Det fremmes i dokumentet følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utarbeide en plan for
satsing på livshjelp med følgende innhold:
1. Investering og drift
for flere enheter for lindrende behandling i sykehusene.
2. Minst 600 nye kommunale plasser for
lindrende behandling de neste fire årene, og tilskudd til drift
av disse.
3. Fjerne stykkprisfinansiering for døende pasienter
i sykehus, og dermed fullfinansiering over rammebevilgningene til
de regionale helseforetakene.
4. Opprettelse av ambulante team for lindrende behandling
som dekker alle kommuner.
5. Kompetanseheving av helsepersonell.»
Forslagsstillerne framholder at hospicebevegelsen
har vært pionerer for en helhetlig behandling av pasienter som er
i livets siste fase, og viser videre til at det de siste årene har
blitt etablert avdelinger for lindrende behandling både på sykehusene
og i kommunene.
Forslagsstillerne mener at kjernen i lindrende behandling
er at menneskelivet er meningsfullt, og at når alvorlig sykdom og
lidelse truer, kan pasienten gis tilbake både livskvalitet og opplevelse
av mening med den rette kompetente og barmhjertige behandlingen.
Det påpekes at det i dag er mange som ikke får den
livshjelpen de trenger, at enheter for lindrende behandling må avvise
søkere, og at helsepersonell ikke alltid har den kunnskapen som
er nødvendig i møte med døende.
Forslagsstillerne mener det er behov for å utvide kapasitet
og kompetanse innen lindrende behandling, og at tilbudet om livshjelp
til døende mennesker må styrkes på alle steder i helse- og omsorgstjenesten
der mennesker i livets siste fase og deres pårørende er.
Forslagsstillerne mener at en del av rammeoverføringene
til de regionale helseforetakene må være forbeholdt opprettelse
og drift av flere enheter for lindrende behandling/hospice, og at stykkprisfinansiering
av denne type helsetjeneste bør fjernes.
Det understrekes at det må legges til rette
for at flere kan dø hjemme eller nær hjemmet, og at det derfor må
etableres flere enheter for lindrende behandling og omsorg i nærheten
av der den enkelte bor.
Forslagsstillerne mener det må stimuleres til
opprettelse av ambulante team for lindrende behandling enten i den
enkelte kommune eller som interkommunalt samarbeid mellom små kommuner.
Behov for å styrke forskningsinnsatsen og for kompetanseheving
i hele helse- og omsorgstjenesten understrekes, og etisk kompetanseheving
framheves spesielt.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Tore Hagebakken, Are Helseth, Tove Karoline Knutsen,
Sonja Mandt og Wenche Olsen, fra Fremskrittspartiet, Jon Jæger Gåsvatn,
Kari Kjønaas Kjos og Per Arne Olsen, fra Høyre, lederen Bent Høie, Sonja
Irene Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil Hansen,
fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig Folkeparti, Laila Dåvøy,
viser til at for 100 år siden døde de fleste i sine hjem, mens det
i dag er 10–15 prosent som dør hjemme, 40 prosent dør på sykehus
og 40 prosent dør på sykehjem. Antallet som dør på sykehjem, er
økende. Over 80 prosent av alle som dør, er over 65 år, og den gjennomsnittlige
levealder nærmer seg 85 år. Komiteen vil understreke
at denne kulturelle utviklingen med sterkt økende institusjonalisering
av døden har ført til at mange i dag har liten eller ingen erfaring
med død og sorg i eget liv med unntak av overfor «de gamle» som
det på et vis oppleves naturlig å regne med kommer til å dø. Komiteen vil
understreke at dette faktum stiller særlige krav til medisinskfaglig
personells kunnskap og formidlingsevne i møte med alvorlig syke
og døende pasienter samt deres pårørende.
Komiteen viser til at regjeringen
i 1998 nedsatte Livshjelpsutvalget som hadde som mandat å legge
frem en helhetlig plan for behandling og pleie- og omsorgstilbud
til dem som har en uhelbredelig sykdom, og dem som er døende. Utvalget
la i 1999 frem sin innstilling gjennom NOU 1999:2 Livshjelp, og
denne innstillingen ble blant annet en del av St.meld. nr. 26 (1999–2000)
Om verdier for den norske helsetjenesten.
Komiteen viser til at Fransiskushjelpen
i denne forbindelse skisserte rammeforutsetningene for det videre
arbeid slik:
«Døden er en naturlig del av vår tilværelse. Den avsluttende
fase bør, under forutsetning av at forholdene ellers er tilfredsstillende,
så vidt mulig være en naturlig videreføring av ens vanlige liv.
