De overordnede målene for norsk svalbardpolitikk
er som følger:
Konsekvent og fast
håndhevelse av suvereniteten
Korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten
og kontroll med at traktaten blir etterlevd
Bevaring av ro og stabilitet i området
Bevaring av områdets særegne villmarksnatur
Opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.
Disse målene har ligget fast i lang tid og det synes
å være bred politisk enighet om dem. Den overordnede svalbardpolitikken
har vist seg å gi tilstrekkelig fleksibilitet og robusthet både
når det gjelder avveininger av ulike hensyn, og i forhold til utviklingen
for øvrig på øygruppen. Regjeringen ser derfor ingen grunn til å
endre de overordnede målene for norsk svalbardpolitikk.
Hvordan målene best kan oppfylles, må likevel vurderes
jevnlig i lys av nye utfordringer og utviklingstrekk. Det er særlig
aktivitetsøkningen på øygruppen og de raske klimaendringene i Arktis,
og den betydningen dette har for miljøet og aktiviteten i området,
som har ligget til grunn for Regjeringens beslutning om å utarbeide
en ny stortingsmelding om norsk svalbardpolitikk.
I likhet med de tidligere stortingsmeldinger
om Svalbard, fokuserer også St.meld. nr. 22 (2008–2009) på utfordringer
og tiltak innenfor territorialgrensen på 12 nautiske mil, som er
virkeområde for Svalbardtraktaten.
Særlig tre utviklingstrekk, og forholdet dem
imellom, står sentralt i stortingsmeldingen, hhv. miljøvern, forskning
og utdanning og næringsvirksomhet.
Bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur er
ett av hovedmålene i norsk svalbardpolitikk. Norske myndigheter
har satt seg høye mål for miljøvernet på øygruppen. Det er slått
fast at miljøhensyn skal veie tyngst ved konflikt med andre interesser.
Dagens regelverk og gode miljøtilstand gir etter Regjeringens syn
et godt utgangspunkt for å nå disse målene.
En bevisst verneinnsats gjennom mange tiår har bidratt
til at kun en liten del av Svalbards landområder er berørt av tyngre
naturinngrep som veier og annen infrastruktur. Det biologiske mangfoldet
er også langt på vei intakt, og bestandene av de fleste arter som
tidligere har vært utsatt for overbeskatning er bygget opp igjen.
Selv om situasjonen for det biologiske mangfoldet
og villmarksnaturen i dag er god, kan nye utviklingstrekk komme
til å stille miljøvernet på Svalbard overfor store utfordringer.
Dette gjelder særlig klimaendringene, men også økende ferdsel og
endringer i aktivitetsbildet på og omkring Svalbard. Klimaendringene
må forventes å få økende betydning for naturforvaltningen på Svalbard,
ved at det fysiske miljøet og artenes livsgrunnlag vil kunne endres
betydelig. Dette gjelder særlig reduksjonene i utbredelse av sjøis,
som kan føre til at mange isavhengige arter får redusert sin utbredelse
og etter hvert kan forsvinne helt fra Svalbardområdet.
I meldingen drøftes ulike miljøutfordringer
man står overfor, og hvordan Regjeringen vil sikre at de høye miljømålene
kan nås. En forvaltning i tråd med de høye miljømålene vil stille
store krav, både til kunnskapsgrunnlaget og til forvaltningens evne
til å tilpasse virkemidler og tiltak til endringer i miljøforhold
og aktivitet.
Regjeringen mener det er viktig å bevare omfanget
av villmarkspregete områder på Svalbard. Det innebærer strenge begrensninger
på tyngre naturinngrep i områder som ikke fra før er berørt av slike
inngrep. Stigende interesse for naturressursene på og omkring Svalbard,
vil kunne innebære at det fremmes flere søknader om tillatelse til
virksomhet som vil medføre tyngre naturinngrep utenfor de planområdene
som omgir de eksisterende bosettings- og gruveområdene. Svalbardmiljøloven
og dagens strenge praksis når det gjelder tillatelse til inngrep
utenfor planområdene, gir etter Regjeringens vurdering et godt utgangspunkt
for å møte denne utviklingen.
Svalbard har stor betydning som plattform for norsk
og internasjonal forskning. Regjeringen mener at forskning og høyere
utdanning skal være en viktig del av norsk virksomhet på Svalbard
i årene fremover. Norge skal ha en ledende rolle og være en sentral
aktør innenfor kunnskapsutvikling på og om Svalbard. Samtidig bør
det legges til rette for å tiltrekke for forskere fra hele verden.
UNIS har vokst betraktelig siden opprettelsen
og spiller en viktig rolle på Svalbard generelt og i Longyearbyen
spesielt. UNIS bør fortsette arbeidet med å oppnå gode resultater
innen både forskning og utdanning. Regjeringen ser i utgangspunktet
positivt på senterets ambisjoner om å bli et ledende internasjonalt
senter for arktiske studier.
Gjennom det internasjonale polaråret har klima- og
miljørelatert forskning fått økt oppmerksomhet. Svalbard har gode
naturgitte forutsetninger for slik forskning og kan tilby verdensledende infrastruktur
og fasiliteter på dette området. Overvåkning, kartlegging og etablering
av lange tidsserier, er av grunnleggende betydning for forskning
og forvaltning både på land og i farvannene rundt øygruppen. Dette
er også av næringsmessig interesse.
Det er utbygd en enestående romrelatert infrastruktur
ved Longyearbyen. En utvikling og utnyttelse av observasjonssystemene
for både rom, hav, land og is vil være en viktig side ved kunnskapspolitikken
for Svalbard.
Longyearbyen og Ny-Ålesund vil være det naturlige
utgangspunkt for forskning og utdanning som bygger på øygruppens
spesielle fortrinn, og de faglige aktivitetene bør samlet sett sikre
en sterk og helhetlig forskningsinnsats. Regjeringen mener det må
legges til rette for at infrastrukturen på Svalbard benyttes effektivt, og
at samarbeid mellom institusjoner og nasjoner videreutvikles.
Ett av hovedmålene i norsk svalbardpolitikk,
bevaring av norske samfunn på øygruppen, hviler på flere pilarer.
Fortsatt kulldrift er viktig for opprettholdelse
av Longyearbyen som et familiesamfunn. Det er Regjeringens vurdering
at kulldriften bør videreføres innenfor de strenge rammer som miljøvernlovgivningen
og kravene til bedriftsøkonomisk lønnsomhet setter, og på en måte som
understøtter Store Norske Spitsbergen Kullkompanis formål om å bidra
til en robust bosetting i Longyearbyen. Samtidig er kulldriften basert
på en ikke-fornybar ressurs. Den er også sårbar for svingninger
i kullpris. Uforutsette hendelser kan få store konsekvenser for
virksomheten. I lys av dette mener Regjeringen det bør arbeides
med å tilrettelegge for forskning og utdanning og reiseliv, på en
måte som vil sikre et robust grunnlag for bosettingen i Longyearbyen også
på lengre sikt, og som er forenlig med målene i norsk svalbardpolitikk.
Reiselivet på Svalbard lever av den uberørte
naturen. Økoturisme synes derfor som en velegnet nisje for øygruppen
som kan videreutvikles, godt tilpasset de rammevilkårene som er
satt i svalbardmiljøloven og et naturlig satsingsområde for reiselivsnæringen
på Svalbard. I dag tilbys et bredt spekter av aktiviteter fra cruiseturisme
som foregår over større deler av øygruppen, til aktiviteter som
har sitt utspring i longyearbyområdet som kajakkturer, fotturer,
isgrotting, hundeslede- og snøscootersafari. Det er et potensial for
videre vekst i reiselivet på Svalbard, spesielt utenfor høysesongen.
