I dokumentet fremmes følgende forslag:
"I
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
å styrke arbeidsgivers styringsrett til uniform og bekledning, slik
at arbeidsgiver ut fra egne vurderinger om hva som er forenlig med
virksomhetens interesser, står fritt til å kontraktsfeste tilsattes
personlige bruk av religiøse eller politiske symboler i arbeidssituasjonen.
II
Stortinget ber Regjeringen etablere klare regler slik
at personlige, religiøse eller politiske symboler, eventuelt andre
verdisymboler, ikke kan benyttes i sammenhenger hvor statens ansatte bærer
uniform, eller i andre sammenhenger hvor de på statens vegne utøver
myndighet. Herunder nevnes spesielt domstolene, Politiet, Forsvaret og
Tollvesenet.
III
Stortinget ber Regjeringen avvise ethvert særkrav
fra særskilte grupper om at samfunnet skal tilpasses deres ønsker
eller behov. Det innføres videre som et generelt prinsipp for utøvelsen
av norsk integreringspolitikk at minoritetsbefolkningen har plikt
til å rette seg etter de samme normer og regler som gjelder for det
øvrige samfunnet, ikke minst når det gjelder jenters og kvinners
selvfølgelige rett til full samfunnsdeltakelse."
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Tore Hagebakken, Saera Khan, Inger Løite, Tom Strømstad Olsen
og Arild Stokkan-Grande, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen,
Åge Starheim og Ib Thomsen, fra Høyre, Kari Lise Holmberg og Bent Høie,
fra Sosialistisk Venstreparti, Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti, Bjørg
Tørresdal, fra Senterpartiet, Anna Ceselie Brustad Moe, og fra Venstre,
Vera Lysklætt, viser til representantforslaget samt til
svarbrevet fra statsråd Dag Terje Andersen, datert 29. april 2009,
som er vedlagt denne innstillingen. Forslagsstillerne foreslår å
styrke arbeidsgivers styringsrett til uniform og bekledning, samt
forhindre etablering av særrettigheter for særskilte grupper. I forslaget
vises det til ulike eksempler på krav om særbehandling som det hevdes
er blitt fremsatt av ulike personer med minoritetsbakgrunn. Forslagsstillerne
hevder at det er "problematisk og direkte kontra-produktivt for
utøvelsen av integreringsarbeidet og fellesskapet, at samfunnet til
stadighet tilpasser seg krav fra noen personer i særskilte grupperinger".
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener det er viktig med
stor åpenhet og takhøyde i debattene som dreier seg om utformingen
av og utviklingen i samfunnet vårt. Det er ikke minst viktig i saker som
dreier seg om integrering og inkludering av personer med minoritetsbakgrunn.
Målet må være å finne de gode løsningene som balanserer frihet og
ansvar, rettigheter og krav og som gjør oss i stand til å leve godt
sammen uavhengig av etnisk opprinnelse og religiøs identitet. Ivaretakelse
av minoritetskulturer og deres etniske og religiøse identitet må
balanseres med tydelige krav til integrering og deltakelse, herunder
krav til norsk språk og kunnskap om det norske samfunnet. Flertallet vil
peke på at utfordringene knyttet til det flerkulturelle Norge er
mange, nyanserte, at de endrer seg over tid og at de krever gjennomtenkte
løsninger. Flertallet vil understreke at de tiltakene
som innføres må være i tråd med Norges internasjonale forpliktelser
og norsk lov.
Når det gjelder de tre konkrete forslagene,
vil flertallet vise til vurderingene i det vedlagte brevet
fra statsråd Dag Terje Andersen. Flertallet deler
de vurderinger som der blir gjort.
Flertallet bifaller ikke representantforslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til bakgrunnsteksten i representantforslaget og forslaget som sådant. Disse medlemmer vil
spesielt fremheve viktigheten av at offentlige stillinger som politi,
forsvar og tollvesen fremstår verdinøytrale slik at arbeidsantrekket
er fritt for personlige effekter som signaliserer politisk eller
verdimessig ståsted. Etter disse medlemmers syn kan
det oppstå konflikter av flere slag i møte med andre kulturer, folkeslag
og religiøse grupper ved at eksempelvis polititjenestefolk bærer
hijab til uniformen. Disse medlemmer mener at man signaliserer
at statens autoritet gjelder for alle grupper ved at en ikke aksepterer
religiøse eller andre verdimessige symboler som skiller seg fra uniformen.
