Regjeringa legg med dette fram ei stortingsmelding
om norsk sjøpattedyrpolitikk. Den førre meldinga om sjøpattedyrpolitikk
vart lagd fram 19. mars 2004 av regjeringa Bondevik II i St.meld.
nr. 27 (2003–2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk. Grunngjevinga for
å leggje fram ei ny melding no er i hovudsak Stortinget sitt ønskje om
dette i samband med behandlinga av meldinga i 2004, jf. det samrøystes
vedtaket i Stortinget 18. mai 2004. I St.meld. nr. 27 (2003–2004)
vart det teke til orde for ei meir aktiv forvaltning av sjøpattedyr
gjennom å styrkje vernet av trua og sårbare bestandar, auke utnyttinga
av bestandar det kan haustast av og førebu overgangen til økosystembasert
forvaltning av dei levande marine ressursane, der også sjøpattedyr
skulle vurderast som komponentar i økosystem som det kan haustast
frå.
Arbeidet til regjeringa med sjøpattedyrpolitikken
kviler i hovudsak på to pilarar; å drive seriøst vitskapleg arbeid
og å følgje folkeretten. Noreg følgjer dei folkerettslege pliktene
sine til internasjonalt samarbeid om forsking og forvaltning av
kval og sel ved å delta i Den internasjonale kvalfangstkommisjonen
– IWC, Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen – NAMMCO og i Det
internasjonale råd for havforsking – ICES.
Ei bærekraftig hausting av dei levande marine ressursane
byggjer på prinsippa nedfelt i ei økosystembasert forvaltning.
I dette ligg blant anna bevaring av biologisk mangfald på lang sikt og
at det kan verta hausta av livskraftige bestandar.
Fangst av sel og kval er tradisjonsrike næringar
i norske havområde. Eit ansvarleg uttak av sjøpattedyr kan også
ha gunstig verknad for den totale utnyttinga av andre marine ressursar.
Samtidig er sjøpattedyra ikonar med stor symbolverdi for natur-
og dyrevern.
Innanfor EU er det fremma forslag om å innføre forbod
mot omsetning, import og transitt av skinn og andre produkt frå
selfangst. Om dette forbodet trer i kraft, vil rammevilkåra for norsk
selfangstnæring bli betydeleg endra. EUs eventuelle forbod vil også
reise spørsmål knytt til ein eventuell WTO-prosess.
Den norske forvaltninga av kval er, som forvaltninga
vår av dei andre ressursane i havet, tufta på FNs havrettskonvensjon.
Kvalforvaltninga er basert på den best tilgjengelege vitskaplege kunnskapen
og på Den internasjonale kvalfangstkommisjonen – IWC.
Kvart femte år blir det gjennomført ei vitskapleg vurdering
av vågekvalbestanden i regi av vitskapskomiteen i IWC. Resultatet
av denne evalueringa dannar grunnlaget for norske forvaltningstiltak
i neste femårsperiode. Under møtet i vitskapskomiteen i 2008 var
det ein gjennomgang der all ny kunnskap vart oppsummert og drøfta.
Den norske delegasjonen presenterte eit forslag til nytt bestandsestimat
basert på teljingane for perioden 2002–2007. Det nye estimatet er
103 000 dyr for totalområdet, 79 000 for den austlege delen og 24 000
for Jan Mayen-området. Det står att noko utrekningsarbeid før estimatet
kan godkjennast for bruk i IWC sin reviderte forvaltningsprosedyre,
RMP.
I Nordaust-Atlanteren har vi om lag 20 kvalartar som
har tilpassa livssyklusen sin på ulike måtar til forholda i området.
I dag blir eit fåtal grønlandskval observerte i dei nordlege, isfylte
områda våre. Det er sett i gang forsking for å kartleggje bestandsidentiteten
til desse kvalane. Resultata av denne forskinga vil bli ein del
av dei framtidige forvaltningstiltaka.
Av dei vandrande artane har vi bardekvalane
av finnkvalgruppa som forutan vågekval omfattar blåkval, finnkval
og knølkval. I tillegg har vi tannkvalartane nebbkval og spermkval.
