Forslagsstilleren viser til at i mange år har
den til enhver tid sittende regjering argumentert med at det er
partenes ansvar å fremforhandle lønns- og arbeidsbetingelser, og
dermed unnlatt å forholde seg til at disse yrkesgruppene gjennom
flere år har sakket akterut i lønnsutviklingen i samfunnet. Samtidig
ser man en utvikling hvor det blir stadig mer krevende å rekruttere
personell til disse svært samfunnsviktige oppgavene.
Et lønnsløft for disse gruppene kan ikke gjennomføres
med mindre kommunene fullt ut kompenseres for økte utgifter knyttet
til lønnsløftet.
Forslagsstilleren ber derfor Regjeringen snarlig iverksette
tiltak som muliggjør et lønnsløft for de såkalte kvinnedominerte
lavtlønnsyrkene i offentlig sektor.
Samtidig er det blitt en stadig større utfordring
at mange innen disse yrkesgruppene jobber ufrivillig deltid, og
at arbeidskraftsressursene på den måten heller ikke utnyttes optimalt.
Forslagsstilleren mener derfor at Regjeringen også må iverksette
tiltak for å sikre at de som ønsker det, får anledning til å jobbe
i fulltidsstillinger, og at omfanget av brøkstillinger dermed reduseres.
I dokumentet fremmes følgende forslag:
"I
Stortinget ber Regjeringen i forlengelsen av lønnsoppgjøret
for 2009 iverksette tiltak som sikrer et lønnsløft for de kvinnedominerte lavtlønnsyrkene
i offentlig sektor, og som følge av dette sikre at kommunene blir
økonomisk kompensert for et slikt lønnsløft.
II
Stortinget ber Regjeringen i forlengelsen av lønnsoppgjøret
for 2009 iverksette tiltak som sikrer en bedre utnyttelse av arbeidskraftsressursene
innenfor de kvinnedominerte lavtlønnsyrkene, med sikte på å redusere
omfanget av brøkstillinger og øke omfanget av heltidsstillinger."
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Tore Hagebakken, Saera Khan, Inger Løite, Tom Strømstad Olsen
og Arild Stokkan-Grande, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen,
Åge Starheim og Ib Thomsen, fra Høyre, Kari Lise Holmberg og Bent Høie,
fra Sosialistisk Venstreparti, Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti, Bjørg
Tørresdal, fra Senterpartiet, Anna Ceselie Brustad Moe, og fra Venstre,
Vera Lysklætt, viser til at Likelønnskommisjonen under ledelse
av Anne Enger i februar 2008 la fram NOU 2008:6 Kjønn og lønn. Høringsfristen
på utvalgets arbeid var satt til 1. september 2008 og høringsinnspillene er
nå til behandling i Regjeringen.
Komiteen viser til at en sentral
del av Likelønnskommisjonens mandat var å analysere årsakene til
lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. I sammendraget i NOU 2008:6
trekkes det følgende hovedkonklusjon:
"Analyser av betydningen av utdanning og stillingsnivå,
viser at det er størst lønnsgap innen grupper med høyere utdanning
og i ledende stillinger. Generelt er lønnsgapet mellom kvinner og menn
større innen høylønnsgrupper, enn blant ufaglærte og lavlønnsgrupper."
"Analysene
viser at den viktigste grunnen til lønnsgapet mellom kvinner og
menn er at kvinner og menn arbeider innen hver sine sektorer, bedrifter,
yrker og stillinger. Kvinner dominerer innenfor offentlig sektor
og særlig innenfor undervisning og helse. Menn arbeider i større
grad innenfor privat sektor og tekniske yrker. Lønnsforskjellene
mellom kvinner og menn er større i privat sektor enn i offentlig
sektor. Samtidig ser vi at lønnsnivået, særlig for utdanningsgrupper, er
høyere i privat sektor enn i offentlig sektor. De mange kvinnene
med høy utdanning i staten, helseforetakene, skoleverket og kommunene, har
derfor lavere lønnsnivå enn grupper med samme utdanningsnivå i privat
sektor."
