteytere er noe innskrenket sammenlignet
med reglene i EØS-avtalen. Mens EØS-avtalen aksepterer at nasjonale
krav til midlertidig tjenesteyting kan være begrunnet i alle tvingende
allmenne hensyn, er det kun de fire hensynene som er nevnt ovenfor
som kan begrunne nasjonale krav etter tjenestedirektivet. Alle unntakene
som gjelder for tjenestedirektivet generelt, gjelder også for reglene
om midlertidig tjenesteyting.
Det er gjort egne unntak i artikkel 17 fra bestemmelsene
om midlertidig tjenesteyting, som kommer i tillegg til unntakene
som gjelder for hele direktivet. Dette gjelder blant annet for tjenester av
allmenn økonomisk interesse. Virkningen av unntaket er at offentlige
tjenester ikke er omfattet av reglene om midlertidig tjenesteyting.
Det er også gjort spesifikke unntak for posttjenester og tjenester
knyttet til elektrisitet, gass og vann, avfallstjenester, og forhold
regulert av yrkeskvalifikasjonsdirektivet.
Direktivet sier videre uttrykkelig at regler
som følger av utsendingsdirektivet (96/71/EF) er unntatt fra reglene
om midlertidig tjenesteyting.
Tjenestedirektivet gir i kapittel 2 regler som pålegger
medlemsstatene å kartlegge og forenkle administrative prosedyrer
for tjenesteytere.
Det skal opprettes nasjonale kontaktpunkter
i hver medlemsstat, der tjenesteytere skal få all informasjon som
er nødvendig for å starte en virksomhet. Tjenesteyteren skal også
kunne fullføre søknadsprosedyrer gjennom kontaktpunktet. I Norge
er det besluttet at Altinn skal videreutvikles til å bli et slikt
kontaktpunkt. Nærings- og handelsdepartementet har opprettet et
samarbeid med Brønnøysund-registrene for å gjennomføre dette. Både
norske og utenlandske tjenesteytere vil kunne bruke Altinn til å
få informasjon og søke om nødvendige tillatelser.
Tjenestedirektivet kapittel 6 gir regler om
tilsyn og administrativt samarbeid. Myndighetene i etableringsstaten
og vertsstaten har plikt til å samarbeide om tilsynet med tjenesteytere.
Direktivets plikt til samarbeid om tilsyn vil kunne gi bedre muligheter
til å holde kontroll med tjenesteytere enn i dag. I dag plikter
ikke tilsynsmyndigheter å samarbeide over landegrensene. For å gjøre
tilsynssamarbeidet lettere har Europakommisjonen utviklet et elektronisk
verktøy kalt Internal Market Information System (IMI).
Ettersom direktivet krever lovendring samt må antas
å være av særlig viktighet, må Stortingets samtykke til deltakelse
i EØS-komitébeslutningen innhentes, jf. Grunnloven § 26, andre ledd.
For å hindre at Norge forsinker gjennomføringen av
tjenestedirektivet, legger Regjeringen frem en proposisjon om innhenting
av Stortingets samtykke før vedtaket fattes i EØS-komiteen. Det
vil dermed ikke være nødvendig for Norge å ta forbehold om konstitusjonelle
prosedyrer ved beslutningen i EØS-komiteen.
Det er ikke ventet at det vil skje vesentlige
endringer i utkastet til beslutning i EØS-komiteen. Dersom den endelige
tekst skulle avvike vesentlig fra det utkastet som er lagt fram
i denne proposisjonen, vil saken bli lagt fram for Stortinget på
nytt.
I forbindelse med EØS-komiteens beslutning om innlemmelse
tas det sikte på en erklæring som understreker at det ikke er noe
til hinder for å føre en ambisiøs politikk mot sosial dumping når tjenestedirektivet
innlemmes i EØS-avtalen. I erklæringen vil det blant annet bli presisert
at tjenestedirektivet ikke berører trepartssamarbeidet mellom arbeidstakere,
arbeidsgivere og Regjeringen, allmenngjøring av tariffavtaler, eller
statens myndighet til å bestemme i hvilken grad tjenester skal utføres
av det offentlige eller være gjenstand for konkurranse.
Tjenestedirektivet inneholder både bestemmelser
som retter seg til myndighetene i en stat, bestemmelser som stiller
krav til nasjonalt regelverk og bestemmelser som gir rettigheter og
plikter til private.
Direktivet vil kreve nasjonal gjennomføring
på flere måter. Direktivets krav om kontaktpunkt krever administrative
beslutninger knyttet til opprettelse og drift. Også reglene om administrativt
samarbeid mellom nasjonale tilsynsmyndigheter krever løsninger i
praksis for hvordan dette skal gjennomføres, herunder tilkobling
til et elektronisk verktøy. Nasjonalt regelverk skal gjennomgås
og rapporteres. I tillegg må bestemmelser som gir rettigheter og plikter
til private, gjennomføres i lov. I den grad direktivets bestemmelser
innebærer plikter for kommunene, må det også nedfelles i lov.
Etter at tjenestedirektivet ble vedtatt i EU,
har Nærings- og handelsdepartementet ledet en arbeidsgruppe bestående
av representanter fra berørte departement, for å gå opp grensene
mot norsk rett og vurdere behov for eventuelle lov- eller forskriftsendringer,
i tillegg til eventuelle andre konsekvenser av en gjennomføring
av tjenestedirektivet i norsk rett.
Resultatene av kartleggingen viser at norsk
rett i utgangspunktet inneholder få av de i proposisjonen nevnte
restriksjoner overfor tjenesteytere, og at de aller fleste kan opprettholdes
etter innlemmelse av tjenestedirektivet fordi de er ikke-diskriminerende,
er begrunnet i tvingende allmenne hensyn og er forholdsmessige.
Ut over behov for å vedta forskrift til inkassoloven og eventuelle
behov for endringer i regelverket for eiendomsmeklingstjenester,
er det kun avdekket behov for endring av forskrift til brukthandelslova.
Etter innlemmelse av tjenestedirektivet i EØS-avtalen
skal resultatene av kartleggingen rapporteres til EFTAs overvåkingsorgan
innen 28. desember 2009. Kommisjonen og EFTAs overvåkingsorgan skal
videresende alle EØS-statenes rapporter til hver av statene, og
de skal da evalueres gjennom en periode på seks måneder.
I arbeidet med å kartlegge konsekvensene av
en gjennomføring av tjenestedirektivet i norsk rett har det blitt
innhentet følgende 9 eksterne utredninger om direktivet:
1. Vurdering av samfunns-
og næringsøkonomiske konsekvenser for Norge, levert av NUPI v/Leo
A. Grünfeld i januar 2005.
2. Utredning som reviderer og videreutvikler
den tidligere utredningen fra 2005 av NUPI v/Leo A. Grünfeld om
samfunnsøkonomiske konsekvenser av tjenestedirektivet, levert av
Menon Business Economics v/Leo A. Grünfeld og Gjermund Grimsby 3. mars
2008.
3. Gjennomgang av unntakene i det foreslåtte tjenestedirektivet,
levert av professor Ola Mestad, Senter for Europarett, Universitetet
i Oslo, 10. september 2006.
4. Utredning om virkningen av at opprinnelseslandsprinsippet
ble tatt ut av tjenestedirektivet, levert av professor Finn Arnesen,
Senter for Europarett, Universitetet i Oslo, 22. juni 2006.
5. Utredning om hvilke konsekvenser tjenestedirektivet
kan ha for Regjeringens arbeid mot sosial dumping, levert av FAFO
i samarbeid med professor i arbeidsrett Stein Evju, juridisk fakultet,
Universitet i Oslo, 29. februar 2008.
6. Utredning om hva direktivet betyr for
løsning av oppgaver i offentlig regi og brukerne av offentlige tjenester,
levert av professor Erling Hjelmeng, juridisk fakultet, Institutt
for privatrett, Universitetet i Oslo, 22. februar 2008.
7. Utredning om hva direktivet betyr for
løsning av oppgaver i offentlig regi og brukerne av offentlige tjenester
– en økonomisk/administrativ tilnærming, levert av professor Bjarne
Jensen, Høgskolen i Hedmark, 1. mars 2008.
8. Utredning om hvilke konsekvenser tjenestedirektivet
vil ha for norske forbrukere og deres rettigheter i tilfeller der
tjenesteyter er etablert i et annet EØS-land og utfører tjenesten
i Norge, levert av advokatfirmaet Wikborg Rein 29. februar 2008.
9. Utredning om tjenestedirektivets mulige
innvirkning på tjenester som ikke er omfattet av direktivet, levert
av Advokatfirmaet Hjort 3. mars 2008.
Hovedkonklusjonene i utredningene viser at tjenestedirektivet
ikke vil ha negative virkninger dersom det gjennomføres i norsk
rett.
Selv om det kun er avdekket enkelte behov for endringer
i eksisterende lover og forskrifter som følge av tjenestedirektivet,
inneholder direktivet flere bestemmelser som gir rettigheter eller
plikter til private. En korrekt gjennomføring av tjenestedirektivet
krever at slike bestemmelser nedfelles i lov eller forskrift. Det
er ikke noen eksisterende lov hvor bestemmelsene i direktivet naturlig
hører hjemme, eller som kan hjemle en forskrift som gjennomfører
direktivet.
Nærings- og handelsdepartementet sendte forslag
til gjennomføringslov på høring 1. juli 2008, og vil fremme en egen
odelstingsproposisjon med forslag til lovvedtak.
Høringsinstansene er oppført i vedlegg 3 til denne
proposisjonen. I høringsnotatet ble det gjort rede for konsekvensene
av en eventuell gjennomføring av tjenestedirektivet i norsk rett. Forslag
til gjennomføringslovgivning ble også fremlagt. Høringsinstansene
ble blant annet bedt om å komme med merknader til gjennomføringsmåte,
herunder om bestemmelsene i direktivet burde gjennomføres i lov
eller forskrift. Dette var den fjerde offentlige høringen om tjenestedirektivet
som ble gjennomført i Norge.
I den siste høringen reiste flere arbeidstakerorganisasjoner,
politiske partier og interesseorganisasjoner spørsmål om hvorvidt
direktivet kan hindre Regjeringens arbeid mot sosial dumping, og
om vi vil kunne forbeholde grunnleggende samfunnstjenester for offentlig
sektor. LO grunngir sitt syn med at det oppleves usikkerhet om fire
elementer: 1) om tjenestedirektivet er til hinder for tiltak mot
sosial dumping, 2) om allmenngjøringsinstituttet kan videreføres,
3) om grunnleggende samfunnsoppgaver fortsatt kan løses gjennom
offentlig sektor og 4) om tjenestedirektivet berører nasjonale arbeidsrettslige spørsmål
eller er til hinder for den norske modellen for trepartssamarbeid.
Om usikkerheten på disse punktene ikke fjernes, mener LO at Norge bør
reservere seg mot tjenestedirektivet. Disse punktene er vesentlige
også for Regjeringen. Det følger av redegjørelsen i proposisjonen
at Regjeringen er trygg på at dette er ivaretatt. YS, NITO, Akademikerne,
Spekter og arbeidsgiverorganisasjonene er på sin side opptatt av
at tjenestedirektivet vil kunne fjerne unødvendige handelshindringer
samtidig som det sikrer god kontroll med tjenesteytere gjennom administrativt
samarbeid, og at tjenestedirektivets regler trer i kraft i Norge
samtidig som i øvrige EØS-land.
Det har vært avgjørende for Regjeringen å sikre at
tiltakene mot sosial dumping, slik de er nedfelt i Regjeringens
to handlingsplaner, ikke er problematiske i henhold til tjenestedirektivet.
Det står uttrykkelig i tjenestedirektivet artikkel 1 nr. 6 at arbeidsrett
ikke berøres av direktivet. Tjenestedirektivet presiserer også i
artikkel 1 nr. 7 at det ikke berører utøvelsen av grunnleggende rettigheter,
som retten til å forhandle om, inngå og håndheve tariffavtaler og
retten til arbeidskamp. I direktivet artikkel 3 nr. 1 a) er det
videre presisert at utsendingsdirektivet skal gå foran tjenestedirektivet.
Dette innebærer at tiltak begrunnet i arbeidsrettslige forhold eller
HMS-forhold vil kunne gjennomføres uten å støte mot tjenestedirektivet.
De nye dommene fra EF-domstolen på arbeidsrettens
område (Viking Line, Laval, Rüffert og Luxemburg) har ikke betydning verken
for rekkevidden av eller innholdet i tjenestedirektivet. Disse avgjørelsene
er truffet på grunnlag av EF-traktatens bestemmelser om rett til
å etablere seg og yte tjenester i andre EØS-land, og utsendingsdirektivet.
Selv om det skulle komme opp tilsvarende saker fremover etter at
tjenestedirektivet er trådt i kraft i EU, vil slike saker måtte
avgjøres etter reglene i EF-traktaten og utsendingsdirektivet. Tjenestedirektivet
gjør ingen endring i dette.
Etter Regjeringens syn utgjør ikke de fire dommene
noe stort problem for vårt arbeid mot sosial dumping. Regjeringen
legger likevel betydelig vekt på å følge med på utviklingen i EU
på dette rettsområdet. Regjeringen er innstilt på å bruke de kanaler
vi har for å forsøke å påvirke utviklingen i ønsket retning.
Tjenestedirektivet endrer ikke mulighetene til
å iverksette tiltak mot sosial dumping, sammenlignet med i dag.
Direktivet er ikke til hinder for de allerede gjennomførte tiltakene
i Regjeringens første handlingsplan eller de nye tiltakene som er foreslått
i handlingsplan 2. Tjenestedirektivet er heller ikke til hinder
for et solidaransvar og en forbedring og effektivisering av dagens
allmenngjøringsordning, som er begrunnet i arbeidsrettslige hensyn.
Arbeidet og innsatsen mot sosial dumping vil også
i fortsettelsen være en kontinuerlig prosess, der utviklingen på
arbeidsmarkedet følges tett og behov for eventuelle ytterligere
tiltak må vurderes løpende. Det er viktig å understreke at heller
ikke eventuelle ytterligere tiltak mot sosial dumping vil kunne
hindres av tjenestedirektivet, så lenge tiltakene er begrunnet i
arbeidsrettslige hensyn.
Regjeringen er kjent med at det også foreligger utredninger
mv. hvor det hevdes at tjenestedirektivet vil føre til mer sosial
dumping og at direktivet vil legge begrensninger på mulighetene
for å innføre tiltak for å verne arbeidstakerne, jf. særlig De Factos
rapporter, senest fra april 2008, "EUs Tjenestedirektiv og kampen
mot sosial dumping", som er laget av Roar Eilertsen og Stein Stugu.
Konklusjonene i denne utredningen bygger imidlertid på en vurdering
av forholdene knyttet til utsendingsdirektivet, EF-traktatens/EØS-avtalens
bestemmelser samt EF-domstolens avgjørelser som er beskrevet i proposisjonen,
og er som sådan ikke en vurdering av konsekvensene av tjenestedirektivet.
Regjeringen kan dermed ikke se at De Factos utredning dokumenterer
eller begrunner at tjenestedirektivet skulle ha noen direkte eller
selvstendig betydning, for eksempel for innføring av et solidaransvar
eller andre arbeidsrettslige tiltak mot sosial dumping.
Mulighetene for å løse samfunnsmessige oppgaver
gjennom offentlig sektor påvirkes ikke av tjenestedirektivet. Det
fremgår uttrykkelig av direktivet at det ikke berører medlemsstatenes organisering
og finansiering av offentlige tjenester. Direktivet berører dermed
ikke statens eller kommunenes adgang til å bestemme hvorvidt tjenester
skal privatiseres, konkurranseutsettes eller rekommunaliseres. Nasjonale
myndigheter definerer selv hvilke tjenester som skal konkurranseutsettes.
Dette må imidlertid gjøres i tråd med konkurransereglene i EØS-avtalen,
på samme måte som i dag.
Helse- og omsorgsdepartementet, som har ansvar
for en rekke viktige offentlige tjenester i Norge, vurderer avgrensningen
i tjenestedirektivet mot offentlige tjenester, inkludert helsetjenester,
som tilfredsstillende. Kunnskapsdepartementet melder i sin høringsuttalelse
at de ikke har funnet behov for å endre lovgivningen på sine ansvarsområder
som følge av direktivet. Offentlige myndigheter beholder sine styringsmuligheter
over offentlige og offentlig finansierte tjenester.
Tjenestedirektivet regulerer kommersielle tjenester
som ytes av tjenesteytere etablert i en EØS-stat. Offentlige tjenester
er derfor i utgangspunktet omfattet av tjenestedirektivet bare hvis tjenestene
er av økonomisk karakter og er konkurranseutsatt. Slike tjenester
omtales i direktivet som tjenester av allmenn økonomisk interesse.
