Med heimel i lov 22. juni 1962 nr. 8 om Stortingets
ombodsmann for forvaltninga § 12 andre ledd, la ombodsmannen i juni
2009 fram ei særskild melding for Stortinget om at han i samband med
behandlinga av ei konkret klagesak var blitt nekta innsyn i eit
saksdokument hos Olje- og energidepartementet.
Ombodsmannen viser til at han på bakgrunn av avgjerda
til departementet ikkje kunne behandle klagesaka og at han difor
blei hindra i å utføre vervet sitt.
Ombodsmannen fann forholdet so alvorleg at det var
grunn til å gi ei særskild melding til Stortinget, jf. også utsegna
i kontroll- og konstitusjonskomiteen si innstilling til årsmeldinga
til ombodsmannen for 2008, Innst. S. nr. 252 (2008–2009).
Bakgrunnen for saka er ei klage frå journalist
Vidar Ystad i Bergens Tidende. Han hadde bedt Olje- og energidepartementet
om innsyn i eit dokument frå Regjeringsadvokaten til Olje- og energidepartementet.
Departementet nekta å gi han innsyn, og det blei vist til offentleglova
§ 15 andre ledd, som kan gi høve til å halde attende eit dokument
frå offentlegheita, dersom det er innhenta utanfrå for den interne
saksførebuinga. Det blei vidare avslått å gi innsyn etter ei meirinnsynsvurdering.
For at ombodsmannen skulle kunne behandle klaga
frå Ystad, og ta stilling til om departementet hadde gjort ei korrekt
rettsleg vurdering av offentlegspørsmålet knytt til dokumentet frå Regjeringsadvokaten,
blei det, i tråd med vanleg rutine, bedt om utlån av saksdokumenta
frå Olje- og energidepartementet, jf. ombodsmannslova § 7. I saker
som gjeld dokumentinnsyn må ombodsmannen undersøkje dei dokumenta
innsynskravet gjeld for å kunne gjere ei sjølvstendig vurdering
av om det er høve til å halde dokumentet attende frå offentlegheita.
I ombodsmannen sitt avsluttande brev 2. juni 2009
til Olje- og energidepartementet ga han ei framstilling av bakgrunnen
for saka, og for korrespondansen mellom ombodsmannen og departementet.
Vidare ga ombodsmannen uttrykk for sitt syn på tolkinga av ombodsmannslova
§ 7 andre ledd, jf. tvistelova § 22-5. Ombodsmannen meiner at departementet
sin bruk av unnataket i ombodsmannslova § 7 andre ledd i dette tilfellet byggjer
på eit uriktig grunnlag. Departementet sin referanse til at dokumentet
gjeld advokatkommunikasjon, er etter ombodsmannen sitt syn lite
treffande i ei sak som gjeld spørsmålet om dokumentinnsyn etter
offentleglova.
Ombodsmannen viser til at utan tilgang til det saksdokumentet
som det er bedt om innsyn i, er det umogeleg for han å ta stilling
til om innsynssaka er behandla på korrekt måte. Saksdokumentet er
i dette tilfellet det saka gjeld. Ombodsmannen er ikkje samd med
departementet når det gjeld spørsmålet om ombodsmannen kan avgjere
saka på generelt grunnlag, utan å få sjå dokumentet.
Journalist Vidar Ystad i Bergens Tidende klaget 13. januar
2009 til ombudsmannen over Olje- og energidepartementets (OED) vedtak
12. januar 2009, der han ble nektet innsyn i dokument 08/03933-5.
Departementet har angitt at dokumentet inneholder en juridisk vurdering
fra Regjeringsadvokaten i tilknytning til et tilsettingsforhold.
For å kunne vurdere om det var grunn til å undersøke
nærmere avslaget på dokumentinnsyn for Ystad, ble OED i brev 19. januar
2009 fra ombudsmannen bedt om å oversende sakens dokumenter, herunder
det dokumentet det var fremmet krav om innsyn i. Det ble opplyst
at dokumentet klagen gjaldt, ikke ville bli gjort kjent for klageren.