"Hovedkonklusjonen er at arbeidsmarkedet
er kjønnsdelt og at lønnsgapet følger denne delingen. Det gjør blant
annet at problemet likelønn blir et spørsmål om lønnsnivået i kvinneyrker, for
både kvinner og menn."
Utvalget har ikke samlet seg om en anbefaling, men
er langt på veg enige i analysen. Colbjørnsen som utgjør mindretallet
i utvalget slår også fast at:
"Praktiseringen av frontfagsmodellen på 1980 og 90-tallet
har også ført til at særlig kvinner med høyere utdanning i offentlige
virksomheter har hatt en svak lønnsutvikling sammenliknet med mange
andre yrker."
Komiteen slutter seg til denne
analysen og dermed at en hovedutfordring er et kjønnsdelt arbeidsmarked
der utdanningsgruppene i offentlig sektor har blitt hengende etter
i lønnsutviklingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at det er dette
som gjør arbeidet med oppfølgingen av Likelønnskommisjonens arbeid
til et klart politisk ansvar som ikke bare kan overlates til partene
i arbeidslivet.
Disse medlemmer viser til at
den alvorligste konsekvensen av det kjønnsdelte arbeidsmarkedet
er store lønnsforskjeller mellom menn og kvinner. Ifølge Likelønnskommisjonen
er det ikke forskjeller i utdanningslengde eller alder som forklarer
lønnsgapet, og kvinner har om lag lik lønn i samme stilling i samme
virksomhet. Det er dokumentert at lønnsgapet følger det kjønnsdelte
arbeidsmarkedet, i tillegg til at forhandlingsmodellen opprettholder
stabile lønnsrelasjoner og at lønnsforskjellene vokser i foreldrefasen.
Det faktum at kvinner og menn arbeider innen hver sine sektorer,
bedrifter, yrker og stillinger, er altså en hovedårsak til at kvinner og
menn har gjennomgående ulik lønn i Norge. Når man ser hele arbeidsmarkedet
under ett, er den generelle lønnsforskjellen mellom menn og kvinner
på 15 pst. Inntektsforskjellen er på hele 35 pst. Disse medlemmer vil
videre påpeke at lønnsforskjellen har vært den samme de siste tiårene.
I 1985 tjente gjennomsnittskvinnen om lag 85 pst. av en manns lønn
pr. time. I 2007 tjente hun 84,7 kroner for hver hundrelapp mannen
tjente.
Komiteen viser til
at Likelønnskommisjonen dokumenterer at likelønnsutfordringen er
særlig uttalt for de kvinnedominerte utdanningsgruppene i offentlig
sektor. Lønnsgapet er på 20,5 pst. for denne gruppen, og det er
økende. Komiteen understreker at dette er særlig
synlig for kvinnedominerte utdanningsgrupper i offentlig sektor
i forhold til mannsdominerte yrkesgrupper i privat sektor med tilsvarende
utdanning, men at også innenfor de ulike tariffområdene i offentlig
sektor har vi likelønnsutfordringer. Komiteen vil
påpeke at partene i arbeidslivet har et betydelig ansvar for å rette
opp lønnsdiskrimineringen mellom kvinner og menn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at utdanningsgruppene
i offentlig sektor er de yrker der det vil være et stort behov for
rekruttering i årene fremmover. Beregninger fra Utdanningsforbundet
viser at vi mangler 5 700 lærere i skolen i dag, og Kunnskapsdepartementet
har selv beregnet at vi trenger i overkant av 7 000 nye lærere fram
mot 2020, hvis alle faktorer holdes konstant (ingen timetallsutvidelse).