For denne typen offentlige tjenester gjelder likevel bare tjenestedirektivets
regler om etablering, og ikke direktivets regler om midlertidig
tjenesteyting. Dette betyr at kravene i eventuelle tillatelsesordninger
skal være ikke-diskriminerende, begrunnet i tvingende allmenne hensyn,
forholdsmessige, klare og objektive, og tilgjengelige og forutsigbare.
Dette er også vilkår som gjelder i dag, jf. EF-domstolens rettspraksis.
På dette punktet er tjenestedirektivet derfor en samling og stadfesting
av dagens rett.
De økonomiske virkningene for næringslivet ved
en innlemmelse av tjenestedirektivet i EØS-avtalen og gjennomføring
i norsk rett, vil blant annet avhenge av hvor mye handelen med tjenester
endrer seg i årene fremover.
Tjenestedirektivet kan imidlertid gjøre det
lettere å møte noen av utfordringene som økt handel kan medføre,
gjennom økte tilsynsmuligheter som følge av administrativt samarbeid.
Tjenestedirektivet stiller krav til administrativt samarbeid
mellom tilsynsmyndighetene i EØS-statene, ved bruk av det elektroniske
verktøyet IMI. Dette skal ikke medføre mer arbeid for myndighetene,
men tvert imot effektivisere det administrative samarbeidet som
til en viss grad pågår allerede. IMI vil gjøre samarbeidet i EØS-området
mer oversiktlig og effektivt ved at de ulike myndighetene arbeider
innenfor ett og samme elektroniske system, på tvers av statsgrensene.
EØS-reglene om beskyttelse av personopplysninger i direktiv 95/46/EF
og forordning 45/2001/EF skal følges ved utveksling av informasjon
i IMI. Det eneste som kreves for å ta i bruk IMI til administrativt
samarbeid er tilgang til PC med internettilgang. De ansvarlige myndighetene
må ut over det sørge for at brukerne av systemet deltar på en kort
opplæring i regi av Nærings- og handelsdepartementet. Nærings- og handelsdepartementet
vil dessuten opprette en hjelpetjeneste for brukerne.
Opprettelse av nasjonalt kontaktpunkt skal bidra til
at det blir enklere for tjenesteytere å etablere seg i en stat eller
å drive midlertidig tjenesteyting i andre EØS-stater enn der man
er etablert. Næringsdrivende vil kunne få bedre oversikt over hvilke
krav som gjelder i andre EØS-stater, og spare tid og penger på at
all informasjon og alle søknadsprosesser finnes tilgjengelig på
ett sted.
Etablering og drift av det nasjonale kontaktpunktet
gjennom Altinn-portalen vil kreve ressurser hos Brønnøysund-registrene.
I tillegg vil myndighetene som har ansvar for ulike registrerings-
og tillatelsesordninger måtte sette av ressurser for å tilrettelegge
nødvendig informasjon og nødvendige søknadsprosesser elektronisk
via Altinn-portalen. På sikt forventes det imidlertid å bidra til
en forenkling og effektivisering, også for offentlige myndigheter.
Utviklingen av elektroniske tjenester i det offentlige vil dessuten
bli bedre samordnet innenfor sektorer som dekkes av tjenestedirektivet.
Det kan gi positive ringvirkninger for utviklingen av elektroniske forvaltningsløsninger
i andre sektorer. Det understrekes at Stortinget ikke med dette
forventes å ta stilling til finansieringen. Eventuelle bevilgningsbehov
vil bli forelagt Stortinget i de ordinære budsjettprosessene.
Norges åpne økonomi er avhengig av at den internasjonale
handelen fungerer for å opprettholde høy sysselsetting og verdiskaping.
Det må forhindres at norsk næringsliv blir diskriminert gjennom
å bli stilt overfor andre regler enn næringslivet i de statene vi
handler mest med, nemlig EU-statene. I tråd med Soria Moria-erklæringen
har det vært et hovedmål for Regjeringen å unngå et tjenestedirektiv
som fører til sosial dumping. Regjeringen arbeidet derfor aktivt
for å påvirke innholdet i direktivet før det ble vedtatt. Direktivet
ble endret på flere punkter fra Kommisjonens opprinnelige forslag.
Samtlige utredninger om tjenestedirektivet som Regjeringen har fått
gjennomført, konkluderer med at direktivet ikke vil ha negative
konsekvenser av betydning i Norge. Heller ikke den siste høringen
avdekker negative konsekvenser. Høringsnotatet, de eksterne utredningene
og de gjennomførte høringsrundene om tjenestedirektivet har gitt
Regjeringen et godt grunnlag til å fatte beslutning om innlemmelse
av tjenestedirektivet i EØS-avtalen.
Tjenestedirektivet øker forutsigbarheten ved handel
med tjenester, og er ikke til hinder for tiltakene mot sosial dumping,
allmenngjøringsinstituttet, eller at samfunnsoppgaver løses i offentlig sektor.
Nasjonal arbeidsrett kan berøres av EØS-avtalen, men ikke av tjenestedirektivet.
Nærings- og handelsdepartementet tilrår at Norge
deltar i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av direktiv
2006/123/EF om tjenester i det indre marked (tjenestedirektivet)
i EØS-avtalen.
Utenriksdepartementet slutter seg til dette.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Gunvor Eldegard, Sigrun Eng, Steinar Gullvåg, Sigvald Oppebøen Hansen
og Arne L. Haugen, frå Framstegspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr,
Kåre Fostervold og Øyvind Korsberg, frå Høgre, Torbjørn Hansen og
Elisabeth Røbekk Nørve, frå Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan,
frå Kristeleg Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn, frå Senterpartiet,
leiaren Ola Borten Moe, og frå Venstre, Leif Helge Kongshaug,
viser til St.prp. nr. 34 (2008–2009), der Regjeringa ber om Stortinget
sitt samtykke til å innlemma tenestedirektivet (direktiv 2006/123/EF
om tenester i den indre marknaden) i EØS-avtala. Direktivet vart vedteke
i EU i 2006, og Noreg har frist for gjennomføring innan desember
2009.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at etableringsretten og fri rørsle av tenester har vore
norsk rett sidan 1. januar 1994, etter EØS-lova § 1. Det er i samsvar
med gjeldande EØS-rett når tenestedirektivet slår fast at tenesteytarar
er underlagt reglane i den staten der dei er etablerte (etableringsstaten).
Tenestedirektivet sine regler om retten til å yte grenseoverskridande
tenester i tenestedirektivet er òg i samsvar med retten til å yte
tenester i EØS-avtala.
Fleirtalet viser òg til at Noreg
ved tiltreding til EØS-avtala aksepterte at endelege avgjersler
om fortolking av EØS-rettsakter blir tekne av domstolane.
Eit anna fleirtal,
alle unnateke medlemen frå Sosialistisk Venstreparti, har merka
seg at direktivet har som mål å forenkla tenestehandelen i EØS-området,
og gjera regelverket på dette området meir føreseieleg og betre
enn det er i dag. Direktivet slår fast at tenesteytarar er underlagt reglane
i den staten der dei er etablerte.
Dette fleirtalet viser til at
Noreg har ein open økonomi, og at vi difor er avhengige av at den
internasjonale handelen fungerer for å kunne halde oppe den høge
sysselsettinga og verdiskapinga me har her i landet. EU er Noreg
sin største handelspartnar, og over 80 pst. av all norsk utanrikshandel
går føre seg med våre samarbeidspartnarar i EØS.
Dette fleirtalet er opptatt av
at vårt næringsliv ikkje skal bli diskriminert ved at dei blir stilt
overfor andre reglar enn det næringslivet har i dei landa me handlar
mest med.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene i Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at alle dei eksterne utgreiingane om tenestedirektivet
som Regjeringa har fått gjort, konkluderer med at direktivet ikkje
vil ha monalege negative konsekvensar i Noreg. Fleirtalet viser
til at det går klart fram av tenestedirektivet at det ikkje har
noko å seie for organisering, finansiering eller liberalisering
av offentlege tenester, og at det heller ikkje legg føringar på
kommunane sin tilgang til å privatisere, konkurranseutsette eller
rekommunalisera offentlege tenester.
Som det går fram av St.prp. nr. 34 (2008–2009) punkt
2.2, gjeld tenestedirektivet berre for offentlege tenester som er
av økonomisk karakter. Fleirtalet er kjend med at
sosialtenester som er omfatta av helse- eller sosiallovgivinga,
er unntatt frå direktivet som følgje av uttrykkelege unntak i direktivet
for helse og sosialtenester. Fleirtalet viser til
brev frå nærings- og handelsministeren datert 12. februar 2009 (lagt
ved innstillinga), der det går fram at andre offentlege tenester
som ikkje er konkurranseutsett, som til dømes vatn og avløp, heller
ikkje er omfatta av direktivet. Renovasjon vil vere omfatta av direktivet
dersom tenestene er konkurranseutsett, men det vil då berre vere
direktivet sine reglar om etablering som gjeld dersom dette ikkje
er regulert i eit anna EU-regelverk.
Fleirtalet har òg merka seg at
ingen arbeidsrettslege reglar, eller reglar om helse, miljø og tryggleik
på arbeidsplassen, vert regulert av tenestedirektivet. Det er slått
uttrykkeleg fast i tenestedirektivet sin artikkel 1 nr. 6 at arbeidsrett ikkje
vert berørt av tenestedirektivet.
Forholdet mellom partane i arbeidslivet blir heller
ikkje endra, og heller ikkje retten til å forhandla om, inngå og
handheve tariffavtaler og retten til arbeidskamp.
Fleirtalet er kjend med at dommane
frå EF-domstolen i Viking Line-, Laval-, Rüffert- og Luxemburg-sakene,
som ofte blir sett i samanheng med tenestedirektivet, ikkje har
betyding for verken rekkevidda av eller innhaldet i tenestedirektivet.
Avgjerdene i desse sakene er tatt på grunnlag av EF-traktaten sine
føresegn om rett til å etablere seg og yte tenester i andre EØS-land og
utsendingsdirektivet. Om det skulle komme opp tilsvarande saker
i framtida og etter at tenestedirektivet har tredd i kraft i EU,
vil slike saker måtte avgjerast etter reglane i EF-traktaten og
utsendingsdirektivet. Fleirtalet har merka seg at tenestedirektivet
ikkje endrar på dette.
Fleirtalet har merka seg at tenestedirektivet ikkje
er til hinder for tiltaka mot sosial dumping eller allmenngjeringsinstituttet. Fleirtalet viser
til at sosial dumping er eit problem me allereie har her i landet,
og at Regjeringa sitt arbeid på dette området held fram.
Fleirtalet er kjend med at heller
ikkje den siste høyringsrunden avdekka negative konsekvensar av
direktivet. LO stilte i høyringa fire sentrale spørsmål om tenestedirektivet,
som mellom anna dreier seg om grunnleggjande samfunnstenester som
til dømes transport, helsetenester, trygdelovgjeving og offentleg
utdanning, og om desse kan halde fram i offentleg regi. Vidare om
den norske modellen for trepartssamarbeid for lønns- og inntektssamarbeid
kan halde fram, og det same gjeld allmenngjering av tariffavtalar. Fleirtalet er
samd i at desse punkta også er viktige og har merka seg at LO under
den opne komitéhøyringa i saka slo fast at dei signala som er gitt
i høve til desse fire føresetnadane, er positive, og at LO er nøgd
med dei avklaringar som er gjort frå Regjeringa.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre vil vise til at det er viktig å sørge for
effektfulle virkemidler for å motvirke sosial dumping i arbeidslivet.
Utgangspunktet for dette skal likevel være å sikre utenlandske arbeidstakere
gode lønns- og arbeidsvilkår, ikke motvirke konkurranseelementet
i lønnsdannelsen. Arbeidet mot sosial dumping har dessverre like
mye vært et arbeid for å forhindre konkurranse på lønn, ikke å sikre utenlandske
arbeidstakere gode vilkår. Dette er en innfallsvinkel til arbeidet
mot sosial dumping som disse medlemmer tar prinsipiell
avstand fra.
Disse medlemmer mener den viktigste
faktoren i arbeidet mot sosial dumping er tilsynsvirksomheten. Det
er gjennom en styrking av Arbeidstilsynet at en vil ha mulighet
til å avsløre de useriøse aktørene i arbeidslivet, og bidra til
at utenlandske arbeidstakere får de arbeidsforhold de skal ha.
Disse medlemmer viser til Ot.prp.
nr. 56 (2006–2007) Om lov om endringer i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven
(innleie, påseplikt for oppdragsgivere og innsynsrett for tillitsvalgte
mv.), hvor Regjeringen fremmet en rekke innstramninger som skulle
bidra til mindre sosial dumping. Stortingets behandling, jf. Innst. O.
nr. 92 (2006–2007), avdekket at mange av de tiltak som der ble foreslått
og som ble vedtatt av et flertall i Stortinget, bygde på forutsetninger som
ikke i tilstrekkelig grad kunne dokumentere effekt, og som i visse
tilfeller viste betydelig faglig og juridisk uenighet mellom Arbeids-
og inkluderingsdepartementets og Justisdepartementets lovavdeling.
I forbindelse med behandlingen ble det fremsatt et forslag fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre om å utarbeide en sjekkliste for oppdragsgivere,
som ivaretar den enstemmige intensjonen om å skape et regelverk
til bekjempelse av sosial dumping, samtidig som det er effektivt,
ubyråkratisk og ikke svekker rammevilkår for næringslivet:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide en sjekkliste
med konkrete kontrollpunkter som oppdragsgiver skal kreve dokumentert
hos et bemanningsforetak eller en underentreprenør ved kontraktsinngåelse.
Listen kan blant annet bygge på følgende punkter:
Dokumentasjon for at
underentreprenøren har avgitt løfte om å følge kravene til lønns-
og arbeidsvilkårene i allmenngjøringsforskriftene
Dokumentasjon for at underentreprenørene
er registrert hos og har sendt opplysninger til skattemyndighetene
Dokumentasjon for at underentreprenøren
er registrert i Brønnøysundregistrene
Krav om fremleggelse av skatteattest
Krav om fremleggelse av firmaattest fra
hjemlandet."
Disse medlemmer viser til at
forslaget dessverre ikke fikk tilslutning fra et flertall i Stortinget. Disse
medlemmer er likevel fremdeles overbevist om at forslaget,
i sammenheng med styrking av Arbeidstilsynet, ville ført til en
inngående og varig kamp mot useriøse aktører i arbeidslivet og derved
avdekket sosial dumping, enn forslag som i stor grad bare kan karakteriseres
som symbolpolitikk.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser derfor
til sine merknader i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr.
1 (2006–2007) og St.prp. nr. 1 (2007–2008), jf. Budsjett-innst.
S. nr. 15 (2006–2007) og Budsjett-innst. S. nr. 15 (2007–2008),
hvor bevilgningen til Arbeidstilsynet er styrket i Høyres alternative
statsbudsjett for de respektive år. Denne styrkingen videreføres
i Høyres alternative statsbudsjett for 2009, hvor bevilgningen økes
med 5 mill. kroner utover Regjeringens ramme.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemen frå Sosialistisk Venstreparti, viser til
at direktivet slår fast at det skal opprettast nasjonale kontaktpunkt
i kvart medlemsland, der tenesteytarar skal få all informasjon dei
treng for å kunne starte verksemd der. Fleirtalet ser
det som føremålstenleg at Altinn vert eit slikt kontaktpunkt her
i landet.
Fleirtalet merker seg at etablering
og drift av kontaktpunktet vil krevje ressursar hos Brønnøysund-registrene. Fleirtalet meiner
det er svært viktig at etablering av kontaktpunktet ikkje vil gå
på bekostning av det pågåande forenklingsarbeidet med Altinn II,
da dette arbeidet er eit viktig ledd i å redusere bedriftene sine
administrative kostnader.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener
det er bra at direktivet bidrar til å fjerne unødvendige administrative
krav som hindrer fri etablering og handel med tjenester. Dette
flertallet vil fremheve de mulighetene som åpner seg i det
europeiske markedet for norske tjenesteleverandører gjennom tjenestedirektivet
som vil sørge for likeverdige konkurransevilkår i hele EØS-området.
