Kjøp av egen bolig er den største enkeltinvesteringen
vanlige folk gjør, og utgjør en langsiktig og kostbar investering
for forbrukeren. Samtidig opplyser Forbrukerrådet at byggefeil utgjør
i gjennomsnitt 4 prosent av verdien av nybygget bolig etter overtagelse.
Byggefeil er et utbredt problem. Forslagsstillerne
mener det er urimelig at forbrukere må betale for andres byggefeil.
En av årsakene til at forbruker blir sittende med kostnaden, er
reklamasjonsfristen for mangler ved salg av bolig til forbruker.
Reklamasjonsfristen etter bustadoppføringslova av 1997 er 5 år.
Forslagsstillerne peker på at forbrukere i Danmark og Sverige har 10
års reklamasjonsfrist på nye boliger, og disse mener nå at tiden
er inne for å forlenge reklamasjonsfristen i Norge for kjøp av bolig
til 10 år.
I alle tilfeller kan selv skjebnesvangre feil
være vanskelig å se på en visning. Et servicehefte kan gjøre rede
for brannsikringstiltak, vedlikehold og ulike reparasjoner fra boligens
"fødsel" og frem til kjøper får nøkkelen. Forslagsstillerne mener
innføring av servicehefte for bolig må vurderes.
Mange boliger omsettes i dag uten tilstandsrapport.
Forslagsstillerne mener et krav til obligatorisk tilstandsrapport
i forbindelse med boligsalg vil kunne gjøre transaksjonen tryggere for
partene og forhindre tvister, og derfor bør vurderes nærmere.
Forslagsstillerne mener også at regelverket
rundt ordningen med eierskifteforsikring bør ses nærmere på.
Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme sak for Stortinget
om å styrke forbrukerrettighetene til norske boligkjøpere, blant
annet ved at det innføres 10 års reklamasjonsfrist og at servicehefte for
bolig, obligatorisk byggeforsikring og obligatorisk tilstandsrapport
utredes."
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunn Karin Gjul, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline Knutsen,
fra Fremskrittspartiet, Georg Indrevik og Ulf Erik Knudsen, fra
Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen,
fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad, fra
Senterpartiet, Trond Lode, og fra Venstre, Trine Skei Grande,
viser til at Dokument nr. 8:62 (2008–2009) ble sendt til barne-
og likestillingsminister Anniken Huitfeldt for uttalelse 25. mars
2009. Forespørselen ble oversendt Justis- og politidepartementet
som rett fagdepartement, og svaret fra justisminister Knut Storberget
11. mai 2009 er vedlagt innstillingen.
Komiteen er enig med forslagsstillerne
i at kjøp av bolig for mange er en stor og kostbar investering. Komiteen mener
derfor at det er viktig å ha et godt regelverk som sikrer forbrukernes
rettigheter ved boligkjøp. Komiteen er bekymret for
det store antallet byggefeil i byggenæringen og har merket seg at
byggefeil er et utbredt problem som kan ramme uskyldige forbrukere. Komiteen understreker
at det må gjøres mer for å hindre at useriøse eller ukyndige aktører
i byggebransjen går ut over boligkjøpere på en uforholdsmessig måte.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at av et samlet
byggemarked på 180 mrd. kroner årlig, gjelder 50 mrd. kroner en
omsetning som ikke er søknadspliktige tiltak. Dette markedet og
disse tiltakene er det ingen kompetansekrav eller kontrolltiltak
innen. Disse medlemmer registrerer at bransjen selv
ønsker kompetansekrav.
Disse medlemmer vil derfor foreslå
følgende:
"Stortinget ber Regjeringen utrede om det er mulig
å innføre kompetansekrav og et minimumskrav til små foretak innen
byggfagene."
Disse medlemmer mener det er
viktig å presisere at dette ikke skal gå ut over muligheten til å
gjøre arbeid på egen eiendom.