Helsedirektoratet mener det er behov for å utdanne
4 500 helsefagarbeidere hvert år de neste årene. Om ikke nedgangen
i søkermassen snus, kan situasjonen bli enda mer dramatisk enn tidligere
fryktet. Det mest pessimistiske scenario gir 40 000 årsverk i manko
i 2030, viser nye beregninger fra SSB. For sykepleiere isolert vil
tallet være 7 700 innen 2020, men da er det ikke tatt hensyn til
den kvalitetsforbedringen vi legger til grunn i kommunehelsetjenesten.
Disse medlemmer mener at utdanning
skal lønne seg. Hovedutfordringen i helsevesenet og skolen er å
styrke kompetansen. Kompetanse er kvalitet. Pasienter med behov
for omsorg og barna i barnehagene og skolen har krav på kompetente
sykepleiere, kompetente førskolelærere og kompetente lærere.
Disse medlemmer mener at rekruttering
til sykepleierutdannelsen og lærerutdannelsen er en av hovedutfordringene
i årene fremover. Det må være en målsetting at de mest motiverte
og dedikerte ungdommene skal søke til disse utdannelsene. Da må
de kunne forvente en lønn på nivå med de som tar like lange utdannelser. Norge
har forholdsvis det lavest lønnsnivå av alle OECD-landene når det
gjelder utdanningsgruppene i offentlig sektor.
Mangelen på sykepleiere, lærere og førskolelærere
er den største trusselen mot tilgangen på velferdstjenenestene og
kvaliteten på tilbudet de neste tiårene.
Disse medlemmer slutter seg derfor
til forslagsstillerens intensjon om et lønnsløft for de kvinnedominerte
yrkene i offentlig sektor.
Disse medlemmer mener at det
er behov for å ta i bruk virkemidlene fra Likelønnskommisjonen slik
forslagsstilleren legger opp til. Disse medlemmer mener
derfor at det må etableres en kompetansepott i oppgjørene i offentlig
sektor i årene fremover som fører til et lønnsløft for utdanningsgruppene.
Denne potten må være utenfor de ordinære rammene for lønnsoppgjøret. Disse
medlemmer slutter seg til forslagsstillerens vurdering av
at en slik strategi innebærer at det er nødvendig med et samarbeid mellom
staten og kommunesektoren slik at kommunesektorens andel av dette
blir kompensert av staten.
Disse medlemmer mener at skal
en over tid hindre at lønnsoppgjørene igjen fører til nye skillelinjer
mellom utdanningsgruppene i offentlig og privat sektor, vil det
være fornuftig om partene i arbeidslivet også legger opp til større andel
av tilleggene i de lokale oppgjørene.
Disse medlemmer mener i likhet
med forslagsstilleren at disse nødvendige tiltakene for å løfte
de kvinnedominerte yrkene i offentlig sektor ikke kan overlates
til partene alene, og at Regjeringen snarlig må iverksette tiltak
i samsvar med komiteens merknader.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, registrerer at det ble fremmet forslag om økt lønn
i kvinnedominerte lavtlønnsyrker fra stortingsrepresentant Siv Jensen
mens forhandlingene om lønnsoppgjøret for 2009 pågikk. Flertallet viser
til at Fremskrittspartiet selv har programfestet at
"det ikke er en offentlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller
som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet."
Flertallet viser til at Dokument
nr. 8:99 (2008–2009) ikke tar opp likelønnsspørsmålet og at likelønn
heller ikke er omtalt i Fremskrittspartiets program. Det som derimot
er vektlagt i programmet er sterkere vekt på lokale forhandlinger
og ønske om å myke opp regler for midlertidig ansettelser. Flertallet konstaterer at
en slik politikk vil føre til større ulikhet i lønnsfastsettelsen
og økt utrygghet bl.a. for kvinner i lavtlønnsyrker.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at Likelønnskommisjonen leverte
sin innstilling 21. februar 2008 og at denne har vært på offentlig
høring. Dette flertallet viser til at Regjeringen
arbeider med oppfølging av Likelønnskommisjonens innstilling. Dette
flertallet viser til at kvinner utgjør om lag 70 pst. av
de ansatte i offentlig sektor. Lønnsutviklingen i kvinnedominerte
deler av offentlig sektor, slik som helse- og omsorgssektoren og
utdanningssektoren, er viktig for å sikre rekrutteringen i årene
framover. Etter dette flertallets mening vil likelønn
være et viktig steg på veien til økt likestilling i samfunnet.
