Regjeringa legg med dette fram ei stortingsmelding
om norsk sjøpattedyrpolitikk. Den førre meldinga om sjøpattedyrpolitikk
vart lagd fram 19. mars 2004 av regjeringa Bondevik II i St.meld.
nr. 27 (2003–2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk. Grunngjevinga for
å leggje fram ei ny melding no er i hovudsak Stortinget sitt ønskje om
dette i samband med behandlinga av meldinga i 2004, jf. det samrøystes
vedtaket i Stortinget 18. mai 2004. I St.meld. nr. 27 (2003–2004)
vart det teke til orde for ei meir aktiv forvaltning av sjøpattedyr
gjennom å styrkje vernet av trua og sårbare bestandar, auke utnyttinga
av bestandar det kan haustast av og førebu overgangen til økosystembasert
forvaltning av dei levande marine ressursane, der også sjøpattedyr
skulle vurderast som komponentar i økosystem som det kan haustast
frå.
Arbeidet til regjeringa med sjøpattedyrpolitikken
kviler i hovudsak på to pilarar; å drive seriøst vitskapleg arbeid
og å følgje folkeretten. Noreg følgjer dei folkerettslege pliktene
sine til internasjonalt samarbeid om forsking og forvaltning av
kval og sel ved å delta i Den internasjonale kvalfangstkommisjonen
– IWC, Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen – NAMMCO og i Det
internasjonale råd for havforsking – ICES.
Ei bærekraftig hausting av dei levande marine ressursane
byggjer på prinsippa nedfelt i ei økosystembasert forvaltning.
I dette ligg blant anna bevaring av biologisk mangfald på lang sikt og
at det kan verta hausta av livskraftige bestandar.
Fangst av sel og kval er tradisjonsrike næringar
i norske havområde. Eit ansvarleg uttak av sjøpattedyr kan også
ha gunstig verknad for den totale utnyttinga av andre marine ressursar.
Samtidig er sjøpattedyra ikonar med stor symbolverdi for natur-
og dyrevern.
Innanfor EU er det fremma forslag om å innføre forbod
mot omsetning, import og transitt av skinn og andre produkt frå
selfangst. Om dette forbodet trer i kraft, vil rammevilkåra for norsk
selfangstnæring bli betydeleg endra. EUs eventuelle forbod vil også
reise spørsmål knytt til ein eventuell WTO-prosess.
Den norske forvaltninga av kval er, som forvaltninga
vår av dei andre ressursane i havet, tufta på FNs havrettskonvensjon.
Kvalforvaltninga er basert på den best tilgjengelege vitskaplege kunnskapen
og på Den internasjonale kvalfangstkommisjonen – IWC.
Kvart femte år blir det gjennomført ei vitskapleg vurdering
av vågekvalbestanden i regi av vitskapskomiteen i IWC. Resultatet
av denne evalueringa dannar grunnlaget for norske forvaltningstiltak
i neste femårsperiode. Under møtet i vitskapskomiteen i 2008 var
det ein gjennomgang der all ny kunnskap vart oppsummert og drøfta.
Den norske delegasjonen presenterte eit forslag til nytt bestandsestimat
basert på teljingane for perioden 2002–2007. Det nye estimatet er
103 000 dyr for totalområdet, 79 000 for den austlege delen og 24 000
for Jan Mayen-området. Det står att noko utrekningsarbeid før estimatet
kan godkjennast for bruk i IWC sin reviderte forvaltningsprosedyre,
RMP.
I Nordaust-Atlanteren har vi om lag 20 kvalartar som
har tilpassa livssyklusen sin på ulike måtar til forholda i området.
I dag blir eit fåtal grønlandskval observerte i dei nordlege, isfylte
områda våre. Det er sett i gang forsking for å kartleggje bestandsidentiteten
til desse kvalane. Resultata av denne forskinga vil bli ein del
av dei framtidige forvaltningstiltaka.
Av dei vandrande artane har vi bardekvalane
av finnkvalgruppa som forutan vågekval omfattar blåkval, finnkval
og knølkval. I tillegg har vi tannkvalartane nebbkval og spermkval.
Med unntak av vågekvalen er det i dag truleg ikkje bestandsmessig
grunnlag etter RMP for fangst på nokon av dei andre store vandrande
kvalartane i norske farvatn. Stortinget ber i vedtaket sitt om at
det blir vurdert å opne for forskingsfangst på andre kvalartar enn
vågekval. Svaret frå regjeringa er at Noreg ikkje bør gå i gang
med forskingsfangst av andre kvalartar.
Dei store kvalane er viktige i økosystemet,
blant anna fordi dei utgjer ein stor biomasse, sjølv om dei er heller
få i talet. Fleire av kvalartane i norske område er ikkje næringsspesialistar.
Det vil seie at dei kan veksle mellom fleire byttedyr. Det blir
dermed viktig å forstå korleis dietten til kvalane endrar seg med
skiftande tilgang på byttedyr. Det er også viktig å forstå korleis
fiskeria verkar inn på kvalbestandane. Fiskeria kan påverke kvalane
indirekte ved å konkurrere om same byttedyr.
Engasjementet til regjeringa i kvalsaka kviler
i hovudsak på to pilarar: Hausting av dei levande marine ressursane
våre basert på vitskapleg dokumentasjon og å følgje folkeretten.
Dette utgangspunktet, som Noreg har følgt konsekvent i den moderne
ressursforvaltninga vår, har gitt Noreg truverd som forvaltar av
dei levande marine ressursane.
Noreg følgjer dei folkerettslege pliktene sine
til internasjonalt samarbeid om forvaltning av kval gjennom å delta
i Den internasjonale kvalfangstkommisjonen, IWC, men IWC fungerer
ikkje i dag etter føremålet sitt. Organisasjonen er låst fast av
politiske motsetnader. På IWCs 60. årsmøte framstod EU–landa som
éi blokk, med eitt felles mandat for forhandlingane. EUs 23 medlemsland
i IWC kan dermed ikkje stemme fritt i kvalfangstkommisjonen, og
EU vil med dette kunne blokkere alle vedtak. Dersom IWC også i framtida
viser seg å vere handlingslamma som forvaltningsorganisasjon, vil Den
nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen, NAMMCO, kunne vere eit alternativ,
i samsvar med Havrettskonvensjonen sine føresegner, for å søkje
internasjonale råd om fangstkvotar. Årsmøtet i 2009 vil truleg bli
avgjerande for IWC sin framtidige funksjon som forvaltningsorganisasjon.
Noreg har under skiftande regjeringar fastsett kvotane
for norsk fangst av vågekval på bakgrunn av det regelverket som
IWC sin vitskapskomité har tilrådd. Kvoten for 2009 vart fastsett
til 885 vågekval, av dette ein felleskvote på 750 i dei kystnære
småområda. Vågekvalfangsten føregår i Norsk økonomiske sone, i Fiskevernsona
ved Svalbard, i Fiskerisona ved Jan Mayen og i internasjonalt farvatn
(Smotthavet). 30 fartøy hadde i 2008 konsesjon (løyve) for kvalfangst.
Dei seinare åra har ikkje den norske kvalfangsten
vekt nemnande interesse i den internasjonale opinionen. Det er ro
rundt norsk kvalfangst, og det er grunn til å tru at dette langt
på veg kan forklarast med at Noreg understrekar så sterkt det vitskaplege
grunnlaget for forvaltninga.
Kvalprodukta blir i all hovudsak selde på innanlandsmarknaden
i form av kvalkjøt. Næringa er subsidiefri, men lønnsemda er noko
svekka.
