Departementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer
i barnelovens bestemmelser om foreldreansvar, bosted og samvær.
Mange barn er berørt av foreldrenes samlivsbrudd. Et slikt brudd
kan endre selve fundamentet i tilværelsen og påvirke barnas oppvekst.
Et brudd kan være en stor påkjenning, selv om de fleste barn klarer
seg bra. Det er et mål at barn, til tross for samlivsbruddet, kan
opprettholde og utvikle god kontakt med begge sine foreldre. Hvordan foreldrene
klarer å samarbeide etter et samlivsbrudd er av stor betydning for
barnets omsorgssituasjon og for hvordan barnet kommer igjennom foreldrenes samlivsbrudd.
Godt foreldresamarbeid med fokus på barnets situasjon er et mål,
slik at barnet skal slippe å leve under en langvarig konflikt mellom
foreldrene sine.
Det er begrensninger i forhold til hvordan rettsregler kan
bidra til å utvikle gode samarbeidsrelasjoner. Rettsliggjøring av
private forhold kan også ha uheldige virkninger, så som at partene
blir mer opptatt av egne juridiske rettigheter, enn å finne fram
til gode og rimelige løsninger. Andre tiltak enn lovregulering kan
derfor være viktige, som for eksempel styrking av meklingstilbudet
og informasjonstiltak.
Om det ikke er mulig å tvinge igjennom ved lov at det skal være
et godt samarbeid om barnet, er det et mål å legge best mulig til
rette for et godt samarbeid. Godt samarbeid mellom foreldrene gir
de beste forutsetninger for at barn kan ha mye og god kontakt med
begge sine foreldre. Det overordnede målet er en lovgivning som
legger til rette for en best mulig omsorgssituasjon for barn. Et
grunnleggende utgangspunkt er at det ved foreldrenes avtaler og
ved domstolens avgjørelser skal foretas en konkret vurdering i hvert
enkelt tilfelle av hva som vil være til beste for hvert enkelt barn.
Barn må kunne vokse opp uten å utsettes for noen form for vold.
All form for vold som ledd i barneoppdragelsen er uakseptabelt.
Dette får full støtte fra fagmiljøer som arbeider med forholdet
mellom barn og foreldre. Det er viktig at det ikke er tvil om rettstilstanden
i forhold til at barn ikke skal utsettes for vold.
I proposisjonen foreslås det en presisering av at all form for
vold mot barn er forbudt, selv om det skjer som ledd i barneoppdragelsen.
Det foreslås videre en varslingsplikt ved flytting, for å gi
foreldre tid og anledning til å vurdere og drøfte hvordan de kan
innrette seg best mulig i forhold til barnet. Varslingsplikten gjelder
både for den som har barnet fast boende, og den som har samvær med
barnet.
Barneloven har en definisjon av «vanlig samværsrett». For at
denne skal være mer i tråd med samværsordninger mange familier har
i dag, foreslås det en utvidelse av definisjonen.
Det foreslås en endring av ordlyden i bestemmelsen om barnets
bosted, slik at ordlyden blir helt nøytral og sidestiller delt bosted
med fast bosted hos en av foreldrene. Da det ikke kan utelukkes
at det kan være til barnets beste i gitte situasjoner at det idømmes
delt bosted mot en eller begge foreldres vilje, foreslås det at
domstolene får en snever adgang til å idømme delt bosted dersom
det foreligger særlige grunner.
I tillegg foreslås det to språklige rettelser i bestemmelsen
om farskap eller medmorskap etter ekteskap, samt en mindre endring
i bestemmelsen om reisekostnader ved samvær, som innebærer en oppretting
etter Stortingets behandling av lov 12. desember 2008 nr. 85.
For å unngå at den ene av foreldrene hindrer barnet i å få den
helsehjelp det har behov for, foreslås det en endring i pasientrettighetsloven
slik at det skal være tilstrekkelig at én av foreldrene samtykker
til helsehjelp når helsepersonell mener at barnet kan ta skade av
ikke å få helsehjelpen.
Det foreslås også en mindre endring i arveloven slik at man får
like regler om henholdsvis farskap og morskap som grunnlag for slektsarverett.
Forslaget innebærer ingen realitetsendring.
Avslutningsvis redegjøres det for departementets vurdering og
oppfølging i forhold til felles foreldreansvar, tvangsfullbyrdelse
av samvær og sakskostnader. Oppfølgingen innebærer ikke forslag
til lovendringer på nåværende tidspunkt.
Lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) er i
første rekke en privatrettslig lov. Den omhandler de rettigheter
og plikter som gjelder i forholdet mellom foreldre og barn, og hvordan
foreldreskapet til barn rettslig sett blir etablert. I forbindelse med
samlivsbrudd eller hvor foreldrene bor hver for seg, er barneloven
særlig aktuell ved at den gir en nærmere regulering av spørsmålene
om foreldreansvar, bosted og samvær.
Det er foreldrene som bestemmer og avtaler hvordan de skal innrette
seg etter et samlivsbrudd. Det er når foreldrene ikke blir enige
at domstolene kan avgjøre spørsmålene, dersom en av partene bringer
saken inn for retten.
Det er et grunnleggende prinsipp både etter barneloven og barnekonvensjonen
at det skal legges avgjørende vekt på barnets beste ved avgjørelsen
av spørsmål knyttet til barn etter samlivsbrudd. Det gjelder både
når foreldrene selv tar avgjørelser, og når domstolene fatter avgjørelser.
Foreldreansvar, fast bosted og samvær er sentrale begreper i
barneloven.
Barnet har krav på omsorg og omtanke fra de som har foreldreansvaret.
Foreldreansvaret innebærer også en rett og plikt til å ta avgjørelser
for barnet i personlige forhold. Større avgjørelser tas av foreldrene
i fellesskap når de har felles foreldreansvar. Det omfatter blant
annet vergemål, medisinsk behandling, valg av type skole, samtykke
til adopsjon, innmelding i trossamfunn, utstedelse av pass og flytting
utenlands.
Foreldre som er gift eller samboere ved barnets fødsel har felles
foreldreansvar, og fortsetter med det etter et samlivsbrudd hvis
ikke de avtaler noe annet. Hvis foreldrene verken er gift eller
samboere har mor i utgangspunktet foreldreansvaret alene.
Den som barnet bor fast hos kan ta avgjørelser som gjelder vesentlige
sider av omsorgen for barnet alene. Det omfatter blant annet om
barnet skal være i barnehage, hvor i landet barnet skal bo og andre
større avgjørelser om dagliglivet, som fritidssysler, skolefritidsordning
og lignende.
Foreldre kan avtale delt bosted. Delt bosted innebærer ikke nødvendigvis
at barnet bor like mye hos hver, men at foreldrene har samme avgjørelsesmyndighet.
Retten kan ikke idømme delt bosted der foreldrene ikke har blitt
enige.
Samværsretten er en rett både for barnet, og den som ikke bor
fast sammen med barnet. Foreldrene avtaler selv omfanget på bakgrunn
av hva de mener er best for barnet. Dersom foreldrene avtaler såkalt «vanleg
samværsrett», jf. barneloven § 43, innebærer dette en ettermiddag
i uken, annenhver helg, 14 dager i sommerferien og jul eller påske.
Den av foreldrene som til enhver tid er sammen med barnet tar
avgjørelser som følger av å være sammen med barnet, så som mat og
påkledning, leggetider, venner, følge opp skole og tilsyn og stell.
Det følger av dagens lovgivning at visse viktige hensyn skal
tillegges vekt i barnets beste-vurderingen. Videre har det gjennom
rettspraksis utkrystallisert seg momenter som vil være relevante
i en vurdering av barnets beste og kan gi illustrasjoner av hvordan
forskjellige hensyn avveies mot hverandre. For øvrig er barnets
beste et forholdsvis åpent begrep. Vurderingstemaet ved avgjørelsen
av hvor barnet skal bo fast, er hvilket av de foreliggende alternativer som
antas best å trygge dette konkrete barnets oppvekst og utvikling
i framtida.
Slik departementet ser det, er det en styrke at begrepet barnets
beste ikke bindes for mye opp, men gir det nødvendige rom for individuelle
vurderinger og en helhetsbedømmelse av barnets situasjon i hver
enkelt sak. Samtidig er det viktig at foreldrene gis god veiledning
om hvilke forhold som normalt tillegges vekt ved vurderingen av
barnets beste og hvor barnet skal bo fast. Slik kunnskap kan virke
positivt inn på innholdet i avtalene som inngås og vil gi foreldrene bedre
mulighet for å vurdere sin posisjon slik at de ikke unødig reiser
sak for domstolene. Departementet antar at de profesjonelle aktørene
i barnefordelingssaker har tilstrekkelig kunnskap om hvilke momenter
som normalt tillegges vekt i disse sakene.
Det er etter departementets oppfatning vanskelig å lovfeste ytterligere
hensyn på en måte som gir god veiledning til foreldrene, herunder
finne formuleringer som gir en tilstrekkelig dekkende beskrivelse
av innholdet i disse. Videre vil det, innenfor rammen av en lovtekst,
være vanskelig å si noe om hvordan de ulike hensyn bør vektes og
avveies mot hverandre. Det er også en fare for at en generell angivelse
av relevante hensyn i loven kan overskygge andre konkrete hensyn
i den enkelte sak. Dette gjelder også for de profesjonelles håndtering
av saken.
Et annet mothensyn i forhold til lovregulering vil, som barnelovutvalget
og flertallet av høringsinstansene også påpeker, være at barnets
beste er et dynamisk begrep og innholdet i dette bør kunne utvikle seg
med økt kunnskap. Selv om rettspraksis over lengre tid har lagt
vekt på visse hensyn i barnefordelingssaker og det er overveiende
sannsynlig at de fleste av disse vil ha gyldighet i overskuelig
framtid, er det en fare for at en lovfesting av momenter vil kunne
virke sementerende på rettspraksis i disse sakene.