Dette flertallet er kjent med
at det under tarifforhandlingene i staten d.å. var enighet om følgende
protokolltilførsel:
"Det nedsettes en partsammensatt arbeidsgruppe med
representanter fra FAD og hovedsammenslutningene som skal utarbeide
konkrete forslag for å sikre likelønn i staten. Arbeidsgruppen skal
gjøre nødvendige undersøkelser og vurderinger for å fremme forslag
til tiltak. Tiltakene skal gi grunnlag for likelønnsløft i tilknytting
til hovedoppgjøret 2010. Tiltakene må tilpasses statens særpreg,
og blant annet bygge på likelønnskommisjonens rapport."
Dette flertallet har også merket
seg at i KS-området er partene enige om at i det videre arbeidet
om tiltak for å realisere målsettingen om likelønn legges følgende
til grunn:
"Lønnsnivå og lønnsutvikling må bygge opp under likelønnskommisjonens
prinsipper om likelønn, både gjennom sentrale og lokale forhandlinger."
Etter dette flertallets syn vil
dette være et viktig grunnlag for det videre arbeidet for likelønn. Dette
flertallet vil peke på at gjennomføring av inntektsoppgjørene
er partenes ansvar og er et sentralt prinsipp i den norske modellen
for lønnsdannelse. Dersom utjevning av lønnsforskjeller skal ha
varig virkning, må dette være en del av de ordinære lønnsoppgjørene
og gjennom en enighet mellom partene. Dette flertallet viser
til at Regjeringen har gjort det klart at den har som målsetting
i kommende oppgjør å bidra til å heve kvinnelønn og lavlønn.
Dette flertallet vil peke på
at ufrivillig deltid først og fremst er et kvinnefenomen. Dette flertallet viser
til at en lovfesting av fortrinnsrett til utvidet stilling for deltidsansatte
ble innført i den nye arbeidsmiljøloven 1. januar 2006 og at Regjeringen
fortløpende vil vurdere om fortrinnsretten fungerer etter sin hensikt. Dersom
det viser seg at den ikke gjør det, må det vurderes en lovendring. Dette
flertallet vil også vise til at Stortinget har vedtatt endringer
i arbeidsmiljøloven om likestilling av skift og turnus, som kan
bidra til å redusere problemet med uønsket deltid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at selv om det ikke fremgår eksplisitt i vårt program at partiet
ønsker økt lønn for kvinnedominerte lavtlønnsyrker, betyr ikke det
at Fremskrittspartiet ikke ønsker dette. Tvert om er det normalt
for alle partier at man tar standpunkt i viktige saker som ikke
nødvendigvis er omtalt i partienes respektive program. Likevel vil disse
medlemmer tillate seg å påpeke at Fremskrittspartiets politikk
vil medføre økt konkurranse om mange av disse yrkesgruppene, noe
som også vil få betydning for lønnsdannelsen. Etter disse
medlemmers syn er et av hovedproblemene for yrkesgrupper
som sykepleiere, hjelpepleiere og andre kvinnedominerte lavtlønnsyrker
at arbeidsgiver opptrer som en monopolist, og dermed holder lønnsfastsettelsen
kunstig lav for disse grupper. Med et større innslag av konkurranseutsetting
med flere arbeidsgivere som konkurrerer om den samme arbeidskraften,
slik Fremskrittspartiets politikk vil medføre, finner disse
medlemmer det åpenbart at lønnsnivået for disse viktige
yrkesgruppene ville vært betydelig høyere.