Det er berre Færøyane, Island, Japan, Peru og Noreg
som lovleg kan handle med produkt av vågekval. Sidan både Færøyane
og Island har eigen kvalfangst, og desse marknadane uansett er svært
små, er den japanske marknaden den einaste som betyr noko utanfor
Noreg.
Regjeringa har sett i verk tiltak for å nå dei
måla som det vart gjort greie for i St.meld. nr. 27 (2003–2004).
Regjeringa sine konklusjonar om status for framdrifta og tilrådingar
om ytterlegare tiltak er følgjande:
Bestanden av vågekval
blir overvaka i samsvar med protokoll utarbeidd som ein del av IWCs forvaltningsprosedyre
(RMP) og kvotane blir fastsette etter ein prosedyre utarbeidd av
IWCs vitskapskomité.
Ein elektronisk metode for fangstovervaking
er utvikla og innført på alle fangstskutene.
Regjeringa vurderer løpande kva organisasjon som
er tenleg å nytte i det internasjonale samarbeidet om forvaltninga
av kval.
Det blir arbeidd kontinuerleg med å skape kunnskapsgrunnlag
og regelverk for økosystembasert kvalforvaltning.
Overvaking av bifangst av kval i norske
fiskeri skal vidareførast, og eventuelle behov for avbøtande tiltak
blir vurdert løpande.
Med Vestisen meiner vi i hovudsak drivisområda
i fiskerisona ved Jan Mayen og i havområda ved Jan Mayen utanfor
Grønlands økonomiske sone og sørvest av Svalbard, og i tilgrensande område
i Grønlands økonomiske sone og Islands økonomiske sone. I 2007 vart
det gjennomført ny teljing og modellering av bestanden i Vestisen.
Totalbestanden i 2007 vart rekna til 756 200 dyr, fordelt på 109 800
ungar og 646 400 eitt år gamle og eldre dyr.
Med Austisen meiner vi områda aust for 20° aust i
Russlands økonomiske sone. Fem uavhengige russiske teljingar av
ungeproduksjonen mellom 1998 og 2003 er nytta i modelleringa av
bestanden. Dette viser ein produksjon i 2005 på 361 000 ungar og
ein bestand av eitt år gamle og eldre dyr på 2 065 000. Alle teljingar
etter 2003 tyder på ein betydeleg reduksjon i ungeproduksjonen.
Under forhandlingane i Den blanda norsk-russiske fiskerikommisjonen
i St. Petersburg i oktober 2007 vart det bestemt at grønlandssel
i Austisen/Kvitsjøen skulle setjast til 55 000 eitt år gamle og
eldre dyr der 2,5 ungar balanserer éin eldre sel.
To nyare teljingar (1997 og 2005) viste ein nedgang
på nærare 40 pst. i ungeproduksjonen frå 1997 (om lag 24 000 ungar)
til 2005 (om lag 15 200). På denne bakgrunnen har det heller ikkje
for sesongane 2008 og 2009 vore opna for fangst av klappmyss.
St.meld. nr. 27 (2003–2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk
har som berande prinsipp at det ikkje skal vere høve til fangst
på nokre bestandar utan at det ligg føre estimat for kor stor bestanden
er.
ICES har foreslått å klassifisere selbestandar
etter kor gode bestandsdata som ligg føre. Det vil seie at bestanden
kan klassifiserast som data-rik. Dersom bestanden ikkje er data-rik,
foreslår ICES eit meir varsamt regelverk. For tida oppfyller verken
klappmyss i Vestisen eller grønlandssel i Vestisen og Austisen
krava til å bli klassifisert som data-rik.
I kjølvatnet av St.meld. nr. 27 (2003–2004)
sette Fiskeridirektoratet ned ei arbeidsgruppe. Gruppa skisserte
ein mogleg forvaltningsmodell for ishavssel og brukte bestanden
av grønlandssel i Vestisen som eksempel. Norske styresmakter bad
ICES vurdere den foreslegne forvaltningsstrategien. ICES konkluderte
med at så lenge grønlandsselbestanden i Vestisen blir klassifisert
som data-fattig, så er ikkje strategien aktuell.
Den norske selfangsten etter ishavssel i Austisen og
Vestisen er etter 2004 førd vidare etter følgjande to hovudprinsipp:
Det har vore brukt ulike typar verkemiddel for
å nå desse måla, men også etter 2004 har det vore nødvendig å tilføre
næringa betydelege offentlege midlar som følgje av svak lønnsemd. Utbetalt
tilskot har variert mellom 11,1 mill. kroner og 15,9 mill. kroner,
medan talet på fangsta dyr har variert mellom 1 263 og 21 497. I
2009 har tre fartøy delteke i selfangsten i Vestisen. Førebelse
tal viser at fartøya har fangsta 8 437 sel.
M.a. som følgje av at fleire fartøy er gamle
og ikkje optimalt utrusta for selfangst, har departementet sett
arbeidet med å opprette ei konsesjonsordning på vent. Departementet
regulerer difor framleis kva fartøy som kan delta i fangsten gjennom
ei årleg forskrift om tilgang til å delta i fangst av sel i Vestisen
og Austisen. Forskrifta stiller krav om løyve for å delta og fortel
kva vilkår som må oppfyllast for å kunne få tildelt løyve.
Produktutvikling er ein føresetnad for å skape
ei lønnsam selnæring så framt det finst ein marknad som er villig
til å betale tilstrekkeleg god pris for dei produkta som blir utvikla.
Per i dag har det vore gjort ei rekkje nyvinningar med utvinning
av selolje. Framveksten av seloljeindustrien blir rekna som ei av
dei største suksesshistoriene knytt til utnyttinga av selråstoff.
I 2009 er det gitt tilsegn om 295 000 kroner til eit forprosjekt
for auka kommersiell utnytting av selskinn.
I 2005 sette Fiskeridirektoratet ned ei arbeidsgruppe
som skulle komme med forslag til korleis lønnsemda for selfangstfartøya
kunne komme på eit tilfredsstillande nivå gjennom endring av rammevilkåra.
Konklusjonen til arbeidsgruppa er at for å nå målet om ein berekraftig
og bedriftsøkonomisk fangst er ein langsiktig avgiftsfinansiert
selfangst det beste alternativet. Sidan arbeidsgruppa ikkje stod
samla bak framlegga i rapporten, og næringa gjennom Norges Fiskarlag
si høyringsfråsegn har understreka at framlegga ikkje er nokre eigna
løysingar, har regjeringa valt å ikkje følgje opp dei foreslegne tiltaka.
Resultata frå fangsten dei siste fem åra viser
at norsk selfangstnæring, trass i betydelege statlege overføringar
og satsingar, framleis er ulønnsam og avhengig av offentlege tilskot.
Regjeringa sitt overordna mål er at det skal haustast berekraftig av
alle dei marine ressursane, medrekna også selbestandar i god stand.
Regjeringa har det siste tiåret vridd selfangststønaden i retning
av ein meir verdibasert stønad, men likevel er resultatet nedslåande.
På denne bakgrunn må det stillast spørsmål ved om selfangsten i
Vestisen har så mykje å seie at han framleis skal subsidierast.
Regjeringa legg til grunn at det likevel er
sterke omsyn som talar for at Noreg framleis bør leggje til rette
for selfangst i Vestisen. Sel utgjer ein ressurs som kan og bør
utnyttast. Selen er eit betydeleg element i økosystemet som det
bør haustast av. Norsk selfangstnæring har kunnskap og erfaring
som bør haldast ved like, utviklast og vidareførast til nye generasjonar.
Det er framleis ein viss marknad for sel og produkt av sel, og når det
gjeld helseprodukt, er det interessante moglegheiter for utvikling,
jf. kapittel 5 i meldinga.