Disse medlemmer mener prinsipielt
at mennesker i arbeidslivet bør bli beskyttet av diskrimineringsloven
og arbeidsmiljøloven mot diskriminering på bakgrunn av religion
og etnisk opprinnelse. Disse medlemmer mener imidlertid
at et arbeidsforhold er en frivillig avtale mellom arbeidstaker
og arbeidsgiver, hvor en i så måte må ta hensyn til hvordan en presenterer seg
selv i tråd med arbeidsgivers krav. Hvis religiøse, politiske eller
andre symboler står i strid med bedriftens formål eller konsept,
så bør arbeidsgiver stå fritt til å kontraktsfeste tilsattes personlige
bruk av religiøse eller politiske symboler i arbeidssituasjonen.
Disse medlemmer har med bekymring
sett en rekke oppslag i media der arbeidstakere har fremmet særkrav
hva gjelder arbeidsantrekk, og er tilkjent erstatning i tilfeller
hvor arbeidstaker har blitt oppsagt for ikke å tilpasse seg de krav arbeidsgiver
har satt. Etter disse medlemmers syn kan særkrav
fra særskilte innvandrergrupper om at samfunnet skal tilpasses deres ønsker
eller behov bidra til et mer segregert samfunn basert på religion,
og til liten kontakt mellom visse grupper innvandrere og den øvrige befolkningen.
Disse medlemmer ser med bekymring
på en utvikling hvor en utpreget bruk av religiøse symboler i skolen
skaper barrierer mellom minoriteter og etniske nordmenn, og således hindrer
integreringen av elever med ulik religiøs bakgrunn. Disse
medlemmer mener at skolen skal være en felles møteplass
for alle elever, og vil i så måte fremheve at arbeidsgivers instruksjonsrett
når det gjelder bekledning også må gjelde skolene.
Disse medlemmer fremmer så følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
å styrke arbeidsgivers styringsrett til uniform og bekledning, slik
at arbeidsgiver ut fra egne vurderinger om hva som er forenlig med
virksomhetens interesser, står fritt til å kontraktsfeste tilsattes
personlige bruk av religiøse eller politiske symboler i arbeidssituasjonen."
"Stortinget ber Regjeringen etablere klare regler slik
at personlige, religiøse eller politiske symboler, eventuelt andre
verdisymboler, ikke kan benyttes i sammenhenger hvor statens ansatte bærer
uniform, eller i andre sammenhenger hvor de på statens vegne utøver
myndighet. Herunder nevnes spesielt domstolene, Politiet, Forsvaret og
Tollvesenet."
"Stortinget ber Regjeringen avvise ethvert særkrav
fra særskilte innvandrergrupper om at samfunnet skal tilpasses deres
ønsker eller behov. Det innføres videre som et generelt prinsipp for
utøvelsen av norsk integreringspolitikk at minoritetsbefolkningen
har plikt til å rette seg etter de samme normer og regler som gjelder
for det øvrige samfunnet, ikke minst når det gjelder jenters og
kvinners selvfølgelige rett til full samfunnsdeltakelse."
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
å styrke arbeidsgivers styringsrett til uniform og bekledning, slik
at arbeidsgiver ut fra egne vurderinger om hva som er forenlig med
virksomhetens interesser, står fritt til å kontraktsfeste tilsattes
personlige bruk av religiøse eller politiske symboler i arbeidssituasjonen.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen etablere klare regler slik
at personlige, religiøse eller politiske symboler, eventuelt andre
verdisymboler, ikke kan benyttes i sammenhenger hvor statens ansatte bærer
uniform, eller i andre sammenhenger hvor de på statens vegne utøver
myndighet. Herunder nevnes spesielt domstolene, Politiet, Forsvaret og
Tollvesenet.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen avvise ethvert særkrav
fra særskilte innvandrergrupper om at samfunnet skal tilpasses deres
ønsker eller behov. Det innføres videre som et generelt prinsipp for
utøvelsen av norsk integreringspolitikk at minoritetsbefolkningen
har plikt til å rette seg etter de samme normer og regler som gjelder
for det øvrige samfunnet, ikke minst når det gjelder jenters og
kvinners selvfølgelige rett til full samfunnsdeltakelse.
