De overordnede målene for norsk svalbardpolitikk
er som følger:
Konsekvent og fast
håndhevelse av suvereniteten
Korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten
og kontroll med at traktaten blir etterlevd
Bevaring av ro og stabilitet i området
Bevaring av områdets særegne villmarksnatur
Opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.
Disse målene har ligget fast i lang tid og det synes
å være bred politisk enighet om dem. Den overordnede svalbardpolitikken
har vist seg å gi tilstrekkelig fleksibilitet og robusthet både
når det gjelder avveininger av ulike hensyn, og i forhold til utviklingen
for øvrig på øygruppen. Regjeringen ser derfor ingen grunn til å
endre de overordnede målene for norsk svalbardpolitikk.
Hvordan målene best kan oppfylles, må likevel vurderes
jevnlig i lys av nye utfordringer og utviklingstrekk. Det er særlig
aktivitetsøkningen på øygruppen og de raske klimaendringene i Arktis,
og den betydningen dette har for miljøet og aktiviteten i området,
som har ligget til grunn for Regjeringens beslutning om å utarbeide
en ny stortingsmelding om norsk svalbardpolitikk.
I likhet med de tidligere stortingsmeldinger
om Svalbard, fokuserer også St.meld. nr. 22 (2008–2009) på utfordringer
og tiltak innenfor territorialgrensen på 12 nautiske mil, som er
virkeområde for Svalbardtraktaten.
Særlig tre utviklingstrekk, og forholdet dem
imellom, står sentralt i stortingsmeldingen, hhv. miljøvern, forskning
og utdanning og næringsvirksomhet.
Bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur er
ett av hovedmålene i norsk svalbardpolitikk. Norske myndigheter
har satt seg høye mål for miljøvernet på øygruppen. Det er slått
fast at miljøhensyn skal veie tyngst ved konflikt med andre interesser.
Dagens regelverk og gode miljøtilstand gir etter Regjeringens syn
et godt utgangspunkt for å nå disse målene.
En bevisst verneinnsats gjennom mange tiår har bidratt
til at kun en liten del av Svalbards landområder er berørt av tyngre
naturinngrep som veier og annen infrastruktur. Det biologiske mangfoldet
er også langt på vei intakt, og bestandene av de fleste arter som
tidligere har vært utsatt for overbeskatning er bygget opp igjen.
Selv om situasjonen for det biologiske mangfoldet
og villmarksnaturen i dag er god, kan nye utviklingstrekk komme
til å stille miljøvernet på Svalbard overfor store utfordringer.
Dette gjelder særlig klimaendringene, men også økende ferdsel og
endringer i aktivitetsbildet på og omkring Svalbard. Klimaendringene
må forventes å få økende betydning for naturforvaltningen på Svalbard,
ved at det fysiske miljøet og artenes livsgrunnlag vil kunne endres
betydelig. Dette gjelder særlig reduksjonene i utbredelse av sjøis,
som kan føre til at mange isavhengige arter får redusert sin utbredelse
og etter hvert kan forsvinne helt fra Svalbardområdet.
I meldingen drøftes ulike miljøutfordringer
man står overfor, og hvordan Regjeringen vil sikre at de høye miljømålene
kan nås. En forvaltning i tråd med de høye miljømålene vil stille
store krav, både til kunnskapsgrunnlaget og til forvaltningens evne
til å tilpasse virkemidler og tiltak til endringer i miljøforhold
og aktivitet.
Regjeringen mener det er viktig å bevare omfanget
av villmarkspregete områder på Svalbard. Det innebærer strenge begrensninger
på tyngre naturinngrep i områder som ikke fra før er berørt av slike
inngrep. Stigende interesse for naturressursene på og omkring Svalbard,
vil kunne innebære at det fremmes flere søknader om tillatelse til
virksomhet som vil medføre tyngre naturinngrep utenfor de planområdene
som omgir de eksisterende bosettings- og gruveområdene. Svalbardmiljøloven
og dagens strenge praksis når det gjelder tillatelse til inngrep
utenfor planområdene, gir etter Regjeringens vurdering et godt utgangspunkt
for å møte denne utviklingen.