Dette fleirtalet har merka seg
at det i løpet av handsaminga av tenestedirektivet har blitt framsett
ei rekke påstandar om negative konsekvensar av direktivet. Desse
påstandane har vorte utreda, og dette fleirtalet har
merka seg at det i St.prp. nr. 34 (2008–2009) kapittel 5.3 er orientert
om dei 9 eksterne utgreiingane om tenestedirektivet som Regjeringa
har fått gjort. Etter dette fleirtalet sitt syn gjer
St.prp. nr. 34 (2008–2009) på ein god måte greie for dei konsekvensane
som implementering av tenestedirektivet vil ha for norsk rett.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at Regjeringen brukte svært lang
tid på å fremme denne saken for Stortinget, noe disse medlemmer er
kritiske til. Norge har klare offensive interesser i at tjenestedirektivet
blir vedtatt. Disse medlemmer viser til at forslaget
også er viktig for norsk økonomi gjennom at det bekrefter Norges
fortsatte tilslutning til EØS-avtalen, og mener at Regjeringens
sendrektighet har skapt unødvendig usikkerhet til skade for norske
bedrifter og arbeidsplasser.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at tilstedeværende statsråder
fra Sosialistisk Venstreparti (statsrådene Halvorsen, Aasland, Solheim,
Grande Røys og Solhjell) og tilstedeværende statsråder fra Senterpartiet (statsrådene
Navarsete, Meltveit Kleppa, Brekk og Riis-Johansen) i forbindelse
med Regjeringens behandling av tjenestedirektivet uttalte:
"Etter en samlet vurdering har vi kommet til at vi ikke
kan gi vår tilslutning til tilrådningen om samtykke til deltakelse
i EØS-komiteens beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2006/123/
EF av 12. desember 2006 om tjenester i det indre marked (tjenestedirektivet).
Vi legger særlig vekt på at tjenestedirektivet etter vårt syn kan
hindre tiltak mot sosial dumping og sette faglige rettigheter under
press, samtidig som vi mener det utfordrer nasjonal styringsrett
over viktige samfunnsområder og skaper usikkerhet om grunnleggende
samfunnsoppgaver fortsatt kan ivaretas gjennom offentlig sektor.
Direktivets bestemmelser gir rom for tolkning fra EF-domstolens
side, og det vil ikke være mulig å gi garantier for at domstolens
rettpraksis vil ivareta de hensyn vi mener må sikres."
Desse medlemene viser til at
grunnlova pålegg statsrådar å ta dissens om dei meiner at "Kongens
Beslutning er stridende mot Statsformen eller Rigets Love". I moderne
norsk politisk historie er dissensar i regelen alvorlege uttrykk for
meiningsskilnader i riksstyret. I regjeringane til Einar Gerhardsen
var det til dømes 34 dissensar; i Per Borten si regjeringstid var
talet 37. Desse medlemene meiner at dissensen til
arbeidarpartistatsråd Knut Hoem i 1972 er særskilt relevant i dagens
situasjon. Hoem fekk tilført protokollen frå statsrådet "at han
fant at det forhandlingsresultat som var oppnådd overfor Det europeiske
fellesskap for så vidt gjelder fisket innanfor den norske fiskerigrense,
ikkje gir tilstrekkelig sikkerheit for at fisket i fiskerisonene
på 12 og 6 nautiske mil kan forbeholdes norske fiskarar etter 31.
desember 1982". Desse medlemene vil hevda at dissensen
som gjeld tenestedirektivet er sydd over same leist: Direktivet
kan utfordra nasjonal styringsrett og skapa uvisse knytt til grunnleggjande
samfunnsoppgåver og -utfordringar. Difor vert det rasjonelt å tenkja
og handla i samsvar med føre-var-prinsippet. I fråvær av sikre og
bindande garantiar som viser og berrlegg fylgjene av direktivet,
tilrår desse medlemene at Stortinget ikkje bør stø
innleming av tenestedirektivet i EØS-avtalen.
Desse medlemene viser til at
Stortinget gav samtykke til ratifikasjon av EØS-avtalen i 1992 i
samsvar med reglane i Grunnloven § 93. Denne legitime overføringa
av makt og mynde til overnasjonale organ har derimot hatt ei rekkje
utilsikta konsekvensar – delvis i strid med dei opplysningane som
låg føre då Stortinget vedtok å slutta seg til avtalen. Desse
medlemene viser til at norsk handlefridom og samfunnsstyring på
viktige felt som heimfallsordning, differensiert arbeidsgjevaravgift
og alkoholpolitikk, har vorte utfordra og endra som fylgje av EØS-avtalen. Desse
medlemene stør dei dissenterande statsrådane frå Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet når dei ber til torgs kritisk mistru
og tvil knytt til i dag uana konsekvensar som implementering av
tenestedirektivet vil kunna medføra.
Disse medlemmer viser til at
handelen med tjenester vil øke i tiden framover og at økningen vil
ha mange positive sider. Den økte tjenestehandelen, og med den økt
konkurranse mellom bedrifter og land, må foregå på en måte som sikrer
arbeidstakere anstendige lønns- og arbeidsvilkår.
Desse medlemene meiner det er
uklart kva for tenester som er unnatekne frå direktivet, og viser
i det høve til brev frå Nærings- og handelsdepartementet, dagsett
25. februar 2009. Desse medlemene meiner det er uklart
om det er innhaldet av tenesta, om tenesteytar er offentleg eller
privat, eller etter kva for lov tenesta er regulert, som er avgjerande
for om tenesta er omfatta av direktivet.
Desse medlemene viser til at
EU-rådet i juni 2006 vedtok at ein del sektorar som er unnatekne tenestedirektivet,
anten fordi dei vert regulerte av eigne direktiv eller av di EU-parlamentet
ville halda dei utanfor rekkjevidda av direktivet, kontinuerleg
skal vurderast opp mot regelverket i direktivet. Det skal gjelda
for energiforsyning, vassforsyning, post og utdanning. Desse
medlemene meiner såleis at tenestedirektivet og Rådets vedtak
i sum skaper uvisse rundt om den nasjonale styringsretten til å
avgjera korleis grunnleggjande samfunnsoppgåver i framtida skal
løysast i skjeringspunktet mellom offentleg, privat og friviljug
sektor.
Disse medlemmer viser også til
at EU-parlamentet uttaler at domstolens tolkning av utsendingsdirektivet
ikke er i samsvar med formålet til lovgiver. Parlamentet ba derfor
Kommisjonen om å utarbeide nødvendige lovforslag for å skape samsvar
mellom lovgivers intensjon og domstolens tolkning, noe Kommisjonen
har avslått. De negative virkningene av domstolens tolkning får
også følger for tjenestedirektivet, ikke minst fordi utsendingsdirektivet
går foran tjenestedirektivet ved konflikt. Det innebærer, etter disse
medlemmers mening, at tjenestedirektivet ikke bidrar til
å redusere de negative konsekvensene av utsendingsdirektivet.
Disse medlemmer viser til at
LO i sin høringsuttalelse stilte opp følgende fire punkter som sentrale
for LO:
1. At tjenestedirektivet
ikke er til hinder for tiltak som er igangsatt mot sosial dumping,
samt at ytterligere tiltak som LO har krevd – herunder solidaransvar
– blir iverksatt og kan gjennomføres.
2. At allmenngjøringsinstituttet kan videreføres og
utvikles.
3. At nasjonal styringsrett over viktige
samfunnsområder kan beholdes og at grunnleggende samfunnsoppgaver
fortsatt kan løses gjennom offentlig sektor – herunder helse, sosiale
tjenester, skole, transport og produksjon av elektrisk kraft.
4. At tjenestedirektivet ikke berører nasjonale
arbeidsrettslige spørsmål eller er til hinder for den norske modellen
for trepartssamarbeid.
Disse medlemmer viser videre
til at LO-sekretariatet i sin høringsuttalelse også skrev at: "(F)lere
av LOs medlemsforbund har gjort vedtak om at Regjeringen må benytte
reservasjonsretten, basert på usikkerhet om virkningen av å innføre
tjenestedirektivet. Så lenge det eksisterer usikkerhet om disse
punkter deler LO dette synet". Disse medlemmer har
ikke registrert at LO-sekretariatet har endret standpunkt i denne saken.
Store LO-forbund, som Fagforbundet, Fellesforbundet og EL&IT
Forbundet, har vedtatt at Norge bør reservere seg mot direktivet.
Disse medlemmer viser videre
til at disse punktene er vesentlige også for Regjeringen og at "Regjeringen
er trygg på at dette er ivaretatt".
Disse medlemmer viser videre
til proposisjonen og til brev fra Nærings- og handelsdepartementet
(NHD), datert 6. mars 2009 (vedlagt), der Regjeringen viser til
at det tas sikte på å vedta en erklæring som først og fremst skal
sikre at de punktene som er sentrale for LO, ivaretas. I et tidligere
brev fra NHD til komiteen, datert 25. februar 2009, står det at
det er laget et utkast til felleserklæring som er forelagt Kommisjonen. Det
konkrete innholdet i en slik erklæring eller om man har kommet fram
til enighet med Kommisjonen, fremgår ikke av proposisjonen eller korrespondansen. Disse
medlemmer mener at behovet for en felleserklæring viser
at det kan være uklart i hvilken grad de hensyn LO legger vekt på,
er ivaretatt. Det er heller ikke betryggende at uklarhetene ikke
er ryddet av veien. Disse medlemmer er derfor ikke
trygge på at LOs fire punkter er ivaretatt hvis tjenestedirektivet innlemmes
i EØS-avtalen.
Desse medlemene viser til siste
lekk i dissensen, som nettopp legg vekt på at tenestedirektivet
opnar for tolking frå EF-domstolen si side og at "det ikke vil være
mulig å gi garantier for at domstolens rettspraksis vil ivareta
de hensyn vi mener må sikres." Desse medlemene stør desse
vurderingane, og meiner dette er endå eit uttrykk for korleis EØS-avtalen
representerer ei samfunnsutvikling der overnasjonalt juridisk skjønn
vert overordna både lokale og nasjonale politiske avvegingar og
vegval tufta på folkestyrde mandat og folkeleg veljarkontroll.
Desse medlemene meiner såleis
at dissensen til statsrådane frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet
er konstruktiv all den tid han stadfester at dynamikken i EØS-avtalen
krev vedvarande merksemd, kritisk søkjelys og nasjonalt medvit.
Etter ei samla vurdering går desse medlemene mot
framlegget frå (eit knapt og svakt fleirtal i) Regjeringa om at
Stortinget bør gje samtykke til å innlema tenestedirektivet i EØS-avtalen.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn stemme imot at Stortinget gir sitt samtykke til deltagelse
i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv
2006/123/EF av 12. desember 2006 om tjenester i det indre marked
(tjenestedirektivet).
Medlemen i komiteen frå Kristeleg
Folkeparti har stor forståing for dei som er usikre på dette
direktivet, og har ikkje tatt lett på handsaminga av denne saka. Denne
medlemen har hatt eigne møter med sentrale representantar
for norsk fagrørsle. Denne medlemen har óg retta spørsmål
til Regjeringa for å avklara om den er trygg på at direktivet vil
oppfylla dei krava LO har stilt, noko Regjeringa har stadfesta at
den er, jf. brev til komiteen av 6. mars 2009 (lagt ved møteboka)
frå statsråd Sylvia Brustad.
Denne medlemen strekar under
at direktivet omhandlar ein av dei fire fridomane i Roma-traktaten,
og at det difor er ein sentral del av EØS-avtalen. Denne
medlemen viser til at Kristelig Folkeparti er tilhengar
av EØS-avtalen, og at dersom Noreg ikkje hadde slutta seg til direktivet
ville det kunne skapt uro om EØS-avtalen og svekka tryggleik for
norske arbeidsplassar over heile landet.
Denne medlemen viser til at LO
i si høyringsfråsegn streka under følgjande fire punkt som sentrale:
1. at tenestedirektivet
ikkje er til hinder for tiltak som er sett i gang mot sosial dumping,
samt at ytterlegare tiltak som LO har kravd – mellom anna solidaransvar
– vert sett i verk og kan gjennomførast
2. at allmenngjeringsinstituttet kan vidareførast og
utviklast
3. at nasjonal styringsrett over viktige
samfunnsområde kan oppretthaldast og at grunnleggjande samfunnsoppgåver
framleis kan løysast gjennom offentleg sektor, mellom anna helse, sosiale
tenester, trygdelovgjeving, skule, transport og produksjon av elektrisk
kraft
4. at tenestedirektivet ikkje omhandlar
nasjonale arbeidsrettslege spørsmål eller er til hinder for den
norske modellen for trepartssamarbeid.
Denne medlemen legg til grunn
nemnde brev til komiteen frå statsråd Sylvia Brustad av 6. mars
2009, der det mellom anna heiter følgjande:
"Direktivet er (…) ikke til hinder for den norske modellen
for trepartssamarbeid. Som jeg nevnte innledningsvis er de ovennevnte
punktene vesentlige for regjeringen. Det tas derfor sikte på at det
i forbindelse med EØS-komiteens beslutning om innlemmelse av direktivet
i EØS-avtalen, vedtas en erklæring som understreker at det ikke er
noe til hinder for å føre en ambisiøs politikk mot sosial dumping
når tjenestedirektivet innlemmes i EØS-avtalen. I erklæringen vil
det blant annet bli presisert at tjenestedirektivet ikke berører
trepartssamarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og regjeringen,
allmenngjøring av tariffavtaler, eller statens myndighet til å bestemme
i hvilken grad tjenester skal utføres av det offentlige eller være
gjenstand for konkurranse. Det følger av det som er sagt ovenfor
sammen med redegjørelsen at regjeringen er trygg på at de punktene
LO peker på, er ivaretatt."
Denne medlemen meiner at dersom
det skulle visa seg at LOs krav ikkje skulle verta oppfylt, må Stortinget
handsama spørsmålet om tenestedirektivet på nytt.
Denne medlemen fremmar på denne bakgrunn
følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa om å leggja fram spørsmålet
om tenestedirektivet for ny handsaming i Stortinget, dersom det
skulle visa seg at LOs fire krav til direktivet ikkje vert oppfylt."
Forslag frå Kristeleg Folkeparti:
Stortinget ber Regjeringa om å leggja fram spørsmålet
om tenestedirektivet for ny handsaming i Stortinget, dersom det
skulle visa seg at LOs fire krav til direktivet ikkje vert oppfylt.
Utkast til innstilling ble 17. mars 2009 oversendt arbeids-
og sosialkomiteen til uttalelse.
Arbeids- og sosialkomiteen uttaler i sitt brev
av 23. mars 2009 til næringskomiteen at de ikke har noen merknader
til næringskomiteens utkast til innstilling, og at de viser til
de respektive partiers merknader i innstillingen.
Utkast til innstilling ble 23. mars 2009 oversendt utenrikskomiteen
til uttalelse. Utenrikskomiteen uttaler følgende i sitt brev til
næringskomiteen av 1. april 2009:
Utenrikskomiteen har behandlet den foreløpige innstilling
til ovennevnte stortingsproposisjon i sitt møte i dag og har følgende
merknader til innstillingen:
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser
til sine respektive partiers merknader i innstillingen fra næringskomiteen og
slutter seg til disse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets merknader i innstillingen fra næringskomiteen
og støtter disse. Disse medlemmer mener at globaliseringen
representert ved frie åpne markeder og handel med varer og tjenester
på tvers av landegrensene gjennom de siste tiår har løftet milliarder
av mennesker ut av fattigdom. Det er disse medlemmers mening
at det i frie, åpne økonomier er større sannsynlighet for at befolkningen nyter
fulle demokratiske rettigheter. De landene som sakker akterut i
globaliseringen, er ofte de samme landene som innskrenker grunnleggende friheter
for sin befolkning.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres merknader i innstillingen fra næringskomiteen og slutter
seg til disse. Disse medlemmer viser for øvrig til
St.meld. nr. 15 (2008–2009) som konstaterer at globalisering har
gitt Norge en betydelig velferdsgevinst. Meldingen slår videre fast
at økonomisk globalisering ikke har svekket den norske velferdsstaten
eller den nordiske modellen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at tjenestedirektivet har som
mål å øke konkurransen om å yte tjenester på tvers av grensene i
EU. Formålet med dette er å bedre unionens konkurransekraft i forhold
til andre regioner. Disse medlemmer mener det er
uklokt å bygge opp et økonomisk system som etterstreber at store
deler av arbeidsstyrken til enhver tid er mobil. Dette svekker viktige
gruppers deltakelse i demokratiske prosesser og familiers mulighet
til å leve sammen. I USA har et mobilt arbeidsmarked med sterk konkurranse
om arbeidskraft ført til lave reallønninger i forhold til kostnadsnivå
for store grupper.
Disse medlemmer ønsker utveksling
av arbeidskraft over landegrensene, men mener at lovverket må sikre
at en slik utveksling ikke tar form av sosial dumping. Svekkelse
av lønns- og arbeidsvilkår vil true den nordiske velferdsmodellen
som er basert på arbeidstakeres skatteevne.