Komiteen har ellers
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument nr. 8:44 (2008–2009) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Siv Jensen, Per-Willy Amundsen, Åge
Starheim og Ib Thomsen om å styrke arbeidsgivers styringsrett til uniform
og bekledning, samt forhindre etablering av særrettigheter for særskilte
grupper – bifalles ikke.
Det vises til ovennevnte representantforslag
som er delt opp i tre konkrete forslag. Jeg velger å besvare forslagene
etter en tilsvarende inndeling, selv om forslagene og svarene må
ses i sammenheng.
"Stortinget ber Regjeringen
fremme forslag om å styrke arbeidsgivers styringsrett til uniform
og bekledning, slik at arbeidsgiver ut fra egne vurderinger om hva
som er forenlig med virksomhetens interesser, står fritt til å kontraktsfeste tilsattes
personlige bruk av religiøse eller politiske symboler i arbeidssituasjonen."
Jeg forstår Forslag I slik at forslagsstillerne
ønsker å styrke arbeidsgivers styringsrett hva angår uniform og
bekledning for arbeidslivet generelt, både i offentlig og privat
virksomhet.
Av forslaget fremgår at arbeidsgiver ut fra
egne vurderinger om hva som er forenlig med virksomhetens interesser,
skal stå fritt til å kontraktsfeste tilsattes personlige bruk av
religiøse eller politiske symboler i arbeidssituasjonen. Dette forstås
dit hen at bruk av slike symboler skal kunne bestemmes ensidig av
arbeidsgiver. I bakgrunnen for forslaget er det nevnt at det med religiøse
symboler eksempelvis menes religiøse hodeplagg, mens det for politiske
symboler ikke er nevnt noen eksempler.
Norge er forpliktet etter bestemmelser om religionsfrihet
i blant annet Grunnloven § 2, FN-konvensjonen om sivile og politiske
rettigheter (SP) artikkel 18, FNs barnekonvensjon artikkel 14 og
Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 9. Alle
de nevnte konvensjonene er gjennomført i norsk rett i menneskerettsloven
§ 2, og ved motstrid skal de gå foran bestemmelser i annen lovgivning,
jf menneskerettsloven § 3. Eventuelle innskrenkinger i religionsfriheten
må holde seg innenfor disse rammene. Når det gjelder bruk av politiske symboler
i arbeidssituasjonen, vil jeg bare nevne at innskrenkinger her vil
kunne være i strid med ytringsfriheten.
Arbeidsgivers styringsrett defineres som arbeidsgivers
rett til å lede, fordele, kontrollere og organisere arbeidet, og
til å ansette og si opp arbeidstakere. Styringsretten er verken
forankret i lov eller avtale.
Selv om styringsretten ikke er forankret i lov eller
avtale, er det imidlertid helt på det rene at vår rettsorden anerkjenner
styringsretten som en kompetanse for arbeidsgiver. Praksis fra Høyesterett
viser at domstolen flere ganger har slått fast styringsretten som
en rettslig norm.
Arbeidsgiver har likevel ikke noen fri eller
ubundet styringsrettskompetanse. Både internasjonale forpliktelser,
norsk lovgivning, tariffavtaler og den individuelle arbeidsavtale
setter skranker for styringsretten i flere henseender. For eksempel
kan arbeidsgiver ikke fritt velge mellom søkere ved ansettelse og
står heller ikke fritt til å si opp eller avskjedige arbeidstakere,
eller ensidig bestemme lønn, arbeidstid eller andre arbeidsvilkår.
Styringsretten er etter dette ikke et selvstendig, uavhengig rettsgrunnlag,
men en restkompetanse innenfor denne rammen. For å avgjøre om en
arbeidsgiver kan iverksette et ønsket tiltak, må det først undersøkes
om det settes skranker for tiltaket i internasjonale forpliktelser,
lov, tariffavtaler eller arbeidsavtalen. På den måten kommer man
frem til om det er noe beslutningsrom igjen for arbeidsgiveren til
å innføre det ønskede tiltaket.
Selv om disse rammene i et tenkt tilfelle ikke
begrenser styringsretten, betyr ikke det at arbeidsgiver står helt
fritt til å handle. Styringsretten begrenses også av mer allmenne
saklighetsnormer. Høyesterett har påpekt at utøvelse av arbeidsgivers
styringsrett "stiller visse krav til saksbehandlingen, det må foreligge
et forsvarlig grunnlag for avgjørelsen, som ikke må være vilkårlig,
eller basert på utenforliggende hensyn", jf. Rt 2001 s. 418. Hva
som nærmere ligger i denne saklighetsnormen, er ikke entydig fastslått.