Regjeringa ønskjer på denne bakgrunn å oppretthalde
stønadsordningar til fangst i Vestisen. Regjeringa ønskjer vidare
å gi stønad til samarbeidsprosjekta med Russland i Austisen dersom dei
kjem i gang igjen.
Forbod mot selfangst er ei merkesak for ulike
interessegrupper i Europa. Motstanden kjem m.a. til uttrykk gjennom
vedtak i Europarådet, Europaparlamentet (EP) og på nasjonalt nivå.
Motstandarane sitt hovudargument for eit forbod er at fangstmetodane
påfører selen uakseptabel smerte, angst og anna liding. Kritikken
er særleg retta mot bruk av slagvåpen som hakapik etc.
Europakommisjonen la 23. juli 2008 fram eit forslag
til forordning om handel med selprodukt som svar på framlegget frå
Europaparlamentet. Kompromissforhandlingar mellom parlamentet, Rådet
og Kommisjonen har ført til einigheit om eit de facto forbod mot
import av selprodukt til EU.
EU betyr først og fremst noko som transittområde
for den internasjonale handelen med selskinn. EU blir også vurdert
som ein potensielt viktig marknad for helseprodukt av selolje. Vi må
gå ut frå at EU-marknaden vil bli lukka for kommersiell omsetting
av eksisterande og framtidige selprodukt som for eksempel selolje. Regjeringa
legg stor vekt på dei prinsipielle sidene av denne saka og vil følgje
opp eit eventuelt forbod i høve til WTO.
Det er gjennomført
teljing av bestandane i Vestisen i 2006 og 2007. Resultata er innarbeidde
i råd om kvotefastsetjing.
Utkast til forvaltningsplanar med langsiktige mål
for bestandsutviklinga er utarbeidd og lagt fram for evaluering
av ICES.
Grønlandsselen i Vestisen er truleg på
sitt maksimale nivå, og bestandstilveksten er stoppa opp.
Fangstane av klappmyss har vore små dei
seinare åra, og den siste halveringa av ungeproduksjonen kjem truleg
ikkje av fangsten.
For klappmyss, der bestanden truleg berre
er om lag 5–6 pst. av opphavleg storleik, skal fredinga vidareførast
til bestanden viser gjenvekst.
Overvakning av storleiken på bestandane
og reproduksjonsevna skal vidareførast slik at bestandane av grønlandssel
og klappmyss i Vestisen kan klassifiserast som data-rike etter
terminologien nytta av ICES.
Arbeidet med innsamling av data for bruk
i økosystembasert forvaltning skal vidareførast og styrkast.
Det er eit mål å halde oppe selfangsten
i Vestisen.
Stønaden til selfangsten skal rettast mot
prosjekt som gir størst mogleg avkastning i form av lønnsemd og
økosystembasert verknad.
Den økonomiske stønaden
frå staten har teke sikte på å leggje til rette for ei lønnsam næring ved
støtte til produktutvikling, vidareforedling og investeringar i
fangsteffektiviserande tiltak.
Resultata frå den norske selfangsten dei
siste fem åra viser at næringa framleis er ulønnsam og avhengig
av offentleg stønad.
Stønaden til selfangst i Austisen skal
vidareførast i form av støtte til samarbeidsprosjekt med russiske
selskap for auka uttak av sel i Austisen dersom dette igjen blir
aktuelt. Eventuell stønad til samarbeidsprosjekt må sjåast i lys
av utviklinga i rammevilkåra på russisk side.
Vi reknar havert og steinkobbe som kystsel,
og dei lever året rundt i koloniar spreidde langs norskekysten.
Historisk har kystsel vore ein ettertrakta ressurs. Frå og med 1997
vart det innført krav om registrering av jegerar og plikt til innrapportering
av fangst. Samtidig vart det innført ei ordning med årlege kvotar
og jakttider. Frå og med 2003 vart det etablert ei ordning med utbetaling
av kompensasjon for innsending av kjevar frå felling av kystsel.
Formålet var å bidra til å sikre at kvotane vart tekne og samstundes
få samla inn biologisk materiale som grunnlag for sel-forsking.
Frå 1996 er det etablert standardisert metodikk for
overvakning av kystsel. Dei første landsdekkjande teljingane av
både havert og steinkobbe med standardisert, moderne metode vart
gjennomført av Havforskingsinstituttet i 1996–1999 og resulterte
i eit overslag på 4 400 havertar og 7 500 steinkobbar. I 2003–2006
vart det gjennomført ei ny landsdekkjande teljing av steinkobbe
med same metode som resulterte i eit overslag på om lag 6 700 dyr.
Nye teljingar av havert vart gjennomført hausten 2008. Førebels resultat
tyder på ein årleg vekst på om lag 3,3 pst. dei siste 10 åra.
Kystsel vekkjer sterke negative reaksjonar mange
stader i Noreg. Lokalt kan kystselen opplevast som eit problem og
ei plage med konsekvensar for livskvalitet og yrkesutøving. Dette er
omsyn som må balanserast mot pliktene våre knytt til langsiktig,
berekraftig og heilskapleg forvaltning av det marine livet. Det
føreset samarbeid mellom fiskerinæringa og forskinga, og i forvaltninga
vil det bli gjort endå meir for å få dette til.
Havforskingsinstituttet vil i 2009 utarbeide forslag
til forvaltningsplanar for kystselartane. Utkast til forvaltningsplanar
vart lagt fram for Sjøpattedyrrådet 22. oktober 2008. Rådet sa seg einig
i utkasta og tok til etterretning at hovudkonklusjonane i forvaltningsplanane
får ei politisk behandling ved framlegginga av denne meldinga.
Regjeringa sine konklusjonar om status for framdrifta
og tilrådingar om ytterlegare tiltak er mellom anna:
Arbeidet med forvaltningsplanar
med langsiktige forvaltningsmål og strategiar som utløyser tilpassa
tiltak er i sluttfasen og vil bli ferdigstilt etter at Stortinget
har behandla denne meldinga.
Regjeringa tilrår ei tilpassing av steinkobbekvotane
slik at bestanden stabiliserer seg på det nivået han hadde i 2006.
Regjeringa foreslår høgre uttak slik at
havertbestanden blir redusert og stabilisert på eit nivå som tilsvarar
at 1200 ungar blir registrerte årleg.
Bestandteljingar med standard metode og
overvaking av reproduksjon til kystselen blir styrka.
Overvaking av bifangst av kystsel i norske fiskeri
skal vidareførast.
Genetisk samansetning av steinkobbeførekomstane
må kartleggjast.
Fiskeri- og havbruksnæringa blir oppmoda
om å samarbeide med forskarane om å konkretisere skadar kystselen
påfører fiskeri- og havbruksnæringa og om metodar for å måle omfang
og utbreiing av desse skadane.
Når arbeidet med forvaltningsplanar er
sluttført, skal det etablerast mekanismar for internasjonal evaluering
av det vitskaplege grunnlaget for forvaltningsråda. Det er ei utgreiing
i gang om ICES og NAMMCO er moglege fora for slik evaluering.
Regjeringa legg til grunn at dei viltlevande
marine ressursane skal forvaltast på ein heilskapleg, ansvarleg
og langsiktig måte. Det er viktig at bestanden av vågekval blir
overvaka i samsvar med protokollen utarbeidd som ein del av IWCs
forvaltningsprosedyre (RMP), og at bestandane av grønlandssel, klappmyss,
havert og steinkobbe skal overvakast slik at dei kan klassifiserast
som data-rike etter terminologien som ICES nyttar. Kvaliteten og
omfanget av forskinga på bestandar av sjøpattedyr skal vidareførast.