Etter departementets oppfatning bør man, i stedet for å lovfeste
flere momenter i loven, utarbeide lett tilgjengelig og pedagogisk
informasjon til foreldrene om hvilke hensyn som kan være viktige
i barnefordelingssaker, blant annet med eksempler på hvilke avveininger
som kan være relevante. Dette synes å være et bedre egnet virkemiddel
for å nå målsettingen om større forutsigbarhet for foreldrene og
færre unødige tvister.
Samfunnsutviklingen går i retning av et mer likestilt foreldreskap,
hvor begge foreldre utøver nær, daglig omsorg for sine barn. Dette
er positivt både for barn og foreldre. Likevel er det slik at økt
deltakelse fra begge foreldre i noen tilfeller også kan føre til
økt konfliktnivå. Noe av konfliktpotensialet kan antas å være forbigående
fordi dagens situasjon er en overgangsperiode med utvikling av og
aksept for endrede familiemønstre.
Departementet mener lovgivningen bør legge til rette for at barnet
kan ha best mulig kontakt med begge foreldre etter et samlivsbrudd.
Det skal imidlertid ikke være tvil om at dersom det er en motsetning
mellom hensynet til barnet og hensynet til mest mulig samlet foreldrekontakt,
skal barnets behov gå foran. Dette er i tråd med barnelovens overordnede
prinsipp, og Barnekonvensjonen art. 3 som sier at barnets beste
skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører
barn.
Departementet vil understreke viktigheten av å vurdere om endringsforslagene
til barneloven kan ha likestillingsmessige konsekvenser for personer
med innvandrerbakgrunn. Forholdet mellom samværsrett og oppholdstillatelse
kommenteres i proposisjonen. Etter utlendingsregelverket er samvær
av et visst omfang ett av vilkårene for rett til oppholdstillatelse
for mor eller far som har samværsrett. Etter dagens praksis, som
er foreslått videreført og nedfelt i ny utlendingsforskrift, tas
det utgangspunkt i legaldefinisjonen av vanlig samvær etter barneloven
§ 43 ved vurderingen av om samværet kan sies å være av et visst omfang.
Forslaget til ny utlendingsforskrift viser ikke til barneloven
§ 43 andre ledd, men angir hvor mye samvær det må være før man kan
si at samværet er av «et visst omfang» i utlendingslovgivningens
forstand. Slik utlendingsforskriften er utformet, vil dermed en
utvidelse av legaldefinisjonen av «vanlig samværsrett» i barneloven
§ 43 ikke ha noen betydning for adgangen til å få oppholdstillatelse
på grunnlag av samværsrett i Norge.
Etter departementets vurdering vil utvalgets forslag til lovendringer
forøvrig ikke slå spesielt ut i forhold til personer med minoritetsetnisk
bakgrunn. Siktemålet med gjennomgangen av barneloven er å sikre et
godt regelverk når det gjelder foreldreansvar, bosted og samvær
som skal legge avgjørende vekt på barnets beste i hver konkrete
situasjon. Lovforslagene er generelle regler som tar utgangspunkt
i barnets beste, og som skal praktiseres ut ifra hensynet til barnets
beste, uavhengig av etnisk bakgrunn.
Som det framgår skal det ved den enkelte avgjørelse for domstolen
legges avgjørende vekt på barnets beste. Departementet kjenner ikke
til undersøkelser som sier noe om utfallet av barnefordelingssaker
for retten, og hva domstolen ved avgjørelsen har lagt vekt på, i
saker hvor den ene forelderen har etnisk norsk bakgrunn og den andre
har minoritetsbakgrunn. Dersom noen i en konkret sak for domstolen mener
at det er fattet en uriktig avgjørelse ved at den etniske norske
part er favorisert, kan avgjørelsen ankes.
Departementet ser at det kan bli vanskelig eller umulig for barn
å opprettholde god kontakt med en forelder som gjennom utlendingsregelverket
ikke får oppholdstillatelse i Norge. Dette er imidlertid problemstillinger
som vurderes og tas stilling til i forbindelse med utforming av
utlendingsregelverket. Endringene som foreslås i barneloven for
å bidra til at barn får best mulig kontakt med begge sine foreldre vil
ikke kunne overstyre utlendingsregelverket.
Departementet foreslo i høringsnotatet følgende tilføyelse i
barneloven § 30:
«All bruk av vald mot barn, både fysisk og psykisk, er
forbode. Dette gjeld òg når den fysiske og/eller psykiske valden
brukast som straff av barn i oppsedinga.»
Forslaget har fått bred støtte. Høringsinstansene har i tillegg
også pekt på behov for nærmere omtale av de ulike former for vold.
Departementets hensikt med endringsforslaget er å få klart og
tydelig fram at all form for vold mot barn er forbudt, selv om det
skjer som ledd i barneoppdragelsen. Selv om departementet har vurdert
det dit hen at all fysisk avstraffelse av barn allerede er ulovlig
etter barneloven § 30 tredje ledd, har det etter Høyesteretts uttalelse
fra 2005 vært behov for en avklaring. I tillegg er forarbeidene
og dagens ordlyd egnet til å skape uklarhet med hensyn til hva som
er legitimt og straffefri bruk av fysisk maktanvendelse mot barn
i oppdragelsesøyemed.
En klargjøring i lovverket har også som formål å tydeliggjøre
at barns integritet er vernet på minst like god måte som voksnes.
På grunn av barns sårbarhet og det uproporsjonale forholdet det
er mellom barn og foreldre i makt og styrkeforhold, bør barn ha
et bedre vern enn voksne mot krenkelser. I forholdet mellom foreldre
og barn er det i tillegg et spesielt tillits- og avhengighetsforhold
som gjør barna særlig sårbare for krenkelser.
Ved å foreta en endring i barneloven vil den harmonere med barnekonvensjonen
slik den er tolket og presisert av FNs barnekomité. Dette vil også
være i tråd med Soria Moria-erklæringen hvor regjeringen har sagt
at den vil «sikre og styrke barns rettigheter, og vil aktivt følge
opp anbefalingene fra FNs ekspertkomité for barn som etterser at
FNs barnekonvensjon følges opp».
I internasjonale fora, blant annet EU og Europarådet, er det
en omfattende diskusjon om tiltak som kan forebygge og hindre bruk
av vold mot barn.
Tydeliggjøring i loven vil være i tråd med anbefalingene i FNs
internasjonale studie om Vold mot barn fra 2004 hvor det blir anbefalt
at all vold mot barn forbys, også i oppdragelsesøyemed.
Som flere høringsinstanser framhever vil en slik tydeliggjøring
av rettstilstanden også kunne fungere som en kommunikasjon til foreldre
om hva som er akseptable oppdragelsesmetoder. Bruk av enhver form
for fysisk og psykisk vold er ikke tillatt oppdragelsesmetode. Nulltoleranse
mot enhver bruk av fysisk vold av barn vil skape tydelige rammer
både for foreldrene og barna. Ingen skal være i tvil om at fysisk
og psykisk vold mot barn ikke er tillatt i Norge.
Flere høringsinstanser påpeker viktigheten av forebyggende tiltak
og viser til at lovendringer ikke er tilstrekkelig til å forhindre
vold mot barn. Dette er departementet enig i. I den forbindelse
kan det vises til at det allerede gjøres mye for å forebygge og
forhindre vold mot barn. Foreldreveiledning er et viktig tiltak.
Departementet har i mange år arbeidet med å utvikle og etablere
tilbud om foreldreveiledning for alle foreldre hvor bl.a. temaer
for godt samspill og omsorgsverdier tas opp. Departementet vil følge nøye
med og iverksette tiltak som kan bidra til å forebygge vold mot
barn, utover lovendring.
Fra flere hold har det blitt hevdet at de retningslinjer som
Høyesterett trakk opp i kjennelsen fra 2005 gir barn et dårligere
vern mot legemsfornærmelse enn det som er tilfelle for voksne etter
straffeloven § 228. Dette bygger på en oppfatning om at «lettere
klaps» i andre situasjoner vil være å anse som straffbar legemsfornærmelse.
Som eksempel har det vært nevnt at det ikke ville bli akseptert
at en arbeidsgiver som er misfornøyd med en arbeidstakers presentasjon,
gav vedkommende et «lettere klaps» som reaksjon. Det vil heller
ikke godtas at en ektefelle klapser den andre ektefellen fordi vedkommende ikke
opptrådte som ønsket.
Barn lærer av de voksne. Dersom foreldrene bruker klapsing i
oppdragelsen, vil barnet gjennom foreldrenes handling kunne lære
at det å klapse er en akseptabel måte å reagere på overfor andre.
Departementet understreker at all form for fysisk avstraffelse
som ledd i barneoppdragelsen er helt uakseptabelt. Dette får full
støtte fra fagmiljøer som arbeider med forholdet mellom barn og
foreldre. Selv mild form for fysisk vold er en skadelig oppdragelsesmetode.
Etter departementets vurdering vil bestemmelsen i barneloven
nå tydeliggjøre at den rammer fysisk maktbruk i straffehensikt,
både umiddelbar og etterfølgende avstraffelse av barnet. Mildere
vold i affekt vil heller ikke være tillatt. I en vurdering av om
en handling kommer inn under bestemmelsen må det vurderes utfra
handlingens karakter, formål og konteksten den inngår i.