Økt konkurranse om å yte tjenester vil føre
til at konkurransen øker mellom arbeidstakerne som skal yte disse
tjenestene. Den økte konkurransen mellom arbeidstakere øker faren
for sosial dumping. Disse medlemmer mener at faren for
sosial dumping er spesielt stor i et arbeidsmarked som omfatter
28 land hvor mange millioner er arbeidsløse. I tillegg preges dette arbeidsmarkedet
av store forskjeller i lønns- og arbeidsvilkår, i regelverk og i
vilkår for fagorganisering. Direktivet vil gjøre det enklere å yte tjenester
i Norge fra selskap etablert i land med dårligere lønns- og arbeidsvilkår,
svak fagbevegelse og svakt utbygd tilsyn med forhold i arbeidslivet.
Dette innebærer økt press på eksisterende lønns- og arbeidsvilkår.
Dette presset vil være størst i de deler av arbeidslivet der det
ikke er tariffavtaler. Dette økte presset vil føre til at situasjonen
for lavtlønte blir vanskeligere.
Tilrådinga frå komiteen vert fremma av medlemene
frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti
og Venstre.
Komiteen har elles
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjere følgjande
vedtak:
Stortinget samtykkjer til deltakelse i en beslutning
i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2006/123/EF
av 12. desember 2006 om tjenester i det indre marked (tjenestedirektivet).
Jeg viser til brev av 5. februar 2009 hvor Næringskomiteen
har spørsmål knyttet til behandlingen av St.prp. nr. 34 (2008)-2009).
I brevet vises det til at det i den åpne høringen om
tjenestedirektivet ble stilt spørsmål om hvorvidt kommunale hjemmetjenester,
renhold og VAR-tjenester (vann, avløp og renovasjon) omfattes av
direktivet.
Tjenestedirektivet regulerer kommersielle tjenester
som ytes av tjenesteytere etablert i en EØS-stat. Offentlige tjenester
er derfor i utgangspunktet omfattet av tjenestedirektivet bare hvis tjenestene
er av økonomisk karakter og er konkurranseutsatt. Slike tjenester
omtales i direktivet som tjenester av allmenn økonomisk interesse.
Det er dessuten kun etableringsreglene i direktivet som gjelder.
Se nærmere om dette i Stortingsproposisjonen pkt. 2.2 og pkt. 5.5.1. Det
må vurderes konkret hvorvidt den enkelte tjeneste er en offentlig
tjeneste som omfattes av direktivet.
Når det gjelder kommunale hjemmetjenester vil disse
i Norge normalt være tjenester som er omfattet av helse- eller sosiallovgivningen
og som derfor er offentlige tjenester som er unntatt fra direktivet
jf. de spesifikke unntakene for helsetjenester og sosialtjenester.
I andre land kan det normale være at slike tjenester ikke er offentlige,
og der vil de dermed være omfattet av direktivet.
Når det gjelder hjemmetjenester som ikke omfattes
av helse- eller sosiallovgivningen, som for eksempel private hjemmehjelpstjenester,
som tilbys i markedet i tillegg til de kommunale hjemmehjelpstjenestene,
vil disse anses som alminnelige kommersielle tjenester, og tjenestedirektivet
gjelder.
Når det gjelder renhold, vil dette i all hovedsak være
tjenester som tilbys i markedet i dag og som ikke anses som offentlige.
Disse tjenestene omfattes da av tjenestedirektivet. Direktivet hindrer
imidlertid ikke at slike tjenester gjøres om til offentlige, ikke-konkurranseutsatte
tjenester dersom det skulle være politisk ønskelig.
På samme måte står vi fritt til å organisere
vann, avløp og renovasjon på den måten vi finner det mest hensiktsmessig.
Noen kommuner har i dag konkurranseutsatt renovasjon, men fordi
renovasjon anses som en offentlig tjeneste, gjelder kun etableringsreglene
i tjenestedirektivet. Det er gjort unntak i tjenestedirektivet for
reglene om midlertidig tjenesteyting når det gjelder konkurranseutsatte
offentlige tjenester. Det betyr at dersom noen vil etablere seg
innenfor renovasjonssektoren i Norge, skal kravene i eventuelle
tillatelsesordninger være ikke-diskriminerende, begrunnet i tvingende
allmenne hensyn, forholdsmessige, klare og objektive, og tilgjengelige
og forutsigbare. Dette er også vilkår som gjelder i dag, jf. EF-domstolens rettspraksis.
Så langt vi er kjent med, er ikke vann- og avløpstjenester
konkurranseutsatt i noen kommuner i Norge. Dermed er dette rene
offentlige tjenester som ikke omfattes av direktivet. Dersom en
kommune skulle ønske å konkurranseutsette vann- og avløpstjenester,
vil det på samme måte som for renovasjon kun være etableringsreglene
i direktivet som gjelder, som følge av unntaket i direktivet for
midlertidig tjenesteyting når det gjelder konkurranseutsatte offentlige
tjenester. Det er vel uansett tvilsomt om noen vil selge denne typen
tjenester i Norge kun på midlertidig basis. Det naturlige er antagelig
at man i tilfelle etablerer virksomhet på mer permanent basis. Dette
unntaket har derfor neppe så stor praktisk betydning.
Oppsummert kan det sies at kommunale hjemmetjenester
er unntatt fra direktivet som følge av uttrykkelige unntak i direktivet
for helse- og sosialtjenester. Andre offentlige tjenester som ikke er
konkurranseutsatt, som for eksempel vann og avløp, er ikke omfattet
av direktivet. Renovasjon vil være omfattet av direktivet dersom
tjenestene er konkurranseutsatt, men det vil kun være etableringsreglene
i direktivet som gjelder.
Næringskomiteen ber videre om kommentar til Nei
til EUs påstand under høringen om at firmaer som tilbyr hjemmetjenester,
med direktivet i hånd kan kreve at denne typen tjenester skal konkurranseutsettes.
Det fremgår uttrykkelig av tjenestedirektivets
artikkel 1 at det ikke berører medlemsstatenes organisering og finansiering
av offentlige tjenester. Stat og kommuner beholder sin adgang til
å bestemme om tjenester skal privatiseres, konkurranseutsettes eller
rekommunaliseres. Nasjonale myndigheter definerer selv hvilke tjenester
som skal konkurranseutsettes. Dette må imidlertid som i dag, gjøres
i tråd med konkurransereglene i EØS-avtalen. Mulighetene for å
løse samfunnsmessige oppgaver gjennom offentlig sektor påvirkes
derfor ikke av tjenestedirektivet.
Til sist viser Næringskomiteen til utsagn under høringen
om at negative konsekvenser av direktivet ikke er omtalt i stortingsproposisjonen, blant
annet FAFOs bekymringer for hvorvidt den såkalte anti-kontraktørklausulen
kan opprettholdes dersom tjenestedirektivet implementeres i norsk
rett.
Det har ikke vært gjort forsøk på å dekke over noen
av direktivets konsekvenser. Det er riktig at FAFO påpekte at den
såkalte anti-kontraktørklausulen i forskrift om offentlige anskaffelser,
ville kunne være i strid med tjenestedirektivet. Fornyings- og administrasjonsdepartementet,
som har ansvar for regelverket, har imidlertid foretatt sin egen
vurdering av om anskaffelsesforskriftens tiltak mot kontraktørvirksomhet
er i strid med tjenestedirektivet. Etter deres vurdering har gjennomføring
av tjenestedirektivet ikke konsekvenser for forskriften om offentlige
anskaffelser.
Jeg viser til Stortingets næringskomités brev
12. februar med spørsmål om Stortingsproposisjon nr. 34 om samtykke
til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av
direktiv 2006/123/EF om tjenester i det indre marked (tjenestedirektivet).
Nedenfor følger svar på spørsmålene.
"På side to i proposisjonen står det følgende:
"Det legges til grunn at
tildeling og bruk av tillatelse til leting etter og utvinning av
petroleum faller utenfor tjenestedirektivets virkeområde. Det samme
gjelder transport av produsert gass fra produksjonsstedet på kontinentalsokkelen
til endelig ilandføringssted. Disse aktiviteter vil være regulert
av EUs konsesjonsdirektiv og gassmarkedsdirektiv II."
Er EU enig med Regjeringen
i at leting etter og utvinning av petroleum og transport av produsert
gass fra produksjonsstedet på kontinentalsokkelen til endelig ilandføringssted
faller utenfor tjenestedirektivets virkeområde?"
Tjenestedirektivet omtaler ikke eksplisitt forholdet
til utvinning av naturressurser, herunder olje- og gassressurser,
men generelt må det fastslås at utvinning av naturressurser ikke
anses som tjenester. Olje og gass som er utvunnet, er varer, og
EF-domstolen har gjennom praksis slått fast at vareproduksjon ikke
er en tjeneste. Transport av den produserte gassen til endelig ilandføringssted
er en del av selve produksjonen av gass (oppstrøms petroleumsvirksomhet),
som faller utenfor tjenestebegrepet.
Som ledd i fremforhandlingen av tjenestedirektivet
pågikk det en prosess internt i EU for å vurdere forholdet til leting
etter og produksjon av naturressurser. Denne prosessen endte med enighet
blant medlemsstatene om at tjenestedirektivet ikke kommer til anvendelse
i disse tilfellene.
"På side fem i proposisjon står det at i forbindelse
med EØS-komiteens beslutning tas det sikte på en erklæring. Er det
laget en slik erklæring? Er det en felleserklæring? Når vil Stortinget
bli forelagt erklæringen?"
Det er utarbeidet et utkast til felleserklæring
som er forelagt Kommisjonen. Endelig erklæring vil kunne vedlegges
EØS-komiteens beslutning om å innlemme tjenestedirektivet i EØS-avtalen
og inngå i den informasjon som blir forelagt Stortinget før beslutningen
tas i EØS-komiteen.
"I en av utredningene som Regjeringen fikk utarbeidet,
FAFO-rapporten "Tjenestedirektivet og regjeringens handlingsplan
mot sosial dumping", står det på. side 39 at (ved)
" ....en gjennomføring
av tjenestedirektivet er det all grunn til å anta at slike klausuler
(antikontraktørklausuler, vår uth.) vil måtte anses å stride mot
den spesielle forbudsbestemmelsen i direktivets artikkel 16 nr.
2 bokstav d, som forbyr:
"anvendelse av spesielle
kontraktsmessige bestemmelser [Ordninger] mellom tjenesteyteren og
mottakeren av tjenesten, som hindrer eller begrenser selvstendiges
muligheter for at utføre tjenesteytelser."
På dette punktet må det
således antas at en gjennomføring av tjenestedirektivet vil medføre
at bruk av slike klausuler må opphøre."
Er Regjeringen enig eller
uenig i denne oppfatningen, og med hvilken begrunnelse?"
Etter Fornyings- og administrasjonsdepartementets
vurdering innebærer ikke tjenestedirektivet en endring av betydning
i forhold til vurderingen av om forskrift om offentlige anskaffelser
§ 3-11 fjerde ledd er i strid med EØS-avtalen. Gjennomføring av
tjenestedirektivet har derfor ikke konsekvenser i forhold til forskriften
om offentlige anskaffelser.
"I De Factos vurdering av St.prp. nr. 34 (2008 —
2009), lagt fram i forbindelse med høringen, stiller de på side
33 spørsmål om informasjonsplikt og påseansvar kan være i strid
med direktivets artikkel 19. Er Regjeringen enig eller uenig i denne
oppfatningen, og med hvilken begrunnelse?"
Tjenestedirektivet berører ikke medlemsstatenes arbeidsrettsrettslige
regler, jf. tjenestedirektivet artikkel 1 nr. 6. Tjenestedirektivet
har derfor ikke selvstendig betydning for nasjonale tiltak begrunnet
i arbeidsrettslige hensyn, og vil ikke være til hinder for gjennomføring
av regjeringens handlingsplaner mot sosial dumping. I den grad arbeidsrett
omfattes av EØS-avtalen i dag, vil EØS-avtalen fremdeles regulere
dette området, men altså ikke tjenestedirektivet.
Arbeidstakere i utenlandske selskaper som yter tjenester
i Norge omfattes av utsendingsdirektivet, som er gjennomført i Norge
i arbeidsmiljøloven, utsendingsforskriften og lov om allmenngjøring
av tariffavtaler. Tjenestedirektivet gjør ingen endring i dette.
Det er uttrykkelig bestemt i tjenestedirektivet artikkel 3 nr. 1
at forhold som reguleres av utsendingsdirektivet faller utenfor
tjenestedirektivets virkeområde.
Allmenngjøring av tariffavtaler er et av de
mest sentrale virkemidlene mot sosial dumping, særlig for å sikre
lønns- og arbeidsvilkårene for utsendte arbeidstakere. Flere av
tiltakene mot sosial dumping er knyttet opp mot allmenngjøringsordningen,
herunder informasjons- og påseplikten som ble innført 14. mars 2008,
jf. forskrift 22. februar 2008. Forskriften § 5 pålegger oppdragsgiver
eller bestiller i kontrakter med entreprenør eller leverandør en
plikt til å informere om at virksomhetenes arbeidstakere minst skal
ha lønns- og arbeidsvilkår etter gjeldende allmenngjøringsforskrifter.
Forskriften § 6 pålegger oppdragsgiver eller bestiller plikt til
å påse at den informasjonen vedkommende har gitt i sine kontrakter
om plikter etter allmenngjøringsforskrifter (jf. § 5), faktisk etterleves.
Informasjons- og påseplikten er kontrolltiltak knyttet
til allmenngjøringsloven og faller dermed innenfor virkeområdet
til utsendingsdirektivet. Dette har derfor ikke noe med tjenestedirektivet
å gjøre.
Når det gjelder tjenestedirektivet artikkel
19, forbyr denne bestemmelsen EØS-statene å stille krav overfor
en tjenestemottaker, som begrenser bruk av tjenesteytere etablert
i andre EØS-stater. I direktivet er dette eksemplifisert med krav
om å innhente tillatelse fra ansvarlig myndighet til å benytte en
tjenesteyter etablert i en annen EØS-stat, og forskjell i støttebeløp
til kjøp av slike tjenester basert på tjenesteyters etableringsstat. Det
går frem av bestemmelsen og av fortalen punktene 92 og 93 at artikkel
19 retter seg mot de tilfeller der det stilles andre krav til bruk
av utenlandske tjenesteytere enn av tjenesteytere som er etablert
i reguleringsstaten. Generelle tillatelser og regler som gjelder
for kjøp av en tjeneste omfattes ikke av bestemmelsen.
"I De Factos vurdering av St.prp. nr. 34 (2008 —
2009), lagt fram i forbindelse med høringen, viser de til spørsmålet
om midlertidige tjenesteytelser og at disse kan strekke seg over
mange år (s.31). I tillegg kan det, ved å opprette flere foretak,
"jobbes svært lenge under bestemmelsene for midlertidige tjenesteytere"
(Ibid).
Et mulig å utøve den samme
tjenesten over mange år som en midlertidig tjenesteyting ved stadig
å etablere nye foretak? Kan Norge bestemme hvor lenge en tjenesteyting
kan anses å være midlertidig? Hvis ja, kommer Regjeringen til å
sette en slik grense?"
Tjenestedirektivet har ikke innvirkning på grensen
mellom midlertidig tjenesteyting og etablering. Tjenestedirektivets
skille mellom etablering og midlertidig tjenesteyting følger av
dagens skille mellom henholdsvis kapittel 2 og kapittel 3 i EØS-avtalen
del III.
Verken EU, EFTA-EØS-statene eller Europakommisjonen
kan selv sette en absolutt grense for hvor lenge en tjenesteytelse
er å anse som midlertidig i henhold EF-traktaten, EØS-avtalen eller
tjenestedirektivet. Regjeringen vil derfor ikke sette en slik grense.
I tråd med dagens rett må det vurderes fra sak til sak hvorvidt
en tjenesteyter yter tjenester på midlertidig basis, eller i realiteten
er etablert i EØS-staten der tjenesten ytes. Denne vurderingen følger
momenter som er fastlagt av EF- og EFTA-domstolen. Etablering innebærer
blant annet et krav om at tjenesteyteren må delta i det økonomiske
liv i en EØS-stat på en stabil og vedvarende måte. Sentrale momenter
i vurderingen er ytelsens varighet, hyppighet, periodiske karakter
og kontinuitet.
Begrepet etablering innebærer faktisk utøvelse av
en økonomisk virksomhet ved et fast etableringssted for en ikke
nærmere fastsatt periode. En etablering behøver ikke å ta form av
et datterselskap, filial eller agentur, men kan bestå av et kontor
som ledes av tjenesteyterens personale eller av en uavhengig person
som er gitt fullmakt til å opptre for foretaket på permanent basis,
slik tilfellet er for en agent. En postkasse utgjør ikke etablering.