En slik utvikling må skje innen strenge sikkerhets- og miljømessige
rammebetingelser. Reiselivsnæringen satser målbevisst på kurs- og
konferansemarkedet, noe som har bidratt til noe bedre belegg for
overnattingsbedriftene. Sesongsvingningene er imidlertid en utfordring
for opprettholdelse av helårige arbeidsplasser innenfor reiselivsnæringen
i Longyearbyen.
Svalbards geografiske plassering er ideell for romvirksomhet,
både for utforskning av atmosfæren og nedlesning av satellittdata.
Store investeringer i infrastruktur, først og fremst gjennom en
fiberoptisk kabel til fastlandet, samt på nedlesningsstasjonen Svalbard
satellittstasjon (SvalSat) utenfor Longyearbyen, har gjort Norge til
en betydelig internasjonal aktør innen nedlesing av satellittdata.
Satellittdata som leses ned på Svalbard, brukes i økende grad bl.a.
til overvåkning av sjøisforhold, oljeforurensning og skipstrafikk.
Det er all grunn til å tro at behovet for rombaserte tjenester vil
fortsette å øke i årene som kommer, spesielt innen områder som samfunnssikkerhet,
miljø og klima, og slike tjenester vil således fortsatt kunne være
en vekstnæring på Svalbard.
Longyearbyen har siden årtusenskiftet konsolidert
seg som et moderne familiesamfunn med godt utbygd offentlig infrastruktur
og et generelt godt tjenestetilbud. Regjeringen legger imidlertid
til grunn at Longyearbyen ikke skal være et livsløpssamfunn.
Satsingen på et mer variert næringsliv i Longyearbyen
har vært vellykket og resultert i at reiseliv, varehandel, utdanning
og forskning har vokst frem som komplementære og alternative næringer
til kulldriften. Antallet virksomheter i Longyearbyen har økt, bl.a.
innen varehandel og tjenesteproduksjon. I sum er derfor tilbudet
av private tjenester i Longyearbyen rimelig godt, også sammenliknet
med tilbudet i samfunn av tilsvarende størrelse på fastlandet.
Det er investert betydelig i Longyearbyens infrastruktur
det siste tiåret. Foruten nevnte forskningsrelaterte infrastruktur,
er det bl.a. oppført nytt terminalbygg på flyplassen, foretatt utvidelse
av skolen, utvidelse og bygging av ny barnehage og oppført nytt
reservekraftanlegg.
Mens Longyearbyen har hatt en betydelig utvikling
det siste tiåret, både gjennom en økning i antall innbyggere og
et økende aktivitetsnivå, er aktiviteten i Barentsburg vesentlig
redusert. Samtidig har det utenlandske nærværet økt i Longyearbyen
og Ny-Ålesund. Det er særlig forskning og reiseliv som har ført
utlendinger fra flere nasjoner til øygruppen.
Økt sjøtransport i farvannet rundt Svalbard
gir sammen med økt virksomhet i nordområdene, nye utfordringer i
arbeidet med sjøsikkerhet rundt Svalbard. Den økende trafikken må
etter Regjeringens syn først og fremst møtes med forebyggende tiltak
som reduserer sannsynligheten for ulykker, og som begrenser konsekvensene
dersom ulykker inntreffer. Det er derfor innført en rekke tiltak
på dette området de senere år. Gjennom en vurdering av ytterligere tiltak
for å bedre sjøsikkerheten rundt Svalbard, er det Regjeringens mål
å redusere risikoen for uønskede hendelser ved sjøtransport rundt
Svalbard, slik at skade på liv, helse og miljø kan unngås.
Sjøsikkerhetstiltakene som er iverksatt rundt Svalbard
de senere årene, har gjort at man har kommet noe nærmere sikkerhetsnivået
langs fastlandskysten. En viktig utfordring vil være å overvåke
utviklingen av skipstrafikken på en god måte. Dette vil gi gode
muligheter for å analysere utviklingen, slik at nødvendige tiltak som
regelverk og utvikling av maritim infrastruktur, tjeneste og beredskap,
kan iverksettes.
Aktivitetsøkningen gjenspeiles også i en økt
fly- og helikoptertrafikk. En fortsatt vekst innenfor dette området
kan medføre behov for økte sikkerhetstiltak, f.eks. i form av flykontrolltjeneste
og radarutbygging.
Sysselmannen er den sentrale instans når det gjelder
planlegging og krisehåndtering innen samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet
på Svalbard. Den offentlige redningsberedskapen rundt og på Svalbard,
består av Sysselmannens to helikoptre og tjenestefartøy. I tillegg
støtter Forsvaret Sysselmannen med de ressurser som til enhver tid
er tilgjengelige. I fremtiden vil Longyearbyen kunne bli et enda
viktigere senter for søk- og redningsberedskapen i området. En slik
beredskap er en naturlig del av norsk myndighetsutøvelse på Svalbard.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Olav Akselsen, Vidar Bjørnstad, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg
og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund, Siv
Jensen og Øyvind Vaksdal, fra Høyre, Siri A. Meling og Erna Solberg,
fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle, fra Kristelig Folkeparti,
Dagfinn Høybråten, fra Senterpartiet, Åslaug Haga, og fra Venstre,
Anne Margrethe Larsen, vil vise til at nordområdene er Regjeringens viktigste
strategiske satsingsområde og at Stortinget har støttet opp om dette.
Den foreliggende stortingsmeldingen retter seg særlig mot de mål, prioriteringer
og virkemidler som gjelder spesielt for Svalbard. Svalbard er definert
som en sentral del av nordområdene, og en fortsatt effektiv og hensiktsmessig
norsk svalbardpolitikk vil bidra til å styrke vår tilstedeværelse
i nordområdene. Komiteen noterer seg at stortingsmeldingen
bygger på de føringer som ligger i Regjeringens nordområdestrategi.
Komiteen vil understreke at forvaltningen
av Svalbard er basert på Norges fulle og uinnskrenkede suverenitet
på øygruppa, som slått fast i Svalbardtraktaten fra 1920.
Komiteen vil videre legge til
at norske myndigheters utøvelse av svalbardpolitikken gjennom skiftende
fokus og rammebetingelser må inneha en viss fleksibilitet, men på
den annen side være preget av den fasthet som sikrer effektiv myndighetsutøvelse.
Komiteen vil trekke fram det
faktum at målene for norsk svalbardpolitikk har ligget fast i lang tid.
Disse målene danner grunnlaget for en stabil og forutsigbar myndighetsutøvelse
og samfunnsutvikling, og komiteen slutter opp om den
lange linjen i norsk svalbardpolitikk som siden 1920 har bestått
i å holde Svalbard utenfor stormaktskonflikter og sikre et troverdig
norsk styre på øygruppen. Komiteen ser det følgelig som
en selvsagt rett at Norge ivaretar sine nasjonale interesser på
Svalbard, innenfor rammene av traktaten og gjeldende folkerett.
Komiteen vil vise til at de overordnede
målene i svalbardpolitikken er:
Konsekvent og fast
håndhevelse av suvereniteten.
Korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten
og kontroll med at traktaten blir etterlevd.
Bevaring av ro og stabilitet i området.
Bevaring av områdets særegne villmarksnatur.
Opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.
Komiteen noterer at Regjeringen
har utpekt tre hovedtemaer for meldingen:
En robust tilstedeværelse
på Svalbard – med særlig oppmerksomhet rundt kullvirksomhetens fremtidsutsikter
Svalbard som ett av verdens best forvaltede villmarksområder
– forholdet til turisme og annen ferdsel.
Svalbards rolle som plattform for norsk
og internasjonal forskning, kunnskap og utdanning.