Komiteen viser til
behandlingen av Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) Om lov om planlegging
og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (byggesaksdelen)
der flertallet i kommunal- og forvaltningskomiteen mente det var
nødvendig med et samarbeid mellom forbrukermyndighetene, organisasjoner
innen byggebransjen og ulike offentlige myndigheter for å få bukt med
useriøse aktører. Komiteen slutter seg til dette. Komiteen mener
at det er nødvendig med en streng lovpålagt kontroll i byggesaker med
uavhengig kontroll, offentlig tilsyn, skjerpet vurdering ved utstedelse
av midlertidig brukstillatelse og ferdigattest og oppfølging av ulovligheter. Komiteen viser
til justisministerens svarbrev til komiteen der det informeres om at
Takstlovutvalgets utredning NOU 2009:6 vil bli sendt på høring fra
Justis- og politidepartementet. Komiteen er glad
for at det nå arbeides med å styrke forbrukerrettighetene til boligkjøpere,
og understreker at det må utformes et regelverk som gjør at boligkjøpere
får bedre sikkerhet for sine krav enn de har i dag.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til Venstres merknader under behandlingen av Ot.prp. nr. 45 (2007–2008)
Om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven)
(byggesaksdelen) der det blant annet ble trukket fram behovet for
å styrke det nasjonale standardiseringsarbeidet og foreta en opprydding
av standarder i byggebransjen spesielt. Det er en voldsom vekst
i standarder og disse har en sentral rolle, både for kvalitet, økonomi
og byråkrati. Standard Norge er en privat stiftelse hvor staten
ikke har noen aktiv rolle. Nærings- og handelsdepartementet yter
årlig et tilskudd til Standard Norge. Dette medlem mener
det er naturlig å stille spørsmål ved hvorfor ikke staten har en
mer aktiv standardiseringspolitikk og hvorfor for eksempel Kommunal-
og regionaldepartementet, som bygningsmyndighet, ikke har en rolle
i dette.
Dette medlem fremmer på bakgrunn
av dette følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sette i gang et
arbeid med en nasjonal standardiseringsstrategi."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at dokumentet foreslår å innføre absolutt reklamasjonsfrist
i bustadsoppføringslova § 30 ved at fristen utvides fra fem til
ti år.
Flertallet vil vise til at et
forslag om å skjerpe garantireglene i bustadoppføringslova nylig
har vært ute på høring. I høringsnotatet foreslo Justis- og politidepartementet
å øke garantibeløpet som må stilles på vegne av entreprenører for
å sikre at kjøperen får dekning for de krav denne måtte ha til entreprenøren.
Samtidig foreslo høringsnotatet å utvide garantitiden fra to til
fem år slik at den også samsvarer med den absolutte reklamasjonsfristen.
Flertallet mener det er viktig
at disse forslagene nå blir fulgt opp, og at det ikke er nødvendig
med en utvidelse av den absolutte reklamasjonsfristen før man har
sett virkningen av den foreslåtte endringen i loven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til dokumentet
der det foreslås å innføre en absolutt reklamasjonsfrist på 10 år
for nye boliger, slik det er for eksempel i Sverige og Danmark.
Forslagsstillerne refererer i dokumentet til at kun 10–15 prosent
av byggefeilene oppdages før bygningen er 6 år gammel. Disse medlemmer mener
disse tallene kan tyde på at den absolutte reklamasjonsfristen er
for kort, og er enig med forslagsstillerne i at en må vurdere å utvide
reklamasjonsfristen, dersom andre tiltak ikke viser seg å fungere.
Komiteen mener bruk
av anerkjente fagfolk, godkjente materialer og gjennomføring av
kontroll ved boliger både har en økonomisk og en sikkerhetsmessig
betydning. Det sikrer verdien på boligen, men det sikres også mot
vann og brannskader. Derfor er dette forhold som både tjener huseier,
byggebransjen, forsikringsbransjen og samfunnet. En god dokumentasjon
på disse forholdene vil også gi forbrukere en større trygghet ved
kjøp og salg av bolig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til at spørsmålet om obligatorisk tilstandsrapport ved omsetning
av bolig er grundig utredet i Takstlovutvalgets utredning i NOU
2009:6. Denne utredningen vil nå bli sendt på høring fra Justis- og
politidepartementet. Flertallet mener at det er i
sammenheng med Takstlovutvalgets utredning naturlig å vurdere om
en ordning med obligatorisk tilstandsrapport bør innføres.
Flertallet vil peke på at hvordan
virkningen av eierskifteforsikringsordningen fungerer i praksis,
henger sammen med den nærmere utformingen av reglene i avhendingsloven. Flertallet vil
vise til at Takstlovutvalgets utredning NOU 2009:6 foreslår endringer
i sentrale deler av avhendingslovens regler, som særlig vil sikre
at det foreligger informasjon om relevante forhold ved omsetning
av boligen. Denne utredningen inneholder også vurdering av i hvilken
utstrekning disse endringene påvirker bruk av eierskifteforsikringer
og risikonivået ved slike forsikringer. Flertallet mener
derfor det er unødvendig å utrede nærmere eierskifteforsikring når
det allerede pågår en prosess om mulige endringer i sentrale deler
av avhendingsloven.