De ressurser som settes inn må sees på denne bakgrunn, slik at pasienten
ikke fjernes fra de vanlige rutiner og rammer eller man avstreifer dødens
realitet for de nærmeste og vanskeliggjør en naturlig sorgutviklig.»
Komiteen viser til at moderne
medisin kan behandle akutte hendelser ved en rekke sykdommer, men
hindrer ikke alvorlige helseplager ved langtkommet sykdom. Manglende
opplevelse av livskvalitet kan i stor grad redusere verdien av den
oppnådde livsforlengelsen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er en viktig sak forslagsstillerne tar opp. Flertallet støtter
intensjonene med å bygge videre ut i kommunene og ser at palliative
plasser i kommunehelsetjenesten bør bli en viktig del av samhandlingsreformen. Flertallet er
opptatt av at det skal gis faglig god omsorg ved livets slutt, både
i kommunen og i spesialisthelsetjenesten.
Flertallet foreslår at representantforslaget vedlegges
protokollen.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til Kristelig Folkepartis alternative budsjett
for 2010, der det ble foreslått en satsing i tråd med forslaget
til plan for livshjelp på over 100 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en plan
for satsing på livshjelp.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at forslagsstillerne bruker begrepet «livshjelp» om behandling,
pleie og omsorg for uhelbredelig syke og døende. Disse medlemmer viser
til at en slik begrepsbruk kan være både uheldig, uforståelig og
faktisk misvisende når det dreier seg om behandling og omsorg for
døende. Enkelte fagfolk bruker begrepet dødspleie, som er direkte
oversatt fra det engelske «care of the dying». Dødspleien har fire
mål: god palliativ behandling som lindrer alle plager, god sykepleie,
god menneskelig omsorg for pasient og pårørende og god sjelelig
omsorg for pasient og pårørende. Disse medlemmer er derfor
av den oppfatning at begrepet «dødspleie» er mer dekkende enn ordet
«livshjelp» når det er snakk om et helhetlig pleie- og omsorgstilbud
til alvorlig syke og døende personer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, vil vise til NOU 1999:2 der begrepet
«livshjelp» beskrives:
«Med livshjelp menes at det enkelte menneske skal
bli møtt med så god behandling, pleie og omsorg at livet kan oppleves
meningsfullt og verdifullt til tross for begrenset levetid og store endringer
i funksjonsdyktighet. (…) Angst, depresjon, fysiske plager, følelsen
av å være overflødig og til byrde for andre kan bli så overveldende
at håpløsheten kan ta overhånd og føre til at pasienten ønsker hjelp
til å avslutte livet. (…) Et samlet tilbud fra helsevesenet spesielt
og samfunnet generelt vil være den beste livshjelp for et alvorlig
sykt menneske. Livshjelp er å betrakte som motstykke til aktiv dødshjelp. Livshjelp
er å lytte til ønsket om hjelp til å avslutte livet, akseptere at
det finnes, finne ut bakgrunnen for det, bli hos pasienten midt
i det vanskelige og søke å skape håp i det mørke.»
Komiteen viser til
at WHO i 1990 definerte palliativ behandling som «den aktive totale
behandlingen av pasienter hvis sykdom ikke kan kureres». I den senere
tid har WHO utdypet at palliativ behandling er «en tilnærming som
øker livskvaliteten for pasienter og deres familier som møter problemene
assosiert med livstruende sykdom». Komiteen viser
videre til at Helsedirektoratet i 2009 gav ut en nasjonal veileder om
«Beslutningsprosesser for begrensning av livsforlengende behandling
hos alvorlig syke og døende».
Komiteen viser til at palliativ
behandling tar sikte på å gi pasienten og de pårørende best mulig
livskvalitet i pasientens siste levetid, og at dette kan oppnås
gjennom forebygging og lindring av fysiske symptomer, sammen med
informasjon, samtaler og tiltak rettet mot psykiske, sosiale og
åndelige/eksistensielle problemer.
Komiteen vil understreke at det
er utfordrende å gi helsehjelp til pasienter med dårlig prognose. Så
langt det er mulig, er det ønskelig å benytte medisinske tiltak
for å oppnå bedring, men det kan også være betenkelig å overbehandle
en pasient som bare har dager eller uker igjen å leve. Komiteen er
av den oppfatning at livsforlengende behandling vil være alternativet
der helbredende behandling ikke er mulig. Komiteen vil
understreke at disse pasientene har behov for mer eller mindre kontinuerlig oppfølging,
og helsehjelpen må derfor være tilgjengelig uansett hvor pasienten
befinner seg.
Komiteen viser til
at palliativ behandling tar særlig sikte på å redusere smerte. Komiteen viser
til at smerte er noe det enkelte individ opplever, og at denne opplevelsen
er privat og unik for hver enkelt av oss. Komiteen viser
videre til at økt angst og uro knyttet til helse hører til de sterkeste
følelsene mennesker opplever.