Svalbard har stor betydning som plattform for norsk
og internasjonal forskning. Regjeringen mener at forskning og høyere
utdanning skal være en viktig del av norsk virksomhet på Svalbard
i årene fremover. Norge skal ha en ledende rolle og være en sentral
aktør innenfor kunnskapsutvikling på og om Svalbard. Samtidig bør
det legges til rette for å tiltrekke for forskere fra hele verden.
UNIS har vokst betraktelig siden opprettelsen
og spiller en viktig rolle på Svalbard generelt og i Longyearbyen
spesielt. UNIS bør fortsette arbeidet med å oppnå gode resultater
innen både forskning og utdanning. Regjeringen ser i utgangspunktet
positivt på senterets ambisjoner om å bli et ledende internasjonalt
senter for arktiske studier.
Gjennom det internasjonale polaråret har klima- og
miljørelatert forskning fått økt oppmerksomhet. Svalbard har gode
naturgitte forutsetninger for slik forskning og kan tilby verdensledende infrastruktur
og fasiliteter på dette området. Overvåkning, kartlegging og etablering
av lange tidsserier, er av grunnleggende betydning for forskning
og forvaltning både på land og i farvannene rundt øygruppen. Dette
er også av næringsmessig interesse.
Det er utbygd en enestående romrelatert infrastruktur
ved Longyearbyen. En utvikling og utnyttelse av observasjonssystemene
for både rom, hav, land og is vil være en viktig side ved kunnskapspolitikken
for Svalbard.
Longyearbyen og Ny-Ålesund vil være det naturlige
utgangspunkt for forskning og utdanning som bygger på øygruppens
spesielle fortrinn, og de faglige aktivitetene bør samlet sett sikre
en sterk og helhetlig forskningsinnsats. Regjeringen mener det må
legges til rette for at infrastrukturen på Svalbard benyttes effektivt, og
at samarbeid mellom institusjoner og nasjoner videreutvikles.
Ett av hovedmålene i norsk svalbardpolitikk,
bevaring av norske samfunn på øygruppen, hviler på flere pilarer.
Fortsatt kulldrift er viktig for opprettholdelse
av Longyearbyen som et familiesamfunn. Det er Regjeringens vurdering
at kulldriften bør videreføres innenfor de strenge rammer som miljøvernlovgivningen
og kravene til bedriftsøkonomisk lønnsomhet setter, og på en måte som
understøtter Store Norske Spitsbergen Kullkompanis formål om å bidra
til en robust bosetting i Longyearbyen. Samtidig er kulldriften basert
på en ikke-fornybar ressurs. Den er også sårbar for svingninger
i kullpris. Uforutsette hendelser kan få store konsekvenser for
virksomheten. I lys av dette mener Regjeringen det bør arbeides
med å tilrettelegge for forskning og utdanning og reiseliv, på en
måte som vil sikre et robust grunnlag for bosettingen i Longyearbyen også
på lengre sikt, og som er forenlig med målene i norsk svalbardpolitikk.
Reiselivet på Svalbard lever av den uberørte
naturen. Økoturisme synes derfor som en velegnet nisje for øygruppen
som kan videreutvikles, godt tilpasset de rammevilkårene som er
satt i svalbardmiljøloven og et naturlig satsingsområde for reiselivsnæringen
på Svalbard. I dag tilbys et bredt spekter av aktiviteter fra cruiseturisme
som foregår over større deler av øygruppen, til aktiviteter som
har sitt utspring i longyearbyområdet som kajakkturer, fotturer,
isgrotting, hundeslede- og snøscootersafari. Det er et potensial for
videre vekst i reiselivet på Svalbard, spesielt utenfor høysesongen.
En slik utvikling må skje innen strenge sikkerhets- og miljømessige
rammebetingelser. Reiselivsnæringen satser målbevisst på kurs- og
konferansemarkedet, noe som har bidratt til noe bedre belegg for
overnattingsbedriftene. Sesongsvingningene er imidlertid en utfordring
for opprettholdelse av helårige arbeidsplasser innenfor reiselivsnæringen
i Longyearbyen.
Svalbards geografiske plassering er ideell for romvirksomhet,
både for utforskning av atmosfæren og nedlesning av satellittdata.
