Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen
Gunn Karin Gjul, Gunn Olsen, Kåre Simensen og Arild Stokkan-Grande,
fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg og Ib Thomsen,
fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen, fra
Sosialistisk Venstreparti, Gina Knutson Barstad, fra Senterpartiet, Christina
Nilsson Ramsøy, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke,
viser til at regjeringen i Prop. 14 L (2009–2010) foreslår endringer
i barnelovens bestemmelser om foreldreansvar, bosted og samvær. Komiteen viser
videre til at bakgrunnen for forslagene til endringer i barneloven
er innstillingen fra Barnelovutvalget, NOU 2008:9 Med barnet i fokus
– en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted
og samvær. Komiteen vil understreke at det er et
mål at barn, til tross for et samlivsbrudd, kan opprettholde og
utvikle god kontakt med begge sine foreldre. Komiteen vil
peke på at foreldrenes evne til å samarbeide etter et samlivsbrudd,
er av stor betydning for barnets omsorgssituasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er stor avstand mellom NOU 2008:9 og lovforslaget som nå er
fremmet av regjeringen. Disse medlemmer viser til
at utvalget fikk i oppdrag å se på endringer i barnelovens bestemmelser
om foreldreansvar, fast bosted og samvær, i et perspektiv der begge
foreldre ansees å være like viktige for barnet i lys av et likestilt
foreldreskap også etter samlivsbrudd. Disse medlemmer kan ikke
se at dette fullt ut er utført av regjeringen.
Komiteen viser til at hensynet til
barnets beste først og fremst skal bidra til at barnets perspektiv
legges til grunn. Dette er overordnet hensynet til ønsker fra og
rettigheter for hver av foreldrene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, mener at når det gjelder spørsmål om bosted
og samvær, er likestilling mellom foreldrene kun relevant når dette
bidrar til å optimalisere barnets beste. Eventuell normdanning og påvirkning
gjennom lovgivning på disse feltene må skje i lys av hva som er
til beste for barnet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er til barnets beste med god og omfattende kontakt med begge
foreldrene. Disse medlemmer er enig med utvalget
i at like stor kontakt med begge foreldre ofte vil være til barnets
beste.
Disse medlemmer mener også det er viktig å ha
fokus på barns rettigheter når en diskuterer barns beste. Alle barn
har rett på samvær med sine foreldre, og barnets rettigheter må
bli retningsgivende i barneloven.
Komiteen viser til at spørsmålet om
å innføre et forbud mot alle former for vold mot barn er tidligere
behandlet i Innst. O. nr. 30 (2007–2008).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at lovforslaget i Prop. 14 L (2009–2010)
innebærer en presisering i barneloven § 30 av at barnet ikke skal
utsettes for noen form for vold, heller ikke for eksempel lette klaps
i oppdragelsesøyemed. Lovforslaget presiserer også at skremmende
eller plagsom opptreden overfor barn er forbudt. Flertallet mener
et forbud mot alle former for vold mot barn kan virke forebyggende.
Forebygging av milde krenkelser mot barn er viktig i seg selv, og
fordi slike krenkelser kan tenkes å bidra til å legitimere grovere
former for vold og overgrep mot barn. Flertallet viser
til at den foreslåtte lovendringen tydeliggjør at barns integritet
er vernet på minst like god måte som voksnes. Flertallet mener
det er viktig å unngå tvil om rettstilstanden på dette området og
støtter derfor forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar
sterk avstand fra all form for fysisk og psykisk vold mot barn og
viser til at ingen skal være i tvil om at fysisk vold mot barn ikke
er tillatt i Norge. Disse medlemmer slutter seg til den
gode intensjonen som ligger til grunn for forslaget, men vil imidlertid
vise til Riksadvokatens høringsuttalelse der en påpeker at en for
streng avgrensing av området for det straffbare vil kunne innebære en
rent formell kriminalisering av handlinger som neppe er skadelige,
og som i praksis aldri vil bli håndhevet. Disse medlemmer mener
i likhet med Riksadvokaten at dette i realiteten kan svekke respekten
for straff på dette området, til skade for det viktige arbeidet
med å motvirke barnemishandling og annen skadelig vold mot barn,
og dette igjen kan ha den motsatte effekt av intensjonen.
Disse medlemmer er ikke enig i at når det oppstår
en situasjon, hvor man ved fysisk kontakt i forbindelse med en 3-åring
som slår seg vrang i butikken, bør vurdere forholdet under strafferettslig synsvinkel.