Barnelovens bestemmelse her setter ikke selv straff for overtredelse,
men en overtredelse vil ofte være straffbar etter bestemmelser i
straffeloven. Fysisk vold som for eksempel slag, spark, dytting,
klyping, lugging med mer, vil som eksempel kunne rammes av straffeloven
1902 § 228 om legemsfornærmelse. (Bestemmelsen videreføres i straffeloven 2005
§ 271.) De mest alvorlige overtredelsene vil rammes av straffeloven
§§ 219 (om barnemishandling) og 229. Dette vil avhenge av en tolkning
av de enkelte bestemmelsene i straffeloven. Overtredelse kan videre
gi grunnlag for tiltak etter barnevernloven.
Selv om det nå tydeliggjøres i barneloven at foreldrenes rett
til å bruke noen form for fysisk avstraffelse i oppdragelsen av
sine barn er opphevet, vil dette naturligvis ikke si at foreldrene
ikke har rett til å sette grenser for sine barn. Tvert i mot vil
foreldre ha en rett og plikt til å ta omsorg for sine barn, og dette innebærer
også å sette grenser. I enkelte tilfeller vil det også være nødvendig
å bruke noe fysisk makt overfor barnet når dette skjer i avvergelses-
eller omsorgsøyemed. At ikke enhver fysisk makt overfor barn er
vold må, som Riksadvokaten påpeker, være klart. Det må være tillatt
å bruke noe fysisk makt for å hindre at barnet skader seg selv eller
andre. Departementet er enig med Riksadvokaten i at det vil være situasjoner
hvor man ved fysisk kontakt i forbindelse med barneoppdragelse må
foreta en kontekstuell vurdering som kan være forskjellig fra lignende
kontakt mellom voksne. Mild holding kan i gitte situasjoner aksepteres.
Departementet er imidlertid ikke enig i at lettere klaps skal kunne
aksepteres, og mener at dette under enhver omstendighet skal være
forbudt.
Utover handlinger som klart skjer i avvergelses- eller omsorgsøyemed,
vil departementet understreke at det at atferden er rettet mot barn
normalt vil senke terskelen for hva som rammes.
Departementet vil videre presisere at der en situasjon kan løses
med lempeligere midler, vil det være forbudt å anvende fysisk tvang
eller makt overfor barnet. Den nærmere avgrensningen av området
for det straffbare må, som ellers, finne sin løsning i rettspraksis.
Men som Riksadvokaten påpeker skal det lite til før fysisk maktbruk
i barneoppdragelsen vil være straffbart.
Departementet har merket seg at en del instanser ønsker en nærmere
presisering av hvor grensen for slik maktbruk går. Etter departementet
sin vurdering vil det være vanskelig å gi helt konkrete grenser
i og med at dette vil variere fra situasjon til situasjon, men det
er viktig å understreke at det på grunn av barns særlige sårbare
situasjon må stilles strenge krav.
I lovforslaget som ble sendt på høring, ble det presisert at
også psykisk vold mot barn skulle rammes. Noen høringsinstanser
mener det er uheldig å ta inn «psykisk vold» i bestemmelsen, da
begrepet faller utenfor etablert forståelse av voldsbegrepet i straffeloven
og heller ikke omfattes av voldsbegrepet i blant annet straffeloven
§ 228. Det anføres også at det vil være meget betenkelig å ta begrepet
«psykisk vold» inn i barneloven uten en grundig vurdering av hva
som omfattes av begrepet.
Departementet mener det er viktig å synliggjøre at alle former
for vold mot barn er forbudt. Som flere av høringsinstansene som
er positive til at psykisk vold inkluderes i lovforslaget påpeker,
er ofte den psykiske volden vel så framtredende som den fysiske volden.
Dette rapporterer også Kompetanseteamet mot tvangsekteskap som bistår
førstelinjetjenesten med råd og veiledning i konkrete saker som
omhandler tvangsekteskap og æresrelatert vold. En endring av barneloven
som også omfatter psykisk vold vil være i tråd med Barnekonvensjonen
artikkel 19 hvor det bl.a. framkommer at barn skal beskyttes mot
alle former for fysisk og psykisk vold. Barnekonvensjonen er inkorporert
i menneskerettsloven med forrang og følgelig en del av norsk rett.
Det vil også være i tråd med EU-strategi for barns rettigheter.
Det vises også til at fagmiljøenes definisjoner av vold også omfatter
psykisk vold.
Departementet ser imidlertid at det vil være en fordel med kongruens
mellom straffeloven og barneloven, slik at det som omtales som forbudt
etter barneloven også vil omfattes av straffeansvaret etter straffeloven.
Departementet ser derfor at det vil være uheldig å benytte begrepet
«psykisk vold» i barneloven, da dette begrepet faller utenfor etablert
forståelse av voldsbegrepet i straffeloven. Psykisk vold vil ikke
rammes av straffeloven 1902 § 228, som kun setter straff for fysisk
vold eller fysiske krenkelser. Som Justisdepartementet påpeker,
vil imidlertid andre straffebestemmelser kunne komme til anvendelse for
psykisk vold. Straffeloven 1902 § 390a setter straff for skremmende
eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs adferd som krenker
en annens fred. (Bestemmelsen videreføres i straffeloven 2005 § 266.)
Andre aktuelle bestemmelser som er nevnt i forarbeidene er straffeloven
§§ 223 (frihetsberøvelse), 246 og 247 (ærekrenkelser). Hvorvidt
den eller de konkrete handlingene faktisk rammes av straffeloven
vil avhenge av domstolenes tolkning av de aktuelle bestemmelser
i straffeloven. Departementet legger imidlertid til grunn at formuleringen
om skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs adferd,
vil kunne være dekkende for den atferden man ønsker å ramme med
begrepet «psykisk vold».
Flere høringsinstanser etterlyste mer tydelighet i forhold til
definisjonen av «psykisk vold» enn det som framkom i høringsnotatet.
Selv om begrepet «psykisk vold» ikke videreføres i lovforslaget,
ser departementet at det kan være behov for en nærmere omtale av
hvilke atferd man ønsker å ramme med forbudet i barneloven mot skremmende
eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs adferd. Departementet
mener man må kunne ta utgangspunkt i begrepet «psykisk vold». Begrepet
har imidlertid ingen entydig definisjon, og kan variere både etter
fagfelt, blant fagfolk, og avhengig av hvem som utsettes for volden.
Departementet mener at «skremmende eller plagsom opptreden eller
annen hensynsløs adferd» bør kunne omfatte alle måter å skade, skremme,
ydmyke eller på andre måter krenke barnet uten bruk av fysisk makt,
som er egnet til å gi barnet en følelse av frykt, avmakt, skyld,
skam, mindreverd eller fortvilelse eller en grunnleggende følelse
av ikke å være ønsket eller elsket. Det kan for eksempel omfatte
innelåsning av barnet i et rom, bruk av trusler om straff eller
trusler om at barnet skal bli forlatt eller skadet, trusler om å
skade en av barnets omsorgspersoner, søsken eller kjæledyr, ydmykelser,
utskjelling, herunder å kalle barnet ved ukvemsord, følelsesmessig
manipulering, latterliggjøring, særlig mens andre hører på, nedvurdering,
verbal trakassering og følelsesmessig avvisning. Eksemplene er ikke
ment å være uttømmende. Ved gjentagende mønstre skal det mindre
til for at atferden vil rammes. Ved mer ekstreme handlinger vil en
enkelthendelse være nok til at det rammes.
Som nevnt ovenfor vil spørsmålet om den eller de konkrete handlingene
rammes av straffeloven avhenger av domstolenes tolkning av de aktuelle
bestemmelser i straffeloven i forbindelse med den konkrete straffesaken.
Det legges til grunn at et forbud i barneloven som her foreslås,
og den forståelse som legges til grunn i forarbeidene, vil få betydning
for tolkningen av straffelovens bestemmelse. Det må også her kunne
legges vekt på at det at atferden er rettet mot barn, senker terskelen
for hva som rammes.
Departementet opprettholder på denne bakgrunn intensjonen i forslaget
i høringsnotatet. På bakgrunn av de sterke innvendingene i høringsrunden
mot utvidelse av voldsbegrepet, har departementet imidlertid foretatt
endringer i forslaget til lovtekst, for å få kongruens med straffeloven.
Departementets forslag innebærer en presisering i barneloven § 30
hvor det uttrykkelig sies at vold og skremmende eller plagsom opptreden
eller annen hensynsløs atferd overfor barn er forbudt, selv om det
skjer som ledd i barneoppdragelsen.
Som det framgår i høringsrunden kan det være gode grunner for
å flytte. Av og til vil det også være helt nødvendig, for eksempel
av hensyn til økonomi. Flytting kan være en stor belastning for
barn. I noen tilfelle kan det være nødvendig at foreldre strekker seg
langt for å unngå en flytting, av hensyn til barnets behov for stabilitet.
I andre tilfelle vil fordelene ved å flytte, eller nødvendigheten
av å flytte, veie tyngre enn de ulemper flyttingen medfører. Etter
departementets vurdering vil det være den forelderen avgjørelsen
faktisk gjelder, som er nærmest til å foreta vurderingene og avveiningen
av om flytting er en riktig eller nødvendig avgjørelse, alle forhold
tatt i betraktning. Departementet mener at verken det offentlige eller
den andre forelderen skal kunne hindre en i å flytte. Flyttingen
kan imidlertid medføre behov for en fornyet vurdering av hvor barnet
skal ha fast bosted. Departementet viser i så henseende til regjeringens
vurdering og konklusjon som er gjengitt i proposisjonen, jf. St.meld.
nr. 8 (2008–2009), hvor det også framgår at det skal vurderes å
innføre en varslingsplikt.