Store investeringer i infrastruktur, først og fremst gjennom en
fiberoptisk kabel til fastlandet, samt på nedlesningsstasjonen Svalbard
satellittstasjon (SvalSat) utenfor Longyearbyen, har gjort Norge til
en betydelig internasjonal aktør innen nedlesing av satellittdata.
Satellittdata som leses ned på Svalbard, brukes i økende grad bl.a.
til overvåkning av sjøisforhold, oljeforurensning og skipstrafikk.
Det er all grunn til å tro at behovet for rombaserte tjenester vil
fortsette å øke i årene som kommer, spesielt innen områder som samfunnssikkerhet,
miljø og klima, og slike tjenester vil således fortsatt kunne være
en vekstnæring på Svalbard.
Longyearbyen har siden årtusenskiftet konsolidert
seg som et moderne familiesamfunn med godt utbygd offentlig infrastruktur
og et generelt godt tjenestetilbud. Regjeringen legger imidlertid
til grunn at Longyearbyen ikke skal være et livsløpssamfunn.
Satsingen på et mer variert næringsliv i Longyearbyen
har vært vellykket og resultert i at reiseliv, varehandel, utdanning
og forskning har vokst frem som komplementære og alternative næringer
til kulldriften. Antallet virksomheter i Longyearbyen har økt, bl.a.
innen varehandel og tjenesteproduksjon. I sum er derfor tilbudet
av private tjenester i Longyearbyen rimelig godt, også sammenliknet
med tilbudet i samfunn av tilsvarende størrelse på fastlandet.
Det er investert betydelig i Longyearbyens infrastruktur
det siste tiåret. Foruten nevnte forskningsrelaterte infrastruktur,
er det bl.a. oppført nytt terminalbygg på flyplassen, foretatt utvidelse
av skolen, utvidelse og bygging av ny barnehage og oppført nytt
reservekraftanlegg.
Mens Longyearbyen har hatt en betydelig utvikling
det siste tiåret, både gjennom en økning i antall innbyggere og
et økende aktivitetsnivå, er aktiviteten i Barentsburg vesentlig
redusert. Samtidig har det utenlandske nærværet økt i Longyearbyen
og Ny-Ålesund. Det er særlig forskning og reiseliv som har ført
utlendinger fra flere nasjoner til øygruppen.
Økt sjøtransport i farvannet rundt Svalbard
gir sammen med økt virksomhet i nordområdene, nye utfordringer i
arbeidet med sjøsikkerhet rundt Svalbard. Den økende trafikken må
etter Regjeringens syn først og fremst møtes med forebyggende tiltak
som reduserer sannsynligheten for ulykker, og som begrenser konsekvensene
dersom ulykker inntreffer. Det er derfor innført en rekke tiltak
på dette området de senere år. Gjennom en vurdering av ytterligere tiltak
for å bedre sjøsikkerheten rundt Svalbard, er det Regjeringens mål
å redusere risikoen for uønskede hendelser ved sjøtransport rundt
Svalbard, slik at skade på liv, helse og miljø kan unngås.
Sjøsikkerhetstiltakene som er iverksatt rundt Svalbard
de senere årene, har gjort at man har kommet noe nærmere sikkerhetsnivået
langs fastlandskysten. En viktig utfordring vil være å overvåke
utviklingen av skipstrafikken på en god måte. Dette vil gi gode
muligheter for å analysere utviklingen, slik at nødvendige tiltak som
regelverk og utvikling av maritim infrastruktur, tjeneste og beredskap,
kan iverksettes.
Aktivitetsøkningen gjenspeiles også i en økt
fly- og helikoptertrafikk. En fortsatt vekst innenfor dette området
kan medføre behov for økte sikkerhetstiltak, f.eks. i form av flykontrolltjeneste
og radarutbygging.
Sysselmannen er den sentrale instans når det gjelder
planlegging og krisehåndtering innen samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet
på Svalbard. Den offentlige redningsberedskapen rundt og på Svalbard,
består av Sysselmannens to helikoptre og tjenestefartøy. I tillegg
støtter Forsvaret Sysselmannen med de ressurser som til enhver tid
er tilgjengelige. I fremtiden vil Longyearbyen kunne bli et enda
viktigere senter for søk- og redningsberedskapen i området. En slik
beredskap er en naturlig del av norsk myndighetsutøvelse på Svalbard.