Flertallet vil vise til at en
ordning med obligatorisk byggefeilforsikring allerede ble utredet
i NOU 2005:12 Mer effektiv bygningslovgivning II. Utvalget konkluderte
da med at det ikke ville anbefale en forsikringsordning som alternativ
til bustadsoppføringslova. Utvalget mente at denne loven ivaretar
behovet for å lovregulere garanti- og forsikringsordninger for byggefeil,
men at lovens garantibestemmelser burde gjennomgås med tanke på
utvidelse av garantiens størrelse og varighet. Flertallet vil
peke på at denne gjennomgangen har Regjeringen tatt initiativ til
gjennom høringsnotat fra oktober 2008. I høringsbrevet er det tatt
til ordet for en utvidet garantiordning. Flertallet mener
derfor det ikke er naturlig å vurdere spørsmålet om en egen byggefeilforsikring
på nytt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre merker seg at forslagsstillerne
viser i dokumentet til at de fleste har servicehefte til bilen som
dokumenterer bruk av verksted og overholdelse av service og kontroller. Disse medlemmer er
enig med forslagsstillerne i at et tilsvarende frivillig system
bør vurderes for hus og leiligheter. Ordningen bør være et samarbeid blant
annet mellom byggenæringen, finansnæringen, huseierne og staten. Disse
medlemmer ber derfor om at Regjeringen er positiv til å
bidra til å etablere en slik ordning i samarbeid med de nevnte partene. Disse
medlemmer er også enig i at en ordning med obligatorisk
tilstandsrapport bør vurderes innført for å sikre boligkjøperes
rettigheter i forhold til mangler som det er vanskelig å oppdage
ved en overfladisk besiktigelse av eiendommen.
Forslagsstillerne ønsker også at Regjeringen
skal vurdere regelverket rundt eierskifteforsikring og utrede en
obligatorisk byggeforsikring. Disse medlemmer viser
til at en eierskifteforsikring skal sikre selger mot mangelsansvar
i forbindelse med salg av fast eiendom. Disse medlemmer er
kjent med at enkelte forsikringsselskap opptrer useriøst når de
får krav fra boligkjøpere som har avdekket mangler. Disse
medlemmer viser videre til dokumentet der det fremgår at
innføring av byggeforsikring i Danmark medførte reduksjon i byggefeil
med over 20 prosent. Disse medlemmer er enig i at
dette er erfaring som gir grunn til å vurdere om en lignende ordning
bør innføres i Norge.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme sak om å styrke
forbrukerrettighetene til norske boligkjøpere, blant annet ved at
det innføres 10 års reklamasjonsfrist og frivillig servicehefte
for bolig. Obligatorisk byggeforsikring og obligatorisk tilstandsrapport
utredes."
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen fremme sak om å styrke
forbrukerrettighetene til norske boligkjøpere, blant annet ved at
det innføres 10 års reklamasjonsfrist og frivillig servicehefte
for bolig. Obligatorisk byggeforsikring og obligatorisk tilstandsrapport
utredes.
Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen utrede om det er mulig
å innføre kompetansekrav og et minimumskrav til små foretak innen
byggfagene.
Forslag fra Venstre:
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen sette i gang et arbeid med
en nasjonal standardiseringsstrategi.
Komiteen viser til
representantforslaget og til komiteens merknader og rår Stortinget
til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument nr. 8:62 (2008–2009) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Torbjørn Hansen, Elisabeth Røbekk Nørve
og Bent Høie om å styrke forbrukerrettighetene til norske boligkjøpere
– vedlegges protokollen.
Jeg viser til familie- og kulturkomiteens brev 25. mars
2009 til Barne- og likestillingsdepartementet, der det bes om departementets
vurdering av et representantforslag fra stortingsrepresentantene
Torbjørn Hansen, Elisabeth Røbekk Nørve og Bent Høie om å styrke
forbrukerrettighetene til norske boligkjøpere (Dokument nr. 8:62
(2008-2009)). Saken er i ettertid blitt overført til Justis- og
politidepartementet som rett fagdepartement.