Komiteen vil understreke at en
person har krav på å bli møtt ut ifra et helhetlig menneskesyn,
og at det i en slik forståelse ikke kan skilles mellom «fysisk smerte»
og «psykisk smerte» eller «organisk» og «funksjonell» smerte. Det
vil etter komiteens oppfatning kun være en samlet
vurdering av smertens ulike dimensjoner som skaper grunnlag for
en meningsfull behandling. Komiteen vil også vise
til at smertefrihet for de fleste betyr psykisk og fysisk velvære,
med frihet fra sykdom, alvorlig bekymring eller skade.
Komiteen viser at den kulturen
en person lever innenfor, også har stor betydning for smerteopplevelsen,
noe som blant annet kommer til syne i PainSTORY – smertestudien
som følger opp pasienter med smerter i 13 europeiske land.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, vil understreke at moderne medisin
og omsorg har utviklet behandlingstiltak for å lindre smerte. Med
den riktige avanserte og skreddersydde behandlingen skal ingen i
Norge i dag behøve å måtte dø i uutholdelig lidelse. Høyt kompetente
helsearbeidere innen lindrende behandling evner å se hele mennesket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det er en god del pasienter som opplever at smertelindringen
ikke lenger har effekt. I mange av disse tilfellene benyttes smertestillende
medikamenter i så store doser at de som «uønsket bivirkning» fører
til at dødsøyeblikket fremskyndes. Dette regnes i dag som forsvarlig
medisinsk behandling.
Komiteen vil fremholde
at respekt for pasientens autonomi tilsier at all medisinsk behandling forutsetter
et gyldig samtykke, og at pasienten har rett til å vite og rett
til å delta i beslutninger som angår egen helse og eget liv. Autonomiprinsippet
tilsier at pasienter kan motsette seg medisinsk behandling dersom
de er samtykkekompetente og er fri fra utilbørlig press fra omgivelsene.
Komiteen vil understreke at det
at pasientens autonomi respekteres, selvfølgelig ikke betyr at pasienten
eller pårørende kan kreve faglig uforsvarlig eller nytteløs behandling.
Ved konflikt og uenighet bør noen utenfor behandlingsteamet konsulteres,
for eksempel kan annen medisinskfaglig ekspertise gi en fornyet
vurdering (second opinion). Denne muligheten skal pasient/pårørende
etter komiteens oppfatning informeres om.
Komiteen vet at respekten for
livet utfordres i spørsmål knyttet til avslutningen av livsforlengende
og symptomforebyggende behandling. Komiteen understreker
at menneskeverdet er knyttet til eksistens, ikke til funksjon eller
egenskaper. Komiteen mener at grunnsynet om menneskets
ukrenkelighet går på tvers av livssyn og moraloppfatninger, noe
som innebærer at alle har samme krav på å få bekreftet sitt verd
og bli møtt med respekt i alle livets faser. Komiteen er
av den oppfatning at det å vedlikeholde nytteløs, livsforlengende
behandling som forlenger en lidelsesfull dødsprosess, kan krenke
menneskers verdighet. Komiteen vil understreke at respekten
for livet inkluderer respekt for en verdig død når døden forstås
som en naturlig del av livet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, oppfatter at de fleste mennesker vil mene
at en minimumsforutsetning for en akseptabel livskvalitet er at
man har en viss evne til å oppleve egen og andres eksistens, uttrykt
ved kontakt og samhandling, og at uholdbar smerte eller lidelse
kan lindres. Flertallet mener at hva som er akseptabel
livskvalitet, må vurderes ut fra pasientens uttrykte eller antatte
syn. Flertallet vil derfor understreke viktigheten
av at en pasient som ikke ønsker livsforlengende behandling, skal
få ønsket respektert selv om behandlingen kunne hatt effekt. Dersom
pasienten mangler samtykkekompetanse, bør et gyldig livstestament
respekteres.
Flertallet viser til at det ikke
å sette inn eller avslutte livsforlengende behandling hos en alvorlig
syk pasient, fører til at pasienten dør av sin grunnlidelse, mens
aktiv dødshjelp og hjelp til selvmord forkorter livet, oftest ved
hjelp av medikamenter. Videre viser flertallet til
at etiske regler for leger og sykepleiere vektlegger respekt for
pasientens selvbestemmelsesrett ved livets slutt, men de tar avstand
fra aktiv dødshjelp og hjelp til selvmord. I disse reglene presiseres
det at ikke å sette i gang eller å avslutte hensiktsløs behandling,
ikke er å regne som aktiv dødshjelp. Dette er i tråd med viktige
etiske føringer i de øvrige nordiske landene, så vel som deklarasjoner
vedtatt i Verdens legeforening (World Medical Association).