Komiteen vil videre framheve
Norges betydelige ansvar for å sikre fred, stabilitet, vern av villmarksmiljøet
og en ansvarlig ressursutnyttelse og -forvaltning på Svalbard.
Komiteen vil vise til at forholdene
knyttet til Svalbard har endret seg betydelig siden Stortinget behandlet
St.meld. nr. 9 om Svalbard for om lag 10 år siden.
De klimatiske endringene med betydelig økning av
temperaturen i Arktis påvirker aktiviteten på og rundt Svalbard.
Temperaturen i Arktis stiger dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet, samt
at årsmiddeltemperaturen i Arktis de siste 100 årene i gjennomsnitt
har steget ca. 2°C. Komiteen mener at dette er forhold
som preger utviklingen, – klimaendringene gjør Svalbard på den ene
side til et nøkkelområde for innhenting av kunnskap om hva som skjer
når temperaturen i Arktis stiger, og hvordan dette kan påvirke klimaet
andre steder på jorden. På den annen side vil klimaendringene få
økende og direkte betydning for naturforvaltningen på Svalbard,
fordi det fysiske miljøet på og rundt øygruppa vil kunne endres.
Komiteen vil påpeke at klimaendringene
vil gjøre havområdene ved Svalbard lettere tilgjengelig for cruiseturisme,
fiskeri og annen skipstrafikk, og komiteen har merket
seg at et varmere barentshav kan føre til at viktige fiskebestander
endrer sin utbredelse.
Komiteen merker seg de langsiktige
utfordringene, og peker på muligheter og utfordringer også i en
bredere sammenheng. På lengre sikt vil et stadig mer isfritt polhav
også kunne åpne helt nye ruter for den internasjonale skipsfarten
mellom øst og vest, noe som gjør at Longyearbyen må påregnes å få
økt betydning som base for rednings- og forurensningsberedskap.
Komiteen vil også vise til de
samfunnsmessige utviklingstrekk. Økt næringsaktivitet har gitt sterk
befolkningsvekst i Longyearbyen, mens antallet russiske borgere
på Svalbard er redusert. Komiteen vil påpeke at Longyearbyen
nå opplever press på arealer, på boliger og annen infrastruktur
som barnehage og skole. Det er på denne bakgrunn ikke naturlig å
se for seg en tilsvarende vekst fremover.
Komiteen viser til at det er
økende fokus på nordområdene og Arktis på grunn av utnyttelsen av
rike naturressurser som fisk, olje og gass, men ikke minst på grunn
av den interesse disse områdene har for forskning på arktisk natur,
miljø og klima.
Komiteen viser til at stadig
flere utenlandske aktører etablerer seg på Svalbard, og vil understreke
betydningen av å vektlegge gode relasjoner og nært samarbeid med
disse aktørene. Dette gjelder ikke minst befolkningen i Barentsburg.
Komiteen viser videre til at
nordområdene er pekt ut som Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde,
og at Regjeringen i den forbindelse har utarbeidet en nordområdestrategi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at meldingen
bygger på de føringer som ligger i nordområdestrategien. Sett i
lys av dette etterlyser disse medlemmer en nærmere
omtale av hvordan de ulike tiltakene foreslått i meldingen bidrar
til å nå målene Regjeringen har satt seg i nordområdestrategien.
Komiteen viser til
at Norges suverenitet over Svalbard er ubestridt. Svalbardtraktaten
av 9. februar 1920 anerkjenner norsk suverenitet over Svalbard,
og dermed eksklusivt herredømme over territorium og eksklusiv rett
til å utøve myndighet der, herunder også å vedta og å håndheve lover
og regler. Komiteen merker seg at suvereniteten innebærer
at alle folkerettslige avtaler Norge inngår omfatter Svalbard, med
mindre det gjøres særskilt unntak. Komiteen merker
seg videre at traktaten setter begrensninger på tre områder:
a) Krav om
likebehandling, som innebærer en forpliktelse til å sikre like rettigheter
for borgere og selskaper fra traktatpartene på de områder som er
definert i selve traktaten.
b) Innkreving av skatter og avgifter, som
gir føringer for Norge i henhold til Svalbardtraktaten artikkel
8, samt Norges forpliktelse i tilknytning til å fastsette en såkalt
bergverksordning.
c) Militære forhold, som legger begrensninger
på utøvelsen av suvereniteten når det gjelder å opprette – eller
tillate opprettet – flåtebaser, anlegge befestninger og bruke Svalbard
i krigsøyemed. Dette selv om Norge på det militære og forsvarsmessige
området i utgangspunktet har full råderett i kraft av suvereniteten.
Norsk politikk har vært innrettet på en korrekt overholdelse
av traktaten og en restriktiv praksis når det gjelder norsk militær
virksomhet på Svalbard, herunder flyplassen i Longyearbyen. Dette er
en politikk som komiteen slutter seg til.
Komiteen har merket
seg Regjeringens mål om at norsk svalbardpolitikk skal være bredt
politisk forankret, og at denne enigheten videreføres også i en
tid der Arktis tiltrekker seg økt interesse. Komiteen slutter
opp om målsettingen, og deler målet om at Svalbard tilrettelegges
som plattform for norsk og internasjonal forskning. Det internasjonale
behovet for økt kunnskap om klimaendringene framhever Svalbards
rolle i en slik sammenheng.
Bevaring av Svalbards unike villmarksnatur er ett
av de overordnede målene, og komiteen deler det mål
at Svalbard skal være ett av verdens best forvaltede villmarksområder. 65 prosent
av landarealet og 87 prosent av territorialfarvannet på Svalbard
er omfattet av særskilt vern utover det som følger direkte av svalbardmiljøloven.
Bosetting, forskning og næringsdrift må finne sin plass innenfor
dette målet, og det er slått fast at miljøhensyn skal veie tyngst
ved konflikt mellom miljøvern og andre interesser. Komiteen deler
denne prioriteringen.
Komiteen vil understreke
at Norge i kraft av sin suverenitet kan gjøre all lovgivning for
fastlandet gjeldende også for Svalbard, så lenge lovgivningen ikke
strider mot Svalbardtraktatens bestemmelser. Lovgivning er nødvendig
for en ønsket samfunnsutvikling, og komiteen erkjenner
at samfunnet på øygruppen, særlig i Longyearbyen, er blitt mer likt
tilsvarende lokalsamfunn på fastlandet. Stortinget har ved sin behandling
av Innst. S. nr. 46 (2007–2008) jf. Dokument nr. 3:8 (2006–2007)
Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltningen av Svalbard, fremholdt
at en eventuell gjennomgang av prinsippet for lovers anvendelse
på Svalbard krever grundige vurderinger
Komiteen ser at Norges stadig
mer omfattende folkerettslige forpliktelser generelt, har ført til
et økende behov for innføring av nye lover og regler for Svalbard.
I sin forvaltningsrevisjon av Svalbard har Riksrevisjonen påpekt
at Svalbard på enkelte områder synes underregulert, jf. Dokument
nr. 3:8 (2006–2007).
Utgangspunktet for lovers anvendelse på Svalbard
er fastsatt i lov av 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard (svalbardloven).
Loven gir det metodiske utgangspunkt for den lovteknikk som gjelder
for øygruppen. I svalbardloven paragraf 2 heter det at:
"Norsk privatrett og strafferett og den norske lovgivning
om rettspleien gjelder for Svalbard, når ikke annet er fastsatt.
Andre lovbestemmelser gjelder ikke for Svalbard, uten når det særskilt
er fastsatt."