Det vil være en stor fordel om foreldre har en best mulig dialog
når det gjelder avgjørelser som får stor betydning for barnet generelt,
og for forholdet mellom barnet og foreldrene. Det vil være behov
for å snakke om hvordan en flytting vil kunne virke inn på barnets
livssituasjon, samværsordningen og hvordan hensynet til barnet kan
ivaretas best mulig. Foreldrene kan ha ulike syn på om det vil være
best for barnet å flytte med den forelderen den i dag bor fast hos,
eller å bli boende i nærmiljøet og få fast bosted hos samværsforelderen.
Det bør i utgangspunktet være en selvfølge at den forelderen som
ønsker å flytte gir informasjon til den andre forelderen i så god
tid som mulig. Den andre forelderen bør gis anledning til å komme
med synspunkter på en slik avgjørelse. Den som ønsker å flytte bør
videre ta seg tid til å ta disse i betraktning, fortrinnsvis før
avgjørelsen er endelig.
Det er vanskelig å tvinge igjennom ved lov at foreldre skal gi
hverandre god og fyllestgjørende informasjon til enhver tid, og
at de skal ha en god dialog om større avgjørelser i barnets liv.
Det kan imidlertid legges til rette for at foreldrene får tid og
anledning til å tenke igjennom situasjonen, og diskutere hva som
vil være den beste løsningen for barnet. En avgjørelse om flytting
må antas å få særlig stor betydning, både for barnet og den andre
av foreldrene. Departementet foreslår derfor å innføre en varslingsplikt
ved flytting, for å tydeliggjøre det ansvaret foreldre har for å
holde hverandre gjensidig orientert om avgjørelser som må antas
å få så stor innvirkning på barnets liv. Dersom foreldrene ikke
kommer fram til enighet gjennom samtaler seg imellom, eller har
behov for bistand i forhold til å kommunisere, kan de få hjelp fra
en nøytral tredjeperson ved mekling. Det vil da være viktig at det
er tid til både å tenke igjennom og diskutere saken, og å få time
til mekling før flyttingen eventuelt gjennomføres. Hvis foreldrene
fortsatt ikke blir enige om hva som er best for barnet, kan det
være behov for å få løst spørsmålet ved retten. Det må være tilstrekkelig
tid til å få reist sak for å få en foreløpig avgjørelse på hvor
barnet skal bo fast. Departementet foreslår at varslingsplikten
skal gjelde både bostedsforelderen og samværsforelderen.
Barnelovutvalget foreslo en varslingsfrist på seks uker, tilsvarende
den danske varslingsfristen. Målsettingen med varslingsregelen vil
som nevnt være å gi foreldrene tid og anledning til å tenke igjennom
situasjonen, drøfte hvordan flyttingen vil virke inn på samværet
og om det bør foretas en ny vurdering av hvor barnet skal bo fast,
og eventuelt gå til mekling og rettssak dersom foreldrene ikke blir
enige. Hvor lang tid foreldrene trenger til å gå igjennom en slik prosess,
vil kunne variere etter omstendighetene. Det vil blant annet kunne
avhenge av kommunikasjonen mellom foreldrene, barnets alder, tilknytning
til hver av foreldrene og til nærmiljøet, samt flytteavstanden. Det
vil også kunne variere hvor lang ventetid det vil være for å få
time til mekling, og hvor lang saksbehandlingstid det er ved domstolen.
På den ene side vil det være ønskelig å komme lengst mulig i
en slik prosess før flyttingen gjennomføres. På den annen side kan
det også være behov for å kunne gjennomføre en flytting innen rimelig
tid, i forhold til for eksempel muligheter for arbeid, bolig, av
økonomiske hensyn eller andre grunner, samt å ha en viss handlefrihet
generelt sett. Etter departementets syn kan en ikke ha som mål å
nødvendigvis ha avklart alle spørsmål og uenigheter i forkant av
flyttingen. En eventuell rettssak vil kunne ta lang tid, og å vente
til en eventuell avgjørelse er endelig vil innebære en alt for stor
hindring i forhold til bevegelsesfriheten. Departementet antar at
seks uker vil være tilstrekkelig til å få tenkt grundig gjennom
saken, drøfte den, og eventuelt få reist sak om en midlertidig avgjørelse.
Departementet legger også til grunn at det vil være mulig å få meklingstime
på kort varsel i en slik situasjon, slik at det ikke vil være noe
problem å få gjennomført én eller flere meklingstimer.
Det har i høringsrunden også kommet innspill om at det vil være
vanskelig å forstå om regelendringene ved flytting bare skal gjelde
overfor foreldre med del i foreldreansvaret når det er samværet
man ønsker ivaretatt. Bakgrunnen for å innføre en varslingsregel i
forbindelse med flytting er først og fremst de konsekvenser flytting
vil kunne få for samværet og kontakten mellom den ene forelderen
og barnet. Departementet mener at en varslingsregel må gjelde i
forhold til den som har samvær, uavhengig av om vedkommende har
del i foreldreansvaret eller ikke.
I utgangspunktet ligger det i det å ha felles foreldreansvar
at man generelt sett holder hverandre gjensidig orientert om vesentlige
forhold i barnets liv, slik at begge foreldre kan utøve den omsorg
og omtanke som barnet har krav på etter barneloven § 30. Det vil også
innebære å informere om eventuell flytting. I noen tilfeller har
en forelder del i foreldreansvaret uten å ha en avtale eller avgjørelse
om samvær med barnet. Når en forelder verken har avgjørelse eller
avtale om samværsrett, kan dette skyldes forskjellige forhold, som
for eksempel at vedkommende ikke er interessert i kontakt med barnet,
mener det er best for barnet at han eller hun ikke er mer deltakende
i barnets liv, er utilgjengelig, at det er praktisk vanskelig å
gjennomføre, eller at en domstol har kommet til at det ikke er til
barnets beste at det er samvær.
I de tilfeller hvor det ikke foreligger avtale eller avgjørelse
om samvær, vil det ikke være et samvær som skal ivaretas. Det vil
etter departementets vurdering være unødvendig byrdefullt å ha en
spesifikk varslingsplikt overfor en person som ikke er deltakende
i barnets liv. Etter departementets syn bør det derfor ikke innføres
en slik varslingsplikt ved flytting i de tilfelle det ikke foreligger
en avtale eller avgjørelse om samvær. Det understrekes at varslingsplikten
vil gjelde i de tilfelle hvor det foreligger en muntlig eller skriftlig
avtale eller avgjørelse om samvær, men hvor denne blir boikottet
av bostedsforelderen eller samværsforelderen ikke oppfyller samværsavgjørelsen.
En forelder med del i foreldreansvaret vil også alltid ha rett til
informasjon om barnet, og kan få informasjon ved forespørsel, eller
ved generelt sett å involvere seg i barnets liv.
Både utvalgets flertall og første mindretall foreslo at det skulle
være et kriterium at samværet «verte vesentleg vanskelegare», for
henholdsvis samtykkekrav og varslingsplikt. Når det ikke er aktuelt
med et krav om samtykke for å kunne flytte, men kun å innføre en
varslingsplikt, kan et slikt kriterium synes unødvendig strengt.
I tillegg ville det kunne gi grobunn for konflikt om hva som skal
til for at samværet anses å bli vesentlig vanskeligere. Etter den
danske lovbestemmelsen skal flytting varsles uansett. Fordelen er
både at man slipper et diskusjonstema om når det skal varsles, og
at det er en enkel praktiserbar regel. På den annen side kan det
oppleves som unødvendig å kreve varsling for noe som overhodet ikke virker
inn på samværet. Det kan imidlertid også hevdes at enhver flytting
vil kunne virke inn på samværet. Dersom for eksempel en forelder
flytter inn til en ny partner med barn i nærheten, behøver ikke
det å gjøre det vanskeligere å gjennomføre samværet, men det kan
være at den andre forelderen vil mene at barnets bosted eller omfanget
av samværet bør vurderes på nytt. Departementet har på denne bakgrunn
kommet til at det bør varsles ved enhver flytting.
Barnelovutvalget peker på at flytting kan være et beskyttelsestiltak
i tilfeller hvor den ene forelderen er utsatt for vold og overgrep
fra den andre. Det er også en rekke høringsinstanser som har pekt
på dette. Departementet antar at problemstillingen er mindre aktuell
når det ikke er snakk om å innføre et samtykkekrav, men kun en varslingsplikt.
Bergen krisesenter og Krisesentersekretariatet har gitt uttrykk
for at også en varlingsplikt vil være et stort problem for kvinner som
er utsatt for vold og overgrep eller trusler. Det pekes blant annet
på at en varslingsregel som vil åpne for mekling og rettslig tvist
om barnets bosted vil kunne bli brukt av voldelige menn som en trusselmulighet,
og at kvinnene først og fremst vil tenke på å beskytte barna og
derfor ikke ta sjansen på å flytte og dermed åpne opp for en eventuell
rettssak. Det pekes videre på at mange av disse mennene/fedrene
ikke oppfattes som voldelige av noen andre enn dem de er eller har
vært i en kjærlighetsrelasjon til, noe som vil øke kvinnens redsel
for ikke å bli trodd ved en eventuell rettssak.
Det er meget uheldig dersom det foretas endringer i loven som
gjør situasjonen mer byrdefull enn den allerede er for personer
som er utsatt for vold og trusler fra en tidligere partner. Departementet
mener at det ikke kan kreves at en gir informasjon om flytting hvis
det medfører en reell risiko for å utløse vold eller trusler om
vold. Det må kunne legges til grunn at en domstol som behandler
en sak om fast bosted, hvor den ene forelderen har unnlatt å varsle
den andre av slike grunner, ikke vil la dette slå negativt ut overfor
en bostedsforelder som hadde behov for å beskytte seg og/eller barnet.