Komiteen viser til
at hospice er et gammelt begrep som betyr herberge, og at det allerede
ble benyttet på 1200-tallet knyttet til klostrene. Det første hospice
i moderne tid ble etablert London i 1967 etter langvarig initiativ
fra Dame Cicely Saunders. Komiteen viser videre til
at et hospice har som oppgave å sørge for at døende mennesker gis
en verdig og trygg avskjed med livet, i rolige omgivelser, med omsorgsfull
og god pleie. Dette er en form for palliativ behandling som både
kan omfatte medisinsk smertelindring, psykisk oppfølging og helhetlig
omsorg. Komiteen påpeker at alvorlig sykdom, død
og sorg kan oppleves som en personlig trussel som setter ens selvbilde
i fare. Angst, frykt, hjelpeløshet, fortvilelse og sinne er normale
følelser i en slik situasjon. Komiteen vil imidlertid
understreke at det å møte døden ikke trenger å være vondt og smertefullt
for et menneske. For noen kan døden være en befrielse som imøteses
med lettelse og ro.
Komiteen viser til at det i dag
eksisterer hospice og hospice-lignende tilbud i Norge, men i begrenset
omfang.
Komiteen viser til at lindrede
behandling utføres ved kliniske sykehusavdelinger og i primærhelsetjenesten
i kommunene. Komiteen viser videre til at rundt 95
prosent av pasientene på palliative enheter på sykehus i dag utgjøres
av kreftpasienter, og at kreftpasienter også er den største gruppen
blant palliative pasienter i primærhelsetjenesten. Komiteen mener
det er viktig å sette fokus også på andre grupper alvorlig syke
og døende, som grupper av hjerte/lungesyke, pasienter med progredierende nevrologiske
sykdommer, aids-syke og barn med alvorlige misdannelser som gir
begrensede leveutsikter.
Komiteen vil understreke at vi
i de senere år har fått en trinnvis utvikling av det palliative
tilbudet på alle nivåer i helsetjenesten her i landet. Selv om man
gjennom palliativ medisin og i tråd med hospice-ideologien gir smertelindring
og god tverrfaglig omsorg ved livets slutt til noen, så er det fortsatt
95 prosent av de døende i heldøgns pleie- og omsorgsinstitusjoner
som ikke får et slikt tilbud. Komiteen vil påpeke
at mange døende eldre ikke får tilstrekkelig lindrende behandling
i livets siste fase. Med den demografiske utviklingen med flere
eldre i årene fremover er det et stort behov for å øke satsingen på
hjelp til alvorlig syke og døende.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til Innst. S. nr. 224 (2008–2009) om etablering av hospice
og de merknader som fremkommer der.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Representantforslag 37 (2008–2009) fra stortingsrepresentantene
Harald T. Nesvik, Vigdis Giltun, Jan Henrik Fredriksen, Kari Kjønaas
Kjos og Ib Thomsen om etablering av hospice. I forslaget ble det
tatt til orde for å opprette en statlig finansieringsordning for etablering
og drift av hospice i Norge, og det ble vist til gode erfaringer
fra blant annet Danmark. Disse medlemmer beklager
at stortingsflertallet gikk imot dette forslaget.
Komiteen viser til
at WHO har en egen definisjon av palliativ behandling for barn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er av den oppfatning at det
i Norge har vært altfor lite fokus på palliativ behandling for barn,
ut over enkelte lokale tilbud til noen få barn med kreft. Barn som
lider av en uhelbredelig sykdom, eller som lever i et komplekst
og sammensatt sykdomsbilde, og deres familie, har ikke vært noen
prioritert gruppe ved etablering av palliative tilbud.
Komiteen viser til
at medisinsk fødselsregister (MFR) ble opprettet i 1967 etter den
verdensomspennende thalidomidekatastrofen der 10 000 barn ble født
med alvorlige misdannelser. Medisinsk fødselsregister har en statistikk
over hvor mange barn som fødes med alvorlige misdannelser som forkorter
liv og har alvorlig sykdomsbilde. Komiteen viser
til at statistikk for 2007 viser at 1 884 barn ble født med alvorlige
misdannelser som gav begrenset leveutsikter og forkortet levetid.
Komiteen viser til at organisasjonen
«Ja til lindrende enhet og omsorg for barn» har satt fokus på behovet
for økt fagkunnskap om faget palliasjon og palliativ behandling
av barn. Organisasjonen har fått utarbeidet en statistikk fra Statistisk
sentralbyrå som viser at det årlig dør over 350 barn med alvorlig
sykdom her i landet, og at 46 prosent av disse dør i hjemmet uten
noe profesjonelt nettverk rundt seg og familien.