I brev 3. februar 2009 fremholdt OED at departementet
"ikke [har] funnet det riktig å oversende den vurderingen fra Regjeringsadvokaten
som innsynsbegjæringen gjelder". I brevet ble det gitt en generell
redegjørelse for hvorfor dokumentet ikke kunne offentliggjøres,
jf. offentleglova 19. mai 2006 nr. 16 §§ 15 første ledd og 11. Videre
ble det gitt en generell redegjørelse for meroffentlighetsvurderingen,
og anført at de samme grunnene som talte mot meroffentlighet også
talte mot å oversende dokumentet til ombudsmannen. Det ble videre
vist til ombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 § 7 annet ledd, jf. tvisteloven
17. juni 2005 nr. 90 § 22-5.
I brev 12. februar 2009 fra ombudsmannen ble Statsministerens
kontor (SMK) bedt om å ta stilling til de prinsipielle spørsmålene
knyttet til ombudsmannens innsynsrett. Dette ble avslått i brev
2. mars 2009, der SMK uttalte at man ikke fant det riktig å gjøre
en vurdering av Olje- og energidepartements håndtering av denne
saken.
Saken ble igjen tatt opp med OED i brev 10. mars
2009. Det ble vist til ombudsmannsloven § 7 første ledd, hvoretter
ombudsmannen kan "kreve de opplysninger han trenger for å kunne utføre
sitt verv", og at ombudsmannen har taushetsplikt med hensyn til
opplysninger han mottar fra forvaltningen, jf. ombudsmannsloven
§ 9. Videre ble det presisert at nektelse av innsyn i praksis ville
bety at ombudsmannen ikke kunne behandle klagen fra Ystad. Nektet
innsyn for ombudsmannen i det dokumentet det var begjært innsyn
i, ville frata ombudsmannen muligheten til å kontrollere om OEDs
avslag på dokumentinnsyn var en "urett", jf. ombudsmannsloven § 6
første ledd, eller om det innebærer "feil eller utvist forsømmelig
forhold", jf. ombudsmannsloven § 10 annet ledd.
OED ble bedt om å kommentere om nektelse av innsyn
for ombudsmannen ville begrense ombudsmannens adgang til å prøve
om avslaget på dokumentinnsyn for Ystad var i henhold til offentleglova.
Det ble også bedt om en redegjørelse for hvilke reelle hensyn som
gjør seg gjeldende for å nekte innsyn i Regjeringsadvokatens brev
til departementet i en sak der ombudsmannen skal ta stilling til
et avslått krav om innsyn i dette dokumentet. Avslutningsvis ble det
bedt om en redegjørelse for på hvilken måte henvisningen til meroffentlighetsvurderingen var
relevant for spørsmålet om ombudsmannens innsynsrett.
OED ga sine kommentarer i brev 31. mars 2009. Det
ble innledningsvis vist til Ot.prp. nr. 74 (2005–2006), som harmoniserte
annen lovgivning med den nye tvisteloven. Departementet viste til
at Stortinget da drøftet et forslag fra ombudsmannen om opphevelse
av den generelle henvisningen i ombudsmannsloven § 7 annet ledd
til tvisteloven kap. 22. Departementet viste videre til rettspraksis
om bevisforbudet etter tvisteloven.
Etter OEDs syn var den aktuelle uttalelsen fra Regjeringsadvokaten
omfattet av bevisforbudet i tvisteloven § 22-5, og beslutningen
om å ikke oversende Regjeringsadvokatens betenkning var derfor hjemlet
i ombudsmannsloven § 7 annet ledd jf. tvisteloven § 22-5.
På denne bakgrunn var det etter departementets syn
ikke nødvendig med en nærmere vurdering av hvilke reelle hensyn
som gjorde seg gjeldende i saken.
I nytt brev til OED 17. april 2009 fremhevet
ombudsmannen at det aktuelle dokumentet er sakens gjenstand, og
at departementets nektelse av å oversende dokumentet førte til at
han ikke kunne utføre sin plikt etter ombudsmannsloven. For å kunne
ta stilling til offentlighetsspørsmålet måtte han se det dokumentet
klagen gjaldt.