Norsk privatrett, straffe- og prosessrett gjelder
i sin helhet på Svalbard dersom ikke annet er uttrykkelig bestemt. Komiteen merker
seg at all øvrig lovgivning bare gjelder når den eksplisitt er gjort
gjeldende for øygruppen. Svalbardloven fastsetter dette prinsippet
og andre overordnede regler vedrørende Svalbard.
Ved behandlingen av den forrige stortingsmeldingen
om Svalbard, ba Stortinget i Innst. S. nr. 196 (1999–2000) jf. St.meld.
nr. 9 (1999–2000) Svalbard, Regjeringen vurderte om det kunne være
hensiktsmessig å endre paragraf 2 i svalbardloven, slik at norske
lovbestemmelser skal gjelde for Svalbard med mindre noe annet er særskilt
bestemt. Komiteen viser til at Regjeringen har foretatt
en grundig gjennomgang av spørsmålet, og deler oppfatningen om at
en endring av paragraf 2 i loven ikke bør gjennomføres.
Ifølge Svalbardtraktaten artikkel 3 har alle borgere
av traktatparter lik rett til adgang og opphold på Svalbard, uavhengig
av formålet med oppholdet.
Dette har blant annet som følge at utlendingslovgivningen
og enkelte sentrale rettighetslover ikke er gjort gjeldende. Velferdstilbudet
på Svalbard er dessuten mindre utbygget, noe som også gjenspeiles
i det lave skattenivået på Svalbard. Disse forholdene gjør at rammene
for samfunnet nødvendigvis må være noe annerledes enn for lokalsamfunn
på fastlandet, og komiteen mener dette er en hensiktsmessig
organisering.
Komiteen har merket seg at denne
retten til adgang og opphold i praksis tilstås alle personer, uavhengig
av om deres hjemland er et traktatland, så lenge de har et sted
å bo og kan livnære seg. Det økte antall utenlandske statsborgere
har ført til at det oppstår flere utlendingsrettslige problemstillinger,
som omfatter blant annet studenter, utenlandske ektefeller og samboere,
samt deres barn. Komiteen merker seg at Regjeringen
ved berørte departementer vil se nærmere på enkelte spørsmål i denne
forbindelse og vurderer behovet for særregler på dette området. Komiteen mener
dette må gis prioritet.
Komiteen vil vise til meldingens
omtale av den situasjon som gjelder barn av utenlandske foreldre
på Svalbard, og spesielt omtalen av deres oppvekstvilkår. Komiteen har
merket seg at ansvaret for Longyearbyen skole ble overført fra staten
til Longyearbyen lokalstyre fra 1. januar 2007. Komiteen merker
seg videre at Longyearbyen skole har både grunnskole og avdeling for
videregående opplæring, samt skolefritidsordning og kulturskoletilbud,
og at Regjeringen ser det som vesentlig at det legges til rette
for at barnehagene og skolen i Longyearbyen fremover opprettholder
et tilbud som er i tråd med befolkningstall og -struktur.
Komiteen vil også vise til at
Longyearbyen lokalstyre har inngått samarbeidsavtale med Troms fylkeskommune
om at elever på videregående skole i Longyearbyen skal kunne søke på
like vilkår med elever fra Troms fylkeskommune om skoleplass i Troms. Komiteen har
videre merket seg at denne ordningen ikke gjelder for utenlandske
elever, men at Regjeringen i meldingen skriver følgende:
"Regjeringen vil vurdere muligheten for å legge til
rette for at Longyearbyen lokalstyre kan inngå avtale om utvekslingsprogram
mellom Longyearbyen skole og Troms fylkeskommune for de utenlandske
elevene som går på skole i Longyearbyen. Gjennom en slik avtale
kan de elever det er snakk om, oppfylle vilkårene for å få såkalt
oppholdstillatelse i studieøyemed på fastlandet, og vil dermed få
adgang til fastlandet for dette formålet."
Komiteen viser for øvrig til
at Opplæringsloven og forskrifter gitt med hjemmel i opplæringsloven
gjelder så langt de etter forholdene passer på Svalbard. Komiteen viser for
øvrig til at Kunnskapsdepartementet avgjør hvilke bestemmelser som
passer, og ber om at tilrettelagt undervisning tilstås så sant dette
ikke bryter med den grunnleggende føringen om at Svalbard ikke skal
være et livsløpssamfunn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at adgang og opphold på Svalbard i praksis tilstås alle
personer uavhengig av om de kommer fra et traktatland eller ikke. Disse
medlemmer har videre merket seg at personer som reiser til
Norges fastland fra Svalbard ikke blir underlagt pass- eller visumkontroll eksempelvis
ved ankomst Tromsø lufthavn, selv om dette i praksis er Schengens
yttergrense. Disse medlemmer mener denne praksis
vanskelig kan fortsette og ber om at man snarest finner en tilfredsstillende
løsning som ivaretar Norges forpliktelser i Schengen-samarbeidet.
Komiteen viser til
at skatteinntektene på Svalbard har økt de senere år som følge av
den generelle aktivitetsøkningen, men at utgiftene på Svalbardbudsjettet
er større enn inntektssiden. Svalbardbudsjettet sikrer Stortinget
en helhetlig fremstilling av utviklingen på øygruppen, samtidig
som det orienterer om myndighetenes prioriteringer og satsinger
på øygruppen. Komiteen ønsker derfor å videreføre
ordningen med et eget svalbardbudsjett.
Komiteen merker seg at ansvaret
for polarsaker på sentralt nivå ligger hos ulike fagdepartementer.
Dette medfører et behov for helhetlig styring og koordinering. Komiteen slutter
seg til den omtalen som er gitt av Polarutvalgets rolle i denne
sammenhengen og vil, i tråd med Riksrevisjonens påpekninger, understreke
at behovet for helhetlig styring og koordinering antas å øke i takt
med utviklingen i nordområdene fremover.
Komiteen er kjent med at det
i paragraf 5 i svalbardloven heter "På Svalbard skal det være en
sysselmann", og at denne fremdeles finnes som øverste ansvarlige
på øygruppen. Sysselmannen skal arbeide for at Regjeringens og Stortingets
vedtak, mål og retningslinjer for Svalbard blir fulgt opp, og generelt
ivareta rettigheter og plikter etter Svalbardtraktaten på vegne
av norske myndigheter.
Sysselmannen har et bredt spekter av oppgaver, men
kjerneoppgavene består av sikkerhets- og beredskapsarbeidet på øygruppen,
politi- og påtalemyndighet, oppgaver som fylkesmann, samt miljøforvaltning.
Komiteen merker seg at interessen
for nordområdene er sterkt økende både fra norske og utenlandske
aktører, og at dette fører til økt tilstrømning av ulike offisielle
og private delegasjoner. Fra 2005 til 2008 var det f.eks. en fordobling
i antall orienteringer som ble holdt av Sysselmannen for ulike grupper.
Komiteen mener det som følge
av utviklingen på Svalbard er behov for å videreutvikle Sysselmannens
kontor, samt å tilføre kontoret ressurser for å kunne imøtekomme
den økende aktiviteten. Komiteen merker seg videre
at en mulig følge av klimaendringer og økt aktivitet vil kunne gi Sysselmannen
større utfordringer knyttet til rednings- og beredskapstjeneste,
og slutter seg til at redningsberedskapen på Svalbard, politiet så
vel som helsevesenet, til enhver tid er dimensjonert for å ivareta
dette ansvaret.
Komiteen mener Svalbard
representerer er en natur- og kulturarv som norske myndigheter har et
særskilt ansvar for å bevare, og slutter seg til følgende hovedmålsettinger
for miljøvernet på Svalbard:
Svalbard skal på bakgrunn av sin internasjonalt viktige
natur- og kulturarv være et av verdens best forvaltede villmarksområder.