Komiteen understreker at alvorlig
syke og døende barn skal tilbys helhetlig behandling som tar for
seg kroppslige, sjelelige og åndelige behov. Barnet skal behandles
med verdighet og respekt, og det skal ha mulighet til å bli skjermet og
ha et privatliv, uansett barnets psykologiske, mentale eller intellektuelle
tilstand. Komiteen påpeker at foreldrene skal betraktes
som barnets primære omsorgsgivere, og de skal være involvert i alle
beslutninger som omhandler eget barn. Foreldre har rett til å samtykke
og nekte på vegne av barnet med de begrensninger som ligger i lovverket
om faglig forsvarlighet og hensynet til barnets beste. Komiteen viser
også til at barnet skal være med på beslutninger i den grad det
er naturlig ut ifra barnets alder og modenhet.
Komiteen viser til spørsmål fra
representanten Erna Solberg til helse- og omsorgsministeren i spørretimen
10. februar 2010 om hva som kan gjøres for å styrke tilbudet om
lindrende behandling og omsorg for barn og deres familier. Komiteen mener
det er positivt at statsråden vil vurdere behovet for egne retningslinjer
og veiledere for tilbudet om lindrende behandling til barn, og ber
om at Stortinget orienteres om arbeidet på egnet måte.
Komiteen viser til
at helsemyndighetene i 2003 opprettet DRG-refusjon for palliativ
behandling. Dette avløste en fordeling av øremerkede midler etter
søknad. Komiteen understreker at det å lage en ordning
innenfor rammen av innsatsstyrt finansiering skulle bidra til et
mer forutsigbart system for palliativ behandling i sykehus. For
å sikre et kvalitativt godt tilbud ble det fra 2004 satt som betingelse
at sykehuset hadde opprettet et eget, organisert palliativt tilbud.
I 2006 ble det opprettet en ny kode knyttet til DRG-refusjonen, «behandling
ved palliativt senter». Komiteen viser til at følgende
krav ble skissert for at koden skulle benyttes:
«Det skal foreligge et spesifikt, organisert palliativt
tilbud i form av et palliativt senter. For å kunne utløse tilleggsrefusjon
skal det palliative senteret ha et behandlingsopplegg for pasienten. Behandlingsopplegget
skal være beskrevet i pasientens journal. Det palliative senteret
skal inneholde et palliativt team, eventuelt en palliativ enhet.»
Komiteen viser til at dagens
finansieringssystem virker slik at staten overfører penger til de regionale
helseforetak, som har et selvstendig ansvar for å benytte disse
midlene til å finansiere egne helseforetak og private virksomheter
i samsvar med «sørge for»-ansvaret. Komiteen viser
til at innsatsstyrt finansiering (ISF) sammen med basisfinansiering
skal kunne gjenspeile virksomhetenes kostnadsnivå knyttet til de
ulike behandlingstilbud. Komiteen har merket seg
at innføringen av en palliativ tilleggstakst i 2004 har gitt positive
effekter, men at taksten, sammen med basisfinansiering, ikke fullt
ut kompenserer de ekstra kostnader en palliativ enhet har med hensyn
til personell- og ressursbehov. Komiteen har videre
merket seg at taksten ikke skiller mellom behandling på palliativ
enhet og oppfølging av palliativt team i ordinær sykehusavdeling,
noe som kan føre til at foretakene prioriterer å beholde palliative
pasienter i travle sykehusavdelinger der ekstra liggetid eller enerom
for å behandle kompliserte plager ikke er mulig. Komiteen vil
peke på at forslagsstillerne hevder at «sykehusene mottar stykkpris
for hvert døgn en pasient mottar lindrende behandling», noe som
dessverre er feil.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre understreker at kvaliteten på tilbudet, den tverrfaglige
tilnærmingen, kombinasjonen av spesialistbehandling på sykehus og i
hjemmet gjennom ambulante team, utrykning, telefonkonsultasjon og
rådgivning tilsier at det er behov for innsatsstyrt finansiering
på dette området som i langt større grad gir kompensasjon for den
innsatsen som ytes. Disse medlemmer vil understreke
at takstsystemet må innrettes slik at alvorlig syke og døende får
en helhetlig og verdig behandling selv om dødsfasen trekker ut i
langdrag, og selv om de skulle få sitt behandlingstilbud på en ordinær
sykehusavdeling, eventuelt i kombinasjon med hjemmetid. Disse
medlemmer ser ikke at ren rammefinansiering vil kunne bidra
til dette og støtter derfor ikke forslaget om å legge finansiering
av tilbud for døende pasienter i sin helhet inn i de regionale helseforetakenes
rammebevilgninger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ser at det kan være utfordringer rundt finansieringen av palliativ
behandling ved spesialisthelsetjenesten i dag, og ber departementet
gå igjennom finansieringsordningen for slik behandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at sykehusene i dag mottar 40 prosent ISF for lindrende behandling;