Ombudsmannen anførte at de reglene departementet
viste til var gitt av hensyn til departementet selv, og ment å beskytte
det som er sagt til særlig yrkesutøvere. Det var derfor lite treffende at
OED viste til en taushetsplikt for Regjeringsadvokaten om opplysninger
som var gitt av departementet. Dessuten kunne departementet etter paragrafens
tredje ledd samtykke i at opplysninger som omfattes av bestemmelsens
første ledd blir ført som bevis.
Den 13. mai 2009 ble det avholdt et møte mellom
Olje- og energidepartementet og ombudsmannen. I møtet redegjorde
ombudsmannen kort for hvordan han ville behandle dokumentet, hvorfor
det var avgjørende at ombudsmannen fikk tilgang til dokumentet og
hvordan den videre saksgangen ville være dersom dokumentet ble oversendt.
OED redegjorde for sitt syn på saken.
OED uttalte på nytt i brev 14. mai 2009 at ombudsmannen
ikke hadde behov for innsyn i det aktuelle dokumentet for å kunne
vurdere hvorvidt det var hjemmel for å unnta dokumentet fra offentligheten.
Det ble avslutningsvis fremholdt at ombudsmannen skulle ha samme
rett som domstolene til å få tilgang på dokumenter, og at staten
av prinsipielle grunner aldri hadde samtykket i at advokatkommunikasjon
ble ført som bevis for retten. Det var heller ikke grunnlag for å
samtykke til oversendelse til ombudsmannen i denne saken.
Ombudsmannen viser til at det underliggende saksforholdet
gjelder OEDs avslag på en journalists krav om innsyn i en vurdering
fra Regjeringsadvokaten til OED. Etter at kravet om innsyn ble avslått
av OED med hjemmel i offentleglova, ble saken brakt inn for ombudsmannen
for vurdering. I tråd med alminnelig rutine ble det fra ombudsmannen
bedt om utlån av saksdokumentene fra OED, jf. ombudsmannsloven § 7.
I saker som gjelder innsyn må ombudsmannen nødvendigvis undersøke
det eller de dokumentene innsynskravet gjelder for å kunne foreta
en selvstendig vurdering av om det er adgang til å unnta dokumentet
fra offentligheten.
Utlån av saksdokumenter til ombudsmannen innebærer
at dokumentene blir brukt i ombudsmannens undersøkelser av saken.
Etter at ombudsmannens undersøkelser er avsluttet, vil dokumentene
normalt bli returnert til forvaltningen. Dokumentene er ikke en
del av ombudsmannens saksdokumenter som er gjenstand for innsyn
etter ombudsmannsloven, og ombudsmannen vil ikke under noen omstendighet
utlevere dokumentet til klageren. I saker som gjelder innsyn etter
offentleglova, kan saken bli avsluttet med at ombudsmannen gir uttrykk
for sitt syn på om det var rettslig grunnlag for å unnta dokumentet
fra offentligheten. Uttalelsen vil i seg selv ikke røpe noe om det
innholdet i dokumentet som forvaltningsorganet mener skal unntas fra
offentligheten.
Ombudsmannen har i denne saken blitt nektet
utlån av det saksdokumentet innsynssaken gjelder. OED har vist til
ombudsmannsloven § 7 annet ledd, jf. tvisteloven § 22-5.
Hensynet bak ombudsmannsloven § 7 er å sikre ombudsmannens
adgang til de dokumentene som er relevante for å kunne behandle
en sak. Det er ombudsmannens oppgave å føre kontroll med forvaltningen,
blant annet med forvaltningens rettsanvendelse i innsynssaker. For
å kunne kontrollere rettsanvendelsen etter offentleglova i en konkret
sak må ombudsmannen nødvendigvis ha tilgang til dokumentet.
Ombudsmannsloven § 7 annet ledd inneholder et
unntak fra hovedregelen om ombudsmannens adgang til å kunne kreve
opplysninger. Det er i denne bestemmelsen inntatt en henvisning
til tvisteloven kap. 22, med unntak for § 22-1, 22-6 og 22-7, som
får tilsvarende anvendelse for ombudsmannens rett til å kreve opplysninger.