Departementet ser vanskelighetene i de situasjonene hvor det
synes umulig å sannsynliggjøre at den andre forelderen er truende
eller voldelig. I realiteten er imidlertid dette et problem i forhold
til bevissituasjonen, som etter departementets vurdering må søkes ivaretatt
på andre måter. Tilsvarende problemstilling vil også kunne være
aktuell i forhold til samvær. Utfordringen for domstolene vil være
å avdekke hva som er den faktiske situasjonen, og om det foregår vold
eller trusler.
Departementet mener at det vil være riktig å videreføre og styrke
innsatsen mot vold i nære relasjoner framfor å unnlate å lovfeste
en varslingsplikt som i normaltilfellene vil være urimelig å ikke
følge. Departementet er klar over at det å reise sak, eller å opplyse
om at en ønsker å reise sak, kan oppleves som en trussel og faktisk
også kan brukes som maktutøvelse overfor en tidligere partner. Selv
om det i enkelte situasjoner brukes mer som et maktmiddel enn for
å prøve å oppnå en best mulig omsorgssituasjon for barnet, må det
være mulighet for å få prøvet bostedsspørmålet for retten dersom
foreldrene ikke blir enige. Det vil da være domstolens oppgave å
komme fram til den løsningen som vil være best for barnet. For aktørene
ved retten vil det være viktig å være oppmerksom på problemstillingen
og gjøre seg nytte av den kunnskapen som nå foreligger om dette
vanskelige temaet.
Barnelovutvalgets mindretall som foreslo en varslingsplikt, mente
at det ikke ville være i samsvar med barnets beste å innføre en
sanksjonsregel for det tilfellet at en forelder ikke oppfyller sin
varslingsplikt. En mulig sanksjon som ble nevnt var at barnet automatisk
skulle få bosted hos den andre forelderen. Departementet er enig
i at det er helt klart at det alltid må være barnets beste som er
avgjørende kriterium, uavhengig av foreldrenes handlinger og oppførsel.
Som utvalget peker på, og som også framheves i de danske forarbeidene,
vil unnlatt varsling kunne tillegges vekt ved en eventuell etterfølgende
sak om bosted for barnet. Unnlatelse av varsling vil kunne si noe
om en parts samarbeidsevner og respekt for overholdelse av regler,
som igjen kan si noe om hvor godt egnet forelderen er til å ivareta
barnets behov for god kontakt med begge foreldre. Retten må selvfølgelig legge
avgjørende vekt på hva som er barnets beste, men unnlatt varsling
kan være ett av flere momenter som får betydning ved vurderingen
av hva som er til barnets beste. Manglende varsling fra samværsforelderens
side vil på samme måte kunne si noe om dennes evne til å gi barnet
stabilitet og forutsigbarhet, og derfor kunne tilsi begrensning
av samværets omfang. Det må påligge den som vil flytte å dokumentere
at varslingsplikten er overholdt.
Departementet vil sørge for at det iverksettes tiltak for å gi
god informasjon om varslingsplikten i forbindelse med innføringen
av regelen, for eksempel gjennom familiekontorene når partene er
til mekling ved samlivsbruddet.
Utvalgets flertall (alle unntatt én) mener at barneloven ikke
bør ha noe utgangspunkt om barnets bosted. Flertallet legger vekt
på å sikre foreldrenes avtalefrihet og mener det ikke bør legges
føringer i lovteksten. Mindretallet (ett medlem) mener at delt bosted
bør være lovens utgangspunkt og at dette bør være bostedsløsningen
etter et samlivsbrudd med mindre noe annet avtales.
Når foreldre skiller lag, er det helt grunnleggende at de kommer
fram til en bosteds- og samværsløsning som i størst mulig grad er
til det enkelte barns beste. Det er dermed viktig at foreldre når
de avtaler bostedsordning for sitt barn tar utgangspunkt i hva som vil
være den beste ordningen for barnet. Barn er forskjellige. Det må
alltid tas hensyn til det individuelle barns forhold. Da vil det
være uheldig om loven gir føringer om en bestemt bostedsordning.
Flertallet i utvalget og et stort flertall av høringsinstansene
mener at barneloven ikke bør ha noe utgangspunkt om barnets bosted.
Mange av høringsinstansene uttaler at delt bosted kan være en bra
løsning for barn dersom visse forutsetninger er til stede. Samtidig
understreker mange av instansene at barnets alder er en viktig faktor.
Delt bosted kan være problematisk for de minste barna. Også når
barn blir eldre kan det, blant annet av hensyn til en sterk tilknytning til
nærmiljøet, venner og fritidsaktiviteter, være vanskelig å ha to
bosteder.
Selv om delt bosted kan fungere for en del familier, betyr ikke
dette at loven bør ha delt bosted som hovedregel.
Foreldrene ville med en løsning om delt bosted som hovedregel
selvsagt stå fritt til å avtale at barnet skal bo fast hos den ene.
Det er likevel fare for at det utgangspunktet loven gir anvisning
på, i mange tilfeller ville bli valgt uten den nødvendige vurdering
fra foreldrenes side av hva som er den beste løsningen for deres
barn. Det er også en viss fare for at noen vil føle seg presset
til en slik ordning av en sterkere part.
Når loven ikke har noe utgangspunkt, må foreldrene forsøke å
bli enige om en avtale basert på hva som vil være det beste for
barnet. Blir de ikke enige, kan de gå til sak. I mellomtiden bor
barnet hos en av dem, hvis de ikke er enige om noe annet. I slike
tilfeller er samarbeidsklimaet mellom foreldrene trolig dårlig,
og departementet antar at delt bosted fram til sak kommer for retten
i mange tilfeller kan være en påkjenning for barnet på grunn av
konfliktnivået.
Avgjørelsen om hvor barnet skal bo må baseres på hva som er det
beste for barnet. Departementet mener dette sikres best ved at barneloven
ikke har noe utgangspunkt om barnets bosted. Departementet mener
også et slikt utgangspunkt ville vært i strid med barnelovens grunnleggende
utgangspunkt om at det skal foretas en konkret barnets beste-vurdering
i hvert tilfelle. Departementet foreslår på denne bakgrunn at dagens
regel beholdes.
Utvalget har delt seg med hensyn til om det bør gis adgang til
å idømme delt bosted. Flertallet i utvalget mener det er prinsipielt
betenkelig å beskjære domstolkompetansen på den måten loven gjør
i dag. Flertallet i utvalget mener at domstolene bør gis adgang
til å kunne idømme delt bosted. Flertallet har delt seg i to fraksjoner;
fem av de syv medlemmene som mener at domstolene bør gis adgang
til å idømme delt bosted mener at det må inntas et vilkår om særlige
grunner i lovteksten. På denne måten får en gitt et klart signal
om at en del forutsetninger normalt må være til stede for at retten
skal falle ned på delt bosted.
Et krav om særlige grunner fører til at avgjørelsen om bosted
må begrunnes særskilt. Et mindretall av flertallet mener at det
ikke er grunn til å ta inn vilkåret om særlige grunner i lovteksten,
men at forutsetningene må fremgå av forarbeidene.
Mindretallet i utvalget mener at domstolene ikke bør gis adgang
til å kunne idømme delt bosted, og at det således ikke bør gjøres
noen endringer i dagens rettstilstand.
I henhold til barneloven kan foreldrene avtale at barnet skal
bo fast hos begge. Retten kan imidlertid ikke idømme delt bosted.
Spørsmålet om domstolens adgang til å idømme delt bosted har vært
gjenstand for diskusjoner gjentatte ganger i Norge.
Når en sak tas til behandling av domstolen vil det sannsynligvis
foreligge et høyt konfliktnivå mellom foreldrene. Når godt samarbeid
og fravær av et høyt konfliktnivå mellom foreldrene er en av de
forutsetningene forskningen viser må være til stede for at det skal
kunne fungere bra for barnet å ha delt bosted, ser departementet
at det er klare betenkeligheter knyttet til forslaget om å gi domstolen
myndighet til å idømme delt bosted. Delt bosted innebærer som nevnt
at foreldrene har felles beslutningsmyndighet i avgjørelser vedrørende
barnet. Det vil derfor kunne være grobunn for stadig nye konflikttemaer
rundt barnet.
Departementet er imidlertid enig med flertallet i barnelovutvalget
om at det ikke kan utelukkes at det kan være til barnets beste i
gitte situasjoner å idømme delt bosted mot en eller begge foreldrenes
vilje. Det er som nevnt et overordnet prinsipp at domstolen ved sin
avgjørelse skal legge avgjørende vekt på barnets beste. Departementet
mener, i likhet med flertallet i utvalget, at det kan være prinsipielt
betenkelig å avskjære domstolens kompetanse på den måten loven gjør
i dag. Departementet foreslår derfor å åpne for at det blir gjort
endringer i gjeldende rett, og at domstolen får myndighet til å
idømme delt bosted, selv om en eller begge foreldrene ikke er enige.
Flertallet i utvalget mener det må inntas et vilkår om særlige
grunner i lovteksten for å kunne idømme delt bosted. Mindretallet
av de som går inn for delt bosted mener at dette ikke er nødvendig
så lenge det framgår av lovens forarbeider hvilke forutsetninger som
må være til stede for at domstolen skal kunne idømme delt bosted.
Utgangspunktet for domstolens avgjørelse er å komme fram til
en løsning som er til barnets beste. På den ene side kan det hevdes
at en derfor ikke trenger å ta inn et vilkår om særlige grunner,
fordi det må være tilstrekkelig at avgjørelsen om delt bosted faktisk
vil være til barnets beste. På den annen side ser departementet
en fare for at delt bosted idømmes i større utstrekning enn det
er grunnlag for. Departementet mener derfor at det er avgjørende
for å ivareta hensynet til barnet at det stilles krav i lovteksten
om at det må foreligge særlige grunner for at domstolen skal kunne
idømme delt bosted.