Likevel vil disse medlemmer påpeke
at all den tid dette dessverre ikke er gjeldende politikk for den
sittende regjering, er det en politisk oppgave å løse disse urimelige
lønnsforskjeller. Slik disse medlemmer ser det fremstår
det lite troverdig å unngå å ta politisk ansvar for denne situasjonen
ved å henvise til Likelønnskommisjonen. Dette er et politisk spørsmål
som Stortinget kan løse dersom den reelle politiske vilje er til
stede. Dessverre registrerer disse medlemmer at denne
vilje ikke ser ut til å eksistere hos flertallet representert ved Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.
Disse medlemmer vil påpeke at
lønnsutviklingen i offentlig sektor er et politisk ansvar og det
er mangel på politisk vilje som har skylden for dagens situasjon.
Disse medlemmer mener det er
på tide å ta politisk handling og foreslår derfor følgende:
"Stortinget ber Regjeringen i forlengelsen av lønnsoppgjøret
for 2009 iverksette tiltak som sikrer et lønnsløft for de kvinnedominerte lavtlønnsyrkene
i offentlig sektor, og som følge av dette sikre at kommunene blir
økonomisk kompensert for et slikt lønnsløft."
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at når forslagsstiller
bruker begrepet "kvinnedominerte lavtlønnsyrker", vil dette lett
kunne forveksles med de lavtlønnsyrker uten høyere utdanning som
i dag faller inn under lavtlønnsdefinisjonen.
Disse medlemmer viser til at
hvis man fortsetter å prioritere lavtlønnsyrkene med den definisjonen
som tradisjonelt har vært gitt av disse, det vil si 90 pst. av gjennomsnittlig
industriarbeiderlønn pr. i dag kr 319 000, vil dette ikke gi noe
lønnsløft til sykepleiere, førskolelærere, lærere og de andre utdanningsgruppene
i offentlig sektor. Som Likelønnskommisjonen slår fast er det i
disse gruppene at lønnsforskjellene er størst.
Disse medlemmer viser til at
problemet med likelønnssatsningen de siste 20–30 årene er at det
har vært satt likhetstegn mellom likelønn og lavtlønn. Rikslønnsnemnda
fastslo allerede i 1998 at lavtlønnsoppgjør ikke er egnet til å utjevne
verdsettingsdiskrimineringen som de kvinnedominerte utdanningsgruppene
rammes av. Dette er på ny fastsatt av Likelønnskommisjonen. Disse
medlemmer viser til at det også er dokumentert at offentlig
sektor er lønnsledende i forhold til privat sektor for ufaglærte
arbeidstakere med lav utdanning og arbeidstakere med kort yrkeserfaring.
("Er kommunesektoren og/eller staten lønnsledende?" Frischsentret
og PriceWaterhouse Coopers 2008.)
Disse medlemmer mener at utdanningsgruppene
må prioriteres foran lavinntektsgruppen i oppgjørene i offentlig
sektor.
Komiteen vil vise
til at Stortinget nylig har behandlet lov om endringer i arbeidsmiljøloven (likestilling
av arbeidstiden for skift- og turnusarbeider mv.) (Ot.prp. nr. 54
(2008–2009), Innst. O. nr. 84 (2008–2009), Besl. O. nr. 99 (2008–2009)),
og viser til de ulike partienes merknader og forslag i den sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er viktig at både høyt- og lavutdannede arbeidsgrupper i offentlig
sektor får et lønnsløft. Disse medlemmer mener begge
disse arbeidsgruppene har falt bak i lønnsoppgjøret og fortjener
et løft i nær fremtid.
Disse medlemmer vil påpeke at
flere innenfor de kvinnedominerte lavtlønnsyrkene, har et ønske
om å jobbe i større arbeidsstillinger. Disse medlemmer mener
at så lenge det er mangel på arbeidskraft innenfor denne sektoren
bør det arbeides for å utnytte den arbeidskraften som finnes.
Disse medlemmer vil derfor foreslå
følgende:
"Stortinget ber Regjeringen i forlengelsen av lønnsoppgjøret
for 2009 iverksette tiltak som sikrer en bedre utnyttelse av arbeidskraftsressursene
innenfor de kvinnedominerte lavtlønnsyrkene, med sikte på å redusere
omfanget av brøkstillinger og øke omfanget av heltidsstillinger."