Bestemmelsen er en videreføring av den tidligere bestemmelsen, der
henvisning var til rettergangsloven §§ 204-209. I forbindelse med
endringsforslaget reiste ombudsmannen spørsmål om det var grunnlag
for å fortsatt ha en slik henvisning i ombudsmannsloven § 7, annet
ledd, idet det i hovedsak bare var henvisningen i ombudsmannsloven
§ 7 annet ledd, jf. § 22-1 om bevisforbud for opplysninger av betydning
for rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat, som var dekkende
for dagens praksis.
I Ot.prp. nr. 74 (2005–2006) side 13 uttalte
departementet at det ville ligge utenfor rammen for proposisjonen
å foreta en generell revisjon av de prosess- og saksbehandlingsregler
i andre lover som måtte endres som følge opphevelsen av tvistemålsloven,
eller å vurdere de prosessuelle reglene for Sivilombudsmannens virksomhet.
På bakgrunn av Stortingets behandling av Ot.prp.
nr. 74 (2005–2006) legger ombudsmannen til grunn at endringen av
ombudsmannsloven bare var en redaksjonell endring i forbindelse med
vedtakelsen av ny tvistelov. Ombudsmannen viser til at verken departementet
eller Stortinget tok stilling til den nærmere forståelsen av ombudsmannsloven
§ 7 annet ledd, herunder henvisningen til tvisteloven § 22-5 og
at spørsmålet er om henvisningen til tvisteloven § 22-5 gir forvaltningen
rettslig adgang til å nekte å oversende saksdokumentet til ombudsmannen
i denne saken når ombudsmannen har bedt om det.
OED har i redegjørelsen vist til at dokumentet det
er tale om gjelder "advokatkommunikasjon". Det vises blant annet
til at domstolene ikke har krav på å få tilgang til advokatkommunikasjon som
ledd i sin bevisvurdering, og at bevisforbudet må sees i sammenheng
med advokaters taushetsplikt, som er en fundamental rettssikkerhetsgaranti
som bl.a. fremmer klientens interesser.
Tvisteloven § 22-5 skal beskytte klienten, i
dette tilfelle departementet, og forhindre at de opplysninger som
er gitt til en advokat fremføres som bevis for domstolene. Som tidligere
nevnt er tvisteloven tuftet på forhandlingsprinsippet, og denne
konkrete bestemmelsen er gitt av hensyn til klienters adgang til
fortrolige samtaler med advokater. Ombudsmannen skal i denne saken imidlertid
ikke vurdere innholdet i Regjeringsadvokatens rådgivning til departementet.
Dokumentet skal heller ikke anvendes som "bevis" for departementets
opptreden eller lignende i tilsettingsforholdet. Det er for å kunne
ta stilling til offentlighetsspørsmålet at det er bedt om oversendelse
av dokumentet til ombudsmannen. For behandlingen av klagen fra Ystad
vil det ikke ha selvstendig betydning at dokumentet inneholder "advokatkommunikasjon".
Det avgjørende for ombudsmannens behandling av offentlighetsspørsmålet
er om dokumentets opprinnelse og innhold gir departementet adgang
til å unnta dokumentet fra offentlighet.
Departementets betraktninger om hensynene bak
tvistelovens bestemmelser som verner "advokatkommunikasjon" synes
slik ombudsmannen ser det å være lite treffende. Hensynene slår ikke
til i dette tilfellet, og det er da vanskelig å se at hovedregelen
i ombudsmannsloven § 7 første ledd om at ombudsmannen har adgang
til å kreve de nødvendige opplysningene fra forvaltningen, skal
innskrenkes. Dette har ikke vært meningen med henvisningen til tvisteloven
§ 22-5. Det er derfor ombudsmannens oppfatning at departementets
avgjørelse bygger på en uriktig tolkning av ombudsmannsloven § 7
annet ledd.
