Det vises til brev av 15. januar 2010 fra helse-
og omsorgskomiteen vedrørende Dokument nr. 8:29 S (2009-2010). I
dokumentet foreslår stortingsrepresentantene Laila Dåvøy, Dagrun
Eriksen og Line Henriette Hjemdal at regjeringen iverksetter tiltak
for å redusere bruken av tvang i det psykiske helsevernet. Helse-
og omsorgskomiteen har bedt om statsrådens uttalelse vedrørende
forslaget.
Forslaget er som følger:
"1. Stortinget
ber Regjeringen legge frem en stortingsmelding om bruk av tvang
i det psykiske helsevernet, som skal bidra til å redusere tvangsbehandling
og tvangsmedisinering og som vurderer å fjerne bedringskriteriet
(kalt behandlingskriteriet).
2. Stortinget ber
Regjeringen sette i gang en kartlegging av konsekvensene ved bruk
av tvang i psykisk helsevern.
3. Stortinget ber
Regjeringen opprette et nasjonalt råd for psykisk helsevern som
skal lage nasjonale retningslinjer for bruken av tvang med målsetting
om å redusere tvangsbruk i psykiatrien.
4. Stortinget ber
Regjeringen legge frem en plan for videre satsing etter opptrappingsplanen
for psykisk helse, der kapasitet, videre omstilling og organisering
av tjenestene er konkretisert.
5. Stortinget ber
Regjeringen gjeninnføre øremerking av midler til psykiatrien slik
at målsettingen i opptrappingsplanen kan nås.
6. Stortinget ber
Regjeringen fremme forslag om en nasjonal minstestandard for skolehelsetjenesten
og styrke det psykiske helseverntilbudet knyttet til studenthelsetjenesten.
7. Stortinget ber
Regjeringen sikre økonomisk finansiering av sosiale lavterskeltilbud.
8. Stortinget ber
Regjeringen vurdere opprettelsen av ambulante team i det psykiske
helsevernet, for eksempel i tilknytning til de distriktsmedisinske
sentrene som kan dekke hele Norge.
Bakgrunn:
Forslagsstillerne mener
at mye kan tyde på at Norge oftere tyr til tvang i psykisk helsevern
enn mange andre land. Til enhver tid er omtrent 1 000 personer tvangsinnlagt
i Norge. Det betyr at ca. 5 000–10 000 berøres selv av dette hvert år.
Dessuten blir ca. 1 00 pasienter tvangsmedisinert i året utenfor
institusjon, og det kan vare i flere år. Omfanget varierer fra sted
til sted.
Bruken av tvang i psykiatrien
er omstridt. Det er ikke dokumentert at tvang har en positiv virkning.
Mange hevder at menneskerettighetene brytes gjennom den utbredte
tvangsbruken i Norge. Konklusjonen til arbeidsgruppen som Helsedirektoratet
satte ned på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet for å vurdere bedringskriteriet
og tvangsbehandling, viser nettopp denne uenigheten. I arbeidsgruppens konklusjon
er det en splittelse med to mindretall og et flertall knyttet til
denne problemstillingen.
Mange hevder at behovet
for akutt hjelp og tvang i det psykiske helsevernet egentlig er
et konstruert behov, fordi helsevesenet ikke har klart å fange opp
dem som trenger hjelp på et tidlig stadium og ikke klarer å gi oppfølging
og behandling som unngår de store svingningene i lidelsene. Det
er tankevekkende når det er store forskjeller i bruk av tvang fra
institusjon til institusjon. Det kan handle om ressurser, bemanning og
holdninger. Det viser seg at de som har jobbet bevisst med å redusere
bruken av tvang, har klart å nå målsettingen og har mer dialog med sine
pasienter og brukere.
Det er store mørketall
knyttet til bruk av tvang i psykiatrien. Ifølge SINTEF og tall fra
Norsk pasientregister innlegges to av tre til psykiatrisk behandling
frivillig. I 2006 ble 36 pst. tatt inn til en psykiatrisk avdeling
mot egen vilje, tvangshenvist av en primærlege. Av disse får én
av fire tvangsvedtaket omgjort.
Det vil si at av alle innleggelser
i det psykiske helsevernet er det om lag 10 pst. som blir gjort om
fra tvang til frivillig, og som ikke fanges opp i tallene om tvangsbruk.
I en rapport fra Statens helsetilsyn fra juli 2007 konkluderes det
med at til tross for styrking over flere år, så er tjenestene til
mange av dem med psykiske lidelser som trenger det mest omfattende
tilbudet, fortsatt utilstrekkelig og ikke tilpasset behovene. Rapporten
konkluderte med at det er behov for å vurdere om virkemidlene er
gode nok. I St.prp. nr. 1 (2006–2007) om Helse- og omsorgsdepartementets
budsjett står det at kartlegging viser et tilleggsbehov på om lag
2 800 boliger til psykisk syke. Tjenestebehovet anslås til om lag
1 800 årsverk utover opptrappingsplanens måltall for årsverk innen
tiltak for voksne mennesker med psykiske lidelser knyttet til revidert
boligbehov.
Det kreves en helhetlig
strategi og mange ulike tiltak for å redusere bruken av tvang i
det psykiske helsevernet. Først og fremst er det viktig å sikre
tilstrekkelig med ressurser til å møte de utfordringene som finnes.
Det er nødvendig å forebygge psykiske lidelser gjennom lavterskeltilbud
som skolehelsetjeneste, helsestasjoner og ikke minst tilbud av sosial
karakter. Den enkelte må få hjelp når det trengs for å forebygge
alvorlige psykiske lidelser. Samtidig må det arbeides aktivt med
holdninger hos helsepersonell knyttet til et minimum i bruk av tvang.
Her finnes det gode eksempler flere steder i landet som har god effekt."
Jeg ser det som positivt at det fremmes forslag om
hvordan vi kan gjøre de psykiske helsetjenestene enda bedre, herunder
hvordan både myndigheter og tjenester sammen kan bidra til at bruken
av tvang i psykisk helsevern reduseres til et minimum.
Sentrale verdier for Opptrappingsplanen for psykisk
helse (1999-2008) har vært tilgjengelighet, frivillighet, mestring
og brukermedvirkning. Gjennom planperioden har vi sett omtrent en dobling
i antallet som får hjelp for sine psykiske lidelser. Økningen er
størst for gruppen som mottar frivillig behandling (rundt 2/3 av
behandlingspopulasjonen).
Samtidig viser statistikken, med forbehold om feil
og mangler i datagrunnlaget, at den samlede tvangsbruken ikke har
gått nevneverdig ned i opptrappingsperioden. Dette er alvorlig med tanke
på hvor krenkende et tvangsinngrep kan oppleves, og at tvang i henhold
til lovverket kun skal brukes unntaksvis når dette er strengt nødvendig
for å avverge fare og/eller for å komme i behandlingsposisjon.
De ulike tvangsformene viser forskjellige utviklingstendenser.
Det er en svak nedgang i tvangsinnleggelser per
befolkningsrate, fra 16,5 vedtak per 10 000 innbyggere i 2001 til
15,5/10 000 innbyggere i 2008 (SINTEF Samdata 2008). Den samlede
bruken av tvangsmidler, samt vedtak om skjerming, økte fra 2001
til 2007, både i antall ganger (+23%), timer (+26%) og pasienter
(+20%) (SINTEF 2008). Tallene varierer mye mellom tjenestestedene
og kan trolig ikke kun forklares ut fra variabel rapportering eller
ulikheter i opptaksområdene. Dette tyder på et potensial for å redusere
bruken av tvang.
Det er bekymringsfullt at dataene knyttet til tvangsvedtak
som helseforetakene er pålagt å rapportere til Norsk pasientregister,
ikke er gode nok til at vi kan vite sikkert om hvor mye, og hva slags
tvang som brukes. Disse og andre utfordringer har Helse- og omsorgsdepartementet grepet
fatt i gjennom ulike tiltak.
De viktigste tiltakene er:
Ny nasjonal
strategi for redusert og riktig bruk av tvang i de psykiske
helsetjenestene skal etableres i 2010. Strategien skal erstatte
dagens tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret tvang, og bidra
til å styrke arbeidet med å redusere bruken av tvang i psykisk helsevern.
Oppdraget er fordelt på et regionalt og nasjonalt nivå, og er forankret
i henholdsvis de regionale helseforetakene og i Helsedirektoratet.
De regionale helseforetakene skal sørge for at det utarbeides lokale,
forpliktende planer ved det enkelte helseforetak, jf. Prop. 1 S
(2009-2010).
I Prop. 1 S (2009-2010) er det varslet
at det vil bli nedsatt et lovutvalg for
å vurdere etiske, faglige og rettslige sider av dagens regelverk
og praksis innen psykisk helsevern. Både spørsmålet om justering/fjerning
av behandlingskriteriet og vilkårene for behandling under tvang
(herunder tvangsmedisinering) forutsettes gjennomgått. Videre bør
utvalget gjennomgå lovverket generelt, inkludert forholdet mellom psykisk
helsevernloven og pasientrettighetsloven, samt Norges menneskerettighetsforpliktelser.
Til grunn for beslutningen om å nedsette lovutvalg ligger tilrådningene
fra rapporten "Vurdering av behandlingsvilkåret
i psykisk helsevernloven" (juni 2009) utarbeidet av en bredt
sammensatt arbeidsgruppe og ledet av professor Jan Fridtjof Bernt.
Arbeidsgruppen ble nedsatt av direktoratet på oppdrag fra departementet.
Tydelige styringssignaler til tjenesten
om å redusere tvangsbruk, styrke brukermedvirkning og forbedre rapporteringen
av tvangsdata.
I forbindelse med den forrige tiltaksplanen
(IS-1370) er det etablert et forskningsnettverk tilknyttet Universitetet
i Tromsø som utarbeider en helhetlig plan for forskning og kunnskapsutvikling
på tvangsområdet, http://www.tvangsforskning.no/.
Til de konkrete forslagene har jeg følgende merknader:
Jeg ønsker å avvente arbeidet i lovutvalget
og implementeringen av ny strategi for redusert og riktig bruk av
tvang, før det vurderes hvorvidt det bør lages en stortingsmelding
vedrørende tvang/reduksjon av tvang i psykisk helsevern.
Det er bred enighet om at tvangsbruk representerer
alvorlige inngrep i forhold til den enkelte pasient. Publikums tillit
til helsetjenesten avhenger av at helsemyndighetene ivaretar sitt ansvar
og arbeider for en riktig og kvalitetssikret bruk av tvang, både
av hensyn til den enkelte pasient og til samfunnet. Når det gjelder
konsekvenser av bruk av tvang, viser departementet til rapporten
fra Bernt-utvalget (omtalt foran). Rapporten (kap.7, s. 37-38) viser
til at det i samtlige oversiktsartikler utvalget har funnet om behandlingseffekt
av tvungent psykisk helsevern, konkluderes med at det er store metodologiske
svakheter og kvalitetsproblemer knyttet til de publiserte studiene,
hvilket gjør konklusjonene usikre. Utvalget konkluderer med at det ikke
finnes vitenskapelige holdepunkter for at tvang kan begrunnes med
at behandlingsresultatet blir bedre enn om det ikke brukes tvang.
Et tydelig funn er at den viktigste faktoren som bidrar til pasientenes opplevelse av tvang, er i hvilken grad
pasientene opplever at de er tatt med i beslutningsprosessen. Rapporten
har videre en gjennomgang av status for den eksisterende tiltaksplanen
på området, med anbefalinger om nye tiltak. Arbeidsgruppen kom ikke frem
til et samlet standpunkt vedrørende behov for lovendringer, men
et flertall av gruppens medlemmer anbefaler opprettelsen av et lovutvalg,
jf. foran.
Til spørsmålet om konsekvensene av tvangsbruk vil
jeg understreke at tvang i seg selv ikke skal være en behandlingsmetode,
men et tiltak for hindre at noen skader seg selv eller andre eller som
et hjelpemiddel for å komme i behandlingsposisjon.
Jeg kan ellers opplyse at det i regi av de regionale
helseforetakene er opprettet en nasjonal strategigruppe for psykisk
helsevern og rusbehandling. En av arbeidsgruppene som ble nedsatt her
skal arbeide med datakvalitet og delmål for arbeidet med redusert
og kvalitetssikret tvang.
De regionale helseforetakene har ansvar for
å gjennomføre trygge og forsvarlige helsetjenester, og de har fått
tydelige styringssignaler om å redusere/kvalitetssikre bruken av
tvang. Helsedirektoratet har på sin side ansvar for å utarbeide nasjonale
retningslinjer og veiledere på helsetjenestens ulike områder. I
sitt arbeid skal direktoratet trekke veksler på de regionale helseforetakene
og fagmiljøene ute. Jeg er kjent med at Helsedirektoratet prioriterer
arbeidet med nasjonale retningslinjer og prioriteringsveiledere høyt,
og jeg finner det derfor ikke ønskelig nå å vurdere opprettelse
av et nytt nasjonalt råd. Jeg vil for øvrig anta at de igangsatte
og planlagte tiltakene i stor grad vil ivareta de hensyn som er anført.
Jeg kan opplyse at det også vil bli vurdert
å utarbeide en veileder om bruk av tvangs¬midler i forbindelse med
arbeidet med ny Nasjonal strategi for redusert og riktig bruk av
tvang i de psykiske helsetjenester.
Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999–2008
har ført til omfattende forbedringer på psykisk helsefeltet. I budsjettproposisjonen
for 2010 er det i Del III gitt en bred omtale av resultater som
er oppnådd. Samtidig er det i proposisjonen (merk s. 201) også pekt
på viktige utfordringer vi står overfor i årene som kommer; forebygging
og økt bevissthet om den psykiske helsens betydning, en sterkere
kommunal tjeneste, kvalitet i tjenestene med vekt på bruker- og
pårørendeperspektiv, styrket samhandling og fullføring av omstillingen
av psykisk helsevern (DPS-utbyggingen). Også kultur, holdninger
og ledelse i tjenesteapparatet representerer viktige utfordringer.
I den bebudede nasjonale helse- og omsorgsplanen som skal legges
frem i år, vil departementet gi en omtale blant annet av disse temaene.
Når det ellers gjelder den fremtidige definering og fordeling av
oppgaver, samt aktuelle satsninger innenfor de psykiske helsetjenestene,
viser jeg også til St.meld. nr. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen.
Som vedlegg til statsbudsjettet for 2010 ble Stortinget
gitt en sluttrapportering som viser at 10 år med øremerkede midler
har bidratt til en vesentlig utbygging og bedring av tilbudet til personer
med psykiske lidelser. De kvantitative målene for opptrappingsplanen
er i all hovedsak nådd. Det framkommer også at kommunene i tillegg
til de øremerkede midlene i betydelig grad har prioritert av egne
midler til psykisk helsearbeid.
Departementet er kjent med at det rapporteres om
nedskjæringer og endringer i enkelte kommunale tilbud til mennesker
med psykiske problemer. Dette tar jeg på alvor, og tilbakemeldinger
fra tjenesten, bruker- og pårørendeorganisasjoner og politiske organer
tas med i vurderingen av situasjonen på feltet.
Kommunenes prioritering av feltet etter planperiodens
utløp følges opp gjennom særskilt rapportering av kommunenes innsats
innen psykisk helsearbeid. Resultatene fra rapporteringen for første
år etter innlemmingen av de øremerkede midlene (2009) vil foreligge
før sommeren i 2010.
Kommunene har ansvar for å gi gode og tilstrekkelige
tjenester for sine innbyggere. Tjenestetilbudet skal være tilpasset
den enkelte tjenestemottaker og lokale forhold. Jeg vil vise til
at de ordinære tilsyns- og klageordninger er viktige for å sørge
for et godt og tilstrekkelig tjenestetilbud til mennesker med psykiske
lidelser der den enkelte ikke er fornøyd med tilbudet.
Pasienten eller brukeren kan påklage avgjørelser
og vedtak etter helse- og sosiallovgivningen til henholdsvis Helsetilsynet
i fylket og fylkesmannen. Pasienten eller brukeren kan også henvende
seg til Pasient- og brukerombudet i fylket.
Regjeringen vurderer generelt at kommunesektoren
i all hovedsak skal være rammefinansiert, og at øremerking som hovedregel
skal være forbeholdt viktige nasjonale prioriteringsområder i en
oppstartsfase. Jeg har tiltro til at kommunene er sitt ansvar bevisst
og arbeider videre med utvikling av tilbud til mennesker med psykiske lidelser.
Jeg vurderer derfor at det på nåværende tidspunkt ikke er grunnlag
for å vende tilbake til øremerking, men at vi nå må holde en stø
og forutsigbar kurs overfor kommunene. Jeg vil imidlertid understreke
at departementet og Helsedirektoratet følger utviklingen i kommunene
tett.
I henhold til helsestasjons- og skolehelsetjenesteforskriften
skal tjenestens tilbud til barn og unge 0-20 år omfatte helseundersøkelser
og rådgivning med oppfølging og henvisning ved behov. Tilbudet skal
også omfatte forebyggende psykososialt arbeid.
I tråd med St.meld. nr. 20 (2006-2007) Nasjonal strategi
for å utjevne sosiale helseforskjeller er det et mål å styrke skolehelsetjenesten.
Av Regjeringens politiske plattform går det
frem at regjeringen vil bygge ut lavterskeltilbud som skolehelsetjenesten.
Helsedirektoratet har derfor fått i oppdrag å utrede alternative
tiltak for å styrke kapasiteten i skolehelsetjenesten, herunder
en mulig "nasjonal minstenorm for bemanning" og alternativt "lokal
normering" etter modell av "Lokal normering av legetjenester i sykehjem".
Videre har direktoratet blitt bedt om å drøfte valg av virkemidler
sett i forhold Samhandlingsreformen og satsingen på forebyggende
kommunale helsetjenester, jf. St.meld. nr. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen.
Når innspillene fra direktoratet foreligger, vil jeg vurdere aktuell
oppfølging av disse.
Jeg vil minne om at Opptrappingsplan for psykisk
helse bidro til å styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten med
om lag 750 årsverk i perioden 1999-2008, tilsvarende en vekst på
27 prosent. Som oppfølging av samhandlingsreformen er det i 2010
bevilget 230 mill. kroner i økte frie inntekter for å styrke kommunenes
forebyggende helsetjenester.
Studenthelsetjenesten ble styrket med 1 mill. kroner
i Helse Vest og i Helse Nord i henholdsvis 2008 og 2009.
Det ble i oktober 2008 avgitt en rapport om psykisk
helsetjeneste for studenter. I St.prp. nr. 1 (2008-2009) ble det
varslet at departementet ville følge opp arbeidsgruppens anbefaling vedrørende
inngåelse av avtaler mellom studentsamskipnadene, lærested, vertskommune
og regionale helseforetak om hvordan tilbudet om psykisk helsetjeneste
for studenter skal innrettes. I Prop. 1 S (2009-10) ble det gitt
følgende status for studenthelsetjenesten: "Dette
er nå fulgt opp gjennom de ordinære styringssystemene overfor regionale
helseforetak og kommuner. Samskipnadsrådet har foretatt en spørreundersøkelse blant
samtlige 25 studentsamskipnader. Undersøkelsen viser at nær halvparten
av studentsamskipnadene hadde inngått avtaler eller igangsatt en
prosess for å inngå avtaler med helseforetak og kommuner et halvt
år etter at styringssignalene ble gitt. De fleste større læresteder
er omfattet av avtaler."
En samlet arbeidsgruppe stod bak rapportens forslag
om at tilbudet til studentene skulle baseres på avtaler mellom partene.
Det innebærer at representantene for både studentorganisasjonene,
KS, RHF og lærestedene stilte seg bak dette. Min vurdering er at
det på nåværende tidspunkt ikke er aktuelt å vurdere minstestandard for
tjenestetilbudet til studenter.
Sosiale lavterskeltilbud, bl.a. i form av kultur-
og fritidstilbud var et viktig element i Opptrappingsplanen for
psykisk helse. Kommunene fulgte i betydelig grad opp dette.
Jeg vil for øvrig vise til at det er avsatt
20 mill. kroner i 2009 og 30 mill. kroner i 2010 til utprøving av
psykologer i kommunene, jf. også utprøvingen av såkalte ACT-team
(lokale samarbeidsteam mellom DPS og kommuner) en rekke steder i
landet. Dette skal imidlertid være en tidsbegrenset finansieringsordning
for å initiere nye tiltak.
Jeg vil på det nåværende tidspunkt ikke tilrå
en egen finansieringsordning for sosiale lavterskeltiltak, men utviklingen
vil være et viktig fokus i helsemyndighetenes oppfølging. Jeg viser
for øvrig til mine kommentarer under punkt 5 ovenfor om øremerking
av midler til kommunene.
Departementet viser til at det i forbindelse
med utbygging av de distriktspsykiatriske sentrene (75 hittil) ble
bestemt at alle DPSer skulle ha ambulante behandlingsteam. Det ble
også bestemt at det i alle regioner skal være ambulante akutteam.
Det er hittil etablert ambulante team ved de aller fleste DPSer,
og det finnes nå over 30 akutteam i landet. Det vises for øvrig
til nevnte utprøving av ACT-team som ledd i regjeringens satsning
på forpliktende samhandlingsmodeller, jf. forslagene til statsbudsjett
for henholdsvis 2009 og 2010. Når det gjelder forslaget om etablering
av distriktsmedisinske sentre og utformingen av disse, må jeg få
komme tilbake til dette i arbeidet med oppfølgingen av samhandlingsreformen.