Som forslagsstillerne fremhever, er kjøp av
bolig en stor og viktig investering for mange forbrukere. Det er
derfor viktig å ha et regelverk som ivaretar forbrukernes interesser
ved denne typen avtaler. Regjeringen har på denne bakgrunn tatt initiativ
til flere tiltak for å styrke forbrukernes rettigheter på dette
området. Jeg viser blant annet til at Justis- og politidepartementet
i oktober 2008 sendte på høring et forslag om å skjerpe garantireglene
i bustadoppføringslova og å lovregulere avtaler om videresalg av
boliger under oppføring. Videre sendte Kommunal- og regionaldepartementet
i mars 2009 på høring forslag til lovendringer for å forebygge problemer
med lavinnskuddsboliger. På samme tid leverte Takstlovutvalget utredningen
NOU 2009: 6 "Tilstandsrapport ved salg av bolig" til Barne- og likestillingsdepartementet.
Utvalget har blant annet vurdert hvordan bruk av tilstandsrapport kan
gjøre det tryggere å kjøpe og selge bolig, samt begrense forbrukernes
risiko og antallet tvister i forbindelse med bolighandel. Denne utredningen
vil bli sendt på høring fra Justis- og politidepartementet. Det
pågår dermed allerede flere prosesser for å styrke forbrukerrettighetene til
norske boligkjøpere.
Jeg forstår representantforslaget slik at det
foreslås at den absolutte reklamasjonsfristen ved nyoppførte
boliger etter bustadoppføringslova § 30 skal utvides til ti år.
Etter gjeldende rett er den absolutte reklamasjonsfristen fem år.
Også ved salg av boliger etter avhendingslova er den absolutte reklamasjonsfristen
fem år. I tillegg til disse absolutte reklamasjonsfristene gjelder
det relative reklamasjonsfrister, dvs. at kjøperen uansett må reklamere
innen rimelig tid etter at han eller hun oppdaget eller burde ha
oppdaget mangelen. Den absolutte reklamasjonsfristen i bustadoppføringslova
må dermed ses i en bredere sammenheng, hvor den ikke alltid vil være
avgjørende for forbrukerens stilling.
I representantforslaget pekter forslagsstillerne på
at reklamasjonsfristen er ti år for nye boliger i Sverige og Danmark.
Det er imidlertid vanskelig å sammenlikne systemene i andre land
med det norske. Systemene kan ha ulik oppbygning, og de nærmere
enkelthetene og deres forhold til det øvrige regelverket i det enkelte
land kan variere. I Sverige og Danmark synes det å være regler om
foreldelse som setter den absolutte grensen for hvor lenge et mangelskrav
kan gjøres gjeldende, jf. Lov om forældelse av fordringer 6. juni
2007 nr. 522 §§ 2 og 3 og Jordabalk (1970:994) 4 kap. 19 b §. Disse
alminnelige foreldelsesreglene innebærer at mangelskrav – på nærmere
vilkår – kan fremsettes i inntil ti år fra da henholdsvis misligholdet
inntrådte eller kjøperen tiltrådte eiendommen, forutsatt at det
er reklamert innen rimelig tid. I Norge har man et system med både
absolutte reklamasjonsregler i kontraktslovgivningen og alminnelige
regler om foreldelse.
Som nevnt innledningsvis har Justis- og politidepartementet
nylig hatt på høring et forslag om å skjerpe garantireglene i bustadoppføringslova. Etter
bustadoppføringslova skal det stilles garanti på vegne av entreprenøren
for å sikre at kjøperen får dekning for de krav denne måtte ha mot entreprenøren.
I høringsnotatet tok departementet til orde for å øke garantibeløpet
og utvide garantitidens lengde fra to til fem år slik at den også samsvarer
med den absolutte reklamasjonsfristen. Dersom man nå skal reise
spørsmålet om å utvide den absolutte reklamasjonsfristen i bustadoppføringslova
til ti år, vil dette forsinke og komplisere arbeidet med oppfølgingen
av de foreslåtte garantireglene i bustadoppføringslova. En utvidelse
av reklamasjonsfristen i bustadoppføringslova til ti år vil endre
premissene for høringen som ble gjennomført med hensyn til garantireglene.
Den totale balansen i kontraktsforholdet endres, og det kan ikke
legges til grunn at de synspunkter som kom frem i høringen, fortsatt
gjør seg gjeldende. Arbeidet med garantireglene i bustadoppføringslova
vil derfor måtte stilles i bero dersom man går videre med forslaget
om en ti års reklamasjonsfrist. Dette synes jeg ville være uheldig,
ikke minst av hensyn til forbrukerne.