Ombudsmannen finner OEDs beslutning om å nekte
å oversende det aktuelle dokumentet fra Regjeringsadvokaten beklagelig,
da den hindrer ombudsmannen i å utføre sitt verv.
Ombudsmannen har derfor på ny oppfordret departementet
til å revurdere sitt standpunkt. Saken er av prinsipiell betydning,
og ombudsmannen har derfor valgt å gi Stortinget en særskilt melding
om forholdet, jf. ombudsmannsloven § 12 annet ledd.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet,
lederen Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H.
Langeland, fra Senterpartiet, Ola Borten Moe, fra Kristelig Folkeparti, Hans
Olav Syversen, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser
til det fremlagte Dokument nr. 4:2 (2008–2009) fra Stortingets ombudsmann
for forvaltningen (Sivilombudsmannen). Sivilombudsmannen skal, etter
lov om Stortingets ombudsmann for forvaltningen, "søke å sikre at
det i den offentlige forvaltning ikke øves urett mot den enkelte
borger og bidra til at offentlig forvaltning respekterer og sikrer menneskerettighetene",
jf. lovens § 3. For komiteen er det sentralt at Sivilombudsmannen som
institusjon er nøytral og uavhengig av skiftende regjeringer og
stortingsflertall. Sivilombudsmannen må derfor sikres rammebetingelser som
gjør det mulig å ivareta rollen som gransker av forvaltningens saksbehandling
og beslutninger.
Komiteen vil fremheve at Sivilombudsmannen selv
har initiert denne saken. Komiteen viser til brevvekslingen
som har funnet sted mellom Sivilombudsmannen og Olje- og energidepartementet. Komiteen vil
understreke at ethvert dokument som utleveres Sivilombudsmannen
er til Sivilombudsmannens interne saksbehandling, og at det ikke
er et tema i denne saken om det vil kunne finnes eksempler på saker
hvor Sivilombudsmannen bør eller kan overlevere slike dokumenter
til klager eller annen tredjepart.
Komiteen viser til at Justisdepartementet
i Ot.prp. nr. 74 (2005–2006) uttalte at det ville ligge utenfor
rammene av nevnte proposisjon å foreta en generell revisjon av de
prosess- og saksbehandlingsregler i andre lover som måtte endres
som følge av opphevelsen av tvistemålsloven, eller å vurdere de
prosessuelle reglene for Sivilombudsmannens virksomhet. Komiteen legger
derfor til grunn at de prinsipielle spørsmål denne saken reiser,
ikke ble vurdert av departementet ved innføringen av tvisteloven.
Justiskomiteens flertall omtalte ved behandlingen av Ot.prp. nr.
74 (2005–2006), se Innst. O. nr. 7 (2006–2007) side 16, ikke prosessuelle
regler for Sivilombudsmannens virksomhet, mens komiteens mindretall,
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, fremmet forslag om å
fjerne § 7 annet ledd i ombudsmannsloven. Forslaget ville ha utvidet
Sivilombudsmannens innsynsrett, men ble trukket under debatten av rent
formelle årsaker.
Komiteen vil understreke at den
ikke anser tvisteloven § 22-5 som et hinder for Sivilombudsmannens
innsyn i dokumenter utarbeidet for forvaltningens utredning eller
forberedelse av saker.
Komiteen ser det som avgjørende
at Sivilombudsmannen får tilgang til de dokumenter ombudsmannen
finner nødvendig for å ivareta sin funksjon. Unntak fra denne hovedregel
må kreve konkrete begrunnelser, begrunnet med tungtveiende hensyn. Komiteen kan
ikke se at slike begrunnelser er fremført i denne saken.
Komiteen har overveid muligheten
for å foreslå endring av ombudsmannsloven § 7 annet ledd, og vil
eventuelt komme tilbake til dette.
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument nr. 4:2 (2008–2009) – Ombodsmannen
sin rett til å få saksdokument oversendt til seg i samband med behandlinga
av klager – vedlegges protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 15. desember 2009
Anders Anundsen |
Per-Kristian Foss |
leder |
ordfører |