de resterende 60 prosent dekkes av basisbevilgningen. Hvis dødsprosessen
trekker i langdrag, vil sykehusene derfor tære på basisbevilgningen. Dagens
ordning kan derfor sies å premiere kort dødsleie, noe disse
medlemmer mener er etisk betenkelig. Disse medlemmer vil
vise til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2010,
hvor finansieringsnøkkelen for den innsatsstyrte finansieringen
settes til 60 prosent og basisfinansieringen til 40 prosent. Disse medlemmer mener
et slikt tiltak vil føre til en langt bedre økonomisk kompensasjon
for den lindrende behandlingen, samt at det på generelt grunnlag
vil føre til økt pasientbehandling.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener det er mulig å sikre prioritering av livshjelp
i spesialisthelsetjenesten blant annet gjennom øremerking av midler. Dette
medlem støtter likevel forslaget om at regjeringen gjennomgår
finansieringsordningen for lindrende behandling for å sikre et helhetlig
tilbud.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen gjennomgå finansieringsordningen
for lindrende behandling slik at det blir mer samsvar mellom de
reelle kostnadene og kompensasjonen forbundet med det å gi et helhetlig
palliativt tilbud til alvorlig syke og døende pasienter, slik at
finansieringen stimulerer til nødvendig samhandling både innad på samme
nivå og mellom de ulike linjetjenestene.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fjerne stykkprisfinansiering
for døende pasienter i sykehus og dermed sikre fullfinansiering
over rammebevilgningene til de regionale helseforetakene.»
Komiteen viser til
at det i dag er regionale kompetansesentre for lindrende behandling
i alle helseregioner. Det er palliativt team og palliative enheter
på universitetssykehus i alle regioner. Komiteen viser
videre til at alle helseforetak unntatt ett har et palliativt team.
16 sykehus har en palliativ sengeenhet med til sammen 81 senger
på landsbasis. Komiteen understreker at i forhold
til de store antall alvorlig syke og døende pasienter som sykehusene
behandler, er antallet palliative sykehussenger svært lavt. Komiteen vil
understreke at enheter for lindrende behandling aldri vil kunne
ivareta alle døende. Etter komiteens oppfatning skal
disse enhetene ivareta kompetansearbeidet og stå for kompetanseoverføring
til andre avdelinger og miljøer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti støtter derfor forslagsstillernes
punkt 1 og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for investering og
drift for flere enheter for lindrende behandling i sykehusene.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets alternative forslag til statsbudsjett for
2010, hvor det ble bevilget 3 mrd. kroner mer til styrking av helseforetakene,
samt partiets forslag om endret finansiering, noe som ville gitt
sykehusene en langt bedre mulighet til å etablere enheter for lindrende
behandling.
Komiteen deler forslagsstillernes
oppfatning om at det må legges til rette for at flere døende kan
få være hjemme eller i nærheten av hjemmet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke at det er
viktig å erkjenne at de færreste kan fullføre dødsprosessen hjemme,
da de sosiale og familiære forhold vil være helt avgjørende.
Komiteen er opptatt
av at veksling mellom hjemmetid og institusjonstid kan videreutvikles med
styrket samhandling mellom helsepersonell på tvers av nivåer og
enheter.
Komiteen viser videre til at
komiteen under behandling av Representantforslag 37 (2008–2009)
fra stortingsrepresentantene Harald T. Nesvik, Vigdis Giltun, Jan
Henrik Fredriksen, Kari Kjønaas Kjos og Ib Thomsen om etablering av
hospice gjennom Innst. S. nr. 224 (2008–2009), innstilte på å be
regjeringen sørge for at det blir etablert en finansieringsordning
som ivaretar kostnadene ved palliative enheter i sykehjem, men at
dette ble nedstemt av flertallet i Stortinget.
Komiteen viser til at faglige
beregninger tilsier at behovet for palliative senger i kommunalregi skal
være ca. 1 seng per 6 000–7 000 innbyggere. Dette tilsvarer om lag
800 senger i Norge. Komiteen registrerer at det i
dag finnes rundt 200 palliative sykehjemssenger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti støtter derfor forslagsstillernes
punkt 2 og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at det
etableres minst. 600 nye kommunale plasser for lindrende behandling
de neste fire årene, og at det gis tilskudd til drift av disse.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ønsker å vise til at omsorgsplan 2015 har flere tiltak for å styrke tjenestetilbudet
til brukere av omsorgstjenesten, herunder mennesker i livets siste
fase.