Det er her åpenbart ikke tale om en handling som det er naturlig
å vurdere som voldslovbrudd for deretter å gjøre straffritak eller
foreta innskrenkende fortolking av straffebudet. Et slikt eksempel viser
nettopp at en ved fysisk kontakt i forbindelse med barneoppdragelse
må foreta en kontekstuell vurdering som kan være forskjellig fra
lignende kontakt mellom voksne. Disse medlemmer mener
derfor at en må se nærmere på utformingen av dette lovforslaget,
slik at det ikke virker mot sin hensikt og vil derfor gå imot den
innskjerpelsen i loven som foreslås.
Komiteen viser til at den av foreldrene
som barnet bor fast hos, kan ta avgjørelser som gjelder vesentlige
sider av omsorgen for barnet og bestemme hvor barnet skal bo. Komiteen har
merket seg at lovforslaget ikke innebærer noen endring i adgangen til
å flytte, men at det innføres en varslingsplikt på 6 uker. Varslingsplikten
gjelder både bostedsforelderen og samværsforelderen.
Komiteen viser til at det i dag finnes foreldre som
flytter uten å varsle den andre forelderen. En avgjørelse om flytting
kan få stor betydning når foreldrene bor hver for seg, både for
barnet og den andre forelderen. Komiteen støtter
forslaget om varslingsplikt, fordi det vil gi foreldre tid og anledning
til å vurdere og diskutere hva som vil være den beste omsorgsløsningen
for barnet før flyttingen gjennomføres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at flytting er en stor endring i barnets liv, og at det da er
viktig at begge foreldrene har myndighet til å vurdere sakens ulike
sider og de konsekvenser som flytting kan medføre. Disse
medlemmer mener likevel det kan være gode grunner for å
flytte, og av og til helt nødvendig.
Disse medlemmer viser til at med en 6 ukers varslingsplikt,
kan det forekomme lang ventetid ved mekling som kan overstige disse
6 ukene. Disse medlemmer mener meklingsordningen må
styrkes og slike saker må prioriteres både i rettsapparatet og ved
meklingskontorene. Disse medlemmer mener også at
mekling må foregå på det sted som barnet bor ved varsling.
Komiteen viser til at delt fast bosted
ikke nødvendigvis innebærer at barnet bor like mye hos hver, men
at foreldrene har samme avgjørelsesmyndighet. Komiteen viser
videre til at i dag kan foreldre avtale delt bosted, men retten
kan ikke idømme det der foreldrene ikke har blitt enige.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, mener at selv om delt bosted kan fungere
godt for noen familier, betyr ikke dette at loven bør ha delt bosted
som hovedregel.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra
Kristelig Folkeparti, mener barneloven ikke bør ha noe utgangspunkt
om barnets bosted. Det er viktig at loven ikke legger noen føringer
som forhindrer at det i det enkelte tilfelle kan tas hensyn til
hva som er det beste for barnet. Dette flertallet støtter
derfor presiseringen av loven som sikrer at loven blir helt nøytral
og sidestiller fast bosted hos en av foreldrene med delt bosted.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at lovforslaget innebærer at domstolen
gis en snever adgang til å idømme delt bosted mot den ene eller
begge foreldres vilje.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter
regjeringens forslag om å gi domstolene en snever adgang til å kunne
idømme delt bosted når det foreligger særlige grunner. Dette
flertallet vil vise til at konfliktnivået normalt vil være
så høyt mellom foreldrene når de går til rettssak, at delt bosted
ikke vil fungere godt for barnet. Forskning viser at delt bosted
kan fungere bra under visse forutsetninger; foreldrene må bo i nær
geografisk avstand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner
og fritidsaktiviteter fra begge hjem, foreldrene må kunne samarbeide
godt om barnet og ikke ha et høyt konfliktnivå, og barnet må selv
trives med en slik ordning.
Dette flertallet vil understreke at når konflikten
mellom foreldrene har kommet så langt som til retten, må konfliktnivået
antas å være høyt. Dette flertallet er derfor enig
med regjeringens forslag om at det legges opp til en snever unntaksregel, og
at det må foreligge særlige grunner for at domstolen skal kunne
idømme delt bosted. Dette flertallet er enig i at
det ikke kan utelukkes at det kan være tilfeller hvor det er til
barnets beste å idømme delt bosted, og derfor er det viktig at domstolens kompetanse
ikke avkjæres fra å kunne idømme det som er best for barnet. Dette
flertallet vil også peke på at retten i dag kan treffe avgjørelse
om at barnet skal ha fast bosted hos en av foreldrene, men den andre
av foreldrene skal ha samvær i opp til 50 prosent av tiden.