Som utgangspunkt må det sies å innebære at disposisjonen må være
basert på et riktig og tilstrekkelig faktisk grunnlag, hvor fremgangsmåten
frem til beslutningen inngår som et element. Den skal være begrunnet
i forhold som angår virksomheten og den skal ikke være vilkårlig
overfor arbeidstakerne.
Forslag I innebærer at arbeidsgiveren i forhold til
uniform og bekledning ensidig skal ha mulighet til å "kontraktsfeste
tilsattes personlige bruk av religiøse eller politiske symboler
i arbeidssituasjonen". Det er i hovedsak diskrimineringsloven og
likestillingsloven som kan tenkes å ramme en slik adgang for en
arbeidsgiver. Dessuten inkorporerer diskrimineringsloven og likestillingsloven
henholdsvis FNs rasediskrimineringskonvensjon og FNs kvinnediskrimineringskonvensjon
i norsk rett. De tidligere nevnte bestemmelser om religionsfrihet
er også relevant i denne sammenhengen.
Diskrimineringsloven og likestillingsloven setter
forbud mot både direkte og indirekte diskriminering på grunn av
henholdsvis religion og kjønn. Med direkte diskriminering menes
at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at
en person blir behandlet dårligere på grunn av religion eller kjønn
enn andre blir. Med indirekte diskriminering menes i diskrimineringsloven
en tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling
eller unnlatelse, som faktisk virker slik at en person på grunn
av religion eller kjønn stilles særlig ufordelaktig sammenlignet
med andre. Grunnen til at likestillingsloven her kan komme til anvendelse
er at et forbud mot for eksempel religiøse hodeplagg som bare det
ene kjønnet bruker, kan være diskriminerende på grunn av kjønn. Forslaget
reiser således spørsmål om indirekte diskriminering i forhold til
både diskrimineringsloven og likestillingsloven.
Det er gjort et snevert unntak fra forbudet
mot forskjellsbehandling i begge lovene. Diskrimineringsloven §
4 fjerde ledd og likestillingsloven § 3 fjerde ledd åpner begge
opp for forskjellsbehandling for å oppnå et saklig formål som er nødvendig
og ikke uforholdsmessig inngripende overfor dem som forskjellsbehandles.
Det presiseres at det beror på en konkret vurdering hvorvidt et
formål er saklig. Forarbeidene understreker at man i denne vurderingen
må se på om formålet anses rimelig og legitimt. Videre må det vurderes
om formålet er av en slik art at prinsippet om likebehandling bør
vike. Forskjellsbehandlingen må være «nødvendig» for å oppnå formålet.
Foreligger det andre ikke-diskriminerende handlingsalternativer
som er egnet til å oppnå formålet, og som ikke er uforholdsmessig
ressurskrevende, vil dette være et sterkt argument for at forskjellsbehandlingen
ikke er nødvendig. Selv om midlene som er valgt for å oppnå formålet
er nødvendige, må de ikke være "uforholdsmessig inngripende" overfor
den eller de som rammes. Følgelig må det foretas en proporsjonalitetsvurdering
mellom mål og middel. Lovlig forskjellsbehandling forutsetter at
alle nevnte vilkår i bestemmelsene er oppfylt. Vurderingstemaet
i både diskrimineringsloven § 4 fjerde ledd og likestillingsloven
§ 3 fjerde ledd er sammenfallende med vurderingen av saklig forskjellsbehandling
i internasjonal menneskerettspraksis og teori.
Dersom en arbeidsgiver i medhold av styringsretten
ensidig ønsker å forby ansattes "personlige bruk av religiøse eller
politiske symboler i arbeidssituasjonen", må man vurdere tiltaket
etter unntaksbestemmelsen i diskrimineringsloven § 4 fjerde ledd
og eventuelt likestillingsloven § 3 fjerde ledd. Tiltaket kan ikke
iverksettes dersom det ikke er saklig, nødvendig og proporsjonalt. Forarbeidene
til diskrimineringsloven nevner som eksempel at et forbud mot religiøse
hodeplagg kan være akseptabelt dersom slik bruk vil være i strid
med virksomhetens krav til sikkerhet eller helse og hygiene. Noen
uttømmende liste er dette ikke. Man må som nevnt foreta en konkret helhetsvurdering
i hvert enkelt tilfelle.