Flertallet vil videre peke på
tilskuddsordning til lindrende behandling og omsorg ved livets slutt
som har som formål å styrke tilbudet i institusjoner utenfor sykehus.
Tilskuddet går til tiltak i kommunehelsetjenesten og enkelte tiltak
i regi av private/ideelle organisasjoner. Videre har tilskuddet
til kompetansehevende tiltak for lindrende behandling og omsorg
ved livets slutt blitt samlet under samme post som tilskudd til undervisningssykehjem
og undervisningshjemmetjenester. Tiltakene skal ses i sammenheng med
nasjonal kreftstrategi, hvor kompetanse og kapasitet til å følge
opp pasienter i den kommunale tjenesten står sentralt, og de må
ses i sammenheng med aktiviteten i undervisningssykehjemmene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til partiets alternative statsbudsjett for 2010 der det bevilges
50 mill. kroner til etablering av hospice-plasser, samt partiets satsing
på økt bygging av sykehjemsplasser som ville gitt 3 500 flere plasser. Disse
medlemmer er av den oppfatning at private og offentlige tilbydere
av plasser for lindrende behandling må likestilles. Det er etter disse
medlemmers oppfatning av underordnet betydning hvem som står
for driften, så lenge det offentlige definerer kvalitet og omfang
på tjenesten og likebehandler private og offentlige institusjoner
med hensyn til finansiering.
Komiteen viser til
at det i Oslo kommune er organisert en kommunal palliativ hjemmesykepleie
(Fransiskushjelpen) som samarbeider med spesialisthelsetjenesten,
men at det ut over det ikke er noen kommuner som har etablert ambulante
team for lindrende behandling. Det finnes riktignok kommuner som
har hatt prosjekter med ambulante team for alvorlig syke og døende,
men dette har ikke resultert i etablering av slike team. Komiteen mener
det er behov for å se nærmere på hva som er til hinder for at slike team
ikke blir etablert. Komiteen mener det må stimuleres
til etablering av ambulante team enten med utgangspunkt i helseforetakenes
palliative team eller gjennom kommunale eller interkommunale team,
som kan bidra til å gi pasienter en omsorgsfull, meningsfull og
verdig livsavslutning, enten det skjer i hjemmet, på sykehjem eller
i egne enheter i kommunen for lindrende behandling. Komiteen vil
fremholde at ambulante team kan bidra til å gi personale og pasienter
bedre informasjon om smertelindring, skaffe tilgang til ulik ekspertise
og bidra til å gi følelsesmessig og åndelig hjelp til pasienter
og pårørende. Komiteen mener ambulante team i stor
grad kan bidra til å sikre at pasienter får en verdig død både i
sine hjem og i institusjoner med heldøgns pleie og omsorg.
Komiteen vil understreke at et
ambulant team må ha den nødvendige kompetanse. Det er naturlig at
sykepleier og lege med nødvendig kompetanse knyttes til et ambulant
team. Komiteen vil understreke at et ambulant team
ikke skal ta over behandlingsansvaret for pasienten, men at dette
fortsatt bør ligge hos fastlegen for hjemmeboende og hos tilsynslegen
når det gjelder sykehjemspasienter. Komiteen vil
også vise til at det er mange praktiske spørsmål som dukker opp
for pasient og pårørende når det dreier seg om f.eks familieforsørgere
som er døende. Det er derfor naturlig at et ambulant team kan knytte kontakt
med sosionom gjennom det offentlige tjenesteapparat. Komiteen viser
også til at ambulant team må kunne være behjelpelig når det er behov
for kontakt med blant annet fysioterapeut, ernæringsfysiolog, ergoterapeut
og psykolog.
Komiteen vil også peke på de
utfordringer det medisinske hjelpeapparatet står overfor når det gjelder
å ivareta sjelesorg og pasientenes og de pårørendes åndelige behov.
Etter komiteens oppfatning er det naturlig at et
ambulant team kan skaffe de nødvendige kontakter til prestetjenester/menigheter/
trossamfunn ut fra pasientenes tro og livssyn.
Komiteen ser det også som naturlig
at ambulant team i en viss utstrekning bør følge opp pårørende den
nærmeste tiden etter dødsfall.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil også vise til samhandlingsreformen hvor det vurderes å bygge opp
ambulante palliative team og plasser for lindrende behandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener ambulante team bør ha
en tverrfaglig sammensetning med flere av personellgruppene nevnt
ovenfor. Det bør tilpasses ut fra lokale forhold som befolkningstetthet
og tilgang på kompetanse om disse ambulante teamene bør være forankret
i den kommunale helse- og omsorgstjenesten eller i spesialisthelsetjenesten,
eller begge steder.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at det
blir opprettet ambulante team for lindrende behandling som dekker
alle kommuner.»