I førebuingane til økosystembasert forvaltning av
sjøpattedyr er det ein føresetnad å styrkje forskinga om interaksjonar
mellom miljøet og sjøpattedyr og mellom sjøpattedyr og fiskeressursar.
Eit nært samarbeid mellom sterke forskingsmiljø ved
universiteta og instituttsektoren vil styrkje arbeidet med å utvikle
gode og brukelege fleirbestandsmodellar i ressursrådgivinga. Fiskeri-
og kystdepartementet vil stimulere til slik samhandling gjennom
sine løyvingar til fleirbestands- og økosystemforsking.
Trass i gode og internasjonalt aksepterte rutinar for
avlivning av sjøpattedyr oppstår det til tider kampanjar mot norske
fangstnæringar basert på feilinformasjon om avlivning. Både på grunn
av beredskap knytt til avlivingsteknikkar og av omsyn til forsking
om dyrehelse er det viktig at Noreg opprettheld ein vitskapleg kompetanse som
spesialiserer seg på sjøpattedyr og dei spesielle tilhøva for denne
dyregruppa.
Fiskeri- og kystdepartementet har hatt to sentrale,
faglege rådgivarar knytt til sjøpattedyr: ein rådgivar for forvaltning
av sjøpattedyr og ein for dyrevelferd og avlivingsspørsmål.
Regjeringa ønskjer å vidareføre den fagleg gode rådgivinga
og samtidig organisere rådgivinga breiare for å dekkje nye behov.
Regjeringa foreslår ei fleksibel ordning som sikrar breiare representasjon
til rådgivingsfunksjonen. Det kan vere tenleg å erstatte sjøpattedyrrådet
med ein serie høyringsmøte for å drøfte fangstreguleringa, deltaking
og støtteordningar med representantar for fangstnæringane og andre
interessentar som saka vedkjem.
For å møte styresmaktene sitt framtidige kunnskapsbehov
skal eit ekspertpanel kallast saman årleg for å gi Fiskeri- og kystdepartementet råd
om innretninga på forskinga og forskingsfinansiering. På lengre
sikt er det ønskjeleg at den generelle sjøpattedyrrådgivinga blir
knytt til ei permanent stilling ved Havforskingsinstituttet.
Det internasjonale råd for havforsking, ICES,
er eit regionalt, vitskapleg og rådgivande organ for fiskeri- og
havmiljøspørsmål i Nord-Atlanteren med 20 medlemsland. Det kan i
tillegg vere aktuelt å nytte NAMMCO eller ICES til kvalitetssikring
av overvakinga av kystsel og til å gi råd om kystselforvalting.
For å søkje breiast mogleg internasjonal aksept for norsk sjøpattedyrforsking
og ‑forvaltning er det viktig at Noreg held fram med å spele ei
aktiv rolle innanfor både ICES og IWC.
Alle bestandar som
vi driv fangst eller jakt på, skal overvakast, og det skal liggje
føre oppdaterte vurderingar av bestandane som viser at dei er livskraftige
og toler fangst før kvotane blir fastsette. Det er viktig at den
norske bestandsovervakinga framleis oppfyller dei krav som internasjonale,
rådgivande organ (ICES, NAMMCOs vitskapskomité og IWCs vitskapskomité)
set til overvaking som skal nyttast i forvaltningsrådgivinga.
Kvaliteten på og omfanget av forskinga
på sjøpattedyr skal vidareførast.
For å møte forvaltninga sitt framtidige kunnskapsbehov
skal eit ekspertpanel, under leiing av Havforskingsinstituttet,
kallast saman årleg for å gi Fiskeri- og kystdepartementet råd om innretninga
på forskinga og forskingsfinansieringa. Feltstudiar for betre å
forstå sjøpattedyra si rolle i økosystemet, skal styrkast. Økosystemtokt
og satellittsporing blir viktige datakjelder i dette arbeidet. Internasjonalt
samarbeid er vesentleg for datatilgang frå heile Barentshavet, Norskehavet
og Nordsjøen.
Feltdata og økologisk teori skal utnyttast
til ein ny generasjon fleirbestands- og økosystemmodellar.
Forsking og veterinærmedisinsk kompetanse
på dyrevelferd og dyrehelse skal oppretthaldast. Det er viktig at
Noreg har beredskap knytt til dei spesielle tilhøva rundt sjøpattedyr.
Forskinga om helsegevinstar ved bruk av
sjøpattedyroljar skal vidareførast.
Noreg skal halde
fram med å spele ei aktiv rolle innanfor ICES og IWC for å få breiast
mogleg internasjonal aksept for norsk sjøpattedyrforsking og -forvaltning.
Forvaltninga av kystsel har vore basert
på nasjonal rådgiving. Når arbeidet med forvaltningsplanar er sluttført,
skal det etablerast mekanismar for internasjonal evaluering av det vitskaplege
grunnlaget for forvaltningsråda.
Arbeidet med revisjon av IWC sin forvaltningsprosedyre
skal vidareførast med sikte på ei snarleg avgjerd.
Det blir varsla at bestandsteljingar med standard metode
og overvaking av reproduksjonen til kystselen skal styrkast. Det
blir lagt til grunn at dei tiltaka og den politikken som elles er
behandla i denne meldinga, ikkje vil utløyse nye økonomiske byrder
av noko omfang.
I denne meldinga blir det ikkje fremma tiltak som
kan ventast å føre til administrative konsekvensar av noko omfang.
Regjeringa vil styrkje og vidareutvikle fangstnæringane
for å bidra til å sikre lønnsam næringsverksemd og ei berekraftig
forvaltning av dei marine ressursane våre. Dette har mykje å seie
for distrikta. Å ta vare på fangstkulturen langs norskekysten er
også eit viktig element i denne politikken. Lukkast det å få til
ei betre lønnsemd i fangstnæringane, vil det ha ringverknader i
dei kystsamfunna der fangstnæringane er etablerte.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen
Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald
T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Svein Flåtten, Frank Bakke
Jensen og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti,
Alf Egil Holmelid, fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra
Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide, viser til St.meld.
nr. 46 (2008–2009) om norsk sjøpattedyrpolitikk som bygger på St.meld.
nr. 27 (2003–2004) der det ble lagt til grunn en mer aktiv forvaltning
av sjøpattedyr og overgang til en økosystembasert forvaltning.
Komiteen viser til at St.meld.
nr. 46 (2008–2009) blant annet er en oppfølging av vedtak gjort
i forbindelse med behandlingen av forrige sjøpattedyrmelding, jf.
Innst. S. nr. 180 (2003–2004).
Komiteen understreker Norges
rett til å høste de levende marine ressursene basert på hensynet til
bærekraft og best mulig tilgjengelig vitenskapelig kunnskap. Komiteen viser
til at fangst av hval og sel er tradisjonsrike norske næringer og
mener at et forsvarlig uttak av sjøpattedyr har gunstige virkninger
for den totale utnyttelsen av marine ressurser.
Komiteen viser til vedtak i EU
om forbud mot import og omsetning av produkter fra sel. Komiteen viser
også til at EU for fremtiden vil stemme som en blokkstemme innenfor
IWC, noe som vil gjøre det vanskelig å dreie organisasjonen i hvalfangstvennlig
retning og som kan skape problemer for den norske næringen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at regjeringen aktivt har motarbeidet forslaget om forbud
mot import av norske selprodukter i EU, og at de nå vil arbeide
for å dempe virkningene av EUs forbud mot norske selprodukter, blant annet
gjennom WTO-systemet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at utviklingen innenfor
EU gir mer usikre rammebetingelser for den norske næringen og mener
regjeringen snarest må iverksette tiltak som kan møte den nye situasjonen
for næringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre registrerer at komiteens medlemmer fra regjeringspartiene
viser til at regjeringen aktivt motarbeidet forslaget om forbud
mot import av norske selprodukter i EU. Disse medlemmer er glade
for at regjeringen har våknet, men mener det er kritikkverdig at
arbeidet mot EU etter all sannsynlighet startet for sent.