Det hefter også andre betenkeligheter ved å
utvide reklamasjonsfristen til ti år. Dette vil påføre entreprenøren
en kostnad i form av større risiko i kontraktsforholdet. I den vanskelige
situasjonen byggenæringen og finansnæringen nå befinner seg, kan
man spørre om dette er det rette tidspunktet å pålegge næringen
ytterligere kostnader. Entreprenøren vil riktignok kunne ta hensyn
til denne risikoforskyvningen ved prisfastsettelsen, men slike kostnader
vil veltes over på forbrukerne.
I representantforslaget fremhever forslagsstillerne
at byggefeil ofte viser seg etter at reklamasjonsfristen er utløpt.
Det er da grunn til å påpeke at jo lenger tid som går, desto større
tvil vil det knytte seg til om feil og skader på boligen utgjør en
mangel i rettslig forstand eller om det dreier seg om skader som
følge av normal slitasje eller andre forhold på kjøperens side.
En utvidelse av reklamasjonstiden vil dermed kunne gi opphav til
usikkerhet rundt forbrukerens rettsposisjon og lede forbrukeren
til å tro at han eller hun har større rett enn det vedkommende faktisk
har. Dette kan virke prosesskapende og harmonerer dårlig med et
ønske om å begrense antallet tvister ved boligomsetning.
Jeg vil videre peke på at en eventuell utvidelse av
reklamasjonsfristen i bustadoppføringslova har en side til kontraktsretten
mer generelt. I norsk rett er den alminnelige reklamasjonsfristen to
år. Denne fristen utvides i flere kontraktslover til fem år i tilfeller
hvor kontraktsgjenstandens art tilsier dette. Dette er f.eks. tilfellet
med fast eiendom, jf. bustadoppføringslova § 30 og avhendingslova
§ 4-19. Etter mitt syn er det en hensiktsmessig ordning at det gjelder
den samme femårsfristen i ulike kontraktslover for tilfeller hvor
kontraktsgjenstanden er av mer varig karakter. En utvidelse av reklamasjonsfristen
i bustadoppføringslova vil kunne reise spørsmål om reklamasjonsfristen
ved salg av boliger etter avhendingslova. En generell endring av
reklamasjonsfristen i avhendingslova til ti år synes lite aktuelt
siden det i slike tilfeller ofte står en forbruker både som kjøper
og som selger. For eksempel vil det kunne virke hardt for en småbarnsfamilie
som har skiftet bolig, å bli møtt med et mangelskrav ni år etter
at boligen ble solgt.
Spørsmålet om en utvidet reklamasjonsfrist har også
en side til det pågående kontraktsrettsarbeidet i EU, blant annet
med et rammedirektiv for forbrukerrettigheter. Reklamasjonsreglene
i forbrukerrettighetsdirektivet vil etter det nåværende forslaget
ikke gjelde for fast eiendom. Reklamasjonsreglene i direktivforslaget gjelder
salg av løsøre, og vil dermed bare få direkte betydning for reklamasjonsreglene
i forbrukerkjøpsloven dersom de blir vedtatt. Siden de norske reglene
om reklamasjon i ulike kontraktslover bør stå i en god indre sammenheng, mener
jeg likevel at det er grunn til å være noe tilbakeholden med å foreta
eller vurdere større prinsipielle endringer i norsk kontraktsrett
før situasjonen er blitt mer avklart på et europeisk nivå.
I representantforslaget foreslås det også at
en ordning med obligatorisk byggfeilforsikring skal utredes
og vurderes innført. Ved en slik forsikring vil entreprenøren og
forbrukeren mot betaling overføre risikoen for mangler til en tredjepart
(forsikringsselskapet). Et slikt forslag har allerede vært utredet
tidligere i NOU 2005: 12 Mer effektiv bygningslovgivning II. Utvalget konkluderte
med at det ikke ville anbefale en forsikringsordning som alternativ
til reglene i bustadoppføringslova. Utvalget oppsummerte sitt synspunkt
slik i punkt 2.8.9:
"Bygningslovutvalget vil ikke utelukke at en garanti-
eller forsikringsordning for byggfeil kunne ha en viss kvalitetsforbedrende
effekt. Sett i sammenheng med de andre virkemidlene på byggesaksområdet
som vårt system er basert på her i Norge, vil utvalget imidlertid
anbefale at det heller legges innsats og ressurser i å forbedre
og få økt effekt av disse fremfor å innføre en ny ordning"
Bygningslovutvalget
finner at bustadoppføringslova i hovedsak ivaretar behovet for å lovregulere
garanti- eller forsikringsordninger for byggfeil. Bustadoppføringslovas
garantibestemmelse bør imidlertid gjennomgås med tanke på utvidelse
av garantiens størrelse og varighet, særlig med tanke på å kunne
gi forbrukeren beskyttelse når virkelig store feil avdekkes, eller
ved entreprenørens konkurs."