Det foreliggende forslag om å styrke arbeidsgiverens
styringsrett slik at arbeidsgiver ut fra egne vurderinger om hva
som er forenlig med virksomhetens interesse, står fritt til å kontraktsfeste tilsattes
personlige bruk av religiøse eller politiske symboler i arbeidssituasjonen,
er for generelt og vidtgående. Forslaget vil på den bakgrunn være
i strid med Norges internasjonale forpliktelser og vil bety en innsnevring
av vår nasjonale lovgivning, og jeg vil ikke gi min anbefaling til dette.
"Stortinget ber Regjeringen
etablere klare regler slik at personlige, religiøse eller politiske symboler,
eventuelt andre verdisymboler, ikke kan benyttes i sammenhenger
hvor statens ansatte bærer uniform, eller i andre sammenhenger hvor
de på statens vegne utøver myndighet. Herunder nevnes spesielt domstolene,
Politiet, Forsvaret og Tollvesenet."
Jeg oppfatter Forslag II slik at staten som
arbeidsgiver gjennom sin styringsrett skal forby bruk av personlige,
religiøse eller politiske symboler, eventuelt andre verdisymboler
for ansatte i staten som bærer uniform og/eller som utøver offentlig
myndighet.
Utgangspunktet er at den styringsrett som staten har
som arbeidsgiver er den samme som for private arbeidsgivere, og
slik som beskrevet ovenfor under Forslag I. Det betyr at statens styringsrett
er begrenset på samme måte av internasjonale forpliktelser, lov,
tariffavtaler og arbeidsavtaler.
Statens ansatte utøver myndighet på svært forskjellige
områder, i svært ulike stillinger med ulike oppgaver og funksjoner,
og flere steder vil det ikke være behov for noen bestemmelser om uniform
eller bekledning. Alle statlige ansatte nyter godt av vernet i de
grunnleggende menneskerettighetene. Avhengig av arbeidsområde vil
det være ulike hensyn som gjør seg gjeldende i vurderingen av om
staten gjennom sin styringsrett kan fastsette begrensninger for
de ansattes bruk av personlige og religiøse eller politiske symboler,
eventuelt andre verdisymboler. På noen områder vil det ikke foreligge
legitime grunner til å innføre slike begrensninger, på grunn av
de rettslige skranker som følger av nasjonal rett og internasjonale
forpliktelser, som beskrevet ovenfor under Forslag I. Det vil derfor ikke
være mulig innenfor dagens rettslige rammer å innføre et generelt
forbud som skal gjelde for alle statlige ansatte som bærer uniform
og/eller som utøver offentlig myndighet.
På noen områder vil det være legitime grunner for
å begrense den ansattes adgang til bruk av symboler. Justisdepartementet
har konkludert med at politiets uniformsreglement ikke bør endres
for å åpne for bruk av religiøse symboler i tilknytning til uniformen.
I vurderingen av om det skal gjøres endring i politiets uniformsreglement
er det tatt i betraktning mange forhold. Politiets spesielle rolle
i samfunnet, behovet for et mest mulig nøytralt politi og målet
om å rekruttere personer med minoritetsbakgrunn til politiet, har
stått sentralt i vurderingen. Som nevnt innledningsvis er den enkelte
statlige ansatte vernet av de grunnleggende menneskerettighetene.
Dette vernet gjelder også for polititjenestemenn- og kvinner. Det
er likevel klart ut fra Europeiske menneskerettighetsdomstols (EMD) praksis
og internasjonal menneskerettsteori at dette er et av de områdene
hvor statens ansatte må tåle større begrensninger. De vide fullmaktene
politiet har, kombinert med at det har alle samfunnsarenaer som
sitt virkefelt gjør at politiet står i en særstilling sammenliknet
med andre myndighetsutøvere. Andre myndighets- og kontrollorganer
har mer avgrensede oppgaver innenfor spesifikke ansvarsområder.
Videre er jeg kjent med at Domstolsadministrasjonen
har satt i gang et utredningsarbeid for å avklare bruk av religiøse
og andre symboler i retten. I den forbindelse uttalte justisministeren
i Stortingets spørretime 25. februar 2009 at det er et tungtveiende
hensyn at mest mulig like retningslinjer legges til grunn når det
gjelder bruk av religiøse hodeplagg og symboler i politi og domstol.