Dette flertallet vil understreke at dersom det
er tvil om delt bosted vil være til barnets beste, må domstolen
idømme fast bosted hos den ene forelderen og samvær for den andre. Dette
flertallet er enig i at det som utgangspunkt ikke vil være
aktuelt å idømme delt bosted for barn under 7 år. Små barn må antas
å være mer sårbare og ha større behov for stabilitet.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
videre til høringsuttalelsene fra Borgarting lagmannsrett og Trondheim
tingrett som begge fraråder at domstolene gis adgang til å kunne idømme
delt bosted. Trondheim tingrett erfarer at:
«domstolenes manglende adgang til å idømme delt bosted
i dag har en positiv effekt på muligheten for å oppnå en minnelig
løsning gjennom mekling.»
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet støtter heller ikke forslaget
i proposisjonen:
«Å skille ut hvilke foreldre som klart vil evne å etterleve
dommen og starte et konstruktivt samarbeid til barnets beste, og
hvilke som ikke vil klare det, fremstår for direktoratet som nærmest
umulig for domsstolene. Det antas at flere barn vil lide og ha det strevsomt
i fasen etter en slik dom er avsagt.»
Dette medlem viser videre til rapporten «Delt
bosted for barn» fra Institutt for samfunnsforskning, som konkluderer
med at delt bosted vil fungere dårlig i de tilfellene der foreldrene
har et høyt konfliktnivå, fordi delt bosted krever tett samarbeid. Dette
medlem vil understreke at åpenbar fiendtlighet mellom foreldrene
er belastende for barn. Dette medlem peker på at
i de saker som kommer opp til doms vil konfliktnivået normalt være høyt,
og forutsetningene for nødvendig samarbeid til barnets beste vil
ikke være til stede. Dette medlem mener at lovens
krav om at delt bosted må være basert på en felles beslutning mellom
foreldrene, også har en positiv effekt på mulighetene til å oppnå en
minnelig løsning gjennom mekling. Dette medlem støtter
ikke forslaget om å gi domstolene en snever adgang til å idømme
delt bosted.
Komiteen viser til at barneloven § 43
fastsetter at barnet har rett til samvær med begge foreldrene, selv
om disse bor hver for seg. Komiteen mener en legaldefinisjon
av vanlig samvær har en spesielt viktig funksjon for de foreldrene
som har lite kontakt med barna sine, samt at den kan bidra til at
konflikter kan løses utenrettslig. Komiteen vil understreke
at selv om foreldrene avtaler vanlig samvær, vil det som regel være
behov for å konkretisere samværsordningen ytterligere.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Kristelig Folkeparti, støtter regjeringens forslag om å utvide
samværsdefinisjonen til å gjelde én overnatting i uka ved at ettermiddagssamværet
forlenges med overnatting. Utvidelsen vil være i samsvar med de
samværsordninger mange familier allerede har i dag og dessuten tilpasset
lovverket med den utvikling vi ser i samfunnet, der fedre i stadig større
grad ønsker nær kontakt med barna sine.
Flertallet mener det ikke er problematisk å utvide
ettermiddagssamværet med overnatting. De som har vanlig samvær har
allerede overnatting i helgene. Det er dessuten foreldrene som har
ansvar for å komme fram til en avtale som er tilpasset det enkelte
barn.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at for de
minste barna vil som regel «vanlig samvær» uansett ikke passe.
Dette flertallet vil også peke på at denne utvidelsen
av samværsdefinisjonen er i tråd med forslaget til flertallet i
barnelovsutvalget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at dersom foreldrene avtaler
«vanlig samværsrett», innebærer dette i dag en ettermiddag i uken,
annenhver helg, 14 dager i sommerferien og jul eller påske. Lovforslaget
innebærer en utvidelse av definisjonen, slik at ettermiddagssamværet
forlenges med overnatting, sommerferiesamværet utvides til tre uker,
og høst- og vinterferiene skal også deles. Disse medlemmer har
merket seg at en samværsavtale som er inngått i tråd med lovforslagets nye
definisjon av vanlig samvær, vil gi den bidragspliktige fradrag
for samvær etter samværsklasse 3 istedenfor samværsklasse 2. Dette
vil redusere bidragets størrelse fordi barnets andel av samværsforelderens
boutgifter er regnet inn i samværsfradraget for samværsklasse 3,
men ikke for samværsklasse 2.