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener det er viktig å gjøre noe med det kjønnsdelte
arbeidsmarkedet og med likelønnsutfordringene. Likelønn er etter dette medlems mening
først og fremst et spørsmål om rettferdighet. Likelønn er viktig
for at kvinner skal få uttelling for den utdanningen de har tatt,
for å kunne forsørge seg selv og sikre økonomisk trygghet for alderdommen. Dette
medlem mener også at med likere lønn mellom kjønnene vil
permisjonsdelingen bli jevnere, og familien kan ta friere valg når
det gjelder arbeidsdeling, kontantstøtte osv.
Dette medlem anbefaler partene
i arbeidslivet å sette av midler til kombinerte lavtlønns- og kvinnepotter
i lønnsforhandlingene.
Dette medlem mener at det bør
være en tidsplan fra partene i arbeidslivet for å rette opp diskrimineringen
mellom kvinner og menn med hensyn til lønn og arbeidsvilkår og innføring
av en likelønnspott som virkemiddel.
Dette medlem viser til Budsjett-innst.
S. nr. 2 (2008–2009) der komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti
fremmet følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme en forpliktende
plan for likelønn."
Og:
"Stortinget ber Regjeringen bidra med tiltak for kvinnedominerte
utdanningsgrupper i offentlig sektor, i tråd med Likelønnskommisjonens
anbefalinger."
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at likestillingsloven i dag gir hjemmel
til positiv særbehandling av menn ved ansettelse i stillinger der hovedoppgaven
er å undervise eller yte omsorg for barn. Stortinget har tidligere
gått mot en allmenn rett til positiv særbehandling av menn. Disse
medlemmer slutter seg til at Regjeringen setter i gang arbeid
med å utvide hjemmel i likestillingsloven om særbehandling av menn, slik
at den òg skal gjelde andre sektorer der menn er underrepresentert,
for eksempel i pleie- og omsorgssektoren. Disse medlemmer mener
en slik utviding er nødvendig som et insitament for menn til å bryte
det kjønnsdelte mønsteret på arbeidsmarkedet. Disse medlemmer mener
i tillegg det er nødvendig med en bevisst rekrutterings- og personalpolitikk
for å rekruttere menn til bransjer som i dag er kvinnedominert for
å jevne ut de kjønnsforskjellene som eksisterer i dagens arbeidsmarked. Disse
medlemmer viser videre til Innst. S. nr. 208 (2008–2009)
om menn, mannsroller og likestilling.
Disse medlemmer mener det er
viktig å gjøre noe med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og med likelønnsutfordringene.
Likelønn er etter disse medlemmers mening først og
fremst et spørsmål om rettferdighet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, foreslår at representantforslaget
vedlegges protokollen.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen i forlengelsen av lønnsoppgjøret
for 2009 iverksette tiltak som sikrer et lønnsløft for de kvinnedominerte lavtlønnsyrkene
i offentlig sektor, og som følge av dette sikre at kommunene blir
økonomisk kompensert for et slikt lønnsløft.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen i forlengelsen av lønnsoppgjøret
for 2009 iverksette tiltak som sikrer en bedre utnyttelse av arbeidskraftsressursene
innenfor de kvinnedominerte lavtlønnsyrkene, med sikte på å redusere
omfanget av brøkstillinger og øke omfanget av heltidsstillinger.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument nr. 8:99 (2008–2009) – representantforslag
fra stortingsrepresentant Siv Jensen om sikring av økt lønn i kvinnedominerte
lavtlønnsyrker og endringer i arbeidstidsbestemmelsene – vedlegges
protokollen.