Med unntak av vågekvalen er det i dag truleg ikkje bestandsmessig
grunnlag etter RMP for fangst på nokon av dei andre store vandrande
kvalartane i norske farvatn. Stortinget ber i vedtaket sitt om at
det blir vurdert å opne for forskingsfangst på andre kvalartar enn
vågekval. Svaret frå regjeringa er at Noreg ikkje bør gå i gang
med forskingsfangst av andre kvalartar.
Dei store kvalane er viktige i økosystemet,
blant anna fordi dei utgjer ein stor biomasse, sjølv om dei er heller
få i talet. Fleire av kvalartane i norske område er ikkje næringsspesialistar.
Det vil seie at dei kan veksle mellom fleire byttedyr. Det blir
dermed viktig å forstå korleis dietten til kvalane endrar seg med
skiftande tilgang på byttedyr. Det er også viktig å forstå korleis
fiskeria verkar inn på kvalbestandane. Fiskeria kan påverke kvalane
indirekte ved å konkurrere om same byttedyr.
Engasjementet til regjeringa i kvalsaka kviler
i hovudsak på to pilarar: Hausting av dei levande marine ressursane
våre basert på vitskapleg dokumentasjon og å følgje folkeretten.
Dette utgangspunktet, som Noreg har følgt konsekvent i den moderne
ressursforvaltninga vår, har gitt Noreg truverd som forvaltar av
dei levande marine ressursane.
Noreg følgjer dei folkerettslege pliktene sine
til internasjonalt samarbeid om forvaltning av kval gjennom å delta
i Den internasjonale kvalfangstkommisjonen, IWC, men IWC fungerer
ikkje i dag etter føremålet sitt. Organisasjonen er låst fast av
politiske motsetnader. På IWCs 60. årsmøte framstod EU–landa som
éi blokk, med eitt felles mandat for forhandlingane. EUs 23 medlemsland
i IWC kan dermed ikkje stemme fritt i kvalfangstkommisjonen, og
EU vil med dette kunne blokkere alle vedtak. Dersom IWC også i framtida
viser seg å vere handlingslamma som forvaltningsorganisasjon, vil Den
nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen, NAMMCO, kunne vere eit alternativ,
i samsvar med Havrettskonvensjonen sine føresegner, for å søkje
internasjonale råd om fangstkvotar. Årsmøtet i 2009 vil truleg bli
avgjerande for IWC sin framtidige funksjon som forvaltningsorganisasjon.
Noreg har under skiftande regjeringar fastsett kvotane
for norsk fangst av vågekval på bakgrunn av det regelverket som
IWC sin vitskapskomité har tilrådd. Kvoten for 2009 vart fastsett
til 885 vågekval, av dette ein felleskvote på 750 i dei kystnære
småområda. Vågekvalfangsten føregår i Norsk økonomiske sone, i Fiskevernsona
ved Svalbard, i Fiskerisona ved Jan Mayen og i internasjonalt farvatn
(Smotthavet). 30 fartøy hadde i 2008 konsesjon (løyve) for kvalfangst.
Dei seinare åra har ikkje den norske kvalfangsten
vekt nemnande interesse i den internasjonale opinionen. Det er ro
rundt norsk kvalfangst, og det er grunn til å tru at dette langt
på veg kan forklarast med at Noreg understrekar så sterkt det vitskaplege
grunnlaget for forvaltninga.
Kvalprodukta blir i all hovudsak selde på innanlandsmarknaden
i form av kvalkjøt. Næringa er subsidiefri, men lønnsemda er noko
svekka.
Det er berre Færøyane, Island, Japan, Peru og Noreg
som lovleg kan handle med produkt av vågekval. Sidan både Færøyane
og Island har eigen kvalfangst, og desse marknadane uansett er svært
små, er den japanske marknaden den einaste som betyr noko utanfor
Noreg.
Regjeringa har sett i verk tiltak for å nå dei
måla som det vart gjort greie for i St.meld. nr. 27 (2003–2004).
Regjeringa sine konklusjonar om status for framdrifta og tilrådingar
om ytterlegare tiltak er følgjande:
Bestanden av vågekval
blir overvaka i samsvar med protokoll utarbeidd som ein del av IWCs forvaltningsprosedyre
(RMP) og kvotane blir fastsette etter ein prosedyre utarbeidd av
IWCs vitskapskomité.