Ved vurderingen av om det foreligger særlige grunner, mener departementet
at det må ses hen til den forskning som foreligger.
Departementet vil særlig vise til at vedvarende foreldrekonflikter
av fagfolk blir framhevet som en vesentlig årsak til at barn får
til dels alvorlige problemer etter samlivsbrudd. På bakgrunn av
at det vil ha formodningen for seg at konfliktnivået er høyt når
en sak havner i retten, vil det som et utgangspunkt måtte antas
at forutsetningene for at delt bosted skal være til barnets beste
ikke foreligger i disse tilfellene. Det kan også være vanskelig
å forutse hvordan konfliktnivået vil utvikle seg i etterkant av
rettssaken. På bakgrunn av at det anses å være særlig belastende
for barn å leve med delt bosted dersom forutsetningen om godt foreldresamarbeid
ikke foreligger, mener departementet at domstolen må ha en stor
grad av sikkerhet for at delt bosted vil være til barnets beste før
dette idømmes. Dersom domstolen er i tvil, må en feilvurdert avgjørelse
om delt bosted antas å få mer skadelige konsekvenser enn en feilvurdering
i motsatt retning. I vilkåret om at det må foreligge særlige grunner,
ligger det derfor også et strengere krav til visshet om at dette
vil være til barnets beste, enn i andre tilfelle.
Departementet mener at det må stilles strengere krav, og at det
som et utgangspunkt vil være uaktuelt å idømme delt bosted for barn
under syv år.
Departementet foreslår en endring i barneloven § 36 andre ledd,
slik at retten kan idømme delt bosted når det foreligger særlige
grunner.
Alle utvalgets medlemmer er enige om at legaldefinisjonen av
«vanleg samværsrett» må endres innholdsmessig. Utvalget mener at
definisjonen er for upresis og for knapp, og at den heller ikke
gir uttrykk for den endring som har skjedd i samfunnet de siste årene
med hensyn til omfanget av samværet.
Utvalgets flertall vil beholde en definisjon av vanlig samvær.
Det vises til at legaldefinisjonen har en viktig funksjon i forhold
til de foreldre som har liten kontakt med sine barn, samt at den
kan bidra til at konflikter kan løses utenrettslig. Flertallet mener imidlertid
at definisjonen bør utvides slik at «vanleg samværsrett» gir rett
til å være sammen med barnet en ettermiddag i uken med overnatting,
annenhver helg, tre uker i sommerferien, og annenhver høst-, jule-,
vinter- og påskeferie.
Utvalgets mindretall mener at regelen om «vanleg samværsrett»
bør tas ut av barneloven.
Regjeringen er kommet til at den ønsker å beholde en legaldefinisjon
av «vanlig samværsrett» i barneloven. Stortinget ga sin tilslutning
til dette, se St.meld. nr. 8 (2008–2009), jf. Innst. S. nr. 208 (2008–2009).
Departementet understreker at selv om loven har en definisjon
av hva som anses som «vanlig» samvær, er utgangspunktet at foreldrene
må avtale hvilken samværsløsning som passer best for deres barn. De
kan avtale en ordning som er mer eller mindre omfattende enn «vanlig
samvær». Dersom de avtaler «vanlig samværsrett», eller domstolen
fastsetter en slik ordning, kommer definisjonen til anvendelse.
Departementet ønsker i likhet med utvalget å utvide definisjonen.
Utvalgets forslag innebærer at definisjonen utvides med én overnatting
i uken ved at ettermiddagssamværet forlenges med overnatting. Den
største forskjellen fra i dag gjelder feriene. Nå omfatter definisjonen
14 dager i sommerferien og jul eller påske. Utvalget foreslår at
definisjonen skal omfatte tre uker i sommerferien og annenhver høst-, jule-,
vinter- og påskeferie. Departementet er i hovedsak enig i utvalgets
forslag til utvidelse av definisjon. Utvidelsen antas å være i samsvar
både med en utvikling der fedre i stadig større grad ønsker nær kontakt
med barna sine, og med samværsordninger mange familier har i dag.
Det er i høringsrunden kommet fram synspunkter om at den foreslåtte
definisjonen er for omfattende for små barn. Departementet ser det
ikke som problematisk å utvide ettermiddagssamværet med overnatting.
De som har vanlig samvær, har allerede overnatting i helgene. Det
er foreldrene som har ansvar for å komme fram til en avtale som
er tilpasset det enkelte barn. For de minste barna vil som regel
«vanlig samværsrett» uansett ikke passe. For et spedbarn kan for eksempel
samværet vare i noen timer på søndag og for en ett- til toåring
fra lørdag til søndag. Departementet ser det heller ikke som problematisk
å utvide antall ferier. Når det gjelder lengden på sommerferiesamværet,
ser departementet imidlertid at tre uker sammenhengende kan bli
for lenge for små barn. Ordlyden utvalget har foreslått utelukker
ikke en oppdeling av sommerferien. For at det skal bli helt klart
at ferien kan deles, foreslår imidlertid departementet en tilføyelse,
slik at det går fram av ordlyden at «vanlig samværsrett» innebærer
til sammen tre uker i sommerferien.
Utvalget har foreslått å inkludere høst- og vinterferie i definisjonen
av vanlig samvær, slik at annenhver av disse feriene tilbringes
hos samværsforelder. Departementet er enig i dette. Hva angår jule-
og påskesamværet, bør foreldrene, eventuelt domstolen, presisere
nærmere hvor lenge dette skal vare. Når det gjelder jul og påske,
foreslår utvalget en endring fra gjeldende rett. I dag gir en avtale
om vanlig samvær rett til å være sammen med barnet jul eller påske. Barnelovutvalget
foreslår at «vanlig samværsrett» skal gi rett til å være sammen
med barnet annenhver jule- og påskeferie. Dette innebærer altså
en endring fra i dag, der det ikke nødvendigvis skal være samvær annenhver
jul og påske, men der begge foreldrene skal få feire en av høytidene
sammen med barnet hvert år. Departementet ser at begrunnelsen for
dagens regel, muligheten for å ha faste tradisjoner, fortsatt kan
gjøres gjeldende. Departementet ser imidlertid også verdien av at
barnet kan bli kjent med tradisjonene i familiene til begge foreldrene
og er enig med utvalget i at definisjonen bør gi rett til samvær annenhver
jul og påske.
Det har vært anført at den foreslåtte definisjonen av «vanlig
samvær» ikke er mer presis enn dagens definisjon. Den nye ordlyden
er på samme detaljeringsnivå som gjeldende ordlyd. Enkelte har etterlyst en
mer konkret angivelse i loven av for eksempel når helgesamværet
skal starte og slutte og hvor lenge samværet i høytidene skal vare.
Departementet ser at en mer detaljert angivelse av hva «vanlig samvær» innebærer
kunne redusert konflikter mellom foreldre. På den andre siden skal
legaldefinisjonen av vanlig samvær passe for svært mange ulike familier,
der blant annet barnets alder og geografisk avstand mellom foreldrene
kan spille inn. Noen foretrekker for eksempel at samværsforelder
henter barnet i skole/barnehage. Dette er kanskje ikke mulig der
samværsforelder har lang reisevei og må dra til barnets bosted etter
ordinær arbeidstid for å hente barnet til samvær. Departementet
understreker at legaldefinisjonen er et utgangspunkt for hvor mye
samvær man har rett til dersom det er avtalt eller fastsatt «vanlig
samværsrett». Det bør i tillegg presiseres nærmere hvordan dette
skal praktiseres.
Barnelovutvalget mener at det bør gå fram av barneloven § 43
at samvær kan fastsettes til opp til 7 av 14 dager. Utvalget mener
at hvor et slikt omfattende samvær er til barnets beste, bør ikke
domstolene være tilbakeholdne med å fastsette en samværsordning
som innebærer at barnet bor halvparten av tiden hos hver av foreldrene,
selv om barnet altså har fast bosted hos en av dem.
En presisering i loven slik utvalget har foreslått innebærer
ikke endring i rettstilstanden. Også i dag kan det avtales en samværsordning
som innebærer at barnet bor halvparten av tiden hos hver av foreldrene, og
domstolen kan fastsette en slik ordning. En endring i ordlyden vil
imidlertid kunne ha en normgivende effekt.
For departementet er det viktig at foreldrene når de avtaler
samværsordning for sitt barn skal ta utgangspunkt i hva som vil
være den beste ordningen for barnet. Utvalget skriver at det normalt
vil være til barnets beste med størst mulig kontakt med begge foreldre.
Departementet kan ikke se at dette synspunktet er underbygget og
at det kan stilles opp som et generelt utgangspunkt at mest mulig
samvær normalt er til barnets beste.
Det må alltid foretas en konkret vurdering av hva som vil være
barnets beste. Departementet ser det derfor som uheldig dersom en
presisering i loven av at det er mulig å avtale 50 prosent samvær
vil bli oppfattet som en norm. I så fall vil mange foreldre oppfatte
at loven har en norm som i mange tilfeller ikke vil være til barnets
beste, og som svært mange foreldre uansett ikke kan oppfylle på
grunn av reiseavstanden. Særlig problematisk mener departementet dette
vil være dersom legaldefinisjonen blir endret slik departementet
foreslår ovenfor. I så fall kan legaldefinisjonen bli oppfattet
som en minimumsgrense og 50 prosent samvær som en maksimumsgrense. Da
er det fare for at foreldre tar utgangspunkt i disse tidsangivelsene
framfor å ta utgangspunkt i hvilken samværsordning som vil fungere
best for deres barn.