Jeg viser til oversending av ovennevnte dokument
fra Kommunal og forvaltningskomiteen datert 13. mai 2009. Dokumentet
inneholder følgende spørsmål:
"Stortinget ber Regjeringen forlengelsen av lønnsoppgjøret
for 2009 iverksette tiltak som sikrer et lønnsløft for de kvinnedominerte lavtlønnsyrkene
i offentlig sektor, og som følge av dette sikre at kommunene blir
økonomisk kompensert for et slikt lønnsløft"
og
"Stortinget ber Regjeringen i forlengelsen av lønnsoppgjøret
2009 iverksette tiltak som sikrer en bedre utnyttelse av arbeidskraftressursene
innenfor de kvinnedominerte lavtlønnsyrkene; med sikte på å redusere
omfanget av brøkstillinger og øke omfanget av heltidsstillinger".
Regjeringen støtter målet om likelønn mellom kvinner
og menn. Reell utjevning av lønnsforskjeller som skal ha varig virkning
over tid, må imidlertid være en del av de ordinære lønnsforhandlingene
enten det gjelder privat eller offentlig sektor. Representantforslag
nr. 99 fra Siv Jensen løsriver spørsmålet om likelønn fra de ordinære
oppgjørene, og etter regjeringens syn bryter en slik framgangsmåte
med den norske modellen for lønnsdannelse. Gjennomføring av inntektsoppgjørene
er arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonenes ansvar, både i
privat og offentlig sektor. Dette er en sentral premiss i den norske
modellen for lønnsdannelse. Forslagsstilleren understreker selv
at "Lønnsoppgjøret er partenes ansvar",
som det står innledningsvis i representantforslag nr. 99.
Forslagsstilleren viser til endringer i lærernes
arbeidstidsbestemmelser under Regjeringen Stoltenberg I. Jeg vil
presisere at lønnsøkningen i skolesektoren i perioden 2000-2002
var resultat av forhandlinger mellom partene. Partene inngikk i
2000 en intensjonserklæring om at arbeidstidsbestemmelsene skulle
bedre tilpasses de lokale forholdene og skape større effektivitet. Særavtalen
om arbeidstid for undervisningspersonale ble etter forhandlinger
endret for å gi større fleksibilitet i undervisningsplanleggingen. Som
kompensasjon fikk alle lærere og skoleledere med godkjent utdanning
to lønnstrinn. Videre forhandlinger i oktober 2001 resulterte i
at lærerne fikk ytterligere tre lønnstrinn (ett ltr. pr. 1. januar
2002 og to ltr. pr. 1. august 2002), mot at undervisningstiden ble
utvidet med en % pr. 1. januar og ytterligere tre % pr. 1. august.
Erfaringene fra skolesektoren 2000-2002 understreker partenes eierskap
til forhandlingsprosessen.
Forslagsstilleren viser til kvinnedominerte lavtlønnsyrker
i offentlig sektor. Dette er primært grupper som hører inn under
kommunesektoren hvor arbeidsgiver er representert av enten KS eller
Oslo Kommune, eller i helseforetakene hvor arbeidsgiver er representert
av Spekter. Det er regjeringens syn at det er partene i hvert tariffområde
som må finne løsninger innen sitt tariffområde. For kommunesektoren
er dette KS og Oslo Kommune sammen med sine tariffparter og i helseforetakene
Spekter og tariffpartene der.
Hva angår det statlige tariffområdet er det Fornyings-
og administrasjonsministeren og hovedsammenslutningene som finner
løsningene på likelønn, lavtlønn og øvrige lønnspørsmål. Denne regjeringen
har hatt fokus på likelønn og lavtlønn i de siste års lønnsoppgjør,
og i det statlige tariffområdet er lønnsforskjellene mellom kjønnene
små.
Kvinner har i snitt vel 98 % av menns lønn når det
korrigeres for alder, utdanning, yrkeserfaring, ansiennitet og arbeidstid.
Partene i det statlige tariffområdet har gode
prosesser på å komme frem til enighet om tiltak som skal utbedre
lønnsforskjellene mellom kvinner og menn, og regjeringen legger
til grunn at det samme skjer i de øvrige forhandlingsområdene i offentlig
sektor.