Komiteen viser til
at den økonomiske utviklingen i næringen de siste årene har vært
negativ, blant annet som følge av en vanskelig markedssituasjon.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er kjent med at hvalprodukter i all hovedsak blir solgt på innenlandsmarkedet
i form av hvalkjøtt. Flertallet har merket seg at
selv om næringen er subsidiefri, så er lønnsomheten i næringen svekket. Flertallet er
derfor tilfreds med at regjeringen varsler at den vil fortsette
det viktige arbeidet med å sikre at handel med hvalprodukter mellom
Japan og Norge blir normalisert, og viser til at Japan er et viktig
marked i denne sammenheng.
Flertallet konstaterer at selv
om eksport til det japanske markedet vil være positivt for hvalfangstnæringen,
så er det likevel ikke dette markedet som er hovedutfordringen for
norsk hvalfangstnæring. Flertallet er av den oppfatning
at hjemmemarkedet fortsatt vil være det viktigste markedet, og at
det er av avgjørende betydning at man får dette markedet til å fungere,
noe næringen selv må arbeide videre med.
Flertallet er kjent med at regjeringen
konsekvent har fremmet norske interesser når det gjelder de prosesser
som har gått i EU i forkant av forbudet mot norske selprodukter,
men at man ikke nådde fram med norske synspunkter i denne forbindelse
og at forbudet mot import om omsetning av norske selprodukter nå
er et faktum. Flertallet er glad for at regjeringen
forfølger denne saken i WTOs tvisteløsningssystem, og har merket
seg at det er avholdt tvisteløsningskonsultasjoner med EU om saken. Flertallet mener
at det samtidig er viktig at det arbeides videre med å utvikle nye
produkter basert på sjøpattedyr for på sikt å gjøre næringen mer bærekraftig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener regjeringen må intensivere
arbeidet med å skaffe rettmessig markedsadgang for norske sjøpattedyrprodukter. Disse
medlemmer vil fremheve mulighetene som ligger i WTO-systemet
for å løse opp i urettmessige handelsrestriksjoner, og disse
medlemmer mener regjeringen i slike situasjoner må bruke
instrumentene i WTO aktivt for å fremme frihandel og motvirke proteksjonisme.
Disse medlemmer mener regjeringen
må intensivere innsatsen for å utvikle nye produkter basert på sjøpattedyr
i samarbeid med næringen for å skape forutsigbarhet og en bedre
bærekraft for næringen som på sikt må bli subsidiefri.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at disse partier ved gjentatte anledninger
har tatt opp spørsmålet om selfangstnæringens internasjonale kår.
Det råder en oppfatning om at regjeringen tidligere i prosessen
mot EUs forbud har utvist passivitet, og at dette har skadet næringens
muligheter. At næringen sliter, er velkjent, senest ved at to av
tre gjenværende selfangstskuter nå er lagt ut for salg. Dersom
EU får gjennomslag for sitt syn om at forordningen er EØS-relevant,
vil dette – sammen med næringens situasjon for øvrig – kunne bety
kroken på døra for næringen.
Komiteen viser til
at den norske forvaltningen av hval er basert på det best tilgjengelige
vitenskapelige grunnlag. Det har vært IWC sin vitenskapelige vurdering
av vågehvalbestanden som har dannet grunnlag for den norske forvaltningspraksisen.
Denne vurderingen gjøres hvert femte år, og den siste gjennomgangen
for 2008 gir et bestandsestimat på 103 000 dyr som nå danner grunnlaget
for den norske hvalfangsten. Komiteen viser til at
den norske fangstkvoten for 2009 er satt til 885 vågehval, i 2008
ble det tatt 535 hval.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det ikke er et klart nok forskningsbehov for forskningsfangst
på andre hvalarter nå, og støtter derfor at det ikke legges opp
til forskningsfangst på andre hvalarter fra norsk side.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det i Nordøst-Atlanteren
eksisterer rundt 20 hvalarter som har tilpasset sin livssyklus til
havområdet, men at regjeringen ikke har funnet grunnlag godt nok
for å starte fangst også på andre hvalarter. Disse medlemmer viser
til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr.
27 (2003–2004), jf. Innst. S. nr. 180 (2003–2004) vedtok at det
skulle vurderes å starte opp forskningsfangst også på andre hvalarter. Disse
medlemmer fastholder dette standpunktet og mener regjeringen
på ny må gjøre en vurdering av om det kan være grunnlag for å starte
opp en slik forskningsfangst.
Komiteen viser til
at Norge hittil har oppfylt sine folkerettslige forpliktelser om
internasjonalt samarbeid om hvalforvaltning gjennom deltakelse i
Den internasjonale hvalfangstkommisjonen IWC, men at denne organisasjonen ikke
fungerer etter sin hensikt da det er vanskelig å få klare vedtak
om forvaltningsspørsmål.
Deltakelse i Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen,
NAMMCO, kan være et alternativ til fortsatt deltakelse i IWC når
det gjelder råd om fangstkvoter og bestandsgrunnlag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til statsrådens brev til komiteen, datert 5. februar 2010
(vedlagt), der det fremgår at det er et opplagt behov for et bredt
internasjonalt samarbeid om forskning og forvaltning knyttet til
hvalfangst, og at det i dag er IWC som fremstår som det internasjonale
forumet for samarbeid på dette området, og at regjeringen har et
ønske om å bidra til en normalisering av organisasjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti ber regjeringen raskt ta stilling
til hvilken forvaltningsorganisasjon Norge skal ha tilknytning til, og
komme tilbake til Stortinget med en orientering om dette.
Disse medlemmer viser til at
da Stortinget 18. mai 2004 behandlet forrige sjøpattedyrmelding,
het det i stortingsvedtaket at:
«Stortinget ber Regjeringa vurdere om Den nordatlantiske
sjøpattedyrkommisjonen kan gjevast ei aktiv oppgåve i fastsetjinga
av fangstkvotar og fordeling av fangstkvotar mellom Noreg og andre
land.»
Da Stoltenberg-regjeringen i juni 2009 fremmet stortingsmeldingen
som nå er til behandling, ble det uttalt:
«Men IWC fungerer ikkje i dag etter føremålet sitt.
Organisasjonen er låst fast av politiske motsetnader.»
Og videre:
«Årsmøtet i 2009 vil truleg bli avgjerande for IWC
sin framtidige funksjon som forvaltningsorganisasjon.»
På spørsmål fra komiteens medlemmer fra Høyre,
svarte statsråden i brev av 5. februar 2010:
«På IWCs årsmøte i 2009 måtte man erkjenne at arbeidet
med å få organisasjonen inn i mer funksjonelle former ikke hadde
lykkes. IWCs problemer har en historie som strekker seg årtier tilbake
og har sin rot i en sterk polarisering mellom fangstlandene på den
ene siden og fangstmotstanderne på den andre. Konklusjonen fra årsmøtet
i 2009 kom derfor ikke som en overraskelse. Samtidig var det en
sterk vilje blant medlemslandene til ikke å gi opp dette arbeidet, og
en erkjennelse av at det igangsatte arbeidet burde videreføres frem
mot årsmøtet i 2010.»
Disse medlemmer kan ikke se at
Stoltenberg-regjeringen har lyktes i sitt arbeid overfor IWC, og
fremmer med dette følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en vurdering
av tilknytning til forvaltningsorganisasjon når det gjelder hvalfangst
og fremlegge en sak om dette for Stortinget, umiddelbart etter IWCs
årsmøte i 2010.»