Ein elektronisk metode for fangstovervaking
er utvikla og innført på alle fangstskutene.
Regjeringa vurderer løpande kva organisasjon som
er tenleg å nytte i det internasjonale samarbeidet om forvaltninga
av kval.
Det blir arbeidd kontinuerleg med å skape kunnskapsgrunnlag
og regelverk for økosystembasert kvalforvaltning.
Overvaking av bifangst av kval i norske
fiskeri skal vidareførast, og eventuelle behov for avbøtande tiltak
blir vurdert løpande.
Med Vestisen meiner vi i hovudsak drivisområda
i fiskerisona ved Jan Mayen og i havområda ved Jan Mayen utanfor
Grønlands økonomiske sone og sørvest av Svalbard, og i tilgrensande område
i Grønlands økonomiske sone og Islands økonomiske sone. I 2007 vart
det gjennomført ny teljing og modellering av bestanden i Vestisen.
Totalbestanden i 2007 vart rekna til 756 200 dyr, fordelt på 109 800
ungar og 646 400 eitt år gamle og eldre dyr.
Med Austisen meiner vi områda aust for 20° aust i
Russlands økonomiske sone. Fem uavhengige russiske teljingar av
ungeproduksjonen mellom 1998 og 2003 er nytta i modelleringa av
bestanden. Dette viser ein produksjon i 2005 på 361 000 ungar og
ein bestand av eitt år gamle og eldre dyr på 2 065 000. Alle teljingar
etter 2003 tyder på ein betydeleg reduksjon i ungeproduksjonen.
Under forhandlingane i Den blanda norsk-russiske fiskerikommisjonen
i St. Petersburg i oktober 2007 vart det bestemt at grønlandssel
i Austisen/Kvitsjøen skulle setjast til 55 000 eitt år gamle og
eldre dyr der 2,5 ungar balanserer éin eldre sel.
To nyare teljingar (1997 og 2005) viste ein nedgang
på nærare 40 pst. i ungeproduksjonen frå 1997 (om lag 24 000 ungar)
til 2005 (om lag 15 200). På denne bakgrunnen har det heller ikkje
for sesongane 2008 og 2009 vore opna for fangst av klappmyss.
St.meld. nr. 27 (2003–2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk
har som berande prinsipp at det ikkje skal vere høve til fangst
på nokre bestandar utan at det ligg føre estimat for kor stor bestanden
er.
ICES har foreslått å klassifisere selbestandar
etter kor gode bestandsdata som ligg føre. Det vil seie at bestanden
kan klassifiserast som data-rik. Dersom bestanden ikkje er data-rik,
foreslår ICES eit meir varsamt regelverk. For tida oppfyller verken
klappmyss i Vestisen eller grønlandssel i Vestisen og Austisen
krava til å bli klassifisert som data-rik.
I kjølvatnet av St.meld. nr. 27 (2003–2004)
sette Fiskeridirektoratet ned ei arbeidsgruppe. Gruppa skisserte
ein mogleg forvaltningsmodell for ishavssel og brukte bestanden
av grønlandssel i Vestisen som eksempel. Norske styresmakter bad
ICES vurdere den foreslegne forvaltningsstrategien. ICES konkluderte
med at så lenge grønlandsselbestanden i Vestisen blir klassifisert
som data-fattig, så er ikkje strategien aktuell.
Den norske selfangsten etter ishavssel i Austisen og
Vestisen er etter 2004 førd vidare etter følgjande to hovudprinsipp:
Det har vore brukt ulike typar verkemiddel for
å nå desse måla, men også etter 2004 har det vore nødvendig å tilføre
næringa betydelege offentlege midlar som følgje av svak lønnsemd. Utbetalt
tilskot har variert mellom 11,1 mill. kroner og 15,9 mill. kroner,
medan talet på fangsta dyr har variert mellom 1 263 og 21 497. I
2009 har tre fartøy delteke i selfangsten i Vestisen. Førebelse
tal viser at fartøya har fangsta 8 437 sel.