Innenfor de rammer traktats- og suverenitetsmessige
hensyn setter, skal miljøhensyn veie tyngst ved konflikt mellom
miljøvern og andre interesser.
Omfanget av villmarkspregede områder skal
opprettholdes.
Flora, fauna og verneverdige kulturminner
skal bevares tilnærmet uberørt, og de naturlige økologiske prosessene
og det biologiske mangfoldet skal få utvikle seg tilnærmet upåvirket
av aktivitet på Svalbard.
Det skal finnes store, og i det vesentlige
urørte naturområder på Svalbard som dekker behovet for referanseområder
for klima- og miljøforskning.
Mulighetene for å oppleve Svalbards natur
uforstyrret av motorisert ferdsel og støy skal ivaretas, også i
områder som er lett tilgjengelige fra bosettingene.
Komiteen er av den oppfatning
at miljøtilstanden på Svalbard i hovedsak er god, og gir et godt
utgangspunkt for å lykkes med målsettingene for miljøvernet. En
naturlig konsekvens av økt ferdsel er effekter på vegetasjon, dyreliv
og kulturminner. Komiteen merker seg likevel at dyrelivet
på Svalbard, som i utgangspunktet er fredet, er livskraftig og lite
påvirket av den virksomheten som i dag foregår på øygruppen, selv om
det for enkelte arter er mangelfull kunnskap. Komiteen har
merket seg at Regjeringens drøfting av måloppnåelse med hensyn til
miljø, konkluderer med at:
"Samlet sett er konklusjonen at omfanget av villmarkspregete
områder på Svalbard er opprettholdt."
Komiteen merker seg at ferdsel
representerer en hovedutfordring på Svalbard, der ferdsel knyttet
til snøscooterkjøring, cruise- og annen båttrafikk har økt de siste
tiårene. Utfordringene knyttet til reguleringen av cruiseturismen
innenfor naturreservatene på Øst-Svalbard er spesielle. Komiteen deler
det syn at ferdselen innenfor de to store naturreservatene på Øst-Svalbard
må skje på en måte som er i samsvar med verneformålet og som vil
bidra til å sikre områdenes kvalitet som urørte referanseområder for
forskning.
Komiteen har merket seg den restriktive
praksis når det gjelder virksomhet som medfører tyngre naturinngrep,
som for eksempel omfattende ferdsel, forurensning eller fare for
forurensning.
Komiteen har videre merket seg
omtalen av de forslagene til forskriftsendringer for naturreservatene
på Øst-Svalbard som har vært på høring, og at det legges opp til
en videre prosess her hvor også andre mulige virkemidler for å styre
ferdselen på Øst-Svalbard vil bli vurdert. Komiteen ser
behovet for å regulere ferdsel og aktivitet i verneområdene, og
sikre naturreservatene som referanseområder for forskning i samsvar
med verneformålet.
Komiteen viser til at det er
fremmet en rekke innspill i høringsrunden, både med hensyn til effektivitet,
konsekvenser for næringen og sikkerhetsmessige forhold. Dette tilsier
en gjennomgang av ulike sider ved det forslaget som har vært på
høring. Komiteen har merket seg at de synspunkter
og opplysninger som har fremkommet, vil bli nøye vurdert og inngå
i grunnlaget for Regjeringens videre arbeid med saken. Komiteen forutsetter
således at det her vil skje en videre prosess, der de ulike hensyn
vil bli veid mot hverandre.
Komiteen ber Regjeringen særlig
vurdere forvaltningsplaner som virkemiddel for å sikre en forvaltning
som både ivaretar naturreservatenes verdi som referanseområder og
som legger til rette for en miljøforsvarlig ferdsel. Komiteen har
merket seg at det er nødvendig å utvikle en mer systematisk og omfattende
kartlegging og overvåking knyttet til ferdselsmønster, sårbarhet og
effekter av ferdsel. Dette vil være sentrale oppgaver for miljøforvaltningen
fremover, og komiteen vil understreke viktigheten
av at dette arbeidet prioriteres.
Komiteen understreker at brukerinteressene må
inkluderes i prosessen rundt forvaltningsplanene for verneområdene,
noe også stortingsmeldingen slår fast.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merket
seg reaksjoner på regelverket med hensyn til forbud mot bruk av
tungolje på skip i forhold til de ulike reservater, og ønsket om
at man i stedet vurderer å innføre alternative restriksjoner.
Disse medlemmer merket seg også
reaksjoner på et rigorøst regelverk for bruk av snøscooter som man
hevdet manglet helhetlig tenkning.
Disse medlemmer mener at disse
forhold må tas i betraktning og vurderes ved en revidering av svalbardmiljøloven,
der man må ta med seg erfaringene så langt og i større grad søke
å finne praktiske og helhetlige løsninger.
Svalbard er den mest forskningsintensive delen av
Norge, og også den mest internasjonale. Forskere har i flere hundre
år søkt til Svalbard som i nyere tid er blitt lettere tilgjengelig,
og kan tilby gode levevilkår for kortere eller lengre opphold.
Komiteen viser til
at det de siste tiårene er investert store ressurser i infrastruktur
for forskning og utdanning, og at kunnskap har blitt en av hovednæringene
på Svalbard. Longyearbyen har verdens nordligste universitetsstudier,
der Norge er vertsnasjon for forskningsinstitusjoner fra om lag
20 land. Komiteen slutter seg til følgende hovedmål
for kunnskap, forskning og høyere utdanning:
Forskning og høyere
utdanning skal være en viktig del av norsk virksomhet på Svalbard
i årene fremover.
Svalbard skal videreutvikles som plattform
for internasjonal forskning, høyere utdanning og miljøovervåkning.
Øygruppens infrastruktur og unike forskningsmuligheter skal utnyttes
enda bedre enn i dag. Infrastrukturen må suppleres med tiltak som
ytterligere styrker Svalbards posisjon innenfor internasjonal kunnskapsutvikling.
Norge skal være en sentral aktør innenfor kunnskapsutvikling
på og om Svalbard, ikke bare tilrettelegger. En faglig ledende rolle
må særlig sikres gjennom tyngde og kvalitet i norsk polarforskning.
All aktivitet skal være i tråd med et overordnet hensyn
til miljøet. Forskning innenfor klima/miljø er et naturlig fokusområde,
og denne forskningen er selv avhengig av at området i størst mulig
grad bevares uberørt av lokal påvirkning.
Komiteen viser til at Norge har
lange tradisjoner innen polarforskning, særlig i Arktis, og regnes
som en tung forskningsnasjon på dette feltet. Komiteen ser
med interesse at dette gjenspeiler seg i tallet på vitenskapelige
artikler, og at det er UNIS og Norsk Polarinstitutt som i hovedsak representerer
norsk polarforskning på Svalbard. God infrastruktur er etablert,
både i Longyearbyen og Ny-Ålesund, hvor Kings Bay AS er tilrettelegger
for det internasjonale forskningssamfunnet som er etablert der.
Komiteen vil understreke Svalbards
strategiske plassering som base for internasjonale forskningsinteresser.
Den gode infrastrukturen legger til rette for at Svalbard skal kunne
styrkes som arena for forskere fra hele verden. Forskningsbasert
kunnskap av stor betydning for hele kloden kan hentes fra nordområdene.
En forutsetning for dette er at de norske miljøene har vitenskapelig
tyngde og kvalitet og kan være attraktive samarbeidspartnere for
utenlandske kolleger.
Komiteen vil understreke den
viktige rollen som UNIS spiller – både som institusjon for forskning
og utdanning, og som viktig bidragsyter til lokalsamfunnet.
Dette tatt i betraktning, mener komiteen at UNIS
er og må være en viktig aktør i debatten om Svalbard-samfunnets
videre utvikling.