Komiteen viser til at i 2008
hadde 30 fartøy tillatelse til hvalfangst, i snitt leverte de 27
fartøyene som leverte fangst, 19,8 dyr. Komiteen viser
til at det er omfattende kontrollsystemer rundt båtene som bedriver
hvalfangst.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til statsrådens brev til næringskomiteen av 5. februar der
det fremgår at det ikke planlegges noen konsesjonsordning for hvalfangstfartøyer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at næringen i dag
har dårlig forutsigbarhet. Det er uholdbart i lengden at våre hval-
og selfangstskuter bare kort tid før de skal ut på fangst, får deltakelse,
støtte og fangstforskrift avklart. Disse medlemmer mener
det er sterkt kritikkverdig av Stoltenberg-regjeringen at bedre
forutsigbarhet ikke har kommet på plass, til tross for at næringen
i flere år har etterspurt dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at regjeringen vurderer å innføre en konsesjonsordning for båter
som skal drive hvalfangst og mener dette er et skritt i feil retning. Disse
medlemmer mener at en konsesjonsordning vil skape mer byråkrati
og økte kostnader for en liten næring som er i behov av enklere
rammevilkår og ikke mer saksbehandling.
Disse medlemmer mener at dagens
godkjenningsordning er et tilfredsstillende alternativ og ber regjeringen
stoppe arbeidet med innføring av konsesjonsordning for hvalbåter.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at en konsesjonsordning, eventuelt
en annen type forutsigbar godkjennelsesordning, umiddelbart må på
plass.
Komiteen viser til
at hvalfangsten i 2008 gav inntekter fra hvalkjøtt på 22 mill. kroner.
Eksportmulighetene er dessverre få, som følge av lovreguleringer
i mange land. Av aktuelle eksportmarkeder regnes Japan som det mest
lovende som regjeringen har jobbet med siden 2001 da det ble åpnet
for eksport av vågehvalprodukter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
registrerer at det fortsatt foreligger usikkerheter rundt fremtiden
for norsk hvaleksport til Japan og har merket seg at regjeringen
i stortingsmeldingen varsler at den skal arbeide videre med å sikre
handel med norske hvalprodukter til det japanske markedet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti registrerer at det fortsatt
foreligger usikkerheter rundt fremtiden for norsk hvaleksport til
Japan og ber regjeringen intensivere arbeidet med forutsigbar og
god markedsadgang for norske hvalprodukter til det japanske markedet.
Komiteen legger til
grunn at det skal høstes bærekraftig av alle marine ressurser, også
selbestander som er i god stand.
Komiteen viser til at den norske
fangsten etter ishavssel i Østisen og Vestisen etter 2004 bygger på
prinsippene om økosystembasert forvaltning og økt lønnsomhet i næringen.
Antallet dyr tatt i perioden 2004 til 2008 varierer fra 21 947 til 1 263.
Komiteen viser til at det er
svak lønnsomhet i næringen og at det har vært gitt næringsstøtte over
en årrekke. Det er vanskelige markedsforhold for selprodukter, men komiteen mener
at det må legges til rette for selfangst, videreforedling og eksport
av produkter. Komiteen mener at det bør tas et initiativ
til å få de tidligere samarbeidsprosjektene med Russland om selfangst
i gang igjen. Komiteen mener at en større satsing
på produktutvikling og eksport vil gi bedre bærekraft for næringen
og gjør at dagens støtteordninger kan avvikles.
Komiteen viser til at det i EU
er enighet om en forordning som innebærer et forbud mot all handel
med selprodukter.
Komiteen viser til at Norge sammen
med Canada nå har bedt om og avholdt tvisteløsningskonsultasjoner
i WTO der en ennå ikke vet hvilket utfall denne saken får.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti understreker behovet for at
regjeringen reagerer aktivt for å hindre handelshindringer og omsetningsforbud
som det vi blant annet har sett gjennom EUs vedtatte forbud.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen trappe opp arbeidet med
å få internasjonal forståelse for den norske forvaltningen av sjøpattedyrbestanden.»
Komiteen mener det
er viktig å få til en lønnsom drift for de rederiene som driver
med selfangst. Dersom en skal kunne få dette til, er det viktig
at man i tillegg til å vurdere lønnsomheten i selve fangsten også
ser på hvilke andre muligheter en har for å kunne opprettholde en fremtidig
selfangst. De senere års erfaringer viser at det ikke har vært mulig
å få lønnsomhet bare ved å drive selfangst. Dette er et ansvar for rederiene
selv.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til statsrådens brev til næringskomiteen av 5. februar 2010
der det fremgår at det ikke planlegges noen konsesjonsordning for
selfangstfartøyer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er kjent med at det per dags
dato bare ser ut som om det er 3 skuter som nå legger opp til å
drive med selfangst i den kommende sesongen. Det ene fartøyet er
en ren seilskute som ikke er forberedt for å kunne kombinere selfangst
med annen type fiske og fangst, mens de 2 andre fartøyene også kan
drive med krabbefiske og annet fiskeri. Det er imidlertid slik at
det regelverket som er lagt til grunn for at disse fartøyene skal
kunne drive med krabbefiske, er svært strengt. Disse 2 fartøyene
har en størrelse som tilsier at de ikke får drive innenfor 18-milssonen,
til tross for at det frie fisket for mindre båter ligger langt innenfor, og
da gjerne på 12-milsgrensen. Disse medlemmer mener
at det bør vurderes å åpne for at disse 2 selskutene bør kunne få
fiske etter krabbe i det området som er åpnet for fritt fiske etter krabbe. Disse
medlemmer mener at det også bør vurderes i hvilken grad
disse fartøyene, som er isforsterket, også bør kunne nyttiggjøres
i forskningssammenheng i nordområdet. I disse tilfellene må selvfølgelig
dette gjøres innenfor ordinære konkurranseforhold med andre aktører.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at regjeringen ønsker å innføre en konsesjonsordning for selfangst
og mener dette vil skape mer byråkrati for en næring med svak lønnsomhet. Disse
medlemmer viser til at den gjeldende ordningen er mer fleksibel
enn etablering av en konsesjonsordning, og mener det heller bør
vurderes muligheter for enklere godkjenningsordninger.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Fiskebåt i et brev
av 22. januar 2010 til næringskomiteen viser til at utviklingen
i sjøpattedyrnæringene har vært svært negativ de siste 5 årene,
til tross for at St. meld. nr. 27 (2003–2004) bar bud om en satsing
på sjøpattedyrnæringene. Fiskebåtredernes Forbund mener Fiskeri-
og kystdepartementet i liten grad har bidratt til å styrke norsk selfangst. Disse
medlemmer vil særlig peke på at selfangstskutene ikke har
driftsalternativer, og mener dette må på plass.
Disse medlemmer er sterkt kritiske
til at Stoltenberg-regjeringen ikke har fått på plass større forutsigbarhet
for næringen. Skutene får bare kort tid før de skal ut på fangst,
deltakelse-, støtte- og fangstforskrift avklart. Disse medlemmer mener
at en konsesjonsordning, eventuelt en annen type forutsigbar godkjennelsesordning,
umiddelbart må på plass.