M.a. som følgje av at fleire fartøy er gamle
og ikkje optimalt utrusta for selfangst, har departementet sett
arbeidet med å opprette ei konsesjonsordning på vent. Departementet
regulerer difor framleis kva fartøy som kan delta i fangsten gjennom
ei årleg forskrift om tilgang til å delta i fangst av sel i Vestisen
og Austisen. Forskrifta stiller krav om løyve for å delta og fortel
kva vilkår som må oppfyllast for å kunne få tildelt løyve.
Produktutvikling er ein føresetnad for å skape
ei lønnsam selnæring så framt det finst ein marknad som er villig
til å betale tilstrekkeleg god pris for dei produkta som blir utvikla.
Per i dag har det vore gjort ei rekkje nyvinningar med utvinning
av selolje. Framveksten av seloljeindustrien blir rekna som ei av
dei største suksesshistoriene knytt til utnyttinga av selråstoff.
I 2009 er det gitt tilsegn om 295 000 kroner til eit forprosjekt
for auka kommersiell utnytting av selskinn.
I 2005 sette Fiskeridirektoratet ned ei arbeidsgruppe
som skulle komme med forslag til korleis lønnsemda for selfangstfartøya
kunne komme på eit tilfredsstillande nivå gjennom endring av rammevilkåra.
Konklusjonen til arbeidsgruppa er at for å nå målet om ein berekraftig
og bedriftsøkonomisk fangst er ein langsiktig avgiftsfinansiert
selfangst det beste alternativet. Sidan arbeidsgruppa ikkje stod
samla bak framlegga i rapporten, og næringa gjennom Norges Fiskarlag
si høyringsfråsegn har understreka at framlegga ikkje er nokre eigna
løysingar, har regjeringa valt å ikkje følgje opp dei foreslegne tiltaka.
Resultata frå fangsten dei siste fem åra viser
at norsk selfangstnæring, trass i betydelege statlege overføringar
og satsingar, framleis er ulønnsam og avhengig av offentlege tilskot.
Regjeringa sitt overordna mål er at det skal haustast berekraftig av
alle dei marine ressursane, medrekna også selbestandar i god stand.
Regjeringa har det siste tiåret vridd selfangststønaden i retning
av ein meir verdibasert stønad, men likevel er resultatet nedslåande.
På denne bakgrunn må det stillast spørsmål ved om selfangsten i
Vestisen har så mykje å seie at han framleis skal subsidierast.
Regjeringa legg til grunn at det likevel er
sterke omsyn som talar for at Noreg framleis bør leggje til rette
for selfangst i Vestisen. Sel utgjer ein ressurs som kan og bør
utnyttast. Selen er eit betydeleg element i økosystemet som det
bør haustast av. Norsk selfangstnæring har kunnskap og erfaring
som bør haldast ved like, utviklast og vidareførast til nye generasjonar.
Det er framleis ein viss marknad for sel og produkt av sel, og når det
gjeld helseprodukt, er det interessante moglegheiter for utvikling,
jf. kapittel 5 i meldinga.
Regjeringa ønskjer på denne bakgrunn å oppretthalde
stønadsordningar til fangst i Vestisen. Regjeringa ønskjer vidare
å gi stønad til samarbeidsprosjekta med Russland i Austisen dersom dei
kjem i gang igjen.
Forbod mot selfangst er ei merkesak for ulike
interessegrupper i Europa. Motstanden kjem m.a. til uttrykk gjennom
vedtak i Europarådet, Europaparlamentet (EP) og på nasjonalt nivå.
Motstandarane sitt hovudargument for eit forbod er at fangstmetodane
påfører selen uakseptabel smerte, angst og anna liding. Kritikken
er særleg retta mot bruk av slagvåpen som hakapik etc.
Europakommisjonen la 23. juli 2008 fram eit forslag
til forordning om handel med selprodukt som svar på framlegget frå
Europaparlamentet. Kompromissforhandlingar mellom parlamentet, Rådet
og Kommisjonen har ført til einigheit om eit de facto forbod mot
import av selprodukt til EU.
EU betyr først og fremst noko som transittområde
for den internasjonale handelen med selskinn. EU blir også vurdert
som ein potensielt viktig marknad for helseprodukt av selolje. Vi må
gå ut frå at EU-marknaden vil bli lukka for kommersiell omsetting
av eksisterande og framtidige selprodukt som for eksempel selolje. Regjeringa
legg stor vekt på dei prinsipielle sidene av denne saka og vil følgje
opp eit eventuelt forbod i høve til WTO.
Det er gjennomført
teljing av bestandane i Vestisen i 2006 og 2007. Resultata er innarbeidde
i råd om kvotefastsetjing.
Utkast til forvaltningsplanar med langsiktige mål
for bestandsutviklinga er utarbeidd og lagt fram for evaluering
av ICES.
Grønlandsselen i Vestisen er truleg på
sitt maksimale nivå, og bestandstilveksten er stoppa opp.
Fangstane av klappmyss har vore små dei
seinare åra, og den siste halveringa av ungeproduksjonen kjem truleg
ikkje av fangsten.
For klappmyss, der bestanden truleg berre
er om lag 5–6 pst. av opphavleg storleik, skal fredinga vidareførast
til bestanden viser gjenvekst.
Overvakning av storleiken på bestandane
og reproduksjonsevna skal vidareførast slik at bestandane av grønlandssel
og klappmyss i Vestisen kan klassifiserast som data-rike etter
terminologien nytta av ICES.
Arbeidet med innsamling av data for bruk
i økosystembasert forvaltning skal vidareførast og styrkast.
Det er eit mål å halde oppe selfangsten
i Vestisen.
Stønaden til selfangsten skal rettast mot
prosjekt som gir størst mogleg avkastning i form av lønnsemd og
økosystembasert verknad.
Den økonomiske stønaden
frå staten har teke sikte på å leggje til rette for ei lønnsam næring ved
støtte til produktutvikling, vidareforedling og investeringar i
fangsteffektiviserande tiltak.
Resultata frå den norske selfangsten dei
siste fem åra viser at næringa framleis er ulønnsam og avhengig
av offentleg stønad.
Stønaden til selfangst i Austisen skal
vidareførast i form av støtte til samarbeidsprosjekt med russiske
selskap for auka uttak av sel i Austisen dersom dette igjen blir
aktuelt. Eventuell stønad til samarbeidsprosjekt må sjåast i lys
av utviklinga i rammevilkåra på russisk side.
Vi reknar havert og steinkobbe som kystsel,
og dei lever året rundt i koloniar spreidde langs norskekysten.
Historisk har kystsel vore ein ettertrakta ressurs. Frå og med 1997
vart det innført krav om registrering av jegerar og plikt til innrapportering
av fangst. Samtidig vart det innført ei ordning med årlege kvotar
og jakttider. Frå og med 2003 vart det etablert ei ordning med utbetaling
av kompensasjon for innsending av kjevar frå felling av kystsel.
Formålet var å bidra til å sikre at kvotane vart tekne og samstundes
få samla inn biologisk materiale som grunnlag for sel-forsking.
Frå 1996 er det etablert standardisert metodikk for
overvakning av kystsel. Dei første landsdekkjande teljingane av
både havert og steinkobbe med standardisert, moderne metode vart
gjennomført av Havforskingsinstituttet i 1996–1999 og resulterte
i eit overslag på 4 400 havertar og 7 500 steinkobbar. I 2003–2006
vart det gjennomført ei ny landsdekkjande teljing av steinkobbe
med same metode som resulterte i eit overslag på om lag 6 700 dyr.
Nye teljingar av havert vart gjennomført hausten 2008. Førebels resultat
tyder på ein årleg vekst på om lag 3,3 pst. dei siste 10 åra.
Kystsel vekkjer sterke negative reaksjonar mange
stader i Noreg. Lokalt kan kystselen opplevast som eit problem og
ei plage med konsekvensar for livskvalitet og yrkesutøving. Dette er
omsyn som må balanserast mot pliktene våre knytt til langsiktig,
berekraftig og heilskapleg forvaltning av det marine livet. Det
føreset samarbeid mellom fiskerinæringa og forskinga, og i forvaltninga
vil det bli gjort endå meir for å få dette til.
Havforskingsinstituttet vil i 2009 utarbeide forslag
til forvaltningsplanar for kystselartane. Utkast til forvaltningsplanar
vart lagt fram for Sjøpattedyrrådet 22. oktober 2008. Rådet sa seg einig
i utkasta og tok til etterretning at hovudkonklusjonane i forvaltningsplanane
får ei politisk behandling ved framlegginga av denne meldinga.
Regjeringa sine konklusjonar om status for framdrifta
og tilrådingar om ytterlegare tiltak er mellom anna:
Arbeidet med forvaltningsplanar
med langsiktige forvaltningsmål og strategiar som utløyser tilpassa
tiltak er i sluttfasen og vil bli ferdigstilt etter at Stortinget
har behandla denne meldinga.
Regjeringa tilrår ei tilpassing av steinkobbekvotane
slik at bestanden stabiliserer seg på det nivået han hadde i 2006.
Regjeringa foreslår høgre uttak slik at
havertbestanden blir redusert og stabilisert på eit nivå som tilsvarar
at 1200 ungar blir registrerte årleg.
Bestandteljingar med standard metode og
overvaking av reproduksjon til kystselen blir styrka.
Overvaking av bifangst av kystsel i norske fiskeri
skal vidareførast.
Genetisk samansetning av steinkobbeførekomstane
må kartleggjast.
Fiskeri- og havbruksnæringa blir oppmoda
om å samarbeide med forskarane om å konkretisere skadar kystselen
påfører fiskeri- og havbruksnæringa og om metodar for å måle omfang
og utbreiing av desse skadane.
Når arbeidet med forvaltningsplanar er
sluttført, skal det etablerast mekanismar for internasjonal evaluering
av det vitskaplege grunnlaget for forvaltningsråda. Det er ei utgreiing
i gang om ICES og NAMMCO er moglege fora for slik evaluering.
Regjeringa legg til grunn at dei viltlevande
marine ressursane skal forvaltast på ein heilskapleg, ansvarleg
og langsiktig måte. Det er viktig at bestanden av vågekval blir
overvaka i samsvar med protokollen utarbeidd som ein del av IWCs
forvaltningsprosedyre (RMP), og at bestandane av grønlandssel, klappmyss,
havert og steinkobbe skal overvakast slik at dei kan klassifiserast
som data-rike etter terminologien som ICES nyttar. Kvaliteten og
omfanget av forskinga på bestandar av sjøpattedyr skal vidareførast.
I førebuingane til økosystembasert forvaltning av
sjøpattedyr er det ein føresetnad å styrkje forskinga om interaksjonar
mellom miljøet og sjøpattedyr og mellom sjøpattedyr og fiskeressursar.
Eit nært samarbeid mellom sterke forskingsmiljø ved
universiteta og instituttsektoren vil styrkje arbeidet med å utvikle
gode og brukelege fleirbestandsmodellar i ressursrådgivinga. Fiskeri-
og kystdepartementet vil stimulere til slik samhandling gjennom
sine løyvingar til fleirbestands- og økosystemforsking.
Trass i gode og internasjonalt aksepterte rutinar for
avlivning av sjøpattedyr oppstår det til tider kampanjar mot norske
fangstnæringar basert på feilinformasjon om avlivning. Både på grunn
av beredskap knytt til avlivingsteknikkar og av omsyn til forsking
om dyrehelse er det viktig at Noreg opprettheld ein vitskapleg kompetanse som
spesialiserer seg på sjøpattedyr og dei spesielle tilhøva for denne
dyregruppa.
Fiskeri- og kystdepartementet har hatt to sentrale,
faglege rådgivarar knytt til sjøpattedyr: ein rådgivar for forvaltning
av sjøpattedyr og ein for dyrevelferd og avlivingsspørsmål.
Regjeringa ønskjer å vidareføre den fagleg gode rådgivinga
og samtidig organisere rådgivinga breiare for å dekkje nye behov.
Regjeringa foreslår ei fleksibel ordning som sikrar breiare representasjon
til rådgivingsfunksjonen. Det kan vere tenleg å erstatte sjøpattedyrrådet
med ein serie høyringsmøte for å drøfte fangstreguleringa, deltaking
og støtteordningar med representantar for fangstnæringane og andre
interessentar som saka vedkjem.
For å møte styresmaktene sitt framtidige kunnskapsbehov
skal eit ekspertpanel kallast saman årleg for å gi Fiskeri- og kystdepartementet råd
om innretninga på forskinga og forskingsfinansiering. På lengre
sikt er det ønskjeleg at den generelle sjøpattedyrrådgivinga blir
knytt til ei permanent stilling ved Havforskingsinstituttet.
Det internasjonale råd for havforsking, ICES,
er eit regionalt, vitskapleg og rådgivande organ for fiskeri- og
havmiljøspørsmål i Nord-Atlanteren med 20 medlemsland. Det kan i
tillegg vere aktuelt å nytte NAMMCO eller ICES til kvalitetssikring
av overvakinga av kystsel og til å gi råd om kystselforvalting.
For å søkje breiast mogleg internasjonal aksept for norsk sjøpattedyrforsking
og ‑forvaltning er det viktig at Noreg held fram med å spele ei
aktiv rolle innanfor både ICES og IWC.
Alle bestandar som
vi driv fangst eller jakt på, skal overvakast, og det skal liggje
føre oppdaterte vurderingar av bestandane som viser at dei er livskraftige
og toler fangst før kvotane blir fastsette. Det er viktig at den
norske bestandsovervakinga framleis oppfyller dei krav som internasjonale,
rådgivande organ (ICES, NAMMCOs vitskapskomité og IWCs vitskapskomité)
set til overvaking som skal nyttast i forvaltningsrådgivinga.
Kvaliteten på og omfanget av forskinga
på sjøpattedyr skal vidareførast.
For å møte forvaltninga sitt framtidige kunnskapsbehov
skal eit ekspertpanel, under leiing av Havforskingsinstituttet,
kallast saman årleg for å gi Fiskeri- og kystdepartementet råd om innretninga
på forskinga og forskingsfinansieringa. Feltstudiar for betre å
forstå sjøpattedyra si rolle i økosystemet, skal styrkast. Økosystemtokt
og satellittsporing blir viktige datakjelder i dette arbeidet. Internasjonalt
samarbeid er vesentleg for datatilgang frå heile Barentshavet, Norskehavet
og Nordsjøen.
Feltdata og økologisk teori skal utnyttast
til ein ny generasjon fleirbestands- og økosystemmodellar.
Forsking og veterinærmedisinsk kompetanse
på dyrevelferd og dyrehelse skal oppretthaldast. Det er viktig at
Noreg har beredskap knytt til dei spesielle tilhøva rundt sjøpattedyr.
Forskinga om helsegevinstar ved bruk av
sjøpattedyroljar skal vidareførast.
Noreg skal halde
fram med å spele ei aktiv rolle innanfor ICES og IWC for å få breiast
mogleg internasjonal aksept for norsk sjøpattedyrforsking og -forvaltning.
Forvaltninga av kystsel har vore basert
på nasjonal rådgiving. Når arbeidet med forvaltningsplanar er sluttført,
skal det etablerast mekanismar for internasjonal evaluering av det vitskaplege
grunnlaget for forvaltningsråda.
Arbeidet med revisjon av IWC sin forvaltningsprosedyre
skal vidareførast med sikte på ei snarleg avgjerd.
Det blir varsla at bestandsteljingar med standard metode
og overvaking av reproduksjonen til kystselen skal styrkast. Det
blir lagt til grunn at dei tiltaka og den politikken som elles er
behandla i denne meldinga, ikkje vil utløyse nye økonomiske byrder
av noko omfang.
I denne meldinga blir det ikkje fremma tiltak som
kan ventast å føre til administrative konsekvensar av noko omfang.
Regjeringa vil styrkje og vidareutvikle fangstnæringane
for å bidra til å sikre lønnsam næringsverksemd og ei berekraftig
forvaltning av dei marine ressursane våre. Dette har mykje å seie
for distrikta. Å ta vare på fangstkulturen langs norskekysten er
også eit viktig element i denne politikken. Lukkast det å få til
ei betre lønnsemd i fangstnæringane, vil det ha ringverknader i
dei kystsamfunna der fangstnæringane er etablerte.