Det at tjenesteyteren regelmessig driver virksomhet og leverer ytelser
i en EØS-stat er heller ikke nok til å utgjøre en etablering, dersom
vedkommende ikke råder over fasiliteter som gjør at han på en stabil
og vedvarende måte kan levere ytelser til borgerne i denne EØS-staten.
Ved å etablere foretak i en annen EØS-stat for tidsavgrensede
oppdrag er det mulig for en tjenesteyter som i realiteten er samme
foretak å formelt utøve en tjeneste midlertidig i Norge over flere
år, fordi yteren fremstår som forskjellige juridiske enheter. For
eksempel kan det opprettes flere forskjellige foretak i Tyskland
som hver har avgrensede oppdrag i et stort byggeoppdrag. Dette er
imidlertid ikke en situasjon som vil oppstå på grunn av tjenestedirektivet.
Det har siden EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994 vært mulig
å yte tjenester på midlertidig basis i Norge, med hovedetablering
i en annen EØS-stat. EØS-retten opererer imidlertid ikke med et formelt
etableringsbegrep. Dersom for eksempel all tjenesteyters aktivitet
skjer i Norge, mens den formelle etableringen kun er en postkasse
i Tyskland, skal tjenesteyter i realiteten behandles som etablert
i Norge, uten at dette er i strid med EØS-retten. Dette følger av
prinsippet om at rettigheter etter EØS-avtalen ikke kan påberopes kun
for å kunne unndra seg regler i sin egen hjemstat. Hvis etableringen
av nytt foretak gjøres i Norge, vil det ikke lenger være snakk om midlertidig
tjenesteyting, men fast etablering.
"På side 4 i proposisjonen står det at det
er gjort egne unntak i direktivets artikkel 17 fra bestemmelsene
om midlertidig tjenesteyting som kommer i tillegg til unntakene
som gjelder for hele direktivet. Hvilke unntak fra bestemmelsene
om midlertidig tjenesteyting er det som omfattes av direktivets
generelle virkeområde etter direktivets artikkel 2?"
Tjenestedirektivets virkeområde tar utgangspunkt
i tjenestebegrepet i EØS-retten. I henhold til EØS-avtalen artikkel
37 er all økonomisk virksomhet mot betaling å regne som en tjenesteytelse,
i den grad det ikke faller inn under reglene om fri bevegelighet
for varer, personer eller kapital. Alle regelsett og tjenestesektorer som
er omfattet av EØS-avtalen, er derfor i prinsippet omfattet av tjenestedirektivet.
Tjenestedirektivet gjør imidlertid i artiklene 1 og 2 en rekke unntak
fra dette generelt definerte virkeområdet for nærmere bestemte rettsområder
og tjenestesektorer. Det som ikke er unntatt, er da omfattet av
direktivets virkeområde.
Artikkel 17 unntar i tillegg nærmere bestemte rettsregler
og tjenestesektorer fra artikkel 16. Rettsteknisk sett vil utgangspunktet
da være at alt som er listet opp i artikkel 17, vil omfattes av tjenestedirektivet
for alle andre bestemmelser enn artikkel 16, fordi et unntak kun
er nødvendig der regelsettet eller sektoren i utgangspunktet er omfattet.
Noen av unntakene i artikkel 17 ble imidlertid tatt inn etter politiske
vurderinger under behandlingen i Europaparlamentet i februar 2006,
og er ikke strengt nødvendige, da tjenestedirektivet ikke ville
ha hatt praktisk betydning for sektoren eller regelsettet selv uten
unntaket. Utgangspunket må derfor modifiseres noe.
For eksempel nevner artikkel 17 nr. 1 en rekke tjenester
som i Norge er organisert som offentlige tjenester. Som påpekt i
St.prp. nr. 34 (2008-2009) avsnitt 2.2 kommer tjenestedirektivet
til anvendelse på offentlige tjenester bare dersom de er av økonomisk
karakter og er konkurranseutsatt. I avsnitt 5.5.1 påpekes det også
at tjenestedirektivet ikke berører EØS-statenes organisering og
finansiering av offentlige tjenester. Dersom en tjeneste i Norge
er forbeholdt for og ytes av det offentlige, vil den derfor ikke
falle inn under tjenestedirektivets generelle virkeområde, selv
om den er listet opp i artikkel 17 nr. 1. Offentlige tjenester som
har økonomisk karakter og er konkurranseutsatt, omfattes av direktivet
der det ikke er gjort spesifikke unntak, men på grunn av artikkel
17 nr. 1 vil reglene om midlertidig tjenesteyting ikke gjelde for
slike tjenester.
Artikkel 17. nr. 2 unntar fra artikkel 16 forhold som
dekkes av direktiv 96/71/EF – utsendingsdirektivet. Fordi utsendingsdirektivet
kun gjelder ved tilfeller av grenseoverskridende tjenesteyting,
er det uten betydning om slike forhold er omfattet av tjenestedirektivets
andre bestemmelser. Det samme gjelder for øvrig for unntakene i
artikkel 17 nr. 4 og nr. 6.
Når det gjelder unntakene i artikkel 17 for
forhold som reguleres i andre direktiver og forordninger, følger
det av forrangsbestemmelsen i tjenestedirektivet artikkel 3 at slike
rettsakter går foran tjenestedirektivet ved konflikt.
Innkreving av gjeld gjennom domstolene er unntatt
i henhold til artikkel 17 nr. 5. I prinsippet er denne aktiviteten
omfattet av resten av direktivet, men fordi det å gi tvangsgrunnlag
for krav er forbeholdt domstolene, vil ikke dette ha noen praktisk
betydning. Unntaket for handlinger som etter loven krever bruk av
en notar i henhold til artikkel 17 nr. 12, har heller ikke selvstendig
betydning, siden vi ikke har et system for notarvirksomhet i Norge
som gjenspeiler bruk av notarer i kontinentale rettstradisjoner.
I henhold til unntaket i nr. 14 er regler om
registrering av biler leaset i en annen EØS-stat ikke omfattet av
artikkel 16. Slike regler vil imidlertid være omfattet av direktivets
generelle virkeområde. Dette innebærer at registreringsregler som nevnt
i artikkel 17 nr. 14 ikke skal vurderes opp mot artikkel 16, mens
de må vurderes opp mot etableringsreglene, der det ikke er gjort
unntak. Følgen er at for midlertidige tjenesteytelser skal registreringsregler
for biler leaset i en annen EØS-stat vurderes opp mot EØS-avtalen
artikkel 36.
Unntaket i nr. 15 for regler i internasjonal
privatrett har ikke selvstendig betydning ved siden av det tilsvarende
unntaket i artikkel 3.
"På side 3 i proposisjonen
står det at
"tjenestedirektivets regler
om rett til etablering i direktivets kapittel 3 gjenspeiler de eksisterende reglene
i EØS-avtalen med tilhørende rettspraksis."
I sin betenkning "Tjenestedirektivets
gjennomslagskraft for andre tjenesterenn dem som er omfattet av
direktivet" skriver advokatfirmaet Hjort på side 21 at
"Et spørsmål som imidlertid
er blitt reist, er om direktivets artikkel 9-13 om medlemsstatenes
adgang til å gjøre tjenestevirksomhet konsesjonsbetinget ("Tilladelsesordninger")
i praksis innebærer en begrensning i statenes rett til å regulere
rent interne forhold. Lest på denne måten medfører tjenestedirektivet
dermed begrensninger også i etableringslandets, og ikke bare vertslandets,
reguleringskompetanse. Dette innebærer i tilfelle en forskjell fra
gjeldende rett, idet EF-domstolen en rekke ganger har fastslått at
EF-traktatens artikkel 43 (i likhet med reglene om fri bevegelighet
av tjenester) ikke kommer til anvendelse på rent interne forhold
i en medlemsstat. Hvordan direktivet skal forstås pådette punktet,
er foreløpig ikke avklart."
Mener Regjeringen at det
er en meningsforskjell mellom hva Regjeringen mener og hva advokatfirmaet
Hjorth skriver på dette punkt? Hvis ja, hva er grunnen til at Regjeringen
ikke er enig med advokatfirmaet Hjorth?"
Regjeringen er ikke enig med advokatfirmaet Hjort
i tolkningen i at det er uavklart om tjenestedirektivets bestemmelser
om etablering omfatter rent interne forhold. Reglene er generelt utformet,
og retter seg ikke kun mot grenseoverskridende etableringer. Etter
regjeringens vurdering omfatter tjenestedirektivets etableringsregler
også rent interne etableringer. Det skilles dermed ikke mellom hvilke
krav som kan stilles til norske foretak som etablerer seg i Norge,
og utenlandske foretak som etablerer seg i Norge.
EØS-avtalen artikkel 31 tilsvarer EF-traktaten artikkel
43, og forbyr restriksjoner på retten til å etablere seg. Innholdet
av EF-trakatens og EØS-avtalens forbud er blitt tolket og presisert
gjennom EF- og EFTA-domstolens praksis. Bestemmelsene i tjenestedirektivet
kapittel 3 inneholder vilkår for at statene kan ha tillatelsesordninger, krav
til saksbehandlingsregler ved tildeling av tillatelser, og hvilke
krav som er forbudt eller kan være forbudt å stille til tjenesteytere.
Innholdet av reglene er i stor grad en samling og stadfesting av
EF-domstolens praksis. EF-traktatens og EØS-avtalens regler retter
seg mot grenseoverskridende etablering.
De norske tillatelsesordningene som er kartlagt
i forbindelse med vurdering av konsekvensene av gjennomføring av
tjenestedirektivet, er alle vurdert å oppfylle vilkårene i tjenestedirektivet
artikkel 9, og kan derfor opprettholdes ved gjennomføring av tjenestedirektivet.
Alle reglene er generelt utformet, idet det stilles samme krav til
tillatelser både ved grenseoverskridende etablering og rent intern
etablering. Det er vanskelig å se for seg at det skulle være praktisk eller
ønskelig i fremtiden å innføre tillatelsesordninger for tjenestevirksomhet
som er omfattet av direktivets virkeområde, som kun skulle omfatte
rent interne etableringer, og som ikke ville oppfylle tjenestedirektivets
vilkår for å ha tillatelsesordninger. At direktivet også retter
seg mot rent interne etableringer har derfor ikke betydning i praksis.
"I fortalen punkt 34, i
direktivet, står det
"at tjenestemottakerne
betaler et gebyr, for eksempel den studie- eller registreringsavgiften som
betales av studenter for å yte et visst bidrag til driftskostnadene
for en ordning, utgjør ikke i seg selv noen betaling ettersom tjenesten
fortsatt i hovedsak finansieres med offentlige midler."
Innebærer det at alle studier
både ved offentlige og private universitet og høyskoler ikke omfattes av
direktivet, eller er det studier ved universitet eller høyskoler
som helt eller delvis omfattes av direktivets bestemmelser?"
Tjenestedirektivets tjenestebegrep viser til
EF-traktatens tjenestebegrep, som igjen tilsvarer tjenestebegrepet
i EØS-avtalen artikkel 37; dvs. det er "tjenester som vanligvis
ytes mot betaling". Punkt 34 i tjenestedirektivets fortale må oppfattes
som en videreføring av prinsippet som er fastsatt av EF-domstolen
i sakene 263/86 Humbel og C-109/92 Wirth på
utdanningsområdet: Det er tilstrekkelig for å holde en tjeneste utenfor
tjenestedirektivet at tjenesten i hovedsak er offentlig finansiert.
Selv om elever og studenter betaler en mindre studieavgift, er dette
ikke tilstrekkelig til å bringe tjenesten under tjenestedirektivets
virkeområde. Dette gjelder uavhengig av om en høyskole er privat
eller offentlig.
I Norge er offentlige universiteter og høyskoler rent
statlige virksomheter, undergitt minister for forskning og høyere
utdannelse sin instruksjonsrett og ansvar. Tjenestedirektivet gjør
ingen innskrenkninger i statsrådens alminnelige styringsrett overfor
norsk offentlig høyere utdanning. Styringsretten innenfor staten
faller helt utenfor tjenestedirektivets virkeområde.
"Barnehager, skolefritidsordning og kulturskoler
finansieres delvis ved foreldrebetaling. Omfattes noen av disse
tjenestene av direktivet?"
Etter dagens regler vil barnehager bare kunne drives
med offentlig godkjenning og betydelig offentlig støtte. Slike barnehagetjenester
regnes ikke som "tjeneste" i EØS-avtalens forstand. Dette ble uttrykkelig
fastslått i dommen i en sak anlagt av Private Barnehagers Landsforbund (sak
E-5/07) for EFTA-domstolen, se særlig premiss 81 og 82.
En eventuell godkjenningsordning for barnehager
uten offentlig støtte vil omfattes av tjenestedirektivet. Det følger
av forslag til nytt finansieringssystem for ikke-kommunale barnehager
at kommunen kan velge om den vil finansiere nye godkjente barnehager,
jf. Ot.prp. nr. 57 (2007-2008) Om lov om endringer i barnehageloven
(finansiering av ikke-kommunale barnehager). Tjenestedirektivet
er ikke til hinder for å kreve godkjenning av barnehager uten offentlig
støtte, såfremt ordningen oppfyller vilkårene i tjenestedirektivet.
Dette innebærer at godkjenningsordningen ikke må forskjellsbehandle
på bakgrunn av nasjonalitet, den må være begrunnet i et tvingende
allment hensyn og være egnet og nødvendig for å oppfylle hensynet.
Det er en kommunal plikt etter opplæringsloven å
tilby en skolefritidsordning og å ha et musikk- og kulturskoletilbud
for barn og unge. Når kommunen oppfyller slike plikter overfor befolkningen,
må dette anses å ligge helt utenfor EØS-avtalens tjenestebegrep,
se f. eks. tjenestedirektivets fortale pkt. 34 (i sin helhet), og
dom i EFTA-sak E-5/07 premiss 80, med videre henvisninger. Tjenestedirektivet
kommer derfor ikke til anvendelse på skolefritidsordningen eller kommunale
musikk- og kulturskoletilbud.
Det finnes imidlertid en rekke private fritids-
og kulturtilbud til barn og unge. Dersom disse tilbudene ikke er
knyttet til oppfyllelse av kommunenes plikt til å tilby skolefritidsordning
og musikk- og kulturskoler, faller de inn under tjenestedirektivets
virkeområde. Dette innebærer at tjenestedirektivet ikke er til hinder
for at vi kan regulere disse tjenestene, men godkjenningsordninger
og andre reguleringer må oppfylle kravene i tjenestedirektivet.
Slike tjenester vil heller ikke ha krav på offentlig finansiering,
jf. tjenestedirektivets fortale, punkt 10.
"Omfattes de tjenester,
bortsett fra tjenester som er eksplisitt unntatt, som kommuner kjøper
fra interkommunale selskaper, av direktivet?"
Hvorvidt en tjeneste som ikke er eksplisitt unntatt
omfattes av direktivet eller ikke, er avhengig av hva slags tjeneste
det er snakk om, og hvordan den er finansiert og organisert. Tjenestedirektivet
regulerer kommersielle tjenester som ytes av tjenesteytere etablert
i en EØS-stat. Tjenestedirektivet omfatter offentlige tjenester
kun dersom de er av økonomisk karakter og er konkurranseutsatt.
Videre følger det av direktivet at direktivet ikke berører statenes
organisering og finansiering av offentlige tjenester, og ikke pålegger
statene å privatisere eller konkurranseutsette tjenester.
Interkommunalt samarbeid kan foregå på mange ulike
områder. En del tjenester som ytes av interkommunale selskaper,
vil ofte enten innebære myndighetsutøvelse eller være en offentlig tjeneste.
Innebærer tjenesten myndighetsutøvelse, vil den ikke være omfattet
av tjenestedirektivet. Dersom kommunene velger å organisere tilbudet
av offentlige tjenester i interkommunale selskaper som kommunene
kjøper tjenester fra, uten å konkurranseutsette tjenesten, kommer heller
ikke tjenestedirektivet til anvendelse.
Dersom de interkommunale selskapene leverer en
tjeneste med økonomisk karakter, og kommunen har valgt å konkurranseutsette
tjenesten, kommer tjenestedirektivet til anvendelse. Det er imidlertid
gjort unntak for reglene om midlertidig tjenesteyting. Se nærmere
om dette i St.prp. nr. 34 (2008-2009) avsnitt 2.2 og avsnitt 5.5.1. Et
eksempel kan være renovasjonstjenester, som enkelte kommuner har
konkurranseutsatt. Konsekvensen av at tjenestedirektivet kommer
til anvendelse, er at dersom en tjenesteyter vil etablere seg innenfor
renovasjonssektoren i Norge, skal kravene i eventuelle tillatelsesordninger
være ikke-diskriminerende, begrunnet i tvingende allmenne hensyn,
forholdsmessige, klare og objektive, og tilgjengelige og forutsigbare.