Komiteen har merket
seg at Sametinget i sitt høringsinnspill har gitt sin støtte til hovedtrekkene
i stortingsmeldingen om norsk sjøpattedyrpolitikk, men samtidig
at bestanden av kystsel må reduseres for å komme på et bærekraftig
nivå.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er videre kjent
med at selprodukter er en viktig ressurs i sjøsamisk tradisjon,
men at kunnskapen om hvordan man kan ta i bruk hele selen, er i
ferd med å bli borte. Flertallet ser med interesse
på prosjektet «Sel i lokal kultur og fjordutvikling» som er opprettet
med støtte fra Sametinget, og som har som mål å øke jakt på selen
samtidig som man legger til rette for utvikling og revitalisering
av sjøsamisk håndverk og tradisjon. Flertallet ser
det som positivt at det på denne måten arbeides aktivt med å legge
grunnlaget for bevaring og utvikling av den sjøsamiske kulturen
i kyst- og fjordområder, og har merket seg at Sametinget ønsker
at også Fiskeri- og kystdepartementet skal delta aktivt i dette
prosjektet. Flertallet ber regjeringen om å se nærmere
på dette.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er opptatt av at kystselen skal forvaltes innenfor bærekraftige
rammer på en slik måte at skadepotensialet holdes lavt. Dette
flertallet har merket seg at arbeidet med forvaltningsplaner
med langsiktige forvaltningsmål og strategier nå er i sluttfasen,
og at når dette arbeidet er sluttført, vil det blir etablert mekanismer
for internasjonal evaluering av det vitenskapelige grunnlaget for
forvaltningsråd. Dette flertallet slutter seg til
de forvaltningsplaner og mål for kystselbestandene som legges frem
i meldingen. Dette flertallet støtter videre forslaget
om at bestandstellinger med standard metode og overvåking av reproduksjonen
til kystselen blir styrket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er av den oppfatning at det
er viktig å vise en føre-var-holdning knyttet til forvaltning av
kystsel. Det kommer nå tilbakemeldinger om relativt store konsentrasjoner
av kystsel i områder der dette vil kunne påvirke fiskeriene i negativ
retning. Dette dreier seg både om det faktum at selen spiser store
mengder fisk, samt at mye sel også vil kunne påvirke kvaliteten
på fisk i området negativt, med kveis etc. Disse medlemmer mener
at det er svært viktig å ta denne problemstillingen på alvor før
situasjonen kommer ut av kontroll og med dertil påfølgende større
problemer for kystnæringene.
Disse medlemmer viser til at
Sametinget i sitt innspill til næringskomiteen uttalte at:
«Frå Sametingets side synes det som riktig bærekraftighet
for havvert og kystsel i nordområdene bør ligge om lag 30–40 pst.
lavere enn dagens nivå.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen medvirke til en
betydelig økning i fangsten av kystsel for å redusere bestanden
og holde den på et lavt nivå i fremtiden.»
Disse medlemmer mener at fiskeri-
og sjøpattedyrressursene skal forvaltes nasjonalt og komme hele
landet til gode. Disse medlemmer viser til at regjeringen
i forbindelse med St.meld. nr. 12 (2006–2007) foreslo å overføre
deler av forvaltningen av kystselen til regionale politiske organer. Disse
medlemmer viser til at fylkeskommunene nå skal overta søknader
om fellingstillatelse og oppgaver i forbindelse med regionale kvoter. Disse
medlemmer mener at en slik oppstykking av forvaltningsansvaret
for kystselen er uheldig og at det fremdeles bør være Fiskeridirektoratet
som har slik myndighet.
Komiteen viser til
at fangst av sjøpattedyr som hval og sel er viktige historiske næringer
for Norge og at videre fangst vil ha positive virkninger for utnyttelse
av andre marine ressurser. Komiteen mener det er
viktig at forvaltningen er basert på godt vitenskapelig grunnlag. Komiteen mener
videre at det må arbeides for størst mulig grad av internasjonal
aksept for norsk forvaltning og forskning på sjøpattedyr.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er derfor tilfreds med at regjeringen vektlegger nettopp dette i
stortingsmeldingen om norsk sjøpattedyrpolitikk, og varsler at Norge
også i framtiden vil spille en aktiv rolle internasjonalt for å
skaffe bredest mulig internasjonal aksept for norsk sjøpattedyrforskning
og ‑forvaltning.
Flertallet er glad for at regjeringen
er opptatt av å sikre avlivingsmetoder med minimal lidelse og stress
for dyrene. Flertallet konstaterer at regjeringen
legger vekt på å opprettholde kompetanse for å kunne perfeksjonere
avlivingsmetodene og sikre så skånsom avliving som mulig.
Flertallet vektlegger at norsk
fangst på sjøpattedyr også i framtiden skal være strengt regulert slik
at man sikrer at fangsten foregår på en forsvarlig måte.
Komiteen mener det
er viktig at man jobber målrettet og resultatorientert opp imot
de miljøer og myndigheter der det kan være mulig å finne støtte
for vårt syn knyttet til det å kunne høste også av den ressursen
som sjøpattedyrene representerer. Det er også et faktum at når bestandene blir
for store, vil dette kunne gi betydelige negative ringvirkninger
for fiskeriene all den tid både sel og hval spiser store mengder
fisk. Komiteen vil videre vise til at dersom en ikke
klarer å få større forståelse for bakgrunnen for den norske fangsten
og ikke minst forståelse for at bestanden av både vågehvalen og
selen er så stor at det er fullt ut forsvarlig å høste av denne
ressursen, så vil vi også i fremtiden kunne møte betydelige protester
og aksjoner mot Norge internasjonalt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til at meldingen
i liten grad redegjør for viktigheten av å jobbe internasjonalt
for å få forståelse for bakgrunnen for den norske sjøpattedyrpolitikken.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen trappe opp arbeidet med
å få internasjonal forståelse for den norske forvaltningen av sjøpattedyrbestanden.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen gjennomføre en vurdering
av tilknytning til forvaltningsorganisasjon når det gjelder hvalfangst
og fremlegge en sak om dette for Stortinget, umiddelbart etter IWCs
årsmøte i 2010.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen medvirke til en betydelig
økning i fangsten av kystsel for å redusere bestanden og holde den
på et lavt nivå i fremtiden.
Komiteens tilråding fremmes av en samlet komité.
St.meld. nr. 46 (2008–2009) – om norsk sjøpattedyrpolitikk
– vedlegges protokollen.
Det vises til brev fra næringskomiteen av 28. januar
2010 der komiteens medlemmer fra Høyre har fire spørsmål knyttet
til behandlingen av ovennevnte melding.
Siden Norge i 1993 gjenåpnet for hvalfangst
har det gjennom skiftende regjeringer vært tverrpolitisk enighet
om vår linje med hensyn til høsting av hval og sel, og våre holdninger
til og arbeid opp mot de internasjonale utfordringer vi møter i
gjennomføringen av sjøpattedyrpolitikken. Regjeringen ønsker å opprettholde
denne brede nasjonale enigheten.
Norsk sjøpattedyrpolitikk er utsatt for sterk
kritikk og et vedvarende press fra EU som samlet blokk, fra USA
og et stort antall land for øvrig. Også i Norge er regjeringens
politikk utsatt for en viss kritikk fra enkelte hold.
Den internasjonale kritikken rammer, i sin kjerne,
Norges rett til selvbestemmelse når det gjelder bærekraftig bruk
av våre naturressurser. Dette er noe av det bakgrunnsteppet jeg
legger til grunn i min besvarelse av spørsmålene.
På side 13 i meldingen står følgende "Men IWC fungerer
ikkje i dag etter føremålet sitt. Organisasjonen er låst fast av
politiske motsetnader" (…) "Årsmøtet i 2009 vil truleg bli avgjerande for
IWC sin framtidige funksjon som forvaltningsorganisasjon." Hva er
statsrådens vurdering av 2009 årsmøtet, og forvaltningsorganisasjonen
og NAMMCO som alternativ?