Det er nettopp denne gjennomgangen som Bygningslovutvalget
tar til orde for, som regjeringen har tatt initiativ til gjennom
høringsnotatet fra oktober 2008. I høringsbrevet er det tatt til
orde for en utvidet garantiordning og jeg anser det i lys av dette
ikke som aktuelt å vurdere spørsmålet om en egen byggfeilforsikring.
Dersom man likevel skulle ønske å gå videre med å vurdere dette
spørsmålet enda en gang, vil det forsinke og endre premissene for
arbeidet med endringer i garantiordningen i bustadoppføringslova,
noe jeg mener vil være uheldig. I høringsnotatet var det ikke reist
spørsmål om å innføre en byggfeilforsikring. Det kan derfor ikke
legges til grunn at de synspunkter som kom fram i høringen vedrørende
garantiordningen, gjør seg gjeldende dersom det også skal innføres en
byggfeilforsikring. Etter min mening bør man fortsette arbeidet
vedrørende en utvidet garantiordning i bustadoppføringslova, som
er en ordning som sikrer at forbrukerne får dekning for sine eventuelle
mangelskrav i garantitiden.
I representantforslaget foreslås det at regjeringen skal
utrede en ordning med servicehefte for bolig. Etter min mening vil
det være lite hensiktsmessig å iverksette en særskilt utredning
av dette når det nå pågår flere andre lovendringsprosesser vedrørende
omsetning av bolig, herunder spørsmålet om bruk av tilstandsrapporter.
Hvorvidt det skal etableres en ordning med servicehefte for bolig,
og hvordan denne ordningen eventuelt skal utformes, har sammenheng
med disse spørsmålene. Man bør derfor avvente utfallet av de pågående
prosessene før det eventuelt vurderes nærmere om det kan være aktuelt med
en ordning med servicehefte for bolig.
Når det gjelder obligatorisk tilstandsrapport
ved omsetning av bolig, viser jeg til at dette spørsmålet er grundig
utredet i Takstlovutvalgets utredning NOU 2009: 6 Tilstandsrapport ved
salg av bolig, som vil bli sendt på høring fra Justis- og politidepartementet.
I representantforslaget gir forslagsstillerne
videre uttrykk for at regjeringen bør se nærmere på regelverket
rundt ordningen med eierskifteforsikring. Det fremstår som noe uklart
hvilket regelverk som ønskes vurdert, og om det først og fremst
er regelverket eller eierskifteforsikringsbransjens opptreden i
praksis som er bakgrunnen for forslaget. Uavhengig av dette anser
jeg det lite hensiktsmessig å vurdere ordningen med eierskifteforsikring
nå i lys av at Takstlovutvalget har foreslått regler som tar sikte
på å redusere antallet tvister ved boligsalg. En eierskifteforsikring
har som formål å sikre selger mot det mangelsansvar denne måtte
komme i ved omsetning av bolig. Det er således en form for ansvarsforsikring
hvor forsikringsselskapenes utbetalingsplikt er nært knyttet til
mangelsreglene i kontraktslovgivningen. Hvordan eierskifteforsikringsordningen
fungerer i praksis, vil derfor ha sammenheng med den nærmere utformingen
av reglene i avhendingslova. I Takstlovutvalgets utredning foreslås
endringer i sentrale deler av avhendingslovas regler, særlig med
sikte på å sikre at det foreligger informasjon om relevante forhold
ved omsetning av boliger. Utredningen inneholder også vurderinger
av i hvilken utstrekning disse endringene påvirker bruk av eierskifteforsikringer
og risikonivået ved slike forsikringer. Jeg anser det derfor lite hensiktsmessig
å se nærmere på eierskifteforsikringsordningen når det nå pågår
en slik prosess om mulige endringer i sentrale deler av avhendingslovas
regler.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 4. juni 2009
May-Helen Molvær Grimstad |
Trine Skei Grande |
leder |
ordfører |