Justisministeren opplyste at han vil avvente Domstolsadministrasjonens
vurdering før han legger frem saken for Stortinget på en egnet måte.
Jeg vil ikke anbefale at Regjeringen innfører
et generelt forbud mot bruk av personlige, religiøse eller politiske
symboler for statens ansatte i de sammenhenger de bærer uniform
og/eller utøver myndighet. Et altomfattende forbud ville stride både
mot internasjonale konvensjoner Norge er bundet av, og nasjonal
lovgivning. De rettslige begrensingene er relative, og dette må
vurderes i forhold til hver kategori ansatt/tjenestemenn.
"Stortinget ber Regjeringen
avvise ethvert særkrav fra særskilte grupper om at samfunnet skal
tilpasses deres ønsker eller behov. Det innføres videre som et generelt
prinsipp for utøvelsen av norsk integreringspolitikk at minoritetsbefolkningen
har plikt til å rette seg etter de samme normer og regler som gjelder
for det øvrige samfunnet, ikke minst når det gjelder jenters og
kvinners selvfølgelige rett til full samfunnsdeltakelse."
Forslagsstillerne ønsker at Regjeringen skal
avvise det de kaller særkrav fra særskilte grupper. Det kan synes
som uklart hva forslagsstillerne mener med særkrav. I forslaget
nevnes kjønnsdelt svømmeundervisning, lovfesting av rett til bønnerom
eller andre religiøse krav, krav om halalkjøtt i fengsel og innføring
av nye offentlige høytidsdager som eksempler på særkrav.
Jeg mener at det hører med i et demokratisk
samfunn at ulike personer eller grupper kan reise ulike krav overfor
myndighetene. Krav kan fremmes gjennom politiske kanaler, pressgrupper,
organisasjoner eller fra privatpersoner. Man kan tenke seg mange
ulike krav fra ulike personer eller grupper. Noen krav vil vinne
frem mens andre krav vil bli avvist.
I noen tilfeller vil man være forpliktet gjennom lov
eller internasjonale forpliktelser til å gi rettigheter. I andre
tilfeller vil det ikke foreligge en forpliktelse til å innfri et
krav, men det vil allikevel være ønskelig ut i fra en politisk vurdering.
Innfrielse av kravet vil for eksempel kunne føre til at noen grupper
eller individer inkluderes bedre i arbeids- eller samfunnslivet.
Dersom Regjeringen mottar krav eller ønsker
fra enkeltpersoner eller grupper, må det derfor i hvert enkelt tilfelle
gjøres en konkret vurdering ut i fra internasjonale forpliktelser,
nasjonal lovgivning og hva som ansees som de beste virkemidlene
for å gjennomføre den politikken Regjeringen ønsker. Regjeringen
vil derfor ikke avvise ethvert krav fra særskilte grupper om at samfunnet
skal tilpasse seg deres ønsker eller behov. Krav eller ønsker som
fremsettes av enkeltpersoner eller interessegrupper i vårt samfunn,
er tvert imot en del av vårt demokratiske system, som vi ønsker
å verne om.
Regjeringen arbeider for at alle skal ha de samme
plikter, rettigheter og muligheter, uavhengig av blant annet bakgrunn,
kjønn, religion, seksuell orientering eller funksjonsdyktighet.
Regjeringen ønsker å legge til rette for at innvandrere raskest
mulig kan bidra med sine ressurser i arbeidslivet og i samfunnet
for øvrig. For å oppnå dette må man på enkelte områder legge til
rette med særlige ordninger, slik som norskopplæring, introduksjonsprogram
eller kvalifisering til arbeidslivet.
Alle som oppholder seg i Norge, plikter å følge norsk
lov. Dette er en selvfølge. Videre er det norske samfunnet bygget
opp om en del grunnleggende verdier som Regjeringen mener det er viktig
at de som bor i Norge slutter opp om, for eksempel de verdiene som
kommer til uttrykk gjennom menneskerettighetene. Gjennom introduksjonsloven
har nyankomne innvandrere rett og/eller plikt til deltakelse i opplæring
i norsk og samfunnskunnskap, herunder 50 timers særskilt opplæring
i samfunnskunnskap. Opplæringen i samfunnskunnskap har blant annet emner
om menneskerettigheter, demokrati og likestilling.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 26. mai 2009
Tore Hagebakken |
Anne Ceselie Brustad Moe |
leder |
ordfører |