Departementet forslår på denne bakgrunn å beholde dagens ordlyd
i barneloven § 43 første ledd.
Utvalget har diskutert om det bør innføres en samværsplikt, men
har kommet til at det ikke bør gjøres endringer i dagens regelverk.
Spørsmålet om samværsplikt har vært drøftet flere ganger og blitt
avvist med hovedbegrunnelsen at et tvungent samvær ikke nødvendigvis
vil være til barnets beste. Flertallet av instansene, som har uttalt
seg eksplisitt om spørsmålet, støtter utvalget i at dagens rettstilstand
bør opprettholdes. Departementet er enig i at det kan være fare
for at samvær mellom barnet og en som ikke ønsker samvær kan bli
til skade for barnet. De fleste samværsforeldre har imidlertid en
velutviklet ansvarsfølelse, et ønske om kontakt med egne barn og
følger sannsynligvis lojalt opp de avtaler eller avgjørelser som
foreligger. I disse tilfeller vil det ikke være noe problem med
en samværsplikt.
Der en foreldre uteblir fra samvær innebærer imidlertid dette
en samværsplikt for den barnet bor hos. Bostedsforelderen kan ikke
disponere tiden sin fritt, men er tvunget til å ta hånd om barnet.
Det kan derfor stilles spørsmål om det er til barnets beste å være
sammen med en bostedsforelder som kanskje sårt trenger avlastning,
og som muligens hadde andre planer som må skrinlegges som følge
av at samværsforelderen ikke følger opp avtalen.
En som ikke gir fra seg barnet til samværsforelderen kan idømmes
bot. En kunne derfor argumentere med at også uteblivelse fra samvær
skal kunne gi økonomiske konsekvenser. Det ville likestille bostedsforelderens
og samværsforelderens samværssabotering, noe som også er viktig
ut fra et kjønns- og likestillingsperspektiv. Siden kvinnen er bostedsforelder
og mannen samværsforelder i flertallet av saker, rammes kvinner
og menn i dag ulikt. Det stilles krav til mor som bostedsforelder
som en far som samværsforelder går fri fra.
Selv om departementet får en del henvendelser fra mødre som opplever
at far ikke oppfyller samværsavtalen, til stor skuffelse for barnet
og til ulempe for mor, kan manglende oppfølgning av samværsavtaler
ikke antas å være et stort problem. På denne bakgrunn og med stor
vekt på høringsinstansenes synspunkter, finner departementet det
derfor verken nødvendig eller hensiktsmessig å foreslå en endring
i gjeldende rett.
Departementet foreslår endring i barneloven § 44 andre ledd siste
punktum slik at også departementets vedtak er tvangsgrunnlag for
utlegg.
Utvalget peker på at det er en reell problemstilling at enkelte
barn i dag ikke får nødvendig eller hensiktsmessig helsehjelp fordi
samtykke fra en av foreldrene mangler. Utvalget foreslår at barnet
kan gis helsehjelp dersom helsepersonell mener at det er til barnets
beste og én av foreldrene samtykker.
Som utvalget viser til, og som også påpekes i høringsrunden,
er det en reell og ikke helt upraktisk problemstilling at enkelte
barn i dag ikke får nødvendig eller hensiktsmessig helsehjelp. Det
kan dreie seg om mange og forskjellige situasjoner, som for eksempel behov
for utredning ved mistanke om vold og overgrep mot barnet, behov
for samtaler med fagpersoner i forbindelse med foreldres samlivsbrudd,
eller medisinering hvor det er faglig uenighet om hva som er beste
behandlingsmåte. Det kan være både behandling av somatiske sykdommer
og psykisk helsehjelp, og det kan være snakk om helsehjelp som er
helt ordinær eller som er mer omdiskutert.
Helsehjelp krever samtykke dersom det ikke foreligger et tvangsgrunnlag
eller nødrettstilfelle. Det er foreldre som normalt samtykker på
vegne av sine barn inntil barnet når helserettslig myndighetsalder
ved 16 år, jf. pasientrettighetsloven § 4-4. Barnet selv skal høres,
og barnets mening skal tillegges økende vekt ut fra alder og modenhet.
Det er ikke meningen å endre på disse utgangspunktene, slik at ansvaret
og retten til å ta avgjørelser overføres fra foreldrene til det
offentlige. Regelen om at begge foreldre må samtykke til større
avgjørelser om barnet, kan imidlertid få alvorlige konsekvenser
i forhold til helsehjelp til barnet. Det å la være å gjennomføre
en handling kan innebære en like stor og alvorlig avgjørelse som
det å gjennomføre en handling. Særlig når det gjelder helsehjelp
kan unnlatelse bli langt mer dramatisk enn å gjennomføre en undersøkelse
eller behandling. Departementet mener det er viktig og nødvendig
å sørge for at barn får tilstrekkelig hjelp i tide, og støtter derfor
i hovedsak utvalgets forslag. Departementet foreslår på denne bakgrunn
at regelverket endres slik at det i gitte tilfelle skal være tilstrekkelig
med den ene forelderens samtykke til helsehjelp.
Departementet har vurdert i hvilket lovverk endringene skal foretas.
Pasientrettighetsloven § 4-4 gir hovedreglene om foreldres rett
til å samtykke til helsehjelp på vegne av barna sine. De foreslåtte
endringene innebærer en presisering av pasientrettighetsloven § 4-4
første ledd. Endringene vil imidlertid også innebære en presisering
i forhold til barneloven §§ 37 og 42 andre ledd, og et unntak fra
hovedregelen i barneloven § 30 første ledd, og endringen vil således
ha relevans til begge regelsettene. Departementet mener imidlertid
at endringen er nødvendig i pasientrettighetsloven, på bakgrunn
av at man her må kunne forvente å finne en presis regel om samtykke til
helsehjelp, og at det vil være mest hensiktsmessig at endringen
bare foretas her. Departementets forslag er utarbeidet i samråd
med Helse- og omsorgsdepartementet.
Barneloven og pasientrettighetsloven tolkes slik at den som ikke
har omsorgen for barnet, likevel ikke kan motsette seg at det gis
helsehjelp som må regnes som ledd i den daglige og ordinære omsorgen
for barnet, for eksempel behandling av øreverk, halsbetennelse,
influensa og så videre. Det ligger til den forelder som til enhver
tid er sammen med barnet å ta slike avgjørelser om den daglige og
ordinære omsorgen for barnet, jf. barneloven §§ 37 og 42 andre ledd.
Slik grunnleggende helsehjelp kan besluttes av én av foreldrene
uavhengig av om foreldrene bor sammen eller hver for seg, og uavhengig
av om de har del i foreldreansvaret eller ikke. Departementet antar
at regelverket vil bli lettere tilgjengelig for publikum dersom
dette tydeliggjøres i pasientrettighetsloven. Departementet foreslår
derfor å lovfeste at det vil være tilstrekkelig at én av foreldrene
samtykker til helsehjelp som må regnes som ledd i den daglige og
ordinære omsorgen for barnet.
Departementet foreslår videre at det skal være tilstrekkelig
med den ene forelderens samtykke dersom kvalifisert helsepersonell
anser helsehjelp som nødvendig for at barnet ikke skal ta skade.
Kravet om kvalifisert helsepersonell sikrer at helsepersonellet innehar
den nødvendige faglige kompetansen til å uttale seg om barnet vil
kunne ta skade av ikke å få behandling og om helsehjelpen er forsvarlig.
Departementet har sett hen til at det i utgangspunktet er foreldrene,
og ikke det offentlige som tar avgjørelser i forhold til barnet.
Som nevnt vil unnlatelse av handling kunne være vel så inngripende overfor
barnet som det å gjennomføre helsehjelpen. Departementet ser det
derfor slik at det like gjerne kan være den ene som den andre forelderen
som har vurdert situasjonen best i forholdet til barnet. Departementet
antar imidlertid at konsekvensene av unnlatelse oftere vil kunne
være mer alvorlige enn konsekvensene av å gi helsehjelpen, når helsepersonell
mener barnet kan ta skade av ikke å få helsehjelpen.
Departementet er enig med utvalget i at det ikke er en god løsning
å flytte samtykkekompetansen fra foreldreansvaret til bostedskompetansen,
og viser blant annet til at det kan være situasjoner hvor samværsforelderen
er alvorlig bekymret for barnet, og at dette for eksempel kan skyldes
forhold i bostedshjemmet.
Utvalgets forslag omfatter formålstjenlig undersøkelse og nødvendig
medisinsk behandling. Departementet er enig i synspunktene som har
framkommet i høringsrunden om at det er mer hensiktsmessig å benytte
ordet helsehjelp, i tråd med begrepsbruken i pasientrettighetsloven.
Av definisjonsbestemmelsen i pasientrettighetsloven § 1-3 bokstav
c fremgår at «helsehjelp» blant annet vil omfatte handlinger som
har som formål å forebygge, diagnostisere eller behandle. Det er
imidlertid også et spørsmål om kriterier for hvilken type helsehjelp
som omfattes av forslaget. Begrepet «nødvendig helsehjelp» tilsvarer pasientrettighetslovens
begrep for hvilke pasienter som får rett til prioritert helsehjelp,
og er derfor uheldig å bruke når det vil ha et annet innhold. Departementet
foreslår derfor at forutsetningen for at den ene forelder kan samtykke
sammen med helsepersonell er at barnet kan ta skade av ikke å få
helsehjelpen. Hva som vil kunne være skadelig for barnet vil måtte vurderes
konkret og vil bero på et helsefaglig skjønn hos helsepersonellet.