Komiteen stiller seg positiv
til UNIS’ planer om en videre utvikling og ambisjonene om å bli et
ledende internasjonalt senter for arktiske studier.
Komiteen ser positivt på at UNIS
i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett får økte rammer tilsvarende
20 studieplasser. Institusjonen bør sikres et nivå på studentårsverk
som ivaretar kvaliteten på universitetsstudiene på Svalbard.
Komiteen er kjent med de utfordringer
UNIS står overfor med hensyn til ekstra kostnader til feltstudier
og boliger for ansatte, og legger til grunn at den ressursmessige
håndtering av dette skjer i tilknytning til kommende budsjetter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre savner en konkret
oppfølging av Regjeringens gode intensjoner med hensyn til å satse
på forskning. Verken foreliggende melding eller St.meld. nr. 30
(2008–2009) Klima for forskning gir signaler om et løft i bevilgningene
til forskning og kunnskapsoppbygging i nordområdene. Manglende bevilgninger
har medført at utenlandske forskere er større brukere av forskningsfasiliteter,
som Norge har investert i på Svalbard, enn norske forskere.
Disse medlemmer ser det som svært
uheldig at UNIS for inneværende år ble pålagt å kutte ned på sitt
budsjett, og dermed redusere både antall forskerstillinger og studentårsverk. Disse medlemmer mener
at en slik nedtrapping vil redusere våre muligheter til å innta
en lederposisjon i internasjonal polarforskning. Disse medlemmer konstaterer
at Regjeringen senere har snudd i spørsmålet om nedjustering av
antall studieplasser, ved å foreslå å bevilge penger i revidert
nasjonalbudsjett. Dette er positivt. Disse medlemmer forventer
at dette følges opp i budsjettet for 2010 og at antall forskerstillinger
også oppjusteres for å sikre at UNIS kan opprettholde og videreutvikle
sin forskerkompetanse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre vil påpeke at forskningsinfrastrukturen
på Svalbard i dag utnyttes dårlig på grunn av for lite midler til
drift, noe komiteen fikk understreket fra flere hold i forbindelse
med komiteens høring. Disse medlemmer vil fremholde
at dette behovet først og fremst kan dekkes gjennom økte basisbevilgninger.
Disse medlemmer viser for øvrig
til behandlingen av St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning.
Komiteen har merket
seg den økende interesse for forskere til å etablere seg i Ny-Ålesund,
og at etableringen av marinlaboratoriet har vært vellykket. Marinlaboratoriet
er nå et sentralt ledd i de marine forskningsnettverkene.
For å sikre Ny-Ålesund som en plattform for norsk
og internasjonal forskning mener komiteen det er
viktig at den teknologiske infrastrukturen videreutvikles og bringes
opp på tilsvarende nivå som i Longyearbyen. Komiteen vil
vise til at en oppgradering av radiolinjesambandet mellom Ny-Ålesund
og Longyearbyen med en fiberkabel kan være et bidrag til en slik
videreutvikling. Komiteen ber derfor Regjeringen
om å utrede dette spørsmålet nærmere.
Komiteen har merket seg den brede
omtale SIOS (Svalbard Integrated Artic Earth Observing System) gis
i meldingen. SIOS vil videreutvikle eksisterende observasjonssystemer
på Svalbard, og gjennom et felles kunnskapssenter lagre og integrere
data. Komiteen vil berømme innsatsen som ligger bak
at Svalbard er med i Europas "veikart" for vitenskap, og ser at
dette vil styrke og videreutvikle Svalbard som internasjonal forskningsplattform.
Komiteen merker seg også at Norsk
Polarinstitutt og Havforskningsinstituttet er viktige institutter
som støtter opp om den forskning som foregår på og rundt Svalbard,
og at de to har funnet en rollefordeling seg imellom.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at flere høringsinstanser påpekte en noe uklar rollefordeling
med hensyn til Norsk Polarinstitutts funksjon som myndighetsutøver
med direktoratfunksjon og som forskningsinstans, og vil påpeke at
det bør utarbeides klarere retningslinjer som ivaretar denne utfordringen
på en tilfredsstillende måte.
Komiteen slutter seg
til ambisjonene om å styrke rekrutteringen til forskning, særlig
innen matematiske, naturvitenskapelige og teknologiske fag. Komiteen ser
denne rekrutteringen som nødvendig for at norsk polarforskning skal kunne
opprettholde sin posisjon og internasjonale status. Stipendieordningen
som har eksistert i regi av Norsk Polarinstitutt medfører både nasjonalt
og internasjonalt samarbeid, og komiteen ser de styringsmuligheter
ordningen gir, og viser til Norges rolle under Polaråret som et
eksempel på hva som kan oppnås. Komiteen slutter
seg likevel til at det bør utvikles og etableres samarbeid med andre
land som partnere og finansielle bidragsytere.
Komiteen har merket seg at meldingen
peker på behovet for en bedre koordinering av de mange og ulike
forskningsaktiviteter på øygruppen. Behovet for bedre koordinering
var også noe Riksrevisjonen var opptatt av i sin forvaltningsrevisjon. Komiteen vil
på denne bakgrunn slutte opp om styrkingen av Norges Forskningsråds
posisjon i Arktis. Komiteen støtter arbeidet for
å styrke Svalbard Science Forum (SSF), slik at SSF kan bidra til
samarbeid og planleggingen av forskningen på Svalbard.
Komiteen vil vise til den viktige
rollen Svalbard museum har som formidling av historie og egenart
på Svalbard. Samlokaliseringen med andre aktører i kunnskapsparken
har gitt nye utviklingsmuligheter, og komiteen mener museets
plass som kunnskapsformidler må styrkes.
Komiteen viser til høringsinnspill
fra Forskningsrådet som blant annet peker på behovet for et eget
svalbardprogram for forskning. Komiteen ser dette
som et positivt innspill for å sikre kontinuitet i norsk forskningsinnsats
på Svalbard.
Komiteen vil peke
på at utfordringen for næringslivet på Svalbard ligger i å etablere
og opprettholde norsk virksomhet og aktivitet som et bidrag til
å oppfylle de overordnede målene for norsk svalbardpolitikk. Av
disse er målet om bosetting.
Komiteen erkjenner den rolle
kulldriften har hatt som den dominerende næringen i Longyearbyen,
og Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (SNSK) hadde ansvaret
for driften av infrastrukturen og store deler av tjenestetilbudet
der.
Komiteen har også merket seg
den omlegging som skjedde ved behandlingen av Innst. S. nr. 67 (2001–2002)
jf. St.prp. nr. 2 (2001–2002) Store Norske Spitsbergen Kulkompani
AS og Svea Nord-prosjektet. Komiteen vil også peke
på Stortingets vedtak av 19. desember 2001, der det ble lagt til
grunn at gruvedriften skulle drives uten statlig støtte og ut fra
bedriftsøkonomiske forutsetninger.
Komiteen deler den oppfatning
at sikkerhet og miljøhensyn må ha høyeste prioritet i alle vurderinger
knyttet til gruvedriften. Komiteen merker seg også
at SNSK legger planer for fremtidig kulldrift i andre forekomster
som erstatning for dagens drift i Svea Nord-gruva. Etter planlagt avvikling
av Svea Nord-gruva i 2014 merker komiteen seg at
SNSK vurderer videre drift på nye steder i Svea-området, der drift
i Lunckefjell er det mest sannsynlige. Dersom styret i SNSK konkluderer
med åpning av Lunckefjell i 2010, legger komiteen til
grunn at Regjeringen foretar en vurdering av saken, og at den fremmes
for Stortinget.