Disse medlemmer mener barn skal ha best mulig
kontakt med begge foreldrene selv om de ikke bor sammen.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at samtidig er det viktig at barna sikres stabilitet i hverdagen. Dette
medlem mener en overnatting midt i uka med barnehage/skole
og fritidsaktiviteter kan være et uromoment og et brudd med daglige
rutiner i hverdagen. Det kan være krevende for noen barn. Når normen
for vanlig samvær utvides, så vil denne normen også kunne bli brukt
der det er høyt konfliktnivå. Dette medlem støtter
på denne bakgrunn utvidelsen av definisjonen av vanlig samvær, med
unntak av at ettermiddagssamværet forlenges med overnatting.
Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:
«I barnelova skal § 43 andre ledd fjerde punktum lyde:
Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det
rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka, annakvar
helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-,
vinter- og påskeferie.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at delt bosted bør være lovens utgangspunkt, og at dette bør være
bostedsløsningen etter et samlivsbrudd med mindre noe annet er avtalt. Disse
medlemmer er subsidiært enig med forslaget om en utvidelse
av samvær og tror en utvidelse av «vanlig samvær» kan være med på
å fjerne en del samværssaker fra retten.
Disse medlemmer vil påpeke at selv om en foretar
en utvidelse av samvær, så er det viktig å påpeke at det er fult
mulig å avtale 50 prosent samvær. Disse medlemmer mener
det er viktig med en presisering i loven slik at foreldre blir klar
over at en kan avtale at barnet bor halve tiden hos hver av dem, selv
om de ikke avtaler delt bosted.
Disse medlemmer viser til at i enkelte saker når
far/mor er dømt for overgrep mot sine egne barn så beholdes samværsretten
og foreldreansvaret. Disse medlemmer mener en her
må endre loven slik at far/mor blir fratatt samværsretten, foreldreansvaret
og bostedsretten etter nøye vurdering, når en blir dømt for overgrep
mot sine egne barn. Disse medlemmer viser også til
svarbrev fra statsråd Audun Lysbakken datert 16. februar 2010.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide forslag til nødvendig lovendring
som gir bedre beskyttelse for barn som blir utsatt for overgrep
av sine foreldre.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at mange foreldre og barn opplever en opprivende hverdag når
det forekommer sabotasje av samvær fra den ene parten. Disse medlemmer viser
til at etter gjeldende rett kan den som unndrar en umyndig fra omsorgen
til den barnet bor fast med, straffes. Straffebudet verner ikke
foreldre med delt omsorg (der foreldrene bytter på å ha barnet boende
fast hos seg), og beskytter heller ikke den som har samværsrett. Disse
medlemmer mener man bør kriminalisere også det å unndra
barn fra samvær, hvis ikke blir det en urimelig forskjellsbehandling
av den samværsberettigede forelder sammenliknet med den barnet bor
fast hos. Disse medlemmer ser at det kan være konfliktskapende med
en straffetrussel for unndragelse fra omsorg, men etter disse
medlemmers oppfatning kan imidlertid straff like ofte virke
konfliktdempende, da det gir partnere større motivasjon til å bli
enige og holde seg til fastsatte ordninger. Disse medlemmer viser
til forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmet under behandling
av straffeloven, se Innst. O. nr. 73 (2008–2009):
«§ 261 første ledd skal lyde:
Den som
alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en umyndig eller holder
denne unndratt fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse
skal ha den umyndige boende hos seg hele eller deler av tiden, eller
har samværsrett, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. På
samme måte straffes den som urettmessig unndrar den umyndige fra
noen som har fått omsorgen for vedkommende etter vedtak om omsorgsovertakelse.»
Disse medlemmer mener forslaget mangler løsninger
på et av de største problemene i dagens familiepolitikk: hvordan
samværssabotasje skal håndteres.
Disse medlemmer foreslår derfor:
«Stortinget ber regjeringen legge frem konkrete tiltak mot samværssabotasje.»
Komiteen viser til at foreldreansvaret
innebærer rett og plikt til å ta avgjørelser for barnet. Større avgjørelser
som helsehjelp og valg av skole skal tas i fellesskap hvis foreldrene
har felles foreldreansvar. Komiteen har merket seg
at lovforslaget innebærer at det vil være tilstrekkelig med den
ene forelderens samtykke til helsehjelp dersom helsepersonell mener
barnet vil ta skade av ikke å få helsehjelpen.
Komiteen støtter Regjeringens forslag. For å unngå
at den ene av foreldrene hindrer barnet i å få den helsehjelp det
har behov for, mener komiteen at det må være tilstrekkelig
at én av foreldrene samtykker til helsehjelp når helsepersonell
mener at barnet kan ta skade av ikke å få helsehjelpen. I tilfeller der
en forelder har begått overgrep mot barnet, vil komiteen understreke
betydningen av at denne forelderen ikke skal kunne hindre at barnet
undersøkes eller gis psykologhjelp.