Departementet mener det er viktig at begge foreldre som har del
i foreldreansvaret konsulteres før det gis helsehjelp. Det vil sikre
den andre forelderen anledning til å legge fram sine eventuelle
innvendinger, slik at helsepersonellet kan ta disse i betraktning
ved sin vurdering. Det antas ikke som hensiktsmessig at begge foreldrene
skal høres dersom barnet gis helsehjelp som ledd i den daglige og
ordinære omsorgen. Dette dreier seg om et stort antall trivielle
eller mindre alvorlige tilstander som behandles rutinemessig.
Utgangspunktet er at den andre forelderen skal høres. Det kan
likevel være tilfeller hvor helsepersonellet ikke får tak i den
andre forelderen, eller hvor denne ikke vil uttale seg. Departementet
foreslår derfor at det ikke skal være et absolutt krav at den andre forelderen
får si sin mening, men at vedkommende så vidt mulig skal høres før
helsehjelpen gis. Dette kan kun fravikes hvis det er umulig eller
urimelig byrdefullt å innhente den andre forelderens synspunkter.
I de tilfellene det vil medføre fare eller på annen måte få alvorlig
konsekvenser å skulle varsle den andre forelder, må det kunne legges
til grunn at nåværende nødrettsregler eller akutt-tilfellelovgivning
vil være tilstrekkelig.
I tråd med utvalgets forslag går departementet inn for en klageadgang.
Departementet er imidlertid enig i de innspillene som har kommet
i høringsrunden om at klageinstansen bør ha særlig kompetanse på
helsespørsmål, og foreslår derfor at Helsetilsynet skal være klageinstans.
Departementet foreslår at en forelder som mener barnet trenger helsehjelp
men ikke får medhold, skal kunne klage til Helsetilsynet i fylket.
Det samme gjelder en forelder som mener at barnet ikke bør få helsehjelp,
men hvor helsehjelpen likevel besluttes gitt. Klageretten bør etter
departementets oppfatning ikke gjelde for beslutning om å yte helsehjelp
som ledd i den daglige og ordinære omsorgen for barnet.
Utvalget foreslår en mindre endring i arveloven § 4, slik at
man får like regler om henholdsvis farskap og morskap som grunnlag
for slektsarverett. Forslaget innebærer ingen realitetsendring.
Departementet er enig med utvalget i at den likestilling både
mellom mor og far, og mellom barn uavhengig av foreldrenes status
som lovendringen tilsiktet, må få som konsekvens at arveloven inneholder like
regler om henholdsvis farskap og morskap som grunnlag for slektsarverett.
Departementet foreslår derfor en endring i arveloven i tråd med
utvalgets forslag og med en presisering av begrepsbruken i tråd med
høringsuttalelsen fra Justisdepartementet.
Barnelovutvalget har drøftet om det bør være en generell hovedregel
om felles foreldreansvar uavhengig av foreldrenes tilknytning til
hverandre på fødselstidspunktet. Utvalgets flertall mener dagens
regler bør opprettholdes. Et mindretall mener det bør være felles
foreldreansvar uavhengig av om foreldrene har bodd sammen.
Tanken bak felles foreldreansvar er at begge foreldre skal være
likestilt i forhold til barnet og i like stor grad ta del i barnestell
og barneoppdragelse. Felles foreldreansvar innebærer at begge foreldre
skal være med på å treffe beslutninger og være enige om barnets
personlige forhold.
Som det framgår av St.meld. nr. 8 (2008–2009) ønsker ikke regjeringen
å innføre en regel om automatisk felles foreldreansvar for de tilfellene
der foreldrene ikke bor sammen eller er gift ved barnets fødsel.
Dette er i samsvar med utvalgets flertall og flertallet av de høringsinstansene
som har uttalt seg om spørsmålet. Hovedbegrunnelsen er at fordi
denne gruppen er så sammensatt, vil en hovedregel i mange tilfeller
ikke være til barnets beste, samt at det vil kunne være en stor
belastning for mor. Det er imidlertid ikke nok at mor ønsker å ha
foreldreansvaret alene dersom far går rettens vei for å få del i
foreldreansvaret. Rettspraksis viser at det skal foreligge tungtveiende
grunner til at far ikke får del i foreldreansvaret dersom han går
til sak.
Departementet mener mange av dem som får barn sammen uten verken
å være gift eller samboende, vil kunne ha behov for veiledning og
råd om hvordan de kan samarbeide og utøve foreldrerollen på en god
måte.
I dag tilbys ikke mekling til foreldre som aldri har bodd sammen,
til tross for at disse foreldrene, som nevnt, i like stor grad eller
kanskje i større grad har behov for bistand. Departementet ser at
det kan være hensiktsmessig å utvide meklingsordningen slik at disse
foreldrene gis en rett til mekling. For i størst mulig grad å nå
fram til dem som har behov for veiledning og hjelp, bør det pålegges
en plikt for det offentlige å innkalle til slik mekling/rådgivning.
Å utvide meklingsordningen med ca 5 000 nye tilfeller vil medføre
behov for økte ressurser, anslagsvis 15–20 mill. kroner. Departementet
vil derfor i forbindelse med den pågående gjennomgangen av familievernet,
og etter evaluering av meklingsordningen, vurdere dette nøye, og
eventuelt komme tilbake til Stortinget med et konkret lovforslag.
Flertallet i utvalget foreslår at fysisk avhenting av barnet
blir et mulig tvangsmiddel ved tvangsfullbyrdelse av samværsavgjørelser
etter barneloven § 65 andre ledd. Dette i motsetning til i dag,
hvor tvangsbot er eneste virkemiddel.
Innledningsvis vil departementet framheve at det er viktig og
nødvendig å ha regler som sikrer en effektiv gjennomføring og oppfyllelse
av samværsavgjørelser og rettsforlik om samvær.
Slik det går fram av St.meld. nr. 8 (2008–2009), jf. Innst. S.
nr. 208 (2008–2009), synes det mest formålstjenlig med utvidet bruk
av mekling og helhetlig bistand fra hjelpeapparatet for å bidra
til å styrke muligheten for å få gjennomført samværsavgjørelser. Saker
der samvær ikke oppfylles som forutsatt kan være av forskjellig
karakter, men en fellesnevner vil ofte være fastlåste foreldrekonflikter
og barn som lider under dette. Det synes derfor hensiktsmessig at det
i større grad enn i dag benyttes virkemidler som kan hjelpe foreldrene
til å samarbeide til beste for barnet også på dette stadiet.
Departementet vil igangsette tiltak for å prøve ut mekling og
bistand fra hjelpeapparatet på tvangsfullbyrdelsesstadiet. Departementet
antar at et prøveprosjekt knyttet til domstolene kan gjennomføres
innenfor gjeldende rett. Departementet vil ta initiativ til at det,
i samarbeid med Justisdepartementet og Domstolsadministrasjonen,
igangsettes en prøveordning knyttet til en eller flere av de største
tingrettene for å prøve ut alternative virkemidler på tvangsfullbyrdelsesstadiet.
Det kan i neste omgang vurderes lovendringsforslag basert på erfaringene
som høstes.
Departementet antar at regelen i barneloven § 43 femte ledd i
praksis har preventiv effekt i forhold til unnlatt oppfyllelse av
samværsavgjørelser. Det følger av bestemmelsen at dersom den som
har foreldreansvaret eller som barnet bor fast hos hindrer at en samværsrett
gjennomføres, kan den som har samværsrett kreve ny avgjørelse av
omsorgsspørsmålet. Resultatet kan bli at retten finner at hensynet
til best mulig samlet foreldrekontakt tilsier at barnet skal bo fast
hos den andre av foreldrene. I rettspraksis synes dette hensynet
å bli tillagt stadig større vekt.
For å sikre at relevante regler og den nærmere framgangsmåten
under disse er kjent og tilgjengelig for foreldrene det angår, vil
departementet sørge for at det iverksettes informasjonstiltak.
Utvalget har foreslått at hovedregelen om sakskostnader i barnefordelingssaker,
i motsetning til i dag, bør være delte kostnader.
Gjeldende sakskostnadsregler har en viktig preventiv effekt i
forhold til å forhindre ugrunnede og gjentatte søksmål. Dersom dagens
hovedregel snus slik at delte kostnader blir utgangspunktet, kan
omkostningsrisikoen ved å reise sak oppleves å bli mindre for foreldre
med dårlig funderte saker. Dette må antas å gjelde uavhengig av
om den innholdsmessige realiteten i endringen ikke er ment å være
stor. Videre kan en hovedregel om delt kostnadsansvar innebære en
risiko for at en forelder som har gode grunner til å få avgjort
saken ved dom lar være å reise sak av økonomiske grunner, eventuelt
«presses» til å inngå forlik selv om saken ikke egner seg for det,
noe som i ytterste konsekvens kan føre til at hensynet til barnets beste
og beskyttelse av barnet ikke blir tilstrekkelig ivaretatt. Det
er heller ikke nødvendigvis slik at en regel om delte kostnader
som lovens utgangspunkt vil ha en konfliktdempende effekt, slik
utvalget synes å mene. For en forelder som hele tiden har hatt en
god sak kan en slik regel virke urimelig/urettferdig og dermed medvirke
til å øke konfliktnivået mellom foreldrene. Departementet går, etter
en helhetsvurdering, ikke inn for å følge opp utvalgets forslag.
Departementet vil imidlertid framheve at det, sett på bakgrunn
av barnefordelingssakenes spesielle karakter, er en fordel at gjeldende
tvistelov synes godt egnet til å gi det nødvendige spillerom for
nyanserte løsninger. Domstolene kan vurdere om lempingsadgangen/unntaksreglene
bør benyttes pga. helt spesielle forhold i saken eller hensyn som
er spesifikke for en sakstype.