For øvrig vil komiteen vise til
den rolle kulldriften fremdeles har for bosettingen av Longyearbyen
som et familiesamfunn. Komiteen merker seg signaler
fra ledelsen i SNSK om å ytterligere legge til rette for at flere av
selskapets ansatte velger å bo i Longyearbyen framfor å pendle til
fastlandet. Komiteen deler Regjeringens vurdering
av at kulldriften bør videreføres innenfor rammene av miljøvernlovgivningen
og kravet til bedriftsøkonomisk lønnsomhet. Komiteen vil
for øvrig henvise til NIBR-rapport 2008:22 som viser at innbyggertallet
i Longyearbyen og Svea samlet ville vært om lag 40 prosent lavere
uten kulldriften.
Komiteen vil også peke på SNSKs
betydning for øvrig næringsliv på Svalbard, særlig i forbindelse
med logistikk.
Komiteen merker seg den vekst
reiseliv har hatt som basisnæring på Svalbard, en utvikling som
blir avspeilet i at antall gjestedøgn har steget fra knappe 20 000
i 1991 til over 86 000 gjestedøgn i 2007. Komiteen mener
denne utviklingen reflekterer det aktivitets- og opplevelsestilbud
som er bygget ut i Longyearbyen i perioden. Komiteen vil
igjen peke på behovet for koordinering mellom ulike reiselivsaktører,
og de politiske føringer som finnes for å ivareta sikkerhet og miljø.
Komiteen slutter seg til at
det er viktig med en fortsatt videreutvikling av reiselivsnæringen, også
som grunnlag for verdiskaping og som grunnlag for bosetting. Komiteen vil
samtidig påpeke at vekst innen reiseliv bare kan skje innenfor rammen
av forsvarlige miljøhensyn.
Komiteen vil understreke viktigheten
av en god guideopplæring på Svalbard, og ser positivt på at et høyskolestudium
i arktisk guiding vil bidra til sikrere ferdsel og bedre formidling. Komiteen ser
et klart behov for godkjente guider.
Komiteen mener det er viktig
at guideopplæringen tar utgangspunkt i den erfaring og kompetanse
som i dag finnes hos eksisterende turoperatører og ser positivt
på at opplæringen integreres i UNIS' øvrige studietilbud.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at reiselivsnæringen
på Svalbard er sårbar bl.a. som følge av at den er svært sesongavhengig. Disse
medlemmer vil derfor særlig understreke denne næringens
behov for forutsigbarhet og at næringen selv tas med på råd i forbindelse
med endring av lover og bestemmelser som berører dens rammevilkår.
Komiteen noterer seg
at det foregår fiske i territorialfarvannet ved Svalbard, og i fiskevernsonen
utenfor, men at fisket i territorialfarvannet er langt mindre omfattende
enn fisket i fiskevernsonen. Komiteen merker seg
videre at Kystvakten og Fiskeridirektoratet sammen har ansvaret
for den utøvende delen av ressurskontrollen i områdene underlagt
norsk fiskerijurisdiksjon.
Komiteen har merket seg Svalbards
geografiske plassering som ideell for romvirksomhet, og deler målet
om å satse på romvirksomhet som en del av det fremtidige næringsgrunnlaget. Komiteen mener
det er grunn til å tro at den internasjonale interessen for bruk
av rominfrastrukturen på Svalbard vil øke, og vil slutte opp om
arbeidet for å integrere romvirksomheten med andre observasjonsplattformer,
ettersom disse gir nyttige bidrag til befolkning og næringsliv.
Gode eksempler på dette er miljøovervåkning, og maritim beredskap
som ansees særlig viktig for nordområdene.
Komiteen merker seg at havområdene
som omgir Svalbard ikke er åpne for leting etter petroleum, og at
det ikke er gitt tillatelse til prøveboring i territorialfarvannet
rundt Svalbard.
Komiteen vil ellers vise til
Innst. S. nr. 225 (2005–2006) jf. St.meld. nr. 8 (2005–2006) Helhetlig
forvaltningsplan for Barentshavet, der polarfronten, iskanten og
havområdene rundt Svalbard (territorialfarvannet) er definert som særlig
verdifulle og sårbare områder.
Longyearbyen har de seneste 10 årene
hatt en betydelig vekst i befolkningen. Per 31. desember 2008 var
det registrert 2018 innbyggere bosatt i Longyearbyen. Komiteen ser
at den kraftige veksten i Longyearbyen det siste tiåret skyldes høyere
aktivitet innen både kulldrift, reiseliv og forskning og utdanning.
Ved behandlingen av den forrige svalbardmeldingen
la Stortinget til grunn at et innbyggertall på 1 200–1 400 var tilstrekkelig
til å opprettholde et godt og stabilt familiesamfunn. Komiteen merker
seg at man nå støter mot en kapasitetsgrense med hensyn til infrastruktur,
og at en ytterligere vekst i befolkningen vil kunne utløse behov
for investeringer i barnehage- og skolebygg, boliger, vanntilførsel
og ikke minst kraft- og varmeproduksjon.
God infrastruktur setter samfunnet i stand til
å møte utfordringer, og i et geografisk beliggende område som Svalbard
er varme og energiproduksjon en prioritert oppgave. Komiteen viser
til at Stortinget i 2007 bevilget 20 mill. kroner til et nytt reservekraftanlegg
i Longyearbyen, og at etableringen av anlegget ble ferdig rundt årsskiftet
2008/2009.
Komiteen ser framtidig sikker
energiforsyning som en av de store utfordringene for lokalsamfunnet
Longyearbyen. Høringen med Lokalstyret har bekreftet dette inntrykket.
Komiteen viser i den sammenheng
til de sterke nasjonale interesser og folkerettslige forpliktelser
som knyttes til øygruppen, og til at dette tilsier et sterkt statlig
engasjement. Særlig bør dette gjelde opprustning og utbygging av
tung infrastruktur så som energiforsyning og havnefasiliteter.
Komiteen merker seg at Regjeringen
vil nedsette en arbeidsgruppe som skal sikre best mulig beslutningsgrunnlag
for investeringsbehov og muligheter med hensyn til framtidig energiforsyning. Komiteen støtter
dette, og mener arbeidet må gis høy prioritet.
Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker å
realisere en visjon om et CO2-nøytralt
Svalbard gjennom bygging av nytt CO2-vennlig
kullkraftverk i Longyearbyen og deponeringsanlegg for CO2 nær byen.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti og Venstre vil understreke at arbeidsgruppen
som skal vurdere den fremtidige energiforsyningen på Svalbard, må
se på mulighetene for at det i størst mulig grad kan benyttes fornybar
energi.
Komiteen mener et
robust samfunn i Longyearbyen er viktig, og mener etableringen av lokaldemokratiet
i 2002 har gitt et mer robust samfunn. Komiteen merker
seg med interesse utviklingen i årene etter 1. januar 2002, da det folkevalgte
organet Longyearbyen lokalstyre (LL) trådte i funksjon med et større
ansvarsområde enn hva forløperen Svalbardrådet hadde. Komiteen merker
seg at etableringen av Longyearbyen lokalstyre har gitt en mer tilpasset myndighetsutøvelse
på lokalt nivå, og en forvaltning som er mer lik den kommunale forvaltningen
på fastlandet, og komiteen understreker den betydningen
det har å ha etablert et lokaldemokrati i Longyearbyen. Komiteen anerkjenner
at Longyearbyen lokalstyre har en krevende rolle i skjæringspunktet
mellom nasjonal og lokal politikk, og deler Regjeringens vektlegging
av en tett dialog med lokalstyret.