Dette er også vilkår som gjelder i dag, jf. EF-domstolens rettspraksis.
"En del kommunale selskaper
utfører tjenester for andre kommunale virksomheter mot betaling.
Omfattes slike tjenester av direktivet?"
Som under spørsmål 10 er svaret også her avhengig
av hva slags tjeneste det er snakk om, og hvordan den er organisert
og finansiert. Jeg viser derfor til redegjørelsen under spørsmål
10.
"Omfattes kommunale tjenester
der kommunale virksomheter konkurrerer med private bedrifter, av
direktivet?"
Dersom det er snakk om en tjeneste av økonomisk
karakter, som er konkurranseutsatt, så kommer ikke reglene om midlertidig
tjenesteyting til anvendelse, jf. svaret på spørsmål 10. Det at en
offentlig tjeneste generelt også tilbys av private, fører imidlertid
ikke til at all virksomhet innenfor sektoren er omfattet av tjenestedirektivet. Selv
om enkelte kommuner har valgt å konkurranseutsette renovasjonsvirksomhet,
kan andre kommuner uten hinder av tjenestedirektivet velge å ikke
konkurranseutsette tjenesten, og utføre tjenesten utelukkende i
offentlig regi.
"Omfattes kommunehelsetjeneste
av direktivet?"
Tjenestedirektivet omfatter ikke helsetjenester. Dette
følger av artikkel 2 nr. 2 bokstav f i direktivet. Unntaket for
helsetjenester gjelder alle helsetjenester, uansett om tjenestene
ytes ved helseinstitusjoner, og uansett hvordan tjenestene er organisert
og finansiert på nasjonalt plan eller om de er offentlige eller
private. Det innebærer blant annet at helsetjenester som kommunen
har plikt til å sørge for etter kommunehelsetjenesteloven, faller
utenfor direktivets rekkevidde.
"Når direktivet omtaler
"nasjonal arbeidsrett", inkluderer dette begrepet både lov/forskrift
og avtaleverket?"
Unntaksbestemmelsen i artikkel 1 nr. 6 fastsetter at
direktivet ikke berører den nasjonale arbeidsretten. Det følger
av bestemmelsen i artikkel 1 nr. 6 at unntaket omfatter arbeidsrettslige
bestemmelser i nasjonal lovgivning (lov eller forskrift) og avtale,
både individuelle avtaler og tariffavtaler.
"Hvordan vil dommene i
Laval-saken og Viking Line-saken kunne påvirke fagbevegelsens handlingsrom
i forhold til tjenestedirektivet?"
Det siste årets domsavsigelser fra EF-domstolen på
arbeidsrettsområdet (Viking Line, Laval, Rüffert og Luxemburg) er
truffet på bakgrunn av de generelle reglene om fri bevegelse av
tjenester i EF-traktaten og utsendingsdirektivet. Ingen av disse
avgjørelsene har sin bakgrunn i tjenestedirektivet. Som omtalt foran
under spørsmål 4, vil ikke tjenestedirektivet få anvendelse på
arbeidsretten, herunder områder som reguleres av utsendingsdirektivet.
Det betyr at dersom det skulle komme opp tilsvarende saker fremover, eksempelvis
om bruken av kollektive kampmidler, også etter at tjenestedirektivet
trer i kraft i EU, vil disse måtte avgjøres etter de samme reglene.
Tjenestedirektivet gjør ingen endring i dette og innebærer som sådant
ikke nye begrensninger i fagbevegelsens handlingsrom.
"Til direktivets art. 16.1: Hvilke hensyn omfattes av
det som i direktivet kalles "offentlig orden"?
I EF/EØS-retten tilsvarer begrepet "offentlig
orden" det engelske "public policy", og det franske "ordre public".
Begrepet anvendes i EF-traktaten artikkel 55 jf. artikkel 46 og
i EØS-avtalen artikkel 39 jf. artikkel 33. Innholdet i begrepet
er utviklet gjennom rettspraksis fra EF- og EFTA-domstolen, og endres
ikke med tjenestedirektivet. Det er i utgangspunktet opp til EU-
og EØS-statene å bestemme hva som omfattes av begrepet, men domstolene
har tolket begrepet nokså strengt, og det skal mye til før generelle
eller individuelle tiltak som begrenser handel med varer eller tjenester
anses å falle inn under dette unntaket. Det må likevel kunne legges
til grunn at EU- og EØS-statene har et visst handlingsrom til å
avgjøre hva som utgjør "offentlig orden" i lys av nasjonale behov
og verdier.
Det finnes lite rettpraksis om bruk av unntaksmuligheten
for tiltak begrunnet i offentlig orden under reglene om fri bevegelighet for
tjenesteytere. Dette skyldes i stor utstrekning at en tjenesteyter
i EØS-retten (og også tjenestedirektivet) alltid er en juridisk
person, altså et foretak i en eller annen form. De fleste sakene knyttet
til bruk av dette begrepet har omhandlet saker mot fysiske personer,
gjerne utvisningssaker. De samme tilfellene kan tenkes for tjenesteyteres
ansatte. Det finnes imidlertid noen få eksempler på tiltak overfor
tjenesteytere som er vurdert i henhold til unntaksmuligheten som ligger
i begrepet "offentlig orden". EF-domstolen har anerkjent at blant
annet behovet for å bekjempe svindel og korrupsjon kan rettferdiggjøre
unntak. I tillegg nevner tjenestedirektivet i fortalen punkt 41
at begrepet omfatter spørsmål knyttet til menneskeverd, beskyttelse
av mindreårige og utsatte voksne samt dyrs velferd. Myndighetene
som iverksetter et tiltak med begrunnelse i hensynet til offentlig
orden, må godtgjøre at tjenesteyter som tiltaket retter seg mot,
utgjør en reell og alvorlig trussel mot en grunnleggende samfunnsinteresse.
"Til kravet om nødvendighet
i direktivets art, 16.1: Kravet betyr for eksempel at en henvisning til
offentlig orden eller miljøvern, ikke må innebære et vern av innenlandske
tjenesteytere. Dette kravet om nødvendighet stilles også i andre
sammenhenger innen EU-retten. Fins det rettssaker eller kommisjonsavgjørelser
som gir presedens for hvordan EU-retten er å forstå på dette punktet?"
Tjenestedirektivet artikkel 16 nr. 1 tredje
ledd bokstav b krever at en restriksjon på tilgang til eller utøvelse
av en tjenestevirksomhet skal respektere prinsippet om nødvendighet.
Kravet om nødvendighet hører normalt inn under vurderingen av om
et tiltak tilfredsstiller proporsjonalitetsprinsippet i EØS-avtalen. Proporsjonalitetsprinsippet
innebærer et krav om forholdsmessighet mellom restriksjonene og det
formålet som skal oppnås. Kravet er todelt. For det første må det
vurderes om det aktuelle tiltaket er egnet til å fremme hensynet
det er begrunnet i. Det må altså være en tilstrekkelig nær sammenheng
mellom tiltaket og hensynet som ligger bak det. For det andre må
tiltaket være nødvendig. I nødvendighetskravet ligger at tiltaket
ikke må være mer restriktivt på samhandelen mellom EØS-statene enn
det som er nødvendig for å oppnå formålet, og at det ikke må ha
en urimelig effekt for den som det retter seg mot.
Ut fra ordlyden i bokstav b ser det ut til at
prinsippet om nødvendighet ikke inneholder mer enn et krav om at
et tiltak må være begrunnet i et av hensynene som er nevnt i samme
bestemmelse. Formuleringen om at nødvendighet er et prinsipp er
derfor overflødig. For det første gir ikke ordlyden noen indikasjon
på at det skal foretas en streng nødvendighetsvurdering under artikkel 16
nr. 1 tredje ledd bokstav b. Det sies kun at kravet må være begrunnet
i et av de nevnte hensynene. For det andre ligger det allerede en
nødvendighetsvurdering i kravet til proporsjonalitet, slik dette
er utformet av EF/EFTA-domstolen. Se nærmere om nødvendighetsvurderingen
og tilknyttet rettspraksis under omtalen av proporsjonalitetsprinsippet
i svaret på spørsmål 18.
Når det gjelder Stortingets merknad om at "kravet til nødvendighet innebærer at en henvisning
til offentlig orden eller miljøvern ikke må innebære et vern av
innenlandske tjenesteytere.", viser jeg til at dersom regler
innebærer vern av norske tjenesteytere på bekostning av tjenesteytere
fra en annen EØS-stat, er det ikke nødvendighetskravet som er til
hinder for slike tiltak, men det grunnleggende EØS-rettslige prinsippet
mot forskjellsbehandling.
"Til kravet om proporsjonalitet
i direktivets art. 16.1: Kravet innebærer at en ikke av sosiale eller
andre hensyn kan begrense tjenesteyting fra andre land hvis slike
hensyn kan ivaretas på andre måter. Dette kravet om proporsjonalitet stilles
også i andre sammenhenger innen EU-retten. Finnes det rettssaker
eller kommisjonsavgjørelser som gir presedens for hvordan EU-retten
er å forstå på dette punktet?"
Proporsjonalitetsprinsippet er et grunnleggende EF-
og EØS-rettslig prinsipp som gjelder for alle de fire frihetene,
herunder både etableringsretten og fri bevegelighet for tjenester.
Prinsippet er utviklet gjennom rettspraksis, og kommer også til uttrykk
i EF-traktatens artikkel 5, som sier at felleskapsrettsakter ikke
skal gå lengre enn det som er nødvendig for å oppnå formålet. I
tjenestedirektivet kommer proporsjonalitetsprinsippet til uttrykk
i blant annet artikkel 16 nr. 1 bokstav c. Prinsippet innebærer
et krav om forholdsmessighet mellom restriksjonene og det formålet som
skal oppnås. Kravet er todelt. For det første må det vurderes om
det aktuelle tiltaket er egnet til å fremme hensynet det er begrunnet
i. Det må altså være en tilstrekkelig nær sammenheng mellom tiltaket
og hensynet som ligger bak det. For det andre må tiltaket være nødvendig.
I nødvendighetskravet ligger at tiltaket ikke må være mer restriktivt
på samhandelen mellom EØS-statene enn det som er nødvendig for å
oppnå formålet, og at det ikke må ha en urimelig effekt for den som
det retter seg mot.
Proporsjonalitetsprinsippet anvendes i enhver vurdering
av om et nasjonalt tiltak er i overensstemmelse med EØS- og EF-rettens
regler om fri bevegelighet for varer, tjenester, kapital og personer.
Det finnes derfor en stor mengde rettspraksis som omhandler proporsjonalitetsprinsippet
og hvordan dette skal forstås. Sentrale saker er blant annet sak
11/70 Internationale Handelsgesellschaft [1970] ECR 1125, sak 33/74
Van Binsbergen [1974] ECR 1299, sak 44/79 Hauer v. Land Rheinland-Pfalz [1979]
ECR 3727, sak 132/80 United Foods [1981] ECR 995, sak 331/88 Fedesa
[1990] ECR I-4023, sak C-473/98 Toolex Alpha AB [2000] ECR I-5681,
sak C-353/99 Council v. Hautala [2001] ECR I-7657 og sak C-390/99
Canal Digital [2002] ECR I-607. Proporsjonalitetsprinsippet er også
utførlig beskrevet i juridisk litteratur, se for eksempel Cathrine
Barnard, The substantive law of the EU, Oxford University Press 2004,
s. 78-82 og s. 112-117, Craig & de Burca, EU Law – texts, cases
and materials, Third edition, Oxford University Press 2003 s. 371-379, og
Steiner, Woods & Twigg-Flesner, EU Law, ninth edition, Oxford
University Press 2006 s. 51 og 128-130.
Når det gjelder Stortingets formulering om at kravet
til proporsjonalitet "innebærer at en ikke av sosiale eller andre
hensyn kan begrense tjenesteyting fra andre land hvis slike hensyn kan
ivaretas på andre måter", viser jeg til at proporsjonalitetsprinsippet
kun innebærer en vurdering av et gitt tiltaks egnethet og nødvendighet.
Et viktig punkt i denne proporsjonalitetsvurderingen er om det kan
tenkes mindre restriktive tiltak som vil gi samme effekt. For eksempel
har EF-domstolen ved flere anledninger uttalt at etterfølgende kontroll
av tjenesteytere generelt vil kunne være mindre restriktiv enn et
forutgående krav om tillatelse. Det avgjørende er effekten tiltaket
vil kunne ha på samhandelen mellom EU- og EØS-statene. Dette betyr
imidlertid ikke at proporsjonalitetsprinsippet forhindrer tiltak
begrunnet i sosiale eller andre hensyn. Også de mindre restriktive
tiltakene som er i overensstemmelse med kravet til proporsjonalitet
kan være begrunnet i slike hensyn.
Når dette er sagt, vil et tiltak som ene og
alene søker å begrense tjenesteyting fra andre EØS-stater, vanskelig
kunne være forenlig med EØS-avtalen, selv om det begrunnes i sosiale
hensyn. Hensikten med EØS-avtalen artikkel 37 er å gjøre det enklere
å yte grenseoverskridende tjenester. Et tiltak som begrenser denne
rettigheten, vil gå mot et av kjerneprinsippene i EØS-avtalen. Det
er imidlertid på det rene at EØS-avtalen gir rom for å beholde og
sette i verk tiltak som skal sikre at alle tjenesteytere som yter tjenester
i Norge, både de som er etablert her og de som er etablert i andre
EØS-stater, overholder norske lover og forskrifter.
"Artiklene 29-31 i direktivet
gjør det svært uklart om kontrollen med utenlandske tjenesteytere skal
ivaretas av vertslandet eller av opprinnelseslandet (i direktivet
kalt "etableringsstaten''). Av artikkel 29 framgår det at Norge
kan be om at opprinnelseslandet foretar kontroller m.m., og da skal
myndighetene i dette landet melde tilbake hva resultatet av kontrollen
har vært og om hvilke tiltak som er truffet. ("Etableringsstaten skal
foreta de kontroller, inspeksjoner og undersøkelser som en annen
medlemsstat anmoder om og underrette denne om resultatene og eventuelt om
hvilke tiltak som er truffet." (Art. 29,2))
Hvilke kontroller er det
snakk om? Dreier de seg bare om kontroller av forhold innen etableringsstaten
— eller kan det også dreie seg om kontroller i vertslandet? I siste
fall, på basis av hvilket regelverk skal slike kontroller gjennomføres?"
Artiklene 29 til 31 står i kapittel 6 om administrativt
samarbeid. Dette kapittelet slår fast en plikt til samarbeid mellom
EØS-statenes myndigheter som i dag ikke eksisterer. Tilsynsbestemmelsene
er noe komplisert utformet. Det er imidlertid klart at fordeling
av tilsynskompetansen følger grensen mellom vertsstatens og etableringsstatens
reguleringskompetanse i tjenestedirektivet artikkel 16. Etableringsstaten er
den staten der tjenesteyteren er etablert. Vertsstaten er den staten
der tjenesteyteren midlertidig yter sine tjenester. Systemet for
administrativt samarbeid innebærer i korte trekk at etableringsstaten
skal føre tilsyn med at tjenesteyter overholder krav han er underlagt
i etableringsstaten, og at vertsstaten fører tilsyn med at tjenesteyter
overholder de krav han er underlagt i vertsstaten.
Artikkel 29 slår fast at etableringsstaten har
plikt til å samarbeide med vertsstaten og gi informasjon om tjenesteytere
på forespørsel fra vertsstaten. Etableringsstaten har ansvar for
tilsyn med at tjenesteytere overholder de bestemmelsene i etableringsstatens
lover som kommer til anvendelse overfor tjenesteyteren, jf. artikkel
30. Dette vil typisk være kontroll med at nasjonale regler om selve
etableringen som for eksempel krav til registrering i et foretaksregister,
er oppfylt.
Ifølge artikkel 31 har vertsstaten ansvar for
tilsynet med at en tjenesteyter som midlertidig tilbyr sine tjenester
i vertsstaten, overholder de bestemmelsene vertsstaten kan anvende
overfor tjenesteyteren. Norske myndigheter kan overfor utenlandske
tjenesteytere anvende bestemmelser som er begrunnet i hensynene
som fremgår av reglene om midlertidig tjenesteyting, artikkel 16 og
17. Et eksempel på en slik regel kan være krav om tidsbegrenset
skjenkebevilling for å skjenke alkohol på et offentlig arrangement.
Det vil da være den aktuelle norske kommunen som fører tilsyn med
at vilkårene for skjenkebevillingen overholdes av tjenesteyteren.
Et annet eksempel vil kunne være krav om tillatelse til å vise frem
dyr offentlig i forbindelse med sirkusdrift for en midlertidig periode.
Det vil være Mattilsynets distriktskontor som fører tilsyn med at
vilkårene for å vise frem dyr overholdes av tjenesteyteren.