Komiteen deler forslagsstillernes
syn på at det er et stort behov for å styrke både etter- og videreutdanning
samt forskningsinnsatsen på området lindrende behandling. Komiteen mener
det er behov for å styrke kunnskapen og ikke minst klokskapen om
omsorg for døende i helseutdanningen, samt å styrke utdanningstilbudet innenfor
palliativ omsorg og medisin. Komiteen vil peke på
at undervisningssykehjemmene har en særlig viktig rolle i dette
kompetansebyggende arbeidet sammen med den kompetansebygging og
kompetanseoverføring som vi kan få fra palliative enheter. Komiteen vil
spesielt peke på behovet for å styrke den palliative kompetansen
i kommunehelsetjenesten generelt og i sykehjem spesielt. Komiteen vil
fremholde behovet for godt samarbeid mellom fastlege, palliativt
team, legevaktstjeneste og hjemmesykepleie slik at palliativ kompetanse
kan sikres i kommunene hele døgnet.
Komiteen har merket seg at Legeforeningen har
lansert nettbaserte kurs som tar for seg blant annet etiske dilemmaer
ved livets slutt. Komiteen ser positivt på at slike
etiske problemstillinger som helsepersonell daglig står overfor, løftes
frem og gjøres lett tilgjengelig for alle.
Komiteen vil også peke på viktigheten
av at det legges til rette for klinisk forskning på dette området
slik at pasientrelaterte forskningsprosjekter blir ivaretatt og
undervisningen i større grad blir forskningsforankret.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil også vise til at regjeringens kompetanse- og rekrutteringsplan; Kompetanseløftet
2015, har som delmål blant annet å heve det formelle utdanningsnivået
i omsorgstjenestene, skape større faglig bredde og styrke veiledning,
internopplæring og videreutdanning. Et viktig fagområde for kompetanseløftet
er palliasjon. Som del av kompetanseløftet er det iverksatt et prosjekt
for å styrke etisk kompetanse i tjenestene. Prosjektet «Samarbeid
om etisk kompetanseheving» skal bidra til å styrke den etiske kompetansen
i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. I 2009 deltok 100 kommuner
i prosjektet. Over tid skal alle kommuner få mulighet til å delta
i prosjektet og etablere møteplasser for etisk refleksjon.
Flertallet vil også fremheve
at undervisningssykehjemmene og undervisningshjemmetjenestene er
lokale fag- og kompetansearenaer som skal bidra til økt kvalitet
i omsorgstjenestene ved å fokusere på forskning, fagutvikling og
kompetanseheving i tjenesten. Resultater viser til bedre rekruttering av
ansatte, særlig sykehjemsleger.
Flertallet viser til at Senter
for omsorgsforskning er etablert ved høgskoler som utdanner helse-
og sosialpersonell. Målet er å drive praksisnær forskning og utvikling
gjennom en nærhet til feltet, og bidra til fag- og metodeutvikling
i utdanningene. Videre vil flertallet påpeke at midlene
til omsorgsforskning er styrket med til sammen 34 mill. kroner hittil
i omsorgsplanperioden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at helsepersonells
kompetanse i lindrende behandling blir hevet.»
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen utarbeide en plan
for satsing på livshjelp.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen sørge for investering og
drift for flere enheter for lindrende behandling i sykehusene.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen sørge for at det etableres
minst 600 nye kommunale plasser for lindrende behandling de neste
fire årene, og at det gis tilskudd til drift av disse.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen gjennomgå finansieringsordningen
for lindrende behandling slik at det blir mer samsvar mellom de
reelle kostnadene og kompensasjonen forbundet med det å gi et helhetlig
palliativt tilbud til alvorlig syke og døende pasienter, slik at
finansieringen stimulerer til nødvendig samhandling både innad på samme
nivå og mellom de ulike linjetjenestene.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen sørge for at det
blir opprettet ambulante team for lindrende behandling som dekker
alle kommuner.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen sørge for at helsepersonells
kompetanse i lindrende behandling blir hevet.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen fjerne stykkprisfinansiering
for døende pasienter i sykehus og dermed sikre fullfinansiering
over rammebevilgningene til de regionale helseforetakene.
Komiteens tilråding fremmes av Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet.
Komiteen viser til
representantforslaget og merknadene og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
Dokument 8:11 S (2009–2010) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Laila Dåvøy, Dagfinn Høybråten og Hans
Olav Syversen om plan for livshjelp – vedlegges protokollen.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den 11. februar 2010
Bent Høie |
Jon Jæger Gåsvatn |
leder |
ordfører |