Komiteen ser viktigheten av at
denne dialogen videreutvikles, og vil anbefale at en fast konsultasjonsordning
mellom Regjeringens polarutvalg og Longyearbyen lokalstyre etableres. Regelmessige
konsultasjoner vil etter komiteens syn kunne legge
et godt grunnlag for drøftinger av spørsmål relatert Lokalstyrets
oppgaver og virksomhet. Komiteen mener videre det
er naturlig at denne nyordningen evalueres etter noen år, for å
se om intensjonen om bedret dialog blir ivaretatt på en funksjonell
og hensiktsmessig måte.
Komiteen tar til etterretning
at Longyearbyen lokalstyre siden 2006 har organisert virksomheten
slik at strategiske oppgaver, myndighetsutøvelse og overordnet bestillerfunksjon
blir ivaretatt i egen administrasjon, og at driftsoppgavene for
samfunnet i hovedsak blir utført gjennom tre kommunale foretak. Komiteen registrerer
at Lokalstyret på denne måten har lagt alle viktige samfunnsfunksjoner
inn i egen organisasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har notert seg at Regjeringen i 2008 varslet at
den vurderte om helselovgivningen også skulle gjøres gjeldende for
Svalbard og Jan Mayen, og vil oppfordre Regjeringen til i den forbindelse
å finne praktiske løsninger som kan bedre tilgangen til lege- og
jordmortjenester for befolkningen på Svalbard.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg Det interdepartementale polarutvalgs oppgaver med å sikre
samordning og styring ved behandlingen av Svalbard-saker og andre
polarsaker.
Disse medlemmer har også registrert
at både Sysselmannen og Norsk Polarinstitutt er representert i utvalget,
mens Longyearbyen lokalstyre som er et folkevalgt organ som representerer
befolkningen på Svalbard, ikke deltar.
Disse medlemmer vil ta til orde
for at lokalstyret får observatørstatus i Det interdepartementale
polarutvalg, i tråd med innspill fra flere instanser på Svalbard.
Komiteen har blitt
gjort oppmerksom på at det fortsatt er SNSK som er grunneier i Longyearbyen. Komiteen ser
behovet for å be Regjeringen gjøre en vurdering av hvorvidt ansvaret
som grunneier bør overføres til andre. Staten og Longyearbyen lokalstyre
kan være aktuelle alternativer, og komiteen mener
eiendomsretten uansett bør forbli samlet på én eiers hånd.
Komiteen viser til brev fra justisministeren
til Stortinget ved utenrikskomiteen med en orientering om endrede
planer vedrørende nytt kraftverk i Ny-Ålesund. Komiteen merker
seg at Regjeringen ved Nærings- og handelsdepartementet vil foreta
en ny vurdering av prosjektet etter at en ny plan er fremlagt av
Kings Bay AS, og ser frem til at Stortinget blir orientert om videre
framdrift i prosjektet.
Komiteen har for øvrig merket
seg de lokale utfordringer som gjelder Ny-Ålesund, Sveagruva, Bjørnøya,
Hopen, og Hornsund, samt Barentsburg og Pyramiden.
Komiteen vil vise
til at det i behandlingen av Innst. S. nr. 196 (1999–2000), jf.
St.meld. nr. 9 (1999–2000) framkom at det var mangelfull sjøkartlegging
og sparsomt med navigasjonshjelpemidler i farvannene rundt Svalbard. Komiteen har
merket seg de tiltak som siden er iverksatt. Med de endringer som
har funnet sted i sjøtransporten rundt Svalbard, og den økning som
forventes å komme, vil det fortsatt være behov for tiltak som kan
forebygge ulykker i et sårbart farvann.
Dette gjelder, slik komiteen ser
det, blant annet forbedring av sjøkart for området.
Komiteen registrerer at en viktig
utfordring fremover blir å overvåke skipstrafikken på en god måte. Komiteen merker
seg at Regjeringen vurderer ulike tiltak på området, blant annet
etablering av landbasert og satellittbasert AIS og LRIT. Komiteen ser
det som viktig at disse tiltakene prioriteres for å sikre en fortsatt
god utvikling når det gjelder sjøsikkerheten i farvannene rundt
Svalbard.
Komiteen vil derfor vektlegge
tiltak som reduserer faren dersom en ulykke først skal skje, slik
som innføringen av krav om at skip som anløper naturreservatene
på Øst-Svalbard, ikke skal medbringe eller benytte annet drivstoff
enn lett marin diesel. Komiteen ser positivt på å vurdere
tilsvarende tiltak for andre deler av farvannene rundt Svalbard.
Komiteen har registrert at det
også finnes utfordringer knyttet til luftfart, men at flysikkerheten
på Svalbard ligger omtrent på samme nivå som i tilsvarende områder
på Fastlands-Norge. Komiteen noterer at helikoptertrafikk
utgjør en betydelig del av lufttrafikken på Svalbard.
Komiteen merker seg at en fortsatt
vekst i lufttrafikken vil kunne utløse behov for flere sikkerhetstiltak
blant annet i form av flykontrolltjeneste og radarutbygging. I lys
av den forventede aktivitetsøkningen i nordområdene fremover, ser komiteen det
som viktig at utviklingen på dette området følges nøye.
Komiteen ser at med økende trafikk,
endrede klimatiske forhold og flere mennesker blir det mer krevende
å etablere og opprettholde en redningstjeneste. Offentlig redningstjeneste
er organisert som et samvirke mellom en rekke offentlige etater,
private og frivillige organisasjoner. Komiteen viser
til at Norge er forpliktet gjennom FN-konvensjoner til å etablere
en søke- og redningstjeneste i et nærmere avgrenset geografisk område,
og at Sysselmannen på Svalbard utgjør en lokal redningssentral. Komiteen ser
utfordringen for redningstjenesten i et område som er tynt befolket,
men med store land- og havområder. Komiteen har merket
seg at norske myndigheter har ansvar for beredskap og redningstjenesten
i området, og at redningsberedskapen blant annet består av tjenestefartøy
og helikoptre. På bakgrunn av økt aktivitet vil komiteen understreke
behovet for at redningskapasiteten, herunder helikopterberedskapen, dimensjoneres
og tilpasses i tråd med den forventede utviklingen.
Komiteen vil be Regjeringen foreta
en utredning av hvilke konsekvenser, herunder miljøkonsekvenser,
en betydelig maritim trafikk over Polhavet kan ha for Norge, og
hvordan norsk forvaltning og andre aktører best kan organiseres for
å møte disse.
Komiteen tar seg videre ad notam
at beredskapen til sjøs rundt Svalbard består av Kystvakten og Sysselmannens
tjenestefartøy, men at Sysselmannen er uten tjenestefartøy fra desember
til slutten av april. Komiteen slutter seg til en utvidelse
av leieperioden, dersom behov og seilingsforhold tilsier det. Kystvakten
bidrar med betydelig kapasitet til søk- og redningsoperasjoner. Komiteen vil
anerkjenne den jobben som gjøres, og ønsker å styrke Kystvaktens nærvær
i havområdene i nord, samt å understøtte utviklingen av et mer omfattende
samarbeid med andre stater når det gjelder å løse nåværende og framtidig
forventede redningsoppdrag.
Komiteen vil understreke den
unike beliggenhet Svalbard og Longyearbyen har med hensyn til base
for redning og beredskap når forventet skipstrafikk kommer som resultat
av åpent polhav deler av året. Komiteen ber Regjeringen, sammen
med Lokalstyret, Sysselmannen og ev. andre, vurdere hvordan en slik
utvikling best kan møtes.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
St.meld. nr. 22 (2008–2009) – om Svalbard – vedlegges
protokollen.
Oslo, i utenrikskomiteen, den 10. juni 2009
Olav Akselsen |
Hill-Marta Solberg |
leder |
ordfører |