Når det gjelder forespørsler fra andre EØS-stater om
assistanse, skal tilsyn og kontroll alltid gjennomføres i henhold
til de fullmakter som ansvarlig myndighet er gitt gjennom nasjonal lovgivning
i sin EF- eller EØS-stat. Når vertsstaten ber etableringsstaten
om å foreta kontroller, skal dette altså foregå i henhold til etableringsstatens
regler, og omvendt. Kontrollen i et slikt tilfelle kan være undersøkelse
av rettslige og faktiske forhold som har betydning for tilsyn med
tjenesteyteren i etableringsstaten. Dersom ansvarlige myndigheter
i vertsstaten ikke har fullmakter til å gjennomføre tiltaket som
den aktuelle forespørselen gjelder, kan de avvise den.
Tjenestedirektivets bestemmelser om tilsyn vil ikke
gjelde for regler som ikke berøres av tjenestedirektivet, slik som
for eksempel regler om straff, skatt, og arbeidsforhold.
"I direktivets artikkel
30 står det; "Når det gjelder saker som ikke omfattes av artikkel
31 nr. 1 skal etableringsstaten sikre at det føres tilsyn med at
dens krav oppfylles i samsvar med de tilsynsfullmakter som er nedfelt
i nasjonal lovgivning, særlig ved tilsynstiltak på etableringsstedet til
yteren." (Art. 30.1)
- Hvilke saker/forhold
kan dette i praksis dreie seg om?
- Når det her vises til
"nasjonal lovgivning", er det da lovgivningen til etableringsstaten
det er tale om?
- I så fall, betyr ikke
dette at det er opprinnelseslandsprinsippet som gjelder for denne
typen kontroller?"
Begrepet "nasjonal lovgivning" i artikkel 30
nr. 1 viser til etableringsstatens regler. Dette betyr at etableringsstaten
fører tilsyn med tjenesteytere etablert på deres territorium i henhold
til de fullmakter som er gitt myndighetene i etableringsstaten.
At "nasjonal lovgivning" viser til etableringsstatens regler betyr
altså at nasjonale myndigheter skal forholde seg til sine fullmakter gitt
i sin hjemstats lov. Det betyr ikke at opprinnelseslandprinsippet
slik det var utformet i Kommisjonens første utkast gjelder.
Artikkel 30 sier at etableringsstaten skal føre
tilsyn med de forhold som faller utenfor artikkel 31. Dette betyr
at på de områder der vertsstaten ikke kan stille krav overfor midlertidige
tjenesteytere, jf. artikkel 16 og 17, er det etableringsstaten som
fører tilsyn. Etableringsstaten skal da føre tilsyn med nasjonale
krav som etableringsstaten kan stille til tjenesteytere etablert
på deres territorium, men som yter tjenester midlertidig i en annen
stat. Dette vil typisk være regler for etablering, tillatelser og
regnskap som tjenesteyteren er underlagt i etableringsstaten.
For eksempel vil norske myndigheter føre tilsyn med
tjenesteytere som er etablert i Norge. Dersom en norsk etablert
tjenesteyter tilbyr sine tjenester i utlandet på midlertidig basis,
vil norske myndigheter fortsatt føre tilsyn med at tjenesteyteren
overholder norske regler for etablering, regnskap og lignende. Når
det vises til "nasjonal lovgivning" vil det altså i dette tilfellet
si norsk lov og at tilsynet skal skje i henhold til de tilsynsfullmakter
som er gitt den ansvarlige myndighet i Norge. Dette er også rettstilstanden
i dag, da det følger av alminnelige regler om staters jurisdiksjon.
"Opprinnelseslandet er
likevel ikke "forpliktet til å utføre faktiske undersøkelser og
kontroller på territoriet til den medlemsstat der tjenesteytingen
finner sted". Det er myndighetene i vertslandet som skal gjennomføre
kontrollen med "faktiske undersøkelser og kontroller". (Art30.3)
Hvordan kan en sikre seg
mot at det blir kompetansestrid mellom norske og utenlandske tilsynsmyndigheter
i forbindelse med slike kontroller?
Siden de kontrollene det
her er snakk om, skal skje "i samsvar med de tilsynsfullmakter som
er fastsatt i nasjonal lovgivning", vil ikke dette bety at norske
myndigheter må være forberedt på å gjennomføre "faktiske undersøkelser
og kontroller" på basis av lovverket til 27 ulike EU/EØS-land?
Hvilke ekstra ressurser
må norske tilsynsmyndigheter i så fall tilføres for å gjennomføre
slike kontroller?"
Med tjenestedirektivet innføres det som nevnt ovenfor
under svaret på spørsmål 19, en plikt til samarbeid mellom tilsynsmyndighetene
i de ulike EØS-statene som ikke eksisterer i dag. I tillegg har
Europakommisjonen utviklet et elektronisk verktøy Internal Market
Information System (IMI), som skal gjøre samarbeidet enkelt og effektivt.
Gjennom IMI kan tilsynsmyndighetene i EØS-området
samarbeide direkte med hverandre for å sikre at tjenesteytere overholder
de pliktene de er pålagt. I dag kan det være vanskelige å finne frem
til hvem som er ansvarlig myndighet, hvis en tilsynsmyndighet vil
be om bistand fra en annen stat. Dette problemet løser IMI ved at
man blir ledet direkte til riktig myndighet. Det vil også være mulig
dersom man ønsker det, å sende forhåndsdefinerte spørsmål til myndighetene
i en annen stat. Dette kan for eksempel være spørsmål om tjenesteyter
A er lovlig etablert i etableringsstaten, eller om tjenesteyter
A blitt erklært konkurs i etableringsstaten. På denne måten vil
IMI effektivisere det administrative samarbeidet, som til en viss
grad pågår i dag på frivillig basis. Det eneste som kreves for å
ta i bruk IMI til administrativt samarbeid er tilgang til PC med
internett-tilgang. De ansvarlige myndighetene må ut over det sørge
for at brukerne av systemet deltar på en kort opplæring i regi av Nærings-
og handelsdepartementet. Nærings- og handelsdepartementet vil dessuten
opprette en hjelpetjeneste for brukerne.
Tilsynet med tjenestevirksomhet som faller inn under
tjenestedirektivets virkeområde vil dermed kunne bli bedre enn det
er i dag.
Som følge av plikten til å samarbeide vil norske myndigheter
kunne be myndigheter i andre EØS-stater om å gjennomføre faktiske
undersøkelser og kontroller av tjenesteytere som er etablert i Norge
men som midlertidig yter tjenester i vedkommende stat. Samtidig
er norske myndigheter forberedt på at det vil kunne komme forespørsler
fra myndigheter i andre EØS-stater om å gjennomføre faktiske undersøkelser
og kontroller av foretak som er etablert i den aktuelle EØS-staten
på grunnlag av regelverk de er underlagt der. Hva som skal undersøkes
eller kontrolleres, vil da måtte spesifiseres av den staten som
ber om assistanse. Det stilles altså ikke krav om at alle EØS-statene
skal kjenne de andre statenes regler.
Artikkel 30 nr. 3 sier at tilsynsplikten i artikkel 30
nr. 1 ikke forplikter etableringsstaten til å reise til vertsstaten
for å utføre kontroller. Dette er egentlig en unødvendig bestemmelse
som ikke har selvstendig betydning. Etableringsstaten står ikke
fritt til å utføre faktiske undersøkelser i vertsstaten. Dette følger
av alminnelige regler om staters jurisdiksjon. En stat har kun anledning
til å føre tilsyn med og håndheve egne regler på sitt territorium.
Dette gjelder uavhengig av tjenestedirektivet.
Dersom etableringsstaten ønsker å få kontrollert en
tjenesteyter som midlertidig yter tjenester i en annen stat, kan
etableringsstaten be vertsstaten om å utføre slike kontroller og
undersøkelser i vertsstaten.
Fordi EØS-statene har tilsynsansvar for forskjellige
regler, vil det ikke bli kompetansestrid mellom norske og utenlandske
myndigheter. Etableringsstaten kan kun føre tilsyn med og håndheve
egne regler, dvs. regler om for eksempel registrering i foretaksregister
og lignende, mens vertsstaten kun kan føre tilsyn med og håndheve
regler som er lovlige å kreve overfor en utenlandsk tjenesteyter
i henhold til tjenestedirektivet artikkel 16 og 17.
EØS-statene kan også inngå avtaler som tillater at
de fører tilsyn på hverandres territorium. Tjenestedirektivet inneholder
imidlertid ikke regler om eller henvisninger til dette.
"I direktivets artikkel
31.3 står det: "På anmodning fra etableringsstaten skal vedkommende myndigheter
i den medlemsstat der tjenesteytingen finner sted, utføre alle kontroller,
inspeksjoner og undersøkelser som er nødvendig for å sikre at etableringsstaten
fører et effektivt tilsyn."
Det effektive tilsynet
som etableringsstaten skal sikres, er det tilsyn av forhold i Norge
eller i etableringsstaten?"
Artikkel 31 nr. 1 sier at vertsstaten skal føre
tilsyn med at tjenesteytere overholder de krav de er underlagt i
vertsstaten i henhold til artikkel 16 og 17. Artikkel 31 nr. 2 sier
at for andre krav skal vertsstaten samarbeide med etableringsstaten
i tilsynsarbeidet i henhold til nr. 3 og nr. 4.
Artikkel 31 nr. 3 sier at vertsstaten skal samarbeide
dersom etableringsstaten ber om dette. Det er et vilkår at samarbeidet
er nødvendig for at etableringsstaten skal kunne gjennomføre effektivt
tilsyn av vedkommende tjenesteyter. Artikkel 31 nr. 3 andre punktum
sier at vertsstatens myndigheter skal gjennomføre dette tilsynet
i henhold til de tilsynsfullmakter de er gitt i nasjonal lov.
Artikkel 31 nr. 3 innebærer altså at dersom etableringsstaten
ber om det, skal vertsstaten gjennomføre kontroll av en tjenesteyter
som yter tjenester på vertsstatens territorium. Kontrollen det her
er tale om er forhold hos tjenesteyteren som ikke reguleres av vertsstaten
i henhold til artikkel 16 og 17, men forhold som reguleres av etableringsstaten,
dersom slik kontroll er nødvendig for utførelsen av det tilsynet
etableringsstaten har ansvaret for. Det kan for eksempel tenkes
at dersom tjenesteyteren ikke følger vilkårene for etablering, eller
yter tjenester i etableringsstaten på en måte som ikke er i tråd med
etableringsstatens regler, så vil etableringsstaten kunne ha nytte
av å få sjekket hvordan den samme tjenesteyteren opptrer i vertsstaten.
"På oppdrag fra Nærings-
og handelsdepartementet ble professor Finn Arnesen ved Senter for Europarett
bedt om å utrede "Virkningen av at opprinnelseslandsprinsippet er
tatt ut av tjenestedirektivet". Der hevdes det at
"forskjellen mellom førsteforslag
og aprilforslag for så vidt gjelder skiftet fra opprinnelseslandprinsipp
til tjenesteytelsesrett i det alt vesentlige er av konseptuel karakter.
Det området der skiftet også har praktisk betydning, er i forhold
til vertsstatens mulighet til å håndheve sine krav i forhold til
besøkende tjenesteytere. Gjennomgangen vil imidlertid vise at det
er tvilsomt om det er adgang til å stille noen særlige krav utover
dem som følger uttykkelig av direktivet, slik at det kan virke som
endringen er av mer kosmetisk enn praktisk betydning."
Hva betyr dette i praksis
for kontrollen med utenlandsk tjenesteyting i Norge? Hvilken kontroll
kan videreføres? Hvilken kan ikke videreføres?"
Det er to viktige forskjeller mellom opprinnelseslandprinsippet
slik det fremkom i det opprinnelige forslaget til artikkel 16 og
17 nr. 16 og nr. 17, og den vedtatte artikkel 16.
Den første er at unntaksadgangen nå er utvidet.
I det opprinnelige forslaget var det generelle unntaket i artikkel
17 nr. 16, for tiltak begrunnet i offentlig orden, offentlig sikkerhet
og folkehelsen, kun knyttet til tjenester som var gjenstand for
totalforbud i vertsstaten. Den andre typen unntak, i det opprinnelige
forslagets artikkel 17 nr. 17, som kunne begrunnes i offentlig orden,
offentlig sikkerhet, folkehelsen og hensynet til miljøet, var knyttet
til spesifikke forhold ved stedet der tjenesten ble ytet. I den
vedtatte artikkel 16 er det innført en generell unntaksadgang for
alle krav og tiltak begrunnet i offentlig orden, offentlig sikkerhet,
folkehelsen eller hensynet til miljøet. Dette er en videre unntaksadgang
enn den som fulgte av opprinnelseslandprinsippet.
Den andre viktige forskjellen omhandler hvem som
skal føre tilsyn med tjenesteytere. I henhold til opprinnelseslandprinsippet
var det etableringsstaten – opprinnelsesstaten – som hadde ansvaret
for å føre tilsyn med tjenesteytere, også for tjenesteyting på midlertidig
basis i andre EØS-stater. Denne bestemmelsen ble fjernet fra det endelige
direktivet. Det vedtatte direktivets artikkel 16 sier ikke noe om
hvordan tilsynsansvaret skal fordeles.
Regler om tilsyn fremgår av artiklene 29-31.
Ifølge artikkel 31 har vertsstatens myndigheter ansvar for tilsynet
med at en tjenesteyter som midlertidig tilbyr sine tjenester i vertsstaten, overholder
de bestemmelsene vertsstaten kan anvende overfor tjenesteyteren.
Etableringsstaten har ansvar for tilsyn med at tjenesteytere overholder
de bestemmelsene i etableringsstatens lover som kommer til anvendelse,
jf. artikkel 30. Dette vil typisk være regler om selve etableringen.
På samme måte som i dag kan norske myndigheter
føre tilsyn med bestemmelser som kan anvendes overfor utenlandske
tjenesteytere. Hvilke bestemmelser norske myndigheter kan anvende
overfor utenlandske tjenesteytere, fremgår av reglene om midlertidig
tjenesteyting, artikkel 16 og 17.
Når det gjelder bestemmelser som omfattes av tjenestedirektivet,
kan norske myndigheter i henhold til artikkel 31 jf. artikkel 16
kun videreføre tilsyn med at en tjenesteyter fra en annen EØS-stat
overholder disse, dersom bestemmelsene er begrunnet i hensyn til
offentlig orden, offentlig sikkerhet, folkehelsen eller miljøet, ikke
forskjellsbehandler og er proporsjonale.
Kartleggingen av norsk rett har avdekket behov for
svært få lovendringer som følge av artikkel 16. Et eksempel på behov
for lovendring er Justis- og politidepartementets antakelse om at vilkårene
for å drive inkassovirksomhet, nærmere bestemt krav om foretaksregistrering
og inkassobevilling, er i strid med tjenestedirektivets bestemmelse
om rett til midlertidig tjenesteyting. Inkassoloven § 4 femte ledd
er derfor nylig endret, slik at Kongen kan gi forskrifter om midlertidig
inkassovirksomhet for tjenesteytere som er lovlig etablert i en
annen EØS-stat. Det vil bli gitt forskrift for å bringe inkassolovverket i
samsvar med tjenestedirektivets krav. Se nærmere om behov for lovendringer
i St.prp. nr. 34 (2008-2009) avsnitt 5.2 Kartlegging av norsk rett.
Dette viser at det finnes få regler som ikke kan videreføres av
norske myndigheter, og som norske myndigheter dermed ikke skulle
kunne føre tilsyn etter.
Dersom tjenesteytere fra andre land etablerer
seg i Norge, fører norske myndigheter tilsyn med dem som om de var
norske på samme måte som i dag.
"Hvilken gjennomslagskraft
kan vi vente at tjenestedirektivet vil ha på helt andre tjenester enn
dem som direktivet i dag omfatter når professor Finn Arnesen skriver
i den utredningen som departementet bestilte:
"Direktivet kan også
tenkes å bli brukt, av så vel parter som domstoler, som argument
for at løsninger som svarer til dem som er valgt i direktivet også
skal legges til grunn utenfor direktivets nedslagsfelt."
Hvilke tjenester "utenfor
direktivets nedslagsfelt" kan det her dreie seg om?"
Regjeringen fikk en nærmere vurdering av dette spørsmålet
i den utredningen som ble bestilt fra Advokatfirmaet Hjort og levert
3. mars 2008. Utredningen er omtalt i St.prp. nr. 34 (2008-2009)
avsnitt 5.3. Utredningen konkluderte med at når det gjelder tjenester
som ikke er omfattet av direktivet, men som er regulert i andre
direktiver eller forordninger, vil tjenestedirektivet ikke kunne
ha særlig innvirkning. Når det gjelder tjenester som kun reguleres
av de generelle bestemmelsene om fri bevegelighet av tjenester og etableringsfrihet
i EF-traktaten/EØS-avtalen, sies det i utredningen at det ikke er
utelukket at tjenestedirektivet vil kunne ha en viss påvirkning.