Det viktigste arbeidet for å redusere deltid
er arbeidet på den enkelte arbeidsplass med tiltak som bedre arbeidstidsplanlegging,
bemanning og kompetansesammensetting. Her ligger ansvaret først
og fremst hos arbeidsgiverne, i samarbeid med arbeidstakerne (og
deres organisasjoner). Ikke minst ligger det hos ledere med arbeidsgiveransvar
rundt om i kommunene og på sykehusene der mange av arbeidstakerne som
arbeider frivillig/ufrivillig deltid. I tillegg vil jeg vise til
at Regjeringen nedsatte skift/turnusutvalget. Utvalget, som ble
ledet av professor Steinar Holden, utredet ny arbeidstidsordning for
skift/turnusarbeidere, men vurderte også forholdet mellom skift/turnus
og deltid. Utvalget pekte på at deltid er mer vanlig i turnusarbeid enn
i annet arbeid og at mange av de deltidsansatte ønsker å jobbe mer
enn de gjør. Utvalget pekte på at uønsket deltid i stor grad henger
sammen med behovet for å dekke den ubekvemme arbeidstiden om natten
og på søndager. Etter en samlet vurdering av ulike virkemidler for
å få ned deltidsfrekvensen blant turnusarbeidere, mente utvalget
at en ikke kan komme utenom en viss økning av helgefrekvensen i
mange turnusplaner og helgearbeidet bør fordeles jevnere mellom
arbeidstakere. Utvalgets forslag om en ny arbeidstidsberegning for
tredelt skift og turnus ved å øke kompensasjonen for ubekvem arbeidstid
kan gjøre det mer attraktivt å arbeide i helgene. Dette kan redusere
problemet med å dekke helgevaktene, og dermed avhjelpe en viktig
årsak til undersysselsetting. Utvalget mente forslaget dermed kan
bidra til å redusere omfanget av uønsket deltid, som er et viktig
mål.
Regjeringen fulgte opp utvalgets forslag i Ot.prp.
nr. 54 (2008-2009) forslag til endring i arbeidsmiljøloven. Regjeringen
foreslo der at utvalgets forslag blir innført i de bransjer der
det er vanlig med tredelt turnus, og der også deltidsandelen er
høy (primært helsesektoren).
Skift/turnusutvalget ble også bedt om å vurdere bestemmelsen
om rett for deltidsansatte til å utvide sin stilling framfor at
det blir foretatt nyansettelse i virksomheten. Denne retten ble
innført i den nye arbeidsmiljøloven (1. januar 2006) med formål
å redusere uønsket deltid. Utvalget viste til at flere av organisasjonene, både
på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, fremholder at lovfesting
av fortrinnsrett for deltidsansatte har bidratt til større bevissthet
omkring fortrinnsrett og at det brukes i større grad nå enn da fortrinnsretten
for deltidsansatte bare var nedfelt i tariffavtale. Utvalget fikk
også gjennomført en feltundersøkelse som viste at alle virksomhetene
som var spurt, kjente til bestemmelsen, og at den i en rekke tilfeller
hadde betydning i ansettelsessituasjoner. Utvalget mente at fortrinnsretten
for deltidsansatt har bidratt til økt stillingsprosent for mange
deltidsansatte. Det var imidlertid mindre klart i hvilken grad bestemmelsen
har ført til mindre omfang av uønsket deltid samles sett.
Regjeringen vil fortløpende vurdere om retten for
deltidsansatte til å utvide sin stilling ved nyansettelse fungerer.
Bestemmelsen har så langt gitt et positivt bidrag ved at flere har
fått utvidet sin stilling, men det er for tidlig å konkludere om
den fungerer etter sin hensikt eller ikke. Dersom det viser seg
at den ikke gjør det, vil vi vurdere lovendring.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 15. juni 2009
Tore Hagebakken |
Bent Høie |
leder |
ordfører |