På IWCs årsmøte i 2009 måtte man erkjenne at arbeidet
med å få organisasjonen inn i mer funksjonelle former ikke hadde
lykkes. IWCs problemer har en historie som strekker seg årtier tilbake
og har sin rot i en sterk polarisering mellom fangstlandene på den
ene siden og fangstmotstanderne på den andre. Konklusjonen fra årsmøtet
i 2009 kom derfor ikke som en overraskelse.
Samtidig var det en sterk vilje blant medlemslandene
til ikke å gi opp dette arbeidet, og en erkjennelse av at det igangsatte
arbeidet burde videreføres frem mot årsmøtet i 2010.
Norges posisjon i IWC er tydelig. Folkerettslig og
vitenskaplig står vi på trygg grunn, og vår hvalfangst er på et
slikt saklig grunnlag knappest omstridt. Norge kan sette de kvoter
som det vitenskaplige grunnlaget og en ansvarlig ressursforvaltning
tillater. For Norge, isolert sett, er med andre ord situasjonen
i IWC ikke et forvaltningsmessig problem. Samtidig er det et opplagt behov
for et bredt internasjonalt samarbeid om forskning og forvaltning
knyttet til hvalfangst, slik som innen forskning og forvaltning
knyttet til de levende marine ressursene for øvrig.
Med dette som utgangspunkt har regjeringen fortsatt
et ønske om å bidra til en normalisering av organisasjonen. Regjeringen
ønsker å være helt klar på dette, og holder fast ved at per dags dato
er det IWC som er det internasjonale forumet for samarbeid på dette
området. I hvilke grad man vil nå frem i arbeidet med å få IWC normalisert
er imidlertid fortsatt usikkert.
Usikkerheten knyttet til IWCs fremtid som forvaltningsorganisasjon
var én viktig beveggrunn for at Norge i sin tid valgte å være med
på opprettelsen av NAMMCO, samtidig som NAMMCO gjennom årene har
styrket sin rolle som forvaltnings-organisasjon for småhval og sel. Som
en ansvarlig ressursforvalter ville vi sikre oss at vi hadde en
regional samarbeidsorganisasjon på plass i tilfelle IWC skulle bryte
sammen. Dette forholdet til NAMMCO gjelder også for denne regjeringen.
Hva vil Statsråden konkret gjøre i tiden fremover for
å få på plass eksport til Japan?
Norge handlet internasjonalt med vågehval frem til
IWC-moratoriet resulterte i stans i handelen fra 1987. Da den norske
fangsten ble gjenopptatt i 1993 ble det samtidig praktisert et selvpålagt eksportforbud
for vågehvalprodukter.
I januar 2001 ble det besluttet å gjenåpne for
eksport av norske vågehvalprodukter. Beslutningen var i tråd med
de langsiktige hovedlinjene i norsk hvalpolitikk, som tilstreber
en normalisering av hvalfangstnæringen og dens rammebetingelser.
En egen forskrift om utførsel av vågehvalprodukter ble fastsatt
29. juni 2001. Utførsel kan i henhold til forskriften § 1 tredje
ledd kun skje til mottakerland som ikke etter CITES-konvensjonen
er forpliktet til å behandle vågehval etter bestemmelsene om arter
som er oppført på konvensjonens liste I, og utførselstillatelse
vil etter fjerde ledd bare bli innvilget til mottakerland som har
et system for å ta stikkprøver ved DNA-testing av den importerte
forsendelsen.
Norske myndigheter igangsatte deretter arbeidet med
å legge til rette for regulær vågehvaleksport til disse landene
(Island, Færøyene og Japan). Vi har konsentrert oss om det japanske
markedet, som i realiteten er det eneste markedet som kan motta
hvalkjøttkvanta av betydning.
Dette arbeidet medførte nybrottsarbeid på flere viktige
områder knyttet til videreutvikling av reglene på helse- og sanitærområdet,
for eksempel innhold av skadelige fremmedstoffer og tungmetaller
(bl.a. dioxiner, PCB’er, kvikksølv, og lignende). En annen viktig
komponent i arbeidet med å legge til rette for regulær handel er
knyttet til kravet om å sikre at det bare handles med produkter
fra lovlig fangst. Som en følge av dette valgte Norge å etablere
et DNA-register for alle dyr fra den norske vågehvalfangsten.
De nærmere vilkårene for handel med Japan ble fremforhandlet
i samarbeid med Island som pga. sitt begrensede hjemmemarked har
tilsvarende interesser i det japanske markedet. Et endelig arrangement
for denne handelen kom på plass i begynnelsen av 2007. Foruten
de krav som er nedfelt her, stiller de japanske myndighetene generelle
krav til den mikrobiologiske kvaliteten på produktene.
Det første eksportpartiet ble avsendt i mai
2008 i samarbeid med islandske eksportører. Det islandske partiet
ble frigitt for omsetning, mens hovedmengden av de norske varepartiene
ble avvist pga. overskridelse av de mikrobiologiske kravene. Japanske
myndigheter har gjort det klart at disse kravene er nødvendig for
å opprettholde tilfredsstillende sanitær standard.
Per dags dato kan det altså konstateres av norske myndigheter
har åpnet for regulær eksport av vågehvalprodukter til Japan. Det
er samtidig en forutsetning at de japanske mikrobakteriologiske
kravene blir oppfylt for det enkelte vareparti. Dette betyr i praksis
at den norske hvalnæringen må forholde seg aktivt til de utfordringene
disse kravene medfører når det gjelder behandlingen av det hvalkjøttet
som er tenkt eksportert til Japan.
Hva vil statsråden konkret gjøre for å sørge
for at selfangstskutene i fremtiden får driftsalternativer?
Hovedvirkemiddelet til forvaltningen for å støtte opp
om selfangstnæringen har i de seneste årene vært å gi ulike former
for tilskudd. Det ytes tilskudd både til mottaks- og fartøyleddet,
og både selve fangsten, produktutvikling, oppgradering av ustyr
mv. har blitt støttet. Fartøytilskuddet ved fangst har de siste
årene ligget i størrelsesorden 1,4 til 3,2 mill. kr per fartøy årlig.
Regjeringen legger i stortingsmeldingen opp til å videreføre fartøystøtten
for å opprettholde fangst i Vestisen. Dersom selfangstrederiene
ønsker driftsalternativer i tillegg til dette, må de skaffe seg
dette innenfor rammene av gjeldende regler.
Fiskeri- og kystdepartementet har imidlertid
gitt to selfangstskuter dispensasjon fra forbudet mot ombordproduksjon
av kongekrabbe. Noe av begrunnelsen for dispensasjonene var den
vanskelige økonomiske situasjonen for selfangstnæringen, og et ønske
om å gi disse fartøyene et driftsalternativ. De to selfangstskutene er
så langt de eneste som har fått dispensasjon for ombordproduksjon
av kongekrabbe. Dispensasjonene omfattet bare egenfangstet kongekrabbe
utenfor kvoteregulert område, og ble gitt på vilkår av at fartøyeierne
frivillig aksepterer å bare fangste kongekrabbe utenfor en grense
på 18 nautiske mil fra grunnlinjen øst for 26 grader øst.
Vil statsråden sørge for at det etableres en
konsesjonsordning for sel- og kvalfangstfartøy slik at mulighetene
til langsiktig planlegging kommer på plass, og i tilfelle hvorfor
ikke?
Det er ikke planlagt å etablere en konsesjonsordning
for sel- og hvalfangstfartøy. Særlig for selfangstfartøyene er det
først og fremst de økonomiske fremtidsutsiktene som er viktige for mulighetene
for langsiktig planlegging, og en konsesjonsordning vil i dette
tilfellet ikke medføre noen endringer i så måte.
Oslo, i næringskomiteen, den 18. februar 2010
Terje Aasland |
Harald T. Nesvik |
leder |
ordfører |