Det konkluderes likevel med at dette er mindre sannsynlig på de
områdene der direktivet begrunner unntaket fra virkeområdet med
at tjenestedirektivet ikke er egnet for den aktuelle tjenestesektoren.
De fleste av unntakene fra tjenestedirektivet
skyldes at sektoren er regulert i egne forordninger eller direktiver,
eller at det er særlige trekk ved sektoren som har begrunnet unntaket.
Generelt vil det også være et tungtveiende argument mot at reglene
i tjenestedirektivet får tilsvarende anvendelse på disse sektorene
at avgrensningen av tjenestedirektivets rekkevidde er gjort bevisst
fra EU-organenes side, noe som også understrekes i utredningen avsnitt
1.1 og avsnitt 5.4.
"Hvordan kan en stille
krav til - og kontrollere - et utenlandsk selskap når EU-kommisjonen
i retningslinjer lagt fram i april 2006 fastslår at det ved utstasjonering
av arbeidstakere i et annet land er nok å " ...utpeke en person
blant de utstasjonerte arbeidstakere, for eksempel en arbeidsformann,
som fungerer som bindeledd mellom den utenlandske virksomhet og
den kompetente kontrollmyndighet"?
Tjenestedirektivet regulerer ikke arbeidsrettslige forhold,
jf. artikkel 1 nr. 6. og 7, og regulerer derfor heller ikke tilsyn
med arbeidsrettslige forhold. Spørsmålet gjelder forhold som reguleres av
utsendingsdirektivet.
Det følger av tjenestedirektivet artikkel 3
nr. 1 bokstav a) at utsendingsdirektivet ved motstrid har forrang
for tjenestedirektivet. Det innebærer at spørsmål og tiltak som
omfattes utsendingsdirektivet ikke vil bli influert av tjenestedirektivet,
jf. også foran under spørsmål 4 og 15. Spørsmålet om hvorvidt noe
er for vidtgående sammenlignet med utsendingsdirektivet vil måtte
avgjøres etter konkret vurdering av dette regelverket, der tjenestedirektivet
ikke har noen betydning.
"Hvilke sosiale tjenester
er unntatt fra direktivet når EU-kommisjonen i en melding om "sosiale tjenester
av allmenn interesse" (april 2006) fastslår at enhver økonomisk
aktivitet som innebærer å levere varer og tjenester til et marked er
en økonomisk aktivitet uansett selskapets juridiske status, om det
er offentlig eller privat, og hvordan det får sine inntekter? Det
gjelder også om de som nyter godt av tjenestene, ikke selv betaler
for dem. Det fører til at "nesten alle tjenester på det sosiale
området kan regnes som økonomiske aktiviteter" – ifølge EU-kommisjonen.
Betyr det at "nesten alle tjenester" etter hvert vil havne innenfor
tjenestedirektivet?"
Tjenestedirektivet gjør unntak for visse sosiale tjenester
etter artikkel 2 nr. 2 bokstav j). Unntaket omfatter sosiale tjenester
vedrørende bolig, barneomsorg og støtte til trengende personer og familier
gitt av stat eller kommune, av foretak bemyndiget av stat eller
kommune, eller av veldedige institusjoner anerkjent som sådan av stat
eller kommune. Unntaket omfatter i realiteten de fleste sosiale
tjenestene som kommunen er ansvarlig for etter sosialtjenesteloven kapittel
3 og 4. Dette gjelder for eksempel sosialtjenestens ansvar for
å medvirke til å skaffe boliger til vanskeligstilte og boliger med
heldøgns omsorgstjenester. I tillegg omfatter unntaket praktisk
bistand og opplæring, herunder brukerstyrt personlig assistanse,
avlastningstiltak, støttekontakt samt omsorgslønn.
Tjenestedirektivet gjelder bare for offentlige tjenester
i den grad de har et økonomisk tilsnitt og er konkurranseutsatte,
jf. artikkel 1 og artikkel 17. Det følger av artikkel 2 nr. 2 bokstav
a at ikke-økonomiske tjenester av allmenn interesse er unntatt fra
tjenestedirektivet. Det betyr at tjenestedirektivet bare vil omfatte
sosiale tjenester som er konkurranseutsatte og som ikke er spesifikt
unntatt fra direktivet (jf. avsnittet over), og det heller ikke
er slik at de private aktørene driver myndighetsutøvelse på vegne
av det offentlige. Kommunen bestemmer selv hvilke tjenester den
ønsker å konkurranseutsette. Tjenestedirektivet berører ikke kommunens
adgang til å konkurranseutsette offentlige tjenester.
EU-kommisjonens meddelelse av 26. april 2006 om
"Implementing the Community Lisbon programme: Social services of
general interest in the European Union" inneholder blant annet en drøfting
av skillet mellom sosiale tjenester av allmenn økonomisk interesse
og sosiale tjenester av allmenn ikke-økonomisk interesse, sett i
forhold til en mulig fremtidig sektorvis regulering av sosiale tjenester.
Sondringen mellom de to tjenestetypene har liten betydning for tjenestedirektivet.
Tjenestedirektivets virkeområde bestemmes først og fremst av tjenestebegrepet,
slik dette er utviklet gjennom rettspraksis i EF-domstolen vedrørende
artikkel 50 i EF-traktaten. Hovedkriteriet for anvendelsen av tjenestedirektivet
er at det dreier seg om en aktivitet som har økonomisk tilsnitt.
Dette kan også være tjenester som er levert av det offentlige. Som
allerede nevnt kommer imidlertid tjenestedirektivet kun til anvendelse
på offentlige sosiale tjenester i den grad disse er konkurranseutsatte
av ansvarlig myndighet.
"I proposisjonen blir
det kort vist til en rapport utført av Menon Business Norge. En
av konklusjonene er at tjenestedirektivet vil kunne medføre økt
handel: eksport (import) av tjenester blir anslått å øke med 12%
(15,6%). Hva er Regjeringens anslag på forventet netto sysselsettingseffekt
i Norge på kort og mellomlang sikt som følge av implementering av
tjenestedirektivet i norsk rett?"
Norge har en åpen økonomi. Vi nyter godt av
å handle med andre land. Handel innebærer at vi kan produsere og
eksportere det som er mest lønnsomt for oss og importere det andre
er relativt dyktige til å produsere. Gjennom handel får vi og dem
vi handler med mulighet til å oppnå et konsum som er mer uavhengig
av vår egen produksjon. Det øker Norges og andre lands verdiskaping
og velferd. Det innebærer at vi bør ønske regler som legger til
rette for handel velkommen. Tjenestedirektivet gjør det.
Undersøkelser utført for EU-landene indikerer
at tjenestedirektivet vil redusere kostnadene ved handel og derigjennom
bidra til økt handel og markedsintegrasjon; det vil styrke konkurransen, gi
flere og mer differensierte tjenester og bidra til en mer effektiv
arbeidsdeling mellom land og utnyttelse av landenes respektive konkurransefortrinn;
dette vil igjen bidra til økt verdiskaping og sysselsetting samlet
sett. Undersøkelser indikerer at verdiskapingen og sysselsettingen
vil vokse, men med mindre enn 1 pst. for EU-landene samlet. I absolutte
tall blir virkningene likevel betydelige. Det anslås eksempelvis
at sysselsettingen kan øke med så mye som 600 000 i EU-landene.
Rapporten til Menon indikerer for Norges del
at importen vil øke mer enn eksporten for de næringer som omfattes
av tjenestedirektivet. Dette er fordi vi allerede har et importoverskudd for
de tjenestene som omfattes av direktivet, og fordi direktivet gjennomgående
og i størst grad vil bidra til likere regler særlig for de land
Norge importerer fra. Når direktivet gjør det enklere å handle med
disse tjenestene over landegrensene, så trekker det i retning av
økt import. Det bør imidlertid legges til at anslagene baserer seg
på en rekke forutsetninger som kan diskuteres, og at det er knyttet
betydelig usikkerhet til anslagene.
Rapporten gir ikke eksplisitte anslag på effekter på
verdiskaping og sysselsetting for Norge. Jeg forventer imidlertid
at økt handel over tid vil bidra til økt verdiskaping og arbeidsplasser
også for Norge, slik tilfellet har vært opp gjennom historien.
Jeg viser til brev fra Stortingets næringskomité av
26. februar 2009 hvor følgende spørsmål stilles:
"LO har stilt fire krav
til tjenestedirektivet, som også er sentrale for KrFs holdning til
direktivet. Disse kravene omtales på side 8-12 i proposisjonen.
Betyr denne omtalen at Regjeringen kan gi de garantiene LO har bedt
om på de fire punktene?"
I den siste høringen om tjenestedirektivet viste LO
til at fire punkter står sentralt, og uttrykte at "Flere av LOs
medlemsforbund har gjort vedtak om at Regjeringen må benytte reservasjonsretten,
basert på usikkerhet om virkningen av å innføre tjenestedirektivet.
Så lenge det eksisterer usikkerhet om disse punkter deler LO dette
synet."
Som det framgår av St.prp. nr. 34 (2008-2009)
er de punktene LO peker på, vesentlige også for regjeringen. Jeg
vil nedenfor gi noen kommentarer til hvert av punktene.
Følgende punkter (i kursiv) står sentralt for
LO:
Som det framgår av St.prp. nr. 34 (2008-2009) punkt
2.2 og 5.5.1 står det uttrykkelig i tjenestedirektivet artikkel
1 nr. 6 og nr. 7 at det ikke berører arbeidsretten og retten til
å forhandle om, inngå og håndheve tariffavtaler og retten til arbeidskamp.
Tiltak begrunnet i arbeidsrettslige eller HMS-forhold vil derfor
kunne gjennomføres uten å støte mot direktivet. Samme konklusjon
går fram av Fafo og Stein Evjus utredning, og av en betenkning fra
LOs juridiske kontor i november 2006. Direktivet er ikke til hinder
for regjeringens tiltak mot sosial dumping, verken i første eller
andre handlingsplan.
Regjeringen har utredet en modell for solidaransvar
i medhold av allmenngjøringsloven. Utredningen så bl.a. nærmere
på ulike utenlandske ordninger for solidaransvar, spesielt den tyske
ordningen. EF-domstolen har i en sak mot Tyskland lagt til grunn
at det er adgang til å innføre solidaransvar innenfor rammene av
EØS-retten. Når det gjelder tjenestedirektivet, vil direktivet uansett
ikke være til hinder for denne typen ordninger, så lenge et solidaransvar
innføres for å gi arbeidstakerne et ekstra vern for lønnsutbetalingen.
Flere av tiltakene i regjeringens første handlingsplan
mot sosial dumping er knyttet opp mot allmenngjøringsordningen,
bl.a. innsynsrett og Arbeidstilsynets kompetanse til å føre tilsyn.
Det framgår av statsbudsjettet for 2009 at regjeringen mener det
er behov for å gjennomgå allmenngjøringsordningen med sikte på at
den skal bli et enda bedre og mer velegnet virkemiddel mot sosial
dumping. På oppdrag fra LO har professor Hans Petter Graver foretatt
en utredning som særlig tar for seg den norske allmenngjøringsordningen.
I utredningen "Tjenestefrihet, utstasjonering og minstelønn – i
lys av den seneste rettspraksis fra EF-domstolen" konkluderes det med
at den norske allmenngjøringsordningen ikke er problematisk i henhold
til gjeldende rett.
Som det også framgår av St.prp. nr. 34 (2008-2009)
punkt 2.2. og 5.5.1 er det sentrale her likevel at tjenestedirektivet
uansett ikke vil være til hinder for gjeldende allmenngjøringsordning og
heller ikke vil hindre at vi eventuelt gjennomfører endringer i
ordningen.
3. At
nasjonal styringsrett over viktige samfunnsområder kan beholdes
og at grunnleggende samfunnsoppgaver fortsatt kan løses gjennom offentlig
sektor - herunder helse, sosiale tjenester, trygdelovgivning, skole,
transport og produksjon av elektrisk kraft
Når det gjelder offentlige tjenester, gjør tjenestedirektivet
ingen endringer i EØS-statenes frihet til å organisere og finansiere
disse tjenestene, sammenliknet med gjeldende EØS-rett. Som det framgår
av St.prp. nr. 34 (2008-2009) punkt 2.2 gjelder tjenestedirektivet
kun for offentlige tjenester som er av økonomisk karakter. Dette følger
av tjenestebegrepet, som har samme innhold i tjenestedirektivet
som i EØS-avtalen.
Videre gjelder direktivet kun dersom disse tjenestene
er konkurranseutsatte. Det pålegger ikke EØS-statene å liberalisere
offentlige tjenester, og hindrer ikke rekommunalisering av offentlige
tjenester som er satt ut på anbud. Dette følger av artikkel 1 nr.
2 og nr. 3 første avsnitt.
Direktivet presiserer videre i artikkel 1 nr.
3 andre avsnitt at det ikke berører statenes adgang til å velge
hvordan offentlige tjenester skal organiseres og finansieres. For
de tjenestene som er av økonomisk karakter og er konkurranseutsatt,
er det bare direktivets regler om etablering som kan anvendes i
den grad de ikke er regulert i annet EU-regelverk. Reglene om midlertidig (grenseoverskridende)
tjenesteyting gjelder ikke for offentlige tjenester for eksempel
innenfor avfalls- og elektrisitetssektorene. Dette følger av artikkel
17 nr. 1.
Som det framgår av St.prp. nr. 34 (2008-2009) punkt
5.5.1 vurderer også Helse- og omsorgsdepartementet, som har ansvar
for en rekke viktige offentlige tjenester i Norge, avgrensningen
i tjenestedirektivet mot offentlige tjenester, inkludert helsetjenester,
som tilfredsstillende. Kunnskapsdepartementet melder i sin høringsuttalelse
at de ikke har funnet behov for å endre lovgivningen på sine ansvarsområder
som følge av direktivet. Offentlige myndigheter beholder sine styringsmuligheter
over offentlige tjenester.
Som nevnt ovenfor står det uttrykkelig i tjenestedirektivet
artikkel 1 nr. 6 og nr. 7 at det ikke berører arbeidsretten og retten
til å forhandle om, inngå og håndheve tariffavtaler og retten til
arbeidskamp.
I den grad arbeidsrett er berørt av EØS-avtalen
i dag, vil EØS-avtalen fremdeles regulere dette området, ikke tjenestedirektivet.
At det i tjenestedirektivets bestemmelser refereres til at arbeidsretten,
bruken av tariffavtaler og retten til arbeidskamp skal være i samsvar
med EF/EØS-retten, er kun en presisering av dette utgangspunktet.
Det er i dag et generelt prinsipp at nasjonal rett må "respektere",
eller være i "samsvar med", fellesskapsrettens regler. Nasjonal
rett kan ikke stride mot reglene i EF-traktaten/EØS-avtalen eller
andre direktiver eller forordninger. EF-domstolen har konsekvent
lagt til grunn det samme prinsippet på områder der fellesskapet (EF/EU)
ikke har direkte reguleringskompetanse. Selv om det ikke kan gis
fellesskapsregler om for eksempel nasjonal trygd eller om lønnsfastsettelse
eller arbeidskamp, så kan ikke de nasjonale reglene undergrave eller
være i strid med de rettighetene som følger av fellesskapsretten.
Tjenestedirektivet endrer ikke på dette prinsippet.
Direktivet er på denne bakgrunn ikke til hinder for
den norske modellen for trepartssamarbeid.
Som jeg nevnte innledningsvis er de ovennevnte punktene
vesentlige for regjeringen. Det tas derfor sikte på at det i forbindelse
med EØS-komiteens beslutning om innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen,
vedtas en erklæring som understreker at det ikke er noe til hinder
for å føre en ambisiøs politikk mot sosial dumping når tjenestedirektivet
innlemmes i EØS-avtalen. I erklæringen vil det blant annet bli presisert
at tjenestedirektivet ikke berører trepartssamarbeidet mellom arbeidstakere,
arbeidsgivere og regjeringen, allmenngjøring av tariffavtaler, eller
statens myndighet til å bestemme i hvilken grad tjenester skal utføres
av det offentlige eller være gjenstand for konkurranse.
Det følger av det som er sagt ovenfor sammen med
redegjørelsen i St.prp. nr. 34 at regjeringen er trygg på at de
punktene LO peker på, er ivaretatt.
Oslo, i næringskomiteen, den 2. april 2009
Ola Borten Moe |
Gunvor Eldegard